Ukrainsk pastor bortført av russiske tropper

Ukraina (MNN) — En ukrainsk pastor, Alexander Salfetnikov, ble bortført av russiske soldater 17. mai i Kharkiv-regionen. Han er pastor i den evangelsiske menigheten 'Evangeliets lys' i byen Balakleya.

Til tross for harde kamper i området ble han igjen for å ta seg av de som ikke kan flykte. Todd Nettleton som arbeider for misjonsorganisasjonen The Voice of the Martyrs USA sier: "Så for over en uke siden nå ble [han] arrestert av russiske tropper og tilsynelatende skadet. Vi vet ikke om han ble skadet mens han satt i varetekt. Men etter sigende er han under medisinsk behandling, og blir fortsatt holdt fanget av de russiske troppene.»

Kampene i Kharkiv-regionen tok en vending tidligere denne måneden da ukrainske tropper presset det russiske militæret helt tilbake til grensen.

Byen Kharkiv er for øyeblikket trygg for beskytning, men mange mennesker i avsidesliggende byer bor fortsatt i kjellere. Nettleton sier: "Salfetnikov var i den delen som er mest berørt av den russiske invasjonen. Likevel valgte han å bli der fordi han ønsket å tjene flokken sin. Han ønsket å tjene Kristus. Jeg tror vi kan be for at andre troende skal ha det samme uselviske motet til å legge til side sin egen sikkerhet og kanskje sine egne ønsker. "Han trodde at det viktigste akkurat nå er å tjene Herren og tjene hans folk."

Be for Salfetnikovs løslatelse, samt sikkerheten til hans kone og svigersønn, hvis oppholdssted er ukjent.

Toppbildet viser pastor Alexander Salfetnikov under en gudstjeneste. (Bilde med tillatelse fra The Voice of the Martyrs USA på Facebook)

- Kevin Zeller/Oversatt fra Mission Network News av Bjørn Olav Hansen (c)

Vær alene med Gud

Ensomhet og stillhet kan aldri skilles fra kallet til uopphørlig bønn. Hvis ensomhet først og fremst var en flukt fra en travel glede, og stillhet først og fremst en flukt fra et støyende miljø, kunne de lett bli svært selvsentrerte former for askese. Men ensomhet og stillhet er for bønn. Ørkenfedrene tenkte ikke på ensomhet som å være alene, men som å være alene med Gud. De tenkte ikke på stillhet som å ikke snakke, men som å lytte til Gud. Ensomhet og stillhet er konteksten som bønn praktiseres innenfor.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hundrevis av koreanske forbedere kommer for å be for Amerika på årsdagen for historisk Billy Graham Crusade

Fra 1. til 5. juni vil hundrevis av forbedere fra Sør-Korea være i 20 byer over hele Amerika for å be om vekkelse, og lederen for en nasjonal bønnebevegelse oppfordrer kirker over hele landet til å holde sine egne bønnemøter samtidig.

"De vil komme til byer fra kyst til kyst og grense til grense for å be morgen middag og natt," sa P. Douglas Small, president for Project Pray, som er vertskap for "America's Prayer Meeting."

Small oppfordrer kirker over hele landet til å åpne dørene for bønn i løpet av den tiden, som kulminerer 1.pinsedag, 5. juni.

"Vi ber kirker om å åpne dørene sine og kalle til bønn. Å være vertskap for bønnemøter, ikke forkynnelsesmøter, bønnemøter for å be for denne nasjonen, for vekkelse og åndelig oppvåkning," sa han.

De 20 teamene med forbedere er tilknyttet World School of Prayer i Seoul, Sør-Korea.

Forbederne er på besøk på 49-årsdagen for Billy Grahams korstog i Seoul i 1973. Den historiske begivenheten gikk fra 30. mai til 3. juni og trakk mer enn 3 millioner mennesker, med omtrent 75 000 av dem som forpliktet livet til Kristus.

Koreanske kristne sier at det endret retningen til nasjonen.

«Etter korstoget brøt bønnevekkelsen ut i mange forskjellige kirker i Sør-Korea. Til og med vekkelse brøt ut … og kirker begynte å vokse,” sa Aaron Park, administrerende direktør for World School of Prayer. "Gjennom bønnevekkelsen og kirkeveksten ga Gud oss velsignelsen, økonomisk og åndelig."

Nå vender barnebarna til denne vekkelsen tilbake for å gi Amerika et åndelig løft.

"Vi innser at det er på tide for oss å gå og betale tilbake vår åndelige gjeld til Amerika med bønn, så la oss gå og ydmykt tjene den amerikanske kirken med bønn," sa Park.

 Søndag 29. mai holdt Project Pray en spesiell sending kalt "America's Prayer Meeting" fra Billy Graham Archive and Research Center på campus til Billy Graham Evangelistic Association i Charlotte, North Carolina. Senteret vil være et sted hvor mennesker fra hele verden kan komme og studere nedtegnelsene og historiske dataene om hvordan Gud brukte Billy Graham og hans organisasjon for å bringe vekkelse.

Dr. David Bruce, Executive Vice President for Billy Graham Evangelistic Association og tidligere personlig assistent for Billy Graham, sa at det er passende at det splitter nye senteret vil bli introdusert for verden ved å snakke om bønn.

"MR. Graham ville vært så fornøyd at den aller første begivenheten, de første øyeblikkene av denne bygningen, har å gjøre med bønn, sa Bruce. "En av tingene som preget Mr. Grahams liv, så lenge jeg kjente ham... han var en bønnens mann selv, ville at alt skulle begynne og ende i bønn."

Dr. Tom Phillips, seniorrådgiver for Billy Graham Evangelistic Association, og tidligere korstogsdirektør, sa at Billy Graham inderlig søkte Gud for vekkelse i Amerika.

"MR. Graham, fra 1949 … hele veien ‘til nesten hans død, fortsatte å si det samme: ‘Jeg ber om en gammeldags, hellig ånd, himmelsendt vekkelse som ville feie Amerika fra kyst til kyst.’»

«Hvordan vi trenger det nå, og å ha våre koreanske brødre og søstre sammen med våre amerikanske brødre og søstre for å be sammen fordi jobben vår er å gå ut i hele verden og forkynne evangeliet som var Billy Grahams kall, det er vårt kall i dag, men det begynner i bønn," sa Phillips.

Small sa at det ikke er tilfeldig at de koreanske forbederne kommer på årsdagen for Seoul-korstoget. "Vi tror at dette kan være et vannskille for Amerika, som ikke bare beriker oss, men forandrer nasjonen," sa han.

- CBN News/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Muslimer fra Libya vender seg til kristendommen til tross for forfølgelse

Libya (MNN) — Over hele Midtøsten og Nord-Afrika vender folk seg bort fra islam og følger den oppstandne Jesus.

Libya

Men i Libya møter nye troende ofte fiendtlighet både fra myndigheter og fra deres familier. Hvorfor skulle de risikere forfølgelse for å følge Jesus?

Sammy jobber i en tjeneste som opererer utenfor Europa, men involverer libyere som når andre libyere. Han sier hele oppfatningen av islam er i endring, spesielt blant unge.

Han gir to hovedgrunner. «Den første involverer ekstreme islamske bevegelser, som ISIS eller al-Qaida. De fleste muslimer misliker virkelig disse bevegelsene, og de ser på det som en korrupsjon av islam.»

"For det andre forteller den eldre generasjonen historier om kvinner, om familie, om hvordan de skal leve, som er fullstendig frakoblet den moderne virkeligheten som unge mennesker vokser opp i."

Faktisk identifiserer mange libyere seg nå som ikke-troende. Sammy sier at det er det første skrittet for noen mennesker. De vet at de ikke er muslimer, men de vil likevel lære om hvem Gud er. "Vi bruker ofte tre til fem år på å samhandle, snakke og dele, og lytte til det samme individet før de når et stadium av å forstå at Kristus faktisk døde for dem."

Hvordan be

Be Gud om å styrke og gi den libyske kirken vekst. Be også om at libyske kristne vil oppmuntre hverandre når de møter disse mange utfordringene.

Libya fungerte en gang som et knutepunkt for den eldste kristendommen. Siden den muslimske erobringen har de troende vært få og spredt. Sammy sier: "Tenk på gleden ved å jobbe i Libya på dette tidspunktet. For første gang på 1200 år er det en liten begynnelse av en ny libysk kirke. Det er så spennende."

Bildet viser biler parkert foran en moske i Tripoli, Libya. (Foto med tillatelse av Hakeem.gadi, Public domain, via Wikimedia Commons)

- Mission News Network/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å ville Guds vilje

"Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden." (Matt 6,10) 

Det krever kamp. Viljens frihet. Slutt å late som.

