søndag, september 23, 2018

Når drømmer dør

Noen ord fra en benediktinernonne har blitt meg til stor hjelp i den livsfasen jeg befinner meg i:

"Hvorfor lar Gud våre drømmer dø? Nederlag er kanskje Guds måte å åpne oss på, på en langt mer effektiv måte enn vi selv klarer."

Med Parkinsons følger det mye tapsfølelse, og følelse av å være til bry. Begge deler er vonde følelser. Begge deler må bearbeides og det tar tid. Men Parkinsons har hjulpet meg til å våge å være sårbar, og innrømme at jeg av og til trenger hjelp. Praktisk hjelp.

Jeg har hatt - og har fremdeles - vanskeligheter med å be om og ta imot hjelp. Det er så mye lettere å hjelpe andre. Så dette er en prosess. Det blir litt bedre for hver gang jeg spør, men fortsatt er jeg redd for å være til bry. Redd for å mase.

"Den som ikke våger å leve med smerte, har ikke oppdaget hva livet er," skrev Fjodor Dostojevskij.

Gårsdagen var en dag med mye smerte og kroppsstivhet. Var med May Sissel på handletur med rullestol, og bestemte meg for at jeg skulle klare meg selv, mens hun gjorde unna noen ærender. Men det ble for slitsomt. Så jeg ble sittende å vente mens hun gjorde seg ferdig. Nå venter jeg bare på en elektrisk rullestol, slik at det skal bli lettere.

I går skrev jeg en bønn. Jeg har kalt den:

Flaskesamleren

Tårene mine, får du, Herre. Alle sammen.
Jeg har hørt at du samler dem på flasker.
En dag, tror jeg, du kommer til
å tømme dem ut
- og i det øyeblikket forvandler du dem
til velsignelser
som du lar regne ned over oss.
Gråtende går vi ut og sår                                                                                                                     - med jubel kommer vi tilbake
og bærer våre kornbånd.

Tårene, Herre, tror jeg må være                                                                                                              en ufullkommenhetens åndelighet,
et hjerte som er såret av lengsel.
Etter Deg.
Hos deg, Herre, hos deg
søker jeg nattely.

lørdag, september 22, 2018

Hele livet må bli en salme av tilbedelse

To menn, som hver på sin måte har fått bety mye for mitt åndelige liv: Paul Evdokimov (til venstre) og fader Lev Gillet, sistnevnte spesielt med boken: Enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse. Men denne gangen handler det om Paul Evdokimov. 19. september feiret vi hans minnedag.

Paul Evdokimov var fremfor alt en beder. Noen vil kalle ham en 'starets', som er russernes måte å beskrive en åndelig far som er kommet så langt på det indre livets vei at han kan veilede andre. En starets har ingen formell status i kirkens hierarki, men har autoritet i kraft av egen erfaring og innsikt.

"Det holder ikke å be", kunne Paul Evdokimov si. Så la han til: "Man må bli bønn. Hele livet, hver handling og hver gest, må bli en salme av tilbedelse."

Paul Evdokimov (1901-1970), hvis minne vi feirer i den kommunitet jeg tilhører, tilhørte den russiske kultureliten med røtter i ortodoks åndelighet. Etter revolusjonen og borgerkrigen som fulgte kom han til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han svært engasjert i diakonalt arbeid, ikke minst studenter som hadde flyktet fra hjemlandet.

Evdokimov er fremfor alt en meditativ oppbyggelsesforfatter. Han er djupt forankret i Bibelen og i kirkefedrenes skrifter, noe som tiltaler meg veldig. Og ikke minst har han et fordjupet syn på ikonene.

Noe som er stadig tilbakevendende i hans skrifter er dette: hånden som var gjennomstunget fra verdens begynnelse.

Med andre ord: Paul Evdokimov er svært Kristus-sentrert.

Under krigen engasjerte Evdokimov seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazistenes ugjerninger. Hans kone døde i 1944 og han giftet seg igjen med Tomoko som var datter av en japansk diplomat. Han valgte å ikke bli ordinert til prest. Det viktigste for ham var det diakonale arbeidet. På 50- og 60-tallet ledet han et hjem for flyktninger.

Sist, men ikke minst: Paul Evdokimov var en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere innen den økumeniske bevegelsen.

Skyen av vitner

Stillferdig lød tonene fra den sakrale musikken til estlenderen Arvo Pärt og fylte stua. På bordet brant et kubbelys. Jeg var alene. og likevel ikke. Forvissningen om at jeg var omsluttet av Den Helliges og de helliges nærvær ség inn over meg. Erkjennelsen skapte en sitrende glede og styrke. Alt skjedde så stillferdig.

I stillheten i går formiddag kom disse ordene til meg:

"Derfor, når vi har en så stor sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn..." (Hebr 12,1)

Flere ganger de siste årene har dette nesten overveldet meg: Den Helliges og de helliges nærvær. Skyen av vitner. Vi er ikke alene. Jeg er ikke alene.

"Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen..." (Hebr 12,22-23)

Det er bare en flortynn hinne mellom den jordiske og den himmelske festforsamlingen.

fredag, september 21, 2018

Israelskritisk nemdsmedlem var med på å beskytte palestiner fra å bli utvist fra Sverige

Onsdag kunne jeg fortelle at Hovrätten i Göteborg har bestemt at en straffedømt palestinsk-arabisk jødehater, skal forbli i Sverige etter at han har sonet ferdig fengselsstraffen. 22 åringen ledet et brann-attentat mot synagogen i Göteborg. Nå viser det seg at en av nemdsmennene i hovrätten har vist et stort engasjement i sterkt israelskritiske grupper.

Det er det svenske tidsskriftet Inblick som melder dette.

Det dreier seg om Gert Raimi. Han deltok i beslutningen om at den straffedømte 22 åringen må få bli i Sverige. Gert Raimi er aktivt medlem av Vänterpartiet, og har vært med i Vänsterns internasjonale forum, som støtter enn rekke sterkt israelskritiske organisasjoner. På 80-tallet sonet Gert Raimi en dom på 18 måned for å ha truet Nestle med å forgifte deres produkter om han ikke fikk utbetalt 700.000 sveitsiske francs. En annen som deltok i beslutningen om ikke å utvise 22 åringen, var foruten tre jurister, også et aktivt medlem av Socialdemokraterna, Yvonne Person.

Litt oppdatering

Fra en guttetur til Rondane tidligere i år.
Takk for all forbønn på onsdag. Flere har spurt hvordan det gikk. Jeg klarte å gjennomføre testen. Nå venter en ny test 3.oktober og i løpet av neste måned skal jeg møte nevrologen på nytt. Det blir veldig spennende, så jeg er takknemlig for forbønn og i tiden fremover. Faktisk er jeg helt avhengig av forbønn, om jeg skal fortsette tjenesten i Guds rike.

Det er mye smerter for tiden, og det er lite som lindrer. Særlig gjelder det fingrene og leddene, noe som gjør det strevsomt å skrive. Men skrive gjør jeg! Staheten er ikke blitt borte! Kroppsstivheten er der, jeg skjelver mer. Jeg har gode dager, og dårlige dager. Herr Parkinson er ikke snill.

Om Herren gir krefter fortsetter også møteprogrammet fremover. Nå til søndag skal jeg tale i Brumunddal baptistkirke k1.11.00. Tittelen på prekenen er "Guds bibliotek". Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg. 6.-7 oktober er det bønneseminar i Notodden Misjonskirke, mer om det senere. Så skal jeg tale på det de kaller "Storsøndag" i Oppdal, hvor alle menighetene går sammen. Møtet skal være i baptistkirken i Oppdal og 20.-21. oktober er det det årlige bibelseminaret i Sannhetens Ord på Slemmestad. May Sissel og jeg gleder oss veldig til alle disse samlingene rundt Guds ord.

