Sorg, avmakt, stillhet og bønn

Jeg kjenner på en usigelig tretthet, tristhet, avmakt, i det jeg leser Facebook innlegg og kommentarer, fra mine trossøsken i dag. Sterke ord, ord fulle av bitterhet, personkarakteristikker, utfall mot andre - og jeg undres: hvor er Kristus blitt av? Troen handler plutselig om hvilken side av politikken vi står for.

Ærlig talt: jeg orker ikke mer av dette.

Jeg trenger luft.

Mer og mer forstår jeg de som trakk seg ut i ødemarken og ørkenen for å være i stillheten alene med Gud. De som var trette av den tidens kirkepolitikk, maktkonstellasjoner, politiske intriger. De så hvordan kirken bli mer og mer et sted for rivaliseringer, partidannelser, maktutøvelse. De drømte om kirken slik den var: full av nåde og Den Hellige Ånd, av kraft, vitalitet, av tegn og under, av enhet, solidaritet med de marginaliserte og fattige.

Jeg leser om den hellige Columba for tiden. Om at han tilbrakte tiden i sin celle med å be Salmene. "Han ble gitt navnet Colum-Kill (Colum av Kill, av cellen) fordi han så ofte kom ut av cellen hvor han hadde bedt Salmene, ifølge den eldgamle irske utgaven Leabhar Breac." (Kathie Walters: Columba - The Celtic Dove. The prophetic and supernatural ministry of Colomba of Iona, A.D. 521-AD 597. Good News Ministries, 1999, side 12)

Slik vil jeg leve. Jeg tenker også på ordene fra Apg 6,4: "Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet."

Hvordan det skal gå med norsk kristenhet, vet jeg ikke. Jeg kjenner bare på en stor sorg når jeg leser mange av dagens kommentarer. De minner lite om Kristus, og Åndens frukt. Kirken er sannelig åndsfattig.

For min del vil jeg bruke mer tid i stillhet, taushet og bønn.

Kristne i Colombia trues på livet - nektes å holde gudstjenester

Kristne i det sørlige Columbia lever i konstant frykt for gerilja-grupper som nekter dem å holde gudstjenester.

Det er anslått at så mange som 150 kirker er stengt med tvang siden juli i år da en gruppe som kaller seg  '32 Fronten av Den bevæpnede Revolusjonsarmeen til Columbias folk', på spansk FARC-EP), lanserte en kampanje mot både romersk-katolske og evangelikale kirker i staten Putumayo. Gruppen har lagt ned forbud mot alle former for gudstjenestefeiring. Det gjelder samtlige småbyer og landsbyer. Kun forsamlinger som har spesial tillatelse fra geriljagruppen får anledning til å møtes.

De som lever i størst fare er de som kommer sammen i husmenigheter, ikke minst når omreisende forkynnere kommer på besøk.

'Hver gang mannen min eller en annen menighetsleder reiser ut for å forkynne evangeliet ute på landsbygda, kan jeg bare be: Herre, fortsett med å våke over dem og la dem være trygge hver eneste en av dem', forteller Jenanet Ortiz Pinto, til MornigStar News. Hun er kona til en av de omreisende evangelistene i området. Hun legger til:

'Jeg blir så full av sorg når jeg ser det som skjer omkring oss'.

Ekteparet Pintos har hatt det pastorale ansvaret for menigheten 'Guds kirke' i Puerto Asis i Putumayo siden 1988. Angel Pintos har reist som evangelist ved siden av å ha ansvar for denne menigheten og har hjulpet flere nyplantede menigheter i distriktet.

Med stor fare for sitt liv. FARC-EP har henrettet en rekke menighetsledere de siste årene. Siden denne gruppen oppsto har over en halv million mennesker mistet livet i Colombia.

Billedtekst: Disse seks personene ble nylig døpt i elven Putumayo. (MorningStar News/David Miller)

Kristen freds- og menneskerettighetsaktivist trues av myndighetene i Colombia

Grunnleggeren av Asociacion Sembrando Semillas de Paz (på norsk: Så fredens såkorn), Ricardo Esquivia Ballestas (bildet), blir nå truet av myndighetene i Colombia.

Ballestas er en kristen fredsaktivist som har nedlagt store deler av sitt liv for å kjempe for småbrukere og fattigfolk. Han og hans medarbeidere arbeider for å sikre rettighetene til landområder for de som driver jordbruk i liten skala, til stor ergrelse og motstand fra mektige landeiere, politikere og mennesker med store økonomiske interesser.

En av lederne for bevegelsen til Ballestas er allerede arrestert. Det gjelder Jorge Luis Montes Hermandez, som ble arrestert 9. september. Ricardo Esquivia Ballestas, som samarbeider nært med Mennonitenes sentralkomite, og deres menneskerettighetsarbeid, har opplevd lignende trusler om å bli arrestert i 1989, 1993 og 2004. Så vidt Mennonitenes Sentralkomite vet er det utarbeidet en arrestordre på Ballestas.

