fredag, desember 19, 2014

Skriftemålet - god sjelehygiene, del 2

Hvor befriende er det ikke å høre disse ordene: 'Etter vår Herre Jesu Kristi befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg'.

Det er mange som har reist seg igjen litt rettere i ryggen etter å ha hørt disse salige ordene.

For det er god sjelehygiene å kunne bekjenne sine synder mens andre lytter til ens synsbekjennelse.

Forstanderen for menigheten i Jerusalem, Jakob, etter tradisjonen kalt 'den rettferdige', og Jesu bror, skriver i sitt brev:

'Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning'. (Jak 5,16)

Hvem skal vi så bekjenne for? I forrige del av denne artikkelen nevnte jeg at vi kan gå til en prest, pastor eller en moden kristen, en vi har tillit til. Fordelen med å gå til en prest eller pastor er at vedkommende er vant med å motta skriftemål og gi absolusjon - altså Guds tilgivelse - men ikke bare det, han er også pålagt taushetsplikt. Den er absolutt. Det man hører i et skriftemål kan ikke røpes for andre. En prests eller en pastors taushetsplikt er absolutt.

Martin Luther beskriver skriftemålet en rekke steder. Det var slett ikke noe han ville kvitte seg med selv etter bruddet med Den romersk-katolske kirke. Reformatoren beholdt skriftemålet fordi han forstod dets store betydning.

I sin lille katekisme skriver han:

'Hva er skriftemålet? Skriftemålet er delt i to. Først bekjenner vi våre synder, og så mottar vi syndsforlatelsen av den vi skrifter for. Vi tar imot som fra Gud selv, og tror fullt og fast at syndene dermed er tilgitt hos Gud i himmelen.

Hvilke synder skal vi skrifte? For Gud skal vi bekjenne all vår skyld, også synder vi ikke vet om, slik som vi gjør det i Herrens bønn. Men når vi skrifter for et menneske, skal vi bekjenne bare de synder som vi vet om, og som tynger samvittigheten'.

Det er et godt råd fra reformatoren å ta med seg.

Veien

La oss gå framover i vår barmhjertige Fars godhet, i vår bror Jesu ømhet, i Den Hellige Ånds lys. i apostlenes tro, i englenes glade lovsang, i helgenenes hellighet, i martyrenes mot.

La oss gå framover i vår altseende Fars visdom, i vår altelskede brors tålmodighet, i den allvitende Ånds sannhet, i apostlene lære, i englenes velvillige ledelse, i martyrenes selvkontroll.

Slik er veien for alle Kristi tjenere, veien fra død til evig liv'.

(Fra boken: Ilden fra Vest. Tekster fra en keltisk fromhetstradisjon, av Harald Olsen, side 179).

torsdag, desember 18, 2014

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 2

Ambrosios av Milano, død i 397 e.Kr, satte ord på inkarnasjonsmysteriet med det som for oss er blitt den blendende vakre julesalmen: 'Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på kvi du såleis koma må'. Martin Luther oversatte den til tysk i 1523 og teologen og salmedikteren Bernt Støylen fikk den oversatt til norsk i 1905.

Ambrosios setter ord på det nesten uhørte: at Gud ble menneske.

En eller annen gang rundt år 50 skriver apostelen Paulus sitt brev til den kristne forsamlingen i Filippi. Han sitter fengslet mens han skriver og gjengir noe som er enda eldre enn selve brevet: den såkalte Kristushymnen. Enkelte bibelforskere mener at Fil 2,5-11 er en hymne som meget mulig ble brukt i de første kristnes gudstjenester. Denne hymnen uttrykker inkarnasjonsmysteriet slik:

'han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv ...'

Når apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint beskriver han for oss to reaksjoner som han fikk på forkynnelsen av korset, for korset vekker anstøt. Du finner teksten i 1.Kor 1,21-25.

Samtidens jøder søkte en sterk Messias, og søkte dermed tegn. De tar anstøt på grunn av den korsfestedes svakhet.

Samtidens grekere søkte visdom og bedømmer derfor evangeliet om den korsfestede som dårskap.

