torsdag, august 25, 2016

Guds forunderlige ledelse, del 2

Her fortsetter historien om noe av det forunderlige Herren har gjort den siste tiden. I forrige artikkel, som ble publisert i går, lovte jeg å fortelle historien om Roy Godwin, som her er avbildet sammen med kona Daphne:

Det er historisk sus over retreatsenteret som Roy og Daphne driver langt utenfor alfarvei, i Pembrokshire ved FTfaid-y-Brenin, i Wales. Retreatsenteret er lokalisert i en region hvor kristne først slo seg ned for 1600 år siden. Området fikk navnet "englenes ås" - ikke uten grunn! Dette er et sted som er 'innbedt". Blaenannerch Chapel, hvor vekkelsesevangelisten Evan Roberts fikk et så sterkt møte med Den Hellige Ånd, i 1904, er like i nærheten.

"Roy Godwin er en smilende mann, med et muntert ansikt, hvis ansikt skinner som en lyspære," skriver en av de som har møtt ham. Godwin kan fortelle om bemerkelsesverdige ting som skjer i hans vakre retreatsenter i det sørlige Wales.

Om turgåere som ligger i bregnene leende etter at de har kommet til retreatsenteret til fots. Om tilfeldige fremmede som har kommet til landsbyen og følt seg dratt hit, og som er blitt tatt med til kapellet, og har brutt sammen i tårer og om besøkende som har hatt syner hvor de har sett Jesus - og alt dette midt i skjønnheten og stillheten i de walisiske åsene.

Retreatsenteret ligger høyt oppe på en ås, utsikten er storslått. Nesten så den tar pusten fra deg. Den Hellige Ånd synes alltid å ha vært i virksomhet her. Brynah, en tidlig keltisk munk fra Irland, som evangeliserte dette området, pleide å klyve opp på denne åsen. Og som sagt: stedet er kjent som Carn Ingli - englenes ås. Årsaken er nok at mange har kjent Gudsnærværet her, og noen har sett engler.

På 1800-tallet ble det originale bondegårds-huset registrert som et sted for gudstjenester og det var med dette som utgangspunkt at kapellene i området ble bygd. Den som opprinnelig hadde visjonen om et retreatsenter her var Phylida Mould, som har inspirert av tittelen til en bok av Francis Schaeffer: "How should we then live?" Hun ba og følte at Herren gav henne en syn av et vakkert sted for tilbedelse, en fjelltopp-idyll hvor kristne kunne komme for å bli forfrisket og møte Gud i skaperverket og det hverdagslige liv.

Hun skulle vente i mange år før dette ble en realitet, og holdt på å gi det hele opp, da hun og hennes ektemann kom over Ffald-Y-Brenin, og forstod med ett at stedet hadde alt det hun lette etter.

Noen år senere blir Daphne og Roy Godwin en del av historien.

Verken han eller hans kone ønsket seg hit. Roy var evangelist og hadde en fremgangsrik tjeneste som leder gjennom New Churches Network. På grunn av ulike omstendigheter hadde han ganske nylig forlatt tjenesten og fått seg en godt betalt sekulær jobb.

Roy forteller: "Jeg var ikke ferdig med den første dagen i den nye jobben da han tenkte: 'Hva gjør jeg her egentlig?' Jeg kom inn i et forferdelig mørke og fortvilelse og en følelse av at Gud ikke var med meg lenger. Noe slikt hadde jeg aldri følt noen gang."

Han ringte kona og sa: "Jeg er på feil sted!" Roy sa opp jobben, og uten noe å gå til, satte de sin lit til Gud. Omtrent på denne tiden får Roy og Daphne en telefon. Det er Phylida Mould som ringer for å minne han på tilbudet hun har gitt ham om å bli leder for retreatsenteret Ffald-Y-Brenin. Men Roy hadde ingen bakgrunn med retreat-arbeid i det hele tatt. Han hadde ikke en gang vært med på en retreat. Han visste ingenting om noe som hadde med det å gjøre i det hele tatt.

I det han ba over forespørselen og delte sine frustrasjoner med Gud, følte han at Herren sa til ham: "Det er fordi du vet at du ikke har noenting at jeg har brakt deg hit - alt du kan gjøre er å se hen til meg."

