lørdag, juli 21, 2018

Blant løver

Ved siden av hunden vår, er det to dyr som har en spesiell betydning for meg. Den ene er løven.

I går var May Sissel og jeg så heldige å få være med gode venner av oss, Frode, Helina og Hanna Maria, til Dyreparken i Kristiansand. May Sissel og jeg var her for to år siden også, og da kom løveflokken her tett inntil gjerdet, slik at vi fikk se dem på nært hold. Denne gangen var det enda mer spektakulært. Nå fikk vi se dem mens de ble matet. Så fascinerende. Så stolte, majestetiske, så vakre. Både løven og løvinnene!

Løvehannen i Dyreparken i Kristiansand heter faktisk Aslan! Ham kjenner vi jo igjen fra Narnia-bøkene til C.S Lewis.

En løve er jo fascinerende i seg selv, men den blir bare enda mer fascinerende og spennende når vi vet at apostelen Johannes i sine profetiske syner skriver om 'løven av Juda stamme'.

Både profeten Hosea og profeten Joel taler om at Herren en dag skal brøle som en løve:

"De skal følge Herren. Han skal brøle som en løve..." (Hosea 11,10)

"Herren skal brøle fra Sion og løfte sin røst fra Jerusalem. Himmelen og jorden skal skjelve. Men Herren skal være en tilflukt for sitt folk og en festning for Israels barn." (Joel 3,21)

Løven av Juda skal en dag løfte sin røst og brøle! Mot ondskapen, mot uretten, mot de som ødelegger jorden, mot synden.

Løvepasseren i Dyreparken i Kristiansand kunne fortelle at et løvebrøl kan høres på ni kilometers avstand. Det sier mye. Når Løven av Juda en dag vil brøle, vil hele jorden skakes.

Jeg nevnte to dyr, ved siden av vår hund. Det andre er ørnen. Den fascinerer meg veldig. Ikke minst fordi den har med det profetiske å gjøre. Men mer om det ved en annen anledning. Nå tenker jeg på løvene jeg hadde gleden av å se i dag, og på Løven av Juda. En dag, kanskje om ikke så lenge, vil vi høre ham brøle.                                                                                                                                         

I dag setter vi kursen hjemover til Gjøvik. Be gjerne for oss.


Det er spenst når en løve hopper opp for å gripe sitt bytte. (Fotos: May Sissel Hansen)

fredag, juli 20, 2018

Å forsone seg med livet slik det ikke ble

Jeg har lagt en liten lapp inn i permen på Bibelen min. På den har jeg skrevet følgende setning:

"Å forsones med livet som det ble."

Jeg arbeider mye med den setningen for tiden. Derfor har jeg ingen konklusjon å komme med. Dette er en prosess. En utfordrende og til dels vanskelig prosess.

For vi har alle drømmer. Vi har alle planer. Vi har alle ønsker. Vi bærer alle på lengsler. Det er bra. Det trenger vi.

På noen sekunder kan alt snu. Det kan komme som et stormvær, noe som har bygget seg opp over tid. Eller det kan komme uten noen som helst forvarsler. Og legge drømmer og planer og lengsler i grus.

Så denne setningen er blitt et prosjekt. Jeg tar frem lappen i ny og ned og tenker. Ber. Skriver litt.

Det første som har kommet til meg er: takknemlighet for det som har vært.

Det er så mye å være takknemlig for. Alle menneskene jeg har møtt. Alle disse spennende menneskene. Deres livshistorier. Smilene deres. Begeistringen de delte med meg.

Alt jeg har lært. Fra disse menneskene. Fra erfaringer jeg har gjort meg selv. Fra tabber jeg har gjort. Feil jeg har begått. Alt jeg har fått gjennom lesningen av Bibelen. Gjennom bønnen. Gjennom Åndens åpenbaring.

Alt jeg har sett. Av land. Av kunst. Under et stjernestrødd himmelhvelv. Natten som ble dag. Daggryet. Himmelen som rødmer mot kveld. Alle dyrene. Blomstene.

Alt jeg har hørt. Av ord. Stemmer. Musikk.

Kjærligheten og omtanken jeg har fått. Alle klemmene. Kyssene fra min kone.

Alt dette - og mer til - som har beriket meg.Gjort livet så uendelig vakkert.

Ikke noe av dette har jeg mistet. Jeg bærer det med meg. Så rik jeg er!

Så får jeg jobbe videre med det som det ikke ble noe av - eller blir noe av. Alt det som sykdommen setter begrensninger for. Med sorgprosessene.

torsdag, juli 19, 2018

Sterkt berørt av Thomas Åleskjær's sjelesorg fra talerstolen

Som jeg fortalte i går ble jeg sterkt berørt av talen til pastor Thomas Åleskjær i Sarons dal onsdag kveld. Nå skal jeg ikke ta på meg å gjengi den, men anbefaler på det aller sterkeste mine lesere til å gå til nettsiden til Troens Bevis og laste den ned der.

Thomas Åleskjær snakket så sant om livet. Om alle de slagene livet kan gi oss, og som kan føre til at vi gir opp eller gir fra oss enda mer til vår sjels fiende. Det var god ærlighetsteologi, Samtidig løftet han så sterkt frem håpet. Om Gud som heier på oss, som gir oss ny nåde og kraft til å kunne reise oss igjen - og igjen og igjen. Med Gud er det alltid en ny mulighet, en ny sjanse.

Men det var akkurat dette med å gi fra seg mer til sjelefienden, som berørte meg. Når livet gir oss noen slag, som for eksempel gjennom alvorlig sykdom som Parkinsons, er det lett å gi opp. Men om man har tapt første runde, og ligger nede for telling, er Gud der og gir oss en ny runde. Og i stedet for å bli utslått og gi fra seg enda mer territorium, kan man reise seg og kjempe videre! Det er det jeg var valgt å gjøre. Sykdom har slått meg ned, men jeg er ikke utslått. Jeg har valgt å gi Gud det som er igjen av mine år. I svakhet, men samtidig med Guds kraft står jeg i denne situasjonen.

Tomas Åleskjær hjalp meg i går til å se at jeg ikke skal gi fra meg mer, heller ikke seierskransen, men fortsette i løpet. Såret, ja, men ikke endelig. Han hjalp meg også til å sette min lit til Herren på nytt. Til å være modig.

Godt var det også å bli minnet om ordene til apostelen Paulus:

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, nakenhet, fare eller sverd? ... Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss." (Rom 8,35 og v.37)

Slått ned, gang på gang, reiser seg, gang på gang, og til slutt vinner vi mer enn seier.

Takk, Thomas Åleskjær, for all humoren, alle de gode poengene, men mest av alt for din ærlighet, raushet med andre menneskers livserfaringer, og mye visdom. Dette var rett og slett en sjelesørgrisk tale. Til hjelp - for meg og mange - i rette tid.

Jeg skulle ønske at alle prøvede mennesker fikk høre dette!

Dette er første gangen jeg hører Thomas Åleskjær preke. Det blir definitivt ikke siste gangen.

Billedtekst: En stor takk til Thomas Åleskjær som talte fra hjertet til hjertene i Sarons dal onsdag kveld. (Foto: May Sissel Hansen)'

Gode dager i Sarons dal

En stor takk til alle dere som har bedt for oss. For reisen og oppholdet, for seminaret. Alt har gått så bra. Vi kom ned tirsdag kveld, og fikk en god natt søvn på Bølgen og Moi Utsikten hotell. Seminaret samlet en god del folk, og det ble fulgt av mange på TV. Responsen har vært god. Det var så fint å være sammen med Arnfinn Clementsen, Kai Johansen, Åge Åleskjær. Alle med djup respekt for hverandres ståsted og synspunkter, og jeg synes det kom fram mange og gode innspill på innlegget fra Arnfinn Clementsen og meg fra de tre andre i panelet. Alt ledet stødig og godt av Elsbeth og Sten Sørensen. De hadde forberedt gode spørsmål. Jeg synes vi kompletterte hverandre godt.

May Sissel og jeg er blitt så godt tatt imot i Sarons dal. Her vises det en raushet, en respekt og man føler seg virkelig inkludert. Den nye hallen er fantastisk flott.

Det var godt å få hilse på og ikke minst takke Kari Edvardsen, og kunne fortelle henne hva Aril Edvardsen har betydd i mitt liv. Hun fylte nylig 80 år. Vi hadde gleden av å sitte ved siden av henne, og Sølvi og Rune Edvardsen til lunsj. Rune Edvardsen er virkelig en mann jeg har djup respekt for og som jeg setter stor pris på. Han er virkelig en pioner og en misjonsstrateg. Så spennende å høre om hans visjoner for misjonsarbeidet til Troens Bevis og Sarons dal i tiden fremover.

