Gud lodder djupt i den ukjente salmistens liv når han skriver Salme 130: "Dersom du, Herre, ville gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående?" (v.3) Det er verd å reflektere over for noen og enhver av oss. Slik taler bare et menneske som virkelig har sett sin egen synd, og som Ånden har drevet til syndserkjennelse.
Selve botssalmen i Salmenes bok, Salme 51, er skrevet av kong David. Der bekjenner kongen ikke andres synder, men sine egne. Det er en naturlig konsekvens av at Den Hellige Ånd setter søkelyset på våre egne liv: "Vask MEG ren for skyld, og rens MEG fra MIN synd. For MINE lovbrudd kjenner jeg. MIN synd alltid for MEG. Mot deg alene har JEG syndet, det som er ondt i dine øyne har JEG gjort..." (v.4-5)
Dette er en bønn som berører hjertet, og som kommer fra hjertet: "Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde." (Salme 130,1)
Ropet om nåde får svar: "Men hos deg er tilgivelse..." (v.4)
Dette minner meg om ordene fra Salme 103,8-11: "Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn. Han anklager ikke for alltid og er ikke for evig harm. Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld. Så høy som himmelen er over jorden, så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss."
I det siste verset i Salme 130 flyttes tyngdepunktet fra fokus på salmistens egne synder og syndenes forlatelse til å gjelde ham, til også å gjelde folkets synder: "Han skal løse Israel fra alle dets synder." (v.8)
Det er tydelig at Herren har vekket lengselen etter seg selv i denne salmistens liv: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter..." (v.5) Lengtet gjorde også salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt." (v.2-3) Det er bare Gud selv som skape denne lengselen i et menneskets liv.
Salmisten understreker betydningen av å vente på Herren og sette sitt håp til ham, og han venter på at Gud skal tale inn i hans situasjon: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut." (v.5-7)
fortsettes