Livene våre multipliseres ved å gi dem bort

 Fruktbarheten av vårt lille liv, når vi først gjenkjenner det og lever det som den elskedes liv, er hinsides alt vi kan forestille oss. En av de største troshandlingene er å tro at de få årene vi lever på denne jorden er som et lite frø plantet i veldig rik jord. For at dette frøet skal bære frukt, må det dø. Vi ser eller føler ofte bare de døende, men innhøstingen vil være rikelig selv når vi selv er høsterne.

Hvor annerledes ville livet vårt vært hvis vi virkelig var i stand til å stole på at det multipliserte ved å bli gitt bort! Hvor annerledes ville livet vårt vært hvis vi kunne tro at hver liten handling av trofasthet, hver kjærlighetsgest, hvert ord om tilgivelse, hver liten bit av glede og fred vil formere seg og formere seg så lenge det er mennesker som kan motta det. . . og at det – også da – blir rester!

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når profetiene oppfylles foran øynene våre - det unike det Israel, del 5

I 1868 utkom første nummer av det jødiske tidsskriftet 'Daggryet'. Første nummer inneholdt følgende proklamasjon: "Uten skam eller blygsel tror vi at dagen skal komme da riket skal bli gjenopprettet ... da vi som alle andre folk ikke skal skamme oss over vår lengsel etter å utfri våre sjeler fra fremmedes hender."

Ansvarlig redaktør og grunnlegger for tidsskriftet var Peretz Smolenskin (bildet) i Wien. Han skulle bli en av sionismens forløpere. 'Daggryet' utkommer 29 år før den første verdensvide sionistkongressen holdes i Basel i Sveits som førte til dannelsen av World Zionist Organization. Disse forløperne, eller pionerene, satte sitt preg på utviklingen mot Israels kulturelle, religiøse og politiske gjenfødelse. Også noen ortodokse rabbinere gikk på et meget tidlig tidspunkt inn på tanken om å gjenskape et jødisk hjemland. 

Fire kapitler hos profeten Esekiel er helt sentrale i denne sammenhengen, og oppfylles nå rett foran våre øyne: Kapittel 36 handler om Israels nasjonale gjenfødelse, kapittel 37 om 'De tørre ben i dalen', om Israels åndelige gjenfødelse, mens kapitlene 38-39 handler om hedningenasjonenes angrep på den gjenfødte staten Israel og ødeleggelsen av anføreren for dette angrepet, Gog i Magogs land. For at Israel skal kunne oppleve en åndelig gjenfødelse, må nødvendigvis landet ha opplevd en nasjonal gjenfødelse. Vi skal se nærmere på dette i denne artikkelserien: 

1) Jesu profetiske forutsigelse av de dramatiske begivenhetene i år 70, som er selve opptakten til de profetiene vi ser oppfylt i vår egen tid. Dette handler om Israels adspredelse til nasjonene.

2) Israels bevarelse som folk 

3) Israels nasjonale gjenreisning

4) Israels åndelige gjenfødelse

Det er som et slør ligger over deler av kristenheten når man ikke ser dette med det blotte øyet, for det skjer virkelig rett foran øynene våre i dag. Erstatningsteologien har nok mye av skylden for dette, men også manglende innsikt i og undervisning om det profetiske ord. Derfor tror jeg at dette som har med Israel å gjøre må åpenbares for oss av Den Hellige Ånd, som alt annet som har med den kristne tro å gjøre. 

Dette kommer jeg tilbake til.

Det var andre forløpere for den tiddlige sionismen enn Smolenskin. En som må nevnes er Moses Hess (1812-1875), tysk-jødisk filosof, en sekularisert jøde som hele sitt liv arbeidet aktivt for den sosialistiske bevegelsen og som samarbeidet med blant andre Karl Marx og Friedrich Engels. Men Moses Hess var først og fremst opptatt av 'det jødiske problem'. 

I 1862 utkom boken 'Rom og Jerusalem' med undertittelen: 'Det siste nasjonale problem'. Forfatteren er Moses Hess. Hans utgangspunkt er følgende: Ettersom det 'romerske problem' er blitt løst ved Italias samling, står det tilbake ett nasjonalt problem, det jødiske. Moses Hess gir i boken uttrykk for at dette problemet løses best ved opprettelsen av en jødisk, sosialistisk mønsterstat i Palestina, der produksjonsmidlene er i offentlig eie og der samfunnet er organisert etter kooperativer og kollektive mønster. 

Men Hess var forut for sin tid. Boken solgte bare i 150 eksemplarer. Verdt å nevne når det gjelder Moses Hess, var at han var den første som registrerte den rasistiske og nasjonalistiske antisemittismen i Tyskland. 

Det er også svært interessant å merke seg at når Theodor Herzl lanserer sionistbevegelsen, kjente han verken til Smolenskin eller Hess eller noen av de andre forløperne gor den sionistiske bevegelsen. De ble først gjenoppdaget på 1900-tallet. Det er forunderlig å se Guds finger i dette. Mye er skjult for våre øyne, som oppdages i Guds tid.

Nevnes i denne sammenhengen er noe som skjer i 1881. I kjølvannet av pogromene rundt oppsto det rindt om i Øst-Europa spontant mengder av små grupper som kaltes 'hoveveizion': Sions elskere. Først etter at de små gruppene ble kjent med hverandre ble de organisert. Denne bevegelsen var illegal i Russland. Historikere anslår at det var 138 grupper med en medlemsmasse på 10-14.000 i Russland i slutten av 1880-årene. Hoveveizion-bevegelsen var den første organiserte jødiske politiske reaksjonen på jødenes situasjon på slutten av 1800-tallet. 

Sionismen oppsto på 1800-tallet som en moderne politisk ideologi og som en politisk massebevegelse, som tok sikte på å opprette en jødisk nasjonalstat i Israel som mål for jødisk innvandring. 

Den polske jøden Naftale Herz Imber sa det så talende: "Så lenge den jødiske sjelen ennå skjelver i hjertet, og øyet speiler østover til landskapet om Sion, er det ikke forbi med vårt håp, vårt urgamle håp, om å komme tilbake til våre fedres land, til staden der David ferdes."

Både i Polen og Russland begynte nå jødene å synge om Sion. Da de russiske myndighetene skjerpet holdningen til jødene, prøvde noen av folkets ledere for første gang under deres lange utlendighet og lede flyktningebølgen mot Palestina. I 1882 utga Leon Pinsker sitt berømte skrift hvor han hevder jødefolkets rett og plikt å gå inn for nasjonal gjenopprettelse. Han hadde tildliger arbeidet for assimilering, men oppga nå alle slike tanker. Han var nå kommet til at det var en umulighet at jødene kunne gå opp i andre folk. Den eneste utvei var gjenopprettelsen av en jødisk stat i Palestina. Samme år ble de første jødekolonier grunnlagt i Palestina. Fra 1882 regner man så den første emigrasjonbølgen.

fortsettes

Fra himlens høye saler

Det hender rett som det er at jeg går rundt med en setning eller deler av en setning fra Bibelen som jeg grunner på. Det har gjerne sammenheng med en livsfase jeg befinner meg i. Den siste tiden er det et vers fra Salmenes bok som stadig kommer opp: "Han tømrer i vannene sine høye saler." (Salme 104,3a) Det finnes et parallellvers i Amos 9,6a: "Han har bygd sine høye saler i himmelen..."

Det er noe mer, noe mye mer, enn det vi ser med vårt blotte øye! 

Apostelen Paulus oppfordrer oss til ikke å ha "det synlige for øye, men det usynlige." For, skriver han, "det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." (2.Kor 4,18)

Apostelen Johannes fikk et helt nytt perspektiv over livet og ikke minst evigheten når han i sitt fangenskap på klippeøya Patmos i Egeerhavet opplever at den flortynne hinnen mellom himmel og jord brister og han hører engelens røst: "Deretter så jeg - og se, en dør åpnet i himmelen..."

Himmelen er full av overraskelser! Og de skjønneste skapninger, som serafene! Disse som er i Guds umiddelbare nærhet. Disse vidunderlige skapningene som er som 'ildsøyler', som 'brennende bluss'. "

Her er også livsvesener, engler og erkeengler, kjerubene og altså 'de høye salene'. Himmelen er et sted! 

I en tid så fylt av uro og frykt trenger vi å høre Jesu egne ord: 

"La ikke deres hjerte forferdes! Tro  på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. FOR JEG GÅR BORT FOR Å GJØRE I STAND ET STED FOR DERE. Og når jeg har gått bort og har gjort i stand et sted for dere, KOMMER JEG IGJEN og skal TA DERE TIL MEG, FOR AT OGSÅ DERE SKAL VÆRE DER JEG ER." (Joh 14,1-3)

Mens jeg arbeider med disse tankene kommer en strofe fra velkjent salme til meg: "Om jeg i dype daler, må gå den tunge vei. Fra himlens høye saler, Hans øye følger meg..."

Tempelinnvielsens fest - lysfesten

I anledning den jødiske høytiden Hanukkah som begynner ved solnedgang i dag og avsluttes ved solnedgang mandag 6.desember, har jeg oversatt en artikkel av den messianske jøden Amir Tsarfati: 

Hanukkah, også kjent som 'Lysfesten', er en høytid basert på historien og tradisjonen om det jødiske folkets nederlag til Seleukid-riket (syrisk-grekere) i Det hellige land. I det 2. århundre f.Kr. (165) iscenesatte en liten hær av jøder kalt Makkabeerne et opprør mot seleukidene under deres forsøk på å hellenisere det jødiske folket og landet Israel.

