I lidelsens skole - vårt eget Getsemane

 

"Den som han til ære vil opphøye må i ydmykheten smeltes først. Den som aller dypest ned seg bøye som i himlens rike skal bli størst. Herren sine mest betrodde venner herliggjør igjennom bitter nød. Den som dypest Jesu omsorg kjenner mest kan smake sitt eget selvblivs død."

Disse verselinjene fra 1800-tallets svenske hellighetsforkynner Emil Gustafsson kom til meg i morgentimene denne første søndagen i fastetiden, hvor evangelieteksten er hentet fra Matt 26,36-45. Evangelieteksten handler om Jesu bønnekamp i Getsemane.

En av lesetekstene fra dagen er hentet fra Hebreerbrevet og gir oss et sjeldent innblikk i Jesu bønnekamp: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham." (Hebr 5,7-9)

Hvem kan fullt ut forstå Getsemane, er Oljepressen, som er navnets egentlige betydning? Ingen kan fatte dens dybder, vi kan bare ane. Getsemane er lidelsens skole, der Gud utdanner sine betrodde venner. Vi må alle innom vårt personlige Getsemane, hvor vi sønderknuses. I Salme 51,19 leser vi følgende: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte."

Jesus tar med seg disippelflokken sin til Getsemanehagen, et sted hvor han ofte pleide å be når han oppholdt seg i Jerusalem. Blant de 12 velger så Jesus ut tre. De har dannet den indre kretsen, og var også med opp på Forklaringens berg. De får beskjed om å våke og be, men Jesus kjemper sin ensomme kamp i Getsemane. Men de sovner de også. Ånden er villig, men kroppen er svak. Den åndelige søvnen er farlig, og kan bysse oss alle i søvn. Det er mulig å sovne i våkenettene. Men Jesus river de tre ut av søvnen, og er tydelig skuffet over dem. Kunne dere ikke våke, selv en time med meg? Også i dag, i denne vår tids Getsemane-time kaller Jesus oss til å våke med ham. Må han finne oss våkne.

Festen før fasten

 Vanligvis var det forbundet med glede og fest å gå opp til Jerusalem. Ikke så denne gangen.

Evangelieteksten for Fastelavnssøndag 2025 er hentet fra Lukas 18,31-34: "Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp. Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa." 

Valfartssanger - eller 'sanger under festreisene', ble sunget når man gikk opp til Jerusalem i de bibelske høytidsdagene. Det er 15 i tallet, fra Salme 120-134. Denne gangen var det annerledes. To ganger tidligere hadde Jesus forsøkt å tale med sine disipler om hva som ventet dem når de gikk opp til Jerusalem. Han forberedte dem på lidelse og død. Men de ville ikke høre snakk om det. Lukas forteller at de ikke forsto det som skulle skje. Matteus, i Matt 16,21 flg, skriver at de ikke ville høre om lidelse, mens Markus, i Mark 10,32 flg, forteller at disiplene var oppskaket.

Vi er vel ikke annerledes vi heller, enn det disiplene var. Vi vil ikke høre om lidelse og død vi heller. Vi vegrer oss. Men Jesus kom ikke utenom lidelsen og døden på korset. Uten lidelse og død, ingen frelse for menneskeheten. 

Fastelavnssøndag er blitt kalt festen før fasten. Den er innledningen til den 40-dagers fasten eller Den store fasten som den også blir kalt. Fastetiden er en gave kirken har gitt oss til stillhet, undring og refleksjon over etterfølgelsens pris og omkostninger, og i den hører lidelsen med. En sann Kristi etterfølger tar korset sitt opp hver dag for å følge etter Jesus på hans vei til Golgata. Den ender i Jesu død på korset. Men det stanser ikke der, korset leder videre til den strålende Påskedagen, da Jesus ødela døden en gang for alle. 

Oppstandelsen feirer vi hver søndag, derfor kalles dagen 'festen før fasten', med stor glede. La oss disse 40 dagene som ligger foran oss, med start på Askeonsdag, følge Jesu fotspor til korset og til den tomme graven.

Ved fastetidens begynnelse

Med Askeonsdag begynner Kirken på veistykket opp til Jerusalem. De 40 dagene er gitt oss i gave av Kirken til å leve mer konsentrert, radikalt, avsondret og i tydeligere etterfølgelse. På engelsk heter fastetiden "lent", og den opprinnelige betydningen av dette ordet var "hellig vår". Det passer jo veldig godt! For våren i denne betydningen handler om Kristi oppstandelse.

Tidlig i den kristne kirkes historie får fastetiden forut for påsken en viktig betydning som forberedelse til denne viktigste av alle Kirkens høytider: påskedagen. Fastetiden var en forberedelsestid, en åndelig vårrengjøring, om du vil. Dette var tiden da katekumenene forberedte seg til dåp. 1.påskedag var i den tidlige Kirken den store dåpshøytideligheten. Slik er det fremdeles mange steder.

Henri Nouwen har ved en anledning beskrevet fastetiden som en årstid ved hvilken vinter og vår kjemper om oppmerksomhet og dominans. Da tenkte han også dette i åndelig betydning. Fastetiden er en tid hvor vi konfronteres med våre egne demoner, hvor lys og mørke kjemper om plassen. Det er en tid for selvransakelse og omvendelse, hvor man blir klar over sin egen synd, og man inviteres til å bekjenne den.

Disse dagene kunne kanskje brukes til å oppsøke en man kan skrifte for? Det er jo en praksis som nesten har gått ut på dato i protestantiske sammenhenger, men som er livsnødvendig for ens åndelige sjelehelse. Når er siste gang du gikk til skrifte?

Jeg husker Edin Løvås fortalte at etter en slikt skriftemål kjente han seg så glad som et lite barn. En byrde han bar var tatt av hans skuldre.

Aske er et av de viktigste fastesymbolene i Det gamle testamente. I Ninive kledde folk seg i sekk og aske da de fastet. Profeten Daniel strødde aske over seg da han ropte til Herren om nåde.

Den unge kirken videreførte denne tradisjonen, ved at begynnelsen på fastetiden ble en tid for omvendelse og bot. Det har vi også godt av! I dag feirer mange kirker her i Vest fastetidens begynnelse med en gudstjeneste hvor et askekors tegnes i pannen på de som deltar.

Peter Halldorf, skriver innsiktsfullt og vakkert om dette i boken 'Hellig år':

"Askekorset minner oss om vårt misbruk av friheten vår. Gresset bøyer seg for vinden, og dyrene handler i overensstemmelse med sin natur. Men mennesket, Guds eget bilde, har frihet til å velge hvilken vei det skal gå. Vi har alltid muligheten til å handle annerledes enn det vi faktisk gjør. Da menneskene begynte å gjøre valg som førte til liv og død og utslettelse, ble de fordrevet fra paradiset og tvunget til å vende tilbake til støvet. Asken minner oss om vår forgjengelighet. Men Gud ga menneskene et løfte om en frihetens dag. Derfor er askekorset også et tegn fullt av håp: 'Guds nådegave er evig liv i Kristus, Jesus, vår Herre'. Korset er det hemmelighetsfulle tegnet på seieren over døden. Ved Kristi kors skaper Gud nytt liv der alt liv er svunnet hen. Når askekorset tegnes på pannene våre, og vi hører ordene som blir sagt: - Kom i hu, menneske, at du er støv, og til støvet skal du vende tilbake! Omvend deg og tro evangeliet! - blir vi ikke bare minnet på alvoret i synden og konsekvensene av den, men først og fremst om Guds vedvarende og hengivne kjærlighet til sin menneskehet, den kjærlighet som sammenfattes i Jesu Kristi kors". (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag, 2012, side 96-97)

Oljepressen i Getsemane

1.søndag i fastetiden/Prekentekst: Matt 26,36-45

For mange år siden lyttet jeg til en bibeltime av Ken Wright fra New Zealand. Det må ha vært en gang helt på begynnelsen av 1980-tallet. Jeg delte husrom med en venn av meg, en kristen lege, og vi lyttet av til god forkynnelse av Guds ord via det som fantes da, kassetter! Jeg glemmer ikke den bunnsolide bibelundervisningen til Ken Wright om Getsemane. Den har fulgt meg i alle de årene som har fulgt, og har blitt til en bærebjelke i liver mitt. Særlig i tunge og vanskelige tider, spesielt nå etter ar jeg fikk Parkinson. Jeg husker at Ken Wright fortalte at det arameiske ordet 'Gat Sj'manei' betyr 'Oljepresse', og der er det som bokstavelig talt skjer her i denne hagen i Jerusalem: Guds Sønn blir presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle, og han kjemper kamper bare han kan kjempe - for oss. Matteus forteller oss at Jesus her i Getsemane "ble grepet av sorg og gru..." (v.37)

Det var i Getsemane at kampen om våre sjelers frelse sto. Den endelige kampen og seieren skjedde på Golgata, men de innledende rundene, om vi kan bruke et slikt uttrykk, skjedde her i denne hagen.

Getsemane er et bønnens sted, for her utøste Jesus sitt hjerte på en slik måte at hans svette ble til blod. Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i denne bønnens kamp, med disse ordene:

"Da Jesus levde som menneske, ba han i nød, med høye rop og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig." (Hebr 5,7)

Denne påsken har et ord fra Mark 14 grepet meg slik, det er hentet fra hans rop i Getsemane:

"Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (v.16)

Hva var dette beger fylt med? All slags angst og gru, all syndens heselighet.

Og dette drakk Han, den reneste av alle, for meg - og for deg, ja for alle verdens syndere. Det er ikke til å fatte. Tenk, tenk hva vår frelse kostet har!

For en tid tilbake satt jeg i stillhet i Getsemane. Strømmen av turister var borte. Solstrålene lekte med de grønne bladene på de eldgamle oliventrærne, og fikk det til å glinse i dem. Jeg hadde spasert nedover Kedrondalen, og passerte den vakre Stefanuskirken, med sine karakteristiske løkkupler. Her finnes også et veldig interessant kapell, som ligger noe lavere i terrenget. Kapellet er bygd over en klippe, og klippen sies å være det nøyaktige stedet for steiningen av Stefanus. Men det er til Alle Nasjoners kirke jeg er på vei, og etter å ha sittet i det sterke sollyset, går jeg inn. Det er ikke så lett å samle tankene ute. Alle nasjoners kirke gjør et uutslettelig inntrykk. Foran høyalteret er det en kalksteinsklippe omgitt av en smijernsinnramming som er formet som en tornekrone. Her sier tradisjonen at Jesus utkjempet sin dødskamp. Når man kommer inn i kirken er det skumt. Her er det kun svak belysning. Hensikten er å forsøke å bevare noe av stemningen skjærtorsdag. Jeg setter meg ned og blir stille – lenge.

Jeg blir sittende å tenke på den bønnen Jesus bad i Getsemane. Plutselig ser jeg det for meg. En ensomme skikkelsen som bøyer kne foran de knudrete oliventrærne. Svetten, blandet med blod, som drypper mot jorden. Hans menneskelige ønske kommer tydelig fram i den svære kampen som pågår: ”Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg.” (Luk 22,42) Vi kan bare ane hva det betydde å drikke dette lidelsens beger. Når kampen er over, gir Jesus seg hen til overgivelsens bønn: ”Men la ikke min vilje skje, men din!”

Jeg blir sittende å meditere over disse ordene, og jeg blir overveldet over denne tanken: Her ber Sønnen som ble menneske under tårer og får ikke hva Han ber om! Jesus vet altså hvor vanskelig det er å ikke bli bønnhørt. Andrew Murray skriver i sin bok: ”Med Kristus i bønnens skole”: ”For våre synder led Han under byrden av den ubesvarte bønnen.” I dette lærer Jesus oss hvordan den menneskelige viljen kan underordne seg helt og fullt Guds vilje. Vår bønn er vel heller, ”skje min vilje”, enn ”skje din”. Men går vi på den bønneskolen som kalles Getsemane-skolen, lærer vi oss til ikke å stole på våre tanker og vår vilje, men vi lærer å gå hjelpeløshetens vei. ”Skje min vilje” beseires dermed av ”ikke min vilje”. Jesu bønne-eksempel viser oss tydelig at Jesu vilje helt går inn under Faderens. ”Skje din vilje”, var Jesu altoverskyggende ønske. Å gå Guds vilje i møte, å gjøre Guds vilje, å kjempe for Guds vilje – alt dette er ikke vanskelig, før det blir spørsmål om hva jeg måtte ønske. Da dras linjene, da begynner kampen.

Vi må alle, før eller senere, gjennom oljepressen. Det er tider da vi ikke får det svaret vi ønsker på vår bønn. Stefanus, som også kjempet sitt livs kamp like i nærheten til der hvor jeg satt i Alle Nasjoners kirke, fikk heller ikke det svaret han håpet på. Han ble steinet til døde. Men i dødsøyeblikket fikk han se ”himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.” Det hender vi ikke får svaret vi ber om, men Gud har alltid en overraskelse på lur. Overgivelsens bønn, som også Stefanus ba: ”Herre Jesus, ta imot min ånd”, fører deg inn i nye, djupe erfaringer med Gud.

Du er kilden til evig liv

 Midt i fastetiden blir vi klar over at påsken kommer på ny: Dagene blir lengre, snøen smelter, sola gir ny varme og fuglene synger. I går skrek en katt under kveldsbønnen! Og i natt, Herre hørte jeg deg snakke til den samaritanske kvinnen. Du sa: "Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv." For noen ord! De er verdt mange timer, dager og uker med ettertanke.

Jeg vil ta deg med meg i forberedelsene til påsken. Vannet du gir blir til en kilde. Derfor trenger jeg ikke å være gjerrig med gaven din, Herre. Jeg kan la vannet flyte fritt fra mitt indre og la enhver som ønsker, drikke av det. Kanskje vil jeg til og med se denne kilden selv når andre kommer for å slukke tørsten.

- Henri Nouwen i boken: A Cry for Mercy

Fastetidens velsignelser og kirkeårets gode rytme

Jeg er glad for at jeg er blitt kjent med kristne fra andre tradisjoner enn min egen. Det har beriket meg og utfordret meg. Jeg tenker en del på dette nå i fastetiden. Kjenner på djup takknemlighet for kirkeårets rytme. Vi som følger den gregorianske kalenderen er nå inne i de 40 fastedagene før den strålende påskedagen. Men mine ortodokse, katolske og koptiske venner har lært meg at det finnes andre faster, som for eksempel: julefasten, apostelfaster, og fastedagene som de første kristne praktiserte: onsdager og fredager. De har også lært meg at søndagen aldri er en fastedag, siden søndagene er en liten påskedag, dagen til minne om Kristi seierrike oppstandelse fra de døde.

Dette er den gode rytmen. Fra faste til fest og fra fest til faste. Da lærer man å sette pris på begge deler. 

Det er også godt å tenke på at flertallet av kristne på jorda lever rytmiske og liturgiske liv. De følger kirkeåret, enten det gregorianske eller det julianske. Kirkeåret har brakt meg nærmere Jesus, nærmere begivenhetene i evangeliet, tettere på begivenhetene, nærmere sentrum. Forenklingen av livet i fastetiden fungerer på samme måten. 

Gunnar Sameland - profet med vekt på faste og bønn, del 1

Vi befinner oss fremdeles i fastetiden. Det er ennå noen uker til den strålende påskedagen. Men det er i grunnen ganske så underlig dette: det er ikke så mange som løfter frem den bibelske fasten lenger. Leter man etter en god veiledning i hvordan man skal faste i følge Bibelen, er det ikke mange bøkene å finne. Jeg kjenner kun til tre: Franklin Halls bok om faste, som pinsemenigheten Klippen i Sandnes ga ut for mange år siden, og som er blitt en klassiker. De to andre ble utgitt av Sarons dal i Kvinesdal: Arthur Wallis: 'Den faste som gleder Gud', og en bok av Gunnar Sameland, som jeg ikke husker navnet på. Kunne det være: 'Den bibelske fasten'? Jeg har dessverre ikke noe eksemplar av den i min boksamling. Det skulle jeg gjerne hatt.

Det er ikke så merkelig at det er Sarons dal som løftet frem faste og bønn. Aril Edvardsen og folkene rundt ham trodde på bønnens makt, Det gjør de fremdeles i Sarons dal! Til bibelskolen i Sarons dal kom Gunnar Sameland titt og ofte for å undervise bibelskoleelevene om bønn og faste.

Men hvem var han så denne Gunnar Sameland? Mange mente han var en profetisk skikkelse. Han var også en sterk talsmann for kristen enhet. En særpreget personlighet som gikk sine egne veier.