Fremdeles vekker dette sterke reaksjoner. Jeg har i friskt minne de sterke reaksjonene jeg fikk når jeg brukte begrepet 'svakhetens teologi' for ikke så lenge siden her på bloggen. Reaksjonene kom fra flere hold: fra en nå pensjonert ortodoks erkebiskop til pinsevenner som ikke ville være med på at det finnes dekning for et slikt begrep i Det nye testamente.

Men inkarnasjonen er jo nettopp et av bevisene for at det absolutt er dekning for å benytte et slikt begrep.

For å sitere hva jeg skrev 11. desember 2012:

'Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

(fortsettes)

David Klassen - en troshelt, del 3

Etter at han var blitt satt fri fra arbeidsleiren slo David Klassen seg ned i Karabulak (bildet) i den nordlige delen av Kasakhstan, hvor hans barn hadde blitt deportert ved utbruddet av 2.verdenskrig.

Her fant han igjen sine to sønner: David og Ernst, som nå var blitt 12 og 11 år gamle. De levde sammen med svigerinnen, Elisabeth Hamm.

Det var fattigslige kår svigerinnen og David Klassens barn levde under. Det var lite med brød og poteter, de hadde ikke noe undertøy, kledd bare i tynne kortbukser, med bare en gammel og slitt jakke på deling. De hadde ikke noe brensel - ikke noe høy, ved eller kull. De varmet opp huset med noe strå som var blitt igjen etter en ku de hadde eid. David gravde fram høy og strå som lå under snøen ute på markene, men selv ikke dette var nok til å varme opp huset, og av og til kunne de våkne om morgenen å finne at vannet de hadde oppbevart i ei bøtte var frosset til is.

Datteren til David og Sara Klassen, Anna, som var omlag 16 år gammel på denne tiden, hadde blitt deportert til den autonome republikken Komi sammen med hennes blinde tante, Anna Klassen. Tante Anna hadde hovnet opp helt opp til navlen, og den unge Anna trodde hun kunne dø når som helst, og at hun selv ville komme til å gjøre det. David Klassen fikk lånt 200 rubler som han sendte til datteren. De pengene reddet livet hennes. Tante Anna døde kort tid etterpå. Datteren Anna klarte å ta seg frem til brødrene i 1952 eller 1953.

Men forfølgelsene hadde ikke tatt slutt.

1. september 1949 ble David Klassen arrestert på nytt. Han ble arrestert sammen med Anna Dueck, en lege, Greta Regehr, Johann Federau, Suse Reimer og Lida Unger, en lærerinne. Alle ble anklaget for anti-sovjetisk virksomhet under religiøs skalkeskjul. De ble dømt til 25 års fengsel, og ført til fengslet i Kustanai. I de fem månedene de var der ble David forhørt 91 ganger både dag og natt.

David Klassen ble så sendt til Dzhezkazgan (i dag kjent som Khezkazgan) i det sentrale Kasakhstan for å sone videre. Også her fikk han drive med å pleie syke. I Dzhezkazgan møtte han trossøsken som satt fengslet her. Det var både russere og tyskere. Det kunne være så mange som 20 til 30 stykker innimellom. De feiret nattverd sammen med eple eller kirsebær-juice - og noen ganger til og med med vin.

(fortsettes)

Skriftemålet - god sjelehygiene, del 1

Det er mye som er underlig med moderne forkynnelse. Noe av det mest underlige er de som påstår at fordi Kristus har sonet all verdens synd, så har vi ingen synder lenger å bekjenne.

Men den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

'Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har synder, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss'. (1.Joh 1,9-10)

Det finnes ingen automatisk syndstilgivelse. Forut for syndernes forlatelse går syndernes bekjennelse. De som kom under Helligåndens overbevisning på pinsefestens dag ropte ut i sin djupe syndenød:

'Hva skal vi gjøre, brødre?'