Når vår vilje blir Guds vilje, er det absolutt bra; men hvor mye bedre det ville være hvis Guds vilje skulle bli vår vilje.— (Meister Eckhart)

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å ikke ha min egen vilje. Det er ikke det at jeg tror jeg alltid har rett, eller til og med vet bedre, det er mer som at jeg bare vil at min vilje skal gjøres. Jeg er ofte som det lille barnet som, misfornøyd, til slutt setter seg ned i stolen sin og slår ut: «Jeg sitter kanskje på utsiden, men ikke på innsiden!»

Altfor ofte ber jeg om at Guds vilje skal skje, men jeg mener det egentlig ikke. Phillip Keller skriver: «Det er overraskende – mye mer, det er forbløffende – hvor mange mennesker som bekjenner seg til å elske Gud, men frykter hans vilje» (En lekmann ser på Herrens bønn). Til tross for alt jeg vet om hvem Gud er, har jeg fortsatt vanskelig for å stole på ham fullt ut. Jeg er redd, på en grunnleggende måte, at hans vilje ikke er bra for meg. Så jeg holder meg tilbake og prøver å finne måter å sikre at resultatene jeg har bestemt er best.

Med hensyn til å ville Guds vilje, mistenker jeg imidlertid at frykt ikke er hovedproblemet. Noe annet er, som William Barclay treffende har sagt: "Grunnen til at vi synes det er så vanskelig å akseptere Guds vilje er at vi så ofte i vårt hjerte tror at vi vet bedre enn Gud. Vi tror virkelig at hvis vi bare kunne få viljen vår, ville vi være glade, at hvis vi bare kunne ordne livet og livets begivenheter for å passe våre ideer, ville alt være i orden. Det er derfor så mange mennesker egentlig heller vil be «Din vilje bli forandret» enn «Skje din vilje». (Fra: Saligprisningene og Herrens bønn)

Barclay spikrer det. Vi ber om at Guds vilje blir gjort, men under overflaten forblir vi stramme, biter tennene sammen i håp om at hvis Guds vilje blir gjort, er det i det minste i samsvar med vår. Vi vil gå hardnakket vår vei.

Det er derfor hvis vi virkelig ønsker at Guds vilje skal skje, må vi være klare for en kamp. Selv om Jesu mat var å gjøre Faderens vilje (Johannes 4:34), var det ikke alltid lett for ham å akseptere det. Da han ba i Getsemane hage: «Skje din vilje», ba han i angst. «Hvis Jesus ikke slo ut med Jobs sinne», skriver Gene L. Davenport, «ga han heller ikke etter uten motstand og bønnfall» (Into the Darkness). Å be, "skje din vilje" betyr å komme til enden av seg selv. De fleste av oss liker ikke denne ideen, men det er ofte det som skal til. Guds vilje er ikke problemet, det er vi.

Den puritanske pastor Richard Baxter skrev: "En av de største plagene på denne siden av helvete er å finne deg selv overgitt til din egen vilje." Etter min mening er dette selve definisjonen av helvete. Utfordringen er ikke om vi har en fri vilje, men om vår vilje er Guds vilje. Det er den eneste typen vilje som er verdt å ha.

Det er dette jeg tror Meister Eckhart har skjønt det. Når Guds vilje og vår er ett, oppfyller vi vår tiltenkte hensikt og Gud oppfyller sin velbehag. Himmel og jord går sammen. Vi kan ikke annet enn å være glade og Gud kan ikke annet enn å ta glede. Dette er grunnen til at Gud ønsker mer enn resignasjon; han vil ha forening. Først da kan han fullt ut gjennomføre sin vilje på jorden.

Men skjer ikke Guds vilje alltid? Går ikke alt etter hensikten hans? Ja og nei. Ja, til syvende og sist og generelt, men ikke alltid umiddelbart og spesifikt. Oppfyllelsen av Guds vilje er ikke noe som skjer som en selvfølge. Romano Guardini minner oss om: «Hvis den kristne skal be om at Guds vilje skal skje, må det være mulig at hans vilje ikke kan skje. Vi er tross alt ikke formanet til å be om at solen må stå opp» (Fadervår). Med andre ord, Guds fullkomne vilje, som i himmelen, blir ikke alltid gjort her på jorden. Vi vet alle dette.

"Svikten mellom Guds beste," skriver F. B. Meyer, "og det beste som blir mulig og praktisk gjennom vår motstand er nettopp det som bringer ubehag, sorg, friksjon og smerte inn i livene våre" (Inherit the Kingdom). Det er absolutt altfor mange triste ansikter, altfor mange slitne og knuste hjerter, altfor mange liv som ikke har oppfylt sin fulle hensikt her på jorden, alt fordi de har levd dem på deres premisser og ikke på Guds.

Desto mer, «mens det heter i dag», trenger vi å be denne bønnen. Først da vil vi føle oss ansvarlige for Guds vilje – å stå opp for den og ta den på oss for å se at den blir gjort. Men menneskets natur er slik at ren viljestyrke ikke er nok. Igjen, det er derfor vi trenger å be. Å gjøre Guds vilje er en gave, ikke en prestasjon. Å ha kraften til å utføre det med glede og glede er noe gitt oss ovenfra, ikke innenfra.

Slutt å late som

Jeg tror det er trygt å si at de fleste av oss synes det er vanskelig å vite hva Guds vilje er i spesielle situasjoner. Hva skal jeg gi meg selv til? Hvordan skal jeg bruke pengene mine, tiden min? Hvem skal jeg hjelpe? Hva skal jeg gjøre? Herrens bønn hindrer oss ikke i å be om Guds veiledning i denne forstand. Men Jesus setter denne spesielle begjæringen sammen med Guds kommende rike. Det er Guds rike som angår Jesus mest. Det inkluderer oss og våre valg, men det handler absolutt ikke bare om oss.

«Vi må slutte å late som om Guds vilje er et mysterium. Jesus gjorde Guds bekymringer klare», skriver James Mulholland (Praying Like Jesus). Vi vet faktisk hvor mye av Guds vilje er. Er ikke bergprekenen rett og slett Guds vilje skrevet stor? Vår kamp er ikke å finne Guds vilje, men å leve i samsvar med Guds rikes prioriteringer. Guds vilje består ikke av diskrete biter av informasjon om hva vi skal gjøre her og der. Gud er fornøyd hvis vi mater de sultne og kler de nakne, hvis vi elsker og tilgir våre fiender, gir gjestfrihet til fremmede, tjener de rundt oss, deler evangeliet.

Det er retningen på livet vårt som teller. Å overgi seg til Guds vilje er kanskje ikke alltid lett, men å gjøre hans bud trenger ikke å være så vanskelig så lenge våre hjerter er på linje med Guds. Når de er det, blir bønnen «Din vilje skje» en genuin kilde til styrke, og ikke bare en kamp. Da kan Gud virkelig vise oss veien.

- Charles E. Moore fra Bruderhof/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Iran koreograferer sin egen "forargelse" rundt Jerusalem-dagens flaggmarsj

Det iranske regimet følger Jerusalem nøye mens Jerusalem-dagen finner sted i Israel på søndag, spesielt for å se hvordan det kan prøve å gi næring til konflikten.

Det skriver nettutgaven til The Jerusalem Post i dag, søndag 29.mai, her i min oversettelse:

"Iran vet at det mangler noen alternativer for å oppmuntre palestinere til å angripe Israel fordi media ikke har stor innflytelse over palestinske lesere og Iran har tidligere ikke klart å oppnå gevinster mot Israel. Likevel gir Jerusalem-dagen Iran en ny mulighet til å blåse liv i flammene.

Midt i økonomiske problemer hjemme og usikkerhet følt av iranere angående infrastrukturproblemer etter at en bygning kollapset på fredag i Abadan, forsøker Iran å fremheve spenningen i Jerusalem når de ikke er på hjemmebane. Det kommer tydelig fram i Irans dekning av sammenstøtene i Jerusalem, så vel som uttalelsene fra grupper knyttet til Iran, som Hizbollah og Hamas.

Blant de første iranske rapportene var på Fars News søndag som hevdet at det var et «sionistisk angrep på Al-Aqsa-moskeen». Artikkelens oppfatning er at ethvert jødisk besøk på Tempelhøyden er en konspirasjon som involverer «sionistiske bosettere».

Iran har sagt at flaggmarsjen, satt til senere på dagen, "kan [føre til en] eksplosjon i de palestinske områdene på grunn av advarslene fra de palestinske gruppene om å svare." Dette betyr at Iran ønsker å bidra til å koreografere disse spenningene for sine egne interesser.

Iranske medier bemerket at palestinere hadde barrikadert seg inne i moskeen. Den iranske rapporten sa at israelske «regimestyrker lenket dørene til al-Qibli-bønnehallen i morges og omringet de palestinske tilbederne der inne».

Iranske medier la også merke til de forskjellige rutene for flaggmarsjen og undersøkte de forskjellige delene av den gamle byen som kan bli berørt. «Det sionistiske regimets politi har identifisert to ruter for marsjen i dag og har latt de sionistiske nybyggerne fritt velge en av disse to rutene. Den første ruten, som er kortere, starter fra Vest-Jerusalem og etter å ha passert Bab al-Khalil [Hebron] – en av de historiske portene til den gamle delen av Jerusalem, går den foran Vestmuren].”

"Marsjen ser ofte sammenstøt mellom palestinere og bosettere og israelsk politi på den andre siden," la rapportene til.

Iranske medier dekket også de jødiske besøkene til Tempelhøyden og bemerket: «I går oppfordret palestinske grupper, inkludert Hamas, alle palestinere til å komme til Al-Aqsa-moskeen i dag, søndag, for å hindre sionistene i å invadere og vanhellige dette hellige stedet. ”

Poenget med de nylige spenningene er at Iran tror at dette vil føre til «intense spenninger mellom palestinerne og sionistene på grunn av det israelske regimets stahet og insistering på å angripe Al-Aqsa-moskeen». Denne påstanden er et oppspinn, men det er en som Teheran ønsker å presse på for å blåse opp ilden av unnskyldninger angående volden som kan bryte ut.

På samme måte som Hizbollah har forsøkt å forbli relevant etter å ha prestert dårlig i de siste libanesiske valget, prøver det iranske regimet å gjøre det samme. I fjor oppfordret Iran Hamas til å forberede massive salver med raketter rettet mot Israel som forberedelse til konflikt.

Iran har brukt de nylige spenningene som en unnskyldning for å forberede flere droner for angrep på Israel. Det siste året har det vært en stor økning i disse dronetruslene. Men for at Iran skal kunne bruke våpnene sine, krever det en slags økning i konflikten mellom Israel og palestinerne for å bruke den konflikten som dekning for sitt eget engasjement.

Billedtekst: Medlemmer av en spesiell IRGC-styrke deltar på et møte som markerer den årlige Quds-dagen, eller Jerusalem-dagen, den siste fredagen i den hellige måneden Ramadan i Teheran, Iran 29. april 2022.

(bildekreditt: MAJID ASGARIPOUR/WANA (VEST ASIA NEWS AGENCY) VIA REUTERS)/The Jerusalem Post.

Urolig i Israel på Jerusalemdagen

Hamas oppfordrer palestinere til å beskytte "våre islamske og kristne hellige steder" og å heise det palestinske flagget overalt for å «fremheve den arabiske identiteten til landet og Jerusalem».

Det skriver nettutgaven til The Jerusalem Post i forbindelse med markeringen av den årlige jødiske høytiden, Jerusalemdagen. Dagen markeres i år ved solnedgang lørdag 28.mai  til solnedgang søndag 29.mai. 

The Jerusalem Post skriver: "Sikkerhetsstyrker er i høy beredskap i forkant av Jerusalem-dagen i dag, og forbereder seg på mulig rakettskyting fra både Gaza og Libanon samt voldelige sammenstøt med palestinere i hovedstaden og Vestbredden.

IDF er også forberedt på mulige terrorangrep og er spesielt bekymret for et utbrudd av vold på Tempelhøyden."

Nærmere 2000 israelere besøkte tempelfjellet i morgentimene i dag. Under besøkene kastet palestinske opprørere stoler, steiner og avfyrte fyrverkeri mot israelske sikkerhetsstyrker som opererte på Tempelhøyden samt mot Mughrabi-broen som jødiske tilbedere brukte for å komme til stedet. En video fra stedet skal vise at politiet lukker dørene til al-Aqsa-moskeen med lenker mens opprørere inne kastet stoler, fyrverkeri og andre gjenstander på sikkerhetsstyrker fra vinduer over dem.

Ifølge politiet ble flere palestinske mistenkte arrestert, i likhet med en rekke jødiske besøkende.

Statsminister Naftali Bennett tvitret lørdag kveld, "På søndag markerer vi 55 år til foreningen av Jerusalem. I dag, gudskjelov, er Jerusalem forent og slik bør det forbli i evigheten."

Marsjen på Jerusalemdagen feirer Israels seier i seksdagerskrigen, da jødene erobret den østlige halvdelen av hovedstaden, inkludert Gamlebyen, fra jordanerne, som hadde forbudt jøder inn i byen.

Dusinvis av voldelige opptøyer brøt ut over hele Vestbredden i helgen, inkludert i områdene Hebron, Qalqilya og Nablus, samt i landsbyene Hurrawa og Beita.

Fredag kveld ble en palestinsk tenåring drept av israelske tropper i landsbyen El-Khader nær Betlehem etter å ha kastet steiner og molotovcocktailer mot styrkene, som sørget for sikkerhet i et kryss nær bosetningen Efrat på Vestbredden.

Det er ikke alt man kan lese seg til

Søndag før pinse/Prekentekst: Joh 16,12-15

Vi lever i en tid hvor det det ikke er mangel på intellektuelle mennesker! Mange yrker krever skolerte folk. Det er ingen feil med det, men det er ikke mukig å lese seg til alt. Noe må åpenbares! 'Uten åpenbaring, blir folket ført på villspor', sier Skriften. 

Hva angår vårt åndelige liv er det slik, sier Jesus, at vi ikke kan bære alt med det samme, jfr v.12. Ting må modnes, vi må modnes. Det gis oss en chronos-tid, en klokketid, dager og år, men det gis oss også en keiros-tid, som er Guds velbehagelige tid, da Gud bryter inn i tiden, og handler. Som tiden går, vi modnes i lidelsens skole, vi gjør oss erfaringer med Gud, så åpenbares ting for oss. Det ser både gradvis og helt plutselig. Guds lampe gir lys over Skriften, vi ser ting i Guds lys vi aldri tidligere har sett. Som ingen kunne fortelle oss, eller vi kunne lese oss til. 

Det er et fantasisk løfte Herren gir oss i dag, på søndagen før pinse: "Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører skal han ale, og de kommende ting skal han forkynne dere." (v.13)

Den treenige Gud er ingen løgner, så Han blander ikke sammen litt visdom her og litt visdom der. Alt som kommer fra Gud er absolutt sanr, og absolutt rent. Derfor bør vi tenke oss om hvilke kilder vi drikker av. Er vannet rent? Jo, nærmere kilden vi kommer, jo renere er det.                                               

I den siste tiden har jeg tenkt mye  på ordene fra 2.Kor 6,14-18: "Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd mmed lovløshet? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes blant dem. Jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere. Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige."

Så skal vi ha med Gud å gjøre må vi drikke vann fra rene kilder, ikke urene. Da kan vi ikke blande litt herfra og derfra, for å spørre med apostelen: "... hva samfunn har lys med mørke?"

I samtalen med den skriftlærde Nikodemus, ser vi forskjellen mellom ervervet boklig lærdom, og guddommelig åpenbaring. I Joh 2,3 heter det: "Uten at en blir født på ny, kan han ikke SE Guds rike." Jeg merker meg ordlyden: SE Guds rike! Det trengs med andre ord åpenbaring. Våre øyne må ÅPNES! Hvorfor er det slik? Jesus gir oss svaret på det spørsmålet også i samtalen med jødenes rådsherre. I Joh 3,6 heter det: "Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd." Det er derfor Paulus ber som han ber, slik det er gjengitt i Ef 1,17-18: "Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi deres hjerter opplyste øyne..." 

Et ord fra Kristusmystikeren Paulus, har levd et stille liv i meg en stund nå: 'For alt som blir åpenbaret, er lys.' (Ef 5,13) Eller som det heter i 2011-oversettelsen: 'alt som kommer for dagen, er lys.' Her er det djup, åndelige brådjup, som ikke jeg skal forsøke å sette ord på. Bare dette:

Dette er blitt mitt ord.

Vi kan ikke lese oss til alt. Det må bli åpenbaret for oss. Vi sier jo akkurat det: 'Det gikk opp et lys for meg!' I et nu, i brøkdelen av noen sekunder, forstår vi. Theodore Austin Sparks. sa ved en anledning: "Det er all forskjell i hele verden mellom en veldig interessant, klar og mental verdsettelse av ting vi finner i Guds Ord, og åndelig åpenbaring. Det er som to forskjellige verdener; men det er ganske umulig å få folk til å forstå forskjellen før det skjer noe på innsiden av dem. Med salvelsen kommer det åpenbaring, og salvelse og åpenbaring er helt nødvendig for å se det Gud er ute etter, både generelt og ned til minste detalj."