Hyggelig også få hilse pastoren i Kirken i Dalen, Sofia Bruno, og høre om arbeidet i menigheten her. Vi traff også Stig Magne Heitmann fra Åpne Dører og hans kone Ragnhild Rekve Heitmann. Jeg gleder meg til å delta på seminar som Stig Magne Heitmann skal ha i morgen, sammen med Dag Øyvind Juliussen.

I går kveld hadde vi den store gleden av å høre Thomas Åleskjær preke. Det var et veldig sterkt møte for mitt vedkommende. Hans tale berørte meg så sterkt, og han talte rett inn i min livssituasjon. Det må jeg få komme tilbake til i et eget innlegg. Klokken er blitt 01.00 natt til torsdag når dette skrives, og vi må få oss litt søvn.





onsdag, juli 18, 2018

Korset nærmest mitt hjerte

I 2002 var May Sissel og jeg i  Det hellige land for første gang. I den forbindelse kjøpte jeg dette sølvkorset. En tid var det borte for meg. Jeg trodde jeg hadde mistet det. Nå bærer jeg det under skjorta, nærmest hjertet mitt. Jeg tar det ikke av meg. Jeg føler en sterk tilknytning til akkurat dette korset. Utenpå skjorta bærer jeg et keltisk kors, som jeg også er glad i.

Hvorfor akkurat dette korset nærmest hjertet? For det er et symbol på den udelte kirkens tro, og tidlig i min kristne vandring, tok jeg det standpunktet at Den apostoliske og Den nikenske trosbekjenelsen gir et fullgodt uttrykk for min tro og overbevisning. Når jeg startet denne bloggen i  2006 var det aller første innlegget jeg publiserte en gjengivelse av Den nikenske trosbekjennelsen, og hvis endelige ordlyd kom ved kirkemøtet i Konstantinopel.

"Jeg vil ikke vite noe annet i blant dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet," skriver apostelen Paulus.

Jesu Kristi kors - hans død og oppstandelse - er da også det helt sentrale i den kristne tro. En tro uten dette fundamentet, er da ingen kristen tro. Derfor bærer jeg korset nærmest hjertet, for hele tiden å minne meg selv på hva som er viktig.

"Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors, Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14)

tirsdag, juli 17, 2018

På hjul til Sarons dal

Når disse linjene skrives er det like før May Sissel og jeg setter kursen mot Kvinesdal og Sarons dal. Det gleder vi oss veldig til. Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg fulgt med på det store arbeidet Gudsmannen Aril Edvardsen bygget opp, og nå senere Rune Edvardsen. Jeg gleder meg til å se den nye hallen, og ikke minst til seminaret i morgen med Arnfinn Clementsen.                                                                           

Det er mulig å følge møtene og seminarene via nettsiden til avisen Dagen eller via nettsiden til Troens Bevis. Seminaret Clementsen og jeg skal ha begynner kl.11.00 og har tittelen: "Er kristenheten for opplevelsesfokusert og trendy? Skal vi fokusere mer på kirkefedrene og det de representerer?" I panelet etter våre innlegg sitter Åge Åleskjær og Kai Johansen, foruten Clementsen og meg. Det hele ledes av Sten Sørensen.

Takk til alle dere som nå omslutter reisen og oppholdet i Sarons dal i bønn. Det trenger vi. Reisen er lang, 7-8 timer, men vi tar mange stopp underveis. Siden jeg ikke kan kjøre lenger, er det May Sissel som må kjøre hele veien. Be om styrke for oss begge, om visdom og beskyttelse og be for seminaret at jeg kan holde meg frisk.

Jeg skal forsøke å oppdatere blogg/Facebook hver dag.

Prestekonas sterke hverdagslige vitnesbyrd

I går leste jeg en vakker, sterk og sann fortelling om en kvinne ved navn, Olga Michael, kjent også som Olinka. Jeg måtte bare oversette den, slik at jeg kunne dele den med mine lesere. Jeg tror mange, i likhet med meg, vil bli berørt. Dette er vitnesbyrdet om en enkel kvinnes tro, om kristen tro i praksis, og som setter djupe spor etter seg. Som regel er det ikke de store ordene som teller, men gjerninger gjort i kjærlighet.

Olga Michael var gift med en prest i landsbyen Kwethuk, som ligger ved elven Kuskokwan i Alaska. Hun var kjent for sin gudfryktighet og for sitt barmhjertighetsarbeid.

