torsdag, januar 21, 2021

De sju tordener og selvivaretagelse


Jeg stadig vekk i Johannes' Åpenbaring - Bibelens tilbredelses- og lovprisningsbok. Den er brennaktuell for vår tid. Et kapittel forundrer meg for tiden. Det er det tiende. Der ser profeten og seeren Johannes 'en mektig engel som kom ned fra himmelen. innhyllet i en sky.' Denne engelen 'hadde høyre foten på havet og den venstre foten på landjorden'. 

Når denne engelen hadde ropt ut sitt budskap med høy røst, leser vi: 'talte de sju tordener med sine røster'.

Budskapet til engelen ledsages altså av mektige lyn og tordenbrak og drønninger. Det må ha skapt ærefrykt hos Johannes. Men så skjer det noe underlig: 'Da de sju tordener hadde talt med sine røster, skulle jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra Himmelen som sa til meg Sett segl for de ting som de sju tordener talte, og skriv dem ikke.' (v.6)

Dette står i motsetning til det Herren hadde sagt til Johannes tidligere. Da heter det: 'Det du ser, skriv det ned i en bok og send den til de sju menighetene i Asia'. (1,10) Nå skal Johannes tie stille om det han har hørt. Det skal ikke videreformidles.

Vi blir jo litt nysgjerrige, gjør vi ikke? Hva var det som ble sagt? Det pirrer nysgjerrigheten vår. Men det er noe befriende med dette også! Det er ikke alt vi behøver å vite. Det er ikke alt vi skal vite. Det er det bare Gud som vet. Dette er utfordrende for det moderne mennesket som gjerne vil vite alt, og som ivrig søker etter svar. Det er selvsagt en årsak til at Gud holder denne informasjonen tilbake, men heller ikke det får vi vite.

Jeg er glad og takknemlig for at Gud holder ting tilbake for meg. Det er sikkert ting jeg ikke har godt av å få vite. Det er sikkert ting jeg slett ikke ville ha tålt, om jeg fikk vite det. Jeg tenker at det er nåde når Gud holder noe skjult for oss. Som Parkinsons-pasienter flest blir jeg av og til skremt. Det skjer oftere nå enn før jeg ble syk. Jeg kan bli redd. Derfor har jeg lært meg til å verne om meg selv og ikke oppsøke ting som kan skremme eller overvelde meg. Det handler om selvivaretagelse. Smak litt på det ordet! Selvivaretagelse. Så overlater jeg til Herren å vise meg det Han vil - og ser jeg trenger. Og det er helt greit at Han holder ting skjult for meg.

onsdag, januar 20, 2021

Hvorfor en kristen ikke kan avlegge ed eller sverge troskap


I løpet av denne dagen vil nok en amerikansk president legge hånden på en Bibelog sverge trosskap, Det er en merkelig skikk helt i strid med Guds ord! I Bergprekenen er Jesus krystallklar:

"Dere har også hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt!' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det ondE." (Matt 5,31-37)

Kan det bli tydeligere? "Alt som er mer enn det, ER AV DET ONDE!" 

Dette er den apostoliske læren. Adsavleggelse strider mot den.

De første kristne ble forfulgt først og fremst av en ting: de kunne ikke sverge troskap mot keiseren:

"Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også ... Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus." (Apg 17,6-7)

 De første kristne trodde helt og fullt på Jesu egne ord:

"Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er Mitt rike herfra." (Joh 18,36)

Kristne - ikke minst de som har vært og er en del av Døperbevegelsen, har opp gjennom historien blitt forfulgt, fengslet og drept, fordi de ikke ville avlegge noen ed eller troskap til en keiser, konge eller pave eller til en makt. Deres troskap gjaldt bare en komge og et rike: Jesus og Hans rike. Det er når dette sauses til og blandes sammen at vi får en vanhellig allianse. Det har vi ikke minst vært vitne til når evangelikale kristne har sluttet rekkene om den amerikanske presideten.


Den Hellige Ånd - Guds kjærlighetskyss


Det er lett å tenke at det er vi som tar initiativet til å be. Men det er motsatt! Det er alltid Helligåndens initiativ når vi kjenner en dragning til å be. Når vi forstår dette, er det befriende. Da avtar prestasjonsangsten. Bønn handler ikke om å lykkes med velformulerte bønner. Bønn handler heller ikke om antall ord, men ene og alene om vårt hjerte. Kanskje er den mest inderlige av alle Bibelens bønner, den bønnen Ånden ber og Brudgommen gir gjensvar på:

"Ånden og bruden sier: Kom! Den som hører, skal si Kom!" (Åp 22,17)

Mer trengs ikke. Dette inderlige 'kom!' rommer jo alt. Hele oss, vår djupeste lengsel. 

