HIRAETH

Kelterne har et ord som beskriver noe av det som skjer på djupet av meg for tiden. Det er ordet "hiraeth". Et ord som ikke så lett lar seg oversette til godt norsk, men det må bli noe slikt som "en overordentlig, eller uvanlig sterk lengsel". Dette var et spesielt ord for kelterne, om det å lengte hjem. For tiden står jeg uten menighetsfellesskap, av ulike årsaker. Det kjennes merkelig, og ensomt. Jeg lengter etter å være del av en sammenheng, med røtter tilbake til den første menighets tid. Som tar på alvor kirkens tro og kirkens ordninger. Som ikke forandrer seg med et hvert lærdoms vær som kommer, særlig fra Amerika, men som kjemper for "den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert", (Jud v 3) Jeg lengter etter et fellesskap som tar nattverden på alvor, som ikke bare har en "ordets liturgi", men også en "brødets liturgi". En sammenheng hvor ærefrykten for Gud og det hellige preger sammenkomstene. Som ikke har gjort seg til venn med verden, eller er politisk korrekte, men som taler som Guds ord, og er forpliktet på Guds ords autoritet. Som forstår viktigheten av kontinuitet og tradisjon, og verdsetter det Gud har gjort i sin kirke gjennom tiden. Et fellesskap som kommer sammen for å lovprise, tilbe og ære Gud, som har plass for stillhet, kontemplasjon, som kan følge en skreven liturgi med basis i historiske tekster, men som også er spontan i sin tilbedelse. Foreløpig ser det ut som om dette bare er en drøm, men jeg ber om å være sanndrømt denne gang!

Mye av tenkningen i de vestlige kirkene i Europa i dag, har mer å gjøre med sekulær tankegang enn bibelsk og tradisjonell kristen tenkning. Vestens kirker er ivrige etter å være relevante til tidens strømninger, sikkert i det håp at man på den måten vil dra flere mennesker til menighetens møter. Men kirkens primære mål, slik jeg ser det, er å ære Gud og bli relevant for Ham, ikke mennesker. Vi styres også mye av relativisme, denne overbevisning om at ingen ideer eller tro er universell sann, men at alt er relativt, og at verdien av dette beror på omstendighetene. For det moderne menneske arter dette seg slik at det finnes ikke noe slikt som sannhet, bare meninger, dine og mine, og du kan velge det du vil. Alt er like bra. Dette fører oss inn i individualismen, hvor subjektivismen er enerådene, for ikke å si enestående. Subjektivismen betyr at den ultimale test av hva som er sant er hvordan vi føler det, hva som er vår erfaring, mer enn at det skulle være noe er sant i følge en objektiv realitet.

Da er det godt å vite at det finnes noe som er evig sant, og noe som står, selv om tårnene faller: Guds ord, Guds rike og Kristi kirke. Det som er nedfelt i våre bekjennelser: den apostoliske, nikenske og athanasianske forandres ikke av vær og vind. Og det er ikke likegyldig hvordan jeg forholder meg til disse, om det er en bibelsk tro jeg vil bygge livet mittpå.

Kontinuiteten i kirkens historie

Det er interessant å lese om, vekkelsene og kirkeveksten, i de første århundrene av forsamlingens historie. Paulus og hans jødiske medapostler spredte evangeliet langt utenfor Israels grenser. De reiste omkring i Lille-Asia og Hellas. De besøkte synagoger i den jødiske diasporaen og snakket med jøder på torgene. Og de forkynte evangeliet for hedninger. De etterlot seg menigheter av kristne, hvis tro ble næret ved besøk og ved brev som vi kjenner fra Det nye testamente. Mot slutten av det første århundret var den kristne tro utbredt i den østlige delen av Romerriket, bortsett fra forsamlingene i Rom, Puteoli og rundt Napolibukten. Den eneste mulige menighet utenfor Romerriket var i Edessa. Navn på menigheter med kristne er kjent fra Det nye testamente, som foreksempel de syv menighetene fra Åpenbaringen: Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia, Laodikea, og fra samtidig brevskrivning. Biskop Ignatius, som var den tredje biskopen for kirken i Antiokia, forteller om menigheter i Magnesia og Tralles, og senere forfattere om Aleksandria, hjembyen til en av medarbeiderne til Paulus, nemlig Apollos. Fra Apostlenes gjerninger kjenner vi forsamlingen i Antiokia. "Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt kristne." (Apgj 11,26)

La oss ta kirken i Antiokia som et eksempel, misjonsmenigheten fremfor noen. Om denne menigheten vet vi ganske mye, både det vi kan lese oss til i Apostlenes gjerninger, og det kirkehistorien ellers kan fortelle oss. Her finnes det en kontinuitet helt frem til våre dager! Bare se på denne listen, som er et kort utdrag av oversikten over de som har vært biskoper for kirken i Antiokia siden starten:

Apostelen Peter (fra år 45)
Euodios (fra år 53)
Ignatius (fra år 68)
Eros (fra år 100)
Cornelius (fra år 127)
Eros II (fra år 151)
Theophilos (fra år 169)
Maximinos (fra år 188)
Seraphion (fra år 192)
Asclepiads (fra år 212)
Philetos (fra år 220)
Zibinnos Ozniophios (fra år 232)
Babylas (fra år 240)
Fabios (fra år 253)
Demetrianos (fra år 256)
Amphilokhos (fra 262)
Paulus av Samosota (fra år 267)
Domnus (fra år 270)
Timaeos (fra år 273)
Cyrillus (fra år 277)
Tyrannos (fra år 299)
Vital (fra 308)
Philogonos (fra år 315)
Paulinos (fra år 324)
Eulalios (fra år 332)
Euphronios (fra år 333)
Flakillos (fra år 334)

Det Romerske riket som disse første kristne misjonærene reiste gjennom var, særlig i den østlige delen, et rike bestående av byer. Dette var med på å avgjøre den administrative strukturen av den tidlige kristne kirke. Disse menighetene ble ledet av en biskop, som ble assistert av presbytere og diakoner. Områdene rundt disse byene var avhengig av kirken i byen. Denne ledelsesstrukturen med biskoper, presbytere og diakoner var allerede svært utbredt og etablert mot slutten av de første århundre. Vi kan se dette i brevene til biskop Ignatius, som han skrev omkring år 107, på vei til Rom for å bli martyr. Ignatius legger stor vekt på to ting i hovedsak: biskopembedet og eukaristin. Ignatius ser på kirken som både hierarkalsk og sakramental. For biskop Ignatius er den lokale menigheten kirken. Han ser på kirken som et eukaristisk fellesskap, og som kun realiserer sin sanne natur når den feirer nattverden. Ifølge Ignatius er eukaristin bare noe som kan feires lokalt - i hver kirke samlet rundt sin biskop, og ved hver lokal feiring av eukaristin er det den hele Kristus som er tilstede, ikke bare en del av Ham. Derfor er det slik at hver gang den lokale menigheten kommer sammen, så er det kirken i sin fylde som møtes.

Det er så interessant å lese kirkehistorie! Anbefales på det varmeste!! Men det skal ikke underslås at det er med sorg en ser hvor mye vi har fjernet oss fra originalen.

Velsignelsen i det hverdagslige liv

Jeg er blitt så glad i den hverdagslige rytmen, i det enkle livet jeg lever. Å kunne stå opp om morgenen, tegne meg med det hellige korsets tegn, be mine bønner foran ikonene, lese Guds ord. Sette seg ved kjøkkenbordet, smøre mine to-tre rugbrødskiver, drikke min gode engelske tea. Morgenstunden kan ta sin tid, det er sprøyter som skal settes, og medisiner som skal tas. Gå gjennom dagens aviser, kikke på post. Følge bønnetidene gjennom dagen, kunne avsette tid til å be Jesusbønnen. Den følger meg gjennom hele dagen også. Jeg har bønnesnoren min med meg, og finner meg en krok for meg selv, hvor jeg kan be den når jeg er innen- eller utendørs. Jeg setter også stor pris på å leve med i det liturgiske kirkeåret, og jeg setter stor pris på årstidenes skiftninger. Nå ser jeg fram til kaldere septembermorgener, hvor lufta er så klar, og hvor det blir muligheter for å finne tyttebær i skogen. Det er ikke så mye som kan måle seg med det. Så liker jeg skumringstiden om kvelden, og selvsagt teastunden kl.17.00! Finne en god og interessant bok, bla og lese. Lesestunden er en av de fineste tidene på dagen. I løpet av dagen blir det også arbeidsøkter foran datamaskinen. Jeg arbeider med nye bokmanus, det er prekener og bibelundervisning som skal gjøres klar. Og så elsker jeg stillheten i huset, eller i bønnekoia. Alt dette er mitt hverdagslige liv, og i dette finnes det mange velsignelser, som både er åpenbare og skjulte. Gjennom årenes løp har jeg lært å sette mer og mer pris på dette enkle livet, som repeteres og repeteres. Det er ingen kjedsommelighet i dette. Det er en rytme, som følger kroppen min og hjerteslagene mine. Det er mitt liv. Også det åndelige livet har sin rytme. Vi beveger oss fra manglende erfaring til modenhet. Vi går fra kamp til overgivelse, fra uro til fred. Vi finner veien fra tro til innsikt, vi sår, for siden å høste. Den indre livet er ikke som en rett linje hvor vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Vi går mer i sirkler. Det kommer tider da vi må starte helt på nytt igjen, der vi må omvende oss enda en gang og lære lekser om igjen og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

Det blir ingen tur til Færøyene på meg denne gang. Som bloggens lesere vet, skulle jeg ha reist til Færøyene på tirsdag, for å holde et bønneseminar der, sammen med Arne Borgersen. Det blir for strabasiøst og utfordrenede for min helse akkurat nå. Jeg takker for forbønn. Be også for Arne og møtene han skal ha. Han reiser sammen med en av sine medarbeidere.

Fra homoliberaler til kirkens gamle syn

Det er nesten for godt til å være sant, men desto mer gledelig om det virkelig er det! Avisen Vårt Land kan i dag melde at erkebiskopen av Canterbury, overhode for nærmere 80 millioner anglikanske troende over hele verden, går fra å være homoliberaler til å vende tilbake til kirkens gamle tro! Det er avisen Daily Telegraph, som siterer en nederlandsk avis, hvor erkebiskopen er blitt intervjuet og hvor han sier at homoseksuell praksis er uforenelig med Bibelen, og han ber homofile forandre sin livsstil om de ønsker en plass i kirken. Den sterke homofililobbyen i England, hadde godt håp om at erkebiskop Rowan Douglas Williams (56), skulle benytte sin stilling til å til å åpne den anglikanske kirken for homofile prester og for et nytt syn på homoseksuelt samliv. Den nye Erkebiskopen av Canterbury har lenge vært kjent som en skikkelig homoliberaler, og det har vært mange konfilkter, og dyp uro i Den anglikanske kirken rundt spørsmålet om homofili.

– Jeg tror ikke at inkludering er en verdi i seg selv. Vi sier ikke: «Kom inn, og vi stiller deg ikke noen spørsmål.» Å omvende seg betyr å forandre på vaner, oppførsel, tanker og følelser, skal Williams ha sagt i intervjuet.Videre blir han sitert på følgende uttalelse:– Etikk handler ikke om abstrakte regler. Det handler om å leve etter Kristi vilje. Det gjelder også seksualetikken.

Erkebiskop Williams benytter samtidig anledningen til å ta avstand fra et kontroversielt essay han skrev for 20 år siden, der han forsvarte sex mellom to av samme kjønn.– Det var mens jeg var professor, for å stimulere debatten.Erkebiskopen sier i dag at han er fast bestemt på å bevare kirkens enhet, som er under en konstant trussel nettopp på grunn av homofilisaken.Han sier han har støttet et resolusjon som sier at homoseksuell praksis er uforenlig med Bibelen.

Dette er svært gledelig, og virkelig et stort takkeemne innfor Gud! Det står i skarp kontrast til utspillene fra fungerende biskop i Hamar, Sevat Lappegard. I forrige uke sa Lappegard at politikerne nå må ta initiativ til å gi Den Norske Kirke rett til å registrere partnerskap. Det skjer samtidig som sognepresten i Østre Toten, Lasse Gran, har velsignet et homofilt par i Hoff kirke. I fredagens utgave av avisen Dagen ble jeg intervjuet, og i den sammenheng uttalte jeg, med henvisning til Lappegaards utspill: - Dette berører også andre kristne utenfor Den Norske Kirke. Dette skjer ikke isolert. Det økumeniske samarbeidet i regionen kommer til å bli enda vanskeligere. Fra min side er det umulig å samarbeide med prester som står for dette synet. Dette vitner om hvor langt frafallet er kommet i Den Norske Kirke.

Men la oss i dag takke Gud for det som skjer med erkebiskopen av Canterbury. Hans utspill er veldig viktig, om det virkelig forholder seg slik. Da er det all grunn til å si: Halleluja!

Erkebiskop Rowan Williams har forøvrig skrevet en fantastisk bok med utgangspunkt i ørkenfedrene. Den er oversatt til svensk og heter: "Tystnad och honungskakor. Öknens vishet." Boken er utgitt på Cordia forlag. www.cordia.se Som erkebiskop av Canterbury har han markert seg med sterke utfall mot det han ser på som moralske forfall i det britiske samfunnet, og han har vært en skarp kritiker av det britiske militære engasjementet i Irak.

Oxfordbevegelsens hemmelighet: Lev i lyset!

I mange år har jeg samlet bøker, artikler og snakket med mennesker som var aktivt med i den såkalte Oxford-bevegelsen. Den oppsto i England i 1908. Den amerikanske lutherske presten Frank Buchman (bildet), fikk i et syn se den korsfestede Kristus, mens han satt som tilhører i en kirke. Det talte så sterkt til ham at han opplevde en fullstenig fornyelse av sitt åndelige liv. Han erkjente sin svikt, sin synd, og fikk kraft til oppgjør og forsoning med andre mennesker. Dette var begynnelsen på en vekkelse med noen helt spesielle kjennetegn, som under Buckmans ledelse skulle få en overveldende tilslutning i de nærmeste tiårene. Frank Buchman organiserte team av medarbeidere, og sammen med dem besøkte han en rekke land, deriblant Norge, og vekkelsen spredte seg til store deler av verden, med universitetsbyen Oxford i England som hovedsenter.

Kjennetegnene på denne vekkelsen var den sterke betongen av å leve i lyset med sitt liv. Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: "Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap (samfunn) med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd." (1.Joh 1,7. Revidert oversettelse av 2005) Oxfordbevegelsen representerte en enkel, men kraftig vekkelseskristendom. Hovedmålet var å hjelpe mennesker til å innrette livet etter Guds ord i Det nye testamente. Bevegelsen virket gjennom gruppesamlinger, eller såkalte "houseparties", hvor deltagerne var med på korte vitnesbyrd, bønn og salmesang. Sentralt i forkynnelsen stod de såkalte fire absolutter: absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet. Så prøvde man seg selv innfor Gud overfor disse fire absoluttene. Det førte til at man ærlig erkjente sin synd og gjorde opp for den overfor Gud og mennesker. Som det står i Jakobs brev: "Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet." (Jak 5,16) Dette kaltes "deling", ved at man bekjente synd for hverandre, og dette førte igjen til at mennesker ble forandret og kunne begynne nye liv.

I oktober 1934 kom Frank Buckman i spissen for Oxford-gruppenes internasjonale lederteam til Norge. De var blitt invitert av selveste stortingspresident C.J Hambro. Blant medlemmene i dette teamet var det gårdbrukere, videnskapsmenn, offiserer og folk i andre yrker - noen av dem også med adelige titler, i alt 30-40 stykker. De tok inn på Høsbjør Turisthotel i Furnes, ikke så langt unna der hvor jeg bor faktisk. Hotellet eksisterer den dag i dag, men under annet navn. Hit til dette hotellet ble 120 mennesker invitert, blant disse mange fremstående personer innen norsk kultur og samfunnsliv. Hit kom blant annet forfatteren Ronald Fangen, og fikk sitt liv totalt forandret. Det samme med den kjente og respekterte journalisten Fredrik Ramm, kjent fra nordpolferden med Roald Amundesen. Han sto fram og fortalte at han resten av sitt liv ville tjene Gud. Mange av de som reiste opp til Høsbjør, gjorde det med svært liten tro på denne nye bevegelsen. De var ytterst kritiske noen av dem, men de aller fleste ble fullstendig overbeviste. Det ble lest i Bibelen, mest fra Apostlenes gjerninger, holdt bibeltimer og sunget salmer av opptil 300-400 mennesker på enkelte av møtene. I tillegg til dette: de spontane vitnesbyrdene og syndsbekjennelsene, de var det mange av, hver dag.

Oxfordbevegelsen førte med seg noe vår tid trenger: en syndsbevissthet, og et ektefødt behov for å bekjenne sine synder, og få Guds tilgivelse. Jeg har tidligere skrevet om behovet for å gå regelmessig til skriftemål. Vi kan ikke få understreket godt nok dette store behovet i blant oss. Det er Guds hellige Ånd som overbeviser og peker på synd. Vi må la Ham slippe til, og gjøre jobben i våre liv. Vi må leve i lyset, for å få Guds tilgivelse, slik at vi kan være våkne i denne alvorlige tiden vi lever i.

Studiedager hjemme i stua med Bengt Pleijel

I dag har May Sissel og jeg startet på et bibelstudium sammen. Vi tar for oss 1.Johannesbrev, som er svært så tidsaktuelt, både fordi det er et forsvarsskrift mot gnostisismen som stadig brer om seg, og fordi det betoner så sterkt viktigheten av å leve i lyset og bekjenne sine synder. Vi følger et kjempeflott studieopplegg som er utarbeidet av den svenske lutherske presten, Bengt Pleijel (79), som heter "För att ni skal veta. En vandring genom Johannes första brev." Boken er også oversatt til norsk. Bengt Pleijel har vært prest i mer enn 50 år, og var forstander for Åh stiftsgärd i 26, et retreatsenter hvor mange har fått mye personlig hjelp. Han er også aktiv innen sjelesorgbevegelsen Helhet gjennom Kristus, og har skrevet i alt 15 bøker. Denne studieboken er lagt opp med kommentarer til hvert vers, med bønner som kan bes, og med tre tester man gjennomgår. Det er læretesten, lydighetstesten og kjærlighetstesten. Dette er en veldig fin måte å studere 1.Johannebrev på, og det er veldig fint å gjøre det sammen med noen. Jeg er så heldig at jeg kan gjøre det med min kjære kone, og vi gjør det i forkant av vår forbønnsstund sammen. Absolutt noe å anbefale for andre. Og vær obs på Bengt Pleijel. Dette er en mann du gjør meget vel i å låne øre til!

Fortapelsens grufulle mulighet

Det er to teamer som er svært fraværende i dagens forkynnelse. Det forkynnes lite om himmelen, og forkynnelsen om fortapelsen er nærmest totalt fraværende. Dette er et av tidens tegn, og viser med all tydelighet at frafallet er stort i mange av Guds forsamlinger. Men å forkynne fortapelsens grufulle mulighet og virkelighet er livsviktig! Hvis ikke bedrar vi mennesker. Selve evigheten står på spill! Det er sant at det ikke er politisk korrekt i vår tid å gjøre det, men vil vi være tro mot Guds evige ord, må vi også peke på at det finnes en mulighet til å gå evig fortapt. Jesus selv forkynte om den evige fortapelse, mange ganger. Det er et av djevelens slue påfunn, at han har fått liberale teologer til å forføre Guds forsamling, med å si at de ordene ikke er Jesus-sitater, men det er ord som er blitt tillagt Jesus! Tenk hvilket ansvar disse vranglærerne har! Med sine ord forfører de mennesker, som går evig fortapt. De sier at ordene om fortapelsen stemmer ikke med den kjærlige Gud. Men deres lære bygger ikke på Bibelen, de har skapt Gud i sitt eget bilde! Guds ord sier klart og tydelig at det er en himmel og vinne og et helvete å unnfly. Den eneste måten å unnfly den evige fortapelsen på, er gjennom å gjøre Jesus Kristus til frelser og herre i ens liv. Det er budskapet om korset som må forkynnes - klart og rent, men vi vet at budskapet om korset er dårskap, det er en anstøtstein for mange. Dette at Gud skulle la sin Sønn lide og dø på korset for vår skyld vil de ikke høre noe om. En slik Gud, sier de, vil de ikke ha noe å gjøre med. Hvis Gud skulle kreve et blodig offer, avviser de det på det sterkeste. Men selv i den lille Bibelen, som mange kan og siterer heter det: "For så høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal FORTAPES, men ha evig liv." (Joh 3,16) Og Jes 53 er tydelig og klar: "Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom." (v5)

Om forbønn, forfølgelse og de siste tider

Jeg fortsetter med å sitere det brevet som biskop Ignatius skrev til forsamlingen i Efesos. Hør hva han har å si om bønn, forbønn, og forfølgelse: "Dere må stadig be, også for andre mennesker, for det finnes et håp om omvendelse for dem slik at de kan nå fram til Gud. Gi dem i alle fall muligheten til å bli disipler gjennom deres gjerninger. Dere skal være milde i møte med deres vrede, ydmyke i møte med deres skryt, og deres bespottelse skal dere besvare med bønner. I møte med deres villfarelse skal dere være faste i troen, i møte med deres villskap skal dere være fredsommelige og ikke legge vinn på å etterape dem. La oss vise oss som deres brødre og søstre ved mildhet, og la oss legge vinn på å være Herrens etterfølgere - hvem led mer urett, hvem led større tap, hvem ble mer foraktet? Så skal det ikke finnes noen djevelens plante hos dere. Nei, med fullkommen renhet og selvbeherskelse må dere med kropp og ånd bli i Jesus Kristus." Dette skriver Ignatius om de siste tider: "Det er de siste tider. Så la oss den tid som er igjen, slå øynene ned og frykte Guds langmodighet for at den ikke skal bli oss til dom . For enten må vi frykte den kommende vredesdom, eller elske den nåde som er for hånden; ett av to! Gi bare at vi finnes i Kristus Jesus så vi kan vinne det virkelige liv. Ingen ting må behage dere unntatt Ham. For Hans skyld bærer jeg disse lenker som er åndelige perler. Gi at jeg ved dem må få få del i oppstandelsen gjennom deres forbønn."

"Jesu Kristi heiskran som er et kors"

Før jeg la meg til å sove i går, leste jeg ferdig det brevet som biskop Ignatius skrev til kirken i Efesos. Ignatius er opptatt av hvordan forsamlingen i Efesos skal bevares: "Og dere må være bygget sammen i en og samme underordning, undergitt biskopen og presbyteriet og slik hellighet i alle ting... For Jesus Kristus, vårt urokkelige liv, er Faderens vilje, likesom biskopene, som er innsatt over den vide jord, er i pakt med Jesu Kristi vilje.... Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdige for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet." Han snakker om hvor viktig det er at de som utgjør kirken i denne byen, slutter opp om forsamlingens gudstjenester: "Ingen må fare vill. Om noen ikke befinner seg innenfor helligdommen, mangler han Guds brød. For om en og to personers bønn har en slik makt, hvor langt mer da biskopens, ja hele kirkens bønn. Den som da ikke kommer til menighetens gudstjeneste er allerede overmodig og har dømt seg selv. For det står skrevet: Gud står de stolte imot. La oss derfor legge vinn på å ikke sette oss opp imot biskopen slik at vi kan være Gud undergitt." Jeg tenker på setningen: "ja hele kirkens bønn". En ting er vårt personlige bønneliv, men vi må heller ikke glemme den samstemte bønnen som stiger opp til Gud, når hele menigheten kommer sammen. Vår tid er så individualistisk - vi trenger å tenke mer på hva Kristi kropp innebærer, også når det gjelder vårt bønneliv. Ignatius skriver videre om dette: "Legg da vinn på å komme enda oftere sammen til Guds nattverd og til lovprisning. For når dere kommer ofte sammen, blir Satans maktgjerninger tilintetgjort, og hans ødeleggende påvirkning brytes ned gjennom deres samstemmighet i troen. Ingen ting er bedre enn en fred som gjør ende på enhver krig både i himmelen og på jorden."

Ignatius er også inne på vranglærerne, flere steder i sitt brev. Han skriver blant annet: "Visse folk har nemlig for vane å bære Navnet i ond hensikt, ja de gjør ting som er uverdige for Gud. Disse mennesker må dere unngå lik ville dyr, for de er ustyrlige hunder som biter stygt. Dere må vokte dere for dem, for de lar seg vanskelig helbrede. Det finnes en lege som både er kjøtt og ånd, han er født og ikke født, Gud som ble menneske. Gjennom døden ble han det virkelige liv, han er både av Maria og av Gud, var først en som led, og dernest en som ikke kunne lide, Jesus Kristus vår Herre. Så må ingen forføre dere, likesom dere heller ikke lar dere forføre, for dere tilhører fullt og helt Gud..."

Så bruker Ignatius et fantastisk bilde på Jesus. Hør bare: "Jeg er blitt kjent med at noen var hos dere på gjennomreise og førte med seg en dårlig lære. Men dere tillot dem ikke å så hos dere, og lukket ørene til for ikke å ta imot det som var blitt sådd av dem. Dere er jo stener i Faderens tempel, gjort ferdige til Faderens bygning, og dere løftes opp i høyden av Jesu Kristi heisekran som er et kors, og dere bruker Helligånden som krantau. Men troen er deres ledsager på veien opp, og kjærligheten er veien som fører opp til Gud. Så er dere alle med på veien: Dere er Gud-bærere og tempelbærere, Kristus-bærere og bærere av det hellige, og dere er på alle vis smykket med Jesu Kristi bud.."

Dette er spennende lesning, men det er mer enn det: Jeg er så takknemlig for kontinuiteten i Kirkens historie, og at vi som lever i dag, står i en ubrutt forbindelseslinje med det urkristne miljøet.

I ferd med å bli en disippel

I går skrev jeg om den ortodokse munken, med helbredelsens nådegave, som henledet oppmerksomheten bort fra seg selv, slik at Jesus kunne få all ære. Jeg kom til å tenke på noe, som den hellige Ignatius av Antiokia, skriver i sitt brev til forsamlingen i Efesos. Omkring år 70, bare noen få år etter at apostelen Paulus lider matyrdøden, får kirken i Antiokia en ny biskop. Det er Ignatius. Ignatius blir en av de viktigste skikkelsene i den gruppen som kalles "de apostoliske fedre" - det som var urkirkens mest betydningsfulle åndelige veiledere, og forfattere i generasjonen etter apostlene. Disse "apostoliske fedre" hadde selv vært disipler av apostlene eller deres fortrolige, og stod dermed i umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet. Ignatius blir biskop for kirken i Antiokia, og en teolog med tyngde. Han etterlater seg den eldste samling av kristne brev, utenfor Det nye testamente, deriblant brevet til kirken i Efesos. Til denne forsamlingen skriver Ignatius: "Jeg gir dere ikke befalinger som om jeg var en betydningsfull person. For om jeg bærer lenker i Hans navn, er jeg ennå ikke fullkommen i Jesus Kristus. Først nå er jeg i ferd med å bli en disippel, og jeg taler til dere som mine medlærlinger."

Det var denne setningen: "først nå er jeg i ferd med å bli en disippel", som griper meg så sterkt. Dette skriver altså biskopen for en av de mest toneangivende forsamlingene i urkristne tiden. Det viser en dyp selvinnsikt, og en sann ydmykhet, som vi alle har noe å lære av. Den forteller også noe om helliggjørelsens prosess i våre liv. Vi er i ferd med å bli det vi allerede er i Kristus. Men vi har en vei å gå. Biskop Ignatius går foran med et godt eksempel.

Søndag taler jeg i Misjonskirken på Majorstua, over temaet: "Å leve i bønn." Gudstjenesten begynner kl.11.00. Det blir salg av mine to bøker. Søndag 3. september taler jeg på en menighetstur for Filadelfia Kolbotn, og fra 5.-11. september befinner jeg meg på Færøyene, for å undervise på et seminar om bønn der. Jeg er glad for forbønn for disse møtene og seminarene. Be spesielt for min utfordrende helse. Slik det ser ut idag er det liten mulighet for at jeg kan klare reisen til Færøyene, men be. Alt er i Herrens hender.

All ære til Jesus!

For en tid tilbake leste jeg om en russisk ortodoks munk og tre kvinner. Historien grep meg sterkt. De tre kvinnene hadde hørt om en munk som hadde helbredelsens nådegave. Mange mennesker som oppsøkte ham, ble helbredet for alvorlige sykdommer. Blinde hadde fått synet tilbake, lamme gikk, besatte ble satt i frihet. De ble interessert i å møte denne munken, men ingen visste hvem han var. Noen tipset dem om å besøke en munk, som levde i en eneboerhytte inne i skogen, noen mil fra hjemstedet deres. Det var den eneste munken de visste om. De fant fram til denne munken, som levde i svært enkle kår. Han tok velvillig i mot dem, og de tre kvinnene spurte om han hadde hørt om denne munken som hadde vært redskap til så mange menneskers helbredelse. De ville så gjerne treffe ham, for dette måtte jo være et storslagent menneske. Og så ville det vært spennende å møte noen som kunne helbrede, kanskje han til og med kunne si dem noe om deres framtid. Uansett ville de gjerne treffe ham. De hadde også tatt med seg gaver, og ville gjerne få overrekke ham disse. Om munken kjente ham, og visste hvor han bodde?

- Jo, jeg har hørt om ham, svarte munken. - Men han er bare et enkelt menneske. Han har ikke noe å skryte av. Han er en stor synder, og slett ikke noe menneske dere bør oppsøke. Hold dere unna slike, la ham være i fred. Gå til presten i menigheten hvor dere hører til, det er mye bedre. Han kan be for dere, og Jesus kan helbrede.Det går mange slags rykter om denne munken, og mange av dem er sikkert sanne. Som sagt, han er en elendig synder.

De tre kvinnene fikk ikke denne munken til å røpe hvor munken med helbredelsens nådegave bodde. Dermed dro de skuffet bort. Men de kunne ikke glemme denne munken, som hadde helbredelsens nådegave. Så i ukene som fulgte, spurte de den ene, så den andre, og til slutt traff de en, som visste hvem denne munken var, og hvor han bodde. Han kunne fortelle at han bodde i svært enkle kår, i en eneboerhytte inne i skogen, noen mil fra der hvor de bodde. Da innså de tre kvinnene at det var den samme munken de hadde truffet!

Denne historien forteller mye om den ydmykhet som finnes blant ortodokse kristne, og den viser oss at alle nådegaver, ikke tilhører oss eller har noe med oss å gjøre. De er nådeGAVER. For denne munken var det aller viktigst å peke på Jesus, og gi Ham all ære! Noe å lære for oss, dette. Henlede oppmerksomheten bort fra oss, og på Jesus! Ikke minst er dette viktig i en tid, hvor enkelte kristne opphøyes til noe stort, og om man kommer i berøring med dem, da vil det skje både det ene og det andre mirakel. Man dyrker det ene navnet etter det andre, men det er bare Jesus som fortjener og skal ha all ære, lov og pris!

Lev livet mens du kan 100 prosent

Det er veldig vanskelig å akseptere en tidlig død. Når venner dør som er 70, 80 eller 90 år gamle, kan vi være i dyp sorg og savne dem veldig mye, men vi er takknemlige for at de fikk leve lenge. Men når en tenåring, en ung voksen eller en person som er på høyden av sin karriere dør, så kjenner vi at vi at en protest stiger opp fra dypet av våre hjerter. "Hvorfor? Hvorfor så tidlig? Hvorfor så ung? Det er ikke rettferdig!"

Men langt viktigere enn kvantiteten av våre år, er kvaliteten på våre liv. Jesus døde ung. Den Hellige Frans av Assisi døde ung. Den hellige Therese av Lisieux døde ung. Martin Luther King jr døde ung. Vi vet ikke hvor lenge vi skal leve, men dette at vi ikke vet kaller oss til å leve hver dag, hver uke, hvert år av våre liv til det ytterste potensiale. (Henri Nouwen)

Verdien av å vente på Herren

"Alt som ikke er evig, er for evig ubrukelig", skal C.S. Lewis ha sagt. En kristen kommer ikke til Gud for å få råd. Han er kommet for å søke Guds vilje, og når han kjenner den, har han egentlig ikke noe annet valg enn å følge den. I hvert fall ikke om Jesus er Herre i hans liv. Gud forlanger kanskje en høyere betaling enn det vi er villig til å betale - det kan nemlig koste alt. Enhver som oppriktig søker og ønsker å gjøre Guds vilje, vil bli bedt om å fornekte seg selv. Det er Jesu egne ord. "Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til verderlag for sin sjel?" (Matt 16,24-26) Å be om Guds ledelse er å ta et valg, og til det trenger vi tro. Men det er ikke snakk om en tro som sier: "Hvis jeg liker det, så gjør jeg det." Det er en tro som er sterk nok til å vente på Guds lønningsdag, og som tror at lønnen er verdt ventetiden og det offer den krever. Vår bønn om ledelse begynner med dette ene: Jeg stoler på Deg! Da er det nødvendig med overgivelse. Da sier vi ikke lenger: "Hvis jeg stoler på Ham, så vil Han gi meg dette", men "Jeg stoler på Ham. La Ham gi meg eller ikke gi meg det Han måtte ønske."

Jeg er i en ventetid for øyeblikket. Jeg holder på å lære noe nytt om dette å vente på Herren, og sette min lit til Ham alene. Jeg lytter etter Guds stemme, og søker å finne Guds vilje for veivalg jeg er nødt til å ta. Veivalg som nødvendigvis vil føre til konsekvenser, både for levd liv for meg selv, og for min tjeneste.

På bloggen fremover vil jeg forsøke å dele med deg noen av det jeg har lært om dette å vente på Herren. Det er vanskelig å vente på grunn av menneskelig press om at vi må handle, men vi må lære oss leksen som består i at Gud er bedre på å gjøre ting enn det vi er! Abraham ventet i 85 år på å få Isak. Jakob ventet i 14 år på å få Rakel. I 17 år ventet Josef på at drømmen han hadde om at brødrene hans skulle komme å bøye seg for ham, skulle gå i oppfyllelse. Kirken har ventet i 2000 år på at Jesus skal komme igjen. Hvorfor må vi vente? En ting er i hvert fall sikkert: Gud vil gjøre mer for oss enn vi aner eller drømmer om. Han venter på at forandringer skal skje i mitt liv. Å vente er ikke latskap, det er å bevege seg når Gud gir klarsignal. Å vente på Gud er faktisk mye vanskeligere enn å handle og sette i gang med ting. Setter vi i gang med ting, tilfredstiller vi kjødet, men ikke Gud. Å vente på Gud, er å vente på hva som er Guds vilje, og Guds tid, og så gjøre det.

Levende tro på Den levende Kristus

Verden av i dag tørster etter å se levende tro på personen Jesus Kristus; ikke bare høre om Ham, men å leve denne troen ut. Så mange bøker forteller om Kristus, så mange forkynner om Kristus, men så få mennesker lever og taler med Kristus. Vår tro på Kristus vil forbli kraftløs om vi ikke møter Ham ansikt til ansikt, inne i oss selv. Hvert møte med Ham er en bønn om fornyelse.

Troens fakta er like sterkt grunnfestet som Gud selv. Men vår erfaring bare forsterker dens klarhet og kaster den inn i et skarpere relief, for Gud er i sannhet åpenbart i sine hellige. Så vi kjenner Gud, og vil kjenne Ham i proposjon til de helliges erfaringer, disse som frykter Ham gjennom århundrenes løp. Men selv om de helliges erfaringer av troen kaster lys på kunnskapens vei som ligger foran oss, så kan denne ikke på noen måte forsyne oss med levende tro, uten at denne springer ut fra selve dybdene i vår egen erfaring og i våre egne liv. Den Hellige Ånd tar hver eneste dag det som er Kristus og gir det til oss. Livet i Kristus er derfor handling, erfaring, fornyelse og en uendelig vekst i Ånden.

(Den koptiske munken og klosterfornyeren Matteus den fattige eller fader Matta El-Meskeen som han også kalles. Oversatt fra boken: Orthodox Prayer life.St. Vladimir's Seminary Press 2003. Denne boken er igjen en oversettelse fra koptisk, en oversettelse gjort i klostret St. Macarius the Great i Wadi El-Natroun, Egypt)

Å slappe av i Herrens nærvær

Her følger del tre om kroppen vår som et tempel for Den Hellige Ånd. Gud har skapt oss på en slik fantastisk måte. Lever vi på en gal måte, blir kroppen vår anspent. Når vi lærer å avspenne oss, så åpner også sjelen seg. Kroppens avspenning gir fred og ro i sjelen. En erfaring mange gjør er at det nesten er umulig å være sint, eller for den saks skyld bekymret, når kroppen vår er helt avspent. "En avslappet kropp kan bli som et fredens kappe som omslutter oss og beskytter oss mot alt det som før forårsaket uro," skriver karmelittmunken Wilfrid Stinissen. Nå finnes det mange ulike måter å avspenne en spent kropp på. Jeg skal ikke gi råd i så måte. Men noe av det som avspenner meg er å bruke Jesusbønnen. Denne enkle, eldgamle bønnetradisjonen, hvor man gjentar den enkle bønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder." Jeg ber den på ulike måter. Blant annet hender det jeg legger meg på gulvet, med en god pute under hodet, og så ber jeg Jesusbønnen med inn og ut pust. Du kan foreksempel gjøre det slik:

Trekk pusten når du sier: "Herre Jesus (Kristus)", pust ut i det du sier: "forbarm deg over meg." Eller: "Herre" (innpust), "Jesus" (utpust), "forbarm deg (innpust), "over meg" (utpust).

Hensikten med dette er at samspillet mellom åndedrett og ord gjør at Jesusbønnen vil bli like naturlig for deg som å puste. Men denne enkle måten å be Jesusbønnen på har en sideeeffekt. Man roer samtidig ned kroppen, man kommer lettere i en stilling av fred og harmoni. Kroppen deltar naturlig i bønnen og gir den ekstra rikdom.

Jeg har beskrevet dette i boken min "Ved stille vann. Gudslengsel og hvile i en travel hverdag." Der beskriver jeg også en annen avspenningsmetode, utviklet av en hollandsk misjonær som heter Jim Borst. I denne metoden finnes det 12 ulike steg man benytter seg av når man har en stille stund. De tre handler om avslappning og stillhet, så man blir klar over Guds nærvær. Jeg tar med det første steget her for å illustrere det vi samtaler med hverandre om idag:

Vi starter altså vår søken etter Guds nærhet med hvile. Denne bønnen innebærer en søken etter fred og ro. Vi søker å møte Sabbatens Herre på Hans hvileplass dypt inne i oss og gi Ham vårt livs tilbedelse, når vi hviler og slapper av i Hans nærhet. En hovedoppgave når vi begynner å be er å slippe spenninger, og roe oss ned og akseptere Hans vilje, overlate oss til Ham i tro slik at stormer kan stilles i ro på Hans ord. Vi blir våkne og oppmerksomme. Ikke gjennom noen kraftanstrengelse, men gjennom varsomt å slippe tak på alle spenninger, opphisselse, uro, bekymringer og selvmedlidenhetens plage. Når alt dette forlater oss blir vi oppmerksomme på Herren, vi blir bevisst Hans nærvær, som er utgangspunktet til all fred og styrke. Under bønnens første stadium sitter vi altså bare ned og slapper av. Slipp sakte og bevisst tak i all spenning. Søk varsomt å bli klar over Guds umiddelbare og personlige nærvær.

Kroppen vår - et tempel for Den Hellige Ånd

Jeg fortsetter der hvor jeg slapp i går, og deler noen flere tanker med dere, om kroppen vår. Kroppen har hatt et dårlig rykte i den tradisjonelle åndelige litteraturen, og leser man nyere såkalt "troslitteratur" støter man på noe av det samme synet. En anser at ånden står i motsetning til sjelen og kroppen. For de som står for dette synet, betyr da et åndelig liv at man tar avstand fra alt kroppslig og alle kroppens behov, og at alt som har med ånd å gjøre, er da noe som anses mer åndelig og viktig, enn sjelens og kroppens behov. Men det himmelske livet utelukker da ikke at vi har en kropp. Tvert imot sier Bibelen at kroppen vår er et hellig tempel, hvor Den Hellige Ånd bor. "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (1.Kor 6,19-20. Oversettelsen av 2005) Det er kroppen vår som gjør at vi kan falle ned på våre knær, eller vi kan danse. Gud har ikke noe imot kroppen. Han selv har jo en kropp. I Hebr 10,5 kan vi lese: "Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden: Slaktoffer og offergave ville du ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg..." Så helt har Gud identifisert seg med oss mennesker, at Han er blitt kropp! Ikke bare har Han en kropp nå, men Han er også en kropp. Og fordi Han har en kropp lærer Han den glede og smerte å kjenne som hører til en kroppslig tilværelse. Herren Jesus brukte sin kropp for å fullbyrde sitt kall. Han vandret og hvilte, jublet og gråt, led og døde. Han gir seg selv ved at kroppen Hans sprikres fast til et kors, og denne kroppen Han har ofret, gjør Han til mat for oss i nattverden. Det er så stort for meg å tenke på at den kroppen jeg kommer til å ha i himmelen, er ikke en annen kropp - selv om den kommer til å være uten sykdom - men i en viss grad, er det den samme jeg har nå. Den tomme graven og de sårmerkene Jesus viste sine disipler etter oppstandelsen, tyder jo på at Hans forherligede kropp ikke er en annen enn hans jordiske kropp. Men den jordiske kroppen vår vil bli forvandlet, slik Paulus beskriver det i Fil 3,21: "Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten." Apostelen Paulus skriver også om dette i det første brevet han skriver til forsamlingen i Korint. Han vier oppstandelsen et helt kapitel. Der skriver han: "Det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har en glans, de jordiske en annen. En glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, en stjerne skiller seg fra en annen i glans. Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft..... På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde..." (1.Kor 15,40-43 samt 49)

I dag har jeg virkelig kjent hvor skrøpelig min kropp er. I formiddag preket jeg over dagens tekst i Toten Frikirke på Raufoss. Jeg er så glad for å bli spurt om å tale i denne menigheten, for jeg trives så godt blant medlemmene der. Lovsangen er så nydelig, det er stor åpenhet om Ordets forkynnelse. I dag var det også spesielt hyggelig å være der, for mange av medlemmene i Raufoss Baptistkirke, hvor jeg har vært pastor, hadde funnet veien hit. De har sin gudstjeneste i kveld. Det var så godt og oppmuntrende og se alle disse gode vennene igjen! Noen av dem satte seg også ved min side, hvilket jeg satte stor pris på! Takk skal dere ha for at dere velsignet meg slik med deres blott nærvær! Men mens jeg stod der og delte Guds ord, kjente jeg på avmakten, på hvor uendelig sliten jeg er, og skjelvingene klarte jeg å skjule ved å bevege meg en del. De var likevel så ubehagelige at det av og til var vanskelig å stå. Men hvilken glede det er å kunne dele Guds ord! Gi videre det en har fått. I dag er spørsmålene mine mange, om hva denne skjelvingen er for noe. Men midt oppe i det hele fryder jeg meg i Gud, jeg fryder meg over at Han har gitt meg denne kroppen, og med hele meg ønsker jeg bare en ting: At hele meg skal tilbe Herren vår Gud. Tenk hvilken fantastisk Far vi har. Jeg tar noen dansetrinn, rekker hendene i været, og sier: Takk pappa. Takk at jeg får være din. Ta imot min lovsang og min tilbedelse.

Hildegard av Bingen (1198-1178) er et eksempel på en mystiker som viet kroppen oppmerksomhet. At hun var lege, er vel også en naturlig forklaring på det, men ikke det alene. Leser man skriftene hennes støter man på begrepet "viriditas". Det betyr egentlig "frodig grønt", men Hildehard av Bingen brukte dette ordet i overført betydning: Livskraft, vitalitet, indre utstråling, ungdommelighet. Alt som lever kjennetegnes av "viriditas", mente hun, i den grad det virkelig lever. Motsetningen til "viriditas" er "ariditas", som ikke bare er synonymt med mørke i naturen. Det anvender hun også for å beskrive det uttørkede og forherdede hjertet. Hildegard av Bingen ser på dette at mennesket har en kropp som noe dyrebart, noe en skal ta ansvar for. For uten kropp er en ikke et "helt" menneske. Det begrepet Hildegard bruker er at menneskets opprinnelige tilstand er det hun kaller "der lichterfüllte Leib", som kan oversettes med "den gjennomlyste kroppen". Og det er til denne tilstanden vi må vende tilbake til. Vår kropp må igjen preges av "viriditas". Den må gjenvinne sin energi og sin indre utstråling. Til dette trens det "discretio", som kan oversettes med måtehold. En må finne det riktige forholdet mellom arbeid og hvile, mellom aktivt og kontemplativt liv.

Alle mine kilder er i deg

Jeg er opptatt av kropp for tiden! Av Kristi kropp, og dette at våre kropper er et tempel for Den Hellige Ånd. Bibelen beskriver ulike bønnestillinger. I boken min "Å leve i bønn", har jeg beskrevet syv ulike bønnestillinger som Bibelen beskriver. Nå holder jeg på å lese en bok som er skrevet av fader Gabriel Bunge, en benediktinermunk som har levd som eneboer i Sveits siden 1980. I et kapitel i boken sin, tar også fader Gabriel for seg disse syv bønnestillingene, og viser hvordan disse er blitt sett på og praktisert av de tidligere kirke- og ørkenfedrene. Det er veldig interessant. Boken heter forøvrig: "Earthen Vessels. The practice of personal prayer according to the patristic tradition." Bønnestillingene jeg omtaler i min bok er: Sittende, knelende, bøyd til jorden, stående, stående ved opprakte hender, gående og liggende med ansiktet mot jorden. Men det er en ting jeg bare så vidt har berørt i min bok, og det er dansen. Dans som bønn. Bildet som følger bloggen i dag heter: "Dans i herlighetsskygen." Da jeg var en av hovedtalerne på den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland i fjor, møtte jeg ekteparet Lynda og Alan Andrews, som senere er blitt mine gode venner. Det som fascinerte meg med Alan, var at han danset så vakkert under lovprisningen. Det var ikke bare vakkert, det var en tilbedelse bare det å se på ham. Tårene mine kom, og jeg gav meg hen i tilbedelsen av den tre ganger hellige Gud. Jeg skulle ønske jeg kunne bruke kroppen min slik Alan kan. Mine bevegelser er klossete, tunge. Jeg våget ikke å gjøre det samme som Alan, og noen andre menn gjorde, kaste meg ut i dansen. Jeg ble stående. Alan's bevegelser var smidige, grasiøse, beskrivende, hengivende.

I går ble jeg sittende å lese Salme 87,7: "Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i deg." Jeg ber om at jeg skal kunne si det samme! At jeg kan bruke kroppen min, og se på den, som et hellig tempel, og la den også uttrykke tilbedelse til Gud. Jeg ser på meg selv og fortviler litt disse dagene. Kronisk sykdom, og en hittil uidentifiserbar sykdom, gjør noe med den. Jeg skjelver slik i perioder, har sterke smerter i skjellettet, som om man skullle ha tannpine, er ustø og musklene blir så stive, at min sønn og min kone må massere meg, slik at musklene skal bli mykere, og jeg får mindre smerter. Så tenker jeg: Jeg får likevel tilbe Herren, med denne kroppen jeg har fått, og jeg ber om at Herren må ta imot mitt offer: ufullkommnent, så svakt som det er, alle disse stive bevegelsene - om de bare kunne prise Herren! Om jeg bare kunne si: Alt som i meg er, skal love Herren. Jeg kjenner tårene kommer nå, mens disse linjene skrives. Det er tårer i takknemlighet for å leve, og for at Gud er så god.