Olinka tilhørte urbefolkningsgruppen Yup'ik i Alaska. Hun ble født 3. februar i 1916. Mannen hennes, Nikolaj Michael, var postmester i landsbyen og hadde ansvaret for stedets dagligvarebutikk. Senere ble han ordinert prest, og senere forfremmet til erkeprest.

Olinka var ikke bare prestekone, men også jordmor. Selv ble hun mor til 13 barn. Åtte av dem levde opp og ble oppdratt av Olinka. Mange av sine barn fødte hun helt uten noen hjelp fra noen jordmor.

Olinka var kjent for sin medfølelse og omsorg for alle som hadde lidd overlast og blitt misbrukt, spesielt de som var blitt seksuelt misbrukt. Selv om familien var fattig, ga hun sjenerøst til de som var fattigere. Ofte ga hun vekk sine egne barns klær til de som hadde større behov enn dem selv. Hun var også kjent for evnen til å kunne se om noen var med barn, selv før kvinnene selv var det.

Når Olinka døde 8. november 1979 var det mange mennesker som gjerne ville ta del i begravelsen. Mange av de bodde langt unna. Siden det var november, gjorde vinterværet det helt umulig. Men når begravelsesdagen kom brakte varme vinder fra sør med seg varm luft til disse områdene, og veiene tinet og ble farbare. Når de sørgende skulle følge kisten ut av kirken kom det en flokk med fugler. Snøen hadde også smeltet ved graven, slik at det var lett for de som skulle grave den. Kvelden etter begravelsen ble det normalt vintervær igjen.

Mange ærer det gode minnet til Olinka. Hennes ortodokse tro var et sterkt vitnesbyrd for mange.

mandag, juli 16, 2018

Svensk baptist hedret med pris i kampen for religionsfriheten

En av Sveriges fremste representanter i kampen for menneskerettigheter og religionsfrihet, Christer Daelander, ble 5. juli hedret med Denton og Janice Lotz Menneskerettighetspris. Overrekkelsen fant sted i Zurich, Sveits.

Christer Daelander er "en lidenskapelig og utrettelig advokat for religionsfrihet i vår region og representerer også baptister i FN's menneskrettighetskomite i Geneve", heter det i begrunnelsen.

Denton Lotz var generalsekretær for Baptistenes Verdensallianse i årene 1988-2007. Christer Daelander er pastor i Equmenia-kyrkan.

Gratulerer!

Billedtekst: Paul Msiza, Christer Daelander, Barbro Daelander, Elijah Brown og Jan Sæthre. Foto: Helle Liht/European Baptist Federation.

I bønn for Finnmark

De siste månedene har jeg kjent en slik nød for å be for Finnmark. Det er ingen naturlige årsaker til dette. Ikke har jeg vært der, og så vidt jeg vet kjenner jeg ingen der. Jeg har heller ingen planer om reise dit. Likevel er jeg blitt sterkt minnet om å be for Finnmark.

Den eneste tilknytningen jeg har er St.Georg kapellet i Neiden. Det er 'modellen' for vårt eget Kristi himmelfartskapell. Historien om hellige Trifon har fulgt meg og vært til åndelig inspirasjon for meg siden tidlig på 1980-tallet.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kan mye om Finnmark, for det gjør jeg på ingen måte. Bare navn på et kart, og som jeg ikke forbinder noe med.

Likevel har altså Finnmark kommet så sterkt for meg. Nå ber jeg Herren vise meg hva jeg skal be om. Hva ligger på Hans hjerte for Finnmark. Det er alltid så mange behov, men jeg lærte noe av min første åndelige far, en gammel pinsevenn. Han sa det slik: "Før ba jeg Herren velsigne både det ene og det andre. Nå ber jeg Herren om at Han velsigner det Han vil velsigne!" Det er mye visdom i dette. Derfor bruker jeg mer tid enn før når jeg ber om at Herren skal vise meg det Han holder på med. Det som er på Hans agenda. Vet du - ber du de bønnene Herren viser deg at du skal be - får du bønnesvar! Men slikt tar tid å finne ut av. Vi må søke Herren og lære oss hemmeligheten til å vente på Ham. Da vil Han vise oss.

Jeg vil gjerne komme i kontakt med andre som ber for Finnmark. Skriv gjerne til meg: bjornolav58@gmail.com

I morgen skal jeg fortelle deg om noen øyer jeg ber for.

