Bibelmeditasjoner i Maria-året, del 5: Fryden i Den Hellige Ånd

Hvem andre enn Den Hellige Ånd kunne få den uskolerte fattigjenta Maria til å bryte ut i en så blendende vakker doksologi som 'Marias lovsang' er blitt? Det finnes et visst åndelig slektskap mellom Hannas lovsang slik den er gjengitt av profeten Samuel i det andre kapittel av 1.Samuels bok, men Magnificat er også helt unik. Ikke så underlig kanskje at mange har tonsatt den opp gjennom historien, og at den finnes med i de fleste tidebønnsbøker uavhengig av hvilken kirkelig tradisjon disse tidebønnsbøkene representerer. Marias lovsang hører naturlig med i bønnen til enhver beder.

Jeg merker meg at begge disse gudfryktige kvinnene - Hanna og Maria - fryder seg i Gud. Det er slik de innleder denne mektige lovprisningen av Gud.

Hanna utbryter: "Mitt hjerte fryder seg i Herren. Herren gir meg stor kraft." (1.Sam 2,1)

Maria utbryter: "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud min frelser." (Luk 2,46-47)

Hva vil det si å fryde seg? 

Det norske ordet 'fryd' kan i følge Norsk Etymologisk Ordbok best oversettes: "inderlig glede". Det kommer av et norrønt ord - frygd - som kan oversettes herlig. Ordet kan også oversettes "jublende glede". Bibelen beskriver en erfaring av Den Hellige Ånd som best kan beskrives som en fryd i Den Hellige Ånd. Om Jesus heter det: "I samme stund jublet (frydet) han i Den hellige ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små..." (Luk 10,21)

Mange er redd for følelser, men skal vi ha med Den Hellige Ånd å gjøre vil vi ble grepet, beveget pg berørt. Gud har jo skapt oss med følelser, og Den Hellige Ånd vil øse over oss med frisk olje og gjøre som glade så vi renner over av fryd og salighet. Slik er det nemlig rundt Guds trone i himmelen!

"Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet." (Salme 16,11)

Denne 'livsaligheten' er den fryden Hanna og Maria taler om. Bibelselskapets oversettelse av 2011 oversetter dette verset slik: "... hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd."

Maria gjorde seg en erfaring med Den Hellige Ånd som utløste denne fryden hun taler om i Magnificat. Vi ser dette skje to ganger i forbindelse unnfangelsen og ved hennes besøk hos Elisabet: 

"Engelen svarte: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg..." (Luk 1,35)

"Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellihe Ånd og ropte høyt: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse. Da sa Maria: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser." (Luk 1,41-47)

Både Elisabet og Maria opplever Den Hellige Ånd. Lukas forteller at Elisabet blir fylt av Den Hellige Ånd og roper høyt! Selve ropet er en frukt av den fryden som berører henne. Til og med barnet i hennes morsliv, som er døperen Johannes fryder seg. Barnet i morslivet er altså istand til å bli berørt av Den Hellige Ånd. Det er noe å tenke på for de som går gravide! Jeg tror at både Elisabet og Maria blir berørt av Den Hellige Ånd i samme stund. Og denne berøringen fører til at Maria under inspirasjon av Den Hellige Ånd begynner å lovprise Gud. Vi legger også merke til noe forunderlig: Elisabet anerkjenner Maria som: "Min Herres mor..."! Hvordan kunne Elisabet omtale Maria som min Herres mor? Det måtte ha blitt åpenbart henne av Den Hellige Ånd.

fortsettes

Bibelmeditasjoner i Maria-året, del 3: Guds bostedsadresse på jorda

Himmel på jord! Bokstavelig talt. Betlehem ble plutselig et geografisk sted hvor himmelen fikk bostedsadessse på jorden. Med Jesu fødsel fikk Gud et ansikt og en kropp. Et nyfødt barn, svøpt og lagt i en krybbe. 

"Men du, Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg  en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager." (Mika 5,1)

Jesu fødsel ute under den stjernestrødde himmelhvelvingen ute på Betlehemsmarkene viser med all tydelighet at Gud velger ut det som ingenting er. I en av urkirkens vakreste hymner, 'Kristushymnen' i Filipperbrevet heter det: "han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik." (Fil 2,6) Det er vakkert skrevet, men hva betyr det? Dette er et av de bibelordene jeg har strevd med å forstå, inntil jeg kom over en engelsk oversettelse hvor det heter, her i min oversettelse: 

"Han som i sin natur ikke anså likhet med Gud som noe som skulle brukes til sin egen fordel, snarere skapte han seg selv til ingenting ved å ta selve naturen til en tjener."

Men hvordan stemmer detre overens med profetien fra Mika, hvor det blant annet heter at han skal være "hersker over Israel?"