Under Antiokus Epifanes IVs regjeringstid ble målrettingen av det jødiske folket forstørret. Han brukte prestedømmet til å implementere sin agenda ved å utnevne sin egen yppersteprest. Han brukte til og med midlene fra tempelskatten til å støtte sin militære forfølgelse angående Egypt. Og i sine mer alvorlige forsøk på jødeforfølgelse, stjal han gjenstander som menorahen fra tempelet og plasserte til og med et avgud av Zevs inni. Han trodde at han selv var Zeus-inkarnert. Men hans mest beryktede handling var kanskje da han vanhelliget tempelet ved å slakte en gris på alteret.

Makkabeeropprøret startet i 167 f.Kr. etter et dekret fra Antiochus IV som avsluttet jødisk religiøs praksis, som førte til at en jødisk prest ved navn Mattathias drepte en hellenisert jøde som ofret til avguder. Han drepte også den greske tjenestemannen som håndhevet ofringen(e). Han skulle dø bare ett år senere etter å ha flyktet til fjellene med sine fem sønner, og det var sønnen Juda makkabeeren som iscenesatte opprøret nevnt ovenfor. Etter deres endelige seier, ville makkabeerne ta seg inn i Jerusalem, gjeninnvie tempelet og innsette den yngste broren som yppersteprest.

Interessant nok var Judas kallenavn "Makkabeus", som er avledet fra det hebraiske ordet for "hammer" (מַקָּבָה).

Daniels bok nevner utvilsomt Antiokus IV flere ganger uten å nevne ham ved navn, og det er vanlig å tro at både Antiokos og Makkabeerne var i sikte da engelen Gabriel talte til Daniel om fremtiden:

"Hærer som han sender ut, skal komme og vanhellige helligdommen, den faste borg. De avskaffer det stadige offer og setter opp den ødeleggende styggedommen. Dem som synder mot pakten, lokker han til frafall ved glatte ord. MEN DE AV FOLKET SOM KJENNER SIN GUD, SKAL STÅ FAST OG HOLDE UT." (Dan 11,31-32)

En jødisk tradisjon på den tiden var å tenne Chanukiah (Menorahen som brukes under høytiden) i det hellige tempelet i Jerusalem daglig. Som tradisjonen forteller, da makkabeerne frigjorde det hellige tempel i Jerusalem, skjedde et mirakel da bare én dags olje for å tenne menoraen varte i åtte dager. Derav tradisjonen med åtte dager og netter. Hver natt i løpet av høytiden tennes ett ekstra lys for å minnes og minnes styrken til det jødiske folket og Guds utfrielse fra deres fiender.

Hanukkah betyr "innvielse" og refererer til gjeninnvielsen og frigjøringen av Løftefolkets hellige tempel og sentrum for tilbedelse av Gud. Moderne festligheter inkluderer spising av latkes, poteter, pannekaker og smultringer, ettersom de tilberedes i olje. Små barn tenner vanligvis lysene og synger tradisjonelle sanger, og leker med "dreidel", en snurrebass med hebraiske bokstaver med akronymet "et stort mirakel skjedde der." Mens høytiden er en mindre høytid i jødisk tradisjon, er høytiden i Israel en tid for enhet og seremonier som holdes over hele nasjonen.

"Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter. Jesus gikk omkring i templet, i Salomos søylegang." (Joh 10,22-23)

Som jøde ville Jesus helt sikkert ha deltatt i innvielsesfesten. Den samme modige ånden til makkabeerne som forble trofaste mot Gud under intens forfølgelse, ble gitt videre til Jesu disipler som alle ville møte alvorlige prøvelser på grunn av sin trofasthet mot Kristus. Og som miraklet med Guds nærvær uttrykt gjennom Guds evige flamme som brenner for Makkabeerne, ble Jesus det inkarnerte, fysiske uttrykket for Guds nærvær, verdens lys som kom for å bo blant oss og gi oss det evige lyset i Guds liv .

Måtte vi alle huske de to viktigste tingene fra denne høytiden:

Innvielse:

"Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne." (Rom 12,1-2)

Være et lys: 

"Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen." (Matt 5,14-16)

Om å øse vann av frelsens kilder

En av lesetekstene til 1.søndag i advent 3.rekke, er hentet fra profeten Jesaja. Midt i profettekstene finner vi altså en lovsang til Herren, og Jesaja fremstår i dette tekstavsnittet - Jes 12,1-6 - som en profetisk salmist. Han lovpriser ulike egenskaper hos Gud. 

I går mens jeg satt med denne teksten foran meg ble jeg sittende lenge å grunne på innledningen av dette skriftstedet. Hva mener Jesaja med disse ordene: "På den dagen..."? Hvilken dag er det han snakker om? Observante lesere vil ha oppdaget at Jesaja to ganger i det foregående kapitlet bruker ordene: "På den tiden..." (Jes 11,10 og v.11)  Det er viktig å lese Bibelen i kontekst, og kapittel 11 og 12 henger nøye sammen. Av sammenhengen forstår vi at ordene "På den dagen" menes en fremtidsdag. Forutseningen for at denne dagen skal komme, er at verden opplever det Jesaja beskriver som "den tiden", nemlig et messiansk fremtidsrike. Denne messianske tiden beskrives i kapittel 11 og bør leses før man leser det jeg vil kalle en profetisk doksologi, nemlig dagens lesetekst. Denne profetiske doksologien ser man oppfylt i Jesu inntog i Jerusalem, som er dagens prekentekst, som en forsmak på den kommende messianske tid. De profetiske ordene fra Jesaja 11 venter ennå på sin oppfyllelse. 

Den profetiske doksologien begynner med at Jesaja henviser til Guds vrede, som er en del av Guds karakter. For deretter å legge vekt på at vreden opphører, og Gud kommer med sin trøst. Trøsten er en annen side av Guds karakter. 

Jesaja er ikke alene om å presentere dette gudsbilde - Gud som trøstens Gud. Apostelen Paulus presenterer Gud på samme måte, både i Romerbrevet og i 2.Kor: "...Tålmodets og trøstens Gud,,," (Rom 15,5) "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss..." (2.Kor 1,3)

For Jesaja er Guds frelse hans store lovprisningsemne. For det første understreker han: "Gud er min frelse!" (v.2) Det er et betydningsfullt: "Se", som for å understreke rett fokus. Det er altså ikke en ting som er min frelse, men Gud selv. Videre: "For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse." Igjen samme understreking: Det er Herren som både er min styrke og min lovsang, og det er han, ingen annen, som blir meg til frelse. Nettopp fordi det er Gud som er kilden til alt dette, kan vi øse vann med glede av frelsens kilder. Vi merker oss flertallsbenevnelsen. Frelsen er en kilde, men fordi den er så rik, har det mange utspring. Den er uuttømmelig, derfor kan vi øse vann av den med glede.

Igjen møter vi dette uttrykket: "På den dagen". Altså en henvisning til den messianske tidsalder.

Nettopp fordi denne frelsen er så stor skal vi kunngjøre hans gjerninger blant folkene, og forkynne at hans navn er opphøyet. Derfor synger vi Herrens pris, for herlige ting har han gjort! Dette må hele verden få vite. Da legger vi ikke bånd på oss men roper høyt og jubler, for stor er Israels hellige midt iblant oss.

Et nytt nådens år med Jesus i sentrum

Nå er det bare snakk om en dag til, så starter jeg og mange med meg, på et nytt år! For oss tar det nye året til 1. søndagen i advent. Et nytt år med Jesus i sentrum. Et nytt år hvor jeg lar søndagens evangelietekster være bestemmende for hva livet mitt dreier seg om, hvor jeg lar evangelietekstene sette agendaen, hvor jeg lar meg utfordre av dem og forsøker å sette dem ut i praksis i mine hverdager. I år starter vi på lesningene for tredje rekke i kirkeårets tekster.

Tro det eller ei, men det er en gammel kirkelig tradisjon for en fastetid før jul. Dagene før Kristi fødselsfest kan bli - om vi velger det - sakte-dager hvor tiden blir en velsignelse, ikke fylt av jag og stress. Dager vi spiser enklere, og kan glede oss til festen - i stedet for å spise festmaten før tiden, og bli lei alt sammen før tiden.

Fredag hendte det noe morsomt, men som også var talende i seg selv. Jeg satt i djupe tanker om hvordan jeg best skal bruke den gaven adventstiden er, og tenkte at jeg skal begrense tilgangen til nyheter. Som gammel journalist er det en skikkelig utfordring. Men det kan bli så aldeles for mye av all elendigheten vår tid byr på. Det påvirker oss, mer enn vi kanskje aner. Da er det at telfonen ringer. Det er fra Vårt Land. De vil selge meg et abonnement! Jeg tviler ikke på at Vårt Land har mye godt å by sine lesere på i advenstiden, men jeg motsto fristelsen!

I de 'moderne klostrene' har man vært restriktive når det gjelder tilgangen på nyheter. Man har gjerne hatt en som har hatt ansvaret for å 'samle opp' aktuelle saker, som man så har delt med klosterfellesskapet en gang i uken. Det er mye klokskap i dette. Jeg tror ikke vi er skapt til å leve i denne stadige nyhetsstrømmen. Den skaper uro og tar altfor mye av vår tid.

