mandag, juni 18, 2018

Ervin Kohn anmelder rapper for jødehets

I følge nettutgaven til avisen Dagen anmelder Ervin Kohn rapperen Kaleh for jødehets. Det er bra. Uttalelsene til den norsk-iranske er så graverende og forkastelige og krenkende, at samfunnet må reagere. Jeg savner at norske kristenledere kommer på banen og støtter Ervin Kohn og det jødiske samfunnet i Norge. Det har vært veldig taust i det offentlige rom.

Det var fredag at rapperen Keleh deltok på en gatefest i Oslo, i kommunal regi, og hvor kan kom med sin usmakelige jødehets fra scenen. Arrangørene reagerte sterkt og har beklaget det hele. Kaleh ville aller nådigst beklage om noen av de mange barna som var tilstede ble støtt. Men han har ennå ikke kommet med noen offisiell beklagelse, og hans "beklagelse" på Facebook, er senere fjernet. Muligens er hele Facebook-siden hans tatt ned.

Det er ikke første gang den kjente rapperen Kaleh kommer med rasistiske og antisemittiske uttalelser. Det skjedde senest for få dager siden på hans Twitter-konto. Jeg skrev om denne saken på bloggen lørdag.

Ervin Kohn er forstander for Det mosaiske trossamfunn i Norge og nestleder i Antirasistisk-senter.

En plogspiss i Guds rike fyller 80 år

I dag vil jeg hedre en virkelig hedersmann i Guds rike. Reidar Paulsen (bildet) fyller 80 år i dag. Det er nesten ikke til å tro. Reidar Paulsen står som en bauta i norsk kristenhet. En pioner, en tydelig bibeltroende, raus, med stor åndelig innsikt og kunnskap.

Joda, det har blåst litt rundt ham, i enkelte sammenhenger har han vært kontroversiell, men slik er det med alle som stikker seg litt frem i den norske kirkevirkeligheten. Men Reidar Paulsen har ikke vært stridbar, men har løftet frem sider ved Guds ord som er blitt oversett og kanskje glemt. Det gjelder ikke minst Helligåndens gjerning i våre liv og i våre menigheter. En hjertens takk, Reidar fra en som dette fikk stor betydning for. Takk for at du har gjort det på en så trygg måte.

Og takk for at du inviterte Ed Silvoso til Norge og har arbeidet så ivrig for å etablere bønnefyrtårn rundt om i Norge. Himmelen vet hvilken stor betydning de er. I det hele tatt har du brakt litt mer himmel til jord, i form av Åndens gaver gitt til Kristi kropp.

Det er spesielt fra tiden da Reidar Paulsen startet tidsskriftet Visjon at jeg kjenner han. Et magasin som gjennom reportasjer ga oss et unikt bilde av hva Gud gjør rundt om på hans vide jord. Men her var også grundig bibelundervisning, og vi er fremdeles mange som savner dette magasinet. Heldigvis, til glede for mange har Reidar Paulsen fortsatt å skrive innsiktsfulle kronikker og kommentarer publisert både i avisen Dagen og på hans nettsted: www.basileia.no Kjære Reidar, fortsett med dette!

80 år er en anseelig alder, men det var da det virkelig tok av for Moses! Jeg ber om at Herren må gi deg mange gode år i et fruktbærende arbeid for Guds rike. Jeg låner gjerne øret til deg og jeg ser fremdeles tilbake med stor glede for den dagen jeg fikk tilbringe sammen med deg i hjemmet ditt for noen år siden. Den samtalen fikk stor betydning for mitt liv. Gratulerer med dagen!

En velsignelse

Ganske ofte får jeg spørsmål om den velsignelsen jeg pleier å lyse ved slutten av en gudstjeneste eller et seminar jeg holder. Jeg har hatt lignende keltiske velsignelser i tankene, når jeg formulerte denne. Den lyder slik:

"Herre, takk at når vi går ut av kirken denne formiddagen så har du gått foran oss. Vi ber om at vi må få nåde til å sette beina våre opp i fotefarene dine. Du er alltid foran oss. Det gir stor trygghet. Du er veien.    

Takk for at du er ved min høyre side, såvel som ved min venstre side. Du er bak meg. Du kjenner meg så godt. Du kjenner alle mine skrøpeligheter, mine feil, mine mangler, min angst, min tvil, alle mine spørsmål og min synd. Likevel er du over meg med all din nåde, barmhjertighet og tilgivelse. Og du er under meg med dine evige armer. Og når jeg faller, faller jeg pladask opp i armene dine. Du løfter meg opp på fanget ditt og jeg ber om nåde til å bikke hodet mitt inn til brystet ditt, for å høre hjerteslagene dine og hvert av dem forteller det jeg innerst inne lengter etter å høre: hvor inderlig høyt du elsker meg."

Jeg synes dette bildet med det vakre lyset er en god illustrasjon til denne velsignelsen.

søndag, juni 17, 2018

Østerrike utviser 60 imamer og stenger 7 moskeer

Østerrike stenger nå syv moskeer og utviser 60 imamer. 'Parallellsamfunn, politisk islam og radikalisering har ingen plass i vårt samfunn," sier forbundskansler Sebastian Kurz (bildet).

Østerrike har en befolkning på 8,8 millioner. Av disse er rundt 600.000 muslimer, de aller fleste med tyrkisk bakgrunn. Før han ble valgt til forbundskansler var Sebastian Kurz intregreringsminister. I denne rollen bidro han i 2015 til å få igjennom en ny lov som forbyr finansiering fra utlandet for religiøse grupper og som gjorde muslimske foreninger ansvarlige for å ha et positivt syn på det østerriske samfunnet. De 60 imamene som nå må forlate Østerrike har gjort seg skyldige i å motta penger fra utlandet.

Men det er også en annen årsak til at de syv moskeene stenges, og de 60 imamene utvises. I april i år ble det avslørt gjennom bilder som ble spredt, blant annet via sosiale medier, at barn i en moske spiller i et skuespill som skal vise slaget ved Galipoli. De små barna bærer uniform, vifter med tyrkiske flagg og spiller så døde. 'Likene' ligger på rekke og rad, drapert i tyrkiske flagg. Slaget ved Galipoli handler om en aksjon under 1.verdenskrig som fant sted på den tyrkiske halvøya Galipoli fra april 1915 til januar 1916. En kombinert britisk-fransk ekspedisjon ble etablert for å gjenerobre Konstantinopel, våre dagers Istanbul. Operasjonen mislykkes og det ble store tap på begge sider.

Moskeen hvor skuespillet ble vist tilhører Forbundet for tyrkisk-islamske kulturforeninger, som har sin base i Köln og som er en del av Tyrkias religionsdepartement, Diyanet. De har beklaget at dette fant sted.

Men myndighetene i Østerrike vil ikke ha noe politisk-islam i landet. Tyrkia reagerer på sin side sterkt på at moskeene stenges og imamene utvises. De kaller det hele "anti-islamsk og rasistisk."

Sebastian Kurz tilhører det konservative partiet ÖVP som styrer sammen med det høyrepopulististiske partiet FPÖ.


Herre, gi meg mer tålmodighet

Herre, gi meg større tålmodighet med dem som klager over at det er blitt kaldere og at det regner. I mange uker nå har de hatt sol og varme, men når været skifter, klager de over at nå er sommeren over. Meterologen ser alvorlig ut og sier: "Det er fare for regn ..."

Fare for regn!

Og vi ser solsvidde åkrer som skriker etter regn. Åkrer som er døde.

Men, sommeren er visst over! Vi har fått noen dager med regn og litt lavere temperaturer. Og folk kaster seg over tastaturet og stønner. Ikke av varmen, men over at solen er blitt borte!

Herre, de står opp om morgenen. De fleste av dem kan se, de kan gå, de er ikke lamme, de kan spise, selv uten hjelp. De er ikke svimle og må holde senga. De hører, så de kan lytte til musikk, eller gode ord. Ser de rundt seg kan de se skjønnheten i ditt skaperverk. En regndråpe i ei Marikåpe! Det er jo så vakkert.

Men de ser ikke, Herre, de leter bare etter sola. Skyene skygger for den.

De ser ikke underet i skyene. I regnet. I væten, som gir oss grøden.

Herre, fri oss fra sutringen, fra klagene, og lær oss til å være takknemlige for det alminnelige livet. Alle disse selvfølgelighetene som utgjør dagene våre. De vi ikke ser, men som vi vil sørge over når de blir tatt fra oss.

Herre, jeg er visst en ganske utålmodig fyr. Du har mye å ta tak i når det gjelder meg. Jeg er sikker på at de to englene mine, som følger meg, er slitne av og til og at de ser frem til å ta seg en pust i bakken den dagen jeg er hjemme hos Deg.

Herre, dagene mine er ikke som før. Jeg kan ikke gå ut lenger uten støtte eller rullestol. Jeg er svimmel og ustø, og skjelver. Det er mange ting jeg så gjerne skulle ha gjort. I går. Men også i dag og i dagene som kommer. Gi meg tålmodighet til å se miraklene dine i de små hendelsene - og glede meg.

"Rør ikke Guds salvede!"

Noen ganger kan man tenke vel høye tanker om seg selv, og andre. Jeg tenker ganske ofte på hvor veldig annerledes våre venner fra den tidlige kirkens historie reagerte når noen ville vigsle dem til biskop. Mange av dem rømte! De ville slett ikke høre slik tale. De følte seg uverdige, og måtte i noen tilfeller tvinges til å bekle kirkelige embeter. Noen av disse igjen stakk av når anledningen bød seg, og gjemte seg, eller de trakk seg etter kort tid i embetet. Det var slett ikke falsk ydmykhet. De forstod at den som opphøyer seg selv, vil falle en dag. For dem var det viktig å stille bakerst, ta den siste plassen, være en tjener.

Ikke slik i dag.

I dag opphøyes mange til å bli noe veldig. Enten av dem selv, eller andre. De har spesielle gaver, må vite. De er annerledes enn oss andre. De er salvet, og vi får høre: Rør ikke Herrens salvede! I det ligger det en uutalt trussel om at det vil gå deg ille om du stiller spørsmål.

Så annerledes de Herrens vitner fremstår som vi leser om i Det nye testamente. Herrens apostel, Paulus, skriver:

"... for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de får når de ser og hører meg..." (2.Kor 12,6)

Til menigheten i Roma skriver han: "Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig." (Rom 12,3)

Og når Peter og Johannes står foran den lamme ved Fagerporten i Jerusalem har de ingen ting å vise fram: "Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg." (Apg 3,6)

Ved en annen anledning forsøker noen å gi heder og ære til Paulus og Barnabas, ja, folkemengden tror de er guder. De hang blomsterkranser rundt deres hoder: "Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden og ropte: Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet..." (Apg 14,14-15)

Vi merker oss hvordan de to apostlene beskriver seg selv: alminnelige mennesker!

NB! Du finner ikke et eneste eksempel i Det nye testamente på at apostlene eller profetene eller lærerne eller evangelistene, eller for den saks skyld menighetenes tilsynsmenn opphøyde seg selv. Når Paulus snakker om de syner og åpenbaringer han er blitt gitt, så omtaler han seg selv som et menneske han kjenner. I samme sammenheng sier han: "Et MENNESKE i Kristus." Det er hans identitet. Derfor blir det underlig når vi i dag opphøyer noen tjenestegaver til nesten å være guddommelige.

Når Bibelen misbrukes

Sjeldent har vi sett et mer graverende misbruk av Bibelen, som når den amerikanske justisministeren bruker Romerbrevet for å forsvare at amerikanske myndigheter tar barna fra ulovlige innvandrere og plasserer dem i egne leire.

Jeff Sessions (bildet) uttalte følgende på et møte i Fort Wayne i delstaten Indiana torsdag:

"Jeg vil sitere for dere apostelen Paulus og hans kloke forordning i Romerbrevets kapittel 13," og så la han til: "Regjeringens lover må adydes siden Gud har fastsatt dem for å opprettholde orden."

Men det er samtidig en del andre bibelsteder den amerikanske justisministeren hopper bukk over! Som for eksempel 2.Mos 12,49: "En og samme lov skal gjelde for den som er født i landet, og for innflytteren som bor hos dere."

Eller 2.Mos 22,21: "Du skal ikke undertrykke og ikke gjøre urett mot en innflytter..."

Eller hva med 5.Mosebok 10,17-19a: "For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt."

Vi kan bevege oss over i Det nye testamente som sier det samme. I Lukas 3,11 kan vi lese: "Han (Jesus) svarte: Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat skal gjøre det samme."

Hebr.13,2: " Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det."

Politikere som Session skjuler seg bak at de er innsatt av Gud, men setter seg selv ut over det Bibelen sier. De er selektive i de versene de velger ut, for å kunne forsvare sin egen politikk. Det er et ord for dette: usmakelig! Det er skremmende når en politisk leder bruker, eller skal vi heller si, misbruker, Guds ord for å heve seg over kritikk av makten som utøves. I praksis sier man da at man alltid gjør det rette fordi makten er jo gitt dem av Gud. Politikerne skal verne om menneskers liv og frihet, og som kirke er vi ikke kalt til en servil underleggelse av statsmakten. Tvert om! Vi skal være SALT og saltet svir.
Det er tydelig at Session glemmer amerikansk historie. Landets nåværende innbyggere stammer jo fra folk som måtte flykte og fant et fristed i det som skulle bli USA. Og det er skremmende å se at politikere, som snakker så varmt om familien, er villige til å ta barn fra andre familier og overlate dem til et liv adskilt fra sine foreldre i en leir.
Billedtekst: Justisminister Jeff Sessions. Foto: Wikipedia.

lørdag, juni 16, 2018

Jødehets på matfestival i Oslo

Fullstendig uakseptabelt, skammelig og sjokkerende! Reaksjonene er sterke etter at den norsk-iranske rapperen Kevah brukte en matfestival i Oslo i dag til å hetse jøder. Han ropte ut:

"Er det noen muslimer her? Eid mubarak til dere. Er det noen kristne her? Er det noen jøder her? (Pause) Fuck jøder. Neida, jeg bare kødda."

I følge VG Nett var det slik ordne falt. 23 åringen har beklaget det hele på sin Facebook-profil, og at hans uttalelser ikke er ment å være antisemittiske. Det skjedde først etter at reaksjonene kom, og rapperen har et stort forklaringsproblem. For bare to dager siden la Kevah ut følgende på sin Twitterkonto: "Fuckings jøder er så korrupte."

Arrangøren av Gatematfest 2018 reagerte skarpt på det som skjedde. Det var mange barn tilstede. Norges største plateselskap, Universal Music, som har denne rapperen i stallen, tar også skarp avstand fra disse famøse uttalelsene.

Det burde vi alle gjøre. Kevah burde ikke inviteres til noen musikkfestivaler, scener, TV, Radio eller opptre i noen sammenheng. Dette må vi alle ta klar og skarp avstand fra.

Å velge kjærligheten

Hvordan skal man noensinne kunne tro at det finnes en betingelsesløs guddommelig kjærlighet når det meste (eller kanskje alt) av det man har opplevd er motsetningen til kjærlighet - frykt, hat, vold og fornærmelser?

Mennesker er ikke dømt til å være et offer! Muligheten finnes fortsatt, om enn skjult, å velge kjærligheten. Mange er de som måtte tåle det mest forferdelige utenforskap og underkastes den grusomste tortur har likevel valgt kjærligheten. Ved å velge kjærligheten har de ikke bare vist oss den menneskelige evnen til å hente seg inn igjen men også at den guddommelige kjærligheten overgår all menneskelig kjærlighet.

De som velger å elske, selv om det er i liten skala, midt i hatet og frykten, er de mennesker som gir verden håp.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

fredag, juni 15, 2018

Evangelistenes tjeneste, del 2

Det var en tid norsk pinsebevegelse hadde mange evangelister. Men så skjedde det noe underlig. Evangelistene ble forstandere. På en måte var det å være evangelist et slags forstadium til å bli forstander. Man gikk i lære hos en eldre forstander, og når han trakk seg tilbake, ble man hans arvtager. I mens var man evangelist.

Det er vanskelig å finne en slik modell igjen i Det nye testamente.

Evangelisten er i følge Ef 4,11 en av de femfoldige tjenestegavene til Kristi kropp. Det er også hyrden, eller pastoren. De er ikke en og samme person. Det har vist seg i mange tilfeller at det å innsette en evangelist i pastor- eller forstandertjenesten, har vært en ren ulykke. Av to årsaker:

Kristi kropp har mistet en evangelist, som har gått inn i en annen oppgave. Og: evangelister blir ofte for ensidige i den kosten de serverer en forsamling. Kirkehistorien kan også vise til at evangelister har sporet av læremessig når de trer inn i en rolle de ikke har. Men selvsagt finnes det eksempler på at evangelister er blitt gode pastorer.

"Evangelistembetet er menighetens kraftkilde utad," skriver Aril Edvardsen i boken: "Gjenopprettelsen", utgitt på Logos forlag i 1978, side 100.

Og Edvardsen viser til evangelisten Timoteus. Det er han kunsteren har forsøkt å avbilde på det bildet som følger denne artikkelen.

Til sin unge medarbeider skriver apostelen Paulus:

"Men du må være edruelig i at du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist..." (2.Tim 4,5).

Dette gir oss et bilde av noen av de karaktertrekkene som bør finnes hos en med dette kallet. Han må være en person som er årvåken, sindig og han må tåle lidelse. Lidelsen hørte med til den erfaringen alle kristne i urkirken hadde. Det var en pris å betale for å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det kunne føre til forfølgelse, mishandling, fengselsstraff, ja, martyrdøden. Slik mange evangelister opplever i dag i mange land. De er ganske ulik de som skaffer seg egne jetfly, dyre biler og som bokstavelig talt smykker seg med gull og glitter, slik vi finner eksempler på dag.

Evangelisten er først og fremst et vitne. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

All kjærlighets kilde

Uten kjærligheten fra foreldre, søsken, ektefeller, kjærester og venner kan vi ikke leve. Uten kjærlighet dør vi. Men for mange mennesker kommer denne kjærligheten på en veldig ufullkommen og skjør måte. Den kan være farget av maktspill, misunnelse, forakt, hevngjerrighet og til og med krenkelser. Ingen form for menneskelig kjærlighet blir som den fullkomne kjærligheten som våre hjerter lengter etter, og i blant er den menneskelige kjærligheten så elendig at vi knapt kan kalle den kjærlighet.

For å ikke bli knekket av det smertefulle som denne ufullkomne kjærligheten forårsaker må man sette sin lit til at kilden til all kjærlighet er Guds ubegrensede, ubetingede, fullkomne kjærlighet, og at denne kjærligheten ikke er langt borte fra noen av oss. Den er en gave som vi får av Guds Ånd som bor i oss.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag, juni 14, 2018

Du ånder på meg som det milde regnet på taket vårt

Herre, takk for det milde regnet som leker på taket vårt. Jeg ligger å lytter. Noen ganger er det helt stille, så hører jeg det igjen. Så varsomt. Nesten så det ikke vil gi seg til kjenne.

Jeg ligger stille - puster. Lytter. Fornemmer. Sanser.

Jeg er sliten etter å ha gått mange trapper, mange dager etter hverandre for å nå sengeposten på nevrologisk avdeling. Steget oppover, og oppover, til jeg utmattet er oppe i åttende etasje. Av inntrykk. Av følesler. Av underlige uttrykk i kroppen min. Jeg er sliten av tårene. Av tapsfølelse. Av sorg. Du vet jeg går ikke inn i den sjakten mer, hvor det finnes en knapp å trykke på som kjører meg oppover i susende fart. Når man er svimmel er det ikke en god følelse. Så da går man, på bein som nekter å bære deg, slik de bar deg før.

Herre, jeg tok en pause. Fra nåler som stikker inn under huden din. Fra alle samtalene med de som skal hjelpe meg. Fra alle inntrykkene.

Jeg måtte puste.

Nå ligger jeg å hører på at du leker med regnet på taket vårt, og på den rolige pusten av hunden vår, ved siden av meg. Øyelokkene mine glir igjen, jeg er inn og ut av søvnen, og kjenner meg elsket.

Elsket, Herre, av Deg, i min skjørhet.
Blåser du på meg nå, litt for hardt, er jeg ikke mer.
Men du ånder på meg så mildt som regnet på taket vårt.

Guds elskede barn

Ånden sier oss ikke bare at Gud er: "Abba, Far" men også at vi tilhører Gud som hans elskede barn. Ånden oppretter i oss den relasjonen som gir alle andre relasjoner deres innhold.

Abba er et svært intimt ord. Den beste oversettelsen er: "Pappa". Ordet Abba uttrykker tillit, trygghet, trøst, tilhørighet og, fremst av alt, nærhet. I dette navnet finnes ingen av de antydninger om autoritet, makt og kontroll som vi så ofte forbinder med ordet far. Tvert i mot, Abba assosierer vi med en grenseløs og fostrende kjærlighet.

Denne kjærlighet omfatter og går langt utover all den kjærlighet vi får av fedre, mødre, brødre, søstre, ektefeller og venner. Det er Åndens gave.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the journey. norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, juni 13, 2018

Be for distribusjonen av Det nye testamente under FIFA World Cup i Russland

Nå begynner det å nærme seg! FIFA World Cup i Russland. Datoen er 14. juni. Men det er ikke bare fotball det handler om. Lederen for Mission Eurasia, baptisten Sergeij Rakhuba, og hans team, satser på å nå 600.000 russere med evangeliet de dagene verdenscupen i fotball pågår. Det skjer gjennom å gi bort Det nye testamente til alle som vil ta imot:

"Jeg vil aldri glemme første gangen jeg holdt en Bibel i mine hender," forteller Sergeij Rakhuba."Som en ung troende i Sovjetunionen var Guds ord forbudt. Derfor er jeg så takknemlig for at kristne fra Vest smuglet inn Bibler på russisk. Bibelen forandret livet mitt i det jeg leste Bibelen og på den måten kom nær Gud. Jeg begynte å dele det jeg hadde lest med andre, og slik også Guds ord betydning for dem," legger Rakhuba til.

Nå ber han om forbønn for at denne aksjonen med å dele ut Det nye testamente skal lykkes, og at de som tar imot dem skal åpne dem å lese!

Evangelistens tjeneste, del 1

Her om dagen skrev jeg om evangelister Norden har fostret. En av de jeg nevnte var Fredrik Franson. Om ham heter det i en biografi skrevet av Efraim Palmqvist:

"Gutten røpet tilbøyelighet til å søke ensomheten og gi seg hen til meditasjon. Han elsket stillheten i den dype skogen og høydenes vide utsikt og perspektiv. Hjembygdens storslåtte og alvorsmettede natur preget sjelslivet hans, som hadde en ild man sjelden finner på våre breddegrader. Det fortelles at den livlige gutten kunne gå opp på høyden og syk av lengsel betrakte det grenseløse himmelrommet, eller han søkte seg inn i skogen for å lytte til vindens sus og fuglenes sang. Da fikk de mørke, livlige øynene hans et drømmende uttrykk. Av lynne var han overveiende livlig og virksom. Men både det meditative og det virksomme anlegg kom klart til syne hos ham gjennom hele livet. Han ble et flittig bønnemenneske og en iherdig leser av bibelen, men også en ualminnelig nidkjær arbeider i Guds vingård." (Efraim Palmqvist: Fredrik Franson. Ansgar Forlag 1948, side 9-10).

Dette synes jeg var veldig interessant. Den lille karakteristikken av Fransons liv viser hvordan en evangelist blir formet og dannet av Herren gjennom bønn og lesning av Bibelen, gjennom stillheten og gjennom det særskilte landskapet vi blir født inni og vokser opp i. Når Franson vokste opp vokste han opp i en vekkelsesatmosfære i Vâstmanland. Hans far døde da han bare var fem år gammel. Hans mor giftet seg igjen og både stefaren og moren ble grepet av vekkelsen som grep om seg i Nora-traktene. Det var en vekkelse preget av varme og dybde og med en sterk fokus på Jesu snarlige gjenkomst. Dette budskapet skulle prege Fransons forkynnelse og virksomhet hele livet gjennom.

