Bibelmeditasjoner i Maria-året, del 3: Guds bostedsadresse på jorda

Himmel på jord! Bokstavelig talt. Betlehem ble plutselig et geografisk sted hvor himmelen fikk bostedsadessse på jorden. Med Jesu fødsel fikk Gud et ansikt og en kropp. Et nyfødt barn, svøpt og lagt i en krybbe. 

"Men du, Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg  en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager." (Mika 5,1)

Jesu fødsel ute under den stjernestrødde himmelhvelvingen ute på Betlehemsmarkene viser med all tydelighet at Gud velger ut det som ingenting er. I en av urkirkens vakreste hymner, 'Kristushymnen' i Filipperbrevet heter det: "han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik." (Fil 2,6) Det er vakkert skrevet, men hva betyr det? Dette er et av de bibelordene jeg har strevd med å forstå, inntil jeg kom over en engelsk oversettelse hvor det heter, her i min oversettelse: 

"Han som i sin natur ikke anså likhet med Gud som noe som skulle brukes til sin egen fordel, snarere skapte han seg selv til ingenting ved å ta selve naturen til en tjener."

Men hvordan stemmer detre overens med profetien fra Mika, hvor det blant annet heter at han skal være "hersker over Israel?"

De bibbelske profetiene har ofte dobbelt bunn: Vi snakker om både en nåtidig og fremtidig oppfyllelse. Sønnen vil en dag stå frem som hersker over, ikke bare Israel, men hele jorden. Det skjer ved hans gjenkomst, når vi trer inn i Tusenårsriket. Flere steder, blant annet i Åp 1,5, som "herskeren over kongene på jorden" taler om dette. Hvem er dette? Barnet som ble født i Betlehem. Han er både Gud og mann. Tjener og Herre.

Maria vokser opp i enkle kår. Det er ingening spesielt med henne. Utvelgelsen av Maria er først og fremst nådens utvelgelse, som det er for oss alle. Det er det som gjør denne historien så sterk og så troverdig. Når Guds time var kommet, og Ordet ble menneske, velger han i sin nåde ut ei ung jødisk jente fra et ubetydelig sted og lar seg føde på et like ubetydelig sted. Jeg holdt på å si: typisk Gud. Det er slik jeg kjenner Ham. Han avskyr alt stort og stolt som reiser seg mot Ham. 

fortsettes

Takk for innsatsen for evangeliet!

En av de som har gjort et sterkt inntrykk på meg i 2021 er Rune Edvardsen. Alltid i brann for evangeliet, på de undertryktes og marginalisertes, de fattige og forkomne og forfulgte side, enten det er i Afrika eller Asia. Særlig har Myanmar og det forferdelige som skjer der, fått Runes oppmerksomhet. Du har løftet frem situasjonen i dette landet, men ofte talt for døve ører. Men du gir deg ikke! Og du satser på å reise opp en ny generasjon evangelister i land som trenger å få høre om Jesus. Der er din lidenskap. Rune er en uredd mann, som ikke er politisk korrekt, men med integritet. Hel ved, sier vi her jeg bor. Trofast ved hans side står Sølvi.

Takk for din trofasthet, Rune. Takk for ditt hjertelag med de som ingenting er, og takk for at du fremfor noe annet forkynner De gode nyhetene om Jesus og har fokus på det. Jeg ber for deg og Sølvi.

Billedtekst: Sølvi og Rune Edvardsen, som May Sissel og jeg hadde privilegiet å spise middag med i Sarons dal i 2018. Da innledet jeg til et seminar som ble ledet av Ebbe og Sten Sørensen.

Status for året som snart er historie

Dagene mellom jul og nyttår er en slags inneklemmet plass; skyggefulle øyeblikk som gir en viss stillhet når året nærmer seg slutten. Her er en enkel eksamen jeg liker å bruke på denne tiden av året:

Først husker jeg året på to praktiske måter (vi kommer til hvordan bønnen passer inn i dette om et øyeblikk):

1. Ved å gjennomgå dagboken min, men bare på et overfladisk nivå.

2. Ved å gå gjennom kalenderen min i noen detalj, en uke av gangen, og huske (og skrive ned) de bemerkelsesverdige hendelsene, følelsene og opplevelsene fra året som har gått.

Jeg synes denne øvelsen gir klarhet og glede. Det er som det øyeblikket når du bestiger et fjell, du stopper og snur deg, like mye for å trekke pusten som for å få utsikt over dalen. En gjennomgang av året er bokstavelig talt det - en "re-view", en ny visning - av stedene jeg har vært og tingene jeg har sett.

Som en som ofte føler seg mislykket, er det fantastisk å få perspektiv og å oppdage overraskende symmetri i det tilsynelatende kaoset i livet mitt. Opplevelser som virket isolerte på den tiden dukker opp som detaljer i et større utfoldelsesmønster. Jeg oppfatter måter jeg forandrer meg på, leksjoner jeg lærer og bevis på Guds trofasthet i sprekkene og detaljene i dagene mine.

Denne prosessen er en form for bønnen til *Eksamen*. Ignatianerne brukte latinske ord for å skissere de fire stadiene, men jeg gjør det enklere, slik:

#1. GJENOPPLEV året så detaljert jeg kan.

#2. GLED deg –over hvordan Guds velsignelser blir tydelige. Ta deg tid til å takke.

#3. ANGRE – uansett hvor syndige mønstre eller holdninger blir tydelige. Ta deg tid til å innrømme og be om unnskyldning.

#4. START PÅ NYTT– Hvordan kan jeg bli mer lik Jesus i året som kommer? Ta deg tid til å forme et nyttårsforsett under bønn – ikke så mye om hva du vil gjøre, men mer om hvem du vil være i året som kommer. Det er viktig at du inviterer noen til å hjelpe deg med dette, og ber dem om å utfordre og oppmuntre deg forsiktig gjennom året som kommer.

- Pete Grieg, grunnlegger av bønneintiativet 24/7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Elsket

I mange år nå har jeg bekjent mine synder som det siste jeg har gjort før jeg har lagt meg for å sove. Jeg har bedt som følger kirkens gamle syndsbekjennelse: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske som har krenket deg i tanker og med ord, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte, for Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg, tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene...' Det gjør jeg fremdeles. Men i det siste har jeg lagt til noe i min bønn, som har snudd det meste på hodet!

Jeg har begynt å fortelle meg selv at jeg er elsket - betingelsesløst. 

Det er det aller siste jeg gjør før jeg legger meg for å sove.

Menneskets opprinnelse er ikke syndefallet. Menneskets opprinnelse, og dermed sanne identitet, er at det er skapt i Guds bilde og at Gud selv blåste livets ånde i oss, så vi ble levende!

Etter at jeg har vært igjennom to hjerteinfarkter, en bypass-operasjon og fikk store, daglige utfordringer med Parkinson, har jeg blitt mer sårbar, utsatt og redd. Da er det lett å falle i selvforaktens favntak. Selvforakten, ikke stoltheten, er det åndelige livets verste og største fiende. For selvforakten taler mot Guds stemme, som har ett budskap: at vi er elsket. 

Gud elsker meg der jeg befinner meg i livet. 

Med alle mine feil og skrøpeligheter. Med alle mine sår, tilkortkommenheter og begrensninger. 

Jeg er elsket.

Sett, holdt, favnet.

Det å si de tre ordene: 'jeg er elsket', gjør noe med meg. Det har gjort meg tryggere i møte med det uforutsigbare med å ha Parkinsons, hvor dagsformen kan være så skiftende. Jeg er nemlig elsket alle dager - og like mye. På helligdager, som hverdager.

Hvorfor ikke starte 2022 med å si til deg selv hver dag, som det siste du gjør før sovner, og det første du gjør når du våkner: 'jeg er elsket'? Tro om ikke 2022 da blir et rikt og spennende og innholdsmettet år.

Så ber jeg: 

'Far, la meg få falle i søvn i armene dine, og våkne med Ditt nærvær. Kjære Jesus, om jeg våkner så er Du hos meg, om jeg ikke våkner så er jeg hos Deg.'

En bekymringsmelding

Når alt du holder på med som kristen handler om vaksiner, Covid-19, munnbind, og du skriver side opp og side ned, gjerne flere innlegg daglig, ja, når ikke en gang julaften eller 1.juledag, tilbringes sammen med familie og venner og med konsentrasjon om julens gode nyheter, men tilbringes foran dataskjermen for å legge igjen kommentarer om din vaksinemotstand, på diverse debattsider - da er det vel et spørsmål om det ikke har gått litt over styr. 

For slik er virkeligheten for flere av mine Facebook-venner. De er pastorer og evangelister og lekfolk, men ikke et ord om Jesus i advents- og juletiden, bare om vaksinemotstand og kritikk av myndighetene. Ikke ett innlegg, men for noens vedkommende, tre-fem om dagen. De har holdt det gående i flere måneder.

Dette bekymrer meg. Det er i hvert fall sant at det ikke er noen legekrise i Norge, eller mangel på medisinske eksperter. Det kryr av dem på nett.