Han het opprinnelig Gunnar Karlsson, og ble født i Lappland, i Kroksjö ved Stöttingsfjället, 12.januar 1921. Han og broren Es kil vokste opp i et enkelt hjem. 28 år gammel var han allerede sterkt alkoholisert. Da hadde han drukket siden han var syv, etter at faren døde bare 25 år gammel.

Men en sterk lengsel etter Gud førte til en radikal endring av hans liv. Noen kristne ungdommer han møtte, spurte om de ikke kunne be for ham? Etter denne forbønnsstunden fikk han det for seg at han skulle oppsøke pinsemenigheten i Kroksjö.

Det som skjedde den kvelden, beskriver Gunnar Sameland senere som 'ett cellbytte'. Hele kroppen hans gikk gjennom en helbredende forvandling, og da han gikk derfra, kunne han fysisk kjenne hvordan de nedbrytende giftene var borte.

Gunnars omvendelse ble snakket om i hele bygda. Det var et mektig vitnesbyrd for alle som kjente til han. Det vokste etter hvert frem et kall til å forkynne Guds ord, og sommeren 1930 reiste han til Stockholm for å gå på bibelskolen i Filadelfiakyrkan. Han studerte også gresk på Betelseminanret . Der ble de så overrasket over Gunnars evner og de ville gjerne at han skulle fortsette å studere. Men Gunnar vill vende tilbake til sitt kjære Norrland, og sommeren 1955 giftet han seg med sin Ulla. Samme år fikk han kall til å bli forstander for baptistmenigheten i Slussfors.

I 1969 - etter forskjellige forstanderkall - flyttet han til Tumba sammen med familien. Der skulle han bo resten av livet. Etter fem år som forstander begynner han en utstrakt reisevirksomhet.

Nå begynner også hans profetiske tjeneste.

fortsettes

Faste og nyheter

Når man har arbeidet som journalist i mange år blir man hekta på nyheter. Det ligger liksom i blodet, og sosiale medier har gjorr alt så lett tilgjengelig. Men dette er på godt og på vondt. Den raske nyhetsformidlingen gjør noe med oss. Den kan gjøre oss stresset, urolige og fryktsomme og slitne.

I riktig gamledager var journalistenes fremste oppgave å være folkeopplysere. I dag er mange av dem underholdere, og mye av det de skriver gjør oss ikke klokere, heller dummere. Heldigvis finnes det fremdeles mange gode unntak. Journalister som gjør en fremragende jobb, som opplyser, avslører, avdekker og som skaper god journalistikk i form av portretter, interjuer, bakgrunnsartikler og ren faktaformidling. Jeg heier på dem.

Nå har jeg gjort noen valg. En god stund før fastetiden tok til sluttet meg med å lese Dagbladet både i papirutgave og på nett. Det var lettere enn jeg trodde. Jeg har ikke savnet det en dag. Ingen flere artikler om flått og flåttbårne sykdommer eller kjøttetende bakterier. Jeg kommer nok aldri til å glemme Dagbladets førsteside den dagen Beelin-muren falt. Med krigstyper sto det på førstesiden: Magne Raundalen: La barna banne!

Det var dagens viktigste nyhet for Dagbladet, den dagen da Berlinmuren falt.

Nå har jeg kuttet ut VG også. Det går helt greit, og jeg ser sjeldent nyhetssendinger på TV. Ikke en gang om dagen heller. Og vet du, det går helt greit.

Men jeg leser andre aviser, som fortsatt tar journalistikken på ramme alvor. Som folkeopplysere.

Og så leser jeg bøker og spesielt Bøkenes Bok.

To fastebønner

1. "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, vår Frelser! Gi meg, Din tjener, anger og opplys mitt hjerte, slik at jeg med et opplyst hjerte, og sødmens tårer kan be rene bønner. Måtte det ikke ta mange tårer før Du kan utslette opptegnelsen av mine synder. og la det ikke ta så mange klagesanger før Du slukker ilden i jeg meg. For Du tillater at jeg gråter her, slik at Du kan fri meg fra den uutslukkelige ild."

- Efraim Syreren (306-373). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

EFRAIM SYRERENS FASTEBØNN

Leses på hverdager i fastetiden:

Herre og Hersker over mitt liv! Gi meg ikke likegyldighetens, mismodets, maktlystens eller skravlingens ånd.

+

Bøyning til marken

Men vi meg, Din tjener, kyskhetens, ydmykhetens, tålmodighetens og kjærlighetens ånd.

+

Bøyning til marken

Herre og Konge! La meg se mine egne synder og ikke dømme min bror, for Du er velsignet i all evighet, Amen!

+

Bøyning til marken.

+ betyr at vi tegner oss med korsets tegn.

- Fra Ortodoks bønnebok. Solum forlag 2002, side 109

Tilgi meg!

Ved fastetidens begynnelse finnes det en god tradisjon om å be hverandre om tilgivelse, og tilsi hverandre syndernes forlatelse.

Derfor ber jeg alle jeg kjenner og alle jeg har møtt om tilgivelse: de jeg har såret med mine ord og mine handliner og mine forsømmelser. Alle jeg har krenket med ord og oppførsel.

Tilgi meg!

"Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet." Jak 5,16

Travelhet eller langsomhetens gode rytme

I det jeg nærmer meg fastetiden skal jeg 'hensynsløst elimenere travelhet fra livet mitt', for å låne et uttrykk fra den amerikanske filosofen og baptisten, Dallas Willard.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men du verden så nødvendig. C.S Lewis har sagt at 'travelheten er ikke bare av djevelen, den er djevelen.' Det stemmer godt med ordene fra profeten Jesaja 28,16: 'Den som tror, har ingen hast.' Eller som det heter på nynorsk: 'Den som trur, tek det med ro.' Den onde gjør jo det motsatte av Gud.

