Den som tror tar det med ro

 Alt skal være så effektivt i dagens samfunn. Hvor annerledes Guds rike er! Der kan ikke resultater måles så lett. Gud stresser ikke. Han har det ikke travelt. Akkurat det kan være frustrerende for oss.

I Guds rike må vi lære oss til å vente på hverandre. Der er den sist ankomne like viktig som den som kom først, ja det forventes mer av den som har lang fartstid enn den som nettopp har begynt. Effektivitet er ikke et viktig ord i denne sammenhengen, men omsorg er!

Lars arbeider med fire funksjonshemmede på et snekkerverksted. Han har fortalt om sine frustrasjoner og sine gleder, og hvor vanskelig det er å gjøre et godt arbeid og samtidig ta vare på de fire mennene han har ansvar for og deres behov. Han ønsker å være en dyktig og effektiv snekker, som han er utdannet som, men har kommet til den erkjennelse at produktene de lager er mindre viktige. Det som betyr noe er den voksende følelsen av å ha lykkes med noe, for de fire mennene. Det som kreves av ham er tålmodighet og en villighet til å la andre arbeide i sitt tempo i stedet for at du gjør jobben raskere selv. 

Ikke løp foran de menneskene Gud har betrodd deg. Gå ved siden av. Vær en som oppmuntrer!

"Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv." (Rom 12,10)

"Ta dere av den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker." (Rom 14,1)

"Den som tror, har ingen hast..." (Jes 28,16)

Måtehold og mangelen på ro

Hvordan står det til med gudsfrykten og nøysomheten? De to ordene hører sammen med velsignelse! Apostelen Paulus skriver til den unge kirken, og til alle kristne gjennom alle tider: "Ja, gudsfrykt med nøysomhet haar stor vinning." (1.Tim 6,6) Husker du sist det ble preket over det ordet i forsamlingen du tilhører?

Måtehold er et ord som snart ikke hører hjemme i moderne norsk. Men det er et nøkkelord når det gjelder den tro som er overgitt fra apostlene - en gang for alle, og tro om det ikke også er et nøkkelord når det gjelder vår sjelelige sunnhet og velvære?

Benediktinermunken Anselm Grün sier det slik: "En viktig årsak til vår tids mangel på ro er den mangel på måtehold som hersker overalt. Dette manglende måteholdet viser seg i reklamen, som uopphørlig vil få oss til å kjøpe stadig mer, alltid prøve noe nytt. Reklamen taler til våre umåtelige behov, vårt behov for kontinuerlig lykke, for øyeblikkelig behovstilfredstillelse, for sikkerhet og suksess. Bak reklamens umåtelighet står et helt bestemt selvbilde som vi har: bildet av et menneske som kan alt, som ikke kjenner grenser, som har alt i sitt grep. Mennesket uten måtehold blåser seg selv opp. Carl Gustav Jung taler om inflasjon. Med dette mener han mennesker som ikke lenger kjenner noen grense, og som mener at alt lar seg gjøre. De blir urolige så snart de støter på en grense. Så forsøker de å passere grensen ved å tilfredsstille sine umåtelige behov. Men så snart ett behov er blitt tilfredsstillt, dukker allerede det neste opp. De faller aldri til ro."

Noen tanker om behovet for ro og fred

Jeg går rundt med et ord på tungen. Smaker på det. Det er et engelsk ord: tranquility. Til norsk kan det oversettes: ro, hvile, stillhet, fred. Kanskje ordet best kan forstås som skjør stillhet, følbar ro og fred?

Det trenger jeg for tiden, og jeg er nok ikke alene om det.

Kanskje et bilde kan forklare bedre hva jeg mener: Se for deg vannflaten på en sjø og solen som lyser. Om overflaten er stille kommer solen til å reflekteres aldeles tydelig i vannet, og bildet blir klarere jo stillere vannet er. Om derimot vannoverflaten blir opprørt kan solen ikke gjenspeiles i den.

Det er på samme måte med vår sjel i forhold til Gud: jo roligere og mer fredfull den er, desto mer kan Gud avspeiles i den. Jo mer av Guds bilde som preges i oss. desto mer kan nåden virke gjennom oss. I Salme 29,11 kan vi lese:

'Herren gir sitt folk kraft, Herren velsigner sitt folk med fred.'

Ofte stresser vi avgårde, meg selv iberegnet, og bekymrer oss fordi vi vil løse alle våre problemer selv. Det skaper mye uro. Vi skulle være mye mer effektive om vi forble rolige innfor Guds ansikt og lar Ham handle og virke i oss med sin visdom og kraft som langt overskrider våre ressurser.

