onsdag, april 01, 2015

Skal vi ydmyke oss - eller ikke?

En munk som ankom Athos funderte på følgende problemstilling i det han nærmet seg klosteret han skulle tilhøre:

'Skal jeg ydmyke meg selv og adlyde kun min veileder, eller fedrene såvel som de andre novisene?'

For noen av oss er dette kanskje en underlig problemstilling, fordi vi ikke er vant til tanken om å underordne oss noen. Vi lever jo i en svært individualistisk tid, hvor vi liker å bestemme selv over alt hva vi gjør. En slik tanke er derimot fremmed for nytestamentlig kristen tro.

'Vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og et oppriktig hjerte. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere som helhjertet gjør Guds vilje. Gjør tjeneste med et villig sinn; det er Herren og ikke mennesker dere tjener'. (Ef 6,5-7)

En dag fikk denne munken tale med fader Paisios, som sa:

'Mitt sinn forteller meg at selv dyrene er bedre enn meg, så, jeg ydmyker meg og lyder dem. Veldig tidlig denne morgenen, mens jeg var sliten av å be gjennom hele natten og helt utslitt på grunn av min sykdom, la jeg meg ned for å hvile. Etter en stund hørte jeg en katt mjaue utenfor vinduet mitt, som om den skulle ha behov for hjelp. Jeg ønsket virkelig å hvile, men jeg ydmyket meg selv og gjorde imot min egen vilje. Jeg adlød katten og gav gjensvar på kattens mjauing og gikk for å åpne døren. Det hadde begynt å regne, og hvis jeg ikke hadde sluppet henne inn hadde hun blitt våt. Hva tenker du selv? Skulle jeg adlyde dyrene eller ikke. Jeg synes så'.

tirsdag, mars 31, 2015

Økende interesse for nymonastisk kommunitetsliv i Sverige og Norge

I Sverige samles nå stadig flere i kommuniteter. Det begynner å røre seg her i Norge også.

Et forpliktende liv levd sammen i hverdagene, hvor måltidsfellesskap, tidebønner, og praktisk nestekjærlighet er rammen rundt det hele, tiltrekker seg stadig flere. Interessen for såkalte 'nymonastiske' kommuniteter er økende i USA såvel som i Europa.

I avisen 'Sändaren' sto det nylig et leserbrev hvor en rekke kristne svensker gir uttrykk for sin lengsel etter slikt levd liv og etterlyser andre som går med samme tanker. De forteller at de siste åtte årene har det vært samlinger i Sverige for mennesker som er interessert i kommunitetsliv. Nylig var det en slik samling i Oslo.

Skulle du som leser dette gå med slike tanker, så er jeg veldig interessert i å komme i kontakt med deg. Du kan gjerne skrive til meg: bjornolav58@gmail.com

Mitt håp er at vi skal klare å bygge en slik kommunitet rundt Kristi himmelfartskapellet.

På bildet sees Rutba-kommuniteten ledet av Jonathan Wilson-Hartgrove, en baptistpastor som er en av de fremste talsmennene for denne bevegelsen.

Her er leserbrevet fra Sändaren:

Vid månadsskiftet februari—mars sedan åtta år tillbaka möts människor från olika delar av landet, i olika skiften av livet men med en gemensam längtan: ett vardagssammanhang där det är enklare att vara kristen.
Träffen är en bön om att Gud ska bana inre och yttre vägar för dessa sammanhang att bli till. Det är en möjlighet att nätverka och knyta nya kontakter och för mer rutinerade kommuniteter att utbyta erfarenheter med varandra. Under sammankomsterna slås vi av hur unikt och naturligt ekumenisk vår mötesplats är. Från skilda samfund och med olika församlingstillhörigheter sluter vi upp för att under några dagar dela tankar om liv i Kristi efterföljd i vår vardag.
Kommunitetsliv är inget nytt, redan i Apostlagärningarna ser vi hur den tidiga kyrkan levde tillsammans dagligen, delade jämlikt på sina ägodelar och använde sina hem för bön och nattvard. På 200-talet gick män och kvinnor ut i öknen för att fasta, söka Gud och leva enkelt. Till Sverige kom klostren på 1100-talet. Under tiden den lutherska reformation pågick under 1500-talet, tvingade statsmakten alla kloster att lägga ned verksamheten och en lucka uppstod i svensk kyrklighet som inte riktigt kunde fyllas förrän på 1900-talet och framåt, när traditionella kloster tillsammans med fristående kristna kollektiv och kommuniteter växte fram.
Kloster, kommuniteter och andra närboendegemenskaper har i tusenden år varit frizoner i världen, växtplatser för det inre livet, träningsarenor för den gemenskapsutopi vi hoppas på och det ”ljus på berget” som Jesus talar om i Bergspredikan.
Vi upplever att det finns nyfikenhet och glädje inför den kristna närboenderörelsen, men också oförståelse och skepsis. Vi vill redan nu bekräfta något viktigt: vi behöver kyrkan! Men vår tro och kyrkans erfarenhet är att kyrkan också behöver kommuniteten — den förtätade gemenskapen av kyrkans liv där vi kan tränas i lärjungaskap.
Kommunitetsrörelserna har alltid levt i en spänning med den existerande kyrkan. En del gemenskaper verkar som en naturlig del av en vanlig församling och kompletterar denna, men det finns också kommuniteter som står utanför existerande kyrko- och församlingsgemenskaper. Oavsett vet vi att det är svårt, i princip omöjligt, att vara kristen ensam och att vi behöver bäras av en gemensam tro, bekännelse och livsstil där de kristna dygderna kan utvecklas och slipas.
Utan gemenskap med kyrkan riskerar dessa grupper att utvecklas till elitiska och slutna sekter och på sikt kvävas. Den större kyrkans gemenskap måste nödvändigtvis präglas av inklusivitet och mångfald medan den mindre gemenskapen är en helgande odlingsplats för de som under reglerade former vill överlåta sig till en vardaglig rytm tillsammans. Genom att dela liv med varandra hoppas vi (genom Guds nåd och kraft) växa fram till den efterlängtade skönhet som spårades i Jesus liv på jorden — och att vi som kommuniteter får bidra med något av detta som en gåva och resurs för den större kyrkan.
Ta gärna kontakt med oss. Vi längtar efter goda relationer, gårdar på landet, gemenskap i stan, modersförsamlingar, mentorer, förbön och stöd. Vi längtar efter fler systrar och bröder att dela livet med.