Franson begynte ikke umiddelbart som evangelist etter sin omvendelse. I tre år holdt han seg i stillhet, og i denne tiden studerte han flittig Bibelen og levde i bønn.

Om dette skriver Palmqvist: "Han levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en kjensle som om han om natten skulle bli vekt av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Dette ga livet hans evighetsperspektiv." (S.15).

I en serie med artikler skal vi nå se nærmere på evangelistens tjeneste. Hva er vel mer naturlig enn å starte med en av de mest fargerike av dem alle, Fredrik Franson.

fortsettes.

tirsdag, juni 12, 2018

Herre, hjelp meg til å være snillere mot meg selv

Herre, tilgi meg at jeg har hatt det så travelt alltid. Jeg skulle ha vært mye snillere mot meg selv. Ikke utsatt så mange ting, men tatt mer vare på hverdagene, de små øyeblikkene. Latt flere ting ligge, og heller tatt den turen ut i skogen jeg tenkte jeg skulle ha gjort. Eller lagt meg på sofaen og dormet, og sluppet tak i alle utfordringene og problemene som måtte løses - trodde jeg.

Jeg skulle løpt mer, kastet arbeidsveska og tatt på turskoene og dratt til fjells. Jeg skulle tatt meg tid til å lytte til fuglene, latt humla suse, og ikke vært så seriøs.

Tilgi meg at jeg har brukt så mye tid på det som virkelig ikke betyr noe, og på vrange og vriene mennesker, som ikke har villet meg noe godt. Dermed har det blitt mindre tid på de som elsker meg, som bryr seg om meg og som vil meg vel.

Herre, slik sitter jeg å tenker mens jeg oppholder meg på Nevrologisk sengepost på Lillehammer sykehus. Jeg snakker med deg innimellom samtalene med nevrologen, fysioterapeuten og sykepleieren. Takk for disse gode menneskene som bryr seg om meg og vil gjøre det de kan for at hverdagene mine blir bedre. Herre, nå håper jeg det er en sammenheng mellom medisinene jeg tar og svimmelheten, og at det å redusere mengden medisin vil gi meg bedre livkvalitet. Det er ikke til å holde ut å være så svimmel og ustø.

Takk for kona mi, Herre, som har vært sammen med meg hele dagen. Støttet meg. Hvilken skatt, hun er. Takk for det gode vennskapet. Herre, du vet hvor høyt jeg elsker henne.

Og deg.

Jeg lærer noe hele tiden. Jeg skulle ønske jeg hadde hørt bedre etter og gjort flere av de tingene jeg drømte om.

Nå er noen av de drømmene uoppnåelige. Jeg får ikke den tiden tilbake.

Men, Herre, la meg bruke tiden jeg har nå - både til å hvile, le, drømme, nyte og hjelp meg med dette ordet: selvivaretagelse.

Det er jammen et vanskelig ord, Herre.

Og du vet, Herre, at jeg ikke kommer til å klare å gå ut på moltemyra senere i år, for beina bærer ikke, men husk at jeg ønsker meg to ting når jeg kommer til himmelen: en moltemyr og en soft ice maskin.

Vi får kalle Gud "Abba"

Å si: "Abba, Far" til Gud er noe annet enn å gi ham et av de vanlige navnene. Å si "Abba" til Gud er å gå inn i samme intime, uredde, tillitsfulle sterke forholdet til Gud som Jesus hadde. Relasjonen kalles Åndens, og denne Ånd har vi fått av Jesus, og sammen med ham får vi rope: "Abba! Far!"

Å si: "Abba, Far" til Gud (Rom.8,15;Gal.4,6) er å rope fra hjertet, å be en bønn fra sitt innerste. Det har ingenting å gjøre med å gi Gud navn, men handler om å se Gud som kilden, opphavet til at vi er de vi er. Det er ingen plutselig innsikt eller tilkjempet overbevisning - det er Jesu Ånd som virker sammen med vår egen ånd. Det er å gi kjærligheten stemme.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the journey. Oversatt av (C) Bjørn Olav Hansen

"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at dere roper: Abba, Far!" (Rom.8,15)

"Fordi dere er barn, har Gud sendt si Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far!" (Gal.4,6)