lørdag, juni 25, 2016

Hold fast på Guds ord

"Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen når dere holder fast på livets ord ..."

Apostelen Paulus i Fil 2,15-16

66 årig pastor og hans kone slått helseløs av illsinte hinduer i India

En kirke i det nordlige India er fremdeles stengt mer enn en måned etter at fire maskerte hindu-ekstremister stormet inn i en gudstjeneste og slo en 66 år gammel pastor bevisstløs.

Det er Morningsstar News som melder dette.

Etter at menigheten i Naupur i Janunpur distriktet i staten Uttar Pradesh, hadde sunget og bedt i forbindelse med gudstjenesten 22. mai, stilte Lalta Ram seg frem for å preke. Da er det at fire maskerte menn med store bambusstokker i hendene river opp døren til kirken og stormer inn. De roper ut anklager om at han tvinger folk til å omvende seg til den kristne tro, før de går til angrep på ham og mishandler ham med stokkene.

Vijay Bahadur, som er assisterende pastor i menigheten, forteller til Morningstar News at 'pastor Ram ble slått med harde slag mot både hode, legger og hender og at han fikk en djup flenge i hodet. Kona til pastor Rem, Sushila Devi, forsøkte å komme sin mann til unnsetning men ble også angrepet av de fire mennene og banket opp. Det samme ble fire andre kvinner som forsøkte å stanse de illsinte hinduene.

Sushila Devi brakk armen i forbindelse med mishandlingen og har fått sår i ansiktet.

Menighetens medlemmer våger ikke lenger å komme til kirken for å feire gudstjeneste.

La oss huske våre lidende trossøsken i India i våre forbønner.

Ord som blir liv

"Ord er viktige. Uten dem mister handlingene sin mening. Og uten mening kan vi ikke leve.               

Ord kan gi perspektiv, innsikt, forståelse og visjoner. Ord kan gi trøst, oppmuntring og håp. Og ord kan løfte bort redsel, isolering, skam og skyld.

Ord kan forsone, forene, forlate og lege. Ord kan formidle fred og glede, indre frihet og djup takknemlighet. Ord kan kort sagt bære kjærligheten på sine vinger.

Et ord av kjærlighet kan være en av kjærlighetens største gjerninger. Det avhenger av at når ordene får liv i oss og andre, kan vi forandre verden.

Jesus er ordet som ble liv. Hos Ham var ord og handling ett."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

fredag, juni 24, 2016

Mitt sommerønske

Dette bildet gir uttrykk for mitt sommerønske! Tenk å få vandre side om side med Jesus, få være Hans venn! Lytte til Hans drømmer, Hans lengsler. Hans smerte.

Dette er også en side av bønnen. Den lyttende. Hvor jeg er den lyttende parten. Han den som deler liv med meg. Et liv i fortrolighet.

Apostelen Paulus avlegger følgende sterke vitnesbyrd til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus ..." (Fil 1,21)

Jeg smaker på de ordene denne sommeren. Det er radikale ord. Jeg ber om at jeg må kunne si det samme, med tyngde, med hele meg. Et slikt vitnesbyrd tror jeg ikke kan avlegges før man har ervervet en viss modenhet. Jovisst, det kan sies som et følelsesutbrudd, men det stikker ikke nødvendigvis særlig djupt.

Men gradvis kan en slik erkjennelse som dette modnes fram. At Kristus mer og mer blir ens liv. Skal det bli en realitet, må en gradvis slippe tak og la meg bli elsket.

Jeg drømmer om sommerdager vandrende langs en sjø eller et hav. Kjenne føttene synke ned i våt sand som setter fotspor etter seg, med Jesus vandrende ved siden av meg. Side om side. Som to gamle venner. Som deler liv - levd liv. Det ekte. Ikke en innbilning.

torsdag, juni 23, 2016

Om å søke ut i ødemarken for å finne livet

Historien om døperen Johannes, hvis minnedag vi feirer i dag, er beviset på at om du virkelig har noe fra Gud å gi andre kommer folk til deg. Da slipper du å løpe etter dem.

