Be for det strategisk viktige valget i Tyrkia i morgen

I morgen går Tyrkia til valgurnene. Det er derfor strategisk viktig at vi ber for dette landet som en viktig og stabil aktør i det ellers så urolige Midt-Østen. Det har i hvert fall vært slik frem til nå.

Men det er sterke spenninger i landet, og situasjonen for de kristne, særlig de som tilhører evangeliske menigheter, er vanskelig. Drap, drapstrusler, sjikanering hører med i dette bildet.

Morgendagens valg er ikke viktig bare for Tyrkia med sine nesten 75 millioner mennesker, men for storparten av Europa, inklusive Norge. Av to årsaker: Hvilken rolle kommer Tyrkia til å spille i krigen mot terrorgruppen IS, og hvordan vil den pågående flyktningekrisen bli håndtert i samarbeide med EU. Takker Tyrkia nei til EU's forespørsel om å ta hånd om flere flyktninger i Tyrkia, mot et betydelig økonomisk vederlag, vil det strømme enda flere flyktninger inn over de europeiske landene med alle de utfordringer dette medfører.

De mange utfordringene Tyrkia står overfor vil true demokratiet og stabiliteten i landet. En av disse utfordringene er terrorangrepene mot landet som har krevd mange menneskeliv. Det finnes krefter i landet som er sympatiske til både IS og andre islamistiske grupperinger. At IS kan slå i Ankara og drepe 100 fredelige demonstranter har forverret den spente situasjonen i Tyrkia. Beleiringen av den tyrkiske grensebyen Cizre, og drapet på 21 sivile, er et symbol for den økte volden.  Spørsmålet er ikke om denne volden kan øke, men heller når det smeller på nytt. Tyrkia er strategisk viktig for de som har proklamert det nye kalifatet.

Det er knyttet store spenning til hva som vil skje med det pro-kurdiske partiet 'Folkets demokratiske parti'. For aller første gang i Tyrkias historie er et kurdisk-vennlig parti valgt inn i Parlamentet. Det var som et jordskjelv når det skjedde. Det regjerende partiet mistet flertallet. 'Folkets demokratiske parti' fikk 13 prosent av stemmene. Hva vil skje i morgen? Vil dette partiet få økt oppslutning eller vil nåværende presidenten, Recep Tayyip Erdogan, gå styrket ut av det?

Det er Erdogan med sitt 'Rettferdighets- og utviklingsparti', som har styrt Tyrkia de siste årene. Det var ikke måte på hva han skrøt av ville skje når han tok over roret. Blant annet lovte han økt demokratisering. Og det skulle forhandles frem en fredelig løsning på den væpnede konflikten mellom den kurdiske geriljaen PKK og det tyrkiske militæret. Dette er en konflikt som har pågått sammenhengende siden 1980-tallet. Men Erdogan har brukt kampen mot IS som et påskudd mot å gå til angrep på kurderne.

La oss ikke passivt registrere at det er nyvalg i Tyrkia i morgen! La oss aktivt ta del i å forme morgendagens historie gjennom bønn! Jeg håper mange av bloggens lesere bruker denne lørdagen og søndagen til å be for Tyrkia og veivalget videre, og ikke minst be for våre forfulgte brødre og søstre i dette landet som så mange nordmenn har som sitt ferieland.

Guds plan for Norden. Del 1

Den norske forbederen, Gunnar Brudeli (bildet), har samlet en del profetiske ord om Guds plan for Norden. Med hans tillatelse gjengis dette materialet her på bloggen, slik at enda flere kan ha det tilgjengelig og kunne be over dette. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det arbeidet som Gunnar Brudeli har lagt ned i det å samle dette materialet, og gi det videre til andre:

'Guds plan var en kyrka av levande stenar, av människor fylda av Guds eld... Det er Nordens kallelsesund. Gud lägger ansvaret på oss för Europas avkristnade läger. Vi har korset i våra flaggor. Gud vill, att vi skall uppleva korsets kraft i vära liv och ge den vidare till Europas millioner'. (Rolf Wiström: Guds plan för Norden, side 26 og 28)

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan Gud på ulike måter og gjennom mange ulike mennesker har vist oss sin mektige plan for Norden. Det blir et historisk tilbakeblikk på en del av det som har skjedd. Mitt ønske er at dette skal skape en forventning til hva Gud har på sitt hjerte for Norden. Han elsker våre land og våre folk. Det Gud vil gjøre, skal vi være med å be fram i våre bønner. Når ting virkelig begynner å skje, kan det være spennende å se tilbake på hva som på hva Gud tidligere har sagt og gjort.

Flaggene
Vi begynner med flaggene. De nordiske landene har kors i sine flagg. I tillegg er det korsflagg på Shetland, Orknøyene, Hebridene, England, Kalmar, Ingermanland, Bornholm, Skåne med flere. Det eldste korsflagget i Norden må være Skåneflagget (gult kors på rød duk). Dette flagget ble sendt fra pavestolen i Roma til Lund (Skåne) da erkebispesetet ble opprettet i 1103. Dette må være opphavet til korsflaggene i Norden.

Vi opplever at korset i flaggene har vært kritisert og motsagt gjennom tidene. For oss som tror, er dette et seierssymbol. Jesus seiret over Satan da Han døde på korset: 'Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset'. (Kol 2,15)

Det er nok ikke tilfeldig at Gud har gitt oss kors i flaggene. Han har en plan! Norden er et utvalgt redskap for Ham!

Takk til Herren
Må våre nasjoner velsigne Israel og være med på det seirende laget når Jesus kommer igjen. Det er vår bønn,

(fortsettes)

Gud kaller vektere i dag til spesielle bønneoppdrag, del 2

'Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen'. (Esek 22,30)

Det er forunderlig: Gud fant ingen! Ingen med en slik nød at vedkommende var villig til å betale prisen for å bli en vekter på muren. Dermed lå landet åpent for illgjerningsmenn. Tro om det er situasjonen også for Norge? For det er en omkostning med dette. Å bære bønnebyrder har sin pris.

Han må mure opp en mur, forteller teksten oss. Det er ikke gratis. I vårt tilfelle handler dette om den innsatsen som legges igjen i konkrete timer foran Guds ansikt. Ofte i kamp. Bønnen har både sin hvile, og sin strid. Dette skal jeg komme tilbake til.

En av Guds vektere i vår tid var bederen Leonard Ravenhill, som blant annet var mentor og åndelig veileder for David Wilkerson. Han sa ved en anledning, her i min oversettelse:

'Profeter er en merkelig mennesketype. De er Guds kriseteam. Prisen for å være en profet er at man må leve alene. Alle Guds menn har vært veldig, veldig ensomme menn'.

For meg er det djup sorg å se hvordan den profetiske vektertjenesten har kommet i miskreditt på grunn av alle de underlige personene som går rundt med visittkort i lomma hvor de titulerer seg 'profet'. De deler ut 'profetiske' ord i hytt og pine, som om Gud skulle være en slags automat som man putter penger på, og får ut et velsignet ord fra. Dette har absolutt ingen ting med verken den profetiske tjenesten eller det jeg kaller vektertjenesten å gjøre.

Den profetiske vektertjenesten som profeten Esekiel beskriver for oss i verset jeg har sitert har å gjøre med et kall inn i forbønnens tjeneste, hvor forbederen identifiserer seg med den eller det man ber for. Denne profetiske forbønnen er evnen til å be og gå inn i forbønn med profetisk innsikt og kraft fra Den Hellige Ånd for helt konkrete ting som Gud minner oss om til helt bestemte tider.

Skal vi få denne profetiske innsikten slik at vi ber i tråd med Guds vilje må vi trekke oss tilbake fra det offentlige rom og tilbringe ensomme timer i bønn og stillhet hvor vi venter på Guds time og Hans tid.

Johannes Døperen tilbrakte 20 år av sitt liv ute i ødemarken. Han var en ensom mann, en forunderlig mann. Hans offentlige tjeneste varte ikke mer enn i seks måneder. Døperen gikk ut i ødemarken og ble der inntil dagen kom da han sto frem med det budskapet som var født i ødemarkens stillhet og ensomhet.

Hør! Det tok Gud 20 år å forme Johannes til å bli Døperen og så preket han i seks måneder.

Hva kommer det av at vi tror vi kan formidle det som ligger på Guds hjerte for vår tid og tilbringe noen minutter i bønn i forberedelse for det vi skal si?

Ikke alle forbedere er profeter, men alle profeter er forbedere.

'Men hvis de virkelig er profeter, og hvis Herrens ord er hos dem, så la dem gå i forbønn til hærskarenes Herre ...' (Jer 27,18. Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Leonard Ravenhill kompromisset ikke, han var hardtslående. Han bar en profets kappe. Han hadde en ånd som Døperen Johannes, som la øksen ved roten av et tre, men han gjorde det ikke med et kritisk, dømmende hjerte. Han gjorde det med en ren, ubesmittet kjærlighet som virkelig var smidd i Guds ild.

I en tale han holdt sa han blant annet:

'Amerikas største behov - jeg er overbevist om dette - er behovet for profeter... Profetene var menn som vandret med Gud, følte som Gud, som så som Gud, gråt som Gud, lengtet som Gud. De hadde ingen tilfredsstillelse i Tempelets skjønnhet, ritualet, formalitetene ...'

Jeg tror Ravenhill hadde helt rett. Men dette er også Norges behov. Gud leter i vår nasjon etter menn og kvinner som vil mure opp en mur og stille seg gapet for Guds ansikt til vern for landet. Kaller Gud deg?

