Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 12

Her er 12 og siste del av serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. 

Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli, åttende del, onsdag 20.juli, niende del, torsdag 21. juli, tiende del, mandag 25. juli og tolvte del, onsdag 27. juli:

Bildet viser hjemmet til forkynneren Elam M. og Annie Martin i nærheten av Linwood, Ontario. I de senere årene av hans liv, ble Reinhold og hans sønn Jacob, ganske så involvert i liten ortodoks mennonite gruppe som gikk under navnet "Hoover-gruppen' (oppkalt etter min far). Reinhold håpet inderlig at han skulle kunne bidra til å lede denne gruppen i en bedre retning. Denne gruppen hadde nemlig beveget seg litt bort fra de ortodokse mennonitene.

Han følte det på samme måten når han første gangen møtte Amish-biskopen, Elmo Stoll, og hans nye fellesskap i Cookeville, Tennessee. Men han hadde ingen sans for alle deres regler som omhandlet teknologi. Og spesielt ikke når han besøkte en gren av denne gruppen som holdt til i New Brunswick. Fordi han måtte ut om natten falt han nedi en grop på en byggeplass, og det fallet kunne ha kostet ham livet, og det ene og alene på grunn av en ufornuftig regel om at han ikke skulle bruke lommelykter!

Når byen Kitchner ønsket å stenge verkstedet til Reinhold, fordi det ikke fulgte reglene byen hadde for slike ting, ringte han meg for å få hjelp. "De kommer med bulldozere for å jevne alt med jorda", fortalte han, og la til: "Og ikke nok med det, de vil gjøre det samme med gården vår i Moorefield."

For å redde stumpene kom en modig og nevenyttig gruppe menn fra menigheten i Shippensburg, Franklin County, Pennsylvannia, til unnsetning. De berget mange plastdunker med gamle bøker og notater. De var dekket med lokk for å holde rottene unna. Disse var lagret i hans falleferdige låve i Moorefield. Huset var også stappfull av 'samleobjekter'. De unge mennene, mange av dem var snekkere av yrke, gjorde en fantastisk jobb iløpet av kort tid. Men de fikk problemer med maten Reinhold serverte! Det hele så flott ut, men det luktet veldig rart. Det viste seg at Reinhold hadde funnet maten i søppeldunker. Fordi guttene var sultne, og ikke klarte å spise dette, tilbød han seg å ta dem med til en serbisk dame neste dag. 

Igjen så alt riktig lekkert ut, men maten luktet likedan. Så viste det seg at det var Reinhold som hadde skaffet ingrediensene!

Den siste gangen jeg møtte Reinhold Konrath var for omtrent et år siden. Da bodde han på et aldershjem i Waterloo, tvillingbyen til Kitchener. Han sitter her i midten på bildet, til venstre for ham, Jesse E.M. Martin (sønn til forkynneren Elam Martin), Jaque Casey, en fransk-irsk broder fra Quebec og min svoger Gerry Wagler.

Hvorfor var der?

Årsaken var at Reinhold og Dianne ikke hadde levd sammen på mange år. Det gikk ikke så bra dem imellom og Reinhold fortalte at han synes denne ordningen var god. Siden de slet i ekteskapet synes han det var best å forbli på den trygge siden. På den andre siden var Dianne veldig snill mot ham og stelte fremdeles for ham etter at han nå var blitt gammel og syk.

I lang tid hadde Reinhold insistert på å bo i huset sitt, i verkstedet eller på den falleferdige gården. Dessverre ble han utsatt for en alvorlig ulykke når han ikke klarte å komme seg unna en forbikjøring, mens han gikk langs veien. Og, mens han bodde alene, innhentet hans underlige spisevaner ham. En dag falt han, i huset sitt, og slo seg bevisstløs. En nabo fant ham. Hvor lenge han hadde ligget der, vet ingen. Han ble kjørt til sykehuset i Grand River (hvor jeg er født), og tilbrakte en tid på sanatoriet i Freeport, på sørsiden av Kitchener, og til slutt havnet han på aldershjemmet.

Reinhold ringte meg ofte. Etter hans fall hadde hans sinn ofte en tendens til å vandre hit og dit. Han snakket mye om møllene i Neu-Pasua og Alt-Banovsci, venner han hadde hatt og hendelsene som fulgte det fatale drapet på kong Alexander. Det var de første tingene han fortsatt hadde erindringer om. Når tilstanden hans forverret seg, hendte det at han ringte meg opp og begeistret kunne han fortelle at serberne nå betalte ham for møllene hans familie hadde mistet, og at han for disse pengene nå kunne finansiere et helt nytt selskap i Nova Scotia. Det er den provinsen hvor vi fortsatt kan kjøpe billig land og bygge uten tillatelse. "Kom tilbake til Canada," kunne han si. "Kom til oss og vi vil bygge et fellesskap for Guds rike! Elmendorf burde også involvere seg og med alle elvene i Nova Scotia kan vi enkelt sette opp et hydro-anlegg som kan gi oss vår egen kraft!"

Når han var i dette humøret lot jeg han bare snakke og drømme. Men jeg rablet også ned noe av det han sa.

"Noen sier: 'Herren gjorde alt for meg, jeg elsker Ham veldig mye!' Men det er ikke nok: alt handler om å tjene Jesus!"

"Hvis noen trenger mine ting eller mine penger, så kan de få det. Det er ikke mitt. Alle, alle typer mennesker er velkomne blant oss. Men det de sier må være sant!"

"Sant 'Gütergemeinschaft' (å ha alt felles) er en perle! Det er slik Gud ønsker vi skal leve. Men det er mye mer enn bare å dele ting. Alt avhenger av hvor mye kjærlighet det er blant oss."

"Jeg ønsker ikke å dø i verden. Jeg ønsker å dø i en kristen kommunitet, omgitt av den apostoliske kirke, slik den er beskrevet av Peter Riedemann."

"Hvem ønsker fiender? En fiende er for mye!"

"Jeg er veldig takknemlig for at jeg har Herren."

Reinhold var virkelig plaget på grunn av delingen av Jugoslavia og de utrolig voldsomme og ødeleggende krigene som fulgte. Men i motsetning til kong Peter II som skaffet den første bomben som ble sluppet over Beograd, ba og håpet han hele tiden på et mirakel. Et lite mirakel skjedde kanskje, når 8.000 jugoslaviske flyktninger kom for å leve i Kitchener og Reinhold hadde en stor glade av å nå ut til dem. Selv en kroatisk prest fant tilgivelse etter at Reinhold hadde ledet ham i en omvendelsesbønn.

Gjennom tykt og tynt beholdt Reinhold et mjukt hjerte for sitt hjemland, Syrmien. "Syrmien, das ist meine Heimat", fortalte han meg. Men helt ulikt kong Peter II forventet han ikke å vende tilbake til sitt jordiske hjemland i triumf. Kong Peter II døde i eksil i Denver i Colorado. Etter den siste serbisk-kroatiske krigen, brakte serberne den døde kongen tilbake i en kiste til en stor eiendom, hvor de satte den kongelige kronen av Jugoslavia på toppen av kisten.

