onsdag, mai 23, 2018

En fest uten slutt

"En gang oppdaget en av mine unge brødre disse ordene av den hellige Athanasios (bildet): 'Den oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende.' Når jeg hørte det første gangen, svarte jeg ikke, men siden tenkte jeg for meg selv: det er nok litt overdrevent dette 'uten ende'. Nå er jeg derimot overbevist om at den hellige Athanasios visste hva han talte om."

Det er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize som skriver dette i et brev i 1970. Jeg har lest brevet på nytt, og forsøkt å oversette det til norsk. Jeg tror nemlig at flere av oss har noe å lære. I hvert fall jeg.

"Å være en kristen innebærer at vi alltid lever i påskens mysterium: å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse," skriver bror Roger og så legger han til:

"Siden står alle veier åpne for oss, og vi kan leve videre og gjøre bruk av såvel det dårlige som det gode. Og feststemningen bryter fram igjen, selv om vi ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskelige prøvelsene, i sønderbrutte menneskelige relasjoner. Hjertet sønderknuses, men hardner ikke til; det livner opp på nytt. Hvordan kan man da få fram denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst gjennom å bekrefte vår egen menneskelighet. Takket være Kristus er ingenting tapt. Han sammenfatter alt, og så kan lovsangen bryte fram hver morgen. Hva som enn rammer oss i løpet av dagen, så vil en indre kraft ta tak i det vanskelige og bruke det. Det sønderbrutte menneske kan igjen reise seg."

På sluuten av dette brevet skriver bror Roger:

"For å kunne bevare denne indre festen, er ansiktene viktigere enn ordene. De gjenspeiler vennskap - og vennskapet, det er Kristi ansikt. Det finnes ingenting som er vakrere enn et ansikt som gjennom kamp og strid er blitt forklaret. Vakre ansikt finnes bare hos de som har vært gjennom sorg og de som er gjennomlyste....Fra mine unge år og gjennom hele mitt liv har det vært mitt ønske å aldri dømme noen. Det viktigste for meg når jeg står overfor et menneske har vært å kunne forstå henne."

tirsdag, mai 22, 2018

80.000 ba for gjenforening mellon Nord- og Sør-Korea

Nærmere 80.000 bedere kom fredag sammen i World Cup Stadion i Seoul (bildet) for å be for fred og gjenforening mellom Nord- og Sør-Korea. Bak det store arrangementet sto Yoido Full Gospel Church, megakirken som i sin tid ble grunnlagt av David Yonggi Cho. Denne menigheten har i dag 800.000 medlemmer.

Men det var ikke bare medlemmer av Yoido Full Gospel Church som deltok på denne gigantiske bønnesamlingen. Hit kom bedere fra mange steder av verden. Jeg kjenner ikke til at noen nordmenn deltok, men et team var Livets Ord i Uppsala med sin pastor Joakim Lundqvist var på plass. Det var også David Yonggi Cho. Cho er blitt 82 år, men fremdeles aktiv.

Den store bønnesamlingen pågikk mellom klokken 10.00 til 16.00. Det finnes en stor og påtagelig bønnenød blant kristne i Sør-Korea for å be for Nord-Korea, og har vært det i mange år. Et av bønneemnene er et forenet Korea. Og bønneemnet kunne ikke ha vært mer tidsaktuelt nå, i og med de svært positive tingene som har skjedd mellom statslederne i begge disse landene.

Word Cup Stadion tar 67.000 tilskuere. Derfor måtte bønnesamlingen deles opp, slik at man fikk plass til alle som ønsket å ta del.

Levningene etter de 20 kopterne som ble myrdet i Libya hjem tll Egypt

For fem dager siden ankom kistene med levningene til de 20 kopterne som ble halshugget i Libya av IS for tre år siden flyplassen i Kairo. De ble møtt av pave Tawadros, sammen med en rekke prester. Et kirkekor deltok også.

Dagen etter ble det holdt en minnegudstjeneste i Martyrenes kirke. Kirken er bygget i landsbyen Aour, hvor de fleste av de 20 mennene kom fra. Når kirken ble bygget hadde ingen av de etterlatte noen tro på at levningene etter deres kjære noensinne ville bli funnet. Likevel, et helt spesielt gravsted ble tilrettelagt. Nå ble de 20 endelig begravd i hjemlandets jord.

Bishri Ibrahim, far til martyren Kirolos, uttalte til nyhetsbyrået Reuters:

"Alle stod vi ved siden av en martyr som tilhørte ham og vi gråt litt, men dette var lengselens tårer, ingenting annet. Vi lykkelige og fylt av glede at de nå er kommet hjem til landbyen. Dette er en velsignelse for landet vårt, og for alle koptere verden over."

De 20 kopterne arbeidet i Libya fordi det ikke var jobber å finne for dem i Egypt. De ble kidnappet av IS. På bildene som IS viste av de kidnappede kopterne i orange fangedrakter var det også en mørkhudet mann. Han kom fra Ghana, og var opprinnelig muslim. Men han ble en kristen ved å se hvordan de 20 kopterne levde og møtte døden. Da ville også han bekjenne troen på Kristus og dø sammen med dem.

Billedtekst: Bilde 1: Pave Tawadros tar imot kistene. Bilde 2: Kistene ombord i flyet fra Libya. Begge bildene er tatt av Coptic Solidarity.


Faller du for fristelsen?

Vanligvis tenker vi vel at fristelser innebærer noe som er moralsk galt. Har du tenkt på at en fristelse også kan innebære at vi kan bevege oss bort fra Guds vilje med vårt liv?

Det er mange ting som frister, og vi faller for mange av dem. Ingen av oss er immune mot dette.

Jeg har tenkt mye på den delen av Herrens bønn, hvor det heter: "Og la oss ikke komme i fristelse...." (Matt.6,13)

Jeg har tenkt på dette i forbindelse med at det er så mange ting man synes er interessant og som fanger ens oppmerksomhet. Det er lett å miste fokus. La meg gi deg et konkret eksempel: I den siste tiden har jeg opplevd at Herren har talt til meg om noe konkret som gjelder mitt liv akkurat nå. Jeg har arbeidet med dette og viet min oppmerksomhet rundt dette. Men så skjer det så mange andre ting som er interessante, og da er det lett og falle for fristelsen til å bruke tid på dette istedet for å konsentrere seg om det Herren vil jeg skal være opptatt av. I utgangspunktet er det ingenting galt i de tingene som fanger min oppmerksomhet. Det er gode ting, men det drar oppmerksomheten min bort fra det jeg egentlig skulle bruke tid på. Er det bare jeg som opplever det slik?

I denne sammenheng er det et bibelord som har fått stor betydning for meg:

"Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet.1,10-11)

Faktisk kan det gode bli en fiende av det aller beste i vårt liv. Skal vi bære frukt, mye frukt, må vi bli litt ensporet, tynne ut, og holde oss til det som Herren vil vi skal holde på med i våre liv. Faller vi for fristelsen til å holde på med noe annet og samtidig holde på med det som Gud vil vi skal, blir det ingen frukt av det. Har vi likevel falt for den fristelsen må vi omvende oss og komme på rett spor igjen.

mandag, mai 21, 2018

Evig minne!

Jeg våkner av fuglesang og rasling i bjørkeløv. Det er stille denne morgenen 2.pinsedag. Den vakre fuglesangen, og vinden som leker med kronene på bjørkene i hagen vår, gjør at jeg forflytter meg i tankene til et helt annet sted. Til et kloster i Atlasfjellene i Algerie. Notre Dame de' l Atlas klosteret lå også omgitt av vakre trær, om enn ikke bjørketrær, som fuglene samlet seg i og lovpriste Skaperen.

Men denne idyllen ble så brutalt ødelagt. 21. mai 1996 tilkjennega en militant islamistisk organisasjon at de hadde henrettet syv trappistmunker som tilhørte nettopp dette klosteret. Mange ble kjent med denne historien gjennom filmen: Blant guder og mennesker. Det er den sterkeste filmen jeg noensinne har sett, og som jeg har sett flest ganger. Jeg glemmer den aldri, og historien om disse syv munkene har vært til slik hjelp og inspirasjon for mitt eget liv - til å holde ut i tunge tider.