For min del vil jeg bruke tiden min på å gjøre Jesus kjent, og ære Ham med livet mitt. 

Jeg kjenner til kristne som ikke lenger er på talefot pga forskjeelig syn på vaksiner. Trist at Jesus er blitt borte.

PS. Dette er ikke ment å starte noen ny vaksinedebatt, men heller forsøke å få oss til å konsentrere oss om det vi er kalt til: forsoningens tjeneste.

Bibelmeditasjoner under Maria-året, del 2: Om å gå gravid med Guds løfte

Tenk å gå gravid med Guds løfte under kjolelivet! For det er det hun gjør, Maria. Ikke et hvilket som helst barn, født av en jødisk mor, men Guds Sønn. Han som profetene hadde talt om. Derfor talte de rett, kirkefedrene, som kalte Maria for 'theotokos' - Guds mor, og ikke alene 'Christotokos', 'mor til Kristus'. Apostelen Johannes slår jo fast at "I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud... Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss." (Joh 1,1 og v.14)

Om Maria fødte Gud hva blir hun da? Guds mor. Jesus er Gud kommet i kjød. 

I Maria tok Guds Sønn opp hele menneskenaturen, kropp og sjel, i kraft av den guddommelige allmakten. Denne kraften er Den Hellige Ånd. Evangelisten Lukas skriver om Maria: "Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg..." (Luk 1,35) Det var på denne måten at Ordet ble kjød, ble menneske. 

Det må ha vært omtumlende dager for den unge, jødiske jenta. En ting var englebesøket. Det var skremmende for Maria. Noe annet var det engelen sa! At hun skulle bli mor til Gud kommet i kjød. I tillegg var det alle ryktene. Forholdet til Josef.

Hva kan vi lære av Maria fra denne fasen av hennes liv?

Det som slår meg er hennes totale overgivelse. 

"Jeg er Herrens tjenestekvinne..."

"Det skje meg etter ditt ord..."

Betingelsesløst.

Det andre jeg merker meg er dette: 

Løftet går ikke i oppfyllelse med det samme. Det er en normal graviditet på nu måneder. Med all undringen, bekymringene, gleden og utfordringene med kvalme og fysisk ubehag. Er det ikke også slik med oss når vi går svangre med Guds løfter over våre liv? Det tar tid før de går i oppfyllelse. Det er gleder mens vi venter. men det er også ubehag og ikke minst utfordringer. 

"For synet venter på sin fastsatte tid, det vitner om enden, og det lyver ikke. Om det drøyer, sså bare vent! For komme skal det, det kommer ikke for sent..." (Hab 2,3)

fortsettes

Beveg deg mot lyset

Du står stadig overfor valg. Spørsmålet er om du velger for Gud eller for ditt eget tvilende jeg. Du vet hva det riktige valget er, men dine følelser, lidenskaper og følelser tyder stadig på at du velger den selvavvisende måten.

Det viktige valget er å stole på til enhver tid at Gud er med deg og vil gi deg det du trenger mest. . . . Gud sier til deg: «Jeg elsker deg. Jeg er med deg. Jeg vil se deg komme nærmere meg og oppleve gleden og freden ved mitt nærvær. Jeg ønsker å gi deg et nytt hjerte og en ny ånd. Jeg vil at du skal snakke med munnen min, se med øynene mine, høre med ørene mine, røre med hendene mine. Alt som er mitt er ditt. Bare stol på meg og la meg være din Gud.»

Dette er stemmen å lytte til. Og at lytting krever et reelt valg, ikke bare en gang i blant, men hvert øyeblikk hver dag og natt. Det er du som bestemmer hva du tenker, sier og gjør. Du kan tenke deg inn i en depresjon, du kan snakke deg til lav selvtillit, du kan opptre på en selvavvisende måte. Men du har alltid et valg om å tenke, snakke og handle i Guds navn og dermed bevege deg mot Lyset, Sannheten og Livet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Indiske myndigheter forbyr kristen veldedighetsorganisasjon å motta økonomisk støtte

Intoleransen, forskjellssbehandlingenm trakasseringen og den direkte forfølgelsen av kristne i India øker i intensitet. Den engelske avisen The Guardian melder i dag at indiske myndigheter forbyr veldedighetsorganisasjonen til ModerTeresa å motta midler fra utlandet

Lisenssøknaden til Missionaries of Charity ble avvist 1. juledag midt i en bølge av antikristne følelser.

The Guarduan skriver, her i min oversettelse: 

"Den indiske regjeringen har blokkert Mother Teresas veldedighetsorganisasjon fra å motta midler fra utlandet, bare dager etter at den sto overfor en politietterforskning for å "såre religiøse følelser hos hinduer" midt i økende intoleranse mot kristne i India. 

The Missionaries of Charity, som ble startet av Moder Teresa i 1950 og driver et nettverk av krisesentre over hele India ledet av nonner for å hjelpe de fattige, ble nektet lisensen til å fortsette å motta midler fra utlandet, og avskåret veldedighetsorganisasjonen fra vitale ressurser.

Innenriksdepartementet, som tok avgjørelsen 1. juledag, sa at de hadde kommet over "ugunstige innspill" da de vurderte søknaden.

Avslaget på søknaden kommer mindre enn to uker etter at hinduistiske ekstremister anklaget veldedighetsorganisasjonen for å utføre tvangskonverteringer av hinduer til kristendommen i et hjem for jenter den driver i Vadodara i delstaten Gujarat.

Anklagene, som veldedighetsorganisasjonen på det sterkeste benekter, var at veldedigheten «lokket» fattige unge hinduistiske kvinner til å bli kristne ved å tvinge dem til å lese kristne tekster og ta del i kristen bønn.

Institusjonen har vært involvert i aktiviteter for å såre de religiøse følelsene til hinduer med vilje og med bitterhet," hevdes det i en rapport innlevert til politiet. Jentene i Hjemmet for jenter blir lokket til å adoptere kristendommen ved å få dem til å bære korset rundt halsen og også legge Bibelen på bordet i lagerrommet som jentene bruker, for å tvinge dem til å lese Bibelen … er et forsøk på å tvinge jentene til religiøs konvertering.»

En talsperson for Missionaries of Charity avviste alle påstandene som ubegrunnede. "Vi har ikke omvendt noen eller tvunget noen til å gifte seg til kristen tro," sa han."

Så langt The Guardian.

De skadelidende blir nok en gang de fattigste av de fattige, de margnaliserte som ingen hinduer vil røre ved, de døende - alle disse som barmhjertighetssøstrene til moder Teresa tar seg av.

Forhindret engler og forbedere Norge fra sovjetisk invasjon i 1968?

Året er 1968. I juni dette året utsettes Norge for det som er blitt kalt den største sovjetiske aggresjonen overfor kongeriket Norge siden 2.verdenskrig. 30 år senere - i 1999 - kunne Aftenposten offentliggjøre hemmeligstemplede opplysninger som da var blitt frigitt. Følgende skjedde 7.juni i Sør-Varanger, på grensen mellom Norge og Russland:

Tidlig om morgenen denne dagen ruller 60-70 sovjetiske stridsvogner av typen T-54 frem til grensen mellom de to landene. Garnisjonen i Sør-Varanger blir satt i høyeste alarmberedskap. Soldatene får utlevert skarpe skudd og gjør seg klar for væpnet konflikt. Ordren er klinkende klar: Det skal åpnes ild mot enhver krenkelse av grensen. Sovjetarmeen stander 30 meter unna. Kanomløpene er rettet mot Norge. Norske solldater hører stridsvognene ruser opp. Tre dager senere, den 10.juni 1968, trekker de sovjetiske styrkene seg tilbake fra grenseområdet.

Hva skjedde? Hvorfor ble det ingen militær konfrontasjon? 

En jeg kjenner forteller følgende som en russisk avhopper skal ha fortalt. Han skal ha vært med på den militære operasjonen ved Boris Gleb. Han var panservognfører og kunne bekrefte at de hadde fått ordre om å angripe Norge den gangen. Russeren kunne fortelle følgende: 

"Det må være mange mennesker som ber i dette landet, for da vi skulle til å krysse grensen så vi svære, høye engleskikkelser stå ved grensen som stoppet oss. Vi ruset opp motorene, men vi kom ingen vei, beltene sto bare og spant. Og vi snudde og dro tilbake."

2.juledag kunne jeg fortelle hvordan Gud flere ganger i 2021 har minnet meg om å be for Finnmark, Varanger og grensen mellom Norge og Russland. Bønnebyrden har økt på i intensitet og særlig de siste månedene. Jeg vet ikke hvorfor, og ber for tiden om at Gud må vise meg det. Jeg har aldri besøkt Finnmark, men jeg har i perioder over flere år kjent en byrde for disse områdene. Nå haar det kommet tilbake med full styrke, og jeg kjenner meg ledet til å offfentliggjøre dette kallet, slik at mange kan være med på å be. Jeg har kviet meg for å gjøre det fordi det lett kan føre til at man henges ut for å skape frykt, overdrive, men jeg kan ikke annet enn å være lydig mot det jeg opplever Herren kaller meg til.

I går, mandag 27.desember, hadde avisen Klassekampen følgende hovedoppslag på førstesiden: "Nå kan Finnmark forsvares" med undertittelen: "Forsvaret ruster opp for milliarder i Porsanger". Over to sider inne i avisen fortelles det at Forsvaret ruster opp på grensa, fordi "en mer spent situasjon i øst gjør at Forsvaret igjen bygger opp i Porsanger i Finnmark".

10 år etter at Garnisonen i Porsanger nærmest ble lagt ned, skal det nå bli 500 soldater og tunge våpen der. Bakgrunnen er Russlands annektering av Ukraina i 2014, noe som har ført til at trusselbildet har endret seg. Russland skal for tiden ha plassert 100.000 soldater og mye militært materiell på grensa mellom Russland og Ukraina. 

Klassekampen skriver: "Garnisonen i Porsanger var så godt som lagt ned i 2010, men nå investeres det 1,3 milliarder i bygg og anlegg. Her kommer det blant annet en ny bataljon med stridsvogner og en styrking av Heimevernet.  Helt øst i Finnmark er det bygd to nye grensestasjoner. Antallet soldater i grensevakta øker, og det er investert mye i ny teknologi for å vokte grensa. Garnisonen i Sør-Varanger får også nytt jegerkompani, som øver på og blir utstyrt for invasjonsforsvar."

Grensa mellom Norge og Russland er 196 kilometer lang. 

Kartillustrasjon: NVE

Et viktig profetisk ord for 2021-2022: Kampen står om stemmen vår

Forbederen Dutch Sheets (bildet), videreformidler i dag, mandag 27.desember 2021,  et profetisk ord av Jane Hamon, som jeg opplever taler direkte inn i den situasjonen vi står midt oppe i ved avslutningen av 2021 og ved overgangen til et nytt år. Jeg har derfor valgt å oversette det til norsk:

Vi lever i en tid hvor historie skrives på jorden. Det er en tid med store stridigheter og likevel en tid med fødselsvekkelse, oppvåkning og reformasjon! Jeg hørte Herren si at han tar menigheten sin ut av overlevelse til vekkelse! Jesaja 60:1-3 lover oss at i tider med stort mørke på jorden vil Gud la sin herlighet skinne over sitt folk, og sette i gang den største innhøstingen jorden noen gang har sett. Vekkelse er for hånden!

Likevel, i Jesaja 37:3 erklærte Hiskia, "Barnet er kommet til modermunnen, men det er ingen kraft til å føde." Denne profetien ble gitt til kong Hiskia, en rettferdig konge som var en reformator i nasjonen, og vendte Juda tilbake til Gud. Han var trofast mot Herren, men byen hans, Jerusalem, var blitt beleiret av kongen av Assyria, Sankerib, og sto overfor en viss ødeleggelse hvis Gud ikke grep inn. Sanherib var en av de mest grusomste erobrerne i historien, og etterlot terror og redsel i kjølvannet av ødeleggelsen. Det er om ham Jesaja skrev, som et profetisk oppmuntrende ord, «intet våpen som er laget mot deg skal ha fremgang, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen skal du få donfelt» (Jesaja 54:17).

Rabshakeh-oppdraget

I boken min, "Declarations for Breakthrough" forteller jeg om en drøm jeg hadde der et åndelig angrep ble sendt mot en gudfryktig leder og reformator. Fiendens navn var Rabshakeh og han kom for å spre gift bak ryggen til lederen og deretter ta en stang og slå ryggen hans, og drev giften inn til denne reformatoren brøt sammen.                                                                                                                     

Hva har denne drømmen å gjøre med historien om beleiringen av Jerusalem? Det viser seg at Rabshakeh også var navnet på emissæren til Sanherib, hans talerør, sendt for å demoralisere Guds folk med sine ord, og prøve å få dem til å gi opp, legge fra seg våpnene og overgi byen. Han prøvde å overbevise Hiskia og hans ledere om at Gud hadde forlatt dem og ikke ville redde dem. Baksiden representerer stedet for en manns styrke. Baksiden var der Jesus ble slått slik at vi kan motta vår helbredelse. I drømmen ønsket fienden å slå ham ned, plage ham med gift og ødelegge ham. Men før Rabshakeh kunne fullføre sitt oppdrag med å ødelegge, varslet vi myndighetene som fanget ham. De førte oss så ut og la fiendens stang i hendene våre for å slå ryggen hans i stedet!

Rabshakehs navn betyr «sjefen for prinsene» og representerer et demonisk oppdrag mot troende, ledere og til og med nasjoner i dag. Han var stemmen til Sankerib, eller om du vil, djevelens røst. Han forsøkte å komme inn i tankene til Guds folk, prøvde å definere fortellingen, slo dem ned ved å nådeløst fylle atmosfæren med løgner. Rabshakehs stemme fylte luften med anklager mot hvem Gud er, mot lederne og om umuligheten av deres situasjon. Han spredte gift gjennom lyden av stemmen sin og prøvde å komme seg inn i hodene deres slik at de ville bli slitt ned og gi opp.

Ikke la fienden komme inn i hodet ditt! Det er en nådeløs demonisk stemme som prøver å snakke de troende ut av deres guddommelige oppdrag. Fiendens stemme vil prøve å overbevise deg om at alle dine bønner og dekreter har vært for intet, og at Gud til slutt ikke vil gjøre det Han sa. Fiendens stemme vil prøve å slite deg ut med anklager, trusler og frustrasjoner, slik at all din styrke til å gjennomgå en fødsel og oppfylle ditt kall er oppbrukt. I stedet for å være en som forandrer nasjoner, søker du bare å overleve. Er det mulig å være gravid med vekkelse og ikke ha styrke til å frembringe den? Er det mulig å være gravid med mirakelsvaret ditt og det bli abortert eller dødfødt fordi du gir opp eller blir så distrahert med problemer at du mister fokuset eller troen på Gud? Er det mulig å ikke lenger ha styrke til å stå for nasjonens skjebne på grunn av den mentale utmattelsen av å kjempe?

Tiåret til Peh

Du skjønner, vi lever i det hebraiske året 5782. 80 er det hebraiske ordet "Peh" som betyr "munn, tale eller lyd." Den representerer stemmen. I løpet av dette tiåret står kampen om hvilken stemme som styrer fortellingen, så det er viktig at vi lytter etter Guds stemme. Salme 29:4 erklærer: "Herrens røst er mektig." Stemmen hans gir alltid seier! Vi må også være klar over hva våre egne stemmer sier. Er våre ord i samsvar med Guds stemme? På samme måte må vi være oppmerksomme på fiendens stemme og hans bombarderende negativitet, håpløshet og frykt.

Hver dag blir vi angrepet av en flom av ord som har antikristelige røtter. Målet med en strategi for kanselleringer er å få troende, bønnekrigere og reformatorer til å trekke seg tilbake, bryte sammen og overgi seg. Kampen om stemmen gir næring til kampen for vår nasjon. I dette vendepunktet i historien må Guds ekklesia forene seg for å stå mot dette demoniske angrepet for å se rettferdighet igjen etablert i vårt land ved å frigi vår stemme og Guds dekret mot alle fiendens løgner.

Gå fra beleiring til gjennombrudd!

Men heller enn å la Rabsake og hans giftige ord frarøve dem deres land, satte Hiskia seg fore å søke Herren og be. Han oppmuntret sitt folk med disse trosfylte ordene: 2Vær sterke og frimodige, vær ikke redde eller forferdet for kongen av Assyria, eller for hele folkemengden som er med ham: for det er flere med oss ​​enn med ham: Med ham er en arm av kjøtt; men med oss ​​er Herren vår Gud til å hjelpe oss og føre våre kamper"(2 Krønikebok 32:7-8). Menigheten ville gjøre klokt i å la disse ordene oppmuntre oss i disse utfordrende tider.

Hiskia la anklagene fra fienden på alteret og løftet sin røst til Gud i bønn. Han sendte også bud etter profeten Jesaja for å få et Ord fra Gud for nasjonen. Dette er synergien som kommer når gudfryktig regjering, bønn og den profetiske salvelsen skaper en dynamikk for gjennombrudd. Jesaja fortalte Hiskia at Herren hadde hørt hans bønner; Han ville forsvare byen og redde nasjonen deres! Deretter ga han ut et profetisk gjennombruddsord som hørtes umulig ut, og erklærte at Gud ville kjempe for dem. Den natten sendte Gud en engel som utslettet 185 000 assyrere! Rabshakeh og Sankerib vendte begge tilbake til sitt eget land, bare for å bli drept av sitt eget folk. Gud kjempet for Juda! Dedikert bønn, kraftige profetier og salvede dekreter flyttet kampen og brakte himmelsk inngripen! Seieren ble manifestert da Gud mobiliserte englehærene for å styrte fienden.

