onsdag, april 23, 2014

Ukrainas president talte om betydningen av Kristi oppstandelse

Ukrainas fungerende president, Alexander Turchinov (bildet), talte i Den sentrale Baptistkirken i Kiev 1.påskedag. Kirken var fylt til randen.       

President Turchinov,som selv er baptist, hilste forsamlingen i en 10 minutters tale, og minnet forsamlingen om betydningen av Kristi oppstandelse og hvorfor Kristi død var nødvendig for å bringe frelse til menneskeheten.

Presidenten hadde med seg tre ikke-kristne sikkerhetsvakter. Når gudstjenesten var over håndhilste han på mange av de fremmøtte. Besøket vakte stor begeistring i baptistkirken. Aldri tidligere har en ukrainsk president besøkt noen baptistmenighet, og det er sjeldent å se en ukrainsk president sammen med vanlig folk.

Dagens hovedtale ble holdt av Vyacheslav Nesteruk, som er president for Den all-ukrainske unionen av evangelikale kristne/baptistene.

Foto: Slavic Gospel Association

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21. århundres menighet, del 6

Her fortsetter serien om tidebønnspraksisen, hvor røttene er jødiske, og som har beriket kirkens bønneliv fra urkirken og helt frem til våre dager. Forrige del av denne artikkelen ble publisert lørdag 19.april:

Benedikt av Nursia (480-547) er uløselig knyttet til tidebønnspraksisen. På Benedikts tid var det syv bønnetider om dagen og en nattevake. I dag ber man gjerne morgen-, middag- og kveldsbønner og det som kalles Completorium, når man går til nattens hvile.

I sin bok "I munkenes tidsrytme" skriver Anselm Grün - som er abbed i et benediktinerkloster - at "tidebønnene peker mot den time da Gud herliggjør sin Sønn ... for liturgien er det sted hvor himmel og jord rører ved hverandre, hvor himmelen lyser opp over den som ber."

Den østerriske benediktineren David Steindl-Rast kaller tidebønnene "engler som vi møter til bestemte tider i dagens løp:

Laudes er morgenens lovprisning. I Salme 5,4 heter det: "Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter."

Praksisen med å våkne med Gud i bønn og lovprisning er altså noe som jødene praktiserte, og som Jesus fulgte. Vi leser om Jesu bønnerytme: "Tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, stod han opp og gikk ut. Han drog bort til et øde sted og bad der." (Mark 1,35). Når morgenen grydde av dag minnes de første kristne oppstandelsens lys, som stråler frem fra gravens mørke.

I morgenbønnen åpner vi vårt hjerte for å lovprise Gud. I Salme 92,2-3 heter det:

"Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene."

Bønnene som bes og hymnene som synges til Laudes lovpriser den gryende dagens mysterium. Ingen av oss - bare Gud - vet hva dagen vil bringe. Men vi starter den med å lovprise og tilbe Ham. Det kjennes meningsfullt og rett. En riktig start på dagen, gir oss en innfallsvinkel på det som møter oss på en annen måte enn at vi haster av gårde og ikke rekker å be før vi innleder dagens arbeid. Hva er vel mer naturlig enn å begynne dagen med Gud. Jeg begynner den med å tegne korsets tegn fra min panne, og over mitt bryst, før jeg ber morgenens bønner. Da bekjenner jeg for makter og myndigheter at jeg hører Kristus til, og jeg minner meg selv om at Jesu Kristi kors er grunnlaget for min frelse og min redning for tid og evighet.

Julian Stead skriver i boken 'Saint Benedict: A rule for beginners', New York Press,side 112.

'Det later til at Benedikt ønsket at munkene skulle se dagen og lyset komme (dagen som våkner til live i soloppgangen er et klart symbol på oppstandelsen av verdens lys). Der er noe hellig ved den tidlige morgentimen da Kristus sto opp ... Så det kan godt hende at Benedikt med fullt overlegg holdt folket sitt travelt opptatt med arbeid og bønn før soloppgang, med den pragmatiske hensikt å få dem gode og trøtte og i seng før natten begynte ...'

Takk for forbønn og omtanke

Da har jeg endelig kommet hjem fra Feiringklinikken. Dette var syvende gangen. Inngrepet var vellykket. To årer blokket ut. Noe komplisert inngrep.                          

Natt til i dag ble jeg skikkelig dårlig, og måtte overføres fra rommet mitt til sykeavdelingen. Her ble jeg overvåket til i dag. Glad for å stå på beina. Anginaen blir jeg dessverre ikke kvitt, men håper på bedre dager framover. Koser meg med bjørketrærne i hagen som har gått grønne blader, og at hvitveisen blomstrer. Takk for all omsorg og forbønn når livet er skjørt.

tirsdag, april 22, 2014

Fremdeles ingen dom syv år etter drapene på tre kristne i Tyrkia

Langfredag var det syv år siden de grusomme drapene på tre kristne i Tyrkia. Fremdeles er ingen dømt for ugjerningen i NATO-landet Tyrkia, selv om tre personer er mistenkt for ugjerningen.

Det var 18.april i 2007 at to tyrkiske menn: Necati Aydin og Ugur Yuksel og en tysk statsborger, Tilman Geske (bildet) med brutalt torturert og drept på bestialsk vis i en kristen bokhandel i byen Malatyla i det østlige Tyrkia.

Rettsaken startet 22.november 2007 og er ennå ikke avsluttet! Emre Günaydin, Cuma Özdemir, Abuzer Yildirim, Hamit Ceker og Salih Güler ble tatt på åstedet og de har vedgått at de har noe med saken å gjøre.

