tirsdag, mai 21, 2019

Herren har gjemt noen unna for spesielle oppdrag

I noen måneder nå har jeg tenkt mye på at Herren har "gjemt" unna noen mennesker som han vil bruke i spesielle oppdrag for hans rike. Dette er ikke mennesker som søker plattformen eller offentligheten. De hører med blant de stille i landet, som ikke søker oppmerksomhet. Herren har gitt dem et spesielt kall til å være til for Ham, og er villig til å bruke tid på å oppholde seg i Guds nærvær. Dette er mennesker som øver seg i å lytte til Herrens stemme, som bruker lang tid i stillhet, lovprisning og tilbedelse. Det kan være at vi aldri hører noe om dem før vi kommer til himmelen, men mens mennesker har fått sin lønn her i tiden venter det dem en enorm belønning i himmelen. Deres selvfornektelse har ikke vært forgjeves.

I går leste jeg noen vers fra 1.Kong.18 som forteller noe om disse ansiktsløse:

"Men Obadja fryktet Herren meget. For den gangen Jesabel utryddet Herrens profeter, skjedde det at Obadja hadde tatt hundre profeter og gjemt dem i to huler, femti i hver, og han hadde sørget for dem med brød og vann." (1.Kong.18,3b-4)

Det fantes altså mange profeter i Den gamle pakts tid. Noen av dem kjenner vi navnet på, men mange av dem var navnløse. Her nevnes hele hundre stykker!

Obadja var en gudfryktig mann som sørget for dem og gjemte dem unna. Jeg tror Gud skal reise opp flere slike som ham, som ser det som sin oppgave å legge forholdene til rette for den hæren av ansiktsløse, menn og kvinner, som Gud skal reise opp i en tid som denne. De er Herrens fortrolige, de som søker hans råd og som er til for ham, og som Herren kan bruke til ulike oppdrag i endens tid.

Jeg skal komme tilbake til dette senere.

Billedtekst: Herren gjemmer sine i grotter.

mandag, mai 20, 2019

Peter Halldorf til Kristi himmelfartskapellet 2020

Det er med stor glede jeg kan fortelle at Peter Halldorf kommer til dagsretreaten i Kristi himmelfartskapellet Kristi himmelfartsdag 2020. Den endelige bekreftelsen kom i dag.

Jeg kommer tilbake til neste års tema. I år er det: 'Hellige steder -  hellige rom', og vi har gleden av å ha med oss Ragnhild Helena Aadland Høen og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Det er fortsatt mulig å melde seg på, men plassen er begrenset. Av hensyn til serveringen trenger vi å vite om du kommer. Send en sms til 99621281. Ta med stol til å sitte og en matpakke til lunsj. Så serverer vi pølse og lompe til middag. Vi begynner kl.12..45.

Skulle det bli dårlig vær Kristi himmelfartsdag, som i år er 30.mai, flyttes seminarene til Toten frikirke på Raufoss. Gudstjenesten vil uuansett bli i Kristi himmelfartskapellet kl.18.00. Liturg her er: Bjørn Olav Hansen.

Det blir ikke gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet onsdag 29.mai.

Billedtekst: Peter Halldorf under et tidligere besøk i Kristi himmelfartskapellet. Foto: May Sissel Hansen.

Velsignelse i forkledning

Det du er i ferd med å lese er et av de sterkeste vitnesbyrdene jeg har lest på lenge. Det vitner som en tro som holder selv i de bratteste bakkene, om en ærlighet og sårbarhet i møte med sykdom - og ikke minst om en overgivelse til Jesus, vi sjeldent ser. Jeg gråt når jeg leste dette og jeg har lest det mange ganger. Blir nok ikke ferdig med dette:

Prestemunken Ambrose ble diagnostisert med Alzheimer. Dette er hva han skrev om det:

Fra et rent åndelig ståsted vil jeg dele med dere den innsikt som jeg opplever Gud har gitt meg i tiden etter at jeg fikk diagnosen. Min største og altoverskyggende synd har alltid vært stolthet. Stolthet over intellektuell kapasitet, over å forstå bedre enn andre og å bedømme andre upassende, av og til tenke om andre at de er mindre enn meg. Dette er en mest sørgelig synd, og en synd som mange har uten å oppdage det selv, men det er den ene synd som fremfor noen annen synd, sender oss til fortapelse hvis vi ikke overkommer den! Det var denne synd som fikk den onde til å falle, og det var denne synd som Adam og Eva falt for.