Det er denne samme lengselen bruden i Høysangen gir uttrykk for: 'Dra meg med' Og Jerusalems døtre svarer: 'Vi vil løpe etter deg.' (Høy 1,4)

'Kontemplasjon', skriver Johannes av Korset, 'er intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det.' (Sjelens dunkle natt, side 55-56)

Pratsomheten vår er et hinder også i vårt forhold til Gud. I møte med Guds nærværet stilner ikke bare stresset, men også pratsomheten vår. Da forstår vi bedre ordene fra Forkynneren: "Vær ikke for snar med din munn og la ikke ditt hjerte forhaste seg når du taler ord for Guds ansikt. For Gud er i Himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få." (For 5,1)

Men det krever mot å legge av seg pratsomheten i bønnen. Og den første tiden du gir slipp på den til fordel for vennskapet med Herren, er det ikke unaturlig at du sliter med dårlig samvittighet. Følelsen av å prestere noe sitter virkelig djupt i oss. Vi føler oss uverdige når vi ikke har noe vi skal. Den dårlige sanvittigheten knuger oss. Hva var dette? Vi skulle jo sagt så mye mer! Men intimimitetens språk er inderlighetens språk, de korte setningene som rommer så mye. 

Skal vi ane noe om den indre bønnens djupe verdi, må vi øve oss i å lytte til Treenighetens bønn, selve urbønnen. Selve mysteriet med Treenigheten er jo dette: Gud taler med Gud! Denne urbønnen har ingen begynnelse og ingen slutt. Den pågår hele tiden. Den er fra evighet til evighet. Denne bønnen foregår ikke med ord, men er samfunn. Vesenets væren. Samfunnet mellom Faderen og Sønnen i Ånden. 

"Den Hellige Ånd, Han er selve Kjærlighetskysset," sa Bernhard av Clairvaux (81090-1153)

tirsdag, januar 19, 2021

En hel uke i bønn for kristen enhet


Denne uken står i enhetens tegn. Det er bønneuken for kristen enhet. Selv har jeg hatt det store privilegiet å få være taler i forbindelse med denne uken, ved flere anledninger, ulike steder i Norge, hvor de fleste menighetene på stedet har stilt seg bak. Jeg liker det godt når kirken kommer sammen på tvers av samfunnsgrensene. Noe mer meningsfullt enn det vet jeg knapt. Det er en oppfyllelse av Jesu bønn: 'At de alle må være ett.'

Det er Norges kristne råd sopm står bak denne bønneuken, som i år er digital. I går hadde vi glrden av å delta på en bønnegudstjeneste fra Bodø domskirke. I kveld overføres gudstjenesten fra Bergen, hvor leder for pinsebevegelsen, Øystein Gjerme, er taler.

Onsdag er turen kommet til Trondheim, hvor Sheila Rosenthal, prest i Den anglikanske kirke taler. Torsdag overføres gudstjenesten fra Oslo, hvor synodeformannen i Frikirken, Jarle Skullerud taler.  Fredag overføres bønnegudstjenesten fra Stavanger med biskop i Den norske kirke, Anne Lise Ådnøy taler. Søndag er vi tilbake i Oslo. Da taler Anders Sandgren, sokneprest i Svenska kyrkan i Norge. Det hele avsluttes mandag fra Herøy med preken av Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges kristne råd.

Alt overføres via Facebbok på Facebook-siden til Norges kristne råd hver kveld kl.19.00.

Kjærligheten til Kristus går foran alt

Vi vet ikke sikkert om munken Makarios (ca år 300-391) er forfatteren av Makarios' 'Åndelige homilier'. Disse homilier med sin sterke betoning av Den Hellige Ånds betydning i den kristnes liv, ble til stor velsignelse for blant andre John Wesley og på våre egne breddegrader, den såkalte 'Flodbergkretsen', en gruppe kristne fra ulike sammenhenger kom sammen på økumenisk grunn i Gamla Stan i Stockholm ved begynnelsen av det tjuende århundre.

