søndag, februar 23, 2020

en drøm

I morgentimene i dag hadde jeg en underlig drøm. May Sissel og jeg var  på en reise. Jeg vet ikke hvor. Landsskapet var ukjent. Tilsynelatende kjørte vi oss bort, og kom inn i et boligfelt i en by med en rekke boligblokker. Vi bestemte oss for å stanse.

Etter å ha gått rundt der en stund ble vi møtt av en eldre mann. Han så litt uflidd ut. Mannen inviterte oss med hjem. Jeg var skeptisk. Dette var ikke med i planen vår, og jeg opplevde at han forstyrret oss. Mannen insisterte, og kona mi mente at vi skulle ta imot tilbudet.

Hele veien dit var jeg skeptisk. Og da vi kom frem og måtte klatre opp en vaklevoren stige, var jeg helt sikker på at dette var et feilsteg for vårt vedkommende. Men mannen fortsatte å insistere. Jeg måtte overvinne frykten min for å gfå i den skrøpelige stigen - den så skrøpelig ut. Men da vi kom inn i mannens leilighet, var det dekket til bords for oss. Virklig vakkert dekket med fantastiske kaker og lekre matretter. Det sto ikke helt i stil med den litt loslitte mannen.

Jeg spurte hvem han var. Han kunne fortelle at han var ambassadør.

'For hvilket land,' spurte jeg.

'For et kongedømme,' svartre mannen.

Langsomt gikk det opp for meg hvillket rike det var.

Jeg kjente meg skamfull over at jeg hadde foraktet den gamle, litt loslitte mannen og trodd at han ødela våre planer for dagen.

Han representerte selve planen.

Mennesker svikter - men ikke Herren Jesus

Mennesker svikter, mennesker skuffer, mennesker faller og mennesker sårer. Slik er det bare. Setter vi vår lit til mennesker vil vi bli skuffet og såret. Ganske enkelt fordi vi er mennesker. Vi er ikke annerldes vi heller, for også vi skuffer, sårer, sviktier og faller. Den som tror at han ikke gjør det, er ikke menneskelig.

Jeg kjenner bare en som ikke svikter og skuffer. En som alltid er trofast. En du kan stole 100 prosent på. En som er 100 prosent ren.

Hans navn er Jesus Kristus.

Ham, og Ham alene, setter jeg mit lit til.

'Trofast er han som kaller dere.' 1.Tess 5,24.

lørdag, februar 22, 2020

Korset i mitt liv

Det er to helt sentrale ting i den kristne tro: Jesu Kristi kors og Jesu Kristi oppstandelse. Uten korset og oppstandelsen finnes det ingen kristen tro, bare høyverdig moral.

Jeg bærer alltid et kors med meg, et gripekors, for stadig å minne meg på korsets vertikale og horisontale betydning. Apostelen Paulus uttrykker dette slik: 'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.' (Gal 6,14)

Når Paulus skriver til menigheten i storbyen Korint bærer han på en djup bekymring. Han er redd for at 'Kristi kors skal tømmes for kraft.' (1.Kor 1,17. Bibelen Guds Ord)

I tilfellet Korint, handlet det om 'visdomslære', noe grekerne var opptatt av. 'Grekerne søker visdom,' skriver apostelen og så legger han til: 'men vi forkynner en korsfestet Kristus', jfr 1.Kor 1,22-23) Og korset er i menneskelig øyne ingen visdom, men dårskap, idioti. Men Jesu Kristi kors er veien til Gud. Uten korset ingen frelse, ingen redning.

Hvordan kan korset finnes tømmes for kraft i dag? På samme måte som den gang, ved at korsets sentrale budskap byttes ut med noe annnet; noe som tar korsets plass. Det kan være så mangt. Også mye teologi.

Men det er bare korset som er Guds kraft til frelse, jfr 1.Kor 1,18.

