Gledelige nyheter - bønnesvar!

Dette er virkelig gledens dag for meg! For i dag fikk jeg medlingen fra NAV som jeg har ventet på, håpet på og bedt for - og som jeg vet mange har bedt sammen med meg om: Jeg får talegjennkjenningsprogrammet Tuva.

Det betyr alt. Nå kan jeg fortsette å skrive manus til prekener og seminarer, bloggartikler og bokmanus. Svaret kommer på et tidspunkt hvor jeg mistet mer og mer evnen til å skrive.

Takk til alle dere som har bedt for dette! Det kom mange tårer når meldingen kom i dag. Jeg har tøffe dager nå med hensyn til sykdomsutviklingen og det er et hardt kjør fra mennesker som ikke til oss vel og som sprer falske rykter om mitt liv og tjeneste.

En stor takk også til en kjempeflink ergoterapeut som har hjulpet meg i søknadsprosessen, og til NAV.

Ordet fra himmelen

'En åndelig lesning av de hellige Skrifter avslører den høyeste Guds råd.

Ved å lese den vet hver og en av oss hva vi bør gjøre og lærer oss lovene i den strid vi må utkjempe for å bli verdige til Guds rike.

En åndelig lesning av evangeliene gjør det klart for dem som hengivent elsker dem, hvilke lidelser de må gjennomgå for evangeliets skyld. Ordet kommer ned fra himmelen og lærer dem om det uutsigelige.

Etter å ha lyttet til dem, kommer de sammen, forenet i ånden, og i takknemlighet for den frelse de har mottatt, frembærer de sitt vitnesbyrd; det vil si, de leser høyt troens guddommelige Ord.'

Maximus Bekjenneren. Hentet fra boken: Kysse spor av Peter Haldorf. Luther forlag, side 51

I bønn i Haarlem, Holland på 1800-tallet for jødene og Israel

Den hollandske familien ten Boom har alltid hatt en sterk kjærlighet til Israel og det jødiske folk. Det mest kjente familiemedlemmet, Corrie ten Boom, mistet nesten hele sin familie i nazistenes konsentrasjonsleire, fordi de hadde gjemt jøder under krigen.

Wilhelm ten Boom (bildet), Corries bestefar, kjøpte i 1837 et hus i  Haarlem (bilder) i Holland for 400 Gylden og åpnet urmakerforretning der. For mange år siden besøkte jeg denne urmakerforretningen, for å se stedet hvor Corrie ble født. Jeg kjøpte til og med en klokke der, men den er blitt borte.

I 1844 fikk Wilhelm ten Boom besøk av presten i menigheten hvor han gikk, Dominee Witteveen. Gud hadde lagt noe på  hans hjerte. Corrie forteller om dette i boken sin: 'I min fars hus', med undertittelen: 'Årene før Skjulestedet' som Ansgar forlag ga ut i 1977:

"Wilhelm, du vt at Skrifren ber oss om å be om fred for tiJerusalem og velsignelse for jødene."

"Å ja, Domenee, jeg har alltid elsket Guds folk. De har gitt oss vår Bibel og vår Frelser."

Så forteller Corrie ten Boom:

"Denne samtalen var begynnelsen til et bønnefellesskap mellom bestefar og hans venn. De begynte å be målbevisst for det jødiske folk. Dette var ikke vanlig blant kristne på den tiden. Jødene var spredt over hele verden uten noe eget land eller nasjonal identitet. Jerusalem var en by med sår fra århundres stridigheter. Verdens oppmerksomhet var ennå ikke vendt mot Midt-Østen. Og likevel møttes en liten gruppe hollandske troende i et lite hus i Haarlem, i en urmakerforretning (som senere ble kalt Beje), for å lese i Bibelen og be for jødene. På guddommelig måte, langt ut over det vi mennesker kan forstå, svarte Gud på deres bønner."

Messefall

Med minus 25 kalde grader i går og med kaldt vær i dag også har vi sett oss nødt til å avlyse gudstjenesten vår i kveld. Neste ordinære gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet blir neste onsdag, 6.februuar kl.18.00. Du er hjertelig velkommen.

Et profetisk ord for 2019, del 4

Her er fjerde del av den profetiske analysen for 2019 av sosiologen og teologen Clifford Hill:

Gud holder kirken ansvarlig for den tilstanden nasjonen befinner seg i. Det er hva vi lærer fra den bibelske berettelsen om hvordan Gud handler med sitt paktsfolk Israel og Juda.

Et nøkkelord for de institusjonelle kirkene i Storbritannia for 2019 er Esekiel 13,5:

'Dere har ikke steget opp i murbruddene og har ikke bygget noen mur ....'

Muren rundt en by var der for å beskytte alle de som bodde der. Alles trygghet var i fare når et brudd i muren ikke ble passet på. Hver befestet by i Israel holdt sine egne ingeniører ansvarlige for å overvåke byen konstant. Dette får vi illlustrert i Amos 7, hvor han så Herren stå ved siden av en mur med en målesnor i sin hånd og undersøkte om det var noe som bulet ut, som kunne indikere sammenrasninger inne i muren, noe som kunne medføre at muren plutselig kollapset. Noe slikt er fortsagt i Jes 30,12-14.

Det var fordi Jeremia hadde sett de uunngåelige konsekvensene av korrupsjonen i nasjonen som ga budskapet hans en slik presserende kraft: 'Din egen ferd og dine egne gjerninger har ført dette over deg. Dette er frukten av din ondskap, at dette er bittert, at dette når like til ditt hjerte. Mitt indre, mitt indre! Jeg skjelver av angst! Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte bruser i meg, jeg kan ikke tie! For hornets klang, krigsskrik har du hørt. min sjel! Ødeleggelse på ødeleggelse roper de om. Hele landet er ødelagt. Brått er mine telt ødelagt, i et øyeblikk mine teltduker. Hvor lenge skal jeg se banneret? Hvor lenge skal jeg høre hornets klang?'(Jeremia 4,18-21)

Dette hadde ikke funnet sted, men Jeremia så det profetisk, han så katastrofen og fordi han elsket sin nasjon og elsket byen Jerusalem, kunne han ikke holde seg stille. Det er ikke for sent å redde nasjonen. Men oppgaven er presserende.

Den trofaste rest finnes i den eldre generasjonen, og den må mobiliseres og beveges til handling for å sikre at sannheten som finnes i evangeliet når den ngre generasjonen. Besteforeldre befinner seg i en unik posisjon i Storbritannia i dag, og de er verdsatt av sine barnebarn.

(fortsettes)

En god latter - falske beskyldninger

I dag fikk May Sissel og jeg en like god latter  som denne afrikanske gutten. I et forsøk på å sverte meg går Christian Finne og Torgeir Tønnesen ut i avisen Dagens debattforum ganske friskt ut. Christian Finne i velkjent stil med å beskylde meg for 'åpenbart å ha en annen ånd',, fordi jeg er venn med Roy Godwin, mens Torgeir Tønnesen på sin side beskylder meg for å 'reise med fly og bo på dyre hoteller på menighetsmedllemmenes tiende og pengegaver. Et snuskete system hvor de beriker hverandre materielt.'

Da kan jeg fortelle Torgeir Tønnesen at jeg ikke flyr. Helsemessige årsaker tillater ikke det. Vi kjører som regel bil, mil etter mil. Det er slitsomt for en Parkinsons-pasient. Min kone og jeg bor som regel privat, og vi beriker oss ikke av noen. Noen steder betaler vi til og med reisen selv, ellers følger vi de  vanlige honorarsatsene som er helt vanlige for de fleste kirkesamfunn. Ikke noe sted har vi beriket oss.

Vi fikk som sagt en god latter i dag.

Men det er et visst alvor i dette, når noen retter så grove beskyldninger mot oss. Likevel faller det tilbake på dem selv.

Den som hater sin bror

'Den som hater dreper Gud i seg selv og i hans barn og mister evnen til å se i sin neste en bror og høyt elsket med-kjemper.'

- Patriark Pavle av Serbia (1914-2009). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

'Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket. Den som elsker sin bror, blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham. Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går, for mørket har blindet hans øyne. (1.Joh 2,9-11)

Et profetisk ord for 2019, del 3

Her er tredje delen av det profetiske budskapet til Clifford Hill:

Den trofaste rest er 'en stubbe i landet'. Jesaja 6,13 er av stor betydning som vi trenger å studere. Som et eiketre etterlater seg en stubbe når det felles, 'slik skal en hellig sæd (hellig rest) være den stubb som blir igjen av folket.'