Evangelisten Matteus forteller oss at "folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Judea og landet omkring Jordan..." (Matt 3,5)

Den kamelhårkledde mannen med lærbelte om livet, hvis ernæring bestod av gresshopper og villhonning, med det radikale budskapet: "Vend om, for himmelriket er nær", hadde en forunderlig dragningskraft på mennesker. Han var den siste av profetene i den gamle pakt. Fra profeten Malaki's dager og frem til døperen sto frem i Judeas ødemarker, hadde himmelen vært taus i flere hundre år. Nå sto det frem en mann - som hadde avlagt nasireerløftet, en beder og en Guds venn, som oppfylte en annen profets forutsigelser: "han skal vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene ..." (Mal 4,6)

Døperen var forløperen for Kristus, og senere skulle Han peke på Kristus og si: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29)

Det er mye vi kan lære av Johannes.

Men på denne St.Hans aften vil jeg stanse ved det jeg begynte med, nemlig det som handler om troverdigheten av levd liv. Ordene kan være en hindring for oss når det gjelder det budskapet vi ønsker å formidle. Hvis livet vi lever blir slått ihjel av det liv vi lever er vårt vitnesbyrd ikke verdt mye.

Men om livet vårt blir et vitnesbyrd i seg selv, ja, da behøver vi ikke si så mye. Lever vi med Kristus, i et nært vennskap og samfunn med Ham, vil våre omgivelser merke det. De som lever med Herren i Hans nærhet har en egen dragningskraft på andre. De vil oppdage - slik døperen Johannes - at folk kommer til dem. Slik var det de opplevde det de som søkte ut i Egypts og Syrias ødemarker og ørken. De søkte stillheten for å be. Og dro med seg andre som ville møte disse bederne for å lære av dem.

Dette vil jeg minnes i år når vi feirer St.Hans aften i Kristi himmelfartskapellet i kveld.

SISTE: Hjertesyke Maryam Zargaran tvinges av iranske myndigheter til å fortsette soningen

Sent i går kveld kom det svært alarmerende og sjokkerende nyheter fra Iran: Iranske myndigheter har avvist en forespørsel om å utvide tiden Maryam Zargaran (bildet) har fått for å få medisinsk behandling for sin svært alvorlige hjertelidelse, og de tvinger henne nå tilbake til soning i det beryktede Evin fengselet.

Det er Mohabat News som melder dette.

Jeg har skrevet flere ganger om Maryam Zargaran her på bloggen. Hun er en tidligere muslim som er blitt en kristen, og for denne 'ugjerningen' er hun dømt til fire års fengsel. Tre år av denne straffen er sonet. Maryam Zargaran lider av flere sykdommer, men er blitt nektet behandling i fengselet for blant annet sin livstruende hjertesykdom. Nylig fikk hun myndighetenes tillatelse til å bli behandlet utenfor fengslet, men ingen sykehus i Tehran ville behandle henne til å begynne med! Hennes søster, som er lege, påtok seg da ansvaret med å behandle Maryam hjemme, men med svært liten tilgang til nødvendige medisiner. Senere fikk hun behandling på et sykehus.

Hennes lege har på det sterkeste frarådet myndighetene til å avslutte behandlingen nå. Det kan forverre den svært alvorlige helsesituasjonen til Maryam Zargaran ytterligere, men iranske myndigheter nekter å ta hensyn til dette. Dette er alvorlige brudd på elementære menneskerettigheter.

La oss fortsette å be for Maryam Zargaran, ikke minst for hennes helse.

onsdag, juni 22, 2016

Hold livet ditt åpent for Gud - ta en pause fra alt annet

"Jeg føler at dette ordet er til noen i dag: Mitt største ønske er at du skal bli fullstendig åpen og ærlig for Meg slik at Jeg kan få rense deg, slik at ditt liv kan bli et speil i hvilket andre kan se Meg. Når Ånden fyller deg, blir du forvandlet, og du blir et gjenskinn av Min herlighet - Min karakter. Kan du ikke se når andre har vært i Min nærhet, i det de beskuer Guds herlighet, gjenkjenner du ikke i din ånd min natur i dem?

Hold livet ditt åpent for Meg. Ta en pause fra alt annet. Travelheten din forsinker og forhindrer vår tid sammen. 

Skal du leve på denne måten må du ha fokus rettet mot Meg, være forenet med Meg. Slipp tak i alt annet; la andre mennesker kritisere deg om de vil; men du må aldri tillate noe å avlede oppmerksomheten fra det livet som er 'skjult med Meg i Gud'. Hold aldri opp med å bli værende i Meg, for dette er kilden til din kraft. Det er ikke lett å ha et så nært fokus på Meg, men det er mulig og Jeg vil gjøre det mulig når du på nytt tenner lidenskapen i deg for det som hører Gud til.