Så talte Herren på nytt og sa at før Ffald-Y-Brenin kunne bli et bønnens hus, måtte Roy selv bli et bønnens hus. Roy husket at han tidlig i sin tjeneste hadde tilbrakt timesvis i bønn til Herren, men at han var blitt så travel i sitt arbeid for Herren at han ikke hadde tid for å be.

Han undret seg over om han i det hele tatt visste hvordan man skulle be og vendte seg til Herren helt sønderknust. Etter hvert som han kom nærmere Gud fornyet han sin intimitet med Gud, og Den Hellige Ånd lærte ham en ny måte å be på. Det innebar blant annet bønnevandringer. Roy og kona gikk rundt på den 30 mål store tomta, velsignet den og ba om Jesu blods beskyttelse over hvert eneste rom i husene.

Roy's lidenskap derimot var å nå ikke-troende med evangeliet, ikke bare kristne som skulle komme avsides. En dag han var veldig frustrert, sa han til Gud: "Jeg klarer ikke å bli her, hvis ikke du gjør noe."

Det er etter å ha bedt denne bønnen at tros-eventyret starter. Men mer om det i morgen.

(fortsettes)

onsdag, august 24, 2016

Guds forunderlige ledelse, del 1

Det jeg er i ferd med å fortelle deg er noe av det mest spennende jeg har vært med på - noensinne! Det handler om Guds forunderlige ledelse, og det som har skjedd de siste månedene har forsterket opplevelsen av å få være med på et tros-eventyr.

Og det skjer mens jeg kroppslig sett lever i stor svakhet og skrøpelighet. Samtidig har vi vært vitne til noen forunderlige bønnesvar i form av mennesker som har blitt helbredet både til kropp og sjel, andre har fått oppleve fornyelse og gjenopprettelse og blitt sterkt berørt av Herren.

Jeg kjenner på en djup glede, takknemlighet, ydmykhet og glede over å få være en del av det Gud gjør iblant oss.

Det hele begynner i 1988. Da gav Gud meg visjonen om det som i dag er Kristi himmelfartskapellet og Øvre Strømstad bønnetun. Jeg så det hele for meg i en drøm. For fire år siden kunne drømmen realiseres. Som mange av dere vet møtes vi i kapellet for å feire vår bønnegudstjeneste hver torsdag kl.18.00.  Det ingen av oss visste når kapellet ble bygget, er at dette stedet har vært et sted 'hvor bederne møttes'. Det vil si at her har det vært mennesker som har bedt siden slutten av 1800- begynnelsen av 1900-tallet. Vi har med andre ord koblet oss på en velsignelseskilde som allerede var der. Det forklarer noen av de merkelige hendelsene som fant sted, før kapellet sto ferdig. Flere kom til Øvre Strømstad og sto utenfor stedet vårt og gråt åpenlyst. Nå vet vi hvorfor - de var berørt av Guds hellige nærvær. Og slik har det fortsatt. Den ene etter den andre forteller det samme: de opplever å bli så berørt av Gudsnærværet. Denne sommeren har det vært mange som har opplevd dette. Og det er folk fra alle slags sammenhenger. Noen av dem har opplevd at Gud har grepet radikalt inn i deres liv. Noen er blitt helt friske av livstruende sykdommer. Noen har fått nytt mot til å leve videre. Andre har opplevd at de har møtt Herren på nytt.

Og alt foregår helt stillferdig. Vi ber våre bønner, vi følger rytmen i gudstjenestens liturgi. Her er ingen storslått musikk, eller kjente predikanter. Her må du bøye hodet for å komme inn kapelldøra. Men Herren er her. Mange møtes av Herren i det jeg tegner korsets tegn i deres panne, og velsigner dem. Noen betjenes med profetiske ord. Andre lyser vi bare velsignelsen over.

Ffald-Y-Brenin - Pembrokeshire - Wales
På den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i 2015 skjer det noe veldig spesielt. En av hovedtalene, Rania Sayegh, en arabisk bønneleder fra Nasaret, ba meg om å komme fram. Hun hadde noe hun ville gi meg. Forut for dette hadde jeg hatt en drøm. Jeg hadde skrevet den ned på et stykke papir.

Torsdag samme uke som den nasjonale bønnekonferansen ble holdt hadde Rania hadde en samling med Nasjonalt bønneråd. Der delte hun en drøm hun hadde hatt vedrørende Norge. Den handlet blant annet om at hun så at Guds ild var i ferd med å slukkes mange steder i vårt land, og at det bare var glør igjen. Men at Herren ville reise opp bønnealtere hvor ilden ble tent på ny. Nærmest ord for ord gjenga hun den samme drømmen jeg hadde hatt en tid før konferansen.