De bibbelske profetiene har ofte dobbelt bunn: Vi snakker om både en nåtidig og fremtidig oppfyllelse. Sønnen vil en dag stå frem som hersker over, ikke bare Israel, men hele jorden. Det skjer ved hans gjenkomst, når vi trer inn i Tusenårsriket. Flere steder, blant annet i Åp 1,5, som "herskeren over kongene på jorden" taler om dette. Hvem er dette? Barnet som ble født i Betlehem. Han er både Gud og mann. Tjener og Herre.

Maria vokser opp i enkle kår. Det er ingening spesielt med henne. Utvelgelsen av Maria er først og fremst nådens utvelgelse, som det er for oss alle. Det er det som gjør denne historien så sterk og så troverdig. Når Guds time var kommet, og Ordet ble menneske, velger han i sin nåde ut ei ung jødisk jente fra et ubetydelig sted og lar seg føde på et like ubetydelig sted. Jeg holdt på å si: typisk Gud. Det er slik jeg kjenner Ham. Han avskyr alt stort og stolt som reiser seg mot Ham. 

fortsettes

Bibelmeditasjoner under Maria-året, del 2: Om å gå gravid med Guds løfte

Tenk å gå gravid med Guds løfte under kjolelivet! For det er det hun gjør, Maria. Ikke et hvilket som helst barn, født av en jødisk mor, men Guds Sønn. Han som profetene hadde talt om. Derfor talte de rett, kirkefedrene, som kalte Maria for 'theotokos' - Guds mor, og ikke alene 'Christotokos', 'mor til Kristus'. Apostelen Johannes slår jo fast at "I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud... Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss." (Joh 1,1 og v.14)

Om Maria fødte Gud hva blir hun da? Guds mor. Jesus er Gud kommet i kjød. 

I Maria tok Guds Sønn opp hele menneskenaturen, kropp og sjel, i kraft av den guddommelige allmakten. Denne kraften er Den Hellige Ånd. Evangelisten Lukas skriver om Maria: "Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg..." (Luk 1,35) Det var på denne måten at Ordet ble kjød, ble menneske. 

Det må ha vært omtumlende dager for den unge, jødiske jenta. En ting var englebesøket. Det var skremmende for Maria. Noe annet var det engelen sa! At hun skulle bli mor til Gud kommet i kjød. I tillegg var det alle ryktene. Forholdet til Josef.

Hva kan vi lære av Maria fra denne fasen av hennes liv?

Det som slår meg er hennes totale overgivelse. 

"Jeg er Herrens tjenestekvinne..."

"Det skje meg etter ditt ord..."

Betingelsesløst.

Det andre jeg merker meg er dette: 

Løftet går ikke i oppfyllelse med det samme. Det er en normal graviditet på nu måneder. Med all undringen, bekymringene, gleden og utfordringene med kvalme og fysisk ubehag. Er det ikke også slik med oss når vi går svangre med Guds løfter over våre liv? Det tar tid før de går i oppfyllelse. Det er gleder mens vi venter. men det er også ubehag og ikke minst utfordringer. 

"For synet venter på sin fastsatte tid, det vitner om enden, og det lyver ikke. Om det drøyer, sså bare vent! For komme skal det, det kommer ikke for sent..." (Hab 2,3)

fortsettes

Bibelmeditasjon: Den fattige Kristus

Kristus byttet himmelen mot en stall, Han skrev i støvet som vinden feide vekk, han døde på en lånt trestamme, kroppen Hans ble lagt i en lånt grav.

"Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom." (2.Kor 8,9)

Å granske Skriften

De siste dagene har jeg hatt en svært hyggelig arbeidsoppgave. Fordi blodsukkerverdiene svinger så mye for tiden, måtte jeg skifte til en annen Bibel med litt større skifttyper.

For å gjøre det lettere å finne frem igjen til vers jeg trenger i forbindelse med prekenforberedelser etc, har jeg sittet med rød/blå penn og overført understrekninger fra den forrige Bibelen min, til den nye. Det vil si, det er ingen nyvervet Bibel, men en Bibel jeg kjøpte i 1997. Det er førsteutgaven av Bibelen - Guds Ord, som jeg bruker daglig. I mitt personlige bibelstudium leser jeg også ofte teksten parallellt fra denne utgaven, og fra Norsk Bibel 88.

Jeg er ikke helt ferdig med å overføre understrekningene, jeg har nok noen dagers arbeid igjen. Det som er så trivelig med dette, er at mens man arbeider med understrekningene, så leser man jo opp igjen versene, og bare det i seg selv er jo en stor velsignelse. Men samtidig dukker de gode minnene opp, som gjerne er knyttet til bestemte bibelvers som en har fått i bestemte livssituasjoner. Jeg pleier av og til å sette å dato i margen foran disse versene, for å minne meg selv om når Gud gav meg disse ordene, eller jeg fikk dem av gode venner.

