Veigrep - en mulighet til et mer forpliktende disiplinert liv i Kristi etterfølgelse

Korsvei-bevegelsen gjør nå alvor av å skape et livsregelfellesskap der deltagerne forplikter seg til en åndelig rytme gjennom bønn, praksis og fellesskap. Livsregelfellesskapet har fått navnet "Veigrepsfellesskapet".

I november ble det arrangert en såkalt "milepæl-samling" hvor det ble samtalt om hva dette livsregelfellesskapet skulle inneholde. 8.-10. januar samles omkring 30 Korsvei-vandrere på Aarholt-tunet i Vestfold for å starte Veigrepsfellesskapet. Jeg tror dette vil komme til å stor betydning for mange som har savnet et mer forpliktende fellesskap, hvor man kan leve ut et disiplinert liv i Kristi etterfølgelse i hverdagen. De såkalte veigrepene som er blitt valgt ut handler om en rytme for bønn, bevisste valg på viktige livsområder og et fellesskap å gjøre det sammen med. Korsveiprest Knut Grønvik forteller at veigrepene er blitt til i møte mellom Korsveis fire veivisere, inspirasjon fra andre fellesskap og bevegelser og behov og lengsler i egne liv.

Veigrepene er noenlunde klare:
• En rytme for bønn (daglig, ukentlig, måndelig, årlig).
• Veivalg på viktige livsområder (tid, penger, miljø, rettferdighet).
• En medvandrer å rådføre seg med.

Vi kommer til å følge dette opp her på bloggen i tiden fremover.

Det er mulig for den som er interessert å være med på samlingen på Aarholt-tunet. Ta da direkte kontakt på nettsideen www.korsvei.no. Under "Arrangementer" er det mulig å melde seg på.

"For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene"

Jeg har skrevet før at Johannes evangeliet er det evangelium jeg nok oftest vender tilbake til. Det er noe hos Johannes som treffer meg. For tiden oppholder jeg meg i prologen. Den er så mettet med innhold at det er vanskelig å komme videre. Kanskje skal jeg ikke videre, for tiden. Kanskje er dette tiden for å bli i inkarnasjonens mysterium:

"I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det."

I trosbekjennelsen fra Nikea og Konstantinopel, fra henholdsvis år 325 og 381, heter det:

"Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske ..."

Dette er den sanne kristne tro. Og det er noen veldig perspektiver over det hele.

Kristi pre-eksistens. Han som er før alle tider. Ved Ham er alt blitt skapt.

Han som gir avkall på alt det Han har i det himmelske.

I Kristus-hymnen i Filipperbrevet heter det:

"Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske ..." (Fil 2,6-7

I den nikenske trosbekjennelsen heter det:

"For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske."

Det er noe å grunne på i dag.

"I inkarnasjonen steig den evige og tidlause Gud inn i tida og historia som eit menneske 'for å kunne sameine menneskeslekta enno ein gong med seg sjølv som hovudet.' (Kyrill ac Alexandria)" (Trusdokument for Den nordisk-katolske kyrkja, side 20 i kapitlet: Læra om Kristus)

Dette tror jeg. Dette er sann kristen tro.

Skriften og Kirken som gav oss de kanoniske skriftene

2.juledag ble en dag med mange tanker for mitt vedkommende. En av dem som jeg har tumlet med i lang tid er denne: Hvorfor anerkjenner vi Den Hellige Skrift som autoritet, men ikke Kirken som gav oss den Bibelen vi bruker til daglig?

I protestantiske sammenhenger understrekes Sola Scriptura. Av og til får jeg inntrykk av at Bibelen for enkelte er som koranen. Som vi vet kom den ned fra himmelen. Men slik var det ikke med de kanoniske skriftene som utgjør Bibelen. Den kom ikke ferdig ned fra himmelen. For en del protestanter er det vanskelig å forstå at Kirken kom før de kanoniske skriftene som er vår Bibel. Den første menighet hadde Det gamle testamentes skrifter, og etter hvert fikk den de apostoliske skriftene.

