onsdag, april 16, 2014

Egyptisk general krever at Katarina-klosteret blir revet

En nå pensjonert general i den egyptiske hæren, Ahmed Ragai Attyia, krever at Hl.Katarina-klosteret i sørlige Egypt blir revet!

Hl.Katarina-klosteret, som ligger ved foten av Sinai-fjellet, er et av verdens eldste og står på UNECO's verdensarv-liste. Den egyptiske generalen mener klosteret utgjør en trussel for Egypts nasjonale sikkerhet. Han kaller klosteret 'et sted for utlendinger'. Flesteparten av munkene i klosteret, som ble grunnlagt i år 337, er grekere. Klosteret tilhører Den gresk-ortodokse kirke.

General Attyia fremmet kravet allerede i mai 2012, men har nå forsterket det ved å fremme kravet for en islamsk rettsinstans. Denne generalen er ingen hvem som helst i det egyptiske samfunnet. Han grunnla en spesialenhet innen hæren i 1978.

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 3

Urkirken fortsatte, ja, forsterket den jødiske tidebønnspraksisen.

Historikeren Lukas forteller oss dette: 'Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud'. (Luk 24.35)

Lukas forteller oss også at disiplene 'holdt sammen og var utholdende i bønnen' (Apg 1,14). Det er interessant å merke seg at det var i forbindelse med tidebønnen at Den Hellige Ånd falt på pinsefestens dag!

'For disse er ikke drukne, slik som dere mener. Det er jo bare den tredje time på dagen!' (Apg 2,15)

 'Den tredje timen' refererer til klokka 09.00 som var en av de faste bønnetidene, hvor tidebønnene ble bedt.

Apostlenes gjerninger skilder den bønnerytmen som ble etablert på Øvresalen før pinse: 'Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre'. (Apg 1,14) 'De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene'.

Det er interessant å merke seg hvordan historikeren Lukas bevisst bruker det greske språket i denne sammenhengen. De ordene han velger understreker nemlig hengivenheten til bønnen: eesan de proskarterontes.

Oversetter vi disse ordene bokstavelig så står det: 'de fortsatte trofast og de fortsatte trofast'. Roten til dette ordet - proskartereo - betyr 'å være sterk, å holde ut, eller å holde fast ved, å være kontinuerlig trofast mot en person eller ting'.

Bibelen Guds Ord, utgitt av Bibelforlaget, får også frem en ting til som ikke er uvesentlig i denne sammenhengen. I Apg 1,14 - sitert ovenfor fra Norsk Bibel 88 - heter det i denne oversettelsen: 'Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen ...'

Vi møter det samme i 1.Tim 2,1 som beskriver urmenighetens bønneliv:

'Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker ...'

I urkirken ba man både spotane og skrevne bønner. Det er derfor Lukas skriver 'bønner', ikke bønn i entall, og han omtaler ulike bønneformer, hvor påkallelsen er en av flere.

Allerede i det kapitelet som følger pinseunderet beskrevet i kapittel 2, leser vi om to av disiplene til Jesus, Peter og Johannes, som av sedvane følger bønnerytmen de kjenner fra før.

'Peter og Johannes gikk sammen opp til tempelet ved bønnens time, som er den niende'. (Apg 3,1)

Senere i Apostlenes gjerninger finner vi at apostelen Peter følger denne bønnerytmen:

'Dagen etter, mens de var på reise dit, og nærmet seg byen, gikk Peter opp på hustaket for å be. Det var omkring den sjette time'. (Apg 10,9)

Denne tidebønnsrytmen ble ikke bare fulgt av apostlene, men også av søkende hedninger, som Kornelius. Han omtales i Apostlenes gjerninger som en from mann som ba regelmessig. Hans bønneliv er i overensstemmelse med befalingen Moses fikk av Gud  i 2.Mos 30,8 om stadig å brenne røkelse for Herren, hver morgen og kveld.

Apg 10,3-4 forteller oss at ved den niende timen ba Kornelius og det er i den forbindelse han får et syn. Denne Kornelius får ros av Gud for sitt regelmessige bønneliv.

(fortsettes)

tirsdag, april 15, 2014

I dag begynner serien med blodmåner

Den blodrøde månen tiltrekker seg en hel verdens oppmerksomhet. Store dagsaviser legger ut linker så leserne kan følge med på den spektakulære måneformørkelsen.

På sin nettutgave har Dagbladet tittelen: 'I dag ble månen farget blodrød - Formørkelse over store deler av verden'.

Det er nesten så en tror man leser profeten Joel:

'Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige...' (Joel 3,4-4)

Det er denne profetien apostelen Peter siterer i sin pinsepreken i Jerusalem, hvor han proklamerer at det som skjedde den gang, var en oppfyllelse av det profeten Joel hadde forutsagt.

Det som skjer nå er uvanlig: Dette er nemlig begynnelsen til en rekke måneformørkelser som alle har det til felles at de inntreffer på de bibelske festdagene!

Fire blodrøde måner på jødiske festdager innen to år er svært sjelden og har bare skjedd syv ganger siden Jesus Messias levde som menneske.  Fire blodrøde måner dukker opp i 2014-2015 på jødiske festdager, og ingen tilsvarende hendelse på de neste 100 år.

 2014:
* 15. april - den første dagen i påsken - etterfulgt av en delvis solformørkelse 29.april

* 8.oktober - like før Løvhyttefesten - etterfulgt av en delvis solformørkelse 23. oktober

2015: 
* 4. april: den første dagen i påsken - innledes med total solformørkelse 20.mars 2015, like før den første dagen i det bibelske året - første nisan år 5775 i følge den bibelske kalendern.

* 25. september: den første dag av Løvhyttefesten - innledes med en delvis solformørkelse den 13. september 2015 - dagen før Basunenes høytid, som er det sivile Israels nyttårsdag.

Om tiden forut for sin gjenkomst, sier Jesus: 'Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner ...' (Luk 21,25)

Hver gang blod-måne mønsteret har dukket opp på jødiske festdager, har en stor begivenhet påvirket nasjonen Israel, eller det jødiske folk.