I motsetning til dette, ville Reinhold ikke vite av noe annet enn leve i en ny himmel og en ny jord,  hvor rettferdighet bor. Vil han gå inn porten der i ferd?

Det er det ikke gitt meg å vite. Men i løpet av det siste året, i særdeleshet, fant jeg ham mjukere, mer skånsom. "Med Jesu kjærlighet, farvel!", sa han på slutten av alle våre telefonsamtaler. "Farvel, i Herren!" "Ende gut, alles gut!" (Når enden er god er allting godt!) Solo Deos Gloria. 

Nå, mot slutten av denne lange avhandlingen (ikke bekymre deg, jeg kunne ha skrevet mye mer), må jeg fortelle hvorfor jeg har skrevet dette. Selv om Reinhold Konrath faktisk var en vanskelig person, en dårlig far på mange måter, og en person som forårsaket mye uenighet, så jeg alltid på ham som en uslipt diamant. En person som faktisk trengte mye kjærlighet, forståelse og verdsettelse - i lys av hans stormende barndom. 

Hva ville jeg ikke gått glipp av om jeg hadde bryskt avvist eller oversett ham? Heldigvis gjorde jeg det motsatte, og jeg føler meg alltid beriket for den tiden jeg tilbrakte sammen med ham. 

Reinhold venter nå på sin belønning. Alt jeg kan håpe på er at vi alle vil oppdage gleden av å jobbe og samhandle med mennesker som ikke er helt A4.

Det er vår kristne plikt og belønning.

Peter og Susan Hoover
Rocky Cape, Tasmania, Australia.

Pakistan: Muslimsk lege trues på livet etter å ha hjulpet dødssyk kristen

En muslimsk lege i Pakistan trues nå på livet etter at han ga en kristen mann medisinsk hjelp.

Den kristne mannen var døende, og det var ingen andre som hjalp mannen. Legen sier i ettertid at han ikke var klar over at mannen var kristen, og at det fantes en lov som forbød ham å bruke den livreddende medisinen på denne mannen.

På grunn av dødstruslene befinner nå den muslimske legen seg i USA, hvor han og familien har søkt om asyl.

Pengene til medisinen den kristne mannen fikk skal ha vært gitt som almisser fra muslimer, og slike pengegaver kan bare brukes på muslimer. Identiteten til den kristne mannen må av hensyn til ham og hans familie holdes skjult, og identiteten til den muslimske legen må holdes skjult på grunn av sikkerhetshensyn.

Sannhetens- og kjærlighetens vei

(Fredens profeter) har levd og proklamert den ikke-voldelige veien. De har vært i stand til å gjøre dette fordi de har mottatt støtte og levd sammen med et fellesskap av likesinnede menn og kvinner.

"Når jeg fortviler," sa Mahatma Gandhi, "husker jeg på at gjennom historien har sannhetens- og kjærlighetens vei alltid seiret. Det har vært tyranner og mordere og for en tid kan de synes uovervinnelige. Men til slutt vil de alltid falle.

Tenk alltid på det, når du er i tvil om det er Guds måte ... slik verden er ment å være. Tenk på det, og deretter prøver du å gjøre det på Hans måte."

Jean Vanier (bildet) i Finding Peace, side 74. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et vitne og et liv øst ut

Denne uken har tankene og bønnene mine ofte dreid seg om fader Jacques Hamel, den vennlige 84 årige katolske presten som på en så brutal og meningsløs måte ble myrdet av to IS-sympatisører, knelende foran alteret i den lokale kirken han tjente i.

Han kunne ha gitt seg for lenge siden. Blitt pensjonist. Trukket seg tilbake. Levd et stille liv og gått ut av tiden på en normal måte.

I stedet gav han frivillig opp sine rettigheter, og fortsatte å tjene den Herre han hadde gitt sitt liv til. Og endte sitt liv som martyr.

Noe av det siste Jesus sier til sine disipler er gjengitt av historikeren Lukas i Apostlenes gjerninger: "Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere og dere skal være mine vitner ..." (Apgj 1,8/2011 oversettelsen).

Det greske ordet som Lukas bruker her for ordet 'vitne' er 'martyrein'. Vitne og martyr er det samme. Dette ordet var opprinnelig en betegnelse på kristne. Kristne som gav sitt liv for Jesus. Ikke som voldsmenn som tar livet av andre, og hylles som helter fordi de drar med seg uskyldige mennesker i deres blodige udåder, men brukt om mennesker som frivillig gir sitt liv for den de elsker. Og 'den' i denne betydningen, den Herre Jesus. Og ofte i betydningen 'gir sitt liv for andre'. Jesus sa det slik: "Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine." (Joh 15,13/2011-oversettelsen).

Jacques Hamel ga frivillig livet sitt for den Herre Jesus, og dermed også for kirken. De to kan ikke skilles ad. Mens de feiret Herrens måltid denne dagen, snudde livet seg fullstendig for den aldrende presten, som etterlater seg et så godt vitnesbyrd i sitt lokalsamfunn. Brutalt settes det punktum for levd liv her på jorden.

Jeg minnes noe av det siste apostelen Paulus skriver, like før sin egen martyrdød:

"For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær." (2.Tim 4,6/Bibelen Guds Ord, Bibelforlaget)

Et liv øst ut. Som et offer.

Slik var Jacques Hamels liv. En prest i oppofrende tjeneste for sin Herre og sin kirke. Et liv ikke sløset bort, men øst ut. Og mange har fått velsignelsen av å kjenne det levende vannet som fader Jacques delte ut. Vi som ikke kjente ham, og først fikk høre om ham ved hans martyrdød, kjenner oss også velsignet.

Kinesisk pastor takker Gud for at han sitter i fengsel

En pastor som sitter fengslet i Kina anklaget for å 'avsløre statshemmeligheter' (!) sendte et brev til sin kone 30.juni hvor han gir uttrykk for at han takker Gud for at han sitter fengslet.

Brevet er nå blitt kjent gjennom organisasjonen ChinaAid.

"Dette er et bra sted for å hvile, hvor jeg er avskåret fra resten av verden og brakt nærmere Gud", skriver Yang Hua (bildet).

Han er pastor for menigheten "Levende steiner" i Guizhou-provinsen i Kina.

Han legger til: "Jeg kan ikke lenger høre larm og støy, men kan lytte bedre til Herrens stemme."

Menigheten "Levende steiner" er den største menigheten i dette området av Guizhou-provinsen hvor Hua bor, og har kommet under økt press fra myndighetene. Flere av menighetens pastorer og menighetsmedlemmer er arrestert. Den ble startet med 20 medlemmer i en enkel leilighet i 2009 og i 2013 hadde menigheten et medlemstall på 400. Menigheten har leid et 7000 kvadratmeter stort kontorbygg for å få plass til alle menneskene som kommer til deres gudstjenester.

Pastor Hua er tredjegenerasjons pastor. Han er født Li Guozh: "ser opp til Jahve".