Issachar Ministries har et spesielt kall til å mobilisere den eldre generasjonen troende og se på den som en ressurs. Herren har gitt Monica og meg en levende lignelse. I hagen vår hadde vi et vakkert gammelt plummetre som bar smakfull frukt. I forbindelse med en veldig tørr sommmer for
omlag seks år siden bar dette treet mye frut. Da kom det storm og den kraftige vinden blåste treet over ende. Vi hadde ikke noe annet alternativ enn å høste det, og hugge det opp til ved. Med stor sorg i hjertet kuttet vi treet ned nesten til bakkenivå og etterlot bare en stubbe. Men til vår store forundring har et annet tre vokst opp fra stubben og de to-tre siste årene har det båret frukt - ikke akkurat den samme, men av god kvalitet og absolutt spiselig!

Herren talte til oss gjennom denne lignelsen om at stubben kan produsere god frukt. På samme måte som med pottemakeren som arbeidet med dreieskiven når Jeremia ble kalt til å oppsøke ham (Jeremia 18) og leiren som pottemakeren arbeidet med ble til noe annet enn det som var hensikten. I stedet for å kaste leiren la pottemakeren den på dreieskiven igjen og omskapte den - ikke til den originale vakre vasen som passet for en velstående persons stue, men en brukbar krukke som ville velsigne en travel husmor i hennes kjøkken.

Budskapet til den trofaste rest er at Herren ikke kaster bort noen av sitt folk, selv når de har rotet til livene sine. Omvendelse og gjenopprettelse er nøkkelen till Herrens hensikter med alt Hans folk og det er dette budskapet om frelse gjennom død og oppstandelse som er selve evangeliets hjerte. Det skulle alltid bli presentert som en del av det håpets budskap som skulle presenteres av den trofaste rest.

(fortsettes)

Våre brødres anklagere og baktalere

For en del år siden hadde en mann et syn hvor han så horder av onde ånder som gikk til angrep på kristne. Det som forskrekket ham var ikke selve angrepet, men det han så: På ryggen av flere av disse onde åndene satt det andre kristne som styrte dem! Disse forstod ikke at de ble brukt i et djevelsk komplott mot andre kristne.

Det er underlig hvor mange som bagatelliserer baktalelse.  De er så opptatt av sannhet, ren og ubesmittet lære. De påstår at de ikke dømmer, bare bedømmer. Men de sitter ofte bak skjermer og snakker med andre som sitter bak en skjerm, og snakker om en person de aldri har snakket med, kanskje aldri trufffet og har gjort seg opp en mening om vedkommende.

Hva skjer når vi baktaler? Da låner vi øre og stemmen vår til den onde.

Den onde kalles i Åpenbaringen for 'våre brødres anklager'. Anklageren er kjent for dette: 'han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.' (Åp 12,10)

Husk: vi kan lett bli en del av anklagerens stemme! Uten at vi vet det.

Vi baktaler et Guds barn, som er kjøpt fri på grunn av Jesu dyrebare blod, uten at vedkommende får forsvare seg for vår baktalelse. Hvordan ser Herren på det? Kan det være at Herren er på vedkommendes side og tar ham eller henne i forsvar på grunn av den  urettferdige behandlingen vedkommende utsettes for? Om det er tilfellet, kjemper vi jo mot Herren. Det er noe å tenke over.

Når reflekterte vi sist over ordene fra 1.Kor 6,9-10:

'Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Verken ... eller BAKTALERE ... skal arve Guds rike.'

La oss fremsnakke hverandre, tale vel om hverandre og velsigne hverandre dette året, selv om vi  kan se litt ulikt på ting.

Et profetisk ord for 2019, del 2

Her er andre del av artikkelen til dr. Clifford Hill (bildet), og hans profetiske analyse av det som skjer og vil kunne skje i 2019 og i årene fremover. Clifford Hill er sosiolog og teolog:

Så, hva er det Gud gjør? Hva er det skjer rundt oss i Storbritannia? En umerket beskrivelse er gitt oss i Esekiel 12,2: 'Menneskesønn! Du bor midt iblant den gjenstridige ætten, som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å hører med, men ikke hører. For en gjenstridig ætt er de.' Dette gis oss som en nøkkel til å forstå det som skjer i vår nasjon - en nasjon som er under dom hvis ledere ikke har noen visjon, som virrer rundt i forvirring og ser etter løsninger som ikke er å finne; fordi det ikke er noen politisk løsning på nasjonens åndelige krise.

Men dette er ikke bare tilstand hos våre politiske ledere. Dette er en tilstand som berører kirkeledere i alle trossamfunn. Flesteparten av dem har enten blitt sugd opp av malstrømmen til den sekulære humanismen i en etter-kristen verden eller har trukket seg tilbake til en koselig pseudo-bibelsk verden, som får sin føde fra den pastorale trøsten som gis til flokken. Vi har mistet den profetiske skarpheten som finnes i evangeliet og proklamerer ikke lenger fryktløst det uforanderlige Guds ord til en fortapt generasjon! Jesu ord i lignelsen om såmannen passer godt på kirken i Storbritannia i dag:

'For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke.' (Matt 13,13)

De forstår ikke fordi de ikke har Guds Ånd. Paulus gjør dette veldig klart i 1.Kor 2,14: 'Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For der er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.'

... men den trofaste resten kan si: 'Men vi har Kristi sinn'.

Den trofaste resten i dagens Storbritannia består for det meste av den eldre generasjon: men Gud er i  ferd med å gjøre noe bemerkelsesverdig! Han bruker opprørets-ånd som feier over nasjonen til å føre unge menn inn i sitt rike.

Det er mange tegn som viser at tenkende unge mennesker er gått lei av politikernes antikverte tenkning og at de i sin søken etter sannheten avviser den postmoderne filosofien som har ført samfunnet frem til det stadiet vi opplever i dag. De kan se den sosiale ødeleggelsen som er portrettert i sosiale medier som er et speilbilde av deres verden. Gud bruker faktisk denne opprørsånden til å fremme sine hensikter. Unge mennesker slår seg nå i lag med den trofaste resten og det er Guds hensikt å forsikre seg om at Hans verdifulle ord som er blitt bevart i de gamle skinnsekkene ikke skal gå tapt, men vil bli øst inn i nye skinnsekker før den eldre generasjonen hentes hjem til herligheten.

(fortsettes)

Hvordan Gud på en mirakulløs måte ga Lance Lambert et hus i Jerusalem

Denne dagen ble annerledes enn hva jeg hadde planlag. Meningen var å delta på en minnemarkering for Holocaut-ofre i Minneparken i Gjøvik. Været satte en stopper for det. Jeg tåler kulde så dårlig, og det ble for utfordrende å sitte stille i en rullestol, selv om det hele ikke varte på lenge. Men jeg må innrømme at jeg fikk litt dårlig samvittighet, siden dette er minnedagen for alle de jøder som ble utryddet av nazistene.

Men nå skal du få del i en spennende og svært fascinerende historie fra livet til den messianske jøden, Lance Lambert (bildet), en av de bibellærerne jeg setter stor pris på. Dette er historien om hvordan  han fikk sitt vakre hjem i Jerusalem. Lance, som jeg har hatt gleden av å treffe ved ulike anledninger, er hjemme hos Herren nå. Han forteller om dette troseventyret i forbindelse med et TV-intervju jeg hørte i dag. Jeg skal forsøke å gjengi det for deg:

Ved en anledning opplevde Lance Lambert at Gud kalte ham til å reise til Israel for å bosette seg der. Lance forteller at han hørte en stemme som sa: 'Vend tilbake til ditt eget folk.' Han ignorerte Guds kall. Tre måneder senere hørte han denne stemmen igjen. Også denne gangen var han i ferd med å legge seg for å sove. Også denne gangen ignorerte Lance Lambert stemmen. Men når Gud talte for tredje gang, ga Lambert etter og sa: 'Jeg trenger et tegn på om dette virkelig er deg, Herre. Om du kan gi meg et godt hus i Jerusalem hvor jeg kan leve lykkelig, tar jeg det som et tegn på at dette er virkelig deg.'

I løpet av noen måneder hadde Gud gitt Lance Lambert et hus i Jerusalem. Det var et gammelt hus, som måtte renoveres. Det skulle egentlig bli VIP-boligen til Israels Museum, men så blir sønnen til presidenten for museet drept i Yom Kippur krigen, så museet gikk bort fra dette renoveringsprosjektet.

Dermed måtte Lance Lambert skaffe tilveie 10.000 dollars som første avdrag på pengene han skulle betale for huset. Problemet var at Lambert ikke hadde penger, så hvordan skulle han skaffe 10.000 dollars?

CORRIE TEN BOOM

Det er her Corrie ten Boom kommer inn i bildet. Corrie ten Boom hadde overlevd det forferdelige oppholdet i konsentrasjonsleiren Ravensbrück, hvor hennes søster døde. Den hollandske familien ten Boom hadde skjult jøder under krigen. For det var Corrie og hennes søster sendt til konsentrasjonsleiren for å dø.

En dag befinner Lance Lambert seg i sentrum av Jerusalem. Her hører han en kjent stemme. Det er Corrie ten Boom som roper på ham. Hun er forundret over å se Lance Lambert og lurer på hvorfor han er der. Han forteller henne om huskjøpet og at han trenger penger på grunn av huskjøpet.

'Da må vi be,' sier Corrie ten Boom og de to blir enige om det.

Tidlig om morgenen dagen etter banker det på døra der Lance Lambert befinner seg. Utenfor står Corrie ten Boom med en brun papirpose som hun overrekker Lance.

'Her er de 10.000 dollarene du trenger,' sier hun.

Hun hadde oppbevart denne store pengesummen i den brune papirposen etter at hun hadde fått pengene fra en hollandsk mangemillionær. Pengene skulle hun gi, hadde millionæren sagt, til en messiansk jøde som skulle skaffe seg sin første bolig!

FLERE BØNNESVAR

Litt senere hører Lance Lambert telefonen ringe, idet han skal låse opp døra til det huset hvor han befinner seg. Det er fra en amerikansk venn. Han er litt bestyrtet, og forteller at han har forsøkt å få tak i Lance hele dagen og var bekymret. Noen i menigheten hans hadde fått det for seg at Lance hadde blitt kidnappet av PLO. Lanse kunne derimot berolige ham om at alt var i orden, men at han manglet penger til et huskjøp. 'Men de pengene er underveis,' kunne amerikaneren fortelle. Han hadde sendt penger til Lance i tilfelle det måtte utbetales løsepenger i den påståtte kidnappingen!

Men fremdeles manglet det penger. En dag Lance Lambert vandret gatelangs i Jerusalem kom en mann løpende heseblesende mot ham. Det viste seg at han var en tysk reiseleder. Mannen overrakte en tykk konvolutt til Lance og kunne fortelle at det var en gave samlet inn av tyske kristne som ville betale på den gjelden de hadde i forhold til det jødiske folk. Lance takket og tyskeren løp tilbake til turistbussen som ventet på ham. Da Lance kom hjem åpnet han konvolutten. Der lå resten av pengene som trengtes til å kjøpe huset i Jerusalem!

Aldri glemme

I dag - på den Internasjonale Holocaustdagen - minnes vi alle jøder som ble utryddet i de forferdelige utryddelsesleirene til nazistene. Her hjemme tenner vi lys og minnes Jaffe-familien, en jødisk familie som var bosatt her på Gjøvik.

Vi må ikke glemme. Høyrenasjonalister marsjerer i gatene i flere norske byer. Antisemittismen brer om seg. Jøder trues i europeiske byer, også i Norge.

Oppdateringer og bønnesvar

Denne morgenen våkner jeg med noen ord på mine lepper: 'Ha takk, o Jesus, for korsets smerte, for døden og dine mange sår...' Djup takknemlighet fylte mitt hjerte for Getsemane og Golgata. Vi må stadig vende tilbake til det sentrale: Jesu Kristi kors, Hans lidelse, død og oppstandelse. Der finnes også hjelpen og  legedommen for våre egne sår og våre smerter.

Med Lars Oftedal synger jeg videre: 'Snart er vi hjemme og står for tronen, hva gjør det da om solen har oss brent? Når hytten faller, så får vi kronen, og all vår trengsel er for alltid endt.'

May Sissel og jeg har så mye å være takknemlig for: I går kom gode venner på besøk. De hadde med seg mange sekker med ved. Tenk hvilken omsorg og kjærlighet. Her var det både bjørk og granved, så nå skal vi slippe å fryse denne vinteren! Vedlageret vårt var i ferd med å gå helt tomt, og verken May Sissel eller jeg har krefter til å sjaue med ved, så da er dette var veeeeeeeeeeeldig kjærkomment. Og et stort bønnesvar.

Jeg har slitt med lite søvn over flere uker. Fikk ikke sove før klokken 03.30 og opp igjen 08.00, dag etter dag, uke etter uke. Med smerter og stor stivhet i kroppen og med lite søvn blir man sliten, veldig sliten. Mens May Sissel og jeg var hjemme hos Sonja og Gunnar Brudeli i forbindelse med bønneuka i Askim. spurte jeg om de kunne be for meg. Etter det har jeg sovet godt og lenge.

Flere spør om hvordan det går med talegjenkjenningsprogrammet TUVA. Etter at NAV har hatt saken til behandling i åtte uker, fikk jeg en elektronisk melding om at de trengte åtte nye uker på å behandle saken! Jeg er takknemlig for at dere fortsetter å be om at jeg kan få dette, da utfordringe med å skrive er veldig store. Det er så frustrerende at  jeg stadig kommer borti taster som gjør at jeg sletter det jeg har skrevet.

Flere spør også om hvordan det går med den elektriske rullestolen. Vel,  den  er kommet, men jeg kan ikke bruke den. De har rett og slett sendt feil rullestol. Ryggen må skiftes ut, og den mangler nakkestøtte. Først tok det litt tid å innrømme dette for NAV systemet, så vedsto de seg feilen, og skulle sende ny rygg, men så fikk jeg kontrabeskjed og da måtte jeg ta bilder av stolen og sende dem  inn. Nå står saken der. Nå er det ikke sikkert om det lar seg gjøre å få en nakkestøtte til denne typen stol. En nakkestøtte ville utgjøre hele forskjellen for meg, og det er akkurat denne rullestoltypen som er som laget for bilen vår.

Jeg venter også på brev fra Fylkesmannen vedrørende førerkortet mitt. Jeg bestod den kognitive testen, så nå er det opp til byråkratene om jeg får førerkortet igjen.

Takk til alle dere som ber for oss, tenker på oss og har omsorg for oss.

Et profetisk ord for 2019, del 1

Clifford Hill (bildet), britisk sosiolog og teolog er en profetisk røst mange låner øre til. I en menneskealder snart har han kommet med presise samfunnsanalyser basert på Bibelen. Han er kjent som en bønnens mann.

I sitt siste nyhetsbrev skriver han om hva han 'ser' profetisk for 2019. Jeg har forsøkt å oversette noe av det han skriver, da jeg finner det svært interessant, ikke bare for Storbritannias del, men også for Norge:

"Vi trer inn i en tid av intens turbulens som er av stor betydning for denne nasjonens historie. Det er svært viktig å forstå hva Gud gjør og ikke bli blindet av hva mennesker gjør. Hva er det Gud gjør i dag?

Tidligere har Gud talt til oss om at nasjonene rystes. Tilbake i 1986 understreket Han for oss ordene fra Haggai 2,6-7: 'For så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land...' Mye av det vi ser i dag er at Gud aktivt skaker nasjonene, i det Han avdekker korrupsjon og endevender institusjonene menneskene har satt sin lit til; som er en moderne form for avgudsdyrkelse. Vi trenger å holde blikket festet på Ham og forstå hva Han gjør.

Det finnes fremdeles en trofast rest av bibeltroende kristne i Storbritannia i dag som det virkelig er behov for i disse omskakende tidene. Budskapet Jesus gir i synagogen i Nasaret når skriftrullen som inneholder profeten Jesaja overrekkes Ham er viktig.

Jesus velger å lese fra kapittel 61: 'Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap..." Hele dette kapitlet er betydningsfullt for den trofaste rest som finnes i dag, og vi trenger å studere det grundig. Den trofaste rest vil bli kalt 'rettferdighetens terebinter' og 'Herrens plantning til hans ære.' Deres oppgave er 'å bygge opp igjen der som ble ødelagt i eldgammel tid.' Å gjenskape nasjonens sannhetens bibelske fundament som denne nasjonen ble grunnlagt på. Dette krever studier og teamarbeid, at vi arbeider sammen, snakker vel om hverandre og i alt holder blikket festet på Herren og bare gjør det som Han ber oss om å gjøre. Et nøkkelord er Joh 5,19: 'Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.'

(fortsettes)

Det mest utrygge sted for et barn er i mors liv

Det farligste sted å oppholde seg for et spedbarn er i mors liv. Det er ytterligere slått fast etter at delstaten New York har fått en ny lov som tillater fosterdrap helt frem til fødselen. Den nye loven ble stemt fram til stor jubel og applaus fra Demokratene som har fått støtte fra den tidligere utenriksministeren, Hilary Cllinton.

Her hjemme varsler kultur- og likestillingsminister Trine Skrei Grande, omkamp om tvillingabort bare 'teknikken er på plass'.

Barnet i mors liv har ikke vern. Det kan drepes.

