En gammel mann drikker vann
fra en cisterne.
Vannet perler i skjegget.
Han tørker seg med håndbaken.
Han mumler noen ord,
som knapt kan høres.
Men lytter du, hører du:
'Den som setter sin lit til Herren,
er som Sion-fjellet;
det skal aldri rokkes,
men stå til evig tid.'
Han setter seg tungt.
Krokete fingre
holder rundt en
grein av Oljetreet.
Han myser mot den stigende solen.
Med ett, lyder et bukkehorn.
Den gamle mannen retter seg opp.
Hans forløsning stunder til.
Han er mett av dage.
Men hans dag er ikke nå.
Han venter, som gamle Simeon.
Som holdt Frelseren i sine armer
og sa: Nå lar du din tjener
fare herfra i fred.
For mine øyne har sett din frelse.
Som i Eden
kommer Herren vandrende,
når dagen er blitt sval.
Slik var dagen
for den gamle mannen
ved Sion-fjellet
mens kirkeklokkene kimet.
Gjøvik, 1.januar 2019
Bjørn Olav Hansen (C)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar