Forunderlige ting skjer på Livets Ord - Den Hellige Ånd besøker forsamlingen

Det skjer forunderlige ting på Livets Ord i Uppsala om dagen. Mange er blitt tydelig berørt av Den Hellige Ånd. En sønderknuselsens ånd hviler over forsamlingen. Synder bekjennes, mange gråter, mens andre opplever en dåp i Den Hellige Ånd.

Det hele begynte for noen få uker siden, i forbindelse med en vanlig undervisningstime på bibelskolen. Undervisningen handlet om Den Hellige Ånd, og plutselig, uten noe forvarsel faller Den Hellige Ånd over forsamlingen. Flere av bibelskoleelevene fikk profetiske budskap og ble sterkt berørt.

Nå er bibelskolens samlinger åpnet for allmennheten, ikke bare for de 120 bibelskoleelevene. Nå strømmer folk til Livets Ord. Samlingene som pågår i ukedagene, har et sterkt Gudsnærvær. Folk kommer både fra Sverige, Finland, Estland og Norge. Samlingene er preget av stillhet og mange begynner å gråte når de kommer inn i den store forsamlingssalen. Det er en gryende åndelig vår i Livets Ord i Uppsala disse dagene. La oss be for det som skjer, om en åndelig varhet og sunn dømmekraft og at Den Hellige Ånd fortsatt øses ut.

Den stille, hellige lørdagen.

Dagen i dag er ingen rød dag i vår kalender. Det burde den absolutt være. På den syvende dag i Den stille uken, hvilte Jesus ut i graven, etter å ha fullført alt det Hans Far hadde bedt Ham om å gjøre. Av alle dager i historien er Den hellige lørdagen, dagen da Jesus hviler i gravens stillhet og mørke. Dette er dagen hvor hele skapelsen venter i djup indre hvile. Dette er dagen hvor ingen ord blir talt, ingen proklamasjoner gjort. Guds ord gjennom hvilket hele skaperverket ble skapt, hviler i jordens djup. Denne hellige lørdagen er den stilleste dagen av alle.

"Alt i Hans tempel roper:"Ære!" ( Salme 29,9 )

Helbredelse og "åndelig analfabetisme"

Jeg må være ærlig å si at jeg kviet meg for å skrive om de 15 årsakene Svein Magne Pedersen oppgir for at mennesker ikke blir helbredet. Men jeg kjente på en djup fortvilelse og sorg , når han legger all skyld på den syke selv. Og jeg er ikke alene om å kjenne det slik. Det vitner ikke minst mange av de reaksjonene jeg har fått i etterkant. Det er tungt for en som er kronisk syk at man ikke har tro nok.

I et nytt innlegg på sin Facebook-profil, etterlyser Svein Magne Pedersen en større grad av ydmykhet når det gjelder disse spørsmålene. Det er jeg helt enig med han i, det etterlyser jeg selv. Derfor blir jeg forundret når han kaller de som stiller ham spørsmål, for motstandere. Jeg er ikke motstander av helbredelse, jeg tror fullt og fast på at Jesus helbreder. Det jeg etterlyser er større ydmykhet og forsiktighet i møte med mennesker som lider. Jeg etterlyser det sjelesørgiske aspektet, hvordan vi møter mennesker som ikke blir helbredet. Dette vil ikke Svein Magne Pedersen svare på. Han slår fast at han har 47 års erfaring i denne tjenesten, og mener hans "motstandere viser svært lite kunnskap om emnet." Dette er hans egne ord. Svein Magne Pedersen skriver videre: "De viste at her hersket det mye "åndelig analfabetisme" på dette området."Senere i artikkelen skriver han at det finnes "mange åndelige forståsegpåere som også burde få seg en dukkert i "Jordan" slik at åndelig stolthet kunne begraves i det samme "vann" som Syrias populære hærfører." Det er ikke mye ydmykhet å spore i Svein Magne Pedersens utfall mot kristne som mener noe annet enn han. Han sitter med fasit, han har løst lidelsens gåte. Vi har ikke forstått noe som helst.

I sin artikkel mener Svein Magne Pedersen at en av årsakene til dette, er at våre teologiske høyskoler ikke underviser om emnet. Jeg kjenner ikke våre teologiske institusjoner godt nok til å si at Pedersen har rett i dette, men jeg er enig med ham i, at emnet sykdom og helbredelse er absolutt noe vi bør studere nærmere. Men det er et spørsmål om ikke også måten vi utøver forbønn for syke på, burde vært et eget emne. Ikke minst gjelder det måten vi behandler kronisk syke, som ikke blir helbredet. At andre kristne stemples som analfabeter, er bare trist lesning. 

Straffen lå på Ham

Under fastetiden, de 40 dagene før påske, lenge før vi tok fatt på Den stille uken, kom disse ordene fra profeten Jesaja til meg:

"Straffen lå på ham..." (Jes 53,5)

De har blitt med meg alle disse dagene.

Jeg har dvelt ved dem. Latt ordene synke djupt inn i meg. Og kjent på en djup takknemlighet, for at Han bar straffen for meg, og for alle andre. Jeg skal ikke si at jeg har fattet djupet i disse ordene. Det tror jeg ingen av oss gjør. Jesu lidelse og død vil være samtaleemne i evigheten. Det føler jeg meg sikker på.

Apostelen Peter skriver om Kristi lidelser, og om profetene som profeterte om nåden, at de gransket for å prøve å finne ut hvilken tid dette ville inntreffe. Getsemane og Golgata er  hellig grunn. Så skriver Peter: "Dette er selv noe som selv engler lengter etter å se inn i." (1.Pet 1,12)

Det sier noe om at frelsen er og blir et mysterium. Noe forstår vi, men mye er skjult. Alt kan ikke forstås med hodet.

Hallel - "da de hadde sunget lovsangen..."

Det må ha vært forunderlig å høre Frelseren synge! Høre Hans sobre stemme. I forbindelse med påskemåltidet, leser vi hos Matteus: "Da de hadde sunget lovsangen ..." Hva tenker Matteus på? Jo, på "Hallel" - Salme 113 til 118 i Salmenes bok. Disse salmene blir brukt av jødene til lovprisning og takksigelse på visse høytider, blant annet under 'pesah', påske, og under 'sjavout', 'pinse', og 'sukkot'. løvhyttefesten. Men disse salmene synges også under 'hanukkah', lysfesten og hver eneste 'rosh hodesh', som er begynnelsen av hver måned.

Salmene 113-118 følger med andre ord våre jødiske søsken i en bønnens rytme store deler av året. Så dette var velkjente salmer for både Jesus og Hans disipler. De levde jo med i tidebønnenes rytme.

Denne bønnen har to former. Det som kalles 'full Hallel', og omfatter alle seks salmene, mens den kortere formen ikke inneholder versene 1-11 av Salme 115 og Salme 116. I forbindelse med Løvhyttefesten fremføres 'full Hallel' hver eneste dag, de første to dagene av påske og i forbindelse med pinse og feiringen av Hanukkah.

Jeg har brukt litt tid denne Skjærtorsdags morgen til å studere bakgrunnen for disse seks salmene. I følge ulike rabbinere inneholder disse seks salmene fem hovedtemaer:

1. Utgangen fra Egypt
2. Rødehavet som deler seg
3. Mottagelsen av Loven (Torah)
4. De dødes gjenopprettelse
5. Den messianske æra

Med andre ord: Salme 113-118 omfatter hele jødenes historie fra nasjonen blir unnfanget helt frem til den messianske tidsalder. Herren blir lovprist for at Han sørger for den enkeltes og hele folkets behov. Gud forlater oss ikke, verken den enkelte person eller nasjonen, og det er også en takksigelse for Herrens mirakler, i fortid, nåtid og fremtid.

I følge tradisjonen synges Hallel stående.

Kanskje det er en ide å ta disse salmene frem på Skjærtorsdag, be dem og grunne på deres sterke innhold?

På disse to evideoene får dere en liten smaksprøve på hvordan disse salmene synges på hebraisk. NB LYTT SPESIELT TIL DEN ANDRE VIDEOEN! Utrolig vakker sang. Og hvilket liv.

https://www.youtube.com/watch?v=4GNkx0LYLJA

https://www.youtube.com/watch?v=gLI65nPQmT0

De første kristne holdt hele tiden urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen

Jeg har gjort meg avhengig av det. Og avhengigheten har tiltatt med årene. Hva jeg snakker om? Herrens måltid.