I stille tilbedelse med bøyde knær

Herre, jeg bøyer meg i tilbedelse, i stille ærefrykt for deg, du tre ganger hellige Gud. Jeg gjør det med pannen mot gulvet, i overgivelse. Du, du alene tilkommer all lov og pris og ære.

Av og til synger vi, Herre, at vi bøyer våre knær for deg, men vi står eller sitter like urørlige. Noen har fått oss til å tro at vi bøyer våre knær i våre hjerter! For å være ærlig, Herre, vet jeg ikke helt hva som menes med det. Kanskje det er en lettvint måte å slippe å bøye knea?

Jo, jeg vet jo at det ikke handler om det ytre, men om det indre. Men jeg kjenner at det å bøye knærne mine, gjør noe med stoltheten min. Det er godt å bøye seg, for deg. Jeg skal være så ærlig, Herre, å si at det er ganske ubehagelig. Det gjør faktisk litt vondt. Knærne mine smerter. Men, Herre, her om dagen så jeg en dame på over 90 år, bøye sine knær. Hun slet, men ned på sine knær skulle hun!

Hun hadde ærefrykt for deg, Herre.

Gi meg den samme ærefrykten! Den sanne Gudsfrykten. Ærbødigheten for deg.

Herre, la meg tie.
La meg lytte.
Lær meg å overgi meg til deg.
Helt og holdent.
Ikke holde noe tilbake.

Jeg klarer ikke å bøye kne så lenge, Herre.
Til det smerter det for mye.
Men så lenge jeg kan, bøyer jeg knærne mine.
For å vise - ikke for mennesker - men for deg, at jeg mener det på ramme alvor, når jeg sier:

Jeg elsker deg, og jeg vil at du skal ha råderetten i mitt liv.

Lær meg å tilbe med hjertet mitt, med hele kroppen min!

søndag, juli 15, 2018

Lønnkammeret til Serafim av Sarov

I dag har jeg en liten godbit å presentere mine lesere: et fotografi av bønnekoia til den hellige Serafim av Sarov. Hvorvidt det er et bilde av den faktiske koia, eller en rekonstruksjon, vet jeg ikke. Men slik så det spartanske rommet ut. Fra dette rommet spredte bønnenes røkelse sin velduft seg foran Guds trone, akkurat slik vi leser om i Åpenbaringsboken. Jeg kjenner på en djup og stor glede og fryd når jeg tenker på dette.

Jesus sa jo: "Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare." (Matt 6,6. Norsk Bibel)

Ordet lønnkammer (gresk 'tameion') var egentlig lagerrommet i huset. Det stedet hvor man pleide å gjemme sine mest verdifulle ting. Det forteller oss at det ligger skjulte skatter og venter på den som søker dit for å be!

Serafim av Sarov, Russlands mest elskede helgen, levde i Srov klosteret i det 18. århundre, og blir sett på som en undergjører. Hans borgerlige navn var Prokhor Moshnin, og han ble født 19. juli 1754. 18 år gammel bestemmer han seg for å bli munk. Hans mor velsigner ham med et stort kors laget av kobber, som han bar utenpå klærne sine for resten av livet. Serafim bar på en sterk Gudslengsel. Allerede som novise levde han et strengt asketisk liv. Han fastet fast på onsdager og fredager, slik kristen praksis har vært siden Oldkirkens dager. Da spiste han ingenting. Ellers om dagene inntok han bare et måltid, og lite da også. Etter å ha bedt om velsignelse fra sin starets, sin åndelige veileder, trakk han seg oftere og oftere tilbake i djupe skogene i Sarov for å be. Så ble han svært syk, og i tre år måtte han holde senga. Så ofte lidelse har fulgt bønnens menn og kvinner!

I 1793 ble han ordinert til hieromunk. Nå begynte han å trekke seg mer og mer tilbake fra moderklosteret. Han fant en boplass omlag fem kilometer fra klosteret, og bygget her en liten koie. Her levde han i stillhet og bønn. De eneste besøkende var ville dyr. Og de kom til ham: bjørner, harer, ulver, rever. De kom helt inn til bønnekoia, og der fikk de dele det lille Serafim hadde å spise.


