onsdag, november 14, 2018

FN anbefaler at alle land legaliserer abort

Et land som respekterer retten til liv bør også tilrettelegge for lovlige og sikre aborter.

Det slår Menneskerettighetskomiteen i FN fast i sine nye retningslinjer for hvordan Den internasjonale konvensjonen for medborgerskap og politiske rettigheter skal tolkes.

Dette ble slått fast 31. oktober da ekspertkomiteen som overvåker konvensjonen møttes. Her heter det:

"Stater skal ikke innføre nye begrensninger men fjerne eksisterende begrensninger som nekter kvinner og jenter tilgang til sikre og lovlige aborter..."

Konvensjonen negliserer også den enkeltes samvittighetsfrihet som nøler med å ta liv.

Dette betyr i praksis at FN anbefaler at alle land bør legalisere abort, noe som igjen betyr at et barn i mors liv ikke lenger vil ha noe rettsvern noe sted.

Til avisen Världen i dag sier generalsekretæren for den katolske pro-life organisasjonen Respekt, Benedica Lindberg:

"Når man leser kommentarene ser man tydelig hvilke krefter som har vært i sving her. De foretrekker abort og er imot samvittigetsfriheten. Kommentarene ignorerer helt konvensjonens klare budskap: Hvert menneske har en iboende rett til liv."

Er du vennlig mot deg selv?

Er du vennlig mot din sjel og din kropp? Jeg har ikke vært så vant med å stille meg selv et slikt spørsmål, og det er først i de senere årene jeg har stavet ordet 'selvivaretagelse', og øvd meg på dets innhold.

Jeg har vært for streng mot meg selv.

Slik tror jeg mange kristne har det.

Mange kristne sliter med å tilgi seg selv.

Men vi må ikke glemme at vi er mennesker. Når apostelen skal beskrive sine høye åpenbaringer, at han har vært rykket like inn i den tredje himmel, og har hørt usigelige ord, slik han selv forteller der, så beskriver han seg selv på følgende måte: 'Jeg kjenner et MENNESKE i Kristus.' Ikke en helgen, men et menneske. Med alle sine feil, alle sine nederlag, alle sine svakheter. 'Et MENNESKE i Kristus'. Der er hans identitet.

Vennlige morgener.

Det uttrykket leste jeg på et samtaleforum for Parkinsons-pasienter i går. Og jeg forsøker å ta det til meg. Min dagsrytme har forandret seg etter at jeg ble syk. Alt går i et annet tempo. Jeg lærer mer og mer å lytte til kroppen - og sjelen min. Være raus med meg selv.

'Bli med meg til et sted for å hvile dere,' sa Jesus til sine disipler.

Tilllater vi oss det?

Det er en øvelse å komme inn i Guds  hvile. Lære seg til å slippe taket. Lære seg hva den hellige likegyldigheten går ut på. Leve med i øyeblikket. Lære seg til å puste.

Det er så mye legedom i dette.

tirsdag, november 13, 2018

Travelheten og roen

Jeg er ikke sikker på om jeg liker travle dager lenger. Det jeg derimot liker er den hverdagslige, rolige rytmen - som er godt for sjelen og kroppen. Den rytmen som gjør at sjelen din og kroppen din henger med.

De to siste dagene - og det kommer en til i morgen, har for mitt vedkommende vært heseblesende. Jeg har unnagjort meg besøk hos  nevrolog, ørespesialist, hjemmetjenesten, endrokrinolog og i morgen står et besøk hos reumatolog for tur. Inntrykkene er mange, følelsene kjører berg-og-dalbane.

Det er en ting å være opptatt, noe annet å være travel. Jeg liker å ha noe å gjøre. Det kan tilføre deg energi. Å ha det travelt tapper meg for energi.

Jeg trives ikke i byene lenger, ikke i støyen og alle lydinntrykkene.

Gi meg heller et stille fjellvann.

Åndelige fedre

På farsdagen skrev jeg om min far. I kjølvannet av farsdagen, vil jeg også nevne mine åndelige fedre. Jeg har hatt noen åndelige mødre også, men de får jeg nevne når morsdagen kommer.

Det har vært en slik berikelse å ha åndelige forbilder, rollemodeller, i livet mitt. Menn som har gått veien, levd tett innpå Jesus, bedende menn. De har lyttet til meg, gitt meg råd, bedt for meg. Talt inn i livet mitt. Og vært rause med meg. Brukt av sin tid.