Men det er mistanker også om at enkelte innen den tyrkiske hæren kan ha noe med drapene å gjøre. Dette skal ha sammenheng med kupp-planer mot den tyrkiske regjeringen. Både dommerne og anklagerne i saken er blitt byttet ut to ganger.

La oss huske våre trossøsken i Tyrkia i våre forbønner.

Guds nærvær i oss - og i andre

Det er godt i ta fatt på den nye uken etter påskehøytiden, med noen ord av Jean Vanier (bildet):

'Freden kommer når vi ikke lenger forsøker å bevise at vi har rett, når vi lever i tilgivelsens sannhet og forsoning og aksepterer lyset og Guds nærvær i oss og i andre'.

(Drawn into the Mystery of Jesus, side 300)

'I oss selv kan vi ikke bygge bro over det gapet som skiller det begrensede fra det ubegrensede. Gud strekker seg ut til oss og vi blir hellige når vi ønsker Gud velkommen som kommer til oss'.

(Drawn into the Mystery of Jesus, side 296)

mandag, april 21, 2014

Når paven voldtar, dreper barn og ofrer dem på et steinalter

Det er nesten utrolig hva enkelte kristne biter på - og tror.

Denne påsken har det versert en historie som har spredt seg via Facebook, og som flere kristne ukritisk bringer videre - selvsagt uten å sjekke kilder eller utøve kildekritikk. Man vet ikke om man skal se le eller gråte - egentlig er det bare trist.

Hva det handler om? At pave Frans skulle stå bak flere voldtekter av kvinner, og at barn skal være hakket ihjel og ofret på et alter. Ja, flere av disse barna skal være barn fra en indianerstamme i USA, og skal være kidnappet. Dette skal kongehusene i Belgia, Nederland og Storbritannia ha kjennskap til!

Det er nesten ikke så man tror at noen i det hele tatt kan bite på denne historien. Men de sluker den rått. De som står bak produserer videoer med vitnemålene til noen av kvinnene som skal være voldtatt, og det påstås at det skal pågå en rettssak i Brussel denne påsken. Det skal finnes et tribunal som står bak rettssaken. Noen skriver at det er Menneskerettighetsdomstolen som står bak en rettssak mot paven.

Men bruker man bittelitt tid til å sjekke finnes det intet slik tribunal. Det er oppspinn fra ende til annen.

Det skal finnes bilder av offersteinen som skal befinne seg inne i Vatikanet. Her skal barna ha blitt ofret. Den som ser litt nøyere på bildet ser med en gang at det er snakk om meditasjonsrommet i FN bygningen!

Det finnes en egen Facebook side på norsk som hele denne påsken har bombardert denne nettsiden, som har over 300 medlemmer, med innlegg fra den påståtte rettsaken. Kommentarene viser at noen av dem faktisk tror at dette er sant. Og bringer usannhetene videre.

Jeg skulle ønske at kristne sluttet å spre usannheter og rykter. Men det er nok for mye for langt. Når det gjelder å spre løgn om paven og den romersk-katolske kirke ser det ut til at det meste er lov. Usmakelig er det. De som gjør det burde gå i seg selv. Og beklage. Men det tror jeg også er for mye for langt.

Peter - en såret helbreder

I dag har jeg prekt i Filadelfia, Gjøvik, over teksten fra Luk 22,31-32. Slå gjerne opp bibelstedene jeg siterer, men ikke har skrevet inn i teksten:

'Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre'.

Den russiske Nobelprisvinneren i litteratur, Boris Pasternak, som skrev den storslåtte romanen 'Dr.Zhivago' - kanskje det mest betydningsfulle prosaarbeide som ble skrevet i det daværende Sovjetunionen etter krigen - skrev noe i denne romanen som jeg synes passer godt til denne teksten fra Lukasevangeliet. Det er sagt om kvinnen Dr. Zhivago elsket:

'Jeg tror ikke jeg kunne elsket deg så mye hvis du ikke hadde noe å klage over og ingenting å angre. Jeg liker ikke mennesker som aldri har falt eller snublet. Deres ærbarhet er livløs og har liten verdi. Livet har ikke åpenbart sin skjønnhet for dem'.

Ville Peter har vært den samme uten sitt fall? Ville han ha blitt den apostelen vi kjenner fra Apostlenes gjerninger og fra de to brevene han skrev? Ville han blitt en pastor som forstod flokken han skulle tjene, uten at han selv hadde grått bittert over sine egne synder og feilsteg?

Jeg tror ikke det. Det kommer noe hardt over rett-troende mennesker, som ikke har opplevd at Herren har rørt ved dem, og fått sin synd tilgitt og reist opp til tjeneste, som påpeker andes synd, men ikke ser sin egen.  Jeg er redd mennesker som aldri gjør feil.

Når illusjonene brister
Det er sterke ord de ordene Jesus sier til Peter: 'Når du en gang vender om, da styrk dine brødre'.

Det ordet sier meg ganske mye om Guds rause nåde. Det kan nemlig ta tid før et menneske genuint vender om, når fallet har vært stort. For i slike situasjoner blir man sårbar. Fallet har blottlagt noe i ens liv. Alt er ikke som det var. Noen illusjoner har bristet. Det er i denne situasjonen Jesus ber for Peter. Han ber om at Peters tro ikke måtte svikte.

Fikk Jesus bønnesvar? Peter sviktet jo.