 Johan Andin, Matilda Andin, Therése Arvidsson, Maja Ekström, Maja Floberg, Micael Grenholm, Henric Götefelt, Tobias Elof Hadin, Göran Hember, Alice Hägg, Karin Jalkenäs, Dag König, Katarina Lamos, Frida Lenander, Rasmus Lenander, Kristoffer Lignell, Elin Lundell, Jolanta Lundgren, Tobias Olsson, Sunniva Rettinger, Arvid Skagerlid, Annika Spalde

Sørgende etter halshuggingene i Libya angrepet av islamister hjemme i Egypt

Sørgende etterlatte etter de grusomme henrettelsene av de 20 koptiske kristne i Libya, får ikke sørge i fred. Som kjent var det 21 som ble halshugget av IS, men den ene av dem var en mann fra Chad, som ble en kristen rett før han ble drept sammen med de andre. Jeg har skrevet om denne mannen fra Chad tidligere her på bloggen.

I det de skulle markere den 40 dagen siden henrettelsen i Libya, ble landsbyen til 13 av de som ble martyrer, igjen sentrum for voldelige angrep mot kristne.

Minst seks bilder fra omkringliggende landsbyer med mer enn 20 bevæpnede menn i det mørket senket seg over landsbyen Al-Our. 5000 mennesker bor i denne landsbyen. De 20 mennene slo seg i lag med omlag 100 andre fra Al-Our og banet seg vei til Jomfru Maria-kirken, som er den eneste kirken for landsbyens 2.500 kristne.

De åpnet ild mot kirken og kastet steiner på den. Flere vinduer ble ødelagt, og en parkert bil ble satt i brann. Muslimske naboer til kirken sto oppe på takene sine og kastet stein på kirken. Dette skjedde 28. mars, og flere øyenvitner har gitt opplysningene videre til organisasjonen International Christian Concern.

Fader Makar Issa, som er prest for Jomfru Marias kirke, kontaktet egyptisk politi og ba om beskyttelse. Politiet ankom stedet veldig sent, og gjorde ingen ting for å forhindre angrepet på kirkebygget. Minst seks koptiske kristen skal ha blitt såret i forbindelse med angrepene.

Foto: Sørgende inne i Jomfru Marias kirke i Al-Our. (Reuters)

mandag, mars 30, 2015

Å bli en rotfestet menighet - et brev fra Brasil, del 2

Her er andre delen av brevet fra Brasil. Første delen ble publisert lørdag 28. mars. Det er Claudo Oliver (bildet), kommunitetens pastor som forteller:

Ganske raskt erkjente vi at ordet 'Casa' var tullball. Faktisk var det kun noen få av oss som levde i dette området. Vi bestemte oss for å flytte enda en gang. Til et sted hvor vi kunne leve ut troen, ikke bare på søndager, men hele uken; ikke bare i kirken, men i våre hjem og i våre nabolag, og la mennesker se hvem vi er i våre familier og det vi holder på med. Så vi flyttet enda en gang, denne gangen til Mossungue, et middelklasseområde hvor vi startet Quinta da Videira (Vingården).