Hos dem har jeg kommet med mine spørsmål, mine frustrasjoner, min tvil, min vantro, mine synder. Og de har bedt sammen med meg, lyst Herrens velsignelse over meg, grått sammen med meg, satt mot i meg og oppmunret meg.

Den ene var pinsevenn.
Den andre en irsk prest.

Hver på sin måte fikk de være en åndelig far for meg.

Så har jeg fått åndelig veiledning gjennom samtaler eller lest bøker av andre enn disse to. Både nålevende, og menn som for lengst er hjemme hos Gud.

Men akkurat i dag tenker jeg på to av mine åndelige fedre som gjennom deres levde liv, og fyiske nærvær, fikk bære meg til Jesus og være der for meg når jeg trengte det aller mest.

Alle skulle ha en åndelig far.
Hva er det som gjør at  vi tror at vi skal klare kristenlivet uten?

Jeg takker virkelig Gud for mine to åndelige fedre. Nå ber jeg Gud gi meg en for den fasen jeg opplever å leve i nå.

mandag, november 12, 2018

Massivt angrep på Israel mandag ettermiddag

Over 100 raketter er avfyrt fra Gaza-stripen inn i Israel, nå i ettermiddag. En buss skal være truffet, og en 19 år gammel israeler skal ha blitt kritisk skadet i bussangrepet.

Det er The Jerusalem Post som melder dette.

Rakettalarmen i Israel gikk kl.16.30 norsk tid, altså for en time siden, når dette skrives. Tre av rakettene traff et boligområde i byen Netivot i det sørlige Israel. En av bygningene som ble truffet var en offentlig bygning.

To minutter senere gikk alarmen i Hof Ashkelon, også i den sørlige delen av landet. Omtrent samtidig ble innbyggerne i BeerSheba varslet, og alle offentlige arrangementer ble avlyst. Rakettalarmen er også hørt i kibbutzen Nir Yitzhak, og kibbutzene Sufa og Holit, og situasjonen er svært spent.

La oss be!

Det skal være Hamas som står bak det massive angrepet på Israel.

Jødehatet eksploderer i Frankrike

Antallet antisemitiske hendelser i Frankrike har økt med 69 prosent i løpet av årets ni første måneder sammenlignet med samme periode i foregående år.

Det er Frankrikes statsminister, Edouard Philippe som opplyser dette. De nye tallene ble offentliggjort i forbindelse med 80 års markeringen for Krystallnatten.

Franske myndigheter arbeider nå med ulike tiltak for å møte den voksende jødehatet i landet.

Glede, lidelse og medfølelse

I går leste jeg noe en av vår tids fremste ortodokse teologer, Olivier Clement (bildet) har skrevet, og som var så godt at jeg måtte oversette det til norsk:

"Gleden som den oppstandne Kristus gir gjør oss ikke ufølsomme til den lidelsen andre mennesker gjennomgår. Det er tvert i mot det motsatte som skjer: Den kan gjøre oss enda mer følsomme, og vi vil bli i stand til både å bære denne enorme gleden med oss og samtidig på en djup måte tre inn i den nød og lidelse vår neste ustår på en og samme tid.

Det er ingen motsigelse: glede står ikke i motsetning til medfølelse. Vi kunne kanskje gå så langt som å si at gleden gir næring til medfølelsen."

Sitatet er hentet fra boken 'Glimmers of Happiness' av bror Roger av Taize, side 28.

I samme kapittelet skriver bror Roger om en ung afrikaner som bodde et år i den økumeniske kommuniteten i Taize. Denne afrikaneren kunne fortelle hvordan han hadde funnet frem til en indre glede, selv om han hadde levd et liv i store prøvelser. 

Når han var syv år gammel ble hans far drept. Og moren hans måtte flykte langt unna. Han fortalte:

"Jeg hadde ikke kjent kjærligheten fra mine foreldre siden barndommen. Så jeg søkte en indre glede, og håpet at den ville gi meg styrke midt i lidelsen. Den gjorde meg i stand til å legge håpløsheten bak meg. Gleden forandrer hverdagenes relasjoner."

søndag, november 11, 2018

Far min og jeg

Jeg savner faren min, selv om det er 47 år siden han døde. Far ble bare 64 år gammel. Fire år eldre enn jeg er nå. Jeg var bare 13 da han døde. Det er ikke mange bildene jeg har av ham. Det var ikke så vanlig med fotografier den gangen. På bildet holder jeg ham i hånda. Plenen er full av løvetann, og vi står utenfor epletreet vårt, som  bar så deilige glassepler. Det er tatt på første skoledag.