En av de store lærdommene jeg har tatt med meg siden jeg ble en kristen i 1972, er ordene fra Forkynneren eller Kohelets bok: 'Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen.'  Det stemmer på alle livets områder - også  på det åndelige!

Alt dette vi skal rekke! Det kan bli en forbannelse.

Mens alt går i hurtigtogsfart mister vi mer og mer av det forunderlige livet. Vi rekker rett og slett ikke å oppleve det. Vi verken sanser det, ser det, hører det, eller lever det.

'Hold opp! Kjenn at jeg er Gud,' skriver en av Korah-sangerne i Salme 46,11. Det kan også oversettes: Stans!

Fastetiden gir oss 40 dager til å stanse opp! Det er litt av en gave.

Selv har jeg måtte lære meg til å leve saktere på grunn av Parkinsons. Kroppen følger ikke med lenger. Det er saktere, for ikke å si, tregere morgener. Jeg kan ikke løpe lenger. Bevegelsene er saktere, jeg må hvile oftere. Men det er også en velsignelse i langsomhetens rytme. Jeg oppdager mer, legger merke til mer, og er mer til stede i eget liv.

Er du reiseklar?

Om drøyt 40 dager kan vi ta fatt på den store påskefesten - Kristi seierrike oppstandelse. Påsken er høydepunktet i kirkeåret - eller Det hellige året - og forberedes gjennom årets aller viktigste fastetid - de 40 dagene før påske. Den vi kaller Den store fasten. For Det hellige året byr jo på flere faster.

'Når åpenbaringstiden går mot sin slutt, er tiden inne for å gjøre seg reiseklar,' skriver Peter Halldorf i boken: 'Hellig år' og legger til: 'Fasten nærmer seg. Foran oss ligger nå den tiden som kan gi oss tilbake vår åndelige helse. Langs tusen ulike veier søker kristne over hele verden gjennom påskefasten det tilfluktsted i Gud der livet finner  vern og legedom. Fasten gis oss for at hjertet skal begynne å gløde av lengsel etter sin kjæreste venn. Med glede og møye arbeider vi på vår frelse - den gjenvunne likheten med Gud - mens vi venter på påsken.' (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag 2012, side 87)

Men først skal vi feste!

Den egentlige fastetiden før påske omfatter altså 40 dager - fem uker som etterfølges av 'den stille uken' som kulminerer med påskenatt og så kommer den strålende påskedagen.

Med fastelavnssøndag - som er i dag - begynner nedtellingen. I morgen er det blåmandag, så kommer fetetirsdagen og så askeonsdag. Med fastelavnssøndag begynner oppstigningen til Jerusalem og Jesu lidelse. I prekenteksten for i dag heter det:

'Se, vi går opp til Jerusalem ...' Luk 18,31.

Vi hygger oss i dag med fastelavnsboller for å minne oss om at nå går vi inn i magrere tider med et enklere kosthold.

Fastebetraktning i Gjøvik kirke, nr 2

Det er underlig hvordan en samtale kan få avgjørende betydning i et menneskeliv. Ja, endre kurs. Gi nytt mot. Vise en vei videre. Slik var mitt møte med Hans Johansson. I dag er det 10 år siden han døde brått og uventet på en joggetur på hjemstedet Rimforsta. Hans Johansson ble bare 58 år gammel.

Hans Johansson var pastor, som meg. Vi hadde begge samme kirkesamfunnsbakgrunn. Vi satt i matsalen på Bjärka Säby, et gammelt slott sør for Linköping, hvor den kommuniteten jeg tilhører hører hjemme. Vi satt alene og ble sittende lenge. De andre var ferdige med frokosten. Hans fortalte meg om sitt liv, jeg om mitt. Om lengeslen etter kommunitetsliv, om kallet til bønn, om frustrasjoner i tjenesten, om det for mitt vedkommende - å leve med kronisk og livstruende sykdom - og Hans lyttet. Da mener jeg, virkelig lyttet. Han var genuint interessert i et annet menneske. Og han gav meg råd. Ting han selv hadde lært den harde veien. Han var så ekte. Jeg gikk fra den samtalen glad til sinns. Den var oppløftende. Hans råd har jeg fulgt, og det dyrebare han lærte meg har jeg gjemt på.

En av de tingene Hans rådet meg til var å øve meg på å la meg elske. Også i min sårbarhet.

Det er mulig for oss å ha et teoretisk forhold til kjærligheten. Med hodet vårt vet vi at 'Gud er kjærlighet' - for det har vi lest. Noe ganske annet er å erfare denne kjærligheten i eget liv.

For meg er dette sårbare dager, dager med mye smerte og fortvilelse etter at jeg i fjor ved påsketider fikk vite at jeg har Parkinsons. Men akkurat i dag - ble jeg minnet om samtalen jeg hadde med Hans, og hans understrekning av å la seg elske av Gud - og mennesker. Da må vi våge å slippe Gud - og mennesker - innpå oss og våge å være sårbare.

I dag kom jeg også til å tenke på en sang skrevet av en person jeg setter stor pris på, og hvis sanger har betydd så mye for meg: Hilde Svela:

"Ver hos meg himmelske kjærleik. Ver i min dag og mi tid. Ver i min gråt og min latter, fyll meg og gjer meg fri!"

Den bønnen ber jeg om dagen. Ja, det er sårbare dager, men det er også dager med nådefullt nærvær og en smak av Guds godhet.