Jeg forstår fult ut hvordan jeg ble slik. Jeg har gjennom hele mitt liv vært overordentlig stolt av mitt sinn, mitt intellekt, min evne til å tenke klart om vanskelige og kompliserte temaer, min tale og gode penn, vurderingsevne og mulighet til å forklare vanskelige ting osv. Da jeg vokste opp var jeg ikke god i sport, og jeg var ikke attraktiv hos damene. Jeg kunne ikke danse. Jeg var en intellektuell bokorm og einstøing. Jeg hadde ingen andre evner enn mitt hode, og jeg brukte det og utviklet det så langt som det var mulig å nå, selv om jeg ikke var spesielt akademisk innstilt av meg, ettersom alt dette virket som et litt for virkelighetsfjernt spill for min del. Dette var min vei i livet. Og selv om jeg har brukt mine gaver i tjeneste for Kristus og Hans Kirke etter beste evne, så har stoltheten alltid vært der.

Nå har Herren gitt meg en mulighet til å tilintetgjøre med ydmykhet denne stoltheten, ved å akseptere uten å klage den sakte oppsmuldringen av sinnet som jeg gjennomgår. Og jeg klarer å akseptere dette med hele mitt hjerte, noen ganger riktignok med en tåre, som en gave fra Ham for min frelses skyld. Det føles slik noen ganger at denne gradvise visningen av de forskjellige deler av mitt sinn, også er en bortvisning av mitt selv, mitt ego, min stolthet. Og er ikke det egentlig meningen med det åndelige liv når alt kommer til alt? Herren så ned og så at jeg klarte ikke å gjøre dette på noen annen måte, og dermed ettersom Han elsker meg veldig høyt (uverdig som jeg er) og ønsker at jeg skal være hos Ham for alltid, ga Han meg denne enestående anledningen å døde mitt eget jeg. Jeg ser på dette som en stor, men likevel innimellom smertefull, velsignelse!

søndag, mai 19, 2019

Oppfordrer til forbønn for EU valget

EU-valget denne måneden er blitt karakterisert som det viktigste EU-valget noensinne. Nå går svenske pinseledere ut og oppfordrer til forbønn for valget. Pinseleder Daniel Alm utfordrer Sveriges pinsemenigheter til å be hver dag klokken 15.00 hele den kommende uken.

Det er mye som står på spill, blant annet når det gjelder EU's familie- og flyktningepolitikk. I dag underskev 118 frikirkelige pastorer i Sverige et dokument hvor de oppfordrer EU's ledelse til å ta et større ansvar for å hjelpe mennesker som har behov for å flykte fra krig og terror.

I går kom høyrepopulistiske partier fra hele Europa sammen i Italia for å stå samlet som en gruppe mot innvandring. Flere av dem står for en flyktninge- og asylpolitikk som også vil ramme kristne som blir forfulgt og som er på flukt.

La oss stå sammen med våre trossøsken i Sverige i dette viktige valget.

Herre, blir du ikke lei?

'Herre, jeg lurer av og til på om du blir lei:

at jeg ofte ber om de samme tingene, faller i synder jeg har falt i tidligere, at jeg spør om så mye jeg ikke forstår, og selv om du har forklart det i ditt ord, spør jeg likevel. 

Det er så mange ting jeg ikke føler henger på greip, så mye som er uforståelig - så jeg spør.

Jeg forstår om du blir lei.

Når jeg gjør opprør, når jeg går en annen vei enn den du ville jeg skulle gå. 

Og du må begynne om igjen - med meg. Enda en gang.

Blir du ikke lei da?

Men så kommer jeg til å tenke på at DU så meg når jeg bare var et foster. At du er den som har skrudd meg sammen. Og elsket meg. Og fortsetter å elske meg. Helt til jeg er hjemme hos deg.

Du elsker meg på mine beste dager, og de ikke gå gode dagene. Like mye.

Du elsker meg mens jeg er på høydene og i de djupe dalene.
Mens jeg gråter, når gleden bobler fram.

Ja, også på de dagene da fortvilelsen og redselen biter seg fast.

På de dagene faller jeg pladask opp i armene dine. Du løfter meg opp på fanget ditt, og jeg, jeg kryper inntil deg og hører hjerteslagene dine - og hvert av dem forteller meg dette jeg innerst inne lengter etter å høre:

at DU elsker meg.

Gjøvik, 19. mai 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, mai 18, 2019

Viktig åndelig lærdom for vår tid

En ortodoks venn av meg, Kjell Moen, delte her om dagen noen sitater av den hellige Markus Eremitten, som levde på 400-tallet. Det er ikke så mye vi vet om ham, men det antas at han har levd i den egyptiske ørken. Flere av hans skrifter inngår i Filokalia, de gamle fedrenes bønneundervisning.

