Fastetidens velsignelser og kirkeårets gode rytme

Jeg er glad for at jeg er blitt kjent med kristne fra andre tradisjoner enn min egen. Det har beriket meg og utfordret meg. Jeg tenker en del på dette nå i fastetiden. Kjenner på djup takknemlighet for kirkeårets rytme. Vi som følger den gregorianske kalenderen er nå inne i de 40 fastedagene før den strålende påskedagen. Men mine ortodokse, katolske og koptiske venner har lært meg at det finnes andre faster, som for eksempel: julefasten, apostelfaster, og fastedagene som de første kristne praktiserte: onsdager og fredager. De har også lært meg at søndagen aldri er en fastedag, siden søndagene er en liten påskedag, dagen til minne om Kristi seierrike oppstandelse fra de døde.

Dette er den gode rytmen. Fra faste til fest og fra fest til faste. Da lærer man å sette pris på begge deler. 

Det er også godt å tenke på at flertallet av kristne på jorda lever rytmiske og liturgiske liv. De følger kirkeåret, enten det gregorianske eller det julianske. Kirkeåret har brakt meg nærmere Jesus, nærmere begivenhetene i evangeliet, tettere på begivenhetene, nærmere sentrum. Forenklingen av livet i fastetiden fungerer på samme måten. 

Vi må bli bønn

"Det holder ikke å be, man må bli bønn. Hele livet, hver handling og gest , må bli en salme av tilbedelse.'

Ordene tilhører Paul Evdokimov (bildet), 1903-1970, en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere, av mange kalt 'en lekmanns-starets'. Onsdag feiret vi hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet, og jeg klarer ikke å gi slipp på hans ord.

Paul Evdokimov beskrev mennesket som 'et liturgisk vesen.'

Født i St.Petersburg, oppdratt av en gudfryktig mor som var enke, innledet sine teologistudier i Kiev i 1918, men bolsjevikenes revolusjon tvang ham til å forlate Russland og kom til Paris i 1923. For å endene til å møtes kjørte han drosje, vasket biler, jobbet som kokkeassistent og jobbet natteskift ved Renaults fabrikker. I 1928 fullførte han doktorgraden i teologi.

Men han valgte ikke å la seg ordinere til prest. Han brukte livet sitt på diakonalt arbeid. På 1950-1960 tallet var han leder for et hjem for flyktninger, studenter fra den tredje verden og ungdommer med problemer.

La min bønn være røkelse for deg

De siste årene har May Sissel og jeg reist en del hvor jeg har talt i ulike menigheter og i ulike kirkesamfunn, enten i seminarer, retreater eller gudstjenester. Det er en del av mitt kall, og jeg er takknemlig for fortsatt å kunne gjøre det, til tross for store utfordringer med sykdom. Vi takker Gud for alle menneskene vi møter, i så mange sammenhenger. Vi lærer stadig noe nytt av å dele fellesskap med kristne fra hele spekteret av denne forunderlige familien som kalles Guds barn.

Men sannheten er at jeg er ikke spesiellt glad i å reise! Jeg er veldig hjemmekjær. Så jeg reiser ikke for å oppleve nye steder. eller for reisens egen skyld, men fordi det er en del av mitt kall.

Aller helst vil jeg være hjemme for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det er i liturgien og i bønnene jeg virkelig lever!

Merk deg at jeg bruker ordet 'feire.' Vi samles i kirken for å feire gudstjeneste - ikke for å holde et møte. Søndag etter søndag - eller som hos oss - onsdag etter onsdag, hele året igjennom, feirer vi en virkelighet i hvilket vi alltid lever: Kristi seierrike oppstandelse fra de døde!

Det er hva gudstjenesten handler om. Gjennom liturgiens gode rytmme: hymnene, bønnnene, lesningen fra Den Hellige Skrift. nattverden levendegjøres Kristi oppstandelse innfor våre øyne. Vi lever i det forunderlige påskelyset.

Vår tro læres ikke først og fremst ved å lese oss til den, men ved å leve den ut i våre gudstjenester.

'La min bønn være røkelse for deg, min løftede hender et kveldsoffer.' Salme 141,2

Våre gudstjenester burde være Gud velbehagelig.

Andre Gouzes endelig på norsk!

I dag ble det skrevet kirkehistorie. Andre Gouzes (bildet) kirkemusikk finnes endelig på norsk! Det takket være en norsk nonne: Søster Ragnhild Marie. Hun er da også en nær venn av en av de mest betydningfulle kirkemusikerne i Frankrike i moderne tid.

Noe av hans musikk har allerede vært tilgjengelig på norsk, men det er første gang en bok utgis med bare hans musikk. Arbeidet med oversettelsen ble påbegynt for flere år siden, og fra begynelsen var pater Arnfinn Haram med i arbeidet. Det er han som har oversatt det meste av tekstmaterialet, sammen med søster Ragnhild Marie.

Andre Gouzes har stått for gjenoppbyggingen av et cistersienserkloster i Langedoc, Sylvanes, hvor han i dag driver et av Frankrikes viktigste liturgiske sentre. Han har i mange år nå arbeidet med å komponere tidebønner tilpasset liturgien på folkespråkene. På den måten har han vært en av de viktigste bidragsyterne til et nytt liturgisk språk for den store kirkefamilien.