Jeg glemmer heller aldri ordene til en av disse trappistmunkene, legen Luc, som sa:

"Be for meg om at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred."

Det er også min bønn.

Jeg lærer hele tiden noe nytt om disse munkenes levemåte, hvor en ser Kristus som har vunnet slik skikkelse i dem. De er så menneskelige med sin ærlighet i forhold til den frykten de kjenner på, samtidig som de bærer med seg en slik fred som er til å ta og føle på.

Drapene på disse syv munkene satte punktum for en særdeles radikalt vitnesbyrd om evangeliet. Disse munkene levde det! Og det midt for fiendens øyne.

Det hele begynner i 1938 da noen av disse munkene slår seg ned i området Tibhirine i Algerie. Her lever de sine liv i stillhet, bønn og i vennskap med sine muslimske naboer. Det er et gjensidig vennskap, muslimene som bor der vet å sette pris på disse stillfarne, vennlige munkene som bare viser kjærlighet gjennom levd liv. På den måten vitner de om det kristne kall til å leve i enkelhet og fellesskap og solidaritet med alle mennesker.

På 1960 tallet så det ut som om denne kommuniteten skulle gå i oppløsning, men det som synes å være et nederlag med stadig minskende oppslutning skulle bli til en fornyelse! Kommuniteten fikk ny prior, broder Christian de Chergè, og Christian skrev skifter gjennomsyret av evangeliet, noe som førte til en åndelig fornyelse av de sjeldne i kommuniteten. I disse skriftene møtte man Kristi medlidende kjærlighet på en slik måte at det smittet. Munkene begynte å se på andre, til og med på sine fiender med Kristi øyne. Det forvandlet deres liv. Det er noe profetisk over det prior Christian skrev med tanke på det som skulle skje med denne kommuniten.

Jeg ser dem for meg i filmen: Brødrene. Bruno, Cèlestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst Luc, legen. Tilsammen gir de sine liv til menneskene rundt dem, raust, fylt av nåde og stor kjærlighet. Og det til tross for truslene de opplever fra ytterliggående islamister. De blir bedt om å reise, men velger å bli. I solidaritet med den muslimske befolkningen. De er ingen overmennesker. De er redde. Men de vil tjene Jesus.

Og det gjør de. Og de ender som martyrer. Deres liv vitner om Kristi kjærlighet til alle mennesker, deres død om at martyreriet realitet for en hver sann kristen.

Vi minnes de syv i kjærlighet og takknemlighet.




Bønnesenter etableres i Libanon for å be for unådde folkeslag

Snakk om å jobbe målrettet og strategisk! Misjonsorganisjonen "Horizons International", som også er en bønnebevegelse, starter nå et bønnesenter i Libanon! Bønnesenteret vil få navnet: Alle nasjoners senter, og vil være et sted som er åpent for menigheter fra ulike kirkesamfunn, som vil stå sammen for å be om et gjennombrudd for evangeliet blant unådde folkegrupper.

Lederen for Horizons International, Pierre Houssney, sier i en kommentar til Mission Network News at menigheter og organisasjoner har sett på Libanon som en misjonsmark.

"Vi forsøker nå å endre dette slik at libanesere ser på seg selv som en sende-nasjon, som en base for misjonsarbeid i Midt-Østen og Nord-Afrika og verden for øvrig. Hovedfaktoren for å kunne bli en slik misjonsbase som sender ut folk er bønn," sier Houssney.

"Det er min overbevisning at når vi får etablert dette stedet, så vil det bli et sted hvor Gud kaller libanesere til misjonsarbeid rundt om i verden gjennom å be for unådde folkegrupper. Det er vår visjon og vårt håp,"legger Houssney til.

Horizons er nå i ferd med å etablere første steg av dette bønnesenteret, som vil bli å finne i deres kafe og bokhandel. Pastorer og menighetsmedlemmer bruker gjerne denne kafeen for å skaffe seg kristen litteratur og for å holde bibelstudier.

La oss huske dette viktige arbeidet i våre forbønner.

Billedtekst: Pierre Houssney ber for en ung mann. (Foto: Facebook).

søndag, mai 20, 2018

Det straumer ei livselv av lukke

I dagene før pinse har jeg gått rundt med en sang i mitt hjerte: 'Det strøymer ei livselv av lukke', skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1957, et år før jeg ble født. Den skal i følge Bjerkrheim ha vært skrevet etter en nattverdstund samme år.

Glede og Den Hellige Ånd hører uløselig sammen. De er synonyme. Det nye testamente gir en rekke eksempler på det:

"For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred OG GLEDE I DEN HELLIGE ÅND." (Rom 14,17)

"Men disiplene ble fylt med GLEDE OG DEN HELLIGE ÅND." (Apg 13,52)

"Og dere fulgte vårt og Herrens eget eksempel da dere under hard motgang tok imot Ordet med den GLEDE SOM DEN HELLIGE ÅND GIR." (1.Tess.1,6)

Vi kan ikke snakke om Den Hellige Ånd på en teoretisk måte. Den Hellige Ånd og følelser hører også sammen. For Den Hellige Ånd har den evnen at Ånden berører oss.

Det er en åpenbar sammenheng mellom Den treenige Gud og gleden: "...hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd."(Salme 16,11) Om Jesus heter det at han: Derfor har Gud, din Gud, salvet deg og ikke dine venner MED GLEDENS OLJE. (Hebr.1,9) Den gleden, fryden, lifligheten som finnes for Guds ansikt, er altså Jesus salvet med når han trer inn i sin livsgjerning her på jord. Det er utenkelig å tenke seg Jesus uten overstrømmende glede. Kilden til Jesu glede var det fullkomne fellesskapet som fantes mellom ham og hans Far.

Guds rike er sammenlignet med et gjestebud der det beste bys fram for å glede gjestene.

Til tross for at Jesu disipler så godt kjente til denne forkynnelsen av Jesus om Guds rikes glede, merker vi ikke mye av denne gleden i deres liv før pinsen. Den brøt inn i deres liv først i og med at Ånden utøses på pinsedagen i Jerusalem. I Peters pinsepreken heter det blant annet: "Du har lært meg å kjenne livets veier og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Ap.gj.2,28)

7.Mai i år var det 120 år siden den svenske teologen, eksegeten og professoren ved Lunds universitet, Hugo Odeberg, ble født. Odeberg talte om den kristne tro som gledens religion. Om dette skriver Odeberg noe svært interessant: "Den gleden som så sterkt trer fram og betones i Det nye testsamente, har knapt fått plass i den kristne dogmatikken. Selv i den teologiske debatten spør vi sjelden etter dette problemet. Når det behandles, er det under den forventede spørsmålsstillingen: hva er gledens objekt? Den gleden som kristendommen henviser til, er noe helt nytt, en elemenær kraft med sin spesielle kvalitet, som ikke som den empiriske gleden egentlig er avhengig av noe objekt for sin glede, men er en glede i seg selv, en glede i Kristus, i en ny måte å sanse og være til på. Denne gleden er den andre siden av kjærligheten, som også er noe spesifikt nytt, ikke noe som retter seg mot noe objekt for å begjære det, men som tvert imot stråler ut av seg selv, som gir, som varmer og lyser." (David Hedegård og Aapeli Saarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde Forlag 1975, side 346-347

Jesus, var som sagt salvet med gledens olje, men vi leser også at Ånden kommer over Jesus. Det får konkrete utslag: I samme stund jublet han i Den Hellige Ånd...(Luk.10,21) I andre oversettelser står det "frydet seg i Den Hellige Ånd." I Lukas 11, lærer Jesus disiplene å be Fadervår. I ett av bønnens ledd heter det: komme ditt rike. En alternativ oversettelse er: la din Hellige Ånd komme.

Denne pinsen har jeg framfor alt denne bønnen: Kom Hellige Ånd og berør oss med din glede så vi kan fryde oss i Den treenige Gud.

Det vakre bildet av en brusende vårelv som strømmer ved siden av Kristi Himmelfartskapellet er tatt av Frank Riktor og brukt med hans velvillige tillatelse.

lørdag, mai 19, 2018

10 pastorer med deres ektefeller omkom i flystyrt på Cuba

20 av de 110 passasjerene i Boeing flyet som styrtet fredag nær Jose Marti International Airport i Havana var pastorer med sine ektefeller. Pastorene tilhører Nazarene Church, en hellighetsbevegelse ikke ulikt Metodistene.

