onsdag, oktober 24, 2018

Gud åpner dørene når vi lever evangeliet

Jeg fikk siste nr av det amerikanske magasinet 'Sojourners' i går. Det er alltid spennende å lese det. I november nummeret er det et intervju med Jean Vanier. Jean Vanier, som nettopp fylte 90, forteller blant annet om en film som lages om ham og bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, som han har grunnlagt.

Men det var noe annet som fanget min interesse denne gangen, noe Jean Vanier forteller om en av Jesu lillesøstre. Hun nevnes ikke med navn. Hør bare, her i min oversettelse:

"Vanier fortalte meg om en av Jesu lillesøstre som hadde sin tjeneste i et tøft nabolag i Frankrike hvor mange muslimske kvinner bærer burka. Denne ordensøsteren hadde et sterkt ønske å møte noen av disse kvinnene og bli venner med dem, men hun visste bare ikke hvordan det ville kunne la seg gjøres. 

En dag hun ruslet rundt i nabolaget og støtte på en gutt som kastet stein og ropte ut skjellsord mot en kvinne i burka. Hun knelte ned foran gutten og sa: 'Du burde ikke gjøre slikt, det er ikke pent, og  du burde be om unnskyldning!' Kvinnen i burka hadde stanser opp og var vitne til det som skjedde. Gutten spurte ordensøsteren: 'Vil jeg bli tilgitt?' Hun svarte: 'Ja!' Og gutten gikk bort til den muslimske kvinnen og sa at han var lei seg.

Ordensøsteren bøyde seg nok en gang ned til gutten og sa: 'Du er vakker fordi du kan si unnskyld.  Det viser hvor vakker du er!'

Etter denne hendelsen har ordensøsteren fått mange venner blant de muslimske kvinnene."

Tenk hva våre handlinger i Jesu ånd og kjærlighet kan utrette! Tenk hvor mange vi kunne nå med evangeliet om vi levde evangeliet!

tirsdag, oktober 23, 2018

En predikants anfektelser

Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men predikanter kan bli anfektet, også de mest garvede. Det er veldig sjeldent jeg gruer meg for å stå foran en forsamling, det være seg om den er liten eller stor. Man får etter hvert trening. Men jeg kan bli veldig anfektet etterpå.

Fikk jeg sagt det jeg skulle si? Sa jeg mer enn jeg skulle si? Sa jeg noe feil. Kom jeg i skade for å såre noen? Var jeg for steng i stemmen? Eller verst av alt: dette burde jeg ikke sagt! Det ble helt feil.

Kanskje det ikke passet for denne anledningen? Kanskje Gud ville ha frem noe annet?

Slik kan jeg spørre, og slik kan jeg anklage meg selv. Rett etter en preken eller et seminar kan jeg være veldig sårbar. Og til og med dagen etterpå. Det vet fienden vår å utnytte.

Noen mener at man ikke skal si noen rosende ord til predikanten etter en tale. Det vil nemlig holde ham ydmyk. Jeg tror ikke det er noen fare. Han eller hun er sin verste dommer! Kanskje de faktisk trengte oppmuntringen du kunne gi dem. Noen ganger går jeg fra en forsamling uten at noen har gitt noen respons. Hvordan tror dere den dagen blir?

Ikke at jeg er ute etter ros eller skryt, men det er noe annet med oppmuntringer.

Jeg, og jeg tror de aller fleste forkynnere, tar kallet og forkynneroppdraget på ramme alvor. Før jeg 'leverer' en preken, har jeg brukt dager i bønn og forberedelser. Jeg har studert Guds ord, arbeidet med teksten. Alle mine prekener skrives ned. Frem til nå for hånd, men jeg skjelver for mye på grunn av Parkinsons, til at jeg kan fortsette med det, så det må skrives på maskin. Ofte dikterer jeg til May Sissel, så hun skriver for meg. Forberedelsene kan ta flere dager, og skrive manus likeså. Ting blir slettet underveis, omskrevet. Jeg spør hele tiden om det jeg skal si er forståelig, at det er levd liv hos meg, og ikke teorier. Jeg kan ikke forkynne noe for andre, som jeg ikke lever ut selv. Det blir feil for meg. Jeg ønsker å være ærlig overfor andre om mitt eget liv, derfor byr jeg på meg selv og forteller om mine egne feil, mangler og synd. Vi kommer lengst med ærlighet.