Historien viser følgende:

* En såkalt 'tetrade' av måneformørkelser skjedde på den jødiske Påskefesten og Løvhyttefesten i 162-163 e.Kr, som sammenfaller med den verste forfølgelsen av jøder og kristne i historien til Romerriket. Innen tre år var åtte millioner mennesker, en tredjedel av befolkningen drept.

* Det samme fenomenet inntreffer i Påsken og Yom Kippur festen i 795-796 e.Kr, mens kong Karl etablert en spesiell sone mellom Frankrike og Spania, og endte århundrer med arabiske invasjoner i Vest-Europa.

* I den jødiske påsken og Yom Kippur festen i 842-843 e.Kr inntreffer en ny tetrade. Kort tid etter formørkelsene ble Vatikanet angrepet og plyndret av en islamsk invasjon fra Afrika.

* I påsken og Yom Kippur feiringen i 860-861 e.Kr er det nok en tetrade. Kort tid etter formørkelsene beseiret det bysantinske riket arabiske hærer i slaget ved Lalakaon i Tyrkia og stoppet permanent den islamske invasjonen av Øst-Europa.

*  En tetrade av måneformørkelser skjedde på den jødiske påskefesten og festen for Basunhøytiden i 1493-1494.  Bare måneder etter at kong Ferdinand og dronning Isabella av Spania beordret alle jødiske folk til å forlate landet.

*  En slik tetrade av måneformørkelser skjedde også under den jødiske påskefesten, og Løvhyttefesten i 1949-1950, under den første arabisk-israelske krigen, like etter at Israel var blitt en nasjon igjen etter nesten 2000 år.

* En tetrade av måneformørkelser skjedde på den jødiske påskefesten og festen for tabernakel i 1967-1968, samtidig med 6 dagerskrigen da Israel gjenerobret Jerusalem.

Og nå skjer det igjen. Det gjelder sannelig å huske Jesu ord: Våk og be!

Her er hva Dagbladet skriver:

http://www.dagbladet.no/2014/04/15/nyheter/astronomi/maneformorkelse/32835033/

Broder Yun blant mennoniter og Amish-folk

Mennoniter og medlemmer av Amish-kommuniteter har bokstavelig talt gått mann av huse for å høre Broder Yun - eller kanskje best kjent som Den himmelske mannen (bildet). Mot slutten av mars turnerte broder Yun områder av USA hvor en stor del av befolkningen tilhører disse anabaptistiske gruppene.

Og han ble tatt imot med varme og en åpen favn. Mange hadde reist langt for å høre denne apostelen fra Kina. Få kan som han fortelle om hva det vil si å leve under forfølgelse, og oppleve at Gud samtidig stadfester sitt ord med tegn og under.

Det vakte begeistring hos mennonitene og Amish-folket. Som selv tilhører en gruppe kristne som har måttet tåle mye lidelser under svære forfølgelser.

Broder Yun reiser nå rundt med kampanjen 'Elsk din fiende'. Et utfordrende budskap, men helt i tråd med de prinsippene Jesus talte om som gjelder for Guds rike. Alt som samles inn av penger under denne kampanjen går til å finansiere visjonen om å ta evangeliet fra Kina tilbake til Jerusalem, gjennom de områdene av verden hvor det finnes flest unådde.

Broder Yun er her avbildet med sin kone.

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 2

I løpet av de 400 årene fra Esra til Jesu tid, ble det vanlig at alle jøder ba de 18 velsignelsene i forbindelse med opplesningen fra Torahen, til tre fastsatte bønnetider. Enten i Tempelet, synagogen eller i hjemmene.

Vi ser denne bønnepraksisen etablert i livet til profeten Daniel:

'Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort'. (Dan 6,11)

Legg merke til at dette ikke var en engangs foreteelse, men en fastsatt bønnerytme.

Denne praksisen var etablert lenge før Jesu fødsel, og alle gudfryktige jøder gjorde dette - også Josef, hans jordiske far. Peter, Jakob og Johannes og de andre av Jesu disipler gjorde det samme. Den første menigheten ble født inn i denne bønnekulturen. Bønnesamlingene på Øvresalen kom som en naturlig følge av en bønnerytme som allerede fantes der.

Jesus opphevet ikke de jødiske skikkene. I Matt 23,23 leser vi: 'Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette burde gjøres, og det andre ikke forsømmes'.

Jesus oppfordret sine disipler til å be hjemme. Tempelet var det offisielle bønnestedet, men lønnkammeret i hjemmene, hvor man kunne be alene til Gud, har også noe Gud verdsatte. Jesus satte ikke det ene opp mot det andre.

Bibelforskeren Joachim Jeremias konkluderer slik:

'Vi kan med all sannsynlighet konkludere med at det ikke gikk en eneste dag i Jesu liv uten de tre rundene med bønn: morgenbønnen ved soloppgang, ettermiddagsbønnen når kveldsofferet ble ofret i Tempelet, og kveldsbønnen før leggetid'. (Joachim Jeremias: The prayers of Jesus, side 71.

Når Jesus skal lære sine disipler om bønn, slik det er gjengitt i Luk 18, så refererer Han til denne bønnerytmen, når Han sier: 'Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt' (v,7)

(fortsettes)

Hvor fienden setter inn angrepet

Lovsangeren Graham Kendrick (bildet) forteller om 'en kjær venn hvis kjærlighet til Jesus skinner uvanlig klart og hvis åndelige hørsel er uvanlig klar'.

Graham Kendrick forteller:

'For en tid tilbake ba han Herren om å fortelle ham hvor mørkets krefter ville konsentrere sin angrep på kirken med mest intensitet i den perioden vi nå lever.

Svaret han fikk var dette:

'mot min Sønns unike stilling, og verdien til et menneskets sjel'.