Denne gangen skal jeg bruke julefasten til en begrenset adgang til nyheter, og heller lytte til adventsmusikk, fortsette lesningen av Dostojevskij's  'Brødrene Karamasov', leve i tidebønnens gode rytme, hvile, og tilbringe tid med familie og venner.

For er denne tiden på året den koseligste av dem alle.

Ved en forbeders død - englefjær lå igjen etter englenes besøk

Dette bildet og historien bak det grep meg så sterkt i går. Det er en ortodoks Facebook-venn, Susanna Schneider som forteller den, her i min oversettelse:

"Kirken ligger ved sjøen, ved siden av byens strand. Sent på kvelden kunne turgåere se lys i et av de små vinduene. Den eldste ba fortsatt til midnatt noen ganger, helt til hans djupe alderdom. 

Fader Konstantinos Mygdalis, rolig og medfølende, med søtheten til en ydmyk og god person, ga hvile til tusenvis av de troende.  

Det var få ord og disse falt som små stillheter. Da han svarte deg, var det som om du tok ham ut av hans egen verden, laget med grunningrediensen til den blå himmelen, og her og der lå fjær igjen fra englenes vinger når de i all hast dro igjen  når folk kom.

I de siste årene da helsen ble dårligere og han ikke kunne jobbe alene, lærte vi noen av "hemmelighetene" hans som de utallige navnene han nevnte i Proskomidi og arkene med navnene han nevnte hjemme hele dagen (og dette var hans favoritt tidsfordriv i løpet av hans hjelpeløshet).

Det er mye vår eldste skjulte for oss, men også mye som Gud "skrev" i øynene hans og lot oss lese: Små bønner slik han så ut, historier om hellighet nær eldste Ephraim av Arizona som var hans åndelige far, og Kristus, mye av Kristus i blikket som lett kjærtegnet hans samtalepartner.

Nå som himmelen, som han lengtet så etter, tar imot ham, sender vi en tåre for ham til paradisets blomster, som vår hyllest, og takker for hans nærvær i våre dager, hvor de hellige er sjeldne.

Han var en av de siste.                                                                                                                       

-----

Proskomidi: bønnene som bes i forberedelse av nattverden.

Fader Konstantinos Mygdalis, døde nå i november 2021.

Et liv levd i Kristi etterfølgelse

For to år siden gjenga jeg dette bildet på bloggen min. Bildet viser bror Jean-Pierre Schumacher som møtte pave Frans i Marokko. Bror Jean-Pierre var da den siste gjenlevende av de syv trapistmunkene fra klosteret i Atlasfjellene i Algerie, hvis liv er skildret i den gripende filmen "Om guder og mennesker". Munkene ble først tatt til fange av islamister, og led senere martyrdøden. Bror Jean-Pierre og en annen munk klarte å unnslippe terrorangrepet, ved å gjemme seg, slik at islamistene ikke fant dem. Nå er han hjemme hos Herren. Jean-Pierre Schumacher døde 21. november 2021, på Kristi Kongens fest, i en alder av nesten 98 år.

Han etterlater seg et vitnesbyrd om et liv levd i trofasthet, ydmykhet, stillhet og bønn. 

Etter martyrdøden til de syv munkene i 1996, sluttet han seg til bror Amédée, den andre overlevende fra Tibhirine-samfunnet i Algerie. Nå er en epoke over.

I flere år har jeg lurt på hvordan det gikk med klosterfellesskapet i Algerie. Døde det ut eller fikk det nytt liv etter de bestialske drapene på de syv munkene? I går fikk jeg svar. Det gjenoppsto! Men ble flyttet til Midelet, også i Atlasfjellene, i år 2000. Nå består kloserfellesskapet av åtte brødre fra fem nasjoner: Frankrike, Spania, Portugal, Canada og Irland. Notre-Dame kommuniteten er i dag det eneste mannlige kontemplative samfunnet i hele Nord-Afrika.

Det enkle livet i Kristi etterfølgelse, i bønn, som trapistmuunkene i Algerie, har satt djupe, varige spor i mitt liv. Det er et liv jeg selv ønsker å leve. Deres levde liv er verd, ikke bare å minnes, men leve ut.

Når profetiene oppfylles foran øynene våre - det unike med Israel, del4.

 Merk deg navnet Joseph Rabinowitz (bildet). Han var en prominent jødisk leder som etablerte den første messianske forsamling i Moldovas hovedstad Kishinev og markerer dermed begynnelsen på oppfyllelsen av den forunderlige profetien fra Jeremia 16,14-16:

"Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da det ikke mer skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! - men det skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Istaels barn opp fra landet i nord og fra alle de landene han hadde drevet dem bort til. Og jeg, vil føre dem tilbake til deres land, som jeg ga deres fedre. Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem. Deretter sender jeg bud etter menge jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene."

Fram til da hadde det kun vært snakk om et exodus, nemlig utgangen fra Egypt. Nå forutsier Gud selv at det skal komme et nytt exodus, denne gangen fra 'landet i nord'. Det skal bli så bemerkelsesverdig at jødene ikke lenger snakker om utgangen fra Egypt men om denne store begivenheten. I de profetiske orden fra profeten Jeremia tales det både om 'fiskere' og 'jegere'. Fiskerne har som oppgave å overtale jødene til å vende hjem til det landet Gud hadde lovet dem med ed. Deretter tales det om jegere, de som skal tvinge jødene tilbake til Israel. Joseph Rabinowitz (1837-1899) er blant de første av disse fiskerne. Han reiste fra Kishinev til Palestina, som Israel ble kalt på den tiden. Han var en uoffisiell delegat so representerte noen likesinnede jøder som ønsket å se om Palestina var det rette stedet til å etablere et jødisk hjemland.

Historien til Rabinowitz er spennende. Han var en såkalt 'haskala', som best kan oversettes 'opplyst' jøde som søkte sannheten gjennom å studere Talmud sammen med en rabbiner innen den Chassidic-tradisjonen. 

I forbindelse med et kort opphold i Palestina dro Rabinowitz til Vestmuren i Jerusalem, eller Klagemuren, som den er mest kjent som. Det var Sabbat. Palestina var kontrollert på den tiden av den tyrkiske sultanen som hadde sitt hovedkvarter i Konstantinopel. Han så med stor sorg på hvordan jødene som var samlet derb for å be, ble utsatt for den muslimske mobben. En annen kveld idet solen gikk ned, besøkte Rabinowitz Oljeberget. Han satte seg ned i nærheten av Getsemane. Idet han satt og tenkte på hvordan jødene ble utsatt for den muslimske mobben ved Klagemuren, kom han til å tenke på noe han hadde lest 15 år tidligere i et hebraisk Nytestamente: "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri." (Joh 8,36) I det øyeblikket forsto han at Jesus var Messias, den eneste som kunne frelse Israel. Rabinowitz dro tilbake til stedet hvor han bodde, og der leste han Johannesevangeliet. Han merket seg spesielt ordene fra Joh 15,5: "For uten meg kan dere intet gjøre." 

Når Rabinowitz vendte hjem til Moldova begynte han å studere Nytestamentet på hebraisk. Senere skulle han spille en nøkkelrolle i distribusjonen av Bibler til det jødiske folk. Han fortalte sine jødiske venner om erfaringene han hadde gjort seg oppe på Oljeberget. Han slo seg ofte på brystet og sa: "Dette er landet, selve hjertelandet. Det er det landet Gud ønsker at vi skal innta." Noen ganger la han til: "Nøkkelen til Det helligelandet ligger i hendene til vår bror, Jesus."

I 1888 kom Rabinowitz med følgende uttalelse: "Jeg har to emner som oppsluker meg helt: nummer en, Herren Jesus Kristus, og det andre: Israel."

fortsettes

Når profetiene oppfylles foran øynene våre - det unike med Israel, del 3

 Det må ha vært et forunderlig møte for de som deltok da den legendariske kristne legen og Kina-misjonæren, Hudson Taylor (bildet), plutselig stanset midt i en tale og sto musestille med øynene lukket et lite øyeblikk. Vi befinner oss i Englandn hvor Hudson Taylor er på ferie. Året er 1855. I et syn ser Taylor for seg en stor endetidsvekkelse som finner sted i det landet som går under navnet 'landet ytterst i Norden'. Hudson Taylor var en mann fylt av Den Hellige Ånd og fullstendig overgitt til Gud. Han var også kjent som en kraftfull forbeder som hver eneste morgen i over 40 år ba for Kina, om at kineserne skulle bli frelst.

Han bryter med ett tausheten, spenningen er til å ta og føle på: 

"Jeg har sett et syn. I dette synet ser jeg en stor krig som vil berøre hele verden. Jeg ser at denne krigen stanser opp, men starter så opp igjen, faktisk snakker vi om to kriger. Etter dette, så jeg mye uro og opprør som vil berøre mange nasjoner. Noen steder opplevde åndelige besøkelsestider. I Russland så jeg en generell nasjonal åndelig vekkelse, så stor at det var ingenting lik den. Fra Russland så jeg det komme en vekkelse som spredte seg til mange europeiske land, og deretter så jeg en gjennomgripende vekkelse etterfulgt av Jesu gjenkomst." 

