torsdag, april 27, 2017

Baptister i Kasakhstan bøtelagt for å feire Jesu oppstandelse

Politiet i Kasakhstan stormet to baptistmenigheter 1.påskedag og bøtela minst fire baptister for å ha deltatt i gudstjenester i henholdsvis Temirtau (bildet), en by i de sentrale områdene av landet og i den sørlige byen Taraz.

Det er Forum 18 som melder dette.

Baptistunionen i Kasakhstan snakker nå om en ny bølge av forfølgelser mot landets kristne. Nylig bøtela en domstol i Almaty, landets hovedstad, en protestantisk menighet i byen og forbød enhver form for møtevirksomhet i tre måneder. Samtidig ble en utenlandsk statsborger forvist fra landet.

Dmitry Yantzen, har i et intervju med Radio Free Europe, som representerer Baptistunionen i Kasakhstan, fortalt at politi og domstoler i landet har bøtelagt minst 20 personer så langt i 2017. Alle har det til felles at de er kristne og har deltatt på møter i ulike baptistmenigheter. Bøtene er høye: 226.900 Tenge, hvilket tilsvarer 6.200 norske kroner. 6.200 kroner utgjør tre månedslønner.  Så høye bøtesatser rammer særlig pensjonister. 70 årige Ivan Yantsen er en av dem.

70 åringen ville feire 1. påskedag i baptistmenigheten i Temirtau. Når politiet dukket opp og forstyrret gudstjenesten, og krevde at Ivan Yantzen skulle bli med dem til politistasjonen i Starogorodskoi distriktet, nektet Ivan og de andre. Politiet var høflige til å begynne med, men så ble de svært ufine. Ivan Yantzen gav seg ikke, og politiet gav opp forsøket. To dager senere fikk Ivan Yantzen presentert en bot fra politiet, men han nekter også å betale denne. Yantzen mener at det er et brudd på elementære menneskerettigheter at han ikke får feire gudstjeneste i menigheten han tilhører.

La oss huske ham og alle våre trossøsken i Kasakhstan i våre forbønner.

onsdag, april 26, 2017

En personlig og varm takk til alle som ber for meg

Det er utfordrende dager etter at jeg fikk beskjed om at jeg har fått Parkinsons sykdom. Sårbare dager. Dager som gir visse begrensninger i mobilitet. Kroppen er skjør.

Jeg vil få takke for all forbønn, alle meldinger på Facebook, telefoner og til hun som kom på døren med blomster. Dette varmer, og betyr mye mer enn dere aner. Alle meldinger er lest og jeg takker Gud for hver og en av dere. Takk til alle dere som fortsetter å be. Jeg trenger deres forbønn så sårt. Det er den som holder meg oppe. Be også for May Sissel og familien min. Det er tøffe dager for dem også.

Det er underlig hvordan enkelte bibelord blir levende. Her om dagen leste jeg fra Apostlenes gjerninger, fra Peters pinsepreken. Da likesom "hoppet" to setninger ut av teksten og ble Guds spesielle hilsen til meg i denne fasen av livet:

"... og selv kroppen skal slå seg til ro med håp..." (Apg 2,26) 

og:

"... du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (v.28)

Gud kan gjøre forunderlige ting midt i vår trengsel og våre prøvelser. Jeg ber om å få bevare Guds fred midt oppe i det hele, og gleden i Herren. Jeg tar med meg disse to versene som Guds løfter til meg i min svakhet.

Jeg er lei meg for at jeg måtte melde avbud til Vikna baptistmenighet. May Sissel og jeg skulle ha vært der 22.-23. april med seminaret om hva som skjer med vårt åndelige liv etter fylte 50 år. Det ble i lengste laget, og dagen før vi skulle reise skjedde det noe med bilen vår som gjorde at den ikke ville starte.                                                                                                                                                    

Nå ser jeg frem til å tale i Den frie evangeliske forsamling i Møllergaten 40 i Oslo. Det skjer førstkommende søndag kl.11.00.