Så har jeg lært underveis dette: ikke ha meg selv for høytidelig.

Men jeg tar forkynnelsen på ramme alvor. Jeg skal svare for Gud en dag. "En lærer," sier Skriften, skal "få desto strengere dom."

Be for oss som forkynner Guds ord. Be om beskyttelse. Be om Åndens salvelse. Be om at vi må bli bevart.

Å leve i påskelyset

Herre, takk for at jeg får leve i påskelyset hver dag, i etterdønningene av din seier over døden. Dette lyser bryter mørket i livet mitt.

Herre, la meg få leve med den majestiske ro du viste, når du sto opp igjen fra de døde. Du tok tørkelet ditt hode var svøpt med, og brettet det pent sammen og la det til side.

Frykt ikke! var din hilsen til dine venner i daggryet påskemorgen. Jeg tar med meg den hilsenen inn i hverdagene mine. For det hender jeg frykter.

Med døden nedtrampet du døden,
og til dem i gravene ga du liv.

Gjøvik 23.oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C)

Arven etter Jan Hus, del 2

Navnet Jan Milic er uløselig knyttet til Jan Hus. Han var en tsjekkisk romersk-katolsk prest og nok den mest innflytelsesrike predikanten i den fremvoksende bøhmiske reformasjonen på 1400-tallet. Sammen med andre bøhmiske predikanter og skribenter i sin samtid, banet ham veien på ulike måter for reformatoren og martyren Jan Hus.

Han kom til tro på Jesus i året 1363 og gav sitt fullstendig i Herrens hender. Hans samtidige forteller at han var en mann sterkt preget av en påtagelig hellighet, ydmykhet og bønnens ånd. Hans motstandere klaget ham inn for paven, og Jan Milic måtte stå til rette for pave Urban. Men Gud elsket Jan Milic, og sto ved hans side.

Det fortelles at pavens bror, som var en albansk kardinal, kom med følgende uttalelse:

"Selv om min bror, pave Urban, står der skinnende på grunn av sine mirakler, mener jeg likevel at det er Milic som burde kanoniseres før min bror."

Jan Milic fraskrev seg alle sine privilegier og sin eiendom, og så det som sin hovedoppgave å spre evangeliet, ta seg av de fattige, syke og ensomme, leve i tilbedelse og studier og skrive ned sine prekener. Arven etter Jan Milic ble videreført av modige menn som Tomas Stitny, Marej av Janov og senere av Jan Hus selv.

Etter at Jan Hus ble brent bundet til en stake og brent for sin tro og overbevisning fortsatte arbeidet med å forkynne sannheten, koste hva det koste ville. Grupper av sanne Jesus-troende oppsto og de dannet 'Unionen av Brødre' i Kunwald, i 1457. Grunnlaget for denne unionen var en sterk vektlegging av hellighet.

Martin Luther ble inspirert av de tsjekkiske brødrene, her i min oversettelse:

"Siden apostlene har det ikke vært noe folk hvis kirke har vært nærmere læren og livet til apostlene enn de tsjekkiske brødrene. Selv om disse brødrene ikke overgår oss i renhet hva lære angår, overgår de oss i stor grad i sin pliktoppfyllende disiplin som er nærværende i kirken, disiplin som de anvender og gjennom hvilken de leder kirken med glede. Hva angår deres disiplin fortjener de stor ære, som vi anerkjenner til Guds ære og for sannheten."

Apostelen Paulus skriver:

"For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige, så dere holder dere borte fra hor... For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv." (1.Tess 4,3 og v.7)

(fortsettes)

mandag, oktober 22, 2018

CD-perm med helgens bibelundervisning

Da har May Sissel og jeg nettopp kommet hjem fra Slemmestad, og med oss har vi rykende ferske CD-permer fra helgens bibelseminar i Sannhetens Ord Bibelsenter.
Tema: Et hellig presteskap. CD-permen innneholder fire CD'er:
1. Et hellig presteskap
2. Apostelen Johannes - beder og profetisk seer
3. Det viktigste bønneemnet
4. En profets lønn.
Pris kr 100,- pr perm. Porto kommer i tillegg.
Du kan bestille den ved å sende en epost til: bjornolav58@gmail.com

Når du søker åndelig veiledning

"Begjær ikke råd av den som ikke lever samme liv som deg, hvor vis han enn må være.  Det er bedre å betro seg til en enkel og ulærd mann som selv har erfaring, enn til en  lærd filosof som taler om hva han har forsket på, men som savner erfaring...

