Guds spesielle gave og oppgave for Norge

Jeg tror, som flere andre, at Gud har velsignet hver nasjon på denne jord med en spesiell gave. Fra Guds synsvinkel er det meningen at denne gaven skal brukes til velsignelse ut over denne nasjonens grenser.

Hva er så vår spesielle gave? For Norges vedkommende tror jeg det handler om vårt bidrag til å skape fred og forsoning. Det er jo underlig, at vårt bittelille land har spilt og spiller en så avgjørende roller i fredsarbeid i mange av de konfliktfylte områdene på vår klode. Samtidig har vi verdens oppmerksomhet rettet mot oss hvert år når Nobels fredspris deles ut.

En som har sett dette og som anerkjenner Norges helt spesielle rolle i freds- og forsoningsarbeidet er pave Frans I. På vei hjem fra hans reise til Egypt, hvor han har vært for å gi støtte til forfulgte koptiske kristne, snakket han med pressen som var ombord i flyet om den særdeles spente situasjonen i Nord-Korea. På direkten foreslo han at Norge kan spille en rolle for å få konfliktnivået ned og bringe Nord-Korea og USA til forhandlingsbordet. Det har vakt stor oppmerksomhet verden over. Vår egen utenriksminister Børge Brede på intervjuet på TV2 nå i kveld og takker paven for hans anerkjennelse. Han kan derimot ikke bekrefte om Norge kan gå inn i en slik rolle, men det ville ikke forundre meg om Norge allerede er involvert!

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn," sa Jesus.

Slikt bringer velsignelser med seg - også for en nasjon.

En som har arbeidet mye med å forstå en nasjons unike gave fra Gud er John Mulinde, kjent bønneleder fra Uganda.

I denne videoen taler han om dette med utgangspunkt i erfaringer fra sitt eget hjemland:

https://www.youtube.com/watch?v=ZOP3kVmuoEA

La oss be for det arbeidet Norge gjør når det gjelder å skape fred og forsoning. La oss velsigne de som står midt oppe i dette arbeidet.

Billedtekst: Pave Frans ombord i flyet på vei hjem fra Egypt hvor han taler om Norges fredsrolle.

Respekt, ømhet og raus nåde

Apostelen Paulus er usedvanlig praktisk og konkret når han skal veilede sin unge medarbeider Timoteus. Han skriver om den grunnleggende respekten han bør ha overfor de menneskene han skal omgås:

"Bruk ikke harde ord mot en eldre mann, men forman ham som en far. Forman unge menn som brødre, eldre kvinner som mødre og unge kvinner som søstre, i all renhet." (1.Tim 5,1-2)

På vår vei møter vi så mange mennesker. Alle bærer de med seg sin egen historie, sin smerte, sin uro, sin tvil, sin angst. Noen kan synes robuste utenpå, andre er skjøre planter. Noen snakker høyt, andre er lavmælte. Noen er skråsikre om det meste, andre mer åpne, spørrende og undrende.

Hvordan møter vi andre?

Jeg kan bare svare for meg selv, men etter at jeg ble syk, har jeg tenkt mye på dette. Sykdommen har endret meg. Forhåpentligvis gjort meg mer ydmyk. Jeg ønsker å møte alle med et åpent sinn, og jeg ber til Herren om å få lytte mer enn jeg snakker. En jeg kjenner, som jeg av og til ser, spør alltid om hvordan det går med mine barn, de gangene vi møtes. Men han hører aldri etter når jeg forteller om dem. Hvorfor spør han, tenker jeg. Jeg håper ikke jeg er slik, men at jeg lytter når andre forteller om det som betyr noe for dem.

Jeg er mer sårbar nå enn noensinne. Tårene kommer så lett. Jeg blir lettere rørt. Jeg vet det har å gjøre både med hjertesykdom og Parkinsons. Jeg vandrer i ukjent landskap. Jeg blir av og til lei meg. Av og til redd. Vet ikke helt hvordan jeg skal møte en for meg ukjent verden.

Det jeg trenger er Guds ømme berøring.

Harde ord endrer ingen av oss til det bedre. Det gjør i grunnen bare godheten og raus nåde.

Den samme Paulus sier: "Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse." (Rom 2,4)

Alle mennesker jeg møter er skapt i Guds bilde. De bærer alle noe av Gud med seg. Selv de som ikke bekjenner Hans navn. Jeg har noe å lære av alle. Uten unntak. Jeg ønsker å lete etter dette bildet i de jeg møter. Måtte Herren forbarme seg over meg - og dem.

Sårbare forbønnssituasjoner

Det er mye rart man kan lese på nett. I dette tilfellet Facebook. Der la nylig en forkynner ut en status hvor han navngir en kjent person som han skal ha lagt hendene på og bedt for. Vedkommende skal ha grått "når Guds kraft kom over henne".

Hva er dette? Et grovt brudd på den fortroligheten dette mennesket viste når hun sa ja til å bli bedt for. Nå eksponeres hun for alle vennene til denne forkynneren, som igjen sprer dette videre til sine venner. For det er mange som trykker "liker" på dette innlegget. Men det er ikke noe annet enn simpel dyneløftning og vitner kun om en ting: ubetenksomhet og umodenhet hos forbederen. Og det slår tilbake på alle de som liker innlegget. Kanskje de burde spørre seg selv: ville det vært ok om ens eget navn ville ha blitt brukt i en slik kommentar på Facebook, om det var en selv som var blitt bedt for?

Forbønnssituasjoner kan være svært sårbare. Man blottlegger sin sjel for en annen, kanskje også med mange andre til stede. Det krever en várhet hos den som ber, og en djup respekt for den eller de som blir bedt for. Dessverre er ikke det tilfelle i denne situasjonen. Her skryter forkynneren av at han har bedt for en kjendis i Norge. Noe annet dreier det seg ikke om.

La oss vise andre mennesker som takker ja til å bli bedt for med respekt, behandle dem med varsomhet og selvsagt med taushetsplikt. Man blottlegger ikke for offentligheten hvem man ber for, og hva som skjedde med dem. Om noe skal sies etter en forbønnshandling så er det den som blir bedt for som skal si det, om vedkommende vil.

Det er klokt å tie.

Gud holder ord

Steve Lightle (bildet), en tidligere jødisk forretningsmann fra Seattle, Washington, har fått være med på litt av et eventyr. Jeg har hatt gleden av å være sammen med ham en dag. Det var også litt av et eventyr.

Allerede i 1974 ble han involvert i Aliyah - som er navnet på immigrasjon av jøder fra deres utlendinghet tilbake til Israels land. Da hadde Steve et syn hvor han så Sovjetunionen bryte sammen og jødene strømme ut herfra med fly og skip for å komme tilbake til Det lovede land. Ledet av Herren reiste så Steve Lightle til Sovjetunionen for å fortelle jødene der om et nytt Exodus, denne gangen utgangen fra Sovjet. Senere skulle han komme i kontakt med en annen forretningsmann, Gustav Scheller, i Jerusalem i 1982. Senere -  under den internasjonale bønnekonferansen i Jerusalem i januar 1991 taler Gud til Gustav Scheller om å begynne det arbeidet som skulle få navnet Ebenezer Emergency Fund, som siden starten og frem til nå har fått hjulpet 150.000 jøder med å vende tilbake til Israel.

Jeg leste en artikkel av Steve Lightle i går i det siste nr av Ebenezer Operation Exodus og i den artikkelen nevner han et skriftsted fra profeten Jeremia som ble nytt for meg:

"Se, jeg samler dem fra alle de landene som jeg drev dem bort til i min vrede og harme og min store forbitrelse, og jeg vil føre dem tilbake til dette stedet og la dem bo trygt. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. Jeg vil gi dem et hjerte og lære dem en vei til å frykte meg alle dager, så det må gå dem vel, dem og deres barn etter dem. Jeg vil opprette en evig pakt med dem, at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel mot dem. Og frykt for dem vil deres hjerte så de ikke skal gå bort fra meg. Jeg vil glede meg over dem og gjøre vel mot dem, og vil plante dem i dette landet i trofasthet, av hele mitt hjerte og av min sjel. For så sier Herren: 'Likesom jeg har latt alle disse store ulykkene komme over dette folket, slik vil jeg også la alt det gode komme over dem, som jeg har lovt dem.' (Jer 32,37-42)

Så legger Steve Lightle til: "Elleve ganger i løpet av disse seks versene erklærer Gud sin vilje om Aliyah. Han vil gjøre det 'av hele mitt hjerte og hele min sjel.' Dette er det eneste stedet i Skriften hvor Gud sier at Han vil gjøre noe av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Og dette 'noe' er Aliyah. Dette er svært sentralt."

Jeg har tenkt på dette: Holder ikke Gud sine løfter til sitt gamle paktsfolk, hvorfor skulle Han da holde sine løfter til oss? La oss be for de jødene som fremdeles er i diasporaen at Gud kaller dem til å reise tilbake til det landet Han med ed har lovet dem.

