fredag, mai 06, 2016

Veimerker på veien til Gud

'Hvordan har vi lært å kjenne Guds kjærlighet, generøsitet, godhet og tilgivelse? Gjennom våre foreldre, venner, lærere, pastorer, ektefeller, barn - de åpenbarer alle Guds kjærlighet for oss.

Men da vi lærer å kjenne dem, innser vi at hver og en av dem kan bare åpenbare et lite stykke av Gud. Guds kjærlighet er større enn deres; Guds godhet er større enn deres; Guds skjønnhet er større enn deres.

I begynnelsen er vi kanskje skuffet på disse menneskene. En stund trodde vi at de skulle gi oss all den kjærlighet, godhet og skjønnhet vi trengte. Men med tiden har vi oppdaget at de alle sammen var veimerker til Gud."

Henri Nouwen (bildet) i 'Bread for the Journey'. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

torsdag, mai 05, 2016

I kveld feiret vi Kristi himmelfart

I kveld var vi 25 som feiret Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet på Eina. Det er mange i vårt lille kapell. Foruten de som vanligvis feirer gudstjeneste her var det venner fra Hamar, Asker, Oslo og Raufoss. Takk til alle dere som kom og som gjorde denne høytidsdagen til en fest. Det gode været gjorde at det var mange stanset litt etter gudstjenesten for å hyggelig prat.

I forbindelse med gudstjenesten hadde vi også den store gleden av å vise fram våre vakre ikoner, malt av Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth og Sven Aasmundtveit.

Hver torsdag feirer vi også minnet til en person som har betydd mye i kirkens historie, og Kristi himmelfartsdag falt i dag for minnedagen for den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson.

Gudstjenesten vår er delt i to deler. Den første er Ordets gudstjeneste. I denne delen synger vi salmer, ber, leser kommende søndagens bibeltekster. Den andre delen er Brødets gudstjeneste, og bildet er hentet herfra. Da bryter brødet og feires Herrens måltid sammen.

Neste gudstjeneste er førstkommende søndag. Vi feirer gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag.

Billedtekst: Forstander for Kristi himmelfartskapellet, Bjørn Olav Hansen, forbereder nattverden under gudstjenesten Krist himmelfartsdagen. Foto: May Sissel Hansen.

På himmelfartsdagen

Apostelen Paulus summerer opp innholdet i Kristi himmelfartsdag på denne måten i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,9-10)

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Himmelfarten innebærer jo at Kristus setter seg ved Guds høyre hånd. Han inntar æresplassen ved Faderens side, som Allherskeren og det er fra denne plassen, hvor Han nå går i forbønn for de hellige, at Han en dag skal reise seg og komme tilbake til jorden.

Jesu frelseshistoriske gjerning er ikke sluttført før Han setter ved Faderens høyre hånd i Guds tronsal. Det er fra denne æresplassen Han pinsedagen 'sender over dere det som min Far har lovet', (Luk 24,49), nemlig Den Hellige Ånd.

Kristi himmelfartsdag har siden 300-tallet blitt feiret som en av kirkens store festdager. Påskelyset, som ble tent påskenatt og som har brent siden, blir gjerne slukket denne dagen. Kristus er nå ikke lenger hos disiplene legemlig. Jeg har skrevet en del om Kristi himmelfart før her på bloggen. Her er et lite utdrag

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)
Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens tron
Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.  
Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!
Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:
"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17) Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.”
“Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.
For det første faller Kristi himmelfartsdag på en torsdag. Hadde den falt på en søndag, hvor kristne likevel kommer sammen til gudstjeneste, så hadde den kanskje fått noe større oppmerksomhet. Men dette er ingen skikkelig forklaring. Jul kan falle på en hvilken som helst dag i uken uten at det får noen betydning.
En annen årsak er at Kristi himmelfartsdag ikke er knyttet til naturen. Jul feirer vi jo om vinteren, påske om våren og naturen spiller inn for å skape den rette "stemningen". Det vil si, det gjelder jo på den nordlige halvkulen. Litte annerledes er det å henge pynt på et palmetre!
Den tredje årsaken har kanskje med det å gjøre at vi berøres mer av at Jesus kommer til oss, enn forlater oss. Avskjeder og fravær av noen en er glad i er triste greier. Vi er så menneskesentrert og jordbundne at vi fryder oss over at Jesus kalles "Immanuel" (Gud med oss, jfr Matt 1,23), og klarer ikke helt å forholde oss til noen som "er i himmelen".
Men den aller viktigste årsaken er nok den at vi ikke har forstått betydningen av Kristi himmelfart. Dette er nok også mer sant når det gjelder vestlig kristendom enn den østlige. Siden kristenheten delte seg i to, i 1054, har de vestlige kirkene - både Romerkirken og protestantene - lagt vekt på Kristi død på korset og dette har vært sentrum for deres forkynnelse og det gir seg blant annet uttrykk i deres arkitektur. I Østkirken - det vil si de ortodokse kirkene - har man fokusert mye mer på Kristi oppstandelse.
Forskjellen i vektleggingen - Kristi korsdød eller Kristi oppstandelse - har da også en direkte betydning for hvordan vi tenker på Kristus. Konsentrerer vi oss om Kristi korsdød er fokus rettet mot det Kristus gjorde for oss i fortiden, men er vi opptatt av Hans oppstandelse er vårt fokus rettet mot det Han gjør for oss nå og også hvor Han gjør dette.