Om du har bedt Gud om noe og Han drøyer med å bønnhøre deg, bli da ikke bedrøvet. Du er ikke visere enn Gud."

- Isak Syreren. Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen (C)

søndag, oktober 21, 2018

Gode møter i Slemmestad

May Sissel og jeg befinner oss i Slemmestad denne helgen hvor vi er sammen med våre gode venner i Sannhetens Ord bibelsenter. Det er nå fjerde året på rad at vi har denne bibelhelgen. I går talte jeg i to samlinger med tema: 'Det hellige presteskapet' og 'Apostelen Johannnes: en profetisk seer'.
I ettermiddag (kl.15.00) og i kveld (18.00) skal jeg tale om: 'Det viktigste bønneemnet', og 'En profets lønn'.
Vi gleder oss veldig til disse to samlingene. Er du i nærheten hadde det vært veldig hyggelig å få hilse på deg. Møtene er godt besøkt, og i går ettermiddag opplevde vi et forunderlig Gudsnærvær hvor mange ble berørt.

Når Den Hellige Ånds vind blåser

"Alle de helliges visjoner er blitt gitt dem mens de ba, den tid da hver og en taler med Gud. For det er da mennesket ber og bønnfaller Gud og taler til Ham, gjør seg flid med å samle alle sine tanker, impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylles av Ham. 

Da fatter man det ufattbare. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver og ens evne til å ta imot. Han får næring av menneskets bønn og blåser i henne til hun når det høyeste stadiet av oppmerksomhet, da selve bønnen stanser opp og sjelen blir overveldet og henført og fylles av kjærlighet slik at man glemmer sin bønn og dens innhold. Den befinner seg ikke lenger i verden.

 - Isak Syreren. Norsk oversettelse; Bjørn Olav Hansen (C)

lørdag, oktober 20, 2018

En bønn en helt alminnelig dag

Herre, du møter meg i morgengryet, mens dagen  er ferskvare. Stile kommer du til meg, og jeg ber om å få bevare várheten.

Herre, du møter meg ved hanegal, idet jeg står opp, kler meg i høytidsskrud for å omgås deg i vennskap.

Herre, du møter meg ved dagens middagshøyde, med en salme, bedt skjelvende av ærefrykt og beundring for deg.

Herre, når dagen er blitt sval, kommer du vandrende i hagen. Det dufter av deg, og sødmen beruser meg.

Herre, du kommer til meg, idet du kler av dagen og det blir aften, med din fred. Du svøper meg i den, og jeg legger meg. Du brer over meg og jeg sovner i fanget ditt.

Gjøvik, lørdag 20.oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C)

Arven etter Jan Hus, del 1

Jeg studerer for tiden historien om den tsjekkiske reformatoren og martyren Jan Hus (bildet) og hans etterfølgere, blant annet Petr Chelcicky og Rehor Krajci.

Mest av alt er Jan Hus (1371-1415) kjent for å være en sannhetssøker, Hva var hans forståelse av sannheten? Sannheten var for ham mer kostbar enn livet. Å forråde sannheten var ensbetydende med å forråde Jesus Kristus. Jesus og Guds Ord, Bibelen, representerte for Jan Hus sannheten. Ingen menneskelig autoritet - heller ikke hellig eller sekulær - kunne for ham stå over evangeliet. Skulle en slik siituasjon oppstå at man måtte velge mellom Guds ord og kirkens ord, mellom myndighetene og Guds ord, måtte man lyde Guds ord. Kristne er først og fremst ansvarlige overfor Gud og sin samvittighet. Det er rett for en kristen å adlyde øvrigheten, men bare hvis den forfekter sannheten.

