onsdag, juli 30, 2014

Farshid Fathi, Iran: En dag er natten endelig over

Farshid Fathi (bildet) sitter fengslet i det beryktede Evin fengslet i Tehran. Han har skrevet et brev, som er smuglet ut av Iran nylig. Det er gripende å lese hva en kristen iraner tenker der han sitter bak murene, ene og alene fordi han er en kristen. Det har Farshid gjort i 43 måneder.  Jeg har oversatt det til norsk:

'Hver enkelt av oss opplever at det er perioder hvor det er natt i våre liv: netter av ensomhet, netter med mareritt, netter med feber og smerte, endeløse netter i fengsel, netter med savn, netter hvor det er vanskelig å puste, og noen skremmende, uforklarlige netter i våre liv ... For de av oss som lever, er det uunngåelig, selv for de av oss som vandrer nært Kristus, og unngå å gå gjennom disse nettene.

Når et barn opplever en vanskelig natt, ligger hans far eller mor ved siden av ham natten igjennom, og styrker varsomt over håret, kysser hans kinn igjen og igjen, nevner hans navn med mild stemme og fortsetter å se på barnets ansikt helt til den vonde natten er over. Når barnet åpner øynene tenker barnet at pappa nettopp har kommet! Han var ikke stand til å føle sin fars pust mens han kjempet med nattens mareritt. 

Slik er det også, når vårt livs vanskelige netter er over, åpner vi våre øyne, og det er som om vår himmelske Far nettopp er kommet. 

Men realiteten er at Han kom ikke bare om morgenen, Han var hos oss de mørke nettene i livene våre ... så jeg er absolutt sikker på at en dag vil 'rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger'.

Vil du støtte Kristi himmelfartskapellet?

Vi forsøker å holde kostnadene ved driften av Kristi himmelfartskapellet så lave som mulig. Men det påbeløper en del utgifter til strøm og vedlikehold.

Nå har vi vært så heldige å få skaffet oss 10 håndlagede bønnereip, som brukes når man ber Jesusbønnen. Disse er svært vanskelig å få tak på. De er håndlagede i Hvite-Russland og er et nydelig håndarbeid.

Vi selger disse for 300 kroner pr.stykk.

Det vil gi oss sårt tiltrengte midler.

Om du er interessert i å støtte oss ved å kjøpe et slikt bønnereip, send oss en epost. De koster altså 300 kroner stykke. I tillegg kommer frakten.

Skriv til:

bjornolav58@gmail.com

Åndelig sommerlesning, del 30

"Det var et kors i Guds hjerte lenge før de reiste korset utenfor Jerusalem.

Og når dette korset er tatt ned, blir korset i Guds hjerte fremdeles stående'.

Fader Lev Gillet - en munk fra Østkirken.

Et år siden fader Paolo ble kidnappet av ISIL

I går var det en spesiell dag for alle oss som ber for fader Paolo Dall'Oglio (bildet). Da var det på dagen ett år siden han ble kidnappet av den grusomme islamistorganisasjonen ISIL.

Hver eneste torsdag, når vi samles i Kristi himmelfartskapellet, ber vi for fader Paolo og Deir Mar Musa - klosterkommuniteten  som han grunnla i et overgitt kloster oppe i de syriske fjellene. Bønnekapellet vårt mottok en gave fra dette klosteret - et kors - som henger på veggen ved utgangsdøren, og som er en stadig påminnelse om å be for våre forfulgte trossøsken.

Det har sett mørkt ut. Lever fader Paolo? Vi som har bedt har vært fortvilet, og vi har undret oss hvordan vi kan be i en slik situasjon hvor uvissheten er stor.

Derfor har vi bedt omtrent slik: 'Vi vet ikke, Herre, om fader Paolo er hjemme hos deg, eller han er i hendene på mennesker som vil ham ondt. Du vet. Er han hjemme hos deg, takker vi deg for at han er i Din nærhet, er han i hendene på kidnapperne, takker vi Deg for at han er i Din nærhet der også. Beskytt ham, befri ham, la han gjenforenes med sine brødre og sine venner. Er han hos Deg, takker vi Deg fordi han kan fryde seg over himmelens herlighet'.

Men det går rykter om at fader Paolo fremdeles er i live.

Avisen Vårt Land hadde en sak på fader Paolo i sin nettutgave i går. Der heter det blant annet:

"I løpet av sommeren har det kommet meldinger som bekrefter at fader Paolo fortsatt er i live og at det har vært forhandlinger om frigivelse, men fortsatt er hans skjebne uviss. Siden ISIL i mellomtiden har hatt stor framgang i Syria og Irak, og har proklamert eget kalifat for de områdene de kontrollerer, er behandlingen av fader Paolo av stor interesse. Den forteller noe om hvordan disse ekstremistene tenker og handler. En kilde som hevder å være «knyttet til» ISIL påstår at fader Paolo ble møtt med stor mistenksomhet i organisasjonen. At den kjente klostergrunnleggeren og dialogpresten allerede hadde en høy stjerne i den demokratiske delen av motstandsbevegelsen mot Assad-regimet, bidro nok til det. Det gjorde også det faktum at han i Raqqa insisterte på å møte ISIS’ øverste ledelse, og argumenterte for frigivelse av to franske journalister. En «vennligsinnet» islamistisk gruppe skal overfor ISIL ha påstått at president Assads etterretningstjeneste plasserer kristne angivere i motstandsbevegelsen for å undergrave den innenfra, og at fader Paolo var mistent for å inngå i dette. Denne påstanden er det få som har tatt alvorlig, men det sier noe om hvordan man systematisk har forsøkt å svekke hans posisjon og omdømme.... Ulike kilder bekrefter at det har vært ført forhandlinger om frigivelse av fader Paolo."

Du kan lese hele Vårt Land artikkelen her:  http://www.vl.no/samfunn/ett-%C3%A5r-i-islamistenes-fangenskap-1.87543

Vi som feirer gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet vil fortsette å be for fader Paolo, og for alle våre trossøsken i Syria, og oppfordrer også andre kristne til å gjøre det samme.

Den kristne familien, del 3

Hva er fundamentet for et gudfryktig hjem?

Det er et viktig spørsmål å stille, og svaret på det spørsmålet er avgjørende for hele den paktinngåelse som skjer når èn mann og èn kvinne gifter seg.

Fundamentet for et gudfryktig hjem er en tydelig omvendelse. En livsforvandlende erfaring av frelsen - av å bli født på ny. Et forsøk på å skape et gudfryktig hjem uten at de som skaper det virkelig er født på ny, hvilket elendig liv er ikke det! Da blir ekteskapet bare krav, lov og et ytre religiøst liv. Det er nok av mennesker som har levd i slike familier og som er blitt vaksinert for livet av bud og regler, som springer ut av gjenfødelsens under. Spørsmålet vi alle må stille oss - det viktigste av dem alle - er om vi virkelig er født på ny?

