tirsdag, juli 07, 2015

Det rene vannet - og kravet om at jeg skal ta avstand fra trossøsken

Vann er en metafor vi møter ofte i Bibelen. Det aller viktigste bildet er av Jesus, som det levende vannet:

'På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Og den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få'. (Joh 7,37-39a)

Siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg søkt Kilden, og lett etter alle de som har funnet den. For det er dette vannet som slukker den tørst, som er skapt av Den Hellige Ånd. Jeg har lett etter kilder med dette levende vannet, og har funnet mennesker med alle slags kristne merkelapper som har vært bærere av dette vannet. De har vært lutheranere, metodister, baptister, pinsevenner, misjonsforbundere, frelsesarmesoldater, anglikanere, koptere, ortodokse og katolikker. Alle har de hatt det til felles at de er syndere, og slett ikke feilfrie eller har forstått alt med hensyn til den kristne læren, men de har alle båret med seg dette vannet og jeg har øst av det vannet de har båret og latt meg få drikke.

Jeg er ikke alene i denne søken etter det levende vannet.

Det finnes en djup, åndelig strøm gjennom hele kirkens historie, fra urkirken og frem til våre dager, av kvinner og menn som har funnet kildevell og som har smakt dette vannet og blitt bærere av det, både i Øst- og Vestkirken, og i frikirkelige sammenhenger. Jeg kan nevne navn som Bernhard av Clairvaux fra 1100 tallet, Johannes Tauler fra 1300-tallet, Teresa av Avila og Johannes av Korset fra 1500-tallet. Jeg kunne også nevne Isak Syreren, Antonios den store, Augustin, Basilos av Cæsarea, Efraim Syreren, Evagrios av Pontos, Ireneus av Lyon, Gregor av Nyssa, Johannes Cassian, Johannes Klimakos, Makarios den eldre av Egypt, Simeon den nye teologen, Serafim av Sarov, Sergeij av Radonesh, Nil av Sora, Madame Guyon, Matta al-Miskin, Emil Gustafson, Flodbergkretsen, Edin Løvås - listen er lang.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Gud for å 'kjenne' disse. De beriker meg. De har gitt meg levende vann å drikke.

For noen er dette uforståelig. En mann skriver stadig til meg for å be meg om å omvende meg, og ta avstand fra de personene som har beriket og velsignet livet mitt. I følge ham er jeg på ville veier. Han har oppkastet seg til en slags lærer for alle, og selv om vi ikke en gang tilhører samme kirkesamfunn, anser han det som sin soleklare rett og plikt til å formane meg og ikke minst refse meg. Det er særlig når jeg omtaler koptere, katolikker og ortodokse at denne mannen begynner å rope. Han anser ingen av dem som kristne.

Underlig at han kjenner alles hjerter. Jeg trodde i min enfoldighet at det bare var Gud som gjorde det. Jeg står fjellstøtt på evangelisk grunn, og har ingen planer om å flytte meg. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for den reformatoriske arven. Men det betyr ikke at jeg ikke har funnet 'venner' i andre sammenhenger enn min egen. Jeg tror da at Gud har mange barn i andre sammenhenger enn min egen!

Og jeg er da slett ikke alene om å øse fra disse kildene! Øser man fra dem så betyr jo ikke det at man går god for alt de har skrevet, eller for deres liv eller lære. Det man søker er 'det levende vannet'. Det de har funnet i nærkontakt med Gud. Gjennom bønnen, bibelstudier og stillheten i Guds nærvær.

Det er interessant at selveste Luther, av alle, selv hadde en teologi og hadde gjort seg erfaringer hentet fra den såkalte 'brudemystikken', ikke bare i begynnelsen av sitt virke, men også mot slutten.

Den konservative og bibeltroende lutherske presten, Stein Solberg, som har gransket dette inngående, skriver om dette i den gode boken 'Forenet med den Elskede', en bok om brudemystikken utgitt av selveste Misjonssambandets forlag, Lunde: 'En så frodig person som Luther (til forskjell fra hans mer nøkterne, tørre og språklærde venn Melanchton) var naturligvis svært fortrolig med brudemystikkens rikdommer. Han kjente seg også hjemme i (deler av) den romanske og særlig den tyske mystikk (Johannes Tauler). Men Luther nypreget mystikken og dermed brudemystikken i lys av sin evangeliske oppdagelse. Vi møter en evangelisk og meget rikholdig brudemystikk i hans Store Galaterbrevskommentar, Et kristenmenneskes frihet, i kommentaren til blant annet Salmene, i postiller, prekener og annet. Ikke som et perifert tema, men som et midtpunkt, der reformatoren forklarer selve rettferdiggjørelsen, friheten fra loven og Kristus i samvittigheten i lys av perspektivet brudgom-brud... Bruderelasjonen til Kristus er for Luther et kjennetegn på den sanne tro, noe den 'historiske' (døde) tro ikke har erfaring med. Den iakttagelsen er fremdeles like aktuell...' (Stein Solberg: Forenet med den Elskede. Lunde forlag 2008, side 19-20.

Og hvor er det Luther henter inspirasjon fra? Bibelen, selvsagt, men også fra de som er blitt omtalt som kirkens 'mystikere'! Og slik dokumenterer Stein Solberg at det er for mange av de andre lutherske oppbyggelsesforfatterne. De søkte også opp det levende vannet. Der hvor det var å finne. Ble de katolikker av den grunn? Nei. Ble de ortodokse? Nei. Blir vi det ved å lese de samme forfatterene? Neppe. Ikke om vi er trygge på vår egen identitet. Men vi erkjenner at de hadde funnet noe som er rent, og som også kan velsigne oss.

Solberg nevner navn som dr.Joachim Lütkemann, dr.Johan Gerhard, biskop Johan Arndt, magister Christian Scriver, dr. Henrich Müller, i denne sammenhengen. Alle på trygg luthersk grunn. Men de har alle det til felles at de har lett etter levende vann blant kirkens mystikere!

Uten å kunne sammenligne meg med noen av disse flotte menn, gjør jeg det samme. Leter etter det levende vannet, Kristus, og blir velsignet av det andre har sett. Så gjør jeg meg - slik de - egne erfaringer på troens vei. Jeg kjenner glede og djup takknemlighet til Gud for å ha slike venner som kirkens mystikere.

Så får jeg heller tåle at denne mannen roper at jeg må omvende meg, ta avstand fra mine venner, og tale ut mot dem. Jeg får sikkert en ny epost etter dette. Og han fortsetter sikkert med å spre sine rykter om at jeg er både det ene og det andre - ikke minst vranglærende. Selv synes jeg det må være slitsomt å leve som trospoliti.

Denne mannen mener altså at jeg i ramme alvor skal ta avstand av biskop Thomas - bare for å nevne et eksempel. Ene og alene for at han er kopter. Vedkommende har selvsagt aldri møtt biskop Thomas, ei heller noen koptere, men i hans øyne er de alle vranglærere. For de av oss som har hatt gleden og det privilegium å få møte denne koptiske biskopen, hørt hans inderlige Kristusforkynnelse, så er det å hevde at biskop Thomas ikke er en kristen, uforståelig, ja, absurd. Men dette vet denne mannen, som reiser rundt som bibellærer her til lands.

Eller nå - etter at jeg skrev om Raniero Cantalamessa - krever han at jeg øyeblikkelig må skrive at jeg tar avstand fra ham. Lørdag lyttet jeg til denne munken som så tydelig talte om Jesu soningsdød på korset, at vi blir rettferdiggjort ene og alene gjennom Jesu nåde, om oppstandelsen og om Åndens kjærlighetslue - og så kreves det av meg at jeg tar avstand fra ham fordi han i denne mannens øyne ikke er en kristen. Gjør jeg ikke det fører jeg folk vill.

Er jeg på vei til å bli katolikk? Nei, den tanken har ikke streifet meg. Men jeg nekter å avstand fra mennesker som tydelig har gjort seg en djup erfaring av Den treenige Gud.

Men - det er bare Gud som kjenner hjertet til biskop Thomas, munken Cantalamessa og Bjørn Olav Hansen - og som også kjenner hjertet til mannen som skriver til meg.

Jeg har bare en bønn: Kyrie eleison!

Shane Claiborne. Å leve i et kristent fellesskap er mulig selv i en individualistisk tid om vår

Forfatteren og aktivisten, Shane Claiborne (bildet), kalte medlemmene av Mennonite Church USA til å tørke støv av deres romanse med Jesus og ikke være redd for se litt merkelige ut.

Claiborne talte på avslutningsmøtet av sommerstevnet til Mennonite Church USA i Kansas City, 5. juli.

Til en stor tilhørerskare av ungdommer og voksne talte Claiborne om betydningen av det kristne fellesskapet. Claiborne fortalte, i følge Mennonite World Review, at folk rømmer institusjoner i 'astrononomiske antall fordi folk ser hvor lite institusjoner gjør og hvor mye et enkeltindivid kan'.

Så la han til:

'Det er noe forunderlig som finner sted når enkeltindivider blir satt i brann, likevel er jeg fremdeles overbevist om at Bibelen kaller oss til å leve i fellesskap, og det er et vanskelig kall. Vi sier ofte at fellesskap kunne vært enkelt hadde det ikke vært for menneskene'.

Shane Claiborne minnet forsamlingen om at trosrøttene til Mennonitene viser at det å leve i fellesskap er mulig, til tross for vanskelighetene. Han minnet også om at noe av det som identifiserer mennonitene er deres enkle livsstil.

Sammen med Jonathan Wilson-Hargrove er Shane Claiborne en av de fremste talsmennene for den nymonastiske bevegelsen.

mandag, juli 06, 2015

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 7

Russiske mennoniter i Latin-Amerika så det som en nødvendighet å dele Bibelen, og Jesu frelsesbudskap som en del av det som var blitt dem betrodd.

Diedrich Lepp, en flyktning fra Bolivia fullførte oversettelsen av Det nye testamente til Lengua-språket. Det skjedde tidlig på 1970-tallet. Gerhard Hein, en annen flyktning, oversatte Det nye testamente til Chulupi-språket, og resten av Bibelen fulgte raskt etter. Men ingenting sa mer om hva mennonitene trodde og hvordan de forstod Gud, enn de som bodde i de mennonitiske koloniene.

En besøkende fra Nord-Amerika som besøkte Chaco i Paraguay i 1947 skrev:

'Fernheim ble grunnlagt av mennoniter som hadde flyktet fra Russland til Tyskland i 1930. De hadde håpet å kunne fortsette videre til Canada, men Canada hadde stengt sine dører på grunn av stor arbeidsledighet og depresjon. På grunn av at flyktningene ikke kunne forbli i Tyskland hadde Mennonitenes Sentralkomite invitert dem til å slå seg ned i Chaco i Paraguay. Omlag 1.800 av dem tok imot denne invitasjonen.

De første årene i Paraguay var ekstremt vanskelige. Folk og dyr var alltid tørste, men mangelen på vann var bare et av problemene. Fem år senere hadde emigrantene i Fernheim kolonien gravd 198 brønner, men det viste seg at 75 av dem inneholdt saltvann.

Så var det varmen. Flyktningene hadde aldri opplevd varme slik som denne. Hager og dyrkningsjord tørket opp. Og som om ikke dette var nok så var det gresshopper. Folk måtte stå på at deres første avling bare forsvant foran øynene deres. Og så var det naboene deres - indianerne. For det meste tre stammer: Lengua, Chulupi og Moro (Ayoreo). Dette var jegere og nomader. Mangelen på mat var trolig en av de viktigste årsakene til at barnedrap var akseptert blant dem som en del av familieplanleggingen. Den vanligste måten blant disse indianerstammene tok livet av de nyfødte barna på var å stamme varm sand ned i spedbarnets munn.

Lengua-folket og Chulupierne var fredelige, men Moroene var krigere. De drepte misjonæren Kornelius Isaak som forsøkte å nå dem med evangeliet. Misjonsarbeidet blant indianerne begynte allerede få år etter at mennonitene kom til Chaco, og i 1935 organiserte de et misjonsselskap med navnet Licht den Indianern (Lys til indianerne).

Vi ble imponert. Over Guds forsørgelse. Flukten fra kommunismen var forvandlet til et misjonsarbeid gjennom kolonisering. Disse folkene hadde så lite selv, likevel var det første de brydde seg om indianerne. De delte med dem det de hadde: mat, klær, kunnskap og tro på Gud.

fortsettes

Kristi brud gjøres klar for Brudgommen - hun finnes i alle kirkesamfunn

Det finnes en samstemt lengsel hos Den Hellige Ånd og Kristi brud, det er lengselen etter Brudgommen, etter Kristus. Vi finner denne lengselen beskrevet mot slutten av Åpenbaringsboken:

'Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det skal si: Kom!' (Åp 22,17)

Etter hvert som vi nærmer oss tiden før Jesu gjenkomst, blir dette inderlige bønneropet sterkere: Kom!