Den norslke boken har fått tittelen: Fra Kristi kors strømmer levende vann.

Her er smakebiter fra musikken til Andre Gouzes. De som har sett filmen: Blant guder og mennesker, vil nok huske hans musikk fra den:

https://www.youtube.com/watch?v=7jxEvvQxoq4&list=RDEMgE2cNuZ-y6vZAiSg174kZA&start_radio=1

Velsignelsen i liturgiske bønner

Erkebiskop Justin Welby

I dag har jeg lyttet til et intervju med erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby (bildet), hvor han lsnakker om betydningen av liturgiske bønner. Det  er kanskje fremmed for en del av mine lesere.

Men det finnes flere eksempler på liturgiske bønner både i Det gamle- og Det nye testamente.  Vi finner dem beskrevet både i forbindelse med gudstjenestene i Tempelet, eller i Salmenes bok, men også i Det nye testamente. Et eksempel på en slik liturgisk bønn bedt i urkirken, er den såkalte 'Kristus-hymnen', slik apostelen Paulus gjengir den i Fil 2,5-11

Jeg kjenner igjen en god del av det erkebiskopen sier i forbindelse med liturgiske bønner, særlig bliimed hensyn til tider med sykdom og slitasje. Da er det ikke like lett å finne de rette ordene, og bønn kan bli slitsomt. Da er det godt å gjøre andres ord til sine. Bønner bedt av de hellige fra eldgamle  dager.

Selvsagt kan det bli noe monotont å be skrevne bønner, men det kan den frie bønnen også bli. Den kan ikke minst bli veldig repiterende. Når man ber sammen med en gruppe mennesker over tid, og en legger merke til hvordan de ordlegger seg, så vil man oppdage at det kommer setninger og gjentagelser som er de samme hver gang. Det er ikke noe galt med det. Men de samme personene kan ha veldig imot liturgiske bønner!

Liturgiske bønner kan være veldig befriende!

Man kan komme seg ut av et spor, ledes inn på rikere beitemarker, anspores til få fokus bort fra seg selv - bare for å nevne noe.

Og som med så mange andre ting i livet kan det være godt med både og! Både frie bønner og liturgiske bønner. I bønnens verden er det ikke enten eller.

Utfordringene med gudstjenesten

Det hender jeg møter mennesker som fnyser når de hører ordet 'liturgi'. Noe slikt religiøst vil de ikke ha. Men nå har jeg vært med på møter i frikirkelige sammenhenger siden 1972, og det er blitt noen møter gjennom årene. De er ganske like hverandre, enten det er i den ene eller den andre menigheten jeg har vært. Og det blir uro om noe av det man er vant med skulle endres.  Så det er vel et spørsmål om det ikke er like mye 'liturgi' i frikirkelige sammenhenger, som i mer høykirkelige.

I de siste årene har jeg også begynt å tenke på hvor mye som kreves for å holde virksomheten i dag. Ta nå en enkel gudstjeneste eller møte. Som oftest krever det:

* Noen til å ønske velkommen i døra, såkalte møteverter.
* Noen til å spille.
* Noen til å lede.
* Noen til å innlede.
* Litt program rettet mot barn før søndagsskolen.
* Litt for ungdommen.
* Noen til å preke..
* Noen til å lede lovsanger.
* Lovsangere.
* Kollektører

Og dette er ikke bare til et møte eller en gudstjeneste. Det gjelder minst en gudstjeneste i uken hele året igjennom og i mange år.

Dette krever ressurser, og ressurser mange menigheter ikke har, noe som igjen skaper slitasje.

Mitt spørsmål er: Må det være slik? Er tiden inne til å spørre oss selv hva gudstjenesten er og handler om? Hva er gudstjenestens sentrum? Hvem er den til for? Mennesker eller Gud, eller begge deler?

Velkommen til gudstjeneste på onsdager

Velkommen til gudstjeneste i Kristi Himmelfartskapellet ONSDAG 1. August kl.18.00

Fra og med august 2018 vil vi feire våre gudstjenester på ONSDAGER i stedet for torsdager. Her er alle hjertelig velkommen. Gudstjenesten vår er todelt: Først Ordets del, hvor vi ber, synger og lytter til opplesningen av Skriften, og Brødets del, hvor vi feirer nattverd. Deler av liturgien vi bruker er hentet fra den første kristne tiden.

Kristi himmelfartskapellet er et økumenisk bønnekapell. Her deltar mennesker fra mange ulike kirkesamfunn, og nattverdbordet er åpent for alle som bekjenner troen på Jesus som sin Frelser og Herre.

Billedtekst: Kristi himmelfartskapellet på Eina. Foto: Kurt Urholt.

Idyll ved Kristi himmelfartskapellet

Det er idyll inne i skogen ved Kristi himmelfartskapellet disse dagene. De store snømengdene har skapt en eventyrskog, hvor snøen ligger tungt på trærne. Det er stille og fredfullt. Lyset fra lyktene påkapellveggen er den eneste lyskilden. Åpner du døra til kapellet, møtes du med levende lys på alteret og på det store korset på gulvet. Der kan du knele ned og øse ditt hjerte ut for Herren.