David Pawson, en internasjonalt anerkjent bibellærer, har skrevet en svært interessant bok: The Normal Christian Birth, hvor han hevder at mange kristne får problemer fordi de starter kristenlivet i feil ende. Den nye fødselen innebærer følgende:

At man omvender seg fra sine synder 
Omvendelsen innebærer at du snur deg i motsatt retning av hvor du har gått til nå, 180 grader, og vender ansiktet mot Gud. En sann omvendelse innebærer at man får et annet sinn: 'Derfor, få et nytt sinn og vend om, så deres synder kan bli utslettet ...' (Apg 3,19) En sann omvendelse innebærer at man holder Guds ord for å være sant, og bøyer seg for Guds ord, om man liker det eller ikke, om man forstår det eller ikke. Er man sant omvendt vil man leve slik Guds ord sier man skal leve, også hva ekteskapet angår.

Et gudfryktig hjem er et hjem som bygges på fjellgrunn!

'Derfor, hver den som hører disse Mine Ord og gjør etter dem, ham vil Jeg sammenligne med en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Og regnet øste ned og slo mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men hver den som som hører disse Mine Ord og ikke gjør etter dem, han er lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Og regnet øste ned, vannflommene kom, og vinden blåste og slo mot dette huset. Og det falt, Og fallet var stort'. (Matt 7,24-27)

Ordet hus - oikos på gresk - betyr også hushold, familie.

Skal man bygge huset eller familien på noe som holder, så må det bygges på fjellgrunn. Det betyr at man ikke bare lese det som står og så finne ut om man vil lyde dette eller ikke. Man bygger ikke et gudfryktig hjem etter eget forgodtbefinnende. Man må gjøre - det vil si handle - på det Guds ord sier. Sette det man leser ut i praksis.

Første steg er å bøye seg for Guds eget ord. Andre steg er å gjøre hva Guds ord sier.

Dette er ganske grunnleggende, er det ikke? Men i praksis viser det seg at mange ektepar gjerne vil bygge et gudfryktig hjem, men de vegrer seg for å gjøre det Guds ord sier og forholde seg til at det er Guds ord som er sant. Dermed skapes en mengde frustrasjoner.

Har man begynt i feil ende og levd som ektepar i mange år og ikke startet rett, så må man ta konsekvensene av det, og komme til et punkt hvor man sine knær - gjerne bokstavelig - sammen og bekjenner sine synder og starter på nytt med bestemmelsen om at man vil bøye seg for hva Guds ord sier. Også det ubehagelige. Også det som man ikke synes passer seg. Det er ikke vår vilje vi bøyer oss for, eller konas eller mannens vilje, men Guds vilje. Ekteskapet er ikke en menneskelig oppfinnelse, men Guds.

La oss følge det apostoliske rådet i 2.Kor 13,5:

'Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke selv at Jesus Kristus er i dere? Det må da være at dere ikke består prøven'.

Vi får en gudfryktig familie bare hvis vi gjør det på Guds måte. Gud er veldig sta. Sier Han noe i sitt Ord så kan du være sikker på at det er slik. Advarer Han om noe i sitt Ord, og du ikke hører på det, så vil det ikke gå deg vel. Gud fører oss ofte til et punkt hvor vi blir trengt opp i et hjørne, og vi må velge. Hvis du vil ha et gudfryktig hjem må du bli enig - ikke med tidsånden - men med Gud og Hans ord. Gi Gud ditt hjerte.

Lisa Bevere sier - og jeg kommer til å gjenta det ofte i denne serien: 'Det er frihet i underkastelse, og trelldom i opprør'.

(fortsettes)'

tirsdag, juli 29, 2014

Åndelig sommerlesning, del 29

I dag låner vi øre til noe Andrew Murray (bildet), kjent blant annet for sine mange bøker om bønn, jar skrevet om ydmykhet:

'Stoltheten må dø i deg, hvis ikke vil ingenting av himmelen kunne leve i deg.

Her er veien til et djupere liv: ned, bøy deg ned.

Ydmykhet er ikke noe annet enn at selvet forsvinner. Det skjer når vi får se at Gud er alt'.

Pave Frans ber pinsevennene i Italia om tilgivelse

Det ble skrevet kirkehistorie i Italia i går: For første gang har en pave besøkt en pinsemenighet, og pave Frans kom for å be om tilgivelse for måten Den romersk-katolske kirke har behandlet pinsevennene!

Det var pinsepastor Giovanni Traettino og pinsemenigheten i Caserta i Italia som fikk besøk. Og besøket har vakt både oppsikt og skapt reaksjoner. Når pave Frans fikk høre om disse, sa han: 'Jeg reiste dit for å besøke mine venner!'

Italienske medier siterte i går pave Frans I når han ba om tilgivelse for den forfølgelse som katolikker har gjort seg skyldige i overfor pinsevenner.

'Det har vært flere katolikker blant de som forfulgte pinsevennene. De har behandlet dem nesten som om de skulle være gale. Som deres hyrde ber jeg om tilgivelse for hva disse brødre og søstre gjorde i uforstand', sa paven når han møtte pastor Traettino.

Pinsepastoren på sin side sa at et slikt besøk var utenkelig bare for kort tid siden. Han understreket at det var mange pinsevenner som 'ber for paven hver dag. Mange av oss tror at valget av deg til pave var Den Hellige Ånds verk'.

I forbindelse med besøket i pinsemenigheten i Caserta, hvis menighetslokale er under oppførelse, sa pave Frans:

'Den Hellige Ånd er kilden til mangfoldet i kirken. Dette mangfoldet er rikt og vakkert. Ut av dette skaper Den Hellige Ånd enhet. Det er på denne måten mangfoldet i kirken, et forsonet mangfold, for å anvende et uttrykk jeg er svært glad i'.

Billedtekst: Pave Frans I hilser på pinsepastoren Giovanni Traettino.

Kristne kvinner krenkes offentlig i Usbekistan

Usbekistanske myndigheter slutter ikke med å trakassere og forfølge kristne. Heller tvert om.

11. juli ble hjemmet til en kristen kvinne, som tilhører en baptistmenighet i byen Karshi stormet av politiet.

60 år gamle Gulzhahon Kuzebayeva, var ikke hjemme da politiet kom og de hadde heller ingen ransakingstillatelse. Likevel brøt de seg inn i hennes hjem. Det er Forum18 som melder dette.

En kvinnes ære er et svært følsomt tema i Usbekistan og det at en kvinnes hjem blir ransaket av politiet oppleves svært krenkende. Dette vet usbekiske myndigheter godt, og bruker dette for alt det er verdt mot de kristne. Derfor blir også avhør av kvinner foretatt av menn, for at det skal virke mest krenkende.