Om dette måltidet skriver apostelen Paulus: "Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke DEL I Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det oss ikke DEL I Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er er vi alle én kropp. For vi har alle DEL I det ene brød." (1.Kor 10,16-17)

Bedre forklaring på hva Herrens måltid eller Brødsbrytelsen er har ikke jeg funnet.

Det måltidet Herren selv innstifter Skjærtorsdagskvelden er et paktsmåltid. "Den nye pakt i mitt blod", sier Jesus. Og dette paktsmåltidet gir meg altså del i både Kristi blod, og Kristi kropp. Hvordan det skjer skal jeg ikke gi meg ut på å forklare. Det er et mysterium - og jeg lar det bli med det.

Dette måltidet har mange navn: Herrens måltid, brødsbrytelsen, nattverd, messe, men i urkirken ble det brukt et navn som for meg er blitt stående som det ordet jeg foretrekker: eukaristi. På norsk: takksigelse. På 200-tallet skriver Irenaeus av Lyon: "Vår undervisning er i samklang med eukaristien, og eukaristien befester vår undervisning." Hvordan kunne han si det? Fordi nattverden rommer hele frelseshistorien. Når vi feirer det hellige måltidet åpenbares troens mysterium for vårt indre menenske.

Hver gang de første kristne kom sammen feiret de eukaristien. Det er rasjonalismen som førte til at mange protestantiske kirker i dag bare feirer nattverd en gang i måneden. Det er noe å tenke over! I eukaristien samles hele kirken om det vesentlige og vi forenes med Kristus i Hans rike. Selve hjertet i den urkristne gudstjenesten er det måltid der brød og vin settes frem.

Vi trenger dette konkrete - brød og vin. Troen kan lett bli abstrakt.

Nattverden er også et samfunnsmåltid. Og slik er det: det er fellesskap med Kristus med med de troende til alle tider og på alle steder - et livgivende fellesskapsbånd som overskrider både tid og rom. Tenk - helt siden apostlenes dager har kirken feiret dette måltidet uavbrutt.

I kveld samles vi i Kristi himmelfartskapellet kl.18.00 - som vi gjør hver torsdag - til en gudstjeneste som lik de første kristnes er delt i to: Ordets og Brødets gudstjeneste. Begge deler hører med når forsamlingen av de hellige kommer sammen. At det i dag skjer på skjærtorsdagskvelden gjør det enda mer inderlig. Da minnes vi også det første måltidet i den nye pakten.

"Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved ...brødsbrytelsen." (Apg 2,42. Bibelen Guds Ord)

Jesus lever NÅ!

Jeg våkner denne morgenen med disse ordene på mine lepper: "Graven er tom. Jesus lever nå. I ære og i makt. Evig, døden er Ham underlagt." Og jeg hører virkelig David Andre Østby synger denne vakre lovsangen han har skrevet. Det er helt stille i rommet, men inne i meg hører jeg Østby synge.

Det var en sterk måte å starte dagen på og den stille uken. Vi skal jo nå ta fatt på veien opp til Jerusalem, til Jesu lidelse og død, og så ende opp med den strålende påskedagen og Hans seierrike oppstandelse.

Men vi lever jo i påskelyset hver dag!

Jesus er oppstanden! Han lever nå! Graven er tom!

Hvilket fantastisk budskap! Det har vært noen tøffe, tøffe sykdomsdager med mye fortvilelse og jeg har smakt på motløshet. Men "graven er tom - Jesus lever NÅ! I ære og i makt. Evig, døden er Ham underlagt!" Det er sant! Det er sant!

Døden har ikke siste ordet. Jesus lever EVIG.

Nå kan jeg ta fatt på den nye dagen!

Takk for lovsangen, Østby.

De fattiges fellesskap

"Det finnes mange former for fattigdom: økonomisk, fysisk, emosjonelt, psykisk og åndelig fattigdom. Så lenge vi først og fremst relaterer til hverandre velstand, helse, stabilitet, intelligens og styrke, kan vi ikke oppleve sant fellesskap.

Fellesskap er ikke en talentkonkurranse der vi får andre til å få hakeslepp av vår begavelse. I fellesskapet bekreftes og aksepteres vår fattigdom, ikke som noe som vi må lære oss til å leve med så godt vi kan, men som en kilde til nytt liv.

Hvert levende fellesskap i en eller annen form - familie, forsamling, 12-stegs-program eller en annen gruppe - utfordrer oss til å møtes i fattigdom, i tro på at vi der kan oppleve vår rikdom."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bønn til Ånden og Sønnen

"Hellige Ånd, trøstens Ånd, lykkelige er de som igjen og igjen vender seg til Deg! Og når vi, selv uten ord, overgir våre egne og andres liv til Deg, finner vår lengsel evangeliets svar.

Jesus Kristus,
når fristelser forsøker å få oss til å forlate Deg, ber Du i oss. Og Du oppmuntrer oss til ikke å bli værende i mørket, men å leve i Ditt lys."

- Bror Roger av Taize i boken: "I all tin en stille glede." Verbum forlag

Guds hus eller en ruinhaug

I går lyttet jeg en gedigen bibelundervisning av DeVern Fromke hvor han tok utgangspunkt i  1.Mosebok kapittel 12. Da fikk jeg se noe nytt, og Herren talte til meg personlig om mitt eget liv og den fasen av livet hvor jeg befinner meg akkurat nå. Jeg deler det med dere fordi jeg tror at det har relevans til flere enn meg. Jeg stanset ved versene 5b-8:

"Da de kom til Kanaan, dro Abram gjennom landet helt til helligstedet Sikem, til More-eika. Den gangen bodde kanaaneerne i landet. Herren viste seg for Abram og sa: Jeg vil gi dette landet til din ætt. Og der bygde Abram et alter for Herren, som hadde vist seg for ham. Derfra flyttet han opp i fjellandet øst for Betel og slo opp teltet mellom Betel i vest og Ai i øst. Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn."

Som sikkert mange av dere vet betyr 'Betel' - 'Guds hus'.

Navn i Bibelen er ingen tilfeldighet. De har ofte en betydning ut over det selve navnet betyr. Så hva betyr Ai? Ai betyr 'ruinhauger'.

Mellom 'Guds hus' og 'ruinhaugene' setter altså Abraham opp teltet sitt og der bygger han et alter. Gud er først og fremst Far, og Hans evige hensikt er å få en bolig, et hvilested blant menneskene, en familie som Han kan uttrykke seg gjennom. Dette kommer særlig til uttrykk i Efeserbrevet.

Det er som om Gud sier til meg: "Når ditt livsløp ender så vil du enten ha bygget med meg et Guds hus, eller så vil alt ditt arbeid bestå av en ruinhaug."

DeVern F. Fromke, som er forfatteren av "Guds evige hensikt", som Logos forlag ga ut i 1975, sa følgende i forbindelse med sin utleggelse av 1.Mos 12:

"Jeg så for meg et vakkert hus bestående av steiner, hvor hver av dem passer nøyaktig inn. Og jeg så en haug med steiner. Så sier Gud til meg: Disse steinene kunne bli 'gjenfødte steiner'. Dette kunne bli 'levende steiner'. Dette kunne bli mine barn. Men de er aldri blitt bygget inn i et hus. Da var det som om jeg så det i et lynglimt: Abraham satte opp teltet sitt mellom disse to ytterpunktene, og her bygget han et alter. Det var som Gud sa: Fordi Ai befinner seg øst for Abraham, når solen vekkes om morgenen, er det som om Gud sier til Abraham: Ikke la ditt liv ende som en ruinhaug! Men når solen har gått hele veien til vest, kan Abraham si: Jeg har levd for Betel."

Det kan hende dette er helt uten noen betydning for deg, men for meg personlig er dette så gripende: Jeg vil ikke at mitt liv skal ende med en ruinhaug, men jeg vil se Herrens hus bygget. Det er det meningsfullt å leve for. Og det huset bygges av levende steiner som bygges sammen.

"Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygget opp til en bolig for Gud i Ånden."

Foto: DeVern F. Fromke.

