lørdag, november 29, 2014

En velbrukt Bibel på kisten

Med Dagen-journalist Stein Gudvangens vennlige tillatelse deler jeg dette sterke bildet med bloggens lesere.

Jeg ble så grepet at tårene rant i strie strømmer når jeg så den velbrukte Bibelen til Emanuel Minus ligge fremst på den vakre kisten, og Aase, hans ektefelle gjennom så mange år, tok det endelig farvel med sitt livs kjærlighet.

Bildet er tatt under den vakre bisettelsen fra Filadelfiakirken i Oslo, Emanuels menighet gjennom et langt liv. Jeg synes det er flott at man kan bruke sin egen menighets lokale til dette, når plassen tillater det. Det er i seg selv et sterkt vitnesbyrd om trofasthet mot den lokale forsamlingen!

Men det var dette med Bibelen på kisten.

Hvilket vitnesbyrd om det fundamentet Emanuel Minos bygget livet på. Jeg husker så godt ordene hans når jeg var så langt nede, og var i ferd med å gi opp hele tjenesten:

- Du må bygge livet ditt og tjenesten din på Ordets klippegrunn. Guds ord er det eneste som virkelig holder. Alt annet kommer til å visne. Hold deg til Bibelen, øs fra kilden. Da går du aldri tørr.

Når dagen min kommer vil jeg be mine nærmeste om å la Bibelen min ligge oppe på kistelokket. Under begravelsen til Minos, innviet jeg meg på nytt til Ordets tjeneste. Koste hva det koste vil. Er det opp til meg skal ikke sykdom hindre meg. Om Herren gir nåde og krefter skal jeg fortsette med det Gud en dag kalte meg til:

'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lidt ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste'. (2.Tim 4,2-5)

Dr. Emanuel Minos, Nordens evangelist, har fullført sin tjeneste. Hans liv er et eneste stort vitnesbyrd som Guds nåde og trofasthet, og en troskap mot Guds ord som eneste autoritet for liv og lære. Han etterlater seg et eksempel til etterfølgelse. Måtte vi være tro vi også, slik han var. Tro mot kallet, tro mot Ordet.

En annen som stilte seg på Ordets klippegrunn var C.A Criswell, pastor for First Baptist Church i 58 år. Jes 40,8 var hans favorittord:

'Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid'.

Det ordet passe veldig godt når det gjelder evangelist Minos også. Evangelist var han helt til det siste. Med alle sine nærmeste rundt sykesengen, rett før han døde, sa han:

'Vi må sees i himmelen!'

fredag, november 28, 2014

600 ukrainske pastorer møttes for å samtale om hvordan man kan være kirke i en krigstid

I forrige uke arrangerte baptistunionen i Ukraina en konferanse hvor over 600 pastorer deltok (bildet). Tema for pastorkonferansen var: 'Å være kirke i en krigstid'.

Både teologer og menighetsledere samtalte om den svært betente situasjonen i hjemlandet, og hvordan menigheten skal respondere på det som skjer.

I forbindelse med konferansen fikk også konferansens deltagere del i et helt nytt ressursmateriale i sjelesorg, som skal hjelpe mennesker som er traumatiserte av krigshandlingene i Ukraina. I tillegg fikk de presentert et helt nytt magasin med tittelen 'HÅP'. Dette magasinet inneholder ved siden av vakre bilder, også utvalgte salmer fra Salmenes nok og utvalgte deler av Johannes-evangeliet. Magasinet er ment brukt i utadrettet virksomhet, særlig overfor de som har mistet noen av sine kjære, sine hjem eller buskapen sin.

La oss fortsette å be for Ukraina.

To pastorer venter på å bli stilt for retten i Bangladesh

To protestantiske pastorer i Bangladesh venter nå på å bli stilt for retten anklaget for å ha tvunget folk til å bli kristne.

Tidligere denne måneden arresterte politiet 45 kristne som deltok på en dåpshøytidelighet i det nordlige Lalmonirhat distriktet, 341 kilometer fra Dhaka.

Blant de som skulle døpes denne dagen var det også tidligere muslimer. Mens selve dåpshandlingen pågikk dukket det opp 200 muslimer som gikk løs på de kristne som sto der.

Da politiet kom til stedet var det ikke de muslimske angriperne som ble arrestert, men 45 medlemmer av Faith Bible Church of God, sammen med dere to pastorer. De ble alle innbrakt til den lokale politistasjonen. Noen få timer senere ble de løslatt, med unntak av de to pastorene. De ble løslatt 18. november, men er nå tiltalt for å ha tvunget muslimer til å omvende seg og la seg døpe. Man regner med at det er lokale imamer som har oppildnet angriperne.

2,5 millioner hjemløse barn i USA

En helt fersk undersøkelse viser at 2,5 millioner barn er hjemløse i USA.

Undersøkelsen ble for få dager siden offentliggjort av The National Center on Family Homelessness. Disse barna er ofre for en rekke ulike omstendigheter: de er barn av enslige foreldre, ulik etnisitet og fra sammenhenger med lav inntekt. Og mange av barna kommer fra familier med store problemer.

Amerikanere med afrikansk bakgrunn er blant dem som oftest opplever å miste sine hjem. Alabama og Mississippi rangerer som de to statene med flest hjemløse. Sørstatene er blant de stedene hvor mange må ty til gata for å finne ly for natta, blant pappesker, tunneler, rør og annet.

Gjennomsnittsinntekten for en enslig mor var på 25.423 USD i 2013, mens den for en gjennomsnittlig familie lå på 83.455.

Ideelle kristne organisasjoner og enkelte menigheter bryr seg og driver sosialt arbeid blant de hjemløse amerikanerne, men få menigheter er engasjert i slikt arbeid.

Det er kanskje grunn til å minne om Jesu ord: 'For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg'. (Matt 25,35-36)

torsdag, november 27, 2014

100 Amish-brødre viste praktisk nestekjærlighet overfor innesnødde sambygdinger

Det store snøfallet i USA har skapt store problemer og ødeleggelser for mange - ikke minst for de som bor i såkalte 'mobile-homes'.

I Cheektowaga i staten New York fikk man uventet hjelp. 100 Amish-brødre dukket opp med snøskuffer og gikk fra hus til hus og ryddet takene for svært tung snø.

Dette var deres måte å vise praktisk kristen nestekjærlighet på, og jobben de har gjort har vakt stor oppmerksomhet i Cheektowaga. Dette er den store 'stakkisen' for tiden. Tenk om vi kunne omsette troen vår i slike gjerninger. Da kan det hende at det er lettere å oppdage Jesus for flere.

Foto: Wivb4.com

Sårene blir hederstegn

'Jesu oppstandelse er bakgrunnen for vår tro på at våre kropper skal oppstå', skriver Henri Nouwen og legger til:

'Ofte blir det sagt at våre kropper er sjelens fengsel og at det åndelige livet er veien ut av fangenskapet. Men i troen på kroppens oppstandelse forkynner vi at det åndelige livet og livet i kroppen ikke kan skilles ad, Våre kropper er, som Paulus sier, Den Hellige Ånds tempel (se 1.Kor 6,19) og derfor hellige.

Kroppens oppstandelse innebærer at det som har levd i kroppen ikke kommer til å gå tapt men kommer til å løftes opp til et evig liv med Gud. Slik som Kristus bar merkene fra sin lidelse i sin oppstandne kropp, kommer våre kropper til å bære merkene fra vår lidelse ved vår oppstandelse. Sårene blir hederstegnene ved oppstandelsen'.

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

onsdag, november 26, 2014

Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 2

Det er både spennende og ikke minst fascinerende å å se hvordan den flerkulturelle baptistmenigheten i Tbilisi i Georgia (bildet) ble en misjonsbase på slutten av 1800-tallet. Jeg har allerede vært inne på dette i den første delen av denne artikkelserien.

Baptistmenigheten i Tbilisi ble som en fødestue, der de som ble frelst fikk føde og opplæring. Så dro de som var av andre nasjonaliteter enn georgerne tilbake til sine hjemland, og tok med seg evangeliet. Slik armenerne gjorde det. Armenerne mottok oppmuntring, veiledning og en solid teologisk grunnmur å bygge videre på fra brødrene i Tbilisi.

Men når det er sagt så må det legges til noe svært viktig: Armenerne tok ikke med seg den georgiske kulturen tilbake til hjemlandet. Det var et unikt armensk element i den evangeliske troen de brakte med seg hjem. Gudstjenestene foregikk på armensk, lovsangen var armensk med en sterk følelse av armensk nasjonal og etnisk kultur. Selv den dag i dag finner du ikke en russisk salme i sangboken til armenske baptister.

Opplysningene er noe usikre, men det finnes definitivt en armensktalende baptistmenighet i Tbilisi i 1880. Den velkjente armenske pastor, Abraham Amirkhanyan, som var representant for Det britiske bibelselskapet, begynte å preke og hadde gudstjenester på tre forskjellige språk: armensk, russisk og georgisk. Han var en av de aller første armenske baptistpastorene i Kaukasus.

Den armenske baptistmenigheten i Tbilisi var strategisk lokalisert i den kaukasiske metropolen. Selv under sovjetregimet hadde den armenske baptistmenigheten i Tbilisi gudstjenester for georgisk, armensk og russisk. I denne menigheten har en hel rekke med kjente armenske baptistpastorer blitt fostret, slike som Armenak Melkumyan, Asir Assiryan, Griqor Babayan, Vardan Shahinyan, Asatur Harutyunyan og mange andre.

(fortsettes)

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 2

Andre del av den biografiske skissen over livet til Dorothy Day finner du på bloggen Monastisk i dag.

Dorothy Day's gripende livshistorie er full av kontraster og skyggesider, før hun finner fram til en levende tro på Jesus, og gir seg til et liv for de fattige og undertrykte.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Ekstreme hinduer angrep pinsemenighet i India

Mandag angrep en gruppe med hindu-ekstremister et bønnemøte i pinsemenigheten Calvary Apostolic Church i Karnataka i India. Åtte av de som deltok på møtet ble såret, to av dem måtte innlegges på sykehus med bruddskader i beina. Menighetslokalet fikk store skader, og hinduene kom med trusler mot pinsevennene om at de ville komme tilbake om de forsøkte å gjenoppbygge menighetslokalet.

De stadige angrepene fra ekstreme hinduer mot kristne i India setter religionsfriheten i landet i fare. Selv om det er en politistasjon i nærheten av pinsevennenes lokale, grep ikke politiet inn når hinduene vandaliserte lokalet og banket opp de som var til stede på bønnemøtet.

La oss huske våre lidende trossøsken i India i våre forbønner.

Tjenesten og det åndelige livet

'Alle Jesu ord og handlinger kommer fra Hans inderlige relasjon med sin Far', skriver Henri Nouwen:

'Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld'. (Joh 14,10-11)

På samme måte som alle Jesu ord og gjerninger kommer ut fra Hans fellesskap med Far, må også alle våre ord og gjerninger komme fra vår relasjon med Jesus:

'Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til min Far. Og det dere ber om i mitt navn vil jeg gjøre ...' (Joh 14,12-13)

Det er denne djupe sannhet som viser oss relasjonen mellom det åndelige livet og det tjenende livet'.

tirsdag, november 25, 2014

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte

I dag feirer vi minnet om journalisten, aktivisten og stifteren av Catholic Worker bevegelsen, en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til fattige, hjemløse og andre utsatte grupper ved ikke-voldsmetoder som for eksempel sivil ulydighet.
Vi snakker selvsagt om Dorothy Day (bildet).
I en ny serie på bloggen 'Monastisk' kan du lære Dorothy Day å kjenne. Bekjentskapet er både interessant, inspirerende og ikke minst utfordrende. Dette var litt av en dame!

Du kan lese mer her:

Å vente tålmodig på Gud

'Å vente er vesentlig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu disippel er ingen tom venting. Det er en venting med et løfte i hjertet som gjør på allerede finnes der', skriver Henri Nouwen.

Men hvordan venter vi på Gud?

'Vi venter med tålmod. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på bussen, eller at regnet skal opphøre og solen skal skinne. Det er en aktiv venting der vi lever helt og fullt i nuet for å finne sporene av Ham som vi venter på.

På latin er ordet for tålmod beslektet med et verb som betyr 'lide'. Å vente tålmodig er å lide seg gjennom nuet - en lidelse som man får smake helt og fullt - og la de frøene gro som settes i den jord vi står på, så de vokser og bli sterke planter.

Å vente tålmodig innebærer alltid å være oppmerksom på hva som skjer foran våre øyne og der oppdage det første glimtet av Guds herlige ankomst'.

(Oversatt fra Bread for the Journey)

mandag, november 24, 2014

Bønneleder: Valget av Romanias nye president en guddommelig intervensjon

16. november fikk Romania ny president. Min gode venn, Ioan Peia, som er koordinator for Sentral-Europa i Det internasjonale bønnerådet, kaller valget 'en guddommelig intervensjon'.

For Romanias femte president, Klaus Iohannis (bildet), er en kristen med et personlig forhold til Gud.

