40 år siden sluttstrek ble satt Vietnamkrigen - og litt fra min egen historie

I dag er det på dagen 40 år siden den sør-vietnamesiske generalen Duong Van Minh kapitulerte og det ble satt punktum for den forferdelige Vietnam-krigen, eller Den andre indo-kinesiske krig.

Det var Vietnam-krigen som gjorde meg politisk bevisst og bråmoden. Jeg var bare 11 år da jeg spurte rektor på barneskolen om å få låne en talerstol, og arrangere demonstrasjonstog mot Vietnam-krigen. Med et FNL-flagg drapert over talerstolen holdt jeg min appell på plenen utenfor Blomhaug skole. På veggen hjemme hang det et stort portrettbilde av Ho Chi Minh, sammen med plakater i like stor størrelse av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao tse tung. Lesestoffet den gangen var Maos lille røde og studiebøker i marxismen-leninismen utgitt av Oktober forlag og kjøpt i Oktoberbokhandelen som holdt til i den gamle drosjebua på Gjøvik.

Joda, du leste rett. Jeg var 11-12 år gammel. Reaksjonene på det som skjedde i Vietnam grep meg så sterkt at jeg skrev et dikt, som ble oversatt til vietnamesisk

Våren 1972 ble jeg en kristen. Jeg leste Bergprekenen for første gang og ble oppslukt av Jesu ikke-volds-lære. Når jeg oppdaget anabaptismen i 1974-75 fant jeg et alternativ til mitt samfunnsengasjement for fred og kampen mot urett. Det var også en av årsakene til at jeg ble baptist, og senere ordinert som pastor i Det norske Baptistsamfunn. I senere år har dette for mitt vedkommende fått et nytt uttrykk i den nymonastiske bevegelsen, hvor ett av kjennetegnene er et engasjement for de fattige og undertrykte. Og fattige i vid forstand.

Bildet som følger denne artikkelen er et av de mest kjente fotografiene fra Vietnamkrigen. Bildet viser virkelig krigens gru. Fortsatt bærer mennesker i dagens Vietnam spor etter disse grusomhetene.

Dette ikoniske bildet er tatt i Tran Bang av den amerikanske fotografen Nick Ut, som var pressefotograf for pressebyrået AP og som vant den prestisjetunge Pulitzer-prisen for dette bildet. Den nakne jenta som løper forskremt bort fra krigens gru heter Phan Thi Kim Phuc. Hennes historie kan leses i en bok som anabaptisten Johann Christoph Arnold har skrevet, og som Luther forlag ga ut i 1999. Det er mulig den kristne bokhandlerkjeden VIVO fortsatt har den i salg. Boken heter: Tilgivelsens tapte kunst, med undertittelen: Fortellinger om veien bort fra bitterhet.

Den er herved anbefalt på det aller varmeste.

Når vi møter 'trospolitiet'

Det er mulig å ha 100 prosent rett og likevel ta 100 prosent feil!

I den siste tiden har jeg møtt noen ivrige 'seloter', jeg er tilbøyelig til å si 'overivrige' på vår Herres vegne. De opptrer som et slags 'trospoliti' hvor de sitter inne med alle de rette svarene, og har et stort behov for å sette andre på plass. Men de mangler noe vesentlig, noe som gjør at de bare er 'en lydende malm eller en klingende bjelle'. Det er nemlig de ordene apostelen Paulus bruker for å beskrive kristne som lider av en mangelsykdom: kjærlighet.

Det er ganske interessant at i dette som kalles 'kjærlighetens kapittel' i Bibelen, så understreker den samme apostelen: 'For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis'. Men slik er det ikke for 'trospolitiet'. De har forstått det meste, om ikke alt, ved det som Bibelen omtaler som 'troens mysterium'. I alle fall er det slik at det de ser er det eneste rette.

Man blir ikke varm og oppmuntret når 'trospolitiet' dukker opp. De er mestre i å splitte, sette folk opp mot hverandre, og omtale andre med sterke ord og beskrivelser. Og de har ingen problemer med å sette ut rykter. De plukker litt her og litt der av hva du har sagt eller skrevet - for de passer på! - og så setter de dette sammen, gjerne uten å snakke med deg, og så forteller de andre som er deres like hva du mener og hva du tror. Sånn det passer dem. Om bildet som de skaper er sant, er egentlig ikke så farlig, fordi det er jo 'trospolitiet' som sitter med fasit.

Det begynner å bli mange år siden nå. Jeg var i Sarons dal og hørte Aril Edvardsen tale om 'løgnens ånd'. Jeg husker enda hans vakre Kvinesdal-dialekt, og 'hører' stemmen hans ennå. Det var på den tiden Sarons dal var utsatt for en voldsom bakvaskelseskampanje. Aril tok oss med gjennom hele Bibelen og talte om den åndsmakt som har løgnen til sin far. Jeg glemmer det aldri. Det var rystende og oppklarende for min del.

Forstår mennesker som sprer rykter hvem som de egentlig tjener? Åp 12,10 forteller oss om 'våre brødres anklager' som er 'kastet ned'. Hva er dennes oppgave? Han anklager oss 'for vår Gud dag og natt'. Låner vi stemmen til denne anklageren?

Jeg husker Aril Edvardsen siterte Åp 22,14-15, noe av det aller siste som står skrevet i vår Bibel: 'Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn'. (min utheving)

Apostelen Johannes taler om den kjærlighet vi skal ha til våre trossøsken: 'Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg. På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene'. (1.Joh 3,14-16)

Møte med mennesker som tror de elsker sannheten, og likevel inngir en slik kulde og direkte uforsonlighet, gjør inntrykk. Noen av dem har skrevet til meg i det siste som en reaksjon på en artikkel hvor jeg tilkjennegir noe av den veien Gud har kalt meg til å gå. Da fikk jeg også høre om et rykte som går om meg, som slett ikke har rot i virkeligheten. Men hvilken rolle spiller det for 'trospolitiet'. Uansett hva du sier så er det jo de som har rett.

Tidlig en morgen våknet jeg med disse ordene. Det er Jesus som sier dem:

'Derfor skal alt det som dere sier i mørket, bli hørt i lyset. Og det som dere hvisket noen i øret inne i kamrene, skal bli ropt ut på hustakene'. (Luk 12,3)

Når vi sammensverger oss og tisker og hvisker bak ryggen til en kristen bror eller søster, så vit dette: En dag vil det komme fram i lyset! En dag vil løgnens ånd bli avslørt. Da hjelper det ikke så mye om vi tror at vi er på rett side, når det er Herren selv som avslører oss.

I min daglige bibelleseplan, den jeg leser sammen med de andre kommunitetsmedlemmene som tilhører kommuniteten i Bjärka Säby, leser jeg disse ordene i dag:

'Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. La Kristi fred råde i hjertene ....' (Kol 3,12-15 a)

Om å bli brød for verden

'Når Jesus tok brødet, velsignet det, brøt det og ga det til sine disipler, sammenfattet Han i de gestene sitt eget liv.

Jesus er utvalgt siden begynnelsen, velsignet ved dåpen i Jordan, sønderbrutt på korset og gitt som brød til verden. Å bli utvalgt, velsignet, sønderbrutt og gitt er Jesus Kristus, Guds Sønns hellige oppgave på denne jorden.

Når vi tar brødet, velsigner det, bryter det og deler det ut med ordene: 'Dette er Kristi kropp', gir vi uttrykk for vår overgivelse, vårt ønske om å leve et Kristus-liv. Vi vil også leve som utvalgte, velsignede og sønderbrutte, og dermed bli brød for verden'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Intet nytt om kidnappede syriske erkebiskoper

Denne uken er det ganske nøyaktig to år siden de to erkebiskopene, Boulos Yazigi og Yohanna Ibrahim ble kidnappet i Syria. Siden har ingen hørt noe mer fra dem. Og verden er taus. Ingen stilles til ansvar for det som har skjedd.