En annen bønn jeg ber om dagen, er denne: 'Elsk meg, Gud, med din ømhet.' Jeg trenger å favnes av denne ømheten som finnes hos Gud.

På Athos-fjellet i Hellas levde det frem til 1994 en munk som her Paisios. Han sa det slik: 'Når i ber skulle vi føle oss som et lite spedbarn i sin mors armer.' Livet - og ikke minst vårt bønneliv får en annen dimensjon når vi lever våre liv i lyset av en slik innstilling.

En annen ting Hans lærte meg var å leve langsomt. Ja, det er sant: for å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt. Vi lever livene våre med alt for kort tidsspenn.

"Den som tror haster ikke," heter det i Jesaja 28,16. På nynorsk er dette oversatt slik: "Den som trur tek det med ro."

Ordene står i skarp kontrast til vår tid, hvor det meste går i hurtigtogsfart. Det er jo så mye vi skal rekke. Det stilles krav til oss alle steder. På jobben, i familien. Det er kurser og planlegging, det er barn som skal følges til alle slags aktiviteter, det er menighetsliv - vi dras og slites i alle retninger. Og, mens energien ebber ut. forsøker vi å rekke mer og mer. Noen av oss trenger å gjøre radikale endringer med våre liv. Men dessverre er det slik at mange av oss ikke ser det før vi blir alvorlig syke, mister jobben eller det skjer ytre dramatiske endringer i våre liv, som tvinger oss til endring.

Fastetiden vi er midt inne i er en gave gitt oss av kirken. Den er en tid for endring og forenkling.

'Jo, nærmere man lever Gud', sa Birgitta av Vadstena, 'jo enklere blir man.'

Denne gangen har jeg valgt 'forenkling' som mitt personlige faste-tema. Hvordan klarer man seg med mindre og får mer glede ut av det? Hvordan kan enkelhet bli en livsstil i en tid så komplisert som vår? Jeg har forsøkt å oversette en gammel kveker-hymne som skal ledsagte meg på vandringen mot Den strålende påskedagen:

'Det er en gave å være enkel,
det er en gave å være fri,
det er en gave å befinne seg der man burde være.'

Det er C.S Lewis som skal ha sagt: Stress er ikke av djevelen, stress er djevelen.'

Den som trur tek det med ro.

Faste og forenkling, del 4

De siste årene har May Sissel og jeg hatt gleden av å ha besøk i vårt hjem av flere familier fra USA. Det de alle vært mennonitter av den gode, gamle sorten. De har kommet fra forskjellige steder i USA, men alle har hatt noen særskilte kjennetegn:

* De har vært måteholdne og nøysomme.
* De har vært enkelt kledd.
* Takknemlige.
* Bedt for og takket Gud for maten.
* Hatt veloppdragne barn.
* Alltid hatt et fokus på Guds rike.

De bar med seg en fred og en ro som satt igjen i veggene når de dro. På flere måter representerte disse mennonittene noe av det som særpreget tidligere tiders generasjoner, og som kan beskrives med ett ord: gudsfrykt. De kom til oss med pust fra en annen verden.

Neida, alt var ikke bedre før. Slett ikke. Og det er absolutt mulig å ha skinn av gudsfrykt, men fornekte dens kraft. Det sier Bibelen. Men mennonittenes måte å leve på representerer noen verdier vi burde se nærmere på. Som at det er forskjell på hverdager og helg.

Jeg er så gammel at jeg har opplevd søndagsmiddagen. Den var annerledes. Da spiste vi festmat. Surret oksesteik, for eksempel. Og så hadde vi dessert. Og det var kake til kaffe'n. Noe slikt hadde vi aldri ellers i uken. Søndag kledde vi oss annerledes. Og vi hadde tid til hverandre. I vår tid er det festmat på bordet stort sett hver dag, og det er ingen forskjell på søndager og hverdager.

Det er trist i grunn. Veldig trist. Da lærer vi oss ikke til å sette pris på maten - heller ikke festen.

Men det som først og fremst slår en i møte med disse mennonitene er ordet: nøysomhet.

De overdriver ikke. Det er enkelt.

Enkle, slitesterke klær. Det er kanskje det vi legger merke til først. Men det er noe mye mer: de er opptatt av andre verdier. De er kort og godt opptatt av Guds rike, og setter det RIKET først. Jesus er deres konge. Han er kongen i det riket. Og da sees alt ut fra det perspektivet. De kommer ikke først. Guds rike kommer først.

"Ja, gudsfrykt med NØYSOMHET er en STOR VINNING", skriver apostelen Timoteus til sin unge medarbeider Timoteus, og så legger han til:

"For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter pener har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet." (1.Tim 6,6-11)

Jeg merker meg ordet 'fortapelse' i denne sammenhengen. Et liv i rikdom, fråttseri og pengekjærhet kan føre til fortapelse. Når hørte du det sist i en preken? Det har i hvert fall gått av moten, og du blir ikke populær om du skulle si noe slikt.

(fortsettes)

Faste og forenkling, del 3

"Enkelhet er frihet. Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt," skriver kvekeren Richard Foster i boken: 'Veier til glede' med undertittelen: 'Innføring i de klassiske åndelige disipliner', utgitt av Luther forlag i 2001. Boken anbefales på det aller varmeste.

Foster legger til:

"Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og de ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører til en dødelig loviskhet." (Richard Foster: Veier til glede. Luther forlag 2001, side 89).

Dette er svært viktig å få med seg. Det ytre og det indre hører uløselig sammen. Lever man det indre livet med Gud i stillhet vil det føre til at det ytre også påvirkes. Det er uunngåelig.

