Tidligere muslim planter kristne menigheter i Toronto

Nadeem Qazi (bildet), er en tidligere muslim, som har funnet Jesus som sin Frelser og Herre, og som nå virker som misjonær for Sørstatsbaptistene i Toronto i Canada. Her har han grunnlagt menigheter for å nå pakistanere og andre fra sørasiatiske nasjonaliteter som er bosatt i byen.

Qazi er født av muslimske foreldre i Pakistan. Lik mange andre pakistanske barn ble han opplært i Islam, og åtte år gammel hadde han studert hele Koranen og lært hvordan han skulle være en god muslim. 25 år gammel dro han til Danmark for å studere og ta en doktorgrad i filosofi. Her møtte han noen kristne medstudenter og som introduserte ham for evangeliet, og Qazi opplevde frelsens under. Det tok en stund før han tok mot til seg og fortalte sine foreldre at han var blitt en kristen. Hans far ville ikke akseptere det som hadde skjedd med sønnen, og de støtet ham ut fra familien.

"Men jeg angrer likevel ikke," sier Qazi som reiste tilbake til Pakistan og forkynte evangeliet der. Her plantet han også flere menigheter.

"Det var en slik glede for meg å reise tilbake til Pakistan for å fortelle om Jesus, og det fantes så mange muligheter," forteller han.

Etter flere år i misjonstjeneste i Pakistan fikk han advarsler fra pakistanske myndigheter. De mente at hans kone var i livsfare. Sammen med kona Jamila flyktet de to til Canada. De ble overrasket over å se så mange pakistanere og indere i nabolaget hvor de bodde, at de bestemte seg for å bli venner med dem og forkynne evangeliet for dem.

Og det har de fortsatt med. Nå har Qazi startet flere menigheter i Toronto, og mange muslimer kommer til tro gjennom dette arbeidet.

Sørstatsbaptistene sender ut 30 nye misjonærer til Alaska og Canada

Misjonsstyret i Sørstatsbaptistene har sendt ut 30 nye misjonærer som skal arbeide i Alaska og Canada.

Utsendelsen fant sted i First Baptist Church i Anchorage, Alaska. Denne menigheten startet i 1943 av en liten gruppe misjonærer i Fort Richardson, som ligger i nærheten. Menigheten i Anchorage har siden vært en aktiv misjonsmenighet, som har plantet en rekke søstermenigheter. Det var derfor svært naturlig å sende ut de nye misjonærene fra nettopp denne menigheten.

Sørstatsbaptistene har 105 menigheter knyttet til sitt fellesskap i Alaska. Utfordringene er mange. Halvparten av Alaskas befolkning på 700.000 er konsentrert i storbyområdet rundt Anchorage, det vil si 365.000 for å være mer nøyaktig. Området er sammenlagt større enn Texas, California og Montana. De to neste storbyene er Fairbanks med 31.000 og Juneau med 30.000.

Luke og Sarah Stewart dro ut som misjonærer til en avsidesliggende eskimolandsby som heter Kobuk i 2008. Dette er et område hvor det er svært kaldt, med temperaturer ned i minus 65 grader celsius. Det er ikke mulig å komme til landsbyen med bil. Alt familien trenger må de få ved hjelp av fly. Men arbeidet i Kobuk går sakte fremover. Mennesker opplever Jesus som sin Frelser og Herre.

Nå får altså Alaska flere misjonærer. Det er det en god grunn til å takke Gud for i dag!

På bildet ser vi Richard Harris, som leder misjonsstyret hos Sørstatsbaptistene, tale i First Baptist Church i Anchorage.

Menigheten i Korint startet med tre - ble en forsamling på 25.000, del 4

Denne serien handler om grunnleggelsen av den kristne forsamlingen i Korint, en menighet som startet med tre og som bibelforskere mener kan ha hatt så mange som 25.000 medlemmer. I den forrige artikkelen så vi på samarbeidet apostelen Paulus hadde med ekteparet Priskilla og Akvilas.

Dette samarbeidet ledet nemlig til muligheter for å forkynne: "Og hver sabbat samtalte han i synagogen og overbeviste både jøder og grekere." (Apgj 18,4) Paulus ble invitert til å tale i synagogen, selv om han var fariseer, vil jeg tro han vant deres tillit ved å gå der en tid og bli kjent med de lokale forholdene. Her har vi noe å lære. Tillit er ikke noe man kan kreve, det er noe som gis, og det tar gjerne tid å bygge opp et forhold preget av nettopp tillit. Men når vi har bygget en slik plattform, gis det også anledninger til at vi kan avlegge vårt vitnesbyrd. Derfor er det av avgjørende betydning at man kan bli på et sted over tid, om man skal se en menighet vokse frem.

Det finnes mange omreisende predikanter, og det er flott, men spørsmålet er om en del av disse møtene som kun varer en kveld, og så reiser man videre, får den gjennomslagskraften som trengs?

De siste årene har jeg bygget et forhold til noen menigheter. Disse besøker jeg jevnlig. På den måten lærer jeg menigheten å kjenne, og de lærer meg. Over tid kommer vi nærmere hverandre, og kan dermed ta opp ting man ikke kan om man bare hadde hatt et møte eller to.

Paulus er tydelig i hva han forkynner, og budskapet han gir var betydningsfullt for grunnleggelsen av menigheten i Korint. Vi finner dette budskapet beskrevet i 1.Kor 1,18:

"For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft."

Paulus forkynte det sentrale, ikke det perifere. Den danske forfatteren Kathrine Lilleør har sagt noe om forkynnelsen som det er verd å merke seg:

"Ideen om en gudstjeneste som favner alle er en vrangforestilling som bidrar til å tømme kirkene." Hun sier også at prestene (og alle forkynnere) må få anledning til å slippe å "forkynne en slags minste felles multiplum, som kan forstås av alle, men ikke engasjere noen."

Dagens forkynnelse handler mest om det å føle godt, eller hvordan man kan hjelpe mennesker til å få et bedre selvbilde. Så annerledes Paulus forkynte! Det som andre så på som dumskap, nemlig korset, det forkynte han. Men så fikk han da også se resultater: forvandlede liv. Vi må tilbake til forkynnelsen av Jesu Kristi kors! Kun korset bringer frelse og frihet for de bundne.

(forsettes)

Evangeliet om Guds rike, del 5

I ukene foran Stortingsvalget kom det forslag fra flere politikere og partier om en form for statsborgertest for utlendinger. Noen ville ha en edavleggelse, ikke ulik den amerikanske, hvor utlendinger skulle sverge troskap mot kongen og flagget.

Jeg skal ikke si hva jeg mener om dette, men si at det burde ikke komme som noen overraskelse at Jesus krever en lignende lojalitet til de som ønsker å bli en borger i Guds rike! Hans krav om lojalitet er faktisk høyere:

"Den som ikke er med Meg, er imot Meg. Og den som ikke samler med Meg, sprer." (Matt 12,30)

"Den som elsker far eller mor mer enn Meg, er Meg ikke verd. Og den som elsker sin sønn eller datter mer enn Meg, er Meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter Meg, er Meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det." (Matt 10,37-37)

"På samme måte er det med hver og en av dere: Den som ikke oppgir alt det han har, kan ikke være Min disippel." (Luk 14,33)

Verken Norge eller USA krever at en person skal oppgi alt for å bli borgere av disse landene. Men Jesus gjør det. I Hans kongedømme kan det ikke være snakk om delt lojalitet. Jesus er svært tydelig på at vi IKKE kan tjene to herrer, og Han vil ikke finne seg i å være på andre plass. Enten er Jesus Herre, eller så er Han det ikke. Enten er Han Herre over absolutt alt, eller så er Han ikke Herre i det hele tatt.

Det er derfor Jesus ber oss om å sette oss ned og beregne omkostningene ved å følge Ham!