Kinesiske myndigheter arresterte pastor Hua i desember i fjor. Hans kone var vitne til deler av det som skjedde. Hun ble forskrekket når hun så at sin ektefelle ble ført bort med en blodig svart hette over hodet. Han var tydelig blitt mishandlet av politiet. Det skal ha skjedd da han forsøkte å forhindre politiet fra å få med seg en harddisk som tilhører menigheten.

Pastor Hua er anklaget for 'å avsløre statshemmeligheter'. Det er en absurd anklage. Årsaken er ene og alene at han er pastor for en menighet i sterk vekst.

La oss huske ham, hans kone og familie og menigheten i våre forbønner.

Kristne ekteskap registreres ikke i Pakistan

Kristne i Pakistan utsettes ikke bare for forfølgelse og vold, men de sliter også med å få sine ekteskap godkjent.

Ekteskap inngått mellom kristne blir ikke registrert hos Walton Cantonment eller Lahore Cantonment Board fordi de ikke oppfyller kravene til muslimske familielover. Dette er nok et eksempel på at Pakistan diskriminerer religiøse minoriteter.

Det er avisen Express Tribune som skriver om dette. Diskrimineringen rammer også Ahmadiyya-muslimer.

Det bor mange kristne innenfor det området som nå ikke registrerer deres ekteskap, og dette skaper mange praktiske konsekvenser for de det gjelder. La oss be for våre trossøsken som utsettes for denne urettferdige og krenkende behandlingen.

Tvilen som renselsens ild

"Dostojevskij lar oss ane at han bærer på en djup tvil, men hans kjærlighet til Kristus er det ingen tvil om. Han skriver:

'Mitt Hosianna har gått gjennom tvilens smeltedigel.'

Tvilen var som en renselsens ild som åpnet veien for et gjenskinn av Kristus og trengte djupt inn i hans sinn."

Bror Roger i boken "I alle ting en stille glede", Verbum forlag, side 111.

Barn og ungdom fra Moldova fikk del i Guds ord

12 kristne barne- og ungdomsleire i Moldova fikk besøk i forrige uke av et team fra ShareWord Global som sammen med studenter fra School without borders, delte ut 2000 bøker fra utdrag fra Bibelen.

Teamet reiste fra leir til leir, delte Guds ord, sang med deltagerne, spilte spill med dem og delte sine vitnesbyrd. Hver av de 900 deltagerne fikk hver sin kopi av boken, sammen med sine foreldre og andre.

Hver sommer holder baptistene barne- og ungdomsleire i mange av de øst-europeiske landene. Hit kommer barn og ungdom fra mange ikke-kristne hjem, og for noens vedkommende er det aller første gangen de får høre evangeliet forkynt. Dette er også en unik anledning for barn og ungdom som kommer fra vanskeligstilte hjem til å komme seg på sommerferie.

La oss be for ungdommene som har fått et eksemplar av denne boken, at de gjennom den kan ta et standpunkt for Jesus.

Sterke reaksjoner fra russiske kirkeledere på den nye religionsloven

Etter at Sovjetunionen kollapset i 1991, så har de evangeliske menighetene i det veldige russiske riket hatt gleden av 25 år med religionsfrihet. Nå ser det ut til at dette definitivt er over.

Som en av de første her i Norge omtalte jeg den nye loven som gir store begrensinger for misjon og øvrig virksomhet for evangeliske menigheter, her på bloggen den søndag 3. juli.

Nå kommer også de første reaksjonene på loven fra russiske kirkeledere. Den russiske baptistføderasjonen, sier i en uttalelse: "Forfatterne av lovteksten ba aldri om synspunkter fra de som berørt av de nye endringene. I stedet bryter loven den konstitusjonelle rett til å velge, holde religiøs tro. Loven vil skape forutsetninger for undertrykkelse av alle kristne. Enhver person som nevner sine religiøse synspunkter eller refleksjoner høyt eller fremsetter dem skriftlig, uten relevante dokumenter, kan bli beskyldt for ulovlig misjonsvirksomhet og bli gjenstand for bøtelegging."

Den loven rammer ikke Den russisk-ortodokse kirke. Det er sterke bånd mellom ledelsen i denne kirken og den russiske staten, men de evangeliske menighetene rammes hardt. 70 prosent av russerne, og 90 prosent av etniske russere, er en del av Den russisk-ortodokse kirke.

En markant lederskikkelse i den evangelisk-protestantiske bevegelsen i Russland, Sergeij Rakhuba (bildet), og president for Mission Eurasia, sier det slik, i et intervju med Assist News Service:

"Det er trist, men et faktum at en undertrykkende lov kjent som Yarovaya-pakken ble vedtatt onsdag 20. juli. Denne loven truer med å eliminere vår frihet."

Sergeij Rakhuba mener at den nye loven som Vladimir Putin nå har signert er 'alarmerende lik den sovjetiske religionsloven av 1929 som Stalin-administrasjonen benyttet for å utløse forfølgelse av evangeliske kristne, og som forårsaket en katastrofe for millioner av mennesker."

Til tross for massive og sterke protester fra evangeliske kirkeledere i Russland signerte Vladimir Putin den nye loven. Putin overså disse protestene fullstendig, og sender dermed et kraftig signal om hva de kan vente seg i årene fremover. Deres grunnlovsmessige rettigheter overses fullstendig.

Rakhuba mener den nye loven vil 'ødelegge den religiøse friheten, så fryktens såkorn, og oppmuntre til å søke etter indre fiender og kjempe mot dem'. I det siste legger Rakhuba 'medlemmer av enhver religiøs gruppe med unntak av Den russisk-ortodokse kirken'.

Bakteppet for denne nye religionsloven er frykten for terrorisme og fiendtlig virksomhet på russisk jord. Samtidig gir dette et grunnlag for å ha kontroll og styre alle religiøse grupper i landet, ikke minst de evangelisk-kristne, som har opplevd stor fremgang etter kommunismens fall.

En annen russisk kirkeleder, Sergeij Ryakhovskij, som er leder for de protestantiske kirkene i Russland, sier det slik:

"Den plikten som nå pålegges alle troende til å ha en spesiell tillatelse til å dele hans eller hennes tro, samt dele ut religiøs litteratur og materiell utenfor lokaler brukt til religiøs tilbedelse er ikke bare absurd og krenkende, men det skaper også et grunnlag for masseforfølgelser av troende for brudd på disse bestemmelsene. Den sovjetiske historien viser oss hvor mange mennesker av ulik tro som er blitt forfulgt for å spre Guds ord. Denne loven fører oss tilbake til vår skammelige fortid."

Jake Roudkovskij, som er professor ved New Orleans Baptist Seminary, og med gode forbindelser med Russland, sier det slik:

"Baptistmenighetene i Russland vil overleve. Dette er ikke noe nytt for dem."

La oss be for Russland, og for alle våre trossøsken som rammes av den nye loven.