"Enkelheten begynner med indre samling og helhet," skriver Foster og siterere en annen kveker for å konkretisere hva dette betyr. Det betyr å leve ut det Thomas Kelly kaller 'det guddommelige sentrum'.

Søren Kirkegaard hadde grepet dette. Det som er selve kjeren i kristen enkelhet med den djupe boktittelen: Et rent hjerte er å ville én ting.

"Det å erfare den innvendige enkelheten frigjør oss utvendig," skriver Foster og legger til: "Vår tale blir sann og ærlig. Trangen etter status og posisjon forsvinner, for vi trenger ikke lenger status og posisjon. Vi avstår fra å briljere med et sløsende forbruk, ikke fordi vi ikke har råd til det, men på grunn av våre prinsipper. Våre eiendeler står til andres disposisjon. Vi gjør samme erfaring som Richard E. Byrd. Etter seks måneder alene i det øde Antarktis, skrev han i dagboken: Jeg er i ferd med å lære ... at et menneske kan leve rikt uten store mengder ting."

(fortsettes)

Faste og forenkling, del 2

Kan man tenke seg at ordet 'forenkling' kunne oversettes 'fokusert' eller 'sentrert'? Om det vesentligste?

Arthur G. Gish var en amerikansk fredsaktivist, forkynner, forfatter og offentlig taler, som har betydd mye for meg. Han levde et selvvalgt liv i enkelhet og moderasjon helt frem til sin død i 2010. Hans bok: 'Beyond the Rat Race' er min fastelesning dette året. Gish, og hans kone Peggy Faw Gish, som fremdeles lever og som fortsetter ekteparets fredsarbeid, har anabaptistisk bakgrunn gjennom 'Church of the Brethren'. I boken skriver Gish, her i min oversettelse:

"Enkelhet er ikke noe enkelt. Å motstå presset fra samfunnet krever stadig streben og disiplin. På andre siden: slapp av! Du kan ikke fremtvinge enkelhet. Forsøk ikke å være noe du ikke er. Enkelhet er en gave." (side 15).

Så kommer Gish med noen eksempler:

"En enkel livsstil innebærer også enkelhet i tale og tanke. Enkel tale forutsetter sannhet og ærlighet. Uærlighet kompliserer. Falskhet er innviklet. Enkelhet unnviker bedrageri. Oppriktighet er genuint. Det er enkelhet. Enkelhet er å leve med ren samvittighet. Tenk på skyldfølelsens komplikasjoner og alle forvregninger skyldfølelsene fører oss inn i. Min far sier at en del mennesker er så forvrengte at de ikke kan ligge rett i en seng. Enkelhet er å leve uten skyld." (side 34)

Gish legger til dette om en enkel tale: "Vi burde si nøyaktig hva vi mener, verken mer eller mindre. Si sannheten slik du ser den. Hvor mange ganger skjuler vi sannheten, forsøker å unngå å såre mennesker og sier det folk vil høre. Resultatet blir overfladisk, uekte relasjoner og mangel på fortrolighet." (side 35)

Så langt Gish. Jeg kommer tilbake til ham.

Jesus har dette å si om en enkel tale:

"La et ja være et ja og et nei være et nei! Alt som er mer enn det, er av det onde." (Matt 5,37)

Det er ikke så lett å forene vår livsstil med våre idealer. Det tror jeg er en utfordring for de fleste av oss.

(fortsettes)

Tar fasten tilbake

Fastetiden markers i år med en helt spesiell fasteaksjon i Gjøvik kirke. Menigheten inviterer til 21 fastesamlinger fra 15. februar til og med 22.mars. Fra mandag til torsdag.

Initiativtageren til disse samlingene, som er et pilotprosjekt, Tom Torkehagen:

"Vi samles til en slitesterk kombinasjon av stillhet, lystenning, musikk og ord til ettertanke - før det hele avsluttes med at sammen både synger og leser noen tekster og ber vårt Fadervår."

Samlingene begynner kl.21.00 og den første halvtimen er det stille i kirkerommet.Så blir det musikk ogord for kvelden. Det er også mulig å komme til samlingen kl.21.30, som varer i 20 minutter.

"Mange søker kirkerommet når de er på ferie i utlandet,særlig på storbyferie. Der søker de ro i omgivelser som kan inspirere og utfordre. Men ofte kan terskelen til den lokale kirken være litt høyere. Og når sant skal sies er ikke dørene her hjemme like ofte åpne heller," sier Torkehagen.

Men nå åpnes dørene til en annerledes opplevelse i kirkerommet.

"Vårt ambisiøse ønske er at dette skal bli et tilbud med lav terskel, høyde under taket, liten innsats men med stort utbytte," legger han til.

Medvirkende ved fastesamlingene er:

Arnfinn Hasle, Ole Jacob Nyhus, Bjørg Antonsen, Jens Dale, Asmund Haugen Tusvik, Jostein Fikstvedt, Ragnhild Hay, Signi Lundgård, Bjørn Olav Hansen, Olve Wendelbo, Nils Kåre Erlimo, Kolbjørn Teien, Dag Landmark, Bram Janssens, Øystein Wang, Vidar Fredheim, Tom Torkehagen, Marit Helene U. Olsen, Kristin Gilje og Håkon Glommen Eriksen

Foto: Kirken.no

Fra fest til aske

Festen er over. Fasten har begynt. Nå ser vi frem mot den strålende påskedagen!

Fastetiden før påske omfatter 40 dager - eller fem uker - som etterfølges av Den stille uken. Alt kulminerer med Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Med selve håpet! Dette er den viktigste av alle årets fastetider. Nå skal vi forberede hjerte, tanke, hånd og kropp på det som kommer. Dette er ettertankens tid fremfor noen. En forberedelsestid. En tid for omvendelse, omprioriteringer. Si ikke at det ikke er nødvendig!