I stor svakhet møter jeg hatet fra Reinert Vigdal og Kjell Sørsdal

Jeg opplever stor kroppslig svakhet for tiden. I natt hadde jeg en nytt kraftig angina-anfall. Hos legen i går fikk jeg vite at jeg har ustabil angina, og vil nå utredes på nytt hos en hjertespesialist. Dette skjer samtidig med at lungesykdommen jeg har er ekstra strevsom å leve med.

Det er status.

Men det som også er tyngende er at Reinert Vigdal og Kjell Sørsdal fortsetter angrepene på meg og med enda større intensitet. Nå også med å legge ut en personlig og helt privat melding fra min datter, alt i den ene hensikt å sverte meg og angripe det jeg står for. Jeg har fått det råd å overse dem. Det er et klokt råd, men vi må også våge å stå opp mot nettmobbing, og særlig når den kommer fra trossøsken.

Det er ingen som er så nedrige at de legger ut private meldinger som andre har skrevet. Korrespondansen mellom din datter og meg, hører oss til, ingen andre. Men slik er det verken for Reinert Vigdal eller Kjell Sørsdal. De misbruker til og med privat korrespondanse.

Flere ganger om dagen legger nå Reinert Vigdal ut meldinger om meg på sin Facebook-side. Det er som om denne mannen har en personlig vendetta mot meg. Jeg har aldri møtt ham eller snakket personlig med ham, men han hater det jeg står for. Ikke minst mitt tverrkirkelige engasjement. Fra både Sørsdal og Vigdal kjenner man det kalde gufset fra mennesker som ikke vil deg vel, men som hater deg og som Vigdal skriver: 'Slett bloggen. Bli frelst'.

Men jeg kommer aldri til å gi etter for disse to mennenes hat. Aldri har jeg vært utsatt for så mye løgn og bakvaskelser som fra disse to. Sørsdal går så langt som at han vil sette ulike psykiatriske diagnoser på meg. Nei, jeg er ikke psykisk syk, men jeg har en svært alvorlig hjerte- og lungelidelse, men disse to kara her bryr seg ikke om slikt. De fortsetter de stygge angrepene.

Nå ber jeg mine venner om forbønn. Det er utrolig slitsomt å stå i dette hver eneste dag. Noen ganger kjennes det nesten for tungt ut. Særlig når man opplever så stor kroppslig svakhet som nå. Det må være lov å si at nok er nok.

Jeg gleder meg veldig til å feire Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet i kveld. Med mennesker som vil meg og familien vel. Og jeg ser frem til å feire gudstjenester ulike steder i tiden fremover. Takk til alle dere som inviterer meg til å tale og undervise. Til tross for min sykdom og store skrøpelighet er det dette som holder meg oppe. Stor nåde er det å kunne få lov til å fortsette forkynnergjerningen, som Gud kalte meg til for 44 år siden. Verken Vigdal eller Sørsdal eller noen andre skal få ta fra meg den gleden. Og jeg kommer til å fortsette å ha fellesskap med trossøsken fra alle kristne sammenhenger. Men for å være helt ærlig: jeg har aldri opplevd mer hat enn nå.

Menigheter som gjerne vil ha besøk i høst eller til våren, må gjerne ta kontakt.

En velsignet Kristi himmelfartsdag til dere alle.

Dine synder er aldri for store

'Nøl ikke med å erkjenne at dere er syndere. På den måten legger dere av dere det gamle mennesket som var skrøpelig fordi det var fordervet. Og dere tar på dere det nye menneske, det menneske som har ikledd seg fortrolighet med Skaperen. 

Den forvandling jeg snakker om, består ikke i at kroppen blir gjenfødt, men at sjelen blir født på ny. Kroppen blir til ved våre foreldre, men sjelen blir født på ny ved troen, ettersom Ånden blåser dit den vil.

Gud er god, hans godhet er ubegrenset.

Si ikke: "Jeg har vært uærlig, jeg har brutt ekteskapet, jeg har utallige ganger begått grove overtredelser. Vil han komme til å tilgi meg? Vil han nedlate seg til å tilgi dem?" Hør i stedet hva salmisten sier: Stor er din godhet. (Salme 31,19)

Alle dine synder, stablet oppå på hverandre, kan ikke overstige Guds veldige kjærlighet. Dine sår er ikke for store for den erfarne lege.

Det er bare en kur du kan følge: sett din lit til ham i tro. Si rett ut til legen hva som er galt og bekjenn med salmisten:

"Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld." (Salme 32,5).

Deretter kan du fortsette med ham: "Og du tok bort min syndeskyld." 

Kyrill av Jerusalem (315-386), biskop i Jerusalem. Fra 'Kysse spor", Luther forlag 2002, side 122)

onsdag, mai 04, 2016

Forbønnsgeneral på 99 år har gått hjem til Herren

En av de store bønnens generaler er gått hjem til Gud: Dr Wesley L. Duewel (bildet) gikk hjem til Herren 5. mars, 99 år gammel. Jeg ble ikke kjent med dødsfallet før i dag.