For de som ikke er oppdatert på den nye loven og hva den innebærer, skrev jeg blant annet dette 3. juli:

"Religionsutøvelse vil kun tillates i kirkebygg, forsamlingslokaler, kirkegårder eller religiøse skoler. Det betyr at man ikke lenger har lov til å holde gatemøter, drive med evangeliseringsarbeid, dele ut traktater, selge bøker eller holde bønnemøter i private hjem. Alle gudstjenester må holdes i lokaler som er godkjent for dette. Å formidle tro gjennom sosiale medier eller andre steder på Internett er også blitt ulovlig. Eposter med bibelsitater eller invitasjoner til gudstjenester er også å regne som lovbrudd.

Og det stopper ikke her.

Alle som formidler tro må tilhøre godkjente og registrerte trossamfunn. Virksomheten til de uregistrerte baptistene vil dermed rammes av dette, og deres møter vil i praksis bli forbudt. Utenlandske misjonærer må ha dokumenter på at de er invitert av en godkjent kirke eller organisasjon, og de får bare virke innenfor det området hvor denne kirken eller organisasjonen er registrert. Og som om ikke det er nok: de får kun tillatelse til å formidle sitt budskap til organisasjonens medlemmer. De kan altså ikke invitere eller forkynne for andre."

Protester mot den nye russiske religionsloven i en rekke russiske byer

Tirsdag denne uken ble det arrangert en protestaksjon mot de nye, svært så restriksive religionslovene i Russland. Det fant sted i Russlands tredje største by, Novosibirsk, og samlet 200 mennesker. Mindre demonstrasjoner ble også hold en en rekke andre russiske byer.

Det er Moscow News som melder dette.

Blant annet fant det sted en lignende protestaksjon i St.Petersburg, samme dag. Den samlet 150 mennesker. Her ble en kvinne arrestert av politiet fordi hun solgte plastikkposer med slagord mot den nye loven.

Disse protestaksjonene skal være de første etter at president Vladimir Putin satte sin signatur på den nye loven.

Konsekvensene av den nye loven omtalte jeg i en artikkel her på bloggen søndag 3. juli, og du kan lese den her:

http://bjornolav.blogspot.no/2016/07/siste-ny-lov-rammer-kristne-trossamfunn.html

Flere menigheter begynner nå å merke konsekvensen av den nye loven allerede. Av sikkerhetsmessige hensyn kan jeg foreløpig ikke nevne navnene på disse menighetene, men det dreier seg om noen baptistmenigheter hvor pastorene er blitt innkalt av politiet for avhør. Politiet ville ha informasjon om hvilke utenlandskontakter disse hadde, og hva slags virksomhet disse utenlandskontaktene bedrev i Russland.

Men denne kartleggingen fra russiske sikkerhetsmyndigheter har sannsynligvis pågått lenge. Arvtageren til den beryktede sikkerhetstjenesten KGB, FSB, er kjent for å være godt oppdatert. La oss be for Russland og våre russiske trossøsken. Tiden fremover kan bli veldig utfordrende for evangeliske troende. Som kjent har Den russisk-ortodokse kirke sterke bindinger til den russiske staten, og rammes ikke av den nye loven.

Tro uten gjerninger?

"Enkelte fellesskap eller kommuniteter begynner med bønn. Men gradvis oppdager de at de trenger å tjene de fattige og utvikle en forpliktelse overfor dem.

Når vi åpner opp for Gud i tilbedelse og vi åpner opp for de fattige og ønsker dem velkommen og tjener dem, så er dette to like bestanddeler som gir et fellesskap vekst og et tegn på sunnhet."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 141. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fryktet døden - fant fred med Gud

Her er dagens gladmelding:

Gregorij fra Georgia fryktet døden, men han visste ikke hvor han skulle vende seg for å finne svar. En kveld, i en desperasjon, gikk han inn i en lokal ortodoks kirke hvor han brukte mange timer på å trygle Gud om å åpenbare seg for ham.

Gud svarte to uker senere ved å sende en helt ukjent mann i hans vei. Mannen stoppet ham på gaten og gav ham et Nytestamente. Noen få måneder senere besøkte Gregorij en evangelisk menighet hvor han hørte evangeliet forkynt. Gregorij overga sitt liv til Gud, og fant fred.

Nå går han på en bibelskole tilknyttet Schoold without borders, som er en del av baptistenes arbeid i Øst-Europa.

Gregorij kjenner bedre enn de fleste den kraften som finnes i Bibelen til å forvandle menneskeliv.

La oss be for bibelspredningsarbeidet i Øst-Europa.

Forholdene for kristne i Xinjiang provinsen i Kina blir stadig verre

Livet er ikke lett for de kristne i Xinjiang provinsen i Kina. Forfølgelsen har økt i intensitet i den denne nordvestlige delen av Kina. Den siste måneden har myndighetene raidet flere husmenigheter, arrestert flere troende og mange er blitt bøtelagt.

Xinjiang, med sine 21,8 millioner innbyggere, er en autonom republikk. Det vil si at den har et visst selvstyre, men samtidig er Xinjiang provinsen altoverveiende muslimsk. En pågående langvarig konflikt mellom myndighetene og den muslimske Uighur-befolkningen. De kristne kommer dermed i skvis mellom denne konflikten og et Kina som i den siste tiden har økt forfølgelsen mot dem. Zhang Shuguang, som er pastor i denne provinsen sier det rett ut til en representant for organisasjonen ChinaAid: "Kristne har ingen frihet i Xinjiang."

I Hetian, en av provinsens sørligste byer, ble flere menigheter raidet av politiet 7. juli. Flere kristne ble innbrakt til avhør hos politiet. Etter intense forhør ble de løslatt på kvelden samme dag. De har fått beskjed om at avhørene vil fortsette senere.

10. juli slo politiet også til mot hjemmet til pastor Zhang Shuguang, men han var på reise denne dagen, så de fikk ikke arrestert ham. Derimot ble hans kone, Lü Yingli, brakt inn til avhør. Hun ble løslatt neste dag. Politiet slo til mot hjemmet til pastor Shuguang etter at han hadde uttalt på Internett at det ikke var noen frihet for kristne i Xinjiang.

La oss huske våre forfulgte trossøsken i Kina, og spesielt i Xinjiang-provinsen, i våre forbønner.

Om å bli gammel

"Å bli gammel er den mest verdifulle delen av livet, den som er nærmest evigheten.

Det finnes to måter å bli gammel på:

Det er de som er fulle av bekymringer og bitre, som lever i fortiden og på illusjoner, som kritiserer alt det som skjer rundt dem.

Men så finnes det også gamle med et barns hjerte, som bruker friheten de har fått fra sin tidligere jobb og ansvaret den medførte til å finne en ny ungdom. De har et barns undring, men også modenhetens visdom."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 140. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Nord-Korea nekter å ta imot varer fra Kina fordi de mener at varene er merket med et kors

Nordkoreanske myndigheter avviser produkter fra Kina som de mener er merket med korset!

Det synes ikke å være noen ingen ende på Nord-Koreas undertrykkelse av den kristne tro. Landets diktator og maktelite lider av frykt og aldri så lite paranoia når de nå takker nei til sårt tiltrengt mat-import fra nabolandet Kina. Årsak: varene skal være merket med et kors.