Den urbane gården vi startet her, i en liten bakgård på mindre enn tre hundre kvadrat meter, har ført oss lenger enn noen plan kunne ha gjort. Kristne og sekulære organisasjoner, universiteter, TV-selskaper, og forskningsinstitutter har alle kommet for å se vår enkle hage og vårt daglige liv. Det virker som nøkkelen til en slik påvirkning (selv om vår gruppe troende ble mindre) vokste klarere underveis: vi lanserte ikke en tjeneste eller et prosjekt for å tjene mennesker. I stedet var vi bare være der, sammen med folk, og svarte på hver utfordring som best vi kunne, vi prøvde å være ærlig, enkle og oppriktige samtidig som vi var bibelske, vitenskapelige og teknisk seriøse om alle våre beslutninger og handlinger.

Vi startet bare med et sønnepsfrø, likevel begynte vi å se at fjellene beveget seg. Hver måned behandlet vi fire tonn søppel fra nabolaget vårt, vi produserte fire tonn mat i året, delte felles måltider, fikk studenter fra universiteter og høyskoler, skrev vitenskapelige artikler om jordbruk, og drev frem geiter, høner og kaniner.

Vi kalte oss selv 'urbane bønder', ikke fordi det hørtes trendy ut, men fordi dette var den beste måten vi fant å kunne beskrive vår lojalitet til Skaperverkets Gud. Vi hadde ingen lojalitet til den falske gud som heter 'markedet' og mellommannen 'penger'. Gjennom hagearbeid og kompostering, skapte vi en ny relasjon mellom dyr og planter: vi bekreftet en annen form for liv, hvor skapelsens rytme og balanse kan uttrykke den friheten Skaperen har lovet oss.

(fortsettes)

Det sammenrullede tørkleet og Jesu gjenkomst

Nå foregriper jeg begivenhetenes rekkefølge i påskedramaet, men jeg ble klar over noe her om dagen jeg ikke har hatt kjennskap til. Og det velsignet meg så mye, at jeg ikke kunne la dette vente til 1.påskedag.

Apostelen Johannes forteller en detalj fra Jesu grav. I Joh 20,6-7 kan vi lese:

'Simon Peter kom så etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv'.

En viktig detalj i den store sammenhengen. Dette forteller meg med hvilken majestetisk ro Jesus forlot gravnattens mørke!

Men det er mer her enn hva jeg har visst.

Skal vi forstå betydningen av det sammenrullede tørkleet må vi forstå noe av hvordan den hebraiske tradisjonen var på Jesu tid. Et sammenrullet tørkle handler om forholdet mellom Mesteren og tjeneren, og hver eneste jødiske gutt og jente ville vite dette.

Når tjeneren gjorde ferdig middagsbordet for sin herre, sørget han for at det var akkurat slik han ville ha det. Bordet ble dekket, og så ville tjeneren vente. Han våget ikke å røre noe som helst, før hans herre var helt ferdig. Når herren var ferdig med å spise, ville han reise seg fra bordet, tørke fingrene, munnen og renske skjegget, og så ville han ta tørkleet og krølle det sammen og kaste det fra seg på bordet.

Tjeneren ville da vite at han nå kunne ta av bordet. For i de dagene betydde et krøllete tørkle: 'Jeg er ferdig'.

Men om husets herre skulle reise seg fra bordet, brette tørkleet sammen, og legge det ved siden av tallerkenen, så ville tjeneren aldri finne på å røre bordet. For et sammenrullet tørkle betydde: 'Jeg kommer tilbake!'

Og det er nettopp den beskjeden Jesus legger igjen i graven! 'Jeg kommer tilbake!'

Dette er vårt salige håp: Jesu gjenkomst!

søndag, mars 29, 2015

SE, din konge kommer!

'Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel - på trelldyrets fole'. (Matt 21,5)

Dette ordet rammer inn årets påske, for meg: Se, din konge kommer!

Jerusalem står på hodet denne dagen. Det er feststemte mennesker over alt. De som tar del i festivitasen er mennesker som lever under en okkupasjons harde kår: Fattigdom, undertrykkelse, begrensninger i så mangt og mye. Men de har fått håp: Profeten fra Nasaret. En underlig skikkelse. Hans ord er annerledes. Han lærer med myndighet, helt annerledes enn deres skriftlærde. Ordene Hans skjærer igjennom hykleriet, de forvandler mennesker, setter dem fri. Ryktene har gått - og noen har også vært øyenvitner - til usedvanlige helbredelser: Lamme har fått førligheten tilbake, blinde har fått se, døve har igjen kunnet høre. Kanskje er han befrieren som skal komme. Som skal velte Romerrikets åk fra deres skuldre.

Denne profeten er annerledes enn de som har dukket opp den senere tiden. Endelig ser man antydningene til den messianske tidsalder.

Det er derfor ikke så merkelig at hele Jerusalem er på beina. De brekker av fra trærne, de legger kappene sine på veien. Det kjennes helt naturlig å hylle denne mannen.

Men likevel så annerledes enn de romerske triumftogene.