Hver eneste torsdag året rundt møtes mennesker her fra ulike trossamfunn. Her er baptister, pinsevenner, lutheranere, katolikker, bare for å nevne noen. Men hit kommer også mennesker uten noen spesiell kirketilhørighet. Noen for samtaler, andre for å delta i torsdagens gudstjeneste. Slik har vi holdt på i drøyt fem år.

Dette kjenner jeg på djup takknemlighet for. Den ukentlige bønnegudstjenestens rytme betyr mer og mer for meg. Dette kan jeg simpelthen ikke leve foruten! Jo mer man lever med i liturgien, jo mer blir den en del av deg. Du får et eieforhold til den. Den er ikke lenger ord som du gjentar, den er liv som leves. Og lesningen av Guds ord fester tak. Bønnefellesskapet blir nært og personlig. Her bes det for små og store ting, og vi får stadig vitnesbyrd om at Gud griper inn i menneskers liv. Vi ber for syke og lidende, og andre behov og alltid for den lidende kirke.

Alt skjer så stillferdig, Vi som kommer hit er helt vanlige mennesker.

Vi har hatt vår egen julekrybbe ved siden av Kristi himmelfartskapellet i advents- og romjulen. Et stillferdig vitnesbyrd om inkarnasjonens mysterium.

Basilios av Cæsarea - vekkelsesbæreren og bederen

Basilios av Cæsarea (330-379)

For en som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i den tidlige kirkens historie er det helt all right å begynne det nye kalenderåret med å minnes en av gigantene: Basilios av Cæsarea. Han døde på denne dagen i år 379 bare 50 år gammel.

Det er nemlig han som ble far til den nye, gryende  klosterbevegelsen i øst, som skulle oppleve en slik sterk vekst. Dette var en vekkelse i ordets rette betydning. Mennesker ble vekket opp til liv i Gud. Samtidig var Basilios også en fornyer av gudstjenestens liturgiske liv. Så vi har mye å takke ham for. Også den nymonastiske bevegelsen, som jeg selv kjenner meg en del av, har hentet inspirasjon av denne biskopen.

Basilios vokste opp i et velstående, ja, et gudfryktig hjem i Kayseri i det nåværende Tyrkia. Hør nå bare: Hans far var lærer, hans mor datter av en av kirkens martyrer. Hun fødte ni barn: tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Dette var et bønnens hjem.

Basilios var også venn av en annen av kirkens giganter: Gregor av Nazianz, hvis minnedag det er i morgen. Etter studier i Athen, dro disse to ut i den egyptiske ørkenen.  På denne tiden pågikk det en stor vekkelse som hadde sitt nedslagsfelt i den egyptiske ørkenen, og Basilios som var drevet av en intens og djup Gudslengsel, ble berørt av denne vekkelsen. Her fant han det han lette etter. Mennesker som ønsket å leve i Guds hellige nærvær i bønn og forsakelse. Et slikt liv ville også Basilios leve!

Etter å ha vendt tilbake til sine hjemtrakter i Kapadokia, trakk han seg tilbake til fjellene der for å leve i bønn.

I år 362 ble Basilios viet til prestetjeneste i Cæsarea. Etter noen år ble han også biskop på dette stedet. Dette skjer på en tid hvor mange unge mennesker er djupt fascinert og grepet av den store ørkenvekkelsen. For Basilios, som hadde sett forfallet i kirken, handlet det monastiske livet om å vende tilbake til urkirkens liv og praksis. Dette betydde for Basilios å leve et liv i fellesskap, omsorg for de marginaliserte, arbeid, samfunnsansvar og samfunnsengasjement, bønn og åndelig lesning. Det er Basilios den nymonastiske bevegelsen har hentet sine verdier.

I nærheten av Cæsarea sørget Basilos for at det ble bygget opp en hel by som fikk navnet Basilia. Her kunne man finne et sykehus, et hjem for foreldreløse, en yrkesskole og herberger som fungerte som våre dagers suppekjøkken. I den østlige kristenheten var det munkene som tok seg av datidens marginaliserte.

Jeg nevnte at Basilios var en fornyer av det liturgiske livet. Det er fra ham vi har den vakre Basilios-liturgien som fortsatt brukes den dag i dag. Vi kan også takke Basilios for at han var en av arkitektene bak utformingen av treenighetstanken. Hans etterlatte skrifter kom også til å spille en stor rolle da den nikenske trosbekjennelsen fikk sin endelige formulering.

Om å bli båret av andres bønner

Mitt første leveår var bestemors siste. Det er blitt meg fortalt at hun gikk rundt med meg på armen og ba for meg. Så mitt førte leveår var jeg omsluttet av bestemors bønner. Hun var en beder. Jeg ble båret i bønn. Når jeg bestemte meg for å følge Jesus - i 12-13  års alderen - skjedde det på et bønnemøte. Det var nok et svar på bestemors bønner. Hun velsignet meg og talte Guds løfter ut over mitt liv.