De har arbeidet målbevisst og systematisk i 12 år de amerikanske aborttilhengerne for å få igjennom den såkalte 'Reproduction Health Act', som avkriminaliserer aborter etter 24 uke. Her hjemme arbeider både Unge Venstre og Fremskrittspartiets Ungdom med å utvide nåværennde abortlov. Det er de samme kreftene som står bak. Mennesker som ikke har syn ellers sans for at et barn i mors liv har noen verdi. Når den nye loven ble vedtatt i staten New York, ble den vedtatt med 38 røster for og 28 mot.

Med den nye lovteksten kan leger, jordmødre og praktiserende sykesøstre foreta selve abortinngrepet. Det gjelder hele graviditeten.

Men delstaten New York er ikke alene om dette. Abort frem til fødselen har vært praktisert i et dusin andre steder i USA en god tid allerede. Dette gjelder Alaska, Colorado, New Hampshire, New Jersey, New Mexico, Oregon, Vermont og District of Colombia.

Den nye loven ble stemt over på årsdagen for Roe mot Wade saken i 1973. Roe mot Wade saken er en domsslutning foretatt av amerikansk høyesterett som innebærer at alle de amerikanske delstatene ble tvunget til å innføre abort. Både religiøse og konservative grupper har lenge forsøkt å stanse 'Reproduction Health Act, men i og med at Demokratene nå fikk majoriteten i Senatet i november, gikk denne loven igjennom i New York delstatssenat.

Et profetisk budskap for 2019

"Vi tror 2019 er året for en manifestering av en 'større kjjærlighet', en kjærlighet verden ennå ikke har sett.

Mellom Brudgommen og Hans Brud, mellom fedre og mødre, sønner og døtre; Guds ene sanne familie."

- Watchmen for the Nations

Gud er helt nær

"En ortodoks teolog fra Bukuresti, fader Staniloae (bildet), som har sittet i fengsel for sine politiske synspunkter, skrev en gang noen ord som er så viktige at man gjerne skulle kunne dem utenat:

Jeg søkte Gud i menneskene i min egen landsby, senere i bøker og ideer. Men dette ga meg verken fred eller kjærlighet. En dag oppdaget jeg, mens jeg leste fra kirkefedrene, at det faktisk var mullig å møte Gud i bønnen. Litt etter litt forsto jeg at Gud var helt nær, at han elsker meg, og at mitt hjerte åpner seg for andre når jeg er fylt av hans kjærlighet. Jeg forsto at kjærligheten er fellesskap, med Gud og med andre. Og uten dette fellesskapet er alt bare sorg og forlatthet."

Hellige Ånd, nærværets mysterium
du overstrømmer oss med en godhet som aldri tar slutt.
Denne godheten lar et liv få blomstre inni oss,
et liv i ydmyk tillit ... Og vårt hjerte blir lettere.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum/Norges kristne råd, side 21.

Kappes om å hedre hverandre: Asle Ambrosius Dingstad, del 21

I dag, på hans 73 års dag, vil jeg gjerne få hedre Asle Ambrosius Dingstad (bildet), sognepresten i St.Johannes Døperens menighet i Oslo. Han er ikke bare prest, men forfatter, forlagssjef, oversetter og sjelesørger. For meg er han en venn jeg verdsetter høyt.

Dingstad var i sin tid en høyt betrodd og anerkjent prest, ja, sågår bispekandidat i Den norske kirke. Men så skulle troskapen mot Bibelen og det løftet han avla når han ble vigslet til prest få store og alvorlige følger for hans liv og tjeneste. Sammen med flertallet av biskopene i den kirken han tjente og var blitt så glad i kunne ikke Dingstad si ja til homofilt samliv som legitim samlivsform. Det skapte store problemer med hans egen biskop, Sigurd Osberg. Asle Dingstad så seg nemlig nødt til å frasi seg biskopens tilsyn, noe som også i sin konsekvens førte til at Dingstad ikke anerkjente biskopen som rettelig biskop. Dingstads tilsynsnekt førte til at Osberg i 1998 reiste læresak mot Asle Dingstad som da var blitt prost, og kirkens lærenemd ga Osberg medhold i at Dingstad ikke kunne nekte biskopens tilsyn. Det førte til at Asle Dingstad frasa seg sitt embede.

Jeg vet ikke om vi helt har forstått rekkevidden og betydningen av den profetiske handlingen Asle Dingstad utførte. Dette er en mann som var villig til å miste kappe og krage for sin troskap mot Guds Ord. Slik står det djup respekt av.

Så skulle han finne sitt åndelige hjem i Den Nordisk Katolske Kirke. I forbindelse med en samtale vi hadde for en god tid tilbake beskrev han denne overgangen slik med å sitere fra Salme 84: "Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud. Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud." Jeg minnes tårer nedover Dingstads kinn når han fortalte meg dette.

Asle Dingstad har tilhørt den høykirkrlige delen av Den norske kirke, hvor det liturgiske livet har vært selve livsnerven. Utallige er de blitt samlingene til kirkelig fornyelse på Granavollen hvor jeg også har hatt gleden av å ha delt fellesskap med fader Asle Ambrosius.

I et intervju med Vårt Land onsdag denne uken blir Dingstad spurt hvordan han ser for seg fremtidens kirke i et sekulært samfunn. Journalisten, Olav Egil Aune spør Dingstad om han se for seg fremtidens kirke som en undergrunnskirke? Til dette svarer Dingstad svært interessant, kanskje ja, kanskje profetisk? "Det er spennende å tenke den tanken - ja, jeg tror det at fremtiden ligger der. Jeg ser for meg de små fellesskapene - at presten mer og mer må innstille seg på å reise rundt i de små husfellesskapene og feire messe der. Jeg har aldri tvilt på at kirken er på plass og gjør sin gjerning som en surdeig der den er."

Det siste jeg tenker på når tenker på Asle Dingstad er ordet 'mørkemann'. Det passer overhodet ikke. Hos ham møter du den rungende latteren, det varme smilet, den gode klemmen og en som har evnen til å lytte og undre seg. Asle Ambrosius bærer Guds rike med seg.

Gud, så slitsomme enkelte kristne kan være

I dag er jeg sliten, oppgitt og lei. Av kristne som ber meg om å omvende meg og beklage at vi har invitert en katolikk til å tale på en dagretreat vi skal ha Kristi himmelfartsdag. Som om vedkommende har noe med det. Vi inviterer hvem vi vil, uavhengig av hva andre måtte mene.

Jeg er så inderlig lei av disse som stadig skal rette på meg, som mener jeg er villfaren, og som mener at jeg er på vei mot fortapelsen. De selv er selvsagt på rett vei, og har alt sitt på det tørre. Det synes som om de har en gudgitt oppgave i å refse og være ufine. De baktaler, tillegger meg å ha meninger jeg ikke har, men det er visst ingen synd i deres ører. De har aldri noe godt å si, trykker aldri liker på noe av det jeg legger ut på sosiale medier, men med det samme jeg legger ut noe de ikke liker, sier de fra så det holder - gjerne i private meldinger. Ufine meldinger.

Vi må gjerne være uenige, men hvorfor ikke med litt vennlighet og omtanke?

Jeg strever hver eneste dag for å holde meg oppe. Skjelvingene på grunn av Parkinsons preger mine hverdager. Det å skrive er en stor utfordring, men jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg kommer til å fortsette så lenge jeg har krefter. Er det for mye for langt å spørre om mine meningsmotstandere kunne ta litt hensyn til en som sliter med en så alvorlig sykdom som Parkinsons? Er dere så full av kjærlighet som dere mener dere å være? Har dere tenkt på at angrepene deres kan ha motsatt effekt?

Men noen av dere mener også at jeg bare bruker sykdommen min og at jeg må tåle såpass. Jeg håper dere aldri får de helseutfordringene jeg har, og må kjempe for tilværelsen som jeg må gjøre. Da hadde dere kanskje spart dere for en så sårende kommentar. Eller er alt ok så lenge dere er sikre på at dere har rett, og jeg tar feil.

Heldigvis fikk jeg besøk av en god venn i dag. Det var oppmuntrende. Enkelte dager kan man være langt nede. Da er det det godt å ha noen som forstår og som man kan le litt sammen med.

Og til dere som sier: Dette må du ikke bry deg om. Forsøk å forestill hvordan det er å være syk å få de meldingene jeg får.

Må Gud hjelpe oss!

'Når menneskelig liv devalueres og grusomheter som Holocaust, slaveri, sex-trafficking, og abort finner sted, må Gud da hjelpe oss når vi ignorerer vårt kall til å konfrontere ondskapen.

Pastorer er kalt til å være søyler som støtter opp om sannheten og forsvarer troen.