Mannen kommer ridende på et esel. Ikke en hest brukt i strid. Dermed er han ikke høyt der oppe på sin hest, men tilgjengelig for de som står langs ruta. Jeg tror mange av de som ropte begeistret denne dagen, likevel undret seg over ydmykheten denne mannen viste dem.

De velsignet ham:

'Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!'

Tilbake til innledningen:

'Se, din konge kommer til deg'.

Hvordan ser vi Ham?

Denne påsken har jeg valgt den vakre Kristus-hymnen fra Fil 2,5-11 som min påsketekst. Jeg vil bruke påskedagene til å meditere over dens grensesprengende innhold. Kanskje vil dele noe av det jeg fordjuper meg i med bloggens lesere.

Innledningen på denne hymnen passer i grunnen godt til Palmesøndag:

'han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt deg for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeneres skikkelse på seg ....' (v.6-7)

Slik ser jeg Ham som kommer ridende på en eselfole.

Det ene brød, del 1

For første gang på norsk kan du nå lese hva Andreas Ehrenpreis (1589-1662) skrev om Herrens måltid, om Brødsbrytelsen, i min oversettelse. Andreas Ehrenpreis ble en av de mest markante lederne innen 1600-tallets døperbevegelse, den delen av den som gikk under navnet Hutterianerne.

Etter at Hutterianerne - som praktiserer eiendomsfellesskap - ble fordrevet fra Moravia, sank medlemstallet disse anabaptistene kraftig. Den gamle misjonsiveren hadde sluknet, og livet i Slovakia under Tredve års krigen og de tyrkiske angrepene var så tøffe at den gamle disiplinen begynte å løses opp. I dette kritiske øyeblikket fremsto i deres midte en leder av virkelig format - Andreas Ehrenpreis. Han ble valgt til Ordets tjener (pastor) i 1621, og ble den faktiske lederen for Hutterianerne i 1630 og ledende eldste 1639. Denne usedvanlige mannen oppnådde like mye som Jakob Hutter, som denne grenen av Døperbevegelsen har sitt navn fra eller Peter Rideman hundre år etter.

Andreas Ehrenpreis ble født i Württemberg, og var av prosesjon møller. Med ham kom en sterk åndelig fornyelse blant Hutterianerne:

'I den første menighetens tid var Herrens måltid noe forenende og som en del i det ene brød og i den ene kropp. Såkornet må død for brødets enhets skyld. Bare ved å dø var det i stand til å slå rot og vokse ute på markene og bli stående i stormen. Bare på denne måten kunne det bære frukt.

På samme måte må hver av oss oppgi seg selv, og må dø fra seg selv, hvis man ønsker å følge Kristus på Hans vei. Så må det innhøstede kornet knuses og males hvis det skal bli til brød. Vår egen vilje må det samme for fellesskapets skyld. Den må bli brutt hvis vi skal tilhøre Måltidets fellesskap og tjene fellesskapet.

Som om det ikke var nok, må kornene føres sammen slik at det blir ett brød. Ikke noe korn kan bli bevart som det var eller beholde det som det hadde. Ikke noe korn kan forbli isolert. Hvert korn har gitt seg selv og hele sin styrke inn i brødet.

(fortsettes)

lørdag, mars 28, 2015

Mor

Moren, Margrit Zimmerman, var døende av kreft. Likevel viste hun barna sine og mange andre at Jesus er veien. Her er hennes datters gripende beretning:

Først av alt, hun var min mor. En fantastisk kokke, hun kunne alt - melboller, kaffekaker, bagels, pai, og kylling, og hun benyttet enhver anledning til å gi videre knepene hun hadde lært seg til søsteren min og meg. En av de siste tingene hun gjorde var å skrelle epler som skulle brukes til hennes berømte eplekake, og selv om hun måtte gjøre det sittende, og ikke kunne spise mer enn en munnfull, strålte hun over det hele når kaken var ferdig. Hun kunne være døds-seriøs om vi var ulydige eller hadde manglende respekt for noe, men hun elsket å ha det moro. Hun mistet ikke en anledning til å kle seg fint eller for å danse. Et av mine favorittminner som barn er når hun lullet oss i seng med 'lys-sangen' hvor hun snurret seg rundt med et levende lys i hendene, etter rytmen fra vuggesangen.

Etter at hun fikk kreftdiagnosen for to år siden, gjorde hun sitt aller beste for å være mor, til tross for voksende smerter, kvalme og slitenhet. Men hun var ikke lei av å haike inn til Ashokan, Mohonk eller ta Wallkill Rail Trail. De siste ti dagene av hennes liv sto hun fremdeles opp klokka fem om morgenen, stelte i stand frokost og så oss av gårde til skolen, uansett hvor svak og sliten hun følte seg. Helt til det siste, var hun mer opptatt av de rundt seg enn seg selv, og sørget for at gjester som kom fikk noe å drikke, eller en stol å sitte på, selv om hun knapt nok klarte å åpne øynene.