(fortsettes)

11 misjonærer fra 'Tilbake til Jerusalem-visjonen' korsfestet av IS

 

Mange av dere har hørt om 'Tilbake til Jerusalem'-visjonen. Den handler om at kinesiske kristne skal bringe evangeliet tilbake til Jerusalem fra Kina gjennom noen av verdens tøffeste misjonsmarker.

Det vet at det kan koste dem livet, og er rede til å betale prisen.

Mange av dem har allerede lidd martyrdøden.

I august i år ble 11 misjonærer knyttet til 'Tilbake til Jerusalem'-visjonen tatt til fange av IS i Syria, brutalt mishandlet og til slutt korsfestet (bildet). IS krevde at de fornektet troen på Jesus, men samtlige holdt fast ved bekjennelsen av Jesus som deres Frelser og Herre. Gjentatte ganger fikk de 'tilbud' om å fornekte troen på Jesus, men hver gang var de like klare på at de ikke ville fornekte Ham for alt i verden.

De ble delt opp i to grupper. I den ene var gruppens leder og hans 12 år gamle sønn og to menn i begynnelsen av 20-årene. IS tvang de lokale innbyggerne på stedet å være vitne til mishandlingen av mennene. Samtlige, også den 12 år gamle gutten, ble brutalt slått og mishandlet. Så ble de korsfestet. Kroppene deres hang på disse korsene i to dager. Det ble hengt opp plakater som hånet dem. Ingen fikk røre ved deres kropper. Heller ikke 12 åringens kropp fikk noen ta ned fra korset han hang på.

Blant de 11 som var tatt til fange var det også kvinner. Etter at mennene var korsfestet ble disse truet med å miste livet om de ikke fornektet Jesus. Ingen av dem ville gjøre det. Deretter ble disse kvinnene dratt ut på gaten. Kledd nakne og voldtatt mens de ble holdt nede av mennene fra IS. Kvinnene ropte på Jesus, men jo mer de ropte, jo villere ble IS-soldatene. Landsbybeboerne som ble vitne til den brutale mishandlingen, forteller at kvinene ba Fadervår og at de overga sine liv i Jesu hender. Det gjorde et sterkt inntrykk på landsbybeboerne.

Historisk møte om forfulgte kristnes situasjon holdes i Albania

Landet ble en gang kalt 'sosialismens fyrtårn i Europa'. Her ble kristne forfulgt. Det var stengt forbudt å eie en Bibel, eller komme sammen for å be eller feire gudstjeneste.

2.-4. november samles representanter for verdens store kristne sammenslutninger i Albanias hovedstad, Tirana. Her skal de samtale om situasjonen for verdens forfulgte kristne. Hvem skulle ha trodd at dette kunne skje for bare noen få år siden!

Hit kommer representanter for Vatikanet, Den evangeliske allianse, Kirkenes verdensråd. Hit kommer baptister, pinsevenner, metodister og lutheranere. Det ventes 200 delegater. Blant dem finnes representanter for Open Doors og Ljus i Öster.

Tema for samlingen er: 'Diskriminering, forfølgelse, martyrdom. Å følge Kristus sammen'.

SISTE: Stor økning i antall kidnapping av barn av kristne egyptere

Kristne i Øvre Egypt, særlig i guvernementet Minya, fortsetter å være mål for kidnapping og utpressing. Onsdag 21. oktober ble et fem år gammel barn - Kastor Amir Bushra - fra Ezbet El-Swaify som ligger nord i dette guvernementet kidnappet av ukjente gjerningsmenn.

Det er International Christian Concern som melder dette.

Tidlig om morgenen den 21. oktober brøt noen seg inn i huset til en kristen mann ved navn Amir Bushra, som arbeider som sykepleier ved et privat sykehus i byen Samalout. Inntrengerne kom seg inn ved å bruke et tau og klatret inn via et vindu i andre etasje hvor familien Bushra bor. Hans to brødre bor i henholdvis første og tredje etasje i dette huset. Etter å ha kommet seg inn i leiligheten gikk de målbevisst til barnerommet. Her sov en 12 år gammel jente i sengen sin, og to gutter, en på ni og en på fem i en annen seng. De tok med seg fem år gamle Kastor. I sengen hans la de igjen en mobiltelefon.

Kort tid etterpå ble faren kontaktet av kidnapperne via denne telefonen, hvor de krevde 200.000 egyptiske pund for å gi fra seg den fem år gamle sønnen. Faren henvendte seg til det lokale politiet, men de ville ikke gjøre noe for å hjelpe den fortvilte familien.

Siden politiet ikke ville hjelpe samlet familien sammen pengene kidnapperne krevde, og de ble enig med kidnapperne om et sted hvor de kunne møtes slik at kidnapperne fikk pengene sine og de fikk barnet sitt tilbake. Heldigvis gikk dette bra.

Denne gangen. For det er slett ikke alle som får sine barn tilbake. Stadig flere kristne koptere utsettes for dette, og felles for alle disse historiene, er at det lokale politiet gjør absolutt ingen ting for å hjelpe eller forsøke å ta kidnapperne og føre sakene for retten. Fader Estafanous, som er ledende prest i bispesetet Samaoult og assistent for biskop Bevnotious, forteller at forrige måned ble også et barn av en koptisk familie kidnappet. I dette tilfellet forlangte kidnapperne 300.000 egyptiske pund. Barnet ble satt fri når kidnapperne fikk sine penger. Heller ikke i dette tilfellet gjorde egyptisk politi noe som helst med saken.

Seminar på CD til salgs

Det kommer stadig spørsmål om noe av undervisningen vår finnes på CD. Dessverre har vi ikke hatt noen mulighet til å få utgitt noe av dette på denne måten, men nå finnes seminaret jeg holdt i Sannhetens Ord Bibelsenter i en egen CD-perm. Den inneholder 4 cd'er og koster 100,- kroner, pluss porto.

Seminaret: 'Å leve for Guds ansikt i Gudsfrykt, ydmykhet og tilbedelse', kan kjøpes ved å skrive til: bjornolav58@gmail.com

Inntektene av salget går til det bønnearbeidet vi driver nasjonalt og internasjonalt.

Gud kaller vektere i dag til spesielle bønneoppdrag, del 1

Her om dagen satt jeg i bilen og lyttet til radio. Som regel lytter jeg til BBC på Alltid Nyheter. Denne gangen handlet det om Moldova, et av, ja, kanskje det fattigste av alle landene i Europa. Journalisten kunne fortelle at moldoviske myndigheter har avslørt russisk mafia som selger radioaktivt til agenter som representerer den islamistiske terrororganisasjonen IS. Moldoviske myndigheter samarbeider med FBI. Med gru kan en jo tenke hva som hadde skjedd om dette ikke var blitt avslørt. Materialet som ble beslaglagt var materiale som kunne brukes til å lage såkalte skitne bomber, eller 'fattigmanns-atomvåpen',

Mens jeg lyttet til dette kjente jeg Herren tale til meg om at Han kaller forbedere til spesielle bønneoppdrag. Fordi de lever i Hans nærhet åpenbarer Han også ting for dem som gjør at de trer inn i et spesielt bønneppdrag for de tingene som de blir betrodd. Profeten Jeremia taler om dette:

'Men hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd, skal at han så og hørte hans ord?' (Jer 23,18)

At Gud har kalt forbedere som ber om at slike ting som BBC her kunne fortelle om blir avslørt er helt overbevist om. Jeg kjenner til forbedere som Gud har kalt til å reise til Jerusalem og som vandrer gatelangs på bønneoppdrag. Når de ber blir selvmordsbombere og smuglertunneler avslørt.

Det er spennende med slike bønneoppdrag. Disippelen Ananias ble sendt ut på et spesialoppdrag for Herren:

'Det var en disippel i Damaskus ved navn Ananias. Og til ham sa Herren i et syn: Ananias! Og han sa: Her er jeg, Herre. Da sa Herren til ham: Reis deg og gå til gaten som kalles Den rette, til Judas' hus, og spør etter en som kalles Saulus fra Tarsus, for se, han ber'. (Apg 9,10-11)

Så konkret kan Herren lede.

Jeg tror Herren kaller mennesker i dag til en vektertjeneste. Vi lever i en helt spesiell tid, hvor jeg tror vi opplever en tid med store rystelser. Hebreerbrevets forfatter forteller oss at både jorden og himmelen skal rystes:

'Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Og dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående'. (Hebr 12,26-27)

Vi er vitne til dette, ikke minst i Europa i dag. Det er økonomiske rystelser, og flere kommer, og vi opplever den største flyktningekatastrofen siden 2.verdenskrig - på europeisk jord. Herren ryster sannelig det europeiske kontinentet. Det skjer samtidig som Han kaller mennesker inn i en tjeneste som vektere, som i denne tid vil stå i en helt spesiell forbønnstjeneste. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på denne tjenesten. Jeg håper du slør følge.

(fortsettes)

Enda en unådd folkegruppe får Det nye testamente på sitt eget språk

Basjkirene i Russland har fått Det nye testamente på sitt eget språk! Basjkirene er et eget folkeslag som lever ved Uralfjellene og har vært muslimer siden 1000-tallet. Siden slutten av 1700-tallet har hovedstaden delrepublikken Basjkortistan, Ufa, vært sentrum for de europeiske muslimene i Russland.