Til forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus: "Men Gud være takk, som i Kristus Jesus, alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. For vi er Kristi vellukt for Gud." (2.Kor 2,14-15a) Den kunnskapen vi får om Gud gjennom vårt fornyede forhold til Jesus, og i samfunn med Den Hellige Ånd, gjør at vi påvirkes i så sterk en grad at selve vårt liv blir som en vellukt for Gud. Vi forvandles innenfra og ut. Gud leder oss frem til seier, og det er en seier som påvirker både vårt hjerte, sinn og følelsesliv. Da vil vi utstråle dem herlige duften av gudskunnskap og gudskjennskap, under alle forhold. Gudskunnskapens usynlige vellukt som apostelen Paulus skriver om, er en kraft. En kraft som løfter oss opp fra et nivå til et annet. Hjertene våre blir mykere. Vi blir mer følsomme for Den Hellige Ånd. Vår personlighet og karakter påvirkes slik at vi får mer av Jesu medfølelse, vi begynner å se mennesker med Jesu øyne. Så blir vår viktigste tjeneste å åpenbare for andre hva som skjuler seg i Guds karakter og personlighet.

Helligåndens oppgave, sier Jesus, er å 'veilede dere til hele sannheten'. Intet mindre. Ikke 'deler' av sannheten, men 'hele sannheten'. Når det er Den Hellige Ånd som er veilederen, kan vi være trygg på at han gjør jobben grundig. Helligånden taler nemlig ikke av seg selv, han har ikke fokus på seg, men kaster alltid glans over Jesus, gjør Jesus stor. All lære som ikke har Jesus i sentrum, og gjør ham stor, er uballansert, og i verste fall falsk. Ånden forkynner det Han hører, sier Jesus og så forkynner han om 'de kommende ting', med andre ord han åpenbarer og avdekker for oss det som skal skje, ikke bare om de siste tider, men dette handler også om Guds  konkrete ledelse.

Årets Yom Yerushalayim: La oss be om fred for Jerusalem

Yom Yerushalayim - Jerusalemdagen - feires i år ved solnedgang lørdag 28.mai til solnedgang søndag 29.mai, og gir oss alle en gylden anledning til å følge ordene fra Salme 122,6-7: "Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg1 Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler."

Det var for 54 år siden - at den 28 dagen i den hebraiske måneden Iyar - ble proklamert som en offisiell fridag, for å feire gjenforeningen av Jerusalem. 

Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 var det blitt avtalt at Jerusalem skulle være en internasjonal by i ti år, hvoretter innbyggerne kunne stemme på hvilket land de ønsket å slutte seg til. Imidlertid ble Israel angrepet av Jordan i mai 1948, noe som resulterte i at deler av Jerusalem var under israelsk kontroll og deler under jordansk styre. Den 6. juni 1967 begynte seksdagerskrigen. Den 7. juni (28. Iyar) ble den jordansk kontrollerte delen av Jerusalem tatt av israelske styrker. Krigen endte med våpenhvile 11. juni 1967.

I år feirer og minnes jødene flere milepæler i historien til nasjonen Israel, så vel som Guds evige og udelte hovedstad – Jerusalem.

Her er noen få:

105 år siden Balfour-erklæringen fra 1917.

105 år siden Beersheva ble tatt til fange fra tyrkerne i første verdenskrig. (Liten, men strategisk kamp i 1917, snudde bølgen til første verdenskrig, førte til nederlaget for det osmanske riket, til det britiske mandatets korte styre, og banet veien til å etablere staten Israel på.)

75 år siden FNs delingsplan 29. november 1947, som førte til fødselen av den moderne staten Israel seks måneder senere i 1948.

55 år siden seksdagerskrigen i 1967, da Jerusalem ble gjenforent.

Den messianske pastoren Israel Pochtar, som leder den messianske forsamlingen Beit Hallel i Ashdod sier det slik: "Slike betydningsfulle øyeblikk som forandret lagnaden til denne nasjonens historie for alltid og banet vei for oppfyllelsen av så mange bibelske profetier, hvorav mange indikerer at nasjonenes skjebne er knyttet til Jerusalem, er også grunnen til at Gud befalte nasjonene å be om fred i Jerusalem."

Så la oss spesielt be for Jerusalem dette døgnet.

Frels oss fra fristelsen til overlegenhet og makt

Jeg har hatt en altfor snever forståelse av ordet 'fristelse'. Det oppdaget jeg da jeg lyttet til et zoom-møte med Simon Jones (bildet). baptistpaastor, fredsaktivist og i lærerstaben ved Spurgeon College i London. Etter å ha lyttet til Simon Jones fikk det fornyet aktualitet for meg å be bønnen i Fadervår, i den gamle oversettelsen: "Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde." (Matt 6,13) 

For Simon Jones snakket om fristelse i andre sammenhenger enn jeg har hørt noen gjøre. Han snakket om fristelsen til å bruke makt, både politisk og åndelig, fristelsen til overlegenhet overfor en annen person på grunn av akademisk eller teologisk kunnskap, fristelsen til å ta æren for noe, fristelsen til å 'stikke seg fram' - bare for å nevne noe. Jeg fikk mye å tenke på. 

Vertskapet for Zoom-møtet var Anabaptist Theology Forum, et forum jeg deltar i med stor interessse. 

Simon Jones, som er fra Leicester, er et spennende bekjentskap. Han kom til en levende tro på Jesus i forbindelse med en anti-apartheid demonstrasjon tidlig på 1970-tallet utenfor byens rugbystadion, etter å ha møtt en lokal kurator som fortalte ham at «Jesus ønsker å forandre verden mer enn deg.»

Ved universitetet i Manchester i tillegg til å få grader i historie og struktur og organisasjon av vitenskap og teknologi, sang Simon i band og var involvert i kristen utadrettet virksomhet universitets- og bymiljøet.

Han jobbet som finansjournalist gjennom det turbulente 1980-tallet før han kjente Guds kall til tjeneste blant baptister. Etter å ha fått sin opplæring ved London Bible College og Spurgeon's var han pastor for Peckham Park Baptist og så medlemskapet doblet fra 1989 til 1996. Han har også vært teamleder ved Bromley Baptist Church, London og South East-koordinator for BMS World Mission og redaktør for Christianity magazine.

Simon har en MA i New Testament Studies og har forsket på den økonomiske, sosiale og fysiske plasseringen av de tidlige Paulinske-samfunnene. I 2010 ble han assisterende lærer i Det nye testamente ved Spurgeon's før han tiltrådte sin nåværende rolle sommeren 2017.

I løpet av de siste to årene har Simon vært banebrytende i arbeidet blant flyktninger i Calais og London, med kolleger som har dannet en gruppe kalt Peaceful Borders, og tatt med seg en rekke studenter fra College for å dele arbeidet med ham og reflektere over det som en del av deres dannelse. Han fortsetter dette arbeidet gjennom Spurgeon college sammen med et flyktningledet prosjekt i London, kalt Hopetowns, som tilbyr velkomstkurs i engelsk og juridisk og boligrådgivning til nyankomne. Simon ledet også en veldedighetsorganisasjon for sysselsetting og fornyelse i Peckham, og forsker på hvordan kirker kan ha en betydelig innvirkning på samfunnene de befinner seg i. Han er gift med Linda og de bor i Peckham.

Ikke minst i arbeidet med sårbare fkyktninger, er han blitt mer og mer opptatt av Jesu bønn: "Led oss ikke inn i fristelse" - til hvit europeisk overlegenhet, til makt, til overkjøring. Her har vi alle noe å lære.

På himmelfartsdagen danset englene

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Apostelen Paulus summerer opp innholdet i Kristi himmelfartsdag på denne måten i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,9-10)

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Himmelfarten innebærer jo at Kristus setter seg ved Guds høyre hånd. Han inntar æresplassen ved Faderens side, som Allherskeren og det er fra denne plassen, hvor Han nå går i forbønn for de hellige, at Han en dag skal reise seg og komme tilbake til jorden.

Jesu frelseshistoriske gjerning er ikke sluttført før Han setter ved Faderens høyre hånd i Guds tronsal. Det er fra denne æresplassen Han pinsedagen 'sender over dere det som min Far har lovet', (Luk 24,49), nemlig Den Hellige Ånd.

Kristi himmelfartsdag har siden 300-tallet blitt feiret som en av kirkens store festdager. Påskelyset, som ble tent påskenatt og som har brent siden, blir gjerne slukket denne dagen. Kristus er nå ikke lenger hos disiplene legemlig. Jeg har skrevet en del om Kristi himmelfart før her på bloggen. Her er et lite utdrag

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)
Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens tron

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.  