Jeg tror denne vennen til Graham Kendrick har helt rett. Det er bare å ta pulsen på tiden så ser man det.

mandag, april 14, 2014

Hva koster det å bli en kristen? Del 1

J.C Ryle (bildet), den engelske presten og bibellæreren som var en av favorittene til C.H Spurgeon, skriver i sitt klassiske verk 'Holiness' (Hellighet) at det er fire ting et menneske må være rede til å oppgi om ønsker å bli en kristen:

1) Din selvrettferdighet
2) Dine synder
3) Din kjærlighet for det lettvinte
4) Din kjærlighet til verden

I denne artikkelen har jeg oversatt Ryle's kommentarer til dette. Men først har han en innledende kommentar: Misforstå meg ikke: Jeg eksaminerer ikke hva det koster å frelse et menneskets sjel. Jeg vet meget vel at det ikke koster noe mindre enn Jesu Kristi blod for å sørge for forsoningen, og å gjenløse mennesket fra helvete. Betalingen for vår forløsning var intet mindre enn Jesu Kristi død på Golgata. Poenget jeg vil understreke handler om noe annet: 

Det er hva et menneske må være rede til å oppgi hvis han ønsker å bli frelst. Det handler om det offer en må være villig til å betale om hans intensjon er å tjene Kristus. Det er i denne sammenheng jeg reiser spørsmålet: Hva koster det? Og jeg mener bestemt at det er et særdeles viktig spørsmål.

Hva koster det å være en sann kristen?

1) Det vil koste din selvrettferdighet. Man må kaste vekk all stolthet og høye tanker, og alle tanker om at man kan sette sin lit til sin egen godhet. En må være fornøyd med å gå til himmelen som en fattig synder, frelst av nåde alene, og skylde alt på fortjenesten og rettferdigheten til en annen. Han må være villig til å gi opp all sin tillit til sin egen moral, respektabilitet, bønn, bibellesning, kirkegang, sakraments-mottagelse, og kun stole på Jesus Kristus.

La oss slå fast dette aller først og som det aller viktigste: Å bli en sann kristen innebærer at man oppgir sin selvrettferdighet.

(fortsettes)

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 1

Kirken har fått en fantastisk arv i gave fra våre jødiske venner: tidebønnen. Og kirken har visst å ta vare på denne arven opp gjennom tidene. Nå 'gjenoppdages' den av mange, og de finner at denne bønnerytmen hjelper dem til større konsentrasjon og samling.

Jesus ba tidebønner. Det var helt naturlig som jøde. Det samme gjorde apostlene: 'Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time ...' (Apg 3,1) Da var klokken tre om ettermiddagen. At denne bønneskikken ble holdt ser vi av Apg 2,42. Der leser vi at de første kristne holdt 'urokkelig fast ved bønnene ...' Ikke entall, men flertall, både den frie bønnen, men også den skrevne.

Og det var de skrevne bønnene jødene ba når de ba sine tidebønner. Hvilke skrevne bønner? Jo, de brukte Bibelens egen bønnebok: Salmene.

Og det er denne praksisen kirken har videreført. Til faste tider på døgnet har man kommet sammen for å be Guds ord.

Det begynte med Esra og gjenopprettelsen

Det var Esra som innførte de faste bønnetidene. Under Serubabels ledelse begynte de som hadde levd i fangenskap, å komme tilbake fra Babylon i 539 f.Kr. De gikk snart i gang med å bygge opp igjen tempelet. I hundrevis av år hadde profetene oppmuntret folket til å elske Herren, holde tempeltjenesten i gang og ikke svikte de forpliktelsene de hadde i forhold til Gud. Men folket ville ikke høre, og fangenskapet var den strenge straffen de pådro seg.

Underlig nok - når de var kommet tilbake fra Babylon - mistet de raskt interessen for det de var kommet tilbake for, nemlig å gjenreise Tempelet og tilbedelsen av Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Da Esra, den skriftlærde, besøkte Jerusalem ble han forferdet over det han så. Hans reaksjon på forfallet og frafallet, var bønn og faste.

Merk deg dette: Det var bønnen ved kveldsofferet (Esra 9,-15) som førte til en nasjonal vekkelse!

Esra handlet ut fra en djup overbevisning og innførte daglig bønn, etterfulgt av opplesninger fra Torahen, som fast praksis. Med tid og stunder skulle de daglige bønnene bli normen i den jødiske kulturen. Da skriver vi omtrent år 450 f.Kr.

Den jødiske eksperten George Robinson, gjengitt i boken: Essensial Judaism, New York 2000, side 53)

'Jødedommens offentlige fellesbønn skriver seg trolig fra det andre tempelets tidlige dager, dvs rundt 400 f.Kr. Disse tidlige bønnemøtene, som ble holdt i tillegg til og muligens i forbindelse med ofringene, tror man omfatter Shema (altså den jødiske trosbekjennelsen), noen Salmer og opplesning fra Torah, i stedet for offer. Mye av praksisen vi forbinder med jødisk gudstjeneste i dag, skriver seg fra lenge før denne perioden. Man tror at det var Esra som begynte med opplesning av Torahen på torget i Jerusalem før år 400 f.Kr. Jevnlige opplesninger fant sted på mandager og torsdager, markedsdagene da menn og kvinner samlet seg for å kjøpe og selge. Morgenmøtene på hverdagene der Torahen blir lest, finner fortsatt sted på mandager og torsdager. Mange av bønnene som vi fortsatt leser i dag skriver seg fra denne perioden'.

(fortsettes)

Tusenvis av syrere får humanitær hjelp av baptistmenigheter i Syria, Libanon og Jordan

Den uken vi har lagt bak oss har det vært stort bønnefokus i Den europeiske baptistføderasjonen for den Jordanske Baptistunionen og baptistmenighetene i Syria.

Krisen i Syria som startet i 2011 har ført til store utfordringer, ikke bare for Syria med sine utbombede byer og internflyktninger, men også Jordan og de andre omkringliggende landene. De forsøker å gjøre alt som står i deres makt for å hjelpe de lidende i Syria, og daglig sørger disse baptistmenighetene i Syria, Jordan og Libanon for mat, klær, medisiner og annet som trengs. De blir Guds hender og føtter til å nå hjertene til de som har så store behov.