"For så sier Herren Gud, Israels Hellige: Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være." (Jes 30,15)

Det er min overbevisning at vi oppnår mer ved å tilbringe tid i Guds nærvær enn ved å gjøre hva som helst annet. Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri forgjeves. Det gir alltid noe.

Dårlig start på dagen

Den følelsen! I dag hadde jeg time hos endokrinolog på sykehuset kl.0900. Jeg hadde satt klokken til å ringe 0745. Jeg skulle til å gå på badet, da jeg kom til å lese innkallingen fra sykehuset. Der sto det at jeg skulle møte en time før, altså klokken 0800, for å ta blodprøver! Faktisk litt lurt å lese et slikt brev litt før!

Det ble en svært travel morgen, for å si det mildt! Det hører med til historien at da jeg hadde ventet i 45 minutter på å få tatt blodprøven, måtte jeg gi opp forsøket, og skynde meg to etasjer ned for å rekke timen med legen. Så ble det til at jeg etter legetimen måtte sette meg på venterommet for blodprøvetaking en gang til. Det var helt greit, for da fikk jeg igjen pusten.

Jeg hater å ha det travelt. Jeg må ha tid til å få med meg sjelen min.

Vi har alle vår egen rytme. Min har endret seg på grunn av sykdom. Alt skjer i mye saktere tempo. Slik må det være når kroppen er stiv og lite medgjørlig.

Men mange lever med et tempo som stjeler freden fra dem. Det er å drive rovdrift, ikke bare ppå kroppen, men også på sjelen.

Et eget kall

Jesus sier til apostlene: 'Kom med til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvil litt.' (Mark 6,31) Dette er på en måte et nytt kall til disiplene. Ikke et kall til å arbeide i Herrens vingård, men til å hvile og hente seg inn, en slags ferie sammen med ham. De skal ikke følge Jesus bare i aktivitetene, men også i hvilen. 

Disse ordene sier Jesus til deg også. Du trenger pustepauser, stunder med stillhet og ro, der du er alene med ham. 

- Wilfrid Stinissen

Jeg sover i Guds hus om natten

Jeg har begynt å be Salme 91 hver dag. Jeg ber den høyt - over livet mitt, og familiens liv - og har bestemt meg for å gjøre det ut året. Det er spesielt vers en. Jeg stanser opp ved og dveler ved ordene, før jeg leser og ber videre. Jeg bønneleser fra den nye oversettelsen av 2011:

'Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige.'

Er ikke dette bildet blendende vakkert?

Her om dagen lyttet jeg til den messianske jøden Reuven Doron, som går igjennom enkelte skriftsteder fra Bibelen og stanser opp ved enkelte hebraiske nøkkelord. Han utdypet dette verset og sa at det også kan oversettes: 'bli over natten' og 'De som sover i Guds hus om natten.'

Fantastisk!

Det er akkurat det jeg trenger: 'sove i Guds hus om natten.' Mens Han, Den veldige, Den allmektige Gud, våker over meg. Da er jeg trygg.

Og natt kan forstås både som den fysiske natten, men også om de tider i våre liv, da vi opplever sjelens mørke natt. Da kan vi finne nattely hos Gud.

Jeg har gjort Gud til min bolig.

Den som tror haster ikke

Er det en ting den onde hater så er det ordet: vent! Djevelen har ingen tålmodighet. Alt han gjør handler om hastverk og stress.

Gud derimot er tålmodigheten selv. Han har et helt annet tidsperspektiv enn oss, for Han er et evig nu. Han var, er og kommer alltid til å bli.

Derfor er en av Åndens ni frukter: langmodighet, jfr Gal 5,22.

Guds ord forteller oss at 'den som tror haster ikke', (Jes 28,16), eller som det heter på nynorsk: 'den som trur tek det med ro'.

Lever vi i Guds plan med våre liv følger det med ro og fred. Følger det stress med er vi utenfor Guds plan.

Behovet for trygghet

I det siste har jeg tenkt mye rundt dette som har med trygghet å gjøre. Det har selvsagt sammenheng med den utryggheten sykdom kan skape. Parkinsons gjør meg sårbar. Jeg kan bli lei meg. Jeg kan reagere på høye og sinte stemmer. Tårene kommer oftere enn før. Det er nok ikke så lett for andre å forstå helt ut, hva dette betyr, om man ikke har opplevd det på kroppen. Med Parkinsons følger også ofte skremmende drømmer.