I det hele tatt er det fantastisk å kunne sitte med en åpen Bibel og lese den. Det er virkelig sant det salmisten sier:

"Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119,105)

Ingenting er som ens egen personlige Bibel.

Min egen Bibel

Det finnes ingenting som din egen personlige Bibel. Nå har jeg slitt ut noen gjennom årenes løp, og jeg har litt forskjellige utgaver til forskjellig bruk. Men det er en Bibel som alltid følger med meg. Der har jeg gjort mine personlige notater, der finnes spesielle vers understreket, og innimellom bladene finnes det noen dikt, sanger og spesielle hilsener.

I går fikk jeg en slik hilsen i posten. Den var skrevet på et lysegrønt ark. På fremsiden var det skrevet et personlig dikt, og på baksiden en personlig hilsen. For meg var det ord i rette tid, så jeg la det lysegrønne arket inn i Bibelen min, slik at jeg kan ta vare på det. Takk til deg som sendte diktet du skrev!

Av og til skriver jeg noen datoer inn i margen på Bibelen min. Det handler om spesielle dager, hvor et vers eller et avsnitt er blitt spesielt levende. Enkelte dager blir det til at jeg sitter og blar meg igjennom Bibelen min, og da dukker disse spesielle datoene opp med sine løfter eller formaninger. Ord blir levende for meg igjen.

Nå begynner den Bibelen jeg har å bli vel slitt. Jeg har tapet enkelte av bladene, og forsøkt å forsterke selve innbindingen. Det lysebrune skinnet har fått sine flekker og merker. Men det er veldig vanskelig å bytte den ut. Den er blitt en del av meg, så den blir nok med noen år til. Tenk hvor priviligerte vi er, som har en egen personlig Bibel.

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 6

Det er få ting som kan måle seg med morgengryet. Duggen i gresset. Tåken som letter. De første strålene av sollyset. Fuglesangen.

I Salme 46 heter det:

"Gud hjelper den når morgenen bryter fram." (v.6)

"Den" i denne sammenhengen er "Guds stad", Jerusalem, v.5. Et av de vakreste bibelstedene jeg kjenner til er Salme 110,3. Slik har det vært for meg siden første gang jeg leste det en gang på begynnelsen av 1970-tallet:

"Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød."

Betydningen av det å møte Herren tidlig om morgenen var noe jeg lærte gjennom skolelagsbevegelsen. Der ble vi undervist om betydningen av en daglig stille stund, og vi ble anbefalt å "stå opp med Herren", finne frem vår Bibel og våre notatsaker, og gjøre vårt bibelstudium som det første vi gjorde da vi våknet. Vi leser om dette i Salme 5,4:

"Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter."

Det gir en god start på dagen dette, at før man lytter til nyhetene, før man leser avisen, så lytter man til Gud gjennom bibellesning og bønn.

Mange av Guds tjenere i Bibelen hadde for vane å stå opp tidlig. Israelittene var tvunget til å samle inn den såkalte mannaen før soloppgang. Det er som om Gud under de tidlige morgentimene, før eller under morgengryet, styrker sine barn med åndelig mat og hellig fellesskap. La meg gi deg noen eksempler på noen av Guds menn og kvinner som sto tidlig opp:

Abraham:

"Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn." (1.Mos 19,27)

Jakob:

"Jakob stod tidlig opp om morgenen, og han tok den steinen han hadde lagt under hodet, og han reiste den opp som en minnestein." (1.Mos 28,18)

Moses:

"Hold deg nå ferdig til i morgen tidlig! Da skal du stige opp på Sinai berg og vente på meg der på toppen av fjellet ....Han stod tidlig opp om morgenen og steg opp på Sinai berg." (2.Mos 34,2 og v.4)

Josva:

"Morgenen etter stod Josva tidlig opp, og prestene bar Herrens ark..." (Jos 6,12)

Gideon:

"Da han tidlig om morgenen stod opp og krystet ullen ..." (Dom 6,38)

Hanna:

"Morgenen etter stod de tidlig opp og tilbad for Herrens åsyn..." (1.Sam 1,19)

Jesus:

"Tidlig om morgenen mens det ennå var ganske mørkt, stod han opp og gikk ut. Han drog bort til et øde sted og bad der." (Mark 1,35)

Apostlene:

"Da de hadde hørt dette, gikk de ved daggry til templet og lærte..." (Apgj 5,21)

Kvinnene i Jesu følge:

"Tidlig i dag morges var de ute ved graven..." (Luk 24,22)

Den som bestemmer seg for å stå tidlig opp for å være sammen med Herren, kommer til å bli rikt velsignet og belønnet for det! Han vil oppleve at Gud kommer når "morgenen bryter fram".