"Vi trenger flere profeter i våre talerstoler og færre dukker." (Leonard Ravenhill)

Vi trenger menn og kvinner fylt med Guds Ånd i stedet for denne verden. Denne kampen handler om vår nasjons sjel. Det er vårt valg - bli stående eller falle.'

- Shane Idleman. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

Et tilbakeblikk

"Før Mega-kirkene, lys-showene, røykmaskinene, den kristne rockemusikken og kløen i ørene var dette stedet hvor sjeler ble frelst, salmer sunget og predikantene forkynte Guds ord, besøkte de syke, og pastoren kjente folk i forsamlingen personlig."

- Rubel Israel. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Bønnens velsignede mangfoldighet

En kristens bønneliv er mangfoldig. Bibelen beskriver frie bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser, klagesanger, lovprisninger, liturgiske bønner brukt i tempelet, synagogen og menigheten, tidebønner, bønn i tunger, bønn i Ånden, og den forteller oss at bønner blir bedt knelende, sittende, gående og liggende, stille og noen ropes ut.

Mitt råd er derfor dette: ikke fremhev en form fremfor den andre! Den ene formen er ikke noe bedere enn den andre. Noen bønneformer kjennes mer naturlig for noen, men fremmed for andre. La oss ikke bruke det mot hverandre, men sette pris på manfoldet.

Min erfaring er at bønnelivet vårt kan endres av ulike årsaker og grunnet ulike faser vi befinner oss i.

Bønn måles ikke i antall ord vi ber, heller ikke hvor salvelsesfull stemmen vår er, hvor flinke vi er til å forme ord, om vi er høylydte eller stille.

Gud ser til hjertet.

Husk at det er mulig å forme ord med leppene våre, uten at hjertet vårt er med. Vi kan forme flotte ord, uten at hjertet er berørt: 'Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.'

Og glem ikke dette: Vi ber til Far, ikke for å imponere dem som eventuelt hører oss.

En gripende martyhistorie

24. januar 1539 skjer det noe svært gripende på bytorget i Rotterdam. En mor, som er dømt til døden for sin tro, spør om noen i folkemengden som skal være vitner til den nært forestående drukningen, kan ta vare på hennes 15 måneder gamle sønn, Isaiah. En baker svarer at han kan ta seg av gutten. Han har fem fra før. Hendelsen er illustrert via et kobberstikk av Jan Luyken (bildet), som har illustrert mange av de grufulle henrettelsene av 'gjendøperne' (anabaptistene).

Anneken Jans er en av mange anabaptister som lider martyrdøden denne dagen, for ganske nøyaktig 480 år siden i dag. Deres eneste forbrytelse var at de hadde et annet syn på dåp, nattverd og menighet, og var pasifister, enn den rådende kirke.

Før Anneken Jans ble druknet skrev hun et gripende brev til sin 15 måneder gamle sønn. Det var hennes testamente. Jeg har brukt deler av dagen i dag til å minnes Anneken ved å lese hennes gripende brev. Det er gjengitt i Martyrs Mirror, en samling martyrhistorier. Hele tittelen er: 'Det blodelige teater eller Martyrspeilet til de forsvarsløse kristne som døpte ene og alene på bekjennelsen av troen og som led og døde for Jesu vitnesbyrd skyld, deres Frelser. Fra Kristi tid til 1660.' De kunne det der med lange titler den gangen. Boken er på hele 1159 sider i stort format.

Brevet til Anneken Jans er egentlig et grundig bibelstudium. Den arven hun etterlater seg er et langt brev full av henvisninger til Den Hellige Skrift, slik at Isaiah, når han er gammel nok til å lese, selv kan finne ut hva Guds ord sier. Brevet er svært interessant, ikke bare som en mors kjærllighetsfulle brev til en sønn hun aldri fikk se vokse opp, men det er samtidig et gripende vitnesbyrd om hvordan disse foraktede kristne verdsatte Bibelen og hvordan de hentet næring til troen ved å lese den og tilegne seg den.

Når problemet blir at du tilhører en frimenighet

Det er en selsom opplevelse å lese hovedoppslaget i dagens Vårt Land, hvor stortingsrepresentanten Freddy Andre Øvstegård fra SV mer enn antyder en konspirasjon om et komplott mellom visse aktører, noe som har ført til at tre av fire KrF politikere som skal utarbeide norsk religionspolitikk tilhører samme  frimenighet i Oslo, nemlig Oslo Misjonskirke Betlehem.

Til Vårt Land sier Øvstegård, som forøvrig sitter i Familie- og kulturkomiteen i Stortinget:

"Det sår vesentlig tvil når et så lite miljø setter et så stort fotavtrykk i departementet som har ansvaret for tros-og livssyns-Norge. Trosloven Stortinget skal vedta denne våren vil legge rammeverket for religionspolitikken i et Norge som ikke lenger har en statskirke."

Senere i intervjuet problematiserer Øvstegård spørsmålet om hvorvidt disse tre kan ta uhildede avgjørelser i tros-og livssynsspørsmål.

Ville det ha vært bedre for stortingsrepresentanten fra SV at de tre hadde vært medlemmer av Den norske kirke? Tenk om de også kom fra en og samme menighet? Det er ikke så lenge siden man måtte være medlem av Den norske kirke for å inneha visse regjeringsposisjoner. Hele saken oser av en mistenkeliggjøring av norsk frikirkelighet. Dette forsterkes ved at kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum forutsetter at de tre både har kompetanse med hensyn til trosfriheten og kjennskap til Den norske kirkes utfordringer. Skulle ikke medlemmer av en norsk frimenighet ha det? Eller er dette en kompetanse som bare medlemmer av Den norske kirke besitter? Det er ikke så mange år siden norske frimenigheter ble forfulgt av Kirken, Den norske. Fremdeles merkes det i visse sammenhenger Den norske kirkes overlegenhet.

Oslo Misjonskirke er trygt plassert i kristen-Norge. Menigheten er en del av Misjonskirken Norge, som ble startet i 1884. Det er altså ikke en døgnflue vi snakker om. Menigheten driver en allsidig virksomhet med et tydelig samarbeid mellom ulike kirkesamfunn og har et godt rykte på seg i hovedstaden. Her finnes det absolutt kompetente mennesker til å ta på seg verv i de fleste områder av samfunnslivet. Hva angår de tre som er omtalt i denne saken så forstår de seg godt på spørsmål knyttet til tros-og religionsfriheten. Tross alt har Det Norske Misjonsforbund - nåværende Misjonskirken i Norge vært en av de fremste pådriverne for tros-og religiponsfrihet i Norge og utlandet. Det skyldes ikke minst hedersmannen, kirkehistorikeren og forfatteren Ingulf Diesen som i hele sitt liv kjempet for den.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 5

Jeg avslutter denne serien med å gjengi en artikkel om en moderne 'Kristusmystiker'. Det illustrerer kanskje bedre enn noe annet hva som ligger i dette begrepet:

'I den såkalte Flodbergkretsen som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet i Gamla stan i Stockholm, leste og delte man med hverandre litteratur fra den klassiske kristne mystikken. En av de bøkene de elsket mest, var Madame Guyons 'Bønnen'. Dette lille heftet fikk Linnea Hofgren (1868-1921) låne en sommer hun var på besøk på landet. 'Jeg lengtet etter å gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg', forteller hun i dagboken min. 'Jeg forsøkte, men jeg fikk det ikke til.' Hun reiste tilbake til byen der hun trakk seg tilbake i ensomhet på rommet sitt. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

Linnea Hofgren var fysisk skrøpelig og syk store deler av livet. Hun begynte å gå på Henrik Schagers bibelforelesning i Stockholm og ble en aktiv del av den økumeniske kretsen. Hennes kall i livet var bønnen. I de etterlatte notatene sine forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: 'Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje.' Svaret kom fort som lynet: 'Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt av å være mennesker til lags....Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn.'

Hele livet ble Linnea Hofgren misoppfattet av mange. Hun bevarte hemmeligheten sin for seg selv. Det hun fortalte i dagboken, fortalte hun ikke til noen andre. Hun skrev derimot en rekke sanger. Den mest kjente av dem, 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen,' synges fortsatt i mange kirker.

Den 26.januar nådde Linnea Hofgren sitt livs mål. Lyktetenneren Carl August Flodberg, som sto henne nærmest, var en av dem som bar kisten hennes. Da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et lite barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Peter og Joel Haldorf: De fulgte Jesus. Luther 2015, side 33.

Den bedende munken fra Tinnsjøen er 87 år

I kveld hyllet vi bror Robert, den bedende munken fra Tinn i Telemark i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Den stillfarne amerikaneren, har oppholdt seg mer enn 50 år på den vesle husmannsplassen i ulendt terreng på en høyde over Tinnsjøen, og snakker 'tinndøl' bedre enn lokalbefolkningen. Han er 87  år i dag.