Jo, Jesus får bønnesvar - det gjør Han alltid når Han ber. Troen bar. For det er jo ikke vi som bærer troen, men troen som bærer oss. Troen er en gave. Når Peter en gang vendte om var troen der. Men den var annerledes. Den var blitt djupere. Peter er ikke lenger så skråsikker. Han har ikke alle svarene.

For legg merke til det selvsikre svaret Han gav Jesus, når Jesus hadde talt til om ham om hans fall: 'Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og død'.

Men det var en livsløgn. Peter var ikke beredt til det. Ordene sier mye om vårt åndelige overmot, om vår umodenhet. Vi trenger alle en åndelig realitetssjekk. Peter oppdager hvem han egentlig er i dagene etter Jesu oppstandelse. Dere kjenner godt til beretningen i Joh 21. Peter som får disse ransakende spørsmålene av Jesus: 'Elsker du meg?' Og vi kjenner hans svar. De var ganske selvsikre. 'Ja, Herre du vet at jeg har deg kjær!' Det er som om vi hører det på tonefallet: 'Selvsagt, Jesus, hva er det du tror! Selvsagt elsker jeg deg'. Men der er noe som skjer når Jesus stiller spørsmålet tredje gang. Da svarer Peter med en annen tone. Vi merker det. Selvsikkerheten, det åndelige overmotet er borte: 'Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær'. Slikt svarer bare et menneske som er blitt berørt av Den Hellige Ånd.

Sønderknuselse
La oss merke oss dette: Å vende om, tar tid. Det er en genuin Åndens gjerning. La oss ha tålmodighet med hverandre. La Gud få gjøre sitt verk i våre liv. Og imens ber Den Herre Jesus for oss.

Det andre jeg vil du skal merke deg i denne sammenhengen er dette: 'Og når du en gang vender om, DA styrk dine brødre'.

Når det åndelige overmotet har fått sin knekk - når du er blitt sønderknust av Guds hellige Ånd - først DA! - har du noe å gi. Da har du gått i Guds skole - da har du gjort deg erfaringer med Den oppstandne Kristus - først da kan du berøre andre mennesker.

Jeg tror egentlig bare på sårede helbredere! Kun med mennesker som har gjort seg en personlig erfaring med sannheten i ordene fra Salme 51,19:

'Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte'.

Hvilke hjerter kan Gud ikke bruke? De harde. Han kan bare bruke sønderknuste hjerter. Det er i vår egen sårbarhet og skrøpelighet, at vi kan bli en kilde for andre.

Det er derfor apostelen Paulus gir det råd til menighetsforstanderen Timoteus, når det skal velges nye tilsynsmenn: 'Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom'.

Et menneske som skal tjene i en menighet kan bare være autentisk når det kommer fra et hjerte er såret av lidelsene han taler om. Når Den Hellige Ånd får gjøre sin gjerning i oss lærer vi oss til å møte våre tap ansikt til ansikt, ikke å unnvike dem. Hvis vi møter livets smerter med noe annet enn fornektelse, kan vi oppleve noe helt uventet. Ved å invitere Gud inn i det vanskelige, grunnfester vi livet - også livets smertefulle situasjoner - i glede og håp. Når vi løsner grepet om vårt eget liv, kan vi omsider bli skjenket mer enn vi noensinne kan gripe tak i på egenhånd. Og vi lærer veien til djupere kjærlighet til andre.

Mange er opptatt av dette: Hvordan kan jeg bli kvitt mine lidelser? Et menneske som vil gå djupere med Gud, som overlater seg i Herrens hender, lærer seg til å si: Hvordan kan jeg la dette bli til en situasjon hvor jeg vokser og får innsikt?

En vei å gå
Evangelisten Johannes gjengir historien om Peter på oppstandelsesdagen med noen detaljer som de andre evangelieforfatterne ikke har fått med seg.

Joh 20,1-9

Jeg ser dette 'kappløpet' for meg. Johannes som løper fortere enn Peter. Johannes var jo mest sannsynlig den yngste i disippelflokken. Det var kanskje av naturlige årsaker at han kom først til graven. Han bøyer seg ned, kikker inn og ser at linklærene som Jesus døde kropp var svøpt med, ligger der. Men han går ikke inn i graven.

Da er det annerledes med Peter. Han har et annerledes temperament enn Johannes. Han er nok sangvinikeren som krever handling. Og Peter er observant. Han merker seg en interessant detalj om sier mye om Jesus:

v.7

Tenk det! Jesus har overvunnet døden. Han har seiret over dødskreftene. Likevel har Han ikke hatt det travelt. I majestetisk ro har Han tatt av seg svetteduken som Han har hatt rundt hodet sitt. Han har brettet den sammen og lagt den et sted for seg selv. Jesus hadde fullstendig kontroll over døden, selv i gravnattens mørke. Det er sterkt, synes jeg. Når jeg leser dette, tenker jeg på ordene fra 1.Kor 15,54-55: 'Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?' Eller som det står i den nye oversettelsen: 'Døden er oppslukt, seieren vunnet'.

Jeg tenker også på den tidlige kristne påskehilsenen, brukt i gudstjenesten i den tidlige kirken, den såkalte Påsketroparion:

'Kristus er oppstanden fra de døde,
med døden trampet Han ned døden,
og til de som er i gravene gav Han liv'.

Det er litt av en påskehilsen å gi hverandre!

Men Johannes forteller oss noe mer om 1.påskedag. La oss se på v.8

Teksten forteller oss om at det er Johannes som tror: 'Og han så og trodde'. Da er det annerledes med Peter. Legg merke til v.9.

Du hukser Jesu ord fra det vi leste innledningsvis: 'Og når du en gang vender om. så styrk dine brødre'. Med Peter tar det tid. Det er så viktig at Gud får sin vei med oss. Forsøk aldri å gripe inn i slike prosesser hvor Den Hellige Ånd arbeider. Det går alltid galt. Overlat alt til Den Hellige Ånd. Han er mye bedre på dette enn vi er.

La oss gå til Joh 21,1-12

Johannes skriver: 'Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberiassjøen'. Han angir ikke hvilken dag dette er. Jeg liker å tenke at dette er 2.påskedag, som i dag. Her ved Tiberiassjøen - hvor fiskeren Peter er i sitt rette element - gjenopprettes Peter. Det skjer ved en kullild langs stranda. Ved denne kullilden - når Jesus bryter brødet, gjenopprettes Peter. Nå er Peter blitt en såret helbreder, det finnes ikke noe åndelig overmot igjen.

Vi må alle komme dit hvor vi med hele vårt hjerte kan si: 'Herre, du vet alt'. Du kjenner mitt hjerte, du vet hva jeg er i stand til. Du vet når jeg svikter, når jeg taler ille om andre, når jeg setter meg på min høye hest, og når jeg manipulerer med min åndelighet, når jeg krever av andre det jeg selv ikke gjør. 'Herre, du vet alt'.

Oppstandelsesvitner
Det må ha vært noen spesielle dager disse dagene mellom påske og pinse og himmelfarten. Omtumlende dager. Dager fylt av yrende glede, ja stormende glede: Kristus hadde stått opp igjen fra de døde. I sin pinepreken setter Peter ord på dette:

Apg 2,22-24.

'For det var umulig for døden å holde ham fast'.

Tenk det! Den sterke døden klarte ikke med sine krefter å holde Jesus fast. Døden er død!

Senere i denne pinseprekenen sier Peter: 'Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det'.

Det er den gjenopprettede Peter som taler. Nå har han gjort seg erfaringer med den oppstandne, nå er han døpt i Den Hellige Ånd, og den erfaringen har gjort ham til et modig vitne. Et vitne om oppstandelsen.

Billedtekst: Apostelen Peter og apostelen Johannes løper til graven.

Mål: Å distribuere en million Bibler inne i Iran de neste fem årene!

I forbindelse med det iranske nyttåret, har mange av de som reise til Tyrkia for å feire nyttåret der, fått en Bibel eller en Bibeldel i gave. Mannen på bildet leser i en iransk barnebibel. Han ble så interessert at han ikke klarte å legge fra seg boka før det hadde gått noen timer!

Det er 'Tilbake til Jerusalem' visjonen som står bak bibeldistribusjonen.

Bibler ble også distribuert inne i Iran. Og mange tar imot. Som kjent pågår det en stor og sterk kristen vekkelse inne i Iran, og det er en stor hunger etter å finne sannheten om livet. Særlig iranske barnebibler er populære. De er illustrert med gode tegninger, tegninger som er helt annerledes enn det iranerne er vant med fra før. Slik fungerte også barnebibelen i Russland i sin tid. Folk ble så grepet av det som var annerledes, samtidig som teksten skapte en lengsel etter å få oppleve Den oppstandne Kristus.

'Tilbake til Jerusalem' visjonen, som blant annet blir ledet av Broder Yun - bedre kjent som Den himmelske mannen - har som mål å assistere 500 misjonærer de neste fem årene til å bevege seg inn i Iran for å trykke og levere ut en million Bibler!

La oss be for dette store prosjektet og for de som nå har fått Bibelen for aller første gang.

Vil du følge Kristus - helt og holdent?

Slik ser det ut inne i Kristi himmelfartskapellet. Der har korset et sentralt midtpunkt. Her kan man om man ønsker knele ned og lesse av seg sine byrder.

Denne påsken er jeg blitt minnet om noen ord av bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Jeg deler dem gjerne med bloggens lesere:

'Vil du, uten å se deg tilbake, følge i Kristi fotspor, vær da rede til kamp, til et liv i stor enkelhet, med et forsonet hjerte.

Hvor du enn er: Vær ikke redd for å kjempe for de undertrykte, de være troende eller ei. Søken etter rettferdighet krever et liv i sann solidaritet ... ord kan så lett bli en sovepute.

Forbered deg på den indre kampen som - koste hva den koste vil - gjør deg tro mot Kristus til døden kaller. En slik livslang trofasthet vil skape en indre enhet, sammenheng, som bærer deg gjennom alt du møter.

Er ditt hjerte forsonet, da kan du stå trygt i denne kampen, selv om den vil føre til farlige indre spenninger. En slik kamp vil ikke svekke deg, men den vil bli en utfordring som vil kreve alle dine krefter.

Dine intensjoner kan bli misforstått. Men hvis du ikke tilgir, hvis du nekter å forsones, hvilket bilde av Kristus er du da? Uten bønn for de som står imot deg, hvilket indre mørke! Mister du evnen til å tilgi, mister du alt. Alene kan du ikke gjøre så meget for andre, men sammen, i fellesskap, besjelet med Kristi kjærlighet, åpner veien seg fremover, veien som leder fra tomhet til et felles skaperverk. Og når et fellesskap blir en forsoningens og tilgivelsens surdeig i det samfunn som heter Kirken, da blir det umulige mulig.

