Utfordring til radikal etterfølgelse

Nettopp hjemkommet fra Sandvika hvor jeg har preket på gudstjenesten i International Baptist Church, lar jeg meg utfordre av Broder Yun (bildet) og hans tale på Indremisjonsforbundets generalforsamling på Bildøy bibelskole ved Bergen. Det er avisen Dagen som gjengir fra den på sin nettutgave.

"Det trengs ikke mer religion i Europa, men kristne må se at det er stor forskjell mellom å være en troende og en disippel. En disippel må fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge Ham, hvert minutt av livet," sier Broder Yun til Dagens journalist.

Han legger til:

"Det er som om de åndelige brønnene i Europa er fylt med stein. Det finnes mange kilder, men mange forsamlinger og menigheter når ikke frem til kildene. Vi må åpne brønnene igjen. Når jeg drar rundt i ulike deler av verden, ber jeg dem være med å be for Europa. Ingen ytre ting mangler, men det trengs at Guds levende Ord forvandler liv."

Broder Yun, eller Den himmelske mannen, som han gjerne kalles, understreker også bønnens betydning, og om disippeltrening av kristne i Kina:

"Det finnes et ytre trykk på de som har bestemt seg for å følge Jesus i Kina. Dette blir en kraft til å lede nye til Herren. Vi trener disipler av Jesus først opp til å bøye seg ned for å be. De må være bønnens folk. Det neste vi lærer dem er at de alltid må ha et budskap å formidle og at de må lete etter nye veier å spre budskapet. Jeg fortsetter å trene disipler av Jesus her i Vesten, men opplever at vi her må legge vekt på at mennesker må feste blikket på Jesus og ikke på materiell sikkerhet rundt seg."

Les det interessante intervjuet her:

http://www.dagen.no//Nyheter//Kristenliv/tabid/256/Default.aspx?ModuleId=73250&articleView=true

Baptistenes syv særtrekk, del 1

Det finnes syv særtrekk som karakteriserer baptistenes tro og overbevisning. I denne serien skal vi se litt nærmere på dem:

1) Bibelsk autoritet for liv og lære.

Baptistene aksepterer bare Bibelen som deres autoritet i alle spørsmål som angår liv og lære. De tror at Bibelen er Guds ord, at den er fullstendig og utelukkende er "innåndet av Gud og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning." (2.Tim 3,16-17) De avviser også at Gud skal ha gitt noen tilleggsåpenbaring, og tror at Gud forbyr et hvert tillegg eller fjerning av noe av det som utgjør de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel. "For jeg vitner for hver den som hører de profetiske ordene i denne Boken. Hvis noen legger noe til alt dette, skal Gud legge på ham de plagene som er skrevet om i denne Boken. Og hvis noen tar bort noe fra ordene i denne profetiske Boken, da skal Gud ta hans del bort fra Livets Bok, fra Den hellige byen og fra det som er skrevet om i denne Boken." (Åp 22,18-19)

Taler av John Stott på nett tolket til svensk

I flere artikler har jeg skrevet om John Stott (bildet), som døde denne uken, og den store betydning han har hatt for den evangelikale bevegelsen.

For deg som er interessert i hans bunnsolide bibelundervisning, finnes det noen taler på nett som er tolket til svensk:

1) Frihet från skuld, självupptagenhet och fruktan. 2) Kännetecken på en församling i förnyelse. 3) Pluralism och Jesu unik anspråk.

Det finnes også taler på engelsk på denne nettsiden.

Nettsiden finner du her:

http://www.rom1017.se/index.php?option=com_content&view=article&id=288:29-juli-john-stott-aer-doed&catid=2:nyheter&Itemid=7

India: 63 år gammel nonne utvises etter press fra hinduer

Indiske myndigheter har gitt etter for press fra hinduistiske grupper, og nekter å fornye visumet til en 63 år gammel engelsk nonne som har arbeidet blant spedalske. De oppgir ingen grunn for visumavslaget. Det er Times of India som skriver dette i sin søndagsutgave.

Jacqueline Jean McEwan (bildet), eller søster Jean, blir også kalt for "de spedalskes Mor Teresa", har arbeidet utrettelig blant spedalske i Sumanahalli samfunnet in Bangalore, hovedstaden i den sørlige staten Karnataka. Denne staten har den siste tiden vært et arnested for vold mot kristne. Barmhjertighetsarbeidet blant de spedalske ble startet av erkebiskopen av Bangalore i 1978 og har vunnet både nasjonale og internasjonale priser i måten de har behandlet spedalske pasienter. På grunn av sykdommen stigmatiseres denne gruppen i India og sees på som urene. Nå mister de en av sine aller viktigste hjelpere. Fordi hun så utrettelig har vist denne gruppen omsorg og kjærlighet er søster Jean blitt en trussel mot hinduene.

En ydmyk, disiplinert og bedende mann

Etter at det ble kjent at John Stott (bildet) døde onsdag, 90 år gammel, er det mange som deler sine minner om Onkel John, som han ble kalt.

En av dem er Rev Dr Chris Wright, den internasjonale lederen for Langham Partnership Internasjonal, og Stott's etterfølger. Han sier at hans "mentor vil bli husket som en ydmyk Guds tjener, ja han var virkelig en ydmyk mann."

Stott grunnla Langham Partnership International i den hensikt å hjelpe menighetene i den tredje verden med teologisk utdannelse, slik at de kan være bedre utrustet for misjonsarbeidet.

"Han snakket alltid om seg selv som en helt ordinær etterfølger av Jesus, og ønsket å bli husket som en som hadde fulgt etter Jesus," forteller Wright, som legger til:

"Stott var en veldig disiplinert mann. Han var enslig, og hadde ikke kone og barn, og var ekstremt hengitt. Helt til de aller siste leveårene sto han opp mellom klokken fem og seks om morgenen, og brukte mye tid i bønn. Han hadde en lang liste med mennesker han skulle be for, og det var en av årsakene til at han husket folk så godt. Han ba regelmessig for hundrevis av mennesker. Av denne årsak la han seg ganske tidlig."

I 25 år tilbrakte John Stott tre måneder av året på internasjonale reiser, hvor han underviste på konferanser verden over, tre måneder med å skrive og og seks måneder i tjeneste som prest. Han levde veldig enkelt. Der han bodde var det et soverom, et bittelite kjøkken og et oppholdsrom. Det var det hele. Ingen rikdom av noe slag.

Han døde 27. januar klokken 15.15, med gode venner rundt seg som leste 2.Tim 2 til ham, mens han lyttet til Handels "Messias".

Kristne og jøder arrestert i Washington

Både kristne og jøder ble arrestert i Washington i går.

11 kristne som representerer ulike kirketradisjoner, samt noen jøder, ble arrestert av amerikansk politi da de utførte en protestaksjon og utfordret Kongressen til å beskytte programmer for fattige og lavtlønnsgrupper under forhandlingene som pågår om den amerikanske gjelden.

De kristne og jødiske lederne hadde dannet en sirkel i rotunden i Capitol, og brukte tiden til å be og synge før politiet grep inn og førte dem bort.

Jordan Blevins, direktøren for fredsarbeidet til Church of the Brethren - en del av den anabaptistiske bevegelsen - var en av de som ble arrestert.

Ledere fra 10 ulike religiøse grupper har i tre uker ledet bønnevàker i en metodistkirke nær Capitol.

Når himmel og jord møtes

Jeg leste noen ord fra Hebreerbrevet i går som gjorde godt!

"Dere er kommet til ... det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen? Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen, til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod" (Hebr 12,22-24)

Vi er ikke alene. For meg personlig blir det bare sterkere og sterkere dette at når vi kommer sammen for å feire gudstjeneste, så gjør vi det sammen med den feirende himmelske forsamlingen. Himmel og jord møtes. Det åpner opp for veldige perspektiver. I gudstjenesten synger vi med i den lovsang som evig pågår i himmelen. La det synke inn over deg!

Sammen med alle de hellige! De ordene fyller meg med en slik glede.

Vi trenger å utvide vårt perspektiv. Våre rammer blir for små og trange. Gudstjenesten er nede er bare en forsmak på den himmelske festen, lovsangen som vi skal oppleve og få ta del i for Guds og Lammets trone. Vi får glimt av hva dette innebærer i Åpenbaringsboken, hvor vi leser om de hellige som står for Guds trone, om titusener på titusener av engler, kjeruber og serafimer.

Kanskje noe å tenke på neste gang du kommer sammen med andre for å feire gudstjeneste. Jeg bruker bevisst de ordene. Jeg går ikke på møte lenger! Jeg deltar i en feiring. Sammen med alle de hellige - i himmel og på jord.

Må ha myndighetenes godkjennelse for å holde gudstjenester i Aserbajdsjan

Situasjonen for baptistene i Aserbajdsjan blir stadig forverret. I begynnelsen av juni stormet politiet en baptistmenighet i havnebyen Sumgait (bildet). En dommer har advart menighetens pastor, Pavel Byakov, at de vil bli bøtelagt om de fortsetter å møtes fordi de ikke har myndighetenes godkjennelse.