Idet jeg kom frem overrakte hun meg et stykke kull fra arnestedet for vekkelsen i Wales. Det var flere som fikk en lignende kullbit. Gaven ble gitt med profetiske ord om at vi skulle være med på å tenne ilden på nytt i landet vårt.

Så går tiden. Jeg kjenner at drømmen og kullbiten er viktig med hensyn til det kallet Gud har gitt meg, men med så mange helseutfordringer jeg har, hvordan skal dette kunne leves ut? Det har vært et bønneemne lenge.

På lørdag faller en ny brikke på plass. Det skjer i forbindelse med bønnesamlingen hvor 18 bønneledere møtes i Kristi himmelfartskapellet på Eina. Min gode venn, Håvard Sand, forfatteren av bøker som "Planen - Guds mysterier og evige hensikter", "Bruden reiser seg" og "Brudgommens venner", spør om jeg kjenner til en mann ved navn Roy Godwin fra Wales. Med det samme klarte jeg ikke å forbinde dette navnet med noen jeg kjente til.

Men det skulle vise seg at jeg kjente til ham, men bare overfladisk. Når jeg kom hjem tok jeg meg tid til å sjekke ut nærmere om hvem Roy Godwin er. Og jeg ble veldig forundret og 'heftig begeistret'. For - Roy Godwin arbeider ut fra samme visjon som den visjonen Herren gav meg i 1988 og som Han har bekreftet flere ganger senere. Det er nesten ikke til å tro!

Roy Godwin og hans kone driver et retreatsted i en landsby i Wales helt utenfor allfarvei. Stedet er nesten bortgjemt. Men hit kommer folk fra hele verden. Mange dras hit ene og alene av Den Hellige Ånd. De kommer for å bli frelst, helbredet, og overveldes av Guds hellige nærvær. Alt bygger på bønn. Ved retreatsenteret til Roy Godwin Ffald-Y-Brenin - i Pembrokeshire - Wales, bes det tidebønner, det finnes en fast bønnerytme, og det er et sted for alt Guds folk. Akkurat som med Kristi himmelfartskapellet.

I neste artikkel, som publiseres i morgen, skal jeg fortelle historien om Roy Godwin.

(fortsettes)

Indisk evangelist angrepet av fem menn på vei hjem fra bønnemøte

En evangelist fra Manipur i India (det røde området på kartet) ble angrepet forrige torsdag av av fem uidentifiserte menn på vei hjem fra en venn som bor i Lakshmipuram.

Evangelisten var på vei hjem fra et bønnemøte, klokken var to om natten. De fem mennene kastet seg plutselig over ham og begynte å mishandle ham. Men de flyktet når mannen begynte å rope høyt. Angriperne var nok redd for at han skulle vekke opp naboene som sov.

Det er uvisst hvorfor evangelisten ble angrepet. Mange kristne tilhører dalitene, som er nederst på rangstigen i det indiske samfunnet.

La oss be for evangelisten, som er den 26 årige Evan Mamang Kipgen. Han ble sterkt forslått og redd.

Balanse

"På grunn av vår individuelle rikdom og kompleksitet, trenger vi ulik type næring på veien mot helhet.

Noe av dette gir næring til vårt hjerte, og vår mulighet til å relatere oss, noe til vårt intellekt, andre til vår kapasitet for generøsitet og handling, andre igjen til vår søken etter Gud og vår hunger etter det uendelige. 

Men, noen mennesker gir for mye næring til en del av dem selv, og neglisjerer andre; på den måten havner de i ubalanse og mangler enhet."

Jean Vanier i Community and Growth, side 167. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, august 23, 2016

Hva er det viktigste ordet i Bibelen?

Hva er det viktigste ordet i Bibelen? Jeg er ganske sikker på at mange av dere vil svare:

* Kjærlighet
* Frelse
* Nåde
* Tilgivelse
* Korset
* Oppstandelse
* Tilbedelse

Alle disse ordene er viktige, hver på sin måte. Hva jeg tenker på er et ord som beskriver Gud, et ord som uttrykker hele summen av Guds karakter. Det ordet, tror jeg, er ordet "herlighet".

I 1643 satte det engelske parlamentet ned en gruppe bestående av de mest fremragende teologene og bibelforskerne i sin samtid. Disse mennene møttes i Westminister Abbey i fem år. Et av resultatene av disse møtene var et dokument som ble kalt: The Shorter Westminister Cathechism. Denne katekismen besvarte en rekke teologiske spørsmål. Der heter det blant annet at hovedgrunnen for menneskets skapelse er 'å ære Gud'.  Dette var konklusjonen på disse lærde mennenes arbeid.

Det hebraiske ordet for 'herlighet' er 'kabod' som kommer fra et rotord som hovedsakelig betyr 'tung' eller 'tyngde'. 'Tyngden' eller overfloden av Guds forunderlige egenskaper utgjør Hans herlighet.

På hebraisk snakker man til en rik person om en som bærer 'en tyngde av velstand'. Når vi snakker om Gud er det rett å si at Han er ladet med kraft, herlighet, skjønnhet, hellighet og kjærlighet.

Men så kommer vi til det forunderlige som apostelen Paulus skriver om i 2.Kor 3,18:

"Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

Utrolig! Guds herlighet bor altså i oss som har gjort Jesus til vår Frelser og Herre. Vi er bærere av Guds herlighet!

Dette er noe, sier apostelen Paulus, Guds hellige Ånd, gjør i oss. Derfor er det min bønn disse dagene at Den Hellige Ånd skal få anledning til å arbeide med meg slik at jeg kan bli bærer av Guds herlighet ut til menneskene. Som luft er jordens atmosfære, er herlighet himmelens atmosfære. Den løfter oss opp over det jordiske og inn i selve Guds nærvær. Derfor er bønnen om Guds herlighet, mitt viktigste bønneemne for tiden.

Og utgangspunktet for denne bønnen er Salme 24:

"Dette er en slekt som vender seg til ham, og søker ditt ansikt, Jakobs Gud. Løft hodet, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn! Hvem er denne ærens konge? Herren, sterk og mektig, Herren, mektig i strid. Løft hodet, dere porter, ja, løft dere eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn! Hvem er han, denne ærens konge? Herren Sebaot, han er ærens konge." (v.6-10)

Ære kan også oversettes 'herlighet'. Så vi snakker altså om HERLIGHETENS KONGE - JESUS! Det er Ham, og bare Ham alene, som skal æres. Med leppene våre og med livene våre.

Den forunderlige og trosstyrkende historien om bederen Samuel Rees Howells, del 2

Her er andre del av artikkelserien om Samuel Rees Howells (bildet). Første del ble publisert mandag 8. august:

Samuels far, Rees Howells, hadde lært dette i bønnens skole: "Han kunne ikke be Herren om å bevege andre til å gjøre noe han selv ikke ville gjøre."

Alt må legges på Herrens alter, og det betyr at vårt selvliv må dø.

Dagen kom da Rees Howells og hans kone måtte forlate sitt eneste barn, og plassere Samuel hos et familiemedlem, for å følge kallet om å reise til Afrika med evangeliet. Det var hardt, og litt av et offer.

Rees Howells forteller at Samuel ble plassert på alteret, akkurat slik Isak ble, men i det han gjorde dette ba han også Herren om 10.000 sjeler for Kristus for dette offeret.

Og mens han og hans kone var ute på misjonsfeltet ba de Herren om at lille Samuel skulle følge i sporene til han som han var oppkalt etter:

"Innen året var omme, ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel, for jeg har bedt Herren om ham, sa hun." (1.Sam 1,20) Samuel betyr: Gud har hørt.

Og han har virkelig et etterlengtet barn for ekteparet Howells. Derfor var det smertefullt når de måtte la ham bli igjen i hjemlandet, mens de dro til Afrika. Lydigheten har alltid et offer. Men Herren så til deres offer. 10.000 mennesker kom til tro som et resultat av ekteparet Howells arbeid i Afrika. Samuel kunne fortelle dette om sin far:

"Den Hellige Ånd hadde fortalt ham (Rees) at hver person kan kunne legge hånden på ville tre inn i livet. Han arbeidet med sjeler 18 timer om dagen!"

Men det skjedde ikke uten at faren kjempet i bønn. Når Samuel vokste opp skulle han selv bli en forbeder, og han forstod mer av hav denne bønnekampen innebar og han ble oppmuntret når Den Hellige Ånd lærte ham til å forstå at Han ville lede ham til en fullstendig seier gjennom troens prøvelser og intens forbønn.