Guds hvile

"Gud holder alle trådene i sin hånd, det er alltid han som har det siste ordet. Hvis du tør stole på dette, blir du fylt av en dyp glede og fred. Da vet du at Gud står bak alt. Alt som skjer i livet ditt er båret av en allmektig kjærlighet. En kjærlighet som du kanskje ikke forstår, men som du kan overgi deg til."

Disse ordene av Wilfrid Stinissen betyr mye for meg om dagen. Dager med så mye smerte og svimmelhet.

"Å falle i Guds armer", er et uttrykk, som passer godt på mitt Gudsforhold akkurat nå. Jeg kan ikke falle utenfor de armene - og jeg kjenner på en djup takknemlighet for at det er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som alltid har det siste ordet, ikke den onde.

I Guds armer kan jeg hvile. Ikke jage etter noe - men hvile. Puste ut. Kjenne Hans gode nærvær. Jeg sammenligner det med å ligge i vakker blomstereng - som denne.

Å miste og vinne livet

"Livets store paradoks er at de som mister livet kommer til å vinne det. Dette paradokset blir tydelig i svært så hverdagslige situasjoner. Om vi klynger oss fast ved våre venner kan vi miste dem, men om vi ikke er krevende i våre relasjoner får vi mange nye venner. Om berømmelse er hva vi kjemper for, forsvinner den ofte så fort vi oppnår den, men om vi ikke har behov for å bli kjent, så kan vi bli husket lenge etter at vi er døde.

Når vi vil være i sentrum havner vi ofte i periferien, men når vi er så frie at vi kan trives hvor som helst, havner vi ofte i sentrum. 

Å gi sitt liv for andre er det aller største for oss mennesker. Da vinner vi livet."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om det å skrive - for å redde dagen og livet

"Å skrive kan bli en sann åndelig disiplin. Det kan hjelpe oss til å konsentrere, til å komme i berøring med de djupere bevegelsene i vårt hjerte, klarne sinnet, behandle forvirrende følelser, reflektere over våre erfaringer og gi kunstneriske uttrykk for levd liv og å fargelegge viktige hendelser i vårt sinn.

Ganske ofte kan en vanskelig, smertefull og frustrerende dag kan bli "forløst" ved å skrive om den. 

Ved å skrive kan vi gjøre krav på det vi har levd og dermed integrere det på en djupere måte i vår livsreise. Så det å skrive kan bli livreddende for oss og noen ganger også for andre."

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Oppfordrer til nasjonal bønn og faste for Sverige

Pastorparet i Södermalskyrkan i Stockholm, Carolina og Lennart Torebring (bildet), har tatt initiativet til bønn og faste for Sveriges fremtid. Det skjer etter terrorangrepet i Stockholm for noen uker siden.

"Sveriges fremtid kommer til å avgjøres gjennom forsamlingens bønn, faste og vårt lands relasjon til Gud," skriver de i et opprop gjengitt i den kristne avisen, Världen i dag.

I oppropet skriver de blant annet:

"Sverige har drabbats av en terrorattack som skakat hela vårt land. En intensiv bearbetning av sorgen, smärtan och händelsen pågick under veckan efter dådet. Mitt i denna kollektiva sorg har vi även fått bevittna en vacker kärlek, respekt och ödmjukhet bland folket. Sorgen tycks ha fört oss närmare varandra och vi har gråtit tillsammans.

Som en del i denna process lyfter vi nu som nation blicken för att se framåt med hopp om en bättre framtid, trots stora utmaningar och många olösta problem i vårt samhälle. Allt detta är viktigt och underbart, men som Guds församling måste vi nu vara andligt vakna och höra vad Anden säger till församlingen. Församlingen har fått uppdraget från Gud att vara en sköld för landet. Församlingen har även fått ett unikt löfte som endast givits åt henne och det är löftet om att dödsrikets portar inte ska få makt över henne. Detta medför ett ansvar och ett heligt allvar."

Du kan lese oppropet i sin helhet, med konkrete bønneemner, her:

http://www.varldenidag.se/debatt/upprop-till-bon-och-fasta-for-vart-lands-framtid/Bbbqdf!Oo0tMADRWfEQEjpltzPacg/

Baptister i Kasakhstan bøtelagt for å feire Jesu oppstandelse

Politiet i Kasakhstan stormet to baptistmenigheter 1.påskedag og bøtela minst fire baptister for å ha deltatt i gudstjenester i henholdsvis Temirtau (bildet), en by i de sentrale områdene av landet og i den sørlige byen Taraz.

Det er Forum 18 som melder dette.

Baptistunionen i Kasakhstan snakker nå om en ny bølge av forfølgelser mot landets kristne. Nylig bøtela en domstol i Almaty, landets hovedstad, en protestantisk menighet i byen og forbød enhver form for møtevirksomhet i tre måneder. Samtidig ble en utenlandsk statsborger forvist fra landet.

Dmitry Yantzen, har i et intervju med Radio Free Europe, som representerer Baptistunionen i Kasakhstan, fortalt at politi og domstoler i landet har bøtelagt minst 20 personer så langt i 2017. Alle har det til felles at de er kristne og har deltatt på møter i ulike baptistmenigheter. Bøtene er høye: 226.900 Tenge, hvilket tilsvarer 6.200 norske kroner. 6.200 kroner utgjør tre månedslønner.  Så høye bøtesatser rammer særlig pensjonister. 70 årige Ivan Yantsen er en av dem.

70 åringen ville feire 1. påskedag i baptistmenigheten i Temirtau. Når politiet dukket opp og forstyrret gudstjenesten, og krevde at Ivan Yantzen skulle bli med dem til politistasjonen i Starogorodskoi distriktet, nektet Ivan og de andre. Politiet var høflige til å begynne med, men så ble de svært ufine. Ivan Yantzen gav seg ikke, og politiet gav opp forsøket. To dager senere fikk Ivan Yantzen presentert en bot fra politiet, men han nekter også å betale denne. Yantzen mener at det er et brudd på elementære menneskerettigheter at han ikke får feire gudstjeneste i menigheten han tilhører.

La oss huske ham og alle våre trossøsken i Kasakhstan i våre forbønner.

En personlig og varm takk til alle som ber for meg

Det er utfordrende dager etter at jeg fikk beskjed om at jeg har fått Parkinsons sykdom. Sårbare dager. Dager som gir visse begrensninger i mobilitet. Kroppen er skjør.

Jeg vil få takke for all forbønn, alle meldinger på Facebook, telefoner og til hun som kom på døren med blomster. Dette varmer, og betyr mye mer enn dere aner. Alle meldinger er lest og jeg takker Gud for hver og en av dere. Takk til alle dere som fortsetter å be. Jeg trenger deres forbønn så sårt. Det er den som holder meg oppe. Be også for May Sissel og familien min. Det er tøffe dager for dem også.

Det er underlig hvordan enkelte bibelord blir levende. Her om dagen leste jeg fra Apostlenes gjerninger, fra Peters pinsepreken. Da likesom "hoppet" to setninger ut av teksten og ble Guds spesielle hilsen til meg i denne fasen av livet:

"... og selv kroppen skal slå seg til ro med håp..." (Apg 2,26) 

og:

"... du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (v.28)

Gud kan gjøre forunderlige ting midt i vår trengsel og våre prøvelser. Jeg ber om å få bevare Guds fred midt oppe i det hele, og gleden i Herren. Jeg tar med meg disse to versene som Guds løfter til meg i min svakhet.

Jeg er lei meg for at jeg måtte melde avbud til Vikna baptistmenighet. May Sissel og jeg skulle ha vært der 22.-23. april med seminaret om hva som skjer med vårt åndelige liv etter fylte 50 år. Det ble i lengste laget, og dagen før vi skulle reise skjedde det noe med bilen vår som gjorde at den ikke ville starte.                                                                                                                                                    

Nå ser jeg frem til å tale i Den frie evangeliske forsamling i Møllergaten 40 i Oslo. Det skjer førstkommende søndag kl.11.00.

Og neste helg. 6.-7. mai er May Sissel og jeg i Bamble i Telemark etter invitasjon fra Bamble frikirke og pinsemenigheten Livets Vann. Her skal jeg ha seminaret: Å vandre med hvilepuls.

Og så, i forbindelse med sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen 18-23. juli, har jeg den store gleden av å lede samlinger med Tidebønn. Også i år er May Sissel og jeg ansvarlig for bønnearbeidet som Baptistenes landsmøte og sommerstevne i Stavern.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Gud for fortsatt å kunne stå i tjenesten, og til alle de menighetene og kirkesamfunnene som fortsatt vi bruke meg til seminarholder, taler og forbeder. Om kroppen er svak, så er ånden sterk!

Men før alt dette, skal jeg til MR tirsdag 2.mai. Jeg gruer meg litt for den dagen. Jeg liker ikke å ligge inni det røret, og med Tinnitus så blir den høye lyden fra maskinen så smertefull, selv med øreklokker. Be gjerne for meg da. Det er ikke så godt å ligge stille heller med skjelvinger i kroppen.