Lær hvordan du kan fortsette å 'se Herrens herlighet som i et speil' og sett Meg først slik at alt annet blekner i sammenligning."

Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Formidabel menighetsvekst på Cuba

Anabaptistene er i vekst på Cuba. Veksten kommer i kjølvannet av at forholdet til USA er i ferd med å normaliseres, og de cubanske myndighetene fjerner enkelte restriksjoner.

Veksten er egentlig formidabel. Hør bare:

I 2009 hadde Sociedad Misionera Cubana Hermanos en Cristo (Det cubanske misjonsselskapet) 3.400-4.000 døpte medlemmer i 82 menigheter. Nye tall viser at i dag teller dette kirkesamfunnet 8.426 døpte medlemmer i nesten 200 menigheter.

Constain Carillo, som er regional koordinator for dette kirkesamfunnet i Karibien forteller at Soviedad Misionera Cubana Hermanos en Christo ikke har hatt lov til å skaffe seg noen eiendommer i det hele tatt. Ingen kirkebygg eller forsamlingslokaler.

"Disse restriksjonene og forfølgelsen vi har vært utsatt for har vært viktige faktorer for den veksten vi nå opplever. Våre forsamlinger samles i hjemmene og det er ikke uvanlig at så mange som 100 personer samles i hjemmene. Det er egentlig normalen. Vi samles både i huset og i hagene som omgir dem", forteller Constain Carillo til Mennonite World News.

Soviedad Misionera Cubana Hermanos en Cristo ble grunnlagt tidlig på 1950-tallet og begynte med det samme misjonsarbeid på Cuba. Howard og Pearl Wolgemuth fra Lancaster i Pennsylvania var de første misjonærene som kom. De ble etterfulgt av andre. Etter omlag 10 år måtte de reise fra Cuba på grunn av de antiamerikanske holdningene i landet. De kom som en følge av den cubanske revolusjonen. Lenge var det ukjent hva som skjedde med de unge troende cubanerne. Men deres tro besto prøven og menighetene som var grunnlagt vokste.

Og flere anabaptister begynte misjonsarbeid på Cuba. I dag finnes det foruten Soviedad Misionera Cubana Hermanos en Cristo - som er det cubanske navnet for Brethren in Christ, også Mennonite Church in Cuba med 100 døpte medlemmer i 10 forsamlinger. Anabaptist-Mennonite Missionary Church in Cuba har 120 døpte medlemmer i åtte forsamlinger, mens Mennonite Christian Fellowship teller 14 døpte medlemmer i en forsamling mens en anabaptistisk forsmaling uten noen tilslutning til noe kirkesamfunn eller gruppering har fire døpte medlemmer.

Ukjent vekkesleshistorie fra Kroatia, del 2

Her er andre del av den ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni:

Den første verdenskrigen startet i Bosnia, et av landene på Balkan som ble en del av Jugoslavia i 1918. Ville attentatet mot kongen rive alt i stykker? Eller enda verre: ville drapet førte verden ut i en enda verre og mer omfattende krig enn den første?

Alle de som tilhørte Nazarene-bevegelsen stilte seg det vanskelige spørsmålet i disse urolige tidene. De som tilhørte Nazarene-bevegelsen var alle overbeviste pasifister. Men de satte alle sin lit til Gud. Lett hadde de det ikke. De var foraktet av to grunner: For det første fordi de var anabaptister - 'gjendøpere'. Men verre enn det: noen av dem var også 'Donauschwaben', som var en hatet tysk minoritet i den slaviske verden.

Hvem var så disse 'Donauschwaben'?

På tysk kalles elven Danube for Donau. Schwaben er sør-tyskere som, historisk, har talt en schwabisk dialekt. En dialekt som fremdeles tales blant anabaptister i Nord-Amerika. Så 'Donauschwaben' er tyske nybyggere som hadde funnet sin vei, ned langs Danube helt ned til det sør-østlige Europa på slutten av 1700-tallet. Blant dem var familien til Johannes Konrath.

Maria Thersa, keiserinnen av 'Det Hellige Romerske Imperiet', ønsket intet mindre enn at disse hardtarbeidende tyske bøndene skulle danne et menneskelig skjold mellom det muslimske Tyrkia (inkludert Bulgaria og Serbia) og det 'kristne' Europa.