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 1

I går satt jeg med min Bibel og studerte Salme 46, en av mine favorittsalmer. Ved nærmere granskning av både ordene og bakgrunnen for salmen, gjorde jeg noen nye oppdagelser som jeg gjerne deler med bloggens lesere. Kjenner vi denne salmens bakgrunn, får vi også større utbytte av dens innhold.

Salme 46 kalles "En sang om Sion". Det gjør også salmene 48, 76, 84, 87 og 122. Disse Sions sanger er lyriske hymner som uttrykker lengselen til de jødiske folk etter å se Sions høydedrag og Jerusalem skinne på nytt i all sin tidligere glans. Disse salmene kan dateres tilbake til tiden umiddelbart etter ødeleggelsen av Salomos tempel. Siden denne perioden har Israels poeter og sangere brukt sitt talent til male portretter av Sions tidligere herlighet i de klareste farger.

Det er denne lidenskapelige visjonen som er grunnlaget for den bibelske sionismen. Poeter, musikere, sangforfattere og historiefortellere fortsetter å produsere sanger om Sion den dag i dag. Her i Salme 46 beskrives Jerusalem som:

"Guds stad, Den Høyestes hellige bolig." (v.5)

Men når er salmene mer enn lyrikk. De er gitt for å styrke Israel gjennom vanskelige prøvelser. Salme 46 er blitt kalt "Trøstens salme", og det med rette. Jeg vender selv stadig tilbake til den, ikke minst på grunn av det innledende verset:

"Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor." (v.2)

Dette var et av favorittversene til den legendariske norske Kina-misjonæren Marie Monsen. Hun tok det frem i tider med svære prøvelser ute på misjonsfeltet i Hunan provinsen, ikke minst i tider da røvere gikk til angrep.

Nå henter jeg denne salmen frem igjen i min egen sykdomsperiode, og finner trøst og oppmuntring fra den.

I innledningen til denne salmen heter det:

"Til sangmesteren. Av Korahs barn. Etter Alamot. En sang."

Alamot på hebraisk betyr "unge piker". Bibelforskere mener å vite at denne salmen var ment å bli sunget av kvinner. Og sammenhengen kan tyde på at den ble sunget av sopraner. Den er adressert til "sangmesteren", som er en av Korahs barn.

Denne lille opplysningen er det lett å hoppe over som uvesentlig, men det er ingen ting i Guds or som er uvesentlig. Kjenner vi litt til historien om Korah får denne salmen et enda sterkere innhold. Men mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 9

"Hensikten med de åndelige disiplinene er en gjennomgående forvandling av mennesket," skriver kvekeren og grunnleggeren av Renovarè, teologen Richard Foster. Apostelen Paulus skriver jo i Rom 12,2: "Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje."

En av de åndelige disiplinene er studier, eller den åndelige lesningen. Vårt sinn blir fornyet når det konsentrerer seg om det som kan bringe forvandling: "For øvrig, søsken, de ting som er sanne, de ting som er av god moral, de ting som er rettferdige, de ting som er rene, de ting som det er verd å elske, de ting som det tales vel om, om det er et ærbart liv, og om det er noe som er verd å bli rost, så legg dere alt dette på sinne. Alt det som dere lærte og tok imot og hørte og så hos meg, det skal dere gjøre. Og fredens Gud skal være med dere." (Fil 4,8-9)

Det er ikke likegyldig hva vi leser. Daglig utsettes vi for så veldig mange inntrykk. Vi forer vårt sinn med dette. Ikke alt er bra. Derfor må man velge.

Trer man inn i et kloster, eller lever man i en kommunitet, er det avsatt tid for den åndelige lesningen. Ikke alle kan leve på en slik måte. Men vi kan finne plass for dette også i vårt travle hverdagsliv. Ønsker du å leve et liv i bønn og kontemplasjon, vil jeg gjerne anbefale at du avsetter tid til dette. For det fungerer ikke så godt, om du lever etter skippertak-mentaliteten. Finn din egen rytme, kanskje du kunne avsette tid til åndelig lesning eller studier to ganger i uken?

Så kommer spørsmålet om hva en skal lese. Det finnes jo så mange bøker, og så mye som er godt. For egen del er jeg blitt mer og mer selektiv av hva jeg leser, også av kristen litteratur. Vi er i ulike livsfaser, og det er ikke alt som passer til de ulike fasene. Derfor må vi legge nysgjerrigheten vår til side, og ikke bare kaste oss på en bølge som kristenheten er opptatt av akkurat nå. Det kan være at det faktisk hindrer deg i å gå videre i det Gud har for deg! Ditt sinn blir opptatt med noe annet enn det Gud er opptatt av for deg. Vi må våge å spørre oss selv: Hvor stanser Den Hellige Ånd mitt liv akkurat nå, og våge å leve i den begrensningen for så lang tid som Herren viser deg. Men noen generelle råd kan gis:

1. Først og fremst les Bibelen. Lesningen av Den Hellige Skrift er det vesentligste. Avsett tid for dette hver dag. Les gjerne systematisk, f.eks ved å lese igjennom en bibelbok ad gangen. Eller praktiser Jesusmeditasjon. Denne metoden utviklet av Edin Løvås følger jeg selv, og finner den svært givende. Det er en veldig enkel metode. Man leser en Jesustekst, lever seg inn i fortellingen ved å bruke nøkkelordene: Se, be og tilbe. Trenger du råd for hvordan dette kan gjøres, finnes det en veiledning i mine to bøker om bønn, men du kan også gjerne skrive til meg.

2. Hovedsaken med den åndelige lesningen er ikke mengden. Det handler mer om å lese tekster som kan brukes til meditasjon, og som man gjerne kan repitere slik at innholdet begynner å bli en del av en. Om jeg kunne anbefale deg en slik bok ville det være: "Jesus. Enkle betraktninger om frelseren." Den er skrevet av fader Lev Gillet, men på boken står det bare: En munk fra Østkirken. Dette er en perle av en bok, som hjelper deg til å se evangelieberetningene i nytt lys. Jeg har selv brukt den i mange år. Les kun ett av disse små stykkene og bli i historien. Lev deg inn i den. Av andre bøker som kan brukes til åndelig lesning kan jeg anbefale:

Broder Laurentius: : Å venne seg til å leve nær Gud.

Thomas à Kempis: Kristi etterfølgelse

En russisk pilegrims beretning

Ta også en titt på bøker av Henri Nouwen, Jean Vanier, Peter Halldorf, Emil Gustafson, Dallas Willard, Edin Løvås, Wilfrid Stinissen. Mye av det disse har skrevet finnes på norsk. Leser du engelsk finnes det veldig mye mer. Jeg kan for eksempel anbefale: Margaret Silf, Joyce Huggett, Matthew the Poor. Og på svensk ikke minst min favoritter: Arkimandrit Sofrony.

3. Åndelig lesning handler ikke bare om bøker. Det handler også om å lese skaperverket! En tur ut i det fri vil gjøre ditt åndelige liv godt! Bare se hvordan Jesus ferdes i fjellet og i åpen mark. Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij har sagt:

"Elsk hele Guds skaperverk, i sin helhet og hvert eneste sandkorn i den. Elsk hvert blad, hver stråle av Guds lys. Elsk dyrene, elsk plantene, elsk alt. Om du elsker alt, vil du oppdage det guddommelige mysteriet i tingene. Og når du oppdager det, vil du forstå det bedre for hver dag." (Fra Brødrene Karamasov)

Takk for Bibelen

Jeg sitter med Bibelen i mine hender og kjenner meg litt overveldet. Tenk dette er Guds Ord. Ikke en hvilken som hest bok, men Guds eget ord. Uforanderlig. Evig. Båret frem av profeter, apostler, salmister, konger, av Kristus. I dag kjenner jeg at jeg bare må få takke for Ordet. Salmisten som skrev Salme 119 - salmen om Guds ord - sier det slik:

"Å, hvor jeg elsker Din lov! Hele dagen grunner jeg på den." (Salme 119,97)

Og jeg blir så overveldet av denne tanken: Over alt på denne jord sitter det i dag mennesker med Bibelen sin i hendene, blar og leser. Det er konger og presidenter, vitenskapsmenn og forskere, studenter, en rørlegger, en bussjåfør, en vaskehjelp. De sitter i sine palasser eller i sine stråhytter, de leser i en lommeutgave mens de venter på bussen, eller de har en flott skinnutgave. Det er det samme Ordet vi leser, gransker, mediterer over. Og blir velsignet av.

I dag vil jeg takke for Bibelen. For det store under at Guds ord er blitt bevart og tatt vare på, til tross for forfølgelser og martyrdød, ja til tross for alle djevelens forsøk på å ødelegge Bibelen.

Måtte Guds ord aldri bli noen selvfølge, men måtte det blir selvfølgelig at vi leser og studerer det hver eneste dag.

Det siste ord er sagt

Det er et ordtak som heter: "Siste ord er ikke sagt." Forsåvidt et positivt ord med tanke på å skape håp i en for oss håpløs situasjon. Men. Siste ord er sagt, og det ordet tilhører Herren Jesus. "Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden." (Åp 1,8) Dette endelige Ord finnes i Guds ord, som ikke inneholder Guds ord, men er Guds ord. Derfor må vi bøye oss for Ordets autoritet. Det er viktig å tenke på dette når vi ber. Når vi ber Gud om noe, må det være i tråd med det Guds ord sier. Guds vilje er nedfelt i Bibelen. Finner vi ikke belegg for det vi ber om i Guds ord, er ikke det vi ber om etter Guds vilje. Vi kan for eksempel ikke be Gud velsigne noe Han sier i sitt ord er synd. Vi trenger å bruke mye tid på å lese og studere Guds ord, for å få rede på hva som er Guds vilje. Jeg kjenner jeg blir trist når jeg møter kristne som sier at de ikke har tid til å lese så mye i Bibelen. Men de har tid til å se TV, lytte på radio, drive med internett eller lese skjønnlitteratur. Når jeg samtidig møter kristne søsken fra land hvor det pågår forfølgelse, så møter jeg mennesker med slitte Bibler. De er lest mer eller mindre i filler. De snakker da også om Bibelen med dyp kjærlighet, og noe annet som karakteriserer disse menneskene er dette: De bøyer seg for Guds ords sannhet. Og det "endeligste" av alle ord er dette: Det er fullbrakt!

Hva var det nye Luther kom med? Del 2

Enkelte vil hevde at det nye Luther kom med var hans tyske Bibeloversettelse. Det er vel ingen tvil om at den oversettelsen var banebrytende. Ikke bare for det tyske språk, selv om ingen tidligere hadde kunnet skrive tysk som ham. Mange av de oversettelser som kom etterpå, har vært påvirket av Luthers bibelspråk. Oversettelsen av Det nye testamente ble gjort mens Luther oppholdt seg på Wartburg våren 1522. Melanchton som var den gresk-kyndige hjalp ham med å bearbeide det første utkastet, men oversettelsen er Luthers egen. På to og en halv måned klarte han å gjengi det greske nytestamentet i et tysk som ennå overvelder forskerne, og som i tillegg var forståelig for den vanlige tysker dengang. Det gamle testamente tok noe lengere tid. Det forelå ferdig trykket i 1534. Nå var ikke Luther den første til å oversette Bibelen til tysk. Men de oversettelsene som fantes var språklig sett ikke særlig vellykkede. Luthers Bibel derimot ble trykket i stadig flere og i stadig større opplag.


Luther oppfattet seg selv først og fremst som Guds ords tjener. Når han ble spurt om hvorfor han angrep paven og ikke kunne bevare freden, svarte han på sin karakteristiske måte:


"Som doktor i teologien har jeg lovet å tolke Skriften og forkynne sannheten for alle."


For Luther var det bare èn bok som gjaldt: Bibelen. Han var i sterk tvil om han skulle gå med på å trykke en samlet utgave av hans skrifter.


"For Guds skyld", sier han, "la ikke mine bøker hindre noen fra å studere Skriften selv."


Luther veileder den som vil studere Bibelen slik:


1. For det første skal du vite at Den Hellige Skrift er en bok som gjør alle andre bøkers visdom til dårskap. Derfor skal du tvile på dine følelser og din fornuft, for med dem når du ikke langt. Be om Den Hellige Ånds lys over Skriften.


2. For det andre skal du meditere. Du skal ikke bare i hjertet, men også utvortes gjenta og vende og dreie den muntlige tale og det skrevne ord i boken, lese det om og om igjen, idet du flittig retter din oppmerksomhet mot den og tenker over hva Den Hellige Ånd mener med dette. Å meditere vil si å studere Bibelen!


3. For det tredje er bibelstudiet tentatio, anfektelse. Den er prøvesteinen, som ikke bare lærer deg å vite og forstå, men også å erfare hvor rett, hvor sant, hvor søtt, hvor kjært, hvor mektig, hvor trøsterikt Guds ord er, visdom over visdom.


(fortsettes)

Lectio Divina - å lese med Gud

Som bloggens faste lesere vet holder jeg på med å skrive en serie artikler om de klassiske åndelige disipliner. Denne artikkelen om Lectio Divina hører med til denne serien, men jeg har valgt å legge den ut som en selvstendig artikkel slik at det skal bli lettere for de som søker på ordet "Lectio Divina" å finne den. Vi har allerede i en tidligere artikkel om de klassiske åndelige disiplinene eller øvelsene gitt en definisjon på hva Lectio Divina er:


Lectio Divina er den oppmerksomme og konsentrerte lesningen av Guds ord.


Dette er ikke noe nytt, det har heller ikke noe å gjøre med New Age eller buddhisme eller Østens religioner. Lectio Divina er så bibelsk som det kan bli! En god definisjon finnes også i Jos 1,8: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram."


Men det er Benedikt av Nursia, født i 480 og død i 543, som ansees å være det 'moderne' opphavet! Derfor snakker vi også om den benediktinske metoden, eller den benediktinske måten å lese Guds ord på. En stor del av Benedikts klosterregel handler om å avsette tid til den hellige lesningen.


Går vi dypere inn i hvordan Benedikt tenkte, så ser vi at Lectio Divina for Benedikt handler om å motta en åpenbaring av Guds kjærlighet. Og stedet - par excellence - er selvsagt Den Hellige Skrift, Bibelen. I Bibelen åpenbarer Gud seg på den næreste måte.