Jan Hus ble derfor en forkjemper for den guddommelige sannhets overlegenhet og for samvittighetsfriheten. Derfor ble han farlig for datidens myndighetspersoner og kirkelige hierarki representert i Den romersk-katolske kirke.

Her er den berømte uttalelsen til Jan Hus om sannheten, her i min oversettelse:

"Så, sanne kristne, søk etter sannheten, lytt til sannheten, lær sannheten å kjenne, elsk sannheten, tal sannhet, hold deg til sannheten, forsvar sannheten inntil døden, fordi sannheten vil frigjøre deg fra synd, djevelen, sjelens død og, helt til slutt, fra den den evige død."

For Jan Hus var det om å gjøre at hans eget folk kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Han fikk revidertt de tidligere tsjekkiske bibeloversettelsene, som ble samlet i en enhetlig bibeltekst. Og tsjekkerne leste Guds ord.

Og det bar frukt. I 1720 fant en vekkelse sted flere steder i Böhmen og Moravia. Det var tider da Bibelen ble lest i hver eneste tsjekkiske hjem. Når pave Pius II reiste gjennom Böhmen, sa han:

"Mange tsjekkiske kvinner kjenner Bibelen bedre enn en latinsk prest."

(fortsettes)

fredag, oktober 19, 2018

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 4

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

HVORDAN GIKK DET med alt dette for oss? I Tyskland holdt Martin Luther seg til den opprinnelige læren til de første kristne, og feiret Kristi verk gjennom brød og vin, uke etter uke. Jesu nærvær, "realpresensen" til Kristus, som kristne har kalt den i århundrer, var rett og sann, mente han, så lenge folkets hjerter var fylt med Hans Ånd. Nei, brødet og vinen kunne ikke forandres til en annen substans (slik romerske katolikker trodde), men det kunne absolutt bli en frelsende, styrkende, velsignet realitet med åndelig forbindelse, langt mer enn et symbol eller et minnesmerke.

Martin Luther, og opplagt de første anabaptistene i Bern, delte denne overbevisningen - konsubstansiasjon - med de første kristne, inkludert apostlene, bortsett fra en gruppe som kalles gnostikere.

Zwingli, og sørgelig, de første anabaptistene i Zürich, forlot denne apostoliske overleveringen og fanget opp den gnostiske ideen om at brødet og vinen i eukaristien er ikke noe annet enn et symbolsk minnemåltid.


HVORDAN GIKK DET SÅ VIDERE? Slik det alltid gjør når oppriktige troende kommer sammen for å arbeide, og leve med Kristus på en levende måte, vil den onde gjøre sitt beste for skille og ødelegge det som er til det gode. 170 år etter dens begynnelse, ble den anabaptistiske bevegelsen i Bern splittet på en tragisk måte - en ung, nidkjær biskop, Jakob Amman, på den ene siden, og Hans Reist, en eldre biskop havnet på motsatt side i konflikten. Kirken ble delt (Amish mot sveitsiske brødre) og mens dette fant sted, brøt det løs en bølge av forfølgelse som tvang først og fremst de troende fra Bern til å forlate kantonen under svære prøvelser og stor fattigdom.

Mange av de som hadde sittet fengslet i lange perioder ad gangen, fant seg selv og sine familier ombord på skip som tok dem ned elven Aare og nedover Rhinen på vei til deres nye hjem i Nord-Amerika. Dette fant sted tidlig på 1700-tallet.

Foreløpig slutt på oversettelsen. Muligens kommer jeg tilbake til mer senere, om det er ønskelig.

Harde ord og vennlighet

Jeg har tenkt mye på noe Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Bruk ikke harde ord mot en eldre mann ..." (1.Tim 5,1)

Respekt og vennlighet burde prege oss alle i all vår omgang med alle mennesker, men særlig mennesker i sårbare situasjoner.

Vennlighet er faktisk en av Åndens frukter, jfr Gal 5,22, og Paulus snakker om "Kristi egen vennlighet og mildhet ..." (2.Kor 10,1)

Jeg vet litt hva jeg snakker om: Med Parkinsons følger sårbarhet. Jeg reagerer sterkere nå på harde stemmer og ord, jeg tar meg lettere nær av ting. Slik er sykdommen. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Da er det godt å bli møtt med vennlighet. Vennlighet gjør meg rørt.

Vi lever i et veldig konkurransestyrt samfunn. Man skal helst lykkes. Det er om å gjøre å være sterk. Det er liten, eller ingen plass for svakhet. Mange har forakt for den.

"Salige er de fattige," sier Jesus og da tenkte han ikke bare på penger. Det finnes en salighet, en rikdom i det lille, det i menneskelige øyne ubetydelige, i det som skyves vekk. Men vi må oppdage det! Kanskje gjør vi ikke det før vår 'vellykkethet' rammes, og vi fratas det som er så selvfølgelig for oss?

torsdag, oktober 18, 2018

Unik sjanse til å endre abortloven

Nå må alle vi som ber for Norge være oppmerksomme! Norges statsminister er villig til å forhandle endringer i abortloven, dersom Kristelig Folkeparti ønsker plass i hennes regjering. Det er VG Nett som melder dette nå i ettermiddag.

Statsminister Erna Solberg (bildet) er ifølge oppslaget i VG klar til å kunne gi KrF støtte til et forbud mot såkalt tviillingabort og hun er også åpen for endringer i bestemmelsen som gir rett til abort i tilfelle det ufødte barnet har Downs syndrome.

Selvsagt bestemmer ikke statsministeren dette alene. Hun uttaler seg som Høyres leder, men som statsminister veier hennes ord tungt. Etter alle nederlagene i Stortinget om fosterets rett til å leve, står nå Kristelig Folkeparti i en helt unik situasjon. Dette er nye skjebnedager for Norge. Nå må det ikke glippe igjen! Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik sier nemlig nei til det samme.

Som en de nasjonale bønnelederne i Norge er det min plikt å legge dette bønneemnet tungt inn over oss. Det handler om å redde liv, fosterets liv, og det handler om både menneskeverd og menneskeyn.

Statsministeren har skrevet en artikkel om dette som er både interessant og lesverdig. Der tar hun sterk avstand fra aktiv dødshjelp, og sier at hun ønsker ingen utvidelse av dagens abortlov.

"Mennesker har en ukrenkelig verdi," slår statsministeren fast.

Du finner artikkelen her:

https://erna.no/2018/10/11/hvor-skal-grensen-ga/

Så kan vi være uenige i mangt og mye politisk, men nå gjelder det barnas rett til å leve!

Billedtekst: Vi er kalt til å prioritere å be for de som er i ledende stillinger, som for eksempel statsminister Erna Solberg. (Foto: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor.

Kvinne bak fenomenal kirkevekst på Cuba

Denne historien har grepet meg sterkt: 20. januar 2017 dør Juana Garcia de Gonzales i en alder av 93 år i hjemlandet Cuba. Hun er ukjent for de aller, aller fleste av oss, men en av de store pionerene i Guds rike.

På 1950 tallet arbeidet Juana Garcia, her fotografert sammen med ektemannen, Julio Gonzales, side om side med misjonærekteparet Howard og Pearl Wolgemuth, som arbeidet på Cuba for det anabaptistiske kirkesamfunnet Brethren in Christ. De startet opp sitt arbeid i 1953. Så kom den kubanske revolusjonen, og ekteparert Wolgemuth, ble bedt om å forlate Cuba.

Sammen med en mann ved navn Eduardo Llanes fikk ansvaret for den lille menigheten på 18 medlemmer. Etter at Llanes emigrerte til USA sto Juana tilbake med alt ansvaret. Hun hadde fått teologisk utdannelse ved et bibelinstitutt på 1970-tallet, og ble etterhvert president for Brethren of Christ på Cuda, og pastor for menigheten i Cuatro Caminos.

Det var vanskelige tider for de kristne på Cuba i denne perioder. Menighetene ble forfulgt, de kristne trakassert og det var vanskelig å holde kontakt med kristne utenfor Cuba. Enkelte menigheter fikk besøk fra utlandet, og Garcia henvendte seg til ekteparet Wolgemuth for å høre med dem om det lot seg gjøre å få et besøk av misjons- og hjelpeorganisasjonen World Mission. Denne organisasjonen har base i Canada, og på grunn av restriksjonene for amerikanere, ville det være lettere om en canadier kunne komme.  Rosh Nigh fra Niagara Falls i Ontario sa seg villig til å reise, søkte visum og fikk merkelig nok ja!

Det var en ting Garcia ønsket seg, og det var en stor spansk Bibel til å legge på talerstolen. Det hadde Rosh Nigh med seg. Han ankom Cuba i januar 1976. Etter at Garcia hadde tatt imot den for henne så dyrebare gaven, gikk hun opp på talerstolen og slo opp et skriftsted som hun leste, så ba hun - og gråt. Gjennom en tolk fikk vite at Garcia hadde bedt om at Bibelen måtte vare til Jesus kom igjen!

Garcia hadde også et ønske til: I mer enn 15 år hadde de ikke kunnet forrette dåp. Nå, mens de hadde en utenlandsk gjest, spurte de ham om ikke han kunne døpe to kvinner som var kommet til tro, og siden Rosh Nigh var ordinert pastor, takket han ja til den flotte invitasjonen.

Under Garcia Gonzales ledelse har Brethren in Christ vokst fra 18 medlemmer til et sted mellom 5000-6000 i 28 forsamlinger! I USA utgjør de spansktalende 20 prosent av medlemmene i medlemmene i Brethren in Christ.

Hver gang Garcia skrev brev sendte hun med det samme bibelstedet som hilsen:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,13)

Ingen nådegave

,Frekkhet og uforskammethet er ingen nådegave. Det er ikke Herren som delte ut dem.
"Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt." (1.Joh 3,18-19)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 3

Bokstavelig talt alle moderne anabaptister avviser denne bekjennelsen, og anser den å
være en form for ubalanserte ideer, som ganske snart ble forlatt når den 'virkelige tingen' tok over. Hvis det er det de tenker, så tar de fullstendig feil, mens de første troende i vår nye bevegelse, gårdbrukerne og handelsmennene i Bern, holdt seg til den rette apostoliske regel (2.Tess 2,15). Våre mye mer kjente ledere fra Zürich derimot hadde fjernet seg, på enkelte områder, langt bort fra Kristi vei og de første lederne for Hans levende menighet.

Hva med å ha alt felles? Hvordan holdt de troende fra Bern seg til dette viktige emnet?

De troende i Bern levde ikke på samme sted eller delte samme eiendom, eller hadde samme yrke eller jordiske eiendeler. Men de delte bokstavelig, og villig, alt det Herren hadde gitt dem. De tilbrakte også så mye tid sammen som mulig, både når de arbeidet sammen og i forbindelse med deres gudstjenester og bibelstudier. Med andre ord, de var ikke i nærheten av vår 'søndags-morgen kirke', men de ble aldri en organisert Hutterite-stil fellesskap. De levde og fungerte godt halvveis mellom de to ytterpunktene.

Hva med eukaristien, dere konstante feiring av brød og vin?

For de troende i Bern, var denne måten å møtes rundt eukaristien, dag for dag, uke for uke, ikke bare noe særegent - alle kristne overalt, både i statskirkene og blant valdensere, albingensere, de böhmiske brødrene, moravianerne, etterfølgerne av Henri de Lausanne, petrobrusianerne, bogomilerne, donastene, montanistene og alle andre seriøse troende har alltid feiret nattverd hver uke eller oftere. Slik gjorde også apostlene og alle andre kristne fra det første århundre.

Det som var noe nytt og merkelig var Zwingli's ide om at nattverden ikke var noe annet enn symbolsk, og at det ikke var nødvendig å feire den oftere enn en gang i måneden eller sjeldnere. Plutselig, på grunn av Zwingli reformerte teologi, ble eukaristien nærmest et sidespor; en liten ting vi kan gjøre, nå og da, idet fokus for både protestanter og de fleste anabaptister skiftet til forkynnelse og undervisning.

Forkynnelse og undervisning tok over, helt og holdent, mens vår fokus på Jesus, Hans blod og Hans frelsende gjerning, mer og mer ble en detalj langs veien.

(fortsettes)