La oss be spesielt for de kristne kvinnene i Usbekistan, om beskyttelse, om mot, styrke og visdom og kraft til å holde ut.

Den kristne familien, del 2

Skal vi komme rett ut til slutt må vi begynne med begynnelsen! Med skaperordningen. Det er her familien og ekteskapet har sin opprinnelse.

'Så sa Gud: La Oss gjøre mennesker i Vårt bilde, etter Vår lignelse ...Så skapte Gud mennesker i sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det. Til mann og kvinne skapte Han dem'. (1.Mos 1,26-27)

De to første menneskene ble skapt i den treenige Guds bilde - både mann og kvinne. Det er dette som gjør mennesket unikt i skaperverket. Og Han skaper mennesket som mann og kvinne. Deres utgangspunkt er det samme: begge er skapt i Guds bilde, begge ligner de på Gud, Han har etterlatt noe av seg selv i dem. Likevel er de forskjellige. For å kunne utfylle hverandre.

Det ser vi av teksten i 1.Mos 2,18:

'Og Herren Gud sa: Det er ikke godt for Adam å være alene. En hjelper som svarer til ham, vil Jeg gjøre for ham'.

Gud skaper altså kvinnen for å være en hjelper for mannen. Det må jo bety at Adam ikke er hel alene uten en kvinne ved hans side! Adams kraft til å gjøre alt Gud kalte ham til å gjøre var utilstrekkelig. Legg merke til ordlyden her: 'som svarer til ham'. Den det her er snakk om utfyller denne utilstrekkeligheten.

Denne medhjelper skapes av en del av mannen, forteller 1.Mosebok oss, fra hans ribben, og det understreker hvor uatskillelige mann og kvinne er. Mannen er ikke hel uten kvinnen, og kvinnen er så knyttet til mannen at hun er en del av ham. Det er derfor Gud fører disse to sammen og innstifter ekteskapet:

'Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin kone, og de skal være et legeme'. (1.Mos 2,24). 

Ekteskapet innstiftes altså ikke som en fornuftig ordning en eller annen gang i menneskehetens historie, men har sin opprinnelse og sin begynnelse i skapelsen. Dette er viktig å understreke i en tid hvor det står en slik kamp om ekteskapets hellighet. Ekteskapet er ikke menneskets oppfinnelse, men hører med i Guds tanke - fra begynnelsen av.

Jesus selv henviser til denne skaperordningen når Han taler om ekteskapet:

'Har dere ikke lest at Han som gjorde dem i begynnelsen gjorde dem til mann og kvinne'. (Matt 19,4)

Man skal gjøre store akrobatiske øvelser teologisk for å skape illusjonen om at Gud sanksjonerer et 'ekteskap' mellom to av samme kjønn. Det er å gjøre vold mot Skriftens eget vitnesbyrd. Det Gud skaper i begynnelsen er en mann og en kvinne, og disse to er skapt på en slik måte at de er helt avhengige av hverandre, og nettopp derfor skaper Gud den pakten som ekteskapet er.

Den vil føre disse to sammen på en slik måte at de blir en kropp. Dette skjer i den seksuelle foreningen mellom èn mann og èn kvinne. Da blir de ett.

Apostelen Paulus taler om dette 1.Korinterbrev. Han skriver om de som bedriver hor, og advarer mot konsekvensen av det:

'Eller vet dere ikke at den som holder seg til en horkvinne, er ett legeme med henne? For de to, sier Han, skal være ett legeme'. (1.Kor 6,16)

Apostelen Paulus tar også frem skaperordningen når han skriver om underordningen mellom mann og kvinne:

'For mannen er ikke tatt av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld'. (1.Kor 11,8-9)

Hva er dette? Dette er Bibelens syn på mann og kvinne. Stemmer det med dagens syn? Neppe. Men det er likevel det Guds ord sier. Så kan vi velge om vi vil ha Bibelen som eneste autoritative kilde for liv og lære - eller ikke. Jeg velger å bøye meg for Guds ords autoritet. Og Gud sier i sitt eget ord at 'kvinnen ble skapt for mannens skyld'.

Hvilke konsekvenser får det? Det skal vi komme tilbake til.

(fortsettes)

mandag, juli 28, 2014

Den kristne familien, del 1

Denne artikkelserien har jeg lenge gledet meg til å skrive, men samtidig også gruet meg til å publisere. Den handler om den kristne familien. Slik den var ment å være fra Guds side. Om forholdet mellom mann og kone, om underordning,

Det er et vanskelig tema å skrive om, og ikke minst et kontroversielt tema. For mange opplever i dag at deres ekteskap går i stykker.

Likevel: vi må våge å løfte frem Guds standard, Hans evige prinsipper og holde fast ved dem. Så får vi omvende oss og ved Guds nåde, gjenopprettelse og kraft gå videre om noe går i stykker. Denne serien tar utgangspunkt i Bibelen. Jeg holder den for å være Guds autoritative ord evig gyldig for liv og lære. Hva skulle ellers være normgivende og retningsgivende? Selv om tiden sier noe annet. Jeg tror at Guds ord er evig gyldig også når det gjelder ekteskapet, og forholdet mellom mann og kvinne. Det Bibelen sier om dette er ikke historisk eller kulturelt betinget, men evig gyldig. Det være seg også det Bibelen sier om underordning mellom mann og kvinne.

Det er mulig dette vil skape reaksjoner. Reaksjonene kom allerede i Edens hage: 'Har Gud virkelig sagt?'.

Det spørsmålet har fulgt menneskeheten gjennom hele dens historie. Så også i vår tid, ja, kanskje spesielt i vår tid. Dette gjelder ikke minst de ordninger Gud har gitt for ekteskapet.

Jesus forteller oss at den siste tid skal være preget av at 'lovløsheten skal ta overhånd' (Matt 24,12). Det handler ikke om at kriminaliteten skal øke i omfang. Årsaken til det er at Jesus føyer til: 'kjærligheten skal bli kald hos mange'.

Den lovløsheten det her er snakk om er at menneskene vender seg bort fra Guds ord, fra Guds standard. Da kjølner også kjærligheten. For det er Gud som er opphavet til den. Når enhver vil være sin egen konge, og ikke bøye seg for Guds ordning mellom mann og kvinne, lever man lovløst, i følge Guds eget ord. Da mister man Guds velsignelse og dermed også Hans beskyttelse. For i de ordninger Gud har gitt finnes det beskyttelse. Vi skal se nærmere på dette senere i artikkelserien.