Det var mens de var på vei hjem fra et besøk i Tyrkia til deres hjemby, den syriske byen Aleppo, at bevæpnede menn stanset bilen deres og de to ble ført bort mot sin vilje.

Ingen har påtatt seg ansvaret for kidnappingen. Broren til erkebiskop Boulos, John, forteller til The Blaze, at 'vi har forsøkt å forhandle med de som kan hjelpe i denne saken, men beklageligvis er det fullstendig taushet'.

Den libanesiske innenriksministeren, Nouhed Machnouk, er derimot mer positiv i sin tolkning av tausheten. Han mener at ingen nyheter, kan være gode nyheter.

Siden kidnappingen har vi bedt for de to erkebiskopene i forbindelse med vår gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, stort sett hver eneste uke, og for fader Paolo, prior for Deir Mar Musa klosteret, som også er kidnappet. Heller ikke om ham er det noe nytt.

La oss fortsette å be for de tre.

Å lytte gjennom sår

'Vår erfaring av ensomhet, depresjon og frykt kan bli til gaver for andre, særskilt om sårene er tatt gått hånd om. Så lenge sårene er åpne og blødende skremmer vi bort andre. Men når noen ømt har forbundet våre sår, skremmer de ikke lenger være seg oss eller andre.

Når vi opplever et annet menneskets legende nærvær, oppdager vi vår egen evne til å lege. Da gjør våre sår det slik at vi kan oppleve djup solidaritet med sårede brødre og søstre'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Her er et annet Nouwen sitat:

'Vi er kalt til å leve autentisk som Jesus. Det er mange veier og former i hvilken måte man kan være en kristen'. (Fra The Wounded Healer)

Og fra samme bok:

'Den store illusjonen ved det å være leder er å tro at du kan føre noen ut av ørkenen, når du selv ikke har vært der'.

Ta turen til Lia gård for retreat om Guds farshjerte!

Det er ikke så ofte jeg bruker bloggen til å annonsere for et arrangement, men denne gangen gjør jeg et unntak. Årsaken er at jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere kunne få oppleve en retreat på vakre Lia gård i Østerdalen (bildet) med tema: Guds farskjærlighet.

Datoen er 24.-28 juni.

Denne retreaten er blant de mest retreatene i Norge, og mange har fortalt i etterkant at på akkurat denne retreaten, fikk de et møte med Gud, som skapt varige og positive endringer i deres liv. Det er mine gode venner, Else og Ivar Johnsen som står ansvarlige for retreaten sammen med Lia gård og Frikirken. Else arbeider for tiden i voksenopplæringen, mens Ivar arbeider til daglig med medarbeiderutvikling i Frikirken. De har hatt seminarer om dette temaet både i Norge og i utlandet. De har også gode bånd til bevegelsen ”Fatherheart Ministries” som har base på New Zealand. De har gjennom en del år mottatt vesentlige impulser både fra retreatbevegelsen og fra forkynnelsen om Guds Farshjerte. Flere erfarne veiledere blir med.

I invitasjonen til retreaten heter det: 'I en tid full av krav til prestasjoner, effektivitet og levering, trenger vi mer enn noen gang å oppdage vår identitet som sønner og døtre av en mektig og kjærlig Far. Vi tror en tilrettelagt retreat gir en spesiell mulighet til å la dette få synke inn i oss til fornyelse og helbredelse. Derfor inviterer vi til noen livgivende dager sammen i stillhet og gudsnærvær, - med ”Guds farshjerte” som en rød tråd i bibelmeditasjon og undervisning.'

Blant emnene som behandles er: Å kjenne Gud som far. Foreldrebilder og gudsbilder. Tilgivelse. Å finne barnet i oss selv. Fra tjeneridentitet til å være sønner og døtre. Guds morsomsorg.

Ta direkte kontakt med Ivar Johnsen: 61191295/48070379/99571854, eller Lia gård: tlf. 62466500. Du kan også skrive til: ivar.johnsen@frikirken.no

For deg som har vært på en slik retreat som dette finnes det også en mulighet for en del 2. Flere opplysninger om denne får du hos Ivar.

Stor iver etter å få lese Bibelen i Iran

'Jeg har lett etter Gud i mange år!'

'Det er vanskelig å finne en Bibel i Iran'.

'Har du hele Bibelen? Jeg vil så gjerne kikke i den, holde den.'

'Jeg ønsker å finne ut hva den kristne tro handler om. Jeg har hørt noe, men jeg er ikke sikker på om det er sant. Jeg har gått til noen av de amerikanske kirkene, men de sendte meg bort fordi de var redd for at jeg kunne få problemer'.

Dette er noe av det teamene fra 'Tilbake til Jerusalem' visjonen som arbeider i Iran får høre. Det er oppmuntrende. Vekkelsen i Iran griper stadig om seg, og nye mennesker kommer til tro hver eneste dag.  Det til tross - eller kanskje på grunn av - forfølgelsen som er så intens. Bibeldistributørene er ofte å finne ute på gatene. Noen av dem preker ute på gatene! Tenk hvilken frimodighet. Når som helst kan iransk sikkerhetspoliti slå til, men disse kineserne er uredde. De er villige til å betale prisen.

Noen av de som står rundt kineseren som forkynner evangeliet for dem, griper begjærlig etter Bibelen. Noen av dem kysser den og er djupt grepet over endelig å få holde en Bibel i sine hender. En av kvinnene som mottar Det nye testamente denne dagen, setter seg ned på en benk i en park i nærheten. Hun observeres lesende i sitt Nytestamente i flere timer før hun går videre.

La oss be, kjære bedende venner, for det som skjer i Iran! Takk Gud for vekkelsen som brenner i hele landet, for alle som kommer til tro, for husmenighetene som vokser og be for teamene fra 'Tilbake til Jerusalem' visjonen og for de forfulgte.

På bildet sees Broder Yun, eller Den himmelske mannen, som ber for Iran.

Den nymonastiske bevegelsen er et svar på vår tids søken etter mer autentisk kristent liv

De fleste av oss kan se for oss den 'gamle' monastisismen: munker og nonner kledd i enkle klær, som ber sammen i lyset av flakkende levende lys. Dette bildet er verken ukorrekt eller gammelt. Det finnes fremdeles tusenvis av tradisjonelle klostre i verden i dag.

Røttene deres er 1500 år djupe. De eldste monastikerne er kjent som ørkenfedrene og ørkenmødrene. Vi snakker om den siste delen av det tredje århundre og den første delen av det fjerde. I en tid hvor den kristne bevegelsen var blitt identisk med kulturen i Romerriket, trakk mange kristne seg tilbake til ørkenen i den hensikt å følge Jesus mer trofast gjennom et liv i bønn og enkelhet. I de påfølgende århundrene, ble monastiske kommuniteter den kristne tros helligdommer, som tok vare på Jesu vei som en regel for livet, tilbedelse og bønn. Gjennom kristenhetens historie har klostrene tjent som et kildevell for fornyelse og visdom for hele den store kirkefamilien.

Vi som lever i den tidlige delen av det 21. århundre lever også i en tid av monumental sosial endring. Kirken i Vesten er blitt skadelidende på grunn av sin egen form for synkretisme som handler om makt, konsumerisme og individualisme. Det er ikke rart at kirken er blitt stadig mer irrelevant for mennesker som søker etter åndelig sannhet og mening.

I denne forandringens tid fremstår en ny bevegelse av små kommuniteter hvis medlemmer finner sammen for å leve i den enkelhet og trofasthet som er modellert i de monastiske tradisjonen. Det er, i et nøtteskall, selve drivkraften for en ny form for klosterliv.

Begrepet 'Nymonastisisme' stammer fra baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove. Det er hentet fra hans banebrytende bok 'Living faithfully in a fragmented world', som utkom i 1998. I 2009 kom en rekke kommuniteter, som alle trakk veksler på den monastiske tradisjonen, sammen og utviklet det som skulle komme til å karakterisere den nye bevegelsen, kjent som De 12 kjennetegnene på Nymonastisismen.

Den sentrale komponenten i nymonastisismen handler om å leve en form for liv som blander sammen både ideer og praksis, rett tenkning og rett handling - noen kaller dette for kontemplativ handling. Hode og hjerte arbeider sammen, noe som er gjort mulig i den monastiske tradisjonen ved å leve etter en regel, en rytme i livet.

Kirker i Tyrkia på randen av utryddelse

Situasjonen for de kristne i Tyrkia er ekstremt utfordrende. 20 prosent av landets befolkning var en gang kristne, nå er tallet nede i en prosent. Hundrevis av kristnes kirker og eiendommer er blitt konfiskert av myndighetene, og mange kirker står i fare for å bli omgjort til moskeer eller til annet bruk.

Mens de østlige kirkene nylig feiret påske, ble det historisk kirkelige landemerket i Istanbul - den en gang så storslåtte 'kristne' byen Konstantinopel - nok en gang vitne til nok et overgrep fra de nåværende myndighetene. I den historiske katedralen og som nå er museum, Hagia Sofia, ble man på lørdag vitne til opplesning fra Koranen, for første gang på 85 år. Det er det statlige nyhetsbyrået, Anatolian News Agency of Turkey, som melder dette.

Det er det statlige byrået som står bak utstillingen: Profetens kjærlighet.

Selv om kristendommen er en liten minoritet i Tyrkia i dag, så har den kristne tro en lang historie i Lille-Asia. Dette er fødestedet til mange kristne apostler og hellige: Paulus fra Tarsus, Timoteus, Nikolaus av Myra, Polykarp av Smyrna, bare for å nevne noen. Her fantes det mange store og sterke menigheter.

Men slik er det ikke lenger.

Tyrkia er også stedet for grusomme forfølgelser og massedrap på kristne. Tyrkia har i dag mindre antall kristne enn noen av sine naboland. Mindre enn Syria, Irak og og Iran. Årsaken til dette er først og fremst massedrapene på assyrere, armenere og grekere mellom 1915 og 1923. Minst 2,5 millioner kristne tilhørende Lille-Asia ble drept. Enten drept i massakrer eller som ofre for deportasjoner, slavearbeid og dødsmarsjer. Mange av dem døde også i konsentrasjonsleire av sykdom og sult.

Men kristne forfølges i dagens Tyrkia. Hvor mange norske kristne tenker på det når de reiser til Tyrkia på ferie?

Ingen vei tilbake

Ved ulike anledninger og faser i min vandring med Jesus har Jesu ord til Peter, slik de gjengis i Joh 21, talt til meg.

Du husker det nærgående spørsmålet Jesus stiller Peter: Elsker du meg?

Det er dette alt egentlig dreier seg om: den første kjærligheten til Jesus. Om å søke Gud for Hans egen skyld, og ikke vår egen.

Gud kaller oss til å gå ulike veier, og det er ikke gitt at alle skal gå den veien vi går. Peter er opptatt av dette. Han ser Johannes, og spør Jesus: 'Herre, hva skal skje med ham?' Jesus er veldig direkte når han svarer Peter: 'Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!' (v.21-22)

Vårt ansvar er å elske Jesus og følge Ham i det kallet Han har gitt oss. Selv om den veien vi da går kan misforstås av andre, og vi kan få kritikk for å gå den veien. Det er det kallet vi en dag skal svare for og holdes ansvarlig for.

Siden 1988 har Herren kalt meg til å gå en vei som har ført meg i kontakt med kristne fra ulike kirkefamilier. Det har vært en vei med så mange velsignelser, så mye rikdom, men også mye kritikk fra mennesker som er uenige med de valgene jeg har tatt. Det må jeg leve med. For jeg skal ikke svare overfor dem. Jeg skal svare for Herren Jesus med det Han har betrodd meg.

Av og til kommer man til et punkt i livet med Jesus hvor det ikke er noen vei tilbake. Man har fått smake noe av Herrens herlighet og skjønnhet, og man vil ikke vende tilbake til det som en gang var, fordi man har fått smake noe som er bedre enn det som som en gang eide.

Jesu kall til etterfølgelse er et radikalt kall:

'Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike'. (Luk 9,62)

Corrie ten Boom har sagt ved en anledning: 'Når Gud har kalt deg skal du ikke kikke deg over skulderen for å se om noen følger etter deg. Følg du Gud'.

Det kan hende noen diskuterer dine valg. La dem gjøre det. Det kan hende du er ved det veiskillet i livet, at det ikke er noen vei tilbake. Du må gå den veien Gud har kalt deg. Kallet Gud har for deg kan virke helt uforståelig på andre, men det er ikke deres kall, det er ditt kall.

På den veien jeg har valgt å gå har Gud velsignet meg så rikt på den måten at jeg har lært mennesker å kjenne som lever i andre kirketradisjoner enn min egen, men som lever så nært Jesus og på den måten utfordrer mitt eget liv.

Flott gudstjenestefeiring i Jesus Church med Peter Halldorf

I dag var jeg så heldig å få med meg gudstjenesten i Jesus Church i Markus kirke, hvor Peter Halldorf talte.

Peter Halldorf er på Norges-turne i forbindelse med sin nye bok: 'De fulgte Jesus', som han har skrevet sammen med sønnen, Joel. En bok om troens forbilder og vitner - en for hver dag i året. Jeg har skrevet en anbefaling av denne boken som er trykket på baksiden. Der heter det:

'Vår tid trenger gode forbilder! Peter Halldorf har sammen med sønnen Joel gitt oss del i livshistoriene til noen av kirkens hellige menn og kvinner, hvis levde liv inspirerer oss alle til å grave djupere etter troens røtter, til hjelp for vår daglige etterfølgelse av Jesus'. (Bjørn Olav Hansen, pastor i Det Norske Baptistsamfunn, forstander for det økumeniske Kristi himmelfartskapellet'.

Jeg har vært i Jesus Church tidligere, men ikke på en gudstjeneste. Jeg følte meg hjemme med det samme. Sterk lovprisning, varm atmosfære og med en fokus på Jesus som var til å ta og føle på. Og det var så flott å kunne feire Herrens måltid med denne herlige gjengen av begeistrede Jesus-tilhengere.

Den smittende gleden til pastor Stephan Christiansen er nettopp det: smittende!

Godt var det også å høre Peter igjen. Med utgangspunkt i festen til apostelen Markus som vi feiret i går (se http://www.monastisk.blogspot.com) talte han om Markus, som troens vitne, og om oppstandelsesvitnene som Markus beskriver for oss i sitt evangelium. Peter Halldorf taler på en måte som drar deg inn i fortellingen han formidler, slik at du føler du blir en del av den. Dette var sikringskost for ferden videre. Peter understreket sterkt betydningen av å leve i påsketidens oppstandelsesglede.

Etter den flotte gudstjenesten var jeg så heldig å få møte Peter til lunsj sammen med Anne og Stephan Christensen, forlagssjefen i Luther, Morten Dahle Stærk og mitt gode reisefølge, Ragnhild Hay. Peter Halldorf er jo prior for den kommuniteten jeg er medlem av. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å stå i den sammenhengen. Det kjennes rikere og rikere etter hvert som tiden går. 25. september 2007 - på Erkeengelens dag, ble jeg novise i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, og 6.juli 2011 - på minnedagen for Jan Hus - ble jeg tatt opp som medlem.