"For hvem av dere som tenker på å bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner ut kostnaden, om han har nok til å fullføre det? For har han lagt grunnvollen uten å være i stand til å fullføre det, vil alle som ser det, begynne å spotte ham. De vil si: Dette mennesket begynte å bygge, men han var ikke i stand til å fullføre det. Eller hvilken konge som skal gå i krig mot en annen konge, setter seg ikke først ned og holder rådsslagning om han med sine ti tusen mann er i stand til å møte ham som kommer imot ham med tjue tusen? Hvis ikke sender han en delegasjon og spør etter fredsbetingelsene mens den andre ennå er langt unna. På samme måte er det med hver og en av dere. Den som ikke oppgir alt han har, kan ikke være min disippel." (Luk 14,28-33)

Jesus har ikke noe ønske for oss om å starte noe vi ikke vil fullføre. Jeg synes disse ordene er svært radikale:

"Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike." (Luk 9,62)

Hvorfor snakkes det så lite om dette i mange av dagens menigheter? Våger vi ikke å snakke om hvor radikal etterfølgelsen av Jesus virkelig er?

(fortsettes)

VIKTIG OPPDATERING AV:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Et liv med Gud

En god venn av meg, Victor Otet fra Romania, som tilhører Herrens Arme - en fornyelsesbevegelse innen Den rumensk ortodokse kirke, har sendt meg en link til en video med DUMITRU STANILOAE (1903-1993), som jeg gjerne oppmuntrer bloggens lesere til å se nærmere på. Dumitru Staniloae var professor i teologi og selv prest, men han var først og fremst et bønnens menneske som levde nært den Herre Jesus. Vi har mye å lære av slike som ham.

Svenskættet baptistpastor opplevde store vekkelser i Russland, del 2

I den første artikkelen fortalte jeg om den svenskættede baptistpastoren som fikk stå i store vekkelser i Russland. Vi kom så langt i hans livshistorie at Nikolaj Peysti møtte sin livsledsagerske, Martha Ivanovna Finskas, i Finland. Vi ser de to på dette bildet som er tatt i 1919.

Martha Ivanovna forteller at hennes mann kom til henne i 1918, og meddelte at han ville reise tilbake til Russland, fordi han opplevde at Gud kalte ham tilbake. Som jeg nevnte i forrige artikkel ble Nikolaj Peysti deportert til Finland på grunn av sitt misjonsarbeid i St.Petersburg. Nå - et år etter den kommunistiske maktovertagelsen i hjemlandet - ville han tilbake. Ekteparet Peysti var nå blitt foreldre til en liten gutt.

Martha Ivanovna ble fortvilet over det mannen sa: "Hvordan kan vi reise til Russland når det er slike forferdelige tider der borte?" Hun forteller også om reaksjonene i menigheten som ekteparet Peysti var en del av i Finland. De protesterte: "Dette ønsket ditt er ikke fra Gud. Hvis du reiser tilbake vil du ikke få mulighet til å forkynne. De vil skyte deg, eller du vil dø av sult." Så legger Martha Ivanovna til: "Men min mann hadde allerede gjort seg noen erfaringer om Guds ledelse og Guds vilje, og han ville ikke gi opp. Og ingen klarte å overtale ham, så vi pakket og dro." Til Petrograd som St. Petersburg nå ble kalt.

Martha Ivanovna forteller at det slett ikke var overdrevne de ryktene de hadde hørt om situasjonen i Russland:

"Hungersnøden var forferdelig, og mennesker ble myrdet på gatene. Dette så vi med våre egne øyne. Det ble delt ut matkuponger som gjorde at vi kunne få kjøpt en svært liten bit med brød, den var ikke tykkere enn fingeren min, litt hvete og to egg. Hveten og eggene skulle vare en måned. Selv om brødet var tynt, var det tungt. Det inneholdt mye urene ting. Brødet som vi fikk hver dag, delte jeg i tre deler. Det ene spiste vi til frokost, det andre til lunsj og den tredje biten til middag. Dette var alt vi hadde. Om vi hadde hatt penger spilte det ingen rolle, vi kunne ikke fått kjøpt noe likevel. Til påske hadde vi tre frosne poteter å spise. Jeg hadde det vondt i hjertet, når jeg så hvordan barnet vårt led."

Ekteparet Peysti sultet og led. Nikolaij fortsatte med å forkynne evangeliet i gatene. Ofte var han dødstrøtt og spurte om hans kone hadde noe de kunne spise. Det hadde hun ikke.

(fortsettes)

Menigheten i Korint startet med tre - ble en forsamling på 25.000, del 3

Den kristne forsamlingen i Korint er et eksempel på pionerarbeid. Den er født i misjon, og misjon var da også denne menighetens topp-prioritet, slik det var det i livet til apostelen Paulus.

Menigheten i Korint begynner med en manns arbeid. "Deretter forlot Paulus Aten og dro til Korint." (Apgj 18,1) Jeg synes det er grunn til å tenke på det i en tid hvor man synes å måtte ha så mye på plass før man kan begynne et menighetsarbeid. Vår tid er avhengig av alle mulige tekniske ting, og et velsmurt apparat bak. Paulus var avhengig av Den Hellige Ånd, og han var fullstendig overgitt til evangeliet om Guds rike. For det riket var Han villig til å betale alle omkostningene, og ofre om det så var livet. Han lot seg ikke knekke av den nokså moderate oppslutningen han hadde fått i Athen, men dro videre til Korint.

Det er sjeldent at en kommisjon eller en komite grunnlegger en menighet. Sansynligheten er større at det skjer ved en hengitt kristen som ganske enkelt ikke klarer å tie om sin Mester og Herre. Paulus var en slik mann. En mann med en lidenskap.

Jeg glemmer ikke en mann jeg møtte for noen år siden. Han ble radikalt frelst i et av mine møter. Noen uker senere ringer han meg og spurte: "Tror du jeg er normal?" "Hva tenker du på da," spurte jeg og så mannen: "Jeg må stanse alle jeg møter langs veien og fortelle den om den store nåde som er blitt meg til del ved at jeg fikk møte Jesus!" Jeg svarte ham: "Du er nok mer normal enn det mange kristne er som har vært det i mange år!"

Men Paulus var ingen individualist. Ikke før er han kommet til Korint før han innleder et samarbeide med et kristent ektepar, som også er pionermisjonærer.

"Og han fant en jøde ved navn Akvilas, født i Pontos, som nylig var kommet fra Italia med sin kone Priskilla, siden Klaudius hadde befalt at alle jødene skulle forlate Rom. Og han slo seg i lag med dem. Siden Paulus hadde samme håndverk, ble han hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke." (Apgj 18,2-3)

Med hjemmet deres som base, og med yrket som skapte en kontaktflate satte Paulus i gang. Fortsatt fungerer dette svært enkle arbeidsredskapet! Mennesker møter Jesus i vanlige hjem, over en kaffekopp, i forbindelse med en hverdagssamtale. Eller på arbeidsplassen. Dette er helt naturlige samlingsplasser for folk. Vi burde sikkert bli mye mer uredde for å bruke hjemmet vårt til evangelisering! Kanskje ikke nødvendigvis invitere til møte, for terskelen er ganske høy for folk til å komme om det er noe slikt på gang, men terskelen er mye lavere om du inviterer inn på kaffe og vafler.

Kanskje ikke med kaffe og vafler - men i et hjem, startet den kristne forsamlingen i Korint. Som jeg alt har nevnt vokste den til 25.000 medlemmer.

(fortsettes)

Håp og evangelieforkynnelse i den syriske ørken, del 2

I 1983 klatret Paolo Dall'Ogilo opp til det overgitte Deir Mar Musa al-Hahashi klostret (bildet) midt i den syriske ørken, for første gang. Han ønsket å gjøre sin årlige retreat her. Klostret er bygget i det sjette århundre, har fresker fra det 11 århundre og ble forlatt en gang i det 19 århundre. Midt i ruinhaugen opplevde Paolo et kall. Egentlig var dette kallet bare en bekreftelse på det kall han opplevde allerede som novise. Selv om det meste var ødelagt, finnes ikke ordet "upraktisk" i denne mannens vokabular. Og han taler italiensk, arabisk, syrisk, engelsk, latin og fransk!

Paolo startet gjenreisningsarbeidet. Ikke bare det fysiske, men også det åndelige. I dag finnes det en daglig rytme her, som ved alle andre klostre verden over. Deir Marmusa har valgt sin. Morgenbønnen starter kl 0730 og finner sted i klostrets kapell, som mer ligner en moske. Her tar man av seg på beina før han går inn, og man sitter på matter for det meste i stillhet. I forbindelse med morgenbønnen deler også Paolo noe fra Guds ord.

Dagen brukes til de mange praktiske gjøremålene som må gjøres i et kloster som dette. Klostret har en egen hage og et vanningsanlegg. Alt dette må det tas hånd om. Middagen serveres så sent som klokka 22.00, alt avhengig av hvilken gudstjeneste som følger etterpå.

De mange gjestene som kommer hit slås av den kontemplative atmosfæren som stedet preges så sterkt av, og ikke minst at gjestfriheten. Hit til dette klostret kommer det også mange muslimer hvert år, og alle blir ønsket hjertelig velkommen. Her får de stifte bekjentskap med dne kristne tro, ikke bare gjennom ord, men også gjennom den dype kjærligheten som munkene har til muslimene. Så har da også flere kommet til tro gjennom dette.

Hit søker også mange kristne for å ta del i retreater. Gjennom årenes løp har også noen nordmenn gjort det.

Et liv i bønn og Guds nærhet, del 1

Jeg holder for tiden på med å lese om Elder Theodosius the Athonite of Karoulia. De mange som søkte et liv i radikal Jesus-etterfølgelse og bønn i ødemarkene på Athos, har interessert meg i mange år. Athos er et fjell og en halvøy i Makedonia i det nordlige Hellas kalt Agion Oros - hellig fjell. Athos strekker seg 60 km ut i Egeerhavet og dekker et område på rundt 390 kvadratkilometer. Her finnes 20 ortodokse klostre og flere eneboersteder.

Fra den siste delen av det 19 århundre frem til utbruddet av 1. verdenskrig opplevde den russisk monastiske bevegelsen på Athos sin blomstringstid. Overalt i det veldige russiske riket levde det munker som drømte om å få komme til Athos for å leve et asketisk liv i verdens eneste monastiske republikk, berømt for sin bønneatmosfære, sitt nøysomme liv og den store mengden av hellige som hadde levd der opp gjennom århundrene.

Bokstavelig talt satte tusenvis av menn seil fra Russland til det hellige fjellet i denne perioden, ja for en tid var faktisk majoriteten av munkene på Athos russiske. Mennesker fra alle lag av folket, inkludert tsar Aleksandr II og Nikolaj II, sendte store pengegaver, og sørget for at St. Panteleimon klostret og sketene til Hl. Andreas og Hl. Elias fikk storslagne utsmykninger, så vel som det som trengtes for at munkene skulle kunne leve der og de store mengdene av pilegrimer som kom på besøk hvert eneste år.

Hieroschemamunk Theodosius var en av de som forlot hjemlandet for å leve på Athos-fjellet i denne perioden. Han ankom i 1901, og levde forskjellige steder på øya, blant annet i Hl Nikolas kellion, Kapsala, og Nye Thebaid; før han slo seg ned for godt blant klippene på Karoulia. Der levde han frem til sin død.

Bildet som følger denne bloggartikkelen viser hans munkecelle. Cellen var bygget av russiske munker som bodde her for å be Jesusbønnen i stillheten. For å komme til disse avsidesliggende stedene, i de stupbratte fjellene, måtte han klatre og fire seg ned ved hjelp av jernkjeder som var festet i fjellveggen! Her levde Theodosius under åndelig veiledning av blant annet Hl. Silouan, som jeg har skrevet om ved flere anledninger på bloggen her.

I neste artikkel skal jeg skrive litt mer om Theodosius' sitt liv, som var et liv i bønn, forsakelse og tro. For meg er livene til disse hellige Guds menn liv det er verd å lære å kjenne, fordi mange av dem opplevde å leve i Guds nærhet på en måte som jeg tror mange av oss lengter etter.

(fortsettes)

VIKTIG OPPDATERING AV:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Punktum for dåpsdebatten

Som bloggens lesere sikkert har merket seg har det pågått en samtale rundt spørsmålene om dåp på denne bloggen den siste tiden. Det hører med til sjeldenhetene at vi får en dåpsdebatt i Norge, men i flere sammenhenger er det den siste tiden reist spørsmål om blant annet dåp og medlemsskap. Dette har skjedd samtidig i både Norge og Sverige. Jeg tror det er viktig å samtale om spørsmål knyttet til vår tro.

Likevel har jeg bestemt meg for å sette punktum for dåpsdebatten på denne bloggen. I hvert fall i denne omgang. Årsaken er at jeg opplever at den tjenesten jeg kjenner meg kallet til, handler om noe annet enn de spørsmålene som skiller oss. I denne sammenhengen har ordene fra 1.Kor 1,17 vært viktige for meg: "For Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, for at ikke Kristi kors skulle tømmes for kraft." Det betyr ikke at jeg ikke har syn for dåpen, men forholdet er jo at jeg ikke er pastor for noen menighet lenger, men har ansvar for et arbeid som er bygget rundt bønn og sjelesorg. Gud har åpnet dører for oss i denne tjenesten i mange ulike konfesjoner og kristne grupper. Dette ønsker jeg å bevare og utvikle videre.

Denne bloggen leses av mange hver dag. Om ikke lenge passerer vi en halv million hits. Leserne kommer fra ulike sammenhenger de også, og jeg håper at mange finner noe som er med på å bygge opp, som inspirerer og som av og til også utfordrer. Slik ønsker jeg det skal fortsette.

Om noen lurer: jeg har ikke fått noen negative reaksjoner på denne serien om dåpen, heller tvert om. Beslutningen er min egen. Jeg lå og tenkte på dette i natt, og tok beslutningen om å sette punktum da. Takk til alle som har medvirket, i sær Otto. Samtalen med ham har vært givende for min egen del. Han har utfordret meg til å tenke ting igjennom enda en gang.

Så vil jeg be Gud velsigne hver og en som leser denne bloggen, og ønske dere velkommen til nye atikler. Kom gjerne med innspill om det er ting dere skulle ønske jeg tok opp. Jeg kan ikke love noen ting, men jeg vil seriøst vurdere alle slike innspill nøye.

For dere som lurer, så har vi kommet et stykke videre mht det jeg ba om forbønn for. Vi har fått det første positive svaret, og venter på ett til. Når det svaret foreligger har jeg i såfall en stor nyhet å bringe videre til dere. Følg med så får dere se hva det er.

Svenskættet baptistpastor opplevde store vekkelser i Russland, del 1

Nikolaj Peysti er vel for de aller fleste av oss et ukjent navn. Men for mange russiske kristne er han en høyt respektert og elsket person. Nikolaj Peysti fikk nemlig stå i en stor vekkelse i årene 1918-1922, hvor mange mennesker kom til tro på Jesus. Det var mens han var pastor for baptistmenigheten i Nikolsk-Ussuri at denne menigheten opplevde hva vi kan kalle en eksplosiv vekst, og som en frukt av denne vekkelsen vokste det opp baptistmenigheter i hele Nikolsk-Ussuri distriktet. I dag heter byen Ussurijsk, og området Primorskij Krai, og ligger i en frodig dal i samløpet av tre elver, rundt 80 kilometer nord for Vladivostok. Byen har omlag 150.000 innbyggere.

Nikolaj Peysti ble født 10. desember i 1892 i St.Petersburg. Han var sønn av Ivan Ivanovich og Anna Vasilyevna Peysti. Det er interessant å merke seg at faren var av svenske av fødsel, mens moren var russisk. Nikolaj's foreldre var blitt kristne under vekkelsen i det russiske aristokratiet i St.Petersburg. Det skjedde gjennom den forunderlige tjenesten til Lord Redstock og prins Vasilij Aleksandrovich Pashkova, hvor mange russere ble frelst. Foreldrene drømte at deres sønn skulle gi sitt liv til Herren.