Så har jeg vært så heldig at jeg har hatt mange mennesker som har bedt for meg, og som fremdeles ber for meg. Det er de bønnene som holder meg oppreist i min kroppslige skrøpelighet. Jeg lever på bønner!

Noen ganger kan man bli så sliten at man ikke har krefter til å be. Da er det uendelig godt å bli båret frem for Gud i bønn. Mer og mer kjenner jeg på en djup takknemlighet for at jeg er en del av Kristi kropp, og som ved hver gudstjeneste bærer frem bønner for Nådens trone. Når jeg ikke orker å be er jeg likevel bedende! Jeg er en del av en kropp som stadig ber.

Når kirken ber kan jeg derfor slutte meg til med mitt 'amen'.

Kirken bærer meg i bønn.

Det er en sterk overbevisning hos meg.

Tenk å bli båret, innesluttet, i kirkens bønner - forbønnene og påkallelsene og takksigelsene.

Være en del av noe som er mye større enn deg.

Og når du er trett av alle ordene og tankene fremsi trosbekjennelsen og legge til ditt 'amen'. Så har du bekjent det hele din tro innebærer.

Det er lov å være sliten og det flott å bli båret.

SISTE: Svenska Kyrkan i ferd med å innføre kjønnsnøytral gudstjenesteliturgi

SISTE: I følge svenske Dagen har nå Svenska Kyrkan godkjent den kjønnsnøyrrale gudstjenesteliturgien. 

Nå går det skikkelig utforbakke! Kristeligt Dagblad skriver at det forventes at Svenska Kyrkan i dag vil vedta en gudstjenesteordning, hvor Gud flere steder omtales som kjønnsnøytral og hvor Faderen og Sønnen sløyfes.

Svenska Kyrkan blir mer og mer politisk korrekt og er i ferd med å skrote en teologi som har holdt i 2000 år. I stedet for den tradisjonelle tekst, forelås det nå å gjøre liturgien mer 'inkluderende' i det man sløyfer "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn", og heller skal bruke "I Guds, den treeniges navn...". Det er Kirkemøtet som skal behandle saken, som avsluttes i dag.

Sommeridyll Kristi himmelfartskapellet

Det er på det aller vakreste rundt Kristi himmelfartskapellet på Eina nå. Fem år har gått siden vigslingen. Fem år med gudstjenester hver torsdag. I kveld får vi besøk av en bibelgruppe som skal ha sommeravslutning, og neste mandag kommer sykehusprestene i Hedmark og Oppland på besøk. Vi gleder oss til å ta imot dem alle sammen.

Vi fortsetter våre gudstjenester gjennom hele sommeren, hver torsdag kl.18.00. Du er hjertelig velkommen. Ellers tar vi imot gjester for sjelesorgsamtaler.

Mange forteller om hvordan Gud har møtt dem i stillheten, enten det nå er i kapellet eller i bønnehagen vår.

Ta de kristne høytidene tilbake!

Jeg har gledet meg lenge over den svært positive utviklingen i menigheten United Malmø. Den har gått fra å være en av de mest søker-vennlige menighetene i Skandinavia, hvor det var kult å være og man gjerne feiret Valentinsdag og mors- og farsdag, men i liten grad feiret de kristne høytidene, til å bli en menighet som nå feirer gudstjenester med tros- og syndsbekjennelse, vekselbønn og nattverd.

I går var det enda mer å glede seg over. Da presenterte avisen Dagen et intervju med menighetens pastor, Magnus Persson. Der snakker han om at "frikirkene i Skandinavia har mistet påsken".

I United Malmø dro gjerne medlemmene på påskeferie, som svensker - og nordmenn - flest. Men de siste tre årene har denne pinsemenigheten gjenoppdaget viktigheten av de kristne høytidene. De feirer gudstjenester både palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og 1. påskedag - og antall gudstjenestebesøkende er økende for hvert år.

Magnus Person har ikke noe i mot ferie, og unner alle noen dager fri. Men vi står i fare for å bli sekulære kristne, fordi påsken - av alle kristne høytider - er den aller viktigste. Påsken er den kristne tros hjerte og sentrum, i og med at den handler om Jesu lidelse, død og oppstandelse.

Jeg har hørt innvendingen mange ganger: Den om at Jesu oppstandelse feires jo hele året, så vi trenger ingen spesiell dag til å feire den.

Innvendingen kommer gjerne fra enkelte frikirkelige som hevder at en slik feiring bare dreier seg om noe religiøst.

Jeg synes Magnus Persson svarer så godt:

"Tenk om vi hadde en slik innstilling til våre barns bursdager? Tenk om jeg skulle si til min sønn: Vi trenger ikke å feire bursdagen din fordi du er jo 13 hele året."

Pastor Persson mener vi må ta høytidene tilbake. Det har jeg ment lenge.

Om å feire gudstjeneste og tjene Herren

Som årene går kjenner jeg en djup, ja, noen ganger overveldende glede over å feire gudstjeneste. Det var nemlig det de gjorde - feiret gudstjeneste - i den flerkulturelle menigheten i Antiokia.