I en liten kommunitet - Hylland munkelyd - lever bror Robert sammen med noen andre munker, et stillferdig liv i bønn. Han er en forunderlig mann som bærer med seg Guds nærvær, og har du møtt ham glemmer du det aldri.

Finn-Rune Stabell, som kjenner fader Robert godt, leste to dikt i anledning 87 års dagen. Det ene er skrever av søster Eva Dahl ved Engen kloster:

Munken i Tinn Austbygd

Det stend ei søyle av signing
ved Tinnsjøens bratte skrent
med hender strakte ut over verda
med augo mot himmelen vendt.

Han ber om kjærleik og miskunn
for alle som bur på jord.
Han kjenner den børa dei ber på.
Kvar fattig, kvar liten og stor.

Der har han stade i skogen
i førti og fleire år
med vatnet fraus steinfast i bekken
og foten vært sliten og sår.

Der har han stade på skrenten
med vårsol på vollen skein.
Og vindane leika i lauet
og fuglane fløyta frå grein.

Han kom i sin beste alder
no er han av elde brekt
men anden og kraften i bøna
fekk vinterens frost ikkje knekt.

Ein gong vil ei grav i skogen
ved Tinnsjøens bratte skrent
få vera ei bøn for all jorda
og aldri den bøna vert endt.

Det andre diktet har Finn-Rune Stabell skrevet:

Lønnetre i Hylland

Det var en søndag
i oktober og solen
var gått ned.

Han stod der
under treet
det var et lønnetre

Han stod der
gammelmunken vi
andre kunne se

at mannen treet
lyste og rundt var
ro og fred

et knippe gule blader
et knippe av hans smil

var solen vi så lyse og
jaget bort var vår tvil.

Billedtekst: Fader Robert, meg, Finn-Rune Stabell og munken Serafim. Bildet er tatt 29. september 2010.

Tre knuter, tre påminnelser, ett levd liv

Jeg har knyttet tre knuter på lærlenken til et av korsene jeg bærer. De tre knutene skal minne meg på tre ting jeg har forpliktet meg på innfor Gud. De tre knutene representerer disse tre ordene:

* sårbarhet
* enkelhet
* enhet

De tre knutene representerer de tre tingene Gud har kalt meg til i denne fasen av livet mitt.

Gjennom de begrensningene de kroniske sykdommene mine gir, ber jeg om å få vise en kroppsliggjort tro, en ærlighetsteologi, et sant liv. Et viktig bibelord for meg er Fil 1,20: 'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd foe alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.'

Vi lever i et komplisert samfunn, med høye krav og høyt tempo. Tidens gud er Mammon. Herren ber oss om å velge mellom Gud og avguden Mammon. Jesus sier: 'Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.' (Matt 6,24) Den andre knuten skal minne meg på følgende: Hvordan kan jeg forenkle? Det gjelder alle områder av livet.  Et enklere liv. Et enklere språk.

Den tredje knuten handler om hvordan jeg forholder meg til mine trossøsken. 'Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.' (Joh 17,21),

Tre knuter, tre påminnelser, ett levd liv, en bønn. Korset.

Dager med skodde

Sikringskost for dager med skodde! Det synes jeg er en passende beskrivelse av R.S. Thomas: 'Ein stad mellom tru og tvil' - dikt i utvalg - i stilsikker og nydelig gjendikting av Hans Johan Sagrusten.

Det er underlig dette, men den walisiske presten og poeten Ronald Stuart Thomas har en egen evne til å finne meg. Særlig på vanskelige dager. Slitsomme dager, Dager da kreftene er få og små. Da passer poesien meg. Da finner jeg frem igjen denne diktboka. Eller rettere - den finner meg.

En ble provosert her om dagen av at jeg sa at bønn kan være slltsomt og kan stjele krefter. Det er når bønn blir mesterskap i å uttrykke seg. Men jeg står for det jeg sa og skrev ved den anledning. For - om ikke troen er ærlig, er den ikke slitesterk. Da tåler den ikke et brusstent halleluja. Da er den påtatt.

"Det er kjensla av Guds fråvær som opptek Thomas," skriv Sagrusten i forordet til denne diktsamlinga, og legger til: "Kvar gong eit menneske møter Gud eller kjenner nærværet hans, er det berre som ein uklår skugge, eit spor vi ikkje kan tyde. Men fråværet kan somme tider vera så intenst, så fullt av lengsle, at ein ikkje ville ha vore forutan. Ja, fråværet liknar nokre gonger på det nærværet ein stundar etter." (s.11)

Akkurat nå er det dette diktet av Thomas som taler til meg - eller med meg, om du vil:

På kne

Stunder av stor ro,
på kne foran eit altar
av tre i ei steinkyrkje
om sommaren, ventar på at Guden
skal tala, lufta er ein stige 
for stilla, solljoset slår
ein ring om meg, likesom eg spela
ein stor rolle. Og publikum
er stille, heile den tette krinsen
av ånder som ventar, likesom eg,
er bodskapen.

Suffler meg, Gud,
men ikkje enno. Kvar gong eg talar,
endå om det er du som talar
gjennom meg, er det noko som går tapt.
Meininga ligg i å vente.

Så langt R.S. Thomas.

Jeg tenker:
Dager uten ord på mine lepper.
Det er også bønn.

Hvorfor denne trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse?

Hvorfor denne sterke trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse og praksis? Hvorfor dette behovet for å si at deres trosutøvelse og praksis er feil, mens ens eget er rett og mer i samsvar med Bibelens, enn andres? Hvorfor denne ubendige trangen etter å korrigere?

Jeg undrer meg over hva som er det egentlige motivet?

Hvorfor ikke rett og slett la andre få være i fred, og respektere at andre ser ting litt annerledes enn meg? Hvorfor blande meg borti noe jeg egentlig ikke har noe med?

Om andre ber annerledes enn meg - hva så?
Om andre tilber Gud annerledes enn meg - hva så?
Om andre feirer gudstjeneste annerledes enn meg - hva så?

Har jeg ikke nok med meg selv og skal ikke jeg stå til ansvar for Gud selv hva angår mitt liv?

Hva kommer det av at jeg tror jeg er på rett kurs, mens de andre er villfarne?
Hva kommer det av at jeg tror at jeg har sett mer enn andre?


Hva er det jeg er redd?
Hvorfor blir jeg så sinna?

Hvorfor denne trangen etter å baktale i stedet for å fremsnakke?
Hvorfor denne trangen etter å fordømme i stedet for å velsigne?
Hvorfor denne nedlatenhet i stedet for raushet?

Tror vi virkelig at det er bare vi som kommer til himmelen, eller kan det hende Gud har barn andre steder også enn i min menighet og i vårt kirkesamfunn?  At det finnes andre benådede syndere i andre sammenhenger?

Jeg undres siden noen fremstiller det som det bare finnes en måte å be på - den spontane, den verbale, mens andre måter er relligiøse og fører bort fra Gud.

Gud, så slitsomme kristne kan være!

Hvorfor ikke bruke 2019 til å fremsnakke, tale vel om og velsigne kristne du ikke er enig med?

Angrepet på tidebønnspraksisen

Nylig gikk en forkynner ut for å advare mot å be tidebønner. Han stilte spørsmålet: 'Fører dette oss inn i kontakt med Den levende  Gud?'

Så et par dager etter skriver samme forkynner at han anbefaler at man bruker Salmene i vårt bønneliv. Han skriver: 'Les salmene og la de henføre deg til i en tilbedelse av den levende Gud. Da åpnes ditt sinn og du blir mottagelig for Guds stemme. Du vil bli overrasket over hva dette fører til.'

Men tidebønn er jo nettopp dette! Å be Salmene fra Salmenes bok i Bibelen!!!

Å be Salmene til bestemte tider er en arv vi har med oss fra jødene. Praksisen startet allerede under fangenskapet i Babylon. Jesus ba tidebønner. Apostlene ba tidebønner. De ba Salmenes bok, Guds eget ord.

Men denne forkynneren tror åpenbart at dette er noe katolskt, og dermed farlig. Derfor setter han seg ned foran skjermen for å advare mot noe han egentlig anbefaler! For jeg er helt enig med ham: 'Les salmene og la de henføre deg til en tilbedelse av den levende Gud. Da åpnes ditt sinn og du blir mottagelig for Guds stemme. Du vil bli overrasket over hva dette fører til.'

Helt enig. Når du leser eller ber Salmene blir du velsignet. For du ber Guds ord, og det er akkurat det tidebønn er. Da ber man Guds ord morgen, middag og kveld - eller når det måtte passe.