Baptistmenigheten i Sumgait teller 100 medlemmer. Den tilhører Baptistkirkenes Råd som avviser statlig registreringer av menigheter i alle de tidligere Sovjetrepublikkene, da de mener at en slik registrering vil føre til at myndighetene kan blande seg inn i menighetenes indre anliggender.

Da politiet stormet menigheten i juni konfiskerte de mye kristen litteratur og Bibler, men de lot ligge igjen en del Nytestamenter, sannsynlig fordi de ikke visste hva dette var! Det var 20 uniformerte politimenn stormet gudstjenesten. Alle utganger ble blokkert, og samtlige 100 som var tilstede måtte legitimere seg.

93,4 prosent av befolkningen i Aserbajdsjan er muslimer, 2,5 prosent er russisk ortodokse og 2,3 armensk ortodokse.

Til minne om evangeliets ambassadør John Stott

I går døde John Stott (bildet), eller Onkel John, som mange kalte ham, 90 år gammel. Verdens evangeliske allianse har mistet en av sine grunnleggere, men selv om Stott nå er hjemme hos Herren, så har han lagt igjen noe av evig verdi i hjerte og sinn til mange tusener av mennesker som har møtt ham, hørt ham tale eller lest en av hans bøker. En av de som bestemte seg for å undervise i Bibelen etter å ha hørt Stott, var Floyd McClung. Det skriver han i et minneord etter at det ble kjent at Stott var død.

Den arven Stott etterlater seg handler om oppbyggingen av et solid fundament for evangelikale kristne til å proklamere evangeliet i følge Skriftene, og hans evne til å gjøre nettopp det samtidig som han også bygget bro og enhet mellom kristne.

Når John Stott og Billy Graham møtte hverandre i 1946 i etterdønningene av 2. verdenskrig lå verden i ruiner fysisk, følelsesmessig og åndelig. Mange kirkeledere sådde tvil om Bibelens sannheter. De fleste evangelikale kristne var en foraktet minoritet i Vest-Europa og USA. Begge disse mennene bestemte seg for å djervt å forkynne det bibelske evangeliet, og begge har vært tro mot sitt kall selv om de har arbeidet på hver sine arenaer.

Helt fra barndommen av deltok John Stott trofast ved gudstjenestene i All Souls Church i Langham Place i London. Så var det også denne menigheten han skulle tjene mesteparten av sitt liv. Ved sin død var han fremdeles en del av staben. Hele livet bodde han i samme område av London.

Men selv om han trofast tjente denne menigheten var visjonen hans mye større. I 1951 var han en av de som grunnla Verdens evangeliske allianse, og uten John Stott hadde det heller ikke vært noen Lausannedeklarasjon. Gjennom begge disse organisasjonene har han påvirket tusener av mennesker. I dag finnes det 620 millioner evangelikale kristne i verden.

Når Den evangeliske allianse ble stiftet, fremmet John Stott prinsippene denne organisasjonen skulle arbeide etter, ut fra Filipperbrevet. De punktene han da satte opp passer i grunnen på hele det lange livet John Stott fikk leve:

1) Å fremme evangeliet (Fil 1,12)
2) Forsvare og stadfeste evangeliet (Fil 1,7)
3) Samfunn i tjenesten for evangeliet (Fil 1,5)

Vi lyser fred over John Stotts gode minne, og takker Gud for hans rike tjeneste for Kristi kropp.

Hva slags budskap bør vi som kristne formidle i sorgens Norge?

Det vi opplever i kjølvannet av massakren i Oslo og på Utøya er svært spesielt. Tusener på tusener har tatt til gatene for å gå i fakkel- og rosetog. Og kirkene fylles landet over. Den kristne nettavisen "The Christian Post" bruker tittelen: "En nasjon vender seg til Gud", i en stor artikkel i går. Måten Norge reagerer på er noe en hel verden legger merke til.

I Seattle i USA ledet min gode venn, Abbot Tryphon, en minnemarkering for ofrene. Det skjedde ved Nordic Heritage Museum, på tirsdag, og slike minnemarkeringer har funnet sted en rekke steder i verden. Over alt er mennesker strerkt berørt av tragedien som har rammet oss på en så grufull måte. Men ikke bare det. De er også berørt av måten vi møter tragedien på. Det er i seg selv et vitnesbyrd for andre.

Det er en spesiell tid for Norge. En tid av sorg og smerte. Sakte siger tragediens størrelse og omfagn inn over oss. Vi leter etter ord, og finner få som kan gi oss forklaring på det uforklarlige: at et menneske i sin ondskap kan påføre så mange mennesker slik smerte. Vi er rystet til det innerste.

Som kristne - hva slags budskap formidler så vi i en tid som dette? Det er et spørsmål som har opptatt meg mye disse dagene.

Kristi ikoner og nærvær i en sønderbrutt verden

Abbot Tryphon, som har norske aner, og som er leder for All Merciful Saviour Orthodox Monastry, siterer Johannes Chrysostomos, i en artikkel han har skrevet om tragedien:

"... de fattige er ikke et opptog av menneskelig nød og lidelse som fremkaller medlidenhet eller avsky, men de er Kristi ikoner, Kristi nærvær i en sønderbrutt verden.

Her tror jeg vi berører noe særdeles viktig. Vi må se at menneskene rundt oss er skapt i Guds bilde, og den lidelse og smerte de aller, aller fleste nordmenn i dag kjenner på er Kristi egen smerte. Vi må være ytterst varsomme med det som nå rører seg på djupet av menneskesjelen og ha respekt for de ulike prosessene folk befinner seg i. Det handler om å være til stede og bære med seg Kristi nærvær og gi det videre i form av det gode håndtrykket, dele tårene, ha evnen til å lytte - men ikke dytte Guds ord på folk. Frans av Assisi sa: "Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord!" Det gjelder mer enn noensinne i den situasjonen vi nå befinner oss i. Om ikke livene våre bære vitnesbyrd om hvem vi tror på, tror du ordene våre gjør det da?

Dette er tiden for å snakke om Guds nåde slik den møter oss i Jesus Kristus, om Far som med åpne armer ønsker alle velkommen som løper til Ham, om Kristi fred som overgår all forstand. Men dette er først og fremst tiden til å lytte til hva den andre har å si, og dele kår med alle de som lider. Dette er en tid for å bygge broer, være raus med tiden med mennesker av annen overbevisning enn deg selv - og til å lytte til hva Den Hellige Ånd sier. Dette er absolutt tiden for å invitere den muslimske naboen over på tea!

Når Jesus så folkeskarene ble Han grepet av djup medlidenhet. Slik burde alle kristne be om å få reagere når de ser Norge i dag.

På bildet ser vi Vicki Nelson i Sons of Norway i Edmonds, abbot Tryphon, og medlem av Sons of Norway, Kirsten Holm delta i minnemarkeringen tirsdag. (Foto: Joshua Trujillo/Seattlepi.com)

Vi må lære av anabaptistene hvordan vi skal drive vårt misjonsarbeid

Leonard Dow (bildet), pastor for den flerkulturelle Oxford Circle Mennonite Church i det nordøstlige Philadelphia, USA, utfordret nylig en gruppe unge menighetsledere som er interessert i misjon om å følge i anabaptistenes spor.

Dow, som sammen med Mary Thiessen-Nation, har arbeidet lenge med misjon i urbane strøk, og som er professor ved Eastern Mennonite Seminary i Harrisonburg, Virginia, er mentorer for 50 ungdommer med anabaptistisk bakgrunn. 2,-4. juli var de samlet i Laurelville Mennonite Church Center, for å drøfte spørsmål knyttet til Guds kall, misjon og menigheten.

Dow oppmuntret studentene til å arbeide mot vold og klasseskiller, og delte erfaringer fra prosessen menigheten han er pastor for gjennomgikk for å kunne bli en flerkulturell menighet. Han fortalte om hvordan hans trosvandring hadde ført ham til å omfavne fredsteologien som den anabaptistiske tradisjonen representerer, og han utfordret deltagerne til å dele hva denne teologien innebærer djervt i det offentlige rom.

"Som tiden gikk, etter å ha vokst opp i den nordlige delen av Philadelphia, ble vold gammeldags. For mitt vedkommende fant jeg svaret i Jesus, og anabaptistene var de som hjalp meg til å se dette. Hvis Jesus elsker byen og Han elsker fred, hvordan skal folk få vite om det? Vi trenger derfor å hjelpe dem å finne anabaptist-sporet," sier Lenonard Dow.

I sin undervisning understreket Dow at det finnes to forskjellige former for omsorg i menigheten: 1) Den milde, som innebærer gjestfrihet og fellesskap. 2) Den omsorg som innebærer å si sannheten i kjærlighet, konfrontere synd og bevege seg mot forsoning.

The Anabaptist Missional Project, som er et nettverk av ledere i utvikling, som "elsker Jesus, bryr seg om menigheten og søker å være en del av Guds misjon i verden," vokste frem av gruppe venner i Harrisburg for noen få år siden. Gruppen har fortsatt å komme sammen. Årets tema var: "Gjenoppfrisk historien - anabaptismen og misjon i dag."