Det i seg selv er jo fantastisk med tanke på det landet som har produsert disse varene, og sier ikke så rent lite om den innflytelsen den kristne tro har i Kina.

Om det var slik.

Men mest sannsynlig er det ikke noe annet enn et kryss. Problemet er at krysset er altfor mye likt et kors.

Det er Radio Free Asia som melder dette.

De kan også fortelle at landets studenter i matematikk er pålagt å skrive plusstegnet slik har helt like linjer, slik at det ikke kan forveksles med et kors.

La oss fortsette å be for våre trossøsken i Nord-Korea og la oss be om at dette diktaturet faller. Nord-Korea har tidligere vært arnestedet for en stor vekkelse, og landets hovedstad ble en gang kalt 'Det nye Jerusalem'.

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 11

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli, åttende del, onsdag 20.juli, niende del, torsdag 21. juli og tiende del, mandag 25. juli:

Bildet viser jugoslaviske immigranter som ankommer Ellis Island rett før utbruddet av 2. verdenskrig. Beklagelig vis har jeg ikke et fotografi som ble tatt av Life Magazine i New York tidlig på 1960-tallet. Det var tatt på John Kennedy Airport. I forbindelse med den kalde krigen drev USA en utstrakt handel med gisler og 'uønskede mennesker'. Ved Guds nåde berørte dette et stort antall medlemmer av Nasareerbevegelsen som hadde gått gjennom svære lidelser i Jugoslavia. En familie som ble velsignet gjennom denne ordningen, var Reinholds foreldre, Wilhelm og Maria Konrath, hans søster Judith sammen med hennes lille gutt, Walter Schreiber, og hans to yngste søstre, Marta og Maria. 

En reporter fra Life Magazine var tilfeldigvis til stede og sto ved rulletrappen når flyet med familien Konrath kom og de kunne sette sine bein på amerikansk jord. Alle ble forundret når familien Konrath takket Gud på tysk, og Wilhelm, som nå var en hvithåret mann - han hadde tilbrakt mange år i fengsel - knelte med og kysset asfalten. Dette ble fanget opp av reporteren som tok bilde av det hele, et bilde som havnet på førstesiden til dette berømte tidsskriftet.

Reinhold skyndte seg ned for å treffe sine foreldre, som nå levde i Livingston, New Jersey. Han hadde allerede canadisk statsborgerskap, resten av familien skulle bli amerikanere. 

Tilbake i Canada velsignet Herren Reinhold og Dianne med åtte barn:

Jakob, som lever i Kitchener, Ontario.

Grace, som lever i Aukland, New Zealand, sammen med ektefellen David Johnson, og datteren Ella.

Vera, som lever i Toronto, Ontario, sammen med ektefellen Graham Blair.

Sara, som lever i Indianapolis, Indiana, sammen med ektefellen Paul Anderson og deres barn Alice og Felix.

Benjamin, som lever i Amsterdam, Nederland, sammen med kona Mai-Britt Meijer.

Charity, som lever i Kitchener, Ontario, sammen med ektefellen Sturat Cybulskie, og barna Holden og Owen. 

Adam, død i 2006.
Noah, som lever i Kitchener, Ontario.

Selv om det var mennoniter som grunnla for mange år siden, hadde den på begynnelsen av 1900-tallet blitt til en vakker engelsk by i Victoria-stil. Men på den tiden Reinhold Konrath kom hit, etter Den andre verdenskrig, hadde mange ting endret seg.

Selv om husene så britisk-canadiske ut (bildet) snakket tusenvis av de familiene som bodde i dem et kaleidoskop av europeiske, asiatiske, eventuelt afrikanske og vestindiske språk. Reinhold kjente seg veldig hjemme i disse omgivelsene. Han rakk ut en hånd til alle, og jo eldre han ble, jo mer ble han involvert i å redde unna de gode sakene som folk ville kaste. Det var sikkert noen trengende som kunne trenge det, resonnerte han, da han tok vare på en boks smørbrød med egg, som var kastet igjen i en søppeldunk! Eller i hvert fall for alle klærne, de gamle møblene, eller de kasserte lekene, han reddet før søppelbilen kom.

Det var en konstant interaksjon med Hutterianere, ortodokse mennoniter, immigranter, og forskere ved Conrad Grebel College - J. Winfield Fretz, Werner Packel, Frank Epp og Sam Steiner - bare for å nevne noen få. Reinhold levde et fargerikt og kontroversielt liv. Han besøkte hjemmet til Dejan og Herta Jevremov i California, immigranter fra Jugoslavia som tilhører Nasareerbevegelsen, som nå har barn som lever i Australia (Isakovs og Augustinovs), samt Upland Hutterites samfunnet i Sør-Dakota som Elmendorf er en gren av. For mange ble Reinhold litt for sterk, for andre var han en mann full av humor.

Tvert imot, jeg fant ham konstant fantastisk! En morgen hadde jeg planlagt å fly med to venner (Wilmer Funk og David Goodwin) til Trinidad og Guyana fra flyplassen i Toronto. Vi hadde allerede fått våre boarding pass og ble stående ved gaten vår, klar til å stige ombord i vårt fly fra British West Indian Airlane når Reinhold av alle kommer rett opp til oss. Han er kledd i sine shabby klær, festet sammen av sikkerhetsnåler. Han hadde med seg en stor plastpose med de bøkene han følte vi skulle gi til våre søsken i Sør-Amerika.

Jeg ble rørt av hans iver, men hvordan kunne han vite at vi hadde flydd fra Pennsylvania, og at vi ankom når vi gjorde og når du skulle reise igjen? Slikt skjedde stadig med Reinhold.

Flere dager senere, når vi hadde funnet vår vei over til den tropiske Wakenaam øya ved den enorme elvemunningen Essiquibo i Guyana, bremset vi ned. Wilmer Funk dro ut til en afrikansk-amerikansk bonde som arbeider på en sukkerplantasje. Han ville gi ham en bok. Boken var Salt and Light av Eberhard Arnold, og jeg merket meg at den hadde noen flekker fra et tak som lekket borte på gården til Reinhold. Men som Wilmer sa det: Hva kan det ikke komme godt ut av frø som Reinhold har plantet.

(fortsettes)

La oss ta avstand fra volden og hatet fra islamistene og fra hatet mot katolikkene fra kristne

Det bestialske prestedrapet i Frankrike ryster en hel verden. Men blant noen av de som daglig legger ut islamkritiske artikler på sine blogger og Facebook-sider, er det taust. Årsaken er at noen av disse også hater katolikker.

Nettsidene deres er fulle av eksempler på vold begått av islamister. Det er bare en uke siden terroren rammet Nice. Da gjenga flere av dem linker til aviser og tv-kanaler som omtalte de grufulle drapene. Men fordi presten som nå ble drept er en romersk-katolsk prest, nevnes ikke hans navn i det hele tatt. Årsaken er at de mener han slett ikke er en kristen.

En av de mest kjente av disse er Reinert Vigdal, som ved forrige valg var førstekandidat for De Kristne i Luster.