Terroraksjoner mot europeiske kirker?

En spektakulær terroraksjon mot Vatikanet eller en europeisk kirke?

Det er ingen umulighet. Fransk politi har de siste fem månedene avslørt fem planlagte terrorangrep, og italiensk politi utstedte nylig en arrestordre på 18 afghanere og pakistanere fra en antatt terrorgruppe de mener kan ha planlagt et angrep mot Vaktikanstaten (bildet).

I Frankrike forelå det planer om angrep mot to kirker.

Høres det usannsynlig ut? La oss heller spørre oss selv: hvorfor skulle det ikke skje på europeisk jord? Hvorfor skal vi være forskånet fra terrorangrep mot våre kirker, når våre trossøsken i så mange land har opplevd det? Islamister skåner ingen kirker i Irak, Syria eller Egypt. Verken mennesker eller bygninger. Vi som bor her oppe i det høye nord lever ofte i en slags rosa sky hvor vi innbiller oss at det onde ikke kan ramme oss.

Jesus har ikke gitt oss noen garantier for at vi ikke skal bli forfulgt. Heller tvert om. Forfølgelse er normalkristendom!

Apostelen Paulus skriver:

'Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

Selv om dette er skremmende, må det ikke ta motet fra oss. Spørsmålet vi må stille oss er følgende: Er din tro verd å dø for? Hva betyr den for deg - egentlig - når alt kommer til alt?

Sår som leger

'Ingen unngår å bli såret. Vi er alle mennesker med sår, fysisk, følelsesmessig, psykisk og åndelig. 

Det viktigste spørsmålet er ikke: Hvordan skal jeg skjule sårene? slik at de ikke behøver å være sjenerende, men: Hvordan kan jeg anvende dem i tjeneste for andre? Når sårene ikke lenger gjør oss skamfulle men blir til legedom, så er de blitt sår som leger.

Jesus er Guds utsendte som helbreder gjennom sine sår. Jesu lidelse og død gir glede og liv. Hans fornedring ledet til herlighet. Hans utstøtelse ledet til kjærlighetens fellesskap. Som Jesu etterfølgere kan til og med vi la våre sår gi andre helbredelse'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Usbekisk politi slår til mot baptister

De siste to månedene har tre baptister blitt arrestert i Usbekistan fordi de åpenlyst har vist at de er kristne. De tre har sittet fra syv til 15 dager i fengsel. I Tashkent-regionen har en av lederne for Rådet for baptistkirker, Doniyor Akhmedov (bildet) blitt ilagt en bot tilsvarende treårs minimums satser for bøter i denne kategorien. Det ble tilleggsstraffen etter å ha sittet 15 dager i fengsel.

Det er Forum 18 som melder dette. En slik bot er svært vanskelig å få betalt for de som har lite penger fra før av. La oss spesielt huske Doniyor Akhmedov i våre forbønner.

De to andre fengslede er en baptist fra Bukhara, som sonet syv dager i fengsel på grunn av 'illegal virksomhet'. En annen baptist, Murodjon Rakhimov, ble arrestert 17. april, men løslatt samme dag. Politiet forbereder sak mot ham.

Kristne - og særlig baptister - har vært utsatt for forfølgelse og trakassering fra usbekiske myndigheter i mange år. Forfølgelsene kommer i bølger. Mange opplever at deres bedehus blir stormet av anti-terrorpoliti, og de får sine Bibler og sangbøker ødelagt. Ofte blir de fengslet og bøtelagt.

Markus - evangelieforfatter og menighetsgrunnlegger

I dag feirer vi minnedagen til apostelen Markus, han som har gitt oss et av de fire evangeliene i vårt Nytestamente. Det er også en utbredt forståelse at Markus er en av de fire livsvesener som omtales i Åp 4, nemlig det første som omtales: løven. Apostelen Markus er også grunnleggeren av menigheten i Aleksandria i Egypt, og er høyt elsket blant våre koptiske venner.

På bloggen Monastisk kan du lese om de ulike synene på hvem denne Markus var. Jeg tror flere av mine bibellesende venner vil finne dette interessant.

Du finner artikkelen her: http://www.monastisk.blogspot.com

La oss senke farten for å få med oss det Gud gjør i våre liv

Jeg har en indiansk venn ved navn Brown Eagle. I går skrev hun følgende. Dette er djup livsvisdom og jeg opplever at det er dette Gud taler til meg om for tiden:

'På toppen av fjellet, vokser det ikke blomster. Blomstene vokser i dalene. Gud gir oss noen daler i håp om at vi skal senke farten og legge merke til dem, ta oss tid til å lukte på dem.

Nyt de små tingene Han har gitt oss.

Gud gir oss ikke alltid de store velsignelsene, så noen ganger må Han få oss til å senke farten, slik at vi kan se og sette pris på de mindre'.

'Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg'. (Salme 23,4)

En del av mine dager går med til å bøye meg ned for å plukke blåveis og hvitveis. Det lærer meg mye om Gud.

Vi minnes de 1,5 millioner armenere som ble offer for folkemordet

I dag markeres det at det er 100 år siden 1,5 millioner armenere ble drept. Det skjer først og fremst med djup medfølelse overfor ofrene, og de traumer dette har etterlatt seg i generasjonen som fulgte, men også i forferdelse over at Norge ikke har anerkjent dette som det folkemordet det var. På denne dagen burde regjeringen ha vist mot og gjort nettopp det. I stedet viser den feighet og unnfallenhet overfor NATO-landet Tyrkia, og setter norske interesser over det faktum at et folkemord fant sted.

Vi må ikke glemme det som skjedde med armenerne. Massakren som fant sted på denne dagen i 1915, i Istanbul, hvor flere hundre ledende armenske intellektuelle og embetsmenn ble arrestert og myrdet, ble innledningen til selve folkemordet. Vi må heller ikke glemme konteksten dette skjedde i: Kristne minoriteter i det osmanske imperiet, først og fremst armenere, men også syrianerne (assyrere) og grekere ble utpekt som en indre fiende, som fremmede makters allierte. Særlig ble armenerne anklaget for å stå i ledtog med Tyrkias fiende Russland.

Disse minoritetene ble så forfulgt på grunn av sin religion og kultur. Ingen av dem passet inn i Tyrkias drøm om et etnisk rent land, bygget på en nasjon, en religion og ett språk.

Dermed brøt helvete løs. Armenernes lidelser overgår det meste i brutalitet. Hele byer ble utslettet gjennom massedrap. Kvinner og barn ble tvunget ut i ørkenen i Syria og Irak. Disse dødsmarsjene krevde mange ofre. De ble nektet vann og mat underveis. Det var ikke uvanlig å voldta barn.

Det som forsterker tragedien var at noen visste. De europeiske nasjonene visste om det som skjedde, men landene valgte å se en annen vei. Slik Norges regjering i dag ser en annen vei. Det er og blir en skamplett i norsk historie.

