torsdag, januar 24, 2019

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 5

Jeg avslutter denne serien med å gjengi en artikkel om en moderne 'Kristusmystiker'. Det illustrerer kanskje bedre enn noe annet hva som ligger i dette begrepet:

'I den såkalte Flodbergkretsen som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet i Gamla stan i Stockholm, leste og delte man med hverandre litteratur fra den klassiske kristne mystikken. En av de bøkene de elsket mest, var Madame Guyons 'Bønnen'. Dette lille heftet fikk Linnea Hofgren (1868-1921) låne en sommer hun var på besøk på landet. 'Jeg lengtet etter å gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg', forteller hun i dagboken min. 'Jeg forsøkte, men jeg fikk det ikke til.' Hun reiste tilbake til byen der hun trakk seg tilbake i ensomhet på rommet sitt. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

Linnea Hofgren var fysisk skrøpelig og syk store deler av livet. Hun begynte å gå på Henrik Schagers bibelforelesning i Stockholm og ble en aktiv del av den økumeniske kretsen. Hennes kall i livet var bønnen. I de etterlatte notatene sine forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: 'Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje.' Svaret kom fort som lynet: 'Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt av å være mennesker til lags....Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn.'

Hele livet ble Linnea Hofgren misoppfattet av mange. Hun bevarte hemmeligheten sin for seg selv. Det hun fortalte i dagboken, fortalte hun ikke til noen andre. Hun skrev derimot en rekke sanger. Den mest kjente av dem, 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen,' synges fortsatt i mange kirker.

Den 26.januar nådde Linnea Hofgren sitt livs mål. Lyktetenneren Carl August Flodberg, som sto henne nærmest, var en av dem som bar kisten hennes. Da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et lite barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Peter og Joel Haldorf: De fulgte Jesus. Luther 2015, side 33.

onsdag, januar 23, 2019

Den bedende munken fra Tinnsjøen er 87 år

I kveld hyllet vi bror Robert, den bedende munken fra Tinn i Telemark i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Den stillfarne amerikaneren, har oppholdt seg mer enn 50 år på den vesle husmannsplassen i ulendt terreng på en høyde over Tinnsjøen, og snakker 'tinndøl' bedre enn lokalbefolkningen. Han er 87  år i dag.

I en liten kommunitet - Hylland munkelyd - lever bror Robert sammen med noen andre munker, et stillferdig liv i bønn. Han er en forunderlig mann som bærer med seg Guds nærvær, og har du møtt ham glemmer du det aldri.

Finn-Rune Stabell, som kjenner fader Robert godt, leste to dikt i anledning 87 års dagen. Det ene er skrever av søster Eva Dahl ved Engen kloster:

Munken i Tinn Austbygd

Det stend ei søyle av signing
ved Tinnsjøens bratte skrent
med hender strakte ut over verda
med augo mot himmelen vendt.

Han ber om kjærleik og miskunn
for alle som bur på jord.
Han kjenner den børa dei ber på.
Kvar fattig, kvar liten og stor.

Der har han stade i skogen
i førti og fleire år
med vatnet fraus steinfast i bekken
og foten vært sliten og sår.

Der har han stade på skrenten
med vårsol på vollen skein.
Og vindane leika i lauet
og fuglane fløyta frå grein.

Han kom i sin beste alder
no er han av elde brekt
men anden og kraften i bøna
fekk vinterens frost ikkje knekt.

Ein gong vil ei grav i skogen
ved Tinnsjøens bratte skrent
få vera ei bøn for all jorda
og aldri den bøna vert endt.

Det andre diktet har Finn-Rune Stabell skrevet:

Lønnetre i Hylland

Det var en søndag
i oktober og solen
var gått ned.

Han stod der
under treet
det var et lønnetre

Han stod der
gammelmunken vi
andre kunne se

at mannen treet
lyste og rundt var
ro og fred

et knippe gule blader
et knippe av hans smil

var solen vi så lyse og
jaget bort var vår tvil.

Billedtekst: Fader Robert, meg, Finn-Rune Stabell og munken Serafim. Bildet er tatt 29. september 2010.