Når vi posisjonerer oss akkurat slik Hiskia gjorde, og setter oss fore å søke Herren, høre hans røst og setter vår lit til at han kjemper for oss, vil vi se hver stemme fra anklageren bli slått ned, hver beleiring ødelagt og alt stjålet returnert i overflod. Hiskias navn betyr «Jahve er min styrke». I denne kampens tid vil Gud gjenopprette vår styrke fysisk, følelsesmessig og åndelig, slik at vi kan oppfylle vårt guddommelige oppdrag.

Herrens stemme knuser fienden!

Hvis du husker på slutten av drømmen min, ble straffestangen som fienden, Rabshakeh forsøkte å bruke mot lederen, i stedet brukt på hans egen rygg! Herren snudde ondskapen fienden mente mot reformatoren tilbake på sitt eget hode! Jesaja profeterte også om dette. Hans ord er en del av Guds kampstrategi for oss i dag for å bryte ut av beleiringens overlevelse, til vekkelse for en ny dag: «Herrens røst skal knuse assyreren (din fiende), med sitt septer skal han slå ham ned. Hvert slag Herren legger på fiendens rygg med sin straffestav, vil være til musikk av tamburiner og harper når han kjemper mot ham i kamp med armens slag!» (Jesaja 30:3; NIV)

Så reis deg reformatorer! Vær sterke, Guds folk! Søk Herren og hør hans røst. Rist av deg hver kjede av motløshet og frykt, motstå at Rabshakehs stemme kommer inn i hodet ditt, og Herrens røst vil knuse din fiende!

- Dutch Sheets/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vi er ikke alene!

Gud kom til oss fordi han ønsket å bli med oss på veien, lytte til historien vår og hjelpe oss å innse at vi ikke går i sirkler, men beveger oss mot fredens og gledens hus. Dette er julens store mysterium som fortsetter å gi oss trøst og trøst: vi er ikke alene på vår reise. Kjærlighetens Gud som ga oss liv, sendte sin enbårne Sønn for å være med oss til alle tider og på alle steder, slik at vi aldri trenger å føle oss alene i våre kamper, men alltid kan stole på at han går med oss.

Utfordringen er å la Gud være den han vil være. En del av oss holder fast ved vår ensomhet og lar ikke Gud røre oss der vi har det mest vondt. Ofte skjuler vi for ham nettopp de stedene i oss selv hvor vi føler oss skyldige, skamfulle, forvirrede og fortapt. Dermed gir vi ham ikke en sjanse til å være med oss der vi føler oss mest alene.

Julen er den fornyede invitasjonen til ikke å være redd og å la ham – hvis kjærlighet er større enn våre egne hjerter og sinn kan forstå – være vår følgesvenn.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et underlig kall til å be for Nordområdene

Det har skjedd noe underlig dette året. Det begynte tidlig og økte på utover året, og nå når vi snart skriver 2022 er det blitt merkbart sterkere. Jeg har fått en slik nød og et bønnetrykk for Finnmark og nordområdende og særling for Varanger. Et annet område jeg har kjent så sterkt å be for er Norges grense mot Russland. Dette er helt ukjente områder av landet for meg. Jeg har aldri vært der, og kommer sannsynligvis aldri til å reise dit på  grunn av de begrensninger Parkinson skaper. Men man kan reise langt i bønn!

Hvorfor denne nøden og dette bønnetrykket? Jeg vet ikke. Jeg har også vært forbeholden med å dele denne bønnenøden med andre, men nå kjenner jeg at tiden er inne. Er det andre som i løpet av 2021 som har fått disse områdene av landet vårt lagt på sitt hjerte, og som har kjent på et kall til å be for disse områdene? Da vil jeg gjerne komme i kontakt med deg. Skriv gjerne til megm og bruk gjerne følgende epostadresse: bjornolav58@gmail.com  Jeg kjenner få i disse områdene, men kanskje det finnes forbedere her? Men det kan også være forbedere andre steder i Norge - og utlandet - som har kjent at Gud har kalt dem til å be for akkurat denne delen av Norge.

Noe av det jeg kjenner på når det gjelder å be for Finnmark, Varanger og grensen til Russland er at vi må våke! Så skal jeg ikke si mer.

Be gjerne om at Gud gir meg og andre som er kalt til å be for disse strategiske områdene om visdom til hvordan vi skal be.

Billedtekst: Fiskeskøyte i Varanger. Foto: Pixabuy

Martyrene taler gjennom sitt levde liv

 Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

En bønn 1.juledag 2021

 "Det er så fryktelig vanskelig å bli så liten som du, Jesus. Hjelp oss å komme nær hjertet ditt. La oss ikke gå rundt å tro at vi er så store. Vi orker ikke denne konkurransen mer: hvem er størst? (Luk 22,24)

- Fader Matta al-Miskin (bildet), eller Matteus den fattige (1919-2006), fornyer av det koptiske klostervesen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kom, Herre Jesus, kom!

Advents- og juletidens bønn er enkel. Ett ord som nærer i seg all vår lengsel: "Kom!" Den kan vi alle be, uansett hvem vi er.  Dette 'kom' bar de med seg alle 'Guds rettferdige' som ventet på at alle de profetiske forutsigeelsene om Messias skulle gå i oppfyllelse.Guds løfter de fant hos profetene Jesaja og Mika, blant andre. Dette 'kom' lyder da gjeterne på Betlehemsmarkene hadde hatt sitt skjellsettende møte med engleskaren og englene hadde forlatt dem: "La oss nå gå rett til Betlehem og se det som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss." (Luk 1,15)

Denne adventstiden har en setning jobbet i meg: Han som kom, kommer!

Dette er bokstavelig talt det andre lengelsfulle 'kom!'

"Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si:: Kom!" (Åp 22,17)

"Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart! Amen, ja kom, Herre Jesus!" (Åp 22,20)

Denne 1.juledag 2021 er derfor min bønn denne bønn som fyller alle mine djupeste lengsler bare dette ene ordet: "Kom!" "Kom, Herre Jesus, kom!"

Folkefrelsar!

Denne julaften vil jeg løfte frem igjen julesalmen til den hellige Ambrosius av Milanos (død år 497), og som Martin Luther oversatte til tysk i 1523. Salmen ble oversatt til norsk av Bernt Støylen i 1905. Jeg har delt den før, men jeg kjenner ingen vakrere og mer innholdsmettet julesalme enn denne. Salmen er den eldste kristne salmen som fortsatt synges. Velsignet Kristi fødselsfest til alle mine lesere!

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

Herrens under her me ser,

ved Guds Ande dette skjer.

Livsens ord frå himmerik

vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er

Som all synd for verdi ber.

Han er både Gud og mann,

alle folk han frelsa kann.

Frå Gud Fader kom han her,

heim til Gud hans vegar ber,

Ned han fór til helheims land,

upp fór til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik,

Ver i vanmakt sigerrik!

Med din guddomsvelde kom,

styrk oss i vår armodsdom.

Klårt di krubbe skina kann,

ljoset nytt i natti rann,

naud og natt til ende er,

trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær,

som til verdi komen er!

Fader god og Ande blid,

lov og takk til evig tid!

Bibelmeditasjoner under Maria-året, del 1: Bebudelsen

I stillheten i Guds nærvær har jeg undret meg over det som kan ha skjedd i himmelen "før engelen Gabriel ble sendt av Gud til en by i Galilea som het Nasaret..." (Luk 1,26) Jeg har sett for meg at navnet 'Maria' har gått fra den ene engelens munn til den andre, i forundring og yrende begeistring, De ante, men forsto nok ikke rekkevidden av det som nå skjedde i himmelens høye saler. Apostelen Peter skriver jo: "... dette som englene trakter etter å skue inn i..." (1.Pet 1,12), men som de ikke makter, selve troens mysterium, dette at Gud ble menneske: "Dette mysteriet har vært skjult fra evighet av og gjennom alle slekter, nå er det blitt åpenbart for hans hellige. For dem ville Gud kunngjøre hvor rik på herlighet dette mysteriet er for hedningefolkene, det er Kristus i dere, håpet om herlighet." (Kol 1,26-27)

En predikant skrev forleden at Gud ikke er et menneske. Jeg forstår hva han mener. Men det blir likevel helt feil. For julens glade budskap er dette uhørte at Gud ble menneske! Kledde seg i menneskelig kjød. Marias store og forunderlige privilegium er at hun bærer Gud under kjolelivet! Han er sann Gud og sant menneske. Å fornekte Guds menneskelighet er gnostisisme. Den kristne troen er mer kroppslig en noen annen tro. Vi tror ikke bare at Gud er blitt menneske, men vi tror også på kroppens oppstandelse!

Når en er blitt utvalgt til en slik høy stilling som Maria ble er det ikke så merkelig at engelen Gabriel hilser henne på denne måten:

"Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!" (Luk 1,28)

Utvelgelsen av Maria er et stort nådens under! Her velger Gud det som ingenting er, for å gjøre det som er noe fullstendig til skamme. Gud velger ut en ung jødisk tenåringsjente som sitt utvalgte redskap. Det må ha vakt forundring blant englene, kjerubene og serafene. For dem var hun den benådede. Den velsignede blant kvinner! Herren var med henne.