Ørkenens dragningskraft

Fra midten av 200-tallet skjer det forunderlige ting i Egyptens ørkener. I store antall begynner mennesker å søke ut i sanddynene for å finne stillhet, og søke Gud. Helt fra kristendommens begynnelse har ørkenen utøvet sin helt spesielle dragningskraft på mennesker. Evangeliene forteller om hvordan døperen Johannes slår seg ned i Juda ørken og lever av gresshopper og vill honning, den mat som ørkenen gav. I store antall begynner mennesker å søke ut til denne eremitten, fordi de forstår at han har med Den levende Gud å gjøre. Til ham kom også Jesus for å bli døpt, før Han begynner sin virksomhet. Selv om evangeliene forteller oss at Jesus først og fremst fremtrer i bebodde områder, leser vi også om at ørkenen heller ikke var fremmed for Ham. Rett etter sin dåp tilbringer Han 40 dager i ørkenen, og på samme måte som ørkenfedrene på et senere tidspunkt, opplevde Jesus de fristelser som hører sammen med ørkenlivets faste, ensomhet og avskildthet. Også i andre sammenhenger forteller evangeliene oss at Jesus vendte tilbake til ørkenen, når Han ville tilbringe tid i ensomhet.

Hva er det med disse menneskene som søker ut i ørkenen og ødemarkene, som har hatt og har slik dragningskraft på mange av oss? Kanskje først og fremst på grunn av disse menneskenes erfaring av Gud. Det er sagt at "ørkenens visdom underviser snarere enn den forkynner." Med andre ord, den visdom som disse menneskene har tilegnet seg, den autoritet de representerer, henter de ikke fra det teoretiske planet, uten fra det selvopplevde. Vi snakker om en gruppe mennesker som helt fanges og oppslukes av sin erfaring av Gud, som en fullkommen virkelighet, de er kompromissløse i sin lengsel etter å bli ett med denne virkeligheten.

Ørkenens lærere var på en påfallende måte individer. De elsket ensomheten og stillheten, og søkte den. Men de var også personer som inngikk i et nettverk av realistiske relasjoner i et kollektivt fellesskap. Når de begynte å forlate byene og landsbyene i Nildeltaets bebodde områder, for til en begynnelse å slå seg ned i de ugjestmilde såkalte "ytre ørknene", var årsaken til dette i hovedsak forfølgelsen av de kristne som oppsto under keiser Decius. Men når forfølgelsene opphørte, ble munkene igjen. Nå begynte de å trenge inn i den "riktige ørkenen", som de kalte den. De søkte seg lengre ut i ørkenen for å komme seg unna den berømmelse som snart innhentet dem. Det er nemlig et fenomen dette, at når mennesker trekker seg tilbake og lever med Gud i ensomhet og stillhet, så blir de attraktive for andre, som også søker Gud og disse menneskene følger etter dem for å lære av dem.

De som søkte Gud i ensomheten i ørkenen ble flere og flere. De fulgte etter sine legendariske forgjengere, foreksempel den hellige Antonius, og trengte lengre og lengre inn i ørkenen og grunnla eneboersentre i Nitria, Kellia og Sketis. På slutten av 300 tallet fantes det 5000 bare i Nitria, og 600 i det enda mer avsidesliggende Kellia. Hit kom også pilegrimer, turister, mennesker som lengtet etter Gud, og en del spottere som bare hadde til hensikt å drive gjøn med disse menneskene. Andre satte seg ned ved føttene til disse munkene for å lære, og føre den åndelige arven videre. En av disse besøkende, som stanset i 20 år, var en ung mann fra våre dagers Romania som hetter Johannes Cassianus. På begynnelsen av 400-tallet kom han tilbake til Europa og grunnla et klosterfellesskap for menn og kvinner i Marseilles. Ørkenklostrets ideal hadde da allerede nådd Irlands kyster. Takket være, blant annet Johannes Cassianus, har vi bevart en god del av det disse menneskene skrev ned av sine erfaringer med Gud. Cassianus skrev et stort bokverk som heter Samtaler med fedrene. En generasjon senere anbefaler den hellige Benediktus, som selv hadde startet sitt klosterliv etter modell fra ørkenen, i sin ordensregel at Samtaler med fedrene skulle leses hver dag ved måltidene. Steg for steg ser vi at den visdom ørkenfedrene representerer trenger seg dypt inn i det vesterlandske samfunnets tankeverden og kultur, ja den berører mennesker den dag i dag, i det Herrens år 2006, på en dyp og forvandlende måte!

Hvem som er velsignet

Jeg har skrevet om Elder Paisios (1924-1994) på bloggen min tidligere. Han var en av de mest elskede og ærede åndelige veilederne innenfor den gresk ortodokse kirke i vår tid. Han levde som munk i den monastiske republikken Mount Athos i Hellas, men grunnla også klostret Den Hellige Johannes Teologen i Souroti i Tessaloniki. Her følger noe som den åndelige veilederen Paisios har skrevet, som jeg tror flere av bloggens lesere vil bli velsignet av:

1. Velsignet er de som elsker Kristus mer enn alle verdslige ting, som lever langt borte fra verden og nær Gud, med himmelsk glede over sitt jordeliv.

2. Velsignet er de som klarer å leve ubemerket og som streber etter hellighet, og som ikke engang oppnår et lite navn for dem selv.

3. Velsignet er de som makter å opptre som en dåre, og på denne måten beskytter sin åndelige rikdom.

4. Velsignet er de som ikke forkynner evangeliet med ord, men som lever det og forkynner det med stillhet, med Guds nåde, som røper hvem de er.

5. Velsignet er de som fryder seg når de blir urettferdig anklaget, mer enn når de er rettelig talt vel om for deres hellige liv. Dette er tegnene på hellighet, ikke i den tørre utøvelsen av deres kroppslige askese og ikke i det store antall prøvelser, som, når de ikke er utøvet i ydmykhet og som har som mål å legge av det gamle menneske, bare skaper illusjoner.

(Oversatt etter Epistles av Elder Paisios of Mount Athos. (C) Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen)

Tårenes bønn

Gregor av Nyssa sa dette om den hellige Efraim: "Når jeg begynner å tenke på hans tårefloder gråter jeg selv, for det er nesten umulig å ta seg tørrøyd gjennom hans tårers hav. Det finnes verken dag eller natt da ikke hans vakre øyne synes å være badet i tårer." Om Jesu bønneliv heter det: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt strik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt." (Hebr 5,7) Det finnes noe som kalles tårenes bønn. Det er Den Hellige Ånd, som bor i deg, som ber. Paulus taler om denne dype bønnens erfaring i Rom 8,26: "Men her kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord." Dette er tårenes bønn. Du kjenner det av og til kommer over deg, tårene som begynner å renne. Kanskje tenker du: Nå er jeg deprimert, eller du tenker at dette, er bare et vemod, "mandag morrå blues", men det er da du går glipp av det Herren vil gjøre gjennom deg! La bare tårene renne. Lytt til Den Hellige Ånd. Kanskje det ikke er ord du hører, bare en smerte, en sterk sorg som overmanner deg. Husk du er et tempel for Den Hellige Ånd. La Han be gjennom deg! Bli en kanal som Han kan bruke. Hør hva Guds ord har å si inn i denne situasjonen:

"Mitt indre, mitt indre! Jeg skjelver av angst! Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte bruser i meg, jeg kan ikke tie! For basunlyd, krigsskrik har du hørt min sjel!" (Jer 4,19). Hva er det som kan utløse en sin nød i vår ånd? Kan det være dette syn som Gudsmannen så? "Rop av hjertet til Herren! Du Sions datteers mur! La tårene renne som bekker dag og natt, unn deg ingen hvile, la ikke ditt hjerte ha ro! Stå opp, rop høyt om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som faller om av sult på alle gatehjørner!" (Klag 2,18-19) Har Herren kalt deg inn i forbønnens tjeneste, så vil du bli grepet av nøden rundt deg. Herren vil ved sin Ånd gi deg Kristi medlidenhet. Da Herren selv så ut over Jerusalem, gråt Han. Slik vil du gripes, slik vil tårene renne hos deg, når Herren åpner dine øyne og du får se verden slik Frelseren selv ser den, fra Hans plass ved Faderens høyre hånd. Han lever der for å gå i forbønn for oss, med tårer.

(Noen av de bildene som brukes på bloggen her, blant annet dette er tegnet av en 11 år gammel jente! Hun har en profetisk gave til å tegne og male)

Jesu skjulte hverdagslige liv

Jesus levde mesteparten av sitt liv i det skjulte. Han levde sammen med sine foreldre i Nasaret "Så gikk han med dem og kom til Nasaret, og han var lydig mot dem... Og Jesus gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker." (Luk 2,51-52) Når vi tenker på Jesus så tenker vi mest på Hans ord, mirakler og lidelse, død og oppstandelse. Men vi skulle aldri glemme at før dette, så levde Jesus et enkelt, bortgjemt liv i en liten by, langt borte fra betydningsfulle mennesker, store byer og viktige begivenheter.

Jesu skjulte liv er viktig for vår egen åndelige vandring. Hvis vi ønsker å etterfølge Jesus i ord og handling, i tjeneste for Hans kongerike, så må vi først og fremst strebe etter å følge etter Jesus i Hans enkle, hverdagslige og svært ordinære skjulte liv.

(Henri Nouwen, katolsk prest og forfatter. Meget anerkjent foreleser ved kjente amerikanske universitet, som valgte å bruke de siste årene av sitt liv som prest for en kommunitet bestående av psykisk utviklingshemmede.)

Å leve enkelt slik at andre ganske enkelt kan få leve

Jeg har tidligere vært inne på Ray Simpsons undervisning på Korsvei i sommer. Et av bibelordene han brukte har surret rundt i hodet mitt siden. Plutselig har en setning fra Hebr 12,2 begynt å leve sitt eget liv i meg: "Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, OG synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss." Når jeg har lest, og prekt over, dette ordet før, så er det setningen "synden som henger så fast ved oss," jeg har stanset ved. Og "det som tynger" har jeg tenkt på som syndens konsekvenser eller våre bekymringer. Jeg har ikke tenkt på dette i sammenheng med at "alt som tynger", også kan bety våre eiendeler, alt det vi har å ta vare på, og som selvsagt fører til bekymringer. Vår familie har for mange år siden, tatt konsekvensen av at vi har ønsket å leve et enkelt liv. Derfor har vi de siste årene kjøpt nesten alle våre klær brukt. Organisasjonen "Ny start i Øst", som driver mange gjenbruksbutikker i området rundt Mjøsa, og skaffer inntekter til barnehjem, skoler, tiltak for funksjonshemmede, evangelisering etc, selger gode brukte klær til en svært rimelig penge. Det jeg står og går i, er derfor stort sett brukte ting. Det frigjør midler til andre som trenger dem i sin nød. Nå blir det ytterlige aktuelt å leve enkelt. I går fikk jeg beskjed om at jeg mister nesten 6000 kroner, av rehabiliteringspengene jeg får fra Trygdekontoret, på grunn av min sykdom. Det betyr at de 10.000 vi får derfra dekker husleie og lån, punktum. Nå blir det enda mer meningsfullt å be: Gud gi oss i dag vårt daglige brød, når du nesten ikke har penger til å kjøpe det. Men Gud skuffer ingen av sine, men sørger for dem. Det har vi erfart så mange ganger, så vi får nok mat å spise også. Og vi får rik anledning til å leve enkelt og forenkle ting.

"Mindre er mer", sa Robert Browning. I går skrev jeg om klostervekkelsen, og en av de tingene som kjennetegner denne radikale livsveien, er jo nettopp et enkelt liv. De fleste klostre tilkjemper jo en eller annen form for felles eiendom, akkurat som de første kristne gjorde: "Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles." (Apgj 2,44)

Fra første begynnelse har, for eksempel den fransiskanske bevegelsen, etterfølgerne av Frans av Assisi, tillempet en form for enkelhet som de har kalt den "frikostige livsholdningen." Denne livsholdningen henter sin inspirasjon fra Jesu måte å sende sine disipler ut i verden på: De skulle ikke ta med seg gull, sølv, kopper, vesker, klesskift, sandaler eller deres vandringsstav.

Frans av Assisi, ble av en av sine biografer beskrevet som "et veldig rikt fattig menneske". Frans levde i andre halvdel av sitt liv med veldig få eiendeler. Fra første stund av hans kristne liv og frem til hans død var hans eneste eiendeler en munkekappe, et rep til å ha rundt midjen og et par bukser, og det nøyde han seg med. De som brydde seg om Frans gav ham hele tiden klær for at han ikke skulle fryse i det kalde været, men det var forgjeves. Så snart Frans fikk se et menneske som trengte disse klærne, gav han dem videre til dem. En gang Frans gav en tigger noen klær sa han: "Vi fikk dem bare til låns, til vi fant noen som behøvde dem bedre enn vi." Når hans ordensbrødre klaget svarte Frans: "Den store Giveren Gud ser det slik at jeg stjeler, når jeg ikke gir det jeg har til noen som behøver det." Gjennom slike eksempler fremstod den dypere sannheten i budskapet til Frans om enkelhet tydelig: Å leve sitt liv selvopptatt, er ikke bare skadelig for en selv, men også for andre.

Jeg kjenner at ordene fra Hebreerbrevet og eksemplet til Frans av Assisi utfordrer meg skikkelig til å leve et enklere liv, og kvitte meg med "alt som tynger", slik at jeg uten hindringer kan leve det livet Gud har kalt meg til å leve. Jeg husker Edin Løvås sa en gang til meg: Nå skal jeg hjem og rydde i bokhyllene mine, og gi bort alle de bøkene jeg ikke trenger mer. Det er en start.

Oppdatering om situasjonen for baptistene i Nord-Israel

I ettermiddag mottok jeg en oppdatering fra våre kristne brødre og søstre i Nord-Israel, sammen med konkrete bønneemner. Bader Mansour i Sammenslutningen av Baptistkirker i Israel, skriver dette fra Nasaret i dag:

"Det er ikke lett å være arabisk kristen i Israel. Vi er en minoritet blant minoriteter. Sammenslutningen av Baptistkirker i Israel utgjør et fellesskap av 3000 mennesker, flesteparten av dem er arabere, som tjenestegjør i den nordlige delen av Israel. Dette fellesskapet av baptister ble grunnlagt i 1956, og besto da av bare tre kirker. I dag teller vi 20 menigheter. Et levende vitnesbyrd i det landet hvor Ordet ble kjød og levde i blant oss.

Menighetene i dette fellesskapet av baptistmenigheter hadde store håp for denne sommeren. Etter noen år med politisk uro, så vi frem til en tid med litt pusterom. I mange år var det slik at nesten ingen ville besøke dette området, og Kristi lokale legemet følte seg enda mer isolert. Denne sommeren skulle blitt så annerledes, med mange gjester som hadde sagt at de skulle komme. Et lovsangsteam fra Canada hadde datofestet å delta på en konferanse arrangert av Rama Maranatha Baptist Church, en gruppe fra England hadde planlagt å besøke Kana i Galilea for å hjelpe til med en sommerbibelskole der. En annen gruppe skulle komme hele den lange veien fra San Diego, for å hjelpe til med en sommerleir i Nasaret.

Siden krigen brøt ut mellom Israel og Libanon, midtveis i juli, har alt dette blitt avlyst, og menighetene våre har fokusert på å bringe legedom til alle de sårede menneskene rundt oss. Etter om lag en måneds krigshandlinger mellom Israel og Libanon så er menneskene her i Galilea helt utslitte. Mer enn 3000 raketter er blitt avfyrt mot nesten hver eneste by her i det nordlige Israel. 38 mennesker er blitt drept, 17 av dem arabere.

Siden kamphandlingene begynte har mange mennesker flyktet fra sine hjem, til tryggere omgivelser i det sentrale Israel. De bor på hotel, eller hos slektninger og venner. Mange arabiske borgere har funnet et tilfluktsted i det nedre Galilea, flest i Nasaret, som er antatt å være tryggere. Nasaret er for tiden den største arabiske byen i Israel med rundt 70.000 innbyggere, en tredjedel av dem er kristne. Men selv Nasaret er truffet av raketter, og to små barn er drept. Vi ble reddet fra den helt store katastrofen da en rakett falt bare 10 meter fra en bensinstasjon, midt de det overbefolkede sentrumsområdet.

Folket i Nord-Israel har lidd svært mye i denne krigen. Folk som ikke har noen andre muligheter er fanget i sine hjem, og bruker mesteparten av tiden i bomberom, eller løper til og fra slike tilfluktsrom flere ganger om dagen, når sirerene begynner å ule. Den israelske regjeringen har sendt ut noen lovforordninger som gir en viss kompenasjon til enkeltpersoner eller forretningsvirksomhet, men krigens virkelighet gjør at mange faller utenom. I menighetene i vår sammenslutning, finnes det mennesker med store vanskeligheter, fordi de har mistet sine jobber.

"Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,37-39)

Forbønnsemner

For ledere i Israel og Libanon at de må få mot til å stanse krigen og lede deres nasjoner til en bedre fremtid.

For ledere i USA og Frankrike og andre av verdens nasjoner til å hjelpe til å oppnå en våpenhvile - at røsten til de som vil skape fred vil høres klarere.

For alle de som lider i Libanon, alle de som har mistet sine kjære, alle de sårede og alle de som har mistet sine hjem.

For alle de som lider i Israel: Jøder, muslimer og kristne, som har mistet sine kjære, og sine hjem.

For de som lider i Gaza. Mer enn 100 mennesker er drept i Gaza området siden krigen i Libanon startet.

Be for alle baptistene i Libanon, at de må nå ut til menneskene i Libanon med et budskap merket av medlidenhet og kjærlighet.

For pastorene i baptistmenighetene i Israel, slik at de kan oppmuntre sine menigheter og for åpne dører til å nå ut med De gode nyhetene i denne tiden.

For barna i menighetene - mange av dem lever i konstant frykt, at de vil vokse opp og glede seg over barndommen i en verden av mindre hat.

For alle misjonsorganisasjoner og enkeltpersoner rundt om i verden som hjelper i barmhjertighetsarbeid i Israel og Libanon.

For Kristi legeme i hele Israel, både arabere og messianske jøder. Om enhet slik at de kan presentere Kristus midt i all lidelse."

(C) Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen. Til fri benyttelse i andre medier, men da skal følgende oppgis: Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen. http://www.bjornolav.blogspot.com/

En ny klostervekkelse

Interessen for kloster- og eneboerliv er økende. "The New Monasticism" var temaet for en artikkelserie nylig i det evangelikale tidsskriftet Christianity Today. Her kan man lese om hvordan nye kommuniteter vokser opp over hele USA, og er på vei til å spille en viktig rolle i kristenheten. Bakom dette fenomenet ligger en gjenoppdagelse av evangeliets radikalitet. Mange har også gått lei av en del av det som er toneangivende i nåtidig kristendom, som egentlig bare er et speilbilde av den moderne underholdningskulturen. I Norge vender ikke bare mange seg til kloster og retreatsteder for å få drahjelp for sin egen gudslengsel. Flere opplever også solitære kallelser, og lengter etter å leve i avsondrethet, enten i perioder eller permanent. Vårt eget fellesskap for solitære mennesker, Poustinia, har kontakt med flere slike og er åpent for flere medlemmer. De kan henvende seg direkte til oss: bolahans@online.no Nylig ble cistersienserklostret på Tautra åpnet, og vil få stor betydning, ikke bare for den landsdelen, men for hele Norge.

I mer enn 1000 år, fra 300-tallet og framover, skjedde stort sett all fornyelse i kirken med utgangspunkt i klostrene. Her fantes evangeliets salt og lys. Her ble bønnens flamme holdt levende dag og natt. Hit kom mennesker for å få åndelig veiledning. Her ble bøker skrevet og kopiert, og her ble det levd et liv i radikalitet og hengivelse, som førte til at hele samfunn ble forandret. I dag skjer det en sterk fornyelse innen kristenheten som har sine røtter fra de koptiske klostrene i Egypt. Dette er en svært spennende utvikling, som også begynner å få betydning for Norge. Jeg snakker til stadighet med mennesker som bærer på dype lengsler etter å leve et liv i full overgivelse til Jesus, i enkelhet og bønn. Det er inspirerende. Selv opplever jeg storheten og skjønnheten i det å trekke seg tilbake til bønnekoia mi, enten i kortere eller lengre perioder. Mange trenger hjelp til å komme i gang. Det er hva vi tilbyr gjennom Poustinia.

Satt fri til å leve - om skriftemålets velsignelser

I dag vil jeg skrive om noe som opptar meg mye, nemlig den velsignelsen som ligger i det personlige skriftemålet. Enkelte vil ha dette til å være noe katolsk, og dermed noe som ikke lenger hører med i en protestantisk, evangelikal sammenheng. Men det stemmer ikke. Skriftemålet er en hjelp til å finne sitt menneskeverd, så man igjen kan se, hvor verdifull man er i Guds øyne, se seg selv skapt i Hans bilde, så man kan si ja til seg selv og sitt liv. Skriftemålet innebærer, at de krefter som ble brukt på å skjule synd og fortie den, nå er frigjort til å bli brukt på å leve og tjene. Skriftemålet forløser krefter og energi. Har man for eksempel dyrket sitt eget sinne, og hatet et annet menneske og så har erkjent, bekjent og fått sin synd tilgitt, så er man satt fri til å dyrke mildhet og tilgivelse i stedet. Eller hvis man som følge av en synd har vendt seg innad mot seg selv, så er man ved tilgivelsen satt fri til på ny å vende seg ut mot verden. I skriftemålet åpner man seg helt for Kristus, Han som gjør alle ting nye.

Hva er så skriftemålet? Martin Luther gir oss dette svaret: "Skriftemålet omfatter to deler: For det første at man bekjenner syndene. For det andre, at man mottar absolusjonen eller tilgivelsen fra skriftefaren som fra Gud selv og ikke tviler på den, men tror fullt og fast, at syndene dermed er tilgitt av Gud i himmelen."

Det er viktig at vi ser vår synd. I den botssalmen jeg selv til stadighet ber, nemlig Salme 51 i Salmenes Bok, heter det: "For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet..." (verse 5-6a) Det er bare Den Hellige Ånd som kan overbevise oss om vår synd. Det er da også en av Åndens oppgaver. "Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd..." (Joh 16,8) Våre synder kan vi bekjenne for Gud alene, men ofte er det til stor hjelp å bekjenne dem for andre. Det er da også bibelsk! "Bekjenn derfor deres synder for hverandre, og be for hverandre, for at dere skal bli helbredet." (Jak 5,16)

Mens jeg var i Tyskland nylig gikk jeg til en amerikansk franiskanermunk og bekjente mine synder. Det var så befriende. Og når jeg hadde erkjent og bekjent min synd, fikk jeg høre disse fantastiske ordene: "Så tilsier jeg dine synders nådige forlatelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn." Da lettet byrden av den synd jeg bar på, og som Den Hellige Ånd på en så stillferdig måte lot meg få se i sitt lys. Jeg husker Edin Løvås fortalte en historie om seg selv, da han prekte¨på Fellesmøtene på Raufoss for en del år siden. Han hadde vært på sykehuset, og da han gikk forbi kontoret til sykehuspresten fikk han det for seg at han skulle gå inn. Edin hadde nemlig blitt minnet om en synd fra barndommen, som plaget ham slik. Han gikk inn til den unge presten, bekjente sin synd, mottok syndernes forlatelse. Så sa Edin: "Så gikk jeg så glad og lettet derfra!"

Jeg vil oppmuntre deg til å gå til skrifte. Finn deg en å skrifte for, en som har taushetsplikt. Som prest har jeg gjennom årenes løp mottatt mange til skriftemål, og selv går jeg regelmessig til skrifte. Det befrier meg til å leve!

De som lener seg til Jesu bryst

I dag har jeg lengtet så tilbake til nattverdfeiringen jeg var med på tidligere i år, på Nya Slottet Bjärka Säby. Det er, ikke bare et av årets høydepunkter så langt, men det er også en av de mest fortettede åndelige opplevelser jeg har tatt del i noensinne. Peter Halldorf har nylig skrevet om denne nattverdfeiringen, eller eukaristin som er det ordet som brukes på Bjärka Säby, og jeg vil så gjerne få dele den med bloggens lesere. Gode venner av meg her på Gjøvik planlegger en tur til Bjärka Säby senere i år, bare for å ta del i denne fantastiske nattverdgudstjenesten som varer i to timer. Eukaristifeiringen på Nya Slottet Bjärka Säby, som forøvrig eies av pinsemenigheten Sionforsamlingen i Linkjöping, er i vesentlige deler inspirert av Basileiosliturgien fra 300-tallet. Denne liturgien er oppkalt etter kirkefaderen og forsamlingslederen Basileios av Cesarea, slik som den i dag feires av den koptiske kirke. Her følger Peter Halldorfs artikkel:

På onsdagar undviker jag att resa bort. Den kvällen firar vi, året om, eukaristin i Övre salen i Nya Slottet Bjärka-Säby. Allt enligt den tidiga kyrkans sed, och hela dagen är en väntan. För mig är det varje veckas avgjorda höjdpunkt. När vi, vända mot öster, samlas runt det dukade bordet inandas vi himlen. Vi befinner oss i den nya tiden. Vi lutar oss mot Jesu bröst. Vår väntan har nått sin fullbordan. Ikonerna i rummet vittnar om de heligas närvaro. Tillsammans med trons folk, genom alla tider och över hela jorden, deltar vi i lovsången inför Guds tron. I Kristus är alla skiljemurar nedrivna. Himmel och jord omfamnar varandra, synligt och osynligt möts, den himmelska och den jordiska församlingen prisar tillsammans Gud. Genom den Helige Andes oerhörda kraft levandegörs allt detta för våra hjärtan när vi delar bröd och vin, Kristi sanna kropp och blod.

Efter några timmar, när allt bröd och vin förtärts, kärlen omsorgsfullt torkats rena, dukarna som omslutit Kristi kropp varsamt vikts ihop, stillnar vi några minuter och begrundar det oerhörda som förunnats oss. Någon uttalar ett tungotal, en annan tar emot ett helande. Någon delar en sång, en får en profetia. Till sist öppnar vi våra hjärtan för välsignelsen och sjunger, med de första lärjungarna, lovsången medan änglavattnet regnar över oss och vi lämnar Övre salen. När vi utanför dörren tar på oss våra skor och återvänder till vardagen, känner vi hur den värld i vilken vi lever på ett förunderligt sätt är upplyst av en annan värld. Det är denna andra värld vi har vidrört när vi firat den måltid som är de troendes väl förborgade hemlighet. Inte som en flykt från vår vardag. Beröringen får ljuset och glädjen att återvända till vardagen. Brödet som räcks oss är pilgrimens färdkost som stärker hoppet under vandringen mot målet. När vi återvänder från gudstjänsten vet vi varför livet är värt att leva: Guds rike har övervunnit mörkrets välde!

Det var inte underligt att nattvarden, eller eukaristin som den kallades – det grekiska ordet för tacksägelse – utgjorde den urkristna gudstjänstens brännpunkt. Här överflödade tacksamheten. Hur kunde det vara på annat sätt när man smakade på framtiden? Nattvarden är paradisets måltid, varje gång den firas föregrips Jesu ord till sina lärjungar: ”Ni skall få äta och dricka med mig i min Faders rike.” Vad som förenade de kristna övarallt var inte en gemensam idé eller formel. Det var en gemensam handling, som sträckte sig in i framtiden och under några förtätade ögonblick upphävde tiden. Den heliga måltiden utgjorde denna handling.När nattvarden blir en bisak i den kristna församlingen riskerar kyrkan att förlora sin pilgrimssjäl. Upplevelsen av främlingskap i den här världen avtar. Den som etablerar sig i tiden, för att här och nu göra sig ett namn, hastar snabbt över framtidens måltid. För vår eventuella framgång grips vi av samma övertro på argument och kampanjer som alla andra som brinner för sitt budskap.Men frågan är: Vad skänker den kristna församlingen dess attraktionskraft? Var är Jesu ansikte som mest avhöljt?

Som underhållare kan kyrkan inte konkurrera, även om vi gör tappra försök. Sammanblandning av religion och underhållning är vår tids stora synkretism. En styggelse som berövar oss vår bävan inför det heliga. Det finns bara en sak kyrkan är helt ensam om: en måltid som inte hör denna världen till. Här finns källan som aldrig sinar. Av denna måltid lever och lyser det folk som varken behöver reklam eller tevekanaler för att ”nå ut”. De som lutar sig mot Jesu bröst.Och när brisen från paradiset smeker en människas själ behövs inga brandtal för Guds rike. Något inom henne vill dit. Något inom henne vet att det är där hon hör hemma.

Keltisk spiritualitet og et enkelt liv

Grunnleggeren og lederen for St.Aiden og St.Hilda fellesskapet, den anglikanske presten Ray Simpson (bildet) på den hellige øya Lindisfarne, har vært på besøk i Norge. Jeg har hatt stor glede av å lese Simpsons mange bøker om keltisk spiritualitet, og har også hatt personlig kontakt med ham over en viss tid. Ray Simpson er en klok mann, og en god og trygg åndelig veileder. I år talte han på Korsvei stevnet på Risøya. Dessverre gjorde sykdom det umulig for meg å delta. Det er ved den nord-østlige kysten av Storbrittania at den hellige øya Lindisfarne befinner seg. Det er et fantastisk sted og man kan bare komme seg dit ut når tidevannet tillater det. St.Aiden og St.Hilda fellesskapet ble grunnlagt i 1994 av Simpson og seks andre. Det skjedde etter at Simpson besøkte Lindisfarne for første gang i 1988. Da åpenbarte Gud seg for den nå 66 år gamle anglikanske presten. Han beskriver det slik: "Stedet der jeg sto begynte å skjelve, og mitt indre ble snudd på hodet. Gud viste meg at han ikke ville at kristne skulle være oppdeøt i mange små bekker, men at vi i stedet skulle bli som en stor elv igjen."

Ray Simpson oppsøkte sin biskop, fortalte om opplevelsen, og med biskopens velsignelse sluttet han som prest, og grunnlag dette fellesskapet som er bygget på keltisk spiritualitet. Det var den hellige Aidan, som levde på 600-tallet, som grunnla et kloster på øya, og dette klosteret fikk ikke bare stor betydning i sin samtid, men helt frem til våre dager. Sammen med den omsorgsfulle og vise Hilda (614-680) er Den hellige Aidan det store forbildet for Aidan og Hilda fellesskapet. I dag drives de et retreat senter på Lindisfarne.

I et flott intervju med Ray Simpson i avisen Dagen i går snakker han blant annet om det å leve et enkelt liv, og Ray's synspunkter er absolutt vel verd å lytte til, og handle etter! For noe av det som særpreger Aidan og Hilda fellesskapet er en dyp forankring i skaperverket. Det er ganske naturlig siden de har sine røtter i keltisk spiritualitet. La oss lytte til den gode åndelige veilederen:

"10 minutter hver dag prøver vi å meditere over Guds under i skaperverket. Vi er også opptatt av økologiske matvarer, rettferdig handel, og å spare strøm. Vi går og sykler mye. Før vi setter oss inn i en bil eller et fly ber vi over det. Vi ruser ikke rundt som galninger, men reiser med ettertanke. Vi er klar over at Gud er såret over at planeten blir ødelagt. En naturlig følge av denne overbevisning er at vi lever enkle liv. Hver person følger sin egen samvittighet. Men vi lærer at alle må kvitte seg med alt som har skapt uorden i hjertet. Hebreerbrevet lærer at vi skal kvitte oss med ikke bare våre synder, men også med alt som tynger. Når noen gir oss noe, gir vi noe annet videre. Vi har ikke egendeler vi ikke trenger. Jeg, foreksempel, kvitter meg med alle klær jeg ikke bruker."

To fjell

Mandag ettermiddag tilbrakte vi sammen med gode venner av oss, Ellen og Arne Sky. De er bosatt store deler av året i Spania, men på sommeren bor de i sitt hus på Hadeland. Arne var sogneprest i Vardal på den tiden jeg ble en kristen i 1972, og fikk stor betydning for min åndelige utvikling. Hans dype Kristus sentrerte forkynnelse satte sitt preg på meg, og det er jeg ham dypt takknemlige for. I dag er Arne prest i Den Nordisk Katolske kirke. Ekteparet Sky har også vært misjonærer i Korea. Rett før vi brøt opp fra gode samtaler og godt fellesskap, hadde vi en bønnestund og så leste Arne fra en andaktsbok skrevet av karmelittmunken Wilfrid Stinissen (bildet): "I Guds tid". Denne andaktsboken har fulgt meg i mange år, og jeg er veldig glad i den. Derfor vil jeg dele med bloggens lesere den andakten vi leste sammen på mandag:

"Jesu herlighet er en guddommelig herlighet som strømmer fram fra Faderens og Sønnens evige kjærlighetsfellesskap. Denne herligheten overgår alt vi kan forestille oss. Likevel får disiplene se et glimt av den på fjellet. Og nettopp her, når de er fylt av hellig beven for Mesterens storhet, avslører Jesus hvordan Han skal fyllbyrde oppdraget sitt.

Veien til herligheten skal ikke gå rett oppover. For Jesus og for oss som følger Ham, finnes det ingen herlighet som ikke går gjennom lidelse og død. Det finnes ingen snarvei. Jesu herlighet er en oppstandelsens herlighet, og man kan ikke oppstå uten å ha dødd først.

På fjellet Tabor foregriper Jesus noe av den herlighet som skal bli helt åpenbar ved oppstandelsen. Disiplene kommer til å se Ham svette blod i Getsemane, derfor trenger de å få en anelse om hva som er det endelige målet.

Slik handler Gud ofte med sine barn. Allerede fra begynnelsen av veien lar Han oss oppleve noe av målet. Det er Hans måte å vise oss veien på.

Du har kanskje opplevd noen "Tabor-stunder" i bønn og fellesskap med Gud. Tro ikke dermed at du allerede er framme. Hvis du lytter åpent til Jesus, kommer du til å forstå at det finnes et annet fjell enn Tabor. Dette fjellet må bestiges før målet er nådd. På Golgatafjellet møter du lidelse og død. Likevel er det ikke håpløshetens fjell. Noe av Herrens herlige lys kommer til å være igjen inne i deg. Hvis du alltid fester blikket på dette lyset, blir natten lys som dagen. Og Herrens herlighet skal gjennomtrenge alt."

Den fredfulle havnen

Salig er den mann som kjenner sin egen svakhet. Men ingen kan kjenne sin egen svakhet om han ikke i noen grad prøves av kroppens eller sjelens lidelse. Når han da sammenligner sin svakhet med hjelpen han får fra Gud, innser han hvor stor den hjelpen er. For når han betrakter sine anstrengelser - årvåkenhet, kyskhet, sjelens søken etter stillhet - med hvilke han forgjeves søker å inngi seg fortrøstning; når hans hjerte bever, fjernt fra ro og likevekt - da må han vite og forstå at all denne hjertets uro betyr og viser at han virkelig behøver hjelp fra noen annen. For hjertet vitner om at frykt har trengt inn i ham, kjemper med ham og viser at noe mangles ham. Det er sagt at bare Guds hjelp kan redde oss. Når et menneske vet at hun savner Guds hjelp, ber hun ivrigere. Og jo mer hun ber, desto mer blir hennes hjerte ydmykt. For man kan ikke be og bønnfalle uten ydmykhet. Så lenge hjertet ikke ydmyker seg, kan det ikke unngå det betydningsløse og tomme tanker. Men ydmykheten skjenker oss indre samling. Når mennesket ydmyker seg møtes hun med det samme av medlidenhet, og hjertet erfarer hjelpen fra Gud. Det fylles av en ny styrke, fortrøstens og tillitens styrke. Når mennesket på denne måten kjenner Guds hjelp, kjenner at Han er nær og kommer henne til unnsetning, da fylles hennes hjerte straks av tro, og hun innser at bønnen er den tilflukt der hun finner hjelp, frelsens kilde, fortrøstningens skatt, den fredfulle havnen, lyset for dem som vandrer i mørket, de svakes støtte, en beskyttelse i prøvens stund, hjelpen når sykdommen er som hardest, et skjold i striden og et våpen mot den indre fienden. Når mennesket har innsett alt dette, da har bønnen blitt hennes indre skatt.

(Isak Syreren 600-tallet)

Tips om ortodokse bønnesnorer

Flere av de som har lest bøkene mine om bønn lurer nå på hvor de kan få kjøpt ortodokse bønnesnorer, som brukes når man ber Jesusbønnen. Det er flere muligheter, men det enkleste er nok å ta kontakt med Sta. Sunniva Boklade, som er en økumenisk bokandel i Bergen. Denne bokhandelen har et stort utvalg i kristen spiritualitet, de har ikoner i forskjellige størrelser og prisklasser og de har musikk, klosterprodukter og gaveartikler. Her har du adressene:

Sta. Sunniva Boklade. Marken 18, 5017 Bergen.

www.bokladen.no eller post@bokladen.no Tel: 55 32 97 49. Butikken har åpnet man-fre 10-16 og lørdager 11-14.30. De sender over hele landet. Ellers kan jeg skaffe bønnesnorer fra et ortodoks kloster i Alaska, men det tar litt tid å få dem tilsendt. Bokladen i Bergen har dem i ulike størrelser.

De ugudeliges hån, Jostein Gaarder og hvordan løpe med hester

Jeg holder på å lese om den gammeltestamentlige gråteprofeten Jeremia. I kapitel 12 i hans profetiske nedtegnelser, finner vi noe veldig interessant. Han starter dette kapitlet, med å sette ord på et spørsmål, som har fulgt den rettferdige siden syndefallet. "Herre, når jeg tretter med deg, har du alltid rett! Likevel må jeg gå i rette med deg: Hvorfor går det de ugudelige vel? Hvorfor har alle de troløse ingen sorger?" Job var i sine lidelser opptatt av det samme: "Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og vokser i makt og rikdom?" (Job 21,7) Salmisten Asaf skriver en hel salme med dette som tema, nemlig Salme 73. Hør bare: "For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så det gikk de ugudelige vel. For de er fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres er velnært. De har ikke menneskers møye og er fri for menneskers plager. Derfor er deres overmot deres halskjede, de hyller seg i vold som en kledning. Deres øyne står ut i fedme, hjertets tanker bryter fram. De håner og taler ondskapsfullt om undertrykkelse, med overlegne ord taler de. De løfter sin munn mot himmelen, og deres tunge farer fram på jorden. Derfor får de sitt folk til å vende seg om til dem. Vann i overflod suger de i seg. De sier: Hvordan skulle Gud vite noe? Er det vel kunnskap hos Den Høyeste? Se, dette er de ugudelige: Evig trygge vokser de i velmakt." (versene 3-12)

Beskrivelsene til profeten Jeremia, Job og salmisten Asaf er gjenkjennende for alle de som har betalt en pris i offer og forsakelse, i lidelser, alle de enkle vandringsmenn og kvinner som har bøyd sine knær og følger Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Dagens ugudelige mennesker blir frekkere og frekkere i sin gudsfornektelse og bespottelse av det hellige, og Den Hellige. Overmot er virkelig deres halskjede. De håner og taler ondskapsfullt, slik forfatteren Jostein Gaarder, som har tjent milloner på sine bøker og blitt velfødd, gjør i sin kronikk i Aftenposten i går, hvor han kaller Den Evige Gud en "umettelig sadist", og hvor han beskriver De 10 bud som "morsomme steintavler". Han "ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter..." (Legg merke til at Gaarder bevisst skriver Gud med liten g!)I sine blasfemiske uttalelser trekker han inn Jesus, og bruker vår dyrebare Frelser i et angrep på jødene. Vel vitende om at Jesu-navnet er blitt misbrukt av mennesker gjennom historien, til forferdelige overgrep mot jødene. Gaarder, som så vidt meg bekjent ikke har noen kristen bekjennelse, bruker altså Jesus til å rettferdiggjøre sitt hybris. Det gjør han samtidig som han håner den Gud som de kristne tror på. Jo, det menneskelige overmot og den menneskelige frekkheten kjenner ingen grenser. Jostein Gaarder taler ondskapsfullt og overlegent. Han løfter sin munn mot himmelen, og "hans tunge farer fram over jorden." Nå skal kronikken oversettes til mange språk, får vi høre på TV nyhetene. Gaarder påtar seg rollen som en slags gammeltestamentlig profet, og har uttalt at han taler slik profeten Amos gjorde. Gaarder er nok ingen Amos. Han er nok å ligne med de mange falske profeter Israel hadde i sin midte! Jeremia møtte mange av dem, og jeg forstår veldig godt at profeten Jeremia spør som han gjør.

Jeremia beskriver hvordan landet visner og tørker bort, på grunn av innbyggernes ondskap. Han beskriver deres trygghet og deres opprør. Ikke ulikt dagens Norge. Midt i vår velstand, gjør vi opprør mot Den Hellige. Mot enden vil ondskapen bare øke. Og det er dette Gud Herren sier til profeten i vers 5: "Når du løper sammen med fotgjengere, og de gjør deg trett, hvordan vil du da løpe om kapp med hester? Du kjenner deg nok trygg i et fredelig land, men hva vil du gjøre i krattskogen ved Jordan?" Vi er alle med i et løp, sier Paulus, men det er bare en som vinner. Hvordan skal vi være overvinnere i en tid hvor ondskapen og lovløsheten bare vil øke? Hvordan skal vi kunne stå løpet ut, når vi må begynne å løpe med hester?

Salmisten Asaf gir oss et svar. Fra vers 14 leser vi: "Likevel ble jeg plaget hele dagen, hver morgen kom til meg med tukt. Dersom jeg hadde sagt: Slik vil jeg tale! - se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på hvordan det går dem til slutt. Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne. Hvor de ble ødelagt i et øyeblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse. Likesom en akter en drøm for intet når en har våknet, slik akter du, Herre, deres skyggebilder for intet når du våkner opp. Når mitt hjerte var bittert, og det stakk meg i mine nyrer, da var jeg ufornuftig og forstod intet. Som et dyr var jeg imot deg. Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og dertetter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. Om mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig. For se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne. Du utrydder hver den som er utro mot deg. Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger."

Det kommer en dommens dag da alle ugudelige, frekke og stolte mennesker må svare for sine ord og sine gjerninger. De er trygge nå, hvor de kan spotte, le, drive gjøn, men plutselig en dag er deres trygghet borte. Da er det annerledes med dem som har gjort Herren Gud til sin bolig. "Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd, og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. De gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,1-3)

Tidene er vanskelige, de blir vanskeligere. Det kommer prøvelser, trengsler og lidelse. Vi må snart løpe om kapp med hester. Men - vi setter vår lit til Israels Gud, Han som har grepet vår høyre hånd. Han som vil lede oss ved sitt råd, og som tar oss opp i herligheten en dag. Når vi har Ham, så kan selv vårt legeme gå til grunne, for har vi først funnet Ham, kan intet måle seg med Ham.

Når Den Hellige Ånd blåser

Alle de helliges visjoner er blitt gitt dem ved tiden for bønnen, den tid da hver og en taler til Gud. For det er når mennesket ber og bønnfaller Gud og taler til Ham, bestreber seg på å samle alle sine tanker og impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylles av Ham. Da fatter hun det ufattbare. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver og ens mulighet til å ta imot. Han får næring av menneskets bønn og blåser i henne inntil hun når det høyeste stadiet av oppmerksomhet, da selve bønnen stanser opp og sjelen overveldet og henført oppfylles av kjærlighet, slik at den glemmer sin bønn og dens innhold. Den befinner seg ikke lenger i verden.

(Isak Syreren, 600-tallet)

Adolph Saphir - messiansk pastor med fokus i forkynnelsen på Jesus alene

Denne artikkelen om den messianske jøden, Adolph Saphir (1831-1891) innleder en ny serie om messianske ledere, og andre profilerte kristne som har vært drevet av den paulinske pasjon: "For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse, for hver den som tror, både for jøde først og så for greker." (Rom 1,16) Nye artikler vil komme sporadisk ut over høsten. Noe av dette materiale vil dukke opp igjen i utvidet form, i en ny bok jeg skriver, som kommer ut på Frihet forlag i november i år. Det er en bok om betydningen av Israel for dagens kristne. Arbeidstittelen er: "Ditt folk er mitt folk. Din Gud er min Gud." Boken vil foreligge til bønnekonferansen om Israel og Norge, på Hedmarktoppen Folkehøgskole 3.-5. november. Fortsatt vil du finne oppbyggelige artikler, med hovedvekt på åndelig veiledning på denne bloggen, da det er hovedtema. Men jeg vil også fortsatt belyse hendelser i tiden ut fra Guds profetiske ord, og ellers berøre tema som har stor viktighet i den åndskampen vi står midt oppe i, både her i Norge og i verden forøvrig. Ikke minst for å gi videre konkrete bønneemner.

Hvem var så Adolph Saphir? C.H. Spurgeon sa dette om ham: "En Bibel-student, en elsker av Ordet, og en elsker av Israels Gud." Han var født i Ungarn, i en velrespektert jødisk familie. Sønn av Israel Saphir, et fremstående medlem av det jødiske samfunnet der. Som et direkte resultat av den misjon som den frie kirke i Skotland drev blant jøder, tok hele familien Saphir imot evangeliet og trodde at Jesus Kristus var Messias. De ble døpt i 1843. Omvendelsen til Israel Saphir og hans familie forårsaket en sensasjon blant jødene. Hvordan kunne en jøde, som var viden kjent for sin fremstående ærlighet og visdom, ikke kunne forstå at han ved å bli en kristen, samtidig ble en forræder?

I 1843 ble Adolph Saphir sendt til Edinburgh for å studere, sammen med blant andre Alfred Edersheim og Alexsander Tomory. Enkelte vil kanskje nikke gjenkjennende til navnet Alfred Edersheim. Han ble født av jødiske foreldre i Wien. Etter å ha studert ved universitetene i Wien, Edinburgh og Berlin, begynte han sin forkynnergjerning blant presbyterianerne og ble misjonær blant jødene i Jassy i Romania. En bok av Edersheim er oversatt til norsk: "Templet. Tjenesten i templet på Jesu tid."

Fra 1844-1848 var Adolph Saphir i Berlin for å studere videre der, før han vendte tilbake til Skotland for å fullføre sine teologiske studier. I 1854, da han hadde fullført sine studier, ble han ordinert av Den irsk presbyterianske kirke som misjonær blant jødene. Dette skjedde samtidig som han giftet seg med Sara Owen. De startet opp et misjonsarbeid i Hamburg, men da de metodene han ønsket å bruke for å evangelisere blant jøder, ikke ble satt pris på av misjonsledelsen, avsluttet han sitt engasjement. I 1855 dro de to til Glasgow og var der i mer enn seks måneder, før han fikk kallet til å bli pastor for Laygate Presbyterian Church, hvor han tjenestegjorde i fem år. I 1861 ble han pastor for St. Mark's Presbyterian Church i Greenwich, og store tilhørerskarer begynte å komme til denne kirken for å høre ham forkynne, ikke bare på søndager, men også i forbindelse med midtuke møtene. Hemmeligheten ved hans fremgangsrike tjeneste var at Jesus Kristus var hans ett og alt. Han forkynte Jesus fra 1.Mosebok til Åpenbaringen. I 1872 forlot han tjenesten i Greenwich, for å bli pastor i Notting Hill. Medlemmer fra Church of England, Plymuth Brethren, Baptister og andre flokket seg nå rundt hans nye talerstol og manges liv ble berørt og forvandlet med evangeliets kraft. Adolph Saphir har skrevet flere viktige teologiske bøker - alle med det sentrale budskapet om Jesus.