I stedet for å advare mot noe man åpenbart ikke vet hva er, er den en stor verdi å sette seg ned for å snakke sammen.

Den Gud bruker

'Gud ser ikke etter briljante mennesker, Han er ikke avhengig av begavede mennesker, Han har ikke bundet seg til å bruke mennesker med store talenter for å fått sitt evangelium spredt ut over den vide jord.

Det Gud søker er sønderbrutte mennesker som har dømt seg i lys av Kristi kors.

Når Han ønsker å få noe gjort, benytter Han seg av mennesker som har nådd sitt laveste punkt, som ikke setter sin lit til seg selv, men på Gud.'

- H.A Ironside (bildet), 1876-1951. Pastor for Moody Church fra 1929 til 1948. Norsk oversettelse (C): Bjørn Olav Hansen

Kvekerne fikk årets ikkevoldspris

Årets ikkevoldspris går i år til Kvekersamfunnet og Kvekerhjelpen. Prisen som deles ut av Det Norske Baptistsamfunn sammen med Norges Kristne Råd og Holtekilen folkehøgskole, deles ut på Martin Luther King dagen, som er i dag, 21. januar. Med den årlige prisen ønsker de å rette oppmerksomheten mot fred og rettferdighet med ikkevold som redskap. Som det høver seg for baptister.

Kvekerne, som kunne feire sitt 200 års jubileum i fjor, er kjent for sin pasifisme. De tar ikke i våpen, noe som medfører at de ikke utfører militærtjeneste. Sammen med andre fikk de i 1932 kjempet igjennom loven om samvittighetsfrihet slik at det ble mulig å nekte å gjøre militærtjeneste i Norge.

Kvekerne forstod tidlig betydningen av Martin Luther Kings og Gandhis ikkevoldskamp, og trådte inn i rekkene av de som har kjempet for likhet, mot rasisme og urett. Verdigere prisvinnere finnes knapt.

Kvekerhjelpen driver ulike freds- og utdannelsesprosjekter en rekke steder i verden.

Urbefolkningsgruppene i Russlands ytterste nord skal nås med evangeliet

Dette bildet begeistrer meg! Kristne fra seks urbefolkningsgrupper i Russlands ytterste nord: Nenets, Khanty, Mansi, Selkup, Komi og samene, kom nylig sammen for å del hvordan de kan nå deres nomadiske samfunn med evangeliet.

I språket til en av de lokale folkegruppene - 'Yamal' regionen i Russlands ytterste nord - betyr 'Yamal' - verdens ende.

Det er skoletilbudet til Mission Eurasia - School Without Walls - som står bak undervisningen av den neste generasjons ledere som skal stå i spissen for evangeliseringsarbeidet. Lederkurset varte i to uker.

La oss be for dette viktige evangeliseringsarbeidet.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 4

I tre artikler har vi sett nærmere på hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon', og vi har sett på betydningen av Bibelen. I denne og kommende artikler skal vi se nærmere på begrepet Kristusmystikk, slik jeg forstår det. Men jeg undrer meg om denne artikkelserien egentlig har noen betydning, da de som angriper meg for å bruke disse begrepene fortsetter med å tillegge meg meninger jeg ikke har. Men det må jeg vel bare leve med.

La meg understreke at den mystikk jeg snakker ikke har noe som helst med Østens mystikk å gjøre. Absolutt ikke.

Den nye bibeloversettelsen av 2011 har gitt oss tilbake det greske ordet 'mysterion', som tidligere er blitt oversatt 'hemmelighet'. Pinsevennen Egil Strand skriver i sin 'Håndbok for Det nye testamente' at 'Mysterion brukes i Det nye testamente om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og må åpenbares...' (Egil Strand: Håndbok for Det nye testamente. Filadelfiaforlget, side 334)

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Det får litt av komikkens skjær når ihuga motstandere av begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristusmystikk' legge ut sitater og bilder av A.W Tozer siden han er kanskje den mest kjente evangeliske Kristusmystiker i det 20.århundre. Men slik blir det kanskje når man ikke sjekker grundigere.

Her er fra en artikkel jeg skrev om Tozer (bildet) 13. mai i fjor:

Få har som Tozer hjulpet meg til å forstå den kristne mystikken som ham. Litt merkelig i grunn fordi en del av de mest ihuga motstanderne av det indre bønnens liv, av kontemplasjonen, siterer gjerne Tozer i innlegg på sosiale medier for å fremme sin motstand nettopp mot disse tingene. Årsaken er ganske åpenbar: De vet ikke hvem Tozer var. Tozer ble den åndelige mentoren til Leonard Ravemhill, som igjen ble en åndelig far for David Wilkerson.

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som introduserte Tozer for meg første gang, og det begynner å bli veldig mange år siden. "Du må lese Tozer, Bjørn Olav," sa han i forbindelse med en lang, personlig samtale jeg hadde med Verwer. Han begrunnet det med at Tozer som få andre lodder noe av brådjupene som finnes i Gud, samtidig med at han er praktisk i sin tilnærming overfor de som vil leve med Guds hellige nærvær.

Først og fremst var Tozer en beder. Det er der hemmeligheten ligger! Særlig om man skal forstå mannen bak ordene. For han skriver vakkert, poetisk. Hans mange bøker, de fleste av dem basert på artikler i tidsskrifter, har et fortettet språk. De er ikke egnet til hurtiglesning. De må leses sakte, i det man stanser opp og dveler ved innholdet. Eller kontemplerer! Der er det ordet igjen som forvolder en del kristne besvær. Det betyr egentlig ikke noe annet enn å betrakte, dvele ved, stanse opp.

Den andre kilden til å forstå A.W Tozer er å gå til mystikerne.

Den nå 88 år gamle amerikanske baptistpastoren og forfatteren, Warren W. Wiersbe, forteller i en av sine bøker om en samtale mellom ham og Martyn Lloyd-Jones, den legendariske pastoren i Westminister Chapel. De samtalte om de kristne mystikerne over en bedre middag. Og Martin Lloyd-Jones kunne fortelle at han ved en anledning hadde delt talerstol med Tozer. Lloyd Jones satte veldig stor pris på Tozer. Tozer sa følgende: "Lloyd-Jones, du og jeg har for det meste helt sammenfallende synspunkter når det gjelder åndelige ting, men vi har kommet til disse konklusjonene på hver vår måte." "Hva mener du," spurte Lloyd-Jones og til dette svarte Tozer: "Du kom frem til dette gjennom Puritanerne, jeg kom frem til det samme gjennom mystikerne." Til dette svarte Lloyd-Jones: "Du har helt rett!"

Hvilke Kristus-mystikere snakker vi om? For Tozers vedkommende Julian av Norwich, som han omtalte som "sin kjæreste". Tozer, som var gift, mente at det var trygt all den stund kvinnen vi snakker om døde for mer enn 500 år siden! Tozer oppdaget i hennes skrifter en lidenskap Gud som korresponderte med hans egen djupe lengsel. Men Tozer var også entusiastisk overfor Francois Fenelon, Madame Gyuon, Nicholas av Cusa, Mester Eckhart, og ikke minst Broder Laurentius, han som øvde seg i å leve i Guds nærvær i sine hverdagssituasjoner.

Tozer levde med en følelse av at Gud svøpte ham inn i ærefrykt og tilbedelse. Han var altoppslukende opptatt av å praktisere Guds nærvær - for å låne et uttrykk fra mystikeren Broder Laurentius, som Tozer leste med stor glede. I det han reflektere over sitt forhold til Gud, skrev Tozer en gang: "Jeg har funnet at Gud er hjertelig og generøs og på alle måter lett å leve med." For Tozers vedkommende, var Jesu kjærlighet og nåde, en stadig tilbakevendende forundring. Det er ikke mulig å forestå denne mannens liv og tjeneste, som hentet så mye av sin næring fra ørkenfedrene og mystikernes liv, om man ikke tar i betraktning hans lengsel og sterke søken etter Gud selv. "Arbeid som ikke springer ut av tilbedelse," skrev han en gang, "er intetsigende og verdiløst og kan bare være som tre, høy eller halm på den dagen da enhvers verk skal prøves." Tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, var det stadig tilbakevendende tema i Tozers liv og tjeneste. Tilbedelsen av Gud dominerte alt som skjedde rundt og i hans liv. "Tilbedelse", skrev han: "er å føle i ditt hjerte og uttrykke på en dertil egnet måte en ydmyk, men også frydefull følelse av beundrende ærefrykt, forbausende undring og en kjærlighet som gir en overstrømmende kraft i nærværet til Den gamle av dager. Dette Mysterium , som filosofene kaller Den første årsak, men som vi kjenner som vår Far i himmelen." Tozers virkelige styrke kom fra hans bønneliv. Vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som stod Tozer veldig nær, sa dette om ham: "Å kjenne dr. Tozer var en stor velsignelse. Å be sammen med ham var som å være på det hellige sted." Tozer kunne si: "Som en mann ber, slik er han."