Da er det at apostelen Peter svarer: 'Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave'. (Apg 2,37b-38)

I mange protestanters øyne er skriftemålet noe katolsk, men skriftemålet er ikke noe den romersk-katolske kirke fant opp. Det ble innstiftet om kvelden påskedagen, og det er apostelen Johannes som beskriver for oss hva Jesus sa i den forbindelse:

'Da det var blitt kveld samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for judeerne. Da kom Jesus og sto midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt'. (Joh 20,19-23)

Alle burde ha en skriftefar, en pastor eller en moden kristen, de kan gå til og regelmessig bekjenne sine synder. En av Helligåndens oppgaver er jo å 'overbevise om synd', og den erfaringen mange gjør seg er at jo lenger man lever med Herren så oppdager man to ting:

1) At man er daglig i behov av Guds nåde
2) Man ser mer av sin synd, og man ser mer av korset to sider: den vertikale og den horisontale. All synd er i bunn og grunn en krenkelse av Guds renhet og hellighet, og dernest gjør vi også synd mot andre mennesker.

Skriftemålet handler om at vi får komme til Gud med vår synd og vår skam, samtidig som vi får komme til et menneske, for eksempel en pastor eller en moden kristen, som kan hjelpe oss til å vende om til Kristus. Å bekjenne sine synder for et annet menneske gir oss også en bedre forståelse av hva synden representerer, denne handlingen ansvarliggjør oss og vi kan få hjelp til å holde oss borte fra synd.

(fortsettes)

onsdag, desember 17, 2014

Atlantas brannsjef suspendert fordi han har skrevet bok om det kristne synet på ekteskapet

Det har vakt berettiget oppsikt at brannsjefen i Atlanta, Kelvin Cochran (bildet) er suspendert for en måned uten lønn fordi han har distribuert en bok blant de ansatte. Boken, som han har skrevet selv, handler om det kristne synet på ekteskapet.

Slikt tolereres ikke i Amerika.

Cockran, som er diakon, søndagsskolelærer og bibelstudieleder i sin hjemmemenighet, Elisabeth Baptist Church i Atlanta, får nå støtte fra Georgia Baptist Convention.

Lederne i Georgia Baptist Convention setter nå i gang en underskriftsaksjon for den suspenderte brannsjefen. Han har vært brannsjef i Atlanta i to perioder, og har også tjent som US Fire Administrator under president Obama i perioden 2009-2010.

Det er spesielt Cockrans uttalelser i boken om homoseksualitet som har skapt de sterke reaksjonene. Det ser ut til at det nå er bare et syn som er akseptabelt å forfekte i samfunnet.

Kirkebygg tilhørende evangeliske kristne i Etiopia revet

Nok en kirke er ødelagt av muslimer i Etiopia - denne gangen av lokale myndigheter.

Menigheten 'Det himmelske lys' - som var kirkebygget til 100 evangelikale kristne - ble revet 28. november. Kirken ble bygget for fem år siden i den muslimskdominerte byen Harar.

I dagene forut for selve rivingen rev representanter for myndighetene ned navneskiltet til kirken, og advarte samtidig medlemmene mot å holde gudstjeneste der. Årsaken til dette skulle være klager fra lokale muslimer.

Nå er de kristne som tilhørte menigheten 'Det himmelske lys' henvist til å møtes i hjemmene. Det gir dem ingen garanti for at de ikke fortsatt vil bli forfulgt for sin tro.

La oss huske våre trossøsken i Etiopia i våre forbønner.

David Klassen - en troshelt, del 2

I løpet av sommeren 1928 bygget David Klassen et eget hus i den mennonitiske landsbyen Neu Einlage, hvor bildet er hentet fra. I november samme år fridde han til Sara Hamm. De giftet seg 12. mai 1929.

Deres førstefødte, David, født i 1935, døde som nyfødt, deres andre sønn, Ernst, ble født på påfølgende år. De adopterte også Anna, ei jente hvis foreldre ble deportert som 'kulaker', det vil si velstående bønder som kommunistene fordrev. De døde rett etter. Foreldrene til Sara opplevde også å bli deportert, men de oppnådde å få spesialtillatelse til å vende tilbake og slå seg ned sammen med Sara og David. Begge døde før utbruddet av 2.verdenskrig.

Iløpet av påskeuken ble David Klassen arrestert. Det skjedde i de tidlige morgentimene 8. april 1936. Sammen med ti andre, sto han anklaget for anti-sovjetisk virksomhet under påskudd av religiøs virksomhet og ble dømt til syv års straffearbeid. Han ble sendt til Temnikov arbeidsleir i den autonome sovjetiske republikken Moldova for å drive med hardt skogsarbeide.