Og neste helg. 6.-7. mai er May Sissel og jeg i Bamble i Telemark etter invitasjon fra Bamble frikirke og pinsemenigheten Livets Vann. Her skal jeg ha seminaret: Å vandre med hvilepuls.

Og så, i forbindelse med sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen 18-23. juli, har jeg den store gleden av å lede samlinger med Tidebønn. Også i år er May Sissel og jeg ansvarlig for bønnearbeidet som Baptistenes landsmøte og sommerstevne i Stavern.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Gud for fortsatt å kunne stå i tjenesten, og til alle de menighetene og kirkesamfunnene som fortsatt vi bruke meg til seminarholder, taler og forbeder. Om kroppen er svak, så er ånden sterk!

Men før alt dette, skal jeg til MR tirsdag 2.mai. Jeg gruer meg litt for den dagen. Jeg liker ikke å ligge inni det røret, og med Tinnitus så blir den høye lyden fra maskinen så smertefull, selv med øreklokker. Be gjerne for meg da. Det er ikke så godt å ligge stille heller med skjelvinger i kroppen.

Ronald Fangens sterke dikt: Pasjon, som jeg har delt så mange ganger her på bloggen, og i taler jeg har hatt i ulike menigheter, betyr mer for meg nå enn noen sinne. Han skrev det mens han satt i nazistenes fengsel og opplevde sin Getsemane-time. Jeg kjenner meg igjen i så mye av det Ronald Fangen setter ord på. Jeg deler det med deg på nytt:

Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. - Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg.
(Skrevet desember 1940)

Dette er virkelig modige mennesker!

Dette bildet forteller meg noe om mot og håp! Faktisk mye om mot og mye om håp. Det er tatt for bare noen få dager siden, ikke så langt fra Deir Mar Musa klosteret i Syria.

De to mennene omtrent midt på bildet er den pavelige utsendingen til Syria, kardinal Mario Zenari og den pavelige utsendingen til Serbia, kardinal Ornaldo Antonie. De andre mennene og den ene kvinnen er medlemmer av kommuniteten som bor i Deir Mar Musa klosteret.

Sannelig, det krever mye mot å reise inn i Syria i dag. Det er slett ikke ufarlig. Mange prester, munker og nonner er blitt kidnappet og noen drept. Så når du frivillig reiser inn viser du stort mot. Men hvilken enorm oppmuntring det er for de som befinner seg i Syria, og spesielt for den lille kommuniteten i Deir Mar Musa.

Deir Mar Musa - eller Hl.Moses abyssineren klosteret - er et kloster tilhørende den syrisk-katolske kirke. Klosteret ligger nær byen Nabk, om lag 80 kilometer nord for Damaskus. Klosteret ligger oppe i fjellene, og hovedkirken har dyrebare fresker tilbake til 1000-1100 tallet. Klosteret er de senere årene restaurert av fader Paolo, som er kidnappet av IS. Det er usikkert om han er i live.

Kristi himmelfartskapellet har et spesielt forhold til Deir Mar Musa klosteret. På en av veggene i kapellet vårt henger det et trekors vi har fått i gave fra kommuniteten i Deir Mar Musa. Det minner oss hver gang vi feirer gudstjeneste der om å be for våre forfulgte venner. I krisetider som den tid vi lever i nå trenger vi mer enn noensinne å sette mot i hverandre. Da kan et besøk bety alt.

tirsdag, april 25, 2017

Til minne om Markus

Sammen med hele den verdensvide kirke feirer vi i dag minnet om evangelisten Markus.

Johannes Markus, som er hans fulle navn, vokste opp i Jerusalem, i en inderlig bønnens atmosfære og hellig gudsfrykt. I følge Apostlenes gjerninger var det i hans mors hus, Marias hus, at de første kristne kom sammen for å be. En tidlig kristen tradisjon mener også å vite at det var i dette huset Jesus feiret sitt siste måltid med disiplene, og dermed innstiftet Brødsbrytelsen, og at det var her disiplene var samlet når Ånden falt på pinsedagen.