Når mennesker ikke blir helbredet

Store filosofiske tenkere og teologer har forsøkt å løse lidelsens mysterium. Ingen har klart det.

Når Emil Gustafson (bildet) ble utfordret til å beskrive Gud med en eneste setning, ble han stille. Det tok lang tid før han svarte. Så kom det:

"Han heter Underlig."

Ikke 'under'. Det er Han også. Men 'underlig'.

Da hadde den unge Emil Gustafson utholdt svære lidelser på grunn av et mageonde. Han dør bare 38 år gammel av denne sykdommen. En lysende begavelse. En forkynner som loddet djupt. Mennesker som hørte ham glemte aldri hans prekener. Heldigvis er mye av dette tatt vare på gjennom hans samlede skrifter, som Filadelfiaforlaget var forutseende nok til å få oversatt for mange år siden i den såkalte "Akerserien".

Gud er Gud. Det er sider ved Ham vi aldri vil forstå. Og det er sider ved livet vi aldri vil forstå.

Systematisk teologi, er det noe som heter. Det er vel og bra, men det er ikke alt som kan systematiseres og lages en lære ut av. Gud sprenger disse rammene. De gamle sa: Han er større. Det er den beste definisjonen av Gud jeg kjenner.

Når så en norsk helbredelsesevangelist legger ut 15 årsaker til at mennesker ikke blir helbredet, forsøker han seg på noe som ikke bare vekker sterke reaksjoner, ikke minst hos de som ikke blir helbredet, men han begir seg utpå noe som er dømt til å mislykkes.Verken han eller jeg eller noen annen sitter med fasit. Jeg liker i grunnen Francis McNutt, som selv står i en stor tjeneste hvor mange mennesker blir helbredet, ikke har noe svar på hvorfor ikke alle som vi ber for blir det. Han snakket om 'helbredelsens mysterium'. Det finnes ikke svar på alt. Heller ikke Kathryn Kuhlman ga seg ut på å forklare dette. "Jeg vet ikke", var hennes troverdige svar.

Jeg vet bare dette: Gud er glad i oss alle.

Om vi er friske eller syke.

Og jeg fortsetter å salve og be for de syke, selv om jeg selv er syk. Så overlater jeg resten til Gud. Aldri før har jeg sett så mange mennesker berørt av Gud og helbredet som nå. Men jeg er fortsatt syk.

Og jeg vet dette: Noen kommer til å forbli syke til de er hjemme hos Gud.

Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg ville aldri finne på å tro eller tenke at årsaken lå hos den som er syk. Jeg ville aldri finne på å beskylde noen for manglende tro.

Jeg vet også dette: De aller fleste dør av en sykdom. Selv de som har 'sterk' tro. Kathryn Kuhlman døde av hjerteproblemer. Ingen skal komme å beskylde henne for ikke å ha tro nok.

Og mennesker med kronisk sykdom er blitt brukt av Gud til å formidle helbredelse, Guds kraft og nåde på en måte mange friske mennesker ikke har.

John Wimber, som selv var svært syk i lange perioder av sitt liv, fikk bringe helbredelse til mange mennesker. Han sa: "Jeg ber for syke. Resten overlater jeg til Gud." Det er sunn teologi.

Mennesker spår. Gud rår. 

På Mindanao arbeider muslimer og kristne for å skape fred

Silsilah er navnet på et katolsk initiativ for dialog og fred som nå gir gode resultater i de krigstrette områdene av Mindanao, Filippinene. Den fem måneder lange beleiringen har ført til at mange barn er blitt hjemløse og traumatiserte. Gjennom ulike aktiviteter, blant annet gjennom å tegne og male, har hundrevis av barn overvunnet traumatiske opplevelser og uttrykt sitt ønske om fred. Relasjonene mellom kristne og muslimer er også blitt bedret, og både kristne og muslimer samler seg nå om å bringe fred i dette urolige området av verden.

Bevegelsen for dialog og fred - Silsilah (kjede på arabisk) ble grunnlagt av den katolske misjonæren, pater Sebastiano D'Ambra i 1984 og fortsetter å ta intiativ til gjenopprette håp og fred mellom kristne og muslimer på Mindanao på Filippinene.

23.oktober i fjor erklærte filippinske myndigheter slutten på kampene i den 'islamistiske' byen Marawi. Det skjedde omlag fem måneder etter at hundrevis av jidaister angrep den sørlige delen av byen, i et forsøk på å etablere den som en provins av Den islamske staten (IS).

Kampene var svært ødeleggende og etterlot minst 1.131 døde. Den katolske bevegelsen for dialog og fred har i etterkant av disse grusomhetene hjulpet mange muslimske barn som  er blitt traumatiserte av krigshandlingene. Gjennom å tegne og male har de fått mulighet til å sette ord på det de har opplevd. Samtidig er gode relasjoner bygget mellom muslimske foreldre og kristne.

La oss huske dette spennende og fruktbærende fredsprosjektet i våre forbønner.

Å gi ømheten videre

"Hvert menneske vi ser på har en rett til å kjenne igjen noe av Guds uendelige ømhet i våre øyne."

-Kardinal Anders Arborelius i boken "Tankar ur tystnaden.

"Ømhetens Gud, i Deg finner vi meningen med at vi finnes: å gi vårt liv for Kristus og evangeliet."

- Bror Roger av Taize (1915-2005)

Godt å tale i Hamarkirken

I dag talte jeg sittende. Det er første gangen, og det fungerte aldeles utmerket. Det blir nok ikke siste gangen. Kanskje dette er måten å gjøre det på! Beina bærer ikke lenger - i hvert fall ikke på de dårlige dagene. Parkinsons setter mer og mer sitt preg på mine hverdager, men så lenge jeg kan sitte og preke samtidig lar jeg ikke det hindre meg. En bekjentskap på Facebook sendte meg en link til et intervju med teologen Wayne Grudem her om dagen. Grudem, som er en fremragende ekseget i Det nye testamente, har også fått Parkinsons.  Han vil heller ikke gi opp. Heller ikke tjenesten. Det inspirerte meg veldig.

Det var godt å besøke Hamarkirken. Jeg liker meg i Misjonssambandet, og Hamarkirken er virkelig en flott forsamling. Så mange unge familier. Så mange flotte mennesker i alle aldersgrupper. Det er en forsamling det er godt å tale til. Åpent, og denne søndagen merket vi også Guds hellige nærvær påtagelig. Vi feiret nattverd og lovsangsteamet førte oss stillferdig til å knele for Jesu føtter.

Jeg talte om Maria fra Betania og hennes ekstravagante tilbedelse. Hun gav Jesus alt. Også sin økonomiske trygghet. Ved anledning skal jeg legge talen ut.

Takk til dere som ba for meg. Jeg merket godt forbønnen. Når man kroppslig sett er så svak som det jeg er for tiden, så merker man at man får nye krefter når noen ber for deg.

Jeg har talt i Hamarkirken noen ganger nå, og det er som å komme hjem til gode venner. Om det skulle være så heldig å bli spurt en annen gang, er det lett å takke ja. Takk, Ole Kristian Sameien, for ar dere også innbyr mennesker med kronisk sykdom. Takk at det er plass for oss. Det sier mye om menigheten du er pastor for!

Så innser jeg at det nok blir til at jeg må bli venn med rullestolen jeg har fått. Gode søster Eva på Engen kloster, som selv sitter i rullestol, har hjulpet meg til å innse at det faktisk er en velsignelse. Når beina skjelver og dirrer og ikke har kraft lenger, så er den god å ha.

Mine to troshelter - i rullestol

I går kveld ble jeg sittende i djupe tanker. Jeg tenkte på to av mine troshelter: Steve Saint (bildet) og Andrew White (bildet). Begge sitter i rullestol. Steve Saint etter en arbeidsulykke. Andrew White på grunn av MS. Begge tror på helbredelse. Begge er blitt gjenstand for mye forbønn. Verken Steve eller Andrew er blitt helbredet. Hvorfor ikke? Det vet jeg ikke. Det vet de ikke selv heller. Lidelsen er en uløst gåte.

Vi lever i en tid hvor det er stort fokus på helse. Alle skal være friske. Da har man lykkes i livet.

