mandag, mai 25, 2015

Eritrea: 3000-4000 kristne fengslet i containere

I går kunne Eritrea feire 24 år som fri nasjon. Det vil si: for noens vedkommende finnes det ingen frihet i dette landet.

Greg Musselman, som er talsmann for Martyrenes Røst i Canada, sier at det finnes mellom 3000-4000 kristne som sitter fengslet i containere inne på militære baser ene og alene fordi de er kristne. Han sier at kristne også utsettes for tortur og svært dårlig behandling, de arresteres uten rett og dom, og alle offentlige religiøse aktiviteter er forbudt.

De som blir forfulgt er evangelikale kristne. De sees på som noe vestlig, og myndighetene tror at de står i ledtog med CIA!

Midt i forfølgelsene er det likevel glimt av håp. Mange eritreere kommer til tro på Jesus. Blant annet i flyktningleire i Etiopia. Greg Musselman forteller om en eritreer han møtte, som har vært 11 år i en flyktningleir i Etiopia. Denne eritreeren har sett mange muslimer og eritreere med ortodoks bakgrunn kommet til en levende personlig tro på Jesus.

Nå oppfordrer Musselman spesielt til forbønn for disse. At Herren må styrke dem, og at mange må komme til tro på Jesus, gjennom deres vitnesbyrd.

Villgåsa og håpløshetens fiende

I mange kristne tradisjoner så er det duen som er symbolet for Den Hellige Ånd. Ganske naturlig i og med at dette spesifikt nevnes i Bibelen.

Det var jo en due som steg ned over Jesus i forbindelse med Hans dåp. Duen representerer 'fred', 'shalom', som er en vesentlig del av den arven Jesus etterlot seg, og som gis i gave til alle som vil ta imot den.

De keltiske troende, valgte derimot et annet symbol for Helligånden: den ville gåsa! Keltiske kristne, fra hvem vi har vår norske kristenarv, hentet ofte sine symboler fra det hverdagslige, ordinære liv, det de så rett framfor seg.

For dem var den utemmede, ukontrollerbare, uberegnelige naturen til villgåsa mer karakteristisk for Helligåndens bevegelser enn den fredelige, rolige dua.

Villgåsa er alltid i bevegelse, gjør alltid uventede ting; den låter høyt, er lidenskapelig, noen ganger skremmende. Det stemmer godt overens med beretningen om Helligånden i Apgj 2. Det som skjedde den gangen kan beskrives med ord som:

plutselig
stormende
mektig vind
forvirrende
overraskende
overbevisende

Men duen er også med i de keltiske salmene, som denne om Ånden og Visdommen, skrevet av John Bell og Graham Maule i 1988, begge tilknyttet den økumeniske kommuniteten på Iona, i norsk oversettelse ved Hans-Olav Mørk:

Hun flyr som en fugl over ville havet,
svever over dypet på en mørklagt jord.
Med sukk og med sang
føder hun Guds skapning.
Hun er Ordets tjener, altets mor.

På vinger av lys over jordens ansikt
finner den sin vei, hun ferdes hvor hun vil.
I morlivets natt former hun et under,
skjult for våre øyne blir det nye til.

Som dansende ild viser hun seg for oss,
stumme tunger jubler ut i ville kast.
Hun tenner sin flamme i hvert åpent hjerte.
Aldri kan hun fanges eller holdes fast.

For hun er Guds Ånd, himmelrikets due,
kjærlighetens kilde, Kristi nådes bud.
Hun åpner Hans ord, hun er troens nøkkel,
håpløshetens fiende og evig Gud'.

(John L. Bell og Graham Maule: Sanger fra Vest. Verbum forlag 2000, side 74-75)

Det følger med en fotnote til salmen: 'Ordet for Ånd som brukes i Hebreerbrevet, er det feminine 'ruach'. Også Guds visdom blir i Ordspråkene 8 fremstilt som en kvinne - som var før jorden ble til, som står ved veikryssene og kaller på menneskene. Ånden og Visdommen som de feminine sidene ved Gud; gir ikke dette oss en dypere forståelse av hvordan Gud er?'

søndag, mai 24, 2015

Kristne kinesere stevner kinesiske myndigheter for brudd på loven

To kristne i den fjerne vestlige kinesiske autonome regionen Xinjiang Uyghur venter på rettsavgjørelsen etter at de stevnet områdets sikkerhetspoliti, for å ha arrestert dem for å sunget kristne salmer i et privat hjem.

'Disse to kristne sang en salme i deres hjem', forteller advokat ved navn Xing, som representerer den ene av de to kristne som nå har stevnet myndighetene. 'Før de var ferdige med å synge, brøt mannskaper fra det lokale politiet seg inn i leiligheten og førte dem bort'.

Ren Demei satt fengslet i fem dager, mens Zhao Qi satte inne i syv dager. Zhao Qi ledet sangen, mens Ren Demei er eier av huset.

I de offisielle dokumentene fra myndighetene i forbindelse med arrestasjonen heter det at Ren Demei den 12. januar i år inviterte Zhang Yang og Zhao Qi til hennes hjem for 'å være opptatt av religiøse aktiviteter, utveksle informasjon og studere kristendommen'. To dager senere, den 14. januar hadde Ren Demei invitert mange til sitt hjem, og det var da det lokale politiet slo til mot huset.

Den offisielle anklagen er at de gjennom sin religiøse aktivitet har forstyrret den offentlige orden.

Nå har de to gått til det uvanlige skrittet og anmelde myndighetene for brudd på menneskerettighetene og på Kinas egen lovgivning, som garanterer trosfrihet. De henviser også til at Peng Liyan, som kalles Kinas førstedame, velkjent folkevisesanger og president for kunstavdelingen i Folkets Frigjøringshær, har sunget 'Halleluja' på et offentlig sted!

La oss be for disse to djerve kristne!

Billedtekst: Kinesiske myndigheter angriper ofte kristne som samles i hjemmene. Her er en gruppe kristne fra Beijing som ble arrestert fordi de hadde besøkt en kristen som var syk. (Foto: ChinaAid)

Tunger likesom av ild

Det er underlig hvordan enkelte ord fester seg. Ordene jeg tenker på er hentet fra beretningen om pinsedagen i Jerusalem, hvor profetien fra Joel om Ånden som skal utøses over 'alt kjød', oppfylles. Kirkehistorikeren Lukas bruker ordene som har festet seg hos meg:

'... tunger likesom av ild ...' (Apg 2,3)

Jeg er et barn av både Jesusvekkelsen og den karismatiske vekkelsen. Frelst våren 1972, døpt i Den Hellige Ånd, tidlig på høsten samme år. Rundt alterringen i Gjøvik kirke, på et bønnemøte en mandag kveld, falt Den Hellige Ånd over meg, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det var en sterk opplevelse, som fullstendig forandret livet mitt. Kjærligheten til Jesus ble djupere, mer inderlig, og det ble skapt en tørst i meg, som har fordjupet seg med årene. Tungetalen ble fremfor alt et bønnespråk.

Apostelen Paulus beskriver tungetalen slik: 'For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, men han taler hemmeligheter i ånden'. (1.Kor 14,2, min uthevelse'.

Og: 'For når jeg mer med tunger, da er det min ånd som ber ...' (1.Kor 14,14)

Det er tydelig at apostelen Paulus brukte tungetalen som bønnespråk. Han vitner om dette på denne måten: 'Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle. Men i en menighetssamling vil jeg jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen med tunger'. (v.18-19)

Sammen med andre troende, var apostelen Paulus nøye med å ordlegge seg slik at folk forstod ham. Alene med Herren talte han i tunger.

I dag tales det ikke mye om tungetale. Det Åndens vær som Gud sendte med den karismatiske vekkelsen førte til at folk i alle kirkesamfunn ble døpt i Den Hellige Ånd. Man talte frimodig om Åndens dåp og Åndens gaver. I dag er det for det meste taust.

Noe annet som skjedde når jeg ble døpt med Den Hellige Ånd var at jeg fikk en større kjærlighet til Bibelen. En trang etter å lese den. Som et kjærlighetsbrev.

På pinsefestens dag kom kom Den Hellige Ånd som en stormvind.

'Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser ...' (Apg 2,2)

Det er litt mer 'sus' over Bibelforlagets oversettelse: 'Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind og den fylte hele huset der de satt...'

Ja, slik kan Den Hellige Ånd komme! Uten tvil. Helligånden er en stormende, mektig vind! Og med Ånden kommer ilden! Hellig ild.

Og Ånden kan komme 'plutselig'. Når vi vandrer med Gud må vi alltid være forberedt på det uventede!

Men Ånden kan også komme som 'lyden av skjør stillhet', jfr 1.Kong 19,12 i oversettelsen til Bibelselskapet av 2011.

Slik jeg er skrudd sammen fra Skaperens hånd foretrekker jeg det siste. Men Gud gjør det alltid på sin måte, til sin tid.

lørdag, mai 23, 2015

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 3

Nåden og troen alene:
Vi er kommet til de to grunnpilarene i Reformasjonen: Nåden og Troen alene.

Selv om det selvsagt er mange faktorer som utløser Reformasjonen: både teologiske, politiske og sosiale forhold, så er kanskje det aller viktigste elementet en augustinermunks sjelelige kamp. En kamp om å forstå at Gud kunne være nådig.

Hva han enn gjorde av av gode gjerninger og plikter, kunne han ikke se annet enn at Guds dom rammet hans liv og gjerning, og at han selv var under Guds vrede.

Da blir det mørkt. Veldig mørkt.

'Å, når vil du en gang bli from og gjøre bot, så du kan få en nådig Gud?'

Slik setter Martin Luther ord på sin sjelekval. 'Dette var Luthers store problem', skriver professor Carl Fredrik Wisløff i boken 'Martin Luthers teologi' (Lunde forlag 1984, side 19)

Det er i denne opplevelsen av å være en synder som er evig fortapt, i møte med den hellige Gud og hans lov, at kjernen til den reformatoriske gjenoppdagelsen av evangeliet ligger.

Det er lesningen av Romerbrevet som åpner Martin Luthers øyne for nåden. Om dette brevet skriver han:

'Dette brev er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgås det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mer man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det'. (Luthers forord til Romerbrevet)

Og noe av det Luther fant i lesningen av Romerbrevet er dette:

'Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus'. (Rom 3,21-24)

Når denne augustinermunken gjenoppdager evangeliet forstår han at han selv ikke har noe som helst å bidra med for å bli frelst:

'Ikke bare forsoningen, men også at forsoningen ble til syndsforlatelse for ham, berodde på Guds barmhjertighet og bare på den. Nåden er Nåden alene'. (Brynjar Haraldsø. Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse. Luther forlag 1985, side 28)

Et kjernepunkt i hele Reformasjonen kommer til uttrykk i det lutherske bekjennelsesskriftet: Den augsburgske bekjennelse i den fjerde artikkel:

'Likeså lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndernes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4'.

Det som står i denne fjerde artikkelen i Den augsburgske bekjennelsen betraktet Martin Luther som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innholdet i Bibelen at han sa at det er ved denne artikkelen 'kirken står og faller med'. Hva vil det si?

Brynjar Haraldsbø skriver: 'Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke'. (Kirkens tro, side 30)

I Efeserbrevet finnes den overleverte apostoliske troen som bekjenner:

'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef 2,8-9)

Professor Carl Fredrik Wisløff forklarer noe svært vesentlig med det reformatoriske prinsippet: Troen alene:

'La det være sagt med stort ettertrykk: Intet menneske har noe i seg selv å møte opp med hos Gud, uten synd. Grunnlaget for rettferdiggjørelsen er Jesu frelsesverk på Golgata. Troen har under rettferdiggjørelsen den rolle å være et middel. Det er ikke slik å forstå at troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen. Troen er bare en tom hånd, som tar imot gaven. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår tro, men ved vår tro'. (Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 104-105)

Videre skriver Wisløff:

'I Rom 10,5-13 taler Paulus om forskjellen mellom 'rettferdigheten av loven', og 'rettferdigheten av troen'. Om den førstnevnte heter det: 'Den som gjør disse ting, skal leve ved den'. Den som altså vil rettferdiggjøres ved loven, dvs ved sin egen fromhet og sine egne gjerninger, han søker den rettferdighet som skal gjelde for Gud i noe han selv er og gjør. Og det vil atter si at han må anstrenge seg og søke denne rettferdighet ved iherdig arbeid. Rettferdigheten er da alltid langt borte fra ham, og han må søke den uten noengang å kunne nå den. Men ved 'rettferdigheten av troen' er det annerledes. Den taler ikke om noe vi skal gjøre, og vet ikke noe om å søke rettferdigheten langt borte. Den sier tvert imot at rettferdigheten er ganske nær; den er så nær som ordet i din munn og i ditt hjerte. Denne rettferdigheten skal nemlig ikke først erverves ved strev og arbeid, den er allerede for hånden, den er nemlig Jesu rettferdighet. Gud er villig til å tilgi, for verden er fullkommen forlikt med Gud ved Jesu soningsdød'. (Jeg vet på hvem jeg tror, side 105)

(fortsettes)

Å bli menneskelig

Jeg vender stadig tilbake til Jean Vanier (bildet), canadieren som tok med seg to funksjonshemmede ut fra en nitrist og voldelig institusjon, og skapte et hjem for dem og seg selv. Det var starten på det som nå er 134 bofellesskap i 39 land.

Årsaken er at få - om noen - har betydd mer for mitt åndelige liv, som Jean Vanier. Han er så djupt menneskelig, og dermed også så djupt åndelig.

I boken 'Becoming Human' skriver Vanier:

'Tro det eller ei, men det er dette livet levd sammen som har hjulpet meg til å bli mer menneskelig. De som jeg har levd sammen med har hjulpet meg til å bekrefte og akseptere mine egne svakheter og min sårbarhet. Jeg trenger ikke lenger å late som om jeg er sterk eller klokere eller bedre enn andre. Jeg er som alle andre, med min skrøpelighet og med mine gaver'. (Oversatt fra Becoming Human av Jean Vanier. Paulist Press 2008, side 2)

Videre, skriver Jean Vanier, i denne boken som har solgt mer enn 70.000 eksemplarer:

'Det å bli menneskelig innebærer to realiteter. Det betyr å bli noe, å ha kultivert sine gaver, men også å være åpen overfor andre, se dem, ikke med en følelse av overlegenhet, men med øyne av respekt. Det betyr å bli menn og kvinner med visdommen til kjærligheten. Når det gjelder dette, trenger vi ofte hjelp'. (s.3)

fredag, mai 22, 2015

SISTE: Enda en syrisk prest kidnappet

Det er med sorgtynget hjerte jeg må meddele bloggens lesere at nok en syrisk prest er kidnappet av en islamistisk gruppe.

Fire menn kidnappet fader Jacques Mourad (bildet) i byen Qaryatayn i guvernementet Homs i dag, sammen med en kirkelig medarbeider vi ikke kjenner identiteten til.

Fader Jacques Mourad er en prest som er knyttet til Deir Mar Musa klosteret. Fra før av er prioren for dette klosteret, fader Paolo, kidnappet. Ingen vet hva som har skjedd med fader Paolo. Fader Jacgues har arbeidet de siste 12 årene blant syriske katolikker.

La oss huske alle disse tre i våre forbønner, og resten av munkene som befinner seg der.

Minnegudstjenesten etter Lance Lambert overføres live

I dag ble det kjent at det vil holdes en minnegudstjeneste etter Lance Lambert (bildet). Som jeg meddelte bloggens lesere hentet Herren Lance hjem til seg søndag 10. mai.

Minnegudstjeneste vil bli holdt i The Pavilion, Clal Building på Jaffa Road i Jerusalem, onsdag 27.mai kl.11.00 (Israel-tid).

Minnegudstjenesten vil overført direkte via Internett på følgende link:

http://livestream.com/accounts/1140382/events/4048279?utm_source=Intercessors+for+Israel+Mailings&utm_campaign=ecae79afea-FPP_English_2015_05_22&utm_medium=email&utm_term=0_b87cbfd6ec-ecae79afea-26548825

Etter det jeg får opplyst vil linken bli liggende permanent ute på Internett, slik at om du ikke har anledning til å følge denne minnegudstjenesten direkte så er det mulig å se den når det passer deg.

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 4

Her er fjerde og det siste forslaget fra bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, om hvordan vi kan være jordens salt på en praktisk måte:

4. Ta vare på jorden

'Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden'. (Matt 5,5)

De ydmyke er det som ikke presser seg på andre, men skaper rom for andre. De har ikke monopol på jorden. Mildhet er ikke resignasjon, men mestring av de voldelige impulsene som finnes i oss.

Jorden er ikke vår eiendom. Den er betrodd oss; vi er kalt til å se etter den. Ressursene på planeten vår er ikke ubegrensede. Vi har en plikt til å vise solidaritet blant enkeltpersoner, som folk, og fremtidige generasjoner.

Når vi forbruker og bruker naturlige ressurser, må det finnes en god balanse mellom basisbehov og ønsket om alltid å ha mer.

For å finne en livsstil for bærekraftig utvikling, trenger vi trenger vi alle våre evner til kreativitet og innlevelsesevne. Dette må vi omsette i hverdagslig liv, men også stimulere til vitenskapelige forskning, kunstnerisk inspirasjon, og til oppfinnelser av nye prosjekter som tjener samfunnet.

* Kan vi se nærmere på den måten vi lever på og forsøke å forenkle det som synes kunstig og overdrevent. Hvordan kan vi forenkle våre liv slik at det kan bli en kilde til lykke? Hvordan kan vi åpne opp områder av våre liv slik at vi kan dele med andre? Hva kan vi gi, og hva kan vi motta? Glem ikke å lovprise Gud for Hans skaperverk. For å gjøre dette er det avgjørende at vi forstår at det trenges tid for hvile og ettertanke.

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 2

I forrige artikkel så vi nærmere på en av grunnpilarene i Reformasjonen, nemlig 'Skriften alene'.

I denne artikkelen skal vi problematisere denne påstanden med et spørsmål: Kan Skriften stå alene?
Går vi ikke alle til Skriften med visse forutsetninger?

Brynjar Haraldsø, som har skrevet boken: 'Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse' (Luther forlag 1985), svarer slik på dette spørsmålet: 'Når en sier at Skriften alene er det reformatoriske prinsipp for normeringen av kirkelæren, så er det historisk sett ikke helt korrekt. Det ble nemlig også sagt at Skriften alene måtte forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene'. (s.22)

Dette stemmer godt overens med synet på Den Hellige Skrift blant de såkalte anabaptistene:

Siden Kristus er Guds høyeste åpenbaring, gjorde anabaptistene et funksjonelt skille mellom Det gamle- og Det nye testamente, selv om de så på begge som guddommelig inspirert i lik grad. De leste Det gamle testamente i lyset av Det nye testamente, og de så på Det nye testamente som en oppfyllelse av Det gamle testamente. Der hvor Det gamle og Det nye skiller lag, holdes Det nye testamente for å være over Det gamle testamente, derfor hentet også anabaptistene sin etikk først og fremst fra Det nye testamente. Anabaptistene hentet sin kristologi direkte fra Guds Ord, og understreket et djupt engasjement ved å ta Jesus på ordet! I alle ting. Det fikk sin praktiske konsekvens at de for eksempel ikke ville avlegge ed, og at Bergprekenen skulle etterleves.

Skriften alene betyr ikke en individualistisk skriftforståelse. Anabaptistene leste Bibelen i fellesskap, for den kristne tro er ikke en individualistisk tro, men en kollektiv tro. Det er sammen med alle de hellige at vi tror, og troen er ikke noe som defineres for den tiden vi lever i. Den er allerede overlevert.

Hva med kirkefedrene?

De bør leses med stor interesse. Det er veldig interessant å se hvordan de tolket Skriften, og hvor gjennomsyret deres verker er av Den Hellige Skrift. Mange av dem hadde et sjeldent lys over Guds ord, og i de syv økumeniske kirkemøtene avklares da også særdeles viktige spørsmål som har med forståelsen av Guds ord å gjøre. Ikke minst med hensyn til Kristi natur og Treenigheten.

(fortsettes)

torsdag, mai 21, 2015

'Der du hører om korset, der er Kristus!'

I dag har jeg latt meg gripe av et sterkt vitnesbyrd fra 1539. Fra en mor som led martyrdøden 28 år gammel. På vei til retterstedet henvender Anneken Jans seg til sin 15 måneder gamle sønn, Esaias, og sier til ham:

'Hører du om en fattig, enkel, foraktet liten flokk, som verden ikke vil vite av, slå deg i lag med dem! For der hvor du hører om korset, der er Kristus'.

Tenk hvilken arv hun etterlot sin sønn! Og alle oss andre!

Anneken Jans var anabaptistisk martyr fra Holland. Hun er også kjent som Anneken von den Briel, for hun levde en gang der, men også som Anneken van Rotterdam, fordi det var der hun led martyrdøden.

Anneken var arving til en betydelig formue, men hun ofret alt for sin tro. Hun var bare 24 år gammel da hun, sammen med sin mann, Arent Jans, ble døpt på bekjennelsen av sin tro i nærheten av deres hjem i Brielle i den sørlige delen av Holland. På grunn av sin tro flyktet hun sammen med sin mann til England, der mannen døde. I 1538 reiste hun tilbake til Holland.

Ombord i et skip, sammen med en søster i troen, Christina, i Rotterdam blir hun arrestert. Det skjer i forbindelse med at hun synger en salme. Dette skjer i desember 1538. Hun anklages for sekterisme fordi hun åpenlyst hadde bekjent sin tro.

24.januar 1539 dømmes hun til å bli druknet i en elv i Rotterdam av Den romersk-katolske kirke.

Anneken Jans skrev også en sang: 'Jeg hørte lyden av en trompet', som fremdeles synges i mange mennonitiske menigheter.

Et av versene lyder slik:

“The Lord will prepare a feast for all birds                                                                                            In Bosra in Edom,  so I have read                                                                                                     Come all you birds gather quickly:                                                                                                     What they did will be done to them.                                                                                                      But You true Christians be of good cheer                                                                                             Put off dipping your feet in blood                                                                                                  Because this is the reward                                                                                                                which those who robbed us will receive."


Vi minnes martyrene

Det hender ofte at jeg tenker på de syv trappistmunkene som ble drept i Algerie i 1996. Det skyldes nok filmen: 'Om guder og mennesker', filmen om deres liv og skjebne, som har gjort et så djupt og varig inntrykk på meg.
Og i disse dager når jeg er så dårlig, er det noe legen Luc sier i filmen, som berører meg sterkt: 'Be for meg, at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.
Det var den 21. mai 1996 at en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde henrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere.
Du kan lese mer om dem, her: http://www.monastisk.blogspot.com

Største pinsefest i Jerusalem noensinne

Den største kristne pinsefesten i Jerusalem noensinne, finner sted i The Jerusalem Pais arena (bildet) denne helgen. 11.600 kristne ledere vil fylle arenaen.

Bak den store pinsefesten står Empowered 21 Global Congress, og det har vært hektisk aktivitet i Jerusalem for å gjøre alt ferdig til kongressen som begynte allerede i går.

En rekke organisasjoner står bak Empowered 21 Global Congress, blant annet pinseretningen Assemblies of God. I lederskapet for kongressen sitter George O. Wood, som er president for Assemnlies of God. Han sier til den kristne nettavisen, The Christian Post, at 'vi forventer at mange liv vil forandres når tusenvis av åndsfylte kristne kommer sammen for å søke Gud og velsigne det hellige land'.

En av hovedtalerne er Daniel Kolenda, som er den nærmeste medarbeideren til Reinhard Boonke og Stephen Mills, pastor for Lighthouse Church i Kuwait.

I forkant av kongressen ble det også holdt en stor konferanse i Jordan som samlet kristne fra hele Midt-Østen. Den samlet 1000 kristne fra 15 nasjoner. Denne konferansen foregikk i Amman forrige fredag og lørdag.

Du kan følge sendingene fra kongressen i Jerusalem i pinsen her:

Jerusalem2015.com

Hva kan vi lære av Reformasjonen og reformatorene, del 1

I 2017 kan vi feire 500 års jubileet for Reformasjonen. Det er det mange gode grunner for. I denne serien skal vi se nærmere på betydningen av Reformasjonen - både teologisk og historisk. Det forunderlige Guds verk som skjedde den gangen må ikke undervurderes.

I første del av denne serien skal vi først se på de fem grunnleggende pilarene som Reformasjonen bygger på: Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene og Ære til Gud alene. Dette er felles tankegods for alle evangeliske kirker, som springer ut av Reformasjonen. Men Reformasjonen innebar så mye mer.

Men vi skal ikke stanse der. Vi skal også se nærmere på det som mange har kalt reformasjonenes tredje gren. De to mest kjente er den katolske og den protestantiske, men den tredje er blitt mer eller mindre oversett: det er den gren som Døperbevegelsen representerte, og som jeg selv representerer. Jeg kommer kort til å berøre calvinismen og arminianismen.

Skriften alene
Bildet viser Luther-Bibelen. Den kom til å få avgjørende betydning for Reformasjonen. Luther-Bibelen, fra 1534, er en oversettelse av Det gamle- og Det nye testamente direkte fra grunnspråkene, gjort av Martin Luther selv. Han foretok revisjoner av teksten helt fram til sin død, men etter hans død våget ingen av de lutherske kirkene å foreta noen endringer av den før enn på andre halvdel av 1800-tallet. Luthers bibeloversettelse skulle ikke minst få betydning for Døperbevegelsen. Endelig kunne man lese Bibelen på sitt eget språk, og studere den fritt uten at noen presten tolket den for leseren. Ganske raskt kom mange frem til at mye av det Den romersk-katolske kirken lærte, ikke stemte overens med Bibelen.

Den som har deltatt i en gudstjeneste i Den norske kirke vil finne igjen flere elementer fra den romersk-katolske messen. Det gjelder vel fremdeles selv etter Gudstjenestereformen, som trådte i kraft fra 1. søndag i advent 2011.

Men Reformasjonen var også en et oppgjør med Den romersk-katolske kirkes ekklesiologi. Det betydde at all kirkelære som ikke kunne begrunnes i Bibelen, måtte forkastes. Reformasjonen var et brudd med Den romersk-katolske kirkes tradisjon som omhandlet blant annet læren om skjærsilden, bønner rettet til Maria, og nattverden som et offer til Gud. Sist, men ikke minst, var det et brudd med Pavens overhøyhet.

Men i de lutherske statskirkene valgte man å beholde det i den romersk-katolske gudstjenesten som ikke stred mot Bibelens budskap, slik man så det.

Dette kommer til uttrykk i Den augsburgske bekjennelse (Art 15) slik:

'Om kirkeskikkene lærer de at en bør holde på de skikkene som en kan holde på uten synd, og som tjener til ro og orden i kirken , som for eksempel visse helligdager, fester og lignende'.

Hva betyr så dette begrepet 'Skriften alene' eller 'Sola Scriptura'? Først og fremst at dette: At Bibelen er den eneste autoritative standard for lære og liv. Forkynnelsen må samsvare med og kunne prøves på Guds Ord:

'Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene i den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus - ham som æren og makten i all evighet. Amen'. (1.Pet 4,11)

Utgangspunktet for bekjennelsen til 'Skriften alene' er 2.Tim 3,16-17:

'Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning'.