Vi vet også at det var omlag år 44 at den unge Johannes Markus slår følge med apostlene Paulus og Barnabas, på reisen fra Jerusalem til Antiokia. Markus og Barnabas var forøvrig fettere. Ikke så lang tid etter at de var kommet til menigheten i Antiokia, la Paulus og Barnabas ut på sin aller første misjonsreise.

Men så skjer det noe. Under et opphold i Pamfylia forlater Markus de to og drar tilbake til Jerusalem. Årsakene kan være mange. Dette skaper gnisninger mellom Paulus og Barnabas, og de to skiller lag etter mange års nært vennskap og samarbeide. Senere, vet vi, forsones Paulus og Markus, og Markus blir en trofast støttespiller for apostelen under dennes siste fangenskap i Rom.

Men det er som disippelen til apostelen Peter vi først og fremst kjenner Johannes Markus. De to hadde et så nært forhold, at når Peter skriver sitt første brev, som av mange ansees å være en dåpskatekese, omtaler Peter ham som"min sønn". Johannes Markus har fungert som apostelens sekretær og tolk, og det er faktisk på oppdrag fra den kristne forsamlingen i Rom at Markus skriver ned Peters fortelling om Jesus, om alt hva Jesus hadde sagt og gjort. Med det skapes en helt ny litterær genre som kalles evangelier.

Går vi til kirkehistorien Eusebios (300-tallet) etterlot seg vil vi finne at Markus på slutten av livet legger ut på en reise til Aleksandria i Egypt hvor han grunnlegger en menighet. Det er her han også ender sitt liv som martyr.

I den koptiske liturgien kalles Markus for "vitnet om den enbårne Sønns lidelse". Det passer i grunnen svært godt. Flere bibelforskere mener at Markus omtaler seg selv i det evangelium som bærer hans navn, som den unge mannen som flykter bort da soldatene kom for å arrestere Jesus. Markus bygger opp evangeliet sitt rundt de ulike geografiske stedene Jesus til enhver tid befant seg på, med Hans død og oppstandelse som sentrum.

Er dette Guds time for Nord-Korea?

Er dette Guds time for Nord-Korea? I det naturlige er det få ting som tyder på det. Den despotiske statslederen, Kim Jong-un, truer Australia med atomvåpen, og det siste jeg har lest er at han truer med å senke et amerikansk hangarskip.

Men hvordan ser situasjonen ut fra Guds synsvinkel?

La oss se litt nærmere på en annen side av den særdeles spente situasjonen i det østlige Asia.

I år er det ganske nøyaktig 110 år siden Gud rystet det som nå er hovedstaden i Nord-Korea, Pyongyang med en gjennomgripende vekkelse. I januar 1907, etter måneder med utholdende bønn, brøt en vekkelse løs som førte til at 50.000 mennesker til tro i løpet av et eneste år. Dette var starten på en vekkelse som varte frem til 1910, og er kalt Den store vekkelsen i Pyongyang. Vår egen Marie Monsen ble sterkt berørt av denne vekkelsen, og hun sier selv at den var en indirekte årsak til at en vekkelse brøt ut på hennes misjonsfelt noen år etterpå. Da hadde Gud lovet Marie Monsen at det verk Han gjorde i Pyongyang, ville Han også gjøre i Kina.

Det har vært mye bønn for Nord-Korea. Ikke minst har sør-koreanerne bedt og fastet i mange år, og de gjør det fortsatt, sammen med kristne fra mange steder i verden. Skulle ikke Gud høre disse bønner? Jeg tror det. Dette har vært og er ydmyke bønner, ofte bedt av mennesker på sine knær, om at Gud skal gjøre det igjen - ryste Pyongyang med en gjennomgripende vekkelse.