Ingenting, absolutt ingenting annet.

fredag, februar 21, 2020

Takk for forbønn

Hunden vår, Poirot, har vært så uheldig å ramle ned en trapp. Når man er 13 år og har en vond hofte er ikke det noe gøy. Vi tror ikke han har brukket noe, men det er vondt å trå på det ene beinet. Vi tar kontakt med veterinær i morgen. Det gjør at May Sissel må bli hjemme fra bønnekonferansen  på  Grimerud i hvert fall i morgen, men heldigvis får jeg med meg en god venn av familien som min 'støttekontakt', slik at jeg blant annet kan få hjelp med rullestolen. Der er en del logistikk når jeg skal ut å reise.

Denne helgen blir travel: Fredag skal jeg ha et seminar i forbindelse med bønnekonferansen, og ellers medvirke på ulike måter. Søndag taler jeg på avslutningsgudstjenesten. Til uken møtes jeg med en arbeidsgruppe i forbindelse med et bønneiniativ senere i år på Selja, og jeg skal dele fellesskap med en gruppe koptisk-ortodokse munker.

6.-8.mars deltar May Sissel og jeg på lederdagene i Drammen til Det norske baptistsamfunn, som forbedere og sjelesørgere, 15. mars taler jeg i Normisjon i Askim og 19.-22. er vi i Voss hvor jeg skal ha et bønneseminar i regi av Voss bønnehus. 29. mars er vi i Tistedal baptistkirke, hvor jeg skal tale i gudstjenesten og ha et seminar etterpå. 4.-5.mars skal jeg ha fastebetraktninger i Gjøvik kirke.

Dagene er innholdsmettede, men også slitsomme, ikke minst på grunn av store smerter. Takk til alle dere som husker May Sissel og meg - og Poirot - i deres bønner. Det verdsettes høyt.

torsdag, februar 20, 2020

Det lykkeligste øyeblikket i livet mitt

Dette bildet og historien bak det griper meg så sterkt i dag. Det er Eric Foley, lederen for den koreanske avdelingen av The Voice for the Martyrs, som forteller om hvordan giverne til denne organisasjonen har gjort det mulig å donere beskyttelsesmasker til ofre for sexlaveri blant nord-koreanske kvinner som befinner seg i Kimna. De er spesielt utsatt for korona-viruset.

'Men,' sier Eric Foley, 'det er ikke beskyttelsesmaskene som gir dem håp gotrøst, men MP3 spillere.'

En av mottakerne fortalte Foley: 'Hvis du spurte hva som et lykkeligste øyeblikket i livet mitt, så vil jeg si at det var da jeg kunne lytte til Guds ord på min MP3. Den tiden jeg gjorde det, hadde jeg ingen bekymringer. Jeg følte meg ikke en gang sliten.'.

Tenk det! I en hvor korona-viruset herjer er det lykkeligste øyeblikket i livet ditt når forstår at det er kraft i Guds ord.

La oss be for disse nordkorenaske jentene.

Kalt kristne

"Når Den hellige ånd kom over den tidlige kirken i Antiokia, satte både jøder og hedninger sin lit til at Jesus ville gi dem adgang til Gud. Forenet i tilbedelse, delte de liv med hverandre som om de var en familie. Ingen visste til å begynne med helt hva de skulle kalle dette. De visste hva en gruppe med jøder var ment å være, og de visste hvordan hedninger så ut, men de visste ikke helt hva de skulle kalle jøder og hedninger som tilba sammen i Jesu navn. Så de bestemte seg for å gi dem et nytt navn. De kalte dem 'kristne'. (Apg 11,26)

Enhet på tvers av skillelinjer var det som var selve særtrekket ved den tidlige kirke - så mye qat det krevdes et nytt navn. Den kristne tro var en ny identitet, verken jødisk eller hedensk, mann eller kvinne, slave eller fri. (Gal 3,28)

Det er ganske utrolig å tenke på, spesiielt for en kirke som fragmentert av skismaer og trosbekjennelser, kirkesamfunnenes skillelinjer og etnisk identitet.

Det er hardt for noen og enhver i Amerika å se på de første kristne og føle seg stolt av hvor vi befinner oss i dag."

- Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet): New Monasticism. Brazos Press 2008, side 10. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

onsdag, februar 19, 2020

Hva kan de som har gått foran lære oss?

Å be med de hellige har blitt en del av mitt bønneliv, og det har det vært i mange år nå. Jeg ber leseren merke seg ordene mine. Jeg ber ikke til de hellige, min bønn rettes hun til Faderen i Jesu navn, slik Jesus lærte oss å be, men jeg ber MED de hellige. Av og til låner jeg ordene deres, og hviler i dem, når mine egne ord stanser opp. Det gir hvile.

Og jeg lever med de hellige. Deres minnedager gir ofte mulighet til djupere refleksjon, og deres liv både inspirerer og utforder meg til å leve i etterfølgelse av Kristus, slik de etterfulgte Kristus.

Som hellige Colman, den tredje abbeden og biskopen av Lindisfarne, og dermed en del av vår norske kristenarv. Colman fulgte trofast i sporene til de to abbedene og biskopene før ham: Aidan og Finian.

Hellige Colman sto midt oppe i stridighetene med den keltiske kristenhet og Den romersk-katolske kirke. Han deltok på synoden i Whitby. Colman holdt nemlig fast ved de tradisjonene kelterne hadde fått overlevert fra blant annet hellige Columba av Iona og som Columba og andre mente stemmet fra apostelen Johannes. Dette handlet blant annet om dateringen av påsken. Kanskje ikke det største stridsspørsmålet i dag, men den gangen var dette et viktig anliggende. Skulle man følge de gamle skikkene til apostlene, eller følge en annen kalender som Romerkirken kom med? Colman var ikke i tvil om hvor han sto i sakens anledning. Han holdt seg til den tradisjonen apostelen Johannes hadde lært dem.

Utfallet kjenner vi: Den romersk-katolske kirken vant frem med sitt syn.

Den hellige Colman var skuffet. Colman ville ikke lenger være en del av et kongerike som sviktet apostelen Johannes, Columba. Aidan og Finian og sammen med 30 andre munker pakket de sammen sine saker og forlot Lindisfarne. De som ble igjen i kommuniteten på Iona var enten for gamle eller syke til å reise. Den nye kommuniteten ble senere delt i to på grunn av vekst.

Hva kan vi lære av dette? Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - blir vi satt på valg, og det vi velger har sin pris. Velger jeg det som vi har levd med siden vi kom til tro eller gir jeg etter for tidsånden? Skal Bibelen være rettesnor for liv og lære? Av og til kan et slik valg innebære at man må bryte opp, når det øvrige fellesskapet velger en annen vei og en annen kurs. Da kan man miste alt og likevel vinne alt.

Valgene er våre.

To hverdagsbønner

To bønner skrevet av Martin Lönnebo følger med meg i mine hverdager for tiden. Kanskje du kan be dem sammen med meg?

Se på meg, Kristus 
og velsign meg.

Se på meg, Kristus
og styrk meg.

Se på meg, Kristus 
og gi meg fred.

Den andre bønnen lyder slik:

Mitt hjerte slår, 
Gud er her
nå råder stillheten.

tirsdag, februar 18, 2020

Francis Chan: - Det er crazy: alle jeg berørte ble helbredet

"Hver eneste person jeg berørte ble helbredet. Jeg har aldri noensinne erfart noe lignende på mine 52 år."

Det er Francis Chan (bildet) som forteller dette til Relevant Magazine.

Det var mens forfatteren, forkynneren, grunnleggeren av Crazy Love Ministries og tidligere Mega-church pastoren, talte til studentene ved Moody Bible Institute at han fortalte om sine forunderlige opplevelser i en avsidesliggende landsby i Myanmar.

I talen samtalte han med tilhørerne om sitt syn på tro og det overnaturlige. Det synet har vært under utvikling. Selv om han har vokst opp med en usikkerhet når det gjelder moderne mirakelhistorier, har han ganske nylig begynt å be for folk om at de må bli helbredet.