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Lina Sandell-Berg, hvis sanger og salmer har berørt oss alle i ulike faser av våre liv - særlig de perioder da vi gjennomgår svære prøvelser. Så er det da ut fra egenopplevde prøvelser med sykdom og død at hun skriver.

Det er hennes minnedag i dag, og det passer godt inn i den sorgens tid som Norge opplever akkurat nå. Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 6

Langsomt, og smertefullt, ble Henri Nouwen klar over at han ikke var kalt til å være misjonær i Sør-Amerika. Han trengte også mer emosjonell støtte enn hans medmisjonærer kunne gi, og den harde kampen for rettferdighet gjorde ham utmattet og motløs. Til tider kunne han også kjenne seg irritabel og stresset.

"Idealisme, gode hensikter og et ønske om å tjene de fattige er ikke i seg selv et kall," konkluderer han, og legger til: "Man må være kalt og utsendt."


Henri Nouwen vender tilbake til USA i mars 1982. Han hadde fått et tilbud om å undervise i kristen spiritualitet ved Harvards teologiske fakultet, med spesiell vekt på frigjøringsteologi. Men han nølte, han var ennå ikke helt innstilt på å gå tilbake til det akademiske liv. Løsningen ble at han bare skulle undervise ved Harvard i vårsemesteret, og så være fri til å reise dit hvor han følte Gud ledet ham.

Han begynner å undervise ved Harvard i januar 1983. Da semesteret var over, dro han straks til Sør-Amerika, først til Mexico, og så, på innbydelse fra Marykoll-misjonærene, til Nicaragua.

På grensen mellom Nicaragua og Honduras, kommer han i samtaler med bondebefolkningen, og særlig med kvinner hvis menn og sønner var blitt myrdet av Contras-opprørere. Nouwen var forbløffet over å finne så lite hat og hevnlyst blant dem, og han merket også deres åndelig frihet.

"Slik frihet er margen i det åndelige liv, ikke bare den frihet som setter oss fri fra de makter som ønsker å undertrykke oss, men friheten også til å tilgi andre, til å tjene dem og knytte fellesskapsbånd med dem," skrev Nouwen om denne perioden av sitt liv.

Men vitnesbyrdene om brutaliteten til Contras og det økonomiske engasjementet som USA hadde i Nicaragua forferdet ham. Nouwen kom tilbake til USA for å dra ut på en foredragsturne til Washington, Chicago, Seattle, Los Angeles, Houston og andre byer. Med stort engasjement fortalte han om krigens herjinger i Nicaragua og Honduras, og om det åndelige livet som fantes der. Han henvendte seg til kirkene og forsøkte å få dem til å forstå hvordan det artet seg å kjempe daglig i land der feilernæring, dårlig helse, elendige boforhold, lav lønn, lange og knallharde arbeidsdager, tortur og død hørte med til hverdagen.

(fortsettes)

10 nyfrelste døpt og tillagt menighet i Vizhnitsya i Ukraina

Baptistkirken i Vizhnitsya i Ukraina vokser. Søndag ble 10 personer som nylig tok i mot Jesus som sin Frelser og Herre, døpt av pastor Dudka Paul. Dåpen skjer som regel alltid utendørs, da slike dåpsmøter gir en fin mulighet til å vitne for ikke-kristne som gjerne kommer for å se på hva som skjer. Bildet er fra søndagens dåpshøytidelighet.

Vizhnitsya er et stort fjellrikt omåde med 56.400 innbyggere. Flere av menighetens medlemmer bor svært avsides til, så pastor Dudka Paul må bruke buss og ta beina fatt og gå i mange timer før han kommer frem. Menigheten har et stort behov for en bil - gjerne en brukt. Er det noen som kunne tenke seg til å hjelpe dem med dette, ta gjerne kontakt med meg, så skal jeg videreformidle dette direkte til dem. En bil ville gjøre det mye lettere å kunne besøke medlemmene mer regelmessig. Pastor Dudka Paul tar disse strabasiøse turene opp i fjellet mange ganger i måneden for å holde bibelstudier der, og besøke medlemmer som på grunn av dårlig økonomi og sykdom ikke har muligheten til å ta seg inn til byen Vizhnitsya hvor kirken ligger. Husk gjerne på dette arbeidet i bønn, og be om at menigheten skal lykkes med å skaffe en sårt tiltrengt bil.

Kenyaner vil Eastern Mennonite Missions

En Maryland pastor som ble født og oppvokst i Kenya vil bli den neste presidenten for Eastern Mennonite Missions. Styret for Eastern Mennonite Missions annonserte sitt utnevnelse av Nelson Okanya (bildet) 25. juli. Nelson Okanya skal begynne i stillingen 1. oktober. Han etterfølger Richard Showalter, som har ledet dette misjonsarbeidet i 17 år.

Eastern Mennonite Missions vil nå kunne dra nytte av den store teologiske kunnskapen Okanya besitter, og hans erfaring med ledelse og flerkulturell misjonsarbeid.

"Hans sterke kjærlighet til Jesus, hans lidenskap for misjon og hans flerkulturelle erfaring, vil bety mye for det videre arbeidet," sier lederen for styret i Eastern Mennonite Missions, Joe Sheerer.

Amerikas neste vekkelse, del 3

Litt forsinket på grunn av de siste dagers hendelser kommer tredje og siste del av Johanthan Wilson-Hartgrove's (bildet) artikkel:

Hvis det er en enkeltstående ting som er drivkraften bak disse ulike bevegelsene så er det 9/11. Uforutsigbar på så mange måter, har denne inntregning av vold på amerikansk jord et vekkerop til en hel generasjon om at noe er riv ruskende galt med med vår verden - og i særlig grad med vårt sosiale system. Selvfølgelig - den tragiske hendelsen som 9/11 var bare et symptom på et større problem. Men de symptompene åpnet våre øyne til den systematiske forbindelsen mellom religiøs ekstremisme og ekstrem fattigdom, mellom urettferdige kriger og en ikke-bærekrafig økomomi, mellom avhengighet av olje og de globale klimaendringene. Den endelige analysen viser at disse sosiale problemene setter punktum, og fører flere og flere av oss frem til den skremmende konklusjonen: det kan ikke fortsette slik. Noe må endres.

Fristelesene til bevegelser lik disse er tofoldige: Når vi ikke er i stand til å se veien videre kan vi ende opp i fortvilelse. (Dette er en av årsakene til at, i følge beregninger, over halvparten av den amerikanske befolkningen er henfallen til destruktiv oppførsel). Men dette er bare den ene fristelsen. Ansikt til ansikt med usikkerheten så kan også bukke under for optismismen - til den falske forhåpningen at vi mot alle odds vil triumfere som nasjon og som menneskehet. Denne optismen er egentlig bare en annen side av fortvilelsen. Begge deler er en avvisning av det nye Gud vil gjøre.

Det er når vi kommer til slutten av vår egen styrke, at Bibelen lærer oss, at vi vil finne det sanne liv - livet vi er skapt for, i Kristus. Når dette går opp for et individ, kaller vi det en omvendelse, og vi feirer at den som har vært tapt nå er funnet. Vi lager er fest og vi omfavner den bortkomne sønnen som er kommet hjem. Når et samfunn forstår dette, kaller vi det vekkelse. Det er ikke noe noen av oss kan gjøre for å få dette til å skje. Men vi trenger det heller ikke. Den Hellige Ånd beveger seg for å knytte evangeliet til våre djupeste behov. Med ordene til en gammel sang: 'when the Lord gets ready, you've got to move.'

Å være del av et folkehav

Vi har aldri sett noe lignende i hjembyen min. 10.000 mennesker med fakler og roser, i stille vandring gjennom Gjøviks gater. Det var gripende og sterkt. En stille protest mot vanvidet, mot terror og frykt. Når folket tok gatene i går - i by etter by - sa de med hele seg et rungende nei til alt det morderen fra Oslo og Utøya står for. I det øyeblikket hadde all den ideologien han står for tapt. Det hadde den allerede når bomben og de første skuddene gikk av, men nå viste vi det - hele folket. Og alle som deltok i går viste med all tydelighet hvilket samfunn vi vil ha. Jeg er sikker på at de som ikke gikk - de som var forhindret på grunn av sykdom, alderdom eller jobb, stod sammen med oss, så vi var en hel nasjon samlet mot galskapen.

Det var godt å gå ved siden av kona mi og våre gode kurdiske venner - Salah, Mehri og Narin, for i toget var vi mange nasjonaliteter, og vi var alle nordmenn og AUF'ere.

Når USA ble angrepet sa president Bush: Vi vil slå tilbake! Vår statsminister viste en annen side, noe som krever større mot, enn hatet. Han viste at vi ikke vinner på den måten, men ved å gå kjærlighetens og demokratiets vei. Så viser vi da også for en hel verden at nordmenn og Norge er annerledes! Så annerledes av dagens amerikanske president sier at han ikke har sett noe lignende, og at dette er et eksempel for andre.

