En åndelig dagbok kan bli til stor hjelp i din vandring med Herren

I går leste jeg en artikkel av James Goll om noe som har opptatt meg en stund: Hvordan kan vi bevare det Gud taler til oss om? Og hvordan kan vi sette det ut i livet?

I artikkelen skriver Goll, som er en kjent profetisk røst i vår tid, blant annet:

"Har du noen gang fått en overraskende åpenbaring fra Herren, men etter en tid glemt det Han sa?

Det er tre svært viktige steg om vi skal kunne skjelne åpenbaringer på en riktig måte: Vi må motta, vi må tolke på en skikkelig måte og så må vi anvende det i en passende handling! Men ofte er det noe som hindrer oss fra å se det som det blir talt om går i oppfyllelse. Men slik behøver det ikke være. Noe som svært ofte blir oversett, er den enkle åndelige nøkkelen som består i å føre en åndelig dagbok. Den kan hjelpe oss et langt skritt videre når det gjelder å anvende det Herren har åpenbart for oss. Å skrive en åndelig dagbok er et velprøvd redskap."

James Goll ber oss ikke undervurdere betydningen av å skrive ned det Herren taler til oss om. Det vil gjøre det mye lettere å prøve det vi tror Herren sier til oss, og ta vare på det. Goll henviser til noe vi kan lese hos profeten Habakkuk:

"På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål. Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet opp og skriv et tydelig på tavlene, så det er lett å lese det! For ennå må synet vente på sin tid. Men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så vent på det! For komme skal det, det skal ikke utebli." (Hab 2,1-3)

I sin artikkel skriver James Goll om at en slik åndelig dagbok ikke bare kan bli til hjelp for deg selv, men også kan vi hjelp og oppmuntring for andre. Han forteller om sin kone, Michael Ann, som døde for noen år siden. For en tid tilbake ba Herren James Goll om å åpne et skap hvor hans kone hadde en del ting. Der fant han flere slike åndelige dagbøker, som ble til stor hjelp for ham i bearbeidelse av hans sorg. I en av dem - fra 1993 - forteller hun om at hun i ni uker etter hverandre oppleve besøk av engler om natten!

"Jeg er så glad for at hun skrev dette ned. Historiene gav meg nytt mot, håp og tro," forteller Goll.

James Goll forteller selv at han skriver ned ulike ting i sine åndelige dagbøker: Noen ganger skriver han ned bønner han ber, og bønnesvar. Andre ganger skriver han kjærlighetsbrev til Jesus. Dette kaller han å kommunisere med Den Hellige Ånd. "Merk dere," skriver han, "at kommunikasjon går begge veier. Tale og lytte."

Han forteller også at disse bøkene kan endre karakter etter den tidsfasen man opplever. For hans del førte han en åndelig dagbok rett etter sin kones død, som han kalte: "Dagboken til en søkende mann". Etter et års tid avsluttet han den dagboken, og begynte på en ny, som han kalte: "Dagboken til en mann med håp."

Jeg har stor tro på dette Goll gjør. Jeg har selv praktisert dette i noen år. Ved siden av en slik åndelig dagbok, hvor jeg skriver ned bibelord, bønner, personlige refleksjoner og profetiske ord jeg får, fører jeg også en drømmedagbok. Jeg tror nemlig Gud taler gjennom drømmer. De drømmene jeg tror er av Gud skriver jeg så ned, og så føyer jeg til dato og klokkeslett. Det kan nemlig få betydning senere når drømmene skal tydes. Mer om dette senere.

Visjon

'Vi må først og fremst sette pris på vår egen kultur. Vi må ha vår identitet et sted; men så, når vi har oppdaget vår egen identitet, kan vi oppdage identiteten og skjønnheten hos andre.

Fremdeles har vi en visjon av verden hvor de som er på toppen er best og de som er på bunnen er verst'.

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hva gjør vi når Gud er taus? Del 1

Noen og enhver av oss opplever rådvillhet. Hva er Guds vilje? Skal jeg gå til høyre, eller venstre? Hvorfor svarer ikke Gud? Et godt råd jeg har fått i slike situasjoner er: Skift emne! Istedet for å være opptatt med sitt eget, så konsentrer deg om andre! Spør Jesus om en venn av deg, ta for deg situasjonen i den forsamlingen du tilhører, eller situasjonen til et familiemedlem. Be for en annen, enn deg selv, og ditt eget behov, og se om ikke Gud svarer!


Hva mener jeg med å si dette? At vi trenger å endre måten vi tenker på, fra en vestlig moderne tenkemåte, preget som denne tankegangen er av humanisme, rasjonalisme og individualisme til en hebraisk/bibelsk måte å se tingene på, som også preget den tidlige kirken.


La oss se litt nærmere på forskjellen:


1) I vestlig/moderne tankegang legges det stor vekt på kunnskap. Vi ønsker et klart svar så vi kan gjøre konkrete ting. Visdom er å vite hvordan vi skal benytte den kunnskapen vi har ervervet oss. I hebraisk/bibelsk tankegang er visdom definert slik: "Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand." (Ord 9,10) I Ord 1,6 ser vi at visdommen Gud formilder gjennom gudsfrykten og kjennskapet til seg, blant annet skjer gjennom "ordspråk og billedtale, vismenns ord og deres gåter." Guds ord er jo fullt av dette, ikke minst ser vi det i Jesu egen undervisning. Drømmer, visjoner, og lignelser er en viktig del av Guds språk. Denne slags symbolspråk har en hensikt: Det prøver mitt hjerte. Ønsker du bare et svar, eller ønsker du å tilbringe tid med Gud og ha fellesskap med Ham, inntil Han åpenbarer svaret for din ånd? I 1.Kor 2,9-10 leser vi: "Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Er vi moderne/vestlig orientert er det veldig vanskelig å tillate seg selv å ta den tiden det tar å søke etter Herrens svar. Men som kristne skulle vi leve etter ordene fra Jer 29,13: "Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte."


2) Prosess i motsetning til informasjon. I vår vestlige/moderne tenkemåte er vi opptatt av å ha kunnskap slik at vi kan samle informasjon. Informasjon til å vite hva vi kan gjøre med våre liv, hvor vi skal leve, hvem vi skal gifte oss med. Kunnskap er viktig fordi den tillater oss å samle informasjon slik at vi vet hva vi skal gjøre. I dette systemet er det viktig at VI vet hva som skal gjøres.


I hebraisk tenkemåte så handler det ikke om kunnskap eller informasjon, men om en prosess, om å bli forvandlet over tid, det handler om en reise, og om veien dit. Faktum er jo at det var på denne måten den nytestamentlige menigheten ble født. Les Apostlenes gjerninger kapitel 10, om Peter og Kornelius, så vil du se at det var lite kunnskap og informasjon som ble gitt til Peter, for hvordan han skulle utføre den oppgaven han ble kalt til. Han ble gitt en symbolsk visjon, som han ikke visste hva han skulle gjøre med. Han ble ikke fortalt hva han skulle si til Kornelius og hans hus. For Peters vedkommende handlet det om en prosess, selv om den var forholdsvis kort, han måtte tenke seg om, og så legge ut på en reise mot ukjent mål. Han ante lite om hva som møtte ham.


Et annet eksempel på dette er jo Israels vandring i ørkenen. En og en halv uke kunne reisen ha tatt. Hvorfor den uendelig lange reisen? Det er blitt sagt: Gud kunne ta Israel ut av Egypt, menså måtte han ta Egypt ut av Israel. Ørkenoppholdet handlet om en prosess for å forvandle Israel. Hadde Han gjort som folket ville, å sende dem tilbake til Egypt, så ville de ha vært slaver for resten av livet, både i liv og tenkemåte. Gud kunne heller ikke sende dem til Det lovede land, fordi de stolte ikke på Herren, de var vantro. Derfor måtte de gjennom en lang prosess, før de var der at Gud kunne bevege dem framover.


(fortsettes)