Tozer var også viden kjent for sin humor, som kunne være skarp. "Jeg liker pipeorgler," kunne han si: "spesielt der hvor forkynneren er en modernist. Jeg gleder meg over å telle pipene og forsøker å gjette hvilke tangenter organisten treffer med fingrene, mens predikanten lirer av seg sin tillærte tvil over hodene på forsamlingen."

Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Så kan du konsulere de lærde. Det kan være at de har funnet et hvetekorn som du har oversett."

(fortsettes)

Bønneuken i Askim avsluttet med festgudstjeneste i enhetens tegn

Bønneuken for Askim ble avsluttet i går med en festgudstjeneste i vakre Askim kirke. Kirken var fullsatt og deler av galleriet måtte også tas i bruk. Representanter for de ulike menighetene som står bak bønneuken deltok som tekstlesere og forbedere under nattverden. Både gospelkoret Moments (fra Misjonskirken), og hornorkesteret til Frelsesarmeen Askim korps, satte sitt flotte preg på gudstjenesten. Liturg var sogneprest Magne Torbjørnsen. og under nattverden deltok også menighetsprest for Askim og Spydeberg, Geir Braadlie og pastor i Misjonskirken, Andre Tjersland.

Jeg talte over dagens tekst for 3. søndag i åpenbaringstiden: Joh 1,15-18 og hadde satt følgende overskrift over teksten: 'Gud har fått et ansikt i Jesus'.

I forbindelse med nattverden lyste jeg også en velsignelse over alle de som ønsket det, og det var det mange som ønsket.

Jeg ser tilbake på denne uken med stor glede og djup takknemlighet. May Sissel og jeg har møtt så mange flotte mennesker, og vi har fått være med på noe av det vakrest jeg kjenner: Guds barns enhet. Her har pinsevenner, misjonsforbundere, lutheranere, salvasjonister og baptister stått sammen om å be for og velsigne Askim. Og vi har velsignet hverandre og talt vel om hverandre. Jeg tror det har gledet Guds hjerte. Tenk at May Sissel og jeg skulle få være med på noe slikt!

Billedtekst: Sogneprest Magne Torbjørnsen, pastor Andre Tjersland, Jonna Palermo Skaheim, May Sissel og meg, Trond Skaheim og menighetsprest Geir Braadlie. Jonna og Trond er det nye pastorparet i Filadelfia Askim.

Billedtekst: Gospelkoret Moments

Min lengsel - min tørst

Nå er allting enkelt.
Alt på plass.
Du er i meg:
Mitt liv, min fred.
Jeg er i deg:
omfavnet, bevart.
Ordene trengs ikke mer.
Alt mitt er ditt.
Alt ditt er mitt.

---

Vandre innover mot sitt hjerte.
Konsentrere sine vide sirkler
mot et midtpunkt 
som er tidløs, evig.
Alle sirklers sentrum
er det samme.
Midt i alt og alle
livets kilde.
Vi skulle ikke tørste slik
om ikke kilden fantes.

- Margareta Melin (bildet)

Gode og spennende dager i Askim

May Sissel og jeg opplever gode og spennende dager i forbindelse med bønneuken i Askim. Torsdag kveld talte jeg i Normisjon om 'Å leve for Guds ansikt'. Det var god oppslutning om møtet. På formiddagen deltok vi på en bønnesamling i Misjonskirken og tidebønn samme sted.

I går - fredag - måtte jeg ta en pause fra det offisielle programmet. Jeg hadde sovet dårlig natt til fredag, og våknet til store smerter og mye skjelving. Vi hadde avtalt at vi skulle besøke Sonja og Gunnar Brudeli (bildet), gode venner gjennom mange år. Sonja og Gunnar Brudeli står i en viktig bønnetjeneste i Østfold, og har vært og er en viktig del av det bønnearbeidet som skjer i Norden og Europa. Dette er mennesker vi setter stor pris på, og det var godt å være sammen. Vennskap betyr mye.

I går kveld talte jeg i Filadelfia Askim, en menighet jeg har besøkt flere ganger. Her talte jeg om det farsbildet Jesus presenterer, når Han lærer sine disipler å be 'Vår Far i himmelen.' Prekenen tok en litt annen vinkling enn det jeg hadde planlagt, men når en har med Gud å gjøre må man være forberedt på det uventede. Guds nærvær kom på en påtagelig måte, og mange kom frem til forbønn, ikke minst ungdommer. Det ble mange tårer og flere ble berørt og fikk et møte med Guds farskjærlighet.

I kveld - lørdag - er det møte i Misjonskirken kl.19.00, og det ser vi virkelig fram til. Bønneuken avsluttes med gudstjeneste i Askim kirke søndag kl.11.00. Det ser vi også frem til.

Takk til alle dere som ber for oss disse dagene.

En redegjørelse: hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 3

Møtet med Edin Løvås og norsk retreatbevegelse førte for mitt vedkommende til en fornyet kjærlighet til Jesus og til Bibelen.

Og det er fra retreatstedene og små kommuniteter vi ser en fornyet intereesse for å lese Bibelen, og leve seg inn i dens innhold i våre hverdager. Det er håpefullt i en tid hvor stadig flere undersøkelser viser en dalende interesse for å lese Bibelen også i frikirkelige sammenhenger.

'Vi befinner oss i dag i Guds ords epifania - i Guds ords trettendedag. Vi som utgjør kirken bør glede oss over dette og takke vår Herre som har kalt oss tilbake og fått oss til å vende tilbake til sii Ord,' skriver Enzo Bianchi (bildet), grunnleggeren og den tidligere prioren for Monastero di Bose, det økumeniske klosteret ved foten av Alpene.

Monasterio de Bose er et sted som preges mer og mer av Ordets spiritualitet. Den bedende lesningen av Bibelen utgjør den viktigste formerende kraften i denne kommuniteten. Man oppholder seg ikke lenge her før man slås av den fremtredende plassen Bibelen har i denne kommunitetens liv. Det første du møtes av når du kommer hit er at når man har stått opp om morgenen, er det første man gjør er å lese Bibelen under bønn.

'Bibelen er Guds ord,' slår Enzo Bianchi fast og legger til:

'I det åndelige livet kan Skriften aldri forstås som en ideologisk utleggning eller reduseres til en bok som bare gir inspirasjon til teologien og katekesen. Den Hellige Skrift er et budskap fra Gud til menneskeheten, til hver enkelt person... Vi kan takket være Den Hellige Ånds medvirkning utforske Ordet... Vår moderne måte å ta til oss Ordet på er blitt åndsfattig. Årsaken til det er at vi nærmer oss det intellektuelt, mer spekulativt enn insiktsfullt, mer meditativt enn lyttende.' (Oversatt fra Enzo Bianchi: Att be med Guds ord. Artos 2011, side 25)

Enzo Bianchi skriver videre:

'Når vi nærmer oss Skriften for å gi næring til vårt åndelige liv, skal vi søke forbindelsen mellom Gud som taler til oss og selv være lyttere. Vi skal ikke lete etter bevis for nye ideer eller ha som mål å vokse i innsikt: vi må sammen komme til Gud for å opprette en pakt mellom oss. Guds ord er livets ord. Det innebærer at Ordet er sentrum for et liv i Gud. Uten det kommer vi aldri til å bli bærere av Kristi liv i oss.' (side 25-26)

Så skriver Enzo Biachi noe svært viktig i denne sammenengen:

'I den hebraiske kultursfæren betrakter man Guds ord på en helt annen måte enn i vår greskinfluerte kultur. I den hebraiske visjonen er Ordet alltid virksomt og aktivt. Guds ord er kraftfullt, aldri statisk og handling er dets grunnleggende egenskap. Se hva vi finner i Bibelen: ikke en avhandling om livet, menneskene og historien, men en djupere virkelighet som går bakom alle ting. En tilværelse der Gud finnes med den uinnskrekede  makt som bare Gud kan utøve. Guds ord er ikke en bok eller en samling skrifter, men et frø (Matt.13,18-23), noe som inneholder liv (5.Mos. 32,47) og som utvikles helt til det blir et stort tre for himmelriket. Guds ord gror under historien på samme måte som det gjør i hvert enkelt menneskes liv. Det vokser og fyller virkeligheten med sitt nye nærvær. Det helliger ettersom det gir næring og mat til alle som tar i mot det, og det gir dem lys. Det opplyser folk (Salme 119,105) ettersom det avslører hemmeligheten med saker og ting,'

(fortsettes)