Jeg tror at Gud har bevart sitt ord. Han har hatt og har en spesiell interesse av det. Men det jeg sliter med i forhold til enkelte av mine protestantiske venner er deres avvisning av den Kirke som samlet de skriftene som gav oss vår kanoniske Bibel. På den ene siden er de enig med meg i at Gud har bevart sitt ord, på den andre siden hevder de samme at Kirken som samlet disse skriftene og kanoniserte dem allerede tilhørte frafallets kirke! For å si det slik vi gjør det der hvor jeg kommer fra: Dette henger ikke på greip!

Hør på dette:

"Denne overnaturlege openberringa i Kristus vert formidla i tradisjonen frå dei heilage apostlane, som var overlevert i skriftleg form i de Gud-inspirerte Skriftene og i munnleg form i Kyrkja si levande stemme. Den munnlege tradisjonen er på den eine sida teken i vare i trusvedkjenningane og andre kanoniske vedtak i dei sju økumeniske konsila (kyrkjemøta) og lokale synoder, i skriftene åt dei heilage kyrkjefedrene og både i den heilage liturgien og i Kyrkja sin generelle liturgiske praksis, og kjem på den andre sida til uttrykk i Kyrkja si vedvarande offentlege undervisning."

Ta deg tid til å lese det igjen! Det er hentet fra "Trusdokument for Den Nordisk Katolske Kyrkja". Dette er en norsk oversettelse av den engelske "Road to Unity"og den tyske (Koinonia auf Altkirchlicher Basis) utgave av felleserklæringene fra den ortodoks-gammelkatolske kommisjonen. Med andre ord er dette en felles ortodoks/gammelkatolsk forståelse. Og jeg synes den høres aldeles riktig ut!

For: hvordan kan det være slik at vi anerkjenner de kanoniske skriftene denne Kirken gav oss, men vi anerkjenner ikke den Kirken som gav oss de kanoniske skriftene? Vi har altså tiltro til at Guds hellige Ånd ledet dem til å gi oss de rette skriftene, men vi har ikke tiltro til noe annet av det som skjedde i Kirken på denne tiden? For det er faktisk det enkelte protestanter sier. Det er ikke så lett å forstå akkurat det.

Bildet viser en munk i den rumensk-ortodokse kirken.

Om å reise eller bli værende

Da jeg vokste opp var det en begivenhet at noen reiste til Sverige. Og hadde du beveget deg utenfor nabolandets grenser, ja da snakket vi om eksotiske reiser som få var forunt. I dag er det ikke eksotisk om vi ikke snakker om land i Sør-Amerika, hvor du har delt kår med en eller annen nærmest ukjent indianerstamme, eller vært på hvalsafari i Sørishavet.

I jula har jeg lest om en som ikke reiste noe sted, men som likevel levde et rikt og ikke minst svært fruktbart og innflytelsesrikt liv: Bede, en monk som levde i årene 673-735, altså den tidlige middelalder. De reiste den gangen også, men ikke Bede. Han forble på sitt hjemsted. Det er svært lite sannsynlig at Bede noensinne reiste ut over grensene for sitt kjære Northumbria, som ligger i den nordlige delen av England. Han levde et stille og kontemplativt liv. Tiden ellers tilbrakte han til å skrive, oversette, studere og reflektere. Og fikk gjort mer og av langt større betydning enn de fleste som lever i dag.

Han var født ved siden av et kloster, St.Peter's at Monkwearmouth, - du ser nåværende klosterkirke på bildet som følger denne artikkelen. Det var ikke uvanlig for barn på den tiden å bli oppdratt i en religiøs institusjon, slik også med Bede. Klosterets grunnlegger, Benedict Biscop, fikk ansvaret for Bede da denne var syv år gammel. I 682 ble et nytt kloster bygget i nærheten av et sted som heter Jarrow, og to år senere ble Bede overflyttet til dette klostret. Her lærte han gresk og latin, og litt hebraisk. Og det var her Bede fremfor alt studerte Bibelen. 19 år gammel blir han ordinert til diakon. Prest ble han da han rundet 30.