Dette bildet betyr mye for meg, men mest av alt betyr de indre bildene noe. Far var så trygg og snill. Det å få klatre opp på fanget hans, lene meg inn til ham, og høre han fortelle eventyr, satte farge til tilværelsen, skapte gode minner og så mye glede. Jeg kan ikke huske han hevet stemmen en eneste gang. Alltid høflig, omtenksom, nærværende og veldig snill.

Det er så mye jeg skulle ha snakket med ham om. Spurt om. Han hadde selv vokst opp uten far. Hans far dro til Amerika da far var ikke gamle karen, og kom aldri hjem. Hvordan var det for far å vokse opp uten sin far. Tiden han vokste opp i var krevende for de om hørte til arbeiderklassen. De hadde fattigdommen like inn på dørstokken, og måtte kjempe for å overleve.  Far ble skomaker, senere industriarbeider ved Mustad fabrikker, hvor han galvaniserte fiskekroker.

Året etter at far døde, ble jeg en kristen.

Da ble jeg kjent med en som hadde mistet stefaren sin.

Også han en arbeider. Som sant menneske må Jesus ha kjent på tapet etter at stefaren Josef døde.

I mange år preget fars død mitt gudsbilde. Jeg ble tidlig fascinert av Jesus. Jeg brukte en uke på å lese Det nye testamente etter at jeg bestemte meg for å bli en kristen. Jesus begeistret meg. Den Hellige Ånd skjønte jeg ingenting av. Gud derimot, synes jeg hørtes veldig skummel ut. Han tok jo faren min. Slik opplevde jeg det som tretten-åring.

Det skapte et sår i meg, en usunn gudfrykt. Og resulterte i mange år hvor jeg strevde med å blidgjøre Gud.

Så introduserte Jesus meg for sin himmelske Far, og den usunne frykten for Gud og selvsrevet ble borte.

De senere årene og særlig den siste tiden er det blitt til hjelp at Jesus forstår de såre og vonde følelsene jeg har etter at min egen far døde så tidlig. Jesus må ha kjent på den samme tapsfølelsen.

Det hender jeg drar til mors og fars grav for å snakke med dem. Nei, jeg ber ikke til dem. Jeg vet selvsagt at de er døde. Det er en monolog. Jeg forteller dem om ting jeg tror de ville ha likt å vite. Det er bare for min egen skyld. Det er sorgbearbeidelse. Det er nyttig.

Vi bærer de døde med oss. På den måten blir de ikke glemt.

I dag, på farsdagen, takker jeg for den gode, snille faren min. Jeg har vært veldig heldig. Selv om jeg ikke fikk beholde ham så lenge, er det dessverre ikke alle som har hatt en så god og trygg far som meg. I dag tenker jeg mye på dem - og ber for dem.

Så tenker jeg på og kjenner den djupe gleden over å være far selv. Til en datter og en sønn. Jeg håper jeg er en god far. Jeg ber om å få være det. Det er det største ønsket jeg har.

lørdag, november 10, 2018

Vel kjent med sykdom

Noen ord fra den velkjente Messias-profetien i Jesaja 53 har betydd mye for meg personlig den siste tiden:

"en smertenes mann, vel kjent med sykdom" (v.3)

Jesus var 100 prosent menneske, og 100 prosent guddommelig. Kirkens trosbekjennelse lærer oss at Jesus er "sann Gud av sann Gud... For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske..."

Om Jesus virkelig var et sant menneske, ble han også syk. Guds ord sier at han var "vel kjent med sykdom", og Hebreerbrevets forfatter slår fast følgende: "For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i våre skrøpeligheter, men EN SOM ER PRØVET I ALT I LIKHET MED OSS." (Hebr 4,15)

Jesus har med andre ord visst hvordan det er å være syk. Som 'smertenes mann', har Han selvsagt kjent smerte. Vi må ikke glemme at Jesus var 100 prosent menneske. Hadde Han ikke opplevd sykdom, hadde Han ikke vært et sant menneske.

For meg er dette en trøst, midt oppe i alvorlig sykdom, at den Frelser og Helbreder jeg tror på vet hvordan det er å være syk. Han er vel kjent med det.