Når apostelen Paulus setter seg ned for å skrive sitt andre brev til den kristne forsamlingen i Korint, så bærer han på en bekymring: Han er redd for menigheten skal bli forført. Det er på grunn av denne bekymringen at han 'vokter dere med Guds brennende sjalusi', og årsaken til det er at apostelen har 'lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere fram til ham som en ren jomfru'. (2.Kor 11,1flg).

Apostelen Paulus gir uttrykk for det samme i Efeserbrevet: 'Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være'. (Ef 5,27). Vi finner den samme tanken i Kolosserbrevet: 'Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, og uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg'. (Kol 1,22)

Ser man på Kristi kropp i dag ser man ikke dette! Kristi forsamling slik den fremstår i dag er full av synd, feil, mangler, skader. Den er slett ikke uten flekk eller rynke, uten feil eller er uangripelig.

Men Kristus har vunnet seg en Brud og det er denne Bruden som gjøres klar for Brudgommens gjenkomst!

Hvor finnes hun? Der hvor et menneske lever med Brudekjærligheten - det Bibelen beskriver som 'den første kjærlighet', den som menigheten i Efesos hadde mistet: 'Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet' (Åp 2,4)

Dette er selve prøven på om vi tilhører den brudeskaren som Ånden forbereder for Brudgommen! Den første kjærligheten til Jesus, hengivenheten, den kjærligheten som er villig til å lide for Ham, og som tåler å bli beskåret, tåler tukten og lidelsen. Som er villig til å gi slipp på alt av mørkets gjerninger, bekjenne sine synder og leve i en daglig omvendelse.

Jeg tror personlig at Kristi brud finnes i alle kirkelige sammenhenger. Det finnes en rest, som ikke vil bøye kne for avgudene, som ikke vil gi slipp på en enkle troen på Kristi soningsdød og Hans seierrike oppstandelse, som ikke vil gå på kompromiss med Guds ord. Hva begrunner jeg det med? Jo, selv hos Den store horen - eller Skjøgen - finnes det gjenfødte brudesjeler!

Det står i Skriften det!

'Kom ut fra henne, mitt folk!' (Åp 18,4)

Selv i endetidens falske og antikristelige kirke, horen, finnes det noen som hører Herren til! Hvis ikke ville Han ikke ha bedt de om å komme ut!

La oss derfor være varsomme med å dømme mennesker hvis indre liv vi ikke kjenner. Vi kjenner ikke deres lengsler, ei heller deres relasjon med Jesus. Herren selv kaller dem ut fra det som ikke er Hans, for disse hører med til Hans brud, og Han kaller sine. Jeg er ikke redd for det. Den sanne bruden gjøres i disse dager klar for at Brudgommen skal komme.

'Men ved midnatt lød et rop: Brudgommen kommer! Gå og møt ham'. (Matt 25,6)

Måtte vi alle høre det ropet.

I dag er det på dagen 600 år siden reformforkjemperen Jan Hus ble brent på bålet

I dag er det på dagen 600 år siden tsjekkernes store reformator, Jan Hus, ble brent på bålet. Selv satt i brann av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’ - antente han en åndelig brann som skulle få store og varige ringvirkninger. Jan Hus skulle bli en katalysator for den protestantiske bevegelsen, og minnedagen for hans martyrdød er viktig også med tanke på det store Reformasjonsjubileet i 2017.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid.

På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene.

Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Jan Hus
Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Når Jan Hus ble ført til bålet, 6. juli 1415, kunne man høre ham si:

“For det evangeliet hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede”.

søndag, juli 05, 2015

En kambodsjansk 'Saulus' ble en 'Paulus'

Det du er i ferd med å lese er et sterkt vitnesbyrd om hvilken enorm livsforvandlende kraft det er i evangeliet!

Dette er historien om en kambodsjansk 'Saulus' som drepte for Røde Khmer, men som ble forvandlet til en 'Paulus' av Guds ord og Guds Ånd. Det er Bible League International, som forteller denne historien i en rapport, som nylig ble publisert.

Når Røde Khmer tok over makten i Kambodsja i 1975, tvangsflyttet de folk ut av byene og sendte dem ut på tvangsarbeide ute på landsbygda. Landets hovedstad, Phnom Penh, ble beordret evakuert på tre dager, inkludert de gamle, barn, munker, leger og sykepleiere, sykehuspasienter, sårede og syke, ja, til og med kvinner som nettopp hadde født.

De ble fortalt at de bare skulle forlate Phnom Penh for tre dager. Det skulle vise seg at det ble en tre år langt mareritt. Nesten samtlige innbyggere omkom. Enten gjennom sult eller at de arbeidet seg til døde. Gjennom Røde Khmers blodige regime døde 2,5 millioner mennesker - omtrent en tredjedel av befolkningen. Dette er blitt kjent som det kambodsjanske folkemordet.

Kristne som levde under dette terrorregimet ble kraftig forfulgt. Selv det å lese Bibelen var strengt forbudt. Når Røde Khmer endelig ble overvunnet av Vietnam i 1978, fantes det knapt nok igjen en eneste kristen. De kristne i Kambodsja var enten blitt henrettet, torturert eller gitt ofre for folkemordet.

Sovann var medlem av Røde Khmer på denne forferdelige tiden.

'Når jeg ser tilbake', hvisker han, 'blir jeg skamfull for de tingene jeg var med på når jeg var i hæren. Vi behandlet folk som om de var dyr, ja, verre enn det'.

Når han blir spurt om han har tatt liv, hvisker han 'ja' tilbake, mens han stirret i bambusgulvet. Terrorregimet opphørte. Vietnam tok kontrollen. Sovann var en slagen mann. Han var svært nedbrutt over det han hadde vært med på, og bar på en stor skyldfølelse. Ingen ting kunne gi ham trøst. Jeg prøvde å finne den i flaska.

En dag banket det på døra hans. Det var en pastor som gikk fra dør-til-dør for å forkynne evangeliet.

'Jeg vet ikke hvorfor jeg slapp ham inn', forteller Sovann, 'men jeg følte at denne mannen kunne hjelpe meg'.