Et av disse sitatene har festet seg hos meg, og jeg tror flere enn meg vil ha nytte av å lese det:

'Om en person har en Åndens gave, skjuler han den av sympati med den som mangler den. Men den som er stor i munnen, mister gaven ved å falle for fristelsen til å skryte med dem.'

Dette er veldig ulikt vår tids enorme fokus på enkelte forkynnere.

La oss ikke glemme at det er Giveren som er gaven, og at Ånden alltid peker på Jesus.

Ærefrykten for Gud og det hellige hysj

'Jeg lengter slik etter å høre et hellig hysj berøre Kristi kropp. Vi synes å tenke at vi må fylle tomrommet med våre lyder og vår egen vei, men jeg sier dere at vi må vende tilbake til ærefrykten for Gud og anerkjenne Hans hellighet.

Jeg lengter etter å se mennesker strømme til botsbenken, gråtende og rope ut til Gud og bli desperate og knust og ruinerte for noen annen elsker, at de gjør de religiøse forlegne når de overgir sine erstatninger og legger dem igjen på alteret.

Alt fordi de hørte lyden av Hans åndepust i et hellig hysj.

Jeg tenker ikke bare på de som ikke går i kirken og på de ufrelste, men også på de Guds folk at de må mer ekte og rå når de oppholder seg i Guds nærvær, slik at virkelige endrinnger kan finne sted og holde.

Du forstår, folk snakker ikke om dette fordi dette selger ikke mange bøker eller tiltrekker seg de store mengdene. Det er på overtid for kirken om den skal handle sammen. Hvis vi vil se en endring må det begynne med oss.'

- Lovesick Scribe.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, mai 17, 2019

Sjamanens og prinsessens egentlige ønske

VG avdekker i dag innholdet i korrespondansen mellom manageren til prinsesse Märtha Louise, Carina Scheele Carlsen og St.Petri kirken i Stavanger. Opprinnelig skulle seansen mellom prinsessen og sjamanen foregå i en form for samtale mellom de to. I presentasjonen fra manageren heter det:

'Bli med oss i det dype kurset, som er laget av prinsesse Märtha Louise og Shaman Durek, som tar dere med på en selvoppdagelse i viisdommer, for å avdekke og aktivere ditt guddommelige selv og hvordan du kan bruke gaven til å  forandre verden. I denne workshopen vil Shaman Durek og spirituell lærer prinsesse Märtha Louise snakke om livet, hvordan øke bevisstheten din og guide deg tilbake til det sanneste ved deg. Gjennom dyp og avdekkende meditasjon, intimt sjamanistisk arbeid, og en samtale på veien mot å bruke disse verktøyene til å utvide bevisstheten din, vil vi ta en magisk tur for å avdekke det perfekte under alt vi tror er sant.'

Dette mente altså prinsessen skulle kunne foregå i en kirke! Nå satte menighetsrådet foten ned for en sjamanistisk seanse i kirkerommet, men inviterte en dialogprest til å lede en samtale og selv komme med et innlegg. Det  hører med til historien at dialogpresten er en nær venninne av prinsessen.

Men dette burde vært kontant avvist fra dag en. Dette hører ikke hjemme i noen kirke uansett hvilken ramme man setter det inn i. Presentasjonen taler sitt tydelige språk. Man samtaler ikke med mørkets krefter. I en kristen kontekst driver man mørkemaktene ut!

Hva ville St.Petri kirke oppnå med dialogmøtet med mørkets krefter?

Det er et svært relevant spørsmål å stille nå i ettertid?

Ufarliggjøre mørkemaktene? Legitimere dem? Advare mot dem?

Til menigheten i Korint, og dermed til hele den kristne kirke, skriver  apostelen Paulus;

'Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hvilket fellesskap er det med rettferdighet og med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikke-troende? Og hvilken enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem. Jeg vil være deres Gud og de skal være Mitt folk.

Derfor: Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke ved det som er urent, så skal jeg ta imot dere.' (2.Kor 6,14-17)

Kan det sies klarere?

Billedtekst: En sjaman. Foto: Wikipedia

Jean Vaniers begravelse

Med tårer - både i vemod og sorg - men oftest i glede har jeg fulgt den vakre begravelsen av Jean Vanier i en direktesending via Internet i går.

Jean Vaniers venner fra de mange L'Arche kommunitetene, Tro og Lys, Jesu lillesøstre, biskoper, prester, pastorer, legfolk fylte kirken og teltet utenfor. Det ble en feiring av Jeans liv i enhetens tegn.

Stillferdige lovsanger til gitar, fele og fløyte, mennesker som løfter hendene i lovprisning og tilbedelse. Av og til klappes det. Det er taler, og det bes bønner. Så annerledes enn noen annen begravelse jeg har vært i.

En etter en kom en gruppe frem og setter lys på Jean Vaniers enkle kiste, en kiste laget i en av L'Arche kommunitetene. Skriftstedene som leses - blant annet fra Jes 58 om den faste som behager Gud, og fra 1.Kor 1, om dårene og de svake, som Gud har utvalgt, var plukket ut for anledningen av Jean Vanier selv. De ble lest av representanter for mange forskjellige kirkesamfunn. Dette var bibelord Jean Vanier stadig vendte tilbake til gjennom sitt lange liv og som han bygget hele sin visjon på for L'Arche.

Det var også sterkt å høre bror Alois, som er prior for kommuniteten i Taize, i en kort hilsen minne oss om at Jesus ba om at vi skulle være ett:

'Send Din Hellige Ånd så Din ømhets vind må blåse bort skillelinjene. Gi at kristne i dag må våge å leve i enhet.'

Gripende var da også da 'vennskapsikonet' ble båret inn. Det viser Kristus som omfavner biskop Mena, og så en sprukken krukke med lys inni. Og et fat med appelsiner - bare for moroskyld, Appelsinene ble så delt ut til de som satt nærmest.

Til begravelsen hørte også fotvask og feiringen av Herrens måltid.

Dette var noe av det mest gripende jeg har vært vitne til.

Om noen vil se begravelsen i opptak finnes den her:

https://www.youtube.com/watch?v=hUM3P61neXU

torsdag, mai 16, 2019

Kong Olav om forbønnens tjeneste

I 1987 ble en bønnebok lansert i Norge, hvor Hans Kongelige Høyhet, Kong Olav V, skrev forordet. I disse skjebnedager for Norge og kongehuset er det vel verd å merke seg hva han skrev:

Det er 'kirkens og de troendes oppgave å føre denne tradisjonen (les: den kristne) videre og bevare evangeliet som en bærende kraft i vår nasjon.'

Kong Olav mente at 'en styrket forbønnstjeneste vil gi større åndskraft til å bære frem det kristne vitnesbyrd.'

La oss ta kongens ord til oss, og be for vårt kjære fedreland.

Billedtekst: HKH Kong Olav V. Foto: Kongehuset

En sjaman ved kongens bord

Ved det 20 århundres begynnelse var Russland og Romanov-dynastiet i en djup krise. Tsarveldet vaklet. Den russiske befolkningen led og krevde mat og makt. Det var revolusjonære tider.

Midt i dette kaoset dukker en merkelig skikkelse opp. Grigorij Jifimovitsj Rasputin. Han ble født i en russisk bondelandsby langt borte fra de glitrende salongene i det dekadente St.Petersburg. Som barn har Rasputin stadige åpenbaringer, og ha magiske og overnaturlige krefter til å helbrede. Rasputin tok det russiske hoffet med storm da han 'helbredet' prins Alekseij for hans blødersykdom. Dermed fikk han adgang til tsarfamiliens innerste sirkler.

Det har vakt internasjonal oppsikt at prinsesse Märtha Louise er blitt kjæreste med en sjaman, og inviterer ham like så godt til sitt hjemland for å feire Norges nasjonaldag og få hilse på kongefamilien. Dessuten skal de to legge ut på en turne hvor de to skal presentere sitt New Age verdensbilde. Norge kan altså ende opp med en sjaman ved kongens bord.

Selv om det selvsagt er ulikheter med Rasputin og sjaman Durek, er det også visse likheter. Både Rasputin og sjamanen representerer en okkult åre. Og bringer den med seg like inn i kongehuset. Hva det betyr for nasjonen Norge kan vi vel bare ane.

Norge går så det griner. Men det er utenpå.

Forfallet og frafallet i nasjonen vår er stort, og vi er i behov av en gjennomgripende himmelsendt vekkelse. At Den norske kirke ville åpne dørene for en sjaman, med alt hva denne represeterer av onde åndsmakter, sier noe om den åndelige tilstanden i vårt land. Heldigvis ble det stanset i 12 time.

I denne skjebnetime for Norge er det viktigere enn noen sinne å be for kongehuset.

"Derfor formaner jeg FØRST OG FREMST AV ALT at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, FOR KONGER og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet." (2.Tim 2,2)

Forbønn for kongen og hans hus har altså prioritet fremfor alt vi ber for!

Har vi sviktet i den  oppgaven?

Dette er en tid for å be for Norge. For kongen og hans hus. For Storting og regjering. For landets myndigheter. For Norges grenser.

Behovet er stort for vektere på murene, menn og kvinner som er villige til å våke og be, faste, og rope til Herren for nasjonen.

Kallet fra profeten Joel går ut til alle forbedere i Norge:

"Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle folket, hellige forsamlingen, kall sammen de eldste, samle barn og diebarn! La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer. Prestene, de som gjør tjeneste for Herren, skal stå gråtende mellom forhallen og alteret. De skal si: Spar Ditt folk, Herre, og overgi ikke Din arv til spott, så folkeslagene skulle få herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?" (Joel 2, 15-17)

Jeg er elsket!

I går rotet jeg det til for meg. Jeg oppdaget det ikke før jeg var på sykehuset. Nok en gang hadde jeg klart å kneppe skjorta feil. Litt pinlig. Jeg fortalte legen det i det jeg satte meg i undersøkelsesstolen. Hun viste raushet og sa hun hadde sett verre ting enn en skakk skjorte.

Å kneppe knapper er en av mine daglige utfordringer. Som oftest går det bra, men ikke alltid.

Å miste grepet om hverdagslige ting gjør meg sårbar. Skjør. For det handler ikke bare om å kneppe knapper. Jeg tenker på alle disse små tingene som jeg har tatt som selvfølgeligheter, men som er små gaver. Skulle ønske jeg hadde vært mer oppmerksom på disse små hverdagsunder og vist større takknemlighet for dem når jeg var frisk.

Jeg er så heldig at jeg har fått timer hos en fysioterapeut som er spesialist på nevrologiske sykdommer. Etter to utredningstimer hadde jeg min første ordinære time i går. Det var en sterk opplevelse av å bli sett! Å få troen tilbake på at det kan gjøres noe for å redde en hånd som er i ferd med å visne. Massasje i den ene foten gjorde meg med ett litt stødigere en liten stund..

'Vet du hvem du er?,' sa jeg til den kvinnelige fysioterapeuten.

'Du er en håpsformidler!'

Jeg trenger de!

Hun smilte og takket.

I dag skal jeg til min manuel-terapeut som hjelper meg med lungene mine. Uten hans hjelp ville jeg lettere få lungebetennelser.

Selv om jeg roter med kneppingen av skjorta, søler med maten, skjanger av og til som en full mann, vil falle om jeg står for lenge, gråter, blir fortvilet - så er jeg mer enn dette!

Jeg er først og fremst dette:

Jeg er elsket av Gud.
Det er stort.

Og det selv om jeg roter det til for meg.

onsdag, mai 15, 2019

Bønnesvar: Biskopen snur - det blir ikke noe sjaman-møte i Domkirken

Biskop Anne Lise Ådnøy (bildet) og menighetsrådet i St. Petri Domkirke i Stavanger, skal ha honør for å stanset det famøse dialogmøtet med sjaman Durek og prinsesse Märtha Louise.

Beslutningen ble offentliggjort i dag.

Det skal være nye opplysninger om sjamanen i de siste dagene i media, som fikk biskopen til å endre mening. Menighetsrådet fikk pålegg fra biskopen.

Men det har også vært mange som har bedt om at biskop Ådnøy og menighetsrådet måtte snu i denne saken. Mandag var styret for Nasjonalt Bønneråd og arrangementskomiteen for den nasjonale bønnekonferansen samlet i Oslo, og dette var et av de bønneemnene vi løftet frem for Gud.

Så i dag takker vi Herren for bønnesvaret.

Billedtekst: Biskop Adnøy. Foto: Kirken.no

Mens uværsskyene trekker opp - en bønn

Også mens uværsskyene trekker opp, og det mørker, priser jeg Deg for Din trofasthet, Herre -

mens jeg lytter til lovsangene Du lar lyde gjennom natten.

Ømme, vare kjærlighetsanger - synger Du.
Du rugger meg i søvn.

Mens bårene brytes mot land.

Jeg synger med.
Ordløst.

Jeg er sårbar.
Skjør.
Redd for å gå i stykker.

Men hos Deg finnes det en favn. Et fang å krype opp i.

Det er godt å høre stemmen Din. Det er ro i den.

Gjøvik, 15. mai 2019
Bjørn Olav Hansen (c)