Tre knuter, tre påminnelser, ett levd liv

Jeg har knyttet tre knuter på lærlenken til et av korsene jeg bærer. De tre knutene skal minne meg på tre ting jeg har forpliktet meg på innfor Gud. De tre knutene representerer disse tre ordene:

* sårbarhet
* enkelhet
* enhet

De tre knutene representerer de tre tingene Gud har kalt meg til i denne fasen av livet mitt.

Gjennom de begrensningene de kroniske sykdommene mine gir, ber jeg om å få vise en kroppsliggjort tro, en ærlighetsteologi, et sant liv. Et viktig bibelord for meg er Fil 1,20: 'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd foe alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.'

Vi lever i et komplisert samfunn, med høye krav og høyt tempo. Tidens gud er Mammon. Herren ber oss om å velge mellom Gud og avguden Mammon. Jesus sier: 'Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.' (Matt 6,24) Den andre knuten skal minne meg på følgende: Hvordan kan jeg forenkle? Det gjelder alle områder av livet.  Et enklere liv. Et enklere språk.

Den tredje knuten handler om hvordan jeg forholder meg til mine trossøsken. 'Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.' (Joh 17,21),

Tre knuter, tre påminnelser, ett levd liv, en bønn. Korset.

Dager med skodde

Sikringskost for dager med skodde! Det synes jeg er en passende beskrivelse av R.S. Thomas: 'Ein stad mellom tru og tvil' - dikt i utvalg - i stilsikker og nydelig gjendikting av Hans Johan Sagrusten.

Det er underlig dette, men den walisiske presten og poeten Ronald Stuart Thomas har en egen evne til å finne meg. Særlig på vanskelige dager. Slitsomme dager, Dager da kreftene er få og små. Da passer poesien meg. Da finner jeg frem igjen denne diktboka. Eller rettere - den finner meg.

En ble provosert her om dagen av at jeg sa at bønn kan være slltsomt og kan stjele krefter. Det er når bønn blir mesterskap i å uttrykke seg. Men jeg står for det jeg sa og skrev ved den anledning. For - om ikke troen er ærlig, er den ikke slitesterk. Da tåler den ikke et brusstent halleluja. Da er den påtatt.

"Det er kjensla av Guds fråvær som opptek Thomas," skriv Sagrusten i forordet til denne diktsamlinga, og legger til: "Kvar gong eit menneske møter Gud eller kjenner nærværet hans, er det berre som ein uklår skugge, eit spor vi ikkje kan tyde. Men fråværet kan somme tider vera så intenst, så fullt av lengsle, at ein ikkje ville ha vore forutan. Ja, fråværet liknar nokre gonger på det nærværet ein stundar etter." (s.11)

Akkurat nå er det dette diktet av Thomas som taler til meg - eller med meg, om du vil:

På kne

Stunder av stor ro,
på kne foran eit altar
av tre i ei steinkyrkje
om sommaren, ventar på at Guden
skal tala, lufta er ein stige 
for stilla, solljoset slår
ein ring om meg, likesom eg spela
ein stor rolle. Og publikum
er stille, heile den tette krinsen
av ånder som ventar, likesom eg,
er bodskapen.

Suffler meg, Gud,
men ikkje enno. Kvar gong eg talar,
endå om det er du som talar
gjennom meg, er det noko som går tapt.
Meininga ligg i å vente.

Så langt R.S. Thomas.

Jeg tenker:
Dager uten ord på mine lepper.
Det er også bønn.

tirsdag, januar 22, 2019

Hvorfor denne trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse?

Hvorfor denne sterke trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse og praksis? Hvorfor dette behovet for å si at deres trosutøvelse og praksis er feil, mens ens eget er rett og mer i samsvar med Bibelens, enn andres? Hvorfor denne ubendige trangen etter å korrigere?

Jeg undrer meg over hva som er det egentlige motivet?

Hvorfor ikke rett og slett la andre få være i fred, og respektere at andre ser ting litt annerledes enn meg? Hvorfor blande meg borti noe jeg egentlig ikke har noe med?

Om andre ber annerledes enn meg - hva så?
Om andre tilber Gud annerledes enn meg - hva så?
Om andre feirer gudstjeneste annerledes enn meg - hva så?