Makarios, som fikk tilnavnet 'den store', ble født i Øvre Egypt omkring år 300. Han giftet seg motvillig etter press fra foreldrene. Etter at kona og foreldrene døde, solgte han alt han eide og ga det til de fattige. Så ble han utsatt for ondsinnede og falske rykter om at han hadde gjort en kvinne gravid. Da kvinnen skulle føde, fikk hun så store smerter at hun ikke klarte å føde før hun erkjente at hun hadde løyet. Makarios var uskyldig, barnet hadde en annen far. Heldigvis kom mange av de som hadde foraktet ham og ba om tilgivelse.

Helt siden barndommen bar Makarios på en djup lengsel etter Gud. Når anledningen nå bød seg dro akarios ut i ørkenen, hvor han oppsøkte den hellige Antonios. Med Antonios som læremester lærte Makarios det grunnleggende i det monastiske livet. 40 år gammel slo seg ned i Sketis og for resten av livet ledet han en kommunitet med dette stedet som utgangspunkt. 

Det er interessant at dette klosteret - Makariosklosteret - ble under ledelse av Matta al-Miskin - et sentrum for den monastiske vekkelsen i Egypt i vår tid. Matta al-Miskin døde i 2006.

I en av hans åndelige homilier heter det:

"Bare hos Gud finner sjelen ro. Den som har valgt det ensomme livet må regne alt som rører seg i verden som fremmed. Kjærligheten til Kristus går foran alt."

Hvilens bønn


I vår streben etter å oppnå noe når vi ber, gjør vi ofte vold mot bønnens innerste vesen, som er vennskapet og samfunnet med Gud. I stedet skulle vi respektere bønnens naturlige dynamikk. Det er nemlig lett å stivne i en bestemt måte å be på. Bønnen kan lett bli tillært og unaturlig fordi vi også etterligner andre menneskers bønn. Men bønnen handler ikke om å imponere Gud. Hvilket bedrag det er! Bønnen, er sjelens åndrett. Like naturlig som det er å trekke pusten skulle det være å be. For at bønnen ikke skal bli kunstig og tillært, trenger vi å følge rytmen de fasene av livet vi selv befinner oss i. Da fjerner vi oss ikke fra livet, men står midt oppe i det med begge beina. 

Når vi etter hvert blir slitne av den muntlige bønnen, og vi kjemper med å finne nok ord, skal vi slippe tak i strevet etter å prestere, og legge oss i Guds fang. Der må vi øve oss i å tie stille. Det er virkelig en øvelse, for dette som har med prestasjon sitter djupere i oss enn vi tror. Vi blir rastløse når vi ikke skal si noe. Tausheten blir for mange noe pinlig. Men i tausheten er det mye kvile. Og er det noe vår rastløse sjel trenger, så er det kvile. Husk: tid brukt med Gud hvor du forholder deg taus er ikke bortkastet tid. Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine. Effektivitet og et djupere bønneliv er motsetninger og hører ikke sammen. Du oppnår mer når du forholder deg i ro enn når du farer av gårde. Testen på hvor djupt din åndelighet stikker skjer ikke i det offentlige rom hvor du kan vise deg fram, men i lønnkammeret, i omgangen med Gud. 

Bønn handler mer om kvile og relasjon, enn om et mesterskap i antall ord. Bønn handler mer om å tie, være stille enn de riktige formuleringene. 

Et djupt tilfreds menneske, en personlig følelse av mening og betydning og en rik skatt av guddommelig velsignelse kommer ikke ved streben og febrilsk aktivitet men bare ved et intimt kjennskap til Gud selv. 

Da må vi slippe tak i vårt behov for å kontrollere alt. 

Verden går videre, uten deg. Tro meg, vi er ikke så viktige. Det viktigste er at vi tar vare på vennskapet med Gud. Hva er det som stjeler fra deg din fred? Det behøver ikke være synd, men heller at det blir for mye, selv av det gode. Det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Overgivelsen er kanskje det åndelige livets djupeste bevarte hemmelighet. 

Overgivelsen til Gud.

Ikke til tjeneste, men til Gud selv. 

Å være til FOR HAM. Og Ham alene. 

mandag, januar 18, 2021

Vi hadde trengt denne mannens stemme i dag


Martin Luther King er en av årsakene til at jeg er baptist. Hans liv var en overgivelse til Evangeliet om Guds rike. I solidaritet med de undertrykte og marginaliserte, mot uretten, rasismen. Dagen i dag er den internasjonale Martin Luther King dagen, og tiden vi lever i viser med all tydelighet at vi hadde trengt ham i en tid med så mye hat, uforsonlighet, splittelse og mistenksomhet, som vår.  Ikke minst i USA. Han døde for en kule 4.april 1968.

Martin Luther King junior ble født i Atlanta, USA, som sønn av en baptistpastor, i 1929. I sin oppvekst ble han ofte utsatt for den hensynsløse diskrimineringen som amerikanere med afrikansk opprinnelse ofte opplever. Den begavede unge mannen bestemte seg tidlig for å følge i sin fars fotspor, studerte filosofi og ble så baptistpastor.

Martin Luther King bygde hele sitt liv på Jesu undervisning i Bergprekenen, og var også sterkt inspirert av Mahatma Gandhi og dennes ikke-volds praksis. Det skulle få stor betydning for omorganiseringen av borgerettighetsbevegelsen i USA, som King skulle bli den mest markante skikkelsen for. Denne påvirkningen fra Bergprekenen og Gandhi merket man ikke minst i Kings prekener. 

I 1963 organiserte King en marsj til Washington hvor kravet var like rettigheter for svarte og hvile. Marsjen samlet 20.000 deltagere. Det var i forbindelse med denne marsjen at King - ved Lincoln-monumentet - holdt sin berømte tale: 'I have a dream'. Nå ble Martin Luther King selve symbolet for kampen mot rasesegerering og for borgerettigheter i USA. 

1964 ble en milepæl i Kings liv. Da mottok han Nobels fredspris. Få har fortjent den bedre enn ham. Men det var også en tid hvor King ble utsatt for et voldsomt hat fra en rekke grupper i det amerikanske samfunnet. King beholdt likevel troen på den ikke-voldelige linjen. Hatet mot King ført også til hans martyrdød. 

I dag minnes vi denne sanne troshelten, hvis liv har inspirert så mange.

Heretter blir veien veiløs


Den indre bønnens vei er ikke en tydelig oppmerket vei. Oftest er den ikke så lett å begripe. Og det er det vanskelig for de moderne mennesket å begripe. Vi skal jo forstå alt mulig. Dermed blir Gud borte for oss, for Gud er et mysterium, som ikke kan forklares. Ordene våre strekker ikke til. Han sprenger rammene for vår fatteevne.

Den indre bønnens vei er en vei som kan regelmessig finner - og som går tapt - og som gjenfinnes.

Kanskje er det slik for at ikke stoltheten skal gripe oss.  Det er lett å få et følelse av at 'dette har jeg forstått'. Men, sier Bibelen, 'kunnskapen oppblåser' - eller som det står i 2011-oversettelsen: 'kunnskap gjør hovmodig', jfr 1.Kor 8,1. Bønn er ikke en ting som skal mestres, eller et resultat som skal oppnås hvor bønnesvaret er en premie. Bønn er en relasjon, et vennskap med en som elsker oss. Bønn kommer ikke ann på antall ord som sies, eller intensiteten og inderligheten i stemmen. Men for mange er det vanskelig å være utholdene når bønnesvaret uteblir. Da er det viktig å huske at det er Giveren som er gaven. Ham selv. Han selv er bønnesvaret. Så mye endres når man oppdager det. Som det heter i Salme 17,15: 

"Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av deg."

Det er bare det som tilfredstiller: Ham selv.

Årsaken til at så mange forblir på bønnens første stadium - som er leppenes bønn, ordenes bønn, den muntlige bønnen, er nok ikke bare at det er den mest kjente formen for bønn, men også fordi man i den muntlige bønnen har tilfredsstillelsen av å prestere noe. Men bønn har ingen ting med prestasjon å gjøre. Problemet for de fleste av oss er at vi blir utrygge når vi ikke oppnår noe.  

'Hvorfor skal vi da be?', sier du kanskje.

Jeg leste ganske nylig noen som skrev at vi ber for å få svar.

Men da blir Gud lett en automat, hvor vi i stedet for penger putter på en bønn, og vipps så kommer det ut et bønnesvar. Det er flott å få et konkret svar på det vi ber om - og vi oppfordres  til det - men, om bønnen skal bli noe mer enn tigging, må et vennskap mellom oss og Den treenige Gud utvikles.

Derfor skjer det en avgjørende endring i utviklingen av vårt bønneliv når Gud helt og holdent tar over styringen, og vi utvikler en relasjon. 

Jeg lar meg inspirere av Johannes av Korset som i boken: Bestigningen av Karmel-fjellet skriver i dikts form:

"Vis deg og vær nær meg, la din skjønnhet meg til intet gjøre. Elsk meg og fortær meg, la min lengsel inn i smerten føre. Se meg, la ditt nærvær meg berøre."

Når alt kommer til alt, er det å skue Herrens skjønnhet det viktigste:

"En ting har jeg bedt Herren om, dette ønsker jeg: Å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel." (Salme 27,4)

søndag, januar 17, 2021

Hva er større enn å ha samfunn med Gud?


"Ikke bekymre deg eller bli sorgfull fordi Gud ikke besvarer dine bønner med det samme. Gud ønsker å lære deg utholdenhet i bønn og tålmodighet når du står foran Ham, for hva er større enn å stå i Guds nærvær og tale med Ham og ha samfunn med Ham."

- Hellige Nilos.

Et bønnespråk i endring - nattens bønn


Bønnespråket endrer seg med årene. På samme måte som med morsmålet ditt, utvikler også bønnespråket seg. Det blir mer nyansert, ikke nødvendigvis mer ordrikt. Snarere tvert imot. Birgitta av Vadstena sa ved en anledning at 'jo nærmere Gud vi kommer, desto enklere blir vi,' 

'Det er i natta at dagen blir til,' sa Arnfinn Haram, en åndelig veileder som satte dupe spor etter seg, også i mitt liv. Derfor tror jeg at natten har sitt eget bønnespråk. Tausere, mer lavmælt. 

Kronisk sykdom har endret mitt bønneliv. Fordi jeg har opplevd nettene. Noen ganger den ravnsvarte natta. Da lodder bønnen djupere. Blir mer troverdig og ekte. Fordi jeg lærer sjelen min og ånden min å kjenne.

Oftere enn før blir ordene for store. Bekjennelsen uoppnåelig.

Da er det bare meg og Gud.

Nakent. Hudløst. Ærlig.

Noen ganger bare et rop.

Andre ganger bare stillhet - og taushet.

Som årene går klarer jeg meg ikke uten stillheten. Stillheten og tausheten gir mening. I den reviderte utgaven av 1930 støter vi av og til på det gammelmodige ordet 'bier' - jeg bier på  Herren. Jeg venter på Herren, oversettes det i dag. For meg er 'bier' uttrykk for en lengselsfull venting. Den venting som ikke er avhengig av tiden, er uteenfor tiden, fordi den er født i evigheten. 

Det er flere år siden jeg sluttet å lese Bibelen av informasjonsbehov. Nå leser jeg mindre ad gangen, som jeg gjør med alt jeg leser, for å be Gud åpne ordene for meg, slik at det ikke bare blir kunnskapsformidling, men erfaringsbasert kjennskaap. Jeg grunner på Guds ord, drøvtygger, dveler ved det. For tiden kjenner jeg meg mest igjen i bønnespråket i Salmenes bok. De ordene som finnes der tillater meg ærlighetens språk overfor Gud. Ord som er direkte, ikke pakket inn, ikke overlesset, men bart og nakent, slik sjelen, ånden og kroppen min har det. Også på de onde dagene.

lørdag, januar 16, 2021

Bederen fra Sarov-skogene


Djupt inne i de tette og avsidesliggende skogene i Sarov i Russland levde det en gang en forbeder: Prokhor Moshni, født i Kursk i den sentrale delen av Russland 19.juli 1759. Han skulle bli kjent som en av Russlands mest elskede hellige, under munkenavnet Serafim av Sarov. I går var det hans minnedag. 

Knelende på en stein i skogsødet, eller inne i den tømrede koia si løftet han hellige hender mot himmelhvelvet og ba for små og store, og bønnene hans bar like inn for Guds tone der Gud la røkelse til. 

Hans far døde da Prokhor var ganske liten. To år gammel ble han helbredet av en alvorlig sykdom, og bare 19 år gammel søkte han seg til et kloster. Her ble han grepet av skriftene til Basileios den store. om Den Hellige Ånd og de åndelige homiliene til den hellige Makarios fra 300-tallet. Her stiftet han også bekjentskap med de hellige fedrenes undervisning om bønnen: Filokalia.

Etter noen år i kloster ble han alvorlig syk. Nok en gang opplevde han hvordan Gud på mirakuløst vis grep inn i hans liv, og han ble helbredet. År 1794 får han sin abbeds tillatelse til å trekke seg tilske i skogen i nærheten av klosteret, for å leve som eremitt. Det ble starten på en svær rik tid for Serafim. Den skulle vare i 31 år, frem til 1825. 

Det er først når han er blitt 66 år at Serafim trer frem i det offentlige rom og blir en åndelig veileder. I 31 år har han vært stille, lvd med Gud i et djupt vennskap, vært i bønn, lest Bibelen. Langsomt er et liv blitt formet. Langsomt er han blitt moden nok til å veilede andre. Serafim var ingen teoretiker, hans levde liv var et vitnesbyrd i seg selv.

Nådegavene 'kunnskapsord ved Ånden' og 'profetisk tale ved Ånden' fungerte i Serafims liv. Uten at folk sa noe som helst, kunne han fortelle dem om livshendelser i deres liv som bare de visste om. Han avslørte også synder de hadde holdt skjult for andre. Tusenvis av mennesker fikk del i hans åndelige veiledning når de kom til Serafim for å bli bedt for, eller samtalt med ham.

Mot slutten av sitt liv grunnla Serafim et kvinnekloster. Han fortsatte å leve i bønn og tok imot mennesker til åndelig veiledning helt frem til sin død, 1.januar 1833.

Hva vil du bli kjent som?


Jeg kjenner en kvinne som sløste mot hele formuen sin på Jesus. Det som sannsynligvis var hennes økonomiske trygghet, for resten av livet, det hun hadde å falle tilbake på i vanskelige tider, brukte hun opp på et øyeblikk da hun brøt forseglingen på alabasterkrukken og helte innholdet med den kostbare nardussalven over Jesus. Noen av disiplene ble bestyrtet. Hva var dette godt for? Burde ikke innholdet vært brukt på de fattige?

Jeg tenker på våre liv og vårt ettermæle.  Hva vil jeg være kjent for - bli husket for?

Bilen vår har stått parkert i garasjen siden julaften. I dag var det 17 minus ute og jeg måtte ut, for å ta en CT av binyrene min. Undersøkelen er del av en større utredning for å finne ut hvorfor jeg ikke får ned det høye blodtrykket mitt. Den startet på første forsøk, men på den korte turen fikk jeg ikke opp varmen. Da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å ta en litt lengre tur i den aldeles nydelige vinterdagen, for å kjøre motoren varm. Tøffe sykdomsdager har gjort at jeg ikke var vært utendørs siden begynnelsen av desember, så det var godt å kome seg ut. Tiden alene i bilen var en fin anledning til å samtale med Herren og til å lytte for å høre om Han hadde noe på hjertet.

Plutselig kommer det noen ord til meg, og jeg gjenkjenner det som en sang fra Jesusvekkelsen:

'I love you, Lord, and I lift my voice to worship you, oh, my soul, rejoice. Take joy my King, in what you hear. Let it be a sweet, sweet sound in your ear.'

Samtidig med ordene og melodien kom tårene mine, i strie strømmer. Ja, slik er det. Ingenting er som Guds nærvær, og ingenting er som kjærligheten til Jesus og Hans kjærlighet til oss. Det ble ikke så mye tid til bønn. Guds nærvær fylte bilen og ut over lovsangen jeg sang - det var bare så vidt stemmen bar - så beveget var jeg. Det ble en hellig stund. Dette var ikke en tid for å be om noe, eller for noe, men en tid for å gi noe tilbake. En tid for Jesu skyld. En tid for å betjene Ham.

Om jeg skulle ønske å bli kjent for noe, var det dette: å være Guds venn. 

En som er til for Gud.

Finnes det noe større? Jeg vet ikke om noe. 

Vårt fremste kall er å ha 'samfunn med Jesus Kristus', jfr 1.Kor 1,9.  Tilbringe tid med Ham - for Hans egen skyld. 

fredag, januar 15, 2021

Når korset misbrukes


Dette var ikke korset som vår frelser døde på; dette var ikke årsaken Jesus ble korsfestet for.

Jeg elsker dette landets åpenhet for den frie tanke og den fre tale. Alle har rett til å ha sin mening og sin stemme. Mitt svar på politikken din - som din til min - burde ganske enkelt være: "Jeg er ikke enig med deg."Men når folk prøver å bruke 'Guds ting' for å validere sine politiske meninger, er de som giseltakere. De krever politisk enighet som løsepenger før de 'returnerer' det de stjal.

"Kom til meg ..." var Jesu invitasjon til hver person av hver stamme og enhver overtalelse. Hans død var for alle, "greker og jøder, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, slave eller fri." (Kolosserne 3:11).

Vi kan ikke knytte korset til noen ideologi som på noen måte gjenskaper de jordiske splittelsene Kristus gjorde opp for da han døde.

Til venstre og til høyre sier jeg: "Hvert kne må bøye seg her, og ingen står mer rettferdige enn andre. Kom med dine synder, ikke dine klager. Be om tilgivelse; døm ikke."

Til kirken sier jeg: "Ikke la" frelsen "bli spottet og nedverdiget av politiske agendaer som tilhører demokrater eller republikanere. Vi tar daglig opp korset og bærer det alltid har med oss, det er IKKE et samlingspunkt for jordiske formål; det er vårt stadig tilstede, alltid det klare middel for personlig korsfestelse."

- Daniel A. Brown, pastor Foursquare og grunnlegger ac Commended to the Word

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

42,6 millioner aborter utført i verden i 2020


Den vanligste dødsårsaken i verden er ikke kreft eller hjerteinfarkt. Iløpet av 2020 ble det utført 42,6 millioner aborter. Det er et skremmende høyt tall. Den farligste plassen for et barn å være er altså i mors liv. Det viser tall fra Worldometer. Sammenligner vi med den mest vanlige dødsårsaken, så er smittsomme sykdommer, så tok de livet av 13 millioner mennesker.

Likevel er dette høye aborttallet et konservativt anslag. Verdens Helseorganisasjon opererer med anda høyere tall. Under overskriften 'usikre aborter' skriver WHO at det mellom 2015 og 2019 gjennomsnittlig ble utført 73,3 millioner aborter i året rundt om i verden.

Det anerkjente legetidsskriftet, The Lancet, skriver i en artikkel at det ble utført 55,7 millioner aborter i årene mellom 2010-2014.

Et sterkt vitnesbyrd om Guds ledelse


 Jeg ble så inspirert av dette sterke vitnesbyrdet Pete Grieg, initiativtager og stifteren av bønneinitiativet 24/7, fortale her om dagen. Det er et godt eksempel på Guds ledelse. Det er Petr fra Den tsjekkiske republikken som forteller dette til Pete Grieg:

“Jeg var nervøs for å delta i bønneoppdraget 24-7 i en liten by som heter Zlaté Hory ved den polske grensen, fordi jeg ikke føler meg komfortabel med å snakke med fremmede på gata. Den første dagen var ekstremt utfordrende, men Gud fikk meg til å oppleve noe jeg ikke forventet i det hele tatt.

Helt på slutten av vår første dag, da vi pakket og skulle til å reise, løp en ung kvinne opp til oss. Hun var veldig ivrig og spurte: “Er du fra den 24-7 bønnen? Du må tulle med meg!"

Vi var litt forvirret, men mens hun fortsatte, utspilte historien seg og det begynte å gi mening

“Jeg besøkte vennene mine, og mens jeg gikk på do, fant jeg en bok som heter #DirtyGlory der. Jeg er ikke kristen og var ikke interessert i det før jeg la merke til at forordet ble skrevet av Bear Grylls. Jeg liker ham, så boken vekket oppmerksomheten min og jeg begynte å lese den.


“Jeg innrømmet overfor Gud at ingenting fungerte i livet mitt. Og nå, her er du, med Modlitby 24/7 campingvogn i min egen by - en by på bare 3700 mennesker helt på slutten av verden. “

Vi fortalte henne at hun kanskje var grunnen til at vi kom, og vi inviterte henne til å komme dagen etter. Faktisk kom hun og fortalte meg at Gud hadde sendt henne mange ‘tegn’ og at hun gjerne ville bli kjent med ham, men hun visste ikke hvordan.

Jeg har ikke møtt en person som er så klar til å gi sitt liv til Jesus på lenge.

Og så delte jeg de gode nyhetene med henne, og vi ba sammen. Hun ga livet sitt til Jesus. Hun var begeistret og vi gledet oss med henne. Vi var glade for at vi kunne gå inn i ting som Gud hadde forberedt før. Det eneste som var nødvendig var å være der, klar til å følge Åndens ledelse. For meg har dette vært en uforglemmelig opplevelse."