Ved siden av det å være en fantastisk mor, var hun virkelig en ekspert på en pleier: varm, omsorgsfull, samvittighetsfull og stillferdig. Favorittoppdraget hennes var å dra omsorg for mødre og barn, men like mye elsket hun arbeidet i en barnehage.

Men viktigst av alt: hun var en livslang etterfølger av Jesus. Når hun følte at noe var galt, nølte hun ikke med å si hva hun mente - spesielt til søsknene sine, nevøene og de mange kusinene. Hvis det handlet om lojalitet til Jesus eller noe annet hun følte sterkt for, trakk hun seg ikke unna, men hun var også raskt til å le, tilgi og trøste. Hele tiden pekte hun på Jesus for oss barna, og minnet oss om at hvis vi gjorde Ham til vår beste venn, så ville alt tjene oss til gode. Full av latter og kjærlighet, gjorde hun et varig inntrykk på alle som møtte henne. Ingen kunne arbeide sammen med henne og være nedtrykt eller stille særlig lenge, hennes smittende latter, hennes strålende smil og hennes positive holdning smeltet selv et steinhjerte.

Hennes tro var barnlig og enkel, og handlet alltid om handling, ikke ord. Hennes Bibel, som hun hadde fått i gave av sin bestefar, J. Heinrich Arnold i 1980, var velbrukt og flittig understreket. Bare ni dager før hun døde, fortalte hun min far, at hun var overveldet av en følelse av 'perfekt, perfekt fred' - og at hun håpet at vi følte det samme.

Moren min ble diagnostisert med kreft i en alder av 43 sommeren 2013. Når tiden kom og hun ble sengeliggende, hadde hun allerede holdt ut måneder med smerte og oppkast, men jeg hørte henne aldri klage eller dra oppmerksomheten mot seg selv. Selv ikke etter en måned ved Albany Medical Center, mistet hun ikke sin optimistiske holdning. Og når hun endelig stanset med stålebehandling etter å ha prøvd fire forskjellige regimer, sto hun ansikt til ansikt med døden modig og stillferdig. Mer enn en hang sa hun til far at hun ikke var redd, og at vi måtte stå på!

Hvordan kunne hun møte døden med slik fred og glede? Jeg er sikker på at svaret er å finne i hennes enkle tillit til Gud, hennes rene samvittighet og hennes visshet i at hun hadde kjempet kampen og vunnet.

Torsdag 12. mars klokka 06.50 ble mamma kalt hjem til Jesus. Alle hennes fem barn og pappa var der ved hennes side, og selv om kampen hun kjempet var forferdelig, visste vi at Gud var der sammen med oss, fordi hun utstrålte en slik fred. Hun etterlater seg et kolossalt tomrom i vår familie, men hennes liv og hennes død berører nå mennesker over hele jorden. På en eller annen måte bruker Gud lidelsen hennes til å peke på Jesu lidelse og vinne mennesker for Hans rike.

Jeg vil aldri glemme hvor vakker hun så ut når vi våket over henne etter at hun var død. Hun lå der i sin blå kjole, med roser rundt seg og en blomsterbukett i hendene. Hun var virkelig en 'klok jomfru' som var gjort rede for bryllupsfesten, og som gikk til sin Skaper med glede (Matt 25, 1-13). Hennes liv, lidelse og død vil ryste, utfordre og inspirere meg for resten av mitt liv.

Jennifer Zimmerman/Bruderhof

Å bli en rotfestet menighet - et brev fra Brasil, del 1

Casa de Videira (Husets vin), er et kollektiv av familier bosatt i Curitiba, Brasil (bildet), dedikert til det 'å følge i Kristi fotspor'.

Arbeidet de gjør med økologisk gårdsbruk, søppelhåndtering og rettferdig handel er inspirert av Jesus, de første kristne og veiledere så forskjellige som Thomas Aquinas, William Booth, Leo Tolstoj, Eberhard Arnold og Vandana Shiva. Selv om gruppen gladelig tar imot folk fra ulike sammenhenger, blir de viktige avgjørelsene tatt av de som har overgitt sine liv til Kristus, og på Skriftens grunn. De mottar økonomisk støtte gjennom gaver, men har gjort seg avhengige av bønn mens de arbeider med å underholde seg selv gjennom å selge brød og ulike varer såvel som såpe laget av resirkulert vegetabilsk olje.

Claudio Oliver, som er kommunitetens pastor, forteller:

Vår trosvandring har sine røtter i Skriften, kulturen og jordbruket. En av vår kommunitets viktigste verdier er 'å omfavne eventualitetene' - å ønske velkommen hver anledning Gud sender oss, akkurat slik Jesus lærte oss i lignelsen om Den barmhjertige samaritan, som hjalp den sårede mannen som han fant liggende langs Jeriko-veien. Dette er langt viktigere enn strategisk planlegging. Snarere enn å forsøke å finne ut hvor vi skal, må vi vite Hvem vi skal gå til. Hver gang vi støter på nye overraskelser, nye funn, og inspirasjon, kommer ordtaket til tankene: "Et tegn på Guds gjerning er når vi blir ledet dit vi ikke hadde tenkt å gå."