Bede levde et langt liv; de fleste vil kanskje hevde et liv uten de store begivenheter, men det forholdt seg ikke slik. For Bede levde et rikt indre liv. Hans sinn ble befolket av alle de store helter og helgener fra hans egen samtid og av legendene. Bede tilbrakte bokstavelig talt hele livet sitt et eneste sted: St. Paul, hvor han studerte, tenkte, skrev og til slutt døde.

Blant hans mange verk er Bede's Lives of the Abbots og, hans mest berømte, History of the English Church and People. Dette er en mesterlig dokumentasjon om hvordan den kristne tro kom til De Britiske øyer og hvor en kan lese historiene om de første helgener og misjonærer.

Jeg gikk og tenkte på Bede i går, og sammenlignet ham med dagens rotløse mennesker. Dagens mennesker må bryte opp, det må skje noe hele tiden, ferier må være opplevelsesferier, og vi må reise langt, ja lengre enn langt. Lengre enn naboen har vært.

Bede ble. Rotfast. Han levde i landskapet hvor han ble født, men reiste i sin indre verden. Og fikk utrettet mer enn de som har vært en snartur på Papa NyGuinea. Hva ville skje om du slo røtter?

Med ære og herlighet kronte du ham, del 3

Her følger tredje og siste del av Peter Halldorfs julebetraktning:

Hva mennesket gjennom denne fødsel deler med Jesus er intet mindre enn Hans stilling innfor Faderen: "Ty i bredd med Jesus det mig ställer, ger mig rätt til samma arv som ham", synger Lina Sandell om det åndelige barnekåret. (Sv.Psalmboken 250) "Min Far og Far for dere," sier Jesus (Joh 20,17) Og Paulus fyller ut: "Men er vi barn, er vi også arvinger." (Rom 8,17)

Våger jeg å tro dette? Klarer vi å ta det til oss? "Er det sant at Jesus er min broder. Er det sant at arven hører meg til?" I såfall kan det bare bety en ting: Faderens blikk hviler på oss med samme ømhet og tilgivelse som når Han ser på sin enbårne Sønn.

Tanken gripes av svimmelhet innfor det ufattelige. Når vi på alvor aner storheten i Åndens gave til mennesket - det barnekår som overgår alt som nevnes kan - hvordan skulle vi kunne unngå sammen med hyrder og engler falle inn i den kosmiske lovsangen når budet om den store gleden når dem: "Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i." (Luk 2,14)

Denne natt blir Jesus alt det vi er, slik at vi skal bli alt det Han er. Johannes skriver: "Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde." (Joh 1,16) Denne natt aner vi storheten i å være menneske - for det er menneske Gud blir! Denne natt, som "lyser for alle mennesker" (Joh 1,9), gjør det klart som aldri før: den menneskelige verdigheten slokner uten Gud, ettersom den er en avglans av Gud.

I en eneste person, Jesus fra Nasaret, forenes alt det Gud er og alt det mennesket er. I barnet i Betlehem ser Gud og mennesket hverandre i øynene - og de kjenner igjen hverandre. "Vi så hans herlighet." Hva så de? De så Guds herlighet - og de så menneskets herlighet.

Barnet i Betlehem er den usynlige Guds avbildning, slik som hvert menneske er Guds avbildning. Hva er forskjellen mellom Guds avbildning i Jesus og Guds avbilde i oss? Kun dette: i Ham er avbildningen ikke vansiret av synden. Han eier den likhet med Gud som vi alle er skapt til. Han kom, ikke for å gjøre oss til guder, men til menensker. Å være menneske er å ligne Gud. Derfor synger David: "Du gjorde ham lite ringere enn Gud." (Salme 8,6)

Når vi ser hans herlighet forstår vi hemmeligheten om vår egen verdighet - "og kronet ham med ære og herlighet", fortsetter David sin hyllest av Gud og mennesket. (Salme 8,6)

Så mye menneske ble Gud i Jesus, at intet menneskelig fattes i Ham - og ikke noe guddommelig.

Denne natt feirer vi at Gud ble menneske, for at mennesket i Gud skal kunne gjenvinne sin verdighet.