Har jeg ikke nok med meg selv og skal ikke jeg stå til ansvar for Gud selv hva angår mitt liv?

Hva kommer det av at jeg tror jeg er på rett kurs, mens de andre er villfarne?
Hva kommer det av at jeg tror at jeg har sett mer enn andre?


Hva er det jeg er redd?
Hvorfor blir jeg så sinna?

Hvorfor denne trangen etter å baktale i stedet for å fremsnakke?
Hvorfor denne trangen etter å fordømme i stedet for å velsigne?
Hvorfor denne nedlatenhet i stedet for raushet?

Tror vi virkelig at det er bare vi som kommer til himmelen, eller kan det hende Gud har barn andre steder også enn i min menighet og i vårt kirkesamfunn?  At det finnes andre benådede syndere i andre sammenhenger?

Jeg undres siden noen fremstiller det som det bare finnes en måte å be på - den spontane, den verbale, mens andre måter er relligiøse og fører bort fra Gud.

Gud, så slitsomme kristne kan være!

Hvorfor ikke bruke 2019 til å fremsnakke, tale vel om og velsigne kristne du ikke er enig med?

Angrepet på tidebønnspraksisen

Nylig gikk en forkynner ut for å advare mot å be tidebønner. Han stilte spørsmålet: 'Fører dette oss inn i kontakt med Den levende  Gud?'

Så et par dager etter skriver samme forkynner at han anbefaler at man bruker Salmene i vårt bønneliv. Han skriver: 'Les salmene og la de henføre deg til i en tilbedelse av den levende Gud. Da åpnes ditt sinn og du blir mottagelig for Guds stemme. Du vil bli overrasket over hva dette fører til.'

Men tidebønn er jo nettopp dette! Å be Salmene fra Salmenes bok i Bibelen!!!

Å be Salmene til bestemte tider er en arv vi har med oss fra jødene. Praksisen startet allerede under fangenskapet i Babylon. Jesus ba tidebønner. Apostlene ba tidebønner. De ba Salmenes bok, Guds eget ord.

Men denne forkynneren tror åpenbart at dette er noe katolskt, og dermed farlig. Derfor setter han seg ned foran skjermen for å advare mot noe han egentlig anbefaler! For jeg er helt enig med ham: 'Les salmene og la de henføre deg til en tilbedelse av den levende Gud. Da åpnes ditt sinn og du blir mottagelig for Guds stemme. Du vil bli overrasket over hva dette fører til.'

Helt enig. Når du leser eller ber Salmene blir du velsignet. For du ber Guds ord, og det er akkurat det tidebønn er. Da ber man Guds ord morgen, middag og kveld - eller når det måtte passe.

I stedet for å advare mot noe man åpenbart ikke vet hva er, er den en stor verdi å sette seg ned for å snakke sammen.

Den Gud bruker

'Gud ser ikke etter briljante mennesker, Han er ikke avhengig av begavede mennesker, Han har ikke bundet seg til å bruke mennesker med store talenter for å fått sitt evangelium spredt ut over den vide jord.

Det Gud søker er sønderbrutte mennesker som har dømt seg i lys av Kristi kors.

Når Han ønsker å få noe gjort, benytter Han seg av mennesker som har nådd sitt laveste punkt, som ikke setter sin lit til seg selv, men på Gud.'

- H.A Ironside (bildet), 1876-1951. Pastor for Moody Church fra 1929 til 1948. Norsk oversettelse (C): Bjørn Olav Hansen

mandag, januar 21, 2019

Kvekerne fikk årets ikkevoldspris

Årets ikkevoldspris går i år til Kvekersamfunnet og Kvekerhjelpen. Prisen som deles ut av Det Norske Baptistsamfunn sammen med Norges Kristne Råd og Holtekilen folkehøgskole, deles ut på Martin Luther King dagen, som er i dag, 21. januar. Med den årlige prisen ønsker de å rette oppmerksomheten mot fred og rettferdighet med ikkevold som redskap. Som det høver seg for baptister.

Kvekerne, som kunne feire sitt 200 års jubileum i fjor, er kjent for sin pasifisme. De tar ikke i våpen, noe som medfører at de ikke utfører militærtjeneste. Sammen med andre fikk de i 1932 kjempet igjennom loven om samvittighetsfrihet slik at det ble mulig å nekte å gjøre militærtjeneste i Norge.

Kvekerne forstod tidlig betydningen av Martin Luther Kings og Gandhis ikkevoldskamp, og trådte inn i rekkene av de som har kjempet for likhet, mot rasisme og urett. Verdigere prisvinnere finnes knapt.

Kvekerhjelpen driver ulike freds- og utdannelsesprosjekter en rekke steder i verden.

Urbefolkningsgruppene i Russlands ytterste nord skal nås med evangeliet

Dette bildet begeistrer meg! Kristne fra seks urbefolkningsgrupper i Russlands ytterste nord: Nenets, Khanty, Mansi, Selkup, Komi og samene, kom nylig sammen for å del hvordan de kan nå deres nomadiske samfunn med evangeliet.

I språket til en av de lokale folkegruppene - 'Yamal' regionen i Russlands ytterste nord - betyr 'Yamal' - verdens ende.

Det er skoletilbudet til Mission Eurasia - School Without Walls - som står bak undervisningen av den neste generasjons ledere som skal stå i spissen for evangeliseringsarbeidet. Lederkurset varte i to uker.

La oss be for dette viktige evangeliseringsarbeidet.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 4

I tre artikler har vi sett nærmere på hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon', og vi har sett på betydningen av Bibelen. I denne og kommende artikler skal vi se nærmere på begrepet Kristusmystikk, slik jeg forstår det. Men jeg undrer meg om denne artikkelserien egentlig har noen betydning, da de som angriper meg for å bruke disse begrepene fortsetter med å tillegge meg meninger jeg ikke har. Men det må jeg vel bare leve med.

La meg understreke at den mystikk jeg snakker ikke har noe som helst med Østens mystikk å gjøre. Absolutt ikke.

Den nye bibeloversettelsen av 2011 har gitt oss tilbake det greske ordet 'mysterion', som tidligere er blitt oversatt 'hemmelighet'. Pinsevennen Egil Strand skriver i sin 'Håndbok for Det nye testamente' at 'Mysterion brukes i Det nye testamente om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og må åpenbares...' (Egil Strand: Håndbok for Det nye testamente. Filadelfiaforlget, side 334)

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Det får litt av komikkens skjær når ihuga motstandere av begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristusmystikk' legge ut sitater og bilder av A.W Tozer siden han er kanskje den mest kjente evangeliske Kristusmystiker i det 20.århundre. Men slik blir det kanskje når man ikke sjekker grundigere.

Her er fra en artikkel jeg skrev om Tozer (bildet) 13. mai i fjor:

Få har som Tozer hjulpet meg til å forstå den kristne mystikken som ham. Litt merkelig i grunn fordi en del av de mest ihuga motstanderne av det indre bønnens liv, av kontemplasjonen, siterer gjerne Tozer i innlegg på sosiale medier for å fremme sin motstand nettopp mot disse tingene. Årsaken er ganske åpenbar: De vet ikke hvem Tozer var. Tozer ble den åndelige mentoren til Leonard Ravemhill, som igjen ble en åndelig far for David Wilkerson.

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som introduserte Tozer for meg første gang, og det begynner å bli veldig mange år siden. "Du må lese Tozer, Bjørn Olav," sa han i forbindelse med en lang, personlig samtale jeg hadde med Verwer. Han begrunnet det med at Tozer som få andre lodder noe av brådjupene som finnes i Gud, samtidig med at han er praktisk i sin tilnærming overfor de som vil leve med Guds hellige nærvær.

Først og fremst var Tozer en beder. Det er der hemmeligheten ligger! Særlig om man skal forstå mannen bak ordene. For han skriver vakkert, poetisk. Hans mange bøker, de fleste av dem basert på artikler i tidsskrifter, har et fortettet språk. De er ikke egnet til hurtiglesning. De må leses sakte, i det man stanser opp og dveler ved innholdet. Eller kontemplerer! Der er det ordet igjen som forvolder en del kristne besvær. Det betyr egentlig ikke noe annet enn å betrakte, dvele ved, stanse opp.

Den andre kilden til å forstå A.W Tozer er å gå til mystikerne.

Den nå 88 år gamle amerikanske baptistpastoren og forfatteren, Warren W. Wiersbe, forteller i en av sine bøker om en samtale mellom ham og Martyn Lloyd-Jones, den legendariske pastoren i Westminister Chapel. De samtalte om de kristne mystikerne over en bedre middag. Og Martin Lloyd-Jones kunne fortelle at han ved en anledning hadde delt talerstol med Tozer. Lloyd Jones satte veldig stor pris på Tozer. Tozer sa følgende: "Lloyd-Jones, du og jeg har for det meste helt sammenfallende synspunkter når det gjelder åndelige ting, men vi har kommet til disse konklusjonene på hver vår måte." "Hva mener du," spurte Lloyd-Jones og til dette svarte Tozer: "Du kom frem til dette gjennom Puritanerne, jeg kom frem til det samme gjennom mystikerne." Til dette svarte Lloyd-Jones: "Du har helt rett!"

Hvilke Kristus-mystikere snakker vi om? For Tozers vedkommende Julian av Norwich, som han omtalte som "sin kjæreste". Tozer, som var gift, mente at det var trygt all den stund kvinnen vi snakker om døde for mer enn 500 år siden! Tozer oppdaget i hennes skrifter en lidenskap Gud som korresponderte med hans egen djupe lengsel. Men Tozer var også entusiastisk overfor Francois Fenelon, Madame Gyuon, Nicholas av Cusa, Mester Eckhart, og ikke minst Broder Laurentius, han som øvde seg i å leve i Guds nærvær i sine hverdagssituasjoner.

Tozer levde med en følelse av at Gud svøpte ham inn i ærefrykt og tilbedelse. Han var altoppslukende opptatt av å praktisere Guds nærvær - for å låne et uttrykk fra mystikeren Broder Laurentius, som Tozer leste med stor glede. I det han reflektere over sitt forhold til Gud, skrev Tozer en gang: "Jeg har funnet at Gud er hjertelig og generøs og på alle måter lett å leve med." For Tozers vedkommende, var Jesu kjærlighet og nåde, en stadig tilbakevendende forundring. Det er ikke mulig å forestå denne mannens liv og tjeneste, som hentet så mye av sin næring fra ørkenfedrene og mystikernes liv, om man ikke tar i betraktning hans lengsel og sterke søken etter Gud selv. "Arbeid som ikke springer ut av tilbedelse," skrev han en gang, "er intetsigende og verdiløst og kan bare være som tre, høy eller halm på den dagen da enhvers verk skal prøves." Tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, var det stadig tilbakevendende tema i Tozers liv og tjeneste. Tilbedelsen av Gud dominerte alt som skjedde rundt og i hans liv. "Tilbedelse", skrev han: "er å føle i ditt hjerte og uttrykke på en dertil egnet måte en ydmyk, men også frydefull følelse av beundrende ærefrykt, forbausende undring og en kjærlighet som gir en overstrømmende kraft i nærværet til Den gamle av dager. Dette Mysterium , som filosofene kaller Den første årsak, men som vi kjenner som vår Far i himmelen." Tozers virkelige styrke kom fra hans bønneliv. Vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som stod Tozer veldig nær, sa dette om ham: "Å kjenne dr. Tozer var en stor velsignelse. Å be sammen med ham var som å være på det hellige sted." Tozer kunne si: "Som en mann ber, slik er han."
Tozer var også viden kjent for sin humor, som kunne være skarp. "Jeg liker pipeorgler," kunne han si: "spesielt der hvor forkynneren er en modernist. Jeg gleder meg over å telle pipene og forsøker å gjette hvilke tangenter organisten treffer med fingrene, mens predikanten lirer av seg sin tillærte tvil over hodene på forsamlingen."
Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Så kan du konsulere de lærde. Det kan være at de har funnet et hvetekorn som du har oversett."