Ikke bare var arbeidet svært hardt og krevende, men det var også dårlig med mat. Innen utgangen av januar 1937 måtte han bruke en stav for å komme seg på jobb. I mars samme år ble han overført til en avdeling for fanger som hadde fått tuberkulose med mer enn 120 innsatte. Disse skulle han pleie. I 1938 ble han betraktet som en politisk farlig fange og flyttet til et annet sted, men også her ble han satt til å pleie syke. Han tilbrakte resten av sin tid i fangenskap som pleier i den nordlige delen av det veldige russiske riket, i Kvitsjø-kanalen, Onega-sjøen og Arkhangelsk-området. David Klassen skulle egentlig vært løslatt i april 1943, da hadde han sonet ferdig, men på grunn av krigen med Tyskland, ble han ikke satt fri før 12. desember 1946.

I juli 1941, ved begynnelsen av krigen med Tyskland, ble Davids kone, Sara, arrestert og dømt til 10 års straffearbeid. Hun sonet i Karaganga-leiren, en av de største arbeidsleirene i Sovjetunionen. Denne befant seg i Kasakhstan. Hun ble ikke satt fri før enn i 1952.

(fortsettes)

tirsdag, desember 16, 2014

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 1

I den bibellesningsplan jeg følger leser vi nå fra 2.Petersbrev. Apostelen Peter innleder dette brevet slik:

'... til dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ...' (2.Pet 1,1).

Denne 'dyrebare tro' er blant annet troen på inkarnasjonen - eller for å bruke et gammelmodig ord: Guds menneskevorden.

For mange er dette et anstøt: at Gud skulle bli menneske! Den gangen, som nå. Også i vår tid angripes tanken om inkarnasjonen. Men inkarnasjonsdogmet er troens absolutte grunn og en forutsetning for korset, og Golgata. I denne adventstiden kjenner jeg på en djup takknemlighet for kirkefedrene som kjempet for denne 'dyrebare tro'.

I den tidlige kirkens historie myldret det av kjetterske tanker. Kirken svarte på disse ved blant annet å gi oss et tydelig credo:

Apostolicum fra 100-tallet, som ble videre utformet i det 2.århundre og på 400-tallet fikk denne trobeskjennelsen sin endelige form, slik vi kjenner den i dag.

Nicenum - forfattet år 325 og revidert i Konstantinopel i 381

Athanasium fra ca år 550.

Et kjennetegn fra disse tre trosbekjennelsene som alle gir uttrykk for denne 'dyrebare tro' er at de alle bekjenner at både den historiske Jesus fra Nasaret og Guds Sønn fra evighet av er en og samme person.

La meg sitere fra den nikenske trosbekjennelsen:

'... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn og født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske...'

Denne trosbekjennelsen får sin støtte i den apostoliske undervisningen:

Apostelen Johannes skriver sitt evangelium omkring år 85 og 95 og beskriver inkarnasjonen slik:

'I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud'. (Joh 1,1)

'Og Ordet ble kjød'. (Joh 1,14)

Og 'kjød' hos Johannes uttrykker ikke bare 'kropp', men 'menneske' og da menneske i betydningen individ, menneske med kropp og sjel og ånd, menneske i sin totalitet.

Fra den apostoliske undervisningen henter jeg også frem disse ordene fra Romerbrevet:

'... Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre...' (Rom 1,1b-4)

(fortsettes)

SISTE: Julebrev fra den fengslede iranske pastoren Saeed Abedini

Torsdag kunne jeg fortelle bloggens lesere at en slektning av pastor Saeed Abedini (bildet), fikk muligheten til å besøke ham i fengselet i Iran.

Denne slektningen fikk med seg et julebrev pastor Abedini har skrevet. Jeg har oversatt det gripende brevet til norsk:

Rajai Shahr fengselet 2014
God jul!