Jesu fødsel var forutsaagt i de profetiske skriftene en rekke ganger: 

"Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud." (Matt 1,23)

Matt 1,23 er en bokstavelig oppfyllelse av de ordene profeten Jesaja bar fram, slik de er gjengitt i Jesaja 7,14. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alt er etter Guds plan med hensyn til hvordan det skjer, når det skjer, og hvor det skjer.

Hva tenkte Maria om dette?

Det må ha vært omtumlende, utrolig, - vi vet, fordi evangelisten Lukas forteller oss det, at Maria ble redd da engelen dukket opp. "Frykt ikke, Maria," gjentar han. Lukas vet dette fordi han helt sikkert har snakket med Maria, som har fortalt ham om hvordan hun opplevde denne tiden. Legen og historikeren Lukas forteller jo i prologen av sitt evangelium om hvordan han gikk frem når han skrev det. Han samlet inn informasjon, og gransket nøye det som ble fortalt ham. 

Det må ha vært veldig vanskelig for Maria å forholde seg til rykteflommen som må ha oppstått rundt hennes graviditet. Skjulte hun den så lenge det lot seg gjøre? For hvem ville vel tro på hennes historie om at hun hadde blitt gravid ved at Den Hellige Ånd overskygget henne? Etter loven skulle jo kvinner som var blitt gravide utenom ekteskapet steines.

Livet kunne ikke ha vært lett for henne som skulle bli mor til Guds Sønn.

fortsettes

Evangeliet går frem i Iran

Over hele den iranske regionen deler kristne ivrig julegleden med andre gjennom evangelisering, distribusjon av kristen litteratur og oppsøkende virksomhet. 

Det sier David Yeghnazar, daglig leder for misjonsorganisasjonen ELAM Ministries.

I en by har Armita trofast deltatt i gateevangelisering. Nylig delte hun årsaken til at vi  feirer jul med en lokal iransk forretningsmann, og han spurte om hun ville komme og dele evangeliet med hans 60 ansatte.

I en annen by forventer en lokal pastor som betjener flyktninger at 400 afghanere vil delta på et utadrettet møte som arrangeres av kirken hans.

Og i enda en by delte en liten gruppe troende ut tusen Nytestamenter på én uke mens de delte Jesu kjærlighet med samfunnet.

Elam har nylig gitt ut et nytt persisk album - 'Kristus er født'. Titusenvis lytter til disse vakre julesangene over hele Iran-regionen mens de deles på ulike sosiale medieplattformer.

Her er smakebiter fra albumet: 

https://www.youtube.com/watch?v=NPvD9x0gZ1g

https://www.youtube.com/watch?v=6PiGoNuZ-Ag

I en by kalt Betlehem

Jeg er slått i dag av den møysommelige måten Gud sørget for at den himmelske babyen ble født i Betlehem i Judea. Tre tråder, vevd sammen gjennom århundrer, kom sammen på den stjerneklare natten.

(1) Århundrer før kom moabittinnen Rut til å bo i Betlehem hvor hun giftet seg med Boas. Sønnen som ble født dem, het Obed, som var bestefaren til kong David, og fra denne slekten stammet Josef.

(2) Profeten Mika profeterte mye senere at Messias ville bli født i Betlehem, ‘en hersker over Israel, hvis opprinnelse er fra gammelt av, fra eldgamle tider’ (5:2).

(3) Cæsar Augustus beordret en folketelling som krevde at Josef skulle returnere til sitt forfedres hjem, noe som betydde at han og Maria måtte reise til Betlehem når hun skulle føde barnet.

For en fantastisk planlegging, hvilken nøye koordinering av begivenheter. Denne samme grundige Gud arbeider også med detaljene i livet mitt – og ditt – med sitt utrolige øye for detaljer. Vi kan være trygge når ting går sakte eller tilsynelatende ikke fungerer som vi forventer. Denne store Gud orkestrerer begivenheter og planene hans vil gå i oppfyllelse i hans gode tid.

- Tony Horsfall/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Når bøtelegges eller fengsles norske kristne for å sitere Bibelen?

Året 2022 har så vidt begynt når trosfriheten settes på prøve i Finland når rettssaken mot parlamentsmedlemmet Päivi Räsänen, som jeg har skrevet om på bloggen min en rekke ganger, lenge før det ble en sak i media, tar til. Den kan bli skjebnesvanger, ikke bare for Räsänen, men for bibeltroende i hele Norden. Päivi Räsänen står tiltalt for å fremme hat hat mot en 'folkegruppe' (les: homofile) - ved å lese fra Bibelen.

I 26 år har 62 åringen representert Kristendemokratene i det finske parlamentet, blant annet som innenriksminister i regjeringen til Jyrki Katainen (2011-2015). Päivi Räsänen er uttdannet lege, fembarnsmor og bestemor, og en tydelig bibeltroende konservativ kristen. Blant annet har hun vært en tydelig Ja-til-livet tilhenger. Det er tydelig at det ikke er plass for slike i et stadig mer sekularisert Finland. Ei heller Norden. Det hører med til historien at Räsänen er prestefrue. 

Saken mot Päivi Räsänen startet i kjølvannet av Helsinki Pride i juni 2019. Det finske parlamentsmedlemmet, som også har vært talsmann for Kristendemokratene, vlle opprørt når Den lutherske kirken i Finland ga sin støtte til festivalen. På Twitter delte hun sine tanker om hvordan en kirke kunne støtte det Bibelen kaller synd, og siterer hun ordene fra Rom 1 om homofili. Så går det to måneder. Da melder en privatperson henne til politiet for hatkriminalitet.

Det finske parlamentsmedlemmet innkalles så til en rekke politiavhør, og etter hvert tas det ut tiltale mot Päivi Ränänen. Hun tiltales for innholdet av Twittermeldingen, for innholdet i et hefte hun skrev om det kristne familiesynet som ble utgitt i 2004 - med tittelen: Til mann og kvinne skapte han dem - og for ting hun sa i forbindelse med et radiointervju i 2019. Blir hun domfelt for dette er strafferammen bøter eller inntil to års fengsel.

Saken har fått stor internasjonal oppmerksomhet.

Rettsaken mot Päivi Räsänen har en norsk parallell: Klepp-saken.

Som kjent stemte politikerne i Klepp kommune for å frata de kristne foreningene i kommunen kommunal kulturstøtte fordi de står for det bibelske synet på ekteskapet. Et syn som helt opp til vår egen tid har vært selvsagt i hele den siviliserte verden. Norges nye kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen, som selv er homofil, kom raskt på banen, og sa i følge Jærbladet: "Jeg ønsker naturligvis velkommen alle tiltak for å forhindre ekskludering og annen forskjellsbehandling på grunn av forhold som kjønn, seksuell orientering og etnisitet."

Hvor ble det av tros- og samvittighetsfriheten?

En av de store utfordringene med å leve i et stadig mer sekularisert samfunn - som det finske og det notske - er at mange mennesker, ikke minst mennesker med stor makt og innflytelse - les: politikere og influensere, mangler elementær forståelse for hva det betyr å ha en religiøs overbevisning.

Derfor er det bare et tidsspørsmål før vi får den første norske Räsänen-sak, og en konservativ kristen bøtelegges og fengsles for å ha sitert Bibelen. 

Billedtekst: Päivi Räsänen. Foto: Wikipedia.

Jeg slår lag med Maria under kirkeåret 2021-2022

Jeg undrer meg over om jeg ikke skal slå følge med to kvinner inn i det nye kirkeåret? De siste årene har jeg satt et tema som overskrift på det nye året, og med det signalisert hva som skal ha min oppmerksomhet og fokus det kommende året. Og for meg er det snakk om kirkeåret. Det hellige året. 

For kirkeåret 21/22 slår jeg følge med to kvinner: Maria, Jesu mor og Maria fra Betania. 

For noen år siden hadde jeg mitt første Maria-år. Da fulgte jeg i fotsporene til evangelienes fortellinger om Maria, hun som bar Gud under kjolebrystet. Hun som alltid peker på Jesus. Den vandringen jeg en av de fineste jeg har hatt. Nå vandrer jeg sammen med henne og vil se nærmere på bebudelsen, hennes besøk hos Elisabet, begivenhetene knyttet til Jesu fødsel, opplevelsen hun må ha hatt med vismennene fra Østen, flukten og tiden som asylsøker i Egypt, barndomstiden til Jesus i Nasaret, Maria og Jesu offentlige tjeneste, og sist, men ikke minst, Maria og Golgata.

Maria fra Betania er den andre kvinnen jeg vil følge dette året, og lære av hennes ekstravagante tilbedelse. Hun gikk 'all in for Jesus'. 

Meningen er å gi deg noen refleksjoner, noen undringer, noen bibelmeditasjoner underveis, når jeg stanser opp og puster i bakken. Håper du slår lag med meg underveis,

Hemmelig dåpshandling i Sentral-Asia

Dette bildet griper meg sterkt. En av menighetene misjonsprganisasjonen Ljus i Öster samarbeider med i Sentral-Asia, har nylig gjennomført sin første dåpshandling. To gutter i alderen 15 og 17 år har valgt å gi sitt liv til Jesus, og på bekjennelsen av deres tro er de nå blitt døpt.