Skriften alene innebærer også at Bibelen må være sentral i den enkelte kristnes liv. I kjølvannet av Reformasjonen kom bibeloversettelsene til andre språk og man oppfordret den enkelte kristne til å lese og studere Bibelen. Reformasjonen var på mange måter en bibelvekkelse. Dette var fremmed for Den romersk-katolske kirke, hvor det personlige bibelstudiet var noe fremmedartet. I romersk-katolsk sammenheng på reformasjonstiden var Bibelen først og fremst en liturgisk bok brukt i gudstjenesten, hvor Skriften måtte tolkes av presten.

Urkirken holdt seg til 'apostlenes lære', og menigheten er 'bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv'. (Ef 2,20). 'Apostlenes lære' er en lære som er overgitt de kommende generasjoner kristne. Det er ikke en lære som har utviklet seg med tiden, og tilpasset seg tiden, men det er snakk om en 'overlevert tro' som er 'gitt en gang for alle'!

'Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere som vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige'. (Jud v.3)

Hvor finnes denne troen beskrevet? I de skrifter som utgjør vårt Gamle og Nye testamente, og med særlig vekt på den åpenbaring som er gitt oss i de apostoliske skriftene: Det nye testamente.

(fortsettes)

onsdag, mai 20, 2015

Koptisk kirke utsatt for bombeattentat

En bombe plassert nær veggen til kirken Mar-Girgis i landsbyen Tamiya i Fayoun, omlag 100 kilometer sørvest for Kairo, eksploderte lørdag 16.mai. Ingen mennesker kom til skade.

Angrep mot koptiske kirker er mer eller mindre blitt dagligdagse, og egyptisk politi er svært ineffektive og gjør lite for å stanse disse angrepene.

Fader Raphael Samy, som er prest for Mar-Girgis (Hl.Georg) forteller til en koptiske nyhetskanalen, Watani, at bomben eksploderte sent lørdag kveld. Vinduene i kirken og kontordelen ble blåst ut. Men siden det ikke pågikk noen gudstjeneste på denne tiden, kom heldigvis ingen til skade.

Overvåkningskameraene viser at to menn kommer til kirken på motorsykkel. De er ikke maskerte. De setter fra deg en bag ved muren til kirken, og reiser så fra stedet. Like etter går bomben av. Filmen er overlevert til politiet, da ansiktene er lett gjenkjennelige, men kirken tror ikke at politiet vil foreta seg noe.

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 3

Her er tredje forslaget fra bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, om hvordan vi praktisk kan være Jordens salt:

3. Arbeid for fred

'Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn'. (Matt 5,9)

Fred er noe mer enn fravær av konflikt. Det er lykke; den gir alle deres rettmessige plass, den er livets fylde. Når vi ønsker Guds fred i oss, så utvides den til de som er rundt oss, ja, til alle skapninger.

Ønsket om fred gjør hjertet vårt mer medlidende og fyller oss med medfølelse for alle. Freden kommer til uttrykk i en holdning av gjestfrihet og elskverdighet i våre familier, nabolag, og i våre daglige aktiviteter.

Fred er også roten til rettferd i det store bildet. I samfunn hvor luksus og fattigdom lever side om side, skulle vi da være overrasket over at forskjellige former for vold eksisterer? Å dele rikdom letter spenningene og er et viktig bidrag til felles goder.

Noen mennesker gjør en forpliktelse til å fremme fred ved å ta på seg ansvar i det offentlige liv - i sitt land, i en forening, i et selskap der de jobber, ved å tjene mennesker med spesielle behov.

* Kan vi strekke oss mot noen som ikke opplever fred? Hvordan kan vi bli mer oppmerksomme på innvandreres behov? Kan vi skjelne urett og gi beskyttelse til de som er sårbare? Hvordan kan vi avsløre moderne former for slaveri? Kan vi slå oss i lag med andre for å be om fred, for eksempel ved å være stille en halv time hver søndag kveld?

(fortsettes)

Bilde: Mamma Maggie som hjelper de fattigste av de fattige i Kairo.

tirsdag, mai 19, 2015

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 2

Her er det andre forslaget til bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, om hvordan du på en praktisk måte kan være jordens salt:

2. Forplikt deg på forsoning

'Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror...'. (Matt 5,23-24)

I oss alle finnes det et menneskelig ønske om å leve sammen som en familie, men det skjer ikke av seg selv, heller ikke med våre venner, heller ikke mellom våre byer, eller mellom nasjoner.

Når kristne er forsonet, blir de et tegn midt i en menneskehet som selv søker sin egen enhet.

Det finnes situasjoner hvor behovet for forsoning er presserende. Å forplikte oss på forsoning, trenger vi å forstå den frykten som sperrer andre inne i fordommer, og vi må erkjenne at det finnes mennesker kan ha noe i mot oss.

Evangeliet kaller oss til ikke å overføre til de rundt oss eller til neste generasjoner den bitterheten vi kan ha arvet fra fortiden.

* Våger vi å oppmutre til møter mennesker som ikke deler de samme ideene, de samme livsvalgene eller samme religion, som ikke kommer fra samme kultur eller samme sosiale bakgrunn? Kan vi bli kjent med hverandre, kan vi våge å invitere hverandre til et besøk? Våger vi å finne motet til å be om tilgivelse og tilgi?

(fortsettes)

Det blomstrer og gror i Deir Mar Musa klosteret

I dag har jeg fått tilgang på noen bilder som jeg gleder meg veldig over! Det er bilder fra et svært spesielt sted i Syria, fra Deir Mar Musa klosteret - eller Hl.Moses' kloster - ikke så langt unna byen Nabk, omtrent 80 kilometer nord for Damaskus.                              

Stedet betyr mye for meg, og for alle som samles til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Helt siden vi startet opp med våre gudstjenester for tre år siden, har vi bedt for Deir Mar Musa og alle som samles der. Bakgrunnen for det er litt spesiell. Det handler om et bønnesvar, men mer om det senere i denne artikkelen.

Bildene gir håp! De viser at våren har kommet, at det spirer og gror og at livet går sin gang også i krigens Syria. Det vi ser er et under. Ved tre anledninger har bevæpnede menn kommet til Deir Mar Musa. En gang var de helt inne i selve klosteret og opptrådte truende. Munkene i Deir-Mar Musa fortsatte bare gudstjenestefeiringen mens de holdt på. Flere ting ble stjålet, og enkelte ting ødelagt, men det skjedde ikke noe mer. På forunderlig vis har Gud holdt sine hender over klosteret.

Historien til det forunderlige Deir Mar Musa al-Habashi klosteret, som ligger på en klippeavsats nord for Damasus i Syria, har en historie som skriver seg tilbake til de aller første ørkenfedrene. Det var de som tok grottene i bruk, grotter som tidligere var brukt av gjetere, for meditasjon, stillhet og bønn og på denne måten skapte de første monastiske samfunnene.

Deir Mar Musa al-Habashi - bokstavelig Hl.Moses Abyssinian's kloster - er i dag et et kloster etter syrisk katolsk ritus. I følge den lokale tradisjonen var Moses Abyssinian sønn av et etiopisk konge, som nektet å bære kronen, æren og gifte seg og heller ville leve for Guds rike. Han reiste til Egypt og deretter til Det Hellige Land. Etter et opphold her levde han som munk i Qara i Syria, deretter som eneboer ikke langt fra det dalføre hvor klosteret ligger i dag. Han led så martyrdøden i hendene på bysantinske soldater.

Klosteret til den hellige Moses eksisterte fra midten av det sjette århundre, og tilhørte den syrisk-antiokiske ritus. Den nåværende klosterkirken ble bygget i det islamske år 450, som tilsvarer 1058 e.Kr. Dette i følge en arabisk innskrift på en murvegg, som begynner med ordene: 'I navnet til Gud Den nådefulle og barmhjertige'. De nydelige freskene som finnes i klosteret er fra det 11 og 12 århundre.

I det 15 århundre ble klosteret delvis restaurert og utvidet, men i den første delan av det 19 århundre var klosteret fullstendig overgitt og forlatt, og forfallet var satt inn. Det forble i eie til Det syrisk katolske sognet Homs, Hama og Nabk. Innbyggerne i Nabk fortsatte å gjeste klosteret med stor ærbødighet, og det lokale sognet forsøkte å ta vare på det.

Så en dag dukket fader Paolo opp.

Fader Paolo
Fader Paolo Dall'Oglio grunnla den monastiske kommuniteten Al-Khalil - eller på norsk: 'kommuniteten Abraham Guds venn', bedre kjent som kommuniteten Deir Mar Musa, i den syriske ørkenen i 1991. Kommuniteten lever i det eldgamle klosteret Mar Musa al-Habashi - eller på norsk: Hellige Moses - egypteren.

Klosterkommuniteten er dedikert til en kristen-muslimsk dialog, til kontemplasjon, manuelt arbeid og gjestfrihet mot alle. I dag er klosteret involvert i mange ulike prosjekter. I og med at klosteret er bygget ved slutten av et fjellandskap, et dalføre som leder mot ørkenen, er det en perfekt ramme for mennesker som ønsker å trekke seg tilbake for å søke stillhet for å kunne be. Dette har da også vært et sted hvor pilegrimer har stanset på vei til Jerusalem, og har vært under oppsyn fra Den syrisk ortodokse kirke i Den hellige byen.

I boken "Duften av de hellige" beskriver Peter Halldorf et møte med denne kommuniteten:

"Høydepunktet når jeg oppholder meg i Mar Musa er kveldsgudstjenesten i klosterkirken. Alle sitter på gulvet. Lysflammene blafrer foran ikonene. Duften av røkelse fyller luften. Liturgien er på en og samme gang lekende avspent og ladet med hellighet. Fader Paolo i sin hvite tunika fortaper seg en stund i bønn, for i neste øyeblikk å oppfordre oss som sitter på gulvet: 'Be! Kom med deres bønner. Be fritt! Gi oss et ord fra Gud!' Det er selsomt. Gjennom gudstjenesten, som hviler i den urgamle, syriske liturgi, flyter en varm karismatisk strøm. Så bryter fader Paolo brødet, heller vin og vann i begeret. De hellige gavene sendes rundt til alle. Uten forskjell."

Situasjonen i dag
I dag er situasjonen den at ingen vet om fader Paolo er i live. Etter at han ble kidnappet av IS i Raqqa 29. juli 2013 har ingen hørt fra ham. Hver torsdag når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet ber vi for ham. Derfor var det så spesielt å se bildene fra Deir Mar Musa klosteret i dag. Du kan se flere bilder på min Facebook-side.

På veggen i Kristi himmelfartskapellet henger det et kors som vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret, som skal minne oss om å be for dem.

Bildene er brukt med spesiell tillatelse

Evangelisten Lennart Larsson - i ordets og sangens tjeneste

Omreisende evangelister har mer eller mindre forsvunnet, selv om det er en av de tjenestegavene Kristus har gitt til sin kropp. Det er et kolossalt tap. Tenk hvor mange som har kommet til tro gjennom dem! Jeg husker ennå Martin Omdal som besøkte hjembyen min på 1970-1980 tallet, med gode 'gammeldagse' vekkelsesmøter. Noen av hans prekener husker jeg store deler av. Jeg ble preget for livet av den radikale forkynnelsen.

I lengre tid nå har jeg merket meg en av de få evangelistene som er igjen: Lennart Larsson (bildet). Utrettelig besøker han små og store forsamlinger i Sverige og Norge. Det er utrolig hvor mange steder han rekker over i løpet av et år. Jeg lar meg fascinere av at Larsson ikke bryr seg om forsamlingene er små. For ham er det det enkelte menneske som betyr noe. Fordi de er verdifulle for Gud, så er de også verdifulle for Lennart Larsson. Hans kall er å gi dem evangeliet. Slik alle evangelisters kall er.

Lennart Larsson gjør det både med ord og toner. Det er nok hans store styrke.

Men jeg har også merket meg noe annet med Lennart Larsson. Han er også en tydelig røst i en utydelig tid. For ham er det Bibelen som gjelder. Det burde det jo være med alle Ordets forkynnere, men slik er det slett ikke lenger.

Jeg skulle ønske Norges bedende menn og kvinner kunne løfte Lennart Larsson frem for Nådens trone. Be om helse, styrke, beskyttelse og mye nåde. Be om at Ordet som synges og tales må bære rik frukt, og at han får oppleve at mennesker kommer til tro og at frafalne kommer tilbake.

En evangelists gjerning
I 2009 skrev jeg en artikkel om evangelist-tjenesten. Det passer i grunnen med en reprise her:

Da jeg ble en kristen på begynnelsen av 1970-tallet fantes det fortsatt evangelister. I dag blir de sjeldnere og sjeldnere. Innen pinsebevegelsen har det vært en merkelig tradisjon, hvor evangelistkallet har vært første steg på å bli forstander for en menighet. Som om evangelistkallet var litt mindre verdt enn det å være forstander.

Jeg husker evangelister som kom til Gjøvik: Martin Omdal fra Vennesla som fikk en rik tid her, hvor mange omvendte seg til Gud. Han kom hit sammen med Kai Karlsen. Det var sterk omvendelsesforkynnelse. Jeg husker det sterke møtet med den argenitinske verdensevangelisten Luis Palau (bildet). I forbindelse med Love Europe konferansen i Offenburg i Tyskland en gang på 80-tallet, fikk jeg være sammen med Palau en hel dag. Det gav sterke inntrykk å sitte alene med denne mannen som har vunnet hundretusener av mennesker for Jesus. Og i dag mens disse linjene skrives kommer meldingen om at Norges Billy Graham, John Olav Larssen er død, 81 år gammel.

Hvem følger i sporene til Martin Omdal og John Olav Larssen, og alle andre evangelister som dette landet har hatt? Oslo ble skaket av vekkelsen under den finsk-svenske evangelisten Frank Mangs, som vant mange mennesker for Gud. Hvem følger i hans fotspor?

Foruten de fire evangelistene - Matteus, Markus, Lukas og Johannes - som hver på sin måte har gitt oss Det nye testamentes evangelieberetninger, møter vi tidlig i Apostlenes gjerninger en utpreget evangelist: Filip.
Han ble opprinnelig kalt som diakon, og skulle ta seg av diakonale oppgaver i den første menigheten, jfr Apgj 6,5. Men kallet utvides også til å gjelde evangelistens gjerning. Det skjer blant ikke-jøder, i byen Samaria. Det karakteristiske ved evangelistens gjerning finner vi da også beskrevet her: "Filip kom da ned til en by i Samaria, OG FORKYNTE KRISTUS FOR DEM." (Apgj 8,5)

Dette er evangelistens overordende mål: Å forkynne Kristus! Han er ikke lærer eller pastor, han forkynner Kristus til omvendelse, med de medfølgende tegn.
I Samaria ble folk frelst, krøplinger gikk, onde ånder ble drevet ut, og mange med ulike sykdommer ble helbredet. "Og det ble stor glede der i byen." (Apgj 8,8) Deretter døpte han skarer av mennesker, både menn og kvinner, som var kommet til troen.

At evangelistens hovedgjerning er å peke på Kristus, og lede mennesker til tro, ser vi et godt eksempel på i Apgj 8,26 flg, i beretningen om Filip og den egyptiske hoffmannen. Leser vi den beretningen nøye, ser vi at Filip hjelper egypteren til å se Kristus ved å hjelpe ham til å forstå den teksten han leser fra profeten Jesaja. Det fører til at etiopieren blir frelst og døpt.

Når apostelen Paulus skriver om tjenestene som skal finnes i den nytestamentlige forsamlingen, så finnes evangelisttjenesten med.

"Han er det som ga noen til .... EVANGELISTER." (Ef 4,11)

I brevet han skriver til sin nære medarbeider Timoteus, som også var hyrde, skriver han:

"Men hver du edru i alle ting. Lid ondt, GJØR EN EVANGELISTS GJERNING, fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,5)

For meg personlig er dette ordet fra 2.Tim 4,5 veldig spesielt. Det var nemlig dette ordet som ble lest da jeg i sin tid ble ordinert til pastor i Det norske Baptistsamfunn på landsmøtet i Langesund. Jeg har alltid kjent at evangelistkallet har vært en del av mitt kall, og jeg skulle ønske at jeg hadde fått se mer av den siden ved min egen tjeneste.

Vi trenger evangelister. Landet vårt må reevangeliseres. Måtte Herren reise opp uredde, djerve evangelieforkynnere salvet av Den Hellige Ånd, som kan ryste denne nasjonen med et klart budskap om frelsen i Jesus alene.                         Foto: Eva Westlund. Brukt med tillatelse.