Det er veldig kaldt her disse dagene. Den lille plassen jeg er tildelt er ved et vindu. Vinduet har ikke glass. Det gjør at det er umulig å sove. Slik er det de fleste nettene. Behandlingen jeg får av medfanger er også veldig kald og til tider fiendtlig. Noen av mine medfanger liker meg ikke fordi jeg er omvendt og pastor. De skammer seg over meg som en som har forrådt sin tidligere religion. Vaktene kan ikke en gang utstå korset jeg har laget av papir og hengt opp på plassen min som et tegn på min tro og min deltagelse i feiringen av min Frelsers fødsel. De har truet meg og tvunget meg til å fjerne det. Dette er den første tiden jeg er helt uten min familie; alle sammen er utenfor Iran. Disse forholdene har gjort at den kommende julehøytiden er spesielt vanskelig, kald og rystende for meg. Det forholder seg slik at jeg er helt alene uten noen rundt meg.

Disse kalde og sprø forholdene har gjort at jeg lurer på hvorfor Gud valgte den vanskeligste tiden av året til å bli menneske og hvorfor han kom til jorden i den svakeste menneskelige tilstand (som en baby). Hvorfor valgte Gud det vanskeligste stedet å bli født - i det kalde været? Hvorfor valgte Gud å bli født i en krybbe i en stall, noe som er veldig kaldt, skittent og uhygienisk og med en ubehagelig lukt? Hvorfor legge forholdene til rette for en fødsel på en slik måte at det ikke var bare var hardt fysisk, men også sosialt? Det må ha vært slik en skam for Maria og hennes forlovede at hun var gravid før ekteskapet i det religiøse samfunnet på den tiden.

Kjære søstre og brødre: Evangeliet er ikke bare historien om Jesus, men det er nøkkelen til hvordan vi skal leve og tjene som Jesus. I dag skulle vi som Ham komme ut av vår trygge komfortsone for å forkynne Livets Ord og frelsen om Jesus Kristus og at straffen for vår synd har Han betalt på korset og vi skulle forkynne Hans oppstandelse. Vi bør være i stand til å tåle kulde, vanskelighetene og skammen for å tjene Gud. Vi bør være i stand til å gå inn i smerten til den kalde mørke verden. Da er vi i stand til å gi den brennende kjærligheten til den kalde vinterkrybben til dem som er åndelig døde. Det kan være nødvendig å komme ut av komfort-sonen hva gjelder våre liv og kjærlig omfavne vår familie å gå inn i krybben av andres liv, slik som det har vært for meg for tredje år på rad jul. Det kan være at vi vil bli kalt idioter og forrædere og møte mange vanskeligheter, men vi skal korsfeste vår vilje og ønske enda mer at verden hører og smaker den sanne betydningen av julen.

Julen betyr at Gud kom slik at han ville gå inn i hjertene deres i dag og forvandle ditt liv og erstatte din smerte med ubeskrivelig glede.

Julen er manifestasjonen av den strålende lysstyrken til Guds herlighet i fødselen til et barn som heter Immanuel, som betyr at Gud er med oss.

Julen er den dagen da varmen til den livgivende ilden av Guds kjærlighet skinte i de mørke kalde vinterfrosne hjerter, og lyse i denne dødelige onde verden.

På samme måte som varmen fra jordens indre smelter de harde steiner og produserer lava, kom den brennende kjærlighet til Gud, Jesus Kristus, gjennom jomfru Marias liv til jorden, i julen, for å smelte de harde hjerter av synd og ugudelighet som finnes verden og fjerne dem fra våre liv. I den samme prosessen, som er et verk av den Hellige Ånd, vil et heftig regn av Guds hellighet og nåde strømme inn i vår kropp, sjel og ånd og bringe Kristi lys inn i oss og gjennom oss og omskape denne mørke, kalde, vinterlige verden til et strålende brennende lys. Han snur vår verden til en verden full av fred, glede og kjærlighet som er så annerledes enn den mørke, kalde, og vinterlige verden som vi pleide å bo i. Halleluja!

Så denne julen la lava-lignende Kristi kjærlighet flyte inn i djupet av hjertet ditt og gjøre deg heftig, klar til å betale eventuelle kostnader for å bringe den samme lava-kjærligheten til den kalde verden rundt deg, forvandle den med den sanne budskap om julen

Pastor Saeed Abedini

Som suger til seg Kristi lava-kjærlighet

mandag, desember 15, 2014

Stille forfølgelse av kristne i Vietnam

Mens manges øyne med rette er rettet mot den grusomme forfølgelsen av kristne i Nord-Korea, pågår det en mer 'stillferdig' forfølgelse av våre trossøsken i Vietnam, uten den altfor store oppmerksomheten.

Likefullt: begge disse landene topper listen til Åpne Dører over de 10 landene i verden hvor forfølgelsen er størst og hardest.

I Vietnam finnes det mange husmenigheter, og det finnes også store menigheter. Disse har vokst frem de siste ti årene. Store kristne møter er blitt holdt i Hanoi.

Forfølgelsen av kristne i Vietnam er mindre åpenbar. Men den er der hele tiden. Dette er fremdeles et kommunistisk land, og kristne som hevder at de må være hundre prosent lojale til Jesus, vil få problemer. Lojaliteten skal jo være mot Vietnams kommunistiske parti! Dermed står de kristne i Vietnam overfor nøyaktig samme problemstilling som de første kristne. De ble avkrevd lojalitet til keiseren, og fikk store problemer når de valgte å vise med sine liv at Jesus var deres Herre.

Våre trossøsken i Vietnam utsettes for sjikane, forfølgelse, fengsling. De får sine bibler, sangbøker og kristen litteratur konfiskert, de har store problemer med å få sine menigheter registrert - som er påkrevet - og de har stadig angivere som rapporterer fra sine gudstjenester.

Det er særlig blant Hmong-folket at den store vekkelsen pågår. Den har vart i over 20 år! Titusener av denne folkegruppen har kommet til en levende tro på den Herre Jesus, og fått sine liv forvandlet.

Bibelskolen i Ho Chi Minh City er ofte blitt utsatt for politiets angrep de siste årene. En av bibelskolens ledere, pastor Nguyen Hong Quang forteller til Voice of the Martyrs at den siste måneden er skolen blitt angrepet og ødelagt enda en gang. Dette er syvende gangen at det skjer. Det er politiet som står for ødeleggelsene.

Likevel - skolen fortsetter sin virksomhet! Og noe menighetsplantere og pastorer utdannes, som igjen fører til at enda flere vietnamesere vinnes for himmelen.S

David Klassen - en troshelt, del 1


David Klassen (bildet) er en av trosheltene fra den tiden hvor kristne ble forfulgt i det som en gang var Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker - bedre kjent som Sovjetunionen.

Jeg har skrevet ned hans livshistorie fordi den inspirerer, velsigner og utfordrer meg på en og samme tid. Jeg håper det også kan bli slik for de som leser dette. Personlig kjenner jeg et djupt åndelig slektskap med alle disse som fikk betale en slik høy pris for å følge Jesus under det brutale sovjetiske regimet. Det var enkle mennesker, og deres tro og deres overbevisning kostet dem alt. Det kan komme en tid da nettopp deres vitnesbyrd vil hjelpe oss til å være tro i de svære prøvelsene som venter.

David Klassen ble født i 1899, hans foreldre het Johann og Anna Klassen i den mennontiske landsbyen Rosenort i det daværende Sør-Russland, nåværende Ukraina. Selv om Johann og Anna eide en liten dagligvareforretning, eide de ikke noe landområde og de var ikke rike. Som ung måtte David sammen med sine seks søstre og to brødre arbeide for å understøtte familien. Guttene arbeidet som dagarbeidere for velstående bønder og kunne tjene fire måltider og seks kilo hvete hver dag.

Det stillferdige livet som mennonitene levde i Ukraina fikk en brå slutt ved begynnelsen av 1.verdenskrig i 1914. Samme år som krigen var slutt innfant en ny tragedie: revolusjonen i 1917 som endte i en forferdelig borgerkrig. Bevæpnede bander angrep landsbyer og enkeltpersoner. En gang ble David utsatt for et overfall av en av disse bandene, men Herren beskyttet ham, og han kom fra det uten men. Mot slutten av 1920 årene normaliserte det seg, i det regulære sovjetiske soldater fikk kontrollen over området.

I forbindelse med innhøstningen i 1917, ble David svært syk. Han fikk gulsott. Hans eldre søster, Margarethe, var redd for at hennes bror kom til å dø. Men hun hadde en forutanelse om at David skulle bli forkynner, til og med en omreisende forkynner. Hun sa da til Herren at hun ikke ville gifte seg hvis Herren ville la hennes bror David overleve, og at hun ville tjene Herren som barneskolelærer og besøke de syke og de fattige. Hun holdt sitt løfte livet ut. Margarethe døde i oktober 1920 når hun pleiet en søster og en svoger som hadde fått tyfus.