I forbindelse med 100 markeringen av det armenske folkemordet gjengir jeg her en artikkel jeg skrev i 2007, om den såkalte 'gutteprofeten': Efim Gerasemovitsj Klubniken:

År om annet kom en gruppe russiske pinsevenner til den lille landsbyen Kara Kala ved foten av Ararat-fjellet. De kom i lange vogntog, kledd som armenerne, i lange, høyhalsede tunikaer med rep om livet. Gifte menn hadde fullskjegg. Armenerne lyttet med stor interesse til russernes fortellinger om det de kalte "utgytelsen av Den Hellige Ånd". Og som årene gikk var det mange armenske ortodokse kristne som ble døpt i Den Hellige Ånd. Blant russerne som besøkte Kara Kala var Efim. Fra sine tidlige barneår hadde han viet sitt liv til bønn. Ofte fastet han i lange perioder og bad døgnet rundt. 11 år gammel kalte Herren ham til en spesiell bønneperiode. Den varte i syv døgn. I løpet av denne tiden fikk han se et syn. Efim kunne ikke lese eller skrive. men der han satt i det lille steinhuset i Kara Kala, så han foran seg et kart og et budskap skrevet med vakker håndskrift. Efim bad om penn og papir, og i syv dager satt han og kopierte bokstavene og tegningene som han så i synet. Da han ble ferdig ble manuskriptet tatt med til noen i landsbyen som kunne lese. Det viste seg at den lille analfabeten hadde skrevet ned en rekke instruksjoner og advarsler på russisk. En gang i framtiden ville alle kristne i Kara Kala komme i livsfare. Han profeterte om en forferdelig tragedie som skulle ramme hele området. Tusener av kristne, menn, kvinner og barn skulle brutalt bli slaktet ned. Tiden ville komme, advarte han, og alle i området måtte flykte om de ville redde livet. De måtte dra til et land på den andre siden av havet. Selv om han aldri hadde sett en geografibok, tegnet Gutteprofeten et kart som nøyaktig viste hvor de kristne skulle dra. Til sin forskrekkelse så de at havet som var tegnet inn ikke var Svartehavet eller Det Kaspiske Hav, heller ikke det fjerne Middelhavet, men Atlanterhavet! Det var ingen tvil om hvilket land som lå på den andre siden; kartet viste klart og tydelig østkysten av Amerika.

Profetien reddet livet til mange

Mange i Kara Kala smilte av disse profetiene, båret fram av en liten gutt. Andre begynte å kalle ham "Gutteprofeten". De var overbevist om at budskapet var fra Gud. Hver gang nyheter om politisk uro kom til de fredelige åsene ved Ararat, tok de fram de gulnede arkene og leste dem på nytt. Spenningen mellom de tyrkiske muslimene og de kristne armenerne synes bare å vokse i intensitet. Hadde ikke en tyrkisk mobb myrdet seks tusen armenere i Konstantinopel i 1896? Men Konstantinopel var langt borte, og det var mange år siden profetien ble båret fram. Men straks etter århundreskiftet forkynte Efim at oppfyllelsen av profetien var nær. "Vi må flykte til Amerika. Alle som blir igjen her, vil dø," var budskapet. Mange familier i Kara Kala pakket sine eiendeler og forlot det sted som hadde vært i familiens eie så langt tilbake som noen kunne huske. Efim og familien hans var blant de første som reiste. Hver gruppe som forlot Armenia, ble gjort til latter av de som ble igjen. Mange skeptiske og vantro, også blant de kristne nektet å tro at Gud kunne bruke slike detaljerte opplysninger for å lede sitt folk i moderne tid. Men budskapet viste seg å være sant. I 1914 begynte en periode med ufattelige lidelser i Armenia. Med kald beregning drev tyrkerne to tredjedeler av befolkningen ut i den mesopotamiske ørken. Over en million menn, kvinner og barn, døde under disse dødsmarsjene, blant dem alle innbyggerne i Kara Kala. En halv million andre ble massakert i sine landsbyer. Denne forfølgelsen skulle senere inspirere Hitler i hans massedrap på jødene. Verden så på at dette skjedde, men gjorde ingenting. De som hadde tatt Gutteprofetens advarsler alvorlig, og nå var trygge i Amerika, hørte nyhetene med stor sorg i sine hjerter.

Levende kirke

Armenia, med sine 3,5 millioner innbyggere er omkranset av både Tyrkia, Iran, Georgia, Aserbadsjan, - og står overfor store utfordringer i årene fremover. Men det finnes mange brennende kristne her. Den armensk apostoliske kirke er en levende kirke, med rike tradisjoner helt tilbake til 300 tallet. Blant annet finnes det en sterk fornyelsesbevegelse innen denne kirken. Denne fornyelsesbevegelsen teller over 20.000 mennesker. De finnes også mange kristne fra andre sammenhenger i dette fjellrike landet. I de siste årene har mange kurdere bosatt i Armenia blitt kristne. Jeg har en drøm om å komme hit en gang. I fjor var jeg så heldig å bli kjent med en av landets dyktigste ikonmalere, Haik Azarian, nå bosatt i Romania. Han gav meg en invitasjon til å reise sammen med ham til Armenia, for å besøke kirker og klostre der. Hans far, Abraham Azarian, bor fortsatt i Armenia og maler også ikoner. Nå ber jeg om at Herren skal legge det til rette, om det er Hans plan og vilje. 

Står vi foran en eskalering av volden mot kristne i Pakistan?

En rekke angrep de siste månedene har skapt frykt blant kristne i Pakistan. De er redd de nå står overfor en ny bølge av forfølgelse, og at den vil komme snart.

Og frykten er slett ikke ubegrunnet. For kun en måned siden, slo to selvmordsbombere til mot to kirker i et altoverveiende kristent nabolag i Lahore. Angrepet førte til at 19 mennesker mistet livet og over 100 mennesker ble skadet. Men det stopper ikke her. Flere kristne barn har vært utsatt for angrep. Som tidligere omtalt her på denne bloggen ble en 15 år gammel kristen grunn angrepet av maskerte menn, banket opp og så påtent. Han døde senere av brannskadene på et lokalt sykehus. Spørsmålet er nå: står vi overfor en eskalering av angrep mot kristne i Pakistan?

Det er det kristne i Pakistan frykter aller mest. De har opplevd en rekke slike bølger av trusler, ødeleggelser, trakassering og drap de siste årene.

La oss be for våre lidende trossøsken i Pakistan denne helgen.

Jesus lever iblant oss

'Nattverden er den plass der Jesus blir mest nærværende, for Han blir der ikke bare 'Kristus som bor i oss', men også 'Kristus som lever blant oss'.

Disiplene i Emmaus, som kjente igjen Jesus når Han brøt brødet, oppdaget en ny nærhet til hverandre og fikk mot til å vende tilbake til de andre vennene.

Vi som har tatt imot Jesus i brødet og vinen finner også en ny enhet. Når vi merker at Kristus bor i oss, merker vi også at Kristus lever i blant oss og gjør oss til en eneste kropp som sammen vitner om Kristi nærvær i verden'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen9

Uredd estisk misjonær vitne til det armenske folkemordet

I går skrev jeg om den uredde og for oss ukjente misjonæren Alma Johansson, som var vitne til det armenske folkemordet.

I dag vil jeg fortelle om estiske Anna Hedvig Buhl (bildet). Hun er en av de modige kvinnelige misjonærene som hjalp ofrene for det forferdelige folkemordet.

Hun ble født i 1887 i Haapsalu i Estland, og vokste opp i en velstående familie som sørget for at hun fikk en god utdannelse. Anna Hedvig Buhl snakket estisk, russisk, fransk, engelsk, tysk og lærte tyrkisk og armensk mens hun arbeidet som misjonær i Kilikia.

Hun ankom Kilikia i 1911, som er kjent fra Det nye testamente. Apostelen Paulus var født i Tarsos i Kilikia, og stedet er nevnt en rekke ganger i Apostlenes gjerninger. Vi snakker om den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå. Her startet hun opp sitt arbeid som lærer i et barnehjem i Beitel. Hun var knyttet til dette barnehjemmet i fire år og ble et øyenvitne til massakrer på armenere begått av unge tyrkere.

