onsdag, august 23, 2017

445 år siden den forferdelige Bartolomeusnatten

I dag er det på dagen 445 år siden den forferdelige Bartolomeusnatten eller Blodbryllupet i Paris hvor protestantiske hugenotter ble myrdet gjennom en målrettet katolsk voldbølge under de franske religionskrigene. Da de grusomme detaljene fra massakren nådde Vatikanet, ble det jubel. Kanonene avfyrte salutt, kirkeklokkene ringte over hele Roma og en spesiell minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren, et maleri som fremdeles henger i Vatikanet.

Blodbadet varte i flere dager og man regner med at opptil 30.000 protestantiske kristne måtte bøte med livet. Forfølgelsene som fulgte førte til at 200.000-250.000 hugenotter emigrerte til Tyskland, England, Nederland og Nord-Amerika.

Protestantiske menigheter, først de lutherske og senere de kalvinistiske, hadde opplevd stor vekst i Frankrike. Både i de lavere klassene, men også blant adelen, kom mennesker til en levende tro på Jesus. Protestantismen ble sett på som en stor trussel mot både Den romersk-katolske kirken og det franske kongedømmet. Hugenotter ble protestantene kalt i Frankrike. Ordet "hugenott" stammer fra 1500-tallet og skal visstnok være avledet av det tyske ordet "Eidgenosse" som betyr "forbundsfelle" på grunn av båndene til den sveitsiske reformasjonen. Først ble ordet brukt som et skjellsord, så ble det tatt i bruk av protestantene selv.

Faktisk startet den såkalte 30 års krigen med en massakre på en hugenottisk menighet i 1562, men den verste hendelsen var altså Bartolomeus-natten mellom 23.-24 august 1572. Navnet kommer av at dette var tiden for minnedagen til apostelen Bartolomeus.

Natten før Bartolomeusdagen begynte det forferdelige blodbadet. Byportene ble stengt for å hindre folk fra å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker utplassert i bydelene av Paris. Drapsmennene gikk fra hus til hus og slaktet ned for fote. Også barna ble henrettet. Etter to dagers massakre i Paris, spredte drapsbølgen seg til provinsene.

Det var faktisk først ved den franske revolusjonen i 1789 at hugenottene fikk fulle borgerrettigheter. Før det var de rettsløse.

Så hvorfor minnes noe som skjedde for 445 år siden? Fordi vi ikke bør være historieløse og fordi de døde er våre martyrer. Bartolomeusnatten burde også høre med til Reformasjonsjubileet.

Verdighet

Det er et ord som stadig dukker opp for meg for tiden og det er ordet "verdighet". Verdighet er for meg synonymt med Jesus. Når jeg leser evangeliene - og vi burde lese fra dem hver dag - leser jeg om verdighet når jeg leser om hvordan Jesus møter mennesker, særlig de marginaliserte.

Han løfter dem alltid opp.

Han gir verdighet til de spedalske, ved å røre ved dem, og dermed bli ansett for selv å være uren i enkeltes øyne. Han går faktisk hjem til dem. Det var uhørt på den tiden:

"Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske ..." (Matt 26,6) - de ordene sier i grunnen alt.

Jeg savner i grunnen noe av den verdigheten overfor syke mennesker i dag. Det er så lett at mennesker som er syke blir gjort til noen man skal be for, gjerne der og da. Man ser ikke mennesket bak sykdommen. Bare forbønnsobjektet. Noen kommer nemlig aldri til å bli bra igjen, ikke før de er hjemme hos Gud. Ser vi de? Hvordan opptrer vi i forhold til de kronisk syke. Gir vi dem verdighet? Hvordan forholder vi oss til dem?

Det gjorde så inntrykk på meg å høre Steve Saint fortelle om tiden etter ulykken, som en tid paralyserte ham og det førte til at han i tid var sengeliggende. Gradvis har denne Herrens tjener, som opplevde at hans far ble martyr for sin tro, trent seg opp igjen, men fortsatt sliter han med kolossale smerter. Han går også dårlig og faller ofte.

Men det som smertet mest var at mange av hans venner sluttet å ringe eller komme på besøk. Til å begynne med var de der, men når han ikke ble frisk igjen og ulykken førte til permanente skader, ble de borte en etter en. Før ulykken hadde de kjempet om å få være hans venner.

Jeg forstår litt av hvordan dette føles. Noen av mine venner har forsvunnet etter at jeg ble syk. Og noen til etter at jeg fikk Parkinsons. De ringer ikke mer. Kommer ikke mer på besøk. Spør ikke lenger etter meg. Regner ikke med meg når andre av våre venner samles. Sykdom skaper avstand. Jeg kjenner flere andre kronisk syke som har det på samme måten.

I forgårs ble jeg sittende å se på et dokumentarprogram om St.Hallvardhjemmet i Oslo. Det var så gripende å se hvordan hjelpe- og sykepleierne der ga verdighet til de gamle, de demente, de som lå for døden. De behandlet dem med respekt - og nettopp - verdighet. Ikke minst når de led, når de ble forvirret og var fullstendig hjelpeløse.

Jeg har tenkt mye på ordene i Matt 25.