Og han lærte også noe annet av sin far:

Vår kjødelige natur er den aller største hindringen for at Den Hellige Ånds hensikter kan bli fullført i et menneskes liv, og må korsfestes. Apostelen Paulus uttrykte det slik:

"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." (Gal 2,20)

Prosessen som består av en full overgivelse og som gjør det mulig å leve et korsfestet liv med Kristus, førte til at Samuel levde et liv som 'et tomt kar' som Gud kunne fylle. Alltid til tjeneste. Alltid villig til å følge Guds kall og det minste vink av Den Hellige Ånds ledelse.

(fortsettes)

mandag, august 22, 2016

Fikk smuglet inn over 11.000 Bibler til 'stengt' asiatisk land

En av mine venner hadde gode nyheter å dele med meg i dag. Av sikkerhetsmessige årsaker kan jeg ikke nevne hans navn. Heller ikke det landet han arbeider i.

Begeistret kunne han fortelle at han sammen med sitt team de siste ukene har krysset grenser inn til et land i Asia som er offisielt 'stengt' for evangeliet. De har krysset grensen en rekke ganger, på mirakuløst vis.

De fikk smuglet inn tilsammen 11.551 Bibler!

Biblene ble tatt imot av representanter for undergrunnskirken. Nå takker de Gud for at det var en åpent vindu av muligheter for å få disse Biblene inn nå. La oss be om at de kan komme i hendene på mennesker som har lengtet etter å få en Bibel, og som er søkende. Og la oss be for den forfulgte kirke verden over.

Kristne angripes med arrestasjoner og vold i Nepal

I går skrev jeg om den nye religionsloven i Nepal som nå begynner å implementeres. Og her ser du de første reaksjonene på at loven nå er vedtatt:

De første åtte kristne står nå anklaget for å ha brutt loven. De venter fremdeles på hva som vil bli den rettslige konklusjonen. Disse åtte kristne ble arrestert i forbindelse med at de delte ut traktater på en kristen skole.

En annen gruppe kristne er blitt angrepet og banket opp i det de delte ut bølgeblikkplater til fattige. De var i ferd med å laste av bølgeblikkplatene da de ble angrepet av fire av sine naboer, som slo dem med jernstenger. Andre kristne forsøkte å forhindre angrepet, men ble holdt tilbake.

De fattiges rop

"En gang i forbindelse med et møte i det internasjonale rådet for L'Arche, snakket vi om en av våre kommuniteter som et problem. 

Kommuniteten hadde vært i en krise i en lang tid; assistentene ønsket ikke å være der og de om hadde funksjonshemminger hadde det ikke bra, osv. 

Vi glemmer at før det er blitt et problem, så er kommuniteten fattig og i smerte. På en mystisk måte er Gud nærværende der. Ropet fra et fellesskap i smerte er også et rop fra de fattige. Vi må nærme oss et slikt fellesskap med stor kjærlighet og respekt."

Jean Vanier i Community and Growth, side 150. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

søndag, august 21, 2016

På randen av krig, del 3

Her er tredje del av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16. august, og andre del onsdag 17. august. Artikkelen er en gjengivelse av dagboken til Michael Waldner fra 1937:

Cruiceskipet "Bremen" var Tysklands stolthet og det raskeste transatlantiske passasjerskipet på den tiden. Fire år etter brødrenes reise til Europa, ble det stukket i brann og sank. Siden dette var på høyden av 2.verdenskrig antar man at dette var en sabotasjehandling.

Jeg ønsker å gi en kort beskrivelse av "Bremen". Skipet var 960 feet langt og 100 feet bredt. Det hadde 12 dekk og hadde et mannskap på 1.000 og kunne ta 2.130 passasjerer. Det ble drevet av damp-turbiner med over 2.800 hestekrefter. Disse kunne også produsere strøm og ventilasjon. Skipet hadde 12 dampkokere og fire propeller, og seilte med en fart av 28 knop.