'De siste få årene har jeg trodd - trodd på mirakler', sa han i talen sin. 'Når jeg møter syke ber jeg for dem og har tro for at de skal bli helbredet. Og jeg er sjokkert, fordi hver gang jeg ber, skjer absolutt ingenting. Det er svært nedslående.'

Men så - ganske nylig, mens Francis Chan var i Myanmar for å forkynne evangeliet i en avsidesliggende landsby, skjedde det noe.

'Vær så snill Gud,' ba jeg, 'vær så snill, hør min bønn.'

Chan forteller:

'Folk stilte seg opp for å bli bedt for. Hver eneste person jeg berørte, ble helbredet. Det var fullstendig crazy.'

To av de som kom for å bli bedt for var en liten gutt og en liten jente som var døve.

'Dette var fullstendig utenfor min komfortsone. Dette er ting jeg bare har lest om. Men, det skjedde! Jeg har trodd jeg har hatt tro, men dette var tro på et annet nivå.'

Chan har ganske nylig flyttet fra USA  til Asia sammen med familien sin for å bli misjonærer på fulltid. Francis Chan vil forkynne blant unådde.

mandag, februar 17, 2020

En gratulasjon på dagen

På hans 84 års dag vil jeg så gjerne få benytte anledningen til å takke Stanley Sjöberg (bildet), for hans troskap mot Guds ord og den kristne forsamlingen. Som årene går får jeg bare større og større respekt for denne kristne åndshøvdingen. Det er snakk om åndelig rakryggethet. Stanley Sjöberg er hel ved.

Det var hans bror, Kjell Sjöberg, Nordens bønneapostel jeg har hatt mest å gjøre med, gjennom mange år. Stanley Sjöberg har jeg truffet to ganger. Den ene gangen hørte jeg ham tale i Citykyrkan i Stockholm, hvor jeg tror han var pastor. Den andre gangen var i Baltikum. Jeg tror det var i Riga, men det jan også ha vært i Tallinn. Gudfeldigheter ville ha det til at jeg bodde på samme hotell som  Stanley Sjöberg, og når jeg så at han satt ved frokostbordet i restauranten tok jeg mot til meg og fikk en god personlig samtale. Det var oppmuntrende for en ung predikant, og satte spor hva angår tjenesten i Guds rike.

Stanley Sjöberg er født i Brooklyn 17.februaar i 1936. Foreldrene var svenske pionermisjonærer. En tid var han andrepastor i Filadelfiakyrkan i Stockholm og arbeidet side om side med selveste Lewi Pethrus.

Stanley og broren Kjell var bare tenåringsgutter da de reiste ut som evangelister. Sammen med faren Tage dro Stanley til Tyrkia, og språkmektig som han er lærte Stenley seg tyrkisk på kort tid. Den som har hørt Stanley tale engelsk vet hvor utrolig dyktig og korrekt han taler. Man skulle knapt tro at han er svensk. Stanley Sjöberg virket også i Pakistan og snakker flytende urdu.

Stanley Sjöberg grunnla også Centrumkyrkan i Sundyberg, og som er økumenisk. Den er ikke en del av pinsebevegelsen. Sjöberg var også formann for den komiteen som sto bak den første store Jesusmarsjen i 2008 som samlet 12.000-15.000 mennesker i Stockholm.

Året etter startet han Webkyrkan som han drev frem til 2015. Fremdeles legger han ut bibelundervisning på nett.

Stanley Sjöberg er en fremragende apologet, en hjertevarm evangelist og en mann med sine meningers mot. Det har stått strid rundt ham, men hans radikale forkynnelse har også ført mange mange mennesker til tro.

Gratulerer med dagen, Stanley Sjöberg. Måtte Herren på en spesiell måte velsigne den og måtte Herren gi deg mange gode år.

Vardetenning og forfølgelse i de nordlige italienske alper

Natten til 16.februar hvert år tennes det bål på fjellene i det nordlige Italia. Dagen derpå holdes det gudstjenester og gledesfylte festivaler. Det er valdenserne som feirer og de har all grunn for å feire 17.februar 1858. Denne dagen fikk de endelig garanti for sine sivile og religiøse rettigheter, etter århundres forfølgelse fra Den romersk-katolske kirke.

Valdenserne, som går under forskjellige navn, er en kristen frimenighetsbevegelse som man antar startet i Lyon i Frankrike og som spredte seg til de franske og italienske alpene på slutten av 1170-årene. I dag finner vi valdensere i det sørlige Frankrike og i regionen Piedmont i det nordlige Italia, men du vil også finne små fellesskap av valdensere i det sørlige Italia, Argentina, Tyskland, Uruguay og USA.

Bevegelsen hadde sin opprinnelse på slutten av det 12 århundre, som 'De fattige av Lyon', en gruppe som ble organisert av en mann ved navn Peter Waldo. Han var en rik handelsmann som i 1173 ga vekk hele sin formue, og som grepet av Bergprekenen og Jesu liv, forkynte apostolisk fattigdom og radikal etterfølgelse av Jesus. Ettersom de stadig vokste og ble flere kom valdenserne ganske raskt i konflikt med Den romersk-katolske kirke. I 1215 ble de erklært som kjettere. og ble gjenstand for en intens forfølgelse. På 1700-tallet var valdenserne i ferd med å bli helt utryddet. I årene som fulgte ble den siste resten som var igjen utsatt for organisert og generell diskriminering.

På 1600-tallet omfavnet valdenserne den protestantiske Reformasjonen og slo seg sammen med ulike lokale og regionale protestantiske grupper. Så tidlig som i 1631 begynte protestantiske forskere - og valdensiske teologer - å se på valdenserne som tidlige forløpere til Reformasjonen og bærere av den apostoliske troen. Dagens valdensere deler tro med refomerte protestanter i synet på det alminnelige presteskap, og i synet på dåp og nattverd.

Valdenserne er kjent for å ha forkynt:

* Kristi stedfortredende død og rettferdiggjørelse gjennom tro på Kristus
* En treenig Gud
* Menneskets fall
* Inkarnasjonen

De fornektet:

* Læren om skjærsilden og kalte den 'Antikrists oppfinnelse'
* Det romersk-katolske synet på nattverden.

De mente også at forkynnere av evangeliet ikke samtidig skulle ha offentlige og statlige oppgaver, at relikvier ikke var noe annet en beinrester i forråtnelse, og som man ikke visste hvem de hadde tilhørt, at såkalt 'hellig vann' ikke hadde noen større betydning enn regnvann, og at bønn likesåvel kunne bes på låven som i kirken. De anså også Den romersk-katolske kirken å være 'Den store horen' som omtales i Åpenbaringsboken.

Et karakteristisk trekk ved valdenserne var deres legpredikanter, deres frivillige fattigdom og deres tro på Bibelen som Guds ord. Mellom 1175 og 1185 tok Peter Waldo initiativet til å få oversatt Det nye testamente til en lokal fransk diaalekt.

Takk for trofasthet

Jeg slutter ikke med å la meg forundre og kjenne på en djup takknemlighet overfor mennesker som uke etter uke, måned etter måned, år etter år er trofaste mot sin menighet. De kommer til gudstjenestene, bønnemøtene, menighetsmøtene og årsmøtene. De gir tid, de åpner sine lommmebøker og gir penger. De stiller opp for å ordne med kirkekaffe, vasker kirkebygget, er møteverter eller spiller til fellessangene. De sitter i festkomiteer, og de stiller på dugnad.

De er helt vanlige medlemmer. Uten noen titler. Uten disse ville det ikke vært noen menighet. Ingen gudstjenester.

De fortjener en stor og inderlig takk.

Vi har møtt dem i vår egen menighet, og i menigheter på sm og store steder i landet vårt og i de landene hvor vi har reist for å forkynne Guds ord. De trofaste. De du alltid kan regne med. De som ikke gjør noe nummer ut av seg.

Takk!
Igjen sier jeg: takk!
På vegne av Guds rike: hjertelig takk!