"Mens de holdt gudstjeneste...", (Apg 13,2) heter det i min Bibel. I 2011 oversettelsen oversettes dette slik: "... mens de feiret gudstjeneste". Det er det greske ordet "leitourgounton" som brukes i de de greske grunntekstene, og det er fra dette ordet vi henter ordet "liturgi". Det kan oversettes, som de norske bibeloversetterne gjør, med "feire", men også med ordet "tjene". I Bibelforlagets oversettelse (Bibelen Guds Ord) heter det derfor: "Mens de tjente Herren ..."

Da er vi ved selve kjernen av det vi er kalt til å gjøre, når menigheten kommer sammen: TJENE Herren. Gudstjenesten er ikke først og fremst for å møte menneskelige behov, eller for å ha mennesket i sentrum. Gudstjenestens sentrum er Gud, og gudstjenestens formål er å "tjene Herren."

Men i den moderne gudstjenesten er det mennesket som er sentrum. En moderne gudstjeneste er blitt en arena hvor mange ulike grupper skal få dekket noen bestemte behov: barna skal ha sitt, ungdommen sitt, og så må det være noe for de godt voksne. Det skal være plass for annonsering, innledning, sanger, og en preken og alt dette aller helst innenfor en ramme på en time. For det er det vi kan avsette i løpet av en uke. Det er jo så mye annet som skal rekkes.

Men gudstjenesten får et annet tempo og et annet innhold om det ikke er mennesket som skal få dekket visse behov! Om gudstjenestens sentrum er Gud, så blir alt annerledes.

Hva er det vi feirer?

Først og fremst dette: Kristi oppstandelse! For det er jo i lys av Kristi oppstandelse vi lever! Gjennom liturgiens lesninger, bønner og handlinger levendegjøres Kristi oppstandelse. Derfor heter det i den nattverdliturgien vi feirer i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag: "Det er påske, ikke en minnehøytid, men ...", om det så er midt på sommeren! Påskens innhold er en levende virkelighet NÅ. I dette øyeblikk.

Og for meg er det blitt slik at det ikke er en 'ordentlig gudstjeneste' vi feirer om vi ikke også feirer Herrens måltid. Så langt jeg kan se av Apostlenes gjerninger og den tidlige kristne litteraturen feiret de første kristne alltid Herrens måltid, som en eukaristi - altså en takksigelse. Jeg har gjort meg avhengig av det hellige måltidet!

Et sted for bønnens gode rytme

I går var en gruppe med pinsevenner, lutheranere, baptister og katolikker tilstede i Kristi himmelfartskapellet for å feire gudstjeneste. Det er ikke uvanlig. Hos oss spørres det ikke om hvor du kommer fra. Vi som kommer sammen hver torsdag har en ting felles: en lengsel etter Jesus.

De som kommer forteller at de setter pris på stillheten, lesningene fra Skriften, salmene som synges, bønnene som bes, feiringen av Herrens måltid og den personlige forbønnen og velsignelsen til slutt, med korstegnet. Flere snakker også om freden her inne i skogen, om Gudsnærværet som av og til er så følbart i kapellet.

Jeg kjenner selv på en djup takknemlighet over å få være en del av dette enkle fellesskapet, uke etter uke, år etter år. Vi er nå inne i det femte året etter at vi startet opp med faste gudstjenester hver torsdag. Opplegget er alltid det samme. Vi tror på de lange linjene, på kontinuitet, at Herren også kan møte oss i de faste formene, at det er en hvile i liturgien. Vi trenger ikke hele tiden å finne på noe nytt eller ha noe spesielt å tilby. Om ikke det å søke Herren, be, synge salmer, lese Guds ord og feire Herrens måltid er attraktivt i seg selv, hva da? Hva har vi da å tilby?

Her bes det alltid for den forfulgte kirke, for de syke, lidende, for bønnebegjær som deles med oss, og hit kan folk komme for personlig samtale og forbønn. Alle er hjertelig velkommen. Dette er ingen menighet i vanlig forstand. Vi anbefaler de som kommer til oss om å være tro mot sine egne lokale forsamlinger. Dette er kun en møteplass - en rasteplass - et pusterom i hverdagen - hvor vi sammen hjelper hverandre til å søke inn mot sentrum - Jesus Kristus selv.

Billedtekst: I Kristi himmelfartskapellet er korset og nattverdbordet sentrum. Foto: Kurt Urholt

Alexander Schmemann - beder, liturg og teolog

I morgen er det ganske nøyaktig 95 år siden den ortodokse teologen Alexander Schmemann (bildet) ble født. I den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg tilhører, feirer vi dagen en dag på forskudd. Årsaken til det er at 13 desember er Lucia-dagen, og markeringen av hennes matyrdag får da all oppmerksomhet. I anledningen jubileet vil det i januar neste år holdes et Alexander Schmemann symposium på Bjärka Säby hvor Johannesakademiet står som arrangør.

Hvem var så denne Alexander Schmemann? Han er en av de mest betydningsfulle personene for den økumeniske liturgiske fornyelsen på 1900-tallet. Schmemann ivret for å vende tilbake til kildene - til den tidlige kirkens liturgiske liv, og han bidro også til å vitalisere gudstjenestelivet i Den ortodokse kirke som han selv tilhørte.