Det neste skipet vi gikk ombord i hadde to dekk. Det var ikke så bra der, for der var det drikking og røyking, selv kvinnene tok del i dette. I løpet av to timer kom vi til Southampton. Vi var der klokken 08.00 om morgenen. Skipet ble losset ved hjelp av maskiner. Bagasjen ble plukket opp i nett og kraner løftet den over i lastebiler som så fraktet den inn i tollhuset. Der ble bagasjen lagt ut, mens vi sto utenfor et gittergjerde og ventet på at alt skulle bli i orden. Så strømmet folk inn og fikk tak på deres ting.

8. februar: Vi takker Gud for at frem til nå har alt gått så bra. Vi tok en drosje til et engelsk hotell. Vi la med en gang merke til at ting var annerledes enn hjemme. Pipene var runde og hvert rom hadde sitt eget ildsted.

9. februar: Klokken 10 om morgenen gikk vi ombord i et tog. Men dette var annerledes enn hjemme. Vognene var så små! Alt var vidunderlig grønt, og folk bodde sammen i landsbyer. Veiene krysser ikke jernbanelinjen, men over bruer eller gjennom tunneler. Vi så gamle hus med steinfliser på takene. Vi kan ikke beskrive alt. Vi kjørte ofte gjennom tunneler. Det er et bølgende og bakkete landskap. Med Guds faderlige beskyttelse ankom vi klokken tre om ettermiddagen og vi ble møtt så vennlig av Hans Zumpe og Hardy Arnold. Etter omlag 15 minutter en hest med vogn. Det var en buggy med to hjul. Vi dro til det vi kaller 'hof' (et 'hof' er en bosetning ute på landet, som inneholder en klynge av hus, låver og uthus. De første anabaptistene brukte dette ordet om et kristent fellesskap. På engelsk bruker man gjerne ordet 'colony' - koloni - om det samme. Navnet 'Hofer' stammer fra ordet 'Hof', på sveitisk Huber eller på engelsk Hoover, min anmerkning). Her møtte vi vår kjære Gemeinde (fellesskap) og de kom for å møte oss med sang og vi håndhilste på hverandre på en hjertevarm måte.


Etter en så lang reise gledet Michael og David seg mye over å få være sammen med familiene og barna som tilhørte Cotswold Bruderhof i England (se bildet).

Du kan jo tenke deg hvilken glede det var å ha krysset det store havet med Guds hjelp. Hvilken hjertets glede det var! Vårt kjære Gemeide så det som en gave fra Gud at Han ved hjelp av sine engler hadde ført oss hit. For dette takker vi og ærer vi Gud. Amen. Ganske snart kom det mat på bordet. De gav oss det råd at vi skulle holde hva vi kaller en Lehr (et undervisningsmøte. Blant Hutterianerne, gudstjensten som holdes søndag morgen). De fant ut at Hans Zumpe skulle ha ansvaret for det første møtet, og det ansvaret tok han på seg.

Neste dag, 10.februar tok David ansvaret for det vi kaller Gebet (kortversjon for Gebetstunde, eller bønnemøte. Blant Huttrianerne en gudstjeneste som holdes før kveldsmaten, min anmerkning). Vi ba om brødrene skulle sitte på en ene siden og kvinnene på den andre. Før dette hadde de sittet sammen, menn og kvinner, men dette var ikke noe vi kunne akseptere.

11. februar tok Michael ansvaret for bønnemøtet. Det handlet om Bergprekenen. De ble veldig berørt av å høre om undervisningen til våre forfedre. Det var en hjertes glede å få høre hva Gud hadde åpenbart for dem. Vi tok en tur innom skolen deres, og fant at den var veldig lik vår egen.

13. februar tok Georg Barth ansvaret for bønnemøtet. På søndag underviste David over teksten fra 1.Joh 3 - om Guds kjærlighet til menneskene. Deres hjerter ble berørt.

På kvelden handlet møtet om dåpen og nattverden. Den vi kaller Haushalter (husøkonomen) måtte be om tilgivelse. Han ble alvorlig formant fordi han ofte ikke hadde vist forståelse. Han hadde vært stolt og ofte gitt dårlige råd.

Det er en skikk her at når noen knuser en kopp eller ødelegger noe på gården, kommer han til bønnemøtet, men han blir stående til alt er ordnet opp i.

(fortsettes)

Ny religionslov i Nepal fører til at det blir svært vanskelig å evangelisere

Den kristne kirke i Nepal opplever nå en økende forfølgelse og fra myndighetenes side strammes det kraftig inn. En ny lov er innført som forbyr evangelisering i en hver form. Loven ble innført i september 2015, men det er nå den virkelig begynner å implementeres.