Valget var svært spennende. Fra tidlig om morgenen valgdagen, til to på ettermiddagen hadde sosialdemokraten, Victor-Viorel Ponta, et stort forsprang. Men plutselig snudde det. De politiske kommentatorene og valgekspertene ble svært overrasket over en bølge av stemmer som sørget for at Iohannis vant valget med klar margin: 54,43 prosent for å være nøyaktig.

Selv motstanderne til Klaus Iohannis ble svært overrasket. Når nestlederen blant sosialdemokratene ble spurt av journalistene om hvem som hadde skylda for at de tapte, svarte han ganske bittert:

'Gud. Det synes som om det ikke var meningen at vi skulle ha presidenten'.

'Etter 100 år har rumenerne valgt en president som er en rollemodell', sier Ioan Peia i en epost.

Her er noen av svarene den nyvalgte presidenten ga til en TV-kanal:

- Hvilken bok har hatt mest innflytelse på livet ditt?
- Bibelen.
- Tror du på Gud?
- Ja, jeg tror på Gud.
- Er du en bekjennende lutheraner?
- Jeg er en bekjennende kristen.
- Er du sikker på at du aldri mottatt bestikkelser?
- Ikke bare er jeg sikker på at jeg har mottatt bestikkelser, jeg har aldri bestukket noen. Ikke under noen omstendighet.

Ioan Peia ber om forbønn for Romanias president og nevner disse forbønnsemnene:

* Om beskyttelse av president Klaus Iohannis og hans kone Carmen.
* For valget av gode rådgivere for presidenten
* For en åndelig rengjøring av presidentpalasset

Takket være kurderne kan enkelte kristne nå vende tilbake til sine hjem i Irak

Her er dagens gladmelding! Fra Irak av alle steder. I Irak har 200.000 kristne måtte flykte fra sine hjem, og de har etterlatt hele landsbyer tømt for mennesker. De har måtte flykte hals over hode for terroristene fra IS.

Sakte, men sikkert vender de nå tilbake, takket være kurderne. Å være i stand til å vende tilbake til sine hjem er en stor seier for det irakisk kristne samfunnet. Men frykten er der. For at de grusomme IS terroristene skal vende tilbake.

Flagget til det politiske partiet som representerer den irakisk kristne minoriteten vaier nå høyt over landsbyen Bakufa i det nordlige Irak (bildet). Bakufa ligger på Ninivesletten. Det skjer mindre enn en måned etter måned etter at styrker fra Den islamske staten av Irak og Syria (IS) ble drevet tilbake, og deres svarte flagg ble revet ned.

Bakufa består av 95 hus. Her bodde det engang 500 mennesker, hovedsakelig kristne assyrere. Landsbyen ligger omlag 391 kilometer nord for Bagdad. En dag slo styrker fra IS til mot Bakufa og 22 andre landsbyer i nærheten, og skapte et skrekkvelde.

Nå har mannskaper fra de kurdiske Peshmerga styrkene kjempet fra hus til hus og befridd området. Etter at Bakufa ble vunnet tilbake, har de kurdiske Peshmerga styrkene hjulpet til med å trene lokale milits grupper som skal beskytte den kristne befolkningen i tilfelle IS styrkene skulle komme tilbake. Denne militsgruppen - som består av 70 frivillige - går under navnet 'Dwekh Nawsha. Navnet betyr 'selvoppofrende'. De patruljerer nå Bakufa døgnet rundt.

I Jesu navn

'Å tjene er å handle i Jesu navn. Når alt vi gjør skjer i det navnet, bærer det frukt for evigheten', skriver Henri Nouwen.

Han legger til:

'Å handle i Jesu navn betyr derimot ikke å handle som Jesu representant eller talsperson. Det betyr å handle i nært fellesskap med Ham. Navnet er som et hus, et telt, et hjem. Å handle i Jesu navn innebærer altså å handle utifra den plass der vi er ett med Jesus i kjærligheten. På spørsmålet: 'Hvor er du?' skulle vi da kunne svare: 'Jeg er i Hans navn'. Da kan det vi gjør ikke være noe annet enn å tjene, for det kommer alltid å være Jesus selv som handler i og gjennom oss.

Det endelige spørsmålet som tjener Gud lyder:

Er du i navnet Jesus?

Når vi kan svare ja til dette handler hele livet om å tjene.'

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

søndag, november 23, 2014

Berettiget frykt for at Pakistan kan falle for IS

Mens verdens øyne er rettet mot den fortsatte framgangen for den grusomme terrororganisasjonen IS i Syria og Irak, fortsetter de å nå ut til andre deler av regionen.

Krigere som er lojale til den islamske staten har nå fullstendig kontroll over byen Derna med en befolkning på 100.000 mennesker, ikke langt fra grensen til Egypt, og med kort avstand til den sørlige delen av den europeiske unionen.

Nå hører vi fra kristne arbeidere i Pakistan at dette landet kan være det neste som faller for IS. Bruce Allan som arbeider for misjonorganisasjonen, Forgotten Missionaries International, sier det slik: 'Taliban har allerede sverget troskap til IS, så det er nødt til å skje. Jeg regner med at det vil finne sted i løpet av en til seks måneder'.

Faller den pakistanske regjeringen eller den pakistanske hæren kan ting bli riktig stygge. Som kjent har Pakistan atomvåpen.

Den amerikanske kongressmannen, Frank Wolf (bildet), er viden kjent for sitt engasjement for menneskerettighetene. Han er enig med Bruce Allan og er overrasket over at ingen snakker om dette.

'Det er i ferd med å komme ut av kontroll, men det er ingen som vil gjøre noe med det, spesielt ikke USA', sier republikaneren Wolf.

Om Pakistan skulle falle for IS så vil situasjonen for landets kristne gå fra godt til verre. Den vil bli katastrofal. Beviset for det er det som har skjedd og skjer i Syria og Irak med bestialske drap, deportasjoner og forfølgelse i en grad og i en voldsomhet verden rystes over.

Nå er det tid for å be.

Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 1

I denne serien skal vi se nærmere på baptistenes historie i Armenia. Den spennende historien er nok for det meste ukjent.

Vi må tilbake til slutten av det 19.århundre. Røttene kan spores tilbake til en gruppe troende i Tbilisi i Georgia, men vi finner også spor i historien i byer som Shushi og Alexandrapol - dagens Gyumri, som en gang var en del av det russiske imperiet.

Men spor finnes også i Sveits. I et luthersk miljø. I 1820 og 1830 årene ble misjonærer utdannet i Basel med tanke på misjon i Armenia. Disse misjonærene fikk del i det viktigste teologiske grunnlaget for en protestantisk trosoverbevisning før de ble sendt ut som misjonærer til Armenias østlige og nordlige deler. Vi skal se nærmere på dette senere.

I 1867 ble den første russiske baptisten døpt i elven Kura i Tbilisi. Det skulle bli den spede begynnelsen til den første evangeliske menigheten i Georgia, som igjen skulle bli modermenigheten til mange menighetsdannelser i Kaukasus-området og ellers i det veldige russiske riket.

Den gangen var Tbilisi et kulturelt sentrum i Kaukasus, ikke bare for innbyggerne av Georgia, men også for armenere og russere. Mange berømte armenske forfattere, musikere og kunstnere levde og arbeidet i Tbilisi. For armenerne i denne perioden var Tbilisi et hovedsenter, mens Jerevan - dagens armenske hovedstad - bare var en by med 50.000 innbyggere. Den georgiske hovedstaden ble også et åndelig sentrum for baptister av ulike etniske grupperinger, blant annet armenere som var bosatt i byen eller i ens nærhet. Noen av de armenerne som var blitt døpt på bekjennelsen av sin tro dro tilbake til hjemlandet, og følte ansvar for å dele sin tro og overbevisning med andre armenere.

Baptistmenigheten i Tbilisi sendte ut mange misjonærer for å plante nye menigheter i det russiske imperiet, inkludert Armenia. Avstanden mellom Tbilisi og den armenske grensen er bare på 55 kilometer.

V. Krasinskij skriver i en artikkel i baptistmagasinet 'Bratskij Vestnik' (Brorskaps herolden), at disse tidlige baptistene var svært opptatt av misjon:

'Det er viktig å få med seg at baptistmenigheten i Tbilisi hadde medlemmer som representerte ulike nasjonaliteter. De medlemmene som som hadde blitt sterkere i sin tro ved å delta i fellesskapet og i kunnskap om sannheten, forlot Tbilisi og dro tilbake til sitt hjemland eller for å arbeide i andre land. De begynte arbeidet med å forkynne evangeliet, og nye fellesskap ble dannet. På denne måten ble menigheten i Tbilisi en fødestue for utbredelsen av evangeliet tvers over det russiske imperiet' (V.Krasinskij: History and Growth of The Evangelical-Baptist Movement in Tbilisi)

fortsettes

Billedtekst: Det er vilt og vakkert i Armenia.