I august 1918 ble David Klassen døpt i en Mennonite Brethren menighet i Tiege av den da så kjente Benjamin Janz. Han begynte som søndagsskolelærer, ble med i menighetskoret og ble dirigent for ungdomskoret.

Når hungerskatastrofen rammet i 1922 hadde David og hans familie ingen reserver som kunne hjelpe dem igjennom en svære krisen. De eneste to kuene de hadde var døde i epidemien som fulgte. Hjelpen kom gjennom en amerikansk nødhjelpsorganisasjon. David fikk jobb som baker. Familien hans, som nå besto av syv mennesker, mottok fire porsjoner hvitt brød og et varmt måltid mat hver dag. På denne måten overlevde familien.

(fortsettes)

søndag, desember 14, 2014

Tausheten har sin egenverdi

'Abba Palladios fortalte også dette: Det fantes en munk i Aleksandria som het Johannes. Han levde sitt liv på følgende måte:

Hele dagen, fra gryningen til niende time satt han i klosteret nær den hellige Peters kirke og med bare en grov kappe på seg og flettet korger. Han satt taus og sa ikke noe til noen. Han pleide å stanse opp utenfor kirken mens han holdt på med sitt håndverk og sang stille:

'Tilgi meg hver ubevisst synd (Salme 19,13), slik at jeg ikke blir skuffet i mine bønner'.

Når han hadde sunget dette verset kunne han sitte stille for så å gjenta det hele en time senere. Slik gjorde han syv ganger om dagen og sa ellers ikke noe annet. Jeg levde sammen med den mannen i åtte år og ble svært oppbygget nåde han hans taushet og av hans levemåte.

(Oversatt fra Johannes Moschos: Den åndelige engen)

En livredd 10-åring finner fremtidshåp på kristen sommerleir i Dagestan

Dette er historien om 10 år gamle Anton fra det østlige Ukraina (bildet). Når krigen brøt ut ble han og familien tvunget til å forlate sitt hjem. 'Tilfeldighetene' gjorde at de av alle steder havnet i Dagestan, Russland.

Her holdt ungdommer fra baptistmenigheter i Vladikavkaz i Nord-Ossetia, en evangelisk sommerleir.

Helt fra sommerleiren åpnet var Anton svært nysgjerrig på å lære Gud å kjenne. Under leiroppholdet fikk han vite at familiens hjem i Ukraina var blitt fullstendig ødelagt. Da henvendte Anton seg til lederne for leiren for å få trøst og hjelp. De gav ham et Nytestamente. Dagen etterpå kom han tilbake. Han hadde spørsmål han gjerne ville få svar på i forbindelse med det han hadde lest.

'Når vi dro hjemmefra visste jeg ikke om jeg noensinne ville få muligheten til å vende tilbake slik at jeg kunne se kameratene mine igjen. Jeg gråter mer enn jeg smiler. Jeg er redd fordi mange av familien vår fremdeles er i Ukraina, og de kan bli drept når som helst. Helt til jeg kom til denne sommerleiren tenkte jeg på døden, og jeg var livredd. Men nå vet jeg at Gud kan hjelpe oss og vår familie i Ukraina'.

Når teamet som hadde ansvaret for sommerleiren pakket sammen og skulle dra etter at leiren var over, kastet Anton seg rundt halsen på dem og takket dem for at de hadde gitt ham noe mer enn bare det å ha moro. De hadde gitt ham håp.

Foto: Mission Eurasia.

lørdag, desember 13, 2014

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med to artikler. En om Aleksander Schmemann, som her sees sammen med Aleksander Solsjenitsyn, og kona til Schmemann, Juliana. Det er Schmemann som har sagt:

'Om vi mennesker virkelig feiret påsken, oppstandelsen, pinsen, skulle det ikke være noe behov for teologi... All teologi rommes her. Den ikke bare åpenbares, den flyter inn i hjertet og sinnet'.

Den andre artikkelen handler om den virkelige Lucia - martyren'.