I en bryllupspreken for en niese av seg, som Dietrich Bonhoeffer skrev mens han satt i sin celle i nazifengselet, skrev han blant annet:

'Ekteskap er mer enn deres kjærlighet til hverandre. Det har høyere mål og makt, for det er noe som Gud selv har innstiftet. Gjennom denne hellige institusjon vil han holde den menneskelige rase ved like til endens tid. I deres kjærlighet ser dere bare dere to i verden, men i ekteskapet er dere en lenke i en kjede av generasjoner, som Gud lar komme og gå inn i hans rike. I deres kjærlighet ser dere bare deres egen lykkes himmel, men i ekteskapet plasseres dere i et ansvarsforhold til verden og menneskeheten. Deres kjærlighet er en privat eiendom, men ekteskapet er mer enn noe personlig - det er en status, en tjeneste'.

Den lutherske presten Larry Christenson har skrevet følgende: 'Den kristne familien eksisterer ikke for sin egen skyld. Den er skapt for å bringe ære til Gud... Familien tilhører Gud. Han skapte den. Han bestemmer dens indre struktur. Han bestemte dens hensikt og mål. Etter guddommelig tillatelse kan en mann og en kvinne samarbeide med Guds hensikt og bli en del av den. Men det hjem de bygger blir Hans eiendom. "Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves" (Salme 127,1). Barna får sin egen status som familiemedlemmer etter Hans bestemmelse: "Gud gir de enslige hus" (Salme 68,7). Det er derfor ikke vårt ekteskap, men Hans ekteskap, ikke vårt hjem, men Hans hjem, ikke våre barn, men Hans barn, ikke vår familie, men Hans familie. Dette kan høres ut som gudfryktig snakk, men det viser seg på en meget jordnær måte. Hvis Jesus virkelig er Herre i vår familie, så vil det influere på alt, fra måten du pynter hjemmet til måten du tilbringer sommerferien på'. (Larry Christenson: Den kristne familien. Filadelfiaforlaget 1971, side 8-9).

Det kom en tid i mitt liv når Guds ord måtte bli bestemmende for alt, herunder også mitt syn på familien. Det avgjørende er nemlig ikke hva vi mener om ekteskapet, eller hva andre måtte mene om det, herunder ekteskapsrådgivere, men hva Gud sier i sitt eget ord. Vi kan like det eller ikke, bøye oss for det eller la være. Det er opp til den enkelte av oss. Men vi kan ikke regne med Guds velsignelse og beskyttelse om vi ikke gir Gud rett når Han taler om ekteskapet, og bøyer oss for det.

(fortsettes)

Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 2

Her er andre del av Heidi og Roland Bakers nyhetsbrev:

I Pemba har vi nettopp startet opp nok en tre måneder bibelskole med nye pastorstudenter fra bushen, flere av dem er lite kjent med kristen lære og er fremdeles ganske så forvirret over mangt og mye. Men tre av dem har vært vitne til at døde har stått opp igjen og de har gitt sine vitnesbyrd i klassen! Den Hellige Ånd åpner hjertene og bringer inn høsten mer enn noensinne, våre svakheter til tross. Våre menigheter er vitne til Guds nåde. Vi er blitt spurt om hvordan vi klarer å holde dem alle sammen, organisere og skape opplevelsen av å være en forenet familie, kan vi kan ikke gi deg noen adekvat menneskelig forklaring, til tross for alle våre bestrebelser. Vi har lært at Han er i stand til å smelte hjerter og holde mennesker forbundet til hverandre i Hans egen kraft og skape en hunger for Frelseren som overvinner en hver hindring. Dette er Hans vekkelse, Hans menighet, Hans herlighetsuttrykk, og det er Han som kvalifiserer oss til å gjøre Hans gjerning.

Hva motiverer oss så for å holde det gående? Hva gir energi til vår ånd når vi ikke lenger har svar eller ressurser? Hvordan kan vi være tålmodige når utfallet synes dårlig nok en gang? Hvor kommer kraften fra til å leve, tjene og gi? Spørsmålene er viktige, for misjonærer blir også trette, mismodige og utslåtte. Kristne av alle slag mister motivasjonen, uansett hvor mye de måtte ha av den. Ledere med stort ansvar mister sin fred og glede. Tjenester blir mer som forretningsvirksomhet, og predikanter mer som selgere. Men hva er det som får Riket til å holde det gående? Hva er bensinen som går ilden til å brenne lystig? Hva er den virkelige tingen?

Hver dag finner vi flere svar på disse fundamentale spørsmålene, og hver dag lærer vi at det som pleide å motivere oss ikke lenger er nok. Vi stiger høyere, vi jager mot det som ligger foran. Vi holder på å lære oss hva Jesus er interessert i, og vi holder på å miste interesse for det vi pleide å være interessert i. Og vi lærer at med mindre vi er interessert i det Jesus er interessert i, så blir ting så tunge at vi knapt nok klarer å bære dem.

Men det finnes et hemmelig sted, et skjulested, et sted som ligger lavere, et hellig sted, som langt overgår våre drømmer. Det er ikke å finne noe utvendig og upersonlig. Det finnes ikke i aktiviteter, offer eller hengivelse alene. Det finnes ikke i mål, prosjekter, produksjoner eller framgang. Du finner det ikke i økonomi eller vekst. Du kan gå glipp av det selv om du preker, lærer, trener og disippelgjør. Du kan glemme det helt når du evangeliserer eller ber for de syke. De største og mest kraftfulle gavene behøver nødvendigvis ikke inneholde det. Selv det å tjene de fattige kan bli noe upersonlig og som gjør at du mister den største og mest motiverende som Gud har skapt, dette ypperste uttrykk for Hans herlighet: relasjonen!

(fortsettes)

Åndelig sommerlesning, del 28

I dag leser vi en tekst som Dwight L. Moody (1837-1899), en av sin samtids største evangelister, har hentet fra en mann som het Guthrie. Utgangspunktet er 2. Pet 3,18:

'Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!'

Nåden har både sitt morgengry og sin dag. Nåden har både sine grønne blader og etterpå sine modne maiskorn i kolben. Nåden har både sine babyer og sine menn i Kristus.

I Guds verk på dette området, som med alle Hans gjerninger, 'på alle steder i Hans rike', er fremgang både innledningen og veien til fullkommenhet. Derfor blir vi formant til å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Vi blir oppmuntret til å fortsette mot det fullkomne. Som Paulus sier:

'Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus'.

(D.L Moody: Alene med Gud. Hermon forlag 1994, side 107-108)

søndag, juli 27, 2014

Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 1

Jeg har lest det siste nyhetsbrevet fra Heidi og Roland Baker (bildet), og deres pionerarbeid i Mosambik og er djupt grepet av deres innsats og ikke minst av deres ærlighet. Her er det også så mye åndelig visdom, at jeg har valgt å oversette deler av det til norsk.