Her i Norge er han nok mest kjent gjennom boken "Beveg verden ved bønn', som Rex forlag ga ut i 2001 i Oddvar Nilsens fremragende oversettelse. For mange av oss ble det en banebrytende bok når det gjelder å forstå forbønnens tjeneste.

"Gud har en underfull plan, der du kan få en verdensvid innflytelse," skrev Duewell i denne boken og la til: "Gud har ikke ment at bare noen få spesielt innvidde bønnekjemper skal be. Han vil at vanlige kristne som du og jeg skal bli mektige i bønn slik at mennesker skal bli velsignet og frelst, og at Kristus skal høste inn en stor grøde blant verdens nasjoner i dag."

For andre var Wesley L. Duewell kjent som India-misjonær og president for Oriental Missionary Society, bedre kjent som OMS International. Han tilbrakte 25 år som misjonær i India. Han var hengitt til Guds ord, og til bønn og skrev flere bøker om både bønn og vekkelse. I mange år satt han i rådgivningsgruppen for vekkelsesbladet 'Herald of His Coming', hvor han også bidro mange ganger med svært gode artikler.

I boken "Beveg verden ved bønn" forklarer Wesley Duewell hvordan alle kristne kan be for misjonærer, menighetsledere og politiske ledere over hele verden, der evangeliet forkynnes i dag.

Vi lyser fred over det gode minnet etter Wesley Duewell.

Om å gi Jesus hjertet ditt

Jeg holder på å lese 'My journey so far', som er den nyeste selvbiografien til Andrew White, populært kalt 'presten fra Baghdad'. Den MS-syke White, som frem til ganske nylig hadde verdens farligste prestejobb, er en av mine troshelter. Jeg har skrevet om ham flere ganger på bloggen. Til tross for sin alvorlige sykdom reiser han fremdeles rundt om i Midt-Østen, for å styrke lidende og forfulgte trossøsken.

Jeg har ikke kommet så langt i boken, men holder på å lese om barndommen til Andrew White. Hans far var en streng kalvinist, hans mor medlem av Assemblies of God. Litt av en kombinasjon i grunn! Spøkefullt forteller han at han aldri er blitt omvendt! Det pleier å skape reaksjoner de fleste stedene han kommer.

Det han mener å fortelle er at han i grunnen hele livet har vært en kristen. Foreldrene ba og sang med ham helt siden han var født. Slik er det jo med mange mennesker.

I pinsemenigheten hvor moren tok ham med til møter snakket de ofte om 'gi Jesus hjertet ditt'. Det synes lille Andrew var en underlig tale. Han forstod ikke helt riktig hvordan det skulle kunne skje. Men siden det var så mye snakk om 'å gi Jesus hjertet ditt', tegnet han et hjerte og klippet det ut, slik at han hadde noe å gi bort i tilfelle en fra pinsemenigheten skulle spørre om hjertet hans!

Det 'kristne språket' er sannelig ikke alltid like lett å forstå.

Kjærlighet og kamp

"L'Arche er en kjærlighetens skole. Denne kjærlighetens skole er et sted hvor vi alle oppdager at aggressive, individualistiske tendenser og behovet for makt og anerkjennelse finnes i hver og en av oss.

En kjærlighetens skole er også et sted for kamp."

Jean Vanier (bildet) i Letter to My Brothers and Sisters in L'Arche, 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, mai 03, 2016

SISTE: Ble kinesisk pastor myrdet av agenter fra Nord-Korea?

Hvem tok livet av pastor Han Chung-Ryeol (bildet). Står nord-koreanske myndigheter bak? Pastor Han Chung Ryeol ble brutalt myrdet 30. april.

Siden 1993 har den 49 år gamle Han Chung-Ryeol, etnisk koreansk, men kineser av fødsel og statsborgerskap, vært pastor for en menighet innen den statskontrollerte Tre-Selv-kirken, med 300 medlemmer. Menigheten har holdt til ved foten av fjellet Changbai, og som koreanerne kaller Paektu, på den kinesiske siden av grensen mellom Nord-Korea og Kina.

Nyhetsbyrået North Korea News forteller at pastor Han ble sist sett i det han forlot kirken han er pastor for klokken 14.00 lørdag ettermiddag. Klokken 20.00 ble han funnet ved foten av dette fjellet. Liket hadde skader påført av kniv og øks i nakkeregionen. Lokale journalister spekulerer ikke uten grunn i at drapet er begått av agenter fra Nord-Korea. Pastor Han, som etterlater seg kone, en sønn og en datter, arbeidet for å hjelpe flyktninger fra Nord-Korea.

Om det er Nord-Korea som står bak drapet på pastor Han, så er ikke det første gangen de utfører en slik handling. I år 2000 kidnappet Nord-Korea pastor Kim Dong-shik, en amerikansk statsborger, fordi han hjalp flyktninger. Han ble myrdet. I 2009 sørget Nord-Korea for å drepe en rekke menneskerettighetsforkjempere både i Kina og Sør-Korea.

La oss be for hans kone og barn og for de nord-koreanske flyktningene som har klart å komme seg til Kina.

Gleden ved å se en venn igjen

Dette bildet dukket opp i går på Facebook-siden til en god venn, Ola Simon Østtveit, og jeg har vært så heldig å få låne det av ham. Jeg blir så glad og berørt over å se det.

På bildet står nemlig Ola Simon (til venstre), sammen med fader Georgij Edelstein. Bildet er tatt nå i påsken og viser et økumenisk kapell som fader Georgij Edelstein er i ferd med å reise i Kostroma, hvor han bor. Kostroma er en gammel historisk by i det sentrale Russland. Den ligger vakkert til ved samløpet av elvene Volga og Kostroma, 65 kilometer øst for Jaroslavl. Her bor det drøyt 270.000 mennesker.

Jeg har skrevet flere ganger om fader Georgij her på bloggen. Han er en bekjent helt tilbake til tiden da jeg arbeidet som redaktør for Ropet fra Øst, den gangen organ for Misjon bak Jernteppet og senere Norsk Misjon i Øst, nåværende bladet Stefanus utgitt av Stefanusalliansen. Jeg anser det som en stor ære å ha hatt fader Georgij på middag her hjemme. Dette er en mann som har betydd mye for min egen vandring som kristen. Fader Georgij er en svært uredd mann, som har talt både myndigheter og kirkeledelse midt i mot når han har ansett det for å være rett.

Fader Georgij, som er av jødisk avstamning, er nå tidlig i 80 årene! Men han har ikke tenkt å gi seg av den grunn. Jeg har møtt ham ved ulike anledninger, og håper vi en gang kan møtes igjen mens vi er på denne siden av evigheten.

I Kostroma driver fader Georgij Edelstein et viktig menighetsbyggende arbeid, blant annet har han betydd mye for de som sitter i fengsel. En av de fangene som sitter på livstid her har malt et ikon som jeg har fått i gave. Det verdsetter jeg høyt. Det ble i sin tid malt i djup takknemlighet over at fader Georgij hadde hjulpet denne fangen til å finne det nye livet i Kristus.

Patriark Kirill i sitt påskebudskap: Den moderne sivilisasjonen er truet

Patriarken i den mektige russisk-ortodokse kirke er pessimistisk. Han mener at den moderne sivilisasjonen er truet. Med blikket vendt vestover - til Europa - sa patriark Kirill (bildet) blant annet dette i sin tale 1.påskedag:

"Hvis du ødelegger det moralske fundamentet til en person, ødelegger hans indre liv, så stopper mennesket å være et menneske."

Uttalelsen kom i forbindelse med et intervju som ble vist på russisk TV, 1. mai. Søndag innledet nemlig 300 millioner ortodokse kristne sin påskefeiring, og russerne strømmet til sine kirker. Påsken er for ortodokse kristne den aller viktigste høytiden i kirkeåret.

Patriark Kirill er opptatt den den krisen Europa befinner seg i. På den ene siden en enorm moralsk oppløsning, samtidig med strømmen av flyktninger som representerer en fremmed religion og kultur.

"Utfordringene er enorme', sa den russiske patriarken i sin påsketale.

Den russisk-ortodokse patriarken var tydelig på å verne om det kristne ekteskapet, og fosterets liv i mors mage. Den russisk-ortodokse kirke har som mål å samle inn en million underskrifter som støtter et forbud mot fosterdrap.

Den russisk-ortodokse kirken har nå opprettet 29 krisesentre for mødre, hvor kvinnene kan bo gratis de første månedene etter fødselen - og ha muligheten til å overlate barnet til kirkens barnehjem når de vil. Russland har som kjent en av de høyeste abortratene i verden, samtidig som landet risikerer et kraftig fall i befolkningstallet.

Det har skjedd en enorm forandring i hele det russiske samfunnet etter kommunismens fall. Den russisk-ortodokse kirken er på kraftig fremmarsj. Antallet russere som sier at de anser seg som kristne, har økt fra 30  til 72 prosent. Over alt bygges det nye kirker, klostre og de gamle restaureres og tas i bruk igjen. I Europa skjer det motsatte.

37 kristne fordrevet fra sine hjem i India

Seks kristne familier ble tvunget til å flykte fra deres landsby i den indiske staten Chhatisgarh etter at hinduistiske naboer truet med å drepe dem om de ikke fornektet sin kristne tro.

Forfølgelsen av kristne i Chhatisgarh øker nå i intensitet. 50 landsbyer i denne staten i India har nå ved en lovbestemmelse gjort den kristne tro ulovlig. Etter at denne bestemmelsen ble vedtatt har vi sett noen av de mest forferdelige forfølgelser av kristne i India finne sted. Indias grunnlov garanterer religionsfrihet, og burde beskytte disse seks familiene fra å bli fordrevet fra sine egne hjem, men indiske myndigheter gjør ingenting.

De seks familiene tilhører Gond-stammen og er alle kristne. De flyktet etter en uke med trakasseringer og voldelige angrep. De er 37 mennesker i alt (bildet) og flyktet fra landsbyen Katodi i Kanker-distriktet 29. april.

Opplysningene om forfølgelsen av de kristne i dette området er gitt via USANEWS, som er et uavhengig katolsk nyhetsbyrå med base i Asia.

Bønn og nødvendig stillhet

'Over alt annet - elsk stillheten!' (Isak Syreren, 600-tallet)

'Bønnen til en som ikke ser seg selv som en synder blir ikke hørt av Gud.' (Isak Syreren)

'Be vedvarende i alle ting, slik at du ikke gjør noe uten Guds hjelp. Den som gjør eller sysler med alt uten å be, vil ikke lykkes. Om dette har Herren selv sagt: Uten meg kan dere intet gjøre.' (Hl.Markus Asketen i Homilier).

'Når Gud ønsker å vise nåde mot noen, inspirerer Han noen andre til å be for ham, og Han hjelper ham med hans bønn.' (Hl.Siluan av Athos, i Skrifter).

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

mandag, mai 02, 2016

Den nødvendige tausheten og stillheten

Vi nærmer oss Kristi himmelfartsdag. Den dagen var fremfor alt Edin's dag, og på Kristi himmelfartsdag kommer vi til å synge hans vakre Himmelfartssalme, når vi møtes til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina.

Nå sitter Kristus ved Faderens høyre hånd. Han er Allherskeren, og Han er den som fyller alt i alle!

Ragnhild Helena Aadland Høen har sannsynligvis tatt det vakreste bildet av Edin Løvås. Her er han 80 år. Det lysende, vakre ansiktet, så fylt av Kristi glede og kjærlighet. Vi minnes ham i stor kjærlighet. Takk til Ragnhild som lot meg få dele bildet. Det finnes også ett til som er så umiskjennelig Edin Løvås:

Ikke rart denne mannen skrev: Vend deg om i glede!

Men det var noe helt annet jeg ville dele med bloggens lesere i dag, noe som nevnes i biografien Knut Grønvik skrev om ham:

"Edin Løvås rusler sin sedvanlige formiddagstur. Brått snur han, går tilbake til rommet der han bor, tar med seg nøkkelen inn og låser døren. Rommet er romslig. Det er høyt under taket. I hjørnet står et garderobeskap. Oppå det legger han nøkkelen. Så setter han seg på en stol og sier til seg selv: Sitt her til du har møtt Herren!

'Det gikk som i eventyret,' forteller den gode fortelleren, 'først mislykkes jeg to ganger. Jeg ble forstyrret av bekymringer om dårlig økonomi og tanker på kone og barn. Da reiste jeg meg og gikk en runde på gulvet. Jeg har lest et sted at det var det lurt å gjøre om man ikke maktet å samle seg. Den tredje gangen jeg satte meg ned, skjedde underet: Jeg kom inn i den grunnleggende erfaringen av stillhet som siden har betydd så mye for meg. Alt falt til ro inne i meg. Jeg var bare til stede. Så merket jeg at Jesus var der. Jeg sa: Her er jeg, Herre Jesus! Så hørte jeg for mitt indre øre: Her er jeg også. Jeg har vært her hele tiden.'

Edin Løvås henter hjelp hos den jødiske filosofen Martin Buber for å beskrive den stillheten han kom inn i. Den 'stille susen' som profeten Elija møtte Gud i på Horeb, mener Buber best kan uttrykkes med ordene: 'en røst som svever i tausheten.' 

'Jeg ble fanget inn av den tausheten som rammer inn og omslutter Guds røst. Den er en stillhet bare Den Hellige Ånd kan skape. Det er den stillheten der Kristus taler,' forklarer Edin." (Knut Grønvik: Snekkersønnen. Edin Løvås - en biografi. Luther forlag 1995, side 97-98)

Aldri før har det vært et slikt behov for taushet og stillhet som nå. Uten stillheten finner vi ikke Kristus. I vår tid, så fylt av lyd, støy, uro, trenger vi den hellige stillheten. Det er noe å be om.

En pilegrimsreise til Det Hellige Land

Bedre sent enn aldri, heter det vel. Boken 'En reise til det Hellige Land anno 1881' har jeg lenge tenkt at jeg burde omtale på bloggen. Av ulike årsaker har jeg ikke hatt muligheten til å gjøre det før nå. I mellomtiden har jeg forsikret meg om at boken fremdeles er å få kjøpt. Den utkom første gang i 2000 og i 2011.

Det er Wilhelm Friman Koren som fører den spennende historien om et menneske som bærer på lengselen etter å gå i Jesu fotspor. Han er født i Selje 21. februar 1842, og sogneprest fra 1879 fram til 1890. Det er tydelig at det er en mann som har lest sin Bibel, som legger ut på denne sitt livs pilegrimsreise. Så er da også boken et skattkammer for alle som er interessert i det profetiske ord, og paktsfolkets historie. Det er ikke bare i dag at folk er kunnskapsrike! Man kan ikke bli annet enn imponert over Korens kunnskap om datidens forhold i Israels land.