I mange år var menigheten vår fokusert på det å betjene de såkalte fattige. Vi arbeidet med hjemløse, ungdomsgrupper, og med utvikling av lokalsamfunnet. Vi så gode resultater, men vi kom også til å innse at det å drive menighet og det å drive sosialt arbeide ble to separate ting, noe som resulterte i en slags åndelig schizofreni. Vi levde ikke med dem vi ønsket å tjene. Faktisk var vi en gjeng med velmenende, middelklasse mennesker som krysset bygrensen for å gjøre noe vi alle trodde var bra.

Etter dypere refleksjon over Skriften, følte vi kallet til å flytte vår menighet fra sin opprinnelige plassering i Bom Retiro-området i Curitiba, til Villa Fanny, et svært dårlig nabolag - ikke bare hjelpe dem, men også for å gjøre noe med våre eget delte sinn og handlinger. Fortsatt var vi en institusjonell kirke, men vi vedtok mottoet: "Vi har ikke en sosial tjeneste lenger;  menigheten er det sosiale arbeidet for verden. I Villa Fanny fant vi nytt arbeid: vi beplantet, underviste i klassisk musikk, tilbød kunst klasser, dannet flerspråklige kor, satte miljøspørsmål på dagsorden, startet såpeproduksjon, kompostering, og til slutt forvandlet vi en parkeringsplass til en hage med mer enn tre hundre arter - et sted som myldrer av liv og lyden av barn.

(fortsettes)

fredag, mars 27, 2015

Det blir søndagsåpne butikker - helligdagsfreden tapte mot pengemakten

Til tross for stor folkelig motstand, til tross for at ingen vil ha det - verken ansatte, handlende eller de som eier butikkene - den blå-blå regjeringen får viljen sin igjennom og det blir søndagsåpne butikker.

Det hele er et knefall for markedskreftene og sekulariseringen av samfunnet. Kristne som har stemt fram denne regjeringen sitter igjen med svarteper. De blå-blå har ikke hørt på noen av de kirkelige lederne, selv om de så gjerne ville ha de kristnes stemmer.

Det er Venstre som nå sørger for at butikkene blir åpne på søndager. Venstre har nemlig fremmet et eget forslag, som H/FrP baker inn i sitt eget. Nå vil det være opp til butikkene selv om de vil ha åpent. Forslaget skal ut til høring. Men saken er nok tapt for lengst.

Dermed har Høyre/FrP sammen med Venstre klart å skape et samfunn hvor det meste handler om å få brukt mest mulig penger. Her har familieverdiene nok en gang tapt mot kapitalismen. For ikke å snakke om helligdagsfreden. Om litt er alle dager prikk like.

Bildet viser statsrådene Monica Mæland, Thorhild Widwey og Robert Eriksson. (Foto: Regjeringen.no)

Når Norge og statsminister Solberg feiger ut

Norge liker gjerne å bli fremstilt som aller best i verdensklassen når det gjelder kampen for menneskerettigheter.

Men av og til svikter det når det virkelig gjelder. I spørsmålet om folkemordet på armenerne fører dette til at man feiger fullstendig ut. Årsak: Norges forhold til Tyrkia. Som kjent fikk vi store problemer med Kina, og vi tåler ikke nok en nedtur i omdømmet blant verdens maktelite. Den blå-blå regjeringen fremstår ynkelig når vi ikke sender stats- og utenriksministeren til 100 års markeringen for denne særdeles alvorlige og tragiske hendelsen i historien.

Og enda alvorligere blir dette når vi kjenner til hva som virkelig hendte. Statsminister Solberg kjenner meg godt til de faktiske hendelsene:

Frem til 1919 levde det cirka to millioner armenere i det ottomanske riket. Disse to millioner armenere ble på slutten av 1.verdenskrig og frem til 1922 desimert til ca 400.000. Hvor ble det av 1,5 millioner armenere?

Og ikke bare menneskene. Hvor ble det av tusenvis av vakre kirker, klostre, kirkegårder og kulturminnesmerker? Vi er i dag vitne til at terrorgruppa IS raserer eldgamle kirker og klostre. Vi reagerer med avsky. Da spør jeg: skjedde ikke det samme med armenerne?

Jo, det er nettopp det som er sannheten. De aller, aller fleste historikere i verden er tydelige på at dette var 1900-tallets første folkemord. Og denne tragiske hendelsen i verdenshistorien skal ikke Norge være med på å markere? Hvilket hån mot de døde, og kampen for frihet, selvstendighet.