I 1918 klarte hun å redde barnehjemsbarna for å måtte dra i eksil, men måtte året etter reise tilbake til Estland. Men her skulle hun ikke bli lenge. Allerede tre år senere - i 1921 - reiste hun ut igjen som misjonær. Denne gangen utsendt av den nystartede misjonsorganisasjonen 'Action Chretienne en Orient'. Reisens mål var Aleppo i Syria. Her etablerte hun en flyktningeleir for overlevende fra det armenske folkemordet. Her grunnla hun også et veveri og et utsalg for husflidsprodukter, noe som gav arbeidet til 500 armenske kvinner.

I det armenske samfunnet i Aleppo var Anna Hedvig Buhl høyt elsket. 40 år av sitt liv tilbrakte hun blant armenerne her. Hun var 64 år da hun forlot Aleppo, og hadde ikke hatt tid til å etablere sin egen familie, så uselvisk var hun.

I 1965 deltok Anna Hedvig Buhl i 50 års markeringen av det armenske folkemordet i Aleppo og Beirut. Mor Buhl, som hun var kjent som blant armenerne, 3. oktober 1981, 91 år gammel.

Ta vare på din sjel

'Den store faren med den urolige tiden som vi lever i nå er at vi mister vår sjel. Det innebærer at vi mister kontakten med livets sentrum, det sanne livskallet, oppgaven, den åndelige oppdraget.

Å miste sin sjel er å bli så distrahert og fengslet av alt som skjer omkring en at man blir spillet, forvirret og bortkommen. Jesus er svært bevisst på den faren:

'Pass på så dere ikke blir ført vill! For mange skal komme i mitt navn og si: Det er jeg. Tiden er kommet!' (Luk 21,8)

I urolige tider trer mange falske profeter fram som gir lovnader om alle mulige slags 'frelse'. Det er viktig at er trofaste disipler av Jesus og aldri mister kontakten med det sann, åndelige livet'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Pastorkonferanse i et Ukraina i krise

Omlag 50 pastorer og deres teammedlemmer fra Lugansk regionen i det østlige Ukraina møttes i Severodonetsk i går.

Et team fra Den europeiske baptistføderasjonen var sammen med dem. Teamet hadde reist hele 800 kilometer fra Kiev til Severodonetsk for å ta del i strategisk viktige pastorkonferansen.

Teamet deltok først og fremst på denne samlingen for å lytte til de utrolige historiene om hvordan disse baptistmenighetene hjelper de nødstedte i deres byer. Men teamet fikk også anledning til å bringe sine hilsener.

Slike samlinger som dette betyr mye i den svært spente og pressede situasjonen som disse pastorene står midt oppi. La oss huske dem i våre forbønner i dagene fremover.

(Foto: Helle Liht/EBF)

Kjenner vi igjen Jesus i flyktningestrømmen fra Syria?

Krigen i Syria har ført til den største humanitære krisen siden 2.verdenskrig. Mer enn 11 millioner mennesker - eller 45 prosent av befolkningen er blitt tvunget på flukt. Mer enn fire millioner av dem har flyktet til Syrias naboland: Libanon, Tyrkia, Jordan, Egypt og Irak. Blant disse finnes det et stort antall av våre egne kristne trossøsken.

Nabolandene er i ferd med å knele under presset fra de store flyktningestrømmene. Over alt er kapasiteten, ikke bare på bristepunktet, men sprengt. Jeg kjenner til mange som arbeider i disse landene med å hjelpe, og de er djupt fortvilet over det som skjer.

I min naivitet trodde jeg at kristne ville være blant de aller første til å forstå det som skjer, og støtte bestrebelsene for at Norge kan ta sin del av denne voldsomme flyktningestrømmen. Men slik er det åpenbart ikke. Jeg har deltatt i en debatt hvor hovedpoenget er at vi ikke skal ta noen flyktninger hit til lands, men hjelpe dem der de er. Å hjelpe dem her er for kostbart, og vi får mer ut av hver krone med å hjelpe dem der de er. Men når det ikke er plass til flere der de er? Når kapasiteten er sprengt og det ikke er mer å gjøre - hva da?

Hva kommer det av at vi har så harde hjerter? Nordmenn liker jo å fremstille seg selv som best i klassen hva nødhjelp angår, men vi sier stopp når det gjelder å ta noen av disse nødlidende hit til Norge. Er det muslimfrykten som gjør det så trangt?

En jeg debatterte med mente at man kunne plukke ut de bekjennende kristne, og sende de til Norge, men ikke resten av de nødstedte. Blant dem kunne det jo være noen som 'voldtar våre døtre'? For meg representerer et slikt menneskesyn noe helt fremmed for evangeliets beretninger, for Jesu undervisning i Bergprekenen.

Glemmer man at Jesus selv måtte flykte og søke asyl i et annet land, av frykt for livet?

Glemmer man Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan. Et av argumentene mot å ta de syriske flyktningene hit er at det koster så mye. Det var ikke et spørsmål for den gode samaritanen. Han sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale når jeg kommer tilbake'. (Luk 10,35)

Og glemmer vi Jesu undervisning i Matt 25?

'Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
    34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ 37 Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
    41 Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ 44 Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ 45 Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Kan det være Jesus som står i flyktningekøen fra Syria? Kjenner du Ham igjen?

Ukjent svensk misjonær øyenvitne til folkemordet på armenerne

En hittil ukjent misjonshistorie er blitt avdekket i Sverige. På minnedagen for det armenske folkemordet, 24. april, kommer mange til å hedre minnet om misjonæren Alma Johanssons heltemodige innsats på begynnelsen av 1900-tallet (bildet), ved hennes grav på Skogskyrkogården i Stockholm.

I år er det ganske nøyaktig 100 år siden det armenske folkemordet. Natten mellom 24.og 15. april 1915, startet nedslaktingen av armenerne i det daværende osmanske riket. Denne natten ble et hundretalls intellektuelle armenere bortført og regelrett henrettet i Istanbul. Mot slutten av dette året nådde man en topp, men innen 1923 var 1,5 millioner armenere myrdet. Fremdeles vil ikke Norge anerkjenne dette som et folkemord. For regjeringen er forholdet til Tyrkia viktigere. Det er nesten ikke til å tro.

Den svenske misjonæren Alma Johansson var øyenvitne til disse uhyrlige grusomhetene.

I juli 1915 befant hun seg i byen Musch - nåværende Mus i Tyrkia. Denne uredde kvinnen var alene. De andre misjonærene hadde flyktet på grunn av tyrkernes grusomme behandling av armenerne. I tre dager hadde armenerne måtte utstå de mest barbariske handlinger. Mennesker ble myrdet, hus ble satt i brann. Flere ganger var Alma selv i dødsfare. Kulene hvinte rundt henne, men hun ble ikke skadet og kunne senere fortelle om de kaldblodige drapene på uskyldige armenere. Hun fortalte om det hun hadde sett til både tyske og amerikanske diplomater.

Når Alma Johansson kom tilbake til Sverige senere dette året så var hun både fysisk og psykisk nedbrutt. Men fem år senere - i 1910 - reiste hun til Konstantinopel - dagens Istanbul - for å arbeide blant de armenerne som fremdeles befant seg i denne metropolen.

Hvem var så denne Alma Johansson?

Hun ble født i Häbo-Tibble i Uppland i 1881 og 20 år gammel leser hun i et blad om de foreldreløse armenske barnene. Det griper henne så sterkt. På denne tiden ble Kvinnliga Missionsarbetare stiftet, og de sendte henne først på et bibelkurs i Tyskland, før reisen gikk videre til dagens Tyrkia. Hun begynte sitt arbeide i byen Musch i den østlige delen av landet. Her arbeidet hun på et barnehjem og som sykepleier.