Om å ha en lærevillig ånd og lytte til Guds visdom

"Lytt og lær av dine tidligere feil. Ha en lærevillig ånd, og bli en Guds mann og kvinne.

Har vi virkelig et brennende ønske om å lære? Ærer vi og respekterer vi den visdommen som kommer fra 'de mange som gir råd', jfr Ord 15,22. Søker vi med iver Guds beste for våre liv, og nekter å kompromisse når det gjelder vår integritet og karakter. Er vi motivert for å bli vis og bruke denne visdommen i vårt liv? Legger vi stor vekt på å være oppmerksomme overfor de som er våre lærere og nekter å gi fra oss mulighetene til å lære? Lærer vi av våre tidligere feil, og nekter å fortsette med å fanges i de samme fellene? Å falle i søla er en ting, å bli liggende der noe helt annet.

Hvis vi merker at vi ikke lenger har noe ønske om å lære, verken fra Gud eller andre, skyldes det mest sannsynlig at har mistet vår 'første kjærlighet' og trenger derfor en frisk åpenbaring av hvem Han er og hvor høyt Han elsker oss. Da mangler vi også en sunn dose av Gudsfrykt.Det å ha en sunn Gudsfrykt er nemlig nøkkelen:

''Hvem er den som frykter HERREN, lærer av ham den vei han skal velge." (Salme 25,12)

Lytt og lær av dine tidligere feil. Ha en lærevillig ånd, og bli en Guds mann og en Guds kvinne.

Du har kalt meg 'for en tid som denne' - la det bli, kjære Gud, i følge Ditt Ord. Gi meg ører til å høre sunn visdom og mot til å leve et liv i lydighet. 

Mektige krigere har et ønske om å lodde djupere og være lærevillige."

- Steve Porter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

fredag, november 09, 2018

Krystallnatten og det norske jødehatet

I kveld tenner vi et lys for å minnes alle jøder som ble drept i nazistenes utryddelsesleire. Natten mellom 9.-10. november er en beksvart natt i verdenshistorien. I år er det 80 år siden opptakten til grufullhetene. De ble innledet med den såkalte 'Krystallnatten'. Natten mellom 9.-10. november i blir i år enda mørkere, siden det nå er blitt kjent at det påhviler en enda større skyld for jødeutryddelsene over Norge. Nye opplysninger som fremkommer i den nye boken til Marte Michelet, viser at flere i Hjemmefrontens ledelse visste om at norske jøder skulle deporteres tre måneder før det skjedde og at biskopen i Oslo, Eivind Berggrav, må ha blitt advart om at norske jøder skulle deporteres. Den norske kirke kunne ha reddet jøder fra den visse død i konsentrasjonsleirene, men gjorde ingen verdens ting.

Norge har som nasjon absolutt ingen ting å skryte av når det gjelder å verne om sin jødiske befolkning. Og antisemittismen finnes der latent og åpenbar i deler av den norske befolkningen den dag i dag.

Krystallnatten var en nøye planlagt aksjon fra nazistenes side. Jødehatet nådde nå en ny høyde. Krystallnatten markerer nemlig overgangen fra diskriminering av den jødiske befolkningen i Tyskland til utryddelse av alle jøder i Det tredje riket. Denne natten  for 80 år siden gikk nazistske stormtropper løs på jøder og alt jødisk i Tyskland, og antente jødehatet i nasjon etter nasjon.

Jødehatet fantes også i Norge, også blant ledelsen for 'gutta på skauen'. Hjemmefrontens leder, Jens Christian  Hauge, omtalte en jødisk fange på Grini i nedlatende ordelag, og skrev at det er en himmelvid forskjell på å holde på jødenes rett og å like dem.

Det er også et faktum at ledelsen for Hjemmefronten nedprioriterte å hjelpe norske jøder med å flykte til Sverige, og at jødene var tvunget til å måtte betale for å få hjelp til å flykte. Det er også et faktum at når de nordmenn som overlevde nazistenes utryddelsesleire, skulle hentes hjem, fikk norske jøder ikke være med de hvite bussene tilbake til Norge. Hjemmefrontens transportsjef begrunnet det faktum at jøder måtte betale for å bli hjulpet med å flykte til Sverige, slik: 'Våre egne skulle ikke betale for transporten'. Med andre ord: de norske jødene var ikke våre egne.