Hudson Taylor ser i synet både den 1. og den 2.verdenskrig, den kommunistiske maktovertagelsen og en kommende kristen vekkelse før Jesu gjenkomst.

26 år senere, i 1881, ble den russiske tsaren, Alexander II, myrdet og ble etterfulgt av sin sønn Alexander III.

Alexander III hatet jødene, og dette året ble Kishinev, hovedstaden i Moldova, hjemsøkt av en pogrom - en organisert massakre eller forfølgelse av det jødiske folket.

I det livet for de forfulgte jødene stadig ble mer vanskelig under tsar Alexander III, begynte sionistiske ideer med et jødisk hjemland å spre seg blant jødene. Enkelte jødiske ledere begynte å lete etter et slikt tilfluktssted, et hjemland for verdens fordrevne jødiske befolkning.

Begrepet antisemittisme er brukt i det engelske språket første gang rundt 1870, og refererer til fiendtlighet mot jøder som en religiøs og etnisk gruppe. Det første Aliyah eller immigrasjon, til Israel fant sted første gang i 1882. Jødiske immigranter etablerte da en jødisk koloni under navnet Rishon LeZion. Navnet betyr 'De første i Sion'. Kolonien befinner seg i dag i Tel Avivs sørlige forsteder. Her ble den første jødiske landbruksbosettingen i Palestina grunnlagt i 1882. Den ble grunnlagt av 17 religiøse russiske pionerimmigrantfamilier. Meir Karchevskij opplevde pogromene i Russland på begynnelsen av 1880-årene, og var blant de aller første som reiste til Palestina. I 1881 kom han til Jaffa, der han fikk losjert inn familien mens han selv dro for å finne et landområde hvor de kunne slå seg ned. Året etter kjøpte han, sammen med noen andre, et jordstykke 10 kilometer sør for Jaffa. Det er dette som skulle bli Rishon LeZion. 

Som skrevet begynte den første bølgen av pogromer mot de russiske jødene i 1881, nærmere bestemt i Elizavetgrad ved påsketider det året. Bare i dette året alene ble 215 jødiske samfunn i det sørlige og sørvestlige Russland rammet av pogromer, og i årene fram til 1884 ble praktisk talt alle jødiske menigheter berørt. Den russiske regjeringens politikk overfor jødene i årene etter 1881 ble strammet drastisk inn og antok en stadig mer antisemittisk karakter. Tsar Alexander III sto bak de antijødiske mailovene i 1882 og i deportasjonen av mer enn 20.000 jøder fra Moskva og St.Petersburg. 

I årene mellom 1881 og 1914 emigrerte ca. tre millioner jøder fra Russland. Flyktningestrømmen beveget seg først og fremst mot USA, men det var også mange som slo seg ned i Vest Europa. Om lag 30.000 russiske jøder og jøder fra øst europeiske land, spesielt Polen, flyktet tiln Palestina fra forfølgelser og pogromer.

fortsettes

Når profetiene oppfylles foran våre øyne - det unike med Israel, del 2

Gud er historiens Gud. Bibelen beskriver faktiske hendelser, og vi kan se Guds konkrete inngripen i folkenes historie. Ikke minst har Han vist sine undergjerninger overfor sitt utvalgte folk, jødene.

Det første jødiske eksilet fant sted under babylonsk herredømme (bildet). Når det gjelder det andre store jødiske eksilet, under romersk herredømme, ødela romerske soldaterunder ledelse av kommendant Titus selve Tempelet i Jerusalem. Det fant sted i år 70 etter Kristus, nøyaktig slik Jesus forutså ville finne sted. I sin store eskatologiske tale, slik evangelisten Lukas gjengir det leser vi: "Og da noen talte om templet, hvordan det var prydet med vakre steiner og tempelgaver, sa han: Dette som dere ser - dager skal komme da det ikke skal lates stein på stein som ikke skal brytes ned .... Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at byens ødeleggelse er nær... De skal falle for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende." (Luk 21,5-6, 20 og 24) Dette siste griper like inn i vår egen tid, vår egen nære historie, da det siste verset går i oppfyllelse i 1967.

Ødeleggelsen av Templet ble ødelagt nøyaktig slik Jesus forutsa 37 år tidligere, i august år 70. Romerne drepte 600.000 jødiske innbyggere og deporterte ytterligere 300.000 til lokasjoner rundt omkring i hele det romerske imperiet. 

60 år senere, knuste romerske soldater under ledelse av den romerske keiseren Hadrian det siste jødiske opprøret. Opprøret har fått navnet Bar Kokhba-oppstanden, etter den jødiske mannen som ledet ann i opprøret mot den romerske overmakten. 

Enkelte historikere og forskere spør om ikke de første spirene til den kirkelige antisemittismen ble sådd i forbindelse med Bar Kokhba-oppstanden, siden de romerske soldatene angrep, forfulgte og drepte både jødene og de kristne samtidig.

Den romerske keiser Hadrians hat mot alt jødisk var så sterkt at han endret navnet på Jerusalem til 'Aclia Capitolina' og proklamerte at dette var 'for evig en romersk by hvor jøder ikke hadde adgang', trådte de inn i den ville det medføre døden. På det stedet hvor det jødiske templet hadde stått bygget keiser Hadrian en helligdom til den romerske avguden Jupiter. Det var også keiser Hadrian som ga det landet som Gud med ed hadde gitt til jødene, navnet 'Syria Palaestina', som er latin for 'Philistia'.

De jødene som overlevde det brutale angrepet fra det romerske imperiet ble nå fordrevet til jordens fire hjørner. Nøyaktig slik Jesus hadde profetert: "De skal falle for sverds egg, og føres som fanger til alle folkeslag." (Luk 21,24)

I 2000 år kjempet ulike nasjoner, imperier og religiøse krefter om makten over Jerusalem. Dette skjedde samtidig som byens opprinnelige befolkning  - jødene ble tvunget til å søke ly i hedenske byer og nasjoner rundt om i verden. 

1813 år etter Jerusalems ødeleggelse under keiser Hadrian, fremsto en ny nasjon etter 2.verdenskrigs forferdelige jødeutryddelse under Holocaust. Dette skjedde nøyaktig slik profeten Jesaja hadde forutsagt: "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner. Skulle jeg åpne morslivet og ikke la barnet bli født sier Herren. Eller skulle jeg som lar barnet bli født, lukke morslivet igjen? sier Din Gud. Gled dere med Jerusalem og juble over henne, alle dere som elsker henne! Fryd dere, ja, fryd dere med henne, alle dere som sørger over henne! Så skal dere få die og bli mettet av hennes lindrende bryst, suge og glede dere ved hennes store herlighet. For så sier Herre: Se, jeg lar fred komme over henne som en flod og hedningenes herlighet som en overstrømmende bekk. Og dere skal få die, på armen skal dere bli båret, og på fanget skal dere bli kjærtegnet. Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere. I Jerusalem skal dere få trøst." (Jes 66,8-13)

fortsettes

Når profetiene oppfylles foran våre øyne - det unike med Israel, del 1

10 år før jeg ble født ble verden vitne til at disse profetiske ordene fra profeten Jesaja gikk bokstavelig talt i oppfyllelse: "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer vel et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner." (Jes 66,8) Jødene får sitt land tilbake etter å ha vært drevet på flukt i år 70 etter Kristus. Dette skjedde 14.mai 1948. 

19 år senere, da jeg var ni år gammel, nærmere bestemt 6.juni 1967, under det som er blitt kalt Seksdagerskrigen, går en annen sentral profeti i oppfyllelse. Jesus forutså at "Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende." (Luk 21,24) Nå var den den østlige delen av Israels hovedstad tilbake i jødiske hender, og Guds ord var atter en gang gått i oppfyllelse rett foran våre øyne! 

Den største profetiske begivenhet i vår egen tid er jødenes tilbakekomst til det landet Gud ga dem med ed. Israel er selve Løfteslandet. Israel er viseren på Guds endetidklokke. Det som skjedde i 1948 og i 1967 er konkrete bevis på at Gud står bak sitt ord, Han er til å stole på, og Han holder ord! Hos profeten Jeremia leser vi: "For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det." (Jer 1,12) Det har Gud bevist at  Han gjør.

Lytt til denne profetien fra Jesaja:

"På den tiden skal Herren enda en gang rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, de som blir berget fra Assyria og Egypt og Patros og Etiopia og Elam og Sinear og Hamat og havets øyer. Han skal løfte et banner for folkene, han skal samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda og fra jordens fire hjørner." (Jes 11,11-12)

Er det ikke dette vi har sett med våre egne øyne siden 1948? Jøder spredt over den vide jord har sendt tilbake til det landet Gud ga dem i tusenvis. 

Den anerkjente og høyt respekterte bibellæreren, Lance Lambert, selv jøde, og som døde i 2015, som jeg har hatt gleden av å møte i Jerusalem, har sagt det slik, her i min oversettelse: 

"Ingen annen nasjon i menneskehetens historie har to ganger blitt rykket opp med roten fra sitt land, spredt til jordens ender og så blitt brakt tilbake til det samme territoriet. Om det første eksilet og gjenopprettelsen var bemerkelsesverdig, så er det andre mirakuløst. Israel har to ganger mistet sin statlige status og sin nasjonale suverenitet, to ganger sin hovedstad og sentrum for det religiøse liv ødelagt, sine byer og bygder rasert til grunnen, sitt folk deportert og spredt omkring, for så to ganger å blitt gjenopprettet. Som om ikke dette var nok, så har ingen annen nasjon eller etnisk gruppe blitt spredt til jordens fire hjørner, og overlevd som en lett synlig og identifiserbar gruppe." (Lance Lambert: The Uniqueeness of Israel. Kingsway 1991, side 55).