Åpningsordet i Benedikts regel er: lytt. Lytt, fortsetter han, oppmerksomt og med kjærlighet, med ditt 'hjertes øre' - dette vakre lille uttrykket som antyder at vi ikke bare skal lytte med hjerne og intellekt, men med hele oss selv, våre følelser og forestillingsevne.


"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." (Åp 1,7)


Esther De Waal, som har skrevet en bok om Benedikts regel, sier det slik:


"Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn."


Lectio Divina er å oppleve det Åp 3,20 forteller om: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg."


Skal vi oppleve dette må vi ta oss tid. Da må vi avsette tid daglig for å lese Guds ord, sakte og oppmerksomt, drøvtygge det. Det betyr at vi kanskje ikke leser så store stykker ad gangen, men leser det vi leser konsentrert og under bønn. Etter hvert blir Guds ord en del av oss, fordi ordet tar plass i vårt tankeliv. Apostelen Paulus oppfordrer oss til nettopp dette når han skriver: "La Kristi ord BO rikelig blant dere ...." (Kol 3,16) Ikke bare komme på besøk av og til, når vi ser oss i stand til å sette oss ned noen minutter, og kanskje mens vi er trett og uoppmerksomme, men BO hos oss. Vi må slå djupe røtter i ordets muld. Det er først når vi gjør det at vi blir "tre tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,3) De tidligste benediktinske munkene lærte seg store deler av Skriften utenat. Det er slett ingen dum ide!

Jeg elsker min Bibel

I går ble jeg sittende å tenke på hvor heldig jeg er som har en Bibel. Jeg kjente en så dyp, dyp takknemlighet for å eie Guds eget ord, og ha muligheten til å lese det, grunne på det og memorere det. Denne kjærligheten til Guds ord, til Bibelen deler jeg sikkert med mange av bloggens lesere. Det kunne ha vært interessant å høre fra dere om hva Bibelen betyr for deg. Skriv gjerne en kommentar, eller send en epost! Mens jeg tenkte disse tankene, kom jeg også til å huske på noe jeg hadde lest som en amerikansk baptistpastor har skrevet:


"Vi ber ikke om unnskyldning for sterk forkynnelse, sunn lære og hengivenhet til Herren Jesus Kristus og Hans ord."


Ordene tilhører Clarence Sexton (bildet), pastor for Temple Baptist Church, en uavhengig baptistmenighet i Knoxville i Tennessee, USA. Jeg liker utsagnet godt. Vi har ingen grunn for å gjemme oss og beklage at vi finnes, og at vi har funnet Frelseren! Pastor Clarence Sexton hører med blant de som tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative og guddommelig inspirerte ord. På det punktet er vi også helt enige. I noen artikler har jeg skrevet om viktigheten av å studere og grunne på Guds ord.


I denne artikkelen vil jeg si noe om hvor viktig det er å holde fast ved at Bibelen er Guds ord. I 2.Tim 3,16-17 kan vi lese: "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (Norsk Bibel 88/07)
Dette verset forteller meg at Gud er Bibelens forfatter, og den eneste kilden i hele verden jeg kan stole på når det gjelder å fortelle meg hvem Gud er og hvordan Gud er. Bibelen er Guds egen åpenbaring av seg selv og er samtidig Guds eget ord til menneskene. Bibelen er boken som forteller oss hvor vi kommer fra og hvorfor vi er her på jorda. I Bibelen, forteller ikke Gud oss alt Han vet, Han forteller oss det Han ønsker at vi skal vite. Bibelen er den eneste boken som forteller meg om hvor jeg skal når jeg forlater dette jordelivet, enten det er himmelen som venter, eller en evig fortapelse borte fra Gud. Hvor det blir avhenger av om jeg har omvendt meg fra mine synder, tatt i mot Jesus som min frelser, og har fått mitt navn skrevet i Livets bok.


Når Gud innåndet sitt ord, valgte Han over 40 forskjellige menneskelige instrumenter til å føre i pennen Hans ord over en periode på mer enn 1.500 år. Om dette ordet kan vi lese hos profeten Jesaja:


"Hør, det er en som sier: Rop! Og, en annen svarer: Hva skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomsten på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid." (Jes 40,6-8)


Og i Salme 119,89: "Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen."


Bibelen har aldri forandret seg, og vil heller aldri forandre seg. Den er Guds ord gyldig for alle tider.


Her er noen flere bibelord om Bibelen:


"Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden - sju ganger renset. Du, Herre, vil bevare dem. Du vil vokte dem for denne slekt for evig." (Salme 12,7-8)


"For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav, eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen." (Matt 5,18)


"Og dette forkynner vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord." (1.Kor 2,13)


"Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror." (1.Tess 2,13)


"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr 4,12)


"For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir." (1.Pet 1,23)


Charles Haddon Spurgeon, en annen baptistpastor, som jeg siterte i går, har sagt: "Du vokser aldri fra Bibelen, den Boken vider seg ut og dens bunn blir stadig dypere med årene."