Biskop Berggrav, som nå i følge forfatteren Marte Michelet, sannsynlig visste mer om de norske jødenes skjebne lenge før grufullhetene inntraff, gjør ikke situasjonen bedre med hensyn til den skyld som hviler over det norske folk.  Når den godeste biskopen skulle forklare at selve kampskriftet fra Den norske kirke mot nazismen - Kirkens grunn  - ikke nevnte overgrepene mot jødene med et eneste ord, svarte kirkens mann at ved å bringe jødenes sak inn 'ville vi bare oppnå at våre egne linjer ble mindre enkle og mindre klare.'

Slik sviktet Den norske kirke når det virkelig gjaldt.

Svikter den jødene i dag med sine mange utspill mot Israel?

Jødehatet i Norges finnes. Og ikke bare blant islamister som Arfan Bhatti. Det finnes i det norske folk, blant muslimer og kristne. Det finnes i form av konspirasjonsteorier som spres på nettet - også av kristne, om at jøder står bak det ene og det andre. Jeg merker meg at selv blant enkelte 'Israels-venner' spres disse konspirasjonsteoriene, mest sannsynlig fordi de ikke tar seg bryet med å sjekke killdene før de publiserer de på sosiale medier.

Norge trenger modige menn og kvinner som står opp mot jødehatet i alle dets avskyggninger. Enten det er i form av karikaturtegninger som sprer myter om jøder, eller det skjer i form av antisemittisme eller antisionisme.

Tenner du et lys og setter det i vinduet i kveld så alle kan se det?

Opprop om forbønn: Diskriminering og gryende forfølgelse av kristne i Bulgaria

Det skjer svært urovekkende ting i Bulgaria. 11.oktober i år ble det gjort endringer i den bulgarske lovgivningen. Med den nye loven vil 90 prosent av de evangeliske kirkene i landet i praksis være ulovlige. Med loven i hånd kan myndighetene også kunne stenge skoler drevet av evangeliske kirkesamfunn.

Det skal stemmes over den endelige lovteksten fredag 16. november. Nå er det viktig at vi står sammen med våre trossøsken i Bulgaria  og ber sammen med dem. Vi må tilbake til kommunisttiden for å finne eksempler på noe lignende. Da ble også evangeliske kristne i særdeleshet utsatt for en kraftig forfølgelse.

For ganske nøyaktig 70 år siden fengslet de kommunistiske myndighetene de fleste protestantiske lederne i Bulgaria samt lederskapet i Den evangeliske allianse i landet. De evangeliske lederne ble utsatt for mishandling, arrestert og kirker og kirkelig eiendom ble konfiskert. Både baptister og pinsevenner begynte på 1980-tallet å utvikle undergrunnskirker og under tiden har så disse utviklet seg til nye menigheter.

Etter at kommunistregimet falt i november 1989, har de evangeliske menighetene i Bulgaria opplevd en eksplosjonsartet vekst. Mange av de eksisterende menighetene fordoblet, noen tredoblet, antall medlemmer og mange nye menigheter ble plantet.

I 1993 la derimot de bulgarske menighetene klare restriksjoner på aktivitetene til ikke-ortodokse menigheter, og evangeliske menigheter var en spesiell målgruppe. Flere og flere menigheter fikk store problemer med å finne egnede og lovlige lokaler til å møtes for å holde gudstjenester. Disse statlige restriksjonene førte til at flere menigheter måtte slutte med sin virksomhet.

Undersøkelser foretatt av Den evangeliske allianse i Bulgaria, som ble utført i september 2000, viste at det da fantes 1,100 protestantiske pastorer i landet. De betjente 1,530 evangeliske menigheter. Kun 55 prosent av disse hadde sin egen kirke eller menighetslokale.

Hvordan dette ser ut i dag vet jeg ikke. Det anerkjente bønneatlaset, Operation World, den 17. utgaven fra 2010, forteller at Den ortodokse kirke har vært offisiell statskirke frem til 1945, og er i dag anerkjent som 'den tradisjonelle religionen' i Bulgaria. I følge dette bønneatlaset skal det finnes 127.000 protestanter i landet, og 44.000 'uavhengige'. Med protestanter mener man herunder baptister, pinsevenner, brødremenigheter, metodister. Mens uavhengig er f.eks nyere pinsekarismatiske grupper. Det finnes 29 evangeliske kirkesamfunn i Bulgaria og 15 uavhengige. Til sammenligning finnes det 74.000m katolikker, og 5,8 millioner ortodokse.

torsdag, november 08, 2018

Spennende dager foran oss

Her kommer en liten oppdatering til alle dere som ber for May Sissel og meg. Det er spennende tider med hensyn til min min helsesituasjon. I løpet av noen få dager nå skjer det mye:

Fredag skal jeg være sammen med ergoterapeuten min på hjelpemiddelsentralen. Vi skal se nærmere på muligheten for at jeg kanskje kan være så heldig å få teknisk utstyr som gjør det mulig for meg å tale til datamaskinen min, og så få den til å skrive for meg. Det er blitt mye vanskeligere å skrive på PC også. Håndskriften er helt borte. Fingrene vil ikke bli med, heller ikke når jeg skriver for maskin, så det tar nå mye lenger tid for meg å skrive - og jeg har mye skrivearbeid foran meg. Både bloggartikler og bokmanus. Be gjerne for dette møtet med hjelpemiddelsentralen.

Mandag skal jeg møte nevrologen min. Det blir veldig spennende. Jeg er spent på hva hun har å si om utviklingen min, og om jeg må over på medisiner. Håper jeg skal slippe det ennå en stund.

Tirsdag skal jeg til endrokrinolog, til en årlig sjekk av det lave stoffskiftet og diabetes.

Onsdag bærer det i vei til reumatolog og Revmatismesykehuset på Lillehammer. Fastlegen har mistanke om leddgikt. Har store smerter i noen fingre, tær og kne.

Be gjerne for disse undersøkelsene. De er ofte krevende for meg, og tar mye energi. Jeg venter fremdeles på svar fra politiet om kan kan få kjøre bil. Ber om at det går min vei, så jjeg slipper å være så avhengig av May Sissel. Det blir mye på henne.

Torsdag setter May Sissel og jeg oss på toget til Kristiansand hvor jeg skal tale om Den Hellige Ånd på en Alpha weekend i regi av Hånes frikirke. Det gleder vi oss veldig til.

I mens skal jeg skrive ferdig bibelstudier over de syv første kapitlene av 3.Mosebok for Bibelleseringen, og fortsette å skrive på biografien om Solveig og Erling Thu. Og så skal jeg preke i Brumunddal baptistmenighet søndag, om "Selvforakten - det åndelige livets verste fiende".

Takk til alle dere som ber for oss. Uten deres forbønn ville denne tjenesten stanset helt opp. Jeg må innrømme at det har vært tunge dager nå, med mye smerte, sårbarhet og tapsfølelser. Så mange endringer, så mye som skjer rent kroppslig. Det som holder meg oppe er at Herren fortsatt har bruk for meg, og at menigheter fortsatt vil ha en som meg til å tale. Jeg gjør det i stor kroppslig svakhet. Så takknemlig for at det fortsatt finnes menigheter hvor det en plass for en predikant som er svak og syk.

25 år med strategisk og profetisk bønn for Europa

I 25 år har forbedere møtt hverandre i ulike europeiske byer for å be for Europa. De representerer bønnenettverket 'European Union of Prayer'. Nylig deltok 46 forbedere fra 12 ulike europeiske nasjoner hverandre i Wien. Det er nemlig Østerrike som har ordførervervet for EU for tiden.

På bønneagendaen sto blant annet situasjonen til flyktningene som strømmer inn over Europa og den europeiske antisemittismen. Et annet bønneemne var alt det som skjer rundt Brexit. Østerrike er spesielt berørt av flyktningestrømmenn ettersom mange flyktninger kom hit på veien til Tyskland og Skandinavia.

I forbindelse med bønnesamlingen i Wien foretok man også en bønnevandring i sentrum av byen, og stanset blant annet utenfor innenriks- og utenriksdepartementet for å be der. Forbederne vandret også til de jødiske minnesmerkene i Wien der det finnes en stor synagoge. Her ba man om tilgivelse for at så mange som 65.000 jøder ble deportert fra Østerrike og ble drept i nazistenes utryddelsesleire. Under bønnevandringen besøkte man også teologiske og vitenskapelige institusjoner for å be.

Billedtekst: Europeiske forbedere på bønnevandring i Wien.

Døden og livet

I dagene etter Allehelgensdagen har jeg tenkt mye på disse ordene, som finnes innrisset på en hule i fjellet på Athos:

"Den som dør mens han lever, kommer ikke til å dø når han dør."

Så har jeg grunnet videre på Jesu ord i Joh 11,25:

"Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Jeg dveler fortsatt ved begge utsagnene.