Det finnes derfor ikke noe mer strategisk enn å gi dem Det nye testamente og på den måten nå dem med evangeliet. Siden kommunismens fall er det blitt bygget mer enn 400 moskeer her, og flere hundre er under oppføring.

Nå trengs det livskraftige menigheter blant dette folkeslaget. Det finnes ingen etnisk menighet blant barsjkirene, men det finnes flere russiske menigheter i Basjkiristan, så det kan finnes basjkirere blant dem som er født på ny. Men det finnes ingen informasjon om dette som jeg har funnet noe sted. Dette er et tyrkisk folkeslag som teller 1,4 millioner mennesker. De er sunni-muslimer, men mange er sekulariserte eller ateister.

Men det finnes også basjkirer i naboområdet. Man deler gjerne dette folkeslaget inn i tre grupper: Vi har basjkirene, så har vi fjell-basjkirene og til slutt steppe-basjkirene. De snakker hver sin dialekt. I århundrer har de drevet med feavl, men under den sovjetiske 'industrirevolusjonen' ble de presset inn i industrien. Det medførte at 61 prosent av basjkirene bor i byer, og mange er nominelle muslimer, rotløse og søkende.

Det er Institutt for Bibeloversettelse som står for oversettelsen av Det nye testamente, og deres kontor i Moskva begynner allerede å få respons hos de som har kjøpt Det nye testamente på basjkirisk.

Billedtekst: Det nye testamente på basjkirisk.

La oss søke en Gudsrikekultur, del 2

Her er andre og siste delen av artikkelen til pastor Sven Nilsson (bildet). Første del ble publisert i går:

'Forsamlingen må bygge på sitt eget hus og stå for en alternativ kultur - en Gudsrikekultur. Kun da vil vi som forsamling/kirke fylle funksjonen med å være 'sannhetens støtte og grunnvoll'. Forsamlingen er Guds medarbeidere for at Riket skal komme her på jorden ved å stå imot djevelen i Den Hellige Ånds kraft og virke for menneskenes frelse, befrielse, helbredelse og gjenopprettelse på alle livets områder i tråd med skapelsesordningen. 

Den lokale forsamlingen og kristenheten som et Guds folk har en mulighet til å kroppsliggjøre det nye livet som en kultur i betydningen av en dynamisk tilstand over tid som vi er bærere av sammen med det kristne fellesskapet. 

Frelsen peker hen mot en gjenopprettelse av menneskets liv på et praktisk plan. Guds vilje betyr ikke at vi legger til noen religiøse merkverdigheter. Guds gode vilje er saklig innrettet på det som har en virkelig betydning innenfor rammen av de vilkårene som gjelder for vårt liv her på jorden: vår identitet som menneske - ekteskap og familieliv - arbeidet som forvalterskap og kreativitet - økonomi og samfunnsbygging. Den praktiske tillempningen må bygges inn i forsamlingslivet som en felles kultur. Det er på denne måten vi vitner om Guds rike. Bare på denne grunnvollen kan vurderinger og livsmønster overføres mellom generasjonene.

Slik jeg ser det råder det en katastrofal uvitenhet om denne dimensjonen i byggingen av forsamlingen. Med en tilpasning som allerede har skjedd i svensk kristenhet til samfunnskulturen som omgir oss står vi overfor en vanskelig oppgave i sjelesorgen og undervisningen. Det er et ubehagelig og ansvarsfullt arbeide som det åndelige lederskapet i den lokale forsamlingen må ta ansvar for. Men vi har også et kollektivt ansvar som kristenhet å utvikle en Gudsrikekultur som blir vårt felles vitnesbyrd overfor verden. Bare på dette grunnlaget kan vi hevde at vi er Guds folk. Å tale om enhet uten et slikt vitnesbyrd er ikke annet enn religiøs uvirkelighet.'

Et mektig bønnesvar

I går leste jeg noe som grep meg så sterkt at jeg måtte oversette det slik at bloggens lesere kunne få del det.

Det handler om noe som skjedde på 'Awakening Prayer Conference', i Arlington i Texas, 22.-24. oktober. En pastor som deltok ble så sønderknust at han lå ved alteret og bare gråt og ristet ukontrollert.

Pastoren det er snakk om, Kevin Strirratt, har skrevet ned det som skjedde når han kom hjem. Her er hans vitnesbyrd:

'Det mektigste av alt var det som skjedde mellom meg og min sønn. Gjennom tenårene hadde vi et ganske røft forhold. En av de tingene Gud gjorde med meg der ved alteret hvor jeg ble sønderknust skjedde når du ba for meg, var at Han satte mitt hjerte fri fra smerten av å høre ham si at han hatet meg (om igjen og om igjen). Det gjorde han i flere år i sin religiøse-opprørs periode. Det hadde ikke gått opp for meg at jeg ikke hadde tilgitt ham. Etter alt som hadde skjedd elsket jeg ham, men jeg hadde ubevisst satt opp en beskyttelsesmur og ville ikke slippe ham inn. Gud rev ned den muren i en eneste bevegelse. Det var derfor jeg var så knust. 

I forbindelse med seminaret til Hal hørte jeg ham snakke om avtaler han hadde gjort med sine barn, om deres åndelige liv og deres villighet til å dele intime detaljer med ham. Jeg forstod med ett at jeg hadde forårsaket at min sønn aldri ville være i stand til å gjøre det med meg. Jeg tryglet Gud om å hjelpe meg til å ordne opp i dette. Så, jeg tekstet de to guttene mine og spurte dem om de synes det var okey å ha en frokostavtale med meg en gang i uken. Til min overraskelse takket begge guttene ja til forslaget mitt (de er begge to tidlig i tyveårene). Så jeg begynte å be: Gud, la det ikke være for sent. Jeg ønsker å se dette leget. I forbindelse med bønnestunden denne morgenen dukket sønnen min opp og sa: Pappa, du må la lovsangslederen lede bønnen nå, for jeg trenger deg!

Unødvendig å si, men jeg tok min sønn fram til alteret, og lovsangslederen fortsatte å lede bønnen. Han øste hjertet sitt ut for Gud og tryglet Ham om å tilgi Ham og rense ham på innsiden. Han ba også meg om å tilgi ham for at han hadde såret meg. 

Jeg på min side ba ham tilgi meg fordi jeg hadde holdt ham unna meg og at jeg på den måten hadde ødelagt vårt forhold. Jeg fortalte ham at jeg elsket ham og ønsket å være en virkelig far for ham igjen. Vi gråt, og gråt og gråt. Gud gjorde dette underet mindre enn 24 timer etter at jeg hadde bedt Ham om å helbrede relasjonen jeg hadde til min sønn. Gud gjorde mange mektige ting i dag, men ikke noe var større enn dette. Han hørte meg rope ut: 'Gud, jeg trodde det ville ta mange år, men Du bare noen minutter!' Han spurte meg igjen i kveld hva jeg mente med det. Da delte jeg med ham hele historien, og vi gråt igjen. Jeg er forundret over Guds helbredende kraft'.

Uredd luthersk prest i Tyskland får motstand fra pastorer og det tyske parlamentet

Det er en pris å betale for den som vil stå på og holde fast ved Bibelen som Guds evige, uforanderlige og autoritative ord for liv og lære.

Det har den lutherske presten Olaf Latzel (bildet) fått merke til fulle. 70 pastorer fra Bremen, hvor Latzel er prest i den historiske St.Martini's kirke, har slått seg sammen og gått i protestmarsj mot Latzel. De 70 pastorene vil ha mangfold og mener Latzel krenker andre religioner. Latzel vil være tro mot Guds ord. Og for første gang siden 2.verdenskrig har en tysk pastor blitt fordømt av det tyske parlamentet.

Hva er problemet? Et av dem er at Olaf Latzel forkynner at Jesus er den eneste veien til Gud, og at den Gud som vi tror på ikke er den samme som muslimenes allah. Men det er mer: Olaf Latzel forkynner evangeliet klart og rent, uten noen form for kompromisser av noe slag. Det er forkynnelse av lov og evangelium, og mennesker kommer til tro. Dette provoserer mange. De kaller den lutherske presten for ukjærlig, hatefull, trangsynt og bruker alle de andre 'honnørordene' som man er så glad for å sette som merkelapper på de som tar Guds ord på ramme alvor.

Olaf Latzel mener det er godt at han får motstand, fordi denne type motstand gjør ham bare sterkere, og det er slett ikke et godt tegn når alle stryker deg med hårene og roser deg. Sann evangelieforkynnelse vil alltid vekke motstand. Han er også en tydelig forsvarer av det kristne ekteskapet, og en like tydelig motstander av samkjønnet 'ekteskap'. Og det har vakt reaksjoner at han fra prekestolen har bedt mennesker vende om fra okkultisme og bruk av Buddha-statuer i hjemmene, og kvitte seg med alt slikt, om man vil følge Jesus.

Selv om Tyskland var det landet hvor Reformasjonen ble født og har vært en stor sendenasjon for misjon, så står det ikke særlig godt til med den kristne tro i landet i dag. To år før det store reformasjonsjubileet er det frafall fra troen som preger Tyskland.

Olaf Latzel, som er prest i den nasjonale lutherske kirken i landet, hevder at så mange som 80 prosent av prestene innen denne kirken ikke er født på ny.

'Og det er et kjempeproblem. For det betyr at de lager sin egen lære. Men Bibelen er Guds ord, vår lov, kapittel for kapittel, setning for setning, bokstav for bokstav'.

Olaf Latzel, er prest i St.Martins kirke (Hellige Martins kirke) i Bremen hvor Joachim Neander var prest i 1679. Det var han som skrev salmen 'Underfulle konge', hvis første vers lyder slik:

Underfulle konge,
du som allting bærer,
vi med lovsangs røst deg ærer.
All din rike godhet
lot du til oss strømme,
så vi vandret som i drømme.
Hjelp oss nu,
styrk oss du,
gi vår salme vinge
la vår lovsang klinge.

Olaf Latzel mener kampen står om vår forståelse av hvem Gud egentlig er. Det er jeg enig med ham i. Antall gudstjenestebesøkende stiger stadig, og er nå oppe i nærmere 400 på en vanlig søndag. Mellom 4.000-5.000 følger hans prekener på YouTube.

CBN News har laget en reportasje om denne uredde lutherske presten. Du kan se denne reportasjen her:

http://videos.cbn.com/services/player/bcpid1697316436001?bckey=AQ~~%2CAAAAqwZdoRk~%2C5p3D8wQwoZ8oJO3MI2xIgOgYVJVg2DJk&bctid=4567985102001

250 kristne er fremdeles fanger hos IS - flere av dem er funksjonshemmet og kreftsyke

Det kommer nå stadig flere detaljer om hvordan det var å være fanget av IS for fader Jacques Mourad (bildet), som på mirakuløst vis ble satt fri for kort tid siden.

Han forteller om det mot som de som fremdeles er fanget av de forferdelige terroristene viser. Til tross for mobbing, fornærmelser, og trusler om å bli henrettet, har ikke de kristne som er tatt til fange fornektet sin tro.

Fader Jacques Mourad forteller at han hadde en djup indre fred i den tiden han var tatt til fange av IS, fordi han delte sin lidelse sammen med de andre tilfangetagne. Han forteller at han ser på denne smertens vei som en vei til omvendelse og forandring. Til tross for at hans hender var bundet og han hadde bind for øynene, gjentok han stadig for seg selv: 'Jeg er på vei til friheten'. Han legger til at det å være fanget av IS var som en 'gjenfødelse' for ham.

Fremdeles sitter omlag 250 kristne fra byen Qaryatayn fanget av IS. Fader Jacques oppdaget dem i en sovesal under bakkenivå. Disse ba innstendig om at presten deres måtte bli satt fri. Blant disse skal det være 83 kvinner og 11 funksjonshemmede og barn. En gammel kvinne og et barn på 10 år, som begge har kreft. Lokale sjeiker skal ha bedt IS om å sende barnet til sykehus for å få behandling, men IS nekter.

Hva som skjer videre med disse 250 kristne er det foreløpig ingen som vet. De kan bli tvunget til å konvertere til Islam. La oss be inderlig til Gud for dem.

La oss søke en Gudsrikekultur, del 1

I går fylte en av Sveriges mest profilerte kristne ledere, pastor Sven Nilsson (bildet), 86 år. For mange år siden var han en av de viktige bidragsyterne til tidsskiftet Logos, hvor han delte med leserne sine grundige bibelstudier. Han ble en av banebryterne innen den gryende karismatiske vekkelsen. Fremdeles øser han av sin djupe åndelige innsikt, som i denne artikkelen. Jeg er veldig glad for at Sven Nilsson har gitt sin tillatelse til at jeg kunne oversette denne artikkelen til norsk, for dens innhold er ikke bare viktig for svenske lesere. Dette er et profetisk ord for hele kristenheten. På grunn av lengden er den delt i to deler:

Jeg tror at det er nødvendig å utvikle en en ny dimensjon av kristent forsamlingsliv som jeg vil kalle en Gudsrikekultur. Vi taler ofte i generelle ordelag om Guds rike som en fremtidsvisjon. Men Guds rike er jo her og nå, like virkelig og kraftfullt som når Jesus representerte rikets nærvær under sin tid på jorden. Derfor er riket en virkelighet som vi kan søke i forståelse eller praktisk. Men hva betyr dette med hensyn til tillempning i vårt felles liv som forsamling?

At den kristne forsamlingen er et uttrykk for Guds rike tror jeg de fleste er enig i. Men hva betyr det å leve i Guds rike som fellesskap av mennesker? Det er sjelden man hører forkynnelse om Guds rike som et motiv i byggingen av forsamlingen. Det synes å være et 'ikke-spørsmål' til tross for at det er det sentrale motivet både i Jesu og apostlenes proklamasjon av evangeliet. Derfor har vi mistet innholdet i hva det egentlig betyr å være et 'Guds folk'. Det er bare i relasjon til Guds rike som vi utgjør et folk. Ofte savnes en bevissthet om den dimensjonen både i den lokale byggingen av forsamlingen og i forståelsen av kristen enhet. 

'Kristi kropp' som et uttrykk for enhet har sin primære tillempning i våre praktiske relasjoner i den lokale forsamlingen. Enhet som et synlig fellesskap av mennesker er koblet til begrepet Guds rike. Som et folk forventes vi å være bærere av en kultur - en livsform som er preget av de verdier og ordninger som Guds rike representerer - det som vi oppfatter som Guds vilje i følge skaperordningen og det nye livet i Kristus Jesus.

Uten at vi befester disse verdivurderingene av forsamlingslivets kultur kommer vi til å føre en håpløs kamp for vår integritet i møte med den kultur som råder i samfunnet omkring oss. Vi må ha respekt for at det er en åndelig konfrontasjon som vi bare kan møte med kraften i Jesu blod og Den Hellige Ånd. Det rekker ikke med moralsk forargelse over tilstanden i verden. Det skygger bare for evangeliet om Riket som frelsesbudskap og håp.

(fortsettes)

Å tilbe Herren knelende eller med stive knær

Jesus forteller oss hvilken lengsel Far bærer på. Han lengter etter menn og kvinner som tilber.

'Men den time kommer, og er nå da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For Faderen søker dem som tilber Ham slik'. (Joh 4,23. Bibelen - Guds Ord).

Når forhenget trekkes til side og vi får et lite glimt inn i tronssalen i himmelen, så viser Guds ord oss at det er en stadig pågående tilbedelse av Gud der. Engler, kjeruber, serafer er involvert i denne tilbedelsen, sammen med de hellige. Det er en ting jeg har merket meg når det gjelder denne tilbedelsen. De menneskene som tilber i tronsalen, de kaster seg alltid ned og tilber enten på sine knær eller liggende på gulvet:

'Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen, Han som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned foran Ham som sitter på tronen, og tilber Ham som lever i all evighet, og kaster kronene sine ned foran tronen ...' (Åp 4,9-10)

'Da Han hadde tatt bokrullen, falt de fire livsvesener og de tjurefire eldste ned foran Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse ...' (Åp 5,8)

'Da sa de fire livsvesener: Amen! Og de tjuefire eldste falt ned og tilba Ham som lever i all evighet'. (Åp 5,14)

Å knele eller gjøre prostrasjoner er det mest naturlige av alt når man møter Herren. Når apostelen Johannes møter Den oppstandne Kristus, Allherskeren, så skjer dette: 'Da jeg så Ham, falt jeg som død ved føttene Hans ...' (Åp 1,17)

Det greske ordet om er brukt om tilbedelse - 'proskuneo' i Det nye testamente betyr da bokstavelig talt 'å kysse grunnen når man ligger langflat foran en hersker', eller 'falle på sine knær i tilbedelse'. Dette kommer fra vårt hjerte, skapt av Den Hellige Ånd.

Guds ord slår fast følgende: 'for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (Fil 2,10-11)

Jeg har alltid synes det er merkelig at vi under lovprisningen synger 'så kneler vi for Ham', og fortsatt blir stående oppreist. Hva er det som gjør at vi er så redd for å bøye våre knær? Noen vil kanskje innvende at det er 'religiøst' og en 'ytre form for tilbedelse', og at de 'bøyer sitt hjerte'. Tro om ikke det er like så religiøst! Kanskje handler våre stive knær mest av alt om vår egen stolthet og fasade! Kanskje vi er redd for å vise at vi vil bøye oss for Herren?

Noen mener også at Herren har kalt dem til å bli stående fordi Herren ikke er ute etter nesegrus tilbedelse. En slik tanke er utenombibelsk og ikke i tråd med det Bibelen faktisk lærer oss.

Min bønn for tiden er at Herren skal vekke sitt folk og at vi må få gudsfrykten tilbake iblant oss. Jeg tror at de stive knær mang en gang handler om at vi ikke lenger forstår at vi har med den tre ganger HELLIGE Gud å gjøre. Joda, alt kan bli religiøst, men jeg har også funnet ut at alle andre er religiøse, bortsett fra en selv. Kanskje vi alle burde spørre Herren om Han foretrekker mennesker som står med stive knær, eller de som kaster seg ned og øser ut sin takk og tilbedelse til Ham som alene tilkommer all ære, pris, lovsang og tilbedelse?

Vanskelige beslutninger for pastorer på Krim

Pastorer og forsamlinger på Krim har havnet i en svært vanskelig situasjon etter at halvøya knyttet seg til Russland.

Det skriver Ljus i Öster.

De nye myndighetene krever nemlig at alle menighetene omregistrerer seg og denne gangen i Russland.

