Berør de marginaliserte

 «Gå ut i gatene og evangeliser. Forkynn evangeliet. Husk at kirken ble født «i bevegelse» den pinsemorgenen. Kom nær de fattige og berør Jesu sårede kropp i deres kropper. La dere bli ledet av Den hellige ånd, i frihet; og vær så snill, ikke sett Den hellige ånd i et bur! Bli fri!»

... Kirken stoler på deg, på din troskap mot Guds ord, på din tjenestevillighet og på ditt vitnesbyrd om liv som er forvandlet av Den hellige ånd!

Å dele dåpen i Den hellige ånd med alle i kirken, å prise Herren uopphørlig, å vandre sammen med kristne fra forskjellige kirker og kirkelige fellesskap i bønn og handling for de som trenger det mest, å tjene de fattige og syke.»

- Pave Frans. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Pave Frans i møte med en mann som lider av en spesiell sykdom som forårsaker svulster over hele kroppen.

Et syn

 Sent lørdag kveld skulle jeg 'tilfeldigvis' lete fram noe bibelundervisning til personlig oppbyggelse på You Tube. Da er det at You Tube selv foreslår en film om noen munker som bor i Karoulia på Athos. Dette skjer samtidig med at Gud kommer så inderlig nær og skaper en djup lengsel etter seg selv. Jeg så ferdig den gripende filmen, og den skapte lengsel etter stillheten.

Tidlig søndag morgen får jeg en talemelding på mobilen fra en venn med profetiske gaver. Den lød slik, her i min oversettelse: "Jeg så deg løftet opp og plassert i en hule, lik den enkelte munker har. Jeg merket meg at du ikke satt i rullestolen din, men beveget deg fritt. Hva jeg så og sanset i dette skjulestedet, var en intensitet av Herrens nærvær. Du snakket ikke, men ble værende i Herrens fullkomne kjærlighet. Utenfor hulen hadde en ørn slått seg ned, og på den andre siden en skinnende, mektig engel med et draget sverd."

Billedtekst: Munker som lever i Karoulia på Athos.

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 4

 Et vers fra den tolvte valfartssalmen, Salme 131, betyr mye for meg personlig: "...jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg."

I andre oversettelser heter det: "...jeg har brakt min sjel til ro..." Jeg liker så godt det ordvalget. Her er oversettelsen fra 2011 tam, synes jeg, ved å bruke ordet 'fått'. Å bringe sin sjel til ro forutsetter en aktiv handling. Det handler om overgivelse. Det er overgivelsen som er selve hemmeligheten til et djupere liv, til den indre bønnens liv. Å bringe sin sjel til ro er ikke noe man gjør en gang for alle. Vi må stadig overgi oss i Guds hender, i Hans varetekt.

Vi blir jo så lett urolige og rastløse. I sin avskjedstale til sine disipler sier Jesus: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." (Joh 14,27) Jesus har lagt noe igjen etter seg! Sin fred. Da må jeg våge å spørre: Hva er det da som stjeler denne freden fra meg? Hva er det som uroer meg? Og så overgi meg til Gud, løfte min sjel fram for Gud og få erfare Hans fred som overgår all forstand på nytt og på nytt.

Jeg har kommet til den erkjennelsen at rastløsheten er en av de aller største fiendene av det åndelige livet. Den fører til stadige avbrytelser og oppbrudd. Det troen trenger er stabilitet og djupe røtter. 

Det er et blendende vakkert bilde kong David, som har skrevet Salme 131, maler for våre øyne. Av en mor med et lite barn. Det finnes vel knapt noe mer tillitsfullt enn dette.

Som et barn hviler ved mors bryst, og får trøst, slik er min sjel hos Gud. Av og til, og oftere enn før ber jeg om at Gud må elske meg med ømhet. Jeg trenger det. Kroppen min blir så sliten av all skjelvingen på grunn av Parkinson. Den Hellige Ånd er ikke bare talsmannen vår og advokaten vår, men 'parakletos' - det greske ordet som brukes om Ånden - kan også oversettes med trøsteren! Bare Guds Ånd intet menneske kan berøre meg så sterkt at sjelens sår leges.

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg..." (v.1) Bare et menneske som har møtt Herren kan skrive slik. Et menneske hvis sjel har blitt sønderknust, et menneske berørt av Ånden.

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 3

 Gud lodder djupt i den ukjente salmistens liv når han skriver Salme 130: "Dersom du, Herre, ville gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående?" (v.3) Det er verd å reflektere over for noen og enhver av oss. Slik taler bare et menneske som virkelig har sett sin egen synd, og som Ånden har drevet til syndserkjennelse.

Selve botssalmen i Salmenes bok, Salme 51, er skrevet av kong David. Der bekjenner kongen ikke andres synder, men sine egne. Det er en naturlig konsekvens av at Den Hellige Ånd setter søkelyset på våre egne liv: "Vask MEG ren for skyld, og rens MEG fra MIN synd. For MINE lovbrudd kjenner jeg. MIN synd alltid for MEG. Mot deg alene har JEG syndet, det som er ondt i dine øyne har JEG gjort..." (v.4-5) 

Dette er en bønn som berører hjertet, og som kommer fra hjertet: "Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde." (Salme 130,1) 

Ropet om nåde får svar: "Men hos deg er tilgivelse..." (v.4)

Dette minner meg om ordene fra Salme 103,8-11: "Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn. Han anklager ikke for alltid og er ikke for evig harm. Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld. Så høy som himmelen er over jorden, så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss." 

I det siste verset i Salme 130 flyttes tyngdepunktet fra fokus på salmistens egne synder og syndenes forlatelse til å gjelde ham, til også å gjelde folkets synder: "Han skal løse Israel fra alle dets synder." (v.8)

Det er tydelig at Herren har vekket lengselen etter seg selv i denne salmistens liv: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter..." (v.5) Lengtet gjorde også salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt." (v.2-3) Det er bare Gud selv som skape denne lengselen i et menneskets liv.

Salmisten understreker betydningen av å vente på Herren og sette sitt håp til ham, og han venter på at Gud skal tale inn i hans situasjon: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut." (v.5-7)

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 2

 Versene 5-8, som utgjør andre halvdelen av Salme 129, handler om Israels fiender, da som nå. Fienden representerer det motsatte av velsignelsen som blir de til del som velger å tale vel om og trøste Israel, nemlig forbannelsen. I 1.Mos 12,1-3 sies dette klart og tydelig: "Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg ril et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes." 

Jødehatet kan ikke forstås på menneskelig vis. Det er åndelig, og demonisk. Det har sin opprinnelse i mørkets rike hos Den onde, som forstår at Israel er helt sentralt i Guds profetiske planer med menneskeheten. Jødene er utvalgt til å være Guds demonstrasjonsfolk. Det er fra dem lyset og frelsen kommer, Loven og paktene, Guds ord, Frelseren - bare for å nevne noen av velsignelsene - og det er til Israel og Jerusalem Jesus skal vende tilbake en dag, og dermed forsegle Den ondes evige skjebne. Derfor raser Den onde mot Israel, derfor er jødehatet så sterkt.

Den gamle Simeon som oppholdt seg daglig i tempelet i Jerusalem, som "ventet på Israels trøst", uttrykker dette så sterkt gjennom sin lovsang, slik den er gjengitt i Luk 2,30-32: "For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

Det blir ingen velsignelse av å forbanne Israel: "Måtte alle som hater Sion, trekke seg tilbake med skam! Måtte de bli lik gress på taket, som visner før de får slått det. Den som høster det, får ikke hånden full, de som sanker får ikke fanget fullt, de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over dere! Vi velsigner dere i Herrens navn!" (Salme 129,5-8)

fortsettes

Betraktninger ved påsketiden - de siste valfartssalmene, del 1

 Vi fortsetter å gå opp til Jerusalem! Observante lesere av det jeg skriver daglig har nok for lengst funnet ut at jeg ikke kom i mål med mine fastebetraktninger over de 15 valfartssalmene. Det gjenstår seks. Nå er den førti dager lange fastedagen over før de hellige påskedagene, og vi er inne i påsketiden. Den varer fram til Kristi himmelfartsdag. Så derfor inviterer jeg til påsketidsbetraktninger, og vil ta for meg de seks salmene som gjenstår så vi kommer i mål. Det betyr ikke at samtlige vers i alle de seks salmene vil bli kommentert.

Salmisten som skriver Salme 129 er for oss ukjent. Salmen handler om prøvelser og trengsler, noe enhver pilegrim før eller senere vil oppleve. Blant annet gjennom vanskelige mennesker man møter. Min erfaring er at Gud av og til sender mennesker i vår vei, som det viser seg utgjør en velsignelse for våre liv, men som der og da oppleves som alt annet enn en velsignelse! Men når man ser det som skjedde i etterkant, ser man at Gud brukte disse menneskene i sin hensikt i å modne meg som menneske og som kristen. De hjalp meg til å se min egen synd, min skrøpelighet, og Han tillot at jeg ble ydmyket. Jeg lærte av bitter erfaring at Gud står de stolte imot. Det er de ydmyke som får nåde. Og Guds vei er ofte at man må ydmykes for å bli ydmyk. Til det bruker han mennesker som han sender i vår vei.

De innledende versene - versene 1-4: "Hardt har de plaget meg helt fra min ungdom, skal Israel si, hardt har de plaget meg, men de har ikke vunnet over meg. På ryggen min har plogmenn pløyd og trukket lange furer. Men Herren er rettferdig, han har hugget av de urettferdiges reip" - minner meg om ordene fra Hebreerbrevet, hvor vi leser om hvordan Gud oppdrar oss igjennom irettesettelse. Det er ikke et tema det undervises mye om i dag! Hør bare: 

"I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod. Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker viser ham til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av. Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke vise til rette! Hvis dere ikke blir vist til rette som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. Vi har  hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet? for fedrene viste oss til rette bare for en kort tid og slik de selv synes var best. Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos den som er blitt oppøvd ved den."

Tuktens vei er hellighetens vei.

fortsettes

Å se med lukkede øyne

 Av og til ber jeg de apostoliske bønnene slik vi finner de beskrevet i Det nye testamente. Inspirert av Den Hellige Ånd har Paulus skrevet flere av dem. En av de vi finner i Efeserbrevet er bønnen om åndelige øyne:

"Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte han ved sin høyre hånd i himmelen..." (Ef 1,17-20)

Vi kan se på to måter. Med våre naturlige øyne eller med våre åndelige øyne, det apostelen Paulus omtaler som 'våre hjertes øyne'.

Det er bønnekvinnen Teresa av Avila som taler om den 'indre samlingens bønn'. Da anbefaler hun oss å be med lukkede øyne. Hun skriver: "Sinnet drar seg tilbake fra de ytre tingene og de bryr seg så lite om dem at øynene våre umiddelbart lukkes for å slippe å se dem og for at sjelens blikk skal bli desto klarere og mer vaktsom. De som vandrer denne veien ber derfor nesten alltid med øynene lukket."

For en bedende kristen er den usynlige verden mer synlig og virkelig enn den synlige.