Av sikkhetsmessige hensyn ble dåpen gjennomført i et badekar hjemme hos en av forsamlingsmedlemmene. Dåpshøytideligheten ble feiret sammen med nære venner og familie. På grunn av forfølgelsen av kristne i Sentral-Asia oppgis ikke hvilket land eller sted dåpen skjedde.

La oss huske de to guttene og det store og viktige arbeidet Ljus i Öster utfører i våre foorbønner.

En gave å motta hjelp

Alle som jeg lar berøre meg i min svakhet og hjelpe meg til å være trofast mot min reise til Guds hjem, vil innse at han eller hun har en gave å tilby som kan ha holdt seg skjult i svært lang tid. Å motta hjelp, støtte, veiledning, hengivenhet og omsorg kan godt være et større kall enn det å gi alle disse tingene, for ved å motta avslører jeg gaven til giverne og et nytt liv sammen kan begynne.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sagaen om de etiopiske jødene

Når jeg leser dagens The Jerusalem Post, blir jeg igjen minnet om at Guds profetiske løfter blir oppfylt bokstavelig talt for våre øyne I DAG! Det er så oppmuntrende! Dette er virkelig gode nyheter!

"Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Dine sønner skal komme fra det fjerne, og dine døtre skal bæres på armen. Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg. For havets rikdom skal vende seg til deg, folkenes gods skal komme til deg. Et mylder av kameler skal dekke deg, Midians og Efas kamelføll. Alle sammen skal de komme fra Sjeba. Gull og virak skal de føre til deg, og Herrens pris skal de forkynne. Alle Kedars sauer skal samles til deg, Nebajots værer skal tjene deg. De skal ofres på mitt alter til velbehag for meg, og min herlighets hus vil jeg herliggjøre. Hvem er diss som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem - for Herrens din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg." (Jes 60,4-9)

I november 1984 satte staten Israel i gang Operasjon Moses for å hjelpe tusenvis av etiopiske jøder som, på flukt fra borgerkrig og hungersnød, hadde reist til fots gjennom ørkenene på Afrikas Horn inn i Sudan.

Totalt ble 8000 etiopiske jøder, eller Beta Israel, reddet på grunn av et aliyah til Israel fra Sudan, via Europa, og ville bli fulgt av flere titusener i Operasjon Solomon i 1991 og resten på 1990-tallet.

Etter disse immigrasjonsbølgene ble deres brødre – kjent da som Falash Mura, men i dag som etterkommere av jøder – som hadde konvertert under press til kristendommen på slutten av 1800-tallet, også brakt til Israel etter ataktivistgrupper hadde kjempet for dem og på grunn av kjennelser fra overrabbinatet.

I dag, midt i en ny og pågående borgerkrig i Etiopia, arbeides det igjen med å bringe restene av disse samfunnene til Israel, og i samsvar med en nylig regjeringsbeslutning, få slutt på masseutvandringen fra Etiopia.

Den 28. november, på bakgrunn av borgerkrigen og forverrede forhold for samfunnet av jøder og etterkommere av jøder i Addis Abeba og Gondar, vedtok regjeringen vedtak nr. 713.

Resolusjonen tillot immigrasjon av opptil 3000 flere mennesker som venter på å komme til Israel, samtidig som den uttalte at hvis mer enn dette antallet blir funnet å oppfylle kriteriene, vil regjeringen måtte vedta en ny resolusjon for å bevilge midlene som trengs for å bringe dem til Israel.

Kritisk nok krevde regjeringsvedtaket også opprettelsen av en komité for å evaluere immigrasjonsforespørslene til alle de som forblir i Etiopia og søker å komme til Israel.

Antallet gjenværende har vært omstridt i mange år. I 2010 ble en liste utarbeidet og akseptert av israelske myndigheter på rundt 9500 mennesker fra samfunnet tidligere kjent som Falash Mura, men nå referert til som etterkommere av jøder.

Det overveldende flertallet av denne gruppen var av faderlig jødisk avstamning, og siden deres forfedre konverterte til kristendommen på slutten av 1800-tallet, er de ikke kvalifisert for aliyah under loven om retur og ble ikke inkludert i kjennelsen fra 2005 til den sefardiske sjefrabbineren Shlomo Amar for å bringe matrilineære etiopiske etterkommere av jøder til Israel.

I stedet immigrerer de til Israel under lover om familiegjenforening godkjent av innenriksdepartementet.

I 2015 vedtok regjeringen resolusjon nr. 716 om å bringe alle gjenværende medlemmer av denne gruppen til Israel, og rundt 4500 har ankommet siden den gang.

Avgjørelsen som ble tatt tidligere i forrige måned gjelder de 5000 gjenværende medlemmene av fellesskapet, og av dem vil de som har førstegradsslektninger i Israel og oppfyller andre betingelser få lov til å komme til Israel.

Likevel er det også en gruppe på rundt 5300 mennesker fra Gojjam-regionen som hevder å ha jødisk avstamning, som forlot landsbyene sine og dro til Gondar først på et senere tidspunkt etter at listene allerede var satt sammen.

Kessim (etiopisk-jødiske åndelige ledere) og eldste i samfunnet sammen med andre eksperter undersøkte deres bakgrunn og konkluderte med at over 90 % av denne gruppen var av mors jødiske avstamning, selv om de hadde konvertert til kristendommen senere enn andre grupper på midten av det 20. århundre.

Religiøe sionistiske rabbinere som Rabbi Yaakov Medan, Rabbi Re’em Hacohen og andre har bedt om at denne gruppen også skal bringes til Israel.

Og noen aktivister sier at naturlig vekst i hele samfunnet siden listene ble sendt inn i 2010 betyr at det er flere tusen flere mennesker som kan være kvalifisert for immigrasjon nå.

TIDLIGERE LIKUD MK Avraham Neguise, som var medvirkende til å tvinge gjennom vedtak 716 i 2015, sier han er bekymret for at kriteriene for å avgjøre hvem som kan komme til Israel igjen vil forevige fenomenet med personer som er kvalifisert til å immigrere, men igjen blir etterlatt.

Kriteriene i den siste avgjørelsen tillater at noen som er kvalifisert til å komme til Israel kan ta med seg gifte ektefeller, deres mindreårige barn og enslige, ugifte voksne barn som ikke har egne barn, selv om disse personene ikke er av jødisk avstamning pga. inngifte i samfunnet.

Neguise sier imidlertid at å utelate de gifte barna fra de som er kvalifisert for immigrasjon betyr at når de kvalifiserte ankommer Israel, vil de igjen ha førstegradsslektninger i Etiopia, noe som vil bane vei for fremtidige krav.

Det ville være bedre, hevder Neguise, å inkludere de gifte barna for å forhindre dette fremtidige problemet og gjøre det mulig for den lange sagaen om etiopisk immigrasjon endelig å bli avsluttet.

"Foreldre vil aldri gi opp å se barna sine, så regjeringen skaper igjen denne situasjonen med den siste avgjørelsen," sier Neguise.

Det siste regjeringsvedtaket ble vedtatt i slutten av november som en hastesak på grunn av den ustabile sikkerhetssituasjonen i Etiopia, og bekymringer for samfunnets velvære.

Volden fra borgerkrigen antas ikke å utgjøre en umiddelbar risiko, men den fallende økonomiske situasjonen, økningen i matvareprisene og vanskelighetene med å motta pengeoverføringer fra familiemedlemmer i Israel på grunn av kampene har ført til at samfunnenes velferdssituasjon har forverret seg betydelig de siste månedene.

Innenriksdepartementets tjenestemenn som skal reise til Etiopia for å vurdere påstandene til de som ber om å immigrere til Israel, har ennå ikke reist.

En talsperson for befolknings- og immigrasjonsmyndigheten til innenriksdepartementet sa ikke hvorfor tjenestemennene ennå ikke har reist til Etiopia, men sa at de fortsatt forbereder seg og vil sannsynligvis reise i januar.

De siste dagene har den etiopiske regjeringen sagt at de har presset de tigrayanske opprørsstyrkene tilbake og gjenerobret de strategiske byene Kombolcha og Dessie, som kontrollerer tilgangen til en kritisk motorvei som fører til Djibouti og dens havner som det meste av Etiopias import og eksport blir levert gjennom.

Joseph Feit, styreleder for 'Kampen for å redde etiopisk jødedom', sier Addis Abeba og Gondar-samfunnene har blitt "rammet av en perfekt storm av katastrofer: pest i form av COVID, borgerkrig og lokale sivile forstyrrelser."

Feit, hvis organisasjon er på bakken og distribuerer mat, covid-19-vaksiner og andre nødvendigheter, sier matvareprisene har eskalert dramatisk, og bemerker at noen overhoder for husholdninger har blitt tvangsinnskrevet i den etiopiske hæren.