En dag skulle Serafim Sarov bli utsatt for tyver. De trodde han hadde penger, og mishandlet han på det groveste. Selv om Serafim var en sterk mann, og hadde en øks i hånden da de kom - han hugget ved - gjorde han ikke motstand. Han krysset hendene over brystet da de for løs på ham med baksiden av økseskaftet og slo ham i hodet. Serafim mistet bevisstheten. De hugg så av en tykk gren, og brukte den på å banke ham opp. De sto også på føttene hans. Etter denne grufulle mishandlingen ble Serafim krumbøyd og gikk med stav resten av livet.

Men han fortsatte med å be! Utrettelig. Dager og netter i strekk. Han sto gjerne på en stein utenfor koia, eller knelte ned, ofte med armene strukket opp mot himmelen.

Og hør nå! 16 år etter at han hadde flyttet ut av klosteret og inn i denne bønnekoia, flyttet han enda lenger inn i skogene. Det skjedde 20. november 1794. Han slo seg ned omlag 5,3 kilometer langs Sarovka-elven. Her bygget han seg en et-roms koie i laftet tømmer, med en liten veranda, og med kjeller. Koia var svært enkelt møblert og det er denne som skal være avbildet her. Den hadde en ovn, og en enkel seng, laget av stein. I koia fantes det ikoner, blant annet hans elskede ikon av Theotokos - Gudfødersken. Det var knelende i bønn foran dette ikonet de fant ham død.

Utenfor den nye bønnekoia fantes det en grønnsakshage. Brød fikk han fra klosteret. Her levde Serafim og ba tidebønner. Han sto opp ved midnatt og fulgte en bønnerytme gjennom natten og dagen. Søndagene var festdager. Da gikk han til klosteret for å ta del i gudstjenestefeiringen der.

Koia og stedet gav han navnet Athos, eller munkefjellet Athos i Hellas.

70 prosent av de medisinske sentrene i Mosul ødelagt

Selv om det nå har gått et år siden byen Mosul ble frigitt fra IS-barbarerne, er det antall at minst 70 prosent av byens medisinske sentre ikke er i bruk. De er ødelagt.

Det er Asia News som skriver dette.

Heldigvis er antatt skadede etter krigshandlingene minsket, men er det en økning i antall skadede som er ofte for miner. I tillegg kommer de som blir syke av mangel på vann, eller urent vann.

Den kristne landsbyen Qaragosh, som ligger like i nærheten av Mosul, har et medisinsk senter, men ikke noe sykehus. Landsbyenes beboere er derfor helt avhengig av de få medisinske sentrene som fungerer i Mosul. Mangelen på medisinsk hjelp fører igjen til at mange som har flyktet fra Mosul og Qaragosh vegrer seg for å komme tilbake. Likevel øker befolkningen fra dag til dag. I den østlige delen av Mosul er livet tilbake i 'normal gjenge' så langt det lar seg gjøre. Store deler av Mosul er jo lagt i ruiner, men noen det finnes noen butikker og litt småindustri.

Fariseeren som blir toller

Det som kjennetegner fariseeren i Jesu lignelse, er at han ser ned på dem som ikke gjør som han. "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker....eller som den tolleren der" (Luk.18,11).

Så dumt det er å dømme andre etter enkelte ytre tegn og indisier! Vi ser jo bare fasaden og vet ikke hvilken innstilling som skjuler seg bak den. Samme ytre handling kan hos den ene ha positive fortegn og hos den andre negative. Det kommer an på om handlingen springer ut av kjærlighet eller egoisme.

Fariseerens faste tjente bare til å gjøre ham enda mer oppblåst. Helgenenes faste var en følge av deres hunger etter Gud. Det er bare Gud som vet om han skal sette pluss- eller minustegn.

Den som virkelig har lært kjærligheten å kjenne, har ikke lenger noe behov for å dømme andre. Da vet man at den indre virkeligheten ikke kan måles. Den sanne kjærligheten sammenligner seg aldri med andre. Den sammenligner seg bare med seg selv, og ser at den alltid er for liten, og at skylden aldri blir betalt.

Fariseeren og tolleren lever i to adskilte verdener. Likevel er det bare en tynn vegg som skiller dem. Fariseeren kan når som helst bli toller. Det er nok at han viser sin fariseisme til Gud. Da blir selve fariseismen en dør som Guds nåde strømmer inn gjennom. Fariseeren kan gå ned fra pidestallen og si: "Gud, se hvilken fariseer jeg har vært. Vær nådig mot meg, jeg er en synder!" Hvis fariseeren gjør dette, blir han tollerens bror. Og så kan de gå rettferdige hjem, hånd i hånd.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 225.