Med ære og herlighet kronte du ham, del 2

Her følger andre del av Peter Halldorf's (bildet) meditasjon over julens budskap:

Fødselen er sentral i den kristne troen. Guds fødsel i Betlehem og Guds fødsel i menneskehjertet. "Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny," sier Jesus til en av sin samtids lærde teologer. (Joh 3,7)

"Hvordan kan en som er gammel, bli født? Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?" innvendte teologen (Joh 3,4)

Er det ikke merkelig med mennesket? Hun synes bare å kunne forstå det hun allerede har forstått.

"Dere må bli født på ny," gjentar jesus (Joh 3,7)

Det kristne livet har sitt forbilde i Jesu liv. Ikke slik at etterfølgelsen innebærer en moralsk herming. Alle som prøver innser det dåraktoge i å forsøke å imitere Jesus.

Det forbilledlige ligger på et annet plan: slik som Ånden virket i Jesu liv, slik virker Ånden i lærlingenes liv. Derfor er Jesu fødsel allerede et bilde på vår åndelige fødsel.

Guds fødsel i menneskehjertet er et like så stort mirakel som Guds fødsel i Betlehem. Gud blir et menneskebarn. Mennesket blir et Guds barn. To fødsler. Begge er Åndens verk.

Vår åndelige fødsel er et like stort mysterium som Kristi fødsel. Vi kan ikke forklare hvordan det skjer, vi kan ikke engang si nøyaktig når det skjedde - på samme måte som det aldri har vært mulig å fastslå den eksakte dato for Jesu fødsel. Kan vi vite om denne fødsel virkelig har skjedd? Ja, det finnes det usvikelig tegn. Hvilket tegn er det?

Ut av vårt innerste djup stiger et rop med en nyanse av intimitet ukjent i all tidligere bønn i våre liv. Ropet er: "Abba, Far!" (Rom 8,13)

Barnekåret er tegnet. Hva Jesus er av naturen - Guds Sønn - blir mennesket gjennom nåden: Guds sønner og døtre. Dette, om noe, var det Johannes kaller "nåde over nåde" (Joh 1,16) Hva Faderen sier til Sønnen - "Du er min elskede Sønn" (Luk 3,22) - sier Han også til oss. Vi får i gave det barnekår som "gir oss del i guddommelig natur." (2.Pet 1,4)

(fortsettes - siste del i morgen)

Nytt prestedrap i Russland - 26 prester drept siden 1990

For andre gang på kort tid er en ortodoks prest myrdet i Russland. Fader Alexander Filippov (bildet) ble skutt ned rett utenfor kirken han betjente i Satino-Russkoye, en landsby i Podolsk-distriktet, rett utenfor Moskva.

Det var tirsdag at den 39 år gamle presten hadde snakket til noen som urinerte utenfor kirken. Plutselig trekker noen en pistol og skyter presten. Politiet har arrestert tre mistenkte. Fader Aleksander Filippov etterlater seg hustruen, Yelena, og tre døtre.

Det er ikke mange dagene siden en annen ortodoks prest ble drept i Russland. 19. november ble Daniil Sysovyev drept utenfor Hl. Thomaskirken. Han var kjent for sin kritiske holdning til nasjonalistiske grupper. En annen prest i samme kirke ble skadet noen dager etterpå av ukjente gjerningsmenn.

Siden 1990 har 26 ortodokse prester blitt myrdet i Russland. La oss huske deres familier i bønn, og la oss be for dem som har en utsatt prestetjeneste.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=197817

Med ære og herlighet kronte du ham, del 1

På denne julaften vil jeg dele med bloggens lesere noe Peter Halldorf (bildet) har skrevet om inkarnasjonens-, og dermed julens mysterium. Peter Halldorf er leder for kommuniteten på Bjärka Säby, og er forfatter av en rekke bøker. Det er spesielt gledelig for meg at det er lederen for den kommunitet jeg selv er en del av, som bloggens lesere kan få lese på selveste julaften! Det som gjengis her, og som jeg har forsøkt å oversette, finnes i en bok som bare er utgitt i Sverige. Halldorf tar utgangspunkt i Joh 1,14:

"Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."

Hvor mye menneske ble Gud i Jesus fra Nasare? Spørsmålet er ikke bare av filosofisk interesse. Det kan vise seg å handle om oss selv: Hvori består det sant menneskelige? Hvordan måler man menneskelig verdighet?