Det er skrevet 16. juli i år:

'Årene våre i Pemba har vært omtumlende, intense, fylt med demoniske angrep, vold, trusler, motstand fra myndighetene, mismot, tyveri, tap, skuffelser, feilsteg, stabsmedlemmer som har sluttet, og de konstante, bønnhørlige kravene fra den ekstreme fattigdommen og sykdommene som er rundt oss på alle kanter.

Det synes nesten alltid å være slik at våre evner og krefter var en lett match for de utfordringene vi står overfor hver eneste dag, noe som resulterer i en viss grad av kaos og stress som bokstavelig talt truer vår helse og liv.

Intens trolldom og mangel på eksponering for kjente standarder for det som rett og galt har gjort vårt arbeid i denne svært avsidesliggende delen av verden alt mer umulig. Heidi og jeg tenker tilbake på tider da vi nesten ikke visste hvordan vi kunne fortsette, ofte undret vi oss om vi virkelig hadde varig frukt som var verdt vårt offer.

Vi blir ofte spurt om hva den virkelige nøkkelen er til vår tjeneste og vekst. Vi tror ikke på noen form for nøkler eller hemmeligheter, men på de enkle sannhetene i evangeliet. Vi har lært gjennom erfaring at det ikke er veien å gå når vi er presset til det ytterste, men å ofre oss selv hver gang for Hans skyld; vi vet ikke noe annet enn Jesus og Ham korsfestet. Vi må dø for å leve. Det er bedre å gi enn å motta, og bedre å elske enn å bli elsket. Vi kan ikke tape fordi vi har en fullkommen Frelser som er i stand til å fullføre det Han har begynt i oss, hvis vi ikke gir opp og vraker vår tro.

I årene som har gått har det vært utenkelig at vi kunne identifisere oss med Paulus, og hva han gikk igjennom, men nå forstår vi mer av hva han mente:

'For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde'. (1.Kor 1,8-9)

Heidi og jeg blir overveldet av erkjennelsen av at vi er krukker av leire, som har lett for å gå i stykker, endelige, og bare i stand til gi ut så mye, og med svært begrenset forståelse og styrke. Men vi er likevel kommet til det punkt at vi er oppmuntret over denne erkjennelsen, fordi Guds kraft og herlighet blir så tydelig i vår svakhet:

'Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss. Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt. Og alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp'. (2.Kor 4,7-10)

(fortsettes)

Spurgeon og menighetens eldstetjeneste, del 1

Dette er vel en artikkel for spesielt interesserte, men i anledning av at det i år er 180 år siden 'predikantenes fyrste', Charles Haddon Spurgeon, ble født har jeg funnet frem noen interessante opplysninger om Spurgeons syn på eldstetjenesten.

Som kjent var Spurgeon baptist, og i mange - kanskje de fleste - baptistmenighetene har man ikke eldste. Man velger diakoner, og i en norsk kontekst, menighetsråd. I sistnevnte kategori velges man for en bestemt tidsperiode, mens de som velger diakoner, velger dem ofte på 'livstid'. Det hele koker ned til hvilket syn man har på begrepene pastor, eldste og diakon. Det skal jeg ikke utdype her. Nå er det Spurgeons syn på tjenesten som eldste som gjelder. Her i min oversettelse:

'Når jeg kom til New Park Street, hadde menigheten diakoner, men ikke eldste; og jeg tenkte, fra mine studier av Det nye testamente, at de skulle ha begge deler. De er svært nyttige når vi kan ha dem - diakonene som forholder seg til alle sekulære forhold, og de eldste som kan hengi seg til den åndelige siden av arbeidet. Denne arbeidsdelingen gir uttrykk for ulike typer talent, og tillater to forskjellige slags menn å være tjenestevillige for menigheten; og jeg er sikker på at det er godt å ha to forskjellige slags brødre som tjenere, i stedet for en som skal gjøre alt, og som ofte blir 'herrer' og ikke tjenere i menigheten. Derfor skulle det være både diakoner og eldste i menigheten.

Det var altså ingen eldste i Park Street, men når jeg leste mitt Nytestamente og tolket de henvisninger til eldste som det refereres til der, pleide jeg å si:

Dette er en ordning av menigheten som synes å være glemt. På apostlenes tid hadde de både eldste og diakoner; men, et eller annet sted i historien har menigheten veket av fra denne praksisen. Vi har en forkynnende eldste - det er pastoren, - og det er forventet at han skal utøve alle de oppgaver som er tiltenkt en eldste.

En og annen av menighetens medlemmer begynte da å spørre meg:

'Burde ikke vi da, som menighet, ha eldste? Kan vi ikke velge noen av våre brødre som er kvalifisert til å inneha denne tjenesten?'

Jeg svarte da at vi burde nok ikke forstyrre den orden som allerede eksisterte; men noen yngre menn svarte da at de ville foreslå dette på et menighetsmøte, slik at det ble valgt eldste.

Menighetsmøtet var enstemmig. Vi skulle velge eldste.

Jeg tvang ikke spørsmålet fram. Jeg viste dem bare hva som var bibelsk, og selvfølgelig ville menigheten da sette dette ut i praksis'.

Menighetsmøtet hvor eldstetjenesten ble besluttet opprettet

I Spurgeons selvbiografi finnes det også et interessant avsnitt som forteller oss om vedtaket som ble gjort på dette menighetsmøtet, som ble holdt 12. januar i 1859:

'I samsvar med det vår pastor tidligere hadde uttalt, understreket han nødvendigheten av det han lenge hadde følt, når det gjaldt å oppnevne visse brødre til eldstetjenesten, slik at de kan våke over de åndelige anliggende i menigheten. Vår pastor pekte på at Skriften garanterer for en slik tjeneste, og siterte flere skriftsteder knyttet til ordinasjonen av eldste:

Tit 1,5 og Apg 14,23 som omhandler ordinasjonen av eldste, kvalifikasjonene blir beskrevet i 1.Tim 3,1-7 og Tit 1,5-9; de eldstes plikter i Apg 20,28-35; 1.Tim 5,17 og Jak 5,14, samt andre ting hvor eldste nevnes: Apg 11,30; 15,4,6 og 23; 16,14 og 1.Tim 4,14.

Hvorpå det ble bestemt at menigheten etter å ha hørt uttalelsen fra sin pastor skulle respektere eldstetjenesten; ønsker å velge et visst antall brødre som kan inneha denne tjenesten for ett år. Det forstås da slik at disse skal ta seg av de åndelige anliggender i menigheten, og ikke de timelige, da disse skal ivaretas av diakonene.

(Kilde: C.H. Spurgeon: Autobiography, Bind 3, side 22-38).

I neste artikkel skal vi se nærmere på Spurgeon's syn på valg av eldste.

