Ømhetens kyss

 En mor som bøyer seg ned for varsomt å ta opp sitt sovende barn, som kysser det ømt på pannen er som det Ømhetens kyss Skaperen kysset Adam med da han blåste Livets Ånde inn i ham.

Ømhetens kyss på min panne, er når Livets Gud trekker sin åndepust tilbake, og tar meg varsomt opp i sine armer og bærer meg hjem.

Hvor skal jeg gå fra Din pust? Farer jeg opp til himmelen, er du der. Reder jeg mitt leie i dødsriket, er du der.

Far, Du elsker meg med ømhet.

Skrevet 9.oktober 2024/ Bjørn Olav Hansen (c)

En kjærlighet venter meg

  Hva som skal skje på den andre siden

når alt for meg senkes ned 

i evigheten - vet jeg ikke.

Jeg tror, jeg tror bare

at en kjærlighet venter meg.

Jeg vet jo at jeg da,

fattig og uten byrder, 

må svare for mitt liv.

Tenk ikke at jeg fortviler for det.

Jeg tror, å, jeg tror

at en kjærlighet venter meg.

Tal ikke til meg om de saliges

herlighet og lovsang

og ikke mer om engler.

Alt jeg kan tro, bare tro

er at en kjærlighet venter meg.

Nå når min stund er så nær

hva kan jeg si - bare le;

det jeg har trodd, det tror jeg alt mer

på terskelen til døden.

Jeg går mot en kjærlighet,

i en kjærlighet synker jeg mykt ned.

Dør jeg, så gråt ikke, 

det er kjærligheten som henter meg.

Om jeg frykter - hvorfor ikke?

Minn meg da enkelt på:

at en kjærlighet venter meg.

Han vil åpne meg

helt for sin glede, for sitt lys.

Ja, Far, jeg kommer til deg i vinden, 

som ikke vet hvor den kommer fra

eller hvor den farer hen. Mot din kjærlighet,

din Kjærlighet som venter meg.

Søster Alice-Amiee Marin av Jesusbarnet (1896-1976). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Fremtidsrettet tro

 Kristendommen er framtidsrettet. En kristen tror på framtiden. Det hender stadig noe nytt i livet til den kristne. En kristen tenker ikke med vemod på barndommen, og er ikke ulykkelig når alderdommen nærmer seg.

Som regel ser vi på livet som en stigende kurve fram mot 40-50-års alderen. Deretter synker kurven og går ugjenkallelig nedover. Kreftene minker, man blir gammel og snart er alt slutt.

For en kristen, derimot, går livet alltid oppover. Ja, det er til og med slik at denne bevegelsen oppover stadig aksellererer. Høydepunktet er det øyeblikket da mennesket stiger over terskelen til den evige tilværelsen.

Døden er ikke en slutt. Den kristne ser døden som porten til det livet som ikke kan ødelegges, det livet som den kristne har båret skjult med seg allerede her på jorden. 

Det kristne synet på døden forandrer også synet på livet. Å leve er å være på vei mot oppfyllelsen av det vi dypest sett lengter etter. En kristen slår seg aldri helt til ro i denne verden. Alle livets muligheter skal tas vare på, men ikke for egen vinnings skyld. Alt blir midler som fører til målet.

En kristen tenker ikke så mye på døden, det er livet som engasjerer. Vi ser at vi er på vei mot et liv i stadig større overflod.

Din kristne tro er en tro på livet. Livet pulserer hele tiden, i deg og rundt deg. Din vandring på jorden handler om å åpne deg stadig mer for det livet som en dag skal blomstre for evig.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 106

Kristus ødela døden

I flere måneder nå har jeg levd med disse ordene: "Kristus ødela døden!" Måtte dette forunderlige påskelyset fra Kristi tomme grav alltid følge meg, og forandre mine hverdager. "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (Ap 2,24)

- Bjørn Olav Hansen (c)

Steve Lightle's spennende profetiske samtidshistorie

I dag fikk jeg den vemodige meldingen om at en av Herrens generaler, den messiaanske jøden, Steve Lightle (bildet), har gått hjem til Gud. Den tidligre jødiske forretningsmannen fra Seattle skulle bli en av Herrens vektere på Jerusalems murer, og bli en av grunnleggerne av både Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem og av Ebenezer Emergency Fund, som nå går under navnet Ebenezer Operation Exodus. Steve Lightle, som jeg var så heldig å tilbringe en dag med og tolke i forbindelse med et møte, døde 16.mars i år.

Allerede i 1974 ble han involvert i Aliyah - som er navnet på immigrasjon av jøder fra deres utlendinghet tilbake til Israels land. Da hadde Steve et syn hvor han så Sovjetunionen bryte sammen og jødene strømme ut herfra med fly og skip for å komme tilbake til Det lovede land. Ledet av Herren reiste så Steve Lightle til Sovjetunionen for å fortelle jødene der om et nytt Exodus, denne gangen utgangen fra Sovjet. Senere skulle han komme i kontakt med en annen forretningsmann, Gustav Scheller, i Jerusalem i 1982. Senere -  under den internasjonale bønnekonferansen i Jerusalem i januar 1991 taler Gud til Gustav Scheller om å begynne det arbeidet som skulle få navnet Ebenezer Emergency Fund, som siden starten og frem til nå har fått hjulpet 150.000 jøder med å vende tilbake til Israel.

Jeg leste en artikkel av Steve Lightle i går i det siste nr av Ebenezer Operation Exodus og i den artikkelen nevner han et skriftsted fra profeten Jeremia som ble nytt for meg:

"Se, jeg samler dem fra alle de landene som jeg drev dem bort til i min vrede og harme og min store forbitrelse, og jeg vil føre dem tilbake til dette stedet og la dem bo trygt. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. Jeg vil gi dem et hjerte og lære dem en vei til å frykte meg alle dager, så det må gå dem vel, dem og deres barn etter dem. Jeg vil opprette en evig pakt med dem, at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel mot dem. Og frykt for dem vil deres hjerte så de ikke skal gå bort fra meg. Jeg vil glede meg over dem og gjøre vel mot dem, og vil plante dem i dette landet i trofasthet, av hele mitt hjerte og av min sjel. For så sier Herren: 'Likesom jeg har latt alle disse store ulykkene komme over dette folket, slik vil jeg også la alt det gode komme over dem, som jeg har lovt dem.' (Jer 32,37-42)

Så legger Steve Lightle til: "Elleve ganger i løpet av disse seks versene erklærer Gud sin vilje om Aliyah. Han vil gjøre det 'av hele mitt hjerte og hele min sjel.' Dette er det eneste stedet i Skriften hvor Gud sier at Han vil gjøre noe av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Og dette 'noe' er Aliyah. Dette er svært sentralt."

Jeg har tenkt på dette: Holder ikke Gud sine løfter til sitt gamle paktsfolk, hvorfor skulle Han da holde sine løfter til oss? La oss be for de jødene som fremdeles er i diasporaen at Gud kaller dem til å reise tilbake til det landet Han med ed har lovet dem.

Her er utdrag fra en preken jeg holdt i Pinsekirken i Kongsvinger den 30.november 2007, som omhandler Steves eventyrlige liv og tjeneste. Det er litt langt, men inneholder spennende profetisk samtidshistorie:

I 1980 gikk noen gudsfryktige mennesker sammen og etablerte Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, etter et kall fra Gud. Påsken samme år arrangerer ambassaden sin første av mange bønneaksjoner som ble kalt «Mordecai Outcry», hvor de satte søkelyset på den ytterst vanskelige situasjonen til de russiske jødene.

Som resultatet av denne aksjonen begynner Gud å kalle og lede små grupper av bønne-kommandoer, som reiser inn i Russland og begynner å bombardere landet med bønn fra ulike hold. Internasjonale forbønnsledere som Kjell Sjøberg, Johannes Facius, Steve Lightle og Gustav Scheller kalte sammen til en bønnekonferanse i Jerusalem. Deltagerne bad for Israel og for at at jødene i Russland skulle settes fri. I forbindelse med denne bønnekonferansen kalte Gud Steve Lightle, Johannes Facius og to andre forbedere til en spesiell bønnereise til Sovjetunionen. En måned etter at Sovjet hadde fått sin nye leder, Mikhail Gorbatsov, var teamet på plass. Deres mandat var Jes 62,10:

«Dra gjennom, dra gjennom portene! Rydd vei for folket! Bygg opp, bygg opp hovedveien! Rens bort steinene, reis banneret for folkene!»

Teamet skulle bokstavelig dra gjennom portene i Sovjetunionen og forberede veien for Exodus. De besøkte mange jødiske sentra, og alle disse stedene fant de gigantiske Lenin-statuer, som de marsjerte rundt, og proklamerte at avgudene skulle falle. Samtidig forsøkte de å finne veier som kunne brukes til å transportere jødene ut av Russland. De bad om at Gud skulle åpne en kongsvei som gjorde at jødene raskt kunne komme seg ut, når Gud åpnet dørene.

Teamet dro til Odessa, selve hovedhavnen i Ukraina, ja for hele det veldige Sovjetunionen dengangen. Der finnes det en stor trapp, og denne gikk de opp og ned, mens de bad i tunger. Det alltid nærværende russiske sikkerhetspolitiet, KGB, fulgte med dem for å forsøke å snappe opp hva disse fire forbederne gikk og snakket om!Noen år senere kunne de første skipslastene med jøder seile nettopp fra denne havnen til Haifa, og jødene som dro, gikk de samme trappetrinnene som disse fire forbederne hadde gått opp og ned mange ganger den dagen de var der. De fire forbederne hadde utført en profetisk handling, lik den jødene gjorde da de marsjerte utenfor Jerikos murer.

Sent i desember 1985 til tidlig i januar 1986, dro Facius og Lightle tilbake til Sovjetunionen med 12 andre forbedere fra flere nasjoner. Dette skulle bli deres viktigste og historiske bønneoppdrag bak Jernteppet. På nyttårsaften 1985, som var en særdeles kald natt, sto 14 bedende menn utenfor kontoret til Sovjetunionens leder, Mikhail Gorbatsjov i Kreml. En av forbederne hadde ganske nylig vært på Gorbatsjovs kontor, så han kunne lede de 14 til rett sted. Steve Lighte har fortalt om dette som så skjedde:

«Jeg kommer aldri til å glemme det. Vi marsjerte som om vi skulle være en kommandoenhet, og Gud gav oss en enorm glede. Mens vi marsjerte, gikk vi der med store smil. Vi rundet hjørnet, jeg har aldri sett så mye politi, KGB og militære mannskaper før. Ingen russer gikk ned den sideveien vi gikk, men der var vi. KGB agentene kom løpende, 40 eller 45 stykker. De var så forbauset at de gikk sammen med oss! De visste ikke hva vi hadde planlagt å gjøre, men jeg brydde meg ikke noe om det heller. Når vi sto rett foran døren som ledet til Gorbatsjovs kontor, så nært at jeg kunne røre ved selve døren, tok jeg av meg min hatt. Med de smilende forbederne ved min side, og med KGB som eskorterte oss, leste jeg fra Guds ord, fra 1.Sam 15,23 og 28: «Siden du har forkastet Herrens ord, har Han også forkastet deg, så du ikke lenger skal være konge... I dag har Herren revet kongedømmet over Israel fra deg, og Han har gitt det til en som er din neste, en som er bedre enn du.»Etter å ha avlevert dette budskapet, snur Steven Lighte seg, og går sammen med de andre forbederne bort fra stedet, til KGBs store forbauselse.

Seks år senere, på nøyaktig samme uke, juledagen i 1991, sitter Gustav Scheller og hans kone og ser TV i Odessa i Ukraina. Gorbatsjov er på lufta, og annonserer: Jeg trekker meg tilbake som Sovjetunionens president.På begynnelsen av 1980-tallet så kaller Gud en forbeder ved navn Tom Hess til å lede en 24 timers bønnevake i Washington DC. Dette førte blant annet til at Hess etablerte Jerusalem House of Prayer for All the Nations, med beliggenhet på Oljeberget i Jerusalem. I 1985, mens Tom Hess ledet et bønneteam til Egypt og Israel, var han oppe på Sinai-fjellt, da Den Hellige Ånd ledet ham til å reise til USA og Russland for å forberede jødene for et fremtidig exodus. Sent på året i 1986, føler Tom Hess seg ledet til å ta et team på 38 jødiske og hedningekristne menn og kvinner på en bønnereise til Russland. Teamet reiste både til St.Petersburg hvor de traff jødiske opposisjonelle, som de oppmuntret, og til Moskva hvor de marsjerte rundt Kremls murer i stille bønn. På den Røde plass, sto de samlet og ba om at jødene måtte få muligheten til å forlate Sovjetunionen.

På Yom Kippur besøkte forbønnsteamet en jødisk synagoge i Moskva, hvor de hadde muligheten til å få gitt videre noen bibler de hadde med seg.

Dette strategiske besøket skjedde samtidig med stormaktsmøtet på Island mellom USAs president Ronald Reagen og Gorbatsjov. Når gruppen med forbedere endelig var kommet hjem sto de oppe på Oljeberget og ropte de til landet i Nord om å gi slipp på jødene der, i Herrens navn.

I løpet av noen få dager etterpå gikk Sovjetunionen overraskende med på å la 12.000 jøder få emigrere til Israel i løpet av en to års periode.

Tom Hess ledet også et bønneteam til Sovjetunionen våren 1987. Dette teamet hadde ett mandat. De skulle gjennom bønn angripe roten til det kommunistiske systemet. Kommunismen hadde da gjort 70 prosent av den menneskelige rase til slaver. Når teamet kom til Moskva, talte Gud til noen i teamet om Dan 12,1. «På den tiden skal Mikael stå fram som den store fyrsten som står vakt over sitt folks barn.» Ut fra dette ordet talte Gud til forbederne ay erkeengelen Mikael på nytt var sendt av Gud for å sette jødene fri fra deres fangenskap, denne gangen i Sovjetunionen. Det var nok ingen tilfeldighet at de fikk dette ordet da de sto i selve hovedmuseet i Kreml, som heter Erkeengelen Mikaels kirke, da de ba om at jødene måtte settes fri.Bønneteamet til Hess marsjerte også utenfor Kremls murer i bønn. I alt ledet Tom Hess 10 slike bønnereiser til Sovjet.

Steve Lightle tok også et bønneteam bestående av 12 medlemmer til Moskva i forbindelse med 70 års jubileet til Bolsjevik-revolusjonen. Disse stilte seg utenfor bygningen hvor Lenin i1917 hadde signert Sovjetunionens konstitusjon. Der skrev de i bønn ut en ny grunnlov basert på Guds ord.

Vi begynte å se bønnesvarene fra dette bønneoppdraget i 1988, da Gorbatsjov forandret deler av Sovjetunionens konstitusjon og tok initiativet til å skrive en ny året etterpå. Når vi kom til året 1990 , så vi at russiske jøder var begynt å emmigrere, men det beste sto ennå foran dem.Nå talte Gud til sine venner på nytt. Du forstår det at Gud taler konkret til de som vil tre inn i en forbønnens tjeneste. Hos profeten Amos, i Amos 3,7 kan vi lese: «For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer sitt hemmelige råd for sine tjenere profetene.»

I 2.Kong 6 finnes det en forunderlig historie om kongen i Syria, som den gangen lå i krig med Israel. Den syriske kongen lurte på om de kunne ha en forræder i rekkene, siden Israels konge visste så godt hva som den syriske kongen planla. Da er det at en av kongens menn sier. «Det er Elisja, profeten i Israel, som åpenbarer for Israels konge hvert ord du taler i ditt sengekammer.»

Det samme skjer i vår tid. Fordi Nordens Farao, Gorbatsjov, avviste å la Guds folk fare, så åpenbarte Gud for forbederne at Han, Israels Gud, kom til å ryste verdens økonomi, og da i særdeleshet Sovjetunionens økonomi.Bevæpnet med dette profetiske ordet stilte noen forbedere seg utenfor Økonomiens Hus, det som tilsvarer USA's Wall Street, natten til 17. oktober 1987. De bad da ut det profetiske ordet de hadde fått. Steve Lightle, som var en del av dette bønneteamet, forteller at de så forlot Moskva, og mandag 19. oktober kom det finansielle krasjet. Samtidig med at dette bønneteamet er på plass i Moskva, og handler på det profetiske ordet de hadde fått, er det andre forbedere i USA som får nøyaktig det samme ord om det som er i ferd med å skje på børsene verden over. Det er veldig lenge siden jeg har sluttet å tro på tilfeldigheter!

I juli 1988 skjer det noe bemerkelsesverdig. Da markeres 50 års jubileet for det som skjedde i Evian, en liten fransk by beliggende ved stranda til den vakre Geneve-sjøen. Et halvt århundre tidligere kom statsledere fra 38 nasjoner sammen, etter forespørsel fra USAs president Franklin D. Roosevelt. Det som var samtaleemnet på denne konferansen var hvordan de skulle få seks millioner jøder ut av Tyskland og Østerrike, men noen løsning fant ikke sted. I stedet havnet seks millioner jøder i hendene på den gale østerriske diktatoren Adolf Hitler.50 år senere, i det som profetisk kan sees på som Jubelåret, kom forbedere sammen fra de samme 38 nasjonene sammen til en bønnekonferanse i Berlin. En liten gruppe dro også til Evian. Delegatene møttes etter at Gud hadde kalt dem sammen, og sammen ba de om tilgivelse for det som hadde skjedd i Evian 50 år tidligere. Da hadde jødene blitt forrådt av verdens nasjoner. Denne profetiske handlingen var viktig. Grunnlaget var lagt for at kongeveien for jødene ut av Sovjetunionen kunne tas i bruk!

I september åpnet Ungarn sine grenser, og iløpet av seks måneder adde 220.000 øst-tyskere flyktet til Vesten. Sovjetunionen ble rystet i sine sammenføyninger. Jernteppets fall førte til at flere av de gammeltestamentlige profetiene som ennå ikke var blitt oppfylt, nå gikk i sin oppfyllelse. Som denne fra Jes 31,8-10:

«Se, jeg fører dem fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, både svangre og fødende. Som en stor skare skal de komme tilbake hit. Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem. Jeg vil føre dem til rennende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble. For jeg skal være en far for Israel, og Efria'im er min førstefødte. Hør Herrens ord, alle folk! Forkynn det til de fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle det og vokte det, som en hyrde vokter sin hjord.»

16 måneder etter botsbønnene som ble bedt i Berlin og Evian, falt Berlinmuren. Og med Berlinmuren hele det mektige ateistiske Sovjetunionen, hvor religionen var bestemt å utryddes. Jeg tror Gud valgte ut Mikhail Gorbatsjov. Han var Guds redskap. Hans bestemor, fortelles det, var en hengiven kristen. Hun tilhørte baptistene og var kjent som en forbeder og bønnekvinne.

Martin Lönnebo har gått hjem til Gud

Jeg tenkte på ordene fra 1.Mos 5,24 da jeg hørte at biskop Martin var hentet hjem til Gud: "Og Enok (Martin) vandret med Gud. Så ble han borte, for Gud tok ham til seg." Den lavmælte og stillferdige Martin Lönnebo, døde i går  - i påsketiden - 26.april, omgitt av sin familie, 93 år gammel. En av de flotteste opplevelsene jeg har hatt, var da jeg for noen år siden tilbrakte mesteparten av en dag sammen med den tidligere biskopen av Linköping og bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Den dagen kommer jeg alddri til å glemme.

Biskop Martin var det vi kaller 'en vis mann'. Han hadde en fremragende formidlingsevne, både skriftelig og muntlig, en beder som dyrket stillheten og formidlet den, skaperen av både Lysgloben som nå brukes i de fleste kirker, Kristuskransen og forfatter en en rekke bøker om det åndelige livet. Hans bok: 'Veven', med undertittelen: 'Den store treningsboken for sjelen', har i perioder vært en daglig følgesvenn. 

I boken beskriver Martin Lönnebo Gud som veveren, og forteller om sin mor, en småbrukerkone fra en skogsbygd i Västerbotten, en åttebarnsmor, sliten og tapper, som den siste livskvelden hadde bedt inderlig for sine barn og barnebarn. Martin Lönnebo satt hos henne da hun døde. Når faren begynte å snakke om begravelsen i Kågedalens hvite kirke, ville han at sønnen skulle tale over Jes 28,12: "Nå rulles min livsvev sammen, de siste trådene skjæres over." Nå er trådene i veven Gud vevde i Martins liv skåret over, og skyttelen har blitt stille. 

Med Martin Lönnebo's død har kristenheten i Norden mistet en av sine mest markante åndelige skikkelser. Jeg lyser fred over biskop Martin Lönnebos gode minne, med disse to versene han selv skrev: 

"Som endeløse vidder og kjærlighetens dyp, som visdommens høyder og hellighets lys er lykken, er gleden hos Herren.

Som fossenes skumsprøyt, som storspovens sang, som hjemkomstens favntak med ømhet og smil er lykken, er gleden hos Herren."

Billedtekst: Legg merke til ikonet på veggen med speilet ved siden av. Vi er alle skapt i Guds bilde. (Fotograf ukjent)

George Verwer er død

Evigunge George Verwer er forfremmet til herligheten. Grunnleggeren av Operasjon Mobilisering ble 85 år gammel. Jeg kjenner ingen med større iver og lidenskap for evangelisering og misjon som han.  Han eide en hellig uro for de unådde like til det siste. Dødsfallet ble nettopp kjent for en time siden lørdag ved 1600-tiden. Misjonsgeneralen sovnet stille inn fredag 14.april 2023.

For meg personlig fikk George Verwer bety mye. Jeg kommer aldri til å glemme den stunden vi tilbrakte alene i forbindelse med den aller første Love Europe konferansen i Offenburg i Tyskland. Jeg ba da om å få snakke med ham om personlige anliggender, og Verwer tok seg god tid i en ellers travel konferanse med et stort antall deltagere. Når samtalen var over ville Verwer ha et bilde av meg. Han ville ha bildet i bønnedagboken sin, slik at han kunne huske å be for meg. Det gjorde et sterkt inntrykk på en ung mann. Hvilket eksempel til etterfølgelse.

Hvem  husker ikke George Verwer fra konferanser og møter med en stor oppblåsbar globus, for å få oss til å fokusere på de unådde, eller jakken hans med kart fra hele verden, eller alle bøkene han sendte aldeles gratis fordi han ville inspirere deg til å be og drive misjon. Det er ikke så lenge siden jeg mottok tre bøker av Verwer i posten, til oppmuntring i tunge sykdomsdager. 

George Verwer vil bli stående med gullskrift i misjonshistorien som en av de store misjonsgeneralene. Han påvirket millioner av mennesker med sitt enkle, overgitte liv. Han var en sann etterfølger av Jesus.

Fred med hans gode minne.

Slik lar jeg meg fremdeles utfordres av Broder Andreas

Jeg skrev at jeg ville komme tilbake med et minneord om Broder Andreas da jeg fortalte om hans død på bloggen min. Jeg tror jeg var den første her i Norge til å skrive om det. Så har dagene gått uten at jeg har publisert noe minneord. Ikke fordi jeg ikke kunne skrive, men fordi jeg trengte tid på meg, til å la meg utfordre nok en gang av denne djerve og uredde og radikale holender. Jeg ville gjøre det til et personlig minneord om hva har betydd for meg, helt siden jeg som ung kristen leste hans bok: 'Med Guds ord gjennom jernteppet' og hadde privileget av å møte ham - legenden - for første gang under en Gospel Night i Gjøvik kirke. Siden skulle det bli andre anledninger. Broder Andreas ble en rollemodell for meg, en som våget livet sitt for Jesus. Broder Andreas var den direkte årsaken til at jeg begynte i et vikariat som informasjonsleder i daværende Norsk Misjon i Øst, tidligere Misjon bak Jernteppet, nåværende Stefanusalliansen og som redaktør av Ropet fra Øst, en stilling jeg hadde i fem år.

I forbindelse med Åpne Dørers 30 års jubileum i september 2013 var jeg så heldig å gå treffe Broder Andreas igjen. Jeg reiste hele veien fra Gjøvik til Vennesla i ens ærende å få møte ham igjen. Da var han 85 år ung. Vital, glødende, like engasjert. Det var så godt å få ta ham i hendene etter alle disse årene.

Som ung lot jeg meg utfordre av hans radikalitet. Det gjør jeg fremdeles, men hvordan skal jeg etterleve det i dag?? Jeg har Parkinson, og delvis rullestolavhengig. Bevegligheten er sterkt begrenset, kreftene er ikke som før. Hvordan kan Broder Andreas fremdeles utfordre meg? På flere måter: Broder Andreas lærte meg først og fremst en ting: å be! For land og folk, for unådde folkeslag, for venn og fiende, for den forfulgte kirke. Jeg kan fortsatt be, og bønnen tar meg til såkalte 'stengte land'. I bønn kan jeg besøke fengsceller og fangeleire, jeg ikke har tilgang til på annen måte. I bønn kan jeg kjempe for den lidende og forfulgte kirken verden over.

For det andre har Broder Andreas lært meg noe om utholdenhet. Trofast holdt han seg til Herren hele livet, og til Hans ord. Til tross for motsand, prøvelser, og mange slags vanskeligheter. Og jeg kan, som Broder Andreas, sette min lit til Herren og våge å tro Ham for store ting.

For det tredje: jeg kan elske fiendene av Kristi kors, og lide for Kristi kropp. Der trenger jeg mye nåde.

Sist, men ikke minst, så kan jeg støtte den organisasjonen han startet: Åpne Dører.

Jeg minnes Broder Andreas, med tårer. Takknemlighetens tårer.

Broder Andreas er død

 Christianty Today melder nå i kveld at Broder Andres, den legendariske bibelsmugleren og forbederen og grunnleggeren av Åpne Dører er død, Broder Andreas ble 94 år gammel.

Mot slutten av hans liv ble han spurt om det var noe han angret på. Da svarte han: 'Hvis jeg kunne leve om igjen, ville jeg vært enda mer radikal.'

Jeg kommer tilbake til et mer fyldig inneord

Ekte menneskelig sorg

Ekte menneskelig sorg betyr å la illusjonen av udødelighet dø i oss. Når de som vi elsker med en "endeløs kjærlighet" dør, må noe også dø i oss. Hvis vi ikke lar dette skje, vil vi miste kontakten med virkeligheten, livene våre vil bli stadig mer kunstige, og vi vil miste vår menneskelige evne til medfølelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sorg og tap - en mulighet til å møte Gud på som aldri før

Bill Johnson, som nylig mistet kona - hun døde av kreft - har skrevet noe om sorg som jeg synes er så verdifullt at jeg har oversatt det til norsk:

"Øyeblikk med store tap er en mulighet til å møte Gud på en måte som du aldri vil få sjansen til i tider hvor ting går lett. Du er den eneste som kan velge hva du vil mate sjelen din med i hver sesong. Å være klar over Guds nærvær kommer ikke gjennom selvbestemmelse, men ved å overgi seg til Gud og Hans Ord. Han er trofast."

"Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg." (Salmme 23,4)

Gorbatsjov åpnet for jødenes Exodus fra Russland

Mikhail Gorbatsjov, den sovjetiske lederen hvis reformer, inkludert å la et massivt antall jøder emigrere til Israel, forandret landet og verden, døde tirsdag 91 år gammel på et sykehus i Moskva. 

"Michail Gorbatsjov er død," sa rabbiner Pinchas Goldschmidt, Moskvas overrabbiner fra 1993 til i år, tirsdag på Twitter. "Tre millioner sovjetiske jøder skylder ham sin frihet."

Det var klart da Gorbatsjov kom til makten i 1985 at han ville være annerledes enn sine forgjengere som generalsekretær i kommunistpartiet. Han var yngre, mer levende, mer åpen for å erkjenne hvor kommunismen hadde kommet til kort i Sovjetunionen.

Men den første tiden som generalsekretær for kommunistpartiet var først uheldig for bevegelsen som i flere tiår hadde forsøkt å la jøder emigrere fritt. Det sovjetiske regimet hindret dem i å forlate og straffet dem ofte for i det hele tatt å søke utreise.

Antallet jøder som fikk emigrere i 1985 var allerede lavt, 1140, og falt ytterligere til 914 i 1986. Fornemmelsen blant sovjetiske jødeaktivister var at den nye og relativt unge lederen var enda mer regressiv enn sine forgjengere.

Hans vestlige syn virket kosmetisk. På besøk i Storbritannia i 1984 som seniormedlem av politbyrået, et år før han ble leder, shoppet han og spøkte – og reagerte på en jurist som spurte ham om religiøse restriksjoner: «Du styrer ditt samfunn, du overlater oss til å styre vårt. ”

Men så i 1987 begynte antallet jøder som emigrerte å stige bratt og nådde 185 000 i 1990, delvis ansporet av dristig talsmann fra amerikanske jøder som gjorde det å løslate sine sovjetiske brødre til en politisk klok manøver for Gorbatsjov. Samtidig overvåket Gorbatsjov en slutt på restriksjoner på religiøs tilbedelse, og på mest dramatisk vis åpnet han portene for de mest kjente av refuseniks og såkalte «fanger av Sion», eller de som hadde blitt fengslet for sin sionistiske aktivitet, inkludert Natan Sharansky, Ida Nudel og Yosef Begun.

I en uttalelse som en medhjelper leverte i 1991 ved Babyn Yar, drapsfeltet i Ukraina der nazister lanserte den endelige løsningen som forsøkte å utslette jøder, fordømte Gorbatsjov alle former for antisemittisme.

Gorbatsjovs reformer som påvirket jøder var en del av en mye bredere revolusjon han førte til for å avslutte den kalde krigen, det tiår lange sovjet-USA-konflikten som mange i vest fryktet ville bli til en atomkonflikt.

Han og USAs president Ronald Reagan ble med i vellykkede nedrustningssamtaler, og Gorbatsjovs politikk med perestroika (gjenoppbygging) og glasnost (åpenhet) introduserte enestående ytrings- og organisasjonsfrihet til Sovjetunionen. Han desentraliserte konføderasjonen, og ga mer makt til republikkene i et trekk som til slutt ville føre til deres uavhengighet.

Gorbatsjov trakk seg etter et mislykket kupp i desember 1991 som forsøkte å bli kastet ut. Han hadde overvunnet plotterne, men den økonomiske usikkerheten og delegeringen av makt skapte en følelse av kaos og gjorde ham åpen for kritikk om at han ikke lenger var den rette mannen til å lede Russland i en tid med monumental transformasjon. Han gled inn i privatlivets mørke, og mye av det tilbrakte han sammen med sin elskede kone Raisa til hennes død i 1999.

I en uttalelse onsdag husket rabbiner Arthur Schneier, seniorrabbineren ved Park East Synagogue i New York, sine mange møter med Gorbatsjov på 1980-tallet.

"Gorbatsjov erkjente at spørsmålet om menneskerettigheter var en integrert del av internasjonale relasjoner, han introduserte en rekke endringer som påvirket disse rettighetene og åpnet til slutt dørene og lot tusenvis av jøder forlate Sovjetunionen for et liv i religionsfrihet i USA og Israel, sa Schneier.

I Israel, hvor Gorbatsjov fikk en velkomst verdig en helt i 1992, fikk han også priser, æresgrader og, til stor fornøyelse, en ny potetrase oppkalt etter ham.

Gorbatsjov leverte under dette besøket en nyansert vurdering av antisemittismen som hadde plaget landet hans. Antisemittisme, sa han, ble "offisielt nektet i politikken, men oppmuntret i praksis."

"I Stalins dager, spesielt etter andre verdenskrig, ble antisemittisme introdusert i innenriks- og utenrikspolitikken," sa Gorbatsjov. "Selv etter Stalins død fortsatte denne tilstanden, men ikke i åpent undertrykkende former."

Da han snakket med en reporter etter den talen, sa han at han også angret på resultatene. Utvandringen av det som da var minst 350 000 jøder, var, sa han, et «tap for vårt land og vårt samfunn».

Kilde: Informasjonen i denne artikkelen er delvis hentet fra en artikkel i Jewish Telegraphic Agency og oversatt av Bjørn Olav Hansen (c). Foto: Pixabay.

En åndelig veileder er hentet hjem av Gud

"The Orthodox Way" ble intet mindre enn en livsforvandlende bok da jeg leste den første gangen i 1979. Da var jeg 21 år gammel. I går, onsdag 24.august 2022, sovnet forfatteren, Metropolitt Kallistos Ware, stille inn i en alder av 87 år. Boken har jeg lest så mange ganger at den har gått helt opp i limingen, og alle sidene er nå løse. Jeg fikk mye av min åndelige fostring gjennom nettopp denne boken, og den har lagt grunnlaget for mye av mitt teologiske ståsted.

I "The Orthodox Way" skriver Kallistos Ware innsiktsfullt om Gud som mysterium, Den trenige Gud, Gud som skaper, Gud som menneske, Gud som Ånd, Gud som bønn og i en epilog: Gud som evighet. 

At Kallistos Ware, som regnes som et av vårt århundres mest innflytelsesrike teolog, ikke bare innenfor Den ortodokse kirke, men i hele kristenheten, oppholdt seg i lengre perioder i evangelisten Johannes' kloster på Patmos, bærer hans forfatterskap og hans levde liv et sterkt vitnesbyrd om. Det er lett å tenke på og sammenligne Kallistos og Johannes! Jeg tenker i grunnen på Kallistos som vår tids Johannes! Begge var Kristusmystikere i ordets egentlige betydning, og begge var drevet av en lidenskap for Kristus, for foreningen med Ham, for bønnen og kjærligheten.

Kallistos Ware ble ordinert til prest i 1966, ble utnevnt til biskop i 1982 og fikk senere tittelen metropolitt, som i Den ortodokse kirken tildeles kirkeledere av særskilt betydning. Store deler av sitt liv levde og virket han i Oxford i England, der han var prest i en ortodoks menighet. Han underviste også ved universitetet i Oxford i mer enn 30 år.

Metropolitt Kallistos Ware var også en sann økumen, og han har gjort en betydningsfull innsats med å oversette Filokalia til engelsk, en samling tekster om bønn fra 300 til 1300 tallet. Dette arbeidet gjorde han sammen med Gerald Palmer og Phillip Sherrard. I ortodoks trasisjon ansees lesningen av Filokalia som den viktigstte etter Bibelen.

Som mine ortodokse venner sier når noen dør: Evig ihukommelse! Fred med Kallistos Ware's gode minne.

En kjempe i Guds rike har gått hjem til Gud - Reidrar Paulsen er død

En av nestorene i norsk kristenhet har fått hjemlov. Reidar Paulsen døde på den siste dagen i juli, etter lang tids sykdom, 84 år gammel. Selv hadde jeg gleden av å ha nær kontakt med Reidar i den tiden han drev magasinet Visjon, og før han ble syk hadde jeg gleden av å besøke ham i hans eget hjem. Etter at han ble syk hadde vi periodevis telefonisk kontakt.

Reidar var en pioner. Han hadde en egen teft for Åndens gjerning i vår egen, og skrev begeistrede artikler i magasinet han startet, Visjon, om det han så og var vitne til. Visjon var i sin tid den fremste avisa for vekkelse og fornyelse, og introduserte den vide karismatiske fornyelsen verden over for norske kristne.

Reidar var uredd - på Bibelens vegne.  Han var tro mot sitt kall og sitt konservative bibelsyn, og var ddermed også en mentor og ble en åndelig far for mange unge troende. Ikke bare innen Kristkirken og nettverket Doulos, men langt utenfor egne rekker. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for det privilegiet av å få kjenne denne varme, gode, trygge kristenlederen som hadde stor integritet.

For norsk bønnebevegelse ble han en stor inspirator, idet han introduserte 'bønnefyrtårnene' til argentineren Ed Silvoso. For det er vi ham svært takknemlige.

I 2012 skrev Reidar Paulsen en artikkel om økumenikk som jeg fikk hans tillatelse til å publisere.For å hedre hans gode minne gjengir jeg den en gang til: 

Økumenikk er blitt et ord vi bruker oftest i forbindelse med det som foregår på et plan høyt hevet over vanlige kristne menneskers hverdag. Det er det de driver med i Kirkenes Verdensråd, i Lausanne-bevegelsen osv. eller litt nærmere, i Norges Kristne Råd og NORME osv. Og det de gjør der, er «godt» eller «dårlig» alt etter utgangspunktet for den som uttaler seg.

Men selv om ordet økumenikk ikke hører til i manges dagligtale, er selve saken, kristen enhet, kontinuerlig aktuell. Den møter de fleste av oss, ikke i økumeniske erklæringer og dokumenter, men i møte med naboen som hører til en annen forsamling eller kristen bevegelse. For noen av oss har det nærmest blitt en bekjennelse at «når Gud ser på Bergen, ser han bare én menighet» (sett inn det stedsnavnet som passer). Ja, der er mange forsamlinger som selvsagt også kan kalles menigheter i flertall. Men menighetens Herre har neppe mer enn én kropp i byen.

Våger vi å tenke slik, blir økumenikk en kilde til glede – vi har brødre og søstre spredt over hele byen i alle forsamlinger som bekjenner Jesus og forkynner evangeliet – og en kilde til smerte – vi ser så ulikt på så mye som er viktig.

Og det blir en utfordring! For straks vi anerkjenner en annen som kristen, blir vi bundet av det Jesus kalte «et nytt bud», budet om broderkjærlighet eller søskenkjærlighet: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

Det er en kjærlighet som er mer enn følelser, noe som krever å kles i kjøtt og blod. Johannes taler om å elske, «ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet». Jesus sier at vår innbyrdes kjærlighet vil bli så synlig at «da skal alle forstå at dere er mine disipler». Uten å avsvekke dette våger jeg likevel å si at dette begynner med hvordan vi tenker om andre forsamlinger og lederne deres. Det festes i holdninger.

Det utmyntes i ord, det vi sier. Og det slår ut i blomst i hvordan vi handler og behandler hverandre.

«Vi har ingen konkurrenter», sier økumenisk bevisste ledere når det lykkes bedre for en annen menighet enn deres egen. De sørger med dem som sliter og gleder seg over andres fremgang. De rekker hånden til hverandre og deler sine ressurser med dem som trenger det. Så smiler de over historien som en munter frelsesoffiser fortalte om en kollega. Han strevde med en rapport til hovedkvarteret.

Det gikk ikke så bra, så han ble mer og mer mismodig jo lengre han kom. Så til slutt slengte han på en linje nederst: «Men takk og pris, det går ikke bedre hos pinsevennene».

Sten-Gunnar Hedin har gått hjem til Gud

Den økumeniske pinsevennen Sten-Gunnar Hedin har gått hjem til Gud. Den tidligere forstanderen for Nordens største pinsemenighet, Filadelfiakyrkan i Stockholm ble 74 år gammel. Han døde av kreft i bukspyttkjertelen og fikk terminalpleie det siste veistykket. Selv fikk jeg glede av å samtalte med ham på Bjärka Säby for noen år siden etter at han hadde fått slag. Samtalen med Hedin, som en tid fungerte som tilsynsmann for Ekumeniska kommuniteten, som jeg er medlem av, fikk bety mye for meg etter at jeg fikk diagnosen Parkinson. Han visste selv hva det vil si å være kronisk syk.

Det vakte oppsikt i Sverige - og Norge - da pinsevennen Sten-Gunnar Hedin skrev bok sammen med den katolske kardinalen Anders Arborelius: 'Gud är kärlek' som kom i 2021. 

Men Sten-Gunnar Hedin var likevel tydelig pinsevenn. I et stort intervju med den kristne avisen Sädaren publisert 21.juni i år utdypte han sitt økumeniske ståsted. Journalisten spør: 

Når du til slutt går hjem, er det som pinsevenn eller 'allmen kristen'?

Hedin svarte: Där tänker jag som Peter Halldorf. Älska din nästas Kyrka som din egen. Han är till skillnad från vad många tror 100 procent en trygg pingstvän och så även jag. Men vi båda har under åren gjort upptäckten att kristendomen är större. Jag kan känna en sorg över den rädsla och misstänkliggörande som det finns från oss väckelsekristna mot de traditionella kyrkofamiljerna. Jag tror att dom historiska kyrkorna har en profetisk roll att fylla inför framtiden och jag tror att vi berikas av att ömsesidigt mötas i ögonhöjd med kristna ur andra traditioner än vår egen. Det finns bara en lösning om vi skall komma närmare varandra och det är att vi tillsammans flyttar oss närmare Jesus. Gemensamt vandrar vi mot samma mål, även om vi finns utspridda över hela kyrkokartan. Den här gemensamma vandringen tror jag är god och nyttig för både oss och den världsvida kyrkan. Men, jag går hem som Pingstvän.

Jeg lyser fred over Sten-Gunnar Hedins gode minne.

Billedtekst: Faksimile fra et intervju Sändaren gjorde med Hedin i 2015. Fotograf: Annika Ahlefelt.

Joy Dawson er død

Joy Dawson (bildet) har nådd målet og trådt inn i den evige herligheten. Hun ble 96 år gammel, og døde tidlig torsdag morgen. Joy Dawson var opprinnelig fra New Zealand, arbeidet som misjonær  tilknyttet Youth With A Mission (Ungdom i Oppdrag) og kjent som forbeder og som en som har undervist i Bibelen internasjonalt siden 1970. Misjonærarbeidet hennes har ført henne til over 55 nasjoner. Hun har undervist mye på TV og radio, og bøkene hennes, lyd- og videobåndene hennes er oversatt og distribuert over hele verden. Hun bodde i Tujunga, California.

Ved siden av arbeidet for YWAM Joy og mannen hennes Jim også eldste i The Church On The Way, i Van Nuys, California.

For meg personlig har Joy Dawson betydd mye, ikke minst hennes undervisning om bønn og om å tilbringe tid i Guds nærvær.

Charisma Magazine skriver følgende om Dawson i et minneord: 

"Det meste av undervisningstjenesten hennes var på åndelige lederskapskonferanser. Mengder ble velsignet av hennes tjeneste, som krysset mange konfesjonelle linjer. «Mitt livs kall som misjonær og profetisk bibellærer til 55 nasjoner var mot alle odds», skrev Dawson en gang. "Jeg kom fra et kirkesamfunn som ikke trodde at en kvinne engang skulle be i kirken i nærvær av menn – enn si undervise dem i Bibelen! Min fantastiske far var en sterk leder i det kirkesamfunnet. Jeg hadde ingen jevnaldrende.

Da jeg startet opp i 1971, fant jeg en bok som nettopp var skrevet om Dr. Henrietta Mears, som var en kvinnelig bibellærer med dybde, som i stor grad påvirket både evangelisten Billy Graham og Bill Bright som unge menn. Bill var grunnleggeren. av Campus Crusade for Christ International, nå kjent i dag som CRU Dr. Mears hadde nylig dødd, men beretningen om hennes mektige tjeneste til sentrale åndelige ledere oppmuntret meg.

Det uforutsigbare ble snart det normale. Mot alle odds som kvinne. Jeg var en pionerrolle med å tjene på heltid sammen med mannlige åndelige ledere."

Stephen Kaung har fullført løpet

En av Herrens trofaste tjenere er død. Stephen Kaung (bildet), var en av de nærmeste medarbeiderne til den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. I en melding til meg i dag forteller en av Kaungs nærmeste venner, Dana Congdon, at Stephen Kaung døde fredfullt i Herren lærdag 2. juli i en alder av 107 år idet han "så frem til Herrens gjenkomst", for å sitere Congdon. Stephen Kaung arbeidet utrettelig for Herren. særlig med forkynnelse, like til det siste. 

Stephen Kaungs undervisning, alltid like krystallklar og vel artikulert, om Guds rike og menigheten, har betydd svært mye for meg personlig, helt siden 1970-tallet. Hans milde væremåte. alltid gode smil, hans iver  gjorde alltid sterkt inntrykk. Klarheten beholdt han helt til Herren hentet han hjem. Jeg hadde kontakt med noen av Kaungs nærmreste medarbeidere med tanke på å få Kaung til Norge med tanke på å få ham til å tale på noen møter. Det sa han seg villig til, om han fikk med seg sin nærmeste medarbeider, som var i slutten av 80-årene! Så kom koronaen.

Stephen Kaung ble født i Kina og ble omvendt til Kristus i en tidlig alder. Han møtte Watchman Nee på begynnelsen av 1930-tallet og ble en medarbeider med bror Nee i Herrens verk. Han flyttet til USA i 1952, og har fortsatt å dele Kristus med Herrens folk rundt om  i verden, samt oversette og publisere budskapene til Watchman Nee. Han har vært en stor oppmuntring for de hellige uansett hvor han tjener, og demonstrerte tydelig med sitt enkle levde liv at "det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som bor i meg."

Mye av hans bibelundervisning ligger ute på Internett.

Inderlig takk - og farvel

Så kom dagen og stunda! Dette ble en usedvvanlig tung dag. Noen uker nå er hunden vår Poirot blitt gradvis dårligere, og i dag klarte han ikke å reise seg mer. Til tross for en utrolig kampvilje ville ikke beina bære. Vi hadde derfor ikke noe annet valg enn å la ham slippe. Håpet var at han skulle dø 'gammel og mett av dage', men slik ble det ikke. 

Vi gråter bøttevis. Det er så trist. Jeg var veldig knyttet til hunden vår, og spesielt etter ar jeg begynte å skjelve på grunn av Parkinson, var det å klappe Poirot så beroligende. Hvordan skal jeg klare meg videre?

Vi har bare gode - og mange - minner fra et hundeliv som varte i 15 år og seks måneder. Jeg kommer aldri til å glemme ham som liten, da han kom løpende etter meg, og bokstavelig talt fløy gjennom løfta av pur lykke eller de gangene du satte deg ved siden av meg, og la labben på brystet mitt, etter at jeg ble liggende på gulvet i sterke angina-smerter til May Sissel kom hjem - eller reddet livet mitt da jeg fikk føling om natta.

Nå er livet bare tungt, Jeg er så lei meg.

Farvel, gode medvandrer!

En sunnmøring i himmelkoret

I dag har jeg nynnet på en salme skrevet av bror Arnfinn. I det siste verset heter det: 

Djupaste mørker ligg over jord,
alt fekk du prøva, Jesus, min bror.
Gå ikkje frå meg, Herre, eg bed!
Ven frå det høge, du er min fred.

I dag er det på dagen 10 år siden Arnfinn Haram (bildet) segnet om ved siden av sykkelen sin i Nordmarka, rammet av et hjerteinfarkt. I dag har savnet vært påtagelig. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg fikk noen samtaler med bror Arnfinn, som var med på å stake ut kursen min i en vanskelig tid. Nå kjenner jeg på at det var så mye mer jeg skulle ha spurt om.  Hvorfor er det slik at vi utsetter samtalene vi burde ta, og så er det en dag for sent?

'Ein dag - ein som kan vere når som helst - skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram i sin siste preken. Få timer senere var han hjemme hos Herren. Dagen var 10.juni 2012. Bror Arnfinn døde i liene ovenfor Tyrifjorden, på vei fra kirken på sykkel til gode venner. Så kom 'vår søster den legemlige død,' som Frans av Assisi kalte døden. Bror Arnfinn ble funnet i den graskledte vegkanten. Han ble bare 64 år gammel.

Den siste dagen, den siste stunda kan komme brått. Få kjenner tida da den tynne hinna mellom jorda og evigheten brister og vi blir tatt imot av de evige armer. Det er noe av Guds barmhjertighet at vi ikke kjenner timen, tenker jeg. 

'Ikkje song av elv,

ikkje sus av skog

berre ei mjuk togn

av uendeleg

tolmod',

skrev Arnfinn Haram i et av sine dikt. Diktet heter 'Stille kveld' og sier det meste om Arnfinn Harams eget liv. Stillferdig tro og  liv, men med så mange brådjup, vis som få, en bærer av Gudsnærværet. 

Vi snakker lite om han, døden. Nevnes knapt. Fortsatt er han tabu. Vi skifter fort samtalemne når han kommer på banen. Men 'ein dag skal eg stå for min Skapar' -'ein dag, som kan vera når som helst.' Er jeg forberedt på det? 

Jeg liker å tenke på at jeg skal hjem, og at jeg følger en som kan hjemveien og at når jeg kommer hjem blir jeg tatt imot av en som venter. Det er blitt døden for meg. Slik har det ikke alltid vært for meg.  Jeg fryktet han, men Arnfinn Haram hjalp meg til å se han som en venn. 

Jeg savner bror Arnfinn. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv. 

Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt 'vår', vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.

Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!

Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt i mot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.

Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.

Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?

Det er spesielt et dikt av Arnfinn Haram som har fått stor betyning for meg, og som jeg stadig vender tilbake til på utfordrende sykdomsdager:

Fred
Kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til menneske i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg.

Hjemme hos Gud

Med få dagers mellomrom har to pionerer i Guds rike gått hjem til Herren: Gerald Coates og Christine Noble. Christine og hennes mann John har jeg hatt det privilegiet å kjenne siden 1979, som gode, nære venner. Både John og Christine har betydd svært mye for meg, og jeg regner John fremdeles som en av mine åndelige fedre. Christine var en kvinne med mye visdom, kunnskap, en profetisk røst, som også var en fremragende danser og forfatter. Litt av en kunstersjel, egentlig. Jeg har møtt de to i mange sammenhenger, og de betydde ekstra mye når vi var en del av en husmenighet her på Gjøvik i cirka ti år. De siste årene var Christine dement, og det har vært utrolig å se med hvilken kjærlighet og utholdenhet John har tatt seg av Christine. Alltid var han ved hennes sidde, i gode så vel som på dårlige dager. Christines liv ble strevsomt de siste årene, men John sviktet henne ikke. Hvilket et eksempel til etterlevelse.

Gerald Coates traff jeg bare en gang, i England.  Han grunnla og ledet Pioneer-nettverket, og var en betydningsfull skikkelse innen husmenighetsbevegelsen i Storbritannia og i mange andre sammenhenger. 

Når jeg fikk vite om disse to vennenes bortgang, kom jeg til å tenke på ordene fra Åp 14,13: 

"Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem."