Den litt slitsomme protestantismen

Det ligger jo i ordets natur: som protestant protesterer man. Men i lengden kan det bli slitsomt og tære på krefter og humør. Alltid å ha en mening om alt mulig. Alltid passe seg så man har de riktige meningene. Alltid passe seg så man ikke sier noe som kan få en til å tro at man ikke har "katoliserende tendenser".

Hos enkelte protestanter i Norge er man først ordentlig kristen om man mener Donald Trump er Guds gave til både USA og menneskeheten, like asylpolitikken til Sylvi Listhaug, man må stemme borgerlig for ikke å svikte Guds ord, man må for all del ikke skrive noe positivt om pave Frans, da er man i ferd med å bli katolikk og man må ikke si at døde mennesker fortsatt kan ha betydning i ens liv, for da bedriver en okkultisme, og ber man tidebønner er man lovisk eller har med New Age å gjøre. Taler man i en sammenheng, og det blir kjent, kan man risikere å ikke få tale i en annen, fordi man har hatt å gjøre med tvilsomme kristne.

Det skal ikke være lett. Man kan prøve å være ordentlig kristen den som vil, så vil man fort finne ut at man kan bli andpusten.

Ikke misforstå meg - vel det er lettere sagt enn gjort, for man blir raskt tillagt meninger man ikke har. Og det nytter ikke å rette opp noe. Har man først fått ordet på seg at man er slik er slik, så er man det, selv om man selv vet at man ikke er det. Ryktene går fort i visse sammenhenger.

Som en skrev til meg: "Alt du skriver er katolsk ..." Da hjelper det ikke om bloggen min har 10.000 artikler, og de færreste av dem handler om den romersk-katolske kirken. Det hjelper lite om man forsøker å fortelle at tidebønner er en gammel jødisk tradisjon, som også Jesus og apostlene praktiserte. Dette har i deres øyne med New Age å gjøre. Dermed basta.

Ikke misforstå meg - det er mange sider ved den protestantiske arven jeg verdsetter. Men av og til føles rommet veldig trangt, og av og til er jeg sliten av å ha de riktige meningene. Det er jo så mange av dem. Noen mener Jesus kommer igjen før den store trengsel, andre midt i den store trengsel, og noen etter den store trengsel - og alle mener de at nettopp deres syn er rett. Og hevder du ikke deres syn, så er det tvilsomt om du er ordentlig kristen.

Vel, dette var bare et forsøk på å puste en torsdag ettermiddag. Noen ganger synes jeg det er litt slitsomt å være kristen. I hvert fall om jeg skal være ordentlig kristen, slik det forventes av meg.

Og nå kommer det vel til å gå nye rykter om at jeg er i ferd med å bli katolikk. Det har jo noen ment i lang tid.

De dødes vennskap

"Når vi blir eldre får vi stadig flere å minnes - det er stadig flere som dør før oss. Det er svært viktig å minnes dem som har elsket oss og dem vi har elsket.

Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen vår vi underveis fatter våre beslutninger. Foreldre, ektefeller, barn eller venner kan være medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter at de er døde enn mens de levde.

Å minnes de døde er å beholde deres vennskap."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Menigheten tredoblet seg etter at den startet med husbesøk

Mark Bishop (bildet) har ganske så effektivt avlivet myten om at husbesøk i evangeliseringsøyemed har gått ut på dato. I løpet av seks måneder har antall møtebesøkende i Highview Baptist Church i Louisville, Kentucky, blitt tredoblet og 37 mennesker er blitt døpt på bekjennelsen av sin tro.

Mark Bishop banker på dørene til rundt 200 hjem i uka. Han kom til Highview Baptist Church for omlag seks måneder siden.

Det er Baptist Press News som skriver om saken.

"Vi lever i en elektronisk tid. Folk er ganske enkelt sjokkerte over at jeg bruker tiden min på å banke på døra deres for å slå av en prat ansikt til ansikt," forteller Bishop som stanser opp for å prate med alle som har tid og lyst. Hver husstand får et visitkort med adressen til baptistmenigheten, opplysninger om gudstjenestetider og en kort presentasjon av evangeliet.

Sammen med flere av menighetens medlemmer bruker han søndags ettermiddagene og kveldene til husbesøk.

Equmeniakyrkan i Sverige satser på å øke bibelkunnskapen blant sine medlemmer

Equmeniakyrkan i Sverige satser på et eget Markus-år. Hensikten er å øke Bibelkunnskapen i kirkesamfunnet.                                  

I forbindelse med året 2017-2018 skal kirkens medlemmer lese Evangeliet etter Markus, kroppsliggjøre og oppdage Jesus sammen med Markus. En egen bibelleseplan som tar 90 dager å komme igjennom er laget.

Det legges også opp til egne gudstjenester hvor Evangeliet etter Markus skal formidles på ulike måter. Menighetene tilhørende Equmeniakyrkan oppfordres til å slippe løs kreativiteten. Det finnes også et eget opplegg for menighetenes smågrupper. Det er også laget en egen web-side.

Bibelkunnskapen blant frikirkelige menigheter i Sverige er ikke noe bedre enn i Norge. Færre leser Bibelen, også blant frikirkene. Dette ønsker nå Equmeniakyrkan å gjøre noe med.

Kanskje dette er en ide for norske frimenigheter?

Et splittet kristenfolk som skjeller hverandre ut

Kristne i Norge fremstår som djupt splittet foran det kommende Stortingsvalget. Ukvemsordene hagler i de sosiale mediene. Ord som "naive", "svikere", "dumsnille" brukes om mennesker som setter spørsmålstegn ved den nåværende regjeringens asyl- og flyktningepolitikk.

Andre går ut og hevder at om du er kristen er det eneste riktige å stemme borgerlig. Om ikke svikter du troskapen mot Guds ord. Men når ble skattelette for de aller rikeste en kampsak for de som hører til Guds rike? Når ble det rett å ta trygdeytelser fra uføre for å sikre at de rike skal bli rikere? Er det den rettferdighet som Bibelen snakker om? Eller handler dette om den uretten som de fattige ble utsatt for i Israel og som Guds profeter refset israelsfolket for?

Vi kan ha mange meninger. Men noen tillater ikke andre å ha andre meninger enn dem selv. Om du er kristen må du stemme slik at Sylvi Listhaug får fortsette. I en annonsekampanje med helsides annonser i avisen Dagen henvender Fremskrittspartiet seg til konservative kristne for å få dem til å forstå at de om sørge for at Listhaug fortsetter, hvis ikke vil horder av muslimer innta landet. Det er altså ikke partilederen de promoterer, men Fremskrittpartiets valgkampteam vet hvilke knapper de skal trykke på.

Men det er noe helt annet jeg vil fokusere på:

Det kommer dager etter valget i september. De samme folkene som nå går så hardt ut på hverandre, noen fra samme menighet og samme kirkesamfunn, skal møtes til gudstjenester og vi skal be sammen. Hvordan er det mulig når vi noen uker før har skjelt hverandre ut, kastet beskyldninger om svik mot hverandre, kalt den andre en forræder?

Hva kommer det av at kristne mennesker bruker et slikt språk, og en slik retorikk? Representerer dette virkelig en kristen tro som andre vil finne interesse i? Folk leser jo det vi skriver?

Hvordan kan vi stå på talerstolen, vitne på vitnemøter og be sammen om noen uker, når vi har vært så ufine mot hverandre. Hører Gud bønnene våre da?

Foto: Wikipedia

Moder Teresa og sjelens mørke natt

"Lik mange andre, ble jeg beveget over hennes medfølelse og mot. Men det var ikke den egentlige årsaken til at jeg ble dratt mot henne. Jeg ble tiltrukket av hennes tvil."

Det er Dean Nelson, en anerkjent amerikansk forfatter og leder for journalistutdannelsen ved Point Loma Nazarene University i San Diego, som skriver dette om Moder Teresa i siste nr av Sojournes, som jeg fikk i postkassen i går.

I en svært velskrevet artikkel beskriver Nelson "Sjelens mørke natt" som Moder Teresa opplevde. Den er hun ikke alene om. De aller fleste troende opplever perioder hvor Gud blir taus, eller borte for oss. Men få har vel opplevd at dette sjelelige mørket skulle vare i 51 år. Likevel fortsatte hun å tjene Gud, og "disse mine minste." Det har fascinert Dean Nelson, og mange med ham, meg selv inkludert.

For enkelte var Moder Teresa en superhelt. Ikke for Dean Nelson. Det er nettopp hennes skrøpelighet, hennes fullstendige overgivelse til Gud, som griper ham.

Nå vil jeg ikke yte rettferdighet til Dean Nelson og hans artikkel ved å gi mine lesere bruddstykker av den. Den bør leses i sin helhet. Men jeg vil stanse opp for nettopp betydningen av tvilen i den troendes liv.

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" roper Jesus fra korset.

Selv Frelseren fikk smake tvilen.

Mange er redd for tvilen. Vi vil jo ikke være vantro, men troende. Men om man skal modnes som en kristen må man gjennom tvilen. Det er gjennom tvilen vi blir virkelig troende. Vi må miste det selvkonstruerte, for å oppleve det ekte. De altfor enkle svarene møter en dag virkeligheten. Vi trenger et språk for en voksen tro. Det er dette seminaret mitt: "Hvordan ser troen ut etter fylte 50 år" handler om. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på at folk kjenner seg igjen i det jeg tar opp der. For å bli troende, må man nemlig bli tvilende. Det er noe av det sjelens mørke natt handler om.

Paul Tillich har sagt at: "Tvil er ikke det motsatte av tro, den er et element av troen."

Dean Nelson siterer også Anne Lammot som i sin bok "Plan B" skriver følgende, her i min oversettelse:

"Det motsatte av tro er ikke tvil, men skråsikkerhet. Skråsikkerheten tar feil av målet fullstendig. Troen inkluderer det å merke seg rotet, tomheten og ubehaget og la det være der inntil litt lys dukker opp igjen."

Troverdighet er det jeg forbinder med Moder Teresa.

Amerikansk pastor anklaget for å ødelegge den konstitusjonelle orden i Tyrkia

Andrew Brunson (bildet), den amerikanske pastoren, som har sittet fengslet i Tyrkia siden oktober i fjor, har nå blitt kjent med anklagene de tyrkiske myndighetene har rettet mot ham. Han er anklaget som å ha forsøkt "å kaste regjeringen og ødelegge den konstitusjonelle orden."

Det er avisen Hurriyet Daily som skriver dette i går.

Anklagen er absurd. Andrew Brunson, har sammen med sin kone Norine, vært ledere for Oppstandelseskirken i Izmir med sine 40 medlemmer i de siste 43 årene. Norine ble også arrestert, men løslatt etter kort tid.

Andrew Brunson ble arrestert i kjølvannet av det mislykkede militærkuppet i juli 2016. Han er anklaget for å ha forbindelser med Fethullah Gulen, en muslimsk prest bosatt i USA, som mistenkes for å ha stått bak kuppet mot president Recep Tayyip Erdogan. Andrew Brunson har aldri noensinne hatt noen forbindelse med noen islamsk bevegelse.

La oss huske Andrew Brunson fortsatt i våre forbønner. Det er hardt å sitte fengslet i Tyrkia.

Plogen og tidligregnet

Munnen min er lukket.
Ordene klistrer seg fast til ganen.
De har ingen mening lenger.
Jeg ber med hendene mine.
Bønnen sitter i armene.
Plogfurene i hjertet mitt
bløtes av tidligregnet.

Tal, Herre, tal.

Mitt hjerte våker.
Og venter.

En dag skal det spire der
plogskjæret skar så djupt ned i
den mjuke jorda i hjertet mitt.

Ditt nåderegn gjør molden mjuk.

August 2017. (C) Bjørn Olav Hansen

Guds rike, Sylvi Listhaug og myten om den "kristne" nasjonen

Etter helgens mange reaksjoner på Facebook på det jeg skrev om Sylvi Listhaug, forstår jeg enda mer av hvor radikal Jesu undervisning i Bergprekenen er:

"Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen ..." (Matt 5,43-45)

De versene siteres ikke så ofte i dagens flyktninge- og asyldebatt. Jesu ord i Bergprekenen tilhører ikke et fremtidig 1000-års rike slik enkelte tror. Det trengs jo ingen til å skape fred i fredsriket! Da er jo freden kommet til jorden.

En som forsto dette godt var Leo Tolstoj (bildet). Hans bok, utgitt på dansk i 1889: "Hvori består min tro", gjorde det djupt og varig inntrykk på meg når jeg leste den for mange, mange år siden. Tolstoj tar i denne boken et helt nødvendig oppgjør med den institusjonaliserte kirken. Det skjer nemlig en stor endring av kirken under keiser Konstantin og senere keiser Justinian. Stat og kirke blandes sammen, og plutselig får man kristne som bevæpner seg og skal kjempe for et "kristent" rike. Før det var det helt utenkelig at kristne iførte seg våpen og kjempet for noe verdslig rike. For de første kristne var opptatt av bare en ting: Guds rike. Annerledesriket.

Men med keiser Konstantin og keiser Justinian endres så mye. Det fremstår en kirke som ligner svært lite på den opprinnelige. Og det fikk store følger. Gjennom historien skulle kristne kjempe mot andre kristne, og kristne skulle drepe en annen kristen, for et stykke land. Det fremsto "kristne" land! Som om et stykke jord kan bli kristent. Det er bare mennesker som kan fødes på ny, men plutselig fikk vi en forestilling om at et stykke jord kan bli kristent, og dette stykke jord må forsvares med blod.  Etter hvert ble det slik at det ble en kristen dyd å kjempe for et land og dø om så det gjelder. Og man opplevde stor ære og heder ved å dø for denne saken.

De første kristne bøyde ikke sine knær for keiseren. Nå bøyde tusenvis av kristne sine knær for andre konger og keisere, blankpusset sine våpen og kjempet for Gud og fedrelandet.

Jeg tror at mange av våre problemer ligger her. Derfor blir Jesu ord i Bergprekenen, som er selve programerklæringen for Guds rike, så radikale og vanskelige å forstå og ikke minst utfordrende for oss. En kristen er borger av DETTE riket, og er en fremmed i denne verden.

De foraktelige "gjendøperne" forstod dette. De ble forfulgt, ikke først og fremst fordi de nektet å døpe barn, men fordi de nektet å bøye kne for statsmakten og med den statskirken. De nektet å iføre seg våpen for å forsvare et "kristent" land, og ble drept i tusentalls av andre kristne som støttet opp om forestillingen om et "kristent" land. Den dag i dag er det slik blant det folket som kaller seg "anabaptister". De bærer ikke våpen, de stemmer ikke ved politiske valg, og forsøker så godt de kan å være fredsstiftere og elske alle mennesker.

En ubehagelig opplevelse

I går opplevde jeg noe ubehagelig. Jeg hadde talt i en av de lokale pinsemenighetene her i byen, og hadde tenkt meg en tur til Engen kloster, Norges eneste protestantiske kloster, for å delta på deres vennedag. Det er ikke så langt unna der hvor vi bor. Men det ble for stridt.

Derfor valgte jeg å reise til et kjent friluftsområde i nærheten for å ta det helt med ro og nyte den vakre augustdagen. Når man har Parkinsons så har man en karakteristisk gange. Jeg går sakte, med korte skritt og er litt ustø og jeg holder den høyre armen litt opp. Det er ikke noe jeg vil. Det er bare slik. Jeg klarer heller ikke å ta meg sammen og forsøke å gå litt fortere og litt mer ledig. Noen dager går jeg litt bedre, men er jeg sliten så setter sykdommen sitt preg på meg.

Det er i det jeg går ned til en offentlig plass at jeg hører det: "Se hvor rart den mannen går, og se hvor rar han er."

Det er er noen unge voksne som er der sammen med barna sine som har det moro på min bekostning. Nei, de var ikke utlendinger. De var norske. De ble sittende rundt bordet de satt rundt og le og se i min retning. Barna de hadde var for små til å forstå hva disse ungdommene sa.

Det var veldig ubehagelig. Og det gjorde inntrykk på meg. Jeg er ikke selvhøytidelig, jeg ler gjerne godt av meg selv - det vet de som kjenner meg - men det var spesielt å oppleve at noen hadde det moro av meg på grunn av min sykdom.

Hva er det som får mennesker til å le av andres sykdom? Det er første gang jeg opplever noe slik, men jeg vet at andre med kroniske sykdommer er blitt utsatt for det samme.

Så vil noen kanskje si at dette var da noe du bare burde heve deg over og ikke bry deg om. Sikkert riktig. Men når du har Parkinsons så blir du sårbar. Jeg unner ingen å bli gjort til latter fordi man er syk.

Billedtekst: Fra en helt annen tur. Til mitt elskede Rondane. Dette er for noen år siden. I dag vil en slik tur bli altfor slitsom.

Noe å tenke på

""Folk fra fattige land kommer til å

strømme til Europa. De kommer også til
Skandinavia og Norge. Det blir såpass
mange av dem at folk kommer til å
mislike dem og være harde mot dem.
De vil bli behandlet slik som jødene før
krigen. Da er målet for våre synder
nådd."

(Fra den såkalte Valdresprofetien fra 1968 som Emanuel Minos (bildet) refererte til mot slutten av sitt liv)

Heretter er det vanskelig å kalle seg kristen

For noen år siden - om du spurte noen tilfeldige mennesker på gata i Norge, eller i et annet land, om de kunne nevne navnet på en person som de forbant med den kristne tro, ville svaret i de flestes tilfelle være moder Teresa. Hun, sa de, lignet mest på Jesus og var den beste til å gi den kristne troen et ansikt.

De som svarte altså at en person som ga verdighet til døende, hjalp de syke, ga mat og husly til de som ikke eide noe, sørget for flyktninger, vernet om det ufødte liv, var mest lik Jesus og det de forbandt med den kristne tro.

Jesu egne ord er utfordrende: "... jeg var fremmed og dere tok imot meg." (Matt 25,35)

Disiplene kjente ikke igjen og forstod ikke at Jesus kunne være en fremmed, en som sultet, en som var naken, en som var tørst, en som var i fengsel. De hadde ikke sett Ham slik. "Når så vi deg sulten og gav deg mat eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?"

Da er det at Jesus svarer dem og sier: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste gjorde dere mot meg."

Noe av de første de kristne gjorde etter pinsefestens dag var å opprette en diakonal tjeneste. Det var fattige som trengte mat, så de måtte få til en ordning med daglig matutdeling. De 120 i Jerusalem fikk også en stor utfordring. Hvor skulle de gjøre av alle de 3000 som var blitt frelst på pinsefestens dag og som ble igjen i Jerusalem? Hvor skulle de bo? Og de 2000 som til tro like etterpå? Mange av de dro sikkert hjem til sine hjemsteder, men de som ble igjen?

Gjestfriheten ble et av kjennetegnene på de første kristne, og senere på de mange klostre som ble bygget. Dit kom de veifarende, enten de var syke og trengte pleie, eller nattely.  Og dørene ble åpnet. Gjestfriheten og barmhjertigheten har vært kjennetegnet på den kristne troen i 2000 år. Noen av de som åpnet sine dører og satte mat på bordet levde i en tid med stor uro, frykt, overgrep og vold. Men de åpnet likevel sitt hjerte for de fremmede, for de sultne, for de som tørstet, ja, for døende. Fordi de trodde at en av disse kunne være Jesus forkledd i skikkelsen av en utstøtt!

Slik moder Teresa trodde.

"Det verste er neppe sykdom og lidelse som følger av den, Det verste er å være forlatt, utstøtt, overflødig, mangle menneskelig fellesskap og varme," kunne hun si.  Og så la hun til: "Vend mine tanker til andre, når jeg bare tenker på meg selv."

Jeg ble rystet over debatten som fulgte i kjølvannet av artikkelen jeg nylig skrev om Sylvi Listhaug og dennes forslag om å internere asylanter som har fått avslag på sine asylsøknader i Norge, ja, til og med parkere menneskerettighetene. Jeg forøkte å si noe om at dette også vil ramme kristne asylanter. Jeg spurte om vi ville være komfortable med at våre egne trossøsken ville bli pågrepet og satt bak lås og lås - i Norge. Og antente en brann.

Beskyldninger om naivitet, ja, til og med om å være for barmhjertig og hellig, haglet! Det store flertallet av de som reagerte negativt på det jeg skrev, var ikke villige til å gå inn i problemstillingen min, ikke kommentere den en gang. De var bare opptatt av "at horder av muslimer svømmer inn over Europa". Mantraet er: Vi må hjelpe folk der de er! Bare ikke her. Her, er enkelte kristne, til å med komfortable med at medsøsken - enten de er pinsevenner, baptister, lutheranere - kan settes bak lås og slå. Bare vi er trygge og har det bra. Ingen - absolutt ingen - var villige til å gå inn i problemstillingen og kommentere det faktum at det i dag vokser opp en generasjon i Norge, ja, i Norge, som på grunn av deres status ikke får gå på skole. År av deres liv blir lagt igjen her i vårt eget land hvor de ikke kan få undervisning og bli til noe en dag. Det gjelder også våre kristne trossøsken. Hva skal vi svare dem? Hva skal vi svare på dommens dag når Herren spør: Jeg var fremmed, men du tok ikke imot meg!

Hva svarer vi da? "Når så jeg deg fremmed?"

Tenk om da Jesus svarer: "Jeg var den lille gutten" som du svarte: "Vi må trygge våre egne grenser, vi kunne ikke være naive. Beklager, jeg visste ikke at det var deg."

Vi lever i fryktens tid. Noen lever også av den. De skaper fiendebilder. De skaper frykt og redsel om framtiden. De snakker om at vi må kjempe for vårt. Vårt eget.

Men vi er alle skapt i Guds bilde og vi må behandle alle deretter. Etter debatten om Listhaug og menneskerettighetene, synes jeg det utfordrende å kalle seg kristen. Debattklimaet blant kristne i denne saken er blitt vondt. Det hagler med ukvemsord, harde ord, beskyldninger. Fordi jeg spør om hva vi skal gjøre med våre kristne medsøsken som blir arrestert, så blir jeg og andre med meg beskyldt for å være naive, dumsnille, ja, sågar fiender av det norske.

En mente at vi som pastorer og predikanter ikke burde blande oss oppi dette. Ja, skal vi ellers blande oss oppi, om vi ikke skulle tale om barmhjertighet, nestekjærlighet og nåde? Når den kristne troen robbes for alt dette: for barmhjertigheten, nestekjærligheten, hva er det igjen da?

Dette er ikke lett. Dette er vanskelig. Jeg ser utfordringene med økt innvandring, med islamisering, absolutt. Men er det ikke mulig å snakke om disse spørsmålene litt mer dempet, litt mer verdig og samtidig spørre oss selv om ikke noen av de som mister retten til å være her i Norge, fordi de ikke blir trodd, kan være Jesus. Han ble ikke trodd første gangen heller. Når du tenker deg om, og enda en gang til, er du komfortabel med at din kristne bror fra Eritrea, Iran, Syria, blir satt i en interneringsleir i Norge, bare fordi du vil verne om dine borgerrettigheter?

Foto: Wikipedia

En starets og rollemodell

I den russisk-ortodokse tradisjonen finnes det "staretser". Vi kunne kanskje kalle dem "åndelige vismenn", eller åndelige veiledere som fungerer i Åndens gaver, særlig i den profetiske og i evnen til å skille ånder.

En slik starets var Tihkon av Zadonsk (1724-1783). I går feiret vi hans minnedag.

Man utnevnes ikke til å bli en starets, men denne åndelige gaven, for det er det dette er, gjenkjennes av folk som ser Den Hellige Ånds gjerning i et slikt menneske.Vanligvis er de å finne blant munkene og hos legfolk, men det hender også de er biskoper. Som i tilfellet Tikhon av Zadonsk. Han hører med blant det moderne Russlands mest elskede helgener. Ikke minst ble han høyt elsket og verdsatt av samfunnets marginaliserte og fattige. Mange oppsøkte ham for å få del i hans åndelige veiledning.

Tikhon ble født i landsbyen Korotsk i Novgorod regionen i Russland i 1724. 16 år gammel begynner han sine studier ved presteseminaret i Novgorod og i en alder av 34 avlegger han sine monastiske løfter. Han blir presteviet, og senere konsekrert til biskop av Voronesj. Men tiden som biskop varer ikke mer enn i underkant av syv år. Det er helseproblemer som fører til at han trekker seg tilbake til et kloster i Zandonsk. De siste fire årene av hans liv levde han i streng atskilthet og bønn. Han dør i dette klosteret 26. august 1783.

Den russiske dikteren Fjodor Dostojevskij ble inspirert av Tikhon, så mye at da han skulle portrettere staretsen Sosima, så var Tikhon en av hans inspirasjonskilder. Og ikke uten grunn. Tikhon kroppsliggjorde på mange måter hva en starets er: et overgitt Gudsmenneske som fungerer i Åndens gaver.

Tikhon av Zandonsk er blitt kalt Russlands Chrysostomos. Han var svært opptatt av korsets mysterium. Han kjente på sin egen tilkortkommenhet og det var kanskje derfor så mange ble berørt av hans mildhet

En ting er sikkert - vi trenger virkelig staretser i dag.

Godt bønneseminar i Fossum kirke

Nettopp kommet hjem etter en velsignet god stund i Fossum kirke i Oslo, hvor jeg har hatt et bønneseminar. Fint å se at såpass mange deltok i den vakre augustdagen. Ekstra gledelig at stadig flere av Den norske kirkes menigheter åpner opp for disse bønneseminarne. Gode tilbakemeldinger, både fra Den norske kirkes menigheter og frimenigheten, om at mange har funnet sin egen bønnerytme etter å ha vært med på seminarene og kommet inn i bønnens gode hvile. Det gleder meg veldig.

I Fossum kirke var det lokale bønnevenner som sto som arrangør av bønneseminaret.

Skulle det være flere menigheter innen Den norske kirke eller en frimenighet som ønsker et av mine seminarer, er det bare å ta kontakt: bjornolav58@gmail.com

Billedtekst: Diakon Liv Bergh overrekker en vakker bukett med liljer. Tusen takk!

Solidaritet og fellesskap

"Jeg har oppdaget en djup lengsel etter solidaritet, et rop fra folk om samhold og kjærlighet. Alt for lenge har vi gått på veien som fører til uavhengighet. Nå begynner vi å kjenne på ensomheten. Vi begynner å se at vi bare kan leve om vi er sammen. 

Vi har fått nok av ensomhet, uavhengighet og konkurranse."

- Jean Vanier (bildet) i boken From Brokenness to Community, side 34. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Nå er det på tide å tenke seg om!

Nå må vi tenke oss om! Vi bør være obs når en statsråd ønsker å sette menneskerettighetene til side. Jeg forundrer meg stort over at kristne kan være med på dette.

Sylvi Listhaug (bildet) vil altså internere mennesker som har fått avslag på sin søknad om opphold og som ikke kan sendes tilbake til hjemlandet i egne leire. I praksis betyr det fengsel. Dette betyr også at våre kristne trossøsken, som har fått avslag på sin asylsøknad, og ikke kan sendes tilbake til hjemlandet, settes bak lås og slå! Har du tenkt på det du som vil stemme FrP ved valget? Tenk om det var du og din familie som måtte flykte fra en fremtidig forfølgelse av kristne i Norge, og søkte tilflukt i et annet land, og opplevde at deres medsøsken i det landet fratok dem elementære menneskerettigheter og fikk dem fengslet! Er det ok?

Allerede nå er kristne som kommer til Norge under hardt press av nåværende regjering. Har de fått avslag på sin asylsøknad - og det opplever mange kristne - mister de retten til å kunne ta seg arbeid, retten til skolegang, de må betale legeutgifter selv. Noen av disse kan ikke reise tilbake til hjemlandet, og må være her. Men barna deres skal altså ikke få noen skolegang. Det betyr at det vokser opp en generasjon barn i dette landet som er blitt fratatt muligheten til skole og utdannelse. Er det slik vi skal behandle mennesker i nød?

Jeg skriver sjeldent om partipolitikk, men nå må vi reagere. Dette kan vi ikke sitte stille å se på. Vi må verne om menneskerettighetene. Vi påtaler menneskerettighetsbrudd i Kina, Nord-Korea, Iran, bare for å nevne noen eksempler, men vi vil altså støtte en statsråd som vil frata våre trossøsken de samme rettighetene i Norge!

Foto: Wikipedia

Møteoversikt og forbønnsemner

Her er en liten oversikt over noen møter og seminarer i tiden fremover hvor jeg skal undervise, og noen konkrete bønneemner:

* Lørdag 26.august: Bønneseminar i Fossum kirke, Groruddaen, Oslo, kl.10.00-14.00
* Søndag 27.august: Misjonsmøte, Filadelfia Gjøvik, kl.11.00
* Tirsdag 29.august: Husmøte, Misjonssambandet
* Søndag 3. september: Gudstjeneste Råde frikirke kl.11.00
* Søndag 10.september: Gudstjeneste Brumunddal baptistkirke kl.11.00
* Lørdag 16.september: Bønneseminar Os Misjonsmenighet, Bergen.
* Søndag 17. september: Gudstjeneste Os Misjonsmenighet
* Lørdag 23. september: Bønneseminar Gyland Baptistmenighet og Normisjon, Gyland.
* Søndag 24. september: Gudstjeneste Gyland
* Fredag 29. september: Tolke Saleem Shalash i Raufoss baptistmenighet. Arr: Gjøvik og Toten Israelsforening
Lørdag 30. september: Tolke Saleem Shalash i Filadelfia, Hamar
Søndag 1. oktober: Gudstjeneste i Brumunddal Baptistmenighet kl.11.00
Søndag 1. oktober: Tolke Saleem Shalash Filadelfia Gjøvik

Er du i nærheten av noen av disse møtene/seminarene hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Bønneemner:

* Smertenivået har økt betraktelig de siste ukene. Be om lindring. Smertene gjør meg veldig sliten.
* Be om visdom. Det er mange sjelesorgsamtaler.
* Be om beskyttelse når May Sissel og jeg er ute på reiser.
* Be om Guds nærvær og fred over møtene og seminarene.

Kristen konvertitt nektes å forlate Iran

Den iranske konvertitten, Maryam Naghash Zargaran (bildet), som overraskende ble løslatt tidligere denne måneden, har nå fått beskjed om at hun ikke får lov til å forlate Iran.

Maryam Nagash Zargaran ble arrestert i 2013. Da hadde hun kommet til en levende tro på Jesus som sin Frelser og Herre. Hun ble så arrestert sammen med den iransk-amerikanske pastoren, Saeed Abedini, og anklaget for å ha forbrudt seg mot den "nasjonale sikkerheten"! Maryam ble dømt til fire års fengsel. Mens hun har sittet i fengsel har hennes helse stadig forverret seg. Hun har blant annet en hjertelidelse, og iranske myndigheter har nektet henne adekvat hjelp.

Når hun nå var blitt løslatt hadde hennes mange venner og forbedere et håp om at hun kunne få reise fra landet og få livsnødvendig medisinsk behandling i utlandet, men iranske myndigheter bryter igjen elementære menneskerettigheter og nekter Maryam å få reise fra Iran. Reiseforbudet varer i seks måneder. Hva som skjer etter dette for den 39 år gamle kvinnen er helt uvisst. Reiseforbudet er også imot iransk lov.  Maryam er musikklærer av utdannelse.

La oss fortsette å be for henne.

Harde krav

"Jeg husker at jeg i forbindelse med et besøk ved en skole i Canada så en svær plakat hvor det sto:

'Det er en forbrytelse ikke å utmerke seg!'

Ikke så langt unna var det hengt opp en annen plakat hvor det sto:

'Er du flink nok?'

Helt fra tidlig alder dyrker vi denne følelsen av at det er en forbrytelse å ikke være den beste.

- Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 33

Egypt: Kristne nektes å bruke eget lokale til gudstjeneste etter klage fra muslimer

Søndag 20. august hindret politiet i Ezbat Al-Forn, i Minya-provinsen i Øvre Egypt, kristne på stedet fra å gå inn i en bygning som i lengre tid har vært brukt til gudstjenestefeiring. Fader Botros Azeez, presten som reiser til Ezbat Al-Forn, hver uke for å feire gudstjeneste sammen med de troende på stedet, ble holdt tilbake av egyptiske sikkerhetsstyrker.

Det er International Christian Concern som melder dette.

Huset, som fungerer som en kirke, tilhører bispedømmet i Minya, og ligger i et nabolag hvor det bor bare kristne. Alt i alt 400 koptiske familier. Huset har vært brukt til kirke i mer enn fire år. Egyptiske myndigheter hevder på sin side at bygningen ikke er godkjent til gudstjenestelige formål. Det er lokale muslimer som ikke bor på stedet som har levert inn en klage på at de kristne, i et nabolag hvor det ikke finnes muslimer, feirer gudstjeneste i en bygning som den koptiske kirken selv eier! Og myndighetene gir etter.

La oss huske våre trossøsken i denne landsbyen i våre forbønner.

Billedtekst: Øverst: Kristne i landsbyen Ezbat Al-Forn sørger over at de ikke lenger har et sted hvor de kan feire gudstjeneste. Nederst: Fra feiringen av Marias himmelferd. Foto: Egypt Independent

Omsluttet på alle kanter av Hans nærvær

Bønn skaper ikke Hans nærvær, men bønnen gjør oss oppmerksomme på Hans nærvær - Gud er tross alt til før alt det skapte. Vi lever våre liv i Hans hellige nærvær, vi tilhører ikke oss selv, men Ham.

Dette har vært i mine tanker på min bønnevandring i går. Så langt jeg makter går jeg bønnestien min hver dag. Det hender hele runden blir for lang når kroppen krangler.

Apostelen Paulus sier det slik:

"Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til." (Apg 17,27b-28)

Noen ganger gjør Herren bruk av det den mørke lidelsen kan føre oss inn i ved å la oss gå djupere inn i det forunderlige mysterium som Hans nærvær representerer. Vi roper vår nød til En som ikke er langt borte, men en som er nærværende. Han er der for å omfavne oss og holde oss. Hans nærvær er mektigere enn mørket. Å be er derfor å leve med synet av Ham foran oss, Han som med sin kjærlighet gjør oss til den vi er. Og vi er elsket, ja, "den elskede" i hvem Gud "har sin glede". (Matt 3,17)

Akkurat nå smaker jeg på disse ordene: "For det er i ham ... jeg beveger meg."

Så går jeg videre på bønnestien min og lar meg omslutte på alle sider - av Ham. Jeg er "i Ham". Der er jeg helt trygg. Der kan intet mørke nå meg.

Billedtekst: Slik ser deler av bønnestien min ut. Denne delen tilhører den gamle kongeveien. Det passer i grunnen veldig fint. Han jeg vandrer sammen med er jo helt konge!

445 år siden den forferdelige Bartolomeusnatten

I dag er det på dagen 445 år siden den forferdelige Bartolomeusnatten eller Blodbryllupet i Paris hvor protestantiske hugenotter ble myrdet gjennom en målrettet katolsk voldbølge under de franske religionskrigene. Da de grusomme detaljene fra massakren nådde Vatikanet, ble det jubel. Kanonene avfyrte salutt, kirkeklokkene ringte over hele Roma og en spesiell minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren, et maleri som fremdeles henger i Vatikanet.

Blodbadet varte i flere dager og man regner med at opptil 30.000 protestantiske kristne måtte bøte med livet. Forfølgelsene som fulgte førte til at 200.000-250.000 hugenotter emigrerte til Tyskland, England, Nederland og Nord-Amerika.

Protestantiske menigheter, først de lutherske og senere de kalvinistiske, hadde opplevd stor vekst i Frankrike. Både i de lavere klassene, men også blant adelen, kom mennesker til en levende tro på Jesus. Protestantismen ble sett på som en stor trussel mot både Den romersk-katolske kirken og det franske kongedømmet. Hugenotter ble protestantene kalt i Frankrike. Ordet "hugenott" stammer fra 1500-tallet og skal visstnok være avledet av det tyske ordet "Eidgenosse" som betyr "forbundsfelle" på grunn av båndene til den sveitsiske reformasjonen. Først ble ordet brukt som et skjellsord, så ble det tatt i bruk av protestantene selv.

Faktisk startet den såkalte 30 års krigen med en massakre på en hugenottisk menighet i 1562, men den verste hendelsen var altså Bartolomeus-natten mellom 23.-24 august 1572. Navnet kommer av at dette var tiden for minnedagen til apostelen Bartolomeus.

Natten før Bartolomeusdagen begynte det forferdelige blodbadet. Byportene ble stengt for å hindre folk fra å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker utplassert i bydelene av Paris. Drapsmennene gikk fra hus til hus og slaktet ned for fote. Også barna ble henrettet. Etter to dagers massakre i Paris, spredte drapsbølgen seg til provinsene.

Det var faktisk først ved den franske revolusjonen i 1789 at hugenottene fikk fulle borgerrettigheter. Før det var de rettsløse.

Så hvorfor minnes noe som skjedde for 445 år siden? Fordi vi ikke bør være historieløse og fordi de døde er våre martyrer. Bartolomeusnatten burde også høre med til Reformasjonsjubileet.

Verdighet

Det er et ord som stadig dukker opp for meg for tiden og det er ordet "verdighet". Verdighet er for meg synonymt med Jesus. Når jeg leser evangeliene - og vi burde lese fra dem hver dag - leser jeg om verdighet når jeg leser om hvordan Jesus møter mennesker, særlig de marginaliserte.

Han løfter dem alltid opp.

Han gir verdighet til de spedalske, ved å røre ved dem, og dermed bli ansett for selv å være uren i enkeltes øyne. Han går faktisk hjem til dem. Det var uhørt på den tiden:

"Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske ..." (Matt 26,6) - de ordene sier i grunnen alt.

Jeg savner i grunnen noe av den verdigheten overfor syke mennesker i dag. Det er så lett at mennesker som er syke blir gjort til noen man skal be for, gjerne der og da. Man ser ikke mennesket bak sykdommen. Bare forbønnsobjektet. Noen kommer nemlig aldri til å bli bra igjen, ikke før de er hjemme hos Gud. Ser vi de? Hvordan opptrer vi i forhold til de kronisk syke. Gir vi dem verdighet? Hvordan forholder vi oss til dem?

Det gjorde så inntrykk på meg å høre Steve Saint fortelle om tiden etter ulykken, som en tid paralyserte ham og det førte til at han i tid var sengeliggende. Gradvis har denne Herrens tjener, som opplevde at hans far ble martyr for sin tro, trent seg opp igjen, men fortsatt sliter han med kolossale smerter. Han går også dårlig og faller ofte.

Men det som smertet mest var at mange av hans venner sluttet å ringe eller komme på besøk. Til å begynne med var de der, men når han ikke ble frisk igjen og ulykken førte til permanente skader, ble de borte en etter en. Før ulykken hadde de kjempet om å få være hans venner.

Jeg forstår litt av hvordan dette føles. Noen av mine venner har forsvunnet etter at jeg ble syk. Og noen til etter at jeg fikk Parkinsons. De ringer ikke mer. Kommer ikke mer på besøk. Spør ikke lenger etter meg. Regner ikke med meg når andre av våre venner samles. Sykdom skaper avstand. Jeg kjenner flere andre kronisk syke som har det på samme måten.

I forgårs ble jeg sittende å se på et dokumentarprogram om St.Hallvardhjemmet i Oslo. Det var så gripende å se hvordan hjelpe- og sykepleierne der ga verdighet til de gamle, de demente, de som lå for døden. De behandlet dem med respekt - og nettopp - verdighet. Ikke minst når de led, når de ble forvirret og var fullstendig hjelpeløse.

Jeg har tenkt mye på ordene i Matt 25.

Der leser vi om Jesus som blir syk. Har du tenkt på det?

"Når så vi deg syk... og kom til deg?" spør disiplene. Og Jesus svarer:

"Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg."

Neste gang du ser en syk, en forkommen, en som ikke kan gjøre rede for seg, en som er redd, forvirret, kan det være Jesus.

"Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg."

Den "glemte" forfølgelsen i Sentral-Asia

Den pågående forfølgelsen av kristne i Sentral-Asia er lite påaktet i Vesten. Det er andre land som får oppmerksomhet, som situasjonen i Iran, Irak, Syria, Nord Korea og Kina. Men vi må ikke glemme våre trossøsken i de landene som utgjør Sentral-Asia. Mange av dem er baptister.

Det som skjer i Kaukasus-regionen er lite fremme i vestlige medier. Heller ikke kristne medier er opptatt av det som skjer her i noen særlig grad.

Vi snakker om de såkalte "stan" landene: Kasakhstan, Usbekistan, Aserbajdsjan, Kirgisistan, Turkmenistan og Tadsjikistan. Men selv om vi ignorerer det som skjer, forsvinner ikke forfølgelsen av de kristne for det!

La oss ta Aserbajdsjan som eksempel. I landsbyen Aliabad finnes det en liten evangelisk menighet hvor Hamid er pastor. Menigheten har vært her i 25 år, men den har ennå ikke fått myndighetenes godkjennelse. Dette er derfor en såkalt uregistrert menighet. Aliabad ligger i den nordøstlige delen av landet, og den lille menigheten er stadig utsatt for trakassering fra myndighetenes side. Som for eksempel i 2016.

26. november i fjor, mens menigheten var samlet for å feire gudstjeneste, stormet politiet møtelokalet. 30 personer var tilstede, både voksne og barn. Politiet beordret å stanse den pågående gudstjenesten, erklærte møtet for illegalt, og foretok registrering av samtlige som var til stede.

Deretter beslagla de all kristen litteratur de kunne finne, og 26 av de 30 ble tatt med til politistasjonen for avhør. For noens vedkommende pågikk avhørene i flere timer. Pastor Hamid, som opprinnelig kommer fra Georgia, behersker ikke asjerbadsjani veldig godt, men han ble nektet tolk. Menigheten har ikke fått tilbake noe av den beslaglagte litteraturen.

De siste årene har mange evangeliske kristne, og særlig baptister, blitt arrestert, bøtelagt, mistet jobbene sine, ene og alene fordi de er kristne. La oss huske dem i våre bønner.

"Men er ikke han baptist ..."

Jeg har hørt denne setningen brukt i to forskjellige sammenhenger flere ganger:

"Men er han ikke baptist ..."

Først i betydningen: "Men har han noe å tilføre oss? Har vi noe å lære fra det holdet? Kan vi stole på ham?" Utsagnet kommer gjerne fra sammenhenger innen Den norske kirke og fra Kirken, Den norske. Vi er nemlig ikke kommet lenger i 2017. Fortsatt er det en mistenksomhet mot mennesker som representerer den frikirkelige arven. Jeg merket det mens jeg var forstander for en menighet: Prester kunne aller nådigst la en som meg lese en skreven bønn, men måtte for all del ikke be fra hjertet, når vi en gang i året feiret Bibeldagen. Fremdeles er det å være "baptist" ikke helt stuerent. Men når det er sagt har jeg hos mange prester i Den norske kirke møtt stor raushet og kjent et inderlig "broderfellesskap". Flere av dem har også invitert meg til å holde et bønneseminar i kirken deres, og jeg har ennå ikke fått hørt noe som helst negativt etterpå. Heller tvert om. Baptisten var likevel ikke så farlig.

Så i betydningen: "Men kan han være baptist, da?" "Er ikke han litt katolsk eller ortodoks?" "Svermer ikke han for ørkenfedre og helgener, er det mulig å være ordentlig baptist da?" "Alt han skriver om er katolsk" og "jeg har også hørt at han er så glad i paven". "Nei," sier andre og legger til: "Han er ortodoks!"

Jeg ønsker i grunn å bare være meg! Jeg vet hvor jeg hører hjemme, og er samtidig veldig glad for at jeg bare er en del av noe mye større, som heter Kristi kropp, og at jeg har trossøsken i alle sammenhenger. Det kjenner jeg stor takknemlighet for. Så får de som har glede av det sette merkelapper på meg og plassere meg der de tror jeg hører hjemme, gjøre det. Noen av de ivrigste kjenner meg ikke i det hele tatt, og har aldri møtt meg, mens andre tror de kjenner meg, men snakker sjeldent med meg. Så er det atter andre som kjenner meg og vet hvem jeg er og holder fremdeles ut med meg. Det er nåde!

Takk til alle dere som inviterer meg til å tale og holde seminarer om bønn enten det er lutheranere, pinsevenner, baptister, misjonsforbundere, metodister, salvasjonister, katolikker eller ortodokse. Jeg føler meg hjemme blant alle som elsker Jesus og vil følge Ham.

Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Søsterkirkene på Gran, og tatt på søndag på vei hjem fra innsettelsen av ny pastor i International Baptist Church i Sandvika. Søsterkirkene, eller Maria- og Nikolaikirken er fra 1100-tallet, og taler et stille språk om kontinuitet. Foto: May Sissel Hansen

Nådebevegelsen: Når Loven forstås som en løgn fra Satan

Det er mye som sporer av i den nye nådebevegelsen for tiden. En norsk pastor, som er en av de fremste lederne for denne bevegelsen her til lands snakker nå om en ny reformasjon, "om bølger av åpenbaringer", men at bevegelsens sympatisører må regne med forfølgelser på grunn av disse åpenbaringene. Han klager over at de ikke slipper til der de gjerne skulle ha sluppet til.

I en tale holdt denne måneden vi nå er inne i kommer denne pastoren med en slik "åpenbaring":

"Loven kommer i praksis, eller bygger i praksis på løgnen fra Satan i Edens hage. Selve plattformen som loven hviler på er rett og slett en løgn i fra Satan... Loven som kom etter syndefallet bygger videre på denne løgnen. Den er med på å forsterke løgnen fra djevelen, rett og slett."

Det er nesten så jeg ikke tror det jeg hører. For dette stemmer jo ikke med Bibelen i det hele tatt! Men slik blir det vel når Bibelen devalueres som den gjør i disse sammenhengene.

Det er jo ikke djevelen som gav Loven, men Gud.

I Rom 7,12 kan vi lese: "Så er da loven HELLIG, og budet HELLIG og rettferdig OG GODT." Uthevelsene er mine. Bare dette verset viser hvor absurd denne pastorens og bibellærerens påstand er. Til sin medarbeider skriver apostelen Paulus: "Vi vet jo at LOVEN ER GOD dersom en bruker den på lovlig vis." (1.Tim 1,8)

Når Moses gav De ti bud leser vi om Guds herlighet som hvilte over fjellet - Gud steg ned - leser vi. Herligheten hvilte også over Moses. Og så gir Herren Moses alle forskriftene, alle lovene, til sitt utvalgte folk.

Dette skal altså i følge denne forkynneren hvile på en djevelsk løgn!

I Galaterbrevet underviser apostelen om hvordan Loven forstås i den nytestamentlige pakt. Der sier han rett ut - og helt annerledes enn denne pastoren: "Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra!" (Gal 3,21)

Og videre skriver han: "Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren." (v.23-25)

Helbredende fellesskap

Er det en ting menighetsfellesskapet burde være så er det dette: en raus møteplass hvor det er mulig å snakke om de ting som har såret oss eller sårer oss. En plass for legedom. Et helbredende fellesskap.

Det forundrer meg at så mange kristne jeg møter forteller om menighetsfellesskap hvor det ikke skal snakkes om at livet er vanskelig, ikke snakke om nære relasjoner hvor det oppleves smerte. Det blir for privat, for personlig.

Men hvor skal mennesker dele sine liv om det ikke er i et menighetsfellesskap? Burde ikke menighetsfellesskapet være trygt og burde man ikke få senke skuldrene der og ha noen å lene seg mot? Det er jo ikke et sted for fullkomne mennesker? Eller?

Jeg tror mange kristne - og ledere spesielt - er redd for svakhet. Vi skal fremstå så sterke, så troende. Det er ingen ting jeg har fått så mye pepper for - også av kristne ledere og pastorer - som da jeg for en tid tilbake beskrev det jeg kaller "svakhetens teologi". Det forundret meg, men etter hvert har jeg sett at det å vise svakhet, er truende for mennesker som vil beholde masken og fremstå som sterke og relevante mennesker.

Da blir uregelmessige verb truende. Da vil man raskt legge lokk på når noen viser at livet er skjørt.

Jeg kjenner mange pastorer. En av dem er far til flere barn. Han snakker varmt om alle, bortsett fra et av barna. Hun nevnes aldri. Årsaken er at hun sliter psykisk. Det er det ikke plass for i hans verden.

Jeg kjenner jeg blir veldig lei meg. Er ikke Jesus glad i henne da?

Og jeg blir lei meg når jeg hører om menigheter hvor foreldre og pårørende som ikke skal få dele sin smerte over barn eller barnebarn som har det vondt - fordi det er for privat. Hva er menigheten blitt da? Et skuespill?

Jeg lengter etter og ber om at Gud skal reise opp menigheter hvor det er plass til sårbare mennesker, og hvor menighetsfellesskapet blir en plass for raushet og legedom.

Vær gode mot hverandre.

Billedtekst: Den bortkomne sønnen av Daniel Bonelli.

De elendige

Med årene kommer hos mange en djupere erkjennelse av egen tilkortkommenhet, av egne synder. Man kjenner seg igjen i beskrivelsen apostelen Paulus gir i Rom 7:

"Jeg elendige menneske!" (v.24)

Jeg er fullstendig klar over at man ikke blir særlig populær av å skrive noe slikt i dag. I visse kretser hevder man sågar at en kristen ikke lenger har synder å bekjenne. Hva andre har og ikke har, vet jeg lite om, men for egen del vet jeg bedre: Jeg har synder å bekjenne.

Og jeg forstår i grunn Paulus godt når han beskriver seg selv om: "jeg elendige menneske..." Ja, også når han skriver: "For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg." (v.15)

Dette kjenner jeg igjen. Og det er ikke blitt enklere med årene. Ta nå dette med ordene vi sier, og som vi angrer etterpå, og som vi så gjerne skulle ha vært usagt. De ordene som sårer, som stikker, de ordene som avslører oss, at vi er dårer! Jakob, Herrens bror, skriver: "Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme." (Jak 3,2)

Eller handlinger vi begår. Vi vet til og med at det er galt, lite gjennomtenkt, vi gir etter og forstår med det samme at vi har syndet.

Vi bortforklarer det. Kaller det en skrøpelighet. Unnskylder oss. Forklarer. Det skjedde fordi jeg var sliten, uoppmerksom, fordi jeg er skrudd sammen på denne måten, fordi jeg ble urettferdig behandlet.

Men det er synd. Det er det det er. Og heldigvis kommer vi under Helligåndens påvirkning som overbeviser oss om VÅR, om MIN synd.

Kong Saul unnskyldte seg stadigvekk. Kong David erkjente sin synd. "Min synd", skriver han i Salme 51. "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (v.6)

Mer enn noe annet - som årene går - har jeg kommet frem til den erkjennelsen at mitt aller største behov er Guds miskunn. Min viktigste bønn er denne: Miskunne deg over meg!

Og det beste jeg vet om er dette: syndernes forlatelse.

Festgudstjeneste med innsettelse av ny pastor i International Baptist Church, Sandvika

Dette har vært en stor og gledelig dag med masse sterke følelser for May Sissel og meg - og for alle medlemmene av International Baptist Church i Sandvika, og ikke minst for det nye pastorparet Valerie og Joseph Simon.

I to år har jeg sammen med pastor Jim Crockett vært rådgiver for komiteen som har arbeidet med å finne frem til en ny pastor for denne flotte menigheten. Etter hvert ble det klart at Gud hadde kalt Joseph Simon, som i 26 år har vært pastor for den største ungarsktalende menigheten i Europa, i Oradea, Romania. Det har vært et stort privilegium. Og det var gripende å få være sammen med flere pastorer og be for Joseph Simon.

Og sist, men ikke minst, var det fantastisk å få se igjen våre kjære, kjære venner, Marilyn Slough og Jack Slough, som sammen med sin familie startet denne menigheten. Vennskapet med dem har betydd så uendelig mye for oss, så det ble mange gledestårer. Tenk at det var mulig å sees igjen! Dette ble et beveget møte.

Det var også så fint at pastor Linda Aadne og generalsekretæren i Det Norske Baptistsamfunn, Terje Aadne hadde mulighet til å være med menigheten denne dagen. Nå håper jeg IBC snart blir medlem Baptistsamfunnet. Terje Aadne brakte en hilsen, og lyste til slutt velsignelsen over forsamlingen. Han har også betydd mye for mange i en vanskelig tid for denne menigheten,

Jeg ser frem til et godt vennskap og fellesskap med Joseph Simon. Jeg har et spesielt hjerteforhold til denne menigheten, og var i sin tid innstilt som menighetens pastor etter Jack Slough, men Gud hadde en annen vei for meg den gangen. Her har jeg talt mange ganger, og det kjenner jeg stor takknemlighet for.

Jesus, barna og Guds rike

"De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det. Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem." (Mark 10,13-16)

Ro og stabilitet

Det hender jeg går på kafé for å få ro. Kanskje det høres selvmotsigende ut? Men jeg klarer å kutte ut alt rundt meg. Klirret i koppene. Stemmene rundt bordene. Vel og merke om jeg har med meg en bok. Da er det bare meg og boka. Og så trenger jeg en kopp tea. Ordentlig tea. Ikke noe smakstilsatt juks.

Jeg har min faste kafé. I lørdagens travelhet ble jeg i går sittende helt i ro og lese Samuel Rubenson. Svensk kirkehistorier, professor, prest. Han har levd med koptiske munker i et ørkenkloster i Egypt, undervist i Jerusalem og lest orientalske språk for bedre å forstå klostrenes håndskrifter. I fjor avsluttet Rubenson et syvårig forskerprogram om de tidlige klostrene og det har forandret synet på munkene i det antikke Egypt og Syria.

Det kan hende jeg kommer tilbake til det i en egen bloggartikkel. Her vil jeg dele med deg noen kloke ord av Samuel Rubenson som omhandler noe helt annet. Det andre ble nevnt bare for at du bedre skal forstå hvem denne Rubenson er. Her i min oversettelse:

"Den ro og stabilitet som vi behøver i denne tid kan knappest vinnes utenfra, den må vokse fram i liv der hverdagslig erfaring og praksis flettes sammen med selverkjennelse og åndelig innsikt. Et liv på omvendelsens vei."

Det er så sant som det er sagt. Vi må leve det indre livet. "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, FRA HANS INDRE skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få de som trodde på ham..." (Joh 7,38-39)

Vi lever i en tid som er så overfladisk. Hvor man løper fra det ene til det andre for å finne det som man så desperat leter etter. Men "Guds rike er inne i dere." (Luk 17,21)

Apostelen Paulus beskriver for menighetene i Galatia at Gud hadde utvalgt ham, og kalt ham, for at Gud ville "åpenbare sin Sønn i meg." (Gal 1,16)

Hva gjør vi for å ta vare på vårt INDRE LIV?

Nepal opplever en stor vekkelse

Nepal er et av de landene i verden for tiden hvor flest mennesker kommer til tro på Jesus. Hør bare:

I 1951 var Nepal det landet i Asia hvor det ikke fantes en eneste kristen. Ti år senere fantes det 458 kristne i landet. I 2001 hadde tallet økt til 102.000, og i 2011- hvor vi har den siste målingen - til hele 375.000. Andre mener at dette er forsiktige beregninger, og at tallet er mye høyere.

Mye av veksten har funnet sted etter at Nepal i 2008 opphørte med å være et hinduistisk kongedømme og ble et sekulært demokrati. Veksten skjer for det meste blant lav-kastene. Den kolossale veksten har fått hindu-nasjonalister til å rase og fremsette en rekke beskyldninger ikke minst mot utenlandske misjonsorganisasjoner. De hevder blant annet at misjonærer bruker penger for å få folk til å omvende seg og at omvendelsene for manges vedkommende er falske. Dette har ført til en god del spenninger og til en gryende forfølgelse. Det finnes intet grunnlag for å tro på disse beskyldningene fra de nasjonalistiske hinduene.

Men enkelte er bekymret for at veksten skjer for fort, og at det er store utfordringer med å grunnfeste de nye kristne i troen.

La oss takke Gud for alt det gledelige som skjer i Nepal, for alle som kommer til en levende tro på Jesus, og la oss be for oppfølgingen, bibelstudiegruppene og at de nye kristne blir bevart.

Om å leve saligprisningene, del 7

Spaltet som vi er i vår lojalitet og besmittet av synd, hvem av oss kan si at våre hjerter er rene? Men i den sjette saligprisningen insisterer Jesus på at det er de rene av hjertet som skal se Gud. (Matt 5,8)

Av Rebekah Domer

Jeg kjemper med dette skriftavsnittet fordi jeg kjenner meg selv og vet at jeg er en synder. Vi har alle falt. Så hvordan kan noen av oss nå himmelen eller se Gud?

Svaret tror jeg finnes i Jesu ord: "Sannelig jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." (Matt 18,3-4)

Med mindre vi vender om og ydmyker oss. Med andre ord: vi må forvandles gjennom omvendelse. Vi kan ikke komme inn i Guds rike med mindre vi er meislet, hugget, endret.

Denne forvandlingen synes å være et skremmende prosjekt, spesielt om vi har falt djupt. Men Gud sender budbringere - i hvert fall forsøker Han. Hvis vi ikke avviser dem, kan de vise oss veien.

----

"Ultralyden viser at noe er unormalt. Fosteret du bærer på er ikke levedyktig, er jeg redd. Jeg anbefaler at vi fjerner det med det samme."

Rosalie Gambino kjente at hun ble svimmel. Hun hadde blitt innkalt til en privat konsultasjon hos sin gynekolog. Det kunne ikke være sant det legen sa. Nei! Han måtte ta feil.

Rosalie er en kvinne jeg møtte gjennom en felles venn i fjor. Hun hadde bedt om et barn i mange år. Hennes første graviditet endte i en livstruende abort, og hun ble fortalt at det ikke var trygt for henne å bære frem barn. Faktisk sa legene til henne at det var høyrisiko-sport for henne å bli gravid igjen. Kroppen hennes var ikke sterk nok.

Rosalie satte igang prosessen med å adoptere et barn. Hun så etter alle mulige løsninger. Letingen hennes førte henne til Ukraina, hvor hun fant ikke bare ei, men tre jenter som alle var i desperat behov for et hjem. Hun adopterte en jente hvert år i tre følgende årene, og reiste mange mil for hver adopsjon.

I det hun gikk gjennom en rutinemessig blodprøvetaking i forkant av den tredje adopsjonen ble det slått fast at hun var gravid. Hun var skeptisk, og søkte råd hos en annen lege. Hun kunne nesten ikke tro det var sant da graviditeten ble bekreftet. Hennes lengsel etter å bli mor ble endelig en realitet.

Hun ble derfor helt satt ut når gynekologen foreslo abort. Det var ikke noe alternativ for Rosalie. Hun bar barnets mor og ville bære barnet fram. Tross alt, var ikke det å være mor?

Videre screening avdekket at banet hadde Downs syndrom og livstruende avvikelser fra normalen i alle vitale organer. Situasjonen virket helt håpløs. Igjen søkte Rosalie en annen lege for å få hans vurdering, Også denne legen foreslo abort. Graviditeten var høyrisiko, og barnet ville bare leve en dag, om man var heldig.

"Hvis det er tilfelle, så er jo det en dag i hans liv, og du har ingen rett til å ha fra ham livet", var Rosalie's svar. "Hvorvidt livet er levedyktig, han er min sønn!"

Rosalie's eksmann var langt fra støttende. Han var enig med legene som gikk for abort. Han var rasende når han forstod at hun ville beholde barnet. "Du er i ferd med å føde et misfoster," anklaget henne.

Det ble lagt opp til et strengt sengeleie for Rosalie, mens eksmannen stadig forsøkte å overtale henne, men hun holdt hva hun hadde lovet seg selv. Hun var en hengitt katolikk, og hun ba med stor over for sin sønn.

Når hun hadde nådd 35 svangerskapsuke var hun igjennom en undersøkelse og legene kunne da fortelle henne at barnet var i stor nød. Fødselen ble satt igang og klokken 1600 den 21. august 2008, gjorde John Ashton Prendergast sin entre. Han veide tre og et halvt kilo. Rosalie valgte å kalle ham John for sin hebraiske betydning: Gud har vært nådig og vist oss favør.

Etter at barnet var født kunne hjertespesialistene fortelle at barnet hadde en fullstendig atrioventrikulær kanaldefekt - i hovedsak hadde han et ett-kammer hjerte uten ventiler. Men han levde.

Livreddende kirurgi ved en alder av fem måneder korrigerte hjertefeilen til John. Men Rosalie har ment at John har vært perfekt hele tiden! Hun synes det er et privilegium å se livet gjennom øynene til en slik ren ånd. John, lik andre som bærer merkene til en som er fysisk sønderknust, elsker helt naturlig. Hans sjel er ikke delt opp av konkurrerende begjær som er egoistiske i sin natur, som Cameron Lee beskriver i boken: 'Unexpected Blessings'. John elsker ganske enkelt.

"Jeg trenger aldri å bekymre meg om at han vil leve et utsvevende liv eller bli avhengig av rusmidler," reflekterer Rosalie. "Han er et evig barn. Han har en fantastisk sans for humor og fører folk sammen. Når jeg er fornærmet eller opprørt, gir han meg de beste klemmene og kyssene som finnes. Og hvis jeg noen gang - Gud forby - gråter, holder John den lille hånden sin ut og kommanderer: Stopp! I kirken viser han en avansert åndelighet. Jeg føler hans sjel er mer utviklet enn resten av oss. Jeg tror disse barna har tatt på seg et oppdrag fra Gud, for å lære folk hvordan de skal håndtere motgang og hvordan leve et fylt av glede og mening.

Rosalie ser barn med funksjonshemninger som en gave, men mange i vårt samfunn gjør det ikke. Herskende samfunnsmessige synspunkter, formet av media og underholdningsindustrien, merker slike mennesker som feilvare. Men sett gjennom linsen til Jesu ord i denne saligprisningen, lurer jeg på om disse virkelig kan være de rene i hjertet som Jesus snakker om.

Thomas en Kempis beskriver John og de mange som han når han sier: "Renhet og enkelhet er de to vingene som mennesket svever over jorden med og all midlertidig natur. Enkelhet er i intensjonen, renhet i kjærligheten; Enkelhet vender seg til Gud; Renhet forener med og nyter ham. "

I et samfunn som ofte dømmer en persons verdier ved materielle tiltak, utfordrer barn som John oss til å revurdere verdien av menneskelivet fra Guds perspektiv. Til slutt, hva er det som utgjør livskvalitet og renhet i hjertet? Eberhard Arnold oppsummerte det: «Salige er de som har hjerte ... som elsker, som bygger opp enhet overalt. ... De tenker ikke på seg selv, for hele deres hjerte er vendt mot andre.» Må man være en Hollywood kjendis eller Harvard student for å innse dette?

(fortsetter)

Wigglesworth om helbredelse

Den legendariske helbredelsesevangelisten Smith Wigglesworth (bildet), fikk en dag spørsmål om han kunne anbefale en god bok om helbredelse.

Han brukte ingen tid på å tenke seg om før han svarte:

"Hva er galt med Matteus, Markus, Lukas og Johannes? Det er det beste som finnes om helbredelse. De er fulle av tilfeller som viser Jesu vidunderlige kraft. De vil aldri slå feil i det å få Guds gjerninger til å skje, dersom folk bare vil tro på dem."

Medfølelse var en viktig motivering når Wigglesworth ba for syke:

"Han gråt ofte når han fikk se og høre om de desperate livssituasjoner til mange av de som ba ham om forbønn. Noen ganger var hans gråt så intens og inderlig at en hel forsamling endte opp med å gråte sammen med ham. Det fortelles gjentatte ganger i evangeliene om Jesu medfølelse. Fordi Wigglesworth var full av Kristi Ånd, kunne han også tjene i den samme Ånd."

En annen motivering for Wigglesworth når det gjaldt helbredelse var at Wigglesworth var opptatt av Guds ære. Han var alltid påpasselig med å gi Guds nåde og kraft æren for ethvert frelsesunder, hver helbredelse eller befrielse.

Begge historiene er hentet fra George Stormint: "Wigglesworth . en mann som vandret med Gud."

Dette synes jeg er vanskelig

I dag skal jeg skrive om noe jeg synes er vanskelig. Jeg håper du synes det er greit at jeg presenterer en problemstilling, uten at jeg kommer med noe svar eller konklusjon.

Leser vi evangeliene skal vi ikke lese lenge før vi møter mennesker som er syke, og som blir helbredet av Jesus. Det finnes mange slike beretninger. For å være ærlig synes jeg de ofte er vanskelige å forholde seg til. Ikke vanskelige i den forstand at det er problematisk at Jesus helbreder syke, eller at syke blir helbredet når de er i nærheten av Jesus. Det hører liksom sammen. Jeg blir rørt av å se hvordan Jesus møter de som er syke.

Men det jeg synes er problematisk med disse beretningene er at vi ser så sjeldent noe lignende skje i våre sammenhenger i dag, enda Guds ord slår fast at "Jesus Kristus er i går og i dag den samme,ja, til evig tid." (Hebr 13,8)

Joda, jeg kjenner godt til forklaringene vi gir i aller beste mening. Jeg lengter etter å se at flere syke får oppleve å bli helbredet - i dag.

Men jeg kan samtidig si at jeg er lei av skrikingen, den ekstatiske stemningen, manipuleringen, i noen av dagens såkalte 'helbredelsesmøter'. Jeg er lei dyttingen, kravene til positiv bekjennelse, kravene om å skulle tro nok.

Jeg har vært vitne til at Gud har grepet inn i manges liv i det siste. Flere enn noen gang. Noen vitner om at alvorlig sykdom er blitt legt. Det har skjedd så stillferdig. Gud har stadfestet sitt ord med tegn og under. Oftest har det skjedd når jeg selv har vært som svakest og mest dårlig.

Jeg ber til Gud om at Han må vise oss den beste måten vi kan formidle helbredelse til hele mennesket - ånd, sjel og kropp. Jesus sa vitterlig: "Gå og forkynn: 'Himmelriket er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut de onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." (Matt 10,7-8)

Fjerner vi helbredelsesundrene fra evangeliene blir det ikke mye igjen. Kan vi leve med at vi ser så lite av det apostlene så av tegn og under?