«Jeg har vært engasjert i dette arbeidet i tre tiår, og samfunnet er i den verste formen jeg har sett siden operasjon Solomon. Likevel finner den israelske regjeringen unnskyldninger for forsinkelser, i stedet for å implementere avgjørelsen umiddelbart slik loven krever, sier Feit.

- Utdrag fra en artikkel skrevet av Jeremy Sharon, og publisert i The Jerusalem Post 18.desember 2021 og oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c). Billedtekst: ETIOPIERE ANKOMMER Ben-Gurion flyplass tidligere i år. Etiopisk aliyah utgjør et avgjørende moralsk spørsmål for det jødiske folk. (bildekreditt: TOMER NEUBERG/FLASH90)

Om å kysse Guds ansikt

Det er mange malerier som forestiller Herrens fødsel, noen med hyrder, vise menn, konger og engler, men dette maleriet av Maria, av Morgan Westling kalt "Kissing the face of God" gjenspeiler en side av henne mange mødre kan forholde seg til, en mors ømme kjærlighet.

Hvor mange øyeblikk som den velsignede Maria vugget den guddommelige Jesus i sin menneskelige form og kanskje vugger og sakte sang en gammel, gammel hebraisk vuggevise, slik de fleste mødre gjør med sine babyer, og omfavnet dem i kjærlighet, glede og naturlig beskyttelsesinstinkt.

Vuggesanger er ment å lulle og lindre i tider med frykt eller uro, og hvor passende de første ordene fra englene til hyrdene og til Maria var, "Ikke frykt" da de brakte gode nyheter til en ventende verden. Den meldingen som ble gitt kan virke som lenge siden, men den er frisk og levende i dag som den gang, selv midt i de triste nyhetene vi kan høre hver dag fra hele verden og i nærheten av hjemmet. Gud hadde kontroll da, er nå og vil alltid være, og de gode nyhetene som ble utropt den gang, står fortsatt ved lag i dag selv for de som kan finne det vanskelig å være glade, sørge over tapet av sine kjære, en sviktende helse, i nærvær av fare , ensomhet, avhengighet, hva enn det måtte være som bringer tristhet, sorg eller frykt, midt i alt det har Gud gitt oss det gode budskap og julegleden. La himmelen og naturen synge, ære til den nyfødte kongen!

- Diane Lavoie/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En liten julefortelling

Julen nærmet seg, da nazistene gikk inn i huset til en tysk kristen familie for å finne skjulte jøder. Hele familien skalv og sto tause på kjøkkenet. De jødene de skjulte var rett under gulvet deres og de hørte hvordan nazistene avhørte foreldrene og barna, den ene etter den andre, uten å lykkes. Så kom de til den yngste sønnen og spurte ham også: "Har du jøder med deg hjemme?" Den lille unggutten nølte først med svaret, men så sa han "Ja". Foreldrene var livredde og fikk nesten et hjerteinfarkt. Nazistene ba ham høflig om å lede dem til dem. Så den lille gutten gikk foran dem og førte dem inn i stua, hvor et vakkert juletre var satt opp. Han bøyde seg under treet og plukket opp det lille barnet i krybben - Jesus - og viste det til dem.

Det guddommelige håpets ord

Det lille barnet i Betlehem, den ukjente unge mannen fra Nasaret, den avviste predikanten, den nakne mannen på korset, han ber om min fulle oppmerksomhet. Arbeidet med vår frelse finner sted midt i en verden som fortsetter å rope, skrike og overvelde oss med sine påstander og løfter. Men løftet er skjult i skuddet som spirer fra stubben, et skudd som knapt noen legger merke til.

Jeg husker jeg så en film om den menneskelige elendigheten og ødeleggelsene brakt av bomben i Hiroshima. Blant alle scenene med terror og fortvilelse dukket det opp ett bilde av en mann som stille skrev et ord i kalligrafi. All oppmerksomheten hans var rettet mot å skrive det ene ordet. Det bildet gjorde denne grufulle filmen til en håpefull film. Er det ikke det Gud gjør? Skrive det guddommelige håpets ord midt i vår mørke verden?

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Den kinesiske bederen satt 14 år i fengsel - nå er han hjemme hos Herren

Jeg kommer aldri til å glemme bederen fra Kina. Han forandret mitt syn på bønn. Gjennom den tynne veggen mellom soverommet vårt og gjesterommet kunne vi høre hans stemme. Klokka var 0500, Da det i ferd med å gry av dag. George Chen snakket med Frelseren, så fortrolig. Den hellige stunden startet med at han sang lovsanger. Så ba han. Slik holdt han på frem til frokost kl 08.00. Av og til var det stille. Jeg formoder at han da leste i den svært så velbrukte Bibelen sin.         

Tre timers fortrolig samtale med Herren, hver morgen, hver dag. Og så flere ganger i løpet av dagen. De var venner, de to.

                                                                                            

For noen dager siden fikk jeg den vemodige beskjeden om at George Chen døde den 27.oktober i år, 89 år gammel. Bildet er tatt tidligere i år. George Chen var en av de mest kjente husmenighetslederne i Kina. 14 år tilbrrakte han i en kinesisk konsentrasjonsleir, hvor han spadde menneskelig møkk mens han sang lovsanger til Herren. Etter at han endelig ble satt fri, reiste Chen stadig tilbake til det sørvestlige Kina, hvor han arbeidet blant etniske minoritetsgrupper, og da spesielt Lisu-folket i fjellområdene på grensen til Myanmar. Han var høyt elsket, og han kjørte ofte hundrevis av kilometer for å levere store mengder Bibler til åndelig sultne kristne. Selv om han offisielr pensjonerte seg i 2012, i en alder av 80 år, fortsatte George Chen kontinuerlig å reise til Kina, hhvor han tjente som rådgiver for husmenighetsledere i provinsene Henan og Yunnan.

Nå har Herren hentet Chen hjem til seg. Himmelen har fått en ny troshelt. Mellom Chen og Jesus var det et djupt gjensidig vennskap, og Chen bar med seg en himmelsk atmosfære. Kanskje ikke så rart all den stund de tilbrakte sammen.

Dette har jeg aldri tenkt på før

Jeg synes ordene fra Evangeliet etter Johannes, hvor Jesus sier: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør, ja, enda større gjerninger..." (Joh 14,11), både har vært vanskelig å forstå og ikke minst forholde seg til. Hva mener Jesus med 'større gjerninger'? Overgå Jesu undergjerninger? Dødeoppvekkelser? Matunder?

Jeg har, som så mange andre med bakgrunn fra den karismatiske vekkelsen, tenkt på tegn og under, men her om dagen leste jeg noe jeg aldri har tenkt på før - og som ble befriende: 

I vår felles daglige tidebønnen May Sissel og jeg ber sammen denne adventstiden leser vi Peter Halldorf's: 'Vandring mot lyset', med undertittelen: 'Betraktninger for advent og jul', skriver Peter Halldorf dette for en av dagene: 

'Ved at Jesus aldri slutter å elske sine fiender, brytes hatets og hevnens onde sirkel. Er det i dette lyset vi må forstå ordene: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger"? Hva kan være større enn å elske sin fiende? (s.43) 

Nei, hva er vel større enn det? Dermed løste gåten seg.

Peter Halldorf utnevnt til æresdoktor i teologi

Forfatteren, kommunitetsgrunnleggeren, redaktøren og pastoren Peter Halldorf (bildet), er utnevnt til æresdoktor i teologi ved universitetet i Lund, Sverige, for sitt arbeide med å gi økt kunnskap om kristen tro og ulike kristne tradisjoners forståelse for hverandre. 

Dette er blitt kunngjort i dag.

Gratulerer!

Iransk avis offentliggjør rakketmål i Israel - truer med å utslette Tel Aviv og Haifa

En iransk avis publiserte onsdag et kart hvor man truer Israel med rakettangrep. Angrepene er markert med nåler plassert på dusinvis av potensielle mål.Noen av nålene er plassert på libanesisk territorium og på palestinske byer på den såkalte Vestbredden. 

Kartet, publisert på forsiden av avisen Tehran Times, var en del av en artikkel med overskriften "Bare ett feil trekk!"

'"En intensivering av de israelske militære truslene mot Iran ser ut til å antyde at det sionistiske regimet har glemt at Iran er mer enn i stand til å ramme dem fra hvor som helst," skrev avisen og la til at det "ikke trenger å minne det illegitime regimet om Israel om Irans forsvarsevner."

Artikkelen ble avsluttet med å sitere en trussel fra den iranske øverste lederen Ali Khamenei fra 2013 som advarte om at Iran ville «ødelegge Tel Aviv og Haifa» hvis Israel «begår en feil» og gjennomfører et militært angrep.

Trusselen kommer når Israel og USA forbereder seg på et militært alternativ dersom forhandlinger i Wien om å gå tilbake til JCPOA-atomavtalen mislykkes. En massiv IDF-øvelse som etterligner et angrep på Iran er angivelig planlagt til neste år.