(fortsetter)

Muslimsk jusprofessor forsvarte de kristne i Mosul - betalte med sitt liv

Dette er historien om heltemot. Om en muslim som forsvarer de kristne i Mosul, og som betaler den høyeste prisen av alle: sitt liv.

Jusprofessor Mahmoud Al ‘Asali, som underviste i pedagogikk ved universitetet i Mosul, reagerte kraftig og hadde mot nok til å protestere og stå opp mot det særdeles brutale ISIL-regimet. Han protesterte mot ISIL's behandling av de kristne, hvor de ble truet med å bli drept eller måtte flykte om de ikke ville betale en særskatt for kristne. Mahmoud Al ‘Asali mente dette stred mot hans muslimske tro og overbevisning.

Forrige søndag ble han drept av militante islamister fra ISIL.

Det er kaledonske websiden ankawa.com som melder dette, en nettside som tar for seg de kristnes situasjon i det inferno de nå opplever i Irak.

Det er flere muslimer som nå står opp for de kristne i Irak. De har lansert kampanjen: 'Jeg er iraker, jeg er kristen'.

La oss be for våre forfulgte trossøsken og la oss be for våre muslimske venner, om at de må få se Jesus og oppleve Hans frelse.

Bildet viser kristne som forlater Mosul.

Åndelig sommerlesning, del 27

Teksten vi leser sammen i dag er noe Corrie ten Boom (bildet) har skrevet. Corrie ten Boom er kjent for sin store innsats med å redde jøder under 2.verdenskrig, og etter krigen besøkte hun en rekke land med sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet gjennom trengselstiden:

'Vi kan aldri vite hvordan Gud vil svare på våre bønner. Men vi kan forvente at Han vil involvere oss i sine planer som en del av bønnesvaret. 

Hvis vi er sanne forbedere, må vi være rede til å ta vår del i Guds arbeid på vegne av de menneskene vi ber for'.

lørdag, juli 26, 2014

Enzo Bianchi: Pave Frans villig til å reformere paveembetet

Jeg slutter ikke med å forundre meg over pave Frans I.

Tirsdag denne uken kom han med en svært overraskende uttalelse hvor han sier at han til og med er villig til å reformere paveembetet om nødvendig for å kunne skape enhet.

Det skjedde samtidig med at pave Frans I utnevnte Enzo Bianchi (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Bose, til en nøkkelrolle i pavelige rådet for kristen enhet.

Jeg kan ikke se at denne oppsiktsvekkende uttalelsen har fått noen oppmerksomhet i norsk presse - heller ikke i den kristelige.

Utnevnelsen av Enzo Bianchi kom også veldig overraskende. Enzo Bianchi leder en økumenisk kommunitet i Italia, som mer og mer er blitt et sted hvor det bygges broer mellom kristne av ulike konfesjoner. Det skjer gjennom bønn og måltidsfellesskap, og gjennom å feire gudstjenester og søke stillheten sammen.

Enzo Bianchi møtte pave Frans I den 2. juli, og dette var tredje gangen at han møtte paven siden Frans tiltrådte som biskop av Rom. De samtalte da om hva som kreves for å gjøre fremsteg på enhetens vei. Men paven nevnte ingen ting om sine planer om å utnevne Enzo Bianchi til denne viktige posisjonen.

I følge Enzo Bianchi er pave Frans svært opptatt av kristen enhet:

'Han er djupt overgitt til denne saken, han gir den sin høyeste prioritet, og er beredt til å reformere paveembetet for å oppnå kristen enhet'.

For de av dere som leser engelsk står det mye interessant å lese her:

http://vaticaninsider.lastampa.it/en/inquiries-and-interviews/detail/articolo/ecumenismo-ecumenism-ecumenismo-35400/

Hva en slik reformasjon av paveembetet går ut på sier Vatican Insider ingen ting om. Først og fremst vil en slik enhet kunne bli en enhet mellom Vest- og Østkirken. Noen enhet mellom evangelikale kirkesamfunn og Vest- og Østkirken er det vanskelig å kunne forestille seg. Dertil er de læremessige for store.

August spesiell bønnemåned for amerikanske baptister

Generalsekretæren for American Baptist Churches, Roy Medley (bildet), oppfordrer nå alle baptistmenighetene i dette kirkesamfunnet til å bruke august måned som en spesiell bønnemåned for alle konfliktene som pågår rundt om i verden.

American Baptist Churches, som er et av flere baptistsamfunn i USA, med røtter tilbake til 1600-tallet, og som består av 5,200 menigheter med 1,3 millioner døpte medlemmer, vil gjøre hver søndag i august til en spesiell bønnedag.

'Nedskytingen av det malaysiske flyet til den pågående volden mellom Israel og Hamas, er eksempler å konflikter hvor stadig flere uskyldige drept fordi man nekter å gå fredens vei', sier Roy Medley.

Åndelig sommerlesning, del 26

I dag leser vi en tekst av Isak Syreren, fra 600-tallet, en av de viktigste stemmene fra Østkirken:

'Alle de helliges visjoner er gitt dem under bønn, når hver og en kommuniserer med Gud. For det er da mennesket ber og bønnfaller Gud og taler med Ham, anstrenger seg for å samle alle sine tanker og impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylle av Ham. Da forstår mennesket det uforståelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver enkelts evne til å ta imot.

Han får næring av menneskets bønn og blåser i dette mennesket til det når det høyeste stadium av oppmerksomhet, da selve bønnen opphører og sjelen, overveldet og henført, fylles av kjærlighet, så den glemmer sin bønn og dens innhold. De er ikke lenger i verden'.

(Hentet fra Peter Halldorf: Kysse spor. Luther forlag 2002, side 290)

fredag, juli 25, 2014

Pastor i 44 år i en og samme menighet - og menigheten vokser!

I dag fikk jeg lyst til å skrive noen linjer om Peter Masters (bildet). Hans pastortjeneste fascinerer meg. I 44 år har han vært pastor for legendariske Metropolitan Tabernacle i London, menigheten til like legendariske Charles Haddon Spurgeon.

Tenk det! I 44 år. Har det ført til nedgang i antall besøkende? Har folk gått lei av pastorens forkynnelse?

Nei. Tvert om. Når Peter Masters kom til Metropolitan Tabernacle i 1970 hadde menigheten opplevd nedgangstider en lang stund. Sakte, men sikkert, har Peter Masters bygget opp igjen menigheten slik at den i dag fremstår som en av de største, kanskje den største reformerte baptistmenigheten i Storbritannia.