Jeg tror det er et stort bedrageri. Det viktigste i livet er ikke å være frisk. Det viktigste er å være elsket av Gud. Og det er vi. Om vi er funksjonshemmede, kronisk syke, om vi sliter psykisk eller fysisk, eller om vi er friske. Dessuten finnes det skjulte skatter i lidelsen. Selv om kroppen svikter, kan vi være bærere av en himmelsk fred og levende vann, fordi Den Hellige Ånd har tatt bolig i oss.

Det er slitsomt når friske mennesker anklager deg for manglende tro, manglende overgivelse, at du utnytter den situasjonen sykdommen skaper for å få medfølelse. Det er sårende også.

I Steve Saint og Andrew White finner jeg så mye tro, så mye overgivelse midt i deres kroppslige svakhet. Og de bærer så mye av Guds rike med seg.

En av medarbeiderne til apostelen Paulus, Trofimus, ble syk og måttes etterlates i Milet. Han ble ikke helbredet. Og apostelen Paulus selv, forteller at han var syk mens han oppholdt seg i Galata området. Hans medarbeider Timoteus slet med 'jevnlige sykdommer'. Han ble heller ikke helbredet. Hadde han for liten tro? Hadde han ikke oppsøkt 'salvede forkynnere'?

Nå må jeg sette punktum. Jeg skulle gjerne ha skrevet mer om dette, men smertene er så store og jeg blir svimmel, så jeg klarer ikke mer. Men jeg er likevel elsket av Gud. Det er jeg ikke i tvil om.

Dette skrives lørdag kveld. I morgen, altså Palmesøndag skal jeg tale i Hamarkirken (Misjonssambandet). Da skal jeg sitte. Det er noe jeg sjelden gjør når jeg preker. Men når beina ikke bærer, så blir jeg båret av Ham som elsker meg.

Beklager - jeg har tatt feil: Det er MIN skyld at jeg er syk

Beklager, men jeg har ikke forstått at det er min skyld at jeg ikke blir helbredet. Det er jeg som ikke ber nok, og jeg ber ikke inderlig nok og jeg har heller ikke noe virkelig ønske om å bli frisk. Derfor lever jeg med hjerte- og lungesykdom, har diabetes, lavt stoffskifte, Parkinsons og her om dagen fikk jeg også vite at legen min mistenker at jeg har en sykdom til. Det endelige svaret på det får jeg først vite etter at jeg har tatt prøver på sykehuset.

Men det er min skyld alt sammen. Egentlig burde jeg ha vært helbredet for lenge siden. Men det er min skyld det også!

Takket være en statusoppdatering på Facebook-profilen til helbredelsesevangelisten Svein Magne Pedersen er jeg blitt opplyst. Han nevner 15 årsaker til at mennesker ikke blir helbredet, og han legger all skyld for dette på de syke. Som mange andre har gjort det før ham. Bibelen navngir tre stykker som alle hadde en forklaring på hvorfor ulykken og sykdommene rammet Job. Så Pedersen er i godt selskap. Jeg ser også at flere av mine Facebook venner trykker 'liker' på dette, så de mener sikkert det samme som Svein Magne Pedersen. Da vet jeg at de også mener at jeg må skylde på meg selv, når jeg ikke blir frisk.

Blant de 15 grunnene til at slike som meg og andre kroniske syke ikke blir friske nevner Svein Magne Pedersen dette:

* Folk vil ikke miste uføretrygden sin.
* Folk vil ikke bli friske av egoistiske årsaker. De vil ikke arbeide.
* Folk liker oppmerksomhet. Sykdommen er som en egotripp.
* Folk bruker sykdom til å manipulere andre.
* Folk blir ikke friske for noe binder dem til sykdommen.
* Folk blir ikke friske fordi de har feil teologi
* Folk blir ikke friske fordi de har 'tette trosrør' - les synd i deres liv.
* Folk blir ikke friske fordi de har dårlig erfaring med bønn for syke. Pedersen advarer mot å si noe negativt om helbredelsesforkynnere, så det kan vel da også være en årsak til at man ikke blir frisk.
* Folk er for lite fokuserte og ønsker for lite at de skal bli friske. De søker ikke Gud nok.
* Folk blir ikke friske fordi de ikke forstår at Gud vil at de skal være friske.

Så da vet jeg det. Jeg må bære alt ansvaret selv. Kan bare skylde på meg selv.

Men en ting lurer jeg fremdeles på: Hvorfor maser Svein Magne Pedersen om penger til virksomheten sin? Om han trodde Gud nok ville vel Gud sørge for at han fikk disse pengene, uten at han tok seg betalt for det?

Jeg tror fremdeles at Gud helbreder, og jeg har aldri sett så mange helbredelser i min tjeneste som nå, selv om jeg selv er alvorlig syk. Men nå forstår jeg jo hvorfor jeg selv ikke blir frisk. Om jeg skal tro Svein Magne Pedersen. I grunnen kjenner meg meg bare trist, lei meg ikke så rent lite skremt. De samme holdningene har jeg nemlig møtt i flere pinsekarismatiske sammenhenger.

Gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet påsken 2018 - og dagsretreaten Kristi himmelfartsdag - 10 mai

Vi ønsker velkommen til gudstjeneste Skjærtorsdag kl.18.00

I år blir det IKKE gudstjeneste påskemorgen hos oss. Vi anbefaler i stedet gudstjenesten påskemorgen som holdes på husmannsplassen Nordgårdshågån i Søndre Land kl.06.00. Frokost på gården til Egil Grandhagen etterpå. Grandhagen skriver: "Det er tredje gangen det skjer nå, og arrangementet er i samarbeid med Fluberg menighet. Gleder meg til å si noe om hva Jesu oppstandelse betyr for oss. Vi håper på masse folk!"

Vi minner om vår retreatdag Kristi himmelfartsdag. Vi får i år besøk av Dagfinn Stærk. Hans tema er: "Hva martyrene har lært meg - noen historier og erfaringer fra kirken i Nord-Afrika-" Anne Kristin Aasmundtveit vil fortelle om Polykarps martyrium, mens Sven Aasmundtveit skal snakke om: "Agape, apatheia og theoria." Etterpå feirer vi gudstjeneste, hvor Bjørn Olav Hansen er liturg. Vi kommer tilbake med flere opplysninger senere, men vi regner med å begynne kl.13.00 med en enkel lunsj.

Billedtekst: Kristi himmelfartskapellet på Eina. Foto: Kurt Urholt.

Bryt ikke av det knekte strået

"En del mennesker vil gjerne kvitte seg med det som en anelse skadet. I stedet for å reparere det, sier de: "Æsj, jeg har ikke tid til å fikse det, så jeg kan likesågodt kaste det i søppelbøtta og kjøpe noe nytt." Ofte behandler vi også mennesker på den måten. Vi sier: "Han har et problem med spriten; hun er ganske deprimert; de har misskjøttet firmaet ... det er best at vi ikke engasjerer oss."

Når vi vender folk ryggen på grunn av de brister vi synes å se, hemmer vi dem. Vi ignorerer deres gaver, som ofte blir glemt i bristene.

Vi er alle knekte strå, enten det er synlig eller ikke. Om vi lever i medfølelse, oppdager vi at styrken finnes i svakheten og at all sant fellesskap egentlig er de svakes kollektiv."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Dostojevskij - tvilen og Kristus

"Dostojevskij lar oss ane at han bærer på en djup tvil, men hans kjærlighet til Kristus er det ingen tvil om. Han skriver:

'Mitt Hosianna har gått gjennom tvilens smeltedigel.'

Tvilen var som en renselsens ild som åpnet veien for et gjenskinn av Kristus og trengte djupt inn i hans sinn."

- Bror Roger av Taize

Lyset som skinner innenfra og ut

Som bloggens lesere sikkert har merket seg er jeg opptatt av begrepet identitet for tiden. I flere artikler har jeg satt søkelyset på den prosessen som skjer når livet endrer seg, og vi ikke lenger kan fortsette å gjøre det man har gjort, kanskje gjennom hele livet. Mange opplever en identitetskrise når de for eksempel går av med pensjon, eller blir kronisk syk og må slutte å arbeide. Hvis deres identitet har vært knyttet til det de har gjort, blir det vanskelig når man ikke lenger kan gjøre det.