(fortsettes)

Bønneuken i Askim avsluttet med festgudstjeneste i enhetens tegn

Bønneuken for Askim ble avsluttet i går med en festgudstjeneste i vakre Askim kirke. Kirken var fullsatt og deler av galleriet måtte også tas i bruk. Representanter for de ulike menighetene som står bak bønneuken deltok som tekstlesere og forbedere under nattverden. Både gospelkoret Moments (fra Misjonskirken), og hornorkesteret til Frelsesarmeen Askim korps, satte sitt flotte preg på gudstjenesten. Liturg var sogneprest Magne Torbjørnsen. og under nattverden deltok også menighetsprest for Askim og Spydeberg, Geir Braadlie og pastor i Misjonskirken, Andre Tjersland.

Jeg talte over dagens tekst for 3. søndag i åpenbaringstiden: Joh 1,15-18 og hadde satt følgende overskrift over teksten: 'Gud har fått et ansikt i Jesus'.

I forbindelse med nattverden lyste jeg også en velsignelse over alle de som ønsket det, og det var det mange som ønsket.

Jeg ser tilbake på denne uken med stor glede og djup takknemlighet. May Sissel og jeg har møtt så mange flotte mennesker, og vi har fått være med på noe av det vakrest jeg kjenner: Guds barns enhet. Her har pinsevenner, misjonsforbundere, lutheranere, salvasjonister og baptister stått sammen om å be for og velsigne Askim. Og vi har velsignet hverandre og talt vel om hverandre. Jeg tror det har gledet Guds hjerte. Tenk at May Sissel og jeg skulle få være med på noe slikt!


Billedtekst: Sogneprest Magne Torbjørnsen, pastor Andre Tjersland, Jonna Palermo Skaheim, May Sissel og meg, Trond Skaheim og menighetsprest Geir Braadlie. Jonna og Trond er det nye pastorparet i Filadelfia Askim.


Billedtekst: Gospelkoret Moments

søndag, januar 20, 2019

Min lengsel - min tørst

Nå er allting enkelt.
Alt på plass.
Du er i meg:
Mitt liv, min fred.
Jeg er i deg:
omfavnet, bevart.
Ordene trengs ikke mer.
Alt mitt er ditt.
Alt ditt er mitt.

---

Vandre innover mot sitt hjerte.
Konsentrere sine vide sirkler
mot et midtpunkt 
som er tidløs, evig.
Alle sirklers sentrum
er det samme.
Midt i alt og alle
livets kilde.
Vi skulle ikke tørste slik
om ikke kilden fantes.

- Margareta Melin (bildet)

lørdag, januar 19, 2019

Gode og spennende dager i Askim

May Sissel og jeg opplever gode og spennende dager i forbindelse med bønneuken i Askim. Torsdag kveld talte jeg i Normisjon om 'Å leve for Guds ansikt'. Det var god oppslutning om møtet. På formiddagen deltok vi på en bønnesamling i Misjonskirken og tidebønn samme sted.

I går - fredag - måtte jeg ta en pause fra det offisielle programmet. Jeg hadde sovet dårlig natt til fredag, og våknet til store smerter og mye skjelving. Vi hadde avtalt at vi skulle besøke Sonja og Gunnar Brudeli (bildet), gode venner gjennom mange år. Sonja og Gunnar Brudeli står i en viktig bønnetjeneste i Østfold, og har vært og er en viktig del av det bønnearbeidet som skjer i Norden og Europa. Dette er mennesker vi setter stor pris på, og det var godt å være sammen. Vennskap betyr mye.

I går kveld talte jeg i Filadelfia Askim, en menighet jeg har besøkt flere ganger. Her talte jeg om det farsbildet Jesus presenterer, når Han lærer sine disipler å be 'Vår Far i himmelen.' Prekenen tok en litt annen vinkling enn det jeg hadde planlagt, men når en har med Gud å gjøre må man være forberedt på det uventede. Guds nærvær kom på en påtagelig måte, og mange kom frem til forbønn, ikke minst ungdommer. Det ble mange tårer og flere ble berørt og fikk et møte med Guds farskjærlighet.