Og det er det som gjør denne boken så interessant. Det er ikke bare en sjelden reiseskildring fra 1881, men boken gir oss også kunnskap og innsikt i Guds ord.

Boken er tilrettelagt og med kommentarer av Elin Elkouby, og hun har de aller beste forutsetningene for å kunne gjøre det. Mange nordmenn kjenner Elin Elkouby som en fremragende og svært kunnskapsrik guide i Israel, men også som taler. Hun er en stødig og trygg veileder.

Enhver gransker av det profetiske ord i Bibelen og enhver Israelsvenn burde eie et eksemplar av denne boken - og lese den. Forbereder du deg til en reise til Det hellige land er det ikke dumt å lese denne først. Joda, det er lenge siden den ble skrevet, men den kan gi deg noen 'a-ha'-opplevelser på reisen. Og om du av ulike grunner ikke er i stand til å reise til Israel så kan du reise likevel gjennom denne boken til sognepresten fra Selje.

Hva mennesker trenger

'Det er noe utålelig med smerte og lidelse som ikke kan leges. Ingen ønsker å være sammen med mennesker i smerte, uten at de kan gjøre noe for å lindre den smerten.

Når alt er sagt og gjort, i L'Arche finnes det ingen kur. Hva mennesker trenger når alle slags terapier er prøvd, er en venn som er trofast, som står ved deres side, et miljø fullt av kjærlighet hvor de er respektert som mennesker ...'

Jean Vanier, her utenfor sitt hjem i L'Arche, bofellesskapet i Trosly i Frankrike, et bofellesskap for funksjonshemmede bor sammen med funksjonsfriske og utgjør en kristen kommunitet. Sitatet er hentet fra Letter to My Brothers and Sisters in L'Arche, 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En profetisk drøm om å kjøpe olje som holder for lampen din, del 3

Her er tredje og siste del av den profetiske drømmen til Julie Meyer. Første del ble publisert 27. april, andre del 1.mai:

'Jeg begynte å studere denne lignelsen. Når jeg studerte den jødiske bryllupsseremonien, når brudgommen bokstavelig kommer for å hente sin brud, sammen med sine venner, sent på kvelden opp til hennes hus, var det en sedvane at hennes brudepiker, når brudgommen gav signal, gikk ham imøte med lamper i sine hender, for å lyse for ham frem til huset.

Oppgaven disse brudepikene har er å møte brudgommen. De venter på ham til han dukker opp. Deres hovedbekymring er å ha lys i hendene når de skal tre frem for brudgommen, og dermed gjøre ham ære og stå til hans tjeneste.

Lignelsen viser oss gikk de alle ut for å møte ham, og de tok med sine lamper. Ordet 'lampe' kommer fra rotordet som betyr 'skinne'. De tok deres 'skinn' og gikk ut for å møte brudgommen. På dette tidspunktet kunne alle se at det 'skinte'. 

De fem uforstandige tok med seg deres 'skinn' og gikk ut for å møte Ham. Du kan 'skinne' for en liten stund, selv med veldig lite olje, men nøkkelen handler om evnen til å ta vare på dette 'skinnet', og da trenger du olje til lampen din. Alle gjorde de lampene sine klare, alle hadde de en flamme, men denne flammen må tas vare på og da trenger du olje. De kloke brudepikene tok olje med seg, de hadde et reservoar av olje. De tok med seg nok til at de kunne ta vare på flammen. 

På dette tidspunktet har de fem uforstandige brudepikene erkjent at de ikke har nok olje slik at de kan holde flammen vedlike; de hadde ikke noe reservoar olje, ikke noe mer enn for øyeblikket. 

"Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner."

De uforstandige ville ha olje fra de kloke for å holde vedlike sitt 'skinn'. Flammen som vedlikeholdt deres 'skinn' var i ferd med å slukkes. Deres guddommelige innflytelse 'var blåst ut', de hørte ikke Hans stemme lenger. De visste ikke lenger hva Han sa. 'Fortelle meg, hva sier Han?'

De uforstandige ble fortalt at de skulle gå for å kjøpe olje. Dette ordet 'kjøpe' er 'agorazo'. Det er det samme ordet som brukes i Åp 3,18:

"Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær så du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se." 

Det ligner også veldig på et annet 'kjøpe' i 1.Krøn 21,24: "Men kong David sa til Ornan: Nei, jeg vil kjøpe det til full pris. Jeg vil ikke ta det som er ditt og gi det til Herren. Jeg vil ikke bære fram brennoffer som jeg ikke har betalt."

Og dette ordet betyr: * å få, erverve, kjøpe eie, for å oppnå Guds opprinnelige plan, skapende, visdom

* å kjøpe

Dette er en tid for å kjøpe olje, å kjøpe fra Herren det som er prøvd i ild - det som koster oss alt. 

I en tid som denne, la oss ha den tillit til Gud at Han har kontroll. La hver prøvelse du møter føre deg rett inn i hjertet Hans, kjøp gull og olje, bli ikke fornærmet hvis du blir oversett, hvis du blir dårlig behandlet av kollegaer eller du blir degradert. 

Midt i alt dette: snakk med Den Hellige Ånd. Midt oppe i alt det du står i kan du forløse og tilegne deg kunnskap. Du kan få olje, dråpe for dråpe, fylle lampen din slik at den renner over midt i en hard årstid. Du kan holde flammen vedlike. Du kan få olje.

søndag, mai 01, 2016

En profetisk drøm om å kjøpe olje som holder for lampen din, del 2

Her er andre delen av den profetiske drømmen til Julie Meyer. Første del ble publisert onsdag 27. april:

I drømmen begynte jeg å se nærmere på lampene. De var veldig enkle. Noen av dem var ikke så vakre eller ekstravagante som de andre lyktene i rommet, men øynene mine festet seg ikke ved det ytre men på oljen på innsiden. For noen av dem var helt fulle, og denne oljen hadde en duft; disse lampene var så fulle at det rant olje på utsiden av dem. I et klart bilde så jeg det ikke var utsiden som skinte, som var mest verdifull, men den som var skjult på innsiden. Det var da jeg forstod nødvendigheten av oljen i seg selv. 

Som jeg grublet over dette, kom mannen med kullsvart hår bort til meg. Han hadde stått så stille i det ene hjørnet av rommet. Han sa til meg:

"Denne oljen er et tegn på hvert 'ja' som noen gang er sagt når ingen var på utkikk etter denne oljen. Denne oljen er et tegn på alt som er gjort i hemmelighet, alle disse 'ja', dråpe for dråpe, har gjort at denne oljen flyter over. Ingen kan ta dette fra dem, og de kan ikke gi dette bort, for selv om mange mennesker skinner, kan ingen opprettholde glansen uten olje, uten et liv i det skjulte."

Han sa: "Se rundt deg i rommet!"

Så, plutselig, ble det veldig klart for meg at denne mannen var Herren selv. Til å begynne med var han bare en gjest i rommet som bare iakttok alle, og så i et øyeblikk, trådte Han fram og jeg forstod med ett hvem Han var. Han iakttok det hele veldig stille, men alltid våkende.

Jeg så at når midnattsropet lød: 'Se, brudgommen kommer!' at alle hadde øyne som oppfattet at Han kom, alle reiste de seg og merket seg det. Hele deres oppmerksomhet var rettet mot Hans komme. 'Se', sa de alle og så opp og så at Han kom. Alle så og oppfattet dette, og gjorde sine lamper klare. De skinte og glødet.

I det de sto opp og gjorde sine lamper klare til å lyse, gikk de ut for å møte Brudgommen. 

Jeg så meg rundt i rommet, og så på lampene deres. De skinte. Men ganske raskt begynte dette lyset å bli flakkende. Lyktene hadde lite olje. 

Så plutselig begynte den store kampen. For mange hadde vakre lykter, men de manglet olje. Jeg så at nøkkelen er å opprette lyset. Mange lykter ble tent, og skinner. Men nøkkelen er å opprettholde lyset. Nøkkelen er å opprettholde glansen ved bære med deg et reservoar med olje (i deg).

Jeg så at alle som tok med seg sine lamper, men de tok ikke med seg olje og hadde akkurat nok olje til å brenne her og nå, men ingen flaske med olje til å vedlikeholde flammen. 

Jeg våknet opp fra drømmen, og visste at vi nå er inne i en tid for å skaffe seg olje. Mange av oss skinner, men vi trenger olje til å holde flammen vedlike. 

Hver tid er den rette tiden for å skaffe seg olje til å flammen til å brenne. Og denne oljen skaffes tilveie ved å holde kjærlighetsforholdet til Jesus vedlike. Det handler om et hjerte som sier 'ja', og det er gjerne de små tingene som fyller våre liv med olje; det handler rett og slett om et hjerte som ikke blir fornærmet og som gleder seg med dem som gleder seg.

(fortsettes)

Om å forbli trofast

'Er det mulig å leve i en kjærlighetspakt med de som er fattige og sønderknuste for resten av livet?

Dette er et fundamentalt spørsmål og berører selve hjertet i L'Arche men også hjertet til mange organisasjoner og til hjertet til en hel menneskehet. Er det mulig å bygge bro over dette gapet? 

Mange grupper begynte på denne vakre måten; livene til de fattige og sønderknuste ble blandet sammen med livene til de sterke og generøse. De dannet fellesskap - kommuniteter - sammen. Men litt etter litt smuldret de opp. De sterke og generøse kunne ha fortsatt med å gi mat til de fattige men de er ikke lenger sammen med dem...'

Jean Vanier, her sammen med Moder Teresa. Hver på sin måte har de to vært trofaste gjennom et helt liv for de marginaliserte iblant oss og har lagt ned sitt liv for dem. Sitatet av Jean Vanier er hentet fra Letters to My Brothers and Sisters in L'Arche, 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Noen tanker arbeidsledighet, menighetsliv og 1.mai

Norge har 130.000 arbeidsledige. Det er 130.000 enkeltskjebner, med hver sine historier. Men deres skjebner berører langt flere. Ikke minst deres familier og nære relasjoner.

Berører dette oss som kristne? Er dette noe som drøftes i menighetene? Eller er vi mest opptatt av andre problemstillinger, som Israel, endetid, flyktninger og integrering?

