Et liv levd i Kristi etterfølgelse

For to år siden gjenga jeg dette bildet på bloggen min. Bildet viser bror Jean-Pierre Schumacher som møtte pave Frans i Marokko. Bror Jean-Pierre var da den siste gjenlevende av de syv trapistmunkene fra klosteret i Atlasfjellene i Algerie, hvis liv er skildret i den gripende filmen "Om guder og mennesker". Munkene ble først tatt til fange av islamister, og led senere martyrdøden. Bror Jean-Pierre og en annen munk klarte å unnslippe terrorangrepet, ved å gjemme seg, slik at islamistene ikke fant dem. Nå er han hjemme hos Herren. Jean-Pierre Schumacher døde 21. november 2021, på Kristi Kongens fest, i en alder av nesten 98 år.

Han etterlater seg et vitnesbyrd om et liv levd i trofasthet, ydmykhet, stillhet og bønn. 

Etter martyrdøden til de syv munkene i 1996, sluttet han seg til bror Amédée, den andre overlevende fra Tibhirine-samfunnet i Algerie. Nå er en epoke over.

I flere år har jeg lurt på hvordan det gikk med klosterfellesskapet i Algerie. Døde det ut eller fikk det nytt liv etter de bestialske drapene på de syv munkene? I går fikk jeg svar. Det gjenoppsto! Men ble flyttet til Midelet, også i Atlasfjellene, i år 2000. Nå består kloserfellesskapet av åtte brødre fra fem nasjoner: Frankrike, Spania, Portugal, Canada og Irland. Notre-Dame kommuniteten er i dag det eneste mannlige kontemplative samfunnet i hele Nord-Afrika.

Det enkle livet i Kristi etterfølgelse, i bønn, som trapistmuunkene i Algerie, har satt djupe, varige spor i mitt liv. Det er et liv jeg selv ønsker å leve. Deres levde liv er verd, ikke bare å minnes, men leve ut.

En større kjærlighet

Det finnes en scene i filmen 'Om guder og mennesker', som jeg så opp igjen - for hvilken gang har jeg ikke lenger oversikt - i går kveld, som spesielt fanget min interesse denne gangen.

Det er broder Luc som blir oppsøkt av en kvinne fra landsbyen - i all hovedsak muslimer - som spør ham hva det vil si å være forelsket.

Han forklarer så godt han kan, og så spør jenta:

- Har du noen ganger vært forelsket?

Og Luc - legen i den monastiske kommuniteten - svarer:

- Mange ganger.

Så legger han til:

- Senere kom det en større kjærlighet. Den har vart i 60 år.

Det er ikke vanskelig å forstå hvem som er gjenstand for denne kjærligheten.

Om Jesus har grepet oss og vi blir grepet av Ham finnes det ingen større kjærlighet.

Denne filmen må du se lørdag kveld

Jeg vil gjerne gjøre bloggens lesere oppmerksomme på en film som NRK2 sender lørdag kl.22.30:

'Om guder og mennesker'.

Den var svært aktuell når den kom på kino og er ikke blitt noe mindre aktuell med årene, heller tvert imot. Forfølgelsen mot kristne har eskalert siden den ble vist første gangen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett den, men kommer garantert til å se den igjen lørdag. Få, om noen film, har grepet meg så sterkt som denne.

Dette er den sanne historien om åtte munker fra Frankrike som lever sine stille liv i et gammelt kloster djupt inne i fjellene i Algerie. Mesteparten av dagen går med til bønn og sang og praktisk arbeid. Men munkene er også nyttige personer for den muslimske befolkningen. Ikke minst på grunn av deres kunnskap om medisin og nyttevekster, og annen livsvisdom.

Men munkenes tilværelse trues av islamister, som ikke er nådige mot folk med annen tro - heller ikke muslimer. De lokale myndighetene ber munkene reise hjem til Frankrike, men de velger å bli - til tross for farene - og de ender - med unntak av to av dem - som martyrer.

Ta deg tid til å se denne filmen - enten for første gang - eller for andre eller tredje! Det er en så varm, inderlig skildring av mennesker som lever nært Gud og som elsker sine medmennesker - like til døden.

Christian de Chergè - en historie om tilgivelse, del 2

Her er brevet Christian de Chergè (bildet) skrev to år før han ble drept av islamister i Algerie:

'Hvis det skulle skje en dag - og det kan være i dag - at jeg blir et offer for terrorisme som nå ser ut til å omfatte alle utlendinger som bor i Algerie, vil jeg gjerne at mitt fellesskap, min kirke, min familie, skal huske at livet mitt ble gitt til Gud og til Algerie; og at de aksepterer at den eneste Mester av alt liv var ikke fremmed for denne brutale avslutning.

Jeg vil gjerne, når den tid kommer, for å ha en plass av klarhet som ville tillate meg å be om tilgivelse fra Gud og mine medmennesker, og samtidig å tilgi av hele mitt hjerte den som skal slå meg ned.

Jeg kunne ikke ønske meg en slik død; det virker for meg viktig å opplyse om dette: Hvordan kunne jeg fryde meg hvis det algeriske menneskene jeg elsker ble ukritisk anklaget for å ha drept meg?

Min død, selvsagt, vil være en bekreftelse for de som i all hast dømte meg til å være naiv eller idealistisk: "La ham fortelle oss nå hva han mener om det" Men de skal vite at ... om dette livet er tapt, takker jeg Gud. I denne "takk", som sies for alt i livet mitt fra nå av, inkluderer jeg deg, min siste venn jeg får i dette øyeblikk som ikke har forståyy hva du gjør ... Jeg overgir deg til Gud i hvis ansikt jeg ser ditt. Og måtte vi finne hverandre, glade "gode tyver" i Paradis, hvis det behager Gud, Han som er Far for oss begge'.

fortsettes

Christian de Chergè - en historie om tilgivelse, del 1

Jeg blir visst aldri ferdig med filmen 'Des Hommes et des Dieux' - på norsk 'Om guder og mennesker'. Filmen om de åtte trappistmunkene som lever sitt stillferdige liv i gammelt kloster djupt inne i de algeriske fjellene. Idyllen brytes av islamistiske fundamentalister og munkene lider martyrdøden.

Historien er sann. Filmen - som jeg har sett mange ganger, og skrevet om mange ganger, har satt seg i kroppen min. Og det er jeg ikke alene om. Lederen for den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen, Johann Christoph Arnold, har nylig skrevet om Christian de Chergè, prioren for munkefellesskapet ved Atlasfjellene i Algerie, og jeg har valgt å oversette denne artikkelen til norsk for bloggens lesere. Artikkelen til Johann Christoph Arnold ble publisert 10. januar i år:

'Mens Europa er vitne til det som utfolder seg i Paris, kunne det knapt nok være mer betimelig og håpefullt enn å dele historien om Christian de Chergè, en forunderlig fredsskaper omtalt i vår e-bok: Why forgive? I 2010 ble hans gripende historie gitt liv i den storslåtte filmen 'Om guder og menensker' av den franske filmskaperen Xavier Beauvois. De Chergè og munkene hans levde i Algerie og ble myrdet av radikale muslimer. Forunderlig nok - de Chergè hadde skrevet et brev før dette skjedde hvor han tilgav sine forfølgere!

Gjennom James Christensen, prioren for et Trappist-kloster i Roma, fikk jeg nylig del i denne usedvanlige historien om noen som faktisk tilgav sine forfølgere før de ble forfulgt. I mai 1996 kidnappet GIA, en radikal muslimsk gruppering som var aktive i Algerie, de Chergè og syv av hans munker i Atlas-fjellene og truet med å holde dem fanget inntil Frankrike løslot flere av deres fengslende kompanjonger. Flere uker gikk, men den franske regjeringen gav ikke etter for presset. Til slutt drepte GIA alle munkene ved å halshugge dem.

Drapene rystet Frankrike, og hver eneste katolske kirke i Frankrike ringte med sine kirkeklokker samtidig for å minnes munkene. Men det som virkelig slår oss midt oppe i denne forferdelige tragedien, var noe som på en stillferdig måte overskygger det hele. Det fant sted to år tidligere.

Prioren for dette klosteret i Algerie, Christian de Chergè hadde en forunderlig forutanelse om at han kom til å dø en voldsom død, og skrev et brev hvor han tilgav sine fremtidige drapsmenn, forseglet det og sendte det til sin mor i Frankrike. Det skulle åpnes først etter hans død.

I morgen kan du lese brevet i sin helhet her på bloggen:

De syv martyrene fra Algerie

I dag er det på dagen 17 år siden en militant islamistisk organisasjon drepte syv trappistmunker som to måneder tidligere hadde blitt kidnappet fra Notre-Dame de l'Atlas klosteret i Algerie.

Historien om de syv er blitt uødødeliggjort ikke minst takket være filmen "Om guder og mennesker".

Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har sett filmen, og jeg kommer til å se den igjen i dag. Få filmer har betydd så mye for meg som denne, jeg lærer hele tiden noe nytt om disse munkenes levemåte, hvor en ser Kristus som har vunnet slik skikkelse i dem. De er så menneskelige med sin ærlighet i forhold til den frykten de kjenner på, samtidig som de bærer med seg en slik fred som er til å ta og føle på.

Drapene på disse syv munkene satte punktum for en særdeles radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Disse munkene levde det! Og det midt for fiendens øyne.

Det hele begynner i 1938 da noen av disse munkene slår seg ned i området Tibhirine i Algerie. Her lever de sine liv i stillhet, bønn og i vennskap med sine muslimske naboer. Det er et gjensidig vennskap, muslimene som bor der vet å sette pris på disse stillfarne, vennlige munkene som bare viser kjærlighet gjennom levd liv. På den måten vitner de om det kristne kall til å leve i enkelhet og fellesskap og solidaritet med alle mennesker.

På 1960 tallet så det ut som om denne kommuniteten skulle gå i oppløsning, men det som synes å være et nederlag med stadig minskende oppslutning skulle bli til en fornyelse! Kommuniteten fikk ny prior, broder Christian de Chergè, og Christian skrev skifter gjennomsyret av evangeliet, noe som førte til en åndelig fornyelse av de sjeldne i kommuniteten. I disse skriftene møtte man Kristi medlidende kjærlighet på en slik måte at det smittet. Munkene begynte å se på andre, til og med på sine fiender med Kristi øyne. Det forvandlet deres liv. Det er noe profetisk over det prior Christian skrev med tanke på det som skulle skje med denne kommuniten.

Jeg ser dem for meg i filmen: Brødrene. Bruno, Cèlestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst Luc, legen. Tilsammen gir de sine liv til menneskene rundt dem, raust, fylt av nåde og stor kjærlighet. Og det til tross for truslene de opplever fra ytterliggående islamister. De blir bedt om å reise, men velger å bli. I solidaritet med den muslimske befolkningen. De er ingen overmennesker. De er redde. Men de vil tjene Jesus.

Og det gjør de. Og de ender som martyrer. Deres liv vitner om Kristi kjærlighet til alle mennesker, deres død om at martyreriet realitet for en hver sann kristen.

Vi minnes de syv i kjærlighet og takknemlighet.

'Be for meg at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'

En god venns besøk gav oss på nytt anledning til å se filmen "Om guder og mennesker' enda en gang. Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har sett den. Hver gang blir jeg like grepet av den sanne beretningen om de åtte cisterciensermunkene som lever i et kloster i Atlasfjellene i Algerie. Seks av dem lider martyrdøden etter at islamister kidnappet dem. Jeg har skrevet om filmen før her på bloggen, blant annet 21.januar i fjor da jeg så den første gangen. Du kan lese hva jeg skrev den gangen her: http://bjornolav.blogspot.no/2011/01/ga-og-se-filmen-blant-guder-og.html

I går bet jeg meg merke i noe som legen Luc skriver i et brev til en venn etter at munkene er blitt truet på livet: 'Be for meg at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.

Å dø salig bort fra denne verden:
Det er litt av en bønn! Dette er jo ikke vanligvis noe vi snakker så mye om, for døden er tabu i Norge. Men jeg fant igjen Landstads reviderte salmebok her om dagen, som jeg fikk til min konfirmasjon den 6.mai 1973, og den inneholder en liten bønnebok hvor den gamle kirkebønnen finnes. I den ba vi foruten om å be om 'godt og tjenelig vær', også for vår dødsstund:

'Miskunn Deg, o Gud, over alle mennesker efter Din store kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre. Og når vår time kommer, gi oss da å dø salig bort fra denne verden, og på den ytterste dag og stå op til Din herlighet'.

Jeg vet ikke om man ber slik i Den norske kirke lenger, men hele vårt liv bør jo leves slik at det kan ære Gud. Også vår død. Om vi ikke tenker mye på det, bør også vår siste time høre med i det vi ber for - av og til, og ved ulike faser av vårt liv aktualiseres slike tanker. Det er ikke mange som har jobbet så mye med denne tematikken, men en som har gjort det - og gjør det med glans, er Henri Nouwen. Om du leser engelsk anbefaler jeg på det varmeste boken: "Our Greatest Gift. A meditation on Dying and Caring', som ble utgitt av Hodder & Stougton Publishers i 1994.

På bildet ser vi Luc til høyre. Det er hentet fra filmen.

Jeg har møtt en kjærlighet som er større - den besvarte jeg

Det må vel være sjette er sjuende gangen jeg ser "Om guder og mennesker" - filmen om åtte munker fra Frankrike som lever sitt stille liv djupt inne i de algeriske fjellene. De lever et liv i bønn og nestekjærlighet, men flesteparten av dem ender sitt liv som martyrer, drept av islamske fundamentalister. Filmen er bygget på en sann historie. Det er en scene i filmen, hvor legen Luc samtaler med en ung kvinne, som jeg stadig synes er like gripende. Hun kommer til ham for å snakke om forelskelse, og hun spør den aldrende munken om ikke han også noen gang har vært forelsket?

- Ja, mange ganger, svarer han.

Så ser Luc på den unge kvinnen og sier:

- Men så møtte jeg en kjærlighet som var større. Og den besvarte jeg. Det er mer enn 60 år siden nå.

Ja, slik er det. Den som møter den åpne favnen til Jesus, Hans djupe kjærlighet, blir så grepet at ingenting annet kan måle seg med den.

"Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,9-10)

Foto fra filmen hvor Luc samtaler med den unge kvinnen.