Pastorene hadde deltatt på en konferanse som kirkesamfunnets østlige avdeling på Cuba hadde arrangert. På den tre-dager lange konferansen deltok 125 ektepar. Nazarene Church har drevet virksomhet på Cuba i mer enn 70 år. Den forferdelige ulykken har rammet kirkesamfunnet hardt. Nazarene Church International feirer 110 års jubileum i år.

Ildfull vigselstale

Sjeldent har evangeliet lydt klarere enn i dag, for millioner av TV-seere verden over.  For konger, dronninger og celebriteter. Så Jesus-sentrert.  Talen ved den vakre vielsen mellom prins Harry og Meghan Markle i Windsor-katedralen ble holdt av biskop Michael Bruce Curry (bildet). Sjeldent har vi vel sett noe så levende, som et fyrverkeri, av en tale i et bryllup, og særlig i et kongelig. Det var tydelig at biskop mente hvert eneste ord, og at han levde det han preket. Han talte om Guds kjærlighet slik den blir demonstert i Jesus Kristus, og om den menneskelige kjærligheten mellom mann og kone. Og om kjærligheten som ild. Han holdt også frem arven etter Martin Luther King og den afro-amerikanske kulturen.

Det var prins Harry og Meghan Markle som selv ønsket seg denne taleren, etter at erkebiskopen av Canterbury hadde foreslått ham. Biskop Curry er den første afrikansk-amerikanske presiderende biskopen i Den episkopale kirken, som er navnet på Den anglikanske kirken i Amerika.

Hele den storslåtte vielsen var et fantastisk vitnesbyrd om den kristne tro, gjennom salmer, forbønner, og vigselshandling. Gripende var det også når et gospelkor møtte brudeparet når de kom ut fra katedralen med "This little light of mine."

Det er virkelig et stort takkeemne. Tenk, dette har millioner av mennesker vært vitne til. La oss be for den nye brudeparet, og for alle som har lyttet til biskop Curry og hans enestående formidling av evangliet.

Når Herren skriver vår historie

Jeg skal fortsette litt der jeg slapp i går. I fortellingen Johannes gir oss om den samtalen som fant sted mellom Jesus og Peter, forutsier Jesus noe av det som skal skje med Peter i framtiden:

"Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet opp om deg og gikk dit du selv ville. Men når du bli gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil." (John.21,18). Forunderlige ord! Peter har mange ganger gjennom livet bundet om den vide tunikaen sin, som var vanlig klesplagg på den tiden, og vadet ut til båten som lå fortøyd ved Genesaretsjøen. Han har hatt stor frihet. Han har kjent hvordan båten har båret i storm og stille, og dratt mang en fiskefangst over båtripa. Litt tidligere i dette kapittelet leser vi om nok en fisketur, og nok en gang leser vi at Peter binder kappen om seg og kaster seg ut i sjøen for å komme fram til Jesus som har gjort opp bål i strandkanten.

Men det kommer en tid hvor rollene byttes. Livet endres for Peter. Nå er det en annen som skal binde beltet om livet på han og føre ham dit han ikke vil. Jesus snakker om den død Peter skal ære Gud med.

Alt går ikke vår vei bestandig. Ikke om vi vil gå Guds vei. Livet kan snus.

Dette synes jeg er utfordrende, men jeg vil la Gud skrive min historie. Da blir det ikke som jeg vil, men som Han vil. Men det er best slik. Jeg forstår ikke helt hva Gud gjør i mitt liv akkurat nå. Motbakkene er bratte.

I går kveld skrev jeg ned følgende:

I Herrens fang vil jeg kvile,
overlate all uro og angst
til Ham som elsker meg ubetinget.
Jeg har ikke funnet Ham,
Han har funnet meg.

fredag, mai 18, 2018

Det andre kallet

Det blir personlig det jeg skal dele med deg i dag. For mange år siden fikk jeg et kall. Et kall om å følge Kristus. Vi er tilbake i det forrige årtusen, til begynnelsen av 1970-årene. Kallet utkrystaliserte seg etter hvert i en tjeneste som pastor. Jeg ble ordinert. Ordene som ble lest ved min ordinasjon har jeg ikke glemt: "Forkynn Ordet, står klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all  tålmodighet og iherdig undervisning... Men du må være endruelig i alt du gjør. Ber lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,2 og v.5)

Jeg ber om å få være trofast mot det kallet så lenge jeg lever.

Men i den siste tiden har jeg opplevd at det også finnes et kall til. Det andre kallet, om du vil. Det kallet må også omfavnes og gjøres til ditt. Det er i den prosessen jeg er, og dette er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Noensinne. For meg handler det om å akseptere det faktum at livet mitt er blitt ganske annerledes enn det jeg tenkte, og drømte om. Det handler om å akseptere den situasjonen jeg befinner meg i. Om å omfavne livet mitt der jeg befinner meg akkurat nå. Joda, jeg tror helt og fullt på helbredelse, men jeg er syk. Det kan jeg ikke komme bort fra. Jeg kan ikke bekjenne meg ut av realitetene. Jeg må forholde meg til livet som er nå. Vi trenger alle en realitetssjekk.

"Det andre kallet kommer gjerne senere i livet, når vi oppdager at vi ikke lenger kan gjøre store eller heroiske ting for Jesus. Da er det tid forsakelse, ydmykelse og ydmykhet. Det andre kallet innebærer at vi føler vi ikke lenger er til nytte, ikke verdsatt. Det første kallet, er kanskje gjort ved middagstid, under en skinnende sol. Det andre kallet kommer ofte om natten. Vi føler oss alene og redde fordi vi befinner oss i en verden av forvirring." (Jean Vanier i boken "Community and Growth.")

Jeg har tenkt mye på dette: Det er en beretning fra evangeliene som jeg i alle disse årene har vendt tilbake til. Gjerne flere ganger om året, og det er Joh 21,15-23. Om du kunne gjøre meg den tjenesten å lese disse versene om igjen, nå?

Dette er historien om det andre kallet. Peter fikk kallet første gang langs Genesaretsjøen. Etter at han var kommet hjem fra fiske. Nå kaller Jesus ham på nytt. Også denne gangen langs Genesaret, eller Tiberias. Første gangen handler kallet om å følge Jesus. Andre gangen om dette: Elsker du meg? Det gjør fra et kall til tjeneste til et kall til en relasjon.

"Elsker du meg mer enn disse?"

Hva betyr mest: Tjene Jesus eller elske Jesus?

Vet du, tjenesten kan bli større enn Jesus! Tjenesten kan bli det som identifiserer meg. Da bærer det galt av sted. For hvem er jeg når jeg ikke lenger er i aktiv tjeneste?

Det er vanskelig å omfavne det andre kallet i livet. For det handler om å akseptere ens egen svakhet og skrøpelighet og omfavne den!

Igjen, Jean Vanier, her i min oversettelse: "De som kommer nær til mennesker som er i nød gjør det først og fremst i et generøst ønske om å hjelpe dem og gi dem en form for lettelse. De føler seg ofte som frelsere og setter seg selv på en pidestall. Men med det samme de kommer i kontakt med dem, berører dem, etablerer en kjærlig og tillitsfull relasjon med dem, åpenbarer mysteriet seg selv. Ved den hjertets usikkerhet vi finner hos mennesker i nød finnes Jesu nærvær. Og så oppdager vi de fattiges sakrament og trer inn i medlidenhetens mysterium. Mennesker som er fattige synes å bryte den maktenes, rikdommens og evnenes barrierer, og stolthetens, og gjennomtrenger det menneskelige hjerte som bygger beskyttelsesmurer rundt seg selv."

Be for meg i denne prosessen. Jeg trenger det mer enn noensinne. Jeg går et vanskelig veistykke nå.

Helsetilstanden til Floyd MC.Clung er fortsatt alvorlig

Sally MC.Clung, har delt svært personlig om ektefellens alvorlige helsetilstand de siste dagene. 14.mai skriver hun at Floyd (bildet) synes å være i en ganske elendig tilstand. Han klarer ikke å gjøre rede for seg, men det er tydelig for alle som er rundt ham at han har hatt svært tunge dager. Det har vært så tungt for Sally at hun nå stilte spørsmålstegn om det ikke kanskje var Herrens mening å ta Floyd hjem til himmelen. Der ventet iallefall en full helbredelse. Hun ba om at Floyd ikke måtte lide lenger.

I går 17.Mai skriver Sally at de siste par dagene har det gått bedre for Floyd. Smertene synes å være mindre, han har fått tilbake bedre farge, han er fredfull og hviler. Hun takker inderlig for alle som ber for Floyd, henne og familien.

"Søsteren min har et favorittskriftsted. Det er Apg.17,28: For det er i ham vi lever, beveger oss og er til..." Hun pleier å sitere det hver gang vi er sammen. En annen minnet meg nylig om at Floyd fremdeles er i live, han beveger seg og han er fremdeles til. Floyd er Herrens. Til det sier jeg et hjertelig amen. Jeg overgir ham kontinuerlig i Herrens varetekt," skriver Sally.

Hun gir uttrykk for stor takknemlighet for det lyset som finnes i Herrens nærvær, og ber om at dette lyset må skinne for oss alle.

La oss fortsette å be for Floyd, Sally og familien.

torsdag, mai 17, 2018

Han ga bort alt han eide til de fattige - i år er det 800 år siden han døde

Han er blitt kalt den første reformator. I dag feirer vi minnedagen hans i den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. I år er det 800 år siden han døde. Dessverre er det ingen større oppmerksomhet rundt Peter Valdes eller Waldo som han også kalles.

Flere har sammenlignet han med Frans av Assisi, og det er ikke så dumt. Begge to kom fra svært velstående familier og begge to overga seg til Jesus i en radikal etterfølgelse. Peter Valdes ble født Lyon i Frankrike i 1140. Det var en venns plutselige død som førte til at han begynte å lese Evangeliene. Han solgte alt han eide og ga pengene til de fattige. Som samtidens vandremunker ga han seg veiene i vold for å forkynne evangeliet til alle han møtte. Snart fikk han flere tilhengere og de fikk etterhvert et kallenavn: "Lyons fattige eller Kristi Fattige." Snart skulle problemene melde seg. Biskopene i Den romersk-katolske kirken fant seg ikke i at Peter Valdes og hans tilhengere forkynte evangeliet uten deres godkjennelse. De første valdenserne bredte seg ut over Frankrike, Italia, Sveits og Sør-Tyskland. Overalt ble de utsatt for voldsomme forfølgelser. Valdes sørget for at Evangeliene og Salmene ble oversatt til folkets språk, provencalsk.

Peter Valdes forfattet flere skrifter, men flere av disse ble brent under forfølgelsen. Derfor er kunnskapen om deres tro lite kjent. Valdenserne møttes ofte i låver, huler og i skogene. De deltok ikke i krigføring, men la vekt på bibellesning og bibelkunnskap, på forkynnelsen om Den Hellige Ånd, Jesu gjenkomst og Guds rene Ord. De praktiserte bønn for syke og troende dåp. Peter Valdes ble ekskommunisert fra Den romersk-katolske kirken i 1184. En av årsakene var at Peter Valdes mente at Guds Ord sto over kirken.

Forfølgelsen av valdenserne vedble. Presset mot dem ble forsterket i og med opprettelsen av inkvisisjonen i 1231. Likevel fortsatte de å eksistere opp gjennom tiden fram til reformasjonen. Mange valdensere bosatte seg i Provence. En grusom massakre av valdensere fant sted i flere landsbyer i 1548. I dag finnes det flere gjenlevende valdensiske forsamlinger i Nord-Italia og i fjellpassene mellom Piemonte og den franske grensen.

Den kostbare perlen

Her er andre artikkelen av Edin Løvås om Kristusmystikken:

I 1963 hadde jeg en opplevelse som fikk stor betydning for meg. Jeg var i en by i Sverige og talte ved en serie møter. Losji hadde jeg hos en eldre dame som bodde i en stor villa. Opplevelsen hadde jeg en kveld da jeg kom dit etter et møte. Min vertinne hadde satt fram litt kveldsmat på kjøkkenet, og skrevet en lapp om at hun var gått til ro. Hun hadde soverom i et loftsværelse. Jeg hadde mitt i andre etasje, kjøkkenet og stuen var i første. Jeg behøvde altså ikke å forstyrre noen, f.eks. med min bønn.

Under det enkle måltidet ble mitt indre mer og mer mettet av Guds og Kristi nærvær. Og jeg dro meg inn i den store stuen for å be. Der satte jeg meg på en pinnestol, og på den satt jeg helt til det lysnet av dag. Tiden bare forsvant. Men la meg sitere noe fra et notat som jeg nettopp har funnet. Det er fra lørdag 2. november 1963.

"Noen er hos meg. Det er Jesus Kristus. Han omgir meg på alle sider. Han bor i mitt hjerte. Opplevelsen er preget av visshet, klarhet og erkjennelse. Erfaringen er forenet med et "minne" om at generasjoner har vært der jeg nå er. Jesus Kristus har vært hos dem også og forenet seg med dem. Han har tatt bolig i dem. Han har mettet også dem med den samme visshet og klarhet, - med den samme erkjennelse av den virkelighet som er ham selv. Jeg opplever ikke bare en dyp forening med tidligere slekter, men samtighet også. Vi er alle tilstede hos Herren og han hos oss i et evig nu. Vi er allerede satt med han i det himmelske, etter Skriftens Ord.

Om noen skal forstå dette, må de ikke tenke på følelser, men heller på tro og kjærlighet."

Videre står det i dette notatet: "Kan noe menneske, kastet ut i denne kosmiske usikkerhet, få del i noe større enn troen på Kristus? Herre, du Hellige Ånd, - som elsker Guds Sønn mer enn et stakkars menneske kan fatte - hold meg fast hos Jesus. Denne perle som er Herren selv og troen på ham, er alt som kan eies for evig både på jorden og i himmelen. Og tilbedelsen av ham - av hans storhet, makt og herlighet - er alt jeg kan gi ham tilbake."

Jeg husker tydelig hva som hendte på morgensiden. Opplevelsen ble da forvandlet til en åndelig livlighet. Jeg falt på kne og vandret deretter omkring i en rus av salighet. Et notat fra søndag 3. november, altså dagen etter, er slik:

"Jeg gråt lenge av glede etter denne opplevelsen av Kristi nærvær. Jeg utøste min glede i bønn. Så voldsom var den hete som etterpå brant i mitt sinn at jeg bare med stor møye kunne lese Ordet. Jeg så på denne søndagens tekst, Joh.10,22-30, og ordene var så fulle av kraft og virket så voldsomt på meg at jeg tre ganger måtte vende øynene bort fordi jeg kjente det som jeg ville sprenges av glede.

I denne tilstand var en del av den mystiske erfaringe igjen i min sjel, i mitt indre, i mitt hjerte. Men den var sterkest i sin første stille form, da jeg både fysisk og åndelig holdt meg helt i ro. Da var den ren. Dermed har jeg ikke sagt noe negativt om bønnen, tårene, gleden og lovprisningen i fremmede tunger som fulgte denn morgen. Dette måtte komme.

Når jeg tenker tilbake på denne natten, så var vel dette det som kan kalles kontemplativ erfaring. Det var rester i den av meditativ Kristusopplevelse. Hele tiden holdt jeg bevisstheten festet ved den historiske Kristusskikkelsen. Innimellom så jeg ham. Selve erfaringen kom plutselig og overraskende. Men den har grodd fram i meg under lengre tid og blant annet ved lesningen av Mauriacs "Min tro". Denne boken har fått min egen tro på Kristus til å blomstre. Jeg eier - og kan tale ærlig og oppriktig om dette - en dyp personlig tillit til Jesus Kristus. Jeg tror på ham. Jeg holder "den kostbare perlen" i min hånd.

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther Forlag 1995, side 59-62

Billedtekst: Det vakre bildet av Edin Løvås er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen, og brukt med hennes velvillige tillatelse.