Den moderne staten Israel er ikke noe mindre enn et under.

fortsettes

26 år gammel jødisk mann drept i terrorangrep i Jerusalem i dag

Det var 26 år gamle Eliyahu David Kay (bildet), en ansatt som guide ved Klagemuren, som ble skutt og drept av en palestinsk terrorist i Gamlebyen i dag; fire andre ble skadet, inkludert to politimenn som er utskrevet fra sykehus. Kay var en jødisk immigrant fra Sør-Afrika. Den palestinske angriperen ble skutt og drept av offiserer nær inngangen til Tempelhøyden; Hamas hyller terrorangrepet som en  ‘heroisk operasjon’; hendelsen kommer dager etter knivstikking i nærheten. Den israelske statsministeren advarer om "copycat-angrep".

Hamas-terroristen var en 42 år gammel palestinsk mann fra Øst-Jerusalem,

Eliyahu David Kay var den første israelske sivile som ble drept av palestinsk vold på over seks måneder, siden den 11 dager lange konflikt med terrorgrupper på Gazastripen i mai, som drepte 12 sivile i Israel. 

Hamas hyllet angrepet, og kalte det en «heroisk operasjon», og identifiserte terroristen som et medlem av organisasjonen, ved navn Fadi Abu Shkhaydam. 42 åringen var en Hamas-leder i flyktningleiren Shuafat i Øst-Jerusalem, hvor han bodde. 

Ifølge politiet gikk Abu Shkhaydam inn i Gamlebyen bevæpnet med en Beretta M12 maskinpistol og åpnet ild mot tre israelske menn som gikk gjennom området, nær Kjedeport-inngangen til Tempelhøyden, og såret en av dem dødelig og alvorlig skadet. to andre.

Kilde: The Times of Israel.

Et avsluttet kapittel

Domssøndagen/Kristi kongedag

Prekentekst: Matt 25,1-13

Domssøndagen eller Kristi kongedag markerer slutten på kirkeåret. Neste søndag er det 1.Søndag i advent. Vi avslutter et kapittel i vårt livs historie, vender bladet og begynner på et nytt år med Jesus i sentrum. Hva passer vel bedre enn å fordjupe seg i lignelsen om brudepikene. Denne lignelsen rammes også inn av den årstiden vi lever i. De fargesterke bladene faller fra trærne, og vi forbereder oss til vinter. Også åndelig talt. Den delen av vårt åndelige liv da det tilsynelatende ikke skjer så mye, men hvor grunnlaget legges for modning og vekst i andre sesonger av livet.

Lignelsen som brudepikene synes jeg alltid har vært både en utfordrende og ikke minst vanskelig tekst å forholde meg til. Går man vel detaljert til verks og skal forstå alt som sies i teksten blir det lett til at man 'presser' teksten til å si mer enn den kanskje gjør. 

Lenge synes jeg det var vanskelig å forstå teksten hvor det heter at alle de ti brudepikene sovnet når de skulle møte brudgommen. Men om det hele handler om vanlig søvn, og ikke en åndelig søvn, blir det ikke så vanskelig likevel. De ble ganske enkelt trøtte. 

Brudepikene var 10 i tallet. Fem av dem var kloke, og fem av dem var uforstandige. De var lampebærere for brudgommen. Deres oppgave var å holde seg våkne og ha olje nok på lampene sine. Oldtidens oljelamper besto av en liten beholder med olje og veiker som man kunne regulere flammen med. Kanskje var brudepikenes oljelamper skrudd ned til sparebluss? Ventetiden ble nemlig lang: "Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet." (v.5)

En dag kommer det til å lyde et rop ved midnattstid: Brudgommen kommer!

Det er det vi alle venter på! Midnattsropet det her er snakk om er ikke i bokstavelig, men i overført betydning. Ved Jesu gjenkomst opplever verden sin 'midnattstime'. Det er i denne nattens mulm og mørke at ropet lyder: Brudgommen kommer! 

Så utfordringen med brudepikene er ikke søvn, men mangel på olje. De fem uforstandige kjenner ikke sin besøkelsestid. Når midnattsropet lyder er det ikke tid nok til å skaffe seg den oljen de trenger. De har ikke sørget for jevnlig påfyll av olje. Det er det ene nødvendige. Å la seg fylle av Helligånden! Ikke som en engangserfaring, men stadig. 

Årsaken er at ingen av oss vet tiden Jesu gjrnkomst. Skal vi være rede for den må vi sørge for olje på våre lamper. Da må vi stadig la oss fylles av Den Hellige Ånd. Hvordan skjer så denne påfyllingen? Gjennom bønnen og lesningen av Den Hellige Skrift. 

Lignelsen om de ti brudepikene har alltid vært aktuell, men for å si det veldig forsiktig så er den ikke blitt mindre aktuell etter hvert som tiden går. For snart lyder det et rop i natten: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte. Derfor må vi i en tid som vår ikke bare be, men også våke!

Jesu gjenkomst innevarsler også en annen tid for menneskeheten: Himmelens dør vil være lukket. Kun de som er vasket rene i Jesu blod vil være innbudt til bryllup i himmelen. Det gir denne dagen et stort alvor.

Dronning Elisabeth: 'Evangeliet forblir uforandret'

 "Ingen av oss kan bremse tidens gang, og selv om vi ofte fokuserer på alt som har forandret seg i årene som har gått, er det mye som forblir uforandret. Det omfatter evangeliet om Kristus og hans lære.

For troens folk har de siste årene vært spesielt tøffe, med restriksjoner vi ikke har sett maken til tidligere i tilgangen på trøsten og freden som ligger i offentlig gudstjenestefeiring. Det har vært en tid med engstelse, sorg og slitenhet... Likevel har evangeliet brakt håp..."

- Dronning Elisabeth i en tale til generalsynoden til Den engelske statskirken i 2021. Kilde: Journalist Tore Hjalmar Sævik/Dagen. Foto: Buckingham Palace.

Omsorg for de døende

Å bry seg om andre er for det første å hjelpe dem til å overvinne den enorme fristelsen til selvforakt. Enten vi er rike eller fattige, berømte eller ukjente, fullt dyktige eller funksjonshemmede, deler vi alle frykten for å bli forlatt alene og forlatt, en frykt som forblir skjult under overflaten av vår selvoppfatning. Det er mye djupere forankret enn i muligheten for ikke å bli likt eller elsket av mennesker. Dens djupeste rot ligger i muligheten for ikke å bli elsket i det hele tatt, å ikke tilhøre noe som varer, eller å bli oppslukt av et mørkt intet – ja, å bli forlatt av Gud.

Omsorg er derfor å være tilstede for mennesker mens de kjemper denne ultimate kampen, en kamp som blir stadig mer ekte og intens når døden nærmer seg. Døden fremkaller alltid, med fornyet kraft, frykten for at vi er ikke er elsket og til slutt vil bli redusert til ubrukelig aske. Å bry seg er å stå ved siden av en døende og være en levende påminnelse om at personen virkelig er Guds elskede barn. . . .

Vi bør ikke prøve å bry oss selv. Omsorg er ikke en utholdenhetsprøve. Vi bør, når det er mulig, bry oss sammen med andre. Det er omsorgsfellesskapet som minner den døende om hans eller hennes kjærlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bønnesvar i storpolitisk konflikt

Som svar på Guds folk bønner har det skjedd et aldri så lite under i den spente og alvorlige situasjonen mellom Polen og Hvite-Russland: Migrantene fra Midt-Østen, ca 2000 i tallet, er flyttet fra grenseområdet mellom Polen og Hvite-Russland, til en stor flyhangar i nærheten. Det har trolig reddet mange menneskeliv, for nå var det blitt kaldt og fuktig i været og mange av migrantene slet med å holde varmen. 

Myndighetene i Hvite-Russland fjernet hovedleiren ved grenseovergangen Brouzgui på grensen til Polen i går, torsdag. Alle migrantene skal nå være fjernet fra området. 

I går ble også 431 irakiske migranter sendt hjem til Irak fra Hvite-Russland med irakiske fly. Dette opplyser myndighetene i Hvite-Russland. 

I et intervju med BBC i dag fredag, uttaler president Alexandr Lukasjenko: "Det er absolutt mulig at vi hjalp migrantene inn i EU." 

Årsaken skal i følge Lukasjenko være 'medlidenhet'. Akkurat den forklaringen er det vel ingen andre enn ham selv som tror på. Takk til alle dere som har bedt for en løsning på en situasjon som kunne ha akslerert og økt spenningen mellom Øst og Vest.

Billedtekst: Det hvite-russiske flagget.

Kan Gud bruke deprimerte mennesker?

Kan Gud bruke deprimerte mennesker? Et merkelig spørsmål, sier du kanskje. Depresjon vekker jo så mange følelser, en av dem er forakten og selvforakt er kanskje det åndelige livets verste fiende. Den taler nemlig mot Guds stemme som sier at jeg er elsket som den jeg er. 

Svaret på dette spørsmålet er likevel et rungende ja! Gud kan bruke mennesker som sliter med depresjon, for Gud bruker det som ingenting er, for å gjøre det som i menneskers øyne er noe, til ingenting. Jeg er blitt mer og mer overbevist om at svakhet ikke er et problem. Det største hinder for at Gud kan bruke oss, og handle, er ikke vår svakhet, men vår styrke. Styrken blir et hindrer for Guds kraft. Gyd kan hjelpe den hjelpeløse.

Jeg har vært så heldig at de sykdommene jeg sliter med - hjerte- og lungesykdom, diabetes, Parkinsons, lavt stoffskkifte, ikke har gjort meg deprimert. Men jeg har kjent på angsten, den lammende frykten, uroen, nedstemtheten. Men jeg kjenner mennesker som har fått smake på tung depresjon. Midt i deres mørke har de likevel levd med og båret med seg et lys. Deres totale avhengighet av Gud. De er sårede helbredere.

Profeten Elia kjente både på angst og depresjon, og var så langt nede at han bare ønsket å dø. Apostelen Paulus visste hva angst var. Ble de brukt av Gud. Absolutt. Bibelen gir oss mange sterke vitnesbyrd om det.

Fra vår egen tid kan vi trekke fram Frank Mangs, evangelisten som fikk stå i den største vekkelsen Oslo har sett, hvor tusener fikk oppleve frelsens under, var i perioder svært deprimert og full av angst. En annen vekkelsesevangelist, waliserern Evan Roberts, som så hundretusener frelst, opplevde lange perioder med depresjon og angst. 

Jeg tror vi stiller altfor høye krav både til oss selv og andre, når det gjelder dette å bli brukt av Gud. Gud stiller ikke de samme kravene. Han bruker de små, de ydmyke, de som ikke er noe i menneskers øyne. Gud ser nemlig ikke på det ytre, men på hjertet.

Billedtekst: Første bind av selvbiografien til Frank Mangs, hvor han forteller om sin depresjon. Disse bøkene har jeg lest så mange ganger at jeg har kommet ut av tellinga.

Har vi indre fred?

De første spørsmålene er ikke "Hvor mye gjør vi?" eller "Hvor mange mennesker hjelper vi?" men "Har vi indre fred?" . . . Jesu handlinger kom fra hans indre fellesskap med Gud. Hans nærvær var helbredende, og det forandret verden. På en måte gjorde han ingenting! «Enhver som rørte ved ham, ble helbredet» (Mark 6:56). . . .

Når vi elsker Gud av hele vårt hjerte, sinn, styrke og sjel, kan vi ikke gjøre annet enn å elske vår neste og oss selv. Det er ved å være fullt forankret i Guds hjerte at vi er kreativt forbundet med vår neste så vel som med vårt djupeste jeg. I Guds hjerte kan vi se at de andre menneskene som bor på denne jorden sammen med oss, også er Guds sønner og døtre, og tilhører samme familie som vi gjør. Også der kan jeg gjenkjenne og kreve min egen kjærlighet, og feire med naboene mine.

Samfunnet vårt tenker økonomisk: "Hvor mye kjærlighet gir jeg til Gud, hvor mye til min neste og hvor mye til meg selv?" Men Gud sier: "Gi all din kjærlighet til meg, og jeg vil gi til deg, din neste og deg selv."

Vi snakker ikke her om moralske forpliktelser eller etiske imperativer. Vi snakker om det mystiske livet. Det er det intime fellesskapet med Gud som åpenbarer for oss hvordan vi skal leve i verden og handle i Guds navn.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Daniel - endetidens profet

"for synet sikter til endens tid." (Dan 8,17

"for synet sikter til den tiden som er fastsatt for enden." (Dan 8,19)

"Men gjem du synet, for det sikter til en fjern framtid." (Dan 8,26)

"Nå er jeg kommet for å la deg få vite hva som skal hende ditt folk ved dagenes ende." (Dan 10,14)

"...for ennå dryger det med enden, til den fastsatte tiden er inne." (Dan 11,27)

"For ennå dryger det med enden, til den fastsatte tiden er inne." (Dan 11,35)

"I endens tid skal..." (Dan 11,40)

"...forsegl boken inntil endens tid." (Dan 12,4)

"Hvor lenge varer det før disse underfulle tingene er til ende?" (Dan 12,6)

"For disse ordene skal være skjult og forseglet inntil endens tid." (Dan 12,9)

Etter en ide av Phil Norcom

Libanons sedrer og Herrens torden

Mot slutten av kirkeåret, i tiden før advent, er det en gammel kirkelig tradisjon å lese Åpenbaringsboken. Tekstenes aktualitet blir større for hvert år som går synes jeg. I år har jeg vært spesielt opptatt av de versene hvor vi kan lese om Herrens torden. En rekke steder i Bibelen forbindes 'torden' med Herrens nærvær og også med Hans domshandlinger, og de er det spesielt mange av i det Bibelen omtaler som endens tid. I Åp 8,4-5 knyttes 'torden' til Guds hellige nærvær og bønnens kraft: "En annen engel kom, og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor menge røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran troen. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Det kom tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv." Kom ikke å si noe annet enn at bønn er kraftfullt!

I Åp 10,4 snakkes det om de gåtefulle "syv tordener" som taler.

I Åp 14,2 leser vi: "Fra himmelen hørte jeg en røst som lyden av mange vann og som lyden av sterk torden..." 

Og i Åp 16,18 om en veldig røst som kommer tra tronen i tempelet i himmelen, og "det kom lyn og røster og tordendrønn..."

I går ble jeg sittende å grunne på et ord fra Salme 29,5: "Herrens røst bryter sedertrær, ja, Herren bryter i stykker Libanons sedrer."

I en tid som vår hvor det tales så lite om Guds allmakt - også blant kristne - at Gud er Gud, ikke en gud skapt i vårt eget bilde, er disse tekstene fulle av trøst i en verden så full av uro, frykt, katastrofer, pandemier, som vår. Gud er fortsatt på tronen og sedertrærne som symboliserer stoltheten, har lite å fare med, når Herren, vår stridsmann, hever røsten! Han - ikke den onde - er det som er gitt all makt i himmel og på jord. Det er Herren - ikke den onde - som har nøklene til døden og dødsriket.

Billedtekst: Seder fra Libanon.

Ved en venns død

I dag kom den vemodige beskjeden om at kunstneren, teologen, sjelesørgeren og forkynneren Haakon Olav Sundal, er død. Han ble 78 år gammel. De siste årene var preget av sykdom. Haakon døde 9.november.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å ha blitt kjent med  Haakon. Han er et av de fineste menneskene jeg har møtt. Han dukket opp på et bønneseminar jeg hadde, og et vennskap ble til. Stadig var han å se på møter og gudstjenester jeg hadde. Det ble flere gode samtaler. Jeg kjente meg så ett med Haakon. Han er en av de som med rette kan kalles en venn uten svik, Haakon var hel ved. 

Rikt begavet, varm, nærværende, full av lun humor, lyttende, undrende, - alt dette og mer til passer på å beskrive Haakon. Jeg forstår godt de som så på ham som en åndelig far, en de kunne betro seg til. Jeg var en av dem.

Så ble Haakon brått syk. Det hele var uforståelig. Stanset midt i livet. Herrens veier er sannelig uforståelige. Haakon gikk inn i en ny sesong av livet - de skjulte årene med Herren. Nå er reisen unnagjort. De tynne sølvsnoren er slitt over og den flortynne hinnen mellom dette liv og evigheten har bristet.  Haakon er hjemme hos Jesus. Jeg er sikker på at Haakon fikk høre fra Jesus selv når han kom hjem: "Vel gjort, du gode og tro tjener".

I 2016 overrasket Haakon meg med å male dette bildet av meg. Jeg har aldri sett originalen, bare dette fotografiet. Jeg ble djupt beveget over dette. Så ble også jeg alvorlig syk, og kontakten mellom oss ble umulig. Det var et privilegium for meg å kunne be for Haakon, og jeg tror han også ba for meg. Det føltes slik. Vi var ett i Ånden. Nå vil jeg fortsette å be for hans kjære familie i sorgen og saavnet. Og takke for Haakon Olavs levde liv. Det var et rikt liv.

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 27

"Men når Kristus, deres liv åpenbarer seg..." (Kol 3.4), er et utsagn som har mange djup. Vi befinner oss på ulike erfaringsnivåer, hvor troen modnes. En ung tro er full av begeistring over hva man har funnet i Kristus, en moden tro har bevart begeistringen, men er også mer undrende. For: jo, mer tid man bruker sammen med Jesus, jo mer fascineres man av Ham. På et hvert av disse stadiene, i en hver ny sesong av livet, er Kristus vårt liv. Men jo mer man modnes, jo mer man får del i "samfunnet med hans lidelser", jo mer eier man utsagnet: "Kristus, deres liv..." 

Når Kristus blir mitt liv.

Når Han eier meg slik at jeg av hele hjertet kan si at HAN ER LIVET MITT. 

Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for min egen åndelige utvikling, sier det slik: ”Jesus er alt, og alt er intet uten Ham.” For å kunne si noe slikt må Den Hellige Ånd ha åpenbart Jesus for oss. Dette er ikke noe man sier fordi det høres åndelig og riktig ut. Gjør man det blir det bare platt, utrykksløst og falskt.

Biskop Ambrosius av Milano (334-397) hadde en slik åpenbaring av Kristus. Vi eier alt i Kristus, sa han og la til:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber,
er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp
er Han kraften.
Hvis du frykter døden,
er Han livet.
Hvis du flykter fra mørket,
er Han lyset.
Hvis du sulter,
er Han føden.

Den norske dikteren Edin Holme, hadde samme Kristus opplevelse som Ambrosius. Han skriver: ”Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.”

Hvordan forstod og hvordan tok de kristne i Kolossai imot disse ordene som apostelen Paulus skrev: ”Kristus – vårt liv.” ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Det vet vi ikke. Men vi kan jo forsøke å sette oss inn i deres situasjon. Paulus skriver dette brevet mest sannsynlig under sitt første fangenskap i Rom, år 61-63, og muligens i andre halvdel av dette. Kolosserbrevets foranledning var et besøk av Epafras under apostelens fangenskap. Han kunne bringe gode nyheter fra sin forsamling, men de slet også med vranglærere. Hovedveien fra Efesos til Mesopotamia gikk tvers gjennom Kolossai, og byen fikk derfor impulser fra både øst og vest. Befolkningen var frygere, men med et islett av grekere og jøder, og forsamlingen i denne byen besto i vesentlig grad av hedningekristne, men har sikkert også hatt jødekristne medlemmer. Mange av dem var sikkert nye i troen. En dag får de altså dette brevet fra apostelen Paulus, et brev som også er blitt kalt for Kristusbrevet, fordi dets hovedtema er helt avgjort betydningen av Kristi person og verk. Og så leser de altså disse ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Hva skulle de mene om en slik uttalelse? Siden mange av dem var nye i troen, var sikkert begeistringen der. Over å ha funnet Jesus. De forstod hva Paulus mente. Jesus var jo alt. Han kunne alt. Ingenting var umulig for Ham. Disse hadde den første kjærlighets forelskelse. Men det fantes sikkert også de i forsamlingen som livet hadde fart ille med, og som ikke lenger kjente på den samme begeistringen når de hørte denne setningen opplest i forbindelse med forsamlingens gudstjeneste. Kanskje dro de litt på det. Kan det virkelig sies så enkelt? Hva betyr de ordene – egentlig? Kanskje spurte de slik?

Hvordan reagerer du når du hører disse ordene? ”Kristus – vårt liv?”

Apostelen Johannes skildrer tre grupper mennesker i sitt første brev. Han snakker om barna, de unge og fedrene. Du finner dette i brevets andre kapitel. Det er ikke tid til å gå dette nærmere i dybden, men jeg håper å vende tilbake til det en gang. Det Johannes her gjør er at han skildrer ulike utviklingstrekk hos en kristen. Det er snakk om en vekst, hvor man modnes. Den vandringen med Gud som vi er kalt til, er likevel ikke rettlinjet, slik mange vil ha det til, hvor vi beveger oss fremover mot et mål, langt der fremme. Vi skal se litt nærmere på dette.

For en tid tilbake leste jeg Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten gir lys. Om åndelig lengsel og modning”, som er utkommet på Lunde forlag. Det er en bok til å bli klok av, og velsignet av. Og sikkert også utfordret av. Rimehaug er i innledningen av denne boken inne på noe svært vesentlig, som går rett inn i disse ordene til apostelen Paulus. Hør bare:

”Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn…”

Videre skriver Rimehaug: ”Når kristenlivet beskrives som en stige eller en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke befriende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse…. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.”

Og for å ta med dette til slutt: ”Det handler om å være på veien, ikke om å ha kommet fram. Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer med for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.”

Jeg er helt enig med Erling Rimehaug i denne beskrivelsen av det kristne livet. Det indre livet som vi er kalt til å leve er ikke rettlinjet der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Livet er ikke slik. Der er mer som en sirkel. Det kommer tider der vi så å si må starte helt på nytt, der vi må omvende oss enda en gang og lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

Apostelen Paulus gir oss god åndelig veiledning i Filipperbrevet der han ber oss om å glemme det som er bak, og strekke oss etter det som er foran, men så sier han noe vi ikke så ofte minner hverandre om, når vi siterer de ordene. Han skriver, i Fil 3,16: ”La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor.” Hvor har Den Hellige Ånd stanset i ditt liv akkurat nå? ”Fortsett i samme spor.” Med andre ord, bli hvor du er. Konsentrer deg om det Den Hellige Ånd viser deg. Arbeid med det Ånden viser at du skal konsentrere deg om, og bli der til Ånden sier: Gå!

Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet."

Det er nemlig slik at det er Kristus selv som er livsinnholdet i den kristne troen. Kristus er Guds siste ord til menneskene og Guds siste ord til deg.

Det Faderen har gitt oss er Sønnen. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt det Gud gir oss, er Sin Sønn, ikke en masse ting. Å, hvilke dyrebare sannheter er ikke dette. Bak disse ordene skjuler det seg en hemmelighet som må åpenbares for av Ånden selv.

Når Paulus skriver til forsamlingene i Galatia området, så avslører han for oss noe av det som ligger ham så på hjertet. Han skriver, i Gal 4,19: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i dere.”

Det er dette det handler om: At Kristus vinner skikkelse i oss. At vi blir Ham mer og mer lik. At Han mer og mer blir vårt liv, så vi kan istemme med Paulus: ”Kristus – mitt liv.”

Dette er en gradvis prosess. Mange av oss kan si: Kristus er mitt liv, og det er sant. Men det er mer land å innta, og denne sannheten, ”Kristus er mitt liv”, vil bli dypere og dypere for oss etter hvert som vi modnes i vår vandring. Det betyr noe annet for meg i dag enn det gjorde for 10, for ikke å si 20 år siden. I denne prosessen har jeg gått en vei med Gud. Jeg har vært tilbake ved utgangspunktet flere ganger. Underveis har jeg kvittet meg med en del ting. Jeg forstår Paulus bedre i dag, og ordene han skriver i Fil 3,7-8.

Spør meg om 10 år, og jeg vil sikkert svare at det er mye verdiløst skrap som jeg da har kvittet meg med, om jeg får nåde av Herren til å gjøre det, og nåde til å leve med Ham, dag etter dag. Ting som jeg synes betyr mye for meg i dag. Men som vil miste sitt grep om meg, jo nærmere jeg kommer Herren.

fortsettes

Det spisser seg til på grensa mellom Polen og Hvite-Russland

Det kommer sterkt motstridende meldinger om den svært spente situasjonen mellom Polen og Hvite-Russland. Polske myndigheter hevder at Hvite-Russland i morgentimene i dag har fraktet hundrevis av migranter til grenseovergangen ved Kuznica. De står ansikt til ansikt med polske soldater på den andre siden av piggtrådgjerdet. Store grupper av migranter skal ha blitt fraktet til grensen av hviterussiske styrker. Den polske viseinnenriksministeren Maciej Wasik sier at de polske militære styrkene er forberedt for alle utfall - også det verst tenkelige, nemlig et militært angrep. 

På den andre siden har vi Hvite-Russlands president, Alexandr Lukasjenko som på sin side sier at han har brukt morgentimene på å få migrantene til å gjøre vendereis. I et intervju med det statlige nyhetsbyrået Beita sier Lukasjenko at Hvite-Russland ikke ønsker noen konflikt, og at Hvite-Russland også kan fly migranter direkte til Tyskland. Problemet, i følge Lukasjenko er at migrantene ikke vil. 

Det han ikke nevner er at tusenvis av migranter er blitt lokket til landets grense med Polen og Litauen gjennom falske pakketurer til EU.

Lukasjenkos uttalelser kommer samtidig med at EUs medlemsland sitter i møte for å vedta nye sanksjoner mot Hvite-Russland, så kanskje er han i ferd med å få kalde føtter når det gradvis går opp for ham at han ikke vil lykkes med å bruke menneskelige skjold.

La oss fortsette å be inn i denne situasjonen, som har potensiale i deg til å få vidtgående konsekvener ikke bare for Polen og Hvite-Russlands innbyggere, men for hele Europa. 

Polske høyrenasjonalister ropte 'død over jødene'

Polske nasjonalister ropte «måtte jødene dø» da de brente en bok som representerte en historisk pakt som beskytter rettighetene til Polens jøder.

Boken som ble brent torsdag ved et møte i Kalisz, en by med rundt 100 000 innbyggere som ligger 120 mil sørvest for Warszawa, var en del av en serie nasjonalistiske hendelser den 11. november, National Independence Day, som er årsdagen for da Polen gjenvant sin suverenitet i 1918.

Videoer og øyenvitneberetninger på sosiale medier viser at Wojciech Olszański, en høyreekstrem aktivist, tente på en bok med rødt cover som var ment å symbolisere statuttene til Kalisz. 

Dokumentet utstedt i 1264 av prins Bolesław den fromme regulerte den juridiske statusen til jøder som bodde i Polen og ga en viss beskyttelse gjennom å straffe angrep på dem. Statuttene fungerte som det juridiske grunnlaget for forholdet mellom ikke-jøder og jøder i Polen i århundrer senere.

Billedtekst: Nasjonalistiske demonstranter brenner en bok som representerer en historisk pakt som beskytter rettighetene til Polens jøder i Kalisz, Polen, 11. november 2021. (Skjermbilde fra Karolina Pawliczak/Twitter)

Kilde: The Times of Israel.

Tilsidesettingen av Det gamle testamente er farlig

 I de siste årene har det vært en urovekkende bevegelse i Kirken for å se bort fra eller til og med fornekte Det gamle testamente. Det er en del av et misforstått forsøk på å gjøre Guds budskap mer "tilpasset" for moderne sinn. Men Jesus og Det nye testamente er iboende knyttet til Det gamle testamente. Herren knyttet sin egen troverdighet til Det gamle testamente. Han beviste sin autentisitet gjennom en appell til gammeltestamentlige profetier.

I Johannes 5:39 sa Jesus til de religiøse lederne på sin tid: «Dere gransker Skriftene, for i dem tror dere at dere har evig liv; og dette er de som vitner om meg.» [NKJV]

Lukas 24:27 beskriver hvordan Jesus snakket til de to disiplene på veien til Emmaus. Den sier: "Begynner med Moses og alle profetene, og han forklarte dem det som ble sagt i alle Skriftene om ham." [NIV]

Det nye testamente var ikke skrevet ned ennå. Jesus viste dem hvordan Han var blitt åpenbart i Det gamle testamente. Gjennom profetene hadde Gud lenge før gitt nøkkeldetaljer om Jesu liv. I følge GotQuestions.org, "Konservativt oppfylte Jesus minst 300 profetier i sin jordiske tjeneste." Dette tallet er faktisk konservativt. Det reelle tallet kan være nærmere 500.

Bruken av gammeltestamentlige profetier i presentasjonen av evangeliet begynte med den første prekenen i urkirken. På pinsedagen begynte Peter sin preken med et langt sitat fra Jobs bok. Autentisiteten til det kristne budskapet er forankret i det profetiske budskapet i Det gamle testamente.

Åpenbaringen 19:10 sier: "Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd." [NKJV]

I Apostlenes gjerninger 10 holdt Peter en annen historisk preken. Da Peter førte hedninger inn i den kristne fold, sa Peter om Jesus: "Han er den alle profetene vitnet om." [New Living oversettelsen] Denne gangen forkynte ikke Peter for jødiske troende, men for hedninger. Likevel knyttet han Jesus til det profetiske budskapet i Det gamle testamente.

Mange som ønsker å vitne for Jesus har blitt bundet med knuter fordi de stadig hører at man bare kan bruke Bibelen når man snakker til folk som allerede tror. Hebreerne 4:12 beviser at det er feil. Den sier: «Guds ord er levende og mektig og skarpere enn noe tveegget sverd, det trenger inn og splitter sjel og ånd, og ledd og marg, og skjelner hjertets tanker og hensikter. ." [NKJV]

En kirurg trenger ikke å overbevise pasienten om at skalpellen hans er skarp. Han bruker skalpellen uansett hva pasienten tror på. Vi bør bruke ordet med den samme tilliten. Den er levende og skarpt, gjennomborende til de innerste delene av mennesker - inkludert vantro.

Hvis du elsker Jesus, ikke kast bort den store og dyrebare opptegnelsen fra Det gamle testamente om Guds handlinger, hans ord og til og med hans tanker. Den opptegnelsen vitner om ham.

- Hal Lindsay/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Avdekket ny reiserute til Polens grense via Moskva

Vekterne på muren, de som våker i bønn, bør kjenne sin besøkelsestid når det gjelder den svært spente situasjonen mellom Hvite-Russland og Polen, hvor migranter fra Midt-Østen brukes som sjakkbrikker i et storpolitisk spill. Klassekampen kunne i går avdekke en hittil ukjent flyktningerute som går via Moskva - her representert med Kreml - med russisk visum. Russiske og hvite-russiske fallskjermsoldater, som tilhører elitedivisjoner, har også deltatt i en stor militærøvelse langs den hvite-russiske grensen mellom Polen og Litauen. Dette skjer samtidig med at hvite-russiske soldater bruker sterke laserlys for å blende polske soldater ved grensegjerdet mellom de to landene, i et forsøk på å ødelegge grensegjerdet og presse migrantene over på polsk side. Dette er en helt ny form for krigføring, hvor hvite-russerne bruker migranter i et maktspill hvor man bokstavelig talt presser mennesker over en nasjonal grenselinje.

Så selv om det nå ser ut til å lykkes med å få en slutt på at Turkish Airlines og Belavia Airlines flyr migranter fra Midt-Østen til Minsk, for så å bli busset inn til grenseområdene til Polen, finnes det altså en ny migrantrute via Moskva til Minsk. Klassekampens journalist har møtt flere migranter som har kommet seg til Hvite-Russland på denne måten. I følge opplysninger Klassekampen har fått selges det pakketurer for migranter fra Syria, Irak, Libanon, Jemen og andre konfliktherjede land i Midt-Østen via Moskva som er billigere enn en direktereise til Minsk. Billettene selges via internett av personer som skaffer tilveie alt som trengs for å komme seg til Hvite-Russland.

La oss fortsette å be inn i denne situasjonen som fort kan eskalere til en storpolitisk konflikt som vil berøre hele Europa. 

Båten var langt fra land og kjempet seg fram i bølgene

25. søndag i Treenighetstiden/Søndag 14.november 2021

Matt 14,22-34. Lesetekster: Salme 107,23-32 og 2.Kor 1,8-11

Kontraster. Det er hva som slår meg når jeg leser søndagens evangelietekst. Sterke kontraster. Mellom ro og uro, mellom angst og fred. 

Jesus vil være alene. Det har stimlet folk rundt ham hele dagen. 'En stor folkemengde', 5000 + har fått mat, Jesus har talt, nå skysser Han disiplene av gårde, for å dra i forveien 'over til den andre siden' av Genesaretsjøen. Jesus skal komme etter. Han har en annen avtale! En avtale med sin Far, som Han ikke ville gå glipp av. 

Evangelisten Matteus gir oss et lite innblikk i Jesu bønneliv: "Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene. (v.23) Det er interessant å merke seg at selv Jesus måtte rydde plass i avtaleboka for å finne tid til bønn. Og det er tydelig at bønnen har prioritet i livet hans. I Evangeliet etter Johannes finnes det et forunderlig vers som beskriver dette avhengighetssforholdet mellom Faderen og Sønnen: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Far gjøre. Det Far gjør, det gjør også Sønnen." (Joh 5,19) Denne avhengigheten utgjorde sentrum i Jesu liv. Derfor var Jesus avhengig av samfunnet med Far i bønn, og derfor avsatte Jesus tid i ensomhet, ofte ute i naturen, i bønn. Det leser vi flere steder i evangeliene. Om Jesus var avhengig av denne nærkontakten med sin Far, hvor mye mer er da ikke vi det.

Kvelden og natten kan være en god tid på døgnet for bønnevaker. I en av salmene som ble sunget i forbindelse med Herrens høytider på vei opp til Jerusalem, heter det i Salme 134: "Se, lov Herren, alle Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om nettene! Løft hendene opp til helligdommen og lov Herren." (v.1-2)

På Genesaretsjøen blåste det opp til storm. Overfarten til den andre siden ble mer enn røff for Jesu disipler. "Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind." 

Slik kan livet bli for en disippel av Jesus. Vi har lagt ut fra land, fra det trygge, og gitt oss ut på litt av en seilas, som livet ofte er, vi kjemper oss fram i bølgene, i motvinden. Vi kjenner på utryggheten og uroen. Livet er skjørt. Det er mørkt. 

Da er det at Jesus kommer. "I den fjerde nattevakt" (v.15) Uttrykket følger romernes måte å dele opp døgnet på. Det svarer til tidsrommet mellom klokka tre og seks om natten. Jeg liker så godt måten Matteus ordlegger seg på: "... kom han til dem." Det gir håp! 'Guds mirakel' personifisert kommer til dem, gående på vannet! På den stormfulle sjøen. Midt i kaoset, midt i prøvelsene, kommer Jesus gående. 

Det som skjer er så overraskende, så uventet, at disiplene vet ikke hva de skal tro om det som skjer. Men etter hvert lærer vi oss at når vi har med Herren å gjøre, må vi være forberedt på det uventede. Disiplene var ikke der ennå. De trodde de så et gjenferd og ble livredde. "De steek av angst," forteller Matteus, jfr v.26.

Da er det at Jesus sier: "Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!" (v.27)

Dette: 'det er jeg ...' utgjør hele forskjellen! Er Jesus der, kan man være ved godt mot, også i trengselen. Han kan få bølger til å legge seg, både i bokstavelig og overført betydning! 

Midt oppe i det hele møter vi spontane Peter. Det bør ingen bruke mot ham! Spontanitet er ikke bare forfriskende, den er en kraft. Som fisker var han vant med det våte element, og særlig Genesaretsjøen, hvor han hadde fisket mye. Men aldri hadde han sett noen gå på vannet! Dette måtte han prøve!

Vi kjenner historien. Så lenge han festet blikket på Jesus, gikk det bra. 

Det er en viktig lærdom å ta med seg i dag. "med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender," skriver Hebreerbrevets forfatter når han beskriver det troens løp som ligger foran oss. Da gjelder å ikke se på bølgene - for da synker vi - men på Jesus. Da blir vi stående.