Nøden er stor i dette landet, både materielt - mange sulter - og åndelig. Det er bokstavelig talt et mørkt land. Når man ser satelittbilder så lyser hele Sør-Korea opp av kunstig lys, mens Nord-Korea er helt mørklagt. Despoten som styrer landet blir mer og mer desperat. La oss nå sette inn en siste, stor bønneoffensiv, og be om at Gud gjester dette mørket med evangeliets underfulle lys.

Blir du med?

La oss be om å få se tingene fra Guds synsvinkel! Hvilke planer har Han for Nord-Korea? For Sør-Korea? Jeg tror det ser ganske annerledes ut fra Guds synsvinkel enn fra vår. Jeg vil være med på det spennende Gud gjør, derfor ber jeg og derfor søker jeg Hans råd.

mandag, april 24, 2017

I dag sto Israel stille

Israel sto stille i dag. Stillheten skulle markere de forferdelige grusomhetene nazistene forårsaket, og gi anledning til å minnes de seks millioner jøder som drept under Holocaust.

Minnedagen for Holocaust-ofrene er mer aktuell enn noensinne. Jødene er fortsatt truet av en fiende som vil dem til livs og fordrive dem fra deres land.

På hebraisk heter dagen Yom ha-sikaron-la-shoa ve la-gvora, hvilket betyr "minnedagen for Holocaust og heltemotet". Vanligvis omtales den bare som Yom Ha-Shoah. I Israel er den en nasjonal helligdag. Ved ulike arrangementer senkes så det israelske flagget på halv stang. Dagen ble innstiftet som nasjonal helligdag i 1953.

Det er kanskje forvirrende for mange dette, fordi FN har bestemt at 27. januar er den internasjonale Holocaust dagen. Men Yom Ha-Shoa ble innstiftet av den legendariske israelske statsministeren, David Ben-Gurion i 1953 og da valgte man en dato som skulle være åtte dager før Yom Ha'atsmaut - Israels selvstendighetsdag.

Det lå en tanke bak denne datoen. Man ønsket å ha minnedagen i tilknytning til datoen for opprøret i Warszawa-ghettoen, for å vise at det faktisk også ble gjort motstand. Derfor kalles også dagen minnedagen for heltemotet. Men opprøret skjedde den 19. april 1943, altså den 14 Nisan, men den 14 Nisan er i den jødiske kalenderen dagen før Pesach, altså påske. Så det var ikke så enkelt å få dette til.

Det er også blitt en tradisjon denne dagen med en marsj fra konsentrasjonsleiren Auschwitz til konsentrasjonsleiren Birkenau. I år deltok 10.000 personer.

Å be om at Gud blir herliggjort - en sikker vei til bønnesvar

I de siste dagene har jeg tenkt mye på noe vi finner i den bønn Jesus ber før sin lidelse og død:

"Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre..." (Joh 17,4)

Det er to ting jeg gjerne vil dere med deg: Det ene er at vi også herliggjør Gud når vi fullfører den gjerning Han har bedt oss om å gjøre. Derfor er min bønn at jeg må få fullføre mitt løp - og da på en slik måte at det bringer ære og glede til Guds hjerte. Jeg bærer på den samme lengselen som Paulus, når han skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp..." (Fil 1,20-2011 oversettelsen)

Det skjer mye med kroppen min for tiden. Det har sammenheng med at jeg har fått Parkinsons. Min bønn er at jeg midt oppe i alt det som skjer må ære Gud også med kroppen min. At Gud må bli opphøyd og æret, og herliggjort gjennom livet mitt. Også på de dårlige og skrøpelige dagene.

For det andre, har jeg begynt å tenke på at en sikker måte å få bønnesvar på er å be om noe som herliggjør Guds navn!

Vi skulle alle være opptatt av det som herliggjør Guds navn, ærer Ham. Vi ber for å bringe Gud ære. Det burde være vår lidenskap. Ikke for å få noe, men for å ære Gud. Vi bør søke Giveren, ikke gavene. Søker vi Giveren, får vi gaver.

La oss derfor spørre oss selv: Hva er det i mitt liv som bringer ære til Guds navn i dag?

- At Guds rike går frem er det viktigste!

Noe av det siste Johann Christoph Arnold (bildet), sa før han døde Påskeaften, handlet om betydningen Guds rike. I en tale Palmesøndag sa han blant annet:

"Hovedsaken er at Guds rike brer om seg, og hvis en av oss hadde muligheten til å spille en liten rolle i dette, så er det ikke fordi vi er store og mektige, men fordi Gud er full av nåde og Han gir oss muligheten til å vise kjærlighet. Gud er skaperen av alt. Alt Han ønsker seg er at vi elsker og tilber Ham, og mest av alt, takker Ham."

Torsdag i forrige uke ble hovedlederen for de anabaptistiske Bruderhof-kommunitetene gravlagt i Woodcrest kommuniteten i Rifton, NewYork. Det var her han hørte hjemme.

Jeg skrev om dødsfallet på bloggen samme dag som det fant sted. Her kommer noen kompletterende opplysninger om Johann Christoph Arnold, som ble 77 år gammel:

Hans foreldre var Johann Heinrich og Annemarie Arnold, som var medlemmer av Bruderhof, en kristen fellesskapsbevegelse, grunnlagt av hans bestefar Eberhard Arnold. På grunn av nazistenes forfølgelse, flyktet hans foreldre sammen med mange andre medlemmer av kommuniteten til England, hvor Johann Christoph ble født under det som er blitt kalt "Slaget om Storbritannia", 14. november 1940. Men i Storbritannia vokste det etter hvert frem anti-tyske holdninger, og i 1942 ble alle medlemmene av Bruderhof tvunget til å emigrere til Paraguay i Sør-Amerika. Her fikk han stabil, trygg og lykkelig barndom, selv om de voksne strevet med å bygge et hjem i det barske klimaet. Jungelen brakte med seg sykdommer og pest.

I 1954 flyttet Johann Christoph sammen med familien sin til Woodcrest kommuniteten i Rifton i New York. Dette skulle bli hans hjem for resten av hans liv. Han gikk på Kingston High School, hvor han lærte engelsk, drev med langrenn, og plukket opp en livslang kjærlighet for Shakespeare. Han tok sin eksamen ved Orange County Community College i 1960 med en grad i handelsfag og begynte å arbeide i Community Playthings, som lager leker i tre som er blitt veldig populære, og i Plough Publishing House, som er forlaget til Bruderhof. 22. mai 1966 giftet han seg med sitt livs kjærlighet, Verena Meier. De skulle etter hvert få åtte barn.

Han ble ordinert til pastor i 1972, og i 1983 som eldste innen Bruderhof, og fra 2001 som ledende eldste helt frem til sin død. Under hans lederskap og med Guds velsignelse har Bruderhof-kommunitetene opplevd stor vekst både i Amerika og Europa, og i tillegg fått en avlegger i Australia og små bofellesskap i urbane strøk.

Johann Christoph Arnold skrev 12 bøker som er blitt oversatt til 20 språk. Han skrev innsiktfullt og lidenskapelig om ekteskapet, familieliv og barneoppdragelse, tilgivelse, om døden, om fredsarbeid og troen. Arnold var svært opptatt av freds- og forsoningsarbeid. Hans store inspirasjonskilde var Jesus, og et møte med Dr. Martin Luther King i 1965.

Johann Christoph Arnold etterlater seg sin kone etter 51 års ekteskap, syv av deres åtte barn, 44 barnebarn og fire oldebarn. Deres datter, Margritt, i 2015 45 år gammel av kreft.

Jeg lyser fred over det Johann Christoph Arnolds gode minne.

To åndelige forbilder, del 2

Fordi Gud ble menneske i Jesus Kristus, er menneskelighet det viktigste aspektet ved ordenslivet til Jesu små søstre. Fordi Gud er blitt menneske i Jesus Kristus, kan det heller ikke i det åndelige liv finnes noe kosteligere enn det å være menneske.

Lille søster Magdeleine (bildet) skriver:

"Viktigere enn ditt liv som ordenssøster er ditt liv som menneske og kristen. Lev det i den fylde og skjønnhet som ligger i disse ordene. Kristus, vår Gud, er sant menneske: vær ikke redd for å være menneske, helt og fullt. Jo dypere din menneskelighet går, jo mer fullkomment kan du overgi den til Gud."

Hennes biograf, Angelika Daiker, skriver at lille søster Magdeleine vegrer seg for å skille Gud og menneske, og oppfatte det menneskelige som hindring for Gud. Gud vil bli synlig i menneskenes menneskelighet.

Jeg tenker på dette når jeg leser de første sidene i Bibelen. Om mennesket som er skapt i Guds bilde:

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem." (1.Mos 1,27).

Det betyr jo at Gud både har mannlige og kvinnelige egenskaper. Begge er jo skapt i Guds bilde. Begge bærer noe av Gud med seg. Guds bilde finnes i alle mennesker, uansett hudfarge, uansett nasjonalitet, om de tror på Gud eller ikke. ALLE mennesker.

"Jeg priser deg," skriver kong David, og legger til: "fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben ble ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet." (Salme 139,14-16)

Lille søster Magdeleine skriver:

"Du kommer til å vekke forargelse fordi du spiser sammen med mennesker som er utelukket fra det gode selskap, fordi du dukker ned i folkedypet, fordi du omgås kvinner med tvilsomt rykte, fordi du lar små barn legge beslag på deg."

Skal vi følge Jesus må vi utenfor komfortsonen vår! Sant disippelliv koster.

(fortsettes)

søndag, april 23, 2017

To åndelige forbilder, del 1

Jeg har slått følge med lille søster Magdeleine (bildet) (1898-1989). Til tross for stor kroppslig svakhet la hun ut på strabasiøse reiser verden over for å dele evangeliet og leve ut evangeliet med andre. Jeg har heller ingen stor kroppslig styrke, men livet mitt er Hans.

Lille søster Magdeleine er grepet av Guds lidenskap for menneskene. Det er også hennes pasjon. "Så høyt har Gud ELSKET verden at han ga sin Sønn, den enbårne ..." (Joh 3,16)

Gud er blitt menneske, Han er inkarnert, og dette inkarnasjonens mysterium utlegger lille søster Magdeleine i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte luv i Nasaret, Hans liv på veiene og hos menneskene, Hans lidelsesvei. Hun ser alle aspekter av Hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.

Det skriver hennes biograf, Angelika Daiker.

Det store forbildet, foruten Jesus, for lille søster Magdeleine, ja, slik kalte hun seg: lille søster, var Charles de Foucauld, bedre kjent som broder Charles av Jesus. Han har i mange år også vært mitt forbilde. Broder Charles gav alt for Jesus. Han hadde heller ingen sterk helse. Tvert om.

Jesus som 'den eneste' tok nemlig all plass i hjertet til broder Charles og ble hans store lidenskap. Denne holdningen er hans livs mysterium, nøkkelen til å forstå både ham og lille søster Magdeleine. Som broder Charles bygger også lille søster Magdeleine sin spiritualitet på Jesus. Fra Ham skulle også Jesu små søstre, som er den orden lille søster Magdeleine grunnla, få sin vei, sitt oppdrag, sitt navn og sitt kjennetegn.

Lille søster Magdeleine skrev:

"Din vei: kjærligheten selv, som ble menneske i Jesus. Ditt oppdrag: gjøre plass for Jesus i ditt hjerte og dine omgivelser, slik at Han kan være Herre og Mester. Han vil selv ta hånd om dette oppdraget, du kan være utføre det i Ham og gjennom Ham. Ditt navn: Jesu lille søster uttrykker hvem du lever for, hva som er meningen med ditt liv. Ditt kjennetegn: Kristi hjerte og kors, forbundet med hverandre, er et tegn på din bestemmelse til kjærlighet og hengivelse."

Lille søster Magdeleine tar Jesus på ramme alvor. Ikke minst Hans menneskelighet:

"Jesus, Guds Sønn som ble menneske, levde i enkelhet blant menneskene, han hørte til blant dem, i kjærlighet, 'det var hans glede å være blant menneskene'. Han nølte ikke med å skjule sin guddommelige storhet og leve som et menneske. Han ga vår menneskelige tilværelse en helt ny verdighet."

Hennes biograf skriver: "Når lille søster Magdeleine snakker om Jesus som 'eneste forbilde', da ser hun Jesus konkret for seg som håndverker, som Marias og tømmermannen Josefs sønn. Hun ser ham som er født i armod og døde i dypeste fornedrelse. Hun ser ham som valgte den siste plass. Hun ser Jesus som han som forvoldte forargelse hos fariseerne og yppersteprestene. Den Gud som er blitt menneske, er utgangspunktet og mål for hennes spiritualitet. Han er Du for hennes kontemplasjon, Han er den Andre også i møtet mellom mennesker. For å lære ham å kjenne, for å bli ham lik, er det viktig å kjenne Evangeliet, stadig på nytt å meditere over det og studere det. Evangeliet er basis for forholdet til Jesus."

Selv sier lille søster Magdeleine:

"Les evangeliet og les det om igjen og om igjen. Mediter over det til dere kan det utenat... Vær minst like stolte over Evangeliet som muslimene er over Koranen... og det er ikke lite! Når dere omgås slik med Evangeliet, kommer dere til å bli enkle mennesker, dere kommer til å bli ledet på samme vei som bror Charles av Jesus, den som så tydelig er Jesu vei: For å forkynne Evangeliet er jeg rede til å gå til verdens ende og leve til dommedag ..."

(fortsettes)

Om det å lære

"I løpet av de første månedene (til L'Arche) lærte jeg en hel del. Jeg var i ferd med å oppdage den enorme mengden smerte som var skjult i hjertene til Raphael og Phillipe (bildet), og så mange av deres brødre og søstre.

Jeg følte hvordan deres hjerter hadde sønderbrutt på grunn av at de var blitt avvist, oppgitt, og på grunn av mangelen på respekt. 

På samme tid var jeg i ferd med å oppdage noe av den skjønnhet og ømhet som fantes i deres hjerter, deres kapasitet for fellesskap og ømhet. 

Jeg var i ferd med å oppdage at det å leve sammen med dem ville forandre meg."

- Jean Vanier i Essential Writings, side 32.

Raphael og Phillipe var de to første som Jean Vanier inviterte til å bo sammen med seg i det som skulle bli kommuniteten L'Arche. Årstallet var 1964. I dag finnes det drøyt 130 slike kommuniteter, som fungerer som bofellesskap for funksjonshemmede og funksjonsfriske, i 30 land.

Her er et bilde av de tre fra den første tiden:


lørdag, april 22, 2017

Sør-Afrika: 1,7 millioner kristne deltar i et og samme bønnemøte

Når disse linjene skrives lørdag ettermiddag, er en million syvhundretusen, ja, du leste helt rett, en million syvhundre tusen kristne samlet i Bloemfontein i Sør-Afrika for å be for landet sitt!

Det er lov å si et aldri så lite halleluja!

Og det er de som har registrert seg for å være med på dette gigantiske bønnemøtet.

Bønnemøtet kommer som en reaksjon på den vanskelige politiske situasjonen i Sør-Afrika. Landets kristne svarer med å vende seg til Gud i bønn.

Hva med Norge? Det er stortingsvalg til høsten. Ber vi? I Sør-Afrika gjør de det. De har like så godt leid et stort jorde, hvor det er plass til 1,7 millioner +. Vi har virkelig noe å lære her i Norge.