Omtrent hver eneste dag - og enkelte ganger flere ganger om dagen - legger denne mannen ut sine islamkritiske artikler. Helst er det linker som legges ut, og av og til skriver han sine egne kommentarer. De er ofte fulle av hatefulle ytringer. Ikke bare mot muslimer, men mot katolikker, og representanter for Arbeiderpartiet. Og Vigdal sprer gjerne konspirasjonsteorier. De mest rabiate av dem. Som at Arbeiderpartiet skulle stå bak terrorhandlingen på Utøya og i Regjeringskvartalet.

I dag siterer han like så godt Fjordmann, en viss massemorders ideologiske inspirasjonskilde. Mannen som kanskje ikke ikke juridisk sett kan lastes for det forferdelige som skjedde for fem år siden. Men som like fullt har et moralsk ansvar. Vigdal har tidligere omtalt den nå avdøde rasisten Arne Myrdal i positive termer. Vigdal bruker Fjordmann som sannhetsvitne og legger så til: "Å disse mektige kreftene som ikke ville oppklare Nygård attentatet, står også bak Utøya og regjeringskvartalet.... politisk styggedom, som blir verre..."

Men altså ikke et ord om presten som ble halshugget foran alteret i den lille forstandskirken. Ingen medfølelse, ingen fordømmelse. Årsak: presten, Jacques Hamel (bildet) var katolikk.

Men Vigdal er ikke alene om denne tausheten og manglende vilje til å ta avstand fra drapet på den romersk-katolske presten. Det er også andre i nett-sfæren som i dag er tause.

Det som forundrer meg er at ikke flere kristne tar avstand fra dette grumset og hatet som spres av Vigdal og andre, og fortsetter å være venner med dem på Facebook. Det er på tide at vi nå står opp mot alt hat, enten det kommer fra muslimer eller kristne som lefler med mørkebrune krefter og som hater kristne i andre trossamfunn. Det siste er i grunnen så motstridende at det burde vekke de fleste.

Bønn - og bli ledet av Ånden

"Mange kristne erfarer ofte vidunderlige tider i bønn og umiddelbart etter slike tider finner de dem selv midt i en rasende kamp. Enkelte har lært seg til å vente på Gud, men ikke vandre med Ham. De er blitt fylt med Guds Ånd, men har ikke lært hva det vil si å bli ledet av Ånden.

Når Jesus lærte sine disipler å be, lærte Han dem først til å ha fokus på Gud. Når vi ser Ham, vil resultatet bli at man ser seg selv i et helt annet lys. Når vi ser Hans hellighet, vil vi se vår egen syndighet. Når vi ser hvor stor Han er, vil vi se hvor små vi er. Det er dette synet på Gud som driver oss til å rope ut om at Han må lede oss hver dag.

Moses møtte Gud på en spesiell måte. Han pleide å sette opp et telt utenfor leiren. Han ville så gå inn i det teltet og der ville han møte Gud. De tidene var spesielle for Moses. De var selve fundamentet i hans lederskap av Israels barn. Men han sa noe veldig interessant til Gud ved slutten av et av disse møtene: 'Hvis ikke ditt ansikt går med, må du ikke føre oss opp herfra!" (2.Mos 33,15) Gud ga ham en forsikring: 'Han svarte: Mitt ansikt skal gå med, og jeg vil deg få ro.' (v.14) 

Kanskje er disse teltmøtene selve hemmeligheten til det liv Moses levde og det lederskap han utøvde. Han ikke bare sikret Guds nærvær men også sitt lederskap. 

Nøkkelen til å bli ledet av Guds Ånd er å lære hva det vil si å forbli i bønn. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg skulle kunne forbli på disse stille stedene og aldri forlate dem. Disse tidene er så spesielle. Men de må aldri bli et mål i seg selv. Gud har en plan for hver av oss. Disse tidene hvor vi er alene i bønn forbereder oss for kampene vi vil stå overfor. Vi vil ikke forlate Hans nærvær i kampene, men vi må lære å praktisere Hans nærvær i dem.

Gud vil ofte lede oss inn i spesielle tider av bønn for å forberede oss for slike kamper. 

For flere år siden, ble jeg fortalt av en lege at jeg hadde polypper på stemmebåndene. Hele livet mitt handler om at jeg er en omreisende taler. Så, denne beskjeden var ganske traumatisk å få. Jeg fikk nemlig beskjed om å to uker i fullstendig stillhet. Da legen sa det til meg, visste jeg at Gud ønsket å gjøre et djupt arbeid i mitt liv. Disse to ukene ble to av de mest fantastiske ukene av livet mitt. Ikke bare helbredet Gud stemmebåndene mine, men Han åpenbarte seg for meg på en helt spesiell måte.

Men jeg var ikke klar over at tiden var bare en forberedelse av det som skjedde de neste seks månedene. Jeg har opplevd noen av de mest omtumlende tidene i mitt liv og min tjeneste. jeg talte da massive demonstrasjoner brøt ut i Peru, og jeg gikk inn i en krigssone i Kongo. Jeg så tusenvis svare på evangeliet. Jeg er så takknemlig for at jeg hadde denne spesielle tiden med Gud før jeg gikk inn i kampen om sjelene. Men jeg er også takknemlig for at Gud gå med meg midt i livets kamper. Han vil møte deg, men Han ønsker også å gå med deg. Lær å be uavbrutt."

Evangelist Sammy Tippit. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

I dag er vi alle katolikker

Det brutale drapet på en fredelig katolsk prest som forrettet messe i Frankrike i dag er en avskyelig handling. IS har påtatt seg skylden.

Det er ufattelig at mennesker kan begå en slik grusom handling. 84 år gamle Jacques Hamel (bildet) beskrives som en god og snill mann, en prest i ordets virkelige betydning. Alltid til tjeneste for andre. I mer enn 50 år fikk han tjene som prest. Like til denne dag, som skulle ende så brutalt og meningsløst.

Den aldrende presten ble først tatt som gissel sammen med to nonner og to kirkegjengere. En tredje nonne skal ha klart å komme seg unna, og det var hun som fikk varslet politiet.

I dag står vi sammen med våre romersk-katolske venner og sier: I dag er vi alle katolikker. Vi lider med, og vi ber. For menigheten til Jacques Hamel, hans nærmeste familie og venner og vi ber for Europa. Vi ber om at Gud skal kalle flere forbedere som kan stille seg på murene til vern for landene som utgjør det europeiske kontinentet og vi ber om at Gud skal sende ut sine beskyttende engler.

Barn fra urbefolkningsgruppe kan lese Bibelen for aller første gang

Her er dagens gladmelding!

Barn fra det eldgamle Udi folket som er bosatt i det nordlige Aserbajdsjan (bildet), kunne lese Bibelen for aller første gang på sitte eget språk under en kristen sommerleir som studenter fra School Without Borders organiserte denne måneden. Bak 'skolen uten grenser' står russiske baptister.