I følge de aller siste rapportene fra UNHCR er mer enn 2,5 millioner syrere revet opp fra sine hjem. Disse er fordelt slik:

  • 936,861 i Lebanon
  • 619,593 i Tyrkia
  • 577,786 i Jordan
  • 222, 574 i Irak
  • 134, 358 i Egypt
22.200 mennesker får hjelp inne i Syria hver måned. De får hjelp via to lokale baptistmenigheter. 15.000 får hjelp i Libanon. Hjelpen distribueres gjennom 18 baptistmenigheter. I Libanon driver også baptistene med skoleundervisning for barna. De blir jo ekstra utsatt på grunn av krigen. Mange har ikke gått på skole siden borgerkrigen brøt ut i 2011. I Bekaa får 200 barn skoleundervisning.

La oss fortsette å be for dette strategisk viktige arbeidet. Mange kommer til tro på Jesus gjennom dette barmhjertighetsarbeidet.

søndag, april 13, 2014

Herre, vi vil gjerne se Jesus

I formiddag talte jeg i gudstjenesten i Brumunddal baptistkirke. Teksten på denne Palmesøndagen var hentet fra Joh 12,12-26. Les gjerne den før du leser prekenen:

En scene fra Ingmar Bergmans store filmepos: 'Viskingar och rop', en nesten hellig beretning om forløsningens mulighet gjennom nærhet, kontakt og berøring, har kommet frem i erindringen når jeg har lest evangelieforfatternes beretning om det som skjedde Palmesøndag.

Her er scenen:

Tre unge kvinner streifer omkring i den solfylte parken. De eldste er kommet for  være sammen med søsteren som er alvorlig syk. Om natten ligger hun i en stor seng i stuen. Gråt og uro fyller huset når hun kaller på sine søstre for å få lindring for smertene og angsten gjennom omsorg og nærhet, noe de ikke evner og som får dem til å flykte bort fra den syke. Hele huset fylles etter hvert av den sykes 'viskingar och rop'. Hennes pleierske stiger så ut av sengen på loftet, og med blafrende talglys vandrer hun gjennom husets mange mørke rom - inn i sykeværelset og bort til den syke. Uten noen ord kler hun av seg og stiger opp i sengen, favner den sykes magre kropp og som et nyfødt barn trykker hun henne inn til sitt bryst. Smertene og angsten ebber langsomt ut, den syke sovner i den andres favntak.

For meg handler historien om Palmesøndag om berøring, og for meg skjuler denne kvinnen seg i 'den store mengden', som Johannes forteller om, som var kommet til Jerusalem denne påsken. Det er så mange menneskeskjebner som skjuler seg i dette lille ordet 'folkemengden'. Det slår meg av og til hvor lite vi vet om menneskene rundt oss. Så mye som skjules bak et smil, og så lett vi feller en dom om andre, uten å vite hva mennesker strever med.

Alle disse i denne store folkemengden har hver sin historie å fortelle. Noen av dem har reist langt. Både bokstavelig og i overført betydning. Dette var jøder og proselytter, det vil si hedninger som har kommet til tro på Abrahams, Isaks og Jacobs Gud. Jerusalem var den tids verdensmetropol med et storslått Tempel, som nesten tok pusten fra deg - en severdighet i seg selv. Byen lå også nær de viktige handelsveiene gjennom landet som gikk både fra nord til sør, og fra øst til vest. Med handelskaravanene kom det også mange ikke-jøder til Jerusalem. Ved Tempelet fantes Hedningenes forgård, så det var plass til ikke-jøder også.

En forunderlig dag
Mange av disse hadde hørt om Jesus. Mange hadde vært vitne til at Jesus reiste Lasarus opp igjen fra de døde. På ulike måter var de berørt. Noen var djupt grepet. Noen av dem hadde opplevd det samme som gamle Simeon, bederen og profeten i Tempelet: 'Han ventet på Israels trøst'. Nå hadde de funnet Ham. Han som kunne se dem og berøre dem. Som kan lege, tilgi og gi  mennesker håp. Som er lyset som skinner i mørket, og som setter fanger fri.

Vi må ikke glemme bakteppet - landet er okkupert av en grusom okkupasjonsmakt. Skattetrykket er følbart for de fleste. Men folket er fostret på profetiene om Messias som skal komme. Mange underlige skikkelser har stått frem og ville dra folket med seg. Men denne er annerledes. Både ordene og miraklene Han gjør taler om det. Kan Han være Messias?

Det ble en forunderlig dag. Dens like er ikke sett i Jerusalems gater siden de siste kongene ble salvet, kanskje aldri. Menneskehopen bryter av palmegreiner, tar av seg sine kapper, og legger dem på veien - og hyller Ham 'som kommer i Herrens navn, Israels konge'.

Legg merke til hva folke roper: 'Israels konge'! Det er uhørt. Uhørt for okkupasjonsmakten, uhørt for fariseerne og de skriftlærde. De har jo ikke anerkjent Ham som Messias.

Og dette er en annerledes inntreden som konge. Han kommer ikke som en krigerkonge til hest, den som beseirer, men som en tjener, som fredens konge. Han rir på eselfolen og oppfyller dermed Guds profetiske ord: 'Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer ridende på en eselfolke'.

Klart dette berører! Denne kongen er annerledes. Han sa om seg selv: 'Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet'.

Legg merke til hvordan denne kongen beskriver seg selv: 'for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet' - eller som det uttrykkes i den nye oversettelsen av 2011: 'jeg er mild og ydmyk'.

Grekere som vil se Jesus
Det er ikke noe underlig at disse grekerne ville se Jesus. De er i Jerusalem i anledning høytiden. Deres kulturelle bakgrunn er annerledes. De er vokst opp med filosofer og vismenn, og er søkende. Hva vet vi om dem? Ikke så mye. Johannes forteller oss at de var kommet til Jerusalem for å tilbe. Sannsynligvis var de proselytter. Uansett er dette de første hedningene fra fjerne land som Johannes nevner. De spiller samme rollen hos Johannes som de vise menn gjør det hos Matteus.

Disse grekerne ville 'se Jesus'.