Hudløs og ærlig

Ikledd hudløs ærlighet og sårbarhet. Omtrent slik vil jeg beskrive en som, ved siden av Jean Vanier, har vært min medvandrer, støtte og inspirator i mange år nå og som har hatt avgjørende betydning for mitt eget åndelige liv. Jeg snakker selvsagt om hollendern Henri Nouwen (bildet), som døde brått 21. september 1996, bare 64 år gammel.

Henri Nouwen lærte meg betydningen av å se min egen svakhet og sårbarhet, og den totale avhengigheten av Jesus. På mange måter kroppsliggjorde Nouwen det som går under navnet 'svakhetens teologi'. Han våget å være bånn ærlig med sin angst, sin redsel for avvisning, sin tvil. Samtidig pekte han på den alttilstrekkelige Jesus, som elsker oss som vi er. Jeg husker jeg leste hans bok: Life of the Beloved, mens tårene rant. Først fordi det gikk hull på en verkebyll i eget liv. Dernest fordi jeg fikk gjøre meg en erfaring av å 'være den elskede'.

"Selvforakten," skriver Henri Nouwen i denne boken, "er det åndelige livets verste fiende, for den taler mot den røst som sier at vi er den elskede. Å være Den elskede er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen."

Med 'den elskede' sikter Nouwen til Faderens ord til Sønnen ved to helt avgjørende faser av Jesu liv: ved Hans dåp, altså ved begynnelsen til Jesu gjerning på jord, og når Han er oppe på Forklarelsens berg, ved begynnelsen til den veien som skulle føre til så mye lidelse og til Hans død. I den sammenhengen sier Faderen til Sønnen:

"Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede."

Det er ikke bare Sønnen som trenger å høre disse ordene, skriver Nouwen, men også vi - og flere ganger i livet, særlig ved avgjørende veikryss.

Den andre boken som fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv var: "Den bortkomne sønnen vender hjem", om Jesu lignelse i Luk 15. Verbum forlag har utgitt den i flere opplag. Det er i denne boken Nouwen lanserer en ny overskrift på denne lignelsen: Den handler ikke om den bortkomne sønnen, heller ikke om den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren! Med ett får vi et helt annet perspektiv på lignelsen.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Betyr dette at jeg går god for alt det Henri Nouwen har skrevet eller sagt? Slett ikke. Men han har mye å lære meg, selv om jeg ikke er katolikk, som Nouwen.

torsdag, september 20, 2018

Den enhet vi har i Kristus

"Vår enhet finnes i Kristus, født i Guds nærvær i oss, ikke rundt leirbålene til våre bekjennelser, læresetninger, eller tro.

Det er to nivåer av bevissthet her. I vår menneskelige bevissthet, ser vi det som skiller, men med 'Kristi sinn', ser vi med nye øyne og hører med nye ører den evige realiteten bakenfor det midlertidige.

Vi er kalt til å leve ut fra denne nye bevisstheten som er Kristi egen. Vi er høyt elsket av Gud og vår enhet er selve beviset på den kjærligheten som blir kroppsliggjort i oss gjennom nærværet av Kristi kropp i våre liv.

Så lær deg til å se og leve ut dette nye, alltid tilstedeværende evige livet som Gud har født inne i oss."

- Bob Holmes i Practice the Presence of God today in your common everyday life.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Er kirken for alle?

Jeg kjenner jeg blir skikkelig glad og takknemlig etter at jeg har lest hovedsaken i siste nr av Agenda 3:16. Det dumpet ned i postkassen i går.

"Er kirken for alle?" Det er et veldig godt og betimelig spørsmål og krever et ordentlig svar. Artikkelen handler om mennesker med ulike grader av funksjonshemmig, og er skrevet av journalist Martin Eikeland. Han kan sitt journalistiske håndverk, og leverer en sterk reportasje om mennesker som blir sett og møtt av kirken ulike steder i landet. Heldigvis.

For meg har møtt mennesker som forteller andre historier, om barn som ikke blir sett og ikke regnet med i det kristne fellesskapet. Det er sterke historier om ensomhet og avvisning. På grunn av deres fysiske og psykiske funksjonshemming, eller psykiske problemer, blir de aldri bedt med på gudstjenester eller møter. Det er sårende for dem og det er sårende for deres pårørende. Avvisningen blir ekstra sterk fordi den kommer fra kristne som ikke bryr seg, kristne som forvalter kjærlighetens og omsorgens evangelium.

Men så finnes det noen som skaper rom, raushet og et inkluderende fellesskap - som  for eksempel i Kristiansand hvor flere menigheter innen Den norske kirke har gått sammen om et felles opplegg for personer med særskilte behov. Det burde mange andre menigheter også gjøre.

Mens jeg var pastor i Raufoss baptistkirke arrangerte vi en egen helg hvor vi satte fokus på nettopp denne gruppen. Vi samarbeidet med Raufoss kirke, og fikk med oss 'Morten Prest', som er en institusjon i seg selv. Lørdag hadde vi gudstjenesteverksted med praktiske arbeidsoppgaver, og søndag feiret vi gudstjeneste sammen med tema kropp i vakre Raufoss kirke. Med oss hadde vi både funksjonshemmede og funksjonsfriske. Det var en stor opplevelse. En gutt, eller kanskje det var en jente med Downs, jeg husker ikke lenger; det begynner å bli lenge siden, ble lagt oppå et stort hvitt ark på gulvet og så tegnet vi rundt. Så ble tegningen delt i ulike deler, som så skulle settes sammen under gudstjenesten. En av disse delene ble holdt tilbake, og så var poenget at vi måtte lete etter den manglende biten!

Det ble en veldig talende preken: den manglende biten!

Mangler noen i menigheten du tilhører? Noen som absolutt hører med, men som sjelden eller aldri blir bedt med på noe?

Agenda 3:16 kan også fortelle at biskop Stein Reinertsen som har påtatt seg å være biskop for Tro og Lys fellesskapene i Norge. Det er 12 slike grupper i Norge, og er grunnlagt av Jean Vanier, som har betydd så mye for meg personlig. I disse fellesskapene kan funksjonshemmede, funksjonsfriske og deres pårørende møtes og dele kristent fellesskap. Under den verdenvide Tro og Lys-konferansen i Beirut tidligere i år, var biskopen i Agder med i den norske delegasjonen. I følge Agenda 3:16 gjorde møtet med kristne fellesskap på tvers av funksjonsnivå fra hele verden et sterkt inntrykk på ham.

Til Agenda 3:16 sier biskop Stein Reinertsen:

"På tvers av funksjonsnivå hører vi sammen. Det kristne fellesskapet og den kristne troen er ikke avhengig av evner, fysiske forutsetninger eller mentale egenskaper. Slik er det i Norge og slik er det over hele verden."

onsdag, september 19, 2018

Logiske slutninger eller kortslutninger

Om jeg setter sykkelen min i garasjen om kvelden, vil den da forvandles til en Harley Davidson i løpet av natten?

Om jeg siterer Martin Luther, blir jeg da ansvarlig for Luthers antisemittisme?

Om jeg leser Thomas Ball Barratt, blir jeg da pinsevenn?

Om jeg leser en ikke-kristen forfatter går jeg da fra å være kristen til å bli ikke-kristen?

Om jeg oversetter et sitat fra en katolsk forfatter, har jeg da blitt katolikk?

Skal man, om man skriver noe, holdes ansvarlig for alt hva denne personen har sagt og gjort?

Jeg bare spør, siden det er så problematisk og utfordrende for enkelte at jeg har sitert noen katolikker på bloggen min, og at en av dem har hjulpet meg til å se min egen svakhet, og Kristi storhet og hjulpet meg til å bli sann med eget levd liv.

Jeg er takknemlig for alle som beriker meg, med noe de har skrevet eller sagt og som kan hjelpe meg til å bli et bedre og rausere menneske.

Så skal selvsagt alt prøves på Guds ord.

Til dere som ber

I dag er det en liten d-dag for meg. Kl.12.15 skal jeg gjennom en test på sykehuset i forbindelse med min Parkinsons-sykdom, som er ganske avgjørende for avklaring av min fremtid. Det er den testen jeg skulle hatt i forrige uke, men som måtte avlyses etter at jeg fikk problemer med synet.

Veldig takknemlig til de som har mulighet til å be for meg i dag. Testen vil ta ca en time. Be om at jeg får fysisk styrke til å klare å gjennomføre den.

Stillhetens betydning

"Å fremstille seg, overgi seg, overlate seg helt til stillheten, til et vidt landskap av skog og åser, eller havet og ørkenen,
å sitte stille når solen flommer
inn over landet
og fyller stillheten med lys

... få er villige til å tilhøre
helt en slik stillhet,
til å la den suge seg helt inn til beinene sine,
å puste ingenting annet enn stillhet,
å mate seg med stillheten,
og forvandle selve substansen i deres liv,
til en levende og våken stillhet."

- Thomas Merton i Thoughts in Solitude. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, september 18, 2018

Den gripende historien om kaptein Garrison som fraktet misjonærer til avsidesliggende steder, del 1

Her er første del av en ny artikkelserie av Peter Hoover. Denne gangen handler det om ukjent moraviansk kirkehistorie. Jeg har oversatt artikkelserien til norsk, kanskje mest for meg selv, siden disse artiklene ikke får flest likerklikk på Facebook. Men jeg synes dette er spennende, fordi det for de fleste av oss er ukjent stoff som handler om de frie menighetenes historie. Den historien som vanligvis ikke fortelles i de ordinære bøkene om kirkens historie.

Bokstavelig, en oppdagelse! Marnel og Katrina Hoover Lee på gravlunden hvor kapteinen ombord på Irene, et skip med medlemmer av en moraviansk kommunitet, Nicholas Garrison, er gravlagt.


Marnel og Katrina var sammen med Chris Martin og meg i Betlehem, langt inne i det østlige Pennsylvania. Vi møttes for å forske på og samtale om det fascinerende livet til kaptein Garrison, som sørget for transporten av så mange moravianske bosettere, så mange ærlige pilegrimer (misjonærer), til så mange avsidesliggennde steder rundt om i verden. Han hadde nederlandske røtter, denne kapteinen - Garrison/Geertzen - og fikk et møte med Herren selv mens han fraktet en av disse pilegrimene fra St.Thomas på Jomfruøyene til Philadelphia.


Nå, i denne svære og fredfulle Friedshof (Fredens hage) som ligger på eiendommen Betlehem, og som tilhører Moravianerne, her i Pennsylvania, fant vi gravsteinen til broder Nicholas og hans siste hvilested:

Nicolaus Garrison
født 28.juli 1701
i Staten Island
død 24. september 1781

I det vi fant frem til Friedhof hadde jeg en dårlig følelse av at dette kom til å bli en stor skuffelse for ekteparet Lee. Katrina, som er en seriøs forsker og forfatter, har gitt seg selv til å skrive livshistorien til kaptein Garrison for forlaget TGS (Christian Aid Ministries). Uten noen tvil kommer dette til å bli en veldig interessant bok, men manglende kunnskap om områder av hans liv, har skapt noe forvirring før vi ankom dette stedet. Et svar vi manglet var datoene for hans fødsel og for hans død. Var det noen mulighet for at vi ville kunne finne ut dette raskt etter vår ankomst? Ikke akkurat!

Mange av gravene har gjennom årenes løp blitt nærmest ugjenkjennelige. Vi hadde med oss et dårlig fotografi av selve graven, men bildet viste ingen andre detaljer, Men Katrina, kalkulerte med det hun antok måtte være selve gravstedet, og begynte å undersøke stedet nøye. Under et tre fant hun en stein som var fullstendig dekket av jord, løv og gress. Ektefellen hennes gav henne et brukt bankkort, og etter å ha fått avdekket steinen med bare hendene, kunne hun dra bankkortet varsomt over overflaten på steinen, og der, kom navnet til kaptein Garrison frem klart og tydelig!

Og på steinen sto de datoene vi lette etter. Vi var enige om at dette funnet var forunderlig, og vi takket Herren, ikke bare for dette lille mirakelet, men også for det nydelige vitnesbyrdet om denne broderens liv og historie.

Mer om det i neste artikkel.

(forsettes)

Sverige beskytter dømt jødehater

Det vekker internasjonal oppmerksomhet at svenske myndigheter lar en jødehater få opphold i landet etter at han er dømt for kastet brennende molotovcoctails mot synagogen i Göteborg. Begrunnelsen? Sverige vil beskytte den straffedømte palestina-araberen mot Israel.

Det var 9. desember i fjor at en gruppe mennesker kastet brennende molotovcoctals mot synagogen. Inne i synagogen var det gruppe jødiske ungdommer. De måtte søke ly i synagogens kjeller. Angrepet ble karakterisert som hatkriminalitet, og kunne fått katastrofale følger for de jødiske ungdommene som befant seg i synagogen. Heldigvis ble ingen skadet, men hendelsen oppskaket mange av dem og var egnet til å skape stor frykt.

I tingretten ble en 22 år palestina-araber, som ansees å være hovedmannen bak angrepet, dømt til to års fengsel, mens to andre, på henholdsvis 24 og 19 år, ble dømt til 15 måneders fengsel. Forrige onsdag ble dommen fastsatt i Hovretten, men der valgte man å la 22 åringen få bli i Sverige. Han utvises ikke. Dermed gir Sverige beskyttelse til en dømt antisemitt.

Livets brød - livets kilde

Måtte vårt indre menneske åpne sin munn og på den måten spise brødet som er kommet ned fra himmelen. La oss altså spise brødet og drikke a kilden, for det er den samme Herre, Jesus Kristus, som byr oss å motta ham som 'Livets brød', som gir verden liv og som kaller seg selv kilden, når han sier: 'Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!'

Om denne kilden sier profeten: 'For hos deg er livets kilde.' Se hvor denne kilde bryter frem: der, hvor også brødet stiger ned. For han som er brødet, er også kilden: Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus Herren, som vi alltid skal hungre etter. Selv om vi spiser ham ved å elske og tar ham inn i oss ved vår lengsel, så skal vi som hungrende, lengte etter ham enda mer.

På lignende vis er det med kilden: la oss alltid drikke av den med overstrømmende kjærlighet, la oss alltid drikke av den med største lengsel og glede oss over dens milde godhet. For mild og god er Herren.

Måtte vi, selv om vi spiser og drikker ham, likevel alltid hungre og tørste, for vår mat og vår drikke kan man ikke spise og drikke opp en gang for alle. Selv om man spiser maten og drikker drikken, så tar de aldri slutt, for vårt brød er evig og vår drikk evigvarende, vår kilde er vidunderlig.

- Hl.Columba (543-615), en av de store personlighetene i den keltiske kirken. Hentet fra "Kysse spor" av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 283.

mandag, september 17, 2018

Kappes om å hedre hverandre, del 10: Sten Sørensen

En arbeidskapasitet helt utenom det ordinære. Styreleder, daglig leder, forfatter, pastor, omreisende forkynner, møteleder, politiker, konsulent for bibeloversettelser, menighetsdoktor, ektefelle, og mye mer.

Det er Sten Sørensen (bildet) jeg snakker om.

Hvordan han får tid til alt dette? Det hadde ikke gått uten kona, Elsbeth. De to er uadskillelige.

Sten Sørensen er en markant leder i norsk kristenhet, og har vært det lenge og kommer til å bli det i årene fremover. Man kan godt si om ham at han er en bibeltroende. Det er i mine og mange andres ører noe ærefullt. Og Sten Sørensen løfter frem Guds ord i forkynnelse og i sin skribentvirksomhet. Ekteparet står bak 'Hverdagsbibelen', en parafrase som de har brukt 10 år på å gjøre den ferdig. Hensikten er å hjelpe mennesker til bedre å forstå Guds ord, i et lettfattelig språk. Nettopp fordi Sten bygger på en solid klippegrunn, er han til å stole på i mange av dagens brennhete og aktuelle spørsmål, fra barnet i mors liv til Israel. Sten Sørensen er ikke tidsriktig, han er uredd nok til å gå motstrøms og holde fram den bibelske standarden.

Sammen med Rune Edvardsen har Sten Sørensen ikke bare holdt Sarons dal-skuta flytende, med de to i styrhuset, har virksomheten i Kvinesdal fått luft i seglene og stått seg gjennom bråttsjøer og vunnet nye seire. Det som skjer i Sarons dal er bare fantastisk. Det er virkelig et verk av Guds hånd. Ikke noe er som sommerstevnet i Sarons dal, fordi de setter misjonens sak først. Og Sten har hatt en finger med i dette siden Aril Edvardsen ble hentet hjem til Gud.

Sten Sørensen når langt gjennom sin skribentvirksomhet. Enten det er artikler eller kronikker i dagspressen, eller det er antologier, bøker, biografier. Takket være Sten Sørensen er vi blitt kjent med en rekke personligheter i norsk kristenhet, som Sten har skrevet biografier om. Som Aril Edvardsen, Kjell Haltorp, og nå nylig, boken om Norvald Yri, som døde for kort tid siden. Bøkene har beriket oss, fordi vi er blitt bedre kjent med mennesker som betyr mye for mange i kristen-Norge.

Sten Sørensen er en vennlig mann. Klok, raus, imøtekommende. Uredd, har jeg allerede nevnt. Men han er det. Og det vet jeg mange setter stor pris på. Det profetiske ordet om Israel har han frimodig løftet frem, i stevner, i media, og som reiseleder. Han er heller ikke redd for å sette kontroversielle emner på dagsordenen i seminarform i Sarons dal. I sommer fikk jeg selv være innleder på et slikt seminar, sammen med Arnfinn Clementsen. Med min bakgrunn som journalist ble jeg gledelig overrasket over de velfunderte spørsmålene Elsbeth og Sten stilte til paneldeltagerne. De hadde gjort hjemmeleksen sin, og med snert og humor, fikk de paneldeltagerne utpå og fikk dem til å snakke fra hjertet.

Sten Sørensen har vært hovedstyreleder i Det Norske Baptistsamfunn. Ved siden av dette kirkesamfunnets generalsekretær er det så høyt opp du kan komme i den sammenhengen. Det innebærer et stort ansvar. Men Sten Sørensen tacklet det på en god måte. Så er da Sten i sitt ess når han kan lede og styre et seminar eller et stormøte trygt i havn. Som med Håpets festival i Franklin Graham i Oslos storstue, Oslo Spektrum. Nå er han tilbake som pastor i samme kirkesamfunn.

La oss omslutte Sten og Elsbet Sørensen i våre forbønner. De er en gave til Kristi kropp i Norge.

Billedtekst: Sten Sørensen i kjent positur. Bildet er brukt med Stens tillatelse.

Det går an å bli for åndelig

Det går an å bli for åndelig, akkurat som du kan ta for mye Møllers tran! Vi er skapt av Gud Fader som et helt menneske: ånd, sjel og kropp. Da må vi ta vare på alle tre bestanddelene.

Jeg husker Edin Løvås ved en anledning sa: "Det hender jeg blir sliten og lei, og orker ikke å be. Da pleier jeg å gå inn i mitt lønnkammer, stille meg midt i rommet og si til Gud: 'I dag er jeg sliten og lei. Nå stikker jeg ut en tur. Ha det bra. Gud!' Og så går jeg ut." Dette er sunn åndelighet.

Når alt dreier seg om bønn, bibellesning, faste, møter, evangelisering, så står vi i fare, ikke bare for å brenne ut, men også for å karikere den kristne tro. Det finnes ingen tro som som er så kroppsfokusert som den kristne tro. Du skal ikke lese mye i Det nye testamente før du oppdager det. Vi snakker til og med om kroppens oppstandelse!

Mange kristne går rundt med stadig dårlig samvittighet: det er så mange behov, så mye nød, og så tærer denne dårlige samvittigheten på oss, og noen blir syke. Et ord av Jesus har blitt meg til stor hjelp i denne sammenhengen: "De fattige har dere alltid iblant dere." Med andre ord: behovene vil alltid være der, de tar aldri slutt. Men hvis ikke vi tar vare på oss selv, har vi til slutt ikke noen krefter igjen til å ta oss av andre og deres behov.

Jeg øver derfor på det vakre, men dog så vanskelige og utfordrende ordet:

selvivaretagelse.

Smak på det ordet noen minutter og gjenta for deg selv:

selvivaretagelse

"Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros," skriver apostelen Paulus, og så legger han til: "legg vinn på det!" (Fil 4,8)

Francis Schaeffer, et av det 20.århundres store apologeter, trosforsvarere, forteller at han ble for åndelig en periode, og fikk hjelp til å bli et sunnere menneske, da han oppdaget rikdommen i kunsten, musikken og litteraturen.

Og Grundtvig sa det slik: "Menneske først, kristen så!"

Jeg husker jeg reagerte kraftig på det utsagnet da jeg var ganske ny på troens vei. Nå i mer moden alder, synes jeg det er både sant og godt. Men det burde ikke være noen motsigelse.

I dag har jeg gleden av å brygge meg en god kopp te, ta på meg en genser, kroe meg oppi sofaen og lese en roman. Så skal jeg ta meg en tur ut. Med GOD samvittighet, og så skal jeg takke Gud for at jeg er et MENNESKE.

Ninian og kraften i velsignelsen

Sammen med våre venner i Mull Monastery of All Celtic Saints feiret vi minnedagen til hellige Ninian i går. Dette handler jo om våre egne norske kristenrøtter, de er jo keltiske.

Hellige Ninian ble født år 360 i det keltiske kongedømmet Rheged, lokalisert der hvor vi i dag finner Galloway i den nordlige delen av Cumbria. Vi vet ikke hvordan kan ble en etterfølger av Kristus, men det skjedde på den tiden Britannia var den del av Romerriket. En lengsel ble lagt ned i Ninian om å reise til Roma for å studere den kristne tro nærmere. På en eller annen måte hadde han hørt om den hellige Martin av Tours, som var blitt kjent for sine monastiske kommuniteter, etablert som en reaksjon mot den stadig økende trenden om å gjøre kirken mer verdslig og militaristisk.

På vei gjennom Frankrike tok Ninian kontakt med Martin og de fant hvernadre. Ninian følte seg ett med Martins visjon.


Derfor bestemte han seg for å etablere en lignende kommunitet i sitt hjem. Det skulle bli "Candida Casa" - det hvite huset, bygget i stein i romersk stil. Dette hvite klosteret kunne man se klart og tydelig ute fra havet, og det tiltrakk seg reisende som kom farende fra de ulike omkringliggende landene, slik Ninian hadde reist rundt i Europa for å lære Kristus å kjenne. Dette skjer samtidig med de første monastiske bosetningene i den egyptiske ørken.

De som kom til den hellige Ninian fikk oppleve stor gjestfrihet. Han lærte dem om Guds beskyttelse ved å tegne en bønnesirkel rundt dem og deres kjære. De besøkende tok med seg hjem hans bønneundervisning, og slik spredte dem seg. Ninian underviste om hvordan man ba ned Guds velsignelse over mennesker. Så når jeg i disse dager underviser om "Kraften i velsignelsen", så er det hellige Ninian jeg har latt meg inspirere av!

Ninian underviste også kommende misjonærer, blant annet den misjonæren som senere skulle bli redskapet Gud brukte for at Columba av Iona ble en kristen.

Selv om Ninian ble biskop, var han først og fremst en eneboer og beder. Han trakk seg tilbake til en hule med Atlanterhavskysten som sin nærmeste nabo, for å søke stillhet og for å be. Denne hulen finnes der den dag i dag.

Hellige Ninian dør i 432 e.Kr.

Billedtekst: Ikonet på bildet er malt til inntekt for Mull Monastery of All Celtic Saints, og kan kjøpes. Er du interessert formidler jeg gjerne kontakt.