Svaret på spørsmålet om hvorvidt barnet i kryggen var Gud, var under de første kristne generasjonene ikke alltid selvklart. Og ikke heller ukontroversielt. Det var behovet for klarhet i dette spørsmålet som ledet til at Jesu fødsel begynte å feires på vår juledag, den 25. desember.

Daterinen av Jesu fødsel var ikke noe som opptok de første kristnes interesse. Den høytid man først og fremst feiret var påsken. Men når gnostisk influerede grupper av kristne begynte å feire Jesu dåp 6. januar, som den hendelse da mennesket Jesus ble gudsmennesket Kristus, ble spørsmålet satt på dagsorden.

Som et mottrekk vikke kirken feire Jesu fødsel somd en hendelse når Gud ble menneske, og dermed ble spørsmålet om når fødselen skulle feires reist. Noen historiske opplysninger om dato for Jesu fødsel fantes ikke i aposteltradisjonene. Det som gjorde at man etter hvert ble enige om å feire denne hendesle den 25. desember var ikke så mye opplysninger om tiden for fødselen som en symbolsk teologisk refleksjon.

Man tenke omtrent slik: Guds fullkommenhet innebar at Gud deler likt mellom lys og mørke når Han skaper verden. Derfor faller den første skapelsesdagen på vårjevndøgn, den 25. mars i følge den julianske kalenderen, når dag og natt er like lange.

Selv Jesu liv, sa man videre, motsvarer Guds fullkommenhet. Det bør derfor ha vært et jevnt antall år, og tatt sin begynnelse samme dag som Gud skapte verden. Det er nå det blir alvor. Når begynner Jesu liv? Om Han i alt deler våre vilkår, om Gud i Jesus forener seg med alt menneskelig, da begynner Hans liv ikke ved fødselen men ved unnfangelsen!

Derfor kom Bebudelsen til å bli feiret den 25. mars, og fødselen ni måneder senere! Det var denne måten å reflektere på som fikk den unge kirken å bli enige om å feire jul den 25. desember.

Det symbolske resonnementet må kjennes fremmed for oss. Mer interessant er hva engelens ord til den forundrede Maria betyr, når hun undrer seg over hvordan hun som ikke har noen mann skal kunne føde en sønn: "Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født være hellig og kalles Guds Sønn." (Luk 1,35)

Hvordan ble Gud menneske?

Det svimlede øyeblikk i den hellige historien når livet oppstår i Jomfruens skjød er en trinitarisk hendelse. Her er hele Treenigheten innblandet: gjennom Ånden, som utgår fra Faderen, befrukter Ordet egget i Marias liv-

Nå fortsetter Johannes og viser i innledninbgen av sitt evangeliet hvordan Guds fødsel i Betlehem er en pakt om vår åndelige fødsel. Hvem er Guds barn? Johannes svarer: "De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud." (Joh 1,13)

Gjennom Ånden fødes Kristus i oss - når Ordet befrukter våre hjerter! Det er den andre inkarnasjonen - Kristus i oss!

(fortsettes)

Vernet av Guds engler

Jeg har hatt noen skremmende opplevelser rundt min sykdomssituasjon den siste tiden, situasjoner som har gjort at jeg har følt meg svært liten og sårbar. Kanskje det er en av årsakene til at jeg har tenkt på englenes nævær, mer enn jeg har for vane. Nå er jo også advent- og juletiden en tid full av engler. Nei, jeg tenker ikke på disse tykke babyene med vinger. Heller ikke slike engler prinsessen snakker om. Men virkelige engler. Slike vi møter i evangeliene. Som omkranser tiden før og i forbindelse med Jesu fødsel. Og om engler som er i oppdrag foran Hans gjenkomst.

Det finnes engler, erkeengler, serafer og kjeruber. Åpenbaringsboken forteller også om livsvesener foran Guds trone.