Du prøver å være surdeigen, du vil elske din kirke, men ofte møter du indre stridigheter som river i stykker Kristi kropp, Hans kirke. Tegnet å de som søker forsoning er at de, mens de følger Kristus, mer ønsker å fullføre enn å ødelegge, helt til deres svakheter er forsvunnet.

Istedenfor korte skippertak, gi hele ditt liv, og dag for dag vil livet bli en skaperakt i pakt med Gud'. (Fra boken: Meditasjoner over korsveien, skrevet sammen med Moder Teresa. St.Olav forlag 1989, side 10-11)

søndag, april 20, 2014

Gode samlinger i påsken i Kristi himmelfartskapellet

Her er et bilde fra påskefrokosten utenfor Kristi himmelfartskapellet etter morgengudstjenesten i dag, 1.påskedag.

Sola varmet godt, og det var trivelig å spise og snakke sammen etter å feiret Kristi oppstandelse.

Vi begynte gudstjenesten vår klokka 08.00 med å lese evangelieteksten om de myrrabærende kvinnene, for så å synge noen av de vakre påskesalmene og tenne påskelyset. I stillheten runget ropet: Kristus er oppstanden, og de forsamlede svarte med glede og begeistring: Ja, Han er sannelig oppstanden.

Gudstjenesten fortsatte så inne i kapellet hvor vi feiret vår gudstjeneste slik den feires hver uke i Kristi himmelfartskapellet, etter mønster fra den tidlige kirkens gudstjenesteliv, hvor gudstjenesten er delt i to deler: Ordets gudstjeneste og Brødets gudstjeneste. Hver gang feirer vi nattverd.

Også Skjærtorsdag var vi en god gruppe samlet i Kristi himmelfartskapellet.

Moldover tlldelt menneskerettighetspris for sin innsats mot slavehandel

Ilie Coada (bildet) fra Moldova er tildelt Denton og Janice Lotz' menneskerettighetspris for 2014.

Prisen blir utdelt hvert år av Baptistenes Verdensallianse, til personer som på en særskilt har bidratt til 'å sikre, beskytte, gjenopprette og bevare menneskerettigheter'.

Utdelingen av prisen vil finne sted under årsmøtet til Baptistenes Verdensallianse, som i år vil bli holdt i Izmir i Tyrkia i juli.

Ilie Coada, som er baptistpastor har bruker store deler av sitt liv til å forhindre at unge jenter skal bli offer for sex-slavehandel. Han har åpnet et trygt ly for særlig sårbare unge jenter, som nettopp har flyttet ut fra barnehjem. Her har han sikret dem videre utdannelse. Stedet har også vært en overgangsbolig for de jentene som vil studere videre, før de får skaffet seg sitt eget sted å bo. Pastor Coada har også bygget opp et senter som tilbyr spesielle opplegg om kveldene, og sommer-programmer for 500 barn. Risikoen for at disse barna skal have i klørne på menneskesmuglere er dermed blitt betraktelig mindre.

Men det stopper ikke der. Ilie Coada tilbyr og stipender for jenter som trenger det for å gå videre på skole, og universiteter, og han har lagt til rette for at jenter som vil arbeide i drivhus og andre små forretninger skal få muligheten til dette. Ved å få lønnet arbeid på denne måten kan de sørge for sin egen familie.

Ilie Coada har også et eget program for ensomme eldre. De får tilbud om å spise sammen med barna, og blir 'adoptiv-besteforeldre'!

Men det har ikke vært enkelt å få dette til. Pastor Ilie Coada har ved flere anledninger blitt truet av mafiaen. Ved siden av alt dette arbeidet forsetter han sitt arbeid som pastor for en baptistmenighet. Han får prisen for å ha reddet utallige barn fra den verste form for slaveri.

Pakistansk kristen drept for å ha snakket om oppstandelsen

Sunny Hyder (bildet), en pakistansk kristen ble skutt ned og drept av en muslim han arbeidet sammen med, etter å ha samtalt om kristne påsketradisjoner i forbindelse med påskehøytiden.

Den 24 år gamle Sunny Hyder arbeidet som vaskehjelp i Bank Islami i Lahore. Hans muslimske arbeidskamerat reagerte på at Hyder talte om Jesu oppstandelse, og skal ha hentet et våpen og skutt ham rett ned. Kameraten, Umar Farooh, arbeidet som sikkerhetsvakt samme sted. Han hevdet først at Sunny Hyder hadde begått selvmord. Politiet fant raskt ut at så ikke var tilfelle, og har arrestert sikkerhetsvakten. Sunny Hyder ble skutt i hodet.

lørdag, april 19, 2014

Alt står og faller med Kristi oppstandelse!

Når disse linjene skrives er det igjen en liten time av påskeaften. Jeg tar tidlig kveld. Klokken 08.00 i morgen feirer vi Festenes Fest - Kristi seierrike oppstandelse i Kristi himmelfartskapellet.  Akkurat det gleder jeg meg veldig til! Da må jeg tidlig opp for å gjøre de siste forberedelsene til at vi kan gjøre dette til en spesiell dag i kirkeåret. Derfor trenger jeg å få noen timer på puta.

Alt står og faller med Kristi oppstandelse. Uten oppstandelsen er vår tro absolutt ingen ting. Da er den bare moralnormer og tomme ritualer.

Kristi oppstandelse forandrer alt! Gravnattens mørke er brutt. Alt er blitt lys, og alt er lyst. Døden er trådt ned av døden. Seieren er vunnet.

Jeg vil med dette hilse bloggens lesere med seiersropet:

KRISTUS ER OPPSTANDEN!