I 1930 - 15 år etter massakren - beskriver hun det hun har sett på denne måten:

'De som hörde de dödsdömdes fotsteg, som sågo skarornas skuggestalter, kunde ej glömma det, och ett leende syntes aldrig mer på deras läppar; tungt var minnet de buro på'.

Alma Johansson arbeidet blant armenerne i årene 1902-1941, først i den østlige delen av Tyrkia, og senere en periode i Konstantinopel og blant armenere i landflyktighet i Tessaloniki i Hellas. Alma Johansson døde nyttårsaften 1974.

Gjenreis bots- og bededagen som nasjonal bønnedag

I går trykket avisen Dagen min kronikk om Bots- og Bededagen. Du kan lese den her:

Gjenreis bots- og bededagen som nasjonal bønnedag

Av Bjørn Olav Hansen

Pastor, leder for Baptistenes bønnenettverk og medstifter av Nasjonalt bønneråd

Norge trenger en gjennomgripende vekkelse. Før jul i fjor kunne avisen Dagen fortelle sine lesere at syv av ti nordmenn åpner aldri Bibelen. Tre av fem medlemmer av Den norske kirke leste ikke i Bibelen i 2014. Det mest oppsiktsvekkende var likevel den undersøkelsen avisen hadde gjort blant såkalte frikirkelige. Den viste at to av fem medlemmer av menigheter utenfor Den norske kirke leste ikke Bibelen det siste året. En av fem i samme gruppe kunne fortelle at de leser daglig eller ‘rett som det er’. Resten leser sjeldent.

Hvordan skal det gå med troen om den ikke får næring gjennom daglig bibellesning? Og hvordan skal man forholde seg til store og viktige læremessige spørsmål når bibelkunnskapen er så liten? Dette forsterkes av at vi lever i en tid hvor mennesker er på livssyns-shopping, og mange kristne plukker litt her og litt der for så å sette sammen sin egen tro. Viktige trosspørsmål besvares dermed ikke med Bibelen, men med hva man til en hver tid måtte føle er sant for den enkelte.

Mens kristne i Russland, Ukraina, Egypt strømmer til kirkene i påskedagene  og lager kø langs veiene, søker det norske folk til fjells og lager heller kø dit. Oppslutningen om gudstjenesten 1.påskedag er heller lav i menighetene til både Den norske kirke og til frikirkene. Mange frimenigheter markerer ikke kirkens største høytidsdag i det hele tatt, men legger sin påskefeiring til 2.påskedag når medlemmene kommer tilbake fra påskefjellet.

Dåpstallene for Den norske kirke går stadig nedover. Bergens Tidende brukte overskriften: ‘Dåpstallene i Norge stuper’, for aldri har dåpstallene vært så lave som nå. Under 60 prosent av norske barn døpes. Nå kan vi være uenige i dåpsyn, men dette sier likevel noe om den åndelige tilstanden i vår nasjon.

I 2014 ble 9.600 par skilt og 10.800 par separert. I tallene skjuler det seg mange tragedier. Ikke minst for barna. Statistisk Sentralbyrå opplyser at omtrent 50 prosent av Norges befolkning over 16 år er gift. 18 prosent er samboere. 450.000 personer i Norge er enten skilt eller separert. For de 18 prosent som er samboere, det vil si 650.000 personer finnes det ingen statistikk på hvor mange som opplever samlivsbrudd. Ingen har til dags dato regnet på hva disse samlivsbruddene koster det norske samfunnet.

Det er gledelig at antall aborter går ned, men tallene er høye. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at det blir gjennomført omkring 15.000 aborter i Norge hvert år. Flere av de som tar abort gjør det gjerne flere ganger.

Nye tall - offentliggjort av NRK - viser at det er en kraftig økning av fattige barn her til lands. 78.200 barn og unge lever i fattigdom i velstands-Norge! Innvandrerbarna står for mesteparten av økningen. De nye reglene for uføretrygd har også ført til at mange uføre har fått store utfordringer med å klare hverdagene sine. Det skjer samtidig som stadig flere rike får mer.

Mot folk flest vil dagens regjering bryte helligdagfreden og ødelegge søndagen som familie-hvile-og-gudstjenestedag. Dermed blir den åndelige fattigdommen enda mer synlig i vår nasjon.

Bots- og bededagen

Den åndelige fattigdommen med manglende bevissthet om Bibelen og oppslutningen om menighetenes gudstjenester, og nøden i Norge hva angår samlivsbrudd, fosterdrap og fattigdom, kan bare møtes med bot- og bønn.

I Israelsfolkets historie ble det ved ulike anledninger kalt sammen til en nasjonal bønnedag. For å bekjenne folkets synder, og rope til Gud om nåde for folk og land.

Bots- og bededagene vi har hatt i Norge ble avskaffet med reformasjonen. Men de ble forsøkt gjeninnført. Hans Bagger, som var biskop i Roskilde fikk i 1686 slått sammen flere av disse bønnedagene til en stor bots- og bededag. Det er underlig i dag å tenke på at onsdag var det bønnedag ute på landet. Da ba prestene i kirkene for fred, og man fastet. Den store bededagen derimot var spesiell. Den ble varslet kvelden før ved at ringte med kirkens største klokke, den såkalte ‘stormklokken’. Det var et signal om at skjenkesteder skulle lukke og det var ikke lenger tillatt å drive handel. Dermed skulle folk flest få mulighet til å komme seg til gudstjeneste dagen etter. De som skulle i kirken fastet også til etter at gudstjenesten var over.

I år faller bots- og bededagen på 25.oktober, samme dag som sommertiden opphører.

Det er min bønn og mitt håp at menigheter over hele landet tar bots- og bededagen tilbake og lar denne søndagen i praksis bli en bots- og bededag. Avlys andre planlagte møter, kall menigheten sammen til bønn! Jeg kommer til å ta kontakt med landets ulike kirkesamfunn med en sterk anmodning om dette, og håper landets kirkelige ledere vil ta vel imot dette forslaget.

Mer enn noensinne trenger vi å møtes i våre kirker og bedehus for å be for landet. Hvorfor ikke bruke 25.oktober spesielt til dette?

‘Blås i horn på Sion! Lys ut en hellig faste! Rop ut en høytidssamling! Samle folket, innvi forsamlingen! Kall de gamle sammen! Samle de små barna, også de som dier mors bryst! La brudgommen gå ut av sitt rom og bruden av sitt kammer! Mellom forhallen og alteret, skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?’ (Joel 2,15-17)

Valg, valg, valg. Del 3

Peter Sauder og hans familie flyttet til Dufferin County, bortenfor Dundalk (bildet), Ontario, rett etter at disse landområdene ble åpnet for nybyggere.

Så langt jeg har funnet ut forble Maria Sauder mennonite livet ut, selv om nesten alle hennes barn forlot troens vei. Den eldste av guttene, Levi, dro til Parry Sound, også dette i Ontario, for å arbeide som tømmerhogger. En nabo skrev om denne familien, og fortalte at han hadde funnet hans kone i svært ynkverdige kår, sammen med deres barn. Hun ventet barn og kokte bjørkeblad for å ha noe å spise, siden de sultet.

Sønnen til Levi forlot sin kone, og etterlot en annen kvinne i stor nød. Hennes sønn, Lorne Sauder, ble uenig med en lærer han hadde, forlot skolen i hast, og ble soldat under 2. verdenskrig. Han mistet livet i Frankrike. Et søskenbarn av ham, et annet ukjent barnebarn av Peter Sauder, Manfred Sauder, kjempet på tysk side som jagerpilot. Han skjøt ned en rekke fly, men omkom under et flytokt over Den baltiske sjø.

Hvilken sørgelig historie! Og hvilken ødeleggelse som ble skapt. Men, må Herrens navn være lovet, Herren sitter fremdeles på sin trone og sannhetens såkorn kan spire der vi minst ville vente det!

Familien til Peter og Maria Sauder vokste opp stort sett uten noen positiv innflytelse fra noen menighet, men den nest eldste sønnen, Johannes Sauder - bedre kjent som Jonas Sauder - forlot hjemmet for å finne arbeid i en anabaptistisk bosetning i gamle Markham, nord for Ontario. Det var kanskje innflytelsen fra hans mor som sørget for dette?

(fortsettes)

Franklin Graham frykter et nytt Holocaust - mot jøder og kristne

Nok en gang tar Franklin Graham (bildet) tyren ved hornene og advarer mot en kommende forfølgelse av jøder og kristne, en forfølgelse han mener kan ende i et nytt Holocaust.

Franklin Graham kom med denne advarselen på minnedagen for Holocaust, og sa at den økte muslimske innvandringen til USA og Europa er årsak til bekymring på grunn av deres fordommer mot jøder og muslimer og som de bringer med seg. Graham uttalte at med mindre noe endret seg, er det mulig at et folkemord sammenlignbart med Holocaust vil kunne gjenta seg.

'Kan Holocaust gjentas? Jeg frykter det. Anti-semittismen er på sitt høyeste nivå siden 1930-tallet. Dette kommer av den den innflytelsen som de muslimske emigrantene har brakt med seg til Europa, USA og andre vestlige nasjoner de siste tiårene. De bringer hatet mot jødene - og de kristne - med seg, skrev Franklin Graham på sin Facebook side.

Og la til: 'Dette er en gift. Muslimer har opptrådt på europeisk fjernsyn og sagt at 'Hitler skulle ha fullført jobben'. Har vi ikke lært noe av historien?'

Avhengig av Gud

'Når vi går inn i ensomheten for å være sammen med Gud, oppdager vi ganske raskt hvor avhengige vi er. Uten alt som distraherer oss i det daglige livet kjenner vi oss spent og urolige.

Når ingen prater, roper, trenger hjelp, kjenner vi oss snart verdiløse. Snart begynner vi å undre oss på om vi virkelig er verdifulle, dugelige, betydningsfulle. Vi får lyst til raskt å bevege oss ut av den forferdelige ensomheten og bli engasjert igjen, slik at vi kjenner at vi er 'noen'. Men dette er en fristelse, for den som gjør oss til 'noen' er ikke andres reaksjoner men Guds evige kjærlighet til oss.

For å se sannheten om oss selv må vi i ensomheten være avhengige av Gud, som er den som gjør oss til den vi er'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

La oss spesielt huske Italia i våre forbønner denne uka

Det pågår en humanitær katastrofe i Middelhavet. Fortvilte mennesker rømmer fra grusomhetene som er forårsaket av IS og andre islamistiske grupper. Middelhavet er i ferd med å eneste stor kirkegård. Menn, kvinner og barn drukner i hundretalls, mens Norges regjering ikke klarer å bestemme seg for hva de skal gjøre.

I snart fire måneder har de rotet det til med vår sendrektighet. Regjeringen klarer ikke å bestemme seg for hva slags båt vi skal sende avgårde. Det er underlig at Norge var ganske raskt ute med å sende militært mannskap til Adenbukta for å bekjempe pirater, men da var det jo også norske interesser som måtte vernes.

Jeg må si jeg beundrer italienerne. De har sannelig stilt opp, og har vist en ekte kjærlighet til alle disse sårbare menneskene som har strømmet til Italias kyster i tusentalls. Men nå er hjelpeapparatet fullstendig sprengt, og alle de som står på for å redde dyrebare mennesker slitne.

Derfor vil jeg benytte anledningen til at vi denne uken ber spesielt for Italia. For landets myndigheter, for hjelpeapparatet, og selvsagt for de mange flyktningene. Mange av de som flykter er våre egne trossøsken! Enten de kommer fra Syria, Eritrea eller andre land i Afrika hvor de blir forfulgt for sin tro.

Å bli funnet

Det er noen ord av metropolitt Anthony Bloom (bildet), som har talt så stille, og samtidig så sterkt, til meg de siste dagene:

'Jeg fant ikke Jesus. Jeg ble funnet!'

Ordene minner meg om det apostelen Johannes skriver: 'Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder'. (1.Joh 4,10)

Å bli funnet av Gud, omfavnet i kjærlighet, og holdt i Hans armer - kan det være noe større enn det?

Jeg ser ofte for meg faren i Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. Han som speider etter sønnen sin. Det er spesielt en setning som taler til meg disse dagene: 'Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham'. (Luk 15,20)

Det er spesielt disse ordene som griper meg: 'Han løp sønnen i møte ...'

En Gud som løper oss i møte. En Gud som kysser.

I et av sine dikt skriver den norske lyrikeren Arnold Eidslott at Gud er 'eit kjærtegn, ja, berre eit kjærtegn'. Det første og det siste et menneske opplever er et kyss. Og bruden i Høysangen lengter etter dette:

'Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn'. (Høy 1,1)

Dette er vår djupeste lengsel: Guds kyss.

Valg, valg, valg. Del 2

Mot slutten av første del av denne artikkelserien, som ble publisert i går, fortalte Peter Hoover om Peter Sauder, som vokste opp i et gudfryktig anabaptistisk hjem.

Peter Sauder vokste opp i Rippershausen (bildet) i Thüringen i Tyskland. Hans foreldre het Johannes og Katherina Sauder. Sammen med sine to søstre, og fem brødre, gikk han på møter med enkle kledde troende, de fleste av dem kom fra Sveits. Deres besteforeldre hadde måttet flyte fra hjemlandet på grunn av forfølgelse.

Peter kjente godt til dette. Han visste hva som Gud ønsket av ham, men noe hadde gått fryktelig galt. I et ubevoktet øyeblikk, hadde han og kjæresten hans falt i synd, og for riktig å gjøre situasjonen vanskelig så var hun blitt med barn. Nå drømte han bare om å komme seg vekk fra det hele. Når hans søskenbarn, Jacob og Barbara Sauder, som var gift og hadde et lite barn, bestemte seg for å forlate Tyskland for å slå seg ned i Ontario i Canada, så han på dette som sin mulighet og seilte med dem.

Hva skjedde så med kjæresten hans, Ursula Hellmann, og hennes lille barn, Maria Sauder, i Thüringen?

Det visste jeg ikke før enn i forrige uke. Jeg vokste opp med familien Sauder i Canada, men jeg kjente ikke til deres historie fra den andre siden, fra Øst-Tyskland.

I Grand River Valley i det sørlige Ontario, slo Jacob og Barbara Sauder, seg ned i nærheten av en landsby med navn Hawkesville. Barnebarnet deres, Menno Sauder, min grandonkel, ble en viden kjent forfatter og forlagsmann. Mange Sauder-etterkommere lever fremdeles i dette området, rullende langs grusveier med hest og kjerre.

Men Peter Sauder fortsatte å leve ganske så stormfullt. I 1848 giftet han seg med Maria Lebenguth Willfang - et barnebarn til to av de moravianske familiene fra North Carolina, som nå levde i nærheten av Freeport. Peter og Maria - hun kjent som blant folk flest som Polly - fikk etter hvert en stor familie. De levde på en gård rett utenfor Elmira. På rekke og rad kom de, til de hadde 14 barn.

Men Peter var rastløs. Mens barna ennå var små bestemte han seg for å reise langt unna de mennonitiske koloniene, langt unna noen som kunne kjenne ham.

(fortsettes)