Ronald Fangens sterke dikt: Pasjon, som jeg har delt så mange ganger her på bloggen, og i taler jeg har hatt i ulike menigheter, betyr mer for meg nå enn noen sinne. Han skrev det mens han satt i nazistenes fengsel og opplevde sin Getsemane-time. Jeg kjenner meg igjen i så mye av det Ronald Fangen setter ord på. Jeg deler det med deg på nytt:

Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. - Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg.
(Skrevet desember 1940)

Dette er virkelig modige mennesker!

Dette bildet forteller meg noe om mot og håp! Faktisk mye om mot og mye om håp. Det er tatt for bare noen få dager siden, ikke så langt fra Deir Mar Musa klosteret i Syria.

De to mennene omtrent midt på bildet er den pavelige utsendingen til Syria, kardinal Mario Zenari og den pavelige utsendingen til Serbia, kardinal Ornaldo Antonie. De andre mennene og den ene kvinnen er medlemmer av kommuniteten som bor i Deir Mar Musa klosteret.

Sannelig, det krever mye mot å reise inn i Syria i dag. Det er slett ikke ufarlig. Mange prester, munker og nonner er blitt kidnappet og noen drept. Så når du frivillig reiser inn viser du stort mot. Men hvilken enorm oppmuntring det er for de som befinner seg i Syria, og spesielt for den lille kommuniteten i Deir Mar Musa.

Deir Mar Musa - eller Hl.Moses abyssineren klosteret - er et kloster tilhørende den syrisk-katolske kirke. Klosteret ligger nær byen Nabk, om lag 80 kilometer nord for Damaskus. Klosteret ligger oppe i fjellene, og hovedkirken har dyrebare fresker tilbake til 1000-1100 tallet. Klosteret er de senere årene restaurert av fader Paolo, som er kidnappet av IS. Det er usikkert om han er i live.

Kristi himmelfartskapellet har et spesielt forhold til Deir Mar Musa klosteret. På en av veggene i kapellet vårt henger det et trekors vi har fått i gave fra kommuniteten i Deir Mar Musa. Det minner oss hver gang vi feirer gudstjeneste der om å be for våre forfulgte venner. I krisetider som den tid vi lever i nå trenger vi mer enn noensinne å sette mot i hverandre. Da kan et besøk bety alt.

Til minne om Markus

Sammen med hele den verdensvide kirke feirer vi i dag minnet om evangelisten Markus.

Johannes Markus, som er hans fulle navn, vokste opp i Jerusalem, i en inderlig bønnens atmosfære og hellig gudsfrykt. I følge Apostlenes gjerninger var det i hans mors hus, Marias hus, at de første kristne kom sammen for å be. En tidlig kristen tradisjon mener også å vite at det var i dette huset Jesus feiret sitt siste måltid med disiplene, og dermed innstiftet Brødsbrytelsen, og at det var her disiplene var samlet når Ånden falt på pinsedagen.

Vi vet også at det var omlag år 44 at den unge Johannes Markus slår følge med apostlene Paulus og Barnabas, på reisen fra Jerusalem til Antiokia. Markus og Barnabas var forøvrig fettere. Ikke så lang tid etter at de var kommet til menigheten i Antiokia, la Paulus og Barnabas ut på sin aller første misjonsreise.

Men så skjer det noe. Under et opphold i Pamfylia forlater Markus de to og drar tilbake til Jerusalem. Årsakene kan være mange. Dette skaper gnisninger mellom Paulus og Barnabas, og de to skiller lag etter mange års nært vennskap og samarbeide. Senere, vet vi, forsones Paulus og Markus, og Markus blir en trofast støttespiller for apostelen under dennes siste fangenskap i Rom.

Men det er som disippelen til apostelen Peter vi først og fremst kjenner Johannes Markus. De to hadde et så nært forhold, at når Peter skriver sitt første brev, som av mange ansees å være en dåpskatekese, omtaler Peter ham som"min sønn". Johannes Markus har fungert som apostelens sekretær og tolk, og det er faktisk på oppdrag fra den kristne forsamlingen i Rom at Markus skriver ned Peters fortelling om Jesus, om alt hva Jesus hadde sagt og gjort. Med det skapes en helt ny litterær genre som kalles evangelier.

Går vi til kirkehistorien Eusebios (300-tallet) etterlot seg vil vi finne at Markus på slutten av livet legger ut på en reise til Aleksandria i Egypt hvor han grunnlegger en menighet. Det er her han også ender sitt liv som martyr.

I den koptiske liturgien kalles Markus for "vitnet om den enbårne Sønns lidelse". Det passer i grunnen svært godt. Flere bibelforskere mener at Markus omtaler seg selv i det evangelium som bærer hans navn, som den unge mannen som flykter bort da soldatene kom for å arrestere Jesus. Markus bygger opp evangeliet sitt rundt de ulike geografiske stedene Jesus til enhver tid befant seg på, med Hans død og oppstandelse som sentrum.

Er dette Guds time for Nord-Korea?

Er dette Guds time for Nord-Korea? I det naturlige er det få ting som tyder på det. Den despotiske statslederen, Kim Jong-un, truer Australia med atomvåpen, og det siste jeg har lest er at han truer med å senke et amerikansk hangarskip.

Men hvordan ser situasjonen ut fra Guds synsvinkel?

La oss se litt nærmere på en annen side av den særdeles spente situasjonen i det østlige Asia.

I år er det ganske nøyaktig 110 år siden Gud rystet det som nå er hovedstaden i Nord-Korea, Pyongyang med en gjennomgripende vekkelse. I januar 1907, etter måneder med utholdende bønn, brøt en vekkelse løs som førte til at 50.000 mennesker til tro i løpet av et eneste år. Dette var starten på en vekkelse som varte frem til 1910, og er kalt Den store vekkelsen i Pyongyang. Vår egen Marie Monsen ble sterkt berørt av denne vekkelsen, og hun sier selv at den var en indirekte årsak til at en vekkelse brøt ut på hennes misjonsfelt noen år etterpå. Da hadde Gud lovet Marie Monsen at det verk Han gjorde i Pyongyang, ville Han også gjøre i Kina.

Det har vært mye bønn for Nord-Korea. Ikke minst har sør-koreanerne bedt og fastet i mange år, og de gjør det fortsatt, sammen med kristne fra mange steder i verden. Skulle ikke Gud høre disse bønner? Jeg tror det. Dette har vært og er ydmyke bønner, ofte bedt av mennesker på sine knær, om at Gud skal gjøre det igjen - ryste Pyongyang med en gjennomgripende vekkelse.

Nøden er stor i dette landet, både materielt - mange sulter - og åndelig. Det er bokstavelig talt et mørkt land. Når man ser satelittbilder så lyser hele Sør-Korea opp av kunstig lys, mens Nord-Korea er helt mørklagt. Despoten som styrer landet blir mer og mer desperat. La oss nå sette inn en siste, stor bønneoffensiv, og be om at Gud gjester dette mørket med evangeliets underfulle lys.

Blir du med?

La oss be om å få se tingene fra Guds synsvinkel! Hvilke planer har Han for Nord-Korea? For Sør-Korea? Jeg tror det ser ganske annerledes ut fra Guds synsvinkel enn fra vår. Jeg vil være med på det spennende Gud gjør, derfor ber jeg og derfor søker jeg Hans råd.

I dag sto Israel stille

Israel sto stille i dag. Stillheten skulle markere de forferdelige grusomhetene nazistene forårsaket, og gi anledning til å minnes de seks millioner jøder som drept under Holocaust.

Minnedagen for Holocaust-ofrene er mer aktuell enn noensinne. Jødene er fortsatt truet av en fiende som vil dem til livs og fordrive dem fra deres land.

På hebraisk heter dagen Yom ha-sikaron-la-shoa ve la-gvora, hvilket betyr "minnedagen for Holocaust og heltemotet". Vanligvis omtales den bare som Yom Ha-Shoah. I Israel er den en nasjonal helligdag. Ved ulike arrangementer senkes så det israelske flagget på halv stang. Dagen ble innstiftet som nasjonal helligdag i 1953.

Det er kanskje forvirrende for mange dette, fordi FN har bestemt at 27. januar er den internasjonale Holocaust dagen. Men Yom Ha-Shoa ble innstiftet av den legendariske israelske statsministeren, David Ben-Gurion i 1953 og da valgte man en dato som skulle være åtte dager før Yom Ha'atsmaut - Israels selvstendighetsdag.

Det lå en tanke bak denne datoen. Man ønsket å ha minnedagen i tilknytning til datoen for opprøret i Warszawa-ghettoen, for å vise at det faktisk også ble gjort motstand. Derfor kalles også dagen minnedagen for heltemotet. Men opprøret skjedde den 19. april 1943, altså den 14 Nisan, men den 14 Nisan er i den jødiske kalenderen dagen før Pesach, altså påske. Så det var ikke så enkelt å få dette til.

Det er også blitt en tradisjon denne dagen med en marsj fra konsentrasjonsleiren Auschwitz til konsentrasjonsleiren Birkenau. I år deltok 10.000 personer.