Statsminister Solberg og den blå-blå regjeringen er i ferd med å påføre Norge en stygg skrape i lakken, så stor og djup, at vi er i ferd med å miste vår troverdighet når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Faktisk har ikke Norge anerkjent det som skjedde med armenerne som et folkemord!

Ja, du leste helt riktig. Vi er et av de få land i verden som ikke har gjort det.

Men dette kan vi gjøre noe med. Norge kan omvende seg fra denne skammen, og sørge for å sende en stor delegasjon til Jerevan i Armenia i april når markeringen skal finne sted.

Skjer ikke det, har Norge ingen troverdighet lenger når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Viktig bønneemne - økonomisk støtte trengs så greske barn kan komme seg på kristen sommerleir

Den kristne organisasjonen 'Advancing the Ministries of the Gospel' (AMG International), kjenner på et spesielt kall for å hjelpe barna i Hellas. De er spesielt skadelidende på grunn av den særdeles vanskelige greske økonomien.

En måte å nå barna på er å arrangere sommerleire. De er en mulighet for at barn kan få være barn igjen.

Tasos Ioannidis, grunnleggeren av AMG International, sier til Mission Network News at alle grekere er berørt av den økonomiske krisen, barna er ikke noe unntak. Mange familier opplever en stor grad av fortvilelse. Mange familier har i realiteten mistet absolutt alt. Ioannidis mener at den økonomiske krisen har knust mange av barnas drømmer for framtiden.

De evangeliske menighetene i Hellas merker også ringvirkningene av den økonomiske krisa. Siden 2009 har de mistet 40-50 av inntektene sine. Flesteparten av de greske familiene har ingen mulighet til å sende barna sine på sommerleire. Skal de få mulighet til å gjøre det må andre tre støttene til.

Kan du være med å be om at midler forløses til dette, og at Gud kaller mennesker til å gi slik at greske barn kan komme seg på en av sommerleirene i år?

torsdag, mars 26, 2015

Måtte avlyse gudstjenesten i kveld

For første gang siden Kristi himmelfartskapellet ble tatt i bruk i september 2012 har vi sett oss nødt til å melde messefall. Årsak: ufremkommelig vei inn til kapellet, og såpeglatte veier.

Det kjentes tungt ut å måtte ringe rundt for å si fra til de som vanligvis møtes her, men når det er sagt, er det veldig fint å tenke på at vi har klart å feire gudstjeneste her hver eneste torsdag kl.18.00.

Bønnekapellet vårt ble vigslet for gudstjenestebruk torsdag 30. september 2012. Da hadde vi allerede feiret gudstjenester siden første uken av denne måneden, og slik har det altså pågått frem til den våte snøen som har lavet ned i hele dag satte en effektiv stopper.

Men vi gir oss ikke så lett. Når vi nå går inn i den hellige uken. inviterer vi til gudstjenester:

Skjærtorsdag kl.18.00
1. påskedag kl.08.00

Bildet er tatt inne i kapellet. Vi samles rundt det store korset.

Nattens dugg og en døråpning inn til Hans nærvær, del 3

Her er tredje og siste del av Steve Porters artikkel. Del to ble publisert 19. mars, og del en den 16.mars:

Ordet 'manifesterte' betyr å gjøre noe synlig for en eller flere av våre fem sanser. Innenfor det hellige området finnes det rom hvor vi kan trå inn i Hans manifesterte nærvær.      

Fordi Herren gjentatte ganger er blitt såret av de som tar lett på Hans nærvær, er Han tilbakeholdende med åpnet å gjøre seg kjent for dem. Derfor nærmer Han seg forsiktig de som søker (ser gjennom vinduet) for å finne ut om de virkelig ønsker Ham eller om det bare er tomme ord. (Igjen, Høysangen, henspiller på nettopp dette).

Forholder vi oss bare til at Gud er allestedsnærværende, som omfatter bare en følelse av Hans guddommelige nærvær, og stanser vi der uten å gå videre? At Gud er allestedsnærværende er bare en døråpning som leder oss inn Hans manifesterte tilstedeværelse der vi møter Ham som person og har et personlig besøk av en personlig Kristus.

'Lukk opp for meg, min søster,
min elskede, min due,
min fullkomne.
Mitt hode er dekket av dugg,
hårlokkene av nattens dråper'.
(Høy 5,2b)

Hans hode kan bli vått av nattens dugg når vi ikke står opp og lar Ham slippe unna nattens vind og inn i vårt hus. Dette er et vakkert profetisk bilde av vår himmelske Brudgom som kommer til oss for intimitet. Han annonserer at Han kommer, med sitt nærvær. Han banker på døren vår om natten, og lengter etter å være sammen med oss. Hodet hans er gjennomvætet av fuktigheten i kjølige natteluften. Hvorfor er Hans hår vått? Kanskje er ikke vårt hus det eneste Han har banket på denne natten? Han banker på hver dør, og lengter etter nærhet og fellesskap, men blir i stedet møtt av avvisning og unnskyldninger. I det Han tørker tårene vekk, forflytter Han seg til neste hus, og håper der på å bli hørt, mens Han samler mer og mer av nattens dugg i sitt hår.