Betydningen av dette forsvinner for oss i våre norske Bibler. Vi får ikke med oss hva Johannes skriver. Han legger nemlig noe spesielt i ordet 'se'. Ordet 'se' hos Johannes handler ikke om at det er av nysgjerrighet som gjør at disse grekerne vil se Jesus. Ordet 'se' refererer til den indre synsevnen, den som gjør at man kan tro. Jesus må ha berørt disse grekerne.

'Vi vil se Jesus'. Det er en bønn jeg stadig ber. Jeg ber om at Den Hellige Ånd skal vise meg Jesus. Om Den Hellige Ånd sier Jesus: 'Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne for dere'.

'Åndens oppgave er å vinne våre hjerter,' sa den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson.

Og det er sant.

Jesus sier det slik: 'Salige er de rene av hjertet. for de skal se Gud'. (Matt 5,8)

Og Jesus kan bare sees av de hvis hjerte er rent. De trenger straks inn i evangeliets kjerne. For dem er det ganske opplagt, men det er vanskeligere for dem, hvis blikk er sløvet av lidenskap eller av menneskelig visdom. De må lære seg på nytt å feste blikket på Jesus.

Vi må lære av Peter, Jakob og Johannes, som Jesus tok med seg opp på fjellet, hvor de fikk se Herrens herlighet. Matteus forteller oss noen viktige ting i denne sammenhengen. La oss slå opp: Matt 17,1.

Hva er det Jesus gjør? Han fører dem opp på et høyt fjell. Han tar dem med seg til et sted 'hvor de var for seg selv'. Dette er hemmeligheten! Dette er forutsetningen! Vi må la oss føre - la oss lede - dit Jesus er.

Jeg fant Ham ikke
I Høysangen finnes det et fortvilet rop fra bruden. I Høy 3,2 leser vi: 'Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke'.

Jeg leser Høysangen som et profetisk budskap til den siste tids menighet. Mellom bruden - de kristne - og Brudgommen - Kristus. Det er fortvilet for bruden når bruden må lete etter brudgommen - og ikke finne Ham. Men Han lar seg finne for de som søker Ham av hele sitt hjerte. Som bærer på en lengsel etter Ham. For Brudgommen lengter etter Bruden og bryllupet.

Brudgommens budskap i vår tid er dette: 'Ja, jeg kommer snart'. Og Brudens svar er dette: 'Amen, ja kom Herre Jesus!'

En bønn
En av de som har vært mine følesvenner i mange år nå, er en som kalte seg 'En munk fra Østkirken'. Han har formulert en bønn som passer så godt i denne sammenhengen denne Palmesøndag:

'Når jeg betrakter Deg, Herre Jesus, føler jeg ikke mer trang til å spørre Deg ut eller få svar på spesielle spørsmål. Din person, Ditt bilde, er det fyllestgjørende, det fullkomne svaret. Når jeg fester mitt blikk på Deg, blir all ting åpenbart for meg i Deg. Dunkelt ganske visst, men dunkelheten synes ofte for meg å være en strålende klarhet. Når jeg mener å se Deg klart, blir det så lett for meg å forstå all ting. Herre Jesus, Ditt ord er ingen fortolkning av en forbindelse som eksisterer mellom Deg og meg. Ditt ord skaper denne forbindelsen. Det forteller meg ikke om Kristus som et faktum, men skaper hos meg en levende kontakt med dette faktum. Ordet er selve den guddommelige virkeligheten som har trengt inn i mitt liv. Amen'.

Så legger denne munken til: 'Hvert ord av Jesus er en kunngjøring av Hans nåde. Selv i Jesu mest dagligdagse ytringer er det Forløseren som taler. Korsets skygge, nei, dets sol, dets stråleglans legger seg over alle ting'.

David Cameron: Kristne er de som blir mest forfulgt i verden i dag

Storbritannias statsminister, David Cameron, slår fast: Det er de kristne som blir utsatt for mest forfølgelse i verden i dag.

Han sier også at Storbritannia 'uten å skamme seg burde stå opp mot forfølgelse av kristne og andre religiøse grupper'.

Det var i forbindelse med en påskemottagelse i Downing Street at David Cameron sa dette. Han la til:

'Jeg håper jeg kan gjøre mer for å øke bevisstheten om den pågående forfølgelsen av kristne rundt om i verden'.

Storbritannias statsminister mener at nettopp Storbritannia kan ha en ledende rolle når det gjelder å ha dette fokuset.

Uttalelsen statsminister Cameron kommer med er særdeles viktig og gledelig. Nå er tiden for at verden våkner og ser hva som skjer med kristne i en hel rekke land. Og det gjelder ikke bare de muslimske landene, selv om de står i en særstilling hva forfølgelse angår, men også den buddhistiske, hinduistiske og kommunistiske verden.

Statsministeren får følge av sin utenriksminister, William Hague, som også uttaler at dette nå må få økt oppmerksomhet.

Hvem lever farlig?

'Å dra langt av sted for å slå lag med de fattigste, er det å leve farlig? Ja, men det er ikke alt.

Å gi sin kropp til å bli brent, å dele ut alt en eier, å sette alle krefter inn i kampen for rettferdighet, er det å leve farlig?

Å sette all sin kraft inn på å kunne delta i en ny menneskehets fødsel, kan det være å leve farlig?

Ja, men heller ikke det er alt. Det er oppgaver man kan ta på seg uten å ha en brennende kjærlighet.

Hvem lever da farlig?

De som er villige til sammen med Jesus å gi selv sitt liv av kjærlighet, og sammen med Ham å gjennom død til oppstandelse'.

Bror Roger av Taize

lørdag, april 12, 2014

Guds ild over Wales, del 6

Konferansen i Llandrindod (bildet) i 1903 ble viktig som en veirydder for den store kommende vekkelsen i Wales.

Det hadde vært bedt mye for den. Her møttes et stort antall prester og predikanter fra alle deler av Wales.

Det var ikke noe bestemt program for konferansen. De forsamlede snakket om Den Hellige Ånds gjerning i den enkelte troende. Det hvilte en hellighet over de som var samlet på dette stedet. Det ble lagt vekt på at man måtte avstå fra all bevisst synd. De snakket også om at veien til frigjørelse går gjennom å bli likedannet med Kristus i Hans død, samt en bestemt mottagelse av Den Hellige Ånd som en absolutt nødvendighet for alle Herrens tjenere.