Helsesituasjonen til pastor Hua noe bedret

Ved flere anledninger har jeg skrevet om den sviktende helsen til den kinesiske pastoren, Yang Hua (bildet), som sitter fengslet for sin tro. Nå forteller hans kone, at hans helsesituasjon har bedret seg noe, takket være forbønn.

Pastor Yang Hua skal ha blitt feilmedisinert. Han skal ikke ha blitt behandlet for en infeksjon i beinet, bare gitt smertestillende medisin. Det førte til at infeksjonen spredte seg.

Pastor Hua, som av kinesiske myndigheter, er anklaget for ha "avslørt statshemmeligheter", får bare lov til å ha besøk av familiemedlemmer en gang i uken. Han blir utsatt for tortur i fengslet. Kinesiske myndigheter tyr til bruken av tortur for å fremtvinge innrømmelser fra fanger, om at de er skyldige i det de er anklaget for. Anklagene mot pastor Hua er fabrikkerte og absurde.

Hans kone er fremdeles svært bekymret for mannens helse. La oss fortsette å be for både pastor Hua, hans kone og menigheten han er pastor for.

En bønn

Kristus, Du gir alt. Du gir Ditt liv så vel som Din tilgivelse, som vil aldri ta slutt. Du spør oss, slik Du gjør i evangeliet: Elsker du meg? Og vi stammer fram vårt svar: Du vet at jeg elsker Deg. Kanskje ikke slik jeg skulle ønske, men jeg elsker Deg.

All kjærlighets Gud, Du tar alltid imot oss! Hvorfor skulle vi vente på at våre hjerter blir forandret for å kunne leve et liv rotfestet i Deg? Du gir oss alt vi behøver for å lindre og lege våre sår.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum forlag.

Billedtekst: Bror Rogers enkle grav i Taize.

fredag, april 21, 2017

Den Hellige Ånd, korset og misjon

"Den Hellige Ånd er verken tilstede eller aktiv i misjonsaktiviteter der Kristi kors er fraværende!"

- Ina Steyn.

Erdogan er dårlig nytt for Tyrkias kristne

En styrket president Erdogan, en endring av den tyrkiske grunnloven, dette er svært dårlige nyheter for Tyrkias kristne befolkning. President Recep Tayyip Erdogan arbeider aktivt for å begrense demokratiet i Tyrkia.

Dette vil få store følger for både jødene og de kristne i denne i utgangspunktet sekulære muslimske staten, men som under regimet til Erdogan beveger seg mer og mer over i en ekstrem tolkning av Islam.

Med de nye lovendringene har Erdogan nærmest fått ubegrenset makt. Dødsstraff er gjeninnført. Vi har de siste månedene sett massearrestasjoner av mennesker som uttrykker politiske meninger Erdogan misliker, og i kjølvannet av disse arrestasjonene er også kristne arrestert, som ikke har gitt uttrykk for politiske meninger, men som er arrestert ene og alene fordi de er kristne.

La oss be for våre kristne trossøsken i Tyrkia i tiden fremover.

IS angrep mot Hl.Katarina-klosteret i Egypt

Tirsdag ble Hl.Katarina-klosteret på Sinai-halvøya (bildet), nord for det populære feriemålet Sharm el-Sheik, angrepet av IS terrorister. Det skal være første gang IS angriper et kloster i Egypt. Terrororganisasjonen har nylig erklært at kristne er legitime angrepsmål.

En egyptisk politimann skal være drept i angrepet, og tre andre skal være skadet i angrepet, i følge statlig egyptisk fjernsyn.

Hl.Katarina-klosteret, som ble grunnlagt av keiser Justitian på midten av 500-tallet, står på verdensarvlisten til UNESCO, og er et populært turistmål. Egypt har innført unntakstilstand i forbindelse med de siste ukenes angrep på kristne.

Angrepet på Hl.Katarina-klosteret kommer bare en drøy uke før pave Frans I skal besøke Egypt.