I kveld - lørdag - er det møte i Misjonskirken kl.19.00, og det ser vi virkelig fram til. Bønneuken avsluttes med gudstjeneste i Askim kirke søndag kl.11.00. Det ser vi også frem til.

Takk til alle dere som ber for oss disse dagene.

fredag, januar 18, 2019

En redegjørelse: hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 3

Møtet med Edin Løvås og norsk retreatbevegelse førte for mitt vedkommende til en fornyet kjærlighet til Jesus og til Bibelen.

Og det er fra retreatstedene og små kommuniteter vi ser en fornyet intereesse for å lese Bibelen, og leve seg inn i dens innhold i våre hverdager. Det er håpefullt i en tid hvor stadig flere undersøkelser viser en dalende interesse for å lese Bibelen også i frikirkelige sammenhenger.

'Vi befinner oss i dag i Guds ords epifania - i Guds ords trettendedag. Vi som utgjør kirken bør glede oss over dette og takke vår Herre som har kalt oss tilbake og fått oss til å vende tilbake til sii Ord,' skriver Enzo Bianchi (bildet), grunnleggeren og den tidligere prioren for Monastero di Bose, det økumeniske klosteret ved foten av Alpene.

Monasterio de Bose er et sted som preges mer og mer av Ordets spiritualitet. Den bedende lesningen av Bibelen utgjør den viktigste formerende kraften i denne kommuniteten. Man oppholder seg ikke lenge her før man slås av den fremtredende plassen Bibelen har i denne kommunitetens liv. Det første du møtes av når du kommer hit er at når man har stått opp om morgenen, er det første man gjør er å lese Bibelen under bønn.

'Bibelen er Guds ord,' slår Enzo Bianchi fast og legger til:

'I det åndelige livet kan Skriften aldri forstås som en ideologisk utleggning eller reduseres til en bok som bare gir inspirasjon til teologien og katekesen. Den Hellige Skrift er et budskap fra Gud til menneskeheten, til hver enkelt person... Vi kan takket være Den Hellige Ånds medvirkning utforske Ordet... Vår moderne måte å ta til oss Ordet på er blitt åndsfattig. Årsaken til det er at vi nærmer oss det intellektuelt, mer spekulativt enn insiktsfullt, mer meditativt enn lyttende.' (Oversatt fra Enzo Bianchi: Att be med Guds ord. Artos 2011, side 25)

Enzo Bianchi skriver videre:

'Når vi nærmer oss Skriften for å gi næring til vårt åndelige liv, skal vi søke forbindelsen mellom Gud som taler til oss og selv være lyttere. Vi skal ikke lete etter bevis for nye ideer eller ha som mål å vokse i innsikt: vi må sammen komme til Gud for å opprette en pakt mellom oss. Guds ord er livets ord. Det innebærer at Ordet er sentrum for et liv i Gud. Uten det kommer vi aldri til å bli bærere av Kristi liv i oss.' (side 25-26)

Så skriver Enzo Biachi noe svært viktig i denne sammenengen:

'I den hebraiske kultursfæren betrakter man Guds ord på en helt annen måte enn i vår greskinfluerte kultur. I den hebraiske visjonen er Ordet alltid virksomt og aktivt. Guds ord er kraftfullt, aldri statisk og handling er dets grunnleggende egenskap. Se hva vi finner i Bibelen: ikke en avhandling om livet, menneskene og historien, men en djupere virkelighet som går bakom alle ting. En tilværelse der Gud finnes med den uinnskrekede  makt som bare Gud kan utøve. Guds ord er ikke en bok eller en samling skrifter, men et frø (Matt.13,18-23), noe som inneholder liv (5.Mos. 32,47) og som utvikles helt til det blir et stort tre for himmelriket. Guds ord gror under historien på samme måte som det gjør i hvert enkelt menneskes liv. Det vokser og fyller virkeligheten med sitt nye nærvær. Det helliger ettersom det gir næring og mat til alle som tar i mot det, og det gir dem lys. Det opplyser folk (Salme 119,105) ettersom det avslører hemmeligheten med saker og ting,'

(fortsettes)