Udi-folket er en urbefolkningsgruppe i Kaukasus. De bor hovedsaklig i Aserbajdsjan, men vi finner dem også i Russland, Georgia, Armenia, Kasakhstan og Ukraina. Men det er ingen stor gruppe vi snakker om. De teller ikke mer enn 10.000 mennesker. Disse er etterkommere av de såkalte kaukasiske albanerne.

La oss be om at mange av dem må komme til tro på Herren Jesus når de nå har fått Guds ord på sitt eget språk.

100 vietnamesiske pastorer satt i fengsel - trues med gift

Omlag 100 vietnamesiske pastorer er fengslet og myndighetene har truet med å ta livet av dem med gift. Årsaken er at de har nektet å bli en del av en kirke som myndighetene har all makt over.

Hensikten med den offisielle kirken myndighetene har godkjent, synes nå å være å få kontroll over den voksende husmenighetsbevegelsen i landet. Et av disse husmenighetsnettverkene har et medlemskap på 3.000, og har nå fått ordre om å slå sammen de ulike husmenighetene og møte i en bygning som bare huser 500 mennesker.

Der er Christian Aid Mission som melder dette.

De fengslede vietnamesiske pastorene er i all hovedsak fra det sentrale høylandsområdet i Vietnam. Mange av disse har forsøkt å flykte fra området, noen også fra landet, men er blitt innhentet og sendt tilbake, for så å settes i fengsel.

En av pastorene som fortsatt er på frifot, en mann ved navn Su, og som selv satt i fengsel i årene 1975 til 1984, sier det slik:

"Myndighetene ønsker å slå sammen disse husmenighetene for å begrense deres vekst og øve mer kontroll over dem. Hvis disse pastorene nekter å signere å signere et dokument som går ut på å begrense størrelsen på disse husmenighetene, trues de med å bli kastet i fengsel og banket opp."

Kravet fra myndighetene er at menighetene ikke skal overstige 500 medlemmer. Forholdene i vietnamesiske fengsler er grusomme.

Kontemplasjon

"Jo mer vi blir mennesker som handler og får ansvar i fellesskapet, jo mer må vi bli kontemplative mennesker.

Hvis vi ikke gir næring til vårt djupe emosjonelle liv i bønn skjult i Gud, hvis vi ikke bruker tid i stillhet, og hvis vi ikke vet hvordan vi kan ta oss tid til leve fra nærværet og mildheten til våre brødre og søstre, risikerer vi å bli bitre."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

I dag har jeg fulgt en av mine forbedere til hennes siste hvilested

I dag har jeg tatt farvel med en av mine forbedere. I mange år, hver gang vi møttes, kom hun med sine oppmuntringer: "Jeg husker på deg" og "jeg ber for deg". Hun har bedt for meg siden begynnelsen av 1990-tallet. Jeg vil tro hver dag. Det er blitt mange timer for Guds ansikt. Hvilken gave! Hvilken nåde.

Men jeg var ikke alene om å være så heldig at jeg stod på hennes bønneliste. Der var det mange navn. Og fordi hun hadde fått prøvd mye i livet, visste hun hvordan folk hadde det.

Nå er det slutt. Ragnhild er hjemme hos Herren. I dag fulgte vi henne til hennes siste hvilested. Vi var mange som kom med djup takknemlighet i våre hjerter.

Den som har noen som ber for seg har fått en stor gave. Den kan egentlig ikke verdsettes høyt nok. Jeg tenker på de mange anonyme forbederne. De som ikke gjør noe nummer ut av seg. Jeg tror det venter dem en stor belønning i himmelen! Dette er mennesker som har vært på spesialoppdrag, selv om de ikke ser det slik selv. De snakker ikke så mye om seg selv.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Gud for alle som ber for meg, May Sissel og vår familie. Takk at dere bærer oss fram for Nådens trone. Jeg er sikker på at jeg ikke kunne ha fortsatt i tjenesten med forkynnelsen, seminarene og skribentvirksomheten hadde det ikke vært for dere. Takk for alle timene og dagen dere tilbringer i bønn for oss. Mange av dere kjenner jeg ikke og har aldri møtt. Det hender jeg møter noen av dere på et møte. Det er alltid like hyggelig.

Men om vi aldri skulle møtes noen gang - la meg si det nå: takk, tusen takk, fra djupet av mitt hjerte for at du ber for meg, for oss. Det utgjør hele forskjellen.

I dag, som mange ganger før, har jeg takket Herren for Ragnhilds utrettelige forbønnstjeneste. Jeg fryder meg over at troens løp er ferdig løpt, og hun er hjemme hos Ham som elsket henne så høyt alle hennes livs dager, og som vil elske henne og ta vare på henne gjennom hele evigheten.

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 10

Her fortsetter serien om den spennende og ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni, tredje del tirsdag 28.juni, fjerde del lørdag 2.juli, femte del, lørdag 16.juli, sjette del, søndag 17.juli, syvende del, mandag 18.juli, åttende del, onsdag 20.juli og niende del, torsdag 21. juli:

Jeg ble ganske raskt svært interessert i bøkene til Reinholdt. I forbindelse med hans lange reiser til Hutterite-kolonier og andre uvanlige steder, hadde han vært i stand til å komme over den sjeldne Dreller kodeksen fra 1650-tallet, en kodeks fra Casper Breitmichel fra midten av 1500-tallet, en kommentar over 2.Mosebok av en Hutterite-forfatter fra tidlig 1600-tall, og kopier av en stor mengde andre skrifter fra Hutterite-forfattere.

En snørik dag, da jeg bare var 15 år gammel, kom Reinhold hjem til oss og ba meg bli med ut for å kikke i baggasjerommet på bilen hans. Han ba meg om å hjelpe ham med å bære inn en stor eske med bøker som han mente ville være instruktive for meg. Mine foreldre hadde noen baktanker om dette, men ville ikke stoppe meg fra å lese så mye jeg ville. Djupt inspirert, til sene kvelden, med stearinlys blafrende ved sengekanten, leste jeg hele Krønikeboken til Hutterianerne (bildet), Eberhard Arnold's "Salt and light", "Early Christians", "Inner-land" og mange flere.

Uten tvil, denne innflytelsen ved en sårbar alder har influert mitt liv på en svært betydningsfull måte og har satt kurs for det som skulle komme.

En del år deltok Reinhold Konrath møtene i Orthodox Mennonite. Min bror David, og andre som fortsatt er en del av denne gruppen, ble ganske begeistret av Reinholds sterke kommunitariske undervisning, støttet opp med en utrolig mengde kunnskap, inspirasjon og ideer. 

Reinhold hadde ingen store problemer med den strenge livsstilen (som fremmes av de ortodokse), men i sitt sinn var det å forkynne evangeliet til alle mennesker uendelig mye viktigere. Dette var også årsaken til at han ville omgjøre huset sitt i Kitchener til et samfunnshus. Eiendommen hans, som lå langs en bekk, like utenfor Victoria Park, var passe stor til at man kunne plante en riktig stor frukthage der. Etterhvert kjøpte han også en gård i nærheten av Moore i Wellington County. Her, sammen med noen fransk-kanadiske venner og andre forsøkte han organisere en Hutterite kommunitet.