Du kan lese de to artiklene her: http://www.monastisk.blogspot.com

Et klenodium av en Bibel og den spennende historien bak den, del 3

Her er tredje og siste del av historien om 'Bernese-Bibelen':

Victor Sasso var så heldig at han fikk tak i et eksemplar av den sjeldne 'Bernese-Bibelen'. Nå er den gitt i gave til Rocky Cape Christian Fellowship i Australia. Victor Sasso ønsket at Bibelen skulle brukes i en kristen kommunitet til Herren Jesus kommer igjen. Selv hadde han håpet at Bibelen kunne brukes i en kommunitet i hjemlandet Sveits, men når det ikke lot seg realisere, var kommuniten i Australia nest beste løsning.

Men om Herren skulle la det skje at en anabaptistisk kommunitet kunne vokse frem i Sveits igjen, vil 'Bernese-Bibelen' legge ut på reise igjen. Tilbake til Sveits.

Det er ikke mange i kommuniteten i Australia som kan gammel-tysk, men for dem er det en stor ære å kunne ha den sjeldne Bibelen i sitt eie. Den oppbevares på et sikkert og tørt sted, som det klenodiet den er.

Peter Hoover skriver at 'denne Bibelen er et synlig tegn på den visjonen Victor Sasso bar på, hans sterke lengsel etter at det ennå en gang skulle vokse fram en anabaptistisk kommunitet i Sveits som kunne blomstre og vokse'.

Og det var litt av en reise 'Bernese-Bibelen' la ut på for å komme til Australia. Peter Hoover fikk den med seg på sin Europa-reise i fjor. 'Bernese-Bibelen' kalte de 'babyen sin' der de bar den med seg gjennom Italia, Østerrike, Slovenia, Kroatia, Serbia, Ungarn, Romania, Slovenia, Den tsjekkiske republikk, Polen, Tyskland og Nederland. På jakt etter sine anabaptistiske røtter. Fra Nederland bar det videre med fly Dubai, Kuala Lumpur og Melbourne.

På bildet ser vi Peter Hoover, lederen for Rocky Cape Christian Fellowship, sammen med den sjeldne Bibelen.

Ny lov kan føre til at menigheter på Krim må stenge

Det er ikke blitt lett for evangeliske kristne på Krim etter at halvøya ble annektert som en del av Russland. Nå er en ny lov på trappene som kan tvinge kirkene til å stenge.

Som baptistmenigheten i Simferopol (bildet). Denne menigheten har en spesiell tjeneste med å nå byens døve med evangeliet.

Myndighetene på Krim har etter den russiske annekteringen slått ned på alt som kan kobles til Ukraina. Dette har allerede skapt problemer for de menighetene som er en del av ukrainske sammenslutninger, som for eksempel den ukrainske baptistunionen. Ortodokse kirker som har tilhørt den ukrainsk ortodokse-kirken er blitt russisk-ortodokse, og det har ikke skjedd av fri vilje! Huset til den ukrainsk-ortodokse biskopen på Krim er brent ned til grunnen. Alt tyder på at brannen var påsatt. Problemer er det også for den romersk-katolske kirken. Flere av denne kirkens prester er blitt tvunget til å forlate Krim.

Nå krever myndighetene på Krim at alle kirker skal registreres på nytt, og det innen 1.januar 2015. Fem religiøse organisasjoner har forsøkt, deriblant pinsevenner, baptister og en muslimsk, men alle har fått nei. Kravet er at alle bånd til ukrainske organisasjoner skal brytes. I stedet skal man slutte seg til russiske organisasjoner. På denne måten skal menighetene tvinges til å anerkjenne at Krim er russisk.

Mange kristne skal ha forlatt Krim i tiden rett før den russiske annekteringen og i tiden etterpå.

Den nye loven vil også skape store problemer for de ukrainske pastorene som har valgt å bli igjen på Krim. Det stilles krav om at de nå må bli russiske statsborgere. Om man velger å forbli ukrainsk statsborger kan man når den nye loven er vedtatt være på Krim i 90 dager. Så må man reise fra Krim og være borte i 90 dager før man kan komme tilbake. Det vil aldri kunne fungere for en som er pastor for en forsamling.