Noen av pinsemenighetene er klar med sin søknad om å bli en del av den russiske pinseunionen og har fått sin registrering godkjent av myndighetene. Andre er midt inne i prosessen. Mange pastorer i evangeliske menigheter har flyttet til Krim fra andre deler av Ukraina og om de skal kunne bli der må de søke om russisk statsborgerskap. Alle som bodde på Krim ved folkeavstemningen tilbys nå denne muligheten, men en del teller på knappene om de vil bli russiske statsborgere. De ukrainske pastorene føler seg nå klemt mellom de to alternativene, fordi mange av ukrainerne ikke vil kompromisse med den nye myndighetene på Krim.

Når Russland annekterte Krim fantes det 1546 religiøse organisasjoner eller forsamlinger som var registert. I juni i år var det kun 55 av dem som hadde blitt registrert på nytt.

Broder Yun opplevde et fantastisk sterkt bønnesvar i Sverige

Under et møteturne i Sverige nylig fikk broder Yun, eller Den himmelske mannen som han også kalles, en telefon.

Han befant seg i Sundsvall sammen med broder Ren, hans finske tolk, som følger med ham på alle hans møter. Det var tidlig om morgenen. Mannen i den andre enden talte kinesisk. Han var en av de som hadde vært med på å torturere broder Yun mens han satt fengslet i Kina i første gang, i 1984.

Mannen i den andre enden hadde en fantastisk god nyhet: han var blitt en kristen!

Det er ikke vanskelig å forestille seg fryden og gleden hos broder Yun når han fikk denne beskjeden.

Turneen i Sverige ble til stor velsignelse, kan vi lese i det siste nr av Ljus i Öster. Kveld etter kveld ble kirker og forsamlingslokaler fylt. Denne gangen var det de svenske forsamlingene i Österbotten som fikk besøk av broder Yun. I Jakobstad hadde arrangørene regnet med at rundt 100 personer. Det kom 400.

Etter fire møter i Finland sto Luleå, Piteå, Skellefteå, Örnsköldsvik og Sundsvall for tur. Mange ble svært berørt, velsignet og utfordret av den radikale forkynnelsen til broder Yun.

Billedtekst: Fra et møte med broder Yun. Her sammen med sin gode venn, broder Ren fra Finland, som behersker mandarin og er hans faste oversetter.

Å hjelpe andre som trenger ens hjelp

Dette er kristent fellesskap og nestekjærliget i praksis! Hør bare:

I går dro 24 varebilder som denne ut for å selge 30.000 nybakte smultringer fra dør til dør for å reise penger til behandlingen av en som har fått leukemi blant Amish-folket i USA.

En av dem som solgte smultringer i går forteller:

'Akkurat når min varebil ble lastet opp med 100 dusin smultringer, kom en mann fra Amish-folket forbi med sin hest og kjerre og stanset opp. Han spør om han ikke kan få kjøpt noen smultringer av meg. Han kjøper fem dusin, drar frem en 100-dollar seddel og sier: Behold vekslepengene! Jeg tenker for meg selv: Disse folkene er forunderlige!'.

Salget av smultringene skal gå til å støtte familien Yoder, som lever i nærheten av Mt. Hope i Ohio. Far i denne familien har fått diagnosen leukemi og er for tiden under behandling ved Cliveland Clinic i Cliveland, Ohio. Som kjent dekkes ikke sykehusopphold eller behandlinger ved disse av det offentlige i USA. Pengene som kommer inn skal gå til å dekke disse utgiftene og oppholdsutgifter familien har.

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 6

Her er sjette del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober, del to mandag den 5.oktober, del 3 torsdag 8. oktober, del 4 den 15.oktober og del 5 den 23.oktober:

6: Døm ikke (Matt 7,1-5) 'Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!' Alltid når jeg leser disse ordene, står jeg der dømt. For helt ærlig, jeg dømmer folk hele tiden - spesielt de som er annerledes enn meg og som jeg lever og arbeider sammen med hver eneste dag. Det jeg forventer av andre, krever jeg sjeldent av meg selv, i hvert fall ikke i samme grad. Så jeg står der skyldig.

For å hjelpe meg til å lette min samvittighet, forsøker jeg ikke å dømme i det hele tatt: 'Hvem er jeg til å dømme?'  og med dette under beltet mitt, så enten ignorerer jeg eller rasjonaliserer synden rundt meg. Befalingen om at vi ikke skal dømme, handler ikke om at jeg skal vende det blinde øyet til synden. Jesus sier: 'Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd' (Matt 18,15). Feiler vi med å unnlate å gjøre dette er vi ikke vår brors vokter. Synd er ødeleggende, og å børste den vekk og si: ikke døm, motsier kjærlighetens renhet (Rom 12,9).

Jesus forbyr ikke det å dømme. Det Han er imot er at vi dømmer på feil grunnlag. Før vi forsøker å få splinten ut av vår brors øyne, må vi ta bjelken ut av våre egne. Bare da kan vi se klart nok til å ta splinten ut av vår brors øyne. Det er denne delen av lignelsen vi faktisk foretrekker å ikke gjøre. Selv om Jesus sier: 'Du må ikke stå til doms over andre' (det er vanskelig nok!), sier Han også: 'Døm selv!' Så vi skal være vår brors og søsters vokter. Gå og fjern splinten i deres øyne. Det er dette Jesus sier, og det er sannelig ikke lett å gjøre.

Ved å la Gud gjøre kirurgi på meg, ved hjelp av mine brødres og søstres dømmekraft, kan jeg bli en agent for helbredelse og håp for andre. Vi er alle blinde, på en eller annen måte, men med hjelp av andre, kan vi alle se. Spørsmålet gjenstår: vil vi se?

(fortsettes)

Å elske kirken

'Å elske kirken virker nesten umulig. Likevel må vi hele tiden minne oss på at alle mennesker i kirken - innflytelsesrike eller maktesløse, konservative eller radikale, tolerante eller fanatiske - er en del av den lange rekken av vitner som beveger seg framover gjennom denne tåredalen der de synger sine lovsanger og lytter til Herrens stemme, og sammen eter de av det brød som forvandles når det deles.

Når vi fremhever dette i vår tanke, kan vi si: Jeg elsker kirken, og er så glad for å tilhøre den.

Å elske kirken er vår hellige plikt. Uten sann kjærlighet til kirken kan vi ikke leve i den med glede og fred. Og uten sann kjærlighet til kirken kan vi ikke innby andre til den'.

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Velsignet bønnedag i Søndre Skøyen kapell

I dag har vi tilbrakt mesteparten av dagen sammen med bønnefolket i Søndre Aker prosti i vakre Søndre Skøyen kapell. Det var en god opplevelse. Stor åpenhet og så lett å dele det Gud hadde lagt på mitt hjerte for denne dagen.

Helt siden 1980-tallet har medlemmer av menighetene i Nordstrand, Holmlia, Mangerud, Bøler, Bekkelaget og Lambertseter kommet sammen for å ta del i en egen bønnedag, hvor det er blitt bedt for alle sognene som disse menighetene representerer. Det vitner om stor kjærlighet og trofasthet mot menighetenes viktige arbeid og for de områdene folkene her bor i.

Dagen startet med lovsang og forbønn, før jeg hadde en drøy time med undervisning, før deltagerne satte seg i grupper for å samtale om det som jeg hadde delt. Jeg underviste om det hverdagslige bønnelivet og hvordan vi kan vandre med hvilepuls. Etter et godt måltidsfellesskap satte vi oss på nytt inn i menighetssalen, for å feire gudstjeneste. En gudstjeneste fylt med lovsang, bønnevandring med mange stasjoner, før det hele ble avsluttet med nattverd. Under bønnevandringen ble det mulighet for å legge av sine synder ved korset, tenne lys i lysgloben, få forbønn og samtale, bli salvet og bedt for om man var syk, eller knele ned rundt alterringen hvor velsignelsen ble lyst over ens liv. En fornyelse av dåpsløftet var også en mulighet. Mange av de som deltok var synlig grepet av den vakre gudstjenesten. Jeg talte om den Gud som lar lovsanger lyde i natten.

Tre av prostiets prester deltok: Trond Løberg, Kåre Skråmestø og Torbjørn Fink. Så godt å dele fellesskap med disse flotte prestene, som tydelig bærer på en stor byrde for sine menigheter. Det merker en godt på deres bønner. Må Herren rikelig velsigne dem i den rike og viktige tjenesten de står i. En stor takk også til alle som hadde stelt i stand og sørget for at bønnedagen ble så rik. May Sissel og jeg kjenner på takknemlighet og stor glede over å få være sammen med alle de flotte folkene som kom sammen for å be i Søndre Skøyen kapell. Det var her Oase-bevegelsen begynte sine møter og etter hvert vokste ut av dem.

Skulle andre menigheter i Den norske kirke ønske et besøk av oss for lignende bønnedager, er det bare å ta kontakt.

Billedtekst: Prestene Kåre Skråmestø og Trond Løberg sammen med undertegnede rett etter gudstjenesten i vakre Søndre Skøyen kapell. (Foto: May Sissel Hansen)

Verdier

'Vi blir mer menneskelige med to realiteter: En, i det vi oppdager at vi er i stand til å elske og se verdien av mennesker som blir sett på som mennesker uten verdi. For det andre, at vi oppdager at vi selv er sønderbrutt, at vi også har våre egne funksjonshemninger. Og at våre funksjonshemminger handler om følelsen av at vi er verdifulle når vi har makt'.