Dette ble fremholdt med en slik kraft, at det under de to siste dagene av konferansen ble åpenbart for alle de tilstedeværende at Guds Ånd hadde kommet iblant dem.

Mange av predikantene reiste hjem igjen med et helt nytt syn og et helt nytt håp. Det ble holdt flere lokale konferanser, og de som hadde vært med på konferansen i Llandindod ble en kanal for å bringe velsignelsen de hadde fått med seg til andre.

(fortsettes)

To pastorer fengslet i Bhutan

To pastorer i det sørlige Bhutan har tilbrakt mer enn en måned i fengsel uten formelt å være siktet.

Politiet arresterte M.B Thapa og Tandin Wangyal i landsbyen Khapdani i Samtse distriktet i Bhutan 5.mars.

Innenriksministeren for kultur, Damcho Dorj, har kommet med en uttalelse i saken. Han anklager de to pastorene for å ha drevet med misjon, og de har ikke hatt myndighetenes tillatelse til å holde møter. Innenriksminsteren mener også at myndighetene har bevist for at de to skal ha tvunget folk til å omvende seg!

Kongedømmet Bhutan, med sine 700.000 innbyggere, er buddhistisk og har lenge forfulgt kristne. Det er anslått at landet har 19.000. Mens både buddhister og hinduer har legal status i Bhutan, har ikke kristne det. De kristne samles derfor i husmenigheter. Kristendommen ansees å være en vestlig tro, og de som omvender seg til den kristne tro blir sett på med mistenksomhet.

La oss huske våre trossøsken og spesielt disse to pastorene i våre forbønner denne påsken.

Bruk den stille uken til åndelig lesning

La oss ta med oss disse ordene av kopternes forrige pave, Shenouda III (bildet), nå når Den store fasten nærmer seg slutten:

'Vær utholdende i åndelig lesning, selv om du ikke forstår det du leser. Og vær utholdende i bønnen, selv om det er uten glød, og i skriftemålet, selv om det er uten anger. Kanskje på grunn av din utholdenhet, vil nåden besøke deg og gi deg forståelse, iver og anger'.

'Er du trofast i å beskytte ditt sinn fra onde tanker, vil Herren gi deg renhet i sitt ubevisste sinn, og gi deg rene drømmer'.

La oss bruke den stille hellige uken til åndelig lesning, refleksjon og meditasjon. Les gjerne Bibelen, og en bok som hjelper deg til en djupere forståelse av livet i Kristus, som du kan lese s-a-k-t-e og dvele ved ordene og be over dem - slik at de blir en del av deg.

For å sitere Henri Nouwen: 'Tid brukt på det indre livet er aldri bortkastet'.

fredag, april 11, 2014

Påskens gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet


I Kristi himmelfartskapellet ønsker vi hjertelig velkommen til følgende gudstjenester i påsken:

Skjærtorsdag kl.18.00 

1.påskedag kl.08.00 (merk klokkeslettet!). Vi feier Kristi oppstandelse. Etter gudstjenesten spiser vi påskefrokost i kapellet. Ta med matpakke.

Vi ønsker alle våre gudstjenestebesøkende en velsignet palmesøndag og påske.

Ta kontakt om du trenger veibeskrivelse til kapellet. Kristi himmelfartskapellet er et økumenisk bønnekapell, hvor liturgien som feires er hentet fra den første kristne tiden.

Å elske sin nestes kirke som sin egen

'Kan pinsevenner se katolikken som en som kan berike hennes troserfaringer? Og katolikken tilsvarende se på pinsevenner? I så fall kan vi ikke lenger distansere oss fra hverandre'.

Det skriver preses for Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf (bildet) i en kronikk. Dette er ord vi alle bør legge oss på sinne:

Det kan synes bemerkelsesverdig at vi mennesker så sjelden merker at få ting renser vår egen sjel som de ordene vi ytrer om andre. Jeg mener ikke her å kommentere alt som er kommet til uttrykk i etterkant av nyheten om Ulf Ekmans beslutning om å opptas som medlem i Den katolske kirken. Man kan bare konstatere at bak alt for selvsikre vurderinger fremstår et psykologisk fenomen som Tomas Tranströmer treffende setter ord på: 'Den største fanatikeren er den største tvileren. Han vet det ikke'.

Ulf Ekmans konversjon - som jeg har den største respekt for - prøver på alvor vår økumeniske holdning. Slik denne holdningen møtes hver gang noen møter kritikk i sine forsøk på å forme et økumenisk fellesskap som forener pinsevenner, lutheranere, katolikker, ortodokse og andre konfesjoner.

Å leve en enhetens og økumenikkens spiritualitet handler om mer enn dialog, kommunikasjon og strategier. Det djupeste motivet er ikke en gang pastoralt. All enhet har sin grunn og sin kilde i treenighetens mysterium, fellesskapet mellom Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Jo, djupere vi trenger inn i dette mysteriet og blir delaktige i det, desto vanskeligere blir det å holde ut å leve i splittelse med våre brødre og søstre, ja, med noe menneske som er skapt i Guds bilde. Enheten blir da tvingende nødvendig.

En økumenisk spiritualitet krever at vi med ømhet og kjærlig bønn oppslutter de kristne brødre og søstre som vil lever splittet fra på grunn av deres avstandstaken fra oss og vår manglende evne til å forstå dem. Splittelsen er et sår hos oss selv og hos den andre. Enhetens kall er å 'lege den andres sår i oss selv', som Chiara Lubick, Focolare bevegelsens grunnlegger pleide å uttrykke det.

Hva innebærer det at vi er kalt til å lege den andres sår i oss selv? Det betyr at vi alltid må streve etter å utgå fra andre; fra dennes erfaringer, tradisjoner, teologi og horisont. Å ta imot den andre er å ta dennes spørsmål, tvil og kritikk på alvor, og ransake seg selv i lys av disse, før vi gir vårt eget bidrag. Vi må legge argumentasjonen til side og innse at veien til enhet ikke er å si 'du tar feil og jeg har rett', men heller ikke å bare for enhetens skyld si 'du har rett', slik at vi legger skjul på det som skiller oss.