Så i dag er jeg stolt av å være norsk - som alle andre nordmenn er stolt av det. La oss fortsette å vise omsorg, omtanke for alle som i dag har det vondt. Det er nå sorgarbeidet for alvor tar til for mødre og fedre, søsken, besteforeldre, familie og venner til de drepte. Og glem ikke de som fortsatt kjemper for livet, de som er savnet og de som i år fremover må kjempe med ettervirkningene av det de har vært med på og sett - enten det var i Oslo eller på Utøya.

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Joachim og Anna, Jomfru Marias foreldre, og deres kamp for å bli far og mor.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 5

"Er jeg et menneske som virkelig søker Gud, og ikke min egen suksess og karriere?"

Det spørsmålet plaget Henri Nouwen(bildet) etter suksessen både som professor, lærer i psykologi og forfatter av flere bestsellere. For å få et pusterom fra det han holdt på med, søkte han tilflukt i trappistklosteret Genesse i den nordlige delen av staten New York. Han tilbrakte syv måneder her. Det var, sa Nouwen, "for å la livets vanskelige spørsmål få anledning til å røre ved meg, selv om de smerter... Er det fortsatt et punkt der mitt liv er forankret, og som jeg kan strekke meg ut fra med håp og mot og tillit?"

Oppholdet i klosteret skulle bli utfordrende. Stadig på ny fikk det fysiske arbeidet og det uvante kommunitetslivet ham til å se sin egen utilstrekkelighet og ufullkommenhet: "Hvor fort det lille fredens rom i mitt hjerte fylles igjen av steiner og søppel som faller ned fra alle sider ..." En dagbok fra dette oppholdet - The Genesee Diary, fra 1976 - viser oss et menneske som famler etter selverkjennelse og indre fred, samtidig som han blir mer og mer oppmerksom på lidelsen i verden. Det er gripende å lese denne dagboken, så bånn ærlig som den er. Og det blir spesielt sterkt fordi det er en lærer i psykologi som skriver.

Det er i perioden etter dette at hans rastløse sinn begynner å dvele ved tanken om han ikke skulle tilbringe tiden sammen med de fattige i Sør-Amerika. Men først vendte han tilbake til den akademiske verden ved Yale universitetet. Alt var likevel ikke ved det samme:

"Må jeg dra tilbake og undervise de velkledde, velhusede og velnærte," spør han seg selv og legger til nokså ulykkelig: "Finnes det ingen andre valg?"

Men han blir Yale noen år til. Så under sjokkerende protester fra kollegar og elever sier han opp stillingen ved Yale. Han vil leve blant de fattige i Sør-Amerika. Etter tre måneders intensivkurs i spansk ved en språkskole i Bolivia, slutter han seg til Maryknoll-misjonærene i Lima i Peru, for å arbeide tre måneder i et sogn i brakkebyen der. Jeg holder for tiden på å lese hans dagbok fra dette oppholdet, "Gracias! A Latin American Journal" fra 1983.

(fortsettes)

Behovet for kirkerommet når nød og tragedie rammer

Man kan mene mye om Den norske kirke. Men tragedien som har rammet oss så hardt, viser det store behovet som finnes i det norske folk for riter og liturgi, for kirkerommet, for noe som er større enn det hverdagslige, for det hellige. I nødens stund som denne har kirkerommet fungert slik for tusenvis av mennesker. I dag takker jeg Herren for prester og diakoner i Den norske kirke som har vært medvandrere for så mange sørgende. Men også frimenighetene har vært samlingsteder for sørgende. Selv deltok jeg på en flerkulturell gudstjeneste i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika nå på søndag.

Men vi ser det igjen og igjen: når tragedier rammer, søker mennesker til kirkene. Det er et behov for å vise deltagelse, omsorg, tenne lys, be, sette ord på sorgen. Noen snakker foraktelig om dette som 'religiøsitet'. Det synes jeg man skal være veldig forsiktig med! Vi snakker nemlig om noe av det fineste som rører seg på djupet av mennesket. Enkelte tar også til orde for at vi ikke trenger kirkebygg, men kan likesågodt møtes i hjemmene. Da tar de ikke høyde for det vi er vitne til disse dagene, og som vi har sett så mange ganger før, nemlig at kirkerommet oppleves som noe godt, trygt, hellig.

For meg betyr kirkebygget og kirkerommet mye. Det er 'innbedte' steder, og er de riktig gamle sitter jo mye av den hellige historien igjen i veggene! Man kan formelig merke den. Nylig var jeg tilstede under en ortodoks gudstjeneste i en nybygd klosterkirke. Det var et godt rom å komme inn i. Ikke minst fordi denne klosterkirken er så vakker, med sine utrolig skjønne fresker og ikoner. Men også fordi den var full av bedende mennesker. Søndag snakket jeg med en god venn som nylig hadde vært på besøk i Portugal. Der hadde hun bodd i et gammelt kloster. For å komme til matsalen måtte de gå gjennom kirkerommet, som nå ikke lenger var i bruk. Hver gang hun gikk gjennom dette måtte hun stille be en bønn, sa hun. Gudsnærværet var påtagelig selv så mange årene etterpå.

Bildet viser vår 'nasjonalhelligdom', Nidarosdomen.

BLOGGEN ER OPPDATERT MED FLERE ARTIKLER I DAG. DU FINNER DEM FORTLØPENDE NEDOVER SIDEN.

Bloggen Monastisk er oppdatert

I dag er minnedagen for apostelen Jaob, den første av apostlene som ble martyr. Les om hans liv, slik vi finner det beskrevet i evangeliene.

Du finner mer om dette på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 4

I noen artikler har jeg skrevet om Jean Vanier, som en av de viktigste påvirkningskildene når det gjelder min egen teologiske utvikling de senere årene. En annen som har hatt stor betydning er Henri Nouwen (bildet). I denne sammenheng må jeg nevne hans bok "Den bortkomne sønn vender hjem", som kanskje den største påvirkningskilden av dem alle. Denne boken fikk avgjørende betydning for meg i en viktig fase av mitt liv. Et tilfeldig møte med Rembrandts maleri "Den fortapte sønns hjemkomst" satte i gang en helt ny tankeprosess for Nouwen. Maleriet er inspirert av Jesu lignelse om den bortkomne sønnen, han som sløste bort arven sin før han vendte hjem til sin far. En tid etter at jeg hadde lest Nouwens bok befant jeg meg i St.Petersburg. Jeg besøkte Erimitasjen hvor originalmaleriet befinner seg, og kjøpte med en stor plakat som vi har fått rammet inn og som henger i stua vår. Det minner meg hele tiden om det som er hovedtema i Nouwens bok, og som er blitt et hovedtema i min teologi. Nouwen kaller nemlig denne lignelsen for "Den ventende faren". Det er det Jesu lignelse egentlig handler om, mener Nouwen, ikke den bortkome eller den hjemmeværende sønnen.

Kort fortalt er Henri Nouwen den tidligere professoren i teologi ved blant annet Harvard universitetet i USA, som brøt over tvert, flyttet inn i et bofellesskap med psykisk utviklingshemmede og ble prest for dem. Men det er bare en bit av den fascinerende historien om hans liv. Nouwen døde av et kraftig hjerteinfarkt 21. september 1996.

Han var født Henri Jozef Machiel Nouwen i den lille landsbyen Nijkerk, nær Amsterdam, i Holland, den 24. januar 1932, som den eldste av Laurent og Maria Nouwens fire barn - tre gutter og en jente. I 1957 ble han presteviet i erkebispedømmet Utrecht og begynte så å studere psykologi ved det katolske universitetet i Nijmegen (1957-1964). Etter å ha fullført sin universitetsgrad i psykologi dro han til Meninger-klinikken i Topeka i Kansas, USA, for å studere videre i fagene religion og psykologi.

Da en venn, dr. John Santos, ble bedt om å bygge opp et psykologisk fakultet ved Notre Dame-universitetet i Indiana, inviterte han Nouwen som gjesteprofessor. Han ble her i to år og underviste i klinisk, utviklings- og pastoralpsykologi, personlighetsteori og religionspsykologi. Hans første bok - det skulle bli 40 tilsammen - kom som en frukt av dette arbeidet. Boken het Intimacy (1969). Det skulle ikke bli lenge før Henri Nouwen ble Amerikas mestselgende åndelige forfatter. Og det ikke uten grunn.

Gjennom sine mange bøker viser han en ærlighet og sårbarhet man skal lete lenge etter å finne noe annet sted. Jeg har hatt spesiell nytte av å lese hans dagbøker, som dekker ulike perioder av hans liv - og hvor man kommer ham særlig inn på livet. Titlene på noen av hans bøker sier mye om det han ønsket å formidle: With Open Hands, The Wounded Healer, Out of Solitude, Reaching Out.

Men suksessen hadde en bakside. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Arabiske kristne i Nasaret ber for Norge og de som er rammet av tragedien

Norgesvennen Saleem Shalash(bildet), pastor for baptistmenigheten "The Home of Jesus the King" i Nasaret, sender sine varmeste tanker og djupeste medfølelse til ofrene, de pårørende og hele Norges befolkning i forbindelse med tragedien som har rammet oss så hardt.

I en epost skriver han:

"Ingen ord kan beskrive den sorg vi føler på. Vi ber for dere alle, at dere skal klare å komme igjennom denne forferdelige prøvelsen. Vi ber for alle familiene som er berørt av dette, og for alle sårede. Det er sant at vi lever i den siste tid, men glem ikke at Jesus er seierherre - også over det onde."

Det er gripende å se hvordan våre arabiske venner i denne menigheten ber for Norge. Det har de gjort siden menigheten ble grunnlagt, og spesielt nå når dette har skjedd. Pastor Saleem Shalash var vært på besøk i Norge en rekke ganger, og det foreligger planer om et nytt besøk, men dette er ikke tidsfestet ennå. Vi kommer tilbake med flere opplysninger om dette når de foreligger.

Bror Alois og Taize brødrene med spesiell hilsen til de lidende i Norge

I disse dager er tusenvis av ungdommer samlet i Taize. I forbindelse med denne mønstringen har ungdommene også kommet sammen, for å be for ofrene og de som er rammet av den forferdelige tragedien i Norge. En av gjestene er generalsekretæren i Det lutherske verdensforbundet, pastor Martin Junge. Han kunne identifisere seg spesielt med denne forbønnshandlingen, siden flesteparten i Norge er en del av den lutherske kirken.

Prior for den økumeniske kommuniteten i Taze, bror Alois (bildet), har sendt følgende brev til Den norske kirkes ledelse og deres venner i Norge:

"Sammen med alle brødrene i Taize tar vi del i tragedien som har rammet Norge, for dere vet hvor kjært deres land er for oss. Våre hjerter lider og gråter med de som lider. Rystet av en slik prøvelse, ønsker vi å bære vitnesbyrd om Guds medfølelse, og gjennom våre bønner ønsker vi å støtte dere i deres sorg - kirken i Norge, alle de unge menneskene vi kjenner, samt innbyggerne i deres land.

I kirken i Taize har vi betrodd alle ofrene til Gud, og jeg ba denne bønnen:

Kristus Jesus, vi betror Deg alle ofrene for angrepet i Norge. I møte med lidelsen til de uskyldige, merker vi alle tapet. Vi vender oss til Deg, og fra djupet av våre hjerter, ber vi Deg ønske velkommen de som døde inn i Ditt rike, vær nær deres familier og gi støtte til de som forsøker å trøste dem i deres nød."

Sorgen delt i flerkulturelt fellesskap

Det var gripende å oppleve den sterke medfølelse og omsorg som ble vist i Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika i formiddag. Gudstjenesten, hvor jeg talte, ble innledet av pastor Robert Burns og diakon Ian Spink med bønn for alle ofrene og pårørende etter den forferdelige tragedien i Oslo og på Utøya. Gudstjenesten ble avsluttet med en tid i bønn, hvor gudstjenestedeltagerne satte seg i små grupper slik at alle som deltok i gudstjenesten fikk anledning til å be. Mennesker med ulike nasjonaliteter viste sin deltagelse ved å be både på engelsk og på sitt lands språk. Det ble bedt for ofrene, de pårørende, regjering, storting, redningsmannskaper, alle prester som deltar i sorgarbeidet, for politiet - bare for å nevne noen av de som ble gjenstand for forbønn.

Senere på dagen var jeg sammen med min gode venn Odd i Oslo domkirke, for å ta del i sorgen sammen med de som samlet seg der. Det var gripende å se strømmen av mennesker inn i Domkirken, lyshavet, stillheten blant så mange mennesker. Og selvsagt: alle blomstene utenfor. Det er sant at vi er en hel nasjon i sorg. Ingen av oss er uberørt. Og det er godt å dele sorgen sammen.

Russisk menighetsplanter med nød for Mongolia

Pavel Barsukov har travle dager. Men han har ikke noe imot det. Han sier: "Så lenge vi lever, la oss fortsette å tjene Ham!"

Barsukov er misjonær i den store Krasnojarsk regionen i Russland. Der har han nettopp plantet en ny baptistmenighet. Det har skjedd i byen ved samme navn. De åndelige behovene er store. Men Pavel Barsukov gir seg ikke med dette. Han bærer på en stor nød om å nå ut til Mongolia med evangeliet. Mongolia er nabo med Krasnojarsk området. Nylig skrev han en rapport hvor han forteller at han har gjort 15 reiser til det isolerte sentral-asiastiske landet.

I forbindelse med en av reisene hadde han med seg et team. De fikk delta på en mongolsk gudstjeneste (bildet), hvor det var mange ikke-kristne til stede. Teamet fikk også muligheten til å vise Jesusfilmen til mindre grupper.

Et barnemøte ble også holdt. Her deltok 130 barn som hadde vært med på fjorårets sommerleir. Nå håper Barsukov på muligheten for å arrangere en ny barneleir i år. Vær med å be for dette. Pavel Barsukov ber også om forbønn for et russisk ektepar - Vostryakovs - som ønsker å bosette seg i Mongolia for å arbeide der.

En god introduksjon til den økumeniske kommuniteten Taize

Life at Taizé from Taize on Vimeo.

BLOGGEN ER OPPDATERT MED FLERE ARTIKLER OG KOMMENTARER VEDRØRENDE TRAGEDIEN I OSLO OG PÅ UTØYA. DU FINNER DEM FORTLØPENDE NEDENFOR.

Baptistkirker holdes åpne for de som vil vise sin deltagelse

Det er ikke bare Den norske kirkes menigheter, som åpner sine dører for de som vil vise sin medfølelse med de som er så hardt rammet av tragedien i Oslo og på Utøya.

Så langt har jeg registrert at Baptistkirken i Brumunddal og Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika (bildet) har åpnet sine kirker.

Jeg skal tale i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika i morgen - søndag 24. juli kl.11.00. Det hadde vært hyggelig om du som leser dette og har muligheten for å komme, ville være der. Adressen er Løxaveien 15 på Rud. En veibeskrivelse finner du her:

http://www.ibch.no/cmsimple/?Contact

Er det andre menigheter som holder åpne for de sørgende og for de som vil vise sin deltagelse, er jeg takknemlig for informasjon om dette. Skriv gjerne dette i kommentarfeltet.

BLOGGEN ER OPPDATERT MED FLERE KOMMENTARER TIL DE TRAGISKE HENDELSENE I OSLO OG PÅ UTØYA. DU FINNER DEM FORTLØPENDE NEDOVER SIDEN.

Originalkristendommen er rotfestet i Bergprekenen - her er intet spor av nasjonalismen

En sann kristen tro har sine røtter i Bergprekenen og Saligprisningene. Her setter Jesus ord på prinsippene i Guds rike. Så ganske annerledes enn mye av det som styrer vår verden, og så totalt annerledes enn det som gis uttrykk for gjennom en kristendom som glorifiserer en nasjonalstat og setter skiller mellom folkeslagene. Kristi forsamling er multikulturell, multietnisk. Den er ikke nasjonalistisk, men universell, selv om den får sitt uttrykk i en lokal forsamling. Sann kristen tro bekjenner: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle èn i Kristus Jesus."

Frem til keiser Konstantin var Kristi forsamling fri fra et hvert bånd til staten. Den bekjente lojalitet til Guds rike hvor Jesus var Herre.

Den kristne tro er blitt misbrukt opp gjennom tiden. Av keisere, despoter, tsarer og paver som har vært ute etter makt, posisjoner og herredømme. Som har drept i Jesu navn. Historien er full av slike uhyrligheter. Men det er en pervertert kristen tro vi her snakker om, som var den tidlige kirken helt fremmed. Den tidlige kirken var en martyrkirke. Det er først når kristen tro blandes sammen med statsapparatet under keiser Konstantin og keiser Theodosius at kristne begynner å forfølge andre kristne, og ta deres liv.

Gjennom hele kirkens historie finner vi eksempler på personer og bevegelser som har forsøkt å leve etter den tidlige kirkens tro og overbevisning: en ikke-voldelig, pasifistisk kirke, som har takket nei til å bære våpen og velsigne hærer, som har arbeidet for forsoning og fred. De har ofte lidd skjebne som martyrer. Ikke fordi de har kjempet tilbake, men for at de har velsignet dem som ville dem vondt. De har levd i tråd med saligprisningene:

"Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for retteferdighetenes skyld, for himmelriket er deres." (Matt 5,1-10)

Det er denne tro som vi er blitt møtt med gjennom martyrene i den tidlige kirkens historie, gjennom mennoniter og hutterianere på 1500-tallet, gjennom Eberhard Arnold i 1920-1930 årene, gjennom Dietrich Bonhoeffer, Martin Luther King jr og Moder Teresa - bare for å nevne noen, som er en tro forbundet med original kristendommen. Det er den tro vi må vende tilbake til i voldens tid som vår.

Bildet er tatt på Saligprisningsberget, på den nordvestlige delen av Galileasjøen, der man antar at Jesus holdt den såkalte Bergprekenen.

Å våkne til et mareritt

Jeg skrev i går om den uvirkelighet og avmakt vi alle følte i går. I dag våkner vi til et mareritt. Alt blir stående stille. Ord blir fattige. Tårene mange. Vi er rystet helt til det innerste. Den onde handlingen denne mannen har utført med en brutalitet uten sidestykke her til lands, viser oss ondskapens mest grelle ansikt. En føler bare avsky for handlingen, og den ideologi denne mannen er en del av.

Mannen skal visstnok kalle seg "kristen-fundamentalist". Noe større misbruk av ordet "kristen" kunne vel ikke finnes. Denne mannen representerer det stikk motsatte av alt det Jesus stod for. Det er en forvrengt tro i nasjonalistisk innpakning, som ikke finner støtte noe sted i noen annen sammenheng enn der hvor hatet råder. Men det finnes de som nører opp rundt hatet, ikke minst mot våre fremmedspråklige venner. Det er et stykke arbeid som liggger foran oss for å endre disse holdningene. Derfor oppfordrer jeg de som leser dette om å invitere en fremmedkulturell inn på en kopp tea! For å vise at vi står for andre verdier enn det hatet denne mannen og det miljøet denne mannen representerer.

Hele Norge er i sorg, men for noen er denne dagen tøffere og mer brutal enn andre. Det er de som har mistet en av sine kjære, enten i Oslo eller på Utøya. De trenger en skulder å gråte på, en hånd å holde i. La oss gi dem det. I dag er tiden for å trøste, og tale lavmælt. Og det er en tid for å gi uttrykk for djup sorg.

Det er også en tid for å be. La oss i dag søke Herren og be for alle de som er så hardt rammet.

Uvirkelighet, avmakt og djup sorg

Uvirkelighet og avmakt er ord som beskriver den følelsen mange av oss sitter med, etter gårsdagens grufulle hendelser. Det blir ett før og ett etter fredag 22. juli. Tankene går til de mange etterlatte, både til de døde i Oslo og på Utøya, og til de mange som er skadet og traumatisert. Vi kan bare ane hva ungdommene på Utøya gjennomgikk.

Jeg kom til å tenke på David Wilkersons profeti fra 2004. I forbindelse med pastorseminaret i Oslo profeterte Wilkerson om en hendelse som ville ryste Norge. Kan det ha vært dette? Jeg vet ikke.

Det som er sikkert er at det ikke er blitt noe mindre behov for å be for Norge, og følge det apostoliske påbudet i 1.Tim 2,2-3:

"Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over."

Foreløpig er det ikke så mye vi vet om den eller de som har utført denne uhyrlige udåden. Det er viktig at vi nå ikke stigmatiserer mennesker av annen hudfarge eller religion enn vår egen. Også våre nye landsmenn er rammet av det som har skjedd. De også føler som oss.

Oslo-biskop Ole Kristian Kvarme brøt opp fra sin ferie i Spania og reiste tilbake til Oslo for å være der for alle de berørte. Det synes jeg var flott gjort. Det er også bestemt at Den norske kirkes menigheter skal holde åpne kirker landet over, slik at sørgende og spørrende kan komme sammen for å være til hjelp for hverandre i denne katastrofen som har rammet oss alle. La oss finne inn til hverandre i denne tiden, og søke trøst hos Ham som er "all trøsts Gud". Og la oss be for alle som på en eller annen måte er rammet av tragedien.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Hun ble satt fri fra det som plaget henne, og fulgte trofast i Jesu fotspor som en av de mange kvinnene som praktisk støttet Jesu virksomhet. Hennes kjærlighet til Jesus ble så stor at fortvilelsen tok henne når Jesus var lagt i graven, og hun oppdaget at hans kropp var borte. Men så fikk hun møte Den oppstandne.

I dag er det minnedagen for Maria Magdalena, den av de myrrabærende kvinnene. Du kan lese mer om henne på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Amerikas neste vekkelse, del 2

Her følger andre del av Jonathan Wilson-Hartgrove's artikkel:

"I flere segmenter av Amerikas fragmenterte kirke, hører vi i dag bulderet av vekkelse. Noen av disse bevegelsene synes bare delvis rett for meg, men jeg er veldig interessert i hva de har til felles. I flesteparten av områdene hvor vi har lavinntektgrupper, som her jeg lever i Durham, North Carolina, har "helse- og velstands"-evangeliet blitt svært populært de siste tiårene. Fra Joel Osteen til T.D Jakes, knytter predikanter løftet om evig liv til folks virkelige økonomiske behov her og nå. Jeg gir Osteen og Jakes delvis rett: Kirken har ofte åndeliggjort evangeliet til noe som ikke gjelder her og nå. Energien fra herlighetsteologi-bevegelsen springer ut av det faktum at mennesker er sultne på et evangelium som taler til den materielle tilstand de befinner seg i.

Men det virkelige behovet er også fundamentalt i bevegelser som "Red Letter Christianity" (En bevegelse som vil ta Jesu radikale ord på ramme alvor og etterfølge dem. Oversetterens anmerkning). I et middelklasse samfunn som her med sine privilegier, har flere nåtidige bevegelser kommet frem til en felles oppfatning at det Jesus sa ikke bare gjelder for noe for livet etter døden, men for våre liv her og nå. Red Letter Christianity har vokst frem ulike kirkesamfunns bakgrunner, og har fått ulike merkelapper: 'progressive', 'Emergents', 'nye evangelikale', og 'ny-monastiske'. Selv om vi ikke er enige i alt, så har vi dette til felles: vi føler med hele oss et djupt behov for evangeliets håp at vi kan knyttes til de materielle behovene som finnes i verden i dag.

Dette vil være kjennetegnet på Amerikas neste vekkelse: En kroppsliggjort tro som skaper forbindelsene mellom overbevisning og praksis, mellom Ånd og kjøtt, mellom den verden som er og den verden som burde være.

Noe er i ferd med å skje i dusenvis av ulike bevegelser i dag for å lære Guds folk til å be: La Ditt rike komme, skje Din vilje i himmelen så og på jorden. Denne ene tingen er mye viktigere enn noe annet av det vi driver med i de små bevegelsene vi er en del av.

(fortsettes)

Bildet av Jonathan Wilson-Hartgrove er tatt ved skrivebordet til Clarence Jordan under et besøk på Koinonia Farm, en annen baptistpastor med et svært radikalt budskap i datidens USA med rase-skiller. Clarence Jordan bygget bro mellom svarte og hvite.

Amish fortsetter å vokse

Nye tall viser at Amish bevegelsen fortsetter å vokse. Det gjelder både tallmessig og i antall nye bosetninger. Fra 2009 til 2011 har Amish økt med omtrent 10 prosent til 261.150. I årevis har Pennsylvania, Ohio og Indiana vært hjemstedet til omtrent totredjedeler av Amish-befolkningen, men antallet Amish vokser vokser nå hurtig også i andre amerikanske stater. Den største prosentvise økningen har skjedd i staten New York. Her har de økt tre ganger det nasjonale gjennomsnittet over de siste to årene. Veksten har i hovedsak kommet av migrasjon fra nabostatene. Amish i New York har økt med 13 prosent fra 2009-2011, til 13.000 personer. Dette viser nye studier gjort ved Elizabethtown (Pa.) College’s Young Center for Anabaptist and Pietist Studies.

Elizabethtown professor Donald B. Kraybill, som har ledet undersøkelsen, sier at det er ulike faktorer som kan forklare årsaken til at stadig flere innen Amish flytter til staten New York:

"Generelt gjelder det at familier som er mer tradisjonsbundne som liker å være i mer landlige islolerte kommuniteter synes å ville flytte på seg. Noen av dem ønsker å drive med gårdsdrift, andre vil drive forretningsvirksomhet i små skala. En annen faktor er at det er mer jordbruksarealer tilgjengelig i staten New York enn det er for eksempel i Pennsylvania."

De som flytter til staten New York er oftest de yngre, men det finnes mange unntak.

"Av og til kan flyttingen skyldes problemer i menighetene de tilhører, slik at noen familier som er misfornøyde velger å flytte, og da vil en del av de eldre følge med," sier professor Kraybill.

Amish har etablert 11 nye bosetninger i staten New York siden 2009. Det betyr at det nå finnes 40 bosetninger totalt i ni fylker. Den første Amish-bosetningen så dagens lys i Conewango Valley i 1949.

Dakota

Men det er ikke bare i staten New York at Amish-bevegelsen vokser. I alt 36 nye bosetninger er blitt etablert de to siste årene, noe som gir 448 Amish-bosetninger totalt i USA. I 2010 ble det startet en helt ny bosetning i Dakota. I tillegg til staten New York vokser Amish-befolkningen raskere enn det nasjonale gjennomsnittet i Iowa, Kentucky, Missouri og i Michigan. Amish-befolkningen doblet seg i årene 1991-2010, med en gennomsnittlig vekst på fem prosent.

Amish-bevegelsen er nå representert i 28 amerikanske stater og i Ontario i Canada. De største bosetningene finnes i Lancaster County i Pennsylvania, Holmes County i Ohio og Elkhart/LaGrange counties i Indiana.

Foto: Dale G.Gehman/The Mennonite Weekly

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 3

Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene av Jean Vanier (bildet). De har vært med på å forme min teologi mer enn mye annet som har betydd noe for meg:

"Mennesker med en utviklingshemming, så begrenset fysisk og intelektuelt, er ofte rikere enn andre når det kommer til hjertets språk og når det handler om relasjoner. På et mystisk vis kan de lede oss til våre hjerters hjem.

Deres intelektuelle handikap oppveies av en særskilt åpenhet og en tillit til andre. Sosiale konvensjoner og ideer om hva som er viktig betyr ingenting for dem. De lever nærmere det som virkelolig betyr noe. I konkurransesamfunnet som legger vekt på makt og styrke, har de vanskelig for å finne sin plass; de er tapere i enhver konkurranse. Men i sin tørst etter og sin evne og gave til vennskap og fellesskap, kan de svake i samfunnet berøre og forvandle de sterke, om de sterke er villige til å lytte til dem."

For Vanier blir mennesker med utviklingshemming profetiske røster som taler med sine liv inn i vår såkalte fullkomne verden, hvor det meste handler om å hevde seg, karre til seg, lykkes, gjøre karriere og hvor menneskets verdighet og verdi handler om hva det enkelte menneske kan yte tilbake til samfunnet. Kan man ikke yte noe, har man heller ingen verdi.

Dessverre har fremgangsteologien sørget for å skape et inntrykk av at den kristne tro også handler om vellykkethet og framgang, som et tegn på Guds velsignelse. Men Guds ord er tydelig når vi kan lese der at Gud utvalgte det som ingenting er, og ser vi på Jesus, så er det nettopp de marginaliserte gruppene i samfunnet som flokket seg rundt Ham.

(fortsettes)

Fem Amish-farmere drept i bilulykke i staten New York

Fem Amish farmere ble drept i en grusom trafikkulykke i Finger Lake regionen i New York tirsdag.

42 årige Steven A. Eldridge kjørte i påvirket tilstand da han forsøkte å passere en traktor med henger, i en sone hvor forbikjøring er forbudt, kolliderte med traktoren. De fem ble drept momentant. 10 andre skal være skadet, i følge opplysninger fra politiet. De døde er identifisert som Anna Mary Byler, 60; Elizabeth Mast, 46; Melvin Hostetler, 40; Melvin Hershberger, 42; and Sarah Miller, 47. De etterlater seg 14 barn, fem gutter og ni jenter.

Eldsterådet blant Amish farmerne berømmer sine naboer som har vist dem stor omsorg og støtte etter den tragiske ulykken. Ingen begravelser har ennå blitt foretatt, men innen Amish samfunnene skjer alle begravelser hjemme. Mennene i fellesskapet har forberedt begravelsen ved å grave graver og lage kister, mens kvinnene har forberedt mat til de mange hundre som vil overvære begravelsene.

Donald B. Kraybill, professor of Amish studies ved Elizabethtown College, sier at det har vært en stor vekst blant Amish de senere årene. Man snakker om en økning på 31 prosent på to år. Det skal være 13.000 Amish i staten New York.

Begravelsene vil finne sted i dag, fredag 22. juli. La oss huske de berørte familiene og deres menighet i våre bønner.

Foto: Spence Tullis/Finger Lake Times.

Eget museum i Canada for de som rømte fra forfølgelsen av anabaptister i Europa

Om du noen gang skulle befinne deg i Manitoba i Canada, og er interessert i historien til mennonitene, må du benytte anledningen til å besøke Mennonite Heritage Village. Her finner du blant annet den første mennonite kirken som ble bygget i Canada (bildet), samt mye annet spennende fra den tidlige historien til de som flyktet fra forfølgelsene i Europa og slo seg ned i Canada.

Mennonite Heritage Village har sin egen nettside, og selv om du ikke planlegger en tur til Canada, er den vel verd en titt.

Du finner den her:

http://www.mennoniteheritagevillage.com/

Amerikas neste vekkelse, del 1

Med tillatelse innhetet fra Jonathan Wilson-Hartgrove, har jeg oversatt en helt ny artikkel han har skrevet. Selv om den omhandler amerikanske forhold er den interessant av flere grunner. Den avspeiler viktige sider ved det som ligger Gud på hjertet, og det som begynner i USA har en tendens til å komme til Norge - før eller senere! Jonathan Wilson-Hartgrove er en av de fremste talsmennene for den såkalte nymonastiske bevegelsen, fredsaktivist og leder Rutba-kommuniteten. Han er også assistrerende pastor for St.John Baptist Church i Durham i North Carolina. Artikkelen er så lang at den deles opp i flere stykker:

Når evangeliet blir forbundet med et menneskets djupeste behov, skjer det en omvendelse. En hver evangelikal kjenner til dette. Når evangeliet blir forbundet med samfunnets djupeste behov, skjer det en vekkelse. Vi synes å glemme dette.

Men Den Hellige Ånd har en egen evne til å påminne oss. Tidlig i den industrielle epoken i Amerika, førte overgangen fra jordbruk til industri også til en endring av den hjemlige sfære, når kvinnene som hadde ansvar for hjemmene gikk ut i arbeidslivet for å tjene til livets opphold. Da oppstod det et stort behov for "familie-verdier". Evangelister som Billy Sunday råkte en streng når han preket mot alkoholbruk og spilling fordi de forbandt de gode nyhetene om Jesus med dette djupe behovet.

På samme måte, i apartheid-tidens Sør-Afrika, når uretten i det rasebaserte sosiale hierakiet truet levekårene i samfunnet, berørte Desmond Tutu et djupt sosialt behov når han forkynte at evangeliet til et fattig menneske er brød. Frihetsbevegelsen i Sør-Afrika har ble inspirert og opprettholdt gjennom en vekkelse som evangeliet med samfunnets djupeste behov.

(fortsettes)

70 prosent av barna i den israelske byen Sderot er traumatiserte pga de daglige rakettangrepene fra Gaza

Nye undersøkelser viser at så mange som 70 prosent av barna i byen Sderot i Israel er traumatiserte. Og rakettene fra Gaza-stripen fortsetter å hagle ned over byen. Vestlige medier synes ikke å bry seg om dette. Bare i forrige uke falt det 20 raketter over byen. Hittil i år: 351. Men det dreier seg jo ikke om palestina-araberne, men jøder, og da er ikke nyhetsinteressen like stor. Og dette er ikke noe Mads Gilbert synes å bry seg om, og siden han ikke gjør det er ikke TV nyhetene så interessert i å lage reportasjer. TV-2 nyhetene sendte jo med ham egen mikrofon da han dro til Gaza.

Undersøkelsen utført av Traumesenteret i Tel Aviv viser at 15 prosent av befolkningen sier de selv hadde blitt såret av rakettene. 62 prosent hadde fått ødeleggelser på hus og hjem. Nær 60 prosent kjente noen som var blitt drept. 19 prosent hadde familiemedlemmer som var blitt drept. 44 prosent hadde opplevd betydelig økonomiske tap. En tredjedel av den voksne befolkningen har PSTD-symptomer av emosjonell grad. 23 prosent har problemer med å fungere normalt i dagliglivet. 71,2 prosent av barna viser ett eller flere tegn på PSTD, 12 prosent har vanskeligheter med å fungere. I sum svarer 75 prosent av de 20.000 innbyggerne at de følte seg direkte truet av rakketter.


Du kan lese mer om rapporten her:

http://www.dagen.no//Nyheter//IsraelMidt%C3%B8sten/tabid/255/Default.aspx?ModuleId=73081&articleView=true

Bildet er hentet fra Sderot i forbindelse med et rakettangrep.

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 2

Lesningen av evangeliene gjorde så djupt inntrykk på Jean Vanier (bildet), at han bestemte seg for at han ville leve ut budskapet om Guds rikes realiteter så autentisk, konkret og praktisk som mulig.

I 1963 besøkte han den franske dominikanerpateren Thomas Philippe, som var prest ved en liten institusjon for mennesker med utviklingshemming i landsbyen Trosly-Breuil, utenfor Paris. Og et langt og godt vennskap skulle begynne. Vanier ble djupt grepet av møtet med de utviklingshemmede og at paterens vennskap med dem. De han møtte klynget seg til ham og formidlet med sitt kroppsspråk noe som berørte ham djupere enn ord kan:

'Vil du være min venn?' 'Bryr du deg virkelig om meg?' 'Kommer du tilbake?'

Vanier forteller selv om dette møtet:

"Det mine studenter ved universitetet hadde villet ha fra meg, var kunnskap nok så de stod til eksamen og klarte seg bra etterpå. Men disse menneskene ropte til meg om fellesskap. Elsker du meg? Dette berørte meg sterkt."

Jean Vanier kjente et kall til en radikal etterfølgelse av Jesus. Han trivdes svært godt med å undervise ved universitetet, men møtet med Thomas Philippe og de utviklingshemmede forandret hans livskurs.

I 1964 besøkte han igjen sin venn utenfor Paris. Etter dette besøket bestemte han seg for å bryte over tvert og gjøre noe med det han så. Han kjøpte et falleferdig hus i Trosly-Breuil. Før det hadde han møtt Phillipe Seux og Raphael Simi på et psykiatrisk sykehus. De var begge utviklingshemmede. Vanier beskriver dette sykehuset som "en deprimerende institusjon utenfor Paris, hvor det var for mange mennesker og mye vold." De to flyttet inn sammen med Vanier i huset han hadde kjøpt.

"Fundamentet til et ekte menneskelig og kristent liv, jorden det slår røtter i, er trofast vennskap i et fellesskap," sier Jean Vanier. Dermed har han satt ord på noe av kjernen i sitt budskap.

Øyvind Mongstad, prest i Den norske kirke og Tro og Lys prest, skriver følgende om Jean Vanier i et forord til boken "Den brutte kroppen" av Jean Vanier:

"I fellesskapet, og i atmosfæren av tilllt og respekt, vil vi gi utviklingshemmede mulighet til å erkjenne og brue sine gaver, og oppdage den glede som vennskap med andre gir. Det evangeliske lys som Jean Vanier så, og deler med oss, er den sannhet at de svake, de minste, i hans sammenheng de utvikligshemmede, kan bli en kilde til liv for andre - intet mindre. Vi er så vant til at vi skal gjøre noe for de svake. Samfunnet og kirken er preget av denne tankegangen. I Arken og Tro og Lys oppdager vi mer og mer at de svake har noe vesentlig å bidra med, som i trenger for å bli mer hele mennesker."

Dette synet har også mer enn noe annet formet mitt eget teologiske ståsted de siste årene, og snudd mange ting i eget liv på hodet. Mer om det senere.

(fortsettes)

Russisk Studie-Bibel trykkes i fjerde opplag

Den svært anerkjente MacArthur Study Bible er oversatt til russisk, og utgis for fjerde gang. Det samlede opplaget er oppe i 55.000 eksemplarer. Dermed kan enda flere russiske kristne få del i dette skattkammeret av konservativ bibelteologi, av beste merke. 10.000 kopier er trykket i det nye opplaget og vil bli distribuert gjennom baptistenes kanaler til pastorer, misjonærer, ungdomsledere og studenter ved bibelskoler og teologiske seminarer i Russland, Ukraina, Hvite-Russland og Kasakhstan, såvel som til de andre russisk-talende øst-europeiske nasjonene.

The MacArthur Study Bible inneholder over 20.000 forklainger og kommentarer, og bygger på pastor John MacArthurs 30 års virke som pastor og bibellærer.

Utgivernes bønn er at det nye opplaget av denne Studie-Bibelen vil bli til hjelp for mange som virkelig ønsker å trenge inn i dybdene av Guds ord.

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen "Monastisk" finner du nå en artikkel om profeten Elia. Det er hans minnedag i dag. I min artikkel skriver jeg om om profet som våger å vise sin svakhet: han er redd, mismodig og vil gi opp. Det er også en side av han som blir kalt "ildprofeten".

Les mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Å gjenkjenne Kristus i samfunn som lider

Henri Nouwen har skrevet noe om lidelsen, som jeg har forsøkt å oversette. Jeg finner hans ord om dette svært betimelige og ikke minst utfordrende, og radikale, med hensyn til de konflikter vi ser utspille seg på ulike fronter i verden i dag:

"Både samfunn såvel som enkeltpersoner lider. Over hele verden finner vi store grupper av mennesker som blir forfulgt, mishandlet, misbrukt, og blir ofre for forferdelig kriminalitet. Vi møter familier som lider, vennesirkler som lider, religiøse grupper som lider, etniske grupper som lider, ja hele nasjoner som lider.

I alle disse som lider må vi være i stand til å gjenkjenne den lidende Kristus. De er også utvalgt, velsignet, brutt og gitt til verden.

Når vi går sammen for å gi respons på ropene fra disse menneskene og arbeider for rettferd og fred, så drar vi omsorg for Kristus, som led og døde for denne vår verdens frelse."

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 1

Når jeg ser tilbake på de siste årene, er det noen få personer som har formet mitt teologiske ståsted. I denne serien vil jeg forsøke å presentere dem for bloggens lesere. Jeg begynner med 82 år gamle Jean Vanier (bildet). Noen mener, og jeg er tilbøyelig til å være enig, at han burde få Nobels fredspris.

Det var i august 1964, at den da 36 år gamle tidligere marineoffiseren, bestemte seg for å følge evangelienes Jesus på en ny måte. Han inviterte to menn - Raphael Simi and Philippe Seux - som da levde i en institusjon for mennesker med intellektuell funksjonshemning, til å bo sammen med ham i en fransk landsby. Siden den gang har mer enn 132 lignende kommuniteter - kalt L'Arche (Arken) vokst frem i mer enn 34, og ønsket velkommen mennesker fra alle slags bakgrunner. Sammen med Marie Hèlène Mathieu har han også grunnlagt Faith and Light (Tro og Lys), som er fellesskap med intellektuell funksjonshemming, deres pårørende og venner. Det finnes 1500 slike Tro og Lys fellesskap i 76 land.

Jean Vanier er anerkjent internasjonalt for sine djupe refleksjoner om sosial inkludering, fred, tilgivelse og hva det vil si å være menneskelig. Han er en sølibatær åndelig leder, men er ikke prest, filosof med doktorgrad, men er ikke professor, katolikk, men praktiserende økumen. Han er bare Jean Vanier. Nærmest umulig å sette i bås.

Han er født inn i en ærverdig kanadisk familie. Hans familie var de siste kanadiske diplomatene som rømte fra det nazi-okkuperte Frankrike. Da var Jean elleve år gammel. Bare 13 år gammel bestemmer han seg for å marinesoldat i British Navy, og igjen krysser han den farlige Nord-Atlanteren. Tidlig i 20 årene, etter å ha lest Thomas Merton, besøker han radikale kommuniteter som Friendship House og Catholic Worker i New York, fullfører han en 30 dagers ignatiansk retreat. Etter dette bestemmer han seg for å forlate marinen. De neste 14 årene studerer han og ber og blir så leder for en kommunitet av studenter i Paris. Etter å ha gjort ferdig sin doktorgrad på Aristoteles forståelse av lykke, blir han invitert til undervise ved Universitetet i Toronto.

Men nå skjer det noe som fullstendig endrer hans livskurs. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Å være i Herrens hender - i gode og onde dager, i hverdagsliv og tjeneste

Dagene er ikke alltid like enkle, når man sliter med kronisk sykdom. Enkelte gjør dem også vanskeligere. Det gjør inntrykk når kristne skriver til deg med ord fulle av hat, sjikane og fordømmelse - og når en av årsakene er at jeg har vært åpen med min sykdom. For en Herrens tjener skal visstnok ikke være syk. Og samtidig påberoper seg å gå Herrens ærende.

Jeg er ikke alene om slike opplevelser. Apostelen Paulus forteller om kobbersmeden Aleksander, som "har gjort meg mye ondt". (2.Tim 4,14) Jeg har møtt mange kristne som forteller om vonde opplevelser med det samme. Hva som får mennesker til å opptre slik, kan en undre seg over.

I går kveld ringte telefonen. Det var fra en mann som hadde hørt på noen CD'er av den undervisningen jeg gav på Oase i fjor. Han ville takke for det han hørte. Det var oppmuntrende. Jeg er glad og takknemlig for at jeg fikk anledningen til å dele mitt liv, med de mange som kom for å høre på seminaret jeg holdt om det personlige bønnelivet. Der møtte jeg mennesker som bar på samme lengsel og tørst som jeg selv kjenner, etter å lære den herre Jesus å kjenne.

Jeg er takknemlig til Gud for at jeg kan - med de fysiske begrensningene jeg har - få dele erfaringer av levd liv med Gud, med andre. Som på fjorårets Oase. Som årene går forundres jeg mer og mer over nåden, over det vennskapet Herren Jesus innbyr oss til, over det forunderlige herlighetslyset, over Guds taushet, som vi alle opplever i perioder, over Guds mysterium, over Guds ansikt slik det åpenbares i Kristus. Det er biter av det en ser stykkevis og delt, jeg kan dele. I sårbarhet, enkelhet og så ærlig jeg kan.

Så langt Herren gir meg nåde - og fysiske krefter - vil jeg tjene Ham, der Han finner det for godt, så lenge jeg lever. Arbeidet med Kristi himmelfartskapellet går videre. En svært sjenerøs giver har gjort det mulig for oss å betale noe av det som gjenstår på selve kapellet. Det er et veldig stort takkeemne for oss. Takk til alle som har invitert oss til å dele Guds ord i ulike forsamlinger og menigheter denne høsten, og for våren som ligger foran. Jeg gleder meg til å møte Guds folk blant lutheranere, baptister, frie venner, og pinsevenner, og bli kjent med nye folk og sammenhenger. Responsen på bloggen er god og stor. Så langt har den hatt over 700.000 treff siden starten, og flere tusen besøker den i uka. Også i fremtiden vil vi tilby seminarer og bønneretreater, for å formidle Guds ord og forhåpentligvis hjelpe mennesker inn i et vennskap med den Gud som elsker oss og favner oss. Skulle din menighet eller forsamling ønske et besøk er det bare å ta kontakt på følgende adresse: bolahans@online.no

Må så Herren velsigne dere alle - i gode og onde dager. Søk Hans fred, den fred som kan bevare.