Jean Vanier (bildet) i Religion & Ethics Newsweekly, 26.mai 2006. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Personlig historie

'Å leve i L'Arche sammen med mennesker som har intellektuelle funksjonshemminger har ført til at jeg oppdaget hvor viktig det er få dem til å gjenoppdage sin egen historie. Fordi de ofte er blitt avvist og sett på som annerledes, så føler de at de ikke tilhører den menneskelige historien. Siden de har blitt intellektuelt ressurssvake og ikke er integrert i vanlige nettverkene som de som er rundt dem tar for gitt, har de få referansepunkter når det gjelder deres egne personlige historier. Det er som de ikke har noen fortid. Fødselsdags feiringer sørger for en mulighet til å understreke visse etapper i deres liv, er med på å understreke deres talenter, ler sammen med dem over det komiske, og feirer hverandres unike gave'. 

Jean Vanier i An Ark for the Poor, side 12. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

10 ting jeg skulle ønske Jesus aldri hadde sagt. Del 5

Her er fjerde del av artikkelen til Charles E.Moore, om kontroversielle ting Jesus har sagt og som utfordrer oss i vår etterfølgelse av ham. Første del ble publisert fredag 2. oktober, del to mandag den 5.oktober, del 3 torsdag 8. oktober, og del 4 den 15.oktober:

5. Om du ikke hater din far og mor (Luk 14,26) Jesus sa: 'Om noen kommer etter meg, og ikke hater sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel' (Norsk Bibel) 

Dette høres ikke bare uforståelig ut, men riv ruskende galt. Hvordan kunne Jesus, Den gode gjeteren, selve kjærligheten inkarnert, Verdens Frelser, si noe slikt? Og, hvorfor skulle vi elske våre fiender, samtidig som vi skulle hate vår egen familie?

Ok, Jesus mente aldri at vi skulle ta ordet 'hate' bokstavelig, like lite som Han mente at vi bokstavelig talt skulle hugge av oss hånda for å unngå å synde. Likefullt, Jesu advarsel med hensyn til vår familie skal det ikke tas lettvint på. 'Hvem er min mor, mine brødre og mine søstre?' sa Jesus ved en anledning. 'Bare de som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 12,46-50) Dette er også et sterkt ord. Jesus kom ikke for å bygge lykkelige familier. Nei, Han bringer med seg et sverd som skiller familier. Alle de som elsker sine egne mer enn Ham er Ham ikke verd. (Matt 10,24-39).

De første som vendte seg mot Jesus var medlemmer av Hans egen familie (Luk 4,24) Dette er grunnen til å følge Jesus innebærer å forsake pårørende. Vår troskap til Ham overgår ikke bare naturlige bånd, men egger ofte til harme og motstand. Jesus kom for å fri oss fra alt som binder oss til denne jord - alle de tingene som undergraver Guds vilje, som at vi blindt foretrekker vår egen slekt, eller ved å overse syndige atferdsmønstre som vi er blitt vant med å dekke opp, eller å sikre et godt liv når det gjelder menneskelig komfort på bekostning av andre. Jesus brakte en revolusjon, en forvandling av våre verdier, som avslører vår egeninteresse. Hans sak - Hans rike av fred, rettferd, frelse og overvinnelse av det gode - betyr å ofre seg selv for de tingene som betyr noe, og vil vare.

Jesus spør: 'Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, eller mister eller taper sin sjel?' Men la oss ikke glemme, at Han også lover oss en ny familie av brødre og søstre bundet sammen ikke av naturlig blod, men av Hans blod - blodet som ikke bare renser oss, men hele verden fra urettferdighet. Selv om familien er et gode, så finnes det noe langt bedre. Det krever en høyere troskap, men det bringer oss bare kjærlighet som vil vare.

(fortsettes)

Klagemuren kan bli muslimsk helligdom

Det er nesten så en ikke tror det en leser, men når det gjelder FN og Israel, ser det ut som om alt er mulig: FN stiller seg bak forslaget om å gjøre Klagemuren - eller Vestmuren som jødene kaller den - til en islamsk helligdom!

Foreløpig er saken droppet, men den er fremmet. Men UNESCO slår fast at Patriarkenes grav og Rakels grav er 'hellige, muslimske steder'. Dette ble vedtatt med 26 stmmer, mens 25 land avholdt seg fra å stemme. Seks land stemte imot. Vedtaket ble gjort i går.

Jo, du leste helt riktig. Hvor 'uhistorisk' og krenkende er det vel mulig å bli!

Det er FN's organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur - UNESCO - som stiller seg bak forslaget om å gjøre jødenes aller helligste sted om et til en islamsk helligdom, som en del av Al-Aqsa moskeen og Tempelhøyden. På Tempelhøyden sto en gang jødenes Tempel, men til Tempelhøyden får ikke jødene komme for å be. Ikke av muslimene. Slik har det vært siden 1967 da jødene befridde området fra Jorden. Jødene samles derfor ved Vestmuren for å be - som utgjør restene av en mur som utgjorde den vestlige delen av en høyde som en gang utgjorde det bibelske Tempelet.

Det FN nå er i ferd med å gjøre er som å fike til jødene midt i ansiktet! Dette er rettmessig jødisk alt sammen. Det FN nå gjør er en forvrengning av historien. Og det som skjer kommer da heller ikke på et verre tidspunkt. Det kommer samtidig som IS erklærer krig mot Israel.

Foreløpig er saken droppet i FN. Det skjedde samme dag som den skulle opp for avstemning, men de tydelige føringene ligger der. Nok et eksempel på vår tids jødehat.

Billedtekst: Et gammelt bilde som viser bedende jøder ved Vestmuren.

Når volden rammer oss alle

Nok en gang er Norden rammet av høyreekstremistisk motivert vold. Denne gangen er det Sverige som blør. Tankene våre og bønnene våre i dag går til vårt naboland, til pårørende, til venner til de som er rammet av den forferdelige tragedien i Trollhättan.

Den sorgen og fortvilelsen deler jeg med mange tusener, men jeg merker meg også en ting i den forbindelsen: det er øredøvende taust fra flere hold, nemlig fra flere av de som nesten daglig legger ut linker og artikler som er innvandrerkritiske eller har noe negativt å si om flyktninger. Det gjelder særlig en som spyr ut denne vulgære propagandaen som har til hensikt å sverte alle med en annen hudfarge enn ham selv. Da er det ikke måte på hva han kan finne på å legge ut. Faktisk nøler han ikke et sekund med å legge ut nettsider som til og med er hentet fra høyreekstreme og nasjonalistiske websider. Noen vil si at han ikke vet bedre. Så lave tanker har jeg ikke om ham. Han leter etter å finne alle artikler som beskriver mørkhudede med negative fortegn.

Men nå er det stille. Veldig stille. Ikke et eneste pip om det som har skjedd i Sverige.

Tenk om det hadde vært en innvandrer som hadde begått de bestialske drapene i vårt naboland - da ville hans Facebook-profil vært full av artikler.

Mannen jeg tenker på toppet listen på et visst politisk parti under valget. Han blander sammen artikler om Jesus og fremmedhat, som serveres daglig for hans lesere. Men nå er det altså helt stille.

Som kristne må vi ta avstand fra all rasisme og fremmedhat. Det hører ikke hjemme noe sted noen gang i den tro vi har fått overlevert fra apostlene. La oss i dag vende oss til Herren og be for vårt kjære naboland.

Åndedrettet

'Det hadde falt regn om natten, men nå glir skyene over himmelen og avgir bare et lett duskregn.

Jeg står under et ennå ikke avblomstret epletre - og puster.

Ikke bare epletreet, men også gresset omkring dufter sterkt etter regnet - og det finnes ikke noe navn på den søte duft som metter luften. Jeg trekker den inn i fulle drag, fornemmer vellukten i hele mitt bryst, puster, puster, snart med åpne, snart med lukkede øyne - jeg vet ikke hva som er best. 

Kanskje dette er frihet, den eneste men dyrebareste frihet som fengslet tar fra oss: friheten til å puste slik, puste her. Ingen føde på jorden, ingen vin, ja, selv ikke en kvinnes kyss er for meg søtere enn denne luften, denne luften som er mettet av blomsterduft og regnets friskhet.                             

La gå med at dette bare er en bitteliten hage, klemt inne mellom høybyggenes bur. 

Jeg hører ikke lenger motorsyklenes brøl, radiogramafonenes hyling og bruset fra høytalerne. Så lenge man ennå kan stå og puste under et epletre etter regnet, kan man også fortsette å leve!'

Aleksandr Solsjenitsyn: Til sakens beste. Tiden Norsk Forlag 1972, side 47.

Pave Frans: Les og studer Bibelen daglig! Den er som ild i dine hender!

Det pågår en bibelvekkelse i Den romersk-katolske kirken. I forordet til en ny ungdomsutgave av Bibelen som kom ut på tysk denne uken, har pave Frans skrevet et personlig forord. Med kjærlighet forteller han om en gammel, slitt Bibel som han har hatt med seg halve livet.

Paven råder unge mennesker til å lese Bibelen slik at den bringer Verdens lys inn i deres liv, i stedet for å plassere den i en bokhylle.

'Du har noe guddommelig i hendene dine, en bok som ild! En som Gud taler igjennom', skriver paven.

Han tilskynder å lese ofte, både alene og sammen med andre. Det kan skje i naturen, i skogen, på stranden, eller i lyset fra et stearinlys om kvelden. Og han understreker at man må lese oppmerksomt. Ikke overfladisk, som om det var en tegneserie, men lyttende etter hva Gud vil si oss'.

I forordet påpeker også paven at det er flere forfulgte kristne i verden i dag enn i kirkens første tid. Han minner om at de blir forfulgt fordi de går med kors, vitner om Jesus eller eier en Bibel.

'Bibelen er derfor en svært farlig bok - så farlig at du i enkelte land blir behandlet som om du gjemte håndgranater i skapet ditt', skriver pave Frans.

Vi følger hans oppfordring og sier: LES BIBELEN DAGLIG!

Kristent ektepar i Pakistan på flukt i mer enn 10 år på grunn av sin kristne tro

En kristen familie i Pakistan har vært på flukt i mer enn 10 år på grunn av sin kristne tro.

For enhver muslim som kommer til tro på Jesus blir livet vanskelig. Ofte betyr dette avvisning fra venner og familie og noen ganger også dødstrusler. For muslimer i Pakistan som kommer til tro på Jesus er livet nærmest umulig å leve.

Familien det her er snakk om har vært på rømmen i mer enn ti år. De har funnet midlertidige oppholdssted, men ingen trygg havn. De er uten jobb og desperate. De er ikke i stand til å møte sine egne behov og de fortsetter med å oppleve å bli truet på livet, jaget, og angrepet fordi de ønsker å leve som kristne og oppdra sine barn i den kristne tro.

Det hele begynner med at Amina (alle navn er endret på grunn av sikkerhetsrisikoen) som er 29 år og muslim gifter seg med 34 år gamle Salamat, som er kristen. Familien hennes var imot at hun skulle gifte seg, ikke minst fordi han var en kristen. De hadde allerede arrangert at hun skulle gifte seg med en muslimsk mann.

Men Amina ville ikke gi etter for familiens press. Hun ville gifte seg med den mannen hun elsket. De to ønsket også et kristent bryllup, men ingen pastor var villig til å vie dem av frykt for hevn fra hennes slektninger.

For å stoppe bryllupet kom Aminas familie med falske anklager mot Salamat. Han ble anklaget for kidnapping og voldtekt. I frykt for å bli arrestert bestemte paret seg for å underordne seg islamsk lov. Dermed måtte Salamat konvertere til Islam siden en muslimsk kvinne ikke har lov til å gifte seg med en ikke-muslim.

To menn, Naveed Asim og Kareem Ahmad, var vitner i forbindelse med det muslimske bryllupet, og stolt over å ha konvertert noen til Islam, bestemte deg seg for å oppdra de to i den muslimske troen. Med dette i bakhodet tvang de det nygifte paret til å flytte til Sadar, en ny som ligger i nærheten av Karachi, og leve der i følge muslimske tradisjoner, inkludert faste under Ramadan.

Men Amina og Salamat ønsket ikke å leve som muslimer, og de søkte hjelp i en lokal kristen menighet og hvor de organiserte et kristent bryllup. De ønsket å leve blant lokale kristne. Etter hvert gikk pastoren med på å registrere bryllupet som en kristen vielse. Det skjedde 26 oktober 2006. Ekteparet fant også ly blant lokale kristne på grunn av frykt for hevn fra muslimer.

I årene som følger fikk ekteparet to døtre, men de klarte ikke å holde bostedet sitt skjult lenger. Og siden den gang har de måtte flykte fra sted til sted. De er blitt oppdaget og utsatt for flere voldshandlinger.

La oss huske dette ekteparet i våre forbønner.

Historien om Hl.Brendans kloster

Jeg har skrevet om fader Seraphim tidligere på bloggen. Han arbeider iherdig med å få etablert et keltisk kloster på vestkysten av øya Mull på Hebridene.

Nå har han vært på en ny reise, og fordi vår norske kristenarv er keltisk, synes jeg det fader Seraphim skriver om er så spennende. Derfor velger jeg med jevne mellomrom å dele noe av det han skriver med mine lesere:

'Å be i Hl.Brendans kloster (bildet) er en av de mest åndelige erfaringer på vår pilegrimsreise. Det å komme seg ut til øya er i seg selv et eventyr. Vi våknet tidligere hver eneste morgen, før vi fant veien til en liten sjø på Mull hvor vi ble møtt av to lokale fiskere med deres båt. De vil ta oss ut til øya enda de selv aldri har vært der. Det tok altså en gruppe amerikanske og britiske ortodokse pilegrimer å få disse lokale fiskerne til å ta turen til stedet hvor hvor Hl.Brendans kloster.

Etter omlag tre timer i bil, motoriserte båter og oppblåsbare joller (det er virkelig sant!) kom vi oss endelig ut til øya. Et skilt forteller oss at 'du står blant ruinene av det mest komplette kloster i Skottland fra den tidlige kristne tiden'. De fleste av oss forbinder keltiske øyene i Skottland med Hl.Columbas kloster på Iona. Og likevel - to tiår før før Hl.Columba steg i land på Iona, på begynnelsen på 500-tallet, hadde hellige Brendan bygget et kloster her.

Ulikt Hl.Columba, synes Hl.Brendan å ha hatt mindre lokal innflytelse på den lokale historie. Instinktivt synes det for meg å være slik at de to har hatt ulike kall. Hl.Columba synes opplagt å ha vært en munk med misjonærkall, og historien forteller oss om de hundrevis av klostre og kirker han grunnla. Hl.Brendan grunnla også mange fellesskap over hele De britiske øyene, men hans hjerte synes å ha hatt et annet fokus: mer fokusert på en forvandling av ens eget vesen.

Det er relevant at vi forbinder Hl.Columba med klostre som hadde misjonsfokus, mens Hl.Brendan blir forbundet med de keltiske pilegrimsreisene for Kristus. Tross alt er Hl.Columba kjent som 'Columba av Iona', mens Brendan blir husket som 'Navigatøren'. En er definert gjennom koblingen til en spesiell øy, mens en annen er definert nettopp gjennom mangelen på en slik kobling med et jordisk sted. På en perfekt måte uttrykte de to forskjellige veier mot samme mål: Kristus. 

Disse to hellige har sikkert møtt hverandre i løpet av deres levetid, og Hl.Columba returnerte mange ganger til St.Brendans Isle. De fleste historikere er enige om at dette er den hemmelige øya til Columba, som han omtaler som Hinba. Det var hit han dro i perioder for å trekke seg tilbake for å be i stillhet og isolasjon. Tradisjonen forteller oss også at dette var stedet der Hl.Columba begravde sin mor.

Ruinene av kirken fra det sjette århundre står fremdeles. Slik er det også med ruinene av noen av de opprinnelige munkecellene, fellesrom og et senere kapell fra Middelalderen. Likevel, for oss, pilegrimer på utkikk etter en måte å angi et forhold til de hellige, kanskje det viktigste stedet er de ydmyke 'bikube-cellene' nær kysten av havet. Jeg skal fortelle deg om alt det i et senere innlegg.

Rich Mullins - en Herrens vagabond

Om han hadde fått leve ville Rich Mullins (bildet) vært 60 år i dag. Vi minnes han som en bånn ærlig radikal etterfølger av Jesus. Navnet hans er for alltid knyttet til Brennan Manning - også han en bånn ærlig og radikal etterfølger av Jesus. Begge har betydd så mye for så mange - særlig deres oppdagelse og erfaring av Guds farskjærlighet, og måten de raust delte den med andre.

Rich Mullins var først og fremst musiker. Mest kjent er han nok for sangen 'Awesome God'. Han var sterkt influert av Frans av Assisi og gjenfortalte historien om Frans ved å flytte den til en historie som foregikk i det gamle Vesten.

Han het egentlig Richard Mullins, hvis foreldre var John Mullins, som var skogeier, og Neva Mullins, som var kveker. Han hadde to søstre og to brødre. Han vokste opp og tilbrakte mye tid i kvekermenigheten Arba Friends Meeting i Lynn i Indiana og kvekernes vektlegging av fred og sosial rettferd skulle komme til å bli viktige elementer i hans lyriske diktning og sangtekster. I niårs alderen lot han seg døpe. Hans oldemor lærte ham å spille salmer da han var veldig ung, og han begynte å ta pianotimer hos en kveker-lærer da han gikk i barneskolen.

Tidlig på 1970-tallet kom han i forbindelse med New Creation Choir i Richmond i Indiana og for dette koret var han både pianospiller, sangforfatter og vokalist. Koret turnerte i mange av de amerikanske statene. Fra 1974-1978 var Ruch Mullins elev ved Cincinatti Bible College, og fra 1975-1978 musikalsk leder for United Methodist Church i Erlanger.

På 1980-tallet flyttet han til Nashville og begynte sin profesjonelle karriere som plateutgiver, blant annet for Amy Grant. I 1988 flyttet han til Wichita i Kansas hvor han i 1991 han startet på en bachelor i musikk ved Friends University. Han deltok regelmessig på gudstjenestene i Central Christian Church. Etter at han ferdig med sin bachelor flyttet han til et indianerreservat for Navajo-indianere i Tse Bonito i New Mexico for å undervise barn i musikk. Her levde han som indianerne gjør i spesielle hus av tre og stein, sommer som vinter, helt frem til død, 19. september 1997. Han ble altså bare 41 år. Han døde i en bilulykke.

Alt han tjente ga han til menigheten han tilhørte, som igjen gav Mullins en lønn, og resten ble gitt til de fattige. Han er djupt savnet.

Gjennom disse videoene får du et godt innblikk i livet til Rich Mullins:

https://www.youtube.com/watch?v=zsb7_yqOWkM

https://www.youtube.com/watch?v=zwuN03zyJ04

https://www.youtube.com/watch?v=BacEF9mMnbc

Islamister tvinger indonesiske myndigheter til å rive kirkebygg

Islamske ekstremister i Singkil i Aceh provinsen i Indonesia har presset indonesiske myndigheter har begynt prosessen med å rive og ødelegge ti kirker. Kirkene har vært ansett for å være illegale, selv om det er søkt om å få dem godkjent.

Det er søkt gjentatte ganger om å få godkjent disse menighetene som legale menigheter, men samtlige søknader er blitt avvist.

13. oktober ble to menigheter angrepet av islamister og en av kirkene ble ødelagt (bildet). Dette førte til at hundrevis av kristne familier måtte flykte for å unngå å bli banket opp og drept. Politiet har også revet ned en hytte brukt av kristne til å samles for å holde gudstjenester.

La oss be for den særdeles spente situasjonen i Aceh-provinsen. Mange kristne familier er berørt.

Foto: AsiaNews

Den rette veien

'Jeg tror at vi frykter å gå på den rette veien fordi det er ydmykhetens vei og litenhetens vei.

Så vi er alle fristet av det ekstraordinære, ved hvilket vi tror vil kurere oss på en måte som gjør at vi slipper å gi våre hjerter.

Og slik blir vi forført av det mystiske og mektige'.

Jean Vanier i Man Alive, CBC, mars 1992. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

SISTE: Fader Jacques flyktet på motorsykkel fra IS

For første gang forteller nå fader Jacques Mourad hvordan han på mirakuløst vis klarte å flykte fra sine kidnappere i IS. Bildet er tatt rett etter at han kom seg i sikkerhet.

Han ble hjulpet av en mann som hadde fått hjelp via den syrisk-katolske kirkens hjelpearbeid blant fattige. Mannen hadde en motorsykkel, og fader Jacques kastet seg bak ryggen til denne utkledd som en av islamistkrigerne.

Plutselig bød anledningen seg til å kunne flykte seks måneder etter at han ble kidnappet av terrorister fra IS.

Mannen som hjalp ham til å flykte har forbindelser med IS. Han fortalte fader Jacques at han var svært imponert over det uselviske arbeidet fader Jacques gjør, ved å gi medisiner, mat, klær til de som trenger det mest. Ikke bare til kirkens egne folk, men til muslimer.

Det er organisasjonen 'Aid to the Church in Need' som forteller dette. De har snakket med fader Jacques via telefon fra byen Qaratayn. Fader Jacques kan fortelle at en av lederne for IS kom til ham en dag under fangenskapet, og sa: 'Alle i Qaratayn spør etter deg!'

Så ba denne mannen at fader Jacques skulle bli med ham. Han fikk bind for øynene og hendene var også bundet. Fader Jacques var sikker på at timen hadde kommet da han skulle bli halshugget. Han ba inderlig til Jesus og gav sitt liv i hans hender.

Deretter ble han ført inn i noe som synes som om en stor tunnel. Hele tiden trodde at hans siste time var kommet. Men det var derimot friheten som ventet ham!

Fader Jacques uttrykker stor takknemlighet overfor alle som har bedt og fortsetter å be for ham, og for alle som fortsatt sitter i fangenskap hos IS.

Bønnedag i Søndre Aker prosti

Førstkommende lørdag skal jeg undervise om det hverdagslige bønnelivet på en bønnedag for Søndre Aker prosti, nærmere bestemt i Søndre Skøyen kapell (bildet). Bønnedagen begynner kl.10.00 og avsluttes kl.15.00.

Dette gleder jeg meg veldig til. Det er ikke så ofte jeg blir invitert til Den norske kirkes menigheter, men jeg har mange gode venner er, ikke minst blant prestene. For Den norske kirke har virkelig mange gode, gudfryktige prester som er gode hyrder for sine forsamlinger! Jeg er selv vokst opp i en av Den norske kirkes menigheter på hjemstedet - Hunn kirke - og den menigheten fikk stor og avgjørende betydning i de første årene jeg var kristen. Her var et det et godt kristent ungdomsmiljø. Vi gikk til gudstjeneste hver søndag, foruten at vi kom sammen i ungdomsklubb og bibelstudiegrupper. En av prestene her - Gunnar Brunstad - som nå er over 90 år ringte meg for en tid tilbake. Det var veldig hyggelig. Vi hadde en god samtale om både fortid, nåtid og fremtid! Vi har jo det aller beste å se frem til. Sogneprest Brunstad var viktig for meg i avgjørende år av mitt liv.

Det skal bli spennende å tilbringe en dag i bønn sammen med mine kjære søstre og brødre fra menighetene som tilhører Søndre Aker prosti i Oslo. Stå gjerne sammen med oss og be om at Gud gjester sitt folk.

Foto: Den norske kirke.

Ondsinnede angrep fra muslimer og kristne mot Saeed Abedinis kone

Det er nesten ikke til å tro: Nagmeh Abedini, kona til den fengslede pastoren, Saeed Abedini, som kjemper sitt livs kamp for å få satt mannen fri fra fangenskapet i Iran, forteller at det ikke bare er muslimer som angriper henne. Ondsinnede angrep kommer også fra kristent hold.

Hun blir jevnlig kritisert fordi hun ofte er ute på reiser og dermed er en dårlig mor - selv om alle disse reisene har sammenheng med hennes utrettelige arbeidet for å få satt mannen fri - eller for måten hun går kledd på, eller at hun ikke har gått på bibelskole og hvordan kan hun da fortelle andre om Kristus!

Det er utrolig hva enkelte kristne kan finne på å si om andre. Men det skjer og det er sårende og krenkende. Her kjemper altså en mor og en ektefelle for mannens liv, og så skal hun også måtte tåle slikt fra de som egentlig skulle stå sammen med henne i denne hennes livs kamp for å overleve.

Hun forteller at det har gått hardt inn på henne, men hun velger å tilgi de som krenker henne.

En av de som derimot støtter Naghmed Abedini er Franklin Graham. Han har lenge kjempet sammen med henne for å få satt mannen fri fra det iranske fangenskapet, og har gjort en betydningsfull innsats. På bildet ser vi han går sammen med Saeeds kone og deres barn og andre kirkelige ledere i en marsj for å fokusere på familiens vanskelige situasjon.

La oss fortsatt huske familien Abedini i våre forbønner.

Foto: Billy Graham Association.

Herrens inderlige og gode nærvær preget møtene i Sannhetens Ord Bibelsenter

Med djup takknemlighet til Gud ser vi tilbake på møtehelgen i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad denne helgen. Det har vært så godt å få kjenne Herrens gode nærvær på en slik stillferdig og fredelig måte og møte mennesker som var hungrige etter Ham. Mange ble møtt av Gud denne helgen.

Tema for helgen var dette: 'Å leve for Guds ansikt - i Gudsfrykt, ydmykhet og tilbedelse', og det var samlinger to ganger på lørdag og to ganger på søndag. Undervisningen er samlet i en cd-perm, for de som skulle ønske å få del i den, men som ikke kunne være til stede.

Det er noe spesielt med Sannhetens Ord Bibelsenter. For oss dreier dette seg om mennesker vi har hatt et godt og nært vennskapsforhold til gjennom mange år nå. Jeg har hatt privilegiet med å undervise her en gang i året, men det er første gangen jeg har hatt en møtehelg. Vi er blitt så glad i menigheten og dens medlemmer, og May Sissel og jeg ser frem til å kunne fortsette det gode vennskapet i tiden framover.

Lovsangskoret til Sannhetens Ord Bibelsenter har en egen evne til å dra himmelen ned over forsamlingen. Så nært, så vart, med norske eller svenske tekster, som gjør det lett å synge med, samtidig som man merker at de som synger, ikke synger for noen annen enn for å ære Jesus og tilbe Ham. Hvilken himmelsk glede de formidler.

Søndag var vi også så heldige at vi fikk høre 'Englekoret', menighetens eget barnekor. Fantastisk! Og de ble godt hjulpet av ungdommene i menigheten som stilte opp som musikere! Du som en skatt denne menigheten har, med så mange ressurser. Vi ble vitne til den nye generasjonen som reiser seg i Sannhetens Ord, og ble veldig berørt da to av barna ba for meg fra plattformen og faktisk ba rett inn i min livssituasjon uten at de kunne kjenne noe til den fra før av.

Hele menigheten hadde stilt opp, fra møteverter ute som inne, til kakebakere og de som hadde smørt nydelige brødskiver, til teknikere og jeg vet ikke hva. Alt med stor kjærlighet og vennlighet og raushet til alle som kom denne helgen, og det var full sal. Det var så lett å dele det Gud hadde lagt på mitt hjerte. Og May Sissel og jeg ble så godt tatt imot og med en raushet som vi sjelden har møtt.

Vi sitter derfor igjen med en djup takknemlighet for det vi har fått være med på. Det har vært en helg med stor legemlig skrøpelighet, men Herren har på en helt spesiell måte vært med og gitt krefter og styrke til å kunne dele mitt hjerte med disse flotte menneskene. I undervisningen jeg ga la jeg igjen mye av meg selv, for å gjøre undervisningen så nær og praktisk som mulig.

Takk, kjære gode venner i Sannhetens Ord Bibelsenter, for alt dere ga oss denne helgen. Det er May Sissel og jeg som sitter igjen med velsignelsen over å kjenne dere og takk for alt dere gav denne fantastiske helgen vi fikk sammen. Gud være lovet for sin nåde og barmhjertighet mot oss alle.