Alexander Schmemann ble født i Tallinn i Estland den 13. september 1921 inn i en russisk emigrantfamilie. Hans bestefar hadde vært senator og et medlem av Det statlige rådet til tsaren og hans far offiser i Den keiserlige livvakt. Som barn flyttet han sammen med sin familie til Frankrike, hvor han til å begynne med gikk til en russisk skole. Under 2. verdenskrig studerte han ved Universitetet i Paris, hvor han skrev en oppgave om teokratiet og det Øst-romerske riket. I 1943 giftet han seg med Juliana Ossorguine. Han fikk tre barn med henne.

På bildet ser vi Alexander Schmemann sammen med kona Juliana.

I Paris var det et levende russisk emigrantmiljø. Mange av dem var teologer. Sentrum i dette emigrantmiljøet var det teologiske og ortodokse instituttet St. Serge. Dette ble et åndelig hjem for Schmemann og her studerte han teologi. Disse studiene ble fullført i 1945 og Schmemann ble ordinert til prest. En av de Alexander Schmemann studerte sammen med var Sergeij Bulgakov.

Sergeij Bulgakov (bildet), ble også en svært betydningsfull ortodoks teolog og filosof, og disse to påvirket nok hverandre gjensidig.

I årene 1946-1951 underviste Schmemann ved St.Serge i kirkehistorie. I 1961 ble han invitert til å bli en del av fakultetet ved det prestisjefylte St.Vladimirs ortodokse teologiske seminar i New York. Året etter blir han dekanus, en stilling han hadde helt frem til sin død. Han var også professor ved Columbia University, New York University, Union Theological Seminary og General Theological Seminary i New York.

Ved St.Vladimir underviste Schmemann i liturgisk teologi og teologihistorie. Det er likevel interessant å merke seg at Schmemann ble stadig mer kritisk til de akademiske fagene, særlig den akademiske teologien. Det som det handlet om for ham og som gjorde troen levende var liturgien.

"Hvis folk virkelig feiret Påsken, Oppstandelsen, Pinsen og Døden, ville det ikke være behov for noen teologi," skrev han. Så la han til: "Her rommes all teologi! Den blir ikke bare åpenbart, den strømmer inn i hjerte og sinn."

Men Alexander Schmemann ble ikke innestengt i Den ortodokse kirke alene. Hans bøker ble lest i alle slags sammenhenger, og gjennom dem ble han et felleseie i kristenheten. Han var observatør ved Det andre Vatikankonsil, og hans russiske prekener ble kringkastet av Radio Liberty i mer enn 30 år. Disse prekenene fikk stor betydning for kristne i Russland som ble forfulgt for sin tros skyld.

Alexander Schmemann døde av kreft på sin fødselsdag, 13. desember 1983, 62 år gammel.

Alexander Schmemann sammen med Aleksander Solsjenitsyn, som også var en ortodoks kristen.

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 4

Allerede i urkirken finnes det en sterk bevissthet om at skriftene til apostlene var å betrakte som guddommelig inspirerte på samme måte som de skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente.

Apostelen Paulus legger vekt på at hans undervisning er inspirert av Gud. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han blant annet:

"Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse ... Disse ting taler vi også om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Den Hellige Ånd lærer ..." (1.Kor 2,7-13)

"Hvis noen mener om seg selv at han er en profet eller åndelig, så må han erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud." (1.Kor 14,37)

"Av denne grunn takker vi også Gud alltid, for at dere tok imot det Guds ord som dere hørte av oss,så tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord..." (1.Tess 2,13)

Legg særlig merke til Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki: Dette er IKKE menneskers ord ...'men som det I SANNHET ER: GUDS ORD."

Den liberale teologiens mantra har vært: Bibelen er ikke Guds ord, men den inneholder Guds ord, og deler av den nye nådebevegelsen sier det samme. Både de liberale teologene og noen av disse nådelærerne lager en konstruksjon hvor de hevder at det er Jesus som er Guds ord, og at dette skulle noen ganger stå i motsetning til det øvrige Guds ord. Men Paulus torpederer en slik konstruksjon. Her hevder han, med apostolisk inspirasjon: Det ord han forkynner ER GUDS ORD.

Fordi de apostoliske skriftene også er Guds ord, sier apostelen Paulus at hans skrifter skal leses opp i de kristne forsamlingene. Det viser også hvilken autoritet de hadde:

"Når dette brevet er opplest hos dere, se da til at det også blir lest opp i laodikeernes menighet ..." (Kol 4,16)

"Jeg pålegger dere ved Herren at dette brevet blir opplest for alle de andre søsknene." (1.Tess 5,27)

"Stå derfor støtt, søsken, og hold fast på de overleveringene dere ble undervist i, enten ved ord eller ved brevet vårt." (2.Tess 2,15)

Noe annet som er veldig interessant er at apostelen Peter klassifiserer skriftene til apostelen Paulus sammen med de andre Skriftene, altså de som vi finner i Det gamle testamente:

"I alle brevene sine sine taler han også om disse ting. I disse brevene er det noen ting som er vanskelig å forstå. Og de som er ulærde og ubefestede, forvrenger dette, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang." (2.Pet 3,15-16)

Så, i 1.Tim 5,18 finner noe veldig interessant i denne sammenhengen. Her siterer Paulus et ord som ikke finnes i Det gamle testamente, men derimot i evangeliene. Dette viser at evangeliene til Matteus eller Lukas eksisterte på det tidspunktet Paulus skriver sitt brev til sin unge medarbeider Timoteus:

"For Skriften sier: Du skal ikke binde mulen på en okse mens den tråkker ut kornet, og: arbeideren er sin lønn verd." (1.Tim 5,18)

Første delen av dette verset er hentet fra 5.Mosebok, men andre del enten fra Matt 10,10 eller Luk 10,7.

Og merk også dette: Paulus skriver: For Skriften sier. Han regner med andre ord evangeliene for en del av Skriftene.

(fortsettes)

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 3

Våre trosrøtter er hebraiske, jødiske. Helt fra første stund har kirken satt sitt godkjentstempel på de skrifter som utgjør det vi kaller Det gamle testamente. Dette var jo også Jesu Bibel. Han henviser stadig til skriftene som utgjør Det gamle testamente. Dette var og er Guds ord. Den Gud vi tror på er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Det er Han som er Jesu Kristi Far. Den Gud vi leser om i Det gamle testamentes skrifter, er den samme Gud vi leser om i Det nye testamentes skrifter.

Dette er egentlig selvsagt. Men ikke i en tid som vår. Våre jødiske trosrøtter forsøkes å viskes ut, og det er de som tar avstand fra det Gudsbilde som Det gamle testamente viser oss. Men det er den samme nåden som finnes i både Det gamle- og Det Nye testamente. Det er den samme barmhjertige Gud, den hellige og rettferdige, vi leser om begge steder.

Så vi har en jødisk arv å ta vare på.

Den Hellige Skrift - slik vi kjenner den - er gitt oss av kirken. Jo, selvsagt, er den gitt oss av Gud, for den inneholder hans guddommelig inspirerte ord, men den er også en gave fra vår mor, kirken. Evangeliene er en del av en muntlig fortellertradisjon. Dette er små biografier over det Jesus sa og gjorde, om Hans lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Disse historiene ble fortalt før de ble skrevet ned. Mest sannsynlig er Markus-evangeliet en gjenfortelling av det apostelen Peter kunne fortelle om Jesus i de første menighetenes gudstjenester.  Johannes Markus har så skrevet dette ned, inspirert av Den Hellige Ånd.

Det er viktig å huske dette: Kirken er før Bibelen - og da i form av de kanoniske skriftene som vår Bibel utgjøres av. Det er ikke omvendt - at Bibelen kom først, og så kom kirken. Men det er riktig at kirken allerede hadde hellige skrifter, det som utgjør Det gamle testamentes skrifter. Ikke minst har salmeskatten i Salmenes bok vært en enorm skatt for urkirken.

"Legg vinn på opplesningen av Skriften...", skriver apostelen Paulus til sin unge medarbeider Timoteus. Fra den tidlige kristne litteraturen finner vi at dette var en del av de første kristnes gudstjenester. Man leste fra Skriftene, uten å kommentere dem. Det fantes også en preken, men opplesningen av Skriften var en del av gudstjenestens rytme. I mange av våre frikirkelige gudstjenester er dette gått tapt. Vi burde gå tilbake til denne gode tradisjonen og la Skriften tale for seg selv, uten at vi på død og liv skal kommentere alt mulig. Ordet har kraft i seg selv! Hebreerbrevets forfatter uttrykker det slik:

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr 4,12)

Bibelens ord klarer fint å stå alene, derfor bør vi som apostelen sier, legge vinn på å lese opp fra Skriften! Og tie.

Fordi Den Hellige Skrift er gitt oss av kirken så er den også først og fremst en liturgisk tekst. Den var ment for menigheten; den henvender seg til menigheten, og den beskriver for oss også menighetens hensikt og liv. Det var i menigheten den også skulle leses, tolkes og leves ut. Det sterke individuelle livet som leves i dag, var ukjent for den første kristne menigheten. I urkirken snakket man ikke om 'min tro', men 'vår tro', kirkens tro. Man snakket heller ikke om 'min overbevisning', kirken er først og fremst en kollektiv størrelse - det er sammen med alle de hellige at vi tror - ikke en individuell tro, hvor den enkelte av oss får bestemme hva en skal tro.

Kirkens tro - den tro som en gang for alle er overlevert de hellige - er nedfelt i kirkens bekjennelser, og noen av dem finner vi allerede gjengitt i Det nye testamentes skrifter.

Når man leser Det nye testamentes brever oppdager man noe av det liv som ble levd før vi fikk vår nytestamentlige kanon. Blant annet fremsielsen av en trosbekjennelse, som den vi finner i 1.Tim 3,16 og som vi fremsier hver gang vi feirer gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet:

"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet."

(fortsettes)

En nattverdliturgi fra reformasjonstidens anabaptister

Jeg har fått en forespørsel fra en av bloggens lesere med spørsmål om hvordan anabaptistene på reformasjonstiden feiret Herrens måltid. Det passer jo bra å svare på dette på en Skjærtorsdag.                                                      
En av de fremtredende teologene i den anabaptistiske bevegelsen var Balthasar Hubmaier (1480-1528). Her har en tegner forsøkt å fremstille ham. Jeg har oversatt og gjengitt en ordning for nattverden som han har skrevet, i min bok: "En tro verd å dø for" (Frihet forlag 2012). Jeg vil tro at denne liturgien vil kunne brukes i flere ulike frikirkelige sammenhenger den dag i dag. Noe av innholdet bærer preg av at det er skrevet i forfølgelsestider:

Leder: Brødre og søstre, jeg proklamerer følgende: Jesus Kristus er midt iblant oss. I Herrens nærvær er vi samlet for å dele brød og vin ved feiringen av Herrens hellige måltid. La oss bekjenne vårt behov for Hans nåde.

Alle: Å Gud, kjærlige Far, til hvem vi henvender oss: Vi har syndet mot himmelen og mot Deg. Vi er ikke verdige til å kalles Dine barn, men tal Du et trøstende ord, og vi vil bli legt.

Leder: Må Den Evige, Nådefulle og Kjærlige Gud ha medfølelse med oss og tilgi oss våre synder.

Alle: Takk til Gud, vår kjærlige Far som løper oss i møte for å for å ønske oss velkommen til å sette oss ned ved Hans bord. 

Leder: Brødre og søstre, før vi tar dette brød og dette beger, vil dere sammen fornye vår pakt? Hvis så er tilfelle, la hver av oss si:

Alle: (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi) Vi vil.

Leder: Vil du, i Den Hellige Ånd kraft, elske Gud alene, helligholde Hans navn, og underlegge deg Hans guddommelige vilje i liv og død? Hvis så er tilfelle, la hver av oss si:

Alle (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Vil du elske din neste, tjene hverandre i kjærlighet, ofre din kropp og ditt blod for hverandre, i den kraft som den Herre Jesus Kristus gir, som også ofret sin kropp og sitt blod for oss? Hvis så er tilfelle, la hver av oss si:

Alle: (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Vil du fremme fred og enhet med dine brødre og søstre, forsone deg med dem som du har sårer, avvise all misunnelse, hat og ondskap mot andre, og elske selv dine fiender og gjøre godt mot dem? Hvis så er tilfelle. la hver av oss si:

Alle: (hver sider) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Ønsker du inderlig, ved å spise og brød og drikke vin, som hører til Kristi måltid, å vedkjenne deg og underskrive foran menigheten, denne kjærlighetens forpliktelse om du nettopp har uttalt til det levende minne om vår Herre Jesu Kristi lidelse og død? Hvis så er tilfelle, la hver av oss:

Alle: (hver sier) Jeg vil. (Sammen sier vi): Vi vil.

Leder: Den natt Herren Jesus ble arrestert, tok Han et brød, takket Gud, brøt det og sa: Dette er min kropp som er brutt for dere. Ta, et og tenk på meg.

Alle: Herre Jesus, vi minnes. Du er midt iblant oss.

Leder: På samme måte tok Han begeret og sa: Dette beger forsegler nå den nye pakt i Mitt blod. Drikk, og tenk på meg. 

Alle: Herre Jesus, vi minnes. Du er midt iblant oss.

Leder: La oss nå be sammen den bønn Herren Jesus lærte oss i Bergprekenen:

Alle: Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.

Velkommen til gudstjenester og litt nytt fra Kristi himmelfartskapellet

Det er en stor glede for meg å kunne invitere til gudstjeneste nyttårsaften kl.18.00. Dette er en flott start på innvielsen av et nytt år. Vi samles til bønn, lovsang og nattverd, slik vi alltid gjør når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet.

Og slik kommer vi også til å gjøre i det nye året som kommer: Hver torsdag kl.18.00 samles vi i Kristi himmelfartskapellet, til en økumenisk gudstjenetse. Her er alle hjertelig velkommen!

I løpet av 2016 kommer vi også til å presentere en helt ny samling av ulike liturgier som vi vil gjøre oss bruk av i Kristi himmelfartskapellet. Vi har savnet gudstjenesteliturgier tilpasset høytidene i kirkeåret. Disse liturgiene kommer til å bli samlet i en egen bok, til bruk i Kristi himmelfartskapellet. Den kommer også til å bli i salg for den som skulle ønske å bruke den personlig. For her vil du også finne noen tidebønner og bønner til bruk ved ulike anledninger. Den nye liturgiboken vår vil også inneholde oversatte liturgier fra sammenhenger vi føler oss beslektet med.

I 2016 kommer vi også til å invitere til måltidsfellesskap med tidebønn og bibelsamtale. Dato for disse samlingene kommer vi tilbake til. I kapellet vil vi også invitere til spesielle forbønnshandlinger for syke, hvor de som ønsker det kan bli salvet og bedt for.  Vi tilbyr også en mulighet for sjelesorgsamtaler og skriftemål.