La oss huske ham i våre forbønner.

Å stifte fred er direkte relatert til det å være Guds barn

'Salige er de som skaper fred', sa Jesus. Navnet Ricardo Esquivia sier kanskje ikke så mye her i Norge. Men i Colombia er det et navn som forbindes med fredsskapende arbeid.

Han er legmann innen Mennonite-kirken i hjemlandet og det colombianske rådet for Evangelikale kirker. Siden 1998 har han representert alle kristne ikke-katolske gruppene i Det nasjonale rådet for fred, som er et rådgivende organ for presidenten i Colombia. Og det er i kampen mot våpnene at Ricardo Esquivea virkelig har gjort seg gjeldende. Han har deltatt både i regionale og nasjonale drøftelser med både legale og illegale væpnede grupper, slike som FARC gerilljaen, og den nasjonale hæren-

Han er medstifter og direktør for Komisjonen for Gjenopprettelse, Liv og Fred, som er en del av Det evangelikale kirkerådet i Colombia. Han er også grunnlegger, og den tidligere direktøren for Det kristne senter for Rettferd, Fred og Ikke-voldelige aksjoner innen mennonite-kirken i landet, så vel som Sembrandopaz, et freds- og utviklingsprosjekt blant protestantiske på nordkysten av Colombia. I 2008 ble han beæret med den internasjonale Pfeffer Peace Price.

Ricardo Esquivia er opptatt av bønn, men han er også opptatt av at bønn må føre til handling. Bønn kan nemlig misbrukes til passivitet! Som kristne kan vi ikke stille oss likegyldige til den urett som finnes i verden, ja i vårt nabolag. Det å stifte fred er direkte relatert til det å være Guds barn, sier Jesus! Man kan ikke hate sin neste, og samtidig være barn av Den Høyeste Gud.

Menighet søker fellesskap over landegrensene

Hver søndag tenner medlemmene av Hyde Park Mennonite Church i Boise i Idaho (bildet), USA et bønnelys og tenker på sine trossøsken i Iglesia de Dios (Guds kirke), i den columbianske byen Puerto Asis.

De deler bønnebehov, utveksler nyheter og holder kontakt med hverandre. Det er betydningsfullt på mange forskjellige måter. Ikke minst får man en bedre forståelse av at Kristi forsamling ikke bare er en lokal størrelse, men at den finnes over hele jorda. Samlingene gir også en helt annen nærhet til de problemer og utfordringer mange av våre trossøsken i den tredje verden står overfor, og hvordan man på en praktisk måte kan bli delaktig i å hjelpe til på den måten man kan.

Kanskje dette er en ide for norske menigheter også?

1000 columbianere oppe i Andesfjellene lever som de første kristne

Venner av oss var for en tid tilbake i Colombia i Sør-Amerika. Da de gikk av bussen i Mariquita, høyt oppe i Andesfjellene, kom en eldre kvinne mot dem og smilte. Hun bar et hvitt bønnetørkle på hodet og identifiserte seg på den måten som: por el senal de la autoridad (under autoritetstegnet). Hun gjenkjente kvinnene i mennonitegruppen som er våre venner, på skautet. De kom i prat med den eldre kvinnen, og spurte hvor hun kom fra, om det fantes andre likesinnede og om det var noen mulighet for at de kunne møtes.

Noen dager senere befant våre venner seg i fattigslige omgivelser med en stor gruppe ivrige, oppriktig troende som alle forsøkte å få et lite glimt av "gringoene", våre amerikanske mennonitevenner. Det skulle vise seg at menigheten den eldre kvinnen var en del av hadde omkring 1000 medlemmer som møttes i 15 forskjellige landsbyer og byer oppe i fjellene. Nå var en stor gruppe av dem kommet for å møte våre venner.

Omkring 100 menn har lederansvar for menigheten som kaller seg "Iglesia de Jesucristo" oppe i det columbianske høylandet. Arbeidet ble startet av en colombianer og hans kone for omtrent et århundre siden. Arbeidet er helt og holdent colombiansk og alle snakker spansk. Pastorene arbeider uten lønn. Barna får hjemmeundervisning, og menighetens unge menn holder seg til Jesu ikkevolds-lære og er dermed militærnektere. Skilsmisse og gjengifte er ukjente begreper blant dem, og heller ikke akseptert. Menighetens medlemmer stemmer heller ikke ved valg, eller arbeider som politimenn. Selv om de er svært fattige deler de seg imellom det de har.

Så Gud gjør sitt verk over hele jorden! Jeg fryder meg over det. Her - høyt oppe i Andesfjellene - lever det altså en gruppe anabaptister. Gruppen har startet uten noen direkte link til noen annen anabaptistisk gruppe i Nord Amerika eller Europa. På egenhånd har de studert Guds ord og kirkehistorien og formet sitt eget fellesskap.