Der leser vi om Jesus som blir syk. Har du tenkt på det?

"Når så vi deg syk... og kom til deg?" spør disiplene. Og Jesus svarer:

"Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg."

Neste gang du ser en syk, en forkommen, en som ikke kan gjøre rede for seg, en som er redd, forvirret, kan det være Jesus.

"Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg."

tirsdag, august 22, 2017

Den "glemte" forfølgelsen i Sentral-Asia

Den pågående forfølgelsen av kristne i Sentral-Asia er lite påaktet i Vesten. Det er andre land som får oppmerksomhet, som situasjonen i Iran, Irak, Syria, Nord Korea og Kina. Men vi må ikke glemme våre trossøsken i de landene som utgjør Sentral-Asia. Mange av dem er baptister.

Det som skjer i Kaukasus-regionen er lite fremme i vestlige medier. Heller ikke kristne medier er opptatt av det som skjer her i noen særlig grad.

Vi snakker om de såkalte "stan" landene: Kasakhstan, Usbekistan, Aserbajdsjan, Kirgisistan, Turkmenistan og Tadsjikistan. Men selv om vi ignorerer det som skjer, forsvinner ikke forfølgelsen av de kristne for det!

La oss ta Aserbajdsjan som eksempel. I landsbyen Aliabad finnes det en liten evangelisk menighet hvor Hamid er pastor. Menigheten har vært her i 25 år, men den har ennå ikke fått myndighetenes godkjennelse. Dette er derfor en såkalt uregistrert menighet. Aliabad ligger i den nordøstlige delen av landet, og den lille menigheten er stadig utsatt for trakassering fra myndighetenes side. Som for eksempel i 2016.

26. november i fjor, mens menigheten var samlet for å feire gudstjeneste, stormet politiet møtelokalet. 30 personer var tilstede, både voksne og barn. Politiet beordret å stanse den pågående gudstjenesten, erklærte møtet for illegalt, og foretok registrering av samtlige som var til stede.

Deretter beslagla de all kristen litteratur de kunne finne, og 26 av de 30 ble tatt med til politistasjonen for avhør. For noens vedkommende pågikk avhørene i flere timer. Pastor Hamid, som opprinnelig kommer fra Georgia, behersker ikke asjerbadsjani veldig godt, men han ble nektet tolk. Menigheten har ikke fått tilbake noe av den beslaglagte litteraturen.

De siste årene har mange evangeliske kristne, og særlig baptister, blitt arrestert, bøtelagt, mistet jobbene sine, ene og alene fordi de er kristne. La oss huske dem i våre bønner.

"Men er ikke han baptist ..."

Jeg har hørt denne setningen brukt i to forskjellige sammenhenger flere ganger:

"Men er han ikke baptist ..."

Først i betydningen: "Men har han noe å tilføre oss? Har vi noe å lære fra det holdet? Kan vi stole på ham?" Utsagnet kommer gjerne fra sammenhenger innen Den norske kirke og fra Kirken, Den norske. Vi er nemlig ikke kommet lenger i 2017. Fortsatt er det en mistenksomhet mot mennesker som representerer den frikirkelige arven. Jeg merket det mens jeg var forstander for en menighet: Prester kunne aller nådigst la en som meg lese en skreven bønn, men måtte for all del ikke be fra hjertet, når vi en gang i året feiret Bibeldagen. Fremdeles er det å være "baptist" ikke helt stuerent. Men når det er sagt har jeg hos mange prester i Den norske kirke møtt stor raushet og kjent et inderlig "broderfellesskap". Flere av dem har også invitert meg til å holde et bønneseminar i kirken deres, og jeg har ennå ikke fått hørt noe som helst negativt etterpå. Heller tvert om. Baptisten var likevel ikke så farlig.

Så i betydningen: "Men kan han være baptist, da?" "Er ikke han litt katolsk eller ortodoks?" "Svermer ikke han for ørkenfedre og helgener, er det mulig å være ordentlig baptist da?" "Alt han skriver om er katolsk" og "jeg har også hørt at han er så glad i paven". "Nei," sier andre og legger til: "Han er ortodoks!"

Jeg ønsker i grunn å bare være meg! Jeg vet hvor jeg hører hjemme, og er samtidig veldig glad for at jeg bare er en del av noe mye større, som heter Kristi kropp, og at jeg har trossøsken i alle sammenhenger. Det kjenner jeg stor takknemlighet for. Så får de som har glede av det sette merkelapper på meg og plassere meg der de tror jeg hører hjemme, gjøre det. Noen av de ivrigste kjenner meg ikke i det hele tatt, og har aldri møtt meg, mens andre tror de kjenner meg, men snakker sjeldent med meg. Så er det atter andre som kjenner meg og vet hvem jeg er og holder fremdeles ut med meg. Det er nåde!

Takk til alle dere som inviterer meg til å tale og holde seminarer om bønn enten det er lutheranere, pinsevenner, baptister, misjonsforbundere, metodister, salvasjonister, katolikker eller ortodokse. Jeg føler meg hjemme blant alle som elsker Jesus og vil følge Ham.

Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Søsterkirkene på Gran, og tatt på søndag på vei hjem fra innsettelsen av ny pastor i International Baptist Church i Sandvika. Søsterkirkene, eller Maria- og Nikolaikirken er fra 1100-tallet, og taler et stille språk om kontinuitet. Foto: May Sissel Hansen

mandag, august 21, 2017

Nådebevegelsen: Når Loven forstås som en løgn fra Satan

Det er mye som sporer av i den nye nådebevegelsen for tiden. En norsk pastor, som er en av de fremste lederne for denne bevegelsen her til lands snakker nå om en ny reformasjon, "om bølger av åpenbaringer", men at bevegelsens sympatisører må regne med forfølgelser på grunn av disse åpenbaringene. Han klager over at de ikke slipper til der de gjerne skulle ha sluppet til.

I en tale holdt denne måneden vi nå er inne i kommer denne pastoren med en slik "åpenbaring":

"Loven kommer i praksis, eller bygger i praksis på løgnen fra Satan i Edens hage. Selve plattformen som loven hviler på er rett og slett en løgn i fra Satan... Loven som kom etter syndefallet bygger videre på denne løgnen. Den er med på å forsterke løgnen fra djevelen, rett og slett."

Det er nesten så jeg ikke tror det jeg hører. For dette stemmer jo ikke med Bibelen i det hele tatt! Men slik blir det vel når Bibelen devalueres som den gjør i disse sammenhengene.

Det er jo ikke djevelen som gav Loven, men Gud.

I Rom 7,12 kan vi lese: "Så er da loven HELLIG, og budet HELLIG og rettferdig OG GODT." Uthevelsene er mine. Bare dette verset viser hvor absurd denne pastorens og bibellærerens påstand er. Til sin medarbeider skriver apostelen Paulus: "Vi vet jo at LOVEN ER GOD dersom en bruker den på lovlig vis." (1.Tim 1,8)

Når Moses gav De ti bud leser vi om Guds herlighet som hvilte over fjellet - Gud steg ned - leser vi. Herligheten hvilte også over Moses. Og så gir Herren Moses alle forskriftene, alle lovene, til sitt utvalgte folk.

Dette skal altså i følge denne forkynneren hvile på en djevelsk løgn!

I Galaterbrevet underviser apostelen om hvordan Loven forstås i den nytestamentlige pakt. Der sier han rett ut - og helt annerledes enn denne pastoren: "Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra!" (Gal 3,21)

Og videre skriver han: "Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren." (v.23-25)

Helbredende fellesskap

Er det en ting menighetsfellesskapet burde være så er det dette: en raus møteplass hvor det er mulig å snakke om de ting som har såret oss eller sårer oss. En plass for legedom. Et helbredende fellesskap.

Det forundrer meg at så mange kristne jeg møter forteller om menighetsfellesskap hvor det ikke skal snakkes om at livet er vanskelig, ikke snakke om nære relasjoner hvor det oppleves smerte. Det blir for privat, for personlig.

Men hvor skal mennesker dele sine liv om det ikke er i et menighetsfellesskap? Burde ikke menighetsfellesskapet være trygt og burde man ikke få senke skuldrene der og ha noen å lene seg mot? Det er jo ikke et sted for fullkomne mennesker? Eller?

Jeg tror mange kristne - og ledere spesielt - er redd for svakhet. Vi skal fremstå så sterke, så troende. Det er ingen ting jeg har fått så mye pepper for - også av kristne ledere og pastorer - som da jeg for en tid tilbake beskrev det jeg kaller "svakhetens teologi". Det forundret meg, men etter hvert har jeg sett at det å vise svakhet, er truende for mennesker som vil beholde masken og fremstå som sterke og relevante mennesker.

Da blir uregelmessige verb truende. Da vil man raskt legge lokk på når noen viser at livet er skjørt.

Jeg kjenner mange pastorer. En av dem er far til flere barn. Han snakker varmt om alle, bortsett fra et av barna. Hun nevnes aldri. Årsaken er at hun sliter psykisk. Det er det ikke plass for i hans verden.

Jeg kjenner jeg blir veldig lei meg. Er ikke Jesus glad i henne da?

Og jeg blir lei meg når jeg hører om menigheter hvor foreldre og pårørende som ikke skal få dele sin smerte over barn eller barnebarn som har det vondt - fordi det er for privat. Hva er menigheten blitt da? Et skuespill?

Jeg lengter etter og ber om at Gud skal reise opp menigheter hvor det er plass til sårbare mennesker, og hvor menighetsfellesskapet blir en plass for raushet og legedom.

Vær gode mot hverandre.

Billedtekst: Den bortkomne sønnen av Daniel Bonelli.

De elendige

Med årene kommer hos mange en djupere erkjennelse av egen tilkortkommenhet, av egne synder. Man kjenner seg igjen i beskrivelsen apostelen Paulus gir i Rom 7:

"Jeg elendige menneske!" (v.24)

Jeg er fullstendig klar over at man ikke blir særlig populær av å skrive noe slikt i dag. I visse kretser hevder man sågar at en kristen ikke lenger har synder å bekjenne. Hva andre har og ikke har, vet jeg lite om, men for egen del vet jeg bedre: Jeg har synder å bekjenne.

Og jeg forstår i grunn Paulus godt når han beskriver seg selv om: "jeg elendige menneske..." Ja, også når han skriver: "For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg." (v.15)

Dette kjenner jeg igjen. Og det er ikke blitt enklere med årene. Ta nå dette med ordene vi sier, og som vi angrer etterpå, og som vi så gjerne skulle ha vært usagt. De ordene som sårer, som stikker, de ordene som avslører oss, at vi er dårer! Jakob, Herrens bror, skriver: "Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme." (Jak 3,2)

Eller handlinger vi begår. Vi vet til og med at det er galt, lite gjennomtenkt, vi gir etter og forstår med det samme at vi har syndet.

Vi bortforklarer det. Kaller det en skrøpelighet. Unnskylder oss. Forklarer. Det skjedde fordi jeg var sliten, uoppmerksom, fordi jeg er skrudd sammen på denne måten, fordi jeg ble urettferdig behandlet.

Men det er synd. Det er det det er. Og heldigvis kommer vi under Helligåndens påvirkning som overbeviser oss om VÅR, om MIN synd.

Kong Saul unnskyldte seg stadigvekk. Kong David erkjente sin synd. "Min synd", skriver han i Salme 51. "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (v.6)

Mer enn noe annet - som årene går - har jeg kommet frem til den erkjennelsen at mitt aller største behov er Guds miskunn. Min viktigste bønn er denne: Miskunne deg over meg!

Og det beste jeg vet om er dette: syndernes forlatelse.

søndag, august 20, 2017

Festgudstjeneste med innsettelse av ny pastor i International Baptist Church, Sandvika

Dette har vært en stor og gledelig dag med masse sterke følelser for May Sissel og meg - og for alle medlemmene av International Baptist Church i Sandvika, og ikke minst for det nye pastorparet Valerie og Joseph Simon.
I to år har jeg sammen med pastor Jim Crockett vært rådgiver for komiteen som har arbeidet med å finne frem til en ny pastor for denne flotte menigheten. Etter hvert ble det klart at Gud hadde kalt Joseph Simon, som i 26 år har vært pastor for den største ungarsktalende menigheten i Europa, i Oradea, Romania. Det har vært et stort privilegium. Og det var gripende å få være sammen med flere pastorer og be for Joseph Simon.
Og sist, men ikke minst, var det fantastisk å få se igjen våre kjære, kjære venner, Marilyn Slough og Jack Slough, som sammen med sin familie startet denne menigheten. Vennskapet med dem har betydd så uendelig mye for oss, så det ble mange gledestårer. Tenk at det var mulig å sees igjen! Dette ble et beveget møte.
Det var også så fint at pastor Linda Aadne og generalsekretæren i Det Norske Baptistsamfunn, Terje Aadne hadde mulighet til å være med menigheten denne dagen. Nå håper jeg IBC snart blir medlem Baptistsamfunnet. Terje Aadne brakte en hilsen, og lyste til slutt velsignelsen over forsamlingen. Han har også betydd mye for mange i en vanskelig tid for denne menigheten,
Jeg ser frem til et godt vennskap og fellesskap med Joseph Simon. Jeg har et spesielt hjerteforhold til denne menigheten, og var i sin tid innstilt som menighetens pastor etter Jack Slough, men Gud hadde en annen vei for meg den gangen. Her har jeg talt mange ganger, og det kjenner jeg stor takknemlighet for.


Jesus, barna og Guds rike

"De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det. Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem." (Mark 10,13-16)

Ro og stabilitet

Det hender jeg går på kafé for å få ro. Kanskje det høres selvmotsigende ut? Men jeg klarer å kutte ut alt rundt meg. Klirret i koppene. Stemmene rundt bordene. Vel og merke om jeg har med meg en bok. Da er det bare meg og boka. Og så trenger jeg en kopp tea. Ordentlig tea. Ikke noe smakstilsatt juks.

Jeg har min faste kafé. I lørdagens travelhet ble jeg i går sittende helt i ro og lese Samuel Rubenson. Svensk kirkehistorier, professor, prest. Han har levd med koptiske munker i et ørkenkloster i Egypt, undervist i Jerusalem og lest orientalske språk for bedre å forstå klostrenes håndskrifter. I fjor avsluttet Rubenson et syvårig forskerprogram om de tidlige klostrene og det har forandret synet på munkene i det antikke Egypt og Syria.

Det kan hende jeg kommer tilbake til det i en egen bloggartikkel. Her vil jeg dele med deg noen kloke ord av Samuel Rubenson som omhandler noe helt annet. Det andre ble nevnt bare for at du bedre skal forstå hvem denne Rubenson er. Her i min oversettelse:

"Den ro og stabilitet som vi behøver i denne tid kan knappest vinnes utenfra, den må vokse fram i liv der hverdagslig erfaring og praksis flettes sammen med selverkjennelse og åndelig innsikt. Et liv på omvendelsens vei."

Det er så sant som det er sagt. Vi må leve det indre livet. "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, FRA HANS INDRE skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få de som trodde på ham..." (Joh 7,38-39)

Vi lever i en tid som er så overfladisk. Hvor man løper fra det ene til det andre for å finne det som man så desperat leter etter. Men "Guds rike er inne i dere." (Luk 17,21)

Apostelen Paulus beskriver for menighetene i Galatia at Gud hadde utvalgt ham, og kalt ham, for at Gud ville "åpenbare sin Sønn i meg." (Gal 1,16)

Hva gjør vi for å ta vare på vårt INDRE LIV?

lørdag, august 19, 2017

Nepal opplever en stor vekkelse

Nepal er et av de landene i verden for tiden hvor flest mennesker kommer til tro på Jesus. Hør bare:

I 1951 var Nepal det landet i Asia hvor det ikke fantes en eneste kristen. Ti år senere fantes det 458 kristne i landet. I 2001 hadde tallet økt til 102.000, og i 2011- hvor vi har den siste målingen - til hele 375.000. Andre mener at dette er forsiktige beregninger, og at tallet er mye høyere.

Mye av veksten har funnet sted etter at Nepal i 2008 opphørte med å være et hinduistisk kongedømme og ble et sekulært demokrati. Veksten skjer for det meste blant lav-kastene. Den kolossale veksten har fått hindu-nasjonalister til å rase og fremsette en rekke beskyldninger ikke minst mot utenlandske misjonsorganisasjoner. De hevder blant annet at misjonærer bruker penger for å få folk til å omvende seg og at omvendelsene for manges vedkommende er falske. Dette har ført til en god del spenninger og til en gryende forfølgelse. Det finnes intet grunnlag for å tro på disse beskyldningene fra de nasjonalistiske hinduene.

Men enkelte er bekymret for at veksten skjer for fort, og at det er store utfordringer med å grunnfeste de nye kristne i troen.

La oss takke Gud for alt det gledelige som skjer i Nepal, for alle som kommer til en levende tro på Jesus, og la oss be for oppfølgingen, bibelstudiegruppene og at de nye kristne blir bevart.

Om å leve saligprisningene, del 7

Spaltet som vi er i vår lojalitet og besmittet av synd, hvem av oss kan si at våre hjerter er rene? Men i den sjette saligprisningen insisterer Jesus på at det er de rene av hjertet som skal se Gud. (Matt 5,8)

Av Rebekah Domer

Jeg kjemper med dette skriftavsnittet fordi jeg kjenner meg selv og vet at jeg er en synder. Vi har alle falt. Så hvordan kan noen av oss nå himmelen eller se Gud?

Svaret tror jeg finnes i Jesu ord: "Sannelig jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." (Matt 18,3-4)

Med mindre vi vender om og ydmyker oss. Med andre ord: vi må forvandles gjennom omvendelse. Vi kan ikke komme inn i Guds rike med mindre vi er meislet, hugget, endret.

Denne forvandlingen synes å være et skremmende prosjekt, spesielt om vi har falt djupt. Men Gud sender budbringere - i hvert fall forsøker Han. Hvis vi ikke avviser dem, kan de vise oss veien.

----

"Ultralyden viser at noe er unormalt. Fosteret du bærer på er ikke levedyktig, er jeg redd. Jeg anbefaler at vi fjerner det med det samme."

Rosalie Gambino kjente at hun ble svimmel. Hun hadde blitt innkalt til en privat konsultasjon hos sin gynekolog. Det kunne ikke være sant det legen sa. Nei! Han måtte ta feil.

Rosalie er en kvinne jeg møtte gjennom en felles venn i fjor. Hun hadde bedt om et barn i mange år. Hennes første graviditet endte i en livstruende abort, og hun ble fortalt at det ikke var trygt for henne å bære frem barn. Faktisk sa legene til henne at det var høyrisiko-sport for henne å bli gravid igjen. Kroppen hennes var ikke sterk nok.

Rosalie satte igang prosessen med å adoptere et barn. Hun så etter alle mulige løsninger. Letingen hennes førte henne til Ukraina, hvor hun fant ikke bare ei, men tre jenter som alle var i desperat behov for et hjem. Hun adopterte en jente hvert år i tre følgende årene, og reiste mange mil for hver adopsjon.

I det hun gikk gjennom en rutinemessig blodprøvetaking i forkant av den tredje adopsjonen ble det slått fast at hun var gravid. Hun var skeptisk, og søkte råd hos en annen lege. Hun kunne nesten ikke tro det var sant da graviditeten ble bekreftet. Hennes lengsel etter å bli mor ble endelig en realitet.

Hun ble derfor helt satt ut når gynekologen foreslo abort. Det var ikke noe alternativ for Rosalie. Hun bar barnets mor og ville bære barnet fram. Tross alt, var ikke det å være mor?

Videre screening avdekket at banet hadde Downs syndrom og livstruende avvikelser fra normalen i alle vitale organer. Situasjonen virket helt håpløs. Igjen søkte Rosalie en annen lege for å få hans vurdering, Også denne legen foreslo abort. Graviditeten var høyrisiko, og barnet ville bare leve en dag, om man var heldig.

"Hvis det er tilfelle, så er jo det en dag i hans liv, og du har ingen rett til å ha fra ham livet", var Rosalie's svar. "Hvorvidt livet er levedyktig, han er min sønn!"

Rosalie's eksmann var langt fra støttende. Han var enig med legene som gikk for abort. Han var rasende når han forstod at hun ville beholde barnet. "Du er i ferd med å føde et misfoster," anklaget henne.

Det ble lagt opp til et strengt sengeleie for Rosalie, mens eksmannen stadig forsøkte å overtale henne, men hun holdt hva hun hadde lovet seg selv. Hun var en hengitt katolikk, og hun ba med stor over for sin sønn.

Når hun hadde nådd 35 svangerskapsuke var hun igjennom en undersøkelse og legene kunne da fortelle henne at barnet var i stor nød. Fødselen ble satt igang og klokken 1600 den 21. august 2008, gjorde John Ashton Prendergast sin entre. Han veide tre og et halvt kilo. Rosalie valgte å kalle ham John for sin hebraiske betydning: Gud har vært nådig og vist oss favør.

Etter at barnet var født kunne hjertespesialistene fortelle at barnet hadde en fullstendig atrioventrikulær kanaldefekt - i hovedsak hadde han et ett-kammer hjerte uten ventiler. Men han levde.

Livreddende kirurgi ved en alder av fem måneder korrigerte hjertefeilen til John. Men Rosalie har ment at John har vært perfekt hele tiden! Hun synes det er et privilegium å se livet gjennom øynene til en slik ren ånd. John, lik andre som bærer merkene til en som er fysisk sønderknust, elsker helt naturlig. Hans sjel er ikke delt opp av konkurrerende begjær som er egoistiske i sin natur, som Cameron Lee beskriver i boken: 'Unexpected Blessings'. John elsker ganske enkelt.


"Jeg trenger aldri å bekymre meg om at han vil leve et utsvevende liv eller bli avhengig av rusmidler," reflekterer Rosalie. "Han er et evig barn. Han har en fantastisk sans for humor og fører folk sammen. Når jeg er fornærmet eller opprørt, gir han meg de beste klemmene og kyssene som finnes. Og hvis jeg noen gang - Gud forby - gråter, holder John den lille hånden sin ut og kommanderer: Stopp! I kirken viser han en avansert åndelighet. Jeg føler hans sjel er mer utviklet enn resten av oss. Jeg tror disse barna har tatt på seg et oppdrag fra Gud, for å lære folk hvordan de skal håndtere motgang og hvordan leve et fylt av glede og mening.

Rosalie ser barn med funksjonshemninger som en gave, men mange i vårt samfunn gjør det ikke. Herskende samfunnsmessige synspunkter, formet av media og underholdningsindustrien, merker slike mennesker som feilvare. Men sett gjennom linsen til Jesu ord i denne saligprisningen, lurer jeg på om disse virkelig kan være de rene i hjertet som Jesus snakker om.

Thomas en Kempis beskriver John og de mange som han når han sier: "Renhet og enkelhet er de to vingene som mennesket svever over jorden med og all midlertidig natur. Enkelhet er i intensjonen, renhet i kjærligheten; Enkelhet vender seg til Gud; Renhet forener med og nyter ham. "

I et samfunn som ofte dømmer en persons verdier ved materielle tiltak, utfordrer barn som John oss til å revurdere verdien av menneskelivet fra Guds perspektiv. Til slutt, hva er det som utgjør livskvalitet og renhet i hjertet? Eberhard Arnold oppsummerte det: «Salige er de som har hjerte ... som elsker, som bygger opp enhet overalt. ... De tenker ikke på seg selv, for hele deres hjerte er vendt mot andre.» Må man være en Hollywood kjendis eller Harvard student for å innse dette?

(fortsetter)

fredag, august 18, 2017

Wigglesworth om helbredelse

Den legendariske helbredelsesevangelisten Smith Wigglesworth (bildet), fikk en dag spørsmål om han kunne anbefale en god bok om helbredelse.

Han brukte ingen tid på å tenke seg om før han svarte:

"Hva er galt med Matteus, Markus, Lukas og Johannes? Det er det beste som finnes om helbredelse. De er fulle av tilfeller som viser Jesu vidunderlige kraft. De vil aldri slå feil i det å få Guds gjerninger til å skje, dersom folk bare vil tro på dem."

Medfølelse var en viktig motivering når Wigglesworth ba for syke:

"Han gråt ofte når han fikk se og høre om de desperate livssituasjoner til mange av de som ba ham om forbønn. Noen ganger var hans gråt så intens og inderlig at en hel forsamling endte opp med å gråte sammen med ham. Det fortelles gjentatte ganger i evangeliene om Jesu medfølelse. Fordi Wigglesworth var full av Kristi Ånd, kunne han også tjene i den samme Ånd."

En annen motivering for Wigglesworth når det gjaldt helbredelse var at Wigglesworth var opptatt av Guds ære. Han var alltid påpasselig med å gi Guds nåde og kraft æren for ethvert frelsesunder, hver helbredelse eller befrielse.

Begge historiene er hentet fra George Stormint: "Wigglesworth . en mann som vandret med Gud."

Dette synes jeg er vanskelig

I dag skal jeg skrive om noe jeg synes er vanskelig. Jeg håper du synes det er greit at jeg presenterer en problemstilling, uten at jeg kommer med noe svar eller konklusjon.

Leser vi evangeliene skal vi ikke lese lenge før vi møter mennesker som er syke, og som blir helbredet av Jesus. Det finnes mange slike beretninger. For å være ærlig synes jeg de ofte er vanskelige å forholde seg til. Ikke vanskelige i den forstand at det er problematisk at Jesus helbreder syke, eller at syke blir helbredet når de er i nærheten av Jesus. Det hører liksom sammen. Jeg blir rørt av å se hvordan Jesus møter de som er syke.

Men det jeg synes er problematisk med disse beretningene er at vi ser så sjeldent noe lignende skje i våre sammenhenger i dag, enda Guds ord slår fast at "Jesus Kristus er i går og i dag den samme,ja, til evig tid." (Hebr 13,8)

Joda, jeg kjenner godt til forklaringene vi gir i aller beste mening. Jeg lengter etter å se at flere syke får oppleve å bli helbredet - i dag.

Men jeg kan samtidig si at jeg er lei av skrikingen, den ekstatiske stemningen, manipuleringen, i noen av dagens såkalte 'helbredelsesmøter'. Jeg er lei dyttingen, kravene til positiv bekjennelse, kravene om å skulle tro nok.

Jeg har vært vitne til at Gud har grepet inn i manges liv i det siste. Flere enn noen gang. Noen vitner om at alvorlig sykdom er blitt legt. Det har skjedd så stillferdig. Gud har stadfestet sitt ord med tegn og under. Oftest har det skjedd når jeg selv har vært som svakest og mest dårlig.

Jeg ber til Gud om at Han må vise oss den beste måten vi kan formidle helbredelse til hele mennesket - ånd, sjel og kropp. Jesus sa vitterlig: "Gå og forkynn: 'Himmelriket er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut de onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave." (Matt 10,7-8)

Fjerner vi helbredelsesundrene fra evangeliene blir det ikke mye igjen. Kan vi leve med at vi ser så lite av det apostlene så av tegn og under?

torsdag, august 17, 2017

Tittelhysteriet i kristne sammenhenger

Den anerkjente tidsskriftredaktøren og forfatteren, Lee Grady (bildet) tar nå et oppgjør med tittelhysteriet i deler av den pinsekarismatiske delen av kristenheten for tiden.

For en tid siden, skriver Lee Grady, ville man gjerne titteleres "biskop", og enkelte ble til og med vigslet med "ring, skrud og morsomme hatter", skriver Lee. Nå holder ikke det lenger. Nå er det "apostel" som gjelder. Både på visitkortet og brukt når man enten presenterer seg selv eller aller helst blir presentert av andre.

Og det er ikke bare i den engelsktalende verden at det er slik. Vi finner norske varianter også. For ikke så lenge siden så jeg en norsk predikant forhåndsannonserte møter i et land i Afrika. Han hadde plutselig fått en doktortittel. Det er selvsagt bare bløff. Vedkommende, som også kaller seg både apostel og profet, har ingen akademisk utdannelse.

Lee Grady forteller at han nylig var på Island. På konferansen der deltok det et par afrikanere. Før møtet gikk han ned for å hilse på de. De ble helt satt ut. De hadde aldri møtt en predikant før som hadde hilst på noen før møtet. Lee Gardy insisterte også på å bli kalt "Lee", og det gjorde sterkt inntrykk på de to. Hadde han ingen tittel? De var vant med at predikanter hadde en tittel som de måtte forholde seg til. De var sjokkerte.

Grady forteller om apostler som er så selvhøytidelige at de ikke kan bli salvet av Gud om man ikke tiltaler dem med rett tittel.

Men han forteller også om møtet med forfulgte kristne i Kina, som absolutt anerkjenner apostel-embetet, som er gitt til Kristi kropp, men som heller vil bli tiltalt med "bror" eller "søster".

"Det avgjorde saken for meg," sier Lee Grady.

Disiplene til Jesus var opptatt av bordplasseringer og æresbevisninger. Jesus sa til dem:

"Den som opphøyer seg selv skal fornedres, og den som fornedrer seg selv skal opphøyes." (Matt 23,12)

Og Han snakket om de minste, om å bli som barn.

Jeg tror Herren både har gitt oss apostler og profeter, men jeg tror ikke på dem som kaller seg det selv. De passer jeg meg for.

I 1600-tallets døperbevegelse kalte man gjerne en forkynner for "Ordets tjener". Det har jeg mer sans for.

Du kan lese Lee Grady's artikkel i svensk oversettelse her:

http://www.dagen.se/kronikor/gor-upp-med-titelsjukan-1.1010718#cxrecs_s

500 kristne fra Iran har flyktet til Tyrkia på grunn av forfølgelse

Iranske myndigheter driver heksejakt på kristne i et forsøk på å få stanset den kolossale veksten i antall muslimer som nå blir kristne i landet. De tøffe tiltakene iranske myndigheter setter inn i forfølgelsen, fører nå til at mange kristne ser seg nødt til å flykte fra Iran.

Omlag 500 kristne konvertitter fra Iran har søkt tilflukt i Tyrkia, hvor de har større muligheter til å få levd ut sin tro i praksis.

Det er den kristne nettavisen Premier som skriver dette 15.august i år.

Det kurdiske nyhetsbyrået Rudaw publiserte nylig en video fra Van i Tyrkia - Van ligger tett opptil den iranske grensen - som viser kurdere som er kommet til tro på Jesus i Iran. Ingen av dem vil stå frem på videoen med sitt ansikt eller sitt navn, av frykt for iranske myndigheter. De kan fortelle at de har forsøkt å praktisere sin tro i all hemmelighet i Iran, men at det er umulig. Faren for å bli tatt er overhengende, og det betyr bøter og fengsel.

Hundrevis av kurdiske ungdommer i Iran har kommet til tro på Jesus den siste tiden. De har alle muslimsk bakgrunn.

En dag skal tåken lette

Her om dagen fikk jeg nok en melding fra Peter Hoover i Australia. Jeg synes det han skriver om er så viktig for oss alle at jeg har valgt å oversette det til norsk:

En tåkete morgen på de store slettene i det østlige Montana, USA. Ingen tvil om at det var denne typen vær som hilste Annie Barker velkommen den minnerike morgenen for over hundre år siden. 

Var Annie Barker en kjent person? Absolutt ikke! Hun var født nær landsbyen Leon i New York rundt år 1844, viet hun fra ung alder livet til Herren og tjente som lærer. Så, etter at hun ble gift, fulgte hun sin unge ektemann for å skaffe seg land på de store og stort sett ubebodde østlige slettene i Montana.

Hva tenkte Annie på og hva gjorde hun?

Vi vet veldig lite om Annie Herbert Baker's liv, men en ting er mange kjent med: En tåkete morgen, mens hun uten tvil tenkte på livets pågående mysterium, tenkte hun også på hva fremtiden ville bringe, sammen med utfordringene i de menneskelige relasjonene, og et dikt begynte å formes. 

Senere skulle den kjente kristne sanglederen, Ira D. Sankey, lese diktet og satte musikk til det. Han sang det først i Manchester, England, på en spesielt tåkete dag. Sangen ble umiddelbart en favoritt blant kristne over hele verden, og også min.

Spesielt i de siste årene, hvor jeg har hatt en rekke medisinske utfordringer, har jeg ofte våknet om morgenen med spørsmål: Hvor lenge skal dette vare? Hvor vil dette ta meg?

Det enkleste ville jo være å få dø og så møte Herren. Det ville være strålende. Men selvfølgelig vil Herren åpenbart at jeg skal bli her, så begrenset som alt er blitt, for sin herlighets skyld og for Hans fred. 

Idet jeg har tenkt på disse tingene, og setter min lit til min himmelske Fars omsorg, har jeg ofte vendt tilbake til Annie Baker's sang. Nei, vi forstår ikke fremtiden. Mange ganger forstår vi ikke engang hverandre som vi skule. Men pris Herren, en dag vil alt bli klart!

Hvis vi holder ut i tålmodighet og stoler på Gud vil tåken en dag rulles bort. 

Idet jeg tenkte på denne sangen kom jeg for to uker siden opp med et dristig forslag. Jeg ønsket at jeg kunne synge denne sangen sammen med en større menighet som kjenner den godt. Hvem jeg kom til å tenke på? Jo, mine umiddelbare tanker gikk til Shippensburg Christian Fellowship i Franklin County, Pennsylvania, hvor vi tilbrakte flere år på 1990-tallet (ikke etter hverandre), Jeg skrev til dem og lurte på om de kunne lage en innspilling av denne sangen og dele den med meg. Så skjedde det fantastiske: Morgenen den følgende Herrens dag, som ble ledet av John D. Martin, sang de ikke bare denne sangen, men 18 tilsammen i en gudstjeneste, og delte dem alle sammen med oss her i Australia. Hvilken fantastisk gave! Hvilken glede, blandet med takknemlighetens tårer og lovprisning, for alt dette brakte oss.

Her er sangen:

When the Mists have Rolled Away

When the mists have rolled in splendour
From the beauty of the hills,
And the sunlight falls in gladness
On the rivers and the rills,
We recall our Father's promise
In the rainbow of the spray:
We shall know each other better
When the mists have rolled away.

Refrain:

We shall know, as we are known,
Never more to walk alone,
In the dawning of the morning
Of that bright and happy day,
We shall know each other better,
When the mists have rolled away.

Oft we tread the path before us
With a weary, hardened heart.
Oft we toil amid the shadows,
And our fields are far apart.
But the Saviour's "Come, ye blessèd"
All our labour will repay
When we gather in the morning
Where the mists have rolled away.

We shall come with joy and gladness,
We shall gather round the throne.
Face to face with those that love us
We shall know as we are known.
And the song of our redemption
Shall resound through endless day
When the shadows have departed
And the mists have rolled away.