Johannes Konrath, sammen med sin unge kone og deres to barn, forlot sitt hjem i landsbyen Webenheim i den tyske provinsen Zweibrücken, på slutten av 1700-tallet. Sammen med mange andre emigranter gikk de ombord i båter som førte dem gjennom Ungarn helt ned til festningsbyen Peterwardein. Derfra dro de til treløse ødemarker til byen Kisker i det nordlige Serbia.

Her, ved hjelp av mye mot og godvilje, forsøkte disse emigrantene å gjenskape et nytt Tyskland selv om det var langt hjemmefra. De bygget en landsby, som du kan se bildet av her:

Og de brøt ny jord ute på det de kalte prærien:

De drenerte landskapet ved hjelp av lange dreneringsgrøfter. Og de laget veier, akkurat slik anabaptistene ville gjøre det senere på steppene i Russland og på præriene i det vestlige Canada.

Alle familiene i Kisker var lutheranere. De kjente stor glede og tilfredshet ved å kunne bygge sin egen kirke i landsbyen sin. Men Herren hadde mer i vente for dem.

(fortsettes)

Dypere liv

"Jo mer du kjenner deg kalt til å tale om Guds kjærlighet, jo mer vil du kjenne behovet for å fordjupe kunnskapen om denne kjærligheten i ditt eget hjerte.

Jo lenger din utvendige reise tar deg, jo djupere må den indre reisen være.

Bare når dine røtter stikker djupt vil du være rik frukt."

Henri Nouwen (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Og den rest som har sluppet unna av Judas hus, skal skyte dypere rot nedentil og bære frukt oventil." (Jes 37,31)

tirsdag, juni 21, 2016

Sveitsisk nonne kidnappet i Mali for tredje gang

Den sveitsiske nonnen, Beatrice Stockly (bildet) er nok en gang kidnappet i Mali. Hun skal fremdeles være i live i følge en video som nylig er blitt vist.

Hun ble kidnappet av Al Qaeda både i 2012 og i januar i år. Man antar at også denne gangen står denne islamistiske terrorgruppen bak kidnappingen. Kravet for å slippe henne fri er at myndighetene slipper fri Al Qaeda fanger som sitter fengslet i Mali.

Den sveitsiske nonnen skal være ved god helse, og skal i følge videoen bli behandlet godt. Sveitsiske myndigheter har på sin side krevd at Beatrice Stockly løslates umiddelbart. La oss huske henne i våre bønner.

Røtter

"Uten røtter kan vi verken oppdage hvor vi hører hjemme, ei heller kan vi vokse.

Uten stabilitet kan vi ikke konfrontere de viktige spørsmålene i livet. Uten stabilitet kan vi ikke kjenne vårt egentlige jeg. 

Det er bare når vi slår rot i jorden at vi kan begynne å se frukt. Å slå rot handler om å bli levende med en ny følelse av hensikt. 

En ny kapasitet til å gi videre liv er påbegynt, ikke ut fra meg selv, men som del av en kropp, et fellesskap."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 82. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, juni 20, 2016

Mitt bønnested i skogen

Dette er et av mine bønnesteder. Om jeg er sånn noenlunde bra forsøker jeg å ta meg hit en gang om dagen. Jeg bruker gå-staver, slik at jeg har noe å støtte meg på. Det blir mange, mange pauser underveis. Jeg går sakte.  Svært sakte. Både fordi jeg verken har pust eller styrke til å gå fort, men også fordi jeg bruker selve vandringen med stavene til bønn og gående meditasjon.

Det er ikke et mål å komme hit fort. Selve vandringen hit er et mål i seg selv. Skritt for skritt. Da hender det jeg ber 'vandrerbønnen' av Martin Lönnebo, i takt med skrittene mine: "Alle mine ord og tanker Jesus, la dem glede deg." Eller jeg ber Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder." Eller: "Kyrie eleison" på inn- og utpust. Eller jeg er bare stille og lytter til Guds stemme.

Jeg går ikke langt. Det har jeg ikke krefter til. Den gamle skogsarbeiderkoia ligger inne på et frilfuftsmuseum i byen vår. Et fantastisk sted. Her er det så vakkert - og så stille. Og det er aldeles helt gratis å komme inn. En stor honnør til Gjøvik kommune som har åpnet opp stedet for allmennheten.

Når jeg er kommet frem setter jeg meg inntil veggen og hviler. Lenge. Lytter til fuglesangen. Og lytter for å høre Guds stemme.

Så tar jeg meg tid til å be. Fritt fra hjertet.  For meg selv og for andre jeg blir minnet om å be for. Og jeg ber skrevne bønner.

Jeg har nemlig samlet på bønner gjennom flere år. De har jeg skrevet ned i en liten gul bok. Den har jeg med meg i sekken min hele tiden. Der finner jeg bønner for ulike anledninger. Jeg har bedt dem i så mange år nå at selv om de er skrevet av andre, så er de blitt mine. Jeg hviler i de slitesterke ordene.

Når bønnestunden er over leser jeg gjerne litt. I ryggsekken jeg alltid har med meg er det gjerne en bok, ganske ofte en oppbyggelsesbok, gjerne en som er riktig gammel. Når jeg er her på bønnestedet mitt leser jeg ikke for å bli underholdt, men for å bli oppbygget. Da følger gjerne Isak Syreren fra 600-tallet med meg. Den lille boken med sitater fra Isak har fulgt med meg i flere år. Hos ham finner jeg så mye godt - og oppbyggelig - og utfordrende. Noe å strekke seg etter.

Turen tilbake til bilen er alltid en gående meditasjon. Jeg skal skrive litt mer om det senere, hvordan det fungerer.

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 1

Det er ukjent vekkelseshistorie jeg skal dele med deg i denne artikkelserien.

Historien begynner med Robert og Reinhold Konrath, to tysktalende brødre, tilhørende Nazarene-bevegelsen, fra Syrmien, en kroatisk provins på den sørlige siden av elva Danube. Bildet er tatt i 1947. Det er siste gang de er sammen.

Deres mor, hadde gråtende gjort ferdig litt mat for Robert, som hadde bestemt seg for å flykte, i ly av mørket, ut av kommunist Jugoslavia i det han håpet å finne en vei ut av det krigsherjede Europa og til friheten.

Mange år tidligere, mens Reinhold bare var fire år gammel, opplevde han en livsforvandlende begivenhet som han aldri kunne glemme. Det skjedde en tirsdag kveld, den niende oktober, 1934. Hans far hadde kommet hjem fra arbeide i familiens mølle, med skremmende nyheter. Han hadde nettopp hørt at en ung mann, Vlado Cernozemski, hadde skutt kongen, kong Alexander I av Jugoslavia, som Syrmien var en del av.

Hvem sto bak planen for å styrte kongen? Hva ville skje nå?

Det var ikke så vanskelig å gjette. I lang tid hadde det fryktede kroatiske sikkerhetspolitiet - Ustasja - lagt planer om et komplott mot kongen. Kongen var en ortodoks serber. Det kroatiske sikkerhetspolitiet var på sin side katolikker, og tvers over Danube-elven hvor kroatene levde en stor mengde muslimske bosniere, greske makedonere, albanere, montegrinere, og kosovere - alle disse levde innenfor Jugoslavia. Alle med sine egne ambisjoner, sin egen frykt og en iboende bitterhet.

"Det ser ikke særlig bra ut", fra Reinholds far til familien. "Spesielt ikke for troende som er pasifister." De kalte alle som hørte til familien sammen, knelte ned og ba Gud om nåde. Selv om Reinhold bare var fire år gammel, på denne tiden, husker han dette godt når han forteller om det i dag.

"Ustasja var over alt", forteller han til Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Fellowship i Australia, som har skrevet ned denne historien, og som jeg har oversatt til norsk.

"De overvåket folk gjennom vinduer og vegger. De torturerte og drepte. Tusener av mennesker rett og slett forsvant."

(fortsettes)

søndag, juni 19, 2016

Et brød som brytes og gis til andre

Denne bønnen av fader Lev Gilett (bildet), bedre kjent under pseudonymet "En munk fra Østkirken", betyr mer og mer for meg. Jeg ber den så ofte jeg kan, og helst hver dag:

"Gjør meg til et brød som brytes av Dine hender,
som Dine hender holder i,
som Dine hender gir ut."

Måtte livene våre vitne om Herren, ikke bare ordene. Det er det levde liv, i all sin skrøpelighet, med alle sine sprekker, som blir til liv for andre. Om ikke det vi sier stemmer overens med hvem vi er, blir vitnesbyrdet vårt til intet. Da bærer det ingen frukt. Det er bare de sårede helbredere som helbreder.

Å tale i tunger

Den lutherske presten Paul Anderson (bildet) er en av hovedtalerne på årets Oase stevne i Fredrikstad. Han er en av forgrunnsskikkelsene i den karismatiske fornyelsen i den lutherske kirken. I går publiserte han en artikkel om tungetalens betydning som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette den til norsk. I det siste året har jeg opplevd at Herren har talt mye til meg om nettopp tungetalens betydning. Det er en tid for å våge å tale om den på nytt.

... mektig og praktisk. Kanskje du har skrudd på tenninga i bilen din de siste seks månedene og bilen har ikke startet? Har du skrudd på tenninga i hjertet ditt de siste seks månedene og ikke klart å starte motoren?

Hvis du taler i tunger gjør det nå i 30 sekunder. Hva var det du akkurat gjorde? Du ba en perfekt bønn til Far gjennom Den Hellige Ånds gjerning som hjelper deg til å be. Og du bygger deg selv opp i selve prosessen. Hvor ofte skulle du tale i tunger? Hvor mye oppbyggelse trenger du? Trenger du en overdose av oppmuntring? Skriften sier:

"den som taler i tunger oppbygger seg selv" (1.Kor 14,4) De som bygger seg opp er forberedt til å bygge opp andre. De som ikke bygger seg selv opp forventer gjerne at andre gjør det. Går du til kirken for å styrke andre eller for å bli styrket? 1.Kor 14,26 gir deg det passende svaret på det spørsmålet. 

Denne ene gaven fokuserer på Giveren. Den er for deg. Det finnes så mye mismot, depresjon og fortvilelse der ute. Vi trenger mega-doser av oppmuntring. Ber du i tunger regelmessig så hjelper det til å helbrede depresjon, mentale lidelser og mismot. Hvordan vet jeg dette? Fordi du føler deg bedre når du taler i tunger? Nei. Men fordi Guds ord sier at du oppbygger deg.

Les Apg 2,1-4. Alle gavene fantes i Den gamle pakt bortsett fra tungetalen. Gud sparte den gaven til det nye pakts-folket. "... og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apg 2,4. Norsk Bibel 88/97) Den eneste gaven som er gitt for å bygge oss opp er tilgjengelig for alle. Det gir mening. Gud ville ikke si: "Denne gaven oppbygger deg, men den er bare gitt til noen få."

Det skjer igjen i Apg 10 og 19. Når vi taler i tunger sammen gis kroppen kraft, åpenbaringen øker og bønnen styrkes. Vi har privatisert denne gaven. På pinsedagen var de alle sammen. Gratulerer med fødselsdagen, menighet!

"Jeg takker Gud: Jeg taler mer i tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) 

Paulus skrøt ikke. Han oppfordret sine venner til å bruke en gave han fant å ha en utrolig verdi. Så hva lærte du om dette, Paulus? Økt åpenbaring, oppmuntring, råd, hjelp i bønnen, helbredelse, enhet. Han ville også ha lagt til:

"Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger ..." (1.Kor 14,5a)  Hvorfor er dette i Skriften? For at ikke folk skal kunne si: "Jeg ba, men det skjedde ikke noe." For det gjorde det! Du mottok. Passivitet og vantro paralyserer folk. De tenker feil: "Kanskje det ikke er meningen at jeg skal ha det?" Paulus ville ikke ha sagt: "Jeg vil at dere alle taler i tunger, men, selvsagt, ikke alle vil få det." Be om det, tro at du har det, så tal eller syng det ut!

Hva da med Paulus og det spørsmålet han stiller: "Taler vel alle med tunger?" (1.Kor 12,30) Leter han etter et negativt svar? Konteksten viser oss at Paulus taler om tunger som en tjeneste, ikke bare som en gave. Alle kan profetere, men det betyr ikke at alle er profeter. Alle kan tale i tunger, men ikke alle har gaven til å bringe budskap i tunger.

La oss be:

"Far, tilgi oss at vi har nedvurdert denne gaven ved ikke å utøve den trofast, både alene og sammen med andre. Tilgi vår likegyldighet. Vi ber Deg, Hellige Ånd, fjern tvil og motløshet. Løft av oss en vansmektet ånd, og gi oss lovprisningens drakt. Gjennom Kristus, vår Herre. Amen."