Hva er hemmeligheten? En usvikelig tro på Guds ord! Som den eneste autoritative kilden for liv og tro, ufeilbarlig og guddommelig inspirert. Her er ingen fancy forkynnelse, her forkynnes Bibelens bøker, bok for bok, kapittel for kapittel, vers for vers. Her synges de gamle salmene, og en moderert utgave av nåtidens lovsanger. Ingen lyskastere, ingen røyk fra scenen, ingen skrikende stemme, intet mas om penger.

Kun Guds ord. Her lefles ikke med liberalteologi eller moderne strømninger som skifter fra år til annet. Kun Guds ord.

Klart og tydelig. Ingen er i tvil om hva pastor Masters lærer.

Går man til menighetens nettside ligger hans undervisning ute - både på video og som lydfiler. Men du finner ingen presentasjon av Peter Masters! Det finnes knapt noe på nett i det hele tatt om hans liv. Hans kone er svært aktivt med i menigheten som søndagsskolelærer.

Jeg var så heldig å få tilbringe en dag sammen med Peter Masters for noen år siden. Sønnen min, Joachim, var med. Det var en opplevelse å sitte der på hans kontor og lytte til denne Gudsmannen. Det kommer jeg aldri til å glemme. Heller ikke at vi fikk spesiell tillatelse til å ta del i menighetens nattverdsfeiring. Den er nemlig kun for medlemmene.

Peter Masters er likevel ikke alene om å ha vært pastor i så mange år for denne menigheten. Menigheten som ble grunnlagt i 1650 har hatt mange pastorer som ble lenge:

Den som har hatt lengst 'fartstid' er Dr John Rippon (1772-1863) som var pastor i 63 år! Han følges av Dr. John Gill (1720-1771), som var pastor i 51 år. Deretter følger Charles Haddon Spurgeon (1854-1892) som var pastor i 38 år, Benjamin Keach (1668-1704), som var pastor i 36 år, sønnen til Spurgeon, Thomas (1893-1908) var pastor i 15 år.

Ecuador: Praktisk fredsarbeid uttrykt gjennom livet i en lokalmenighet

César Moya and Patricia Urueña kom ikke Ecuador i år 2000 primært som menighetsplantere, men 14 år senere etterlater ekteparet seg en helt ny årskongress for ecuadorianske mennoniter.

César Moya og Patricia var hele tiden opptatt av å understreke fredens evangelium over alt hvor de arbeidet. For dem ble det en livsstil. Gjennom ulike ting som de hjalp til å få organisert, oppdaget César og Patricia at det anabaptistiske fredsbudskapet brakte tre ulike kulturelle grupper sammen: urbefolkningen, ulike ecuadorianske med blandet bakgrunn og colombianske flyktninger.

'Det var mange nasjonaliteter representert i menigheten i Quito; den var svært multikulturell,' forteller Moya. 'Mange mennesker hadde fordommer mot de som kom fra andre bakgrunner, men de var i stand til å bryte disse stereotypene med å komme sammen i samme fellesskap'.

Moya kan også fortelle at menigheten har vært et sted for forsoning. Noen av colombianerne som kom til menigheten hadde vært fiender i hjemlandet - en hadde kanskje sympatisert med regjeringen, en annen med geriljaen. Men i menigheten spiste de sammen og tilba sammen. Da er det ikke lett å være fiender!

Alba Silva, lederen for den mennonitiske menighetsplantingen i Jardines del Inca, gir ekteparet César Moya og Patricia Urueñ, anerkjennelse for at det er de som har lært henne hvordan hun skulle leve et liv med Kristus. De gav henne mot og en følelse av hensikt da hun forlot sin voldelige ektefelle. Silva ble aktiv i menighetens arbeid før hun plantet sin egen menighet. Dette forandret hennes liv.

'De fortalte meg at den sanne veien til å vandre med Kristus er en fullstendig hengivelse til menigheten, og hvordan man kan praktisere rettferdighet hver eneste dag. Men over alt dette bar de selv med seg en fred og delte den freden med alle. De er høyt elsket her i Ecuador. Vi savner dem virkelig', forteller Silva til Mennonite World Review.

Fred gjennom respekt
Moya og Urueña er av den overbevisning at spørsmålet om rettferdighet er en svært vesentlig del av fredens evangelium. Dette påvirket deres interaksjon og arbeid med de ulike urbefolkningsgruppene. De brakte fred i form av respekt for den selvstendighet og kultur som disse urbefolkningsgruppene representerer.

Opprinnelig dro ekteparet, sammen med sine tre barn, Daniel, Juan og Andrea, til Ecuador i år 2000 for å gi teologisk veiledning for urbefolkningsgrupper tilhørende Consejo de Pueblos y Organizaciones Indigenas Evangelicas de Ecuador eller Rådet for evangeliske kristne urbefolkningsgrupper og organisasjoner i Ecuador (FEINE).

'Vi var ikke ute etter å endre eller drive proselytt-virksomhet blant urbefolkningsgruppene, fordi det finnes så mange menigheter blant dem fra før. I stedet ville vi anerkjenne det faktum at de hadde sin egen visdom og levemåte. Vi var ikke de som skulle drive noen form for omvendelse eller plante menigheter'.

Denne holdningen gjorde at de bygget sterke bånd med FEINE, og denne måten å arbeide på har ført til en fortsatt respekt for arbeidet som Mennonite Mission Network driver.

Moya og Urueña responderte på et behov i deres eget lokalsamfunn i Quito. Etter å ha drevet med bibelstudier ble de svært oppmuntret til å starte en mennonite-menighet: Iglesia Menonita de Quito og de ønsket at arbeidet skulle bygges slik at menigheten ble sterk og lederansvaret kunne overdras av andre når de reiste fra Ecuador.

Mot slutten av 2002 startet de opp et arbeid blant colombianske flyktninger. Etter hvert omfatter dette arbeidet både mikrolån, hjelp til å søke om asyl og steder å bo.

For 10 år siden startet menigheten opp arbeidet Educación para la Paz (Fredsutdannelse), et månedlig tilbud for barn i alderen 5-14. Hensikten med dette opplegget er å forhindre vold, narkotikamisbruk og tilhørighet til gjenger.

På et møte i nabolaget kunne foreldrene til barna som deltok fortelle at barna hadde endret karakter kolossalt og at de nå levde slik de ble lært!

Ingen enkel vei

Men arbeidet er ikke bare enkelt. Noen forlater menigheten fordi de ikke forstår at det å skape fred er et møysommelig arbeid som krever stor tålmodighet. De anabaptistiske verdiene må også tilpasses livet i Ecuador.

På bildet ser vi César Moya og Patricia Urueña sammen med nasjonale arbeidere i Ecuador.

I 50 landsbyer i India er den kristne tro nå blitt forbudt

I mer enn 50 landsbyer i den indiske delstaten Chatisgarh (bildet), har de hinduistiske myndighetene nå lagt ned forbud mot den kristne tro.