Å be om at Gud blir herliggjort - en sikker vei til bønnesvar

I de siste dagene har jeg tenkt mye på noe vi finner i den bønn Jesus ber før sin lidelse og død:

"Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre..." (Joh 17,4)

Det er to ting jeg gjerne vil dere med deg: Det ene er at vi også herliggjør Gud når vi fullfører den gjerning Han har bedt oss om å gjøre. Derfor er min bønn at jeg må få fullføre mitt løp - og da på en slik måte at det bringer ære og glede til Guds hjerte. Jeg bærer på den samme lengselen som Paulus, når han skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp..." (Fil 1,20-2011 oversettelsen)

Det skjer mye med kroppen min for tiden. Det har sammenheng med at jeg har fått Parkinsons. Min bønn er at jeg midt oppe i alt det som skjer må ære Gud også med kroppen min. At Gud må bli opphøyd og æret, og herliggjort gjennom livet mitt. Også på de dårlige og skrøpelige dagene.

For det andre, har jeg begynt å tenke på at en sikker måte å få bønnesvar på er å be om noe som herliggjør Guds navn!

Vi skulle alle være opptatt av det som herliggjør Guds navn, ærer Ham. Vi ber for å bringe Gud ære. Det burde være vår lidenskap. Ikke for å få noe, men for å ære Gud. Vi bør søke Giveren, ikke gavene. Søker vi Giveren, får vi gaver.

La oss derfor spørre oss selv: Hva er det i mitt liv som bringer ære til Guds navn i dag?

- At Guds rike går frem er det viktigste!

Noe av det siste Johann Christoph Arnold (bildet), sa før han døde Påskeaften, handlet om betydningen Guds rike. I en tale Palmesøndag sa han blant annet:

"Hovedsaken er at Guds rike brer om seg, og hvis en av oss hadde muligheten til å spille en liten rolle i dette, så er det ikke fordi vi er store og mektige, men fordi Gud er full av nåde og Han gir oss muligheten til å vise kjærlighet. Gud er skaperen av alt. Alt Han ønsker seg er at vi elsker og tilber Ham, og mest av alt, takker Ham."

Torsdag i forrige uke ble hovedlederen for de anabaptistiske Bruderhof-kommunitetene gravlagt i Woodcrest kommuniteten i Rifton, NewYork. Det var her han hørte hjemme.

Jeg skrev om dødsfallet på bloggen samme dag som det fant sted. Her kommer noen kompletterende opplysninger om Johann Christoph Arnold, som ble 77 år gammel:

Hans foreldre var Johann Heinrich og Annemarie Arnold, som var medlemmer av Bruderhof, en kristen fellesskapsbevegelse, grunnlagt av hans bestefar Eberhard Arnold. På grunn av nazistenes forfølgelse, flyktet hans foreldre sammen med mange andre medlemmer av kommuniteten til England, hvor Johann Christoph ble født under det som er blitt kalt "Slaget om Storbritannia", 14. november 1940. Men i Storbritannia vokste det etter hvert frem anti-tyske holdninger, og i 1942 ble alle medlemmene av Bruderhof tvunget til å emigrere til Paraguay i Sør-Amerika. Her fikk han stabil, trygg og lykkelig barndom, selv om de voksne strevet med å bygge et hjem i det barske klimaet. Jungelen brakte med seg sykdommer og pest.

I 1954 flyttet Johann Christoph sammen med familien sin til Woodcrest kommuniteten i Rifton i New York. Dette skulle bli hans hjem for resten av hans liv. Han gikk på Kingston High School, hvor han lærte engelsk, drev med langrenn, og plukket opp en livslang kjærlighet for Shakespeare. Han tok sin eksamen ved Orange County Community College i 1960 med en grad i handelsfag og begynte å arbeide i Community Playthings, som lager leker i tre som er blitt veldig populære, og i Plough Publishing House, som er forlaget til Bruderhof. 22. mai 1966 giftet han seg med sitt livs kjærlighet, Verena Meier. De skulle etter hvert få åtte barn.

Han ble ordinert til pastor i 1972, og i 1983 som eldste innen Bruderhof, og fra 2001 som ledende eldste helt frem til sin død. Under hans lederskap og med Guds velsignelse har Bruderhof-kommunitetene opplevd stor vekst både i Amerika og Europa, og i tillegg fått en avlegger i Australia og små bofellesskap i urbane strøk.

Johann Christoph Arnold skrev 12 bøker som er blitt oversatt til 20 språk. Han skrev innsiktfullt og lidenskapelig om ekteskapet, familieliv og barneoppdragelse, tilgivelse, om døden, om fredsarbeid og troen. Arnold var svært opptatt av freds- og forsoningsarbeid. Hans store inspirasjonskilde var Jesus, og et møte med Dr. Martin Luther King i 1965.

Johann Christoph Arnold etterlater seg sin kone etter 51 års ekteskap, syv av deres åtte barn, 44 barnebarn og fire oldebarn. Deres datter, Margritt, i 2015 45 år gammel av kreft.

Jeg lyser fred over det Johann Christoph Arnolds gode minne.

To åndelige forbilder, del 2

Fordi Gud ble menneske i Jesus Kristus, er menneskelighet det viktigste aspektet ved ordenslivet til Jesu små søstre. Fordi Gud er blitt menneske i Jesus Kristus, kan det heller ikke i det åndelige liv finnes noe kosteligere enn det å være menneske.

Lille søster Magdeleine (bildet) skriver:

"Viktigere enn ditt liv som ordenssøster er ditt liv som menneske og kristen. Lev det i den fylde og skjønnhet som ligger i disse ordene. Kristus, vår Gud, er sant menneske: vær ikke redd for å være menneske, helt og fullt. Jo dypere din menneskelighet går, jo mer fullkomment kan du overgi den til Gud."

Hennes biograf, Angelika Daiker, skriver at lille søster Magdeleine vegrer seg for å skille Gud og menneske, og oppfatte det menneskelige som hindring for Gud. Gud vil bli synlig i menneskenes menneskelighet.

Jeg tenker på dette når jeg leser de første sidene i Bibelen. Om mennesket som er skapt i Guds bilde:

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem." (1.Mos 1,27).

Det betyr jo at Gud både har mannlige og kvinnelige egenskaper. Begge er jo skapt i Guds bilde. Begge bærer noe av Gud med seg. Guds bilde finnes i alle mennesker, uansett hudfarge, uansett nasjonalitet, om de tror på Gud eller ikke. ALLE mennesker.

"Jeg priser deg," skriver kong David, og legger til: "fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben ble ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet." (Salme 139,14-16)

Lille søster Magdeleine skriver:

"Du kommer til å vekke forargelse fordi du spiser sammen med mennesker som er utelukket fra det gode selskap, fordi du dukker ned i folkedypet, fordi du omgås kvinner med tvilsomt rykte, fordi du lar små barn legge beslag på deg."

Skal vi følge Jesus må vi utenfor komfortsonen vår! Sant disippelliv koster.

(fortsettes)

To åndelige forbilder, del 1

Jeg har slått følge med lille søster Magdeleine (bildet) (1898-1989). Til tross for stor kroppslig svakhet la hun ut på strabasiøse reiser verden over for å dele evangeliet og leve ut evangeliet med andre. Jeg har heller ingen stor kroppslig styrke, men livet mitt er Hans.

Lille søster Magdeleine er grepet av Guds lidenskap for menneskene. Det er også hennes pasjon. "Så høyt har Gud ELSKET verden at han ga sin Sønn, den enbårne ..." (Joh 3,16)

Gud er blitt menneske, Han er inkarnert, og dette inkarnasjonens mysterium utlegger lille søster Magdeleine i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte luv i Nasaret, Hans liv på veiene og hos menneskene, Hans lidelsesvei. Hun ser alle aspekter av Hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.

Det skriver hennes biograf, Angelika Daiker.

Det store forbildet, foruten Jesus, for lille søster Magdeleine, ja, slik kalte hun seg: lille søster, var Charles de Foucauld, bedre kjent som broder Charles av Jesus. Han har i mange år også vært mitt forbilde. Broder Charles gav alt for Jesus. Han hadde heller ingen sterk helse. Tvert om.

Jesus som 'den eneste' tok nemlig all plass i hjertet til broder Charles og ble hans store lidenskap. Denne holdningen er hans livs mysterium, nøkkelen til å forstå både ham og lille søster Magdeleine. Som broder Charles bygger også lille søster Magdeleine sin spiritualitet på Jesus. Fra Ham skulle også Jesu små søstre, som er den orden lille søster Magdeleine grunnla, få sin vei, sitt oppdrag, sitt navn og sitt kjennetegn.

Lille søster Magdeleine skrev:

"Din vei: kjærligheten selv, som ble menneske i Jesus. Ditt oppdrag: gjøre plass for Jesus i ditt hjerte og dine omgivelser, slik at Han kan være Herre og Mester. Han vil selv ta hånd om dette oppdraget, du kan være utføre det i Ham og gjennom Ham. Ditt navn: Jesu lille søster uttrykker hvem du lever for, hva som er meningen med ditt liv. Ditt kjennetegn: Kristi hjerte og kors, forbundet med hverandre, er et tegn på din bestemmelse til kjærlighet og hengivelse."

Lille søster Magdeleine tar Jesus på ramme alvor. Ikke minst Hans menneskelighet:

"Jesus, Guds Sønn som ble menneske, levde i enkelhet blant menneskene, han hørte til blant dem, i kjærlighet, 'det var hans glede å være blant menneskene'. Han nølte ikke med å skjule sin guddommelige storhet og leve som et menneske. Han ga vår menneskelige tilværelse en helt ny verdighet."

Hennes biograf skriver: "Når lille søster Magdeleine snakker om Jesus som 'eneste forbilde', da ser hun Jesus konkret for seg som håndverker, som Marias og tømmermannen Josefs sønn. Hun ser ham som er født i armod og døde i dypeste fornedrelse. Hun ser ham som valgte den siste plass. Hun ser Jesus som han som forvoldte forargelse hos fariseerne og yppersteprestene. Den Gud som er blitt menneske, er utgangspunktet og mål for hennes spiritualitet. Han er Du for hennes kontemplasjon, Han er den Andre også i møtet mellom mennesker. For å lære ham å kjenne, for å bli ham lik, er det viktig å kjenne Evangeliet, stadig på nytt å meditere over det og studere det. Evangeliet er basis for forholdet til Jesus."

Selv sier lille søster Magdeleine:

"Les evangeliet og les det om igjen og om igjen. Mediter over det til dere kan det utenat... Vær minst like stolte over Evangeliet som muslimene er over Koranen... og det er ikke lite! Når dere omgås slik med Evangeliet, kommer dere til å bli enkle mennesker, dere kommer til å bli ledet på samme vei som bror Charles av Jesus, den som så tydelig er Jesu vei: For å forkynne Evangeliet er jeg rede til å gå til verdens ende og leve til dommedag ..."

(fortsettes)

Om det å lære

"I løpet av de første månedene (til L'Arche) lærte jeg en hel del. Jeg var i ferd med å oppdage den enorme mengden smerte som var skjult i hjertene til Raphael og Phillipe (bildet), og så mange av deres brødre og søstre.

Jeg følte hvordan deres hjerter hadde sønderbrutt på grunn av at de var blitt avvist, oppgitt, og på grunn av mangelen på respekt. 

På samme tid var jeg i ferd med å oppdage noe av den skjønnhet og ømhet som fantes i deres hjerter, deres kapasitet for fellesskap og ømhet. 

Jeg var i ferd med å oppdage at det å leve sammen med dem ville forandre meg."

- Jean Vanier i Essential Writings, side 32.

Raphael og Phillipe var de to første som Jean Vanier inviterte til å bo sammen med seg i det som skulle bli kommuniteten L'Arche. Årstallet var 1964. I dag finnes det drøyt 130 slike kommuniteter, som fungerer som bofellesskap for funksjonshemmede og funksjonsfriske, i 30 land.

Her er et bilde av de tre fra den første tiden:

Sør-Afrika: 1,7 millioner kristne deltar i et og samme bønnemøte

Når disse linjene skrives lørdag ettermiddag, er en million syvhundretusen, ja, du leste helt rett, en million syvhundre tusen kristne samlet i Bloemfontein i Sør-Afrika for å be for landet sitt!

Det er lov å si et aldri så lite halleluja!

Og det er de som har registrert seg for å være med på dette gigantiske bønnemøtet.

Bønnemøtet kommer som en reaksjon på den vanskelige politiske situasjonen i Sør-Afrika. Landets kristne svarer med å vende seg til Gud i bønn.

Hva med Norge? Det er stortingsvalg til høsten. Ber vi? I Sør-Afrika gjør de det. De har like så godt leid et stort jorde, hvor det er plass til 1,7 millioner +. Vi har virkelig noe å lære her i Norge.

Helsesituasjonen til pastor Hua noe bedret

Ved flere anledninger har jeg skrevet om den sviktende helsen til den kinesiske pastoren, Yang Hua (bildet), som sitter fengslet for sin tro. Nå forteller hans kone, at hans helsesituasjon har bedret seg noe, takket være forbønn.

Pastor Yang Hua skal ha blitt feilmedisinert. Han skal ikke ha blitt behandlet for en infeksjon i beinet, bare gitt smertestillende medisin. Det førte til at infeksjonen spredte seg.

Pastor Hua, som av kinesiske myndigheter, er anklaget for ha "avslørt statshemmeligheter", får bare lov til å ha besøk av familiemedlemmer en gang i uken. Han blir utsatt for tortur i fengslet. Kinesiske myndigheter tyr til bruken av tortur for å fremtvinge innrømmelser fra fanger, om at de er skyldige i det de er anklaget for. Anklagene mot pastor Hua er fabrikkerte og absurde.

Hans kone er fremdeles svært bekymret for mannens helse. La oss fortsette å be for både pastor Hua, hans kone og menigheten han er pastor for.

En bønn

Kristus, Du gir alt. Du gir Ditt liv så vel som Din tilgivelse, som vil aldri ta slutt. Du spør oss, slik Du gjør i evangeliet: Elsker du meg? Og vi stammer fram vårt svar: Du vet at jeg elsker Deg. Kanskje ikke slik jeg skulle ønske, men jeg elsker Deg.

All kjærlighets Gud, Du tar alltid imot oss! Hvorfor skulle vi vente på at våre hjerter blir forandret for å kunne leve et liv rotfestet i Deg? Du gir oss alt vi behøver for å lindre og lege våre sår.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum forlag.

Billedtekst: Bror Rogers enkle grav i Taize.

Den Hellige Ånd, korset og misjon

"Den Hellige Ånd er verken tilstede eller aktiv i misjonsaktiviteter der Kristi kors er fraværende!"

- Ina Steyn.

Erdogan er dårlig nytt for Tyrkias kristne

En styrket president Erdogan, en endring av den tyrkiske grunnloven, dette er svært dårlige nyheter for Tyrkias kristne befolkning. President Recep Tayyip Erdogan arbeider aktivt for å begrense demokratiet i Tyrkia.

Dette vil få store følger for både jødene og de kristne i denne i utgangspunktet sekulære muslimske staten, men som under regimet til Erdogan beveger seg mer og mer over i en ekstrem tolkning av Islam.

Med de nye lovendringene har Erdogan nærmest fått ubegrenset makt. Dødsstraff er gjeninnført. Vi har de siste månedene sett massearrestasjoner av mennesker som uttrykker politiske meninger Erdogan misliker, og i kjølvannet av disse arrestasjonene er også kristne arrestert, som ikke har gitt uttrykk for politiske meninger, men som er arrestert ene og alene fordi de er kristne.

La oss be for våre kristne trossøsken i Tyrkia i tiden fremover.

IS angrep mot Hl.Katarina-klosteret i Egypt

Tirsdag ble Hl.Katarina-klosteret på Sinai-halvøya (bildet), nord for det populære feriemålet Sharm el-Sheik, angrepet av IS terrorister. Det skal være første gang IS angriper et kloster i Egypt. Terrororganisasjonen har nylig erklært at kristne er legitime angrepsmål.

En egyptisk politimann skal være drept i angrepet, og tre andre skal være skadet i angrepet, i følge statlig egyptisk fjernsyn.

Hl.Katarina-klosteret, som ble grunnlagt av keiser Justitian på midten av 500-tallet, står på verdensarvlisten til UNESCO, og er et populært turistmål. Egypt har innført unntakstilstand i forbindelse med de siste ukenes angrep på kristne.

Angrepet på Hl.Katarina-klosteret kommer bare en drøy uke før pave Frans I skal besøke Egypt.

Når motbakkene blir enda brattere - en kunngjøring

I går fikk jeg en tung og vanskelig beskjed fra legen min, og det ble en dag med mange tårer. Slik er det også i dag. Jeg har fått Parkinsons. Nå venter jeg på en større utredning hos nevrolog. Jeg velger å være helt åpen med dette. Så om du ser en som er litt ustødig, så er det ikke fordi jeg har drukket. Jeg har hatt symptomene en stund, og den siste tiden har også skjelvingene kommet. De kommer og går. Det gjør også smertene.

Underlig at dette skulle komme det året som for meg er "tilbedelsens år", et år jeg ønsker å vie til å ære Herren Jesus, ikke bare med ord, men også med mitt liv. Det er et skrøpelig kar. Som dere vet har jeg store utfordringer med hjerte og lunger, med diabetes 1 og med et lavt stoffskifte. Så dukker dette opp. Jeg kjenner nok på fortvilelse og avmakt.

Men jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg håper at ingen slutter å spørre om jeg kan komme for å preke eller undervise med mine seminarer. Heller tvert om! Jeg håper enda flere spør. Dette er min lille og stille protest mot at kroppen ikke lenger fungerer som den skal. Jeg vil fortsatt være med. Herren er god, og har ikke trukket kallet tilbake! Jeg ber om å få være tro mot Jesus og det kall Han gav så lenge jeg lever. Det ville vært fint om avtaleboken for høsten 2017 og våren 2018 kunne fylles med møter og seminarer. Det er bare å ta kontakt via: bjornolav58@gmail.com

Og takk til alle dere som ber. Det er noen tunge motbakker nå. En blir ekstra sårbar. Takk for alle gode klemmer, jeg trenger hver eneste en av dem.