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 4

Jeg hadde ikke vært kristen så veldig lenge før jeg dro på skolelagsleir til Gvarv i Telemark. Det skjedde tre viktige ting der, som skulle få stor betydning for mitt kristenliv. Det ene var at jeg leste Michael Greens bok: "Jesus lever", som er et glimrende trosforsvar for oppstandelsen. Det andre var at jeg traff to stykker som begge het Anders. Den ene var prest i Den norske kirke, og den andre var den gangen legestudent. Begge skulle komme til å være meg til hjelp for min nyfunne tro. Legestudenten talte over ordene til døperen Johannes, fra Joh 3,20: "Han skal vokse, jeg skal avta." Jeg husker denne bibeltimen fremdeles. I dag er denne Anders en av min aller beste venner, og medarbeider i vårt arbeide. Det tredje som skjedde var at jeg for første gang ble introdusert for det man i Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag kalte "Den stille stund". Selvsagt var ikke noe det Lagsbevegelsen hadde funnet på, men det var i denne forbindelse jeg for første gang hørte uttrykket. Jeg kan fremdeles huske hvor spennende og givende det var å finne seg et skjermet sted hvor man var alene med en åpen Bibel. Den stille stunden har fulgt meg i alle år senere, og det er dette vi nå forsøker å videreformidle gjennom våre seminartilbud. Det som enkelte forsøker å skandalisere gjennom å forvrenge hva som er innholdet i våre kurs.

Jeg har nettopp avsluttet en lengre styreperiode i den tverrkirkelige Bibelleseringen. Motto for Bibelleseringen i Norge er: Vi vil åpne veier til et møte med Gud. Det synes jeg er et veldig flott motto. For det er jo det bibelmeditasjonen handler om! Ønsker du mer info om det viktige arbeidet som Bibelleseringen gjør kan du sjekke denne linken: http://www.bibelleseringen.no/

Vi leser om patriarken Isak i 1.Mos 24,63: "Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund." (Norsk Bibel 88/07) Det trenger vi alle. For Isak var kveldsstunda den beste, for andre er det tidlig om morgenen, før man leser avisen og før man går på jobb. Det viktigste er ikke når vi tar oss tid - for det er det vi må, vi får ikke tid, men at vi hver dag avsetter tid for å lese Bibelen.

En som har mye å lære oss om dette er den lutherske presten og martyren Dietrich Bonhoeffer. Han lærer oss om det han kaller meditatio Scripturarum. På godt norsk er det meditasjon over Skriften. Mens bibelstudiet handler om en tolkning av teksten, konsentrerer bibelmeditasjonen seg om at tekstene skal trenge seg inn i mennesket og bli dets personlige eiendom. Ordet blir et levende ord adressert til deg.

Dietrich Bonhoeffer skriver: "På samme måte som du ikke analyserer ordene til en du elsker, men tar imot dem som de blir sagt deg, skal du også ta imot Skriftens ord og grunne på det i ditt hjerte, som Maria gjorde. Det er alt. Det er meditasjon." (Fra boken: Way to Freedom)

På det teologiske seminaret som Dietrich Bonhoeffer grunnla i Finkenwalde i Tyskland, var det praksis at alle hver dag hadde en halvtime stille bibelmeditasjon. Godeste Bonhoeffer anbefaler å bruke en hel uke på en enkelt tekst!

Det er forskjellige måter å gjøre dette på. En god venn av meg leser minst 10 kapitler i Bibelen hver dag, og stortrives med det. Andre leser mindre stykker, kanskje bare noen vers, som man gjør når man praktiserer Jesusmeditasjonen. Følg din rytme! Men les Bibelen! Jeg har også hatt god hjelp av Navigatørenes bibelmemoreringskurs, hvor man lærer sentrale bibelsteder utenat. I dag følger jeg ulike metoder, men synes kanskje Jesusmeditasjonen, og det som kalles Lectio Divina fungerer best for meg. Jeg har også med meg en liten notisbok og skriver ned de tankene jeg får underveis. Jeg skal komme tilbake med en nærmere presentasjon av Lectio Divina senere i denne serien. Det blir vel neste artikkel vil jeg tro.

Blant anabaptistene var bibelstudiet og bibelmeditasjonen særdeles viktig. Det var gjennom å lese Bibelen selv, at de kom frem til sin overbevisning i en rekke spørsmål som den gang som nå var livsviktig i deres etterfølgelse av Jesus.

Trenger du hjelp til å komme i gang? Da anbefaler jeg deg at du tar kontakt med Bibelleseringen og spør etter de hjelpemidlene de har laget, som er tilpasset ulike aldersgrupper.