Han lengter etter å stige inn i vårt hjem; Han ønsker å finne et stille sted for å hvile. Han lengter etter noen som kan våke sammen med Ham om natten. Er du den personen? Kan Han regne med at du stiller opp hver gang Han kaller? Det er enkelt å møte Ham iløpet av dagen, men bare Hans spesielt utvalgte tjenere møter Ham om natten. Det offer man må betale er svært lite sammenlignet med det å få del i Hans selskap. Hvor mye verdsetter vi våre møter med Ham? Vil vi heller ha stevnemøte med Ham enn puste? Når vi setter Ham høyere enn våre kosteligste skatter så vil vi kunne få nyte Hans nærvær.

En bønn:

Jeg ser Du står utenfor og ser inn gjennom vinduet. Jeg vil ikke la Deg bli stående der. Jeg innbyr Deg til å komme for å sitte tett ved siden av meg. Åpenbar Deg selv for meg, for jeg er ikke tilfreds med bare å høre historier om Ditt nærvær. Jeg ønsker å oppdage Deg selv! Herre, jeg ønsker å holde Deg med selskap gjennom natten, mens andre sover i sengen sin. Jeg ønsker å sitte oppe sammen med Deg, og bare elske Deg. Jeg omfavner Deg, jeg elsker Deg og jeg ønsker å ha en hellig sammenkomst med Deg. Jeg ønsker å være en konstant følgesvenn til min Gud. Herre, jeg nekter å la hodet Ditt være dekket av dugg fra natten. Jeg vil møte deg på vårt hemmelige sted. Jeg vil svare deg når Du kaller. Når du annonsere Ditt nærvær jeg vil åpne døren til mitt hjerte. Kom inn, kjære Herre, og kommunisere med meg.

Kristen vietnamesisk menneskerettighetsforkjemper banket opp

Den vietnamesiske menneskerettighetsforkjemperen og advokaten, Nguyen Van Dai (bildet), ble angrepet utenfor sitt eget hjem av ukjente gjerningsmenn 5. og 6. mars. Han tilkalte politiet, men de gjorde ingen ting for å hjelpe ham. Nguyen Van Dai lever i frykt for nye angrep, og er ikke i stand til å forlate sitt hjem både på grunn av disse kjeltringene og på grunn av sikkerhetspolitiet.

Nguyen Van Dai, som er kristen, sitter nemlig i husarrest for sitt engasjement for menneskerettighetene.

Det var 5. mars Dai ble angrepet utenfor sitt hjem. Dagen etter kom angriperne tilbake og vandaliserte huset hans. Til tross for at Dai kontaktet politiet fikk han ingen som helst hjelp derfra. Angrepet mot Dai kommer på slutten av perioden han har sittet i husarrest. I mai 2007 ble han funnet skyldig i å krenket den sosialistiske republikken Vietnam, ved å gi videre informasjon om forholdene i landet. Han ble dømt til fem års fengsel, løslatt i 2011, men så satt i husarrest for fire år.

Nguyen Van Dai har vært en uredd talsmann for kristne som er blitt krenket og forfulgt for sin tro. La oss huske ham i våre forbønner.

Bulgarske baptister ber om forbønn

Denne uken er det bønnefokus på Bulgaria. Det er Den europeiske baptistføderasjonen som ber om forbønn for Bulgarias baptistmenigheter.

Det finnes 130 av dem med 5.150 døpte medlemmer. 35 pastorer er i fulltids tjeneste. Det er et stort behov, både for flere pastorer og forkynnere, og det mangler mange diakoner. Dette er et stort bønneemne. Det er også et stort behov for søndagsskolelærere, ungdomsledere og lovsangsledere. Oppgavene er mange.

Bulgarske baptister har også mye arbeid blant de mange flyktningene som befinner seg i landet. De ber om forbønn, både for flyktningene, og for de som arbeider med å nå dem med evangeliet og med praktisk hjelp. Myndighetene i landet gjør ikke nok for flyktningene, og blant befolkningen forøvrig er det mange fordommer. Be spesielt om at de kristne flyktningene finner vei til kirke.

Den bulgarske baptistunionen ber også om forbønn for å starte opp igjen det teologiske seminaret for opplæring av pastorer og ledere. Det foreligger planer om å re-starte dette senere i år. Det vil få navnet: Baptistenes Bibelinstitutt Bulgaria.

De ønsker også forbønn for arbeidet med å fullføre baptistkirken i Sofia, slik at den kan åpnes som planlagt i september i år. Rådet i Den europeiske baptistføderasjonen skal møtes i Sofia i slutten av september.