Billedtekst: I går hadde jeg en lang samtale med Poirot. Det gjorde godt. Han er ekstra godt til å gi masse kjærlighet når tårene renner. Og så kjenner jeg på en djup takknemlighet for familie og gode venner. Takk for at dere er til.

Når Han er nok

Av og til blir ikke livet slik vi hadde håpet eller ønsket.

Jeg har gått og tenkt på noe Ulrika Ljungman forteller om Carl Flodberg. Ved en anledning dro alle vennene som pleide å møtes i Gamla Stan i Stockholm til en samling med den såkalte vandrerpresten Petander i Sala. Han var i sin samtid en taler mange ville høre.

Carl Flodberg hadde en jobb han måtte og kunne ikke reise. Han tenkte på de som var så heldige å kunne reise og var når sant skal sies ganske skuffet over at han måtte bli igjen.

Da kom det et ord fra Herren: Er ikke JEG nok for deg?

Det endret situasjonen helt. På en måte er jo det selvsagt: At Gud er nok, men kanskje ikke helt i praksis? Kanskje må vi dit i livet at vi mister substituttene for så å sitte igjen med Gud? Det er lett at noe kommer i veien for Ham. Det er lett at noe annet erstatter Ham.

Irak: Hundrevis av kristne feiret 1.påskedag for første gang siden 2014

Stort takkeemne fra Irak!

Hundrevis av irakiske kristne fra Tel Esqof feiret Kristi oppstandelse i Mar Gewargis (Hellige Georg kirke) (bildet) for første gang siden 2014, denne påsken.

Selv om deler av kirken er ødelagt av IS, håper gudstjenestedeltagerne at de nå endelig kan vende tilbake til sine hjemsteder.

Byen Tel Esqof, som betyr "biskop-høyden", er ikke så ødelagt som de andre "kristne byene" på Ninive-sletten og som ble overtatt av IS-terrorister for tre år siden. Men mange av de som feiret gudstjeneste 1.påskedag er ikke fra denne byen. De kommer derimot fra Mosul og venter på at denne byen skal bli befridd, så de kan vende tilbake.

Det var kurdiske styrker som befridde Tel Esqof og 1.påskedag sto de vakt utenfor kirken, slik at det kunne feires gudstjeneste der.

Trett av alle de store ordene - søker lyset som forvandler

Jeg kjenner meg trett av de store ordene, de ord som bare er ord, men som ikke berører. Jeg er trett av de store ordene om at vi skal lykkes, ha fremgang, være friske, men som fornekter livet, som fornekter lidelsen.

Et ord berører meg virkelig for tiden og det er dette, som sies om Jesus:

"I ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,4)

Jeg dveler ved disse ordene, jeg slipper ikke taket i dem, eller kanskje er det slik at det er de som ikke slipper taket i meg. Det er selve Jesu liv som er lyset. Liv kroppsliggjort. Og jeg tenker at det eneste som virkelig berører oss er når ordene er blitt nettopp det - kroppsliggjort. Da er det ikke lenger noe svevende, men veldig konkret. Det sees. Det merkes. Det føles.

Noen mennesker bærer med seg en himmelsk atmosfære. De er så nærværende. Med sine liv, ikke bare sine ord. Jeg ser det i mennesker som lever mye i stillheten; noen av dem er kroppslig skrøpelige, de er merket av livet. Men deres liv bærer likevel. Dette er ikke overfladiske mennesker, mennesker som bare søker utsiden, men går djupere, og lever på et indre plan.

I ham var liv. Det er det livet jeg vil leve. Det er det lyset jeg vil være bærer av. Midt i min egen kroppslige svakhet. Jeg vil bære med meg Guds herlighet ut til verden. Det er min bønn, min djupe lengsel.

Derfor vil jeg la det lyset lyse på meg, og la meg forvandles av dette lyset. Det tar tid. Gradvis forvandles vi av Kristi lys som skinner på oss. Jeg overlater kropp og sjel til dette lyset. Når dette milde lyset lyser på oss, når vi overgir oss til det, og vi lærer oss å lytte, skaper det en indre glede, takknemlighet og tilbedelse.

2017 er for meg tilbedelsens år. Resten av året vil jeg bruke på å søke det lys som har det forvandlende livet i seg.

La oss ikke lese ting inn i Skriften som ikke står der!

Det hender - faktisk ganske ofte - at kristne gir meg 3.Joh 2 - som et ord fra Gud. Et løfte om at Gud skal helbrede meg. Det er selvsagt gjort i beste mening. Noen mener også at Gud på en helt spesiell måte har talt til dem om å gi meg dette som de da kaller er "et løfte fra Gud".

Men leser vi verset slik det står i vår Bibel, og ikke legger noe til, så er dette ikke et løfte fra Gud om helbredelse, men ganske enkelt og ikke noe mer enn et ønske fra apostelen Johannes om at Gajus må ha det godt!

"Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt."

Det er et flott ønske, men altså ikke noe Guds løfte. La oss merke oss ordene: "JEG ØNSKER ..." Hvem taler? Johannes.

Vi må passe oss så vi ikke leser ting inn i Skriften som ikke står der!

Et av de mest siterte "bibelversene" er dette: "Størst av alt er kjærligheten."

Spør du hvor det står, så svarer man: 1.Kor 13.

Men det er et problem. Et slikt vers står ikke i 1.Kor 13. Det står derimot følgende: "Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (v.13)

Kjærligheten kan nemlig aldri løsrives fra troen og håpet.

Om enn hvor velmenende det enn måtte være, la oss ikke lese ting inn i Skriften som ikke står der.

En åndelig dagbok kan bli til stor hjelp i din vandring med Herren

I går leste jeg en artikkel av James Goll om noe som har opptatt meg en stund: Hvordan kan vi bevare det Gud taler til oss om? Og hvordan kan vi sette det ut i livet?

I artikkelen skriver Goll, som er en kjent profetisk røst i vår tid, blant annet:

"Har du noen gang fått en overraskende åpenbaring fra Herren, men etter en tid glemt det Han sa?

Det er tre svært viktige steg om vi skal kunne skjelne åpenbaringer på en riktig måte: Vi må motta, vi må tolke på en skikkelig måte og så må vi anvende det i en passende handling! Men ofte er det noe som hindrer oss fra å se det som det blir talt om går i oppfyllelse. Men slik behøver det ikke være. Noe som svært ofte blir oversett, er den enkle åndelige nøkkelen som består i å føre en åndelig dagbok. Den kan hjelpe oss et langt skritt videre når det gjelder å anvende det Herren har åpenbart for oss. Å skrive en åndelig dagbok er et velprøvd redskap."

James Goll ber oss ikke undervurdere betydningen av å skrive ned det Herren taler til oss om. Det vil gjøre det mye lettere å prøve det vi tror Herren sier til oss, og ta vare på det. Goll henviser til noe vi kan lese hos profeten Habakkuk:

"På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål. Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet opp og skriv et tydelig på tavlene, så det er lett å lese det! For ennå må synet vente på sin tid. Men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så vent på det! For komme skal det, det skal ikke utebli." (Hab 2,1-3)

I sin artikkel skriver James Goll om at en slik åndelig dagbok ikke bare kan bli til hjelp for deg selv, men også kan vi hjelp og oppmuntring for andre. Han forteller om sin kone, Michael Ann, som døde for noen år siden. For en tid tilbake ba Herren James Goll om å åpne et skap hvor hans kone hadde en del ting. Der fant han flere slike åndelige dagbøker, som ble til stor hjelp for ham i bearbeidelse av hans sorg. I en av dem - fra 1993 - forteller hun om at hun i ni uker etter hverandre oppleve besøk av engler om natten!

"Jeg er så glad for at hun skrev dette ned. Historiene gav meg nytt mot, håp og tro," forteller Goll.

James Goll forteller selv at han skriver ned ulike ting i sine åndelige dagbøker: Noen ganger skriver han ned bønner han ber, og bønnesvar. Andre ganger skriver han kjærlighetsbrev til Jesus. Dette kaller han å kommunisere med Den Hellige Ånd. "Merk dere," skriver han, "at kommunikasjon går begge veier. Tale og lytte."

Han forteller også at disse bøkene kan endre karakter etter den tidsfasen man opplever. For hans del førte han en åndelig dagbok rett etter sin kones død, som han kalte: "Dagboken til en søkende mann". Etter et års tid avsluttet han den dagboken, og begynte på en ny, som han kalte: "Dagboken til en mann med håp."