I 1895, da Nikolaj var tre år gammel, dør faren. 10 år gammel opplever han at moren mister alt hun eier, og må nå arbeide hardt for å få endene til å møtes. Det blir en kamp om livet. 12 år gammel må Nikolaj selv ut i arbeid for å kunne hjelpe til med å brødfø familien. Han arbeider om kveldene, etter at skoledagen er ferdig.

Nikolaj ble elev ved den første søndagsskolen som noensinne ble drevet i Russland. Den var organisert av Natalia F. Princess Lieven. 15 år gammel blir Nikolaj omvendt, og for å bruke hans egne ord: "jeg kom ut av det undertrykkende tvilens mørke og inn i den lyse og gledesfylte tro på Gud." Selv om han vokste opp i en kristen familie, måtte han selv ta denne beslutningen, slik alle andre må.

I 1911 reiser Nikolaj til Tyskland, nærmere bestemt til Frankfurt hvor han studerer ved Metodistenes telogiske seminar. Men den første verdenskrig tvinger ham til å returnere til Russland og St. Petersburg. Her arbeidet han og distribuerte kristen litteratur, før han ble arrestert og deportert til Finland. I Finland møter han Martha Ivanovna Finskas, som skulle bli hans trofaste livsledsagerske. Mange ganger takket han Gud for den gaven Martha var for ham.

(fortsettes)

Bildene viser Nikolaj Peysti sammen med kona Martha og barna deres: Daniel, Jarl og Maria. Bildet er tatt i 1923. Maria er delvis med på bildet. Uvisst av hvilken grunn bildet er beskåret slik. Bildet av huset viser lokalene til baptistenes bedehus i Nikolsk. De holdt til i husets andre etasje.

Evangeliet om Guds rike, del 4

Jesus kom med et underlig utsagn til fariseerne vedrørende Guds rike. Han sa:

"Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her! eller: Se der! For sannelig, Guds rike er inne i dere." (Luk 17,20-21)

Hva slags rike er dette? Et rike som finnes i oss? Jesus introduserer i sannhet noe forunderlig nytt. Dette var ikke bare et nytt slags kongedømme. Det var også en helt ny type kongedømme. Det var et kongedømme fullstendig ulikt alt annet som jøder og hedninger noensinne hadde hørt før. Et rike som er i oss.

Det kan være at du tenker: Jesus taler om et åndelig rike, ikke et virkelig rike. Det stemmer i såfall ikke med det andre Han sier om Guds rike. Han snaker i aller høyeste grad om et virkelig rike. Så hva mente Jesus når Han sa at Guds rike var i oss?

Tertullian, en tidlig kristen forfatter, kommenterer dette slik:

"Nå, hvem er det som ikke forstår at utsagnet: "i dere" betyr i din hånd eller innenfor din makt? Det er, hvis du hører og gjør Guds befalinger." (Tertullian: Against Marcion, Book IV)

Alle kan velge å være en borger av dette Guds rike hvis vedkommende er villig til å gi seg helt hen til dette riket. Det koster alt, det koster ditt liv. For du må bli født på ny! Jesus sa:

"Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike." (Joh 3,3)

Guds rike har ingen nasjonale grenser, ingen jordisk konge, ingen militærkraft. De som hører til dette riket bor blant verdens riker, men de er ikke en del av disse rikene. Jesus sa:

"Fordi dere ikke er av verden ..." (Joh 16,19)

Vi bærer dette riket med oss, det lever i oss, fordi vi er i Ham, Han som er kongen i dette riket.

(fortsettes)

Hjemmet til Jesus - Kongen - i Nasaret - vokser!

Her om dagen fikk jeg en telefon fra Nasaret, fra min gode venn Saleem Shal (bildet). Han kunne fortelle at israelske myndigheter nå har godkjent den nystartede baptistmenigheten, som Saleem Shal grunnla i august i fjor. "The home of Jesus the King" er dermed registrert som menighet! For den nystartede menigheten betyr det enormt mye. Nå søker den om å bli en del av Sammenslutningen av baptistkirker i Israel.

Men Saleem Shal hadde flere gode nyheter. Han kunne fortelle at menigheten hadde fått seks nye medlemmer! Da menigheten ble grunnlagt i august bestod den av fire medlemmer. Nå har den vokst til 36. Alle er arabere som har tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. I går feiret de nattverd sammen for første gang. Fordi menigheten har vokst seg ut av hjemmet til Shal har de nå gått til anskaffelse av et lokale.

Saleem Shal som er leder for menigheten kommer til Norge i de første ukene av mars. Han skal ha møter på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag. Vi kommer tilbake med en nærmere oversikt over hvor møtene skal være.

Håp og evangelieforkynnelse i den syriske ørken, del 1

Bli med på en spennende reise til Syria, og la meg fortelle deg om Paolo Dall' Oglio, en italiensk munk i 50 årene som siden han var i 20 årene har hatt et kall til å nå muslimene med evangeliet. Den andre delen av denne historien handler om et Mar Musa, et eldgammelt kloster i den syriske ørken som var overgitt til seg selv i hele 200 år. Så en dag kom Paolo hit. I Mar Musa så Paolo for seg et sted hvor Jesu kjærlighet kunne bli kroppsliggjort.

Fader Paolo virkeliggjorde sitt kall. I dag søker mange mennesker til Mar Musa, blant dem et stort antall muslimer. Klostret ligger 50 engelske mil nord for Damaskus. Her lever ni munker og nonner et kontemplativt liv, her arbeider de og lever i tjeneste for muslimer.

Ikke noe av dette ville ha skjedd om ikke fader Paolo gradvis hadde utviklet en sterk kjærlighet til muslimene. Det hele startet den andre uka i forbindelse med en retreat i Italia mens han ennå var en novise. Etter denne retraten dro han til Libanon for å studere arabisk. Her fikk han muslimske venner, og begynte selv å leve som en muslim, i forhold til hvordan han levde. Kjærligheten som preget Paolo var smittsom, og muslimene han levde blant opplevde Jesus gjennom Paolo's liv.

Mens Paolo forberedte seg på å bli prest, fortsatte han hver sommer sine studier i arabisk for å kunne beherske språket godt. Hans store forbilde var Charles de Faucauld, eller Bror Charles av Jesus, som jeg har skrevet om en rekke ganger på bloggen.

(fortsettes)

Bildet er tatt av Erling Rimehaug i forbindelse med fader Paolo's besøk på Bjärka Säby nylig.

Bibeltro baptister øverst på listen over de som mest påvirker andre pastorer

Protestantiske pastorer i USA har vært med på en undersøkelse, hvor de skulle svare på hvilke personer som har influert deres egne liv mest. Øverst på listen finner vi Billy Graham (91). Hele 21 prosent av de spurte setter den verdenskjente evangelisten øverst på listen over personer som har påvirket dem. Billy Graham, som nå er preget av sykdom og alderdom, har forkynt evangeliet for mer enn 200 millioner mennesker i 185 land siden han startet sin tjeneste i Los Angeles i 1949.

Det andre med denne undersøkelsen, hvor 1002 pastorer deltok, som er interessant å merke seg, er at det er flesteparten av navnene som står på listen er såkalt konservative bibeltro kristne, og blant dem igjen er flertallet baptister.

Neste på listen er Charles Swindoll, en populær pastor, forfatter og radiopersonlighet. Han har skrevet mer enn 70 bøker, og er utdannet ved Dallas Theological Seminary.

De andre på listen er Charles Stanley, hovedpastor i First Baptist Church i Atlanta og grunnleggeren av In Tough Ministries. Stanley har skrevet en rekke bøker, og gudstjenestene fra First Baptist Church sendes på TV kanaler over store deler av verden. Så følger Rich Warren, ikke minst kjent for sine bøker om målrettet menighet og målrettet liv. Warren, som av mange kalles Billy Grahams etterfølger, er pastor for Saddleback Church i Lake Forest i California, som er en baptistmenighet innen Sørstatsbaptistene. Etter Warren følger den markante bibellæreren John MacArthur, som i alt vesentlig grad står for en teologi sterkt influsert av baptister. Hans mange bibelkommentarer blir høyt verdsatt. På listen finner vi også Max Lucado, pastor for Oak Hills Church i San Antonio i Texas. Mange av hans bøker er oversatt til norsk, de fleste av dem er utgitt på Lunde forlag. På listen finnes også John Piper, pastor for Betlehem Baptist Church i Minneapolis og forfatter av mer enn 30 bøker.

Haitianere i USA søker sammen i sorgen

Mange haitianere som har slektninger i USA, samles i de mange baptistkirkene i Miami som fra før av har en stor andel av sine medlemmer fra nettopp Haiti. I den største av disse menighetene, Eglise Baptist Hatienne Emmanuel, som har 1.200 medlemmer, kom mange av dem sammen til gudstjeneste den 31. januar, hvor dette bildet er hentet fra. De er preget av sorg og smerte over det grufulle de har opplevd, men her i menighetsfellesskapet finner de samtalepartnere, her kan de be og her kan de lytte til Guds ord som gir trøst og veiledning.

Flere av de som kommer til sine egne i disse baptistmenighetene får også praktisk og enkelte av dem også medisinsk hjelp. Mange av dem kommer til å trenge hjelp i lang tid fremover. I tillegg til dette yter også mange av disse baptistmenighetene hjelp på Haiti, blant annet gjennom store pengegaver som gis gjennom misjonærer og andre hjelpearbeidere.

Evangeliet om Guds rike, del 3

Et kongerike består av fire komponenter:

1. En hersker eller herskere.
2. Borgere.
3. Et område som er arena for utøvelsen av makt.
4. Lover

Det er ikke annerledes med Guds rike. Dette riket har også sin hersker, sine borgere, et område og lover.

Men fordi dette er et annerledes rike, så har disse fire komponentene annerledes aspekter ved seg.

For det første: Guds rike har ingen jordisk hersker. Herskeren er Jesus Kristus, som hersker fra himmelen. Etter Kristi himmelfart sitter Sønnens ved Faderens side, og er gitt all makt i himmel og på jord. For det andre: Jordiske kongedømmer skifter ut regenten og skifter av og til politikken de utøver. I motsetning til dette, leser vi i Hebr 13,8: "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid."

Hvem er borgerne i dette riket? Er det jødene? Nei, Jesus var veldig tydelig når Han sa: "Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer rikets frukter." (Matt 21,43) Hvilket folk er dette? Gal 3,28-29 gir oss svaret:

"Her er verken jøde eller greker, verken slave eller fri, verken mann eller kvinne. For dere er alle èn i Kristus Jesus. Og dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet."

De som tilhører Guds rike er de som er født på ny. "Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike." (Joh 3,5)

Gjennom den nye fødsel er vi blitt arvinger til det Guds rike, og borgere av dette riket.

"Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn, og hvis vi er barn, da vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med Ham, for at vi også skal bli herliggjort med Ham." (Rom 8,16-17)

Og i 1.Pet 2,9-10 skriver apostelen Peter:

"Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt undefulle lys. Dere som før ikke var et folk, men som nå er Guds folk. Dere som ikke hadde funnet barmhjertighet, men som nå har fått barmhjertighet."

Finnes det belegg for dåp av spedbarn i Det nye testamente? Del 2

Ulike gammeltestamentlige skriftsteder brukes for å forsvare dåp av spedbarn. Den mest brukte er forsøket på å bevise barnedåp med henvisning til omskjærelsen av jødiske guttebarn. Om dette hadde en bibelsk begrunnelse, ville den logiske konsekvensen av dette bli:

Vi vet at alle barn av jødiske foreldre hørte til Guds folk og etter deres fysiske avstamning hadde de rett til omskjærelse som et paktstegn. Men nå blir vi ikke Guds barn ved kjødelig avstamning gjennom troende foreldre i Den nye pakt. Det skjer ved tro og den nye fødsel. Apostelen Paulus skriver følgende i Rom 10,9-10: "For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst. For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse."

Spørsmålet en må stille seg er om spedbarn kan bekjenne Herren med sin munn? Kan de tro at Gud oppreiste Kristus fra de døde? Videre skriver apostelen Paulus i vers 17: "Så kommer da troen av det en hører og det en hører kommer ved Guds ord?" Kan spedbarn høre seg til frelse?

Om det var slik at spedbarnsdåp ble praktisert i de første menighetene, så ville Paulus, i den pågående konflikten om omskjærelsen, ha lagt et våpen i hendene på sine meningsmotstandere, og de ville ha brukt det mot ham for alt det som det var verdt. Han som forkynte og forsvarte troen alene som veien til samfunn med Gud.

La meg spørre deg: Ville det ha vært mulig for apostelen Paulus å ha vitnet så energisk som han gjør mot omskjærelsen, om han i dens sted hadde gått med på en handling som på samme måte ble utført med spedbarn, i hvilke troen, i nytestamentlig betydning absolutt ikke eksisterer? Ved å døpe spedbarn ville nemlig Paulus ha motsagt sin egen trosoppfatning.

Tenk også på dette: Paulus ville enkelt ha vært i stand til å pekt på overfor sine meningsmotstandere som nettopp søkte å innføre omskjærelsen i den første menighet, at barnedåpen var et paktstegn som hørte med i den nytestamentlige pakt i stedet for omskjærelsen! Det gamle paktetegnet - omskjærelsen - var nå erstattet med det nye paktstegnet - barnedåpen. Men han gjør altså ikke det, ganske enkelt fordi omskjærelsen av guttebarn i Den gamle pakt ikke er noe bilde på den nytestamentlige dåp. Dette er noe man kun bruker i mangel på nytestamentlig skriftmateriale for å kunne forsvare dåp av barn.

(fortsettes)

Finnes det belegg for dåp av spedbarn i Det nye testamente? Del 1

Innledning og forklaring:

Denne bloggen har lesere fra mange ulike konfesjoner, hvilket jeg er veldig glad for. Jeg forsøker å ta opp temaer og skrive om ting som angår oss alle, uansett kirketilhørighet. Men av og til må man også våge å skrive om ting vi ser forskjellig på, blant annet dåp og nattverd. Jeg håper dette kan stimulere til egne refleksjoner. Likevel er det med en viss beven jeg nå griper tak i den pågående dåpsdebatten, og skriver en serie artikler som tar utgangspunkt i to ting: Det nye testamentes lære og de første kristnes praksis. Jeg håper mange vil delta i samtalene. De som ikke ønsker å ta del i dette, håper jeg kan lese bloggens øvrige artikler, og glede seg sammen med oss om de ting vi har felles og som er med på å fordype vår tro. Jeg har intet ønske om å støte noen av bloggens lesere som har et annet syn på dåp og nattverd enn meg. Det er ikke meningen med disse artiklene. Dette er kun et bidrag til en samtale rundt spørsmålet om dåp.

Dåp av husstander

Et av hovedargumentene som brukes til å forsvare spedbarnsdåp er de skriftstedene i Apostlenes gjerninger som omhandler dåp av hele husstander. Fem ganger i Det nye testamente nevnes det at hele hus ble døpt. Disse stedene er Apgj 10,34-48; Apgj 16,12-15;Apgj 16,27-34;Apgj 18,8 og 1.Kor 1,16.

Det er viktig å få med seg at hus den gang ikke betydde det samme som familie, også slaver hørte med til husstanden. Sammenligner vi de fem stedene finner vi følgende:

* I huset til Kornelius tok alle imot ordet; Den Hellige Ånd falt på alle og de talte i tunger, og alle ble døpt. Om det var barn som ble døpt betyr dette at de var i stand til å høre det som Peter talte, omvende seg og det betyr at også barna talte i tunger. Jeg mener at dette utelukker at barn ble døpt i huset til Kornelius. Vi skal heller ikke glemme at de som var samlet i huset til Kornelius var gudfryktige mennesker, og var kommet sammen for å lytte til apostelen Peters undervisning.

* I fangevokterens hus hørte alle evangeliet og ble døpt. Det samme gjelder her. De som ble døpt var i stand til å høre evangeliet, omvende seg fra sine synder, for så å bli døpt. Et spedbarn kan ikke gjøre dette.

* I huset til Krispus trodde alle, og ble døpt. Det samme gjelder her. De som ble døpt hørte Ordets forkynnelse, og responderte på dette med å omvende seg, for så å la seg døpe.

* Hva Lydia angår så bestod de som hørte hennes hus til av mennesker som hadde tatt imot formaningens ord.

* Det var etter flere utleggelser av Paulus i Korints synagoge at Krispus med sitt hus og mange andre som hadde hørt ordet, trodde og ble døpt.

* Når det gjelder huset til Stefanas, han som var førstegrøden i Akaia, hengav de seg i selvfornektende tjeneste for de hellige.

Konklusjonen er at når det gjelder dåp av hele husstander så var det voksne personer som ble døpt.

Det neste argumentet for at barn ble døpt i urkirken er det apostelen Paulus skriver om de troendes barn i 1.Korinterbrev kapitel syv. Men den uttalelsen apostelen Paulus her kommer med beviser ganske enkelt det motsatte! Dette skriftstedet kan faktisk brukes som et bevis på at spedbarnsdåp, eller barnedåp om du vil, ikke eksisterte i apostolisk tid. For apostelen kunne ellers ikke ha sammenlignet de vantro og udøpte menn til troende kvinner med barna, i deres forhold til menigheten, om barna virkelig hadde vært døpt og dermed var en del av den lokale menigheten.

Dette til tross: apostelens bemerkning om barna: "men nå er de hellige", brukt som et bevis for barnedåpen. Men her har ordet "hellig", anvendt på de "vantro" menn, betydningen "ikke uren", så det er ikke nødvendig med en skilsmisse av den troende hustru fra den vantro mann. Et annet sted hvor ordet "hellig" brukes i denne betydningen er Apgj 10,14-28.

I neste artikkel skal vi se på bruken av Det gamle testamente i forsvaret av barnedåp.

(fortsettes)

En bønn for Haiti fredag 12. februar

Som jeg har meddelt før på bloggen, har kommuniteten i Taize, bestemt at den 12 i hver måned i 12 måneder fremover, skal være en spesiell bønnedag for Haiti. I den sammenheng har brødrefellesskapet laget et opplegg for bønnedagen nå på fredag som kommer. Jeg har forsøkt å oversette dette til norsk. En del av sangene og bønnene som det henvises til, vil sikkert være ukjent for mange av bloggens lesere. Men det er jo ikke noe i veien for at du kan bruke andre sanger fra andre sammenhenger, eller om du har innspillinger med Taize-musikk på CD, spille andre Taize-sanger.

Sang: Bonum est confidere

Salme

Misericordias Domini (2x)

Å, Herre, legg merke til mine ord,
lytt når jeg roper;
hør meg når jeg roper om hjelp,
min Konge og min Gud.

Misericordias (1x)

Jeg ber til Deg, Herre, hver dag
Du hører meg ved morgengry,
Jeg reiser meg og står for Ditt åsyn,
med et ivrig hjerte.

Misericordias (1x)

Vennligst før Du meg i Din kjærlighet,
til det sted hvor Du bor.

Misericordias (1x)

Å, Herre, led meg i Din rettferdighet,
for jeg er beleiret,
åpne Din vei foran meg.

Fra Salme 5

Lesning: "Et nytt bud gir Jeg dere, at dere skal elske hverandre. Slik Jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Av dette skal alle forstå at dere er Mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre." (Joh 13,34-35)

Sang: Jesus le Christ

Stillhet

Forbønn

Kyrie eleison

1. Å,Kristus, Du har tatt våre skrøpeligheter på Deg selv og tatt hånd om vår sykdom; styrk dem som går igjennom prøvelser.

2. Å, Kristus, gjør oss i stand til gjenkjenne Ditt nærvær i vår neste; gjør oss oppmerksomme på de fattige og de som ikke har vært så heldige.

3. Hellig Ånd, understøtt dem som går gjennom tider av vanskeligheter og mismodighet, Du som er kilden til tillit og liv.

4. Hellige Ånd, hjelp de på Haiti som har gått igjennom denne erfaringen av stor lidelse, hjelp de familiene som har mistet en av sine kjære.

5. Kjærlighetens Gud, gi styrke til de som har mistet alt og mot til de som forsøker å hjelpe dem.

6. Kjærlighetens Gud, vekk våre hjerter som har så mange ønsker, til å elske dem som lider og håper på en bedre verden.

Fadervår

Bønn

Gud vårt håp, vi overlater til deg ofrene for jordskjelvet på Haiti.
Vi forstår ikke omfanget av de uskyldiges lidelse, vi ber om at Du
inspirerer hjertene til de som forsøker å skaffe hjelp som er så uunnværlig.
Vi kjenner den dype troen som finnes hos haitianerne. Styrk de som
er mismodige, trøst de som gråter, send din Ånd av medlidenhet
til dette folk som er så hardt prøvd.

Sanger:
Fiez vous en lui
Ubi caritas Deus ibi est
De noche
Iedere nacht verlang ik

Bildet viser bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, under hans besøk blant de fattigste av de fattige på Haiti i Cité-Soleil, en slum utenfor Port-au-Prince i 1983.

Evangeliet om Guds rike, del 2

Jeg våger en påstand:

Fra Jesu side var det aldri meningen at Hans etterfølgere skulle forkynne om frelse og den nye fødsel løsrevet fra forkynnelsen om Guds rike!

Guds rike er et absolutt avgjørende aspekt ved evangeliet.

Om vi forteller mennesker om frelse - men ikke sier noe om Guds rike - forkynner vi ikke evangeliet om Jesus Kristus.

Derfor er det så forunderlig at så få forkynner om Guds rike. Hva skyldes dette? Som jeg viste i forrige artikkel var forkynnelsen av Guds rike Jesu hovedanliggende, og det var det for apostlene også. Legg merke til hvordan Jesus instruerer sine disipler:

"Og når dere går av sted, skal dere forkynne og si: Himlenes rike er kommet nær." (Matt 10,7)

"Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike ..." (Luk 9,2)

"Helbred de syke der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til dere." (Luk 10,9)

Dette er ikke de eneste henvisningene. I nær sagt hvert eneste skriftsted hvor Jesus gir instruksjoner til sine disipler, forteller Han dem at de skal forkynne om Guds rike. Her har du et slikt eksempel til: "Jesus sa til ham: La de døde begrave sine egne døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike." (Luk 9,60)

Når Jesus taler om de siste tider, sier Han:

"Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matt 24,14)

Det er interessant å se at det Jesus er konsentrert om i tiden mellom sin oppstandelse og sin himmelfart, er Guds rike:

"For dem (apostlene) viste Han seg også levende etter sin lidelse ved mange ufeilbarlige bevis. Han ble sett av dem i løpet av førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til." (Apgj 1,3)

Helt mot slutten av Apostlenes gjerninger leser vi om apostelen Paulus: "Så bodde Paulus i to hele år i sitt eget leide hus, og han tok imot alle som kom til ham. Med all frimodighet forkynte han Guds rike og lærte om alt det som hører Herren Jesus Kristus til, uten å bli hindret." (Apgj 28,30-31)

Vellykket konferanse om det monastiske livets betydning

Den siste helgen i januar ble det arrangert en svært interessant konferanse på Bjärka Säby i Sverige. Da innbød Johannesakademiet til en samling om monastisk spiritualitet med noen av vår tids mest markante klosterledere.

Her skulle jeg svært gjerne ha vært deltager, men akkurat denne helgen underviste jeg på Oasebevegelsens treningskole i Oslo.

Fra det som vanligvis kalles "verdens eldste kloster", Antoniosklostret i Egypt, kom abouna Maximos, en av klostrets eldste munker. Fra Mar Musa, klostret som ligger på en ørkenklippe nord for Damaskus kom fader Paulo. Dette klostret var bare en ruin når fader Paulo kom hit i 1980. Etter en ti-dagers bønneperiode opplevde han Guds kall til å bygge opp klostret. I dag finnes det en økumenisk kommunitet her under tilsyn av den syriske biskopen i Damaskus. Tusentalls gjester strømmer til dette klostret hvert år, blant annet mange muslimer. Kommuniteten og fader Paulo kjenner et spesielt kall til dem.

Den tredje internasjonale gjesten var broder Guido Dotti fra den økumeniske kommuniteten Monastero de Bose i Italia. Fra Sverige medvirket subpriorinnen fra Heliga Hjärtas kloster, søster Katrarina.

Det kom deltagere fra hele Skandinavia. Motto for konferansen var "One in the Spirit". Møtet med de utenlandske gjestene etterlot seg et dypt inntrykk. Det monastiske kallets særskilte gave til kirken fremsto på en ny måte for mange av de som deltok.

Foto: Erling Rimehaug/Johannesakadmin

Evangeliet om Guds rike, del 1

Har du tenkt på hva som var det gjennomgående tema i Jesu forkynnelse og undervisning? Var det menneskets behov for frelse? Guds kjærlighet til menneskeheten? Nødvedigheten av å bli født på ny? Det faktum at Jesus ville dø for våre synder?

Jesus talte om alt dette. Og dette er alle essensielle sannheter. Men ingenting av dette var hovedtema for hans undervisning!

Kun et sted finner vi at Jesus taler om den nye fødsel, nemlig i samtalen Han har med Nikodemus, en av jødenes rådsherrer. Jesus nevner at Han dør som en løsepenge for oss bare en eneste gang. Det er kun fem eller seks steder i evangeliene hvor Han bruker ordet "frelse".

Kanskje dette forvirrer deg? Vi er jo så vant til å understreke betydningen av å bli frelst.

Men leser du evangeliene nøye vil du oppdage at Jesu budskap handlet om Guds rike. Det er nesten et hundre referanser til Guds rike i evangeliene. For det andre: flesteparten av Jesu lignelser handler om Guds rike. Faktum er at Jesus sier selv at årsaken til at Han kom til jorden var for å forkynne om Guds rike!

"Men Han sa til dem: Jeg må forkynne Guds rikes evangelium til de andre byene også, for til det er Jeg utsendt." (Luk 4,43)

Det er ikke dette vi er vant til å høre, er det vel?

Vi er vant til å høre at hovedårsaken til at Jesus kom til jorden var å frelse oss fra våre synder. Og det er definitivt en av hensiktene med Hans komme. Men det er kun en av hensiktene!

Overalt hvor Jesus var, forkynte Han om Guds rike. Ja, allerede fra starten av:

"Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for Himlenes rike er kommet nær." (Matt 4,17)

"Jesus gikk omkring i hele Galilea, underviste i synagogene deres og forkynte evangeliet om riket ..." (Matt 4,23)

"Deretter dro Jesus omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket ..." (Matt 9,35)

"Men da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter Ham. Og Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike ..." (Luk 9,11)

Det er jo underlig dette at selv om Guds rike er Jesu hovedanliggende, så er budskapet om Guds rike nærmest fraværende fra det evangelium som forkynnes i dag. Hva er hovedtema for dagens forkynnelse? Det var behovet for frelse, men nå forkynnes det mer om vårt selvbilde, om Guds kjærlighet, hvor gode vi må være mot hverandre. Vi forkynner ikke Guds rike.

(fortsettelse)

Todd Bentley tilbake i manesjen

Til tross for advarsler fra en rekke hold er skandalepredikanten Todd Bentley (bildet) tilbake i manesjen. Mannen som stod i med en annen kvinne mens han var gift, og ledet an i den såkalte vekkelsen i Lakeland, har vært igjennom et rehabiliteringsprogram over noen få måneder. Han har innrømmet at han har slitt med et betydelig alkoholproblem gjennom flere år, og var påvirket av alkohol under Lakeland møtene. Det var i forbindelse med disse møtene at han ved flere anledninger slo og sparket alvorlig syke mennesker. Blant annet sparket han en kvinne i ansiktet med sine lærstøvler, og slo en kreftsyk mann i magen.

Flere ledere tok selvkritikk i ettertid for at de ikke hadde tatt opp opplagte overtramp i forbindelse med møtene. Men det synes ikke å ha gjort særlig inntrykk på Bentley. De anmodet ham blant annet om å forsone seg med sin hustru gjennom mange år, men Bentley var ubøyelig og ville skilles. Det til tross, nå har han fått fleres velsignelse til å komme tilbake med sine showpregede møter og holder i disse dager en såkalt "Helbredelseskole". Denne startet onsdag denne uken og varer frem til lørdag i lokalene til Morning Stars Ministries, som eies av Rick Joyner.

På en norsk Facebookside ble det reklamert for møtene i går. Jeg skrev en liten kommentar, og fikk svært så sterke reaksjoner tilbake. Det er faktisk ikke mulig å stille spørsmålstegn ved denne mannens meget omdiskuterte virksomhet uten at enkelte av hans tilhengere reagerer med sinne. Jeg fikk høre at jeg måtte passe meg for "å røre ved Herrens salvede".

Men nå anbefaler faktisk Guds ord om å prøve alt som blir sagt. Hvordan skal vi kunne prøve ting som skjer, om vi ikke kan snakke om det?

Noe som har forundret meg lenge er at en del av de som snakker mye om Guds nåde og tilgivelse er så veldig sint.

Se også
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=201791

Pinsebevegelsen vil føre samtaler om dåp og medlemsskap frem til 2011

Lederrådet i pinsebevegelsen vil bruke tiden frem til neste års predikantkonferanse til å utrede spørsmålet om dåp og medlemshåndtering. Samtalene som er ført på predikantkonferansen, vil danne utgangspunkt, for videre drøftelser i mange ulike fora innen bevegelsen.

Egil Svartdahl, tidligere forstander for Filadelfia Oslo, sier i en kommentar til Korsets Seier på nett, at "vi har ikke en dåpsdebatt i pinsebevegelsen, men en debatt om medlemshåndtering som berører dåpsspørsmål."

Egil Svartdahl har forøvrig levert et innsiktsfullt bidrag om dåpens betydning i studieutgaven til Bibelen Guds Ord. Hans bidrag burde også være grunnlag for videre samtaler om disse viktige spørsmålene. Jeg håper også flere kan ta del i samtalene om dette temaet på bloggen her. Takk til dere som allerede har bidratt.

Bildet er tatt i forbindelse med en dåpshøytidelighet på Shetland. En god venn av vår familie, Marie fra Barbados, er nettopp blitt døpt av pastor Jamie Tonge (venstre) fra Emmanuel Christian Fellowship.

Noen hører om Guds rike - andre lever det - de forandrer verden

Gregory A. Boyd (bildet) er pastoren som mistet 1000 av medlemmene i menigheten sin, Woodland Hills Church i St. Paul i Minnesota, fordi han preket om Guds rike! Boyd mener søken etter politisk makt ødelegger kirken, og at Guds rike bygger på helt andre prinsipper, verdier og lover enn denne verdens riker gjør. Nå har Boyd talt på en lederkonferanse på Eastern Mennonite University i Harrisonburg i Virginia, og ble svært godt mottatt. Han skriver på bloggen sin:

"Min tale var sentrert rundt hvor radikalt annerledes Guds rike er fra alle slags utgaver av denne verdens kongeriker og hvor viktig det er å ta vare på disse særtrekkene. Jeg elsker den varmen og ydmykheten som preger denne milde stammen og jeg føler meg alltid veldig hjemme blant dem. Det synes som det jeg sa ble veldig godt mottatt, hvilket ikke betyr at alle var enig i alt jeg sa. Jeg synes å ha en unik kjemi med mennonitene. Det er litt merkelig dette for meg, for, for å være ærlig sier jeg ikke noe de ikke har hørt mange ganger før. Den radikale visjonen av et ikke-voldelig, Golgatalignende kongedømme som er så nytt for meg og som jeg er så begeistret for er det anabaptister har omfavnet for de siste 400 år!"

Det er håpe at stadig flere vil oppgave det radikale budskapet om Guds rike. Konsekvensene av å ta dette rikets verdier, prinsipper og lover på alvor kan være det Boyd opplevde - at mennesker ikke liker det de hører, og vil ikke ha det. Det er på tide at vi oppdager hva den vanhellige alliansen mellom stat og kirke gjør med oss, som kristne enkeltindivder og som menigheter. Jeg drømmer om en ny Jesusbevegelse som tar ordene om Jesu etterfølgelse på ramme alvor, og begynner å leve dem ut. Mennesker som ikke bare hører det Jesus sier, men gjør det Jesus sier. Som lever i pakt med Bergprekenens ord. Det vil være en autentisk kristen tro, mer i pakt med den de første kristne levde.

De har sviktet Guds ord og fører mange vill

De svikter Guds ord og sin kirkes bekjennelse de vel 130 prestene i Den norske kirke som sier ja til å "vie" samkjønnede par.

Det var i fjor at Åpen kirkegruppe gikk ut med et brev til samtlige prester i Den norske kirke. Så ble de fleste av disse kontaktet individuelt, og noen gjennom sine proster. Initiativet ble tatt like etter at den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven ble vedtatt.

I juni ble en oversikt lagt ut på Åpen kirkegruppes nettside. Da inneholdt listen 80 navn. Siden da har 50 nye navn kommet til.

Dette er prester som klart lærer i strid med Bibelen. De har sviktet Guds ord, er blitt forført og blir dermed å betrakte som mennesker som leder andre vill.

Det som nå skjer i Den norske kirke er tragisk. Men det er nok bare et tidsspørsmål før også frikirkelige pastorer følger etter. Sverige ligger som regel alltid litt foran oss, og der har det allerede skjedd. Norrmalms baptistförsamling har åpnet opp for dette, og flere av pastorene i Svenska Missionskyrkan er positive til det. Vi vet også at enkelte frikirkelige pastorer her i Norge har slått inn på en vei som leder bort fra sannheten.

De 130 prestene er en bekreftelse på Jesu ord om at det skal komme mennesker som fører vill i endens tid. Det aller første Jesus advarer mot i sin store endetidstale i Matteus 24 er nettopp dette:

"Se til at ingen forfører dere." (Matt 24,4)

Se mer her:
http://www.vl.no/kristenliv/article4842456.ece

Dåpsdebatt i Sverige og Norge samtidig

Det hører med til en sjeldenhet at det pågår en dåpsdebatt i både Sverige og Norge på samme tidspunkt. I Sverige skrev baptistpastor Peringe Pihlström (bildet) et debattinnlegg i svenske Dagen med tittelen: "En dopsyn för framtidens kyrka", som enkelte har fanget opp og skrevet ulike bloggkommentarer. Blant annet har Jonas Melin behandlet teamet på sin blogg med tittelen "Barnabasbloggen". Nå - i forbindelse med norske pinsevenners predikantkonferanse som pågår nå, har pinsevennene satt dåps- og medlemsskap som tema for seriøse drøftelser. Det er lenge siden sist vi hadde en slik interessant debatt og samtale gående. Som regel er det heller taust rundt disse spørsmålene.

Dagen/Magazinet har fulgt opp debatten med artikler hvor man har fokusert på det eiendommenlige at hundrevis har Filadelfia i Oslo som sitt åndelige hjem, men de er ikke døpt på bekjennelse av tro. Nå viser det seg at selv innen pinsebevegelsen er det ulik praksis, hvor enkelte menigheter nå åpner for medlemsskap også til de som er barnedøpt. Dette gjelder for eksempel Bergenskirken hvor barnedøpte kan bli medlemmer, men ikke ledere i menigheten.

En av nestorene i norsk pinsebevegelse, Herman Mentzoni, sa i sitt innlegg på Predikantkonferansen i går, at "dåp må være en personlig avgjørelse i lydighet mot Guds ord", og slo fast at det finnes en tro og en dåp.

"Bibelen godkjenner bare dåp med full nedykkelse, og underkjenner alle andre former for dåp. En følge av det er at alle barnedøpte, eller barnebestenkte som de i virkeligheten er, er å anse som udøpte, sa han og fortsatte:

"Den udøpte er en uferdig kristen. Galaterne sier at alle som er døpt til Kristus har ikledd seg Kristus."

Teologen Øyvind Gaarder Andersen kom i sitt innlegg på Predikantkonferansen inn på en mulig utglidning av dåpspraksisen ved å tillate ulike dåpssyn i norske pinsemenigheter og sa:

"Hvis vi begynner å ta opp, kan det da skje at over tid vil det skje en teologisk forskyvning, der det stadig flere blir tatt opp som medlemmer mennesker som har et annet dåpssyn. Det kan over tid skje at de blir i flertall i en pinsemenighet. Hva skjer da?", spurte Andersen og la til:

"Må kanskje nedfelle i menighetens vedtekter at det må være minst to tredjedels flertall av troende døpte? Kan det til og med tenkes at det å åpne for pluralisering vil føre til en mentalitetsendring som gjør at vi endrer andre holdninger, f eks i homofilispørsmål? La oss være våkne for muligheten for en utglidning", sa Andersen.

Jeg lenker her til noen av de ulike innleggene og artiklene, så får vi se om vi kan få til en aldri så liten dåpssamtale her på bloggen også!

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=201046

http://www.barnabasbloggen.blogspot.com/

http://www.k-s.no/artikkelside/article/15293

http://www.vl.no/kristenliv/article4844529.ece

Folk søker ly i baptistkirke på Haiti - menigheten har lidd store tap

Concord Baptist Church, som ligger omlag 12 engelske miles fra Haitis hovedstad, Port-au-Prince, er blitt en frihavn for mange jordskjelvrammede. Dette er et av de få stedene mennesker på Haiti kan finne et trygt sted å være.

Pastor Roneld Mesidor dro fra arbeidsplassen sin i Port-au-Prince og var på vei hjem i nærheten av Carrefour da Haiti ble rammet av jordskjelvet 12. januar. Før han var halvveis ble Haiti rammet av jordskjelvet som målte 7.0 på Richters skala, og etterlot 150.000 døde. Overalt fant pastor Mesidor døde mennesker og ødelagte bygninger. Sot og aske gjorde det vanskelig å se.

"Jeg fant ikke ord for å kunne be, men jeg sang," forteller pastor Roneld Mesidor.

Han sang alle sangene han kom på, mens han vandret gjennom det han kaller den lengste natten i sitt liv. Via mobiltelefonen forsøkte han å nå familien sin, men kommunikasjonslinjene var ødelagt. Heller ikke var han i stand til å komme i kontakt med noen av menighetens medlemmer.

Det var først neste morgen han var i stand til å ta seg frem til kirkebygget. Overveldet av følelser fant han kona si Manise uskadd. Litt senere fant de ut at barna deres også var uskadd, og mirakuløst stod kirkebygget og pastorens hjem uskadd. Likevel - menigheten, lik mange andre menigheter på Haiti hadde opplevd store tap.

Concord Baptist Church - en menighet på 250 medlemmer - hadde mistet åtte av sine medlemmer. Alle døde. Fire barn var blitt foreldreløse. 100 av medlemmene hadde fått brukket bein og armer, 130 av medlemmenes hjem var totalt ødelagt, og 45 hus skadet.

Nå strømmer de hjemløse til baptistkirken. Her får de sove, spise og bli tatt hånd om. Menighetens medlemmer viser de som kommer kjærlighet og omsorg, og gjennom dette vitner de om Jesu kjærlighet. Gjennom Sørstatsbaptistene har menigheten fått materiell hjelp, som de igjen distribuerer til andre.

La oss fortsette å be for de mange som lider på Haiti.

Bildet viser haitianere som søker fellesskap i Concord Baptist Church utenfor Port-au-Prince.