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17) Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.”

“Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.

For det første faller Kristi himmelfartsdag på en torsdag. Hadde den falt på en søndag, hvor kristne likevel kommer sammen til gudstjeneste, så hadde den kanskje fått noe større oppmerksomhet. Men dette er ingen skikkelig forklaring. Jul kan falle på en hvilken som helst dag i uken uten at det får noen betydning.

En annen årsak er at Kristi himmelfartsdag ikke er knyttet til naturen. Jul feirer vi jo om vinteren, påske om våren og naturen spiller inn for å skape den rette "stemningen". Det vil si, det gjelder jo på den nordlige halvkulen. Litte annerledes er det å henge pynt på et palmetre!

Den tredje årsaken har kanskje med det å gjøre at vi berøres mer av at Jesus kommer til oss, enn forlater oss. Avskjeder og fravær av noen en er glad i er triste greier. Vi er så menneskesentrert og jordbundne at vi fryder oss over at Jesus kalles "Immanuel" (Gud med oss, jfr Matt 1,23), og klarer ikke helt å forholde oss til noen som "er i himmelen".

Men den aller viktigste årsaken er nok den at vi ikke har forstått betydningen av Kristi himmelfart. Dette er nok også mer sant når det gjelder vestlig kristendom enn den østlige. Siden kristenheten delte seg i to, i 1054, har de vestlige kirkene - både Romerkirken og protestantene - lagt vekt på Kristi død på korset og dette har vært sentrum for deres forkynnelse og det gir seg blant annet uttrykk i deres arkitektur. I Østkirken - det vil si de ortodokse kirkene - har man fokusert mye mer på Kristi oppstandelse.

Forskjellen i vektleggingen - Kristi korsdød eller Kristi oppstandelse - har da også en direkte betydning for hvordan vi tenker på Kristus. Konsentrerer vi oss om Kristi korsdød er fokus rettet mot det Kristus gjorde for oss i fortiden, men er vi opptatt av Hans oppstandelse er vårt fokus rettet mot det Han gjør for oss nå og også hvor Han gjør dette.

Edin Løvås poengterte alltid betydningen av Kristi himmelfartsdag. Han skrev også en egen salme for denne dagen. Der heter det:

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellryggens nut, kunne se det og følge Ham siden.

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp, langt bortenfor skyer og kloder. For Han som steg ned, Han steg seirende opp, for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt i blant oss, i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre tilstede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

Med Kirken bekjenner vi: "for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende."

Mer enn 100 iranere og afghanere døpt

David Yeghnazar, daglig leder for misjonsorganisasjonen Elam Ministries, forteller i organisasjonens siste nyhetsbrev at mer enn 100 iranere og afghanere er blitt døpt på bekjennelsen av sin tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Ved en stor gudstjeneste i et land nær Iran, avgav disse nye troende - hvorav mange hadde kommet til tro som et resultat av en nylig evangeliseringsaksjon - en offentlig vekjennelse av sin tro. Blant dem var Ali.

For mange år siden hadde Ali blitt fengslet i et iransk fengsel sammen med den kristne lederen Farshid. Under fengslingen deres hadde Farshid delt evangeliet, men Ali var ikke interessert. Da Ali uventet møtte Farshid igjen i år i forbindelse med et utadrettet arrangement for ffarshi-talende, ble hjertet hans berørt av Farshids vitnesbyrd. Ali ga sitt liv til Jesus og ble med i en lokale husmenighet. Etter dåpen er han veldig spent på å vokse i troen når han fortsetter i et disippeltreningskurs sammen med en venn.

"Guds Ånd var i arbeid i forbindelse med denne gledesfylte dåpsgudstjenesten: en håndfull gjester ble så rørt over det de så og hørte at de ga sitt hjerte til Jesus akkurat der og da. De blir også disipler som en del av en lokal menighet," skriver David Yeghnazar.

På vegne av alle disse menneskene sier jeg takk for at dere står sammen med oss.

Billedtekst: Fra en dåpshandling. Illustrasjonsfoto.

Når bønnen blir vår indre skatt

Kan du forklare for meg, kjære Isak, hva du mener når du skriver: "Salig er den mann som kjenner sin egen svakhet."? Hva mener du med salig? Jeg vet hva salig betyr, for det kan også oversettes 'velsignet' eller 'lykkelig'. Men det er vel ikke nødvendigvis lykke eller salighet vi tenker på når vi erfarer svakhet eller skrøpelighet?

Isak Syreren blir med ett stille. Jeg er blitt vant med dette. Jeg spør, Isak svarer, men han drøyer ofte med svaret. Som om han tenker seg godt om. Snar, er ikke det ordet jeg ville bruke først for å beskrive ham for deg, Han dveler alltid ved ordene. De kommer fra djupe kilder. Fra tausheten.

Da er det bare å vente.

Isak ser på meg. Øynene er milde.Så sier han: 

"Ingen kan kjenne sin egen svakhet om han ikke i noen grad er blitt prøvd av kroppens eller sjelens lidelse.Når han da sammenligner sin svakhet med hjelpen fra Gud innser man hvor stor den hjelpen er."

Så blir med ett så Isak stille. 

Det gir meg tid til å la svaret hans synke inn hos meg. Dette kan jeg forstå. Parkinson har gjort meg avhengig av Gud på en måte jeg aldri før har vært i nærheten av. Visst var Gud der før også. Med din hjelp. Med sin styrke. Men nå er jeg helt avhengig av den. Det er ikke lenger en floskel eller et munnhell. Det er så mange ting jeg ikke klarer lenger, som jeg ikke har styrke til å gjøre. Utfordringene i mange kristne sammenhenger er ikke svakheten, men at det er for mye menneskelig styrke. Denne styrken gjør at vi kan klare oss uten Gud.

Isak kremter. Lyden er øredøvende her i ørkenens stillhet.

Så sier han: 

"Når et menneske vet at hun mangler Guds hjelp, ber hun ivrigere. Og jo mer hun ber, desto mer blir hennes hjerte mer ydmykt. For man kan ikke be og bønnfalle uten ydmykhet. Så lenge hjertet ikke ydmyker seg, kan det ikke unngå overfladiskheten og de tomme tankene. Men ydmykheten skjenker indre samling. Når mennesket ydmyker seg møtes hun med det samme av medlidenhet, og hjertet erfarer hjelpen fra Gud. Det fylles av en ny styrke, tillitens. Når mennesket på denne måten kjenner Guds hjelp, kjenner vi at Han er nær og kommer henne til unnsetning, da fylles hennes hjerte med det samme av tro, og hun innser at bønnen er den tilflukt der hun finner hjelp, frelsens kilde, tillitens skatt, den rolige havnen, lyset for den som vandrer i mørket, de svakes støtte, beskyttelse i prøvelsens tid, hjelpen når sykdommenn er på det verste, et skjold i striden og et våpen mot den indre fienden."

Så blir Isak med ett så stille.

Han dveler, før han sier: 

"Når mennesket har innsett alt dette, da er bønnen blitt hennes indre skatt."

Jesus all ære skal ha

Salmedikteren, Kristusmystikeren og tilhenger av Den reformerte kirke, Gerhard Tersteegen (1697-1769) var en av kildene den såkalte Flovberg-kretsen, en samling kristne fra ulike kirkelige sammenhenger som søkte det indre livets kilder, drakk av i Gamla Stan i Stockholm ved 1900-tallets begynnelse. 

I dag kom jeg til å tenke på et sitat av Tersteegen gjengitt i et brev skrevet av Hjalmar Ekström, en sentral skikkelse av Flodberg-kretsen. Her i min oversettelse: 

"Jeg ønsker av hjertet at navnet G.Tersteegen ble av alle mennesker glemt, navnet Jesus derimot i alle menneskers hjerter djupt preget inn."

Strofer fra en sang jeg ikke lenger husker teksten til dukker opp i erindringen: "Jesus all ære skal ha". Det er min bønn etter en natt med så mye smerter. Ved Hans nåde kom jeg meg igjennom denne natten også. Jeg klarte til og med å kle på meg selv. Det er ikke hverdagskost. 

"for min kraft fullendes i skrøpelighet ..." (2.Kor 12,9)

Vi er vinduer til Guds kjærlighet

Disiplinen fellesskap gjør oss til personer; det vil si mennesker som gjenspeiler hverandre (det latinske personare betyr «klingende gjennom») en sannhet, en skjønnhet og en kjærlighet som er større, fyldigere og rikere enn vi selv kan fatte. I ekte fellesskap er vi vinduer som hele tiden tilbyr hverandre nye syn på mysteriet om Guds nærvær i livene våre. Derfor er fellesskapets disiplin en sann bønnedisiplin. Det gjør oss oppmerksomme på nærværet av Ånden som roper «Abba», Far, blant oss og dermed ber fra sentrum av vårt felles liv. Fellesskap er således lydighet som praktiseres sammen. Spørsmålet er ikke bare "Hvor leder Gud meg som en individuell person som prøvde å gjøre sin vilje?" Mer grunnleggende og viktigere er spørsmålet "Hvor leder Gud oss ​​som et folk?"

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva skjer med lovsangen og tilbedelsen i Kina under pandemien?

Hvordan har kinesiske kristne levd ut sitt trosliv under pandemien? Hva har skjedd med gudstjenestelivet, tilbedelsen. Hva kan vi lære? Denne artikkelen fra det siste nyhetsbrevet til Revival Chinese Ministries Internationalgir oss et lite innblikk.

I pandemiens mest alvorlig berørte distrikter, kan gudstjenestedeltagere ikke en gang sette sin fot utenfor husene sine. Dette er en stor utfordring, men de blir fortsatt utrustet, og utvikler seg fortsatt ved Åndens kraft.

Til tross for at regjeringsinitiativer rettet mot å kontrollere pandemien i Kinas "pandemi-fareområder" har ført til stort press på økonomien og på folks daglige liv, har 'nulltilfelle covid-politikken' likevel vært fast bestemt på å fortsette. RCMI er også fast bestemt på å fortsette å tjene den kinesiske kirken og arbeide for å utvide Guds rike. RCMI-medarbeider pastor Matthew Leung har i flere tiår vært pastor, med fokus på å undervise i lovsangs- og tilbedelseskurs, og disiplene hans er spredt over hele Kinas provinser. Blant dem er Shanghai-pastorer som under denne alvorlige pandemisituasjonen har stått frem som fantastiske eksempler i deres vitnesbyrd for Herren.Tilbedelse er deres livsstil, og deres livsstil for tilbedelse er "tilbedelse i aksjon", som forherliger Herren og velsigner mennesker. Nedenfor er et vitnesbyrd om hvordan RCMIs partnerkirker i Shanghai slutter seg til for å 'gå alt ut' for Herren:

Pastor Chung fra Shanghai-aksjer (mai 2022):

Siden 2020 har bølge etter bølge av pandemien gitt den verdensomspennende kirken store utfordringer; og i fastlands-Kina, hvor pandemien har vært spesielt alvorlig, har kirken måttet møte enda større utfordringer – utfordringer som ser ut til å være katastrofer. Mange lokale kirker har rett og slett lagt ned. Noen sluttet å leie fasiliteter, delte seg inn i små grupper og gikk tilbake til å møtes i hjemmene. Noen valgte nettmøter, og noen har falt i en tilstand av kaos og til og med splittelse på grunn av manglende IT-kunnskaper og ingen assistanse.

I januar i år sto vi overfor den store utfordringen med å få tilbedere fra alle kirkene i Shanghai sammen (på nett), men bare to måneder senere, og en enda større utfordring dukket plutselig opp -- pandemien brøt ut i Shanghai, verre enn opprinnelig utbrudd i 2020, og vi har vært innesperret i hjemmene våre i mer enn to måneder nå.

Når dette skrives, har ikke Shanghai-folk lov til å sette sin fot utenfor husene sine. Og det er ikke bare kirken som lider. Hver faset av samfunnslivet i hele byen går gjennom store kriser og utfordringer, og tilbedere står overfor alvorlige prøvelser.

Tre store tester for tilbedere under 'pandemitiden': 

1. En test av grunnlaget for vår tilbedelse

 Mange tilbedere tilber bare i kirken, eller når det er lovsangstjeneste på gang, og musikalsk akkompagnement - men nå er disse tre tingene tatt bort, så de har sluttet å tilbe. Og nå, selv om det er online gudstjeneste og nettmøter, er kvaliteten på musikken og gudstjenesteatmosfæren veldig vanskelig å opprettholde. De hvis tilbedelse er basert på disse ytre tingene kan ha sluttet å tilbe allerede!

Dette er en veldig stor eksamen -- en som tester om vår tilbedelse faktisk er "i ånd og sannhet." I dette miljøet, mens grunnlaget blir rystet, setter vi fortsatt Gud først, anser ham som vår største glede og gjør ham til fokus for vår livsstil? Vi må vurdere dette spørsmålet nøye!

 2. En test av vår tro

 Som tilbedere må vi av hele vårt hjerte tro at Gud er god, kjærlig og evig mektig, uansett hvilken omstendighet vi er i, for bare når vi tilbedere har denne typen tro vil vi være i stand til å lede mennesker inn i Guds nærhet til tilbedelse. Hvis vi selv faller inn i negativitet, sinte følelser etc, er det veldig lett at de små signalene vi sender påvirker hele menighetens forhold til Gud negativt.

Pandemien har nå virkelig avslørt og tydeliggjort trostilstanden til mange av oss tilbedere! Vi har nå ingen sjanse utad til å fremstå hengivne i gudstjeneste på scenen i kirken, og innvendig er vi indignerte fordi vi ikke har nok å spise eller drikke for i dag!

3. En test av vår forpliktelse til den store kommisjonen

Før pandemien startet, var noen tilbedere hovedsakelig opptatt med tjeneste på scenen og tilbedelsesteamspraksis og tilbrakte svært lite tid med menigheten utenfor scenen i samhandling med brødre og søstre – eller brukte til og med veldig lite tid på å evangelisere.

Tilbedelsestjenesten er absolutt en del av vårt kall til å oppfylle den store oppdraget - og faktisk er hensikten med å forkynne evangeliet å trekke mennesker til å bli tilbedere av Gud og lede dem i deres tilbedelse. Men når en utfordring kommer, og det blir umulig for oss faktisk å «lede tilbedelse», hva kan vi da gjøre for å fortsette å oppfylle den store oppdraget? Mange venter nok på at kirken og tjenesten skal gå tilbake til det det var før i tiden, men vi vet faktisk ikke hvordan ting kommer til å bli i fremtiden. Imidlertid vet vi at når vi reiser denne "Great Commission Way" kan vi ikke utsette; vi må fortsette fremover.

 Under enhver omstendighet må vi bruke all slags visdom i å tjene Herren, og vi må ikke begrense oss selv. Vi kan lære å bruke den trykte siden, innspilte medier og nye måter å kommunisere med mennesker på og bringe dem inn i Guds nærhet. Og vi kan elske våre naboer som er i nærheten - selv om pandemien ikke har gått ned til "null tilfeller", kan vi fortsatt elske dem.

Himmelen over en tilbeders vei er ikke alltid blå! Snarere er livene våre alltid fulle av nye utfordringer som krever å utøve tro og Den Hellige Ånds hjelp til å holde ut til slutten. Da kan vi oppleve 'Gud som gjør nye ting'!

Jesus lærte kristne tilbedere å tilbe den evige Gud 'i ånd og sannhet' (Johannes 4:23). Dette betyr ikke bare å delta i sakramenter som gjennomføres i en kirkebygning, men enda viktigere, å lytte til Herren i vårt daglige liv, omsette sannheten i praksis. For kristne er tilbedelse livsstil, og livsstil er tilbedelse! Tilbedere som lever under en global pandemi må ikke stoppe; snarere må vi sette vår tro ut i livet og vise at sann tilbedelse betyr å ære Gud og være til nytte for våre medmennesker.

Til slutt vil jeg oppfordre alle dere tilbedere, uansett hvilken situasjon dere måtte komme i, aldri slutte å tilbe! La oss vende tilbake til vår tilbedelse i ånd og sannhet -- uansett hvor mye rystelser som skjer i våre situasjoner -- la oss holde ut med tro på Gud, håpet vi har i hans rike og i vår kjærlighet til ham!

 La oss fortsette og fullføre den store misjonsbefalingen! Velsignelser til dere, alle sammen!

 Vennlig hilsen,

Pastor Cheng, Shanghai, og pastor Matthew Leung fra RCMI.

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Lytt til den milde kjærlighetens stemme

Lytt til hjertet ditt. Det er der Jesus snakker mest intimt til deg. Å be er først og fremst å lytte til Jesus som bor i djupet av hjertet ditt. Han roper ikke. Han legger seg ikke på deg. Stemmen hans er en upretensiøs stemme, nesten en hvisking, stemmen til en mild kjærlighet. Uansett hva du gjør med livet ditt, fortsett å lytte til Jesu stemme i ditt hjerte. Denne lyttingen må være en aktiv og svært oppmerksom lytting, for i vår rastløse og støyende verden overdøves Guds så kjærlige stemme lett. Du må sette av litt tid hver dag til denne aktive lyttingen til Gud, om enn i ti minutter. Ti minutter hver dag for Jesus alene kan føre til en radikal endring i livet ditt.

Du vil finne at det ikke er lett å være stille i ti minutter av gangen. Du vil umiddelbart oppdage at mange andre stemmer, stemmer som er veldig bråkete og distraherende, stemmer som ikke kommer fra Gud, krever din oppmerksomhet. Men hvis du holder deg til din daglige bønn, vil du sakte men sikkert komme til å høre kjærlighetens milde stemme og lengte mer og mer etter å lytte til den.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet

 Vi har nå gleden av å invitere dere til den offisielle åpningen av kapellet etter pandemien, med en gudstjeneste Kristi himmelfartsdag kl.18.00. Heretter vil det feires gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag kl.18.00. Merk endret møtedag! 

Veien inn til kapellet som mange har brukt er stengt. Vi har gruset vår egen vei, som kan brukes. Men vi ber om at flest mulig parkerer bilen i nærområdet, og tar beina fatt gjennom skogen, slik at vi har minst mulig biltrafikk inn til kapellet. Denne veien er først og fremst forbeholdt bevegelseshemmede og transport til kapellet.

Onsdag 28.september feirer vi vårt 10.års jubileum. Vi er så heldige at vi får besøk av Peter Halldorf og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit. Vi markerer jubileet i Raufoss baptistkirke, hvor Peter skal ha foredrag/bibeltime, og vi avslutter med kveldsbønn i Kristi himmelfartskapellet. Vi kommer tilbake til programmet for dagen. Sett av datoen nå.

Foto: Kurt Urholt.

Mønsterbønnen som favner hele livet

6,søndag i påsketiden/Prekentekst: Matt 6,7-13

Denne søndagen kalles 'bønnens søndaag', og det er gode grunner for det.

Kristi kirke forvalter mange overleverte bønner. Den fremste av dem alle er jo den bønn som Jesus lærte sine disipler å be: Fadervår. Den er blitt kalt "alle bønners kilde og sammenfatning", og det med rette. Når vi ber Fadervår berører vi alt som kan berøres i bønn. I den bønnen er alt innebefattet.

I diktet 'Fred' skildrer Einar Skjæraasen så vakkert betydningen av bønnen Vår Far: 'No stilner bruset i skogen vid og på vatten vare. To venger blir te et lite hem inni rypesnaret. No stilner strevet. En båt glir inn. Frå e nedlagt åre dryp siste dråpån. En slitar sovner med Fader-våret...'

Hvilken utrolig skatt bønnen Vår Far er. På lærlingenes anmodning: 'Herre, lær oss å be', lærte Han dem den bønnen som har fulgt kirken i 2000 år, og som vil følge dem like inn i evigheten. Det er underlig å tenke på at et eller annet sted på jorden, finnes det noen i dette øyeblikket du leser disse linjene som ber den. Den er så enkel at sel et barn kan be den og lære den utenat, og innholdet er likevel så djupt at selv den mest lærde teolog ikke lodder djupene i den. Den bes av djupt troende mennesker, og av mennesker som ikke identifiserer seg med noen kirke men som har båret denne bønnen med seg siden deres mor eller far lærte dem å be den. 

"Herrens bønn inneholder store hemmeligheter, den er kort i sine ord og uttrykk, men umåtelig rik på ånd og kraft. Den er et kort sammendrag av den himmelske lære, og glemmer ikke en eneste ting der kan føres fram i våre bønner."

Slik innleder biskop Cyprian (21o-258) sine betraktninger om Fadervår.

Jesus etterlot oss bare en bønn, og det er denne som Han lærer sine disipler når de spør Ham: "Herre, lær oss å be." (Luk 11,1) Disiplene hadde sett Jesus ba, for det står i begynnelsen av dette verset: "Det skjedde da han var et sted og bad." De 12 var fascinert av det de så. Det må ha vært noe med måten Jesus ba, som gjorde at de forstod at Han hadde adgang til Faderens trone, på en helt annen - mer nær, mer direkete, mer intim måte - enn de, når de ba. Det står i teksten at "da han holdt opp sa en av hans disipler: Herre, lær oss å be." Det er klart, det er ingen som Jesus, som kan lære oss å be! Derfor gjør vi vel i å lytte når det er selve Bederen som ber. Han som fortsatt ber i himmelen, for oss. Jeg synes også det er interessant å tenke denne tanken: Fadervår er bedt uavbrutt i 2000 år! Det er selve Kirkens pulsslag i bønnen, og den bes overalt på den vide jord, av alle slags mennesker. Og den bes i ulike faser: I dette øyeblikk er det et døende menneske som folder sine hender og ber den, mens livsånden ebber ut. I dette øyeblikk er det noen som bøyer sine knær, ved siden av et nyfødt barn og ber: "Fader vår ...." Kanskje er noen i fare, og de ber disse slitesterke ordene, kanskje noen skal sove, og det siste de gjør før søvnen gir dem hvile, er å hviske disse ordene.

Vi får be: "Far!"

Det er vår rettighet som Guds barn, men det krever også en ny fødsel. Bare den som er født på ny, kan be denne bønnen med den rettigheten. Johannes skriver, inspirert av Helligånden:

"Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn." (Joh 1,12)

Å be slik Jesus ba, med Hans egne ord, det er spesielt. Tenk så heldige vi er, som har en slik bønn nedskrevet i Bibelen vår. Jesus lærte oss å be til Faderen. Til "vår far i himmelen". Broder Charles av Jesus, sier det slik i en av sine meditasjoner over Fadervår:

"Gud, hvor god du er, du som lar oss kalle deg: Vår Far!"

Biskop Cyprian skriver:

"Den som har trodd på hans navn, og er blitt Guds barn, må begynne med å takke og bekjenne hva han er, i det han kaller Gud sin far i himmelen. Derfor er Fadervår det første han lærer etter sin gjenfødelse i dåpen. Og når han ber de første ord i denne bønn, vitner han at han har frasagt seg sin jordiske far, og at han kun kjenner den Far som er i himmelen."

I Fadervår lærer Jesus oss at den Far vi kommer til, Han er i himmelen. Det er et viktig moment når det gjelder det å søke og det å forstå Guds ledelse.

Elisabeth Elliot sier det slik: "Bønnens mysterium fører det begrensede mennesket i kontakt med den ubegrensede Gud, det tidsbundne i kontakt med Den evige, det synlige i kontakt med Den usynlige. Dette gir trygghet når vi ber Ham vise oss hva vi skal gjøre. Vårt blikk er festet på vår egen lille verden og den forvirrende situasjonen som gjør at vi kryper opp på Faderens fang, og vårt sinn er omtåket av tvil, frykt og redsel for hva fremtiden vil bringe. Men Han kan se slutten fra begynnelsen."

"Tanken på at det er Universets skaper vi henvender oss til burde fylle oss med dyp respekt og ærefrykt," skriver Elisabeth Elliot og så legger hun til: "Men Han er også Evig Far."

Som Skaperen og den som samtidig er min Far, så vet Han hva som er best for meg - alltid og i alle situasjoner. Det skaper trygghet hos meg. I et dikt jeg er så glad i heter det: "Han ser det hele ovenfra, jeg glemmer jeg ser vrangen."

Elisabeth Elliot sier det slik: "Vi vet ikke hva som er best for oss, men vi kommer til Ham og spør Ham om hva Han vil at vi skal gjøre. Det er bare en bønn, ikke noe krav, og den kan enten bli innvilget eller avslått."

Jesus har vist oss hvem Far er, og om denne vår himmelske Far, sier Han: "Hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en stein når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken? Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd som ber ham." (Luk 11,11-13)

Gud er både allmektig og allvitende - Han vet best.

Men Hans timeplan og Hans måte å gjøre tingene på, er kanskje ikke slik vi hadde ventet det, men det er da heller ikke det som virkelig teller. Far vet om det vi trenger. Det er ikke engang sikkert vi kjenner til hva som er vårt virkelige behov. Han gjør - Han er Gud, og den som har skapt meg. Og Han er samtidig MIN Far.

Om å minnes deres eksempel

I dag går tankene mine nok en gang til de syv trappistmunkene fra Atlas-fjellene i Algerie som led martyrdøden 21.mai 1996. Ordene til en av dem, legen Luc: "Be for meg at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred", slipper ikke taket i meg. Det ber jeg om for min egen død. Disse munkene og deres levde liv - de var opprinnelig ni - bærer i seg selv et så sterkt vitnesbyrd om troskap mot Kristus, og er til stadig oppmuntring og trøst for meg personlig. Jeg minnes dem til stadighet. Episoder fra deres liv dukker opp med jevne mellomrom og jeg takker Gud for hver  og en av dem. Merkelig at noens liv, du aldri har møtt, skal bety så mye for en. Filmen om deres liv har jeg sett så mange ganger at jeg ikke lenger holder telling på dem. 

Nå vet vi ikke for sikkert om de døde den 21.mai. 21.mai 1996 var dagen da en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde hennrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra klosteret Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere. Deres brutale død satte punktum for et radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Deres levde liv bar med seg et sterkt vitnesbyrd om Jesus, blant vanlige muslimske landsbyboere de hjalp på praktiske måter, og brakte lys inn i hat og fiendtlighet blant brutale islamistiske grupper. I klosterkommuniteten levde de sine stillferdige liv i bønn og gudstjenestefeiring. 

I dag, på minnedagen for dem, takker jeg Gud for deres levde liv.

Reddet av et edderkoppnett

Klosterforstanderen Nataniel forteller om en novise som hørte til klosteret Theotokos. Den kommende munken ble jaget av noen andre menn. De var kommet for å drepe ham. "Kyrie eleison", ba novisen inderlig. Idet han løp til noen ruiner, for å gjemme seg der, oppdaget han en hule. Novisen krøp inn i den mørke hulen. Da kom det en edderkopp, og edderkoppen spant et stort edderkoppnett foran inngangen til hulen. Da mennene kom som ville drepe ham, oppdaget også de hulen, men trodde ikke novisen var der, siden hulen var dekket av edderkoppnettet! 

"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt, På en klippe fører han meg opp. Nå løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt. Jeg vil synge og lovsynge for Herren. Herre, hør min røst når jeg roper, vær meg nådig og svar meg" (salme 27,5-7)

Hentet fra boken om klosterforstanderen Tikhon (Secretareva): Novise i Gudføderskens kloster. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Hva ser vi når vi ser rundt oss?

Hva ser vi? Det spørsmålet er blitt aktualisert for meg den senere tiden, og har fått fornyet aktualitet etter å ha lest en del posteringer på ulike Facebook-profiler. Ser vi bare en kirke i forfall og frafall, eller ser vi noe av det Gud gjør i vår tid? Tar vi på alvor den økende åndelige lengselen ute blant folk, eller er vi kun opptatt med den mørke tiden vi lever i? 

Bønnekapellet vårt - Kristi himmelfartskapeller på Eina - har vært nedstengt i to år pga pandemien. I går hadde vi for første gudstjeneste, selv om den offisielle åpningen er neste torsdag kl.18.00 - på Kristi himmelfartsdag. I går fikk vi høre vitnesbyrd om noe av det som har skjedd i det stille disse to årene. Hit, til kapellet, har mennesker kommet for å oppleve stillheten og Guds nærværet, selv om det ikke har vært gudstjenester her. De har fortalt om hvordan de har opplevd den spesielle atmosfærren her. Hit har noen kommet hver dag for å be, noen er også blitt viet i kapellet, Så selv om ikke vi har feiret gudstjenester her, har stedet levd sitt eget liv. Det gjør meg ydmyk. Til Kristi himmelfartskapellet kan alle komme, vi spør ikke om noens bakgrunn og vi verver ingen medlemmer.

De siste årene har mange av oss registrert en større lengsel etter å be og komme inn i en god bønnerytme som passer deres hverdager. Stadig flere kommer til bønnekonferanser, bønnesamlinger og bønneseminarer. I årene før pandemien merket jeg at stadig flere kom til bønneseminarene jeg holdt. 

Enkelte steder hører vi også om mennesker som kommer til en levende tro på Jesus, mens andre er underveis. Dette gir meg håp, og håp for framtiden. Kanskje vi - i stedet for å se på mørket - skulle se etter lys? Husk ordene fra Johannes-prologen: "I ham, var liv og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det ... Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden." (Joh 1,4-5 og v.9)

La oss ta alle menneskers gudslengsel på alvor, vise raushet og respekt for de prosesser ulike mennesker befinner seg i - og sist, men ikke minst, lære oss til å lytte, Da  vil vi oppdage at Gud gjør langt flere ting og djupere ting enn vi tror og ser med det blotte øyet.

Åndelige mødre

Jeg har aldri hatt det utrolige privilegiet å få mine egne barn, men i fjor ble jeg bombardert med morsdagskort og gode ønsker. Hvis du ikke har barn, for Guds skyld ikke tro at du må gi opp morsrollen.

Morskap er ikke bare biologisk barsel. Det er åndelig barsel. Det er hundrevis av mennesker rundt omkring som desperat leter etter en mor. En rekke mennesker har kommet til meg for å fortelle meg om problemene deres. Jeg hører på dem. Og jeg elsker dem. Og jeg sier veldig lite. Men de vet at jeg bryr meg om dem. Slik sett har jeg blitt moren deres.

Derfor er det ikke et spørsmål om enten å ha biologiske eller lovlig adopterte barn, eller å være barnløs. Nei! En mor er selve essensen av femininitet. Vi må være mødre! Det er interessant at noen ganger til og med små jenter allerede forstår dette på måten de hjelper lillesøsteren eller broren sin. Jeg avviser fullstendig ideen om at du ikke er mor med mindre du har egne barn.

I fjor var jeg opptatt med å svare på alle lykkeønskninger for morsdagen. Ditt kall er det samme. Hvis du er gift er det fantastisk. Og hvis du ikke er gift, men en dag sender Gud deg den rette mannen, ta imot ham med glede og takknemlighet. Men morskapet ditt burde komme lenge før det. Be til Gud om at han sender deg åndelige barn.

Åndelig morskap er viktigere enn biologisk morskap. Det er mange kvinner som er biologiske mødre og likevel ikke er mødre i det hele tatt. Noen anser barnet deres for å være en plage og en ulykke, og sier «jeg ville ikke ha det». Ta for eksempel kvinner som tar abort for enkelhets skyld. Gud tilbyr dem en enorm gave, men de sier: «Nei, jeg vil ikke ha det; det kommer til å forstyrre meg."

Fra nå av bør din daglige bønn være: «Gud, send meg åndelige barn, og jeg vil aldri avvise noen av dem. Jo mer jo bedre." Så enkelt som det. Be om gaven til åndelige barn. Det kan godt være at du i ditt vakre ønske om å være en biologisk mor har oversett tilfeller der du kunne ha blitt en åndelig mor. Mange av elevene mine ble mine åndelige barn, selv om de allerede var unge voksne.

Du er kalt til morskap akkurat nå. Ikke neste uke, ikke neste måned. Jeg er helt overbevist om at Gud har plassert mennesker på din vei og kalt deg til morsrollen. Din oppgave er å elske de som er svake, ulykkelige, hjelpeløse og uelskede. Noen ganger kan du gjøre dette bare ved å si ett ord. Andre ganger må du bare lytte. I hvert liv er det lidelse; de fleste holder det inne. Når de føler seg elsket, vil de åpne seg og fortelle deg om lidelsen deres. Da vil du oppdage at ved å bære andres lidelse blir din egen lidelse lettere.

- Alice von Hildebraun, professor emerita ved Hunter College, og enke etter den anti-nazistiske tyske filosofen Dietrich von Hildebraun. Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen. Artikkelen er basert på et intervju gjort av Vivian Warren, Shannon Hinkey, and Erna Albertz. Maleriet er malt av:  Giovanni Giacometti med tittelen: Under the Elder Tree. Gjengitt av magasiinet The Plough, utgitt av Bruderhof-fellesskapet..

Ukraina: Lys i beksvart krigsmørke

Pastor Paul Dudka i baptistkirken i Vizhnitza i Chernivets'Ka Oblast i Ukraina fortsetter utrettelig sitt arbeid med å hjelpe sine landsmenn på flukt fra krigens redsler. Både med mat, husly og forkynnelse av Guds ord. Nylig besøkte han noen familier med store barneflokker, som har mistet sine fedre på grunn av krigen. I dette huset bor 15 mennesker - 12 barn og tre voksne. Takket være utenlandsk hjelp var pastor Dudka i stand til å videreformidle både klær og mat. 

I baptistkirken i Vizhnitza fortsetter flyktninger å banke på døra. De er enten på vei ut av krigsområdene andre steder i Ukraina til utlandet, eller de er internt fordrevne. Her får de mat, en seng å sove i og omsorg. Hver søndag holder baptistmenigheten gudstjenester, og stadig kommer det mennesker til en levende tro på Jesus. Baptistkirken er fullsatt søndag etter søndag. 

La oss huske pastor Paul Dudka og hans arbeid i våre forbønner.