Men det er også en annen side ved dette:

- Hvem er jeg når ingen ser meg?

Hva er genuint ekte i mitt liv? For det er jo mulig å spille skuespill. Late som om man er noe man ikke er.

Jeg har sagt det før: Det vanskeligste stedet å være en kristen er ikke på skolen eller arbeidsplassen eller blant venner. Den vanskeligste plassen å være en kristen er når man er alene med Gud! Da kan man ikke lenger spille skuespill. Da er det bare meg - og Gud.

Ekte, troverdig - slik ønsker jeg at mitt liv skal være. Det er det eneste som holder. Det viktigste er lyset som skinner innenfra og ut. At Kristus vinner skikkelse i våre liv. Det er det sterkeste vitnesbyrdet. Ikke ordene våre, men livene våre.

Livet kan være skrøpelig. Kroppen kan bære preg av levd liv. Av sår og skrammer. Alt er ikke symetrisk og A4. Men det er ekte. Det er ekte levd liv. Det eneste holdbare når alt kommer til alt.

En personlig bønn

"Far, i Dine hender overlater jeg min ånd, sjel og kropp.
Hos Deg søker jeg nattely.
Vær hos meg, for dagen heller.
Kroppen min skjelver.
Beina bærer ikke så godt lenger.
Det er godt å finne kvile hos Deg.

Med Sønnen bryter jeg brødet.
Han som er Livets brød.
Han metter meg.
Han skjenker meg begeret
med syndernes forlatelse.

Jeg kjenner gløden fra Ånden,
Han viser meg til Kristus,
lyset som skinner i mørket,
og mørket overvinner det ikke.

Kristus er i meg, foran meg, bak meg og rundt meg.
Evig nærværende.

I Deg, er hjertet mitt rolig. Bare hos Deg.

Dette er salighet - mens jeg venter på saligheten.

Gjøvik, 22.mars 2018
Bjørn Olav Hansen

God åndelig veiledning

"Hver kveld stanser jeg opp og ser hvordan Jesus har nærmet seg meg i dag. Etter det ser jeg på hva som har fått makt over meg og hva jeg vil bryte med. Til slutt overlater jeg meg til Kristus. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten det."

- Magnus Malm (bildet), svensk åndelig veileder i Världen i dag, 16.september 2015

Foto: Wikipedia.

Korsets sentralitet

Vi begynner å nærmere oss den strålende påskedagen. Søndag er det palmesøndag. Vi går inn i en tid hvor en svært dramatisk historie skal gjenfortelles. Det opptar mine tanker for tiden. Når jeg leser evangelietekstene slår det meg hvor lite interessert disiplene er, når Jesus forteller dem om sin nært forestående lidelse og død. Da skifter de fort emne. Det har slått meg at det ikke er så mye annerledes i dag. Vi viker unna lidelsen, og vil ikke høre for mye om at Jesus måtte lide og dø. Det passer ikke inn i moderne tankegang. Krybben tiltaler oss, det samme gjør oppstandelsen og himmelfarten og pinsen. Da er det annerledes med korset. Det har vi ikke lenger så mye fokus på.

Men etter himmelfarten og pinsen talte de første kristne om korset hele tiden. "Jeg vil ikke vite noe annet ...", skriver apostelen Paulus. Tro hva han hadde sagt om vår tids fokus på positivt selvbilde, helse og velstand? Om å lykkes i livet? Han som selv led så mye for evangeliet.

Til menighetene i Galatia-området, skriver Paulus:

"Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14)

Dette verset tar jeg med meg disse dagene som er igjen før jeg nok en gang kan feire Kristi seierrike oppstandelse over døden.

Jeg vil bruke dagene til å granske hva Skriften har å si om korset - både den vertikale og den horisontale delen av det. Korset handler om Gud, men også om mennesket.

"Aksepter ikke en lettvint vei," skriver Aiden Wilson Tozer (1897-1963), og legger til: "Ikke tillat deg selv å bli kjælt med til du sovner i en komfortabel kirke, tømt for kraft og uten frukt. Mal ikke korset eller dekk det til med blomster. Ta det for hva det er, slik det er, og du vil finne den robuste veien til død og liv. La det drepe deg fullstendig." (Min oversettelse fra 'Coddled or Crucified i boken: A.W.Tozer: The radical Cross. Living the Passion of Christ, Wing Spread Publishers, 2006)

Appstelen Paulus har en stor bekymring. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han:

"... men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, FOR AT IKKE KRISTI KORS SKULLE TØMMES FOR KRAFT ..." (1.Kor 1,17. Bibelen Guds Ord)

Er vårt budskap tømt for kraft? Forandrer det noe? Om så ikke er tilfelle er det da fordi vi ikke forkynner Jesu Kristi kors. For, sier apostelen, "ordet om korset ... er Guds kraft." (v.18)

Når livet endres og vi må slippe taket og finne vår identitet på nytt

I forlengelsen av det jeg skrev om hvordan Guds kall og tjenesten for Gud kan forandre seg gjennom årenes løp, blant annet gjennom endringer i våre liv gjennom sykdom, alderdom og andre omstendigheter, henviser søster Sofie til Corrie ten Boom (bildet):

"Under 2. verdenskrig organiserte den hollandske forfatterinnen Corrie ten Boom en motstandsbevegese som reddet hundrevis av jøder fra utryddelsen. Hun gjorde det med sitt eget liv som innsats, hvilket krevde heroisk mot. Etter krigen tok hun initiativet til et annet risikofylt oppdrag. Men hun konstanterte at hun ikke hadde mot til å gjennomføre dette. Det var ikke lenger hennes kall. Mot var ikke hennes 'eiendom',  og hun måtte ganske enkelt akseptere det. Men så kunne hun gå inn i andre oppgaver og tjene på en ny måte gjennom å skrive og forelese."

Så legger søster Sofie til:

"Når man gjør saker for andre identifiserer man seg lett med sin funksjon og de privilegier den fører med seg. Kanskje våker man over den og er forferdelig redd for å slippe taket i den, for det ville innebære at man døde litt og ble konfrontert med sin egen indre tomhet."

Så sant dette er.

Hvor har jeg min identitet? I det jeg gjør eller i hvem jeg er? Og hvem er jeg i så fall? Dette er tanker jeg sysler med om dagen, og som opptar meg.

Sorg, avmakt, stillhet og bønn

Jeg kjenner på en usigelig tretthet, tristhet, avmakt, i det jeg leser Facebook innlegg og kommentarer, fra mine trossøsken i dag. Sterke ord, ord fulle av bitterhet, personkarakteristikker, utfall mot andre - og jeg undres: hvor er Kristus blitt av? Troen handler plutselig om hvilken side av politikken vi står for.

Ærlig talt: jeg orker ikke mer av dette.

Jeg trenger luft.

Mer og mer forstår jeg de som trakk seg ut i ødemarken og ørkenen for å være i stillheten alene med Gud. De som var trette av den tidens kirkepolitikk, maktkonstellasjoner, politiske intriger. De så hvordan kirken bli mer og mer et sted for rivaliseringer, partidannelser, maktutøvelse. De drømte om kirken slik den var: full av nåde og Den Hellige Ånd, av kraft, vitalitet, av tegn og under, av enhet, solidaritet med de marginaliserte og fattige.

Jeg leser om den hellige Columba for tiden. Om at han tilbrakte tiden i sin celle med å be Salmene. "Han ble gitt navnet Colum-Kill (Colum av Kill, av cellen) fordi han så ofte kom ut av cellen hvor han hadde bedt Salmene, ifølge den eldgamle irske utgaven Leabhar Breac." (Kathie Walters: Columba - The Celtic Dove. The prophetic and supernatural ministry of Colomba of Iona, A.D. 521-AD 597. Good News Ministries, 1999, side 12)

Slik vil jeg leve. Jeg tenker også på ordene fra Apg 6,4: "Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet."

Hvordan det skal gå med norsk kristenhet, vet jeg ikke. Jeg kjenner bare på en stor sorg når jeg leser mange av dagens kommentarer. De minner lite om Kristus, og Åndens frukt. Kirken er sannelig åndsfattig.

For min del vil jeg bruke mer tid i stillhet, taushet og bønn.

Hvem lytter vi til? Tilbringer vi tid i Herrens fortrolige råd?