I dag innledes de 40 dagene med Askeonsdag. Dagen da vi får et askekors tegnet i våre panne, for å minne oss om vår synd, vår anger og vår dødelighet.

Men stopp nå litt. Hvorfor begynner fasten på en onsdag og ikke en søndag?

Den store fasten - som tiden fra Askeonsdag og frem til påskemorgen kalles - varer i seks uker. Da regnes også Den stille uken med. Dette utgjør tilsammen 42 dager. Men søndag er ikke fastedag. Allerede fra den tidlige kirkens tid fastet man ikke på søndager. Søndagen er jo en liten påskedag i seg selv! Vi trekker derfor seks søndager fra de seks ukene. Da ender vi opp med 36 dager, regnet fra 1.søndag i fastetiden. Dermed må vi plusse på fire dager for å få 40 og dermed havner vi på onsdagen før 1. søndag i fastetiden - Askeonsdag.

Askeonsdag har fått navnet sitt etter en av de aller viktigste symbolene i Bibelen på fasten - asken. I bibelsk tid kledde folk seg i sekk og aske for å vise anger og omvendelse. Profeten Daniel strødde aske over seg når han ropte til Gud om nåde, mens hele folket i Ninive kledde seg i sekk og aske når de fastet.

Når korset tegnes i vår panne i dag så sier presten eller liturgen:

"Kom i hu, menneske, at du er støv og til støvet skal du vende tilbake. Omvend deg og tro evangeliet!"

Det er absolutt på sin plass å bli påminnet det i en tid hvor mange tror de er udødelige.

Korset minner oss samtidig om hvor høyt Gud elsket verden da Han ga sin enbårne Sønn til soning for alle våre synder.

Var Lasarus funksjonshemmet?

Den femte uken i fasten har i den ortodokse tradisjonen fått et navn: Lasarus-uken, til minne om at at Jesus vekker opp igjen Lasarus fra de døde.

En for meg helt ny side ved Lasarus fortellingen har de siste dagene dukket opp, nemlig den at Lasarus kan ha vært funksjonshemmet. Spiller det noen rolle, spør du kanskje? Den forteller meg i hvert fall noe svært gripende, om så er tilfelle.

Det er Peter Halldorf som skriver om dette i sitt siste brev til medlemmene av den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby.

"Jeg møtte denne forklaringen første gangen gjennom den engelske teologen Francis Young", skriver Peter Halldorf. Det skjedde i forbindelse med et kurs Johannesakademiet holdt for en del år siden. Peter Halldorf skriver videre, her i min oversettelse:

"Hun har selv en sønn med funksjonshemming, og fortalte at hun hadde funnet hjelp i fortellingen om Lasarus og Jesu djupe hengivenhet til ham i hans svakhet. Vi kom da særskilt til å betrakte det koptiske ikonet av oppvekkelsen av Lasarus som vi hadde fått fra Egypt. Den gjorde et sterkt inntrykk på Francis Young som ble djupt berørt av likhet mellom Lasarus, slik som han ble fremstilt på ikonet, og hennes egen sønn..."

En annen av dem som har løftet frem denne mulige tolkningen er Jean Vanier, grunnleggeren av L'Arche-kommunitetene, og som jeg har både skrevet så mye om og oversatt mye av her på bloggen. Om dette skriver Halldorf:

"Han mener at det ordet som anvendes om sykdommen til Lasarus, asthenes, også kan oversettes 'handikappet'. Det skulle i så fall forklare hvorfor Lasarus ikke hadde noen familie, men bodde sammen med sine søstre, og at det dessuten er Marta, ikke Lasarus, som fremstilles som den som hadde hovedansvaret i hjemmet. Det vanlige i datidens kultur skulle ellers ha vært at broren, ikke en av søstrene, var familiens 'overhode' i en husholdning som ble delt av flere søsken. At så ikke var tilfelle antydes blant annet av at navnet Lasarus alltid nevnes sist når søsknene i Betania blir omtalt. Selv om denne tolkning ikke kan fastslås, og heller ikke stemmer overens med de ulike tradisjonene fra den tidlige kirken, er det interessant og rørende å tenke på at første gangen som Evangeliet etter Johannes bruker ordet 'philia' om Jesu kjærlighet til et enkelt menneske, så er det i forholdet til en person med en betydelig sårbarhet. Jesus begynte å gråte over et menneske som var død på grunn av kroppslig svakhet."

Dette kjenner jeg at jeg vil arbeide videre med.

Fastebetraktninger 2017, del 10: Gjør meg til et brød som brytes av dine hender

Det har gått noen dager siden jeg skrev den siste fastebetraktningen her på bloggen. Årsaken er utfordrende dager med hensyn til min helse. Mye smerter, og øresus, som har tatt fra meg kreftene mine. I denne fasen av livet har en bønn av den ortodokse presten, fader Lev Gillet (bildet), fått stor betydning i livet mitt:

"Gjør meg til et brød
som brytes av dine hender,
som dine hender holder i,
som dine hender gir ut."

Denne bønnen følger med meg i mine hverdager, og når jeg for eksempel skal tale i en eller annen sammenheng. Jeg ber den flere ganger om dagen. Og jeg dveler ved dens innhold.

Samtidig har jeg stanset opp for ordene fra Kolosserbrevet:

"Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg..." (Kol 3,4)

Dette er også min bønn: at Kristus må bli mitt liv. Ikke som en teori, men som en virkelighet. At Kristus må bli mitt ett og alt. Noe annet er ikke viktig.