Hvor er profetene i dagens Norge som refser makteliten? Og stiller myndighetene til ansvar?

For i Bibelen leser jeg at den gamle pakts profeter var opptatt av sosial urett. De talte skarpt om de som utnyttet de fattige, og som behandlet de fremmede og enker og farløse dårlig. Og urkirken i Jerusalem tok ansvar for et suppekjøkken for de fattige der i byen.

Om arbeidsløsheten blir verre og noen av våre trossøsken skulle miste jobben, kanskje vi da får opp øynene for at ikke alle har det like greit her i landet. Ikke forstår jeg hva som skal skje med de mange som ikke lenger har rett til å motta dagpenger, som ikke har utsikter til arbeid og som ikke har krav på sosialtrygd? Hva skal de leve av? Jeg kjenner noen som er i den situasjonen. Som har søkt det som er av ledige jobber, men fått nei alle steder. Det er ikke noe arbeid å få.

Skal menighetene forholde seg passive til dette? Hva kan vi som menigheter bidrag med for å hjelpe de som nå står og som kommer til å stå uten jobb?

"Så har maidagen kommet!" Jeg kan ennå høre fars ord. Helt siden jeg var en neve stor har 1.mai vært spesiell for meg. Sikkert fordi den var spesiell for far. Denne dagen handlet om solidaritet, om kampen for arbeidsfolks rettigheter, for trygghet, sikkerhet, forutsigbarhet, for sosiale rettigheter. Far visste det. Han var en enkel skomaker, som ble fabrikkarbeider. En av 'gutta på gølvet' og som tok til gatene på Maidagen, under røde bannere.

Jeg er stolt av faren min. Selv om han døde når jeg var bare var 12 la han igjen noe etter seg, noe bunnsolid. Han kjempet for arbeiderbevegelsens idealer: likhet, brorskap, solidaritet.

Idealer det er godt å ta med seg. I begynnelsen besto mange av våre frimenigheter av folk fra nettopp arbeiderklassen. Av de som var nederst på samfunnsstigen. Hvor er de blitt av? Og: ville de føle seg hjemme hos oss i dag?

lørdag, april 30, 2016

Taler i Toten frikirke 1.mai

I morgen, på selveste 1. mai, så taler jeg på gudstjenesten i Toten frikirke (bildet) kl.11.00. Det er en bønnegudstjeneste og jeg skal tale om Herrens egen bønn, Fadervår. Be gjerne for meg. Jeg har utfordrende sykdomsdager.
1.mai er en spesiell dag for meg. Det var først og fremst fars dag. Jeg er født og oppvokst i et enkelt arbeiderhjem, og 1.mai var fars store dag hvor vi gikk i tog og demonstrerte for arbeidernes rettigheter - det vi tar som selvsagte ting i dag. I morgen skal jeg tale om min himmelske Far, Han vi ber til og som er rik nok for alle som påkaller Ham.

Broder Andreas: Fire gode åndelige råd for tiden vi lever i

I siste nr av bladet Åpne Dører kan man lese et intervju med Broder Andreas (bildet), hvor han gir gode åndelige råd for tiden vi lever i. Jeg synes de er så viktige at jeg gjengir de her:

Mediene bringer oss daglig nyheter om katastrofer, nød og død. Det er viktig at vi som Guds menighet følger med på det som skjer i verden. MEN:

1. Les avisen stående. Det betyr: Ikke sett deg godt til rette for å grave deg ned i det som skjer. Ikke kos deg med det, og bruk det som tidsfyll. Hold deg oppdatert for å være skjerpet.

2. Vit hvem du er i Kristus når du leser. Du er et Guds barn, og tilhører Hans rike. Ikke mørkets rike som ofte er beskrevet i de mange nyhetene som strømmer inn over oss. Vi er kalt til å formilde Jesu liv og lys til de som lever i mørket. Ikke frykte og flykte.

3. Vit hvem Gud er i alt som skjer. Han er historiens Herre! Lyset har overvunnet mørket, og døden er oppslukt til seier!

4. Elsk muslimer! Bare kjærligheten kan overvinne hatet! Bare kjærligheten kan overvinne islam! Hans kjærlighet er utøst i vårt hjerte, i samfunnet med Gud, din Far, blir den forløst. Vi godtar ikke urettferdighet, men Han ber oss elske dem som forfølger oss. Det er noe av det vi også ber om for den lidende kirke.

Behovet for fellesskap

'Mennesker med utviklingshemming er stadige påminnelser av verdien av hjertet i et samfunn som har en tendens til å opphøye kompetanse og effektivitet og glemme kjærlighet.

Ropet om fellesskap fra mennesker med utviklingshemming er en konstant påminnelse om at vi alle trenger fellesskap. 

Mens det er sant at mennesker med nedsatt funksjonsevne er kalt til å utvikle seg og vokse mot større selvstendighet, så trenger de fremfor alt et nettverk av vennskap og fellesskap som gir trygghet og en følelse av tilhørighet. Det vil vekke den enkeltes gave, fremme vekst, utvikle kjærligheten og en følelse av å stå i en tjeneste.'

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.