I går leste jeg noe som går rett inn i den virkeligheten vi befinner oss i som Guds folk i Norge i dag. Det store spørsmålet er: Hva former vår virkelighet? Hvem lytter vi til? Her er hva R. Loren Sandford (bildet) skrev. Han er en anerkjent profetisk røst med stor integritet:

"Jeg har tilbrakt hele dagen i bønn. Bare vært sammen med Herren i tilbedelse. Vanligvis holder jeg meg oppdatert med hensyn til nyhetsbildet, men jeg erkjenner at plugger jeg med på FOX News, vil den giftånden det representerer forgifte min ånd, og klikker jeg meg på CNN, MSNBC eller andre vestreorienterte medier, så er det bare en annerledes form for gift. Uansett retning så er det gift. Det hele koker ned til fore hatet og splittelsen. Jeg trenger å følge med på hva som skjer rundt om i verden, men jeg kommer til å bruke langt mindre tid på det enn jeg noensinne har gjort."

Herrens folk må høre fra Herren! Det gjør vi bare knelende i vårt lønnkammer.

I 2.Kongebok finnes det en veldig interessant beretning. Det fortelles om kongen i Syria som ligger i krig med Israel. Det var tydelig at Israel satt inne med informasjon som gjorde at kongen i Syria mistenkte at de hadde en spion blant seg. Da er det en av kongens menn som sier:

"Det er Elisa, profeten i Israel, som åpenbarer for Israels konge, hvert ord du taler i ditt sengekammer." (2.Kong 6,12)

Slik burde det være! Mer enn noensinne trenger vi profetiske vektere som lever slik med Gud at de hører fra Ham - og Ham alene! Herren spør, gjennom profeten Jeremia:

"Men hvem har stått i Herrens fortrolige råd, slik at han så og hørte Herrens ord? Hvem har gitt akt på mitt ord og hørt det?"

Kanskje skyldes mye av forvirringen i vårt land i dag med hensyn til den alvorlige situasjonen vi befinner oss i åndelig, at vi bruker veldig liten tid i vårt lønnkammer. 

Om å be i en urolig tid for Norge

Vi er inne i et skjebnedøgn hva angår den politiske situasjonen i Norge. Hva dette døgnet vil bringe er det ingen av oss som vet - bare Gud. Som kristne er det vårt primære kall - fremfor alle ting sier Skriften - å be for konger og alle som er i høye stillinger. Menigheten skal være sannhetens støtte og grunnvoll, og vi er kalt til å være både salt og lys. Vi representerer Guds rike, med de verdiene dette riket har.

Men hvordan skal vi be? Jeg ser pastorer og bønneledere ta stilling og fremmer sine synspunkter, enten det går i favør av Listhaug eller ikke. Den ene mener det ene, den andre noe helt annet. Selvsagt er det lov å ha sine meninger, men jeg synes dette er vanskelig. Burde vi fronte så sterkt våre egne meninger, våre egne politiske preferanser? Er vi i ferd med å skandalisere hele evangeliet, og gjøre det til - i dette tilfellet - å handle om vi er for eller imot justisministeren? Er Gud på parti med Listhaug, og mot Støre, eller er han for Støre og mot Listhaug. Er det plass for både de som stemmer FrP og de som stemmer SV i samme menighet?

Jeg kjenner på sorg over at vi nå fremstår så splittet, så politiserte og fragmenterte. Det er blitt vanskelig å formulere bønner, som ikke er manipulerende, hvor vi i bønnen ikke ber til Gud, men preker våre egne politiske standpunker og hvor vi måler hverandres 'åndelighet', om vi tilhører tilhengerskaren til Listhaug eller ikke.

Jeg tror Gud er mye større enn den politiske diskusjonen vi er inne i nå. Derfor er det så trist når en bror i Herren står imot en annen bror, og blir sure på hverandre.

La oss forenes i bønn for Norge, og overlate til Herren hvilke ledere Han vil gi oss. De ledere vi får avspeiler i grunnen hvordan det står til i dette landet. Herren har sine planer. La oss be om at Han setter de ut i livet. La oss søke Herren for å få del i hva som ligger på Hans hjerte for Norge.

Sant nærvær

"Å være hos en venn som lider mye er ikke enkelt. Man kjenner seg besværet. Man vet ikke hva man skal gjøre eller si eller hvordan man skal reagere på hva man får høre. Det er fristende å si slikt som mer bunner i sin egen redsel enn i omtanke til den som plages.

Iblant sier man omtrent slik: 'Det virker som du har det mye bedre i dag enn i går,' eller 'Du blir snart deg selv igjen', eller 'Du kommer sikkert over det her.'

Men ofte vet man at dette ikke er sant, og det vet vennen også.

Vi trenger ikke holde på med å leke med hverandre. Vi kan bare si: 'Jeg er din venn, jeg er glad for å være her hos deg.'

Vi kan si det ved å bruke ord eller gjennom en berøring eller taushet. Iblant er det bra om man sier: 'Du trenger ikke prate. Sov litt. Jeg er her hos deg og tenker på deg, ber for deg, elsker deg.'

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Visdom når livet kjennes tungt

En bok er blitt meg til stor hjelp den siste tiden. Egentlig har jeg  lest i den ganske lenge, og burde vært ferdig for lengst, men av en eller annen grunn har jeg ikke kommet lenger enn til side 96. Nå tror jeg det er en mening med det!

Søster Sofie O.P, tilhører dominikanerne og lever i St.Dominikus kloster utenfor Lund i Sverige. Jeg vil tro vi er omtrent like gamle. Hun har skrevet flere bøker, blant annet en svært velskrevet bok om kroppens teologi, men den jeg leser er denne: Vilket himla liv.

I den skriver søster Sofie noe om noe som berører meg så sterkt, nemlig om kallet og hvordan det kan endre seg når livet endrer seg, som for eksempel når man blir alvorlig syk.

Søster Sofie skriver om de gavene Gud har gitt oss: "Det skjer at gavene blir tatt fra oss. Om Gud vil så får vi dem tilbake på en ny måte langt senere, kanskje man da allerede har sluttet å tenke på dem."

Det er så lett at gavene Gud har gitt oss, kallet Gud har gitt oss, blir vår identitet. Men det er Jesus, Hans liv, som må bli vår identitet. Dette er lettere sagt, enn gjort og det å slippe tak i ens gave og kall er ikke gjort i en håndvending.

Søster Sofie forteller om en prior i et kloster som hadde et klostermedlem som var en svært begavet komponist. Prioren ba denne broderen om å legge musikken til side. Han gjorde det for å prøve ham. Det var ikke lett for denne broderen, særlig ikke når inspirasjonen kom til å komponere ny musikk. Men han adlød. Og litt om litt oppdaget han at de gavene han ble tvunget til å ofre kom tilbake til ham på en eller annen måte, om han bare fortsatte å tjene i andre oppgaver. Iblant i form av ny musikk, lengre fremme, men også i form av andre gaver som større tålmodighet, ydmykhet, sinnets fred eller en følelse av frihet.

"Det hører med til ydmykheten å bekrefte sine gaver," skriver søster Sofie og så legger hun til: "Ydmykhet handler ikke om å si at man er dårlig til å gjøre ting, men har med sannhet å gjøre." Så siterer hun fra boken: "Icke vetandets moln": "Hvert menneske som virkelig ser og oppdager seg selv slik som hun er, er virkelig ydmyk." Så legger søster Sofie til: "En overdreven selvforakt er en annen form for stolthet."

Søster Sofie understreker sterkt at en gave vi får ikke er et mål i seg selv.

"Man må ikke klamre seg til dem og forveksle dem med sin identitet. Vi har bare fått dem til låns og forvalter dem så lenge Gud vil. En ny utnevning, sykdom eller ganske enkelt vår alder kan gjøre at vi må slippe tak i alt dette. Iblant drar Gud resolutt tilbake sin nåde, slik at vi ikke lenger klare å utføre det vi skal. Da gjelder det å være følsom og slippe taket, hvilket for det meste er svært vanskelig."

Dette treffer meg der hvor jeg befinner meg i livet akkurat nå. Jeg er kanskje ikke alene om det.

Hva skjer etter 2024?