Kirkeledere i Nepal ser nå på hvordan menighetene i det hele tatt skal kunne dele sin tro til andre. Det er nå forbudt å holde gudstjenester til andre enn medlemmer. Til og med det å hjelp til underpriviligerte mennesker er forbudt.

Den kristne tro har lenge vært under angrep i Nepal. Store vekkelser har berørt landet, og myndighetene er redde for den innflytelsen den kristne tro har fått i samfunnet. Kristne i Nepal henvender seg nå til sine venner internasjonalt og ber oss om å be for dem.

18 bønneledere samlet i Kristi himmelfartskapellet

18 bønneledere var samlet i Kristi himmelfartskapellet i går. Flere av disse har ansvaret for Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud.

Bønnekapellet vårt kom virkelig til sin fulle rett denne dagen. Vi begynte samlingen vår med lovsang, før vi feiret Herrens måltid og ba sammen.

Hensikten med denne bønnedagen var å søke Herrens ansikt sammen, for å lytte til Hans stemme. Vi hadde ingen agenda for dagen, annet enn dette. Slike dager burde vi hatt mange av. Dager hvor vi bare søker Herrens ansikt. Altfor ofte har vi for mye å si selv!

Men vi fikk også tid til å be for og med andre og avsluttet samlingen med å grille. Jeg tror vi ser en retning for neste års bønnekonferanse på Grimerud, men det er for tidlig å konkludere. Nå vil vi ta med oss det vi fikk denne dagen gjennom å dele Guds ord, gjennom bønnen og gjennom profetiske budskap og søke Herrens videre ledelse.

lørdag, august 20, 2016

Vemodets dag

Det ble en dag full av kontraster i går for mitt vedkommende.

Takket være gode venner fra Wisconsin, USA, var jeg tilbake i mitt elskede Rondane. Men det ble et ganske annerledes møte med et landskap som betyr så mye for meg. Visst gledet jeg meg over å få være tilbake, men det ble også en sorg over hvordan livet har endret seg for meg.

Aldri mer lange vandringer langs et bekkefar, eller over heier fulle av mose, eller kunne lange ut, i full fart, langs godt opptrådte stier til Rondsvassbu. Ingen flere teltturer med tung ryggsekk, eller vandringer under den stjernestrødde himmelhvelvingen.

For i går sa det stopp. Jeg har ikke mer pust igjen. Et kraftig angina-anfall gjorde også sitt, men det er først og fremst problemene med lungene som gjør at jeg nå forstår at en epoke for meg er over.

Jeg har vel visst det lenge - at sykdommen har innhentet meg. Sannelig, det er sant, det Bibelen sier at "Alt har sin tid, og en tid er et satt for alt det som skjer under himmelen." (For 3,1)

Men jeg skulle ønske at enkelte 'tider' varte lenger enn andre. Som tiden for fjellvandringer.

Mens jeg sitter på en stein langs en veltrådt sti jeg har gått så mange ganger kommer det en kvinne forbi. Det skulle vise seg at hun var fra Paris. Hun er på vandringstur i fjellheimen med familien sin. Hun går et godt stykke foran dem. Og stanser.

Det er slikt man gjør i fjellet. Vi kan passere hverandre på gatene i byene våre, eller sitte ved siden av hverandre på bussen, men da er vi tause. Ikke så i fjellet. Da hilser man på fremmede. Og snakker. Som om vi skulle være gamle kjenninger.

Hun spør om hvorfor jeg sitter der jeg sitter og jeg snakker som om jeg kjente kvinnen godt. Om begrensningene sykdommene jeg strever med gir meg. Så sier hun:

"Du får sitte og kontemplere!"

Ja, det får jeg. Nyte synet av noe som var. Dvele ved de gode opplevelsene. Leve meg inn i det som skjer her og nå. Øve meg på å være tilstede i livet med alt hva det er.

Jeg takket for det gode rådet, og kvinnen og familien hennes gikk videre, men jeg ble sittende kontemplerende og vente på vennene fra Wisconsin.

Med ett kjentes Herren så nær. Og jeg flyttet blikket fra fjellmassivet foran meg til Herrens ansikt. Og kontemplerte.

"... det som vi har sett med våre øyne, det som vi beskuet ..." (1.Joh 1,1)

Der har vi ordet 'kontemplere' - 'beskue'.

Å se med andre øyne enn sine fysiske.

Nå venter en høst med møter og bønneseminarer rundt omkring i Norges vidstrakte land. Det begynner allerede i morgen, hvor jeg skal tale i Misjonssambandet, så går det slag i slag. Med møter hos baptister, pinsevenner, lutheranere, frie venner. Den tiden er ikke over. Og så lenge det fremdeles er litt pust i meg skal jeg være tro mot det kall som Herren gav meg for mange, mange år siden. Jeg jeg gleder meg over det - og kjenner på en djup takknemlighet. Takk til alle dere som inviterer meg til å dele det Herren har lagt på mitt hjerte.

Begrenset, ja, men ikke Gud. Hans åndepust bærer meg.

Billedtekst: Langs 'gjengrodde stier' i Rondane. Foto: Paul Martens, Wisconsin.

Vår fattigdom er Guds bolig

"Hvordan skal vi kunne se fattigdommen som en vei til Gud når alle som finnes omkring oss vil bli rike?

Fattigdommen har mange former. Vi må spørre oss selv: 'Hvilken er min fattigdom?' Er det en mangel på penger, mangel på psykisk stabilitet, mangel på ektefelle, mangel på sikkerhet, mangel på trygghet, mangel på selvtillit?

Hvert menneske har et svakt punkt. Det er akkurat der Gud vil bo!

'Salige er de fattige', sier Jesus (Matt 5,3). Dette innebærer at velsignelsen finnes skjult i fattigdommen.

Vi er så ivrige etter å skjule vår fattigdom og ignorere den, at vi ofte mister muligheten til å se Gud som bor i den. La oss våge å se vår fattigdom som det jordsmonn der skatten finnes nedgravd."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

fredag, august 19, 2016

Syv baptister stilles for retten i Kasakhstan - ene og alene for deres tro

Myndighetene i Kasakhstan fortsetter å slå hardt ned på kristne minoriteter som har unnlatt å bli registrert for å få myndighetenes godkjennelse til å kunne holde gudstjenester og møter.

Og blant de som det går hardest ut over er landets baptister.

25. august må syv baptister møte i retten. Disse er hjemmehørende i det østlige Kasakhstan. Myndighetene anklager dem for å ha holdt religiøse sammenkomster uten myndighetenes godkjennelse. Den lille baptistmenigheten de tilhører ble stormet av anti-terror politi tidligere denne måneden. To av de anklagede er, Olga Berimets og Zoya Tobolina, begge 79 år gamle.

Men de to pensjonistene er ikke de eneste som står anklaget for å ha forbrutt seg mot loven.

22. mai ble 89 og et halvt år gamle Yegor Prokopenko dømt til å betale en bot for å ha deltatt på et møte i baptistmenigheten i Zyryanovsk i det østlige Kasakhstan. Yegor, som ledet gudstjenesten, er en tidligere baptistisk samvittighetsfange fra den tiden det het Sovjetunionen. Boten han måtte betale tilsvarer syv ukeslønner for de som er i arbeid. Det er veldig mye penger for en pensjonist.

Yakov Skornyakov, også han en tidligere baptistisk samvittighetsfange fra Sovjet-tiden, ble bøtelagt for en lignende forbrytelse i 2006. Det skjedde to år før 79 åringen døde.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Kasakhstan og for den kommende rettssaken, som kan ende med at våre venner må betale skyhøye bøter for å ha deltatt på en gudstjeneste.

Tilbaketrukkethet som renser

"En av årsakene til at tilbaketrukkethet er en så betydningsfull del av det åndelige livet er at det hjelper oss til å holde oppmerksomheten rettet mot Gud. I tilbaketrukketheten får vi ikke menneskers berømmelse, beundring, støtte eller oppmuntring. I tilbaketrukketheten må vi gå til Gud med sorgen og gleden i tillit til at Han gir oss det vi mest i behov av.

I vår tid finnes det en tendens til å unngå tilbaketrukketheten. Vi vil bli sett og bekreftet. Vi vil stå til tjeneste for andre og påvirke utviklingen. 

Men når vi blir synlige og populære blir vi avhengig av mennesker og deres gjensvar. Da mister vi lett kontakten med Gud, som er selve kilden. Tilbaketrukketheten renser. I tilbaketrukketheten finner vi vårt sanne jeg."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen