torsdag, oktober 23, 2014

Menigheter i California tvunget til å være med på å finansiere abort

De siste fire årene har president Obama og hans administrasjon forsikret amerikanerne om at de er sterke tilhengere av tros- og samvittighetsfrihet. Det fungerer ikke helt slik.

Nå har staten California innført nye regler som vil medføre at menigheter vil bli tvunget til å være med på å finansiere aborter.

California's Department of Managed Health Care har gitt ordre om at alle forsikringsordningene i staten må umiddelbart også dekke kostnadene ved frivillig abort. Forsikringsordningene skal nemlig dekke det som kalles 'basic health services' og det innebærer også muligheten til å kunne ta abort. De nye reglene trådte i kraft 22.august. Dette gjelder også forsikringer som tegnes av menigheter og som skal dekke deres forsikringsbehov. De må være med på å dekke utgiftene delstaten har ved å utføre disse fosterdrapene. Menighetene kan reservere seg mot å tegne forsikringer som dekker abort hvor kjemiske midler brukes for å avbryte svangerskapet, men ikke for aborter foretatt kirurgisk.

The Alliance Defending Freedom og Life Legal Defence Foundation innleverte 16. oktober en klage til det føderale Helsedepartementet på vegne av syv menigheter som er blitt tvunget til å gi forsikringsdekning for provoserte aborter.

onsdag, oktober 22, 2014

Uredd ukrainsk bønneleder fyller 39 år i dag - har ledet bønn i 230 dager

I dag har jeg lyst til å hylle en spesiell mann på fødselsdagen hans.

I dag fyller Sergeij Kosyak (bildet) 39 år. Han er pastor fra Donetsk i Ukraina, og var mannen som tok initiativet til å samle kristne fra ulike kirkesamfunn til daglige bønnesamlinger i sentrum av Donetsk da voldshandlingene startet opp i det østlige Ukraina.

Dette 'bønne-maraton' har til nå vart i 230 dager. De som har deltatt har opplevd at bønneteltene de har satt opp har blitt revet ned av de russiske separatistene og bederne er blitt truet på livet. Men de har fortsatt. Det har de også gjort etter at pastor Sergeij Kosyak ble fysisk angrepet og kraftig mishandlet.

Sergeij Kosyak nekter å la seg skremme - han fortsetter å tjene de som er berørt av terroren.

Mer enn 10 ganger er han blitt truet på livet, og har av den grunn sett seg nødt til å forlate de områdene som er for farlige for ham. Han er en sann troshelt.

La oss be spesielt for ham på fødselsdagen hans og takke Gud for ham. La oss be for alle disse som kommer sammen for å be om at striden mellom Ukraina og Russland må opphøre, og at de to folkene kan leve i fredelig sameksistens.

På bildet ser vi pastor Sergeij be for et barn knelende på gata i Donetsk.

Anne Graham Lotz: Hvem vil stå opp mot ondskapen?

Anne Graham Lotz, datter til Billy Graham, er en uredd kristen. Nå sier hun tydelig fra om hva hun mener om det som skjer i Houston, Texas.  

Som kjent har borgermesteren krevd å få lese igjennom å godkjenne alle prekener som omhandler temaet homoseksualitet på forhånd. Borgermesteren i Houston lever selv i homofilt partnerskap.

I en artikkel publisert i går spør hun med utgangspunkt i Salme 94,16:

'Hvem reiser seg for meg mot de onde? Hvem stiller seg fram for meg mot den som gjør urett?'

'Hvis ikke menigheten våkner opp nå og blir stående for å kjempe, så finnes det ingen menighet lenger i Amerika. Dette er den røde linjen. Den er blitt overskredet. Når jeg leste om dette tenkte jeg umiddelbart: Dette er som hentet ut av min bok om Bonhoeffer'.

Slik ordla Eric Metaxas seg i en epost datert 18.oktober hvor også jeg var en del av de som fikk del i eposten. Han er forfatter av en Bonhoeffer biografi som har ligget på bestsellerlisten til New York Times. Biografien beskriver et heroiske standpunktet en pastor tok mot fremveksten av Det tredje riket i Nazi-Tyskland. Eric gav stemme til det raseri mange kjenner på overfor stevningene som borgermesteren i Houston har utferdiget mot fem pastorer i Houston.

Borgermester Parker har nemlig krevd at disse pastorene leverer fra seg sine private notater innenfor 17 ulike kategorier til borgermesterens kontor. Dette innebærer prekener, taler, notater fra telefonsamtaler og private samtaler som på noen som helst måte berører temaet homoseksualitet, borgermesteren selv, og byens vedtekter som omhandler transpersoner som bruker offentlige toaletter.

Disse stevningene var uten tvil utstedt for å skremme ikke bare de fem pastorene, men hver pastor i Houston og videre utover. Budskapet var krystallklart: Hvis du er imot det lesbiske, bifile. homofile, transseksuelle samfunnet og dets agenda på noen som helst måte, må du betale for det.

Eric oppfordret videre alle kristne ledere til å sende borgermesteren en Bibel. Og Guvernør Mike Huckabee oppfordret alle pastorer til å sende henne deres egne prekener. Så - jeg har også sendt et notat til Borgermester Annise Parker, og fortalt henne at Gud elsker henne, at jeg ber for henne, og bedt henne innstendig om å lese Bibelen som jeg la ved brevet mitt. Selv om jeg ikke er pastor, sendte jeg henne også talen jeg holdt ved Den nasjonale bønnedagen i Washington DC, hvor jeg kalte folket til å omvende seg fra sin synd og rope ut til Heerren - for nær er Herrens dag. Den kommer med ødeleggelse fra Den allmektige. (Joel 1,14-15)

Jeg er helt enig med Eric Metaxas. Den røde linjen er overskredet. Forfølgelsen av Guds folk har begynt. Som et svar på spørsmålet Herren stiller i Salme 94,16, vil jeg svare så tydelig jeg bare kan: Jeg vil.

Vil du?'

Hva holder på å skje i USA?
Saken i Houston, Texas, er ikke enestående. Bare dager etter at Idahos rettssystem vedtok å åpne for samkjønnede ekteskap er to pastorer truet med straff om de ikke går med på å vie homofile par. Ekteparet Evelyn og Donald Knapp er begge ordinerte pastorer og har ansvaret for Hitching Post Wedding Chapel i Coeur d'Alene i Idaho, som ligger i det nordvestre USA. Lokale myndigheter varslet fredag 18. oktober ekteparet om at de var pålagt å tilby vielser av homofile par, ikke bare hetrofile. Dette er i strid med ekteparets trosoverbevisning.

Likevel trues de med å bli straffet om de ikke lyder myndighetene.

Jeg er enig med Anne Graham Lotz: Forfølgelsen av Guds folk har begynt i USA. Når kommer den til Norge?

Bildet viser kristne i Houston som offentlig ber for sine pastorer.

Vekkelsen Amerika ikke trenger. Del 2

Her fortsetter artikkelen til professor Howard Snyder (bildet):

3. En vekkelse med et forutbestemt utfall
Når Jesus sender en genuin vekkelse som opphøyer Jesus, full av kraft og ånd (som jeg ber om), så vil den overraske oss. Den vil ryste forutsetninger vi legger til grunn, og skape problemer for vår agenda. Den vil endre livskursen, og kan legge karrierer i grus.

Hvis en vekkelse ikke overrasker oss, har vi begrenset Guds kraft med en ideologisk tvangstrøye som sier at Gud må arbeide på bestemte måter, og ikke kan benytte seg av andre. Da har vi bestemt oss på forhånd hva denne vekkelsen vil kunne oppnå.

Vi kan ikke forhåndsbestemme  slutten på en vekkelse noe mer enn vi kan forhåndsbestemme hvordan Jesus vil lede oss, hvis vi fullt og helt bestemte oss for å følge Ham.

4. En vekkelse om knytter fornyelse til amerikanisering 
Vi trenger ikke en vekkelse som er knyttet til et blomstrende og 'velsignet' Amerika (Nord, Sør og Mellom). En genuin oppvåkning som Gud sender til Amerika kan like gjerne se ut som det motsatte av en velsignelse. Deprimerende kanskje, for de som fremdeles mener at De forente stater er Guds utvalgte folk, en spesiell by oppe på et fjell, og dermed ignorere denne nasjonens mange for lengst nedgravde synder som vi ikke har omvendt oss fra.

Jeg håper og ber om vekkelse i Amerika - en vekkelse som knuser båndene til Amerikas første-ismer og den guddommelige agenda.

En autentisk kristen oppvåkning vil trolig fornye Amerika, men det vil skje ved at ting snus på hodet (som det kan oppleves av mange, især mange menigheter). Den vil knuse mange ideologier og ulike teologier som har lykkes med å vie Guds rike til det amerikanske flagget, og farget våre menigheter, rødt, hvitt og blått.

(fortsettes)

tirsdag, oktober 21, 2014

Muslimske ekstremister angrep Katharina-klosteret i Sinai og kidnappet to munker

For kort tid siden angrep muslimske ekstremister Katharia-klosteret i Sinai-ørkenen.

De stormet hovedporten og tok to munker til fange. For å få satt dem fri krevde kidnapperne løsepenger, noe munkene måtte gi etter for om de skulle se sine brødre igjen i live.

Men angrepet stanset ikke her. Ekstremistene truer nå erkebiskopen av Sinai og hans munker med vold. De hevder at klosteret ble ulovlig oppført i 2006, det til tross for det faktum at klosteret daterer seg tilbake til keiser Justitian I (527-565)!

Klosteret måtte betale over 130.000 kroner for å få kjøpt fri de to kidnappede munkene. Til tross for at klosterets ledelse har protestert overfor egyptiske myndigheter har ikke de egyptiske myndighetene gjort noe med saken. For ikke så lenge siden ble Katharia-klosteret ilagt en spesiell skatt. Klosteret har nemlig et eget rom hvor de serverer mat til turistene som ankommer stedet. Dette mener egyptiske myndigheter må skattlegges slik at klosteret ikke bemektiger seg på turisme!

Praktisk hjelp til å være en 'kvardagskristen'

En dag i slutten av april 1958 dør en av Norges fremste salmediktere. Mattias Orheim skrev mange slitesterke salmer som synges den dag i dag. En av dem: 'Kvardagskristen vil eg vera' setter ord på det som er kanskje det største behovet i Kristi kropp i dag:

'Samklang mellom liv og læra'.

Så legg Orheim så flott til: 'det er himmelsong på jord'.

'Komme Ditt rike, skje Din vilje som i himmelen så og på jorden', lærte Jesus oss å be. Den blinde Mattias Orheim så at om den kristne tro skulle ha troverdighet og Guds vilje skulle skje på jorda som i himmelen måtte troen inkarneres. Den måtte bli kroppsliggjort.

Det er underlig dette: Jesus kom for å forkynne et budskap, budskapet om Guds rike. I dag snakker vi om evangeliet med den største selvfølgelighet, og har gitt ordet et teologisk innhold. Men i Jesu samtid kunne man ikke bare bruke ordet 'evangeliet' uten å legge til noe! Ordet betydde ganske enkelt 'Gode nyheter'. Brukte man ordet 'evangelium' eller 'evangeliet' uten å si noe mer ville folk spørre: 'Gode nyheter om hva da?' Jesu budskap, apostlenes budskap og urkirkens budskap var dette: De gode nyhetene om Guds rike!

Dette har Anders Torvill Bjorvand sett! Og takk og lov for det.

Han har forstått hva Mattias Orheim ville ha fram: 'Kvardagskristen, døypt til yrke, Fødd til kjærleik, skapt av Gud, Vigslar heim og hall til kyrkje , Kjøkkenkrå og handelsbu. Mynt og vara for Guds stempel, Fals og fusk på døri må. Altarljoset i Guds tempel Festglans gjev det kvardagsgrå'.

Med boken 'Bygge Guds rike' gir Anders Torvill Bjorvand hverdagshjelp til å kroppsliggjøre Jesu radikale budskap om Guds rike og hjelper oss til å forstå at kristen er noe vi er 100 prosent 24 timer i døgnet, syv dager i uka. Vi lever for å utbre Guds rike. Ikke bare i frontlinjene ute på misjonsmarken, nei, Bjorvand hjelper oss til å forstå at misjonsmarken er her. På arbeidsplassen din. Der vil levd liv vise hva som bor i hjertet ditt. Der vil du kunne utgjøre - ikke bare den lille forskjellen - men den store forskjellen fordi du som representant for dette riket, er med på å bringe dette riket ned til jorda. På arbeidsplassen din.

Den 270 sider store boka er en praktisk manual til å være en 'kvardagskristen'. Det er en bok i Hans Nielsen Hauges ånd. Om noen bok dette året er tidsaktuell - så er det denne! Anders Torvill Bjorvand har klart å skrive en bok absolutt alle har utbytte av å lese. Dette er ikke en bok for spesielt interesserte, heller ikke en bok skrevet for de lærde, men for alle - alle som vil at livene deres skal utgjøre en forskjell - uten å ta vann over hode.

Leser du lite, sier du, javel, men unn deg denne. Den kan vise seg å være til stor hjelp for å se at nettopp du er en del av det Riket Jesus vil bringe til jord.

Misjonsmetodene til Paulus - eller våre? Del 1

Jeg har gitt meg i kast med en bok som så absolutt forlengst burde ha vært oversatt til norsk! Den er skrevet i 1912 og er virkelig et pionerarbeid. Dessverre er det ingen som så boken som betydningsfull nok til å oversette den når den kom ut, og i dag finnes det vel ikke noe forlag som vil satse på en bok som er over 100 år gammel?

Det er dumt. For om mange som er opptatt av Guds rike hadde lest boken: Missionary Methods - St.Paul's or ours ville vi sett en ny bevissthet om nytestamentlige prinsipper for både misjonsarbeidet og for menighetsbygging.

Boken er skrevet av Roland Allan (bildet), en anglikansk prest som er blitt beskrevet som 'pioner, profet og prest'. Han var misjonær i Kina og opplevde det grusomme Boxeropprøret, som førte til så mange misjonærers død, men måtte avbryte sin tjeneste av helsemessige årsaker.

Jeg har forsøkt å oversette noen av prinsippene Roland Allan arbeidet etter. Dette er basert på en sammenfatning som Jonas Melin har gjort. Han er pionerkonsulent i Svenska Alliansemissionen, og leder for Nätverket Anabaptist i Skandinavia. Han er en aktiv blogger og skriver svært mye interessant på sin blogg: http://barnabasbloggen.blogspot.no/

Gjør gjerne denne oversikten til et personlig bibelstudium. Finn frem Bibelen din og les henvisningene til Den Hellige Skrift:

MISJONSMETODENE TIL PAULUS
Paulus plantet menigheter i de fire romerske provinsene: Galatia, Makedonia, Akaia og Asia (Apg 13-20). Han hadde en misjonsstrategi:

1.Team-arbeid - det apostoliske teamet
Paulus arbeidet alltid i et team. Det første teamet besto av Paulus, Barnabas og Johannes Markus. Det andre av Paulus, Silas, Timoteus, Lukas. Titus og andre. Menn og kvinner ble hans medarbeidere. Teamet var også en treningsarena for nye arbeidere. Teamet fungerte som modell-fellesskap med sine ulike gaver. Selv ikke Paulus kunne gjøre arbeidet alene. (Apg 13,4-5;15,39-16,3; 10-11 og 19,22)

2. Strategiske punkter
Paulus valgte viktige byer som sentre for evangelisering og misjon. Han plantet menigheter i strategiske byer og gav dem ansvaret med å evangelisere omgivelsene (Apg 16,12;19,1,9-10 og 1.Tess 1,7-8)

3. Forkynnelse til målgrupper
Når Paulus kom til en by forsøkte han først å nå de menneskene som var åpne. Ofte forkynte han først til jøder og gudfryktige hedninger. Han søkte de som hadde et åpent sinn. Så preket han til alle han fikk muligheten til. (Apg 13,5;14,1;16,13;17,2, 10 og 17)

Vekkelsen Amerika ikke trenger. Del 1

Metodisten Howard Snyder, tidligere professor i historie og teologi ved Asbury Theological Seminary (1996-2006) og professor i Wesley studier ved Tyndale seminary i Toronto (2007-2012) har skrevet en særdeles god artikkel om behovet for en gjennomgripende vekkelse i Amerika.

Med forfatterens spesielle tillatelse har jeg oversatt den til norsk. Jeg tror mange av bloggens lesere vil ha stor glede, nytte og velsignelse av å lese Howard Snyders kloke analyse. Snyder har også vært pastor i Sao Paulo i Brasil, Detroit, Michigan og Chicago og har skrevet en rekke bøker om Guds rike, menigheten og misjon. Noen av dem klassikere i sin genre:

Amerika er i behov av en stor oppvekking, en vekkelse, en genuin berøring av Guds Ånd.

Amerika trenger ikke en pseudo-vekkelse, en bevegelse som fremmer pseudo-kristendom, som bruker et religiøst ferniss over det vanhellige. Her er den vekkelsen vi ikke trenger, og som vi skulle frykte:

1. En vekkelse knyttet til ideologisk politisk agenda
Å søke en religiøs vekkelse for å oppnå politiske mål er åndelig prostitusjon. Vi skulle undersøke våre motiver. Hvis vi tenker, eller håper, at en genuin vekkelse sendt av Gud vil føre til at vi oppnår våre politiske mål, så er vi forført og i fare. Djevelen er dyktig til å sende oss i feil retning, og få oss til å oppnå det nest beste og som ender riktig dårlig.

En ekte Gudsendt vekkelse vil knuse den politiske ideologien til småbiter og opprøre mange politiske planer.

2. En vekkelse støttet av mye penger
Dette trenger vi definitivt ikke. Bibelen gjentar igjen og igjen den samme leksen: Guds rike er et opp-ned rike på så mange måter. Det er motsatt av denne verdens visdom: 'Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud'. (Sak 4,6) Ikke ved makt, verken politisk, militær eller finansiell. Gud arbeider på sin egen måte: 'For ikke ved egen kraft er mannen sterk'. (1.Sam 2,9b) Dollaren er ikke allmektig, spesielt ikke når den skal oppnå åndelige mål.

Den nordamerikanske kirken er, for det meste, rik. Mye av den kristne kirke er korrupt på grunn av sin rikdom. Dens hode dreies. Jesus Kristus er ikke automatisk dens hode. Få synes å legge merke til dette og bry seg.

Jeg ser på fargerike og påkostede annonser i kristne magasiner, jeg bekymrer meg over at pengene har gjort kirken korrupt, på samme måte som politikken har gjort den korrupt. Det er opplagt at store konferanser og arrangementer 'som kaller nasjonen tilbake til Gud' har mye penger bak seg. Hvor kommer de fra. og hva er givernes agenda? Noen har behov for å følge pengene her, akkurat som i politikken.

'Moderne kristen musikk' er blitt big business, lønnsom nok til at Wall Street merker seg det. Hvilke ånder er på ferde?

(fortsettes)

mandag, oktober 20, 2014

Ni kvaliteter hos en forbeder, del 3

Her fortsetter serien om kjennetegnene som finnes hos de som har en forbønnstjeneste:

6. De er disiplinerte
Forbederen vil ikke lykkes om han eller hun ikke er disiplinerte i sine forbønnsaktiviteter. Som denne historien vil illustrere er disiplin særdeles viktig:

En som besøkte et berømt keramikkverksted undret seg over noe keramikeren gjorde som synes å være helt uten mål og mening. I et rom var det masse leire ved siden av en av keramikerne. Nå og da tok han opp en stor klump som han slo på overflaten av. Nysgjerrig spurte han:

'Hvorfor gjør du slik?'

'Vent litt og se', lød svaret.

Den besøkende gjorde så og ganske snart begynte toppen på klumpen å heve seg og svelle ut. Bobler begynte å danne seg på overflaten.

'Nå skal du få se', sa keramikeren med et smil: 'Du kan ikke aldri lage en vase ut av denne leiren hvis disse luftboblene fantes der, derfor må jeg gradvis banke dem ut'.

I ørene til den besøkende lød dette som en lignelse for Rom 5,3-5: 'Ikke bare det, men vi roser også av trengslene. For vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt'.

Er det ikke nettopp det disiplinerte livet, så vanskelig å oppnå enkelte ganger, som banker ut stolthetsboblene og selvlivet, slik at Mesteren kan forme et redskap på jorden som være bærere av den himmelske skatten?

(fortsettes)

Spennende besøk av anabaptister i Oslo fredag - foredrag om fredsskapende arbeid som en del av kirkens misjon

Fredag gleder jeg meg til å overvære forelesningen til Tom og Rebecca Yoder Neufeld (bildet), som holdes på Høgskolen for Ledelse og Teologi i Oslo.

Det er ingen hvemsomhelst som gjester Oslo denne dagen. Ekteparet er mennoniter fra Canada. Tom er professor i Det nye testamente og har undervist ved Conrad Grebel University College som har lokaliteter ved Universitetet i Waterloo siden 1983 og har spesialisert seg innen emner som kirken, ikke-vold og fredsarbeide. Rebecca har arbeidet med innvandrere og innvandrerspørsmål i Nord-Amerika og har vært aktivt i lokalt menighetsarbeid.

I samarbeide med Jonas Melin, som er leder for Nätverket Anabaptist i Skandinavia, har jeg arbeidet med å legge forholdene til rette for at ekteparet Yoder Neufeld kunne komme på besøk til Norge. De gjester Sverige disse dagene, blant annet med forelesninger på Göteborgs universitet.

Programmet for forelesningene ved Høgskolen for ledelse og teologi ser slik ut. Du er hjertelig velkommen:

930 -1025     Jesus and the Subversion of Violence: Wrestling with the
New Testament Evidence
1030 -1125  Patient Pursuit: Peacemaking and the Patience of God

Oppmuntrende nyheter for alle som ber for Nord-Korea

Nord-Koreas diktator, Kim Jong-un (bildet), har ikke opptrådt offentlig siden 3. september. 14. oktober publiserte det nord-koreanske statlige mediaselskapet et foto av Kim Jong-un som angivelig skal ha besøkt et vitenskapsinstitutt.

I denne fasen hvor landets statsleder har vært borte fra det offentlige rom, har Nord-Korea for første gang noensinne innrømmet at landet har arbeidsleire.

Artikkelen er en stor oppmuntring til alle som ber for Nord-Korea. Noe er på gang! La oss nå fortsette å be om forandringer på topp-planet i den nord-koreanske ledelsen, slik at landet en dag kan bli fritt.

På 1900-tallets begynnelse var Nord-Korea vekkelseslandet fremfor noe annet. Landet hadde da en stor bønnebevegelse og tusenvis av mennesker kom til en levende tro på Jesus som deres Frelser og Herre. Landets hovedstad ble kalt for 'Østens Jerusalem'.

Bildene som ble lagt ut 14. oktober viser Kim Jong-un med en stokk. Enkelte mener at han har pådratt seg en leggskade. Siden dette er still-bilder er det umulig å vite for sikkert når disse bildene er tatt. Det er flere interessante ting som skjer i dette landet, hvor kristne blir forfulgt på den mest grusomme måte:

I følge eksperter som følger Nord-Korea nøye så er det bemerkelsesverdig at de lederne som har stått frem i Kim Jong-un's fravær, ikke har gitt offentlig ære til landets øverste leder, slik loven tilsier at man skal.

Et eksempel på dette er Hwang Pyong-so, nr 2 i det nord-koreanske statshierarkiet, som deltok på avslutningsseremonien til Asia Games i Seoul. Han hadde like mange sikkerhetsvakter med seg som bare er forunt Kim Jong-un. I følge tidligere nord-koreanske ledere så er dette å regne for en arrogant maktdemonstrasjon. Dette kan være et tegn på at Kim Jong-un ikke lenger har all makt i landet.

Men det mest overraskende av alle ting er at nord-koreanske ledere har erkjent at landet har arbeidsleire. En offisiell talsmann kaller dem ikke fengselsleire, men 'omskoleringsleire'.

Sprekkene er i ferd med å komme i muren. Lederskapet viser sårbarhet. Dette er en tid for å sette inn enda mer bønnetrykk for Nord-Korea. Kan vi regne med deg?

I Guds nærvær kan jeg våge å være sårbar

På vei til gudstjeneste på formiddagen i går lyttet jeg til en salmist jeg gjerne lytter til: Kari Jobe (bildet). Hennes sanger er så fulle av liv, begeistring for Jesus, og drar virkelig ned Guds nærvær.

Det var spesielt en setning som rørte meg så sterkt i går. Oversatt til norsk lød den:

'I Ditt nærvær kan jeg våge å være sårbar!'

Det er virkelig sant. I Gudsnærværet finnes den favnende kjærligheten og nåden.

I Guds nærvær kan jeg få være med mine smerter, med lunger som ikke fungerer optimalt, og få være sårbar- Her er jeg meg helt og fullt. Slippe tak i min egen styrke. Og jeg kjenner kjærlighetsfulle øyne som ser meg.

Det var godt å få starte den nye uken på denne måten!

søndag, oktober 19, 2014

Når andre vil legge føringer for hva som er rett måte å be på

Jeg kjenner mer og mer på takknemlighet for mangfoldet i Kristi kropp: de ulike formene for tilbedelse, for dansen, tidebønnene, for stillheten, for alt som har ånde som priser Herren, høylydt og taust.

Lemmene på denne kroppen er så forskjellige, og de ulike formene passer noen bedre enn andre. Det er befriende når vi får være oss selv, og slipper å bli presset inn i en form som vi ikke kjenner oss igjen i.

Forskjellene avspeiler vår Far, som er så mangfoldig, og som ikke passer inn i en bestemt form.

Derfor blir jeg så trist når jeg møter kristne som avviser andre kristne og kaller dem religiøse fordi de ber på en annen måte enn dem selv, eller lovpriser Gud på en annen måte enn dem selv.

Personlig foretrekker jeg stillheten, den stille, vàre tilbedelsen. Jeg får stort utbytte av å be tidebønner alene eller sammen med andre kristne. Derfor kjenner jeg på sorg når kristne ledere står frem og kaller dette 'en religiøs form for bønn'. Vedkommende gir uttrykk for at tidebønnene er bare noe 'fromme religiøse' driver med og mener at de som ber tidebønner 'ber ikke i ånden' men 'fører oss inn i en katolsk ånd'.

Underlig - vi som ber tidebønner ber Guds ord! Vi ber bønnene fra Salmenes bok og de nytestamentlige bønnene. Hvordan kan man da si at man ikke 'ber i ånden', når man faktisk ber det ordet som Guds Ånd selv har inspirert?

Hvorfor ikke ganske enkelt respektere at andre kristne ber annerledes enn man selv ber? Hvorfor sette seg til doms over deres bønneliv? Hvorfor ikke se det slik at vi er forskjellige, noen trives godt med å be Guds ord, andre synes det er godt å be med sine egne ord og noen synes begge deler er fint. Hvorfor er det alltid 'de andre' som er 'de religiøse? Hvorfor regner en aldri med seg selv i den kategorien? Kan det være fordi man er så bundet i sin egen form at man ikke er fri til å be på en annen måte?

Jeg kjenner meg sliten av alle disse som vet at det er de selv som har rett, og det er deres form som er rett, og som hevder at det er de - ikke de andre - som er salvet, og som lever med i det Gud gjør nå.

Takk gode Gud, for at jeg er en bitteliten del av din kropp, som består av mennesker fra alle verdensdeler, med sine ulike kulturer, med sin sangstil, sin væremåte, og takk at jeg kan få lov til å tilbe og ære deg på en måte som passer min personlighet.

Kirken er hellig - samtidig består den av skrøpelige mennesker

Jeg har oversatt noe Henri Nouwen (bildet) har skrevet om kirken, som jeg synes var så godt at flere som ikke leser engelsk, burde få del i:

'Kirken er Guds folk. Det latinske ordet for kirke, ecclesia, kommer av det greske 'ek', hvilket betyr 'ut' og 'kaleo', hvilket betyr 'å kalle ut'. Kirken er Guds folk kalt ut av slaveri til frihet, fra synd til frelse, fra fortvilelse til håp, fra mørke til lys, fra et liv med døden som sentrum til et liv fokusert på virkelig liv.

Når vi tenker på kirken kan vi forestille oss en gruppe mennesker som er på reise. Vi kan forestille oss kvinner, menn og barn i alle aldre, av alle folkeslag og kulturer, som støtter hverandre på den lange og ofte slitsomme reisen til det endelige målet.

Kirken er hellig men også full av synd, den er flekkfri og skitten. Kirken er Kristi brud, den er Hans som gjorde den ren og tok henne til seg 'uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig' (Ef 5,26-27). Kirken er også en samling med syndefulle, engstelige mennesker som har rotet seg bort og som stadig fristes av begjærets og grådighetens makter og som alltid blir dratt inn i rivalisering og konkurranse.

Når vi sier at kirken er en kropp, handler ikke det bare om den hellige og feilfrie kropp som er blitt Kristuslik gjennom dåpen og nattverden, men også om de skrøpelige mennesker som utgjør kroppens lemmer.

Først når vi holder begge disse bilder og tanker samlet kan vi leve i kirken som Jesu sanne etterfølgere.

lørdag, oktober 18, 2014

Nord-koreansk avhopper oppdaget at faren var en hemmelig kristen

En nord-koreansk avhopper minnes at hennes far alltid lukket sine øyne og sa noe mens han holdt en skje i hånda før han skulle spise.

Hun husker også en sang hennes far pleide å synge når hun var liten, og at hun hørte den igjen etter at hun hadde klart å flykte til Sør-Korea. Den var en kristen salme.

Til sin store overraskelse oppdaget hun at hennes far var en undergrunns-kristen.

Det er pastor Eric Foley, medstifteren av en kristen organisasjon som arbeider for forfulgte kristne, som forteller dette. Og historien til denne kvinnelige avhopperen er ikke enestående. Foley og andre som møter avhoppere fra Nord-Korea hører ofte slike historier som denne. Når disse avhopperne ser tilbake og husker episoder med sine foreldre og besteforeldre inne i Nord-Korea så oppdager de til sin store overraskelse at deres familiemedlemmer faktisk har levd som undergrunns-kristne.

Her er historien til den kvinnelige avhopperen. Pastor Eric Foley skriver: 'Tenk på denne historien når du frokost denne morgenen med dine barn eller barnebarn og de stille legger merke til din oppførsel':

'Faren min studerte medisin ved et universitet i Japan. Når han var uteksaminert åpnet han et sykehus i Nord-Korea og arbeidet der som en helseminister. Moren min var husmor. På grunn av min fars bakgrunn levde jeg godt som ung og hadde nok å spise. Moren min kom også fra en velutdannet familie. Fordi faren min var lege, var han vel respektert av mange. På denne tiden raste Korea-krigen og vi endte opp med å bli atskilt fra min far og vi visste ikke hva som hadde skjedd med ham. Jeg ble etterlatt sammen med min mor og søstre, mens mine brødre var sammen med min bestemor. Vi hadde blitt fordrevet og levde atskilt. Vi hadde ingen som helst kontakt med vår far og visste ikke hva som hadde skjedd med ham.

Når jeg husket faren min, så var det en ting jeg husket bedre enn  noe annet. Faren min pleide å lukke øynene sine mens han holdt en skje i hånden, rett før vi skulle spise. Jeg var bare fire år gammel den gangen, og jeg visste ikke hva han gjorde. Men nå vet jeg at han ba til Gud foran hvert måltid, og sangen han sang var en lovsang. Det forstod jeg når jeg var kommet til Sør-Korea og forstod at denne sangen var en salme. Jeg husker en setning fra salmen: 'Gjør meg hvitere enn snø', og jeg fant den igjen i en salmebok. Jeg ble så overrasket når jeg hørte igjen denne salmen at jeg ropte ut: 'Å, dette er sangen som far sang'. Det viser seg også at en slektning av meg var eldste i en menighet. Han ble drept under krigen. Jeg trodde at navnet hans var 'eldste', det er først senere at jeg forstod at han var en eldste i en menighet'.

La oss fortsette å be for våre nord-koreanske trossøsken. Gud gjør under i dette landet.

Her er originalposten slik den ble publisert på Eric Foley's egen blogg:

http://dotheword.org/2014/10/13/a-north-korean-defector-realizes-years-later-her-father-was-an-underground-christian-his-breakfast-spoon-was-the-giveaway/

Kloke ord om livet i en kommunitet eller fellesskap

'En kommunitet eller et fellesskap er som et orkester: hvert instrument er vakkert når det spilles på alene, hver gitt sin egen vekt i sin tur, vil resultatet bli mer enn vakkert.

En kommunitet eller et fellesskap er som en hage full av blomster, bukser og trær. Hver bidrar til å gi liv til de andre'.

(Jean Vanier i Community and Growth, side 251).

'Vi må alltid huske; En kommunitet eller et fellesskap er aldri et mål i seg selv; det er den enkelte person som er viktig. Og folk kan vokse i hellighet og fellesskap med Gud midt i et ødelagt, døende samfunn, og gjennom forfølgelser av alle slag'.

(Jean Vanier i Community and Growth, side 234)

fredag, oktober 17, 2014

Ni kvaliteter hos en forbeder, del 2

Her er andre del av artikkelen som Eddie Smith har skrevet om det som skal karakterisere en forbeder:

4. Å være objektiv og vise empati
Objektivitet og empati er vanskelig. Begge er nødvendige, men de må holdes i balanse. Hvis vi er forbedere fulle av empati som ikke er nøytrale når vi ber, vil vi snart bli fortært følelsesmessig og til slutt bli overveldet av de bønnebehovene vi bærer. Husk ordene til den gamle sangen "Leave It There" av Charles Albert Tindley: ". Bær din byrde til Herren og la den være der"

På den annen side, hvis vi er objektive forbedere uten empati, som ikke kan føle behovene til dem for hvem vi har fått i oppdrag å be, vil vårt bønneliv bli bedervet og til slutt tørke opp.

5. Vennlighet
Å vise vennlighet er helt livsnødvendig for en som står i forbønnens tjeneste. Jeg kan illustrere dette med følgende historie:

En gammel mann gikk rundt med en liten boks med olje overalt hvor han gikk. Hvis han gikk gjennom en dør med hengsler som skrek, tok han litt olje på hengslene. Hvis porten var vanskelig å åpne, helte han litt olje på låsen.

Hver dag fant han en rekke måter å bruke sin flaske med olje til andres fordel. Naboer trodde han var eksentrisk, men han fortsatte sin gjerning, og gjorde alt som sto i hans makt for å smøre de harde stedene og gjorde livet enklere og morsommere for andre.

Bær vi med oss olje av menneskelig godhet? Når det er kø i trafikken, når dagligvarebetjeningen er uhøflig eller sjefen din bestemmer seg for å ta deg, det er da du trenger gledens olje. Gå videre og bruk den. Det vil gjøre dagen  mye bedre.

(fortsettes)

3038 anabaptister drept i Nigeria

Mer enn 3000 medlemmer av Church of the Brethren er blitt drept av terrorister. Church of the Brethren hører med i den anabaptistiske kirkefamilien.

Kirkesamfunnet - kjent som Ekklesiyar Yan'uwa a Nigeria eller EYN - rapporterte 29. september at angrepene fra den islamistiske terrororganisasjonen Boko Haram hadde tvunget dem til å stenge 26 av 50 distriktsråd etter at så mange som 3038 av deres medlemmer er myrdet.

Presidenten for EYN, Samuel Dali (bildet) frykter et 'folkemord' på kristne i det nordlige Nigeria.

Det skjer nå ukentlige angrep på landsbyer hvor EYN har sine medlemmer, og det uten at nigerianske myndigheter griper inn.

'EYN er sterkt preget av det som skjer', sier Samuel Dali til Mennonite World Rewiew. 'Hele Lardin Gabas, det historiske senteret til Ekklesiyar Yan'uwa a Nigeria, er nesten helt ødelagt. Vær så snill å be om at Herren kan øke vår tro og gi oss styrke til å bære lidelsene'.

Hvor mange som er døde er ennå usikkert. Det kan være flere enn de 3038 de kjenner til. Mange av dem er ennå ikke begravet.

Samuel Dali har reist en del rundt i de berørte områdene i det nordlige Nigeria, og han er svært rystet over det han er vitne. I tillegg til de døde medlemmene er også åtte av kirkesamfunnets pastorer drept, 180 medlemmer er kidnappet, 21 lokale menighetsbygg brent ned. Mer enn 2287 private hjem tilhørende medlemmene er også ødelagt av brann.

Hva ville skjedd i Norge om et av våre kirkesamfunn hadde mistet over 3000 av sine medlemmer?
Hvem vil være med på å be for våre lidende trossøsken i Nigeria denne helgen?

En morgen- og en kveldsbønn

En morgenbønn:

Gud, velsign himmelen over oss, jorden under oss, Ditt bilde dypt inne i oss, dagen foran oss.
(Ray Simpson)

En kveldsbønn:

Støtt oss, Herre, gjennom hele livets dag, inntil skyggene blir lange og kvelden kommer, når livets brann er over og vårt arbeid er gjort. Herre, gi oss da i Din nåde hellig hvile og fred som varer.
(Etter en bønn av kardinal Newman)