Jeg har stor tro på dette Goll gjør. Jeg har selv praktisert dette i noen år. Ved siden av en slik åndelig dagbok, hvor jeg skriver ned bibelord, bønner, personlige refleksjoner og profetiske ord jeg får, fører jeg også en drømmedagbok. Jeg tror nemlig Gud taler gjennom drømmer. De drømmene jeg tror er av Gud skriver jeg så ned, og så føyer jeg til dato og klokkeslett. Det kan nemlig få betydning senere når drømmene skal tydes. Mer om dette senere.

Påsketidens forunderlige lys

Når denne dagen er over og en ny arbeidsuke starter for mange i morgen, er nok de fleste ferdige med påsken for i år.

Men for alle oss som lever med en annen rytme - kirkeårets gode rytme - har påsken så vidt begynt! Vi går nå inn i det som kalles påsketiden. 

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som i år er 4. juni. Det er en periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Jeg tror virkelig vi trenger disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Kristi oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Påsken og påsketiden har et slikt forunderlig mildt lys over seg. La oss bruke disse syv ukene til å leve i lyset og la påskens lys hvile over våre liv. Det er fra Kristi oppstandelse vi lever.

Mens det i Vestkirken har vært et sterkt fokus på Jesu lidelse og død, har det i Østkirken vært fokus på Kristi oppstandelse. Det har preget disse to tradisjonene mer enn noe annet. Tenk etter, så vil du se hvordan ulik vektlegging former livene våre, måten vi tenker på. Vi trenger selvsagt å løfte frem både Jesu lidelse og død, og oppstandelsen, for det ene er en forutsetning for det andre, men livene våre, de bør vi leve i lyset fra den tomme graven! Jesus lever, graven brast.

Mange hjemløse døpt tidlig påskemorgen

Like etter soloppgang 1.påskedag ble flere hjemløse menn døpt i The Bowery Mission i Brooklyn, New York. De er kommet til tro på Herren Jesus gjennom barmhjertighetsarbeidet som denne misjonen driver blant hjemløse og fattige. Misjonen ledes av Jason Storbakken, hvis bestefar var norsk! Det er Storbakken som forretter dåpen.

Det var stor glede og fest når disse mennene lot seg døpe på sin tro og bekjennelse av Jesus som Frelser og Herre.

Helt siden Oldkirkens tid var påskeaften den store dåpsdagen i den kristne kirken. En tradisjon som fortsatt ivaretas i mange kristne sammenhenger den dag i dag. Dåpskandidater må da gjerne vente til påskeaften eller 1.påskedag med å bli døpt. Og dette er ikke det minste rart - for dåpen er jo uløselig knyttet sammen med Jesu død og oppstandelse.

Apostelen Paulus uttrykker det slik i Romerbrevet:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans." (6,3-5)

Bildet er brukt med velvillig tillatelse fra Jason Storbakken.

Muslimsk mobb angrep kristne i Egypt - tre hus brent ned og flere skadet

Skjærtorsdag brant en muslimsk mobb ned husene til tre kristne familier, og skadet åtte kristne, deriblant to kvinner, i landsbyen Kom El-Loufy, i Øvre Egypt.

Det er International Christian Concern som melder dette i dag.

Landsbyen Kom El-Loufy ligger i guvernementet Minya, som den siste tiden har vært utsatt for en rekke angrep mot kristne. Skjærtorsdagens angrep kom etter at kristne i landsbyen kom sammen til et bønnemøte. Rett etter at dette bønnemøtet var ferdig, gikk den muslimske mobben til angrep.

De kristne i landsbyen hadde fått myndighetenes tillatelse til å holde bønnemøtet. Det bor 1.800 kristne i denne landsbyen. De tre som mistet sine hjem ved denne brannen var familiene til Issa Saroufim, Morris Botros, og hans bror, Faris Faris. De to kristne kvinnene som ble skadet er Amel Rizk, som fikk brudd i armen, og Camelia Sawiris, som fikk brudd i beinet. De øvrige skadene er Girgis Shenouda, Nagy Mahrous, Nadr Khalifa, Younan Khalaf, Samir Ayad og Milad Azmy.

La oss huske dem alle ved navn i inderlig bønn til Gud.

Jeg levende så Ham i haven

Her er prekenen jeg holdt i Lillehammer baptistmenighet i formiddag:

Matt 20,11-18

Johan Halmrast het en mann som var født her på Lillehammer i 1866. Han var sønn av en velstående forretningsmann. Men han døde på et lite kvistværelse i en av sentrumsgatene i Oslo i 1912, fattig og svært ensom. Bare hans gamle far og noen få andre av familien og noen soldater fra Frelsesarmeen var til stede da denne 46 årige korrekturleseren ble stedt til hvile på Østre Gravlund.

Johan var bare 12 år gammel da hans far gikk konkurs mens familien bodde her på Lillehammer. Faren hadde kausjonert for et lån som ble misligholdt. Familien flyttet deretter til Oslo i et forsøk på å etablere seg på nytt. Det ble ingen suksess. Johan, som var nummer to i rekken av fem barn hadde gode evner, men han hadde store utfordringer med helsa. Han var liten av vekst, pukkelrygget og hendene var deformerte. Hans liv kan kort beskrives som dette: fra rikdom på Lillehammer, til et miserabelt liv på et kvistværelse i Oslo med uteliggere og bråkete alkoholikere på den andre siden av veggen.

Men Johan kunne be og ba gjorde han ofte og mye. Ofte gav Gud ham syner og åpenbaringer, og Johan skrev de ned. Han ba seg igjennom dem. Hans store drøm var å bli salmebokforfatter. Det ble han ikke, men han skrev hele 30 romaner. Rik ble han ikke av det. Når forlagene hadde fått sitt, satt han igjen med smulene.

Helt på begynnelsen av 1890 årene har Johan Halmrast en sterk åndelig opplevelse. Opplevelsen skulle føre til at han skriver kanskje den sterkeste og flotteste påskesalmen av alle på norsk. Den skulle først få tittelen: Maria Magdalenas jubel, og tar utgangspunkt i teksten fra Evangeliet etter Johannes, som vi nettopp har lest. Vi kjenner den best som: Å salige stund uten like.

Det er herfra verselinjen: “Jeg levende så Ham i haven, og aldri så skjønn jeg Ham så,” er hentet.

Johan Halmrast så Jesus og her i haven, oppstanden fra de døde, får Johan Halmrast se Ham som den skjønneste av alle.

Slik kan bare et menneske uttrykke seg som har sett, som har erfart.

Alt står og faller med dette ene: Jesu Kristi oppstandelse. Uten oppstandelsen er vår tro absolutt ingen ting verd. Da er den i beste fall en god morallære, intet mer.

Det er ikke mine ord. Det er apostelen Paulus som sier det så sterkt. Når han skriver sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, spanderer han på dem et helt kapittel hvor han skriver om Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Det er her, i 1.Kor 15, han skriver i versene 14-19:

“Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.”

Så fortsetter han triumferende i vers 20: “Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde…”

Radikale og sterke ord. Tenk det! Om ikke Kristus var stått opp fra de døde ville vår tro være meningsløs, vi ville fremdeles være redningsløst fortapt og vi - være de ynkeligste av alle mennesker.

Så alt står eller faller på en eneste ting: Sto Kristus opp igjen fra de døde?

Ja, sier apostelen Paulus, ja sier Maria Magdalena, ja sier de andre disiplene som kom til den tomme graven og fikk se Ham, strålende skjønn i oppstandelsens kraft, ja sier Johan Halmrast som møtte ham i hagen, og ja, sier alle vi som har erfart Ham som vår personlige Frelser og Herre,

Det må ha vært en forunderlig morgen.

Maria Magdalena gråt, leser vi. Det er et menneske i sorg vi møter. Et menneske som har mistet noen som var henne så inderlig kjær. Vi kjenner på denne djupe fortvilelsen hun bærer på når hun møter ham hun tror er gartneren i denne hagen.

“De har tatt Herren min bort og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.”

Det er fortvilet.

Og hun spør denne “gartneren”: “Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.”

Fortvilelsen og sorgen gjør at hun ikke klarer å tenke klart. Hvordan skal hun klare å bære et dødt menneske? Og hvor skal hun legge ham? Tilbake i graven?

Fortvilelsen og sorgen gjør også at hun ikke klarer å se klart.

Slik er det med sorg. Det kan være vanskelig å tenke. Det kan være vanskelig å se. Sorgen tar overtaket. Overmanner oss.

Maria Magdalena som kjente Jesus så godt, tror hun ser gartneren.

I Jerusalem finnes det to steder hvor man mener Jesus ble gravlagt. Det kan jo bare ha vært ett av dem. Personlig tror jeg det er det stedet som kalles Gravhagen som er stedet Jesus ble gravlagt. Dette stedet, med det man tror er en grav fra Jesu tid, ble oppdaget i 1867. Det er i alle fall svært autentisk. En hage midt i Jerusalem, med en klippegrav. Første gangen jeg var her var veldig spesiell: Jeg hadde så vidt kommet innenfor porten før jeg ble møtt av en gartner som klippet en hekk og drev og vannet. Plutselig var jeg tilbake i denne fortellingen fra Johannesevangeliet. Jeg så Gartneren som Maria Magdalena så. Det var ganske overveldende!