Til tross for at trusselen ble rettet mot Israel, ble de røde nålene på kartet som var ment å representere rakettvarsler plassert over en linje som representerte grensen til Libanon og på det som ser ut til å være Jenin og Nablus.

Ramallah og Hebron ser også ut til å være på Irans målskive dersom Israel gjennomfører et angrep mot den islamske republikken. Den islamske republikken vil også avfyre missiler mot en rekke tomme områder i Negev-ørkenen hvis den bestemmer seg for å angripe Israel. Det er uklart hvorfor de ville gjøre det.

Kartet unngår imidlertid Gazastripen, men fokuserer røde nåler langs grensene til kyst-enklaven.

Hvis Iran skulle skyte mot palestinske byer, ville det ikke være første gang den såkalte «motstandsaksen» (et navn brukt av Iran og dets fullmektiger for deres allianse) har truffet palestinske byer og byer på Vestbredden.

Under Operasjon Guardian of the Walls i mai landet en rakett avfyrt fra Gaza av Hamas nær den palestinske byen Azzun på Vestbredden. Hamas hevdet den gang at raketten var rettet mot den israelske byen Modi'in, som ligger rundt 30 kilometer sør for Azzun.

Under Operation Protective Edge i 2014 ble flere raketter skutt mot Vestbredden, med en rakett som landet nær Hebron og en annen nær Betlehem.

Kilde: The Jerusalem Post. Oversatt og tilrettelagt av Bjørn Olav Hansen (c)

Fokusert på det viktigste

 "Salige er de som ikke er opptatt av nyheter og ikke er nysgjerrige på å lære om andre menneskers anliggender. Han vil snart lege sine åndelige sår og nå inn i Guds kjærlighet."

- Hieroschemamonk Jerome Solomentsov (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Åndelig veiledning i Judeas fjellbygder

Når vi nærmer oss jul, la oss se på historien til to kvinner som var betydningsfulle når det gjelder vår Frelser, den lovede Messias, fødsel: Maria og Elisabet. Den yngre oppsøker den eldre. Liv berører hveranddre. Veiledning mottas. Et guddommelig møte, en gudfeldighet.

Maria, Jesu mor, er unik i historien. Likevel hadde hun en ydmyk begynnelse. Pastor Jack Hayford sier at vi kanskje undres overhenne, "Var Maria muligens bare en vanlig jente med enkel tro, oppvokst i et vanlig hjem, planlagt for et arrangert ekteskap og på vei mot en begivenhetsløs fremtid gift med byens snekker? Antydningen om at hun var vanlig kommer fra ordene Maria synger: «For han har sett på sin tjenerinnes ydmyke tilstand. Han har opphøyet de ydmyke» (Luk 1:48). Hayford legger til: «Gud kler seg i det vanlige slik at han kan komme til vanlige mennesker – deg og meg.» 

Maria og Elisabet. Begge fikk mirakelbarn som ville påvirke historien. Begge kvinnene kunne ha blitt stemplet som noen som hadde kommet i 'uløkka' av sine hebraiske jevnaldrende - Elisabet for å være ufruktbar, Maria for å være gravid før ekteskapet. Begge kjente Gud inngående, var tilbedere og var kjent med Skriften.

Historien om julen begynte ikke i Betlehem, men i Nasaret, hvor Maria mottok budskapet fra Gabriel. Han avslørte Guds plan for livet hennes. «Fryd deg, høyt begunstigede, Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!...Vær ikke redd, Maria, for du har funnet nåde hos Gud. Og se, du skal bli med barn i ditt liv og føde en Sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» (Lukas 1:28-32)

Da Maria spurte Gabriel hvordan dette kunne skje, siden hun var jomfru, forklarte han: «Den hellige ånd vil komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg; av den grunn vil også det hellige barn bli kalt Guds Sønn ... og hans rike skal ingen ende ha." (Luk 1:30-35).

Maria svarte i dristig lydighet: «Se, Herrens tjenerinne! La det skje for meg etter ditt ord» (vers 38). Og engelen gikk bort fra henne.

"Vi kan nesten ikke fatte det forvirrende øyeblikket Maria opplevde," minner Freda Lindsay oss om. «At hun var et privilegert kar, utvalgt til å føde Guds Sønn, er rart nok, for hun er en deltaker i inkarnasjonens mirakel på et nivå ingen andre mennesker kan fatte. Det er tydelig at hun ikke klarte å forstå det selv, men hun var lydig»

Til å begynne med var Maria urolig og grunnet på situasjonen. Men engelen hadde fortalt henne en god nyhet: «Og se, din slektning Elisabet har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som ble kalt ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingenting vil være umulig for Gud» (vers 36-37).

Maria kan ha lurt på hvorfor engelen fortalte henne at Elisabet var gravid. Men hun reiste seg og skyndte seg å se Elisabet i landsbyen En Karem i Judeas åsland, omtrent 104 kilometer unna. Hvordan kom hun dit? Ble hun med i en karavane med kameler eller esler? Hadde hun morgenkvalme? Var det greit med Josef, som hun var forlovet med? Vi vet ikke svarene. Imidlertid kommer hun raskt til huset til sin slektning Elisabet, som er gift med presten, Sakarja.

Tenk på dette: Elisabet var gravid i seks måneder, fem av dem som var skjult i tilbaketrukkethet. Mannen hennes, Sakarja - en prest, kunne ikke snakke med henne. Han hadde blitt slått stum da han hadde stilt spørsmål til engelen som kom til ham etter at han hadde brent røkelse i templet (Luk 1:20). Engelen fortalte ham at hans kone, som var ufruktbar og i høy alder, skulle føde en sønn. De skulle gi ham navnet Johannes, og han ville være stor i Herrens øyne. (Han ble senere kjent som døperen Johannes).

Mens hun ventet gutten sin, kunne Elisabets mann bare kommunisere med henne ved å skrive på en voksplate eller med håndbevegelser. Betydde hennes tilbaketrukkethet også at hun ikke hentet vann ved brønnen når andre kvinner var der eller til og med blandet seg med dem på markedsplassen?

En jødisk kone på den tiden tilberedte måltidene, passet barna, laget og vasket klærne, gikk på markedet, passet lampene. Hun ble forventet å være en god husholderske og en kjærlig mor som satte "kjærlighetsnivået" i hjemmet. Sønner gikk vanligvis for å studere Torah i en tidlig alder og lærte et håndverk av sin far.

Jenter fikk ikke den formelle opplæringen slik sønner gjorde, men bevis viser at både Maria og Elisabet kjente til Skriften. Siden Elisabet var kona til en prest og datter av en prestefamilie fra Arons hus, lærte hun sannsynligvis mye om gudsfrykt fra gjester i hjemmet hennes. Marias opphøyelsessang - Magnificat - inneholder referanser fra Hannas bønn nesten tusen år tidligere da hun priste Gud for babyen Samuel.

Maria var muligens fortsatt en tenåring. Rådene og visdommen til en eldre kvinne ville være verdifull når hun grunnet på mange ting i sitt hjerte. Men trengte ikke Elisabet også hennes selskap? Maria ble tre måneder hos henne (Luk 1:56). Observere, betro seg til henne, uten tvil motta veiledning og kjærlighet og åndelig innsikt.

Elisabet kan ha snakket med Maia om hvordan man kan være en god kone, og hun var helt sikkert en stor oppmuntrer og påvirker, og ga henne en velsignelse og ære. De brukte åpenbart tid sammen på å tilbe Herren.

Maria ga Elisabet vennskap, samtale og hjalp henne absolutt med husarbeid. Hver av dem hadde noe av verdi å dele i dette kortsiktige, men betydningsfulle forholdet. Bare tenk, Elisabet var det første mennesket som anerkjente Jesus som Herren – mens han ennå var ufødt.

La oss ikke unnlate å gjenkjenne Den Hellige Ånds rolle i dette første juledramaet om disse to kvinnene. Som vi allerede har nevnt, overskygget først Den Hellige Ånd Maria (Luk 1:35). Så fylte han også Elisabet og barnet i hennes liv med seg selv. Til slutt, til og med Sakarja. På den åttende dagen etter babyens fødsel, da de tok ham med for å bli omskåret og for å kunngjøre Johannes’ navn, ble Sakaria fylt med Den Hellige Ånd (Luk 1:67). Tungen hans var løs og han kunne snakke igjen. Så han, en prest, begynte å profetere både om den kommende Messias og om hans sønn, Johannes, som skulle være en forløper for ham.

Denne juletiden når vi reflekterer over de forskjellige menneskene som er involvert i Jesu fødsel, la oss trekke lærdom fra eksemplene deres. Er det yngre mennesker i livene våre vi kan oppmuntre? Være mentor for? Er det de vi kan be for å ta imot Jesus som Frelser? Eller for å motta Den Hellige Ånds berøring?

 Gud leter etter vanlige mennesker – som deg og meg, for å bidra til å gjøre en forskjell for ham i livene til de vi samhandler med. Guddommelige forbindelser. Han har gitt oss en historie å fortelle.

Jesus er årsaken til denne årstiden! La oss dele denne flotte nyheten.

- Dutch Sheets/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)