Indiske kirkeledere ber nå indiske myndigheter trekke dette forbudet tilbake. De frykter at det vil forårsake nye bølger av forfølgelse.

'Regjeringen må reversere beslutningen som er tatt i disse landsbyene umiddelbart for å gjenopprette tilliten til de kristne i denne staten, som har vært under et særlig press de siste dagene', sier pastor Vijayesh Lal, som er nasjonal direktør for den religiøse frihetskommisjonen innenfor Den evangeliske allianse i India.

De nye bestemmelsene i delstaten Chatisgarth passerte under dekke av at de skulle forhindre kampanjer hvor hensikten var å omvende hinduer til en annen religion. Både bønnemøter, gudstjenester og propaganda fra andre religioner enn hinduismen er forbudt.

De nye bestemmelsene innebærer så konkrete ting at 52 familier i landsbyen Sirisguda er nektet å få kjøpe mat. Det har allerede kommet meldinger om vold mot kristne i disse landsbyene, og flere har blitt behandlet for skader ved sykehus.

La oss be inderlig til Gud for våre indiske trossøsken.

Åndelig sommerlesning, del 25

For de fleste av oss er munken på bildet helt ukjent. Slik med veldig mange mennesker som er født på ny, og er blitt himmelborgere. De stikker seg ikke frem, de lever tilbaketrukket, men deres bønneliv påvirker en hel verden.

Mannen på bildet er hierodiakon Theodosios av Iviron (1926-2012). Det er alt jeg kan fortelle, men bildet passer veldig godt som illustrasjon til dagens lesning. I Theodosios av Iviron ser man levd liv som dufter Kristus, det sterkeste vitnesbyrd av alle.

Her er noe Henri Nouwen har skrevet, og som jeg har oversatt:

'Å være Guds vitne er å være et levende bevis på Guds nærvær i verden. Hvordan vi lever er viktigere enn hva vi sier, for den rette måten å leve leder alltid til den rette måten å tale på. Når vi oppriktig tilgir vår neste, sier hjertet ord av tilgivelse. Når vi er takknemlige, sier vi ord av takk, og når vi er fulle av håp og glede, sier vi ord av håp og glede.

Når ordene kommer altfor raskt og vi enda ikke lever ut det vi sier, gir vi lett doble budskap. Å si noe med ord og noe annet med handlingene er å være falsk.

Må livet gi oss de rette ordene, og må ordene lede oss inn i det rette livet'.

torsdag, juli 24, 2014

40 sitater fra urkirken om vold, patriotisme og kjærlighet til sin neste, del 4

Vi fortsetter med å lytte til stemmene fra urkirken og hva de har å si om vold, patriotisme og det å elske sin neste:

Hippolyt (170-236 e.Kr):

Vi må undersøke nærmere yrkene til de som skal bli en del av vårt fellesskap... De som arbeider ved bordellene, lager avgudsbilder, kjører veddeløp, er atlet, gladiator - gi det opp eller bli avvist. En som er ansatt i det militære må forbys å drepe, han kan heller ikke sverge; hvis han ikke er villig til å følge disse instruksjonene, må han avvises. En prokonsul eller magistrat som bærer purpurdrakten og som styrer med sverdet må gi dette opp dette, eller bli avvist. De som enten vil bli døpt eller er døpt og som ønsker å bli soldat, skal sendes bort, for han har vanæret Gud'.

Mathetes i et brev til Diognetys (sent 2.århundre):

Kristne elsker alle mennesker, og blir forfulgt av alle, de blir gjenopplivet, og velsigner, de blir krenket, men viser respekt.

Mercellus, romersk soldat, sagt i det han forlot hæren til keiser Diocletian i år 298 e.Kr:

Jeg tjener Jesus Kristus, den evige Konge. Jeg vil ikke lenger tjene dine keisere. Det er ikke rett av en kristen å tjene denne verdens armeer.

Tertullian (160-220 e.Kr:

Skal vi bære flagg? Det er en rival til Kristus.

(fortsettes)

Kristent TV-selskap gir håp til millioner av mennesker

Mer enn 3000 kristne familier er nå hjemløse i Irak. De måtte forlate alt, og er ikke bare hjemløse på jorden. De har også mistet alle sine eiendeler.

Midt i denne fortvilelsen forsøker TV-selskapet SAT-7 å bringe disse kristne håp. I flyktningeleire er det mange som ser TV. SAT-7 sees av mer enn 15 millioner mennesker i denne regionen. 98 prosent av dem er ikke kristne. Det gir enorme muligheter.

Og vitnesbyrdene TV-kanalen mottar er mange. Om mennesker som finner Jesus som sin Frelser og Herre, om menigheter som etableres, og helbredelser.

Og kristne får hjelp gjennom solid bibelundervisning til å holde fast ved sin tro. La oss huske dette viktige arbeidet i våre forbønner. TV-selskapet SAT-7 når mennesker som det ville ha vært umulig å nå på annen måte.

Åndelig sommerlesning, del 24

I dag leser vi sammen en tekst av Wilfrid Stinissen: En rolig rytme.

'Stress er en slags vold mot tiden. Hvert menneske har sin naturlige rytme. Denne rytmen må du tilpasse deg hvis du ønsker fysisk, psykisk og åndelig utvikling. Naturligvis havner du av og til i situasjoner der du må øke tempoet. Men vanligvis bør du være følsom for din egen rytme.

Et stresset menneske lar aldri handlingene få tid til å modnes. Derfor blir de tomme og innholdsløse og bærer ingen gode frukter, verken for dem som utfører dem eller for andre. Den som er stresset, 'kaster' handlingene sine ut med en voldsom kraft. Men den som lever etter sin egen rytme, lar rolig handlingene vokse fram fra djupet.

Vi har alle muligheten til å bearbeide og overvinne vår hang til stress. Selv om ytre omstendigheter pålegger deg en altfor rask rytme, kan du av og til gjøre en aldri så liten pause for å hente fram kreftene og finne igjen deg selv og din egen rytme. Kanskje finner du Gud også. En indre bønnestund, kort eller lang, er den aller beste formen for pause. Der finner du igjen Skaperens egen rytme!

Naturen kan lære deg mye om respekten for den riktige rytmen. Tenk på hvor rolig og fredfullt såkornet vokser i åkeren. Det vokser uten hastverk, av sin egen indre voksekraft. Hvis en plante ville vokse fortere enn den indre kraften tillot, så ville den blitt stresset. Men slik er det aldri med planter. Det lønner seg ikke å bryte opp en blomsterknopp med vold. Det bare ødelegger blomsten. En levende organisme skal aldri forseres.

Slik er det med deg også. Du kan bare bli det du er ment å være hvis du følger den takten Gud har gitt deg'.

(Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 33)