Sovann fortalte om sitt liv. Pastoren tok så fram Bibelen sin og ba Solvann lese Jes 1,18:

'Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli vite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull'.

'Når jeg leste de ordene: 'purpur', 'røde', 'skarlagen', begynte tårene å renne', forteller Solvann. 'Pastoren fortalte meg at selv om jeg hadde tilhørt Røde Khmer, ville Gud tilgi meg og gjøre mine synder hvite som snø'.

Det ble begynnelsen på et nytt liv for Sovann. Kraften i tilgivelsen som han fant beskrevet i Bibelen gjorde det mulig for ham å favne Jesus og gjøre Ham til sin personlige Frelser og Herre.

Billedtekst: Sovann sees til venstre på bildet.

Det finnes noe som man ikke kan lese seg til - men som må erfares gjennom levd liv

"Jeg bruker ofte begrepet 'alternativ ortodoksi', en frase jeg har hentet fra min franiskanske tradisjon", skriver Richard Rohr (bildet) i en nylig publisert artikkel.

"Dette handler om en understrekning av en livsstil fremfor det verbalt korrekte. Frans av Assisi ønsket at vi skulle gjøre evangeliet, å leve liv fylt av enkelhet, kjærlighet, glede og ikke-voldelige", skriver Rohr videre.

Han er opptatt av at vi lett kan lese oss til ting, og dermed tro at det vi leser er blitt en del av oss. Vi leser oss til de rette svarene, men vi lever ikke hva vi leser. Vi havner lett på 'den rette siden' av spørsmålene, og vi oppholder oss i en verden av ord - i stedet for å gjøre våre egne erfaringer.

Så skriver han noe som i utgangspunktet kan høres ut som en selvmotsigelse, men som slett ikke er det. Rohr skriver at 'kontemplative mennesker skjuler seg ikke bak ordene, men er i umiddelbar kontakt med virkeligheten, mennesker og hendelser - slik de er".

Man ville kanskje tro at kontemplative mennesker er verdensfjerne og kun opptatt av det indre livet, men slik er det jo ikke. Da har man misforstått hva kontemplasjon er: man betrakter, skuer, for så å omsette det man har sett i praktisk handling!

Det er godt å kunne lese, studere, grunne, meditere. Men det finnes også ting man ikke kan lese seg til, men som må erfares gjennom levd liv.

lørdag, juli 04, 2015

Cantalamessa understreket sterkt betydningen av å gjøre seg erfaringer med Guds kjærlighet

Med inderlighet og glød talte Raniero Cantalamessa om behovet for å gjøre seg en djup erfaring av Den Hellige Ånd, i den store stevnehallen på Hedmarktoppen i dag.

Den 80 årige munken valgte å sitte ved et bord, sammen med tolken Stephan Christiansen, oppe på podiet da han holdt sitt seminar med utgangspunkt i beretningen om pinsefestens dag i Jerusalem, slik evangelisten Lukas gjengir det for oss i Apostlenes gjerninger kapittel 2.

Det gav det hele en uformell tone. Jeg tror mange av oss som lyttet til ham denne formiddagen, opplevde pavens hoffpredikant, som en ydmyk mann, som talte med autoritet om noe han selv hadde erfart. For meg personlig ble hans sterke understrekning av behovet for å bli sett av Far og favnet av Hans kjærlighet, en sterk opplevelse. Den personlige erfaringen av å være elsket av Gud, er pinsens egentlige innhold, fremhevet Cantalamessa, og henviste til Rom 5,5: 'Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd'.

- Har du gjort deg erfaringer med denne kjærligheten, ville Cantalamessa vite?

Raniero Cantalamessa snakket tydelig om Jesu soningsdød og Jesu oppstandelse, og at ingen av oss kan gjøre oss fortjent til frelse ved noen egeninnsats. Vi blir frelst kun gjennom Jesu kors og det fullbrakte Golgataverket.

Midt i talen snakket han om de sangene Jesus elsket å synge, og så fikk han forsamlingen med seg på å synge første verset av Amazing Grace!

Det var virkelig gripende. Han lurte på om pinsefolket var begeistret for Jesus, og fikk et norsk svar tilbake. Han forstod at det var en kulturell forskjell mellom en italiener og en nordmann.
- Men dere kan vel være litt begeistret for Jesus, sa han, med et stort smil

Hadde man ikke visst at dette var en katolikk, ja, sågar pavens egen predikant, ville man trodd at det var en hvilken som helst pinsepredikant som talte. Men han var kanskje mer lavmælt, men like begeistret.

Cantalamessa snakket om Guds ømhet som gis oss gjennom Den Hellige Ånd, men han snakket også om kraften som finnes i Den Hellige Ånd, til å vitne om Jesus, Frelseren. Og han understreket at Ånden er gitt oss for at vi skal gå ut og favne hele verden med det storslåtte evangeliet.

Jeg kjenner på takknemlighet for at jeg valgte å sette meg inne i den varme hallen på Hedmarktoppen for å få med meg dette.

Joda, jeg forstår at enkelte pinsevenner reagerer på at en katolikk bestiger talerstolen på deres sommerstevne. Men - jeg kan ikke forstå at noen skulle ha noe å sette fingeren på når det gjelder det Cantalamessa sa. Er vi trygge på hvor vi selv står behøver man ikke være redd for å lytte til andres erfaringer med Herren. Og de erfaringene Cantalamessa delte deler han nok med ikke bare pinsevenner, men alle karismatikere.

Stephen Christiansen gjorde en fremragende jobb som tolk.

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 2

18 år skulle Vasilij tilbringe som novise før han avla sitt første monastiske løfte. Når han var 30 år avslørte hans åndelige far hva som Herren hadde sagt til ham, om Vasilij. Herren hadde sagt til Gheronty at Vasilij var en startets og at hans kall var 'å tjene den lidende menneskehet med kjærlighet'.

I det han hadde sagt dette gav han to biter av et nattverdbrød til Vasilij og sa: 'Gi de sultne mat med disse, for det er Guds vilje å mate dem med Ordet og Brødet'. Å gi folk Ordet betydde at han skulle gi dem Jesus, gi åndelige råd som var prøvd på Guds ord og i levd liv. Å gi folk Brødet handlet også om å gi dem Jesus, i synlig brøds skikkelse, men også hjelpe dem i deres materielle nød.