Derfor er jeg opptatt av å skape trygge rammer for livet mitt. Hver av oss må gjøre det på egen måte. For vi er forskjellige. Fastlegen min lærte meg et nytt ord: selvivaretagelse. Det er det jeg holder på med om dagene. Det innebærer blant annet å lære seg til å sette grenser. Hit, men ikke lenger. Selvivaretagelse innebærer også å si nei, også nei til det gode. Og det innebærer begrensningens kunst.

Et bibelord i denne sammenhengen betyr mye for meg:

'Den som sitter i skjul                                                                                                                           hos Den høyeste 
og finner nattely i skyggen
av Den veldige,
han sier til HERREN:
Min tilflukt og min borg,
min Gud
som  jeg setter min lit til.'
(Salme 91,1-2)

Gud er min trygghet.

Jeg elsker dette uttrykket: 'nattely i skyggen av Den veldige.'

Som forkynner har jeg sluttet å skremme folk. Jeg vil heller hjelpe mennesker til å finne fred med Gud. Jeg vet av egen erfaring at jeg trenger å være trygg. Det er nok av ting som skremmer og skaper uro.

Travelheten og roen

Jeg er ikke sikker på om jeg liker travle dager lenger. Det jeg derimot liker er den hverdagslige, rolige rytmen - som er godt for sjelen og kroppen. Den rytmen som gjør at sjelen din og kroppen din henger med.

De to siste dagene - og det kommer en til i morgen, har for mitt vedkommende vært heseblesende. Jeg har unnagjort meg besøk hos  nevrolog, ørespesialist, hjemmetjenesten, endrokrinolog og i morgen står et besøk hos reumatolog for tur. Inntrykkene er mange, følelsene kjører berg-og-dalbane.

Det er en ting å være opptatt, noe annet å være travel. Jeg liker å ha noe å gjøre. Det kan tilføre deg energi. Å ha det travelt tapper meg for energi.

Jeg trives ikke i byene lenger, ikke i støyen og alle lydinntrykkene.

Gi meg heller et stille fjellvann.

Stillhetens betydning

"Å fremstille seg, overgi seg, overlate seg helt til stillheten, til et vidt landskap av skog og åser, eller havet og ørkenen,
å sitte stille når solen flommer
inn over landet
og fyller stillheten med lys

... få er villige til å tilhøre
helt en slik stillhet,
til å la den suge seg helt inn til beinene sine,
å puste ingenting annet enn stillhet,
å mate seg med stillheten,
og forvandle selve substansen i deres liv,
til en levende og våken stillhet."

- Thomas Merton i Thoughts in Solitude. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ro og stabilitet

Det hender jeg går på kafé for å få ro. Kanskje det høres selvmotsigende ut? Men jeg klarer å kutte ut alt rundt meg. Klirret i koppene. Stemmene rundt bordene. Vel og merke om jeg har med meg en bok. Da er det bare meg og boka. Og så trenger jeg en kopp tea. Ordentlig tea. Ikke noe smakstilsatt juks.

Jeg har min faste kafé. I lørdagens travelhet ble jeg i går sittende helt i ro og lese Samuel Rubenson. Svensk kirkehistorier, professor, prest. Han har levd med koptiske munker i et ørkenkloster i Egypt, undervist i Jerusalem og lest orientalske språk for bedre å forstå klostrenes håndskrifter. I fjor avsluttet Rubenson et syvårig forskerprogram om de tidlige klostrene og det har forandret synet på munkene i det antikke Egypt og Syria.

Det kan hende jeg kommer tilbake til det i en egen bloggartikkel. Her vil jeg dele med deg noen kloke ord av Samuel Rubenson som omhandler noe helt annet. Det andre ble nevnt bare for at du bedre skal forstå hvem denne Rubenson er. Her i min oversettelse:

"Den ro og stabilitet som vi behøver i denne tid kan knappest vinnes utenfra, den må vokse fram i liv der hverdagslig erfaring og praksis flettes sammen med selverkjennelse og åndelig innsikt. Et liv på omvendelsens vei."

Det er så sant som det er sagt. Vi må leve det indre livet. "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, FRA HANS INDRE skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få de som trodde på ham..." (Joh 7,38-39)

Vi lever i en tid som er så overfladisk. Hvor man løper fra det ene til det andre for å finne det som man så desperat leter etter. Men "Guds rike er inne i dere." (Luk 17,21)

Apostelen Paulus beskriver for menighetene i Galatia at Gud hadde utvalgt ham, og kalt ham, for at Gud ville "åpenbare sin Sønn i meg." (Gal 1,16)

Hva gjør vi for å ta vare på vårt INDRE LIV?