I forbindelse med Jesu fødsel møter vi erkeengelen Gabriel. Bibelen beskriver også en annen erkeengel, nemlig Mikael. Han regnes som en av de sju englene som står foran Guds trone, som vi kan lese om i Åp 8,2-5, og som blåser i basuner eller sjofarer og tilkjennegir ulike domshandlinger i endetiden.

Jeg har tenkt på erkeengelen Mikael i dag. Navnet hans betyr "Hvem er som Gud". Det er i grunnen ganske beskrivende for hans gudgitte oppdrag. I Østkirken regnes han som den fremste blant englene, "serafenes fyrste". I Daniels bok omtales han som "en av de fremste høvdingene" (Dan 10,13 flg) og "den store fyrsten" (Dan 12,1) I Judasbrevet omtales han som "overengelen". I endetiden vil han spille en avgjørende rolle i kampen mot ondskapens åndehær, jfr Åp 12,7-9. Ut fra Skriften ser det ut til at Mikael har en spesiell oppgave med å beskytte Israel.

Jeg opplever en stor trøst i dette at vi ikke er alene, men at vi er omgitt av Fars kjærlighet, Jesu nåde, Den Hellige Ånds samfunn, Guds engler beskytter oss og tjener oss, og vi er omgitt av kirken som tilhører herlighetens verden, de som allerede er hjemme hos Herren.

Ikonet viser erkeenglen Mikael.

Syv ørner kretset over forbedere på Golan som bad om fred og beskyttelse for Israel

En gruppe holendere som var samlet oppe på Golanhøydene for å be om fred og beskyttelse for Israel og landets grenser, fikk oppleve noe spesielt. I forbindelse med årets Løvhyttefest dro de opp på Golan, og mens de stod der og ba og lovpriste Gud dukket det opp syv ørner som kretset over gruppen med forbedere. Å se en ørn er sjeldent, syv samtidig må være veldig spesielt. Det er som om Gud la sitt AMEN til.

En velsignet julehøytid til bloggens lesere

Da er tiden inne for å ønske bloggens mange lesere en velsignet julehøytid. Besøks- og lesertallet øker stadig, og det er en stor glede å ønske mange nye lesere hjertelig velkommen. For meg blir det bare større og større dette at "Ordet ble menneske", og "slo opp sitt telt i blant oss", som det heter på gresk. I Jesus fikk Gud et ansikt. Apostelen Johannes skriver om inkarnasjonens under på denne måten:

"Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved, om Livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss." (1.Joh 1,1-3a)

Dette er hva det hele handler om. Det er dette vi feirer.

Bloggen vil jevnlig bli oppdatert, også i julen, men sannsynligvis ikke med like mange artikler hver dag. Skulle du få riktig god tid og har lyst til å lese mer enn det som lages daglig, finnes det 3465 artikler fra 2006 og frem til i dag, så du har litt å velge mellom!

Vi er takknemlige om dere husker oss i forbønn denne jula. Jeg er inne i en ny periode hvor jeg kaster opp flere ganger om dagen, og det er ganske slitsomt i lengden. Det er usikkert hva det skyldes, om det er et nytt påbegynnende magesår eller om det har sammenheng med medisiner jeg tar.

Vekkelsesfolket i Ukraina ber om forbønn

Desember måned er en måned ukrainske baptister setter hverandre stevne. En rekke regionale konferanser blir holdt, ikke minst dreier dette seg om samlinger for pastorer og diakoner. 18. desember ble det holdt en slik dagskonferanse i Cherniev. 35 baptistmenigheter i området rundt Cherniev kom sammen for å be, studere Guds ord og lytte til innspill fra den sentrale ledelsen.

Ukraina er et land som for tiden opplever vekkelser mange steder. Det er oppmuntrende, men også krevende. Mange mennesker skal følges opp, og det trengs et tydelig lederskap. Våre brødre i Øst ber om en ting: Forbønn! Det er en anmodning vi gjerne bringer videre. Ukrainske baptister bruker julehøytiden til en svært målrettet og utadrettet virksomhet. Ikke minst gjennom mange julekonserter. Desember måned har også vært en måned preget av dåp en rekke steder. Og det er ikke få som døpes heller. I enkelte gudstjenester snakker vi om dåp av flere titalls mennesker.