Og jeg svarer med hele meg:

JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

Fastholder og styrker trosgrunnlaget i en tid hvor troen angripes

En del av den anabaptistiske familien som kalles Beachy Amish Mennonite kom sammen nå i april, for å forfatte og godkjenne en trosbekjennelse. Det er første gang dette skjer, men behovet har vært til stede lenge.

Og de går stikk motsatt andre trossamfunn, som i en tid som vår ser ut til både å gi slipp på sin historiske arv, samtidig som de vanner ut sin tro for å tilpasse den samtidens krav.

David Yoder, som har vært biskop for årskonferansen til Beachy Amish Mennonite frem til nå, sier i en kommentar til Mennonite World Review at konservative medlemmer av dette trossamfunnet de senere årene har stilt spørsmål til hvordan troen blir praktisert.

Dette har ført til at man har gått et stykke vei for å finne ut av hva de egentlig tror og bekjenner. Hva definerer Beachy Amish Mennonite, og hva gjør dem annerledes fra andre konservative mennonitiske grupper?

98 prosent av delegatene til årskonferansen sluttet seg til trosbekjennelsen. Denne trosbekjennelsen gir en oversikt over hvordan man tolker Det gamle- og Det nye testamente. Den definerer ekteskapet som mellom èn mann og èn kvinne, og som oppløses bare gjennom død. Gud har også etablert ulike roller for menn og kvinner, og gir mennene ansvar for lederskap. Trosbekjennelsen viser også til ordningen med at mennene har kort hår, kvinnene langt, og at sistnevnte går med hodedekke.

Trosbekjennelsen understreker også ikkevolds-engasjementet og betydningen av Guds rike, samtidig som medlemmene skal verdsette sivile myndigheter, betale skatt, for myndighetene, leve fredelig og avstå fra å engasjere seg politisk.

En del emner er utelatt - som bruk av datateknologi - og overlates til den enkelte lokale forsamling.

Beachy Amish Mennonite er opptatt av å ta vare på sin historiske arv, og understreker at de som vil slutte seg til dem må leve i overensstemmelse med deres tro og verdigrunnlag. De forstår at det stiller store krav til de som vil bli medlemmer, men de ser ingen grunn til å endre på sin tro og overbevisning av den grunn. De ser heller ingen grunn for å komme med en unnskyldning for sin tro og overbevisning.

Her finner du en link til trosbekjennelsen:

http://mennoworld.org/wp-content/uploads/2014/04/BeachyAmishStatementofFaith-draft.pdf

På bildet ser du fra et kveldsmøte under årskonferansen, hvor Leonard Mast leder an i lovsangen.

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 5


 
Når innflytelsen fra de såkalte Kirkefedrene begynte å svekkes, startet munker en bønnebevegelse som ble en motkultur. De praktiserte bønn dag og natt.

De flyktet fra byene - og noen ganger også fra kirkene som ble mer og mer verdsliggjort - og dannet små kloster-kommuniteter - hvor de søkte Herrens ansikt, enten alene eller sammen med andre. I ødemarkene og ørkenene gav disse munkene seg Opre Diem - Guds verk. Det vil si at de arbeidet og de ba. Det er svært interessant å merke seg at det som begynte som en motkulturbevegelse for å forme livet rundt bønn, faktisk lyktes i løpet av de neste 1000 årene.

Faktum er at disse munkene holdt den kristne troen i live i Europa, og ga til slutt liv til det som vi finner som den vestlige sivilisasjonen. Og dette bønnens liv preget ikke bare Vesten, men i aller høyeste grad også de landene hvor Østkirken hadde sitt nedslagsfelt. Også her ble det levd et bønnens liv som ga rik frukt.

Jeg holder for tiden på med å lese en svært interessant bok. Den er skrevet av Thomas Cahill og heter: Slik reddet irene sivilisasjonen. Boken ble utgitt på norsk i 1999 og utkom på Genesis forlag.

Teorien til Thomas Cahill er at Det romerske riket, som resten av Europa falt i hendene på barbarer som knuste kunstskatter, brant bøker og i det store og hele ødela overgangen fra gresk-romersk til jødisk-kristen kultur. Faktisk sto eller falt alt med en hær av irske munker og skrivere som på egenhånd gjenreiste den europeiske sivilisasjonens historie. Det som drev dem var tro på verdier som ble født gjennom klostrenes regelmessige bønneliv.

Mange protestanter glemmer dette i sin redsel for alt som smaker av romersk katolisisme. Hvor hadde vi vært i dag hadde det ikke vært for disse munkene og deres bønneliv? De skrev, kopierte og underviste.

Og vår historie hadde sett ganske så annerledes ut hadde det ikke vært for Benedikt av Nursia. Om ham kan du lese mer i neste artikkel.

(fortsettes)

Svenske kristne viser sin motstand mot svenske nynazister

Kristne i Jönköping vil ikke sitte stille når svenske nazister marsjerer i byens gater 1.mai.

Som en protest kommer byens kirker til å holde en utendørs gudstjeneste i det samme området som marsjen pågår.

- Vi kan ikke stilltiende se på at noe slikt som dette skjer, sier pastor Ulf Eriksson i Immanuelkyrkan (bildet) til Sändaren.

Ved fjorårets demonstrasjon kom det til sammenstøt mellom nynazistene og venstreradikale grupper. Svensk politi setter derfor inn ekstra mannskaper i år. Det snakkes om 200-300 politimenn.

Til Sändaren sier pastor Ulf Eriksson:

- Många upplevde en fruktansvärd olust förra året över att se nazister tåga på våra gator. Nu vill kyrkorna göra något för att vi inte accepterar deras budskap utan står för alla människors lika värde. Vi möter många invandrare i vårt arbete och vill försvara deras rätt att vara här.

Det kristne samarbeidsrådet i Jönköping har sammen med alle kirkene i byen søkt om godkjennelse for en utendørs gudstjeneste denne dagen, på trappen utenfor Sofiakyrkan og har fått tillatelse til dette.

Foto: Wikipedia.

fredag, april 18, 2014

Et gripende brev fra sønderskutte Aleppo - slik har dine kristne trossøsken det!

Se nøye på bildet! Det er fra en gudstjeneste i baptistmenigheten i den sønderskutte byen Aleppo i Syria. Det er ikke mange bildene som finnes herfra.

I går mottok generalsekretæren for Den europeiske baptistføderasjonen, Tony Peck, en epost fra Mouner Ajji, som er pastor for Aleppo baptistmenighet. Jeg har oversatt den til norsk, for å minne oss alle om å be for denne menigheten og alle som lider i Syria i dag. Det passer godt på en Langfredag. Tenk hvilket liv våre trosfeller lever hver dag! Takker du Gud for at du lever i et fritt og fredelig land?

Kjære venner!

Jeg ønsker å takke Herren for Hans kjærlighet og beskyttelse de siste to årene, og spesielt Hans nærvær forrige lørdag.

Lørdag den 12 april var jeg på vei til Aleppo. 10 kilometer før vi kom frem til byen ba hæren om at bussen måtte stanse, fordi det var snikskyttere utplassert over alt langs veien! Vi ble stående der fra klokka elleve på formiddagen, til klokka fire på ettermiddagen, før vi fikk tillatelse til å reise videre. Men vi kom bare fire kilometer videre før vi ble stanset på nytt fordi det ikke var sikkert å reise videre. Mange busser og privatbiler ble stående her. Etter noen få minutter begynte snikskytterne plutselig å skyte. Det ble en veldig lang halvtime. Vi sto ansikt til ansikt med døden. Vi forventet en kule fra hvorsomhelst!

Etter en halvtimes tid fikk soldatene oss i ly til mørket falt på. Så sendte de oss tilbake til landsbyen vi kom fra. På det tidspunktet oppdaget vi at en person var død, og at bussen jeg gjemte meg var ødelagt på grunn av skytingen.

Rundt klokka 22.00 dro jeg fra denne landsbyen i en privatbil, under forutsetning av at vi ikke skulle bruke verken lys eller mobil på vei til byen. Jeg vet at vi lever daglig under trusselen av bombenedslag, men å sitte å vente på at ei kule skulle gå gjennom bussvinduet og ta livet av deg, er noe ganske annet.

Denne torsdagen er en av de aller verste her i Aleppo. Vi har kansellert vår nattverdfeiring, og vi kjenner ikke hva morgendagen vil bringe. Vær så snill å be for oss og for byen.

Må oppstandelsens Herre velsigne ditt liv med overflod.

Mouner Ajji

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 4

Å be tidebønner opphører ikke med de 12 apostlene. Tidebønnspraksisen har en historisk kontinuitet. Blant annet i andre generasjonen etter de 12 apostlene:

Didache - som betyr 'læren' - er det eldste ikke-kanoniske, nytestamentlige dokumentet vi har. I innledningen til det som er universelt akseptert som 'de apostoliske skrifter', sier redaktøren av 'The apostolic fathers' revidert fra materiale oversatt av J.B Lightfoot og J.R Palmer, følgende:

'Didache kan ha fått sin nåværende form så sent som i år 150, selv om dato nærmere slutten av det første århundret er mer sannsynlig. Materialet som skriftet er sammensatt av, viser imidlertid menighetens tilstand på et enda tidligere tidspunkt. I sin svært grundige kommentar antyder J.P Audet at Didache er fra rundt 70 e.Kr, og han kommer trolig ikke med mer enn pluss/minus et tiår'.

Hva tidebønnene angår omtaler Didache bønn tre ganger om dagen. 2.generasjonen fortsetter altså i sporene etter apostlene og forsterker praksisen med daglig bønn og også ukentlig faste. Fastedagene fastsettes til onsdager og fredager, og de understreker betydningen av å be Herrens bønn - Fadervår.

En av nåtidens fremste eksperter på urkirken og ikke minst urkirkens gudstjenesteliv, Paul Bradshaw, skriver i sin bok: 'Search for the Origins of Christian Worship' (Oxford University Press 1992), at daglig bønn til fastsatte tider danner en ubrutt linje fra Det Gamle til Det Nye testamente. Han siterer de tidligste kildene, og viser at det var de tidlige kirkefedrenes intensjon at alle troende skulle delta i bønn til faste tider hver dag. Klemens av Aleksandria og Origenes talte om å be tre ganger om dagen og enda en gang om kvelden.

'Mens de vestlige skribentene som Tertullian og Cyprian snakker om fem faste bønnetider hver dag. Om morgenen, ved tredje time, sjette time, niende time og om kvelden, i tillegg til bønn om natten'. (s.190)

Paul Bradshaw konkluderer slik:

'Det eldste kristne mønsteret for daglig bønn ser ut til å ha vært tre bønnetider, det vil si morgen, middag og kveld, i tillegg til bønn om natten. Bønn tre ganger daglig var helt klart en utbredt, om enn ikke universell, vane i urmenigheten. Den kunne være innrettet etter dagens naturlige rytme i morgen-, middags- og kveldsbønn eller etter Romerrikets oppdeling av dagen i den tredje, sjette og niende timen. Disse to tradisjonene ser ut til å ha blitt flettet sammen til det femdelte mønsteret som vi først møter i Afrika i det tredje århundre'. (s.191)

Det er interessant at når Islam oppstår på 600 tallet, så henter Islam sin bønnerpraksis fra de kristne. I dag blir mange kristne grepet av at muslimer ber til faste tider og misunner dem deres hengivenhet. Da må de ikke glemme at dette er en jødisk- og kristen praksis. Det samme er den 'typiske muslimske bønnestillingen'. Den er i utgangspunktet jødisk/kristen.

(fortsettes)

Forbedere ute på gata i Donetsk blir angrepet - men ber på sine knær

Bederne er på plass over alt i Ukraina - som her i Donetsk.

Og de er ikke redde. Forbedere som har stått plassert nært et sted hvor mange av protestene har funnet sted, har vært utsatt for angrep - til og med skutt mot. Bønneteltene er blitt angrepet av de som protesterer. Ofte på grunn av de ukrainske flaggene som settes opp ved teltene.

Det er den ukrainske evangeliske pastoren, Sergeij Kosyak, som opplyser dette til Baptist Press News, som er Sørstatsbaptistenes nyhetsbyrå.

Men flere av de som protesterer ute i gatene har fått hjelp av forbederne når de er blitt skadet. Nylig ble en mann som blødde kraftig etter å ha fått nesa knust, hjulpet. Forbederne forbandt ham, og han fikk med seg et Nytestamente, før de fikk ham avgårde til nærmeste sykehus.

Uansett angrepene - forbederne fortsetter med å be ute på gatene hvor kampene og protestene utkjempes.

- Vi kneler ned i bønn. Bønnen er det eneste våpenet vi har, sier Sergeij Kosyak i Donetsk.

De ber om fred og forsoning, og om at Guds rike skal komme og Guds vilje skal skje.

På plakaten står det: Be for Ukraina her! Foto: Marc Ira Hooks.

torsdag, april 17, 2014

Egypt: Over en million egyptere har forlatt Islam - stor Bibeldistribusjon

Det kommer gode nyheter fra Egypt også - tro det eller ei! Dette er en slik god nyhet:

Over en million egyptere skal ha forlatt Islam det siste året, og har etterlatt seg et åndelig vakuum og utrolige muligheter for kristne til å vitne.

Det er den nye lederen for Operasjon Mobilisering, Lawrence Tong, som melder dette i et nyhetsbrev som ble publisert denne måneden.

I en av de store byene i Egypt organiserte de kristne en 'kjærlighets-marsj' i hovedgaten som et vitnesbyrd om evangeliet. De gikk fra bil til bil og delte ut Bibler, som virkelig er et vågestykke i Egypt i disse dager! De distribuerte 1000 Bibler den ene dagen, og 1.400 dagen etter.

En muslim ble veldig sint, og grep en Bibel for å rive den i stykker. Da sa en av de kristne som delte dem ut: 'Her er du, en muslim, som vil ødelegge en av bøkene som med ærefrykt blir omtalt i Koranen. Skal vi melde deg så du blir arrestert?' Muslimen skal da ha løpt fra stedet.

En muslimsk kvinne som passerte i en taxi, stoppet drosjen og hjalp til med å distribuere Bibler! 'Vi trenger flere av disse - og dere her i landet', sa hun.

60.000 Bibler er distribuert i Egypt det siste året. Egyptiske kristne har som mål å distribuere to millioner Bibler de kommende fem til 10 år.

Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene

Når vi nå går inn i Den stille uken, og tar fatt på Skjærtorsdagen, har jeg tenkt på ordene i Joh 10,11:

'Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene'.

Henri Nouwen har skrevet noe fint og godt og sant om dette, og jeg har valgt å oversette det så mange kan få del i det:

'Åndelig lederskap er den gode gjeterens lederskap. Som Jesus sier, gode gjetere kjenner sine sauer og sauene kjenner dem (Joh 10,14) Det må finnes en felles forståelse mellom gjetere og sauer. Gode ledere kjenner sitt folk og folket kjenner dem. Det finnes en gjensidig tillit, en gjensidig åpenhet, en gjensidig omtanke og gjensidig kjærlighet. Skal vi følge våre ledere kan vi ikke være redde for dem, og skal vi lede våre etterfølgere trenger vi deres oppmuntring og støtte.

Jesus kaller seg selv den gode gjeteren for å vise hvilken djup nærhet som må finnes mellom ledere og dem som vi har ansvar for. Uten en slik nærhet fører lederskap lett til undertrykkelse.

Gode gjetere er villige til å legge ned sine liv for sauene (Joh 10,11) Som åndelige ledere som vandrer i Jesu fotspor er vi kalt til å legge ned våre liv for vårt folk. 

Å legge ned sitt liv kan i visse tilfeller bety at man dør. Men først og fremst betyr det å gjøre sitt liv - med dess sorg, glede, fortvilelse, håp, ensomhet og nærhet - tilgjengelig for andre som en kilde til nytt liv.

En av de største gaver vi kan gi andre er oss selv. Vi tilbyr trøst og lindring, særskilt i vanskelige tider, gjennom å si: 'Vær ikke redd, jeg vet hva du går igjennom og jeg er med deg. Du er ikke ensom'.

På denne måten er vi Kristus-like gjetere'.

(Henri Nouwen: Bread for the Journey. Harper/Collins)