Vasilij syntes ikke noe særlig om dette. Han ville leve som eneboer, og han visste alt for godt hva det innebar å være en starets. Så han søkte sin åndelige far og ba ham inderlig om ikke å legge denne byrden på ham. Men hans åndelige far kunne ikke nulle ut Guds kall og endre Guds vilje. Det kan intet menneske. Han velsignet derimot Vasilij og gav ham tillatelse til at han kunne vende tilbake til sitt eneboersted for en tid.

Dagen etter fant den unge munken sin åndelig far lammet. Han hadde mistet sin taleevne og to dager deretter sovnet han stille inn.

Vasilij satte nå sitt håp til hans andre åndelige far, broder Daniel, og håpet at denne kunne frita ham fra det kall Gud hadde gitt. Men broder Daniel forsikret ham at hans kall var å ta sitt kors opp og følge Jesus ved å veilede andre mennesker. Han pekte også på dagen da Guds vilje ville bli satt ut i livet, nemlig den dagen da broder Daniel døde.

Og det skjedde nøyaktig slik han hadde forutsagt. I 1885 minnet Daniel igjen Vasilij om den oppgaven som lå foran ham. Når Vasilij igjen med tårer ba broder Daniel om å frita ham fra dette store ansvaret med å være sjelesørger, begynte Daniel plutselig å blø fra munnen. Vasilij tok ham i sine armer, og slik døde broder Daniel, i armene på sin disippel.

Året etter avla Vasilij nok et monastisk løfte, og han tok navnet Varnava. Det er hebraisk og betyr: trøstens sønn. Fra da av trådte han inn i sitt kall som starets. Herren gav han samtidig helbredelsens og klarsynets eller profetiens gave.

Nå begynte de lidende undertrykte å strømme til Varnava fra alle kanter. En av de som besøkte ham var også en professor ved navn Vvedenskij fra det teologiske fakultetet i Moskva. Han beskrev dette møtet slik:

'Det var en munkecelle i bedrøvelig forfatning, og var full av så mange elendige og miserable folk som noe barmhjertighetshus kunne motta. Fra tidlig om morgenen til sene kvelden kom folk hit av alle samfunnslag - øvrighetspersoner, lærde, kontorfolk og ordinære pilegrimer - de flokket seg sammen for å snakke med staretsen. Denne gudfryktige mannen med øyne som så tvers gjennom deg, litt krumbøyd, og kledd i en shabby munkedrakt, tok imot alle med et kjærlig smil. Alle kommer de til staretsen Varnava for å få sjelefred og varme'.

Han kalte sine besøkende 'lille sønner' eller 'lille døtre', uansett hva slags posisjon de enn måtte ha i samfunnet. Blant disse 'lille sønnene' var også Russlands siste tsar, Nikolai II, som kom til staretsen i 1905 for å bekjenne sine synder.

(fortsettes)

Billedtekst: Staretsen Varnava med sitt bønnereip som han brukte når han ba Jesusbønnen.

Egyptisk soldat drept - eneste kristen i hans hæravdeling

En egyptisk soldat, den eneste kristne i hans hæravdeling, ble funnet død i sin kontorstol 24. juni. Representanter for den egyptiske hæren mener dette er et selvmord, men bevis tyder på at det dreier seg om et drap.

Til tross for det faktum at 24 år gamle Bahaa Gamal Mihail Silvanus, som her på bildet sees sammen med en koptisk prest, var lykkelig og hadde en lovende framtid, ble han altså funnet død med to kuler i brystet. Selvmordskandidater skyter ikke seg selv to ganger. Foreldrene til Silvanus ber nå egyptiske myndigheter sette i gang etterforskning.

Verken hans familie, venner eller presten i kirken hvor han var medlem, tror noe som helst på myndighetene om at dette skulle være et selvmord. Bahaa Silvanus var en mann med en sterk kristen overbevisning, han hadde utdannet seg innen musikk, og hadde planer om å bli munk. Det var hans inderlige ønske siden han var en ung gutt. Derimot er de sikre på en ting: Bahaa Silvanus ble presset til å bli muslim.

Hundrevis av mennesker deltok i begravelsen 25. juni i hjembyen, Rezkit Deir Al-Muharraq.

La oss huske hans familie, venner og menighet i våre forbønner.

fredag, juli 03, 2015

Åndelig veiledning i en overfladisk tid, del 1

Vi lever i en svært overfladisk tid - også hva åndelighet angår. Jeg er sliten av alle trendene, bølgene, den opphausede stilen og tivoliseringen av gudstjenesten. Derfor har jeg i mer enn 30 år - siden jeg først stiftet bekjentskap med ørkenfedrene og ørkenmødrene - lengtet etter det rene vannet, et uskapte lyset, det levende brødet. Etter stillheten, Guds nærværet.

I denne tiden har jeg stiftet bekjentskap med mennesker som har levd et djupere liv med Gud. Som staretsen Varnava (bildet). En starets er et menneske, som Gud på en spesiell måte har gitt en gave til å veilede andre i deres vandring med Gud. De er ikke nødvendigvis en prest eller en munk, men kan gjerne være en lekmann. De har evnen til å skille ånder, og har som oftest en profetisk gave. Alle har det til felles at de bærer med seg Guds nærvær.

Varnava, som jeg her skal skrive om, hvis borgerlige navn var Vassilij Merkulov, var født 1831 i en gudfryktig bondefamilie hvor faren var leiledning. De bodde i en landsby nær Tula, en by 200 kilometer sør for Moskva. Hans mor øvet en sterk innflytelse på den unge Vassilij. Moren, som senere skulle bli nonne, lærte ham å be og gå regelmessig til gudstjeneste.

Når Vassilij var ni år gammel flyttet familien Merkulov nærmere Moskva. Det skulle bli helt avgjørende for den unge guttens vandring med Gud. Like i nærheten av klosteret Hl.Sergius kloster av den hl.Treenigheten, fantes det et eneboersted som kaltes Getsemane. Her bodde munken og staretsen Gheronty. Denne munken, som levde så nær Gud, skulle komme til å bety svært mye for Vassilij.

Når han ble 20 trådte han inn i Hl.Sergius klosteret som novise. Rett etter dette flyttet staretsen Gheronty etter, som ble en åndelig far for ham. Hos Vassilij ble det skapt en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet. Det gikk ikke en måned uten at han gav uttrykk for at han ville gjøre som sin læremester, trekke seg tilbake for å leve i stillhet og bønn. Han fikk lov å prøve seg i Getsemane sketen. Hans åndelige far overlot ansvaret for Vassilij til broder Daniel, en annen munk som levde alene i skogene i nærheten.

Åndelig veiledning og disippelskap 
Jeg merker meg dette: en kristen som ønsker å trekke seg tilbake for å leve i stillhet og bønn, trenger en åndelig veileder. Selvfølgelig er dette spesielt for en som er munk og er tilknyttet et kloster. Men ingen burde vandre alene. Alle burde ha privilegiet av å ha en åndelig veileder. En skriftefar. Etterlatt til oss selv, står vi i fare for å utvikle en sterk individualisme, og uten noen som ser oss og som vi kan være transparante overfor, står vi i fare for å bli åndelig hovmodige og et lett bytte for vår sjelefiende. Jeg har forundret meg mye over hvor lettvint vi tar dette med at Jesus kaller oss til 'å gjøre disipler'. I dag blir man kristen ved å rekke opp en hånd, og så fremsi en 'frelsesbønn', og så skal man stå på egne bein. I det sekulære liv kurses vi i alle ting, men når vi blir kristne synes det som om det er opp til oss om hvordan vi best mulig skal klare oss selv. Ikke minst gjelder dette vårt bønneliv, hvor det nærmest forutsettes at vi skal ha forstått bønnens innside med det samme!

Men modne, trygge veiledere er ikke lett å finne. Ikke menn eller kvinner som lever hva de lærer. Som ikke bare formidler teorier, men som er medvandrere. Du kan forsøke å finne en så skal du se hvor vanskelig det kan være.

Derfor er det en stor nød hos meg etter å be fram åndelige fedre og mødre - staretser, om du vil. Mennesker som er prøvd i livets skole. Som vet hva kamp og lidelse er for noe. Og som har gjort seg djupe erfaringer med Gud.

(fortsettes)

Kristen fredsaktivist og advokat drept på Filippinene

En representant for en urfolkningsgruppe som har vært i opposisjon mot avskoging av forfedrenes landområder på Filippinene er drept.

Det er talsmenn for denne gruppen som melder dette. Drapet som skjedde 30. april er først blitt kjent nå.

Før John Calaba (bildet) forsvant arbeidet denne unge advokaten sammen med PeaceBuilders Community, for å stanse hogsten på landområdet til urbefolkningsgruppen Dulangan Manobo.

PeaceBuilders Company er en fredsorganisasjon støttet av mennoniter i Canada. De arbeider med freds- og forsoningsarbeid blant urbefolkningsgrupper, muslimer, kristne, geriljagrupper og militære.

Calaba beskrives som 'en lidenskapelig og dedikert kristen fredsaktivist som kjempet for rettighetene til sitt eget folk'.

I følge vitner, blant annet hans egen far, skal John Calaba, ha blitt invitert av tre medlemmer av en paramilitær gruppe, som sponses av selskapet som står for nedhuggingen av skogen, til et måltid. Flere har sett dem spise sammen. Rett etter dette ble det hørt flere skudd, og noen har sett disse soldatene frakte bort en pressening. Fra denne skal det ha dryppet blod.

Liket av John Calaba er ennå ikke funnet.

La oss be for hans etterlatte, for gruppen med fredsskapere og for urbefolkningsgruppene i dette området av Filippinene.

Billedtekst: På bildet sees John Calaba i samtale med Joji Pantoja. (Foto: PeaceBuilders Company/Mennonite World Rewiew)

Herrens plogskjær

"Hvorfor skulle jeg rygge tilbake for Herrens plog, som skjærer djupe furer i sjelen? Jeg vet at Han ikke er lat i sin gjerning. Han forutsetter en kommende høst". (Samuel Rutherford)

"Når bonden vil så, holder han da alltid på med å pløye og vende og harve jorden..." (Jes 28,24)

"I dette er Min Far herliggjort, at dere bærer mye frukt. Og dere skal være Mine disipler." (Joh 15,8)

torsdag, juli 02, 2015

Gammel norsk misjonsorganisasjon skaper nytt liv i Nord-Korea

For noen dager siden skrev jeg om hvordan målrettet og konkret forbønn, skaper sprekker i den nord-koreanske muren.

Et av lyspunktene i det beksvarte mørket er de dørene som har åpnet seg for Evangelisk Orientmisjon, en misjonsorganisasjon som ble stiftet etter at Hudson Taylor besøkte Norge. Misjonen har mange års erfaring fra pionermisjon i både Kina, Japan og nå Nord-Korea.

For Nord-Koreas vedkommende arbeider de med praktiske kjærlighetsgjerninger: drivhus, bikuber, vannpumper og grønnsaksfrø! Og det trengs sårt. Myndighetene i Nord-Korea har åpent innrømmet at landet står overfor en mulig sultkatastrofe av dimensjoner, på grunn av tørken.

Det er i denne forbindelsen at en unik dør har åpnet seg for Evangelisk Orientmisjon. Den lille misjonsorganisasjonen med det store hjertet, har vist seg å være særdeles effektiv. Både med hensyn til drivhusene de har skaffet til veie, hjelpen med bikuber og honningproduksjonen og grønnsaksfrøene de skaffer til veie. En kilo kålrabbifrø blir til 10 tonn med kålrabbi. Det kan brødfø mange som sulter.

Men mer enn det! Gjennom disse kjærlighetshandlingene så etterlater medarbeiderne fra Evangelisk Orientmisjon seg et sterkt vitnesbyrd. De legger ikke skjul på at dette er en kristen organisasjon. Og selv om de må være ytterst forsiktige med hva de sier, så taler handlingene deres mer enn ordene.

Dette er et av få lyspunkt i det beksvarte mørket som har senket seg over et land som er kjent for sine store vekkelser. La oss be for Evangelisk Orientmisjon, deres leder Roald Føreland og støtt gjerne arbeidet økonomisk!

Gavekontoen er: 3000.15.76719. 

Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 6

Her fortsetter fortellingen om de russiske mennonitenes misjonshistorie. Del fem av denne artikkelserien ble publisert 24. juni:

Martin W. Friesen beskriver et besøk i Loma Plata i Paraguay:

En dag slo jeg følge med Bernhard Toews på en vandring gjennom en indianerlandsby. Vi stanset opp for å avlegge et besøk hos flere av de som bodde der. Foran et av skurene satt en eldre kvinne:

- Denne søsteren er så takknemlig for at vi kom til Paraguay, og gav dem evangeliet og et nytt liv å leve. Som en ung kvinne levde hun sammen med sin mann i en leir i Lengua, der den nåværende landsbyen ved navn Lindenau ligger. Det brøt ut sykdom og mange mennesker døde. Heksedoktorene gjorde hva de kunne for å stanse denne sykdommen, men de maktet det ikke. Så de konkluderte med at en av deres egne hadde fornærmet de onde åndene og det var nå opp til dem å finne ut hvem det var. De gjorde sine 'hokus pokus' og bestemte seg for at det var denne kvinnens far som var den skyldige. Fire menn dukket opp ved stråhytten hans tidlig om morgenen og ba han om å komme ut. Så snart han dukket opp gjennomboret de ham med mange piler. Han forsøkte å komme seg unna, men falt om og døde. Så halshugget de ham, kuttet opp kroppen og brant den opp bit for bit veldig sakte. På denne måten håpet de på å blidgjøre de onde åndene. Alle aksepterte denne handlingen fordi de trodde at heksedoktorene bare gjorde det de måtte gjøre.

Slik levde disse menneskene, i konstant frykt for det ukjente og mot de onde åndene var de maktesløse. Denne Lengua-kvinnen, nå en troende, klarte ikke å gi uttrykk for hvor takknemlig hun var, for å ha blitt befridd fra dette forferdelige mørke og åndelige ondskap.... Også vi, når vi forsøker å forestille oss, hedenskapens mørke i hvilket våre forfedre levde, må fryde oss sammen med dem for deres befrielse.

Det er vanskelig for oss å finne måter å nå inn til disse menneskene på. Det gjelder både materielle og kulturelle ting. Alt går så sakte. Men mange av Lengua-folket har slått seg ned og lært hvordan de skal dyrke jorda. Nå finnes det kirker, skoler, klinikker og kooperativer i deres bosetninger og det er med på å skape en ny framtid for dem. I stedet for at vi er utålmodige med dem og lurer på hvorfor det tar så lang tid å få skapt disse endringene, skulle vi ta oss tid til å lære mer om deres fortid og forstå hvor langt de har kommet. Bare da kan vi hjelpe dem til å hjelpe seg selv.

Når dette skrives (1977) er det 443 døpte indianere i Pozo Amarillo, 315 i Loma Plata og 354 i Nueva Vida.

(fortsettes)

Billedtekst: Sykehuset i Hochstadt, Chaco, Paraguay. Hit, til dette sykehuset drevet av mennoniter i den mennonitiske bosetningen der, kom en strøm av indianere fra de ulike urbefolkningsgruppene for å få medisinsk hjelp.

Et overraskende profetisk ord om Amerika akkurat nå, del 2

Her følger andre og siste del av de profetiske ordene til Jeremiah Johnson. Første del ble publisert i går:

'I Åp 3, sier Jesus følgende til menigheten i Sardes: "... du har navn av å leve, men du er død". Det er det samme budskapet: den amerikanske kirken har alle tegn på å være i vigør, alle programmer kjent av mennesker, hvert selv-hjelp-seminar, men den er åndelig død. Bruden må vekkes og kalles tilbake til sin første kjærlighet.

Jeg vil oppmuntre forbedere og ledere tvers over hele Amerika til å ta bjelken ut av våre egne øyne før vi begynner å dømme homofile og den livsstilen de har valgt (Matt 7,5). Selv om jeg tror at disse personene velger åpenbart å synde og vil bli dømt av Gud for sine handlinger (Rom 14,12), har vi en plikt vi som tror på Jesus Kristus å granske våre egne liv og samfunn og be Ånden granske vårt indre før vi begynner å stille andre til ansvar (Salme 51,6)

Jeg setter mitt håp til Jesus Kristus og til Hans lengsel etter å kalle sin Brud til omvendelse og faste i denne time. Det finnes ikke noe annet håp for menigheten i Amerika. Vi må ikke glemme den religiøse fariseers hjerte som ropte ut: "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker" (Luk 18,11). Måtte vi omvende oss til Far for våre synder som Kristi brud og forkynne hellighet og renhet til de som kaller dem selv Jesus-troende og for våre selvrettferdige holdninger mot de som er i behov av Hans barmhjertighet og nåde.

Jeg erkjenner fullt ut at den krisen vi nå opplever bare vil øke i dagene som ligger foran oss hvis ikke Kristi brud vender tilbake til Herren Jesus og omvender seg fra sin synd. La oss viselig velge den vei vi skal vandre. Skal vi sette vårt håp til Ham og invitasjonen til å granske vårt eget hjerte som Brud eller skal vi ønske velkommen en kontinuerlig krise ved å bli ett med det amerikanske problem, som først og fremst er den amerikanske menighetens problem?

Husk: en reformasjon begynner aldri i samfunnet men i menigheten.'

Uten tålmodighet dør kjærligheten

'Å være kristen er å tro og håpe. Men for at troen og håpet skal kunne bære frukt, kreves tålmodighet.

Tålmodighet er nødvendig for at vi av Guds hånd skal kunne fullbyrde det vi håper og tror på. Det står skrevet:"Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone".

Det er et ord som formaner oss om å holde ut med tålmod og kraft, så den som trakter etter kronen, når nå lønnen nærmer seg, virkelig får den gjennom sitt urokkelige tålmod.

Det er riktignok kjærligheten som er det bånd som holder fellesskapet sammen, fredens grunnvoll, enhetens fasthet og styrke. Kjærligheten er mektigere enn håpet og troen, den går foran alle gode gjerninger og martyriets vitnesbyrd, den skal for evig bli hos oss i himlenes rike. Men allikevel: ta tålmodigheten bort fra kjærligheten, og den kan ikke bestå! For da apostelen talte om kjærligheten, knyttet han den sammen med standhaftigheten og tålmodigheten. "Kjærligheten", sier han, "er tålmodig og velvillig".

La oss derfor holde fast ved den tålmodighet som som lar oss bli i Kristus og med Ham lar oss komme til Gud. For ingenting i våre gjerninger kan føre oss fram til herligheten, med mindre den henter sin kraft til fullbyrdelse fra tålmodigheten'.

Hl.Cyprian (210-258), biskop av Karthago. 

(Sitert fra Kysse spor av Peter Halldorf. Luther forlag 2003, side 302)

onsdag, juli 01, 2015

Etterlengtet tur til Rondane

De to siste årene har jeg hatt en drøm: å få komme til Rondane igjen! Dette fjellområdet har betydd så mye for meg gjennom mange år. Utallige turer hit, men de siste to årene har det vært umulig på grunn av min helsetilstand å få til en slik tur. Og i år så det spesielt mørkt ut siden blodtrykket er svært høyt, og hjerteproblemene gir meg så mye smerter.

Men takket være en rullestol og en veldig snill kone, fikk jeg komme et lite stykke på vei innover mot Rondvassbu. Fantastisk! Og en utrolig vakker dag i fjellet. Tusen takk, til min kjære for at du hjalp meg med dette. Denne turen kan jeg leve lenge på.

Kinesisk politi stormet husmenighet tilhørende nettverket til Watchman Nee

Til tross for at de forsøkte å holde en lav profil ved ikke å bruke noe navn, ble en liten husmenighet som har sine røtter tilbake til den berømte kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee's 'Lille flokk', stormet av kinesisk politi 24.mai. Politiet beordret møtet avsluttet med øyeblikkelig virkning.

Hendelsen er ikke blitt kjent før nå.

Den lille husmenigheten holdt til i Baiyun distriktet i byen Guangzhou i det sørlige Kina. Denne hendelsen ble kun kjent ved at, Ma Chao, fortalte om det som var skjedd til en representant for China Aid, om det som hadde skjedd i en annen menighet, hans egen. Ma Chao kunne fortelle at så mange som 100 politimenn deltok på stormingen av huset hvor gudstjenesten fant sted. Det foregikk to møter i det samme huset. Ma Chao er leder for menigheten som holdt til i husets andre etasje, en menighet som kalles menigheten Guangfu.

Menigheten som holdt til i husets første etasje, har ikke noe navn, forteller Ma Chao. Huset er menighetens eneste møtested.

Menigheten Guangfu har i lengre tid hatt problemer med kinesiske myndigheter, og har hyret inn en advokat til å se på sin sak. De er vant med at myndighetene forstyrrer deres gudstjenester. Men selv om den andre menigheten, som altså er en del av husmenighetsnettverket som ble startet av Watchman Nee, samler flere enn menigheten Guangfu, så har politiet frem til nå merkelig nok holdt seg unna dem.

Men 24. mai slo de til mot begge menighetene. Menigheten som tilhører husmenighetesnettverket 'Den lille flokk' samler 150 mennesker til deres søndagsgudstjeneste, mens menigheten Guangfu samler 20.

'Den lille flokk' var på begynnelsen av det 20 århundre den mest hurtigvoksende protestantiske bevegelsene i innlands-Kina. Bevegelsen eksisterer fortsatt og har tusenvis av husmenigheter knyttet til seg, men er i dag ikke lenger blant de største husmenighetsnettverkene i Kina.

Et overraskende profetisk ord om Amerika akkurat nå, del 1

Det du er i ferd med å lese er en ganske annerledes reaksjon på nyheten om at Høyesterett i Amerika har grunnlovsfestet likekjønnede 'ekteskap', enn det som har fremkommet blant bibeltroende som jeg har lest.

Jeg både tror og ber om at det du nå skal lese vil både glede, inspirere og utfordre deg som det har gjort med meg når jeg leste dette.

Det er skrevet av Jeremiah Johnson, eldste i menigheten han tilhører, og grunnlegger av The Father Ministry i Lakeland, USA, og kjent som en profetisk røst i samtiden:

"I det nyheten spredte seg om Høyesteretts avgjørelse (5 mot 4) om å legalisere homoseksuelle 'ekteskap' i Amerika uken som har gått, ble hjertet mitt fylt av en uvanlig mix av håp og krise i det jeg bøyde mine knær for Herren.

Umiddelbart begynte jeg å søke Far for å få Hans perspektiv på det som hadde skjedd og jeg tror Han sa til meg: 'I det naturlige har Høyesterett nettopp legalisert homoseksuelle 'ekteskap' i Amerika, men lite visste de at de samtidig sørget for oppvåkning av Min Bruds Ånd. For vit at nå er tiden inne for en innvendig snuoperasjon, det er en tid for omvendelse og faste for Mitt folk. Har ikke deres latskap og blindhet når det gjelder dette som har med seksuell umoral i deres midte ikke gitt den homoseksuelle agendaen dens sanne kraft? Amerika har nå legalisert homoseksuell umoral fordi den amerikanske kirken har legalisert hetroseksuell umoral først'.

Umiddelbart mottok jeg et mektig syn hvor jeg så forbedere kom sammen fra hele Amerika som et gjensvar på det som nå var skjedd. De samlet seg for å be, men det de ba om æret ikke Far. Jeg lyttet veldig nøye til det de ropte ut: 'Far, vi omvender oss fra Amerikas synder, og vi ber om at du vender de homofiles hjerter tilbake til Deg. Far, bring rettferdighet til disse menneskene'.

I de jeg lyttet til disse kontinuerlige bønnene, sa Far til meg: 'Vet du hva som er galt med disse bønnene, Jeremiah? Alle sammen fokuserer på at Amerika er kalt til å omvende seg mens Jeg har kalt Min Brud til å vende om! Du må fortelle forbederne at de må endre fokus - fra Amerika til Min Brud. Deres selvrettferdige hjerter og blindhet for deres egen synd er en stank i mine nesebor. Det som nå hender i De forente stater er ikke Amerikas problem, det er den amerikanske kristenhetens problem.

Amerika er i krise, men den amerikanske kirken er i enda større krise. Vi har og vil fortsette å høste hva vi har sådd og den tausheten og toleransen når det gjelder avgjørende spørsmål har kommet for Guds trone og er synd.

Som Abraham Kuyper en gang sa: 'Når prinsipper som kjemper mot din djupeste overbevisning begynne å vinne frem, så er kampen blitt ditt kall, og fred er blitt synd, du må, til prisen av din kjæreste fred, stå klippefast i din overbevisning foran din venn og fiende, med hele troens brann'.

Jeg tror Gud Faderen forløser brennende og skinnende lamper i Amerika for å støte i basunen og vekke Kristi brud fra sin søvn:

'Han var lampen som brant og lyste, og for en tid var dere villige til å glede dere i hans lys'. (Joh 5,35)                                                                                              
Han bringer frem en brud som er verdig, her på jorden akkurat nå, og som vil gjøre seg selv rede ved frivillig å elske Hans Sønn, Jesus Kristus.

(fortsettes)