mandag, februar 20, 2017

Tatarer i Omsk-regionen nås med evangeliet

Det jeg skal dele med deg i dag er noe som begeistrer meg. Så lenge jeg kan huske har jeg vært interessert i Russland, og jeg ble ikke mindre interessert etter at jeg ble en kristen i 1972. Jeg trenger bare å se et bilde som dette, før jeg kjenner at hjertet banker litt raskere. Det har vært et kall til å be og et kall til å hjelpe og oppmuntre russiske menigheter.

I tiden 30. januar til 3. februar i år sendte baptister i Omsk-regionen ut evangeliseringsteam for å nå tatar-landsbyer i både Omsk og Tyumen regionen med evangeliet. Som du kan se på bildet, er det kaldt. Så er vi da også vest i Sibir. Byen Omsk ligger i lavlandet, ved elven Irtysj, og har omlag 1,2 millioner innbyggere. Omsk er også et knutepunkt for innen det transsibirske jernbanenettverket. De sibirske tatarene er en egen folkegruppe som teller rundt 100.000 mennesker, som snakker en rekke dialekter.

Evangeliseringsteamet besto av 25 personer under ledelse av Konstantin Somov. I løpet av disse dagene reiste de hele 1300 km, og besøkte 12 tatarlandsbyer og besøkte hundrevis av familier. Over alt fikk de dele evangeliet. Alle fikk en brosjyre som var laget spesielt for anledningen. I brosjyren var det en presentasjon av evangeliet både på russisk og på deres eget språk, og en mulighet til å bestille Bibelen, om de skulle ønske det.

De sibirske tatarene er et svært gjestfritt folk, og de setter seg gjerne rundt kjøkkenbordet for å snakke om deres liv. Alle av dem anser seg selv å være muslimer, men svært få av dem, om noen, har lest Koranen. Moskeene i deres landsbyer er for det meste stengt. Men de svært åpne for å høre om Jesus! I nesten hvert hjem ble teamet bedt om å sette seg ved bordet, så de kunne få snakke og de tok villig imot brosjyren som ble delt ut.

La oss be om at det som er blitt sådd skal bære rik frukt. Teammedlemmene var veldig begeistret over det de hadde fått vært med på.

Overraskelser

En regnbue kommer alltid som en overraskelse. Ikke det at den ikke kan forutsies når værforholdene er slik. Likevel - vi blir alltid litt oppglødd. Se! Se! - sier vi.

Regnbuer har en egen evne til å vekke oss. Til og med mennesker som synes livet er kjedsommelig blir som begeistrede og yre barn. De er vitne til noe storslagent.

Det er lett å ta enkelte ting som noe selvsagt. Vi blir litt blaserte med årene. Derfor trenger vi en regnbue i ny og ne som vekker oss opp!

Jeg øver meg i å være mer takknemlig. Ikke ta noe for gitt lenger. For det er ikke det. Alt er nåde - alt vi opplever. Guds velsignelser. Hans berøring. Midt i våre hverdager. Det er ingen selvfølgelig. Jeg ber om å få stanse opp og sanse disse berøringene, disse milde og ømme kjærtegnene. Dessverre lever jeg ofte for fort til å legge merke til dem.

Den som lever med Gud må forvente det uventede.

Gud kommer av og til "plutselig", "straks", som på pinsefestens dag i Jerusalem da Ånden ble utøst over kirken.

søndag, februar 19, 2017

Søken etter en by, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Charles E. Moore (bildet). Den første delen ble publisert lørdag 11. februar, andre mandag 13. februar og tredje del torsdag 16.februar:

Betyr det at vi dropper ut av samfunnet og lar verden gå til grunne om vi velger et slikt liv? Når Thomas Merton ble en Trappist-munk, ble han kritisert for å hengi seg til en livsstil som virket likegyldig til denne verdens problemer. Han svarte rett på sak, selv om det ble avvist av de fleste:

"Når jeg avla mitt klosterløfte sa jeg samtidig nei til alle konsentrasjonsleire, luftangrepene, de iscenesatte politiske prøvelsene, de juridiske drapene, de rasistiske overgrepene, de økonomiske tyranniene, og hele det samfunnsøkonomiske apparatet som synes rettet mot en global ødeleggelse på tross av alle sine rettferdige ord i favør av fredens sak. Min monastiske stillhet er en protest mot løgnene til politikerne, propagandistene og agitatorene, og når jeg snakker er det for å benekte at min tro og min kirke noen gang kan seriøst være på linje med disse urettferdighets ødeleggende krefter."

Et liv levd sammen med andre trenger ikke å være en flukt bort fra verden; det er noe vi gjør på grunn av verden. Vi skal alltid føle et generelt ansvar for andres velferd, men kirken tjener samfunnet best når den kroppsliggjør den type samfunn hvor Gud regjerer. Først da har vi noe særegent og livgivende å si.

Ironisk nok, de som i Kristi navn argumenterer for rettferdig fordeling ved å presse Kongressen til å vedta lover som lettere kan forvalte deres skattepenger, klarer vanligvis ikke øve rettferdighet mot radikal felles økonomi, det som dreier seg om et helt naturlig disippelliv.

Faktisk, mye av det som kalles for kristen politisk aktivitet, enten det er til høyre eller venstre, stammer fra en vrangforestilling om hva det vil si å være menighet. Som Hauerwas og Willinon argumenterer i boken "Resident Aliens", så lurer vi oss selv når vi strever gjennom makt og partipolitikk for å gjøre kulturen for øvrig litt mindre rasistisk, litt mindre promiskuøs, litt mindre voldelig, litt mindre uvennlig når vi selv ikke driver med disse tingene. Det vi så lett glemmer, er at kirken, som er Kristi kropp, skal se ut som Jesus.

Hvis vårt liv i Kristus blir sekundært for å bli mer "effektiv" når det gjelder å påvirke samfunnet, er vi, for å bruke et bilde hentet fra Yoder, som en musiker som forlater scenen for å jobbe som dørvakt i konsertsalen.

Å erklære at Jesus er Herre er samtidig å si at det viktigste verk Gud gjør i historien ikke handler om å arbeide innenfor den eldgamle sfære - makt og prestisje - men i og gjennom de som ydmykt favner korsets sentrale vei i deres liv. Snarere enn å utøve makt og rikdom som instrumenter for tvang og press, skal vi vise hvordan det er når Gud er på tronen.

(fortsettes)

Motsetninger som helbreder

"De mange motsetningene i livet - som at man kjenner seg hjemløs i sitt eget hjem, lei når man har nok å gjøre, ensom selv om man er populær, full av tvil selv om man er troende - kan gjøre oss frustrerte, irriterte og til og med deprimerte. De kan få oss til å kjenne oss som om vi aldri er riktig nærværende. Hver dør som åpnes gjør at vi oppdager at det er mange flere dører som er stengte.

Men man kan reagere på en annen måte. Samme motsigelser kan få oss til å fylles med en djup lengsel etter de som finnes bortenfor alle begjær, den lengsel som bare Gud kan tilfredsstille.

Motsigelsene skaper da en motstand som kan få oss til å nærme oss Gud."

- Henri Nouwen: Bread in the Wilderness. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ny rapport viser at kristne i Egypt vil oppleve økt forfølgelse

En helt ny rapport offentliggjort av Christian Solidarity Worldwide advarer nå om at kristne i Egypt står foran økende forfølgelse. Rapporten ble offentliggjort på en svært symboltung dag: nøyaktig to år etter at 21 koptiske kristne ble halshugget av IS i Libya.

Rapporten viser at det har vært et økende antall blasfemi-saker rettet mot kristne siden 2011. Det gjør også volden mot kristne. Dette skjer samtidig med at det er strenge restriksjoner på kirkebygg i landet. Svært sjeldent gis det tillatelse til nybygg eller for den saks skyld påbygg. Rapporten viser også at sikkerhetspolitiet i visse tilfeller har kjent til angrep på kristne før de skjer, uten at de har gjort noe som helst for å forhindre dem.

La oss fortsette å be for våre koptiske venner som betaler en høy pris for å følge Jesus.

lørdag, februar 18, 2017

Om å ende løpet godt

Her om dagen hørte jeg på R.T Kendall, en legende innen evangeliske sammhenger. Det var R.T Kendall som tok over etter en annen legende, Martyn Lloyd-Jones, som pastor for Westminister Chapel i London.

Kendall er blitt 81 år, du verden for en forkynner. Bunnsolid. Men det var en gråtende Kendall jeg lyttet til. Han var opptatt av en ting: at hans liv og tjeneste skulle ende godt!

I sin tale kom han inn på noe jeg har tenkt mye på den siste tiden: de mange forkynnerne som gjennom et langt liv sto for noe bunnsolid, som levde et liv i stor integritet, men som likevel, mot slutten av sitt liv, rotet det til for seg læremessig og fremsto med noe underlig, noe sært noe. En ny åpenbaring, eller en vri på klassisk evangelisk tro, som bryter med denne.

Den som tror at man ikke er i stand til noe slikt, er allerede bedratt!

Det kan skje ved at man trer inn i en rolle eller tjeneste man ikke har. Evangelister har av og til en evne til å ende som bibellærere, og det er nok av eksempler på at det har gått riktig galt.

Apostelen Paulus var opptatt av dette:

"... for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig." (1.Kor 9,27b)

Paulus hadde et mål: at han måtte fullføre løpet godt!

"Jeg har stridd den gode strid, FULLENDT LØPET, BEVART TROEN." (2.Tim 4,7)

Jeg mener å huske fra den tiden jeg var en del av Den norske kirke, ba i gudstjenesten om å være forberedt på sin dødstime, men det kan være jeg tar feil. Jeg finner den ikke igjen noe sted, men om noen kan huske den er jeg takknemlig for å få del i ordlyden.

Lik R.T Kendall ber jeg om at mitt liv og min tjeneste må ende godt og være Herren til behag.

Der klagen og dansen møtes

"... en tid til å klage og en tid til å danse." (For 3,4)

Men klagen og dansen er aldri helt adskilt. Det er ikke sikkert at de kommer etter hverandre. De kan faktisk komme samtidig. Klagen kan vendes til dans og dans vendes til klage uten at man tydelig kan se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen oss utforme dansen mens dansen skaper rom for klagen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en mektig glede. Vi feirer en fremgang, og midt under festen kjenner vi et djupt vemod. Klage og dans, sorg og latter, vemod og glede - de hører sammen akkurat som klovnen med sørgmodig ansikt og klovnen med det glade ansiktet, som får oss både til å gråte og le. La oss forundre oss over at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Martha Graham i Lamentations.

fredag, februar 17, 2017

På randen av krig, del 28

Emmy Arnold (bildet), enken etter Eberhard Arnold, som grunnla det tyske Bruderhof tidlig på 1920-tallet, hadde en stor og god innflytelse i den tidlige fasen av denne anabaptistiske bevegelsen. Med respekt ble hun ofte kalt "Emma Basel".

13. september ble det holdt et møte i brødrefellesskapet klokken 10 om formiddagen. Årsaken var ordinasjonen av to Ordets tjenere. Alle var enige om at vi imorgen, med Guds hjelp, vil det guddommelige arbeidet bli fullført.

Om morgenen når vi var samlet til møtet, reiste Hardy Arnold seg og sa at han følte at Hans Zumpe ikke var fornøyd, derfor ba han møtet vurdere dette og spørre Hans om hans mening. Også Adolf Braun, sa at heller ikke trodde Hans Zumpe var fornøyd, og at Hans mente at de to brødrene skulle velges til tjenesten nå men at selve ordinasjonen skulle finne sted til vinteren. Vi presiserte at det ikke fungerte slik. Hvis de to brødrene kunne velges, skal de også ordineres.

Adolf Braun foreslo videre at brødrene fra Amerika skulle forlate møtet og at de skulle fortsette møtet uten oss. Før vi forlot møtet sa David til dem: "Du burde kjenne til at om dere ønsker å holde møtet uten oss vil ikke de to tjenerne bli valgt og heller ikke ordinert."

Vi var misfornøyd og skuffet over det som skjedde. Etter mye snakk som vi ikke skal gå inn på her forlot vi møtet. De fortsatte da møtet uten oss, og diskuterte i omlag en time.

Emma Basel kjempet ivrig for få en bekreftelse, og at det bør skje nå mens vi er her fortsatt. Til slutt vant Emma Basel, etter en god og hard kamp. Halv to på ettermiddagen kom de tre brødrene på rommet - de to som skulle velges og et vitne. De presenterte seg på en ydmyk måte og Hans holdt armen rundt skuldrene til David, kysset ham og sa at han skulle vise barmhjertighet og bekrefte de to brødrene.

David motsatte seg dette og sa: "Nei, dere har spolert dette og har ikke handlet rett." Etter at de hadde bedt oss inderlig ble David rørt og han hadde medlidenhet med deres urettferdighet, frekkhet og dårskap og sa: "Spør Michael, hva han har å si om deres dårskap." De ba oss da inderlig om at vi ikke måtte reise hjem før dette var løst.

Svaret vårt var dette: "Nei, dere har spolert det hele og ikke handlet rett. Dere er ikke verdige. På toppen av det hele har dere bedrøvet Davids sjel og ånd. Så på grunn av det som har skjedd kan ikke og bør ikke dette skje nå." Men de fortsette å be oss innstendig, og jeg sa til slutt: "Hvis David ønsker å gå videre, og er i stand til å gjøre det, bør han gjøre det."

Denne uretten og frekkheten ville ha seiret i denne saken om ikke Emma Basel hadde kjempet og kjempet så sterkt og ustanselig for det som er rett. Det ville ha vært veldig trist om hun ikke hadde lykkes. Men til slutt ble vi i det minste enige om å gå videre, og med Guds hjelp bekrefte de to brødrene.

Klokken tre om ettermiddagen ble det kalt inn til undervisning. David tok ansvaret for denne. Den varte fra 15.00 til 19.00 og han talte kraftig og alvorlig. Vi sang fra Väterlieder (en samling med tidlige Huterite-salmer og martyrhistorier, som kan sammenlignes med Ausbund). Når vi hadde sunget den andre salmen begynte Emma Basel å gråte og så begynte hun å rope høyt høyere og høyere, hun bar på en stor sorg over det som hadde skjedd. Etter salmen ville vi trøste henne, men hun lot seg ikke trøste, så knust var hun i sitt hjerte og ånd. Hele fellesskapet gledet seg og var fornøyd med at Kristus med sin Ånd hadde kommet seirende ut av dette.

Fra 20.00-23.00 ble det holdt et møte i brorskapet. Alle var fornøyd med den beslutningen som var blitt tatt, og noen gav uttrykk for sin store glede over å se hvordan Herren hadde arbeidet. Det er umulig å beskrive alt som skjedde. Mange snakket om den frie og trygge måten ledelsen og veiledningen Gud hadde gitt oss.

Ved midnatt sto de utenfor rommet vårt og sang triste farvel-sanger, i sorg over at vi skulle reise. Ikke bare en sang, men mange sanger. Neste morgen sto brødrene og søstrene utenfor vinduet vårt og sang i sorg over at vi skulle reise tilbake.

(fortsettes)
----
Dette er del 28 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar , del 25 mandag 16. januar, del 26 lørdag 4. februar og del 27 fredag 10. februar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Takknemlighet for gode minner

Et bilde som vekker gode minner! Det er tatt for to år siden i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Det var Facebook som sørget for å ta det frem igjen i dag.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for vennskapet med Ragnhild Helena Aadland Høen og Alv Johan Magnus.

Mitt vennskap med Alv går langt tilbake i tid. Vi har stått skulder ved skulder i de nasjonale bønnekonferansene siden starten,  og det var Alv og jeg som i sin tid tok initiativet til Nasjonalt bønneråd. Nasjonalt bønneråd er et forum for de fleste nasjonale bønnenettverkene i Norge, hvor lederne for disse har mulighet til å komme sammen for å drøfte felles anliggender for bønn i vårt kjære fedreland. Nasjonalt bønneråd står nå også som arrangør av den årlige nasjonale bønnekonferasen på Grimerud.

Alv har en pionerånd som få andre jeg kjenner. Han er raus, djerv, varm og har en gave når det gjelder å analysere samtiden i lys av Guds ord. Hans lederartikler i Mot Målet, mens han ennå var leder for Ungdom i Oppdrag hadde en profetisk skarphet og tyngde som satte ting i sitt rette lys. Alv Johan er en mann med stor integritet, han lever hva han preker, og med stor ydmykhet. Det er mye latter og glede der Alv er, varme gode smil, rause håndtrykk - men også tårer. Tårer som eget bønnespråk.

Ragnhild Helena har jeg ikke kjent så lenge. Hun er en av Norges dyktigste kristne kronikører med en stilsikker og ofte overraskende penn, som målbærer en tydelighet i spørsmål som har med livet og troen å gjøre. Ikke minst for det ufødte barnets liv. Mange og meg selv iberegnet leser Ragnhild Helena Aadlands artikler - enten det er på hennes blogg eller i avisene - med stor interesse og takknemlighet.

For to år siden fikk deltagerne på det seminaret jeg holdt på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud møte et hjertevarmt menneske. Ragnhild Helena delte sitt sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har båret henne og ledet henne gjennom sykdom, en husbrann, og til Selja og bønnealteret hun drømmer om å se realisert der. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger etter at hun hadde delt sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet. Mange var så grepet at de gråt åpenlyst mens de lyttet til henne.

Vennskap gjør livet rikt. I dag takker jeg Herren for Alv Johan og Ragnhild Helena.

Reformator, forsoner og leder av små kristne fellesskap

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet, ble jeg kjent med en skikkelse fra reformasjonstiden jeg ikke har hørt om: Martin Bucer (1491-1551).

Bucer bar på en sorg: han led på grunn av den splittelsen reformasjonen medvirket til. Som kjent vokste det jo frem ulike reformatoriske bevegelser i Europa: en i Wittenberg med Luther som den ledende skikkelsen, en i Sveits rundt Zwingli, en rundt Calvin - og sist, men ikke minst, fantes det enda en gren: den anabaptistiske. Bucer forsøkte å forsone disse ulike reformatoriske strømningene.

Hvem var så denne Martin Bucer? Han var født i Schlettstadt, en by i det nordøstlige Frankrike, i nærheten av Alsace, og vokste opp i svært fattige kår. Martin var lærelysten, og fordi familien ikke hadde penger til at han skulle gå på skole, søkte han å få tre inn i dominikanerordenen - den mest intellektuelle av alle katolske ordener.

I år 1581 studerte han ved Universitetet i Heidelberg, akkurat på samme tidspunkt som augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine teser om avlatshandelen. Bucer ble sterkt grepet av Luther, brøt med dominikanerordenen og begynte straks å spre reformasjonens ideer. Han ble lutheraner.

Men så var det dette med alle retningene da. Reformasjonen sprikte i alle slags retninger. Bucer så for seg at det var mulig å forene noe av det de sto for, ikke minst når det gjaldt synet på nattverden. Luther mente som kjent at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli på sin side snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få noen av dem til å endre sine synspunkter, men han prøvde å finne formuleringer som var tilstrekkelige for at både Luther og Zwingli kunne underskrive. Men han lykkes ikke.

Han gav seg likevel ikke og forsøkte mange ganger. Uten å lykkes.

Det var i forbindelse med disse stadige mislykkede forsoningsforsøkene at Martin Bucer kom med denne uttalelsen:

"Hvis du fordømmer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

En annen spennende side ved Martin Buber er at han i forbindelse med sitt virke i Strasbourg organiserte kirken fra grunnen av som et nettverk av små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner omfattet alt fra katolikker til anabaptister.

Han dør i England 1. mars 1551 etter at han ble ble tvunget til å gå i eksil av keiseren. Det skjedde i 1549.

torsdag, februar 16, 2017

Ny prior for det økumeniske Bose-klosteret - et sted for radikal Jesus-etterfølgelse

Brødrene og søstrene som utgjør kommuniteten i Bose-klosteret har valgt Luciano Manicardi (bildet) til ny prior for kommuniteten. Han etterfølger Enzo Bianchi, som grunnla Bose i 1965 i provinsen Biella i det nordlige Italia. Den økumeniske kommuniteten med base i Bose-klosteret er blitt en åndelig oase for svært mange mennesker - også for en del nordmenn.

Det var i 1963 at en gruppe studenter i Turin begynte å treffe hverandre noen kvelder i uken for å be vesper og lese Bibelen. "Den lille flokken" som de kalte seg selv, bestod av mennesker fra ulike kirker. På studenthybelen til Enzo Bianchi fant de hverandre i en lengsel etter å leve nærmere evangeliet.

Et kall til å leve et kommunitetsliv begynte å vokse frem hos flere av dem. De ville leve i radikal etterfølgelse av Jesus - uten sikkerhetsnett. I byen Bose ved foten av Dolomittene i det nordlige Italia fant de et hus. Her skulle de slå seg ned. Men slik skulle det ikke bli. Den da 22 årige Enzo Nianchi, som studerte økonomi, ble alene om prosjektet. Ingen av vennene ville være med. Fra ord til handling er det en vei å gå. For noen blir det bare med ordene.

I tre år levde Enzo helt alene. I stor enkelhet. Han hadde ikke elektrisitet eller rennende vann. Det hendte at noen av vennene i bønnegruppen i Turin besøkte ham, og andre som hørte om hans tilbaketrukne liv i bønn besøkte ham i Bose for å be og lytte til Guds ord.  Kallet til Enzo fordjupet seg. Han besøkte klostre som representerte ulike tradisjoner - både katolske og ortodokse. Blant annet dro han til Athos og til Taize.

De tre årene Enzo levde alene bestod hans kall i å lese Bibelen - ikke minst evangeliene - og be tidebønner.

Så - i oktober 1968 - er denne fasen over. Tre menn og en kvinne sluttet seg til ham, to av dem var katolikker, to av dem protestanter. Den økumeniske kommuniteten i Bose var født. I dag består den av et 70-talls brødre og søstre, flesteparten av dem er katolikker, men noen tilhører også protestantiske kirker og ortodoks tradisjon. Og hit strømmer nå mange mennesker - som lengter etter stillhet, bønn og åndelig veiledning. I Bose kan alle som kommer delta i eukaristien eller Herrens måltid. Kommuniteten i Bose er blitt et håpets tegn som viser at det er mulig for kristne å leve sammen i fellesskap og enhet, fra ulike kirkelige tradisjoner.

Bønnens væren

"Paulus kaller det "bønn i Ånden" eller "Åndens bønn", men hva er det egentlig?

Når jeg deltar i kopternes liturgi denne morgenen merker jeg hvor lett det er å falle inn. Veien fra den vokale bønnen til mental bønn til kordial bønn er ikke en teknikk eller metode. Vi dras inn i bønnens verden av den bønn som pågår. Vår sak er å forlate plassen som tilskuer for å bli liturg. En liturg er en som dras inn i Guds verden. 

I et øyeblikk av nåde fornemmer vi hva som pågår i vårt eget hjerte, vårt skjulte djup.

Der bor Kristus. Der er Den Hellige Ånd. Der Gud er, er bønnen enkel og fri. Som et klart, rennende vann. Den er ikke noe vi gjør, den er noe vi er. Vi er ikke så opptatt av hvordan vi skal be eller hva vi skal be. Det er nok å være."

- Peter Halldorf, 15. februar 2017. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Søken etter en by, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Charles E. Moore. Den første delen ble artikkelen ble publisert lørdag 11. februar, del to mandag 13. februar:

Når det kommer til arbeid, så står ingen over de andre - i det minste, ikke så lenge vi praktiserer det vi preker. Alle typer ferdigheter er verdsatt, og ingen får mer på grunn av sin posisjon, ferdigheter eller kompetanse. Faktisk får alle av oss betalt det samme: ingenting! Vi deler alt felles, legger hele vår inntekt i samme pott, slik at Jesu kjærlighet kan flyte uhindret, uten misunnelse eller økonomisk ulikhet.

Vårt løfte er å tjene hverandre i kjærlighet. Så i stedet for å bruke press eller manipulering når en kollektiv avgjørelse skal tas, ønsker vi å vente tålmodig fremfor Gud inntil det er en hjertefølt enhet mellom oss. Vi lover å ta opp konflikter direkte med de det gjelder, får vi problemer får vi hjelp. Viktigere enn å ha rett er det å kunne glede seg over hverandre. Vi verdsetter hverandre for hvem vi er, som brødre og søstre hvis relasjoner ikke er hierarkiske men heller gir rom for at hver og en er verdsatt og nødvendige. Her har min kone og jeg funnet en helt annen måte å leve på sammen.

Dette høres kanskje for godt ut til å være sant. Noen ganger er det det - spesielt når våre menneskelige feiltrinn fører til situasjoner er pinlige, tragiske eller morsomme. Og likevel, hvis Jesus er i sentrum av våre liv, kan vi gjenkjenne våre feil, se hverandre i øynene, be om og gi hverandre, plukke opp bitene og starte på nytt - igjen og igjen. Det er å drive politikk på Jesu måte.

Mens et slikt liv virkelig er tilfredsstillende, er det langt fra idyllisk. Det krever en vilje til bevisst å bryte med etablerte mønstre av makt og fordeler. Det krever en endring av hvor vi har vår troskap, et liv som leves sammen med andre og hvor Guds sak har prioritet over våre personlige ønsker.

(fortsettes)

Billedtekst: Medlemmer i en av de mange Bruderhof-kommunitetene.

onsdag, februar 15, 2017

Om å leve for Guds ansikt

Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene om dagen: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1) Ordene kommer stadig tilbake til meg, og jeg spør meg selv hvordan dette konkret skal kunne leves ut for meg i den fasen av livet hvor jeg befinner meg nå.

Jeg kom til å tenke på følgende:

Tidlig på 1800-tallet, på en virkelig avsidesliggende, skogkledd øy i Alaska - Spruce Island - levde det en hellig mann, en russisk munk og misjonær ved navn Herman. Han ble senere kanonisert som Amerikas første ortodokse helgen. Denne Herman profeterte om at "en munk lik meg, som flyr vekk fra menneskenes ære, vil komme for å leve på Spruce Island." Denne profetien ble oppfylt 100 år senere i livet til en munk ved navn Gerasim av nye Valamo. Han døde i 1969 etter å ha levd et liv i stillhet og bønn på denne øya i 30 år. Her - i skogsødet, med så mange fysiske og psykiske utfordringer som det innebærer å leve alene i en ødemark, var han i bønn for verden. Fader Gerasim levde virkelig for Guds ansikt, og for Ham alene. Flere forsøkte til og med å fordrive ham fra øya, men fader Gerasim ble. Til tross for svære vanskeligheter.

Så vil nok enkelte spørre seg hva nytte et menneske gjør med å leve alene djupt inne i en skog langt fra folk.

Slik spør vi vel kanskje fordi vi ikke riktig griper hva bønn kan utrette, og fordi vi ikke riktig forstår hva det vil si å leve for Gud alene. Menneskes nytteverdi består jo for det moderne mennesket i dette: hva du kan produsere og prestere. Blir du syk måles restarbeidsevnen din.

"Men jeg er bare bønn," skriver David i Salme 109,4 (Norsk Bibel).

Det var det Gerasim var.

Et menneske som levde for Guds ansikt.

Hva han utrettet gjennom sitt levde liv vil vi bli vitne til den dagen vi kommer hjem til Gud. Jeg tenker ofte på dette: de ukjente bønnekjempene som har levd for Guds ansikt - som ikke gjorde noe vesen av seg her på jorden, men levde stille liv, hva de har utrettet! Hvilke kamper de har utkjempet i bønn og hvilken enorm betydning det har hatt i den åndelige verden.

Delt ensomhet

"En venn er mer enn en terapeut eller skriftefar - og en venn kan iblant lege oss og tilsi oss Guds tilgivelse.

En venn er en som vi kan dele ensomheten, tausheten og bønnen med. Sammen med en venn kan vi se på et tre og si: "Er det ikke vakkert" eller sitte på stranden og taust se solen forsvinne bak horisonten. Vi behøver ikke si eller gjøre noe spesielt. Sammen med en venn kan vi være stille og vite at Gud finnes der for oss begge."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, februar 14, 2017

Husmenighetene i Vietnam vokser på grunn av Guds mirakuløse gjerninger

Til tross for en pågående forfølgelse - menighetene i Vietnam vokser! Oppmuntrende historier om Guds mirakuløse gjerninger fremmer veksten ikke minst blant de mange husmenighetene. Dette er en av dem:

Et ungt ektepar det sentral høylandsområdet i Vietnam var for en tid tilbake på vei til barnesykehus i Ho Chi Minh City for å se om legene der kunne hjelpe barnet deres på to år med å gå. Hun var født med vridde bein. Det lille barnet, Mai, klarte ikke å stå.

Et år tidligere hadde familien vandret fra Dak Lak provinsen inn til hovedstaden, for å se om legene ved dette barnesykehuset kunne hjelpe dem, men ingen der var i stand til det. Nå ville de prøve nok en gang, men før de skulle dit hadde de også bestemt seg for å oppsøke en pastor i en kristen menighet for å få ham til å be for barnet.

Han fikk med seg flere andre pastorer, og de ba inderlig til Gud for lille Mai. Dagen etter var foreldrene på sykehuset for å vente på å komme inn til legen. Plutselig reiser barnet seg opp og går! Hun klarte å gå en meter uten hjelp av foreldrene. De ble så glade at de avbestilte timen hos barnelegen og dro tilbake til pastorene for at de skulle fortsette å be for lille Mai. To dager senere var lille Mai 70 prosent frisk.

140 bedere samlet i Lappland

Sionförsamlingen i Långsjöboden (bildet) i Storuman i den søndre delen av Lappland sto som arrangør av en bønnekonferanse 3.-5. februar. Konferansen samlet 140 deltagere fra området. En stor gruppe - blant annet fra Bønnesenteret i Levanger - hadde også tatt den lange reisen for å delta.

Initiativtageren til konferansen, Anders Landström, forteller til Världen idag at det var en tragisk hendelse i hans egen familie som førte til at han tok initiativet til denne bønnekonferansen. Han forteller hvor viktig det er at den kristne forsamlingen blir en motvekt mot hat, vold, overgrep, depresjon, uro og angst.

Fra Bønnesenteret i Levanger deltok både Håkon Fagervik og Nils Bueng, som forkynnere og sangere. Fra Finnmark kom Arild Måsø som også forkynte Guds ord. Arild Måsø samler mange til teltmøter i Finnmark om sommeren. Så mange som 400 mennesker kan delta fra alle landene på Nordkalotten. Det kommer mange gode rapporter om at mennesker er blitt sterkt møtt av Gud på denne bønnekonferansen.