Menuchah

"Kom igjen til din ro (hebr: menuchah) min sjel! For Herren har gjort vel mot deg. For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall. Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land." (Salme 116,7-9)

"Kom hjem til Ham, for du har ingen annen venn som Ham, i himmel og på jord, kom tilbake til Ham, min sjel, og hvil hvor du så ofte har funnet hvile."
(C.H. Spurgeon, baptistpastor, London, 1834-1892)

Etter en ide fra Phil Norcom.

Om å finne nye veier

"Vi kan forsøke nye veier for å finne fred i hjertet og litt ro ved å gjøre enkle, praktiske ting: lage mat, vaske huset, besøke en venn, skrive et brev, gå en tur, lytte til rolig musikk, besøke en kirke, be i stillhet eller leke med barn.

Midt i all vår svakhet og smerte, kan vi erfare øyeblikk av fred og glede."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 59. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Gud er den som gir meg trygghet

Det er blitt en del av min rytme. Når jeg legger meg for kvelden til å sove gjør jeg to ting. Jeg ber følgende bønn:

"I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt." (Salme 4,9)

Etterat jeg ble syk kjenner jeg mer på utrygghet. Av og til kjenner jeg meg redd. Det har sammenheng med noen symptomer som kan virke litt skremmende. Derfor er trygghet viktig for meg. Den som kan skape den tryggheten jeg er så avhengig av er Gud. David hadde gjort seg noen erfaringer som tilsa at Gud er den eneste som kan skape trygghet. Tryggheten gir ro, og roen skaper søvnen. Men for at denne roen skal være der, må freden være til stede. Derfor er jeg mer enn noensinne opptatt av å leve i fred. Fred med Gud, fred med mine omgivelser. Jeg kjenner ikke til noe som er viktigere.

Når jeg kjenner på utrygghet, forteller jeg Gud det, og ber om at Han skaper den tryggheten som gjør at jeg kan roe meg for natten.

Det andre jeg gjør er at jeg tegner meg med korsets tegn. Jeg samler pekefinger, langfinger og tommel og berører først min panne, så fører jeg hånden med de tre samlede fingre ned til mitt hjerte, så berører jeg venstre skulder, og så den høyre. I det jeg tegner korsets tegn over min kropp sier jeg: I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Dermed har jeg med en håndbevegelse tegnet det hellige korsets tegn over mine tanker, mitt hjerte og min kropp og bekjent hvem jeg hører til. Jeg tilhører den korsfestede og oppstandne Herre Jesus. Det er en bønn i seg selv.

Når jeg så våkner om morgenen tegner jeg med korsets tegn igjen, for å bevisstgjøre meg selv om hvem som er min Herre og Herre over dagen som har begynt.

For meg personlig har dette blitt en del av min bønnerytme som skaper fred og ro i mitt liv.

Avtale med Poirot

I dag har Poirot og jeg gjort en avtale. Han lurte på om jeg kunne bli hjemme, så kunne vi snakke litt sammen. Han kom til meg mens jeg satt i godstolen i dag tidlig, stilte seg på to bein, så meg djupt inn i øynene før han la hodet i fanget til meg og sa: Kan du ikke bli hjemme i dag?

Så fikk jeg en suss på skjegget, og en til og enda en.

Det har vært travle dager. Til og fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud onsdag, torsdag og fredag. 2 timers kjøring hver dag. Og i går havnet jeg rett fra fastlegen og til sykehuset med mistanke om blodpropp i lungene. Det ble mange undersøkelser og prøver. Heldigvis var det ikke det, men problemene med lungene setter sitt preg på hverdagene. Ikke minst blir jeg sliten og på grunn av spent muskulatur tar øresusen litt overhånd. Man får gjerne spente muskler på grunn av mye smerte.

Så nå tar jeg det med ro. Drikker Yorkshire tea - finnes ikke noe mer oppkvikkende - leser Bibelen, ber og forbereder meg på å preke i International Baptist Church i Sandvika kl.11.00 i morgen. Jeg skal tale om hemmeligheten ved å lytte til Gud. Da er det fint at Poirot lærer meg et og annet om det. Han er full av visdom.

Og så skal Poirot og jeg snakke sammen, som avtalen er. Han kommer ruslende nå for å få mer kos.

Å møte stormen på vei til stillhet

'Å være alene er ikke alltid det samme som å oppleve stillhet og fred. Et ensomt sted kan også være stedet der uroen begynner, der vi møter vår egen smerte, der vi angripes av tvil, ser hvor lite vi betyr og oppdager hva vi mangler av helhet og indre renhet.

Stormen raser og fienden spotter oss slik at vi kan føle enda mer skyld, frykt og skam. Det ensomme stedet blir en slagmark.

Men det kan også bli stedet for nye muligheter og forvandling. Henri Nouwen minner oss om at 'ensomhet er smeltedigelen forvandlingen skjer i'. Men dette kan bare skje hvis tvilen overvinnes, skylden løftes bort, fienden kastes ut, smerten erkjennes, selvmedlidenheten oppgis og frykten forsvinner.

Da kan vi i ensomheten erfare stillhet etter stormen, fred etter at uroen har lagt seg. Denne freden er ingen tilpasningsdyktig ro er der vi overlates til oss selv og våre illusjoner. Den er ikke fred for enhver pris mens vi undertrykker de smertefulle sidene ved livet. Denne freden vinnes ved åpenhet og ærlighet. Den er en stillhet som fødes ved forvandling. Den er en ro som vokser fram av tilgivelse. Den er en indre stillfarenhet, en gave fra den Gud som elsker oss og bærer oss over avgrunnen med sin nåde og kraft'.

(Charles Rigma: Den indre rytmen under Henri Nouwens veiledning. Genesis forlag 1997)

Ro, del 2

Her er andre del og siste del av artikkelen jeg har oversatt, hvor den nylig avdøde koptiske paven, Shenouda III (bildet), skriver om den ro som følger i kjølvannet av det å følge Jesus:

Blant det som innbyr til indre ro finner vi ytre ro: en rolig plass, et rolig miljø, ja avstand fra alt som jager oss.

Derfor finner vi at munkene, disse som lever i stillheten i øde trakter, langt fra skrål og menneskenes rop, fra nyhetenes og hendelsenes urolige innvirkning, også er de hvis tanker, hjerter og nerver kjennetegnes av den største ro. De er de som i allminnelighet har vent seg til stillheten.

For det ensomme og atskilte livet fører i alminnelighet med seg ro, ved at sinnet kjennetegnes av ro. Sinnet er dører inn til tankelivet, som de hellige pleier å si. Det som du ser, hører og rører ved, medfører tanker hos deg. Men om ditt sinn faller til ro fra alle nyheter, kommer også din sjel til å falle til ro fra tankene.

Den rolige plassen hjelper sinnet til å bli stille, den medfører tankens, hjertets og nervenes ro. Derfor søker mange som bort fra de bråkete plassene for å søke stillheten,

De som elsker roen søker den av alle krefter. Men en del - dessverre - elsker ståket og bråket, og kan bare leve i dette, og kjeder seg i stillheten.

Ro, del 1

Jeg har forsøkt å oversette hva den nå avdøde koptiske paven, Shenouda III (bildet), har skrevet om den ro som preger en Kristi etterfølger. Her har vi noe å lære alle sammen, uansett hvilken bakgrunn vi kommer fra:

Ro er en underbar egenskap som kjennetegner det åndelige menneske. Ro innebefatter. Hjertets ro, nervenes ro, tankens ro, følelsenes ro, fremførelsens ro, kroppens ro. 

Det rolige menneskets hjerte opprøres ikke av noe. Han mister ikke sin ro uansett hvor mange problemer som inntreffer. Lik profeten Davids ord: 'Om en hær leirer seg imot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg imot meg, enda er jeg trygg'. (Salme 27,3) Det er en ro hvis kilde er troen.

Når et menneske mister sin indre ro fremstår alt i hans vei urolig, og alt enkelt fremstår komplisert. Men det som gjør det komplisert kommer ikke utenfra, men innenfra. Når hjertet blir rolig kan også nervene være rolige, og da bruser man ikke opp, men løser rolig det som er problemet.

Men når sinnet vårt ikke har evne til å løse et visst problem, trer nervene inn for å løse det. Da viser det seg kanskje at de opprørte nervene ikke har noe botemiddel eller løsning. Og jo mer nervene blir trette desto mer opprørte blir de.

Den som har et rolig hjerte og nerver kan også oppnå tankenes og fremførelsens ro. 

(fortsettes)