La oss ikke forakte det profetiske ord - det er et lys som skinner i mørket, del 3

I forbindelse med jødenes tilbakevending til sitt lovede land, Israel, gav Gud også løfter om at det hebraiske språket skulle gjenopprettes. Hos profeten Sefanja leser vi:

"For da vil Jeg gi folkene et rent språk, så de alle kan påkalle HERRENS navn, for å tjene Ham samstemt." (Sef 3,9. Bibelen AV 1611. Copyright: Morten Gjemlestad 2003)

Hvilket forunderlig vers! Eliezer Ben-Yehuda (1858-1922), som vi her ser bøyd over sine bøker, ble den drivende kraft bak restaureringen av det hebraiske språket. Han måtte en enorm motstand. Mange anså hebraisk for å være "et hellig språk" (rent), og de nektet å bruke det i vanlig dagligtale. Men arbeidet til Eliezer Ben-Yehuda falt i god og spirekraftig jord og ble hovedspråket for den jødiske befolkingen både i det Ottomanske riket og under det britiske mandatstyret av Israel.

Gjenopprettelsen av det hebraiske språket var forutsetningen for gjenopprettelsen av landet. Hos profeten Jeremia kan vi lese dette:

"Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: De skal igjen tale slik i Judas land og i byene der, når Jeg fører fangene tilbake: Herren, velsigne deg, du rettferdighetens bolig og du hellighetens berg!" (Jer 31,23)

Om du er interessert i å lese mer om det under gjenopprettelsen av det hebraiske språket virkelig er, vil jeg anbefale deg en bok Tarje Noraberg har skrevet:

Eliezer Ben Jehuda. Han gjenskapte Israels språk.

Boken ble utgitt av Lunde forlag i 2000. ISBN 82-520-3383-0

Jeg tror den fortsatt er i salg, og muligens på tilbud hos Bok og Media. Ellers finner du den sikkert på biblioteket. Den er en fascinerende og spennende beretning som du gjerne må unne deg å lese!

Hva kan vi lære av de apostoliske teamene, del 1

Jeg studerer aposteltjenesten for tiden, og i den forbindelse har det vært interessant å se nærmere på det team av medarbeidere som var rundt apostelen Paulus. Hvem var disse menn, og hva kan de lære oss om etterfølgelsen av Kristus og radikalt kristent liv?

Mot slutten av det bemerkelsesverdige brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ, skrevet mens apostelen Paulus sitter fengslet i Rom, navngir Paulus syv menn som har assistrert ham på den tiden. I en serie artikler skal vi se nærmere på disse syv. Den første som navngis er:

Tykikus

Om ham heter det: "Tykikus, vår kjære bror, trofaste tjener og medtjener i Herren, skal fortelle dere alt nytt om meg." (Kol 4,7)

Tykikus kom fra Efesos, og hadde vært en nær medarbeider av Paulus i mange år, når dette skrives. Han hadde vært i samme reisefølge som apostelen og var en del av det apostoliske teamet til Paulus. Skulle vi beskrive ham med et ord måtte det bli ordet "tjener". Tykikus hadde vært sammen med Paulus som en representant fra de hedningekristne forsamlingene, når den innsamlede gaven skulle bringes til forsamlingen i Jerusalem. Han fulgte Paulus så langt som til Milet. Tykikus var også den som var kurer for Efeserbrevet, og som sannsynligvis også var kurer for 2.Korinterbrev, sammen med Titus.

Tykikus ble sendt til Kreta for å tjenestegjøre der sammen med Titus. Han arbeidet også i Efesos, og etterfulgte muligens Timoteus. Han hørte med blant de aller første som risikerte livet sammen med Paulus på hans tredje misjonsreise. Nå blir han sendt ut av apostelen til Kolossæ for å utføre et oppdrag der. Han skal oppdatere forsamlingen der om apostelens virksomhet. Det er tydelig at det er viktig at de første menighetene var oppdaterte på hva som skjedde med den apostoliske tjenesten. Tross alt var den jo helt grunnleggende i pionerfasen for etableringen av en kristen forsamling. Vi leser følgende i Ef 2,20:

"Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen."

(fortsettes)