Man trenger ikke være profet for å forutsi valgresultatet i Russland. Resultatet var allerede gitt da innbyggerne i det veldige russiske riket gikk til valgurnene. Dagens valg er ikke det som er spennende med hensyn til Russlands fremtid. Det som er spennende er det som skjer etter 2024. Etter at den moderne tsaren har abdisert. Men mindre han klarer å endre grunnloven, slik at han kan fortsette å regjere etter 2024. Da vil Vladimir Putin være 71 år. Det er ingen alder for et russisk statsoverhode. Vi husker vel alle de gamle mennene stående på muren ved Kreml.

Helt siden jeg var en ung mann har jeg elsket Russland.

Fascinasjonen av det veldige russiske riket begynte med Fjodor Dostojevskij, Nikolai Gogol, Ivan Turgenjev og ikke minst Leo Tolstoj. Jeg var ikke så gamle karen før jeg kastet meg over de store russiske forfatterne. Og ble så betatt at jeg drømte om å få komme til Russland en dag. Det fikk jeg da også, flere ganger. Det skjer noe med meg når jeg møter russere, og helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg hatt et kall til de slaviske nasjonene. Tårene kommer lett når jeg møter noen av de mange flotte slaviske folkene.

Tidlig kom også engasjementet for forfulgte kristne bak det som engang het Jernteppet, og i 1988 gjorde jeg mine første djupdykk i ortodoks teologi etter først å ha lest 'En russisk pilegrims beretning', om Jesusbønnen. Engasjementet for forfulgte kristne skulle føre til et sterkt engasjement for Misjon bak Jernteppet, og senere ansettelse som redaktør av Ropet fra Øst. Den ortodokse teologien skulle hjelpe meg til å fordjupe min relasjon til Jesus, helt frem til i dag.

Fantastisk mye flott har skjedd i Russland etter Sovjetunionens fall. Ikke minst på det religiøse område. Den russisk-ortodokse kirke har reist seg som en fugl Føniks fra asken etter de voldsomme og grusomme forfølgelsene under kommunisttiden. Det er også sant når det gjelder de evangeliske kristne samfunnene i Russland, ikke minst baptistene. Ser man bort fra de høye aborttallene, har Russland holdt stand mot det moralske forfallet i Vesten. Det finnes fremdeles mange gudfryktige russere.

Men den nære forbindelsen mellom Den russiske ortodokse kirken og Vladimir Putin og hans regjering er også bekymringsverdig. Det gjelder ikke minst den nye religionsloven, som har skapt store begrensninger for virksomheten til frie evangeliske forsamlinger i landet. Selv om den nye loven har ment som et bolverk mot fremvoksende radikalisert Islam, har loven også fått mange negative følger for kristne fra andre trossamfunn enn den ortodokse. Menneskerettighetssituasjonen i Russland er også bekymringsfull.

En hel generasjon russere har vokst opp uten å kjenne noen annen statsleder enn Vladimir Putin. De stemmer på ham. Ikke bare fordi det reellt ikke finnes andre alternativer, men fordi han for dem er en garantist om et sterkt og forutsigbart Russland, ikke minst hva angår deres utdannelse og fremtidige arbeid.

Det finnes ingen kronprins. Hva som skjer etter 2024 er det ingen som vet. Vladimir Putin dukket plutselig opp på scenen når tiden var inne. Slik vil det nok også være ved valget i 2024, om da ikke Putin velger å forbli det nærmeste russerne kommer de eneveldige tsarene. Kanskje er det bra for Russland. Det er en nasjon av så mange folkegrupper, så mange motsetninger, av så mange spenninger, at det skal til litt muskelmasse for å holde det hele sammen.

Det er mange gode grunner til å velsigne vår nabo. Russerne kom oss til unnsetning under 2. verdenskrig. De mistet mange mann for Norges frihet. I tillegg til det befant det seg 107.000 russiske krigsfanger i Norge. Mange av dem led forferdelig. 13.700 av dem døde og er gravlagt her i landet. Det burde vi ikke glemme. La oss be for Russland, for våre trossøsken, og for alle de som styrer, enten de store eller de små.

Israel - et mirakel

"I 2000 år har vi ventet på dette øyeblikket - og nå er det her. Når tidens fylde har kommet kan ingen holde Gud tilbake."  (David Ben Gurion, Israels statsminister, 1957)

"Med Israels tilbakekomst, har et av de største miraklene i verdenshistorien funnet sted: et folk uten land, uten konger, prinser eller et tempel for omtrent to tusen år, spredt rundt omkring i nasjonene, grusomt forfulgt gjennom historiens gang, gjentatte ganger truet med å bli utryddet, som kulminerte i 'den endelige løsningen', i vår egen tid - dette folket, spredt som 'tørre ben' over hele jorden, er blitt samlet sammen som en nasjon, og over natten blitt en levedyktig stat." (Israel - mitt utvalgte folk).

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: David Ben Gurion.

Maria!

Det er noe spesielt med Maria. Det kommer vi ikke utenom. Hun er ikke som andre kvinner. Den unge jødiske jenta bar Gud under kjolelivet.

Jeg leser ordene fra Matteus: "For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd." (Matt 1,20)

Om ni måneder skal vi igjen feire dette barnets fødsel. Frelserens fødsel.

Derfor priser vi henne salig. Det er helt bibelsk! "Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig." (Luk 1,48)

Det er mye å glede seg over og være takknemlig for på Maria budskapsdag, som er i dag. Ikke minst for det offer Maria var villig til å ta. Det kunne umulig være lett å være med barn og ikke være gift på den tiden.

Men nå tok Josef ansvar! Det burde vi takke ham for. Det kunne ikke være lett for ham heller. Han var jo ikke far til barnet: "Josef ... tok henne hjem til seg som sin kone, og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn." (Matt 1,24-25)

På Maria budskapsdag er det den blendende vakre Magnificat som gjelder - Marias lovsang. Den er virkelig verd et bibelstudium i seg selv, men det får bli en annen gang. Det jeg vil understreke ved Marias budskapsdag i år er dette: Maria hadde stor kunnskap om Skriften! Det viser hennes lovsang til fulle, og det var slett ikke vanlig på Jesu tid. Det er mye som tyder på at Maria var det vi kaller en 'tsadikk', som betyr 'rettferdig'. Dette var den rest som var igjen i Israels folk som var gudfryktige, som studerte Skriftene og lengtet etter Messias. Lukas forteller oss om flere av dem: Om foreldrene til han som skulle bli døperen Johannes, om gamle Simeon og Anna. De var 'tsadikker', mennesker som var erklært rettferdige. Dette var bederne i landet.

Maria var ikke tilfeldig valgt blant mange andre. Hun var utvalgt av Herren selv til denne hellige oppgaven. Men hum måtte likevel si ja. Hun kaller seg selv "Herrens tjenestekvinne".

Der har vi også noe å lære av Maria.

Hva svarer vi når Herren kaller oss til de for oss umulige oppgavene i livet? Er vi like tjenestevillige?

Hl.Patrick og 'Val of the Angels'

Underlig å feire Hl.Patrick fra sofaen, men slik ble det i dag. Hl. Patricks dag er jo først og fremst en gledens dag, ikke bare for irene, men for alle oss som føler oss beslektet med den keltiske spiritualiteten. Den er jo tross alt våre kristenrøtter.

Det er mye som kunne sies om Hl.Patrik, Irlands nasjonalhelgen. Mens jeg har inntatt horisontalen fordi beina ikke vil bære meg, så har jeg tenkt på 'Englenes dal' i Bangor i Nord-Irland. "Val of Angels'. Hl.Patrick kom dit en gang. Han var på gjennomreise og rastet på dette stedet. Da så han hele området fullt av engler, som også hadde slått leir. Her skulle det senere etableres et kloster, hvor lovsangen og bønnene lød 24/7 i 150 år.

Akkurat DET begeistrer meg i dag.

Det finnes spesielle steder hvor Guds nærvær er påtagelig. Det kelterne kaller 'thin places', hvor det bare er en flortynn hinne mellom himmel og jord.

Og det finnes hellige menn - og kvinner.

Som bærer med seg et Guds nærvær som også er påtagelig. Hl. Patrick (385-461) var en av dem.

Kanskje vi burde mer regne med englenes nærvær når vi kommer sammen for å tilbe og lovprise Herren. Jeg var sammen med en gruppe musikere med profetisk gave på bønnekonferansen på Grimerud. Jeg var så heldig å få be sammen med dem. Det var en sterk opplevelse. To av dem fikk uavhengig av hverandre en sterk fornemmelse om at englene fra Bangor var sammen med oss under konferansen på Grimetud. Det tror jeg så gjerne. Jeg har aldri sett en engel, men jeg har flere ganger hatt fornemmelsen av at de har vært i rommet der jeg har vært.

Skammelig minnemarkering i Riga

Hundrevis av mennesker deltok i den årlige minnemarkeringen for SS veteraner i Latvias hovedstad Riga i går. Flere sto langs ruta og delte ut blomster til veteranene, samt til høyreekstreme og nynazister som deltok. Politiet arresterte en mann som holdt en plakat som viste soldater som drepte jøder under 2.verdenskrig.

Det er Times of Israel som melder dette.

Latvia er det eneste landet i Europa som tillater en slik skammelig markering, hvor hensikten er å hedre de som deltok i nazistenes grusomheter. Marsjen arrangeres av lokale veteraner fra to SS-divisjoner, som begge utgjorde Den latviske divisjonen under 2.verdenskrig. Disse soldatene kjempet under banneret til SS, Nazi-Tysklands grusomme og beryktede sikkerhetspoliti.

Selve demonstrasjonen samlet seg rundt Frihetsmonumentet i Riga. Politiet tillot ikke motdemonstrasjoner, men noen få markerte sin avsky ved å vise plakater hvor det ble tatt klar avstand fra nazi-sympatisørene.  De som delte ut blomster til de marsjerende veteranene, høyreekstreme og nynazister, var lokale borgere av Riga.

70.000 jøder bosatt i Latvia før 2. verdenskrig ble drept av nazistene.

Et forslag om å gjøre 16. mars til en minnedag for en nasjonal minnedag for disse legionerene ble nedstemt i det latviske parlamentet samme dag.

Billedtekst: Veteraner fra SS sammen med høyreekstreme og nynazister demonsrerte i Riga fredag. De fikk blomster fra lokale borgere av Latvias hovedstad. (Foto: Times of Israel).

Der sorgen og dansen møtes

"... en tid for å sørge, en tid for å danse..." (For 3,4). Men sorgen og dansen er aldri helt atskilte. Det er ikke sikkert at de kommer rett etter hverandre. De kan faktisk være der samtidig. Sorgen og klagen kan vendes til dans og dansen vendes til sorg og klage uten at man kan se tydelig hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen og sorgen utforme dansen mens dansen skal rom for klagen og sorgen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en merkelig glede. Vi feirer en fremgang, men midt under festen kjenner vi på djupt vemod. Klage og dans, sorg og latter, vemod og glede - dette hører sammen akkurat som klovnen med et ansikt av preget av sorg og klovnen med et ansikt preget av glede, får oss til både å gråte og le. La oss forvente oss at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om å være et annet sted - og følelsen av å være et annet ste

I dag skulle jeg vært et annet sted. I stedet sitter jeg hjemme. Det er 16 minus utenfor. Strålende vær. Men egentlig skulle jeg vært i Arendal for å ha seminar i baptistkirken der. Slik skulle det ikke bli. Torsdag opplevde jeg to besvimelsesanfall, et rett før jeg skulle ha seminaret for pastorene i Misjonskirken Norge, og det andre i en butikk i Grimstad. Men May Sissel og jeg valgte likevel å reise til gode venner i Kristiansand for å overnatte der i håp om at jeg skulle bli noe bedre. Slik skulle det ikke gå. Etter å ha konferert med fastlegen, valgte jeg å følge hennes råd om å reise hjem.

Arendal baptistmenighet viste stor forståelse og raushet, men det er ingen god følelse å føle at man svikter. Jeg gledet meg og så virkelig fram til å møte vennene der. Så selv om været er strålende her, så kjennes det heller tungt ut. Men jeg håper at vi skal finne en ny dato for et besøk i Arendal baptistmenighet senere.

Alt blir ikke alltid som man planlegger. Noen ganger skjer det ting man ikke forstår. Dette er et slikt tilfelle. Det kjennes i grunnen ganske meningsløst ut.

Men jeg har lagt alt i Guds hender. Livet mitt, og denne spesielle situasjonen. Det kjennes trygt. Og rett. Og viktig.

Og jeg gir ikke opp. Det kommer dager etter disse, og jeg ønsker å bruke denne skrøpelige kroppen i tjeneste for Guds rike. Det er Herren som eier den.

Jeg er ikke blitt venn med rullestolen jeg har fått. Har tenkt at den skal få stå der til jeg må bruke den. Men nå ser det ut til at jeg må forsøke å bli venn med den siden beina ikke vil bære meg.

En stor takk til alle som har bedt og ber for May Sissel og meg og familien vår. Det setter vi stor pris på. Denne helgen blir det hvilehelg på oss.

May Sissel tok bilde av meg på hotellrommet vi hadde på Strand Hotel Fevik. Vi bodde på samme værelse som forfatteren Roald Dahl gjorde. Herfra skrev han flere av sine bøker, og fra vakre Fevik fikk han ideer til nye. Uten sammenligning forøvrig, så er jeg veldig takknemlig for at jeg fortsatt kan skrive. I det siste har jeg fått mange gode tilbakemeldinger på at flere er blitt berørt og velsignet av noe av det jeg har skrevet. Det er jeg både ydmyk og svært takknemlig for.

"Suset i den grå novemberluftens havomsuste furutrær"

I går satt jeg lenge og så bølgene slå inn mot stranden utenfor Strand Hotel Fevik. Jeg er så fascinert av havet. I går var jeg på en lang reise, mens jeg stirret på havet. Og det var så godt å be. En strofe av et dikt av Gunnar Reis Andersen kom til meg:

"... suset i den grå novemberluftens havomsuste furutrær..."

Det passet så uendelig godt. Selv om vi skriver mars, så lignet gårsdagen litt på en grå novemberdag, og rett utenfor vinduet sto det noen flotte furutrær. Bendt og formet av vinden.

Seminaret jeg holdt for pastorene og lederne i Misjonskirken Norge ble godt tatt imot. Gode samtaler etterpå.

Men en drøy time før jeg skulle holde seminaret fikk jeg et besvimelsesanfall og holdt på å gå ned for full telling. Heldigvis var May Sissel ved min side, så hun kunne holde meg. På tur videre fra Fevik til Kristiansand, stanset vi for å handle i en butikk, og der skjer det igjen. Takket være May Sissel gikk det bra denne gangen også. Men man blir litt redd. Det er som om alle krefter viskes ut av kroppen. Men jeg kjente at noen ba for meg og bar meg i bønn mens jeg holdt seminaret mitt. Jeg er i Herrens hender. Da kan ingen ting virkelig vondt henne meg. Jeg er trygg. Men kroppen er sliten og slitt. Parkinsons er en hard bekjentskap.

Strofen fra Gunnar Reis Andersens dikt er fra diktet Røsten. Det er et dikt som har betydd mye for meg:

Spør du, vandrer, hvem jeg er,

svarer jeg deg: -En usynlig.

Jeg er bare dette her-,

stenene i stranden-, suset

i den grå novemberluftens

havsomsuste furutrær.

Spør du ennu hvem jeg er,

svarer jeg deg: -Jeg er tyngden

av en dyp og rik erindring;

gullet på de mørke skjær

før det mørkner stumt og kaldt-,

en usynlig som ser alt-,

blind av glans fra diamanter

i den grå novemberstrandens

hvite rand av salt.

Er det ennu ikke nok-,

spør du nok en gang og stirrer

på en værslitt måkeflokk,

svarer jeg deg mens jeg tvinger

dine øyne til å finne

et skjelett med brukne vinger

som en dønning slår i blinde

mot en gullrød rulleblokk-:

Jeg er dette og en sommer

som er sluknet.

Død og druknet

er jeg også-, død og borte

i det bunnløst grå og sorte-,

derfor nær som ingen annen

denne høst-strands diamantglans

i en sneblek rand av salt-:

Under lysene som brenner

bak de hvite vintre er jeg

allerede ett med lyset

fra det endeløse Alt.