(fortsettes)

Forsker: Kina vil ha 200 millioner kristne innen 2030

Svære forfølgelser til tross - kommunist-Kina er i ferd med å få verdens største kristne befolkning innen 2030. Da regner man med at det vil finnes 200 millioner kristne kinesere!

Det er Rodney Pennington som sier dette. Han studerer religiøse trender for OMF - Overseas Missionary Fellowship, tidligere China Inland Mission, grunnlagt av legendariske Hudson Taylor.

"Vi fryder oss allerede over hva Herren har gjort i Kina", sier Pennington, i et intervju med den kristne nettavisen Christian Today.

Han legger til: "Men det betyr ikke at misjonsoppdraget er fullført."

Iløpet av 2030 - om bare 14 år - "vil Kina mest sannsynlig ha 200 millioner kristne og det vil påvirke hele den globale kirke i årene fremover," sier Pennington.

Men Pennington legger ikke skjul på at det er store utfordringer for de kristne i Kina. Han tegner ikke noe glansbilde. Ikke minst er det store utfordringer når det gjelder disippeltrening og tverrkulturelt arbeid blant barn og ungdom.

"Selv om 200 millioner kristne kan synes ambisiøst, så er det en sterk motivasjon for å be," sier Pennington.

Yu Jie, en kinesisk kristen og demokratiforkjemper, skriver i et essay som ble publisert i august utgaven av tidsskriftet "Things", at kristne er kinesiske er kjent for å si at 'jo større forfølgelse, jo større vekkelse". "Hvis denne rapporten er korrekt, så er det virkelig sant at forfølgelsene har vært svære," skriver Yu Jie, og så legger han til: "men vekkelsen har vært en geysir som spruter."

La oss be for våre trossøsken i Kina og for vekkelsen at den må fosse fram!

Det djupe såret

"Vi bærer alle på våre djupe sår, sår som kommer av vår ensomhet. Vi synes det er vanskelig å være alene og vi ønsker å flykte fra det hele gjennom hyperaktivitet, gjennom fjernsynet eller gjennom en million andre måter.

Enkelte tror at deres ensomhet vil bli leget hvis de blir en del av et fellesskap. Men de vil bli skuffet. 

Til slutt må vi innse at dette såret er iboende i den menneskelige tilstand, og hva vi må gjøre er å leve med det i stedet for å flykte fra det."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 140. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Nye angrep på kristne i Tyrkia - mange flykter fra landet

Det er rapportert minst to voldsepisoder mot kristne menigheter i Tyrkia etter det mislykkede militærkuppet. Angrepene vekker vonde minner.

Et av angrepene skjedde i Trabzon. En gruppe 10 personer angrep Hellige Marias kirke med steiner og hammere. De klarte å knuse noen vinduer, og var i ferd med å trenge inn i kirken da muslimske naboer til den fikk stanset dem.

Medlemmer av denne menigheten, som ligger ved Svartehavet, ble for 10 år siden vitne til at en ultra-nasjonalistisk tenåringsgutt skjøt den katolske presten, fader Andrea Santoro, i bakhodet mens presten sto og ba. Fader Santoro døde på stedet.

For ni år siden ble en annen menighet i denne tyrkiske provinsen angrepet. Denne gangen dreide det seg om Malatya protestantiske kirke. Angrepet skjedde på nøyaktig samme måte som det nylige angrepet på Hellige Marias kirke.

Den anglikanske presten, Ian Sherwood, som er prest for The Crimea Memorial Church i Istanbul, sier til menneskerettighetsorganisasjonen, Middle East Concern, at mange kristne nå flykter fra Tyrkia. De frykter at de nye innstramningene fra Erdogan vil gjøre det enda vanskeligere for kristne i dette altoverveiende sunni-muslimske landet.

Om å elske sine fiender

"Kristne er ikke-voldelige, ikke fordi vi tror at ikke-vold er en strategi for å befri verden fra krig, men fordi ikke-vold er konstituerende for hva det vil si å være en disippel av Jesus."

Stanley Hauerwas (bildet), amerikansk teolog, etiker, professor ved Duke Univeristy. Av mange karakterisert som en av samtidens mest fremragende og innflytelsesrike teologer. Bakgrunn som metodist.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Ikke fall for fiendens snarer, stå sterk, mektige kriger!

"Jeg føler at dette ordet er det noen som trenger i dag: Fokuser på Mitt vakre ansikt Mitt barn, og bli ikke altfor opptatt av djevelen og søk ikke etter ham rundt hvert et hjørne. Fest heller oppmerksomheten din istedet på Min kjærlighet, hengivenhet og brennende ønsker for deg. 

Når det er sagt: Stå sterke, du trenger ikke å bli lurt, fordi han er som en brennende løve, som går fram og tilbake etter å sluke de svake og sårbare. 

Kom nær Meg i tilbedelse og lydighet, bli forenet med Mine hensikter og bruk deretter din autoritet til å tale ut Min perfekte vilje for ditt liv. Stå sterke. 

Våre kamper vinnes i ånden, men du må lære å skjelne så du forstår fiendens taktikk slik at du vet hva du kjemper mot. 

Vær årvåken og varsle og bruk kloke kampstrategier mot ham. "Dette er det oppdrag jeg overgir til deg, min sønn Timoteus, i samsvar med de profetord som før er talt om deg, så du ved dem kan stride den gode strid." (1.Tim 1,18) Spør Meg om å lære deg å føre krig: "Lovet være Herren, min klippe, han som lærer opp mine hender til strid, mine fingrer til krig." (Salme 144,1) I denne prosessen vil du oppleve forfremmelse og at Riket utvider seg. 

Strategien for i dag, er denne: Stå sterke!

Beskytt ditt kall og nå nye høyder! Ikke fall for fiendens snarer, stå sterk, mektige kriger!"

Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvem er en venn?

"En venn er en som kan være taus med oss i et øyeblikk av fortvilelse eller forvirring, som kan være sammen med oss i en tid av sorg og savn, og som tolererer å ikke forstå ... ikke kan helbrede, ikke avhjelpe ... det er en venn som bryr seg."

Henri Nouwen (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Tre kristne menn fra Aserbajdsjan arrestert og fengslet i Iran

Tre menn tilhørende Livets Ords menighet i Aserbajdsjan sitter fengslet i Iran. De ble fengslet under et besøk i Iran i juni. De tre mennene skulle delta på en fest i Teheran i forbindelse med en forlovelse. Høytideligheten ble også kombinert med et bønnemøte.

Det tre mennene, Eldar Gubanov, Yosif Farhadov og Bahram Nasibov, tilhører Livets Ords forsamling i Baku. Alle tre har familier og barn hjemme i Aserbajdsjan. Yosif er også far til et barn med Downs syndrome.

Iranske myndigheter oppgir ingen grunn for at de tre mennene er arrestert. Siden de tre ble arrestert 22. juni, har familiene deres kun fått lov til å snakke med dem en gang på telefon.

La oss huske disse tre mennene og deres familier og menighet i våre forbønner.