søndag, februar 01, 2015

Når hjertet taler

'Jesus, vår fred,
selv om våre lepper er lukket,
lytter vårt hjerte til Deg,
og det taler også til Deg'.

Bror Roger av Taize

Stormvarsel

'Tiden har endret seg. Ingen politiker eller politisk parti kan redde oss'.

Det sa Franklin Graham en stor mengde mennesker i Oklahoma City mandag i forrige uke, som var samlet til The Oklahoma State Evangelism Conference (bildet)

Graham talte om de kreftene som sekulær humanisme representerer, og som har slått rot i det amerikanske samfunnet, og kalte Kristi etterfølgere til aktiv deltagelse i politikk - fra å sitte i styrer for lokale skoler helt frem til deltagelse i beslutningene som gjøres i Washington.

'Nå taler jeg ikke om baptister, republikanere eller Tea-Party bevegelsen', sa Billy Grahams sønn, og la til: 'Jeg har ingen tillit til at noen av disse politikerne eller de politiske partiene skal klare å snu utviklingen i Amerika. Det eneste håpet for denne nasjonen er at menn og kvinner står opp for Gud og tar stilling'.

'Vel, sier du kanskje: Din far tok ikke tak i noe slikt', sa Franklin i sin tale hvor han manet tilhørerne til å ta et standpunkt, så la han til: 'Vent et øyeblikk. Min far, når han gikk på skolen, hadde de en Bibel der. Når han gikk på skolen var De 10 bud slått opp på veggen. Når han gikk på skolen, så kunne man be der, og lærerne ville selv lede an i bønnen. Landet vårt har endret seg, og nå må vi ta et standpunkt'.

Franklin Graham snakket om oppveksten på 1950- og 1960-tallet under den røde fare. Graham husket at kommunismen ble sett på som en endelige fiende av frihet.

'Når så Berlin-muren falt, ble det sagt: Vi vant! Så kom sekularismen. Og sekularisme og kommunisme er det samme. De er begge gudløse. De er anti-kristelige.

Budskapet til Franklin Graham var sterkt og utfordrende, skriver Charisma Magazine på nett, og legger til: Men en håpets tråd rant gjennom budskapet fra begynnelse til slutt.

'Det er bare en som kan frelse', sa Franklin Graham: 'Bare en. Jesus Kristus'.

Franklin Graham talte med utgangspunkt i Matteus 8, hvor Jesus stilner stormen som disiplene hadde fryktet skulle ta deres liv. Han minnet sine tilhørere om at vi ikke er så forskjellige fra de folkene som var sammen med Jesus for 2000 år siden:

'Det kommer stormer. De er underveis, og vi vil finne oss selv i en av disse stormene, og mange ganger gjør vi feil som menighet, vi løper og løper til de gale stedene.

'Du forstår: Jesus er i båten. Alt vi trenger å gjøre er å kalle på Ham, kalle på Hans navn'.

Noen ganger vil det føre til spott fra den sekulære verden, hevdet Franklin Graham. Men Guds folk må stå sterke.

'Hvis du nevner navnet Jesus til sekularistene og humanistene, så kaster de seg over deg. Jeg opplever det til stadighet. Jeg bryr meg ikke, nei, det gjør jeg virkelig ikke. Jeg har gitt livet mitt til Jesus Kristus. Han døde for meg. Hans blod rant for meg. Jeg kommer ikke til å gi opp eller løpe min vei'.

Foto: Billy Graham Evangelistic Association

lørdag, januar 31, 2015

Vær oppmerksomme! Del 2

Her er andre del av artikkelen til Enzo Bianchi (bildet) om betydningen av å være oppmerksom:

'Oppmerksomheten er en virkelighet som er uendelig mye djupere. Den er et strålende 'nærvær av seg selv' - og leder til at vi skjelner Guds nærvær i hver enkelt av oss. Basileios skriver i en kommentar til 5.Mos 15,9: 'Vokt deg at det ikke kommer en fordervet tanke opp i ditt hjerte':

'Pass på deg selv slik at du kan ha din oppmerksomhet rettet mot Gud'.

Denne oppmerksomhet leder til en kamp mot tanker som distraherer og drar oss bort fra vårt sentrum, og blir vokteren av vårt hjerte.

'Oppmerksomheten er den av tanken ubrutte stillheten i hjertet'. (Hesychios av Batos).

Inne i oss finnes det altså en medfødt side av kamp som får oss til å reflektere over de tanker som fødes i vårt hjerte og kjenne igjen disse tankenes natur og opprinnelse'.

(fortsettes)

Journalist innbrakt til politiavhør for å dekke forfølgelse av kristne i Kina

Fredag ble en journalist med base i Hong Kong innbrakt av myndighetene i den østlige provinsen Zhejiang. De ville stille spørsmål rundt hans oppdrag som gikk ut på å skrive en reportasje om nedrivingen av kors på kirker i området.

Jiang Yannan er journalist i nyhetsmagasinet Asia-Week, som utgis på kinesisk. Magasinet har sine kontorer i Hong Kong. Jiang Yannan ble innbrakt til et avhør, mens hun holdt på med å gjøre intervjuer i Wenzhou, en by i Pingyang provinsen, som er blitt kalt 'Kinas Jerusalem', fordi det er så mange kristne som bor her. Dermed ble hun forhindret fra å gjøre intervjuene hun hadde håpet på å få gjort.

Jiang Yannan ble løslatt kort tid etterpå, og har forlatt Wenzhou.

fredag, januar 30, 2015

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 7

Her følger syvende og siste del av artikkelen om troheltene fra Østerrike:

På den tiden da de krysset Karpatene hadde Andreas og Margarethe fremdeles sine fem barn med seg: Anna (17), Christian (13), Sarah (9), Andreas (6) og Margarethe (3). Fra den tyrkiske grensen tok de seg inn til Bucharest (bildet), hvor de i et og et halvt år levde i noen falleferdige skur.

De andre troende levde under samme elendige kår. Jorda var skrinn, og sommeren glovarm. Hans Stahl satte opp et pottemakerverksted, de andre forsøkte som best de kunne å skaffe seg et levebrød.

Innbyggerne i Bucharest var for det meste ortodokse. De gav venerasjon til kors som var satt opp langs veikanten. Barna til anabaptistene synes dette var merkelig, ja, for dem var det avgudsdyrkelse. Enkelte ganger når de var på vei til og fra arbeid rev de disse korsene ned. Når de ortodokse oppdaget dette truet de med å fange barna og kutte av dem hendene deres! Kun etter at barna hadde bedt grundig og vel om