Det er først når den hun tror er gartneren sier hennes navn at hun gjenkjenner ham som Jesus.

Dessverre kommer det ikke frem i våre norske oversettelser, men det er ikke det “Maria” som brukes her i den greske teksten som Johannes evangeliet er skrevet på, men det hebraiske “Mariam”. Johannes har gjengitt ordet helt nøyaktig slik det utgikk fra Jesu lepper, omtrent på samme måte som “Talita kumi” og “Effata”. Denne formen og kanskje også tonefallet, hørte med til beretningen. Det var dette ene ordet som gjorde at Maria eller Mariam gjenkjente Jesus.

Ingenting er upersonlig med Jesus. Et møte med Ham er alltid personlig. Alltid unikt. Bare Jesus kunne si “Mariam” slik Jesus sa. Inderlig, ømt, helt personlig.

Det vekker sterke følelser hos henne. Hun svarer spontant: “Rabbuni” - Mester.

Møtet med Jesus varer ikke så lenge. Maria er overveldet, ør av lykke. Jesus er ikke lenger i graven! Han er ikke død! Han lever!

Jeg er sikker på at Maria ville ha stemt i med Johan Halmrast og sunget:

Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!

Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?

Han er ikke lenger i graven, Hvor bleknet i døden han lå,

Jeg levende så ham i haven, Og aldri så skjønn jeg ham så.

Han lever, og jeg skal få bringe Hans venner det salige ord -

Tenk, jeg som er ringest blant ringe, Den minste han kjenner på jord.

Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, Å, kunne jeg synge det ut!

Å, kunne ei engler begjære Å gå med så salig et bud!

Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!

Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?

Du søkte din trøst i den døde, Og dvelte ved gravnatten kun,

Så fikk du ham levende møte, Å, salige, salige stund!

Våre venner i den østlige kirken fremsier en frimodig bekjennelse 1. påskedag: Med døden nedtrampet Han døden, og til dem som er i gravene ga Han til.

Denne bekjennelsen er egentlig hentet fra en av påskens eldgamle salmer i den ortodokse kirkens tradisjon. Jeg synes de er så vakre at jeg har forsøkt å oversette noen av dem til norsk:

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Nå og alltid og i evigheters evighet. Oppstandelsens dag! La oss opplyses av høytiden! La oss omfavne hverandre! La oss si: "Bror", selv til dem som hater oss! La oss tilgi alt for oppstandelsens skyld og rope slik:

Kristus er oppstanden fra de døde, med døden trampet Han ned døden og til dem som er i gravene gav Han liv.

Etter å ha sett Kristi oppstandelse, la oss falle ned for den hellige Herren Jesus, Han som alene er uten synd. For Ditt kors faller vi ned, o Kristus, og din hellige oppstandelse lovsynger og priser vi. For Du er vår Gud og vi kjenner ingen annen uten Deg. Ditt navn påkaller vi.

Kom alle troende, la oss falle ned for Kristi hellige oppstandelse. For se, gjennom korset har glede kommet til hele verden. Alltid prisende Herren, lovsynger vi Hans oppstandelse.

Gjennom å ha utholdt korsfestelsen overvant Han døden med Sin død.

Dette stemmer godt overens med det apostelen Peter ropte ut på pinsedag i Jerusalem, slik det gjengis i Apg 2,24:

“Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.”

Eller som det står i Norsk Bibel 88: “Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast.”

Tenk det! Det var umulig for døden å holde Jesus fast. Døden måtte slippe taket, døden måtte slippe Jesus, og Han kunne reise seg er i gravnattens mørke og forlate graven. Hvilket håp dette bærer med seg. Apostelen Johannes, som var blitt forvist til klippeøya Patmos i Egeerhavet, på grunn av forfølgelsene som kom under keiser Domitian (81-96), får et møte med den oppstandne Kristus. Det er gjengitt i det første kapitlet av Åpenbaringsboken. Til Johannes sier Jesus:

“Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.”

Det er stort! Herren Jesus har revet nøklene til døden og dødsriket ut av djevelens hender. Nå er det Han som har disse nøklene! Vet du, for meg blir dette større og større for hvert år som går.

Til Johannes, som opplever en tid hvor kirken blir forfulgt og ham selv og mange andre er blitt forvist, så kommer Jesus med den svært så personlige hilsenen: Frykt ikke!

Dette er selve oppstandelseshilsenen. Det er de samme ordene Jesus hilser de vettskremte disiplene med, de som sitter bak stengte dører. Frykt ikke! Det finnes en som har overvunnet døden!

Han presenterer seg selv som: “Den første og den siste”. I Det gamle testamente er det nettopp på denne måten Gud presenterer seg selv. Som f.eks i Jes 44,6: “Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud. Jeg er den første, og jeg er den siste, og uten meg er det ingen Gud.”

Det er Jesu løfte at Han er der ved begynnelsen og ved slutten. Han er der i det øyeblikk vi blir unnfanget i mors liv og i dødens stund. Du husker sikkert ordene fra Salme 139:

“Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet.” (v,15-16)

I liv og død er Herren den første og den siste, og Han er der nå vi begynner den kristne vandringen, og Han er der når løpet er avsluyttet.

F.H.W Myers sier det slik:

“I liv og død, i sorg og svære stunder, er Jesus nok, for Han har overflod. I går, i dag, Han evig er den samme. I alle forhold er Han bare god.”

“Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet.”

Merk deg de ordene: men se! Slikt må bare erfares! Se, der, Guds Lam, sier døperen Johannes.

Her er samtidig både en erklæring og et løfte fra Kristus. Han har overvunnet døden, og nå lever Han for evig for å være sammen med sine.

“Jeg har nøklene til døden og dødsriket …”

Døden har sine porter, leser vi i Den Hellige Skrift. Jesus snakker om at “dødsrikets porter” ikke skal få makt over menigheten, og i Salme 107,18 leser vi disse ordene: “Deres sjel … kom nær til dødens porter.” Og i Jesaja 38 kan vi lese om kong Hiskia som er syk og døden nær. I vers 10 leser vi: “Jeg sa: I min beste alder må jeg gå gjennom dødsrikets porter. Jeg er blitt berøvet resten av mine år.”

Det er Kristus som har nøklene til disse portene. I den tidlige kirken ble det hevdet at disse ordene til Johannes sikter til det samme som Peter skriver om i sitt brev, når Kristus steg ned i dødsriket:

“For Kristus selv led for synder, en gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dem fram for Gud. Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap…” (1.Pet 3,18-19)

Jesu seier over døden er endelig! I oppstandelseskapitlet i 1.Korinterbrev 15, som jeg allerede har referert til, heter det i vers 54:

“Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier?”                                                                                             

Hele vårt liv skulle vi leve i lyset av oppstandelsen! 1. påskedag har et slikt forunderlig lys.

For en del avsluttes nok påsken med 2.påskedag. For de av oss som lever i kirkeårets gode rytme beveger vi oss nå inn i det vi kaller påsketiden.

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som er 4.juni i år.  En periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig de syv ukene på å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Disse syv ukene er fremfor noe annet lysets uker! Mørket er overvunnet. Derfor er også den liturgiske fargen for disse syv ukene hvit.

Hva kan vi bruke disse syv ukene til?

* Vær takknemlig! Legg merke til Guds gode gaver i ditt liv og i livene til de du er glad i. Se etter tegn på Jesu oppstandelsesliv i begivenheter og personer rundt deg. Stig utenfor de vante stiene dine og uttrykk takknemlighet og kjærlighet til mennesker som har vist deg omsorg. Legg merke til de små gavene du opplever å få del i hver dag, og takk Gud for dem. For å hjelpe deg selv til å være oppmerksom og takknemlig, så kan du føre en 'takknemlighets-dagbok' og legge til fem nye ting som du er takknemlig for hver dag. Sørg for at du bruker disse takkeemnene i bønn også.

* Fokuser på lyset! Se etter ordet 'lys' i Bibelen, i lovsanger, salmer og dikt. Skriv et dikt eller utsagn som handler om måter Jesus er lyset på i ditt liv, og be om mer lys til konkrete sider av ditt liv og i livene til dine kjære.

'Herre Jesus Kristus, verdens lys, la ditt lys skinne på meg'. (Joh 8,12)

'Jesus, den strålende morgenstjernen, opplys min vei'. (Åp 22,16)

'Guds ord, vær en lampe for mine føtter og et lys på min sti'. (Salme 119,105)

'Herre Gud, sol og skjold, gi meg ditt lys og din beskyttelse'. (Salme 84,12).

Alle disse bønnene kan du be for deg selv og for andre.

* Dvele ved det faktum at Jesus har befridd 'dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet'. (Hebr 2,15) På hvilken måte har Jesus befridd deg fra den frykten? På hvilken måte ville du selv skulle ønske større frihet? På hvilken måte tror du det vil se ut? Skriv ned i din dagbok eller snakk med en venn om hvilken rolle frykten for døden har spilt i ditt liv. Be ut din takknemlighet, og be om større vekst på dette området.