Før vi kan møtes i det som skiller oss i synet på troens innhold, må vi kjenne en enhver erfaring som sårer den andre som vår egen, gjøre oss til ett med den andre slik at vi utgår fra hans og hennes tenkemåẗe. Ikke gjennom å fornekte det vi med overbevisning bekjenner på Kristi og Skriftens grunn, men ved at vi hele tiden spør oss hvilket lys kan han eller hun gi meg slik at jeg kan forstå meg selv og min tro klarere?

Jesu ord om å elske sin neste som seg selv skriver forhåpentligvis alle kristne under på. Men de blir enda mer nærgående når vi spør oss: hva innebærer det å elske sin nestes kirke som sin egen? Kan pinsevennen se katolikken som en som kan berike hennes troserfaringer? Og katolikken tilsvarende se på pinsevennen? I så fall kan vi ikke lenger distansere oss fra hverandre. Naturligvis stiller det store krav til vår evne til oppmerksom lytting. Fremfor alt forutsetter det stor respekt for Ånden som blåser hvor den vil og bruker hvem den vil når den vil. Før vi når dette punktet av forutsetningsløs lytting må all prestisje, hvert behov for selvhevdelse og selvforsvar forenes med den overgitte Kristus på korset. Selv hver kirke trenger å dø bort fra sitt eget ego.

Jeg har for min egen del lært meg mye om hvordan en slik holdning kan ta form under de årlige samtalene i den pågående offisielle dialogen i Sverige mellom pinsebevegelsen og Den katolske kirken som nå har pågått i mer enn 10 år. Hos begge parter har vi her funnet den oppriktige viljen til å forstå den andre, grunnet på respekt for motpartens trosoverbevisning, og samtidig en selvsagt forankring i ens egen tradisjon. Fritt fra forakt og selvsikkerhet.

For å finne en økumenisk stil - og vei - der vi ikke nøyer oss med kompromisser, å bare møtes halvveis gjennom å sammenføye en bit den andres med sitt eget, trenger vi fremfor alt en grenseløs tillit til Den Hellige Ånd. Vi må kunne si til de som finnes i de andre kirkene: 'Jeg forlater deg ikke før jeg har Åndens gaver i deg'. Vi må ikke slippe tanken på at Kristus er nærværende og virker i hver person som har en annen bekjennelse enn vår egen. selv i det fellesskapet som har skilt seg fra oss. Vi må innse at et ekte ja til Gud forutsetter at vi er villige til å ta imot Kristus og elske Ham blant de splittede brødrene og søstrene i andre kirker.

Slik er korsets vei, og noen annen vei finnes ikke om de splittede kirkene skal kunne forenes. På korset tar Kristus opp det onde og forvandler det gjennom å utsette seg selv for den ytterste selvoppofrelse. Bare slik kan det som skiller oss bli en nøkkel til enheten. Det som plager oss, kan bli porten til gleden.

Feles uttalelse om fred og forsoning mellom kristne i Russland og Ukraina

I en tid med økt spenning mellom Russland og Ukraina, møttes lederne for baptistunionene i begge land til felles samtaler 8. april.

Samtalene var preget av gjensidig respekt og djupt vennskap, og resulterte i en felles uttalelse om å arbeide aktivt for fred og forsoning. Dette står i skarp kontrast til det som skjedde på Krimhalvøya, da representanter for Den russisk ortodokse kirke ville overta kirker tilhørende Den ukrainsk ortodokse kirke. Slikt er helt fremmed for baptistisk og evangelikal kristen tankegang.

Jeg har oversatt uttalelsen fra Vyacheslav Nesteruk, som er president for Den All-Ukrainske sammenslutningen av evangelikale kristne/baptistene, som sees til høyre på bildet, og Alekseij Smirnov, som er president for Den russiske union av evangelikale kristne/baptistene:

'Salige er de som skaper fred' (Matt 5,9)

Som representanter for forsamlingene av evangelikale kristne/baptistene i Russland og Ukraina har vi kommet sammen for å uttrykke våre felles standpunkter vedrørende spørsmål av stor betydning for medlemmene av våre menigheter og våre land. På denne måten representerer vi et synlig tegn på støtten for muligheten til en fredelig dialog mellom våre menigheter og nasjoner.

Alle våre forsamlinger ber kontinuerlig for fred mellom våre folk og for alle de som har måtte utstå lidelser på grunn av den politiske uroen. Vi ber for varig fred og forståelse borgerne av våre to land må gjenopprettes uavhengig av deres nasjonale eller trosmessige tilhørighet. 

* Vi uttrykker vår oppriktige villighet til å be for og støtter handlinger av dialog og fred i de russiske og ukrainske samfunnene.

* Vi appellerer til alle som er ansvarlige for fremtiden til våre hand til tydelig å holde fast ved for prinsippene om samvittighetsfrihet så vel som verken staten eller politiske krefter skal blande seg inn i de religiøse organisasjonenes indre liv.

* Vi fordømmer alle voldshandlinger og brutalitet mot mennesker så vel som de handlinger som kommer av politiske problemer løst med militære midler.

* Vi appellerer til medlemmene av alle slags religiøse organisasjoner om å bidra til en prosess av tilgivelse og forståelse mellom våre to land.

* Vi sørger for de som er drept i kamper mellom begge sider av konflikten, både blant folket og de stridende.

* Vi oppfordrer alle våre brødre og søstre i menighetene i Russland og Ukraina til å be for en fredelig løsning på den politiske krisen mellom våre to land.

* Vi oppfordrer våre folk til å gjøre alt de kan for å unngå alle provokasjoner, og til å ha kjærlighet i sine hjerter for sin neste, til å respektere menneskelig verdighet og religiøs overbevisning.

* Vi er rede til, uavhengig av våre omstendigheter, til å samarbeide om å forkynne evangeliet i våre egne land og til hele verden.

En troshelt i vår tid

Vladimir Okhotin, her sammen med datteren Maria, var nylig på besøk i den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Chistian Fellowship i Australia. Han er en av vår tids troshelter.

Vladimir Okhotin tilbrakte mange år av sitt liv i sovjetiske konsentrasjonsleire på grunn av sin tro på Jesus. 'Så bortkastet tid, vil kanskje mange si', skriver Peter Hoover i et brev som følger med bildet. 'En ung mann, gift, med barn, leder for en undergrunnsmenighet, som er slave for ugudeliges gagn'.

Men, som broder Okhotin, beskrev det, opplevde han det annerledes: Hans fengselsstraff ble vendt til velsignelse og fred i rikt mål. Gjennom tykt og tynt lærte han å følge Herren Jesus og fikk på den måten lede mange mennesker til tro på Jesus. Nå reiser han regelmessig til Russland, Ukraina og Sentral-Asia - ja, til og med til Australia, for å forkynne Guds ord. Han ville verdsette din forbønn!

Skal vi oppnå seier unngår vi ikke lidelsen.

Leve i spennvidden mellom seier og prøvelser

Jeg leste en kommentar til Hebr 11 i går, som jeg fikk lyst til å oversette og dele med bloggens lesere. Kommentaren er hentet fra Studiebibelen til Henry Blackaby (bildet), velkjent forfatter og pastor blant Sørstatsbaptistene.

Så til kommentaren:

'Noen ganger resulterer troen i en utrolig seier, helbredelse og mirakuløs utfrielse. Andre ganger uttrykkes den ved tillit og fred i nærværet av kontinuerlig smerte, lidelse og avvisning. Genuin tro er utholdende i både prøvelser og triumf'.

Vi trenger begge disse perspektivene på troen og på livet. Da slipper vi å havne enten i den ene eller den andre grøfta.

torsdag, april 10, 2014

Når Herren er vårt ly

Dagene er så som så. Ved siden av hjerteproblemene ble jeg i går så svimmel. Måtte sitte oppe i natt.

Noen ord fra Cyprian og Salmenes bok har kommet meg til hjelp i dag:

'Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til'. (Salme 91,1-2)

Vers 1 er så vakkert oversatt slik i oversettelsen fra 2011:

'Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige'.

'Hva er det å frykte i dette livet, for det menneske hvis vokter i dette livet er Gud'. (Cyprian)

Det minner meg om ordene til apostelen Paulus:

'For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre'. (Rom 8,38-39)

Betydningen av å memorere Bibelen, del 4

Her er fjerde og siste del av intervjuet med metropolitt Kallistos Ware om betydningen av å memorere Bibelen. Den forrige ble publisert fredag 4.april.

CM: Er det noen ressurser du vil anbefale når det gjelder det å memorere Skriften:

KW: Det er kanskje to måter å lese Bibelen på. En er å følge Kirkeårets tekster. En slik kalender vil fortelle deg hvilke daglige skriftsteder som er utvalgt for å følge kirkeårets liturgiske syklus. For hver dag er det noe å lese fra brevene og evangeliene. Og så, under fastetiden leser vi fra Det gamle testamente. Fordelen med å lese Bibelen på denne måten er at vi leser den sammen med Kirken. Dette er de utvalgte lesningene for dagen som blir benyttet av ortodokse fra hele verden.

Men bakdelen med dette er at, de daglige lesningene fra Skriften ofte er veldig korte, og de er ikke sammenhengende. Så, vi får et slags fragmentert bilde av Skriften. Kanskje det er av det gode å finne en alternativ måte å lese Skriften på, som handler om å velge seg en bok og lese den fra begynnelse til slutt. Les 20 vers, 30 vers eller et helt kapittel. Velg, selvsagt, en bok som kan være til hjelp for deg, som for eksempel Job eller Salmene som du finner i Det gamle testamente, eller fra Det nye testamente evangeliene, eller et hvilket som helst skrift fra Det nye testamente.

Så dette er to måter å lese Skriften på. Og hvis vi ønsker å trenge djupere inn i Skriften, er den andre måten å foretrekke. Så kan vi bruke bibelkommentarer. Vi har en egen ortodoks Studiebibel, som langt det er mulig, gir oss verdifull hjelp. Men kommentarene her er svært korte, og ikke nok egentlig. Hvis vi virkelig vil gå djupere inn i Skriften - og dette krever virkelig anstrengelser - så ønsker vi å forstå hvordan Kirkefedrene leste Skriften.

------

Jeg kan legge til følgende for egen regning: Metropolitt Kallistos Ware skriver ut fra et ortodoks perspektiv. I Norge utgir Verbum en egen kalender som tar oss med gjennom kirkeåret, med utvalgte tekster fra Bibelen og med lesninger for alle søndagene. Bibelleseringen har også gode bibelleseplaner, og det finnes en svært god norsk Studiebibel som heter Ressurs.

Her er linker til disse sidene:

http://www.bibelleseringen.no/

http://www.norsk-bibel.no/

Kirkeårets bibelleseplan får du kjøpt i en bokhandel.

Det handler om å berøre hverandre mens vi lever!

Pinsepastoren Tomas Sjödin er en mann som gjennom sitt forfatterskap har vært meg til stor hjelp.

Hans bunnløse ærlighet med livet tiltaler meg. Men så er han da også en prøvd mann. Sammen med resten av familien sin. Han er far til to som er hjemme i himmelen, og en som er her på jorda. Bøkene hans, de fleste av dem oversatt til norsk, vender jeg stadig tilbake til. Det er Tomas Sjödin, som sammen med blant annet Henri Nouwen og Jean Vanier, som har hjulpet meg til å forstå begrepet 'svakhetens teologi'.

Nå har han skrevet en betraktning i Göteborgposten, som har grepet meg så sterkt. Den handler om å bli berørt, og er skrevet i anledning 27 års dagen til sønnen, Hans Petter. Han ble bare 15 år.

Jeg håper du tar deg tid til å lese det Tomas Sjödin skriver. La oss leve slik at vi berører hverandre, ikke bare med ord, men med livene våre - mens vi lever.

http://m.gp.se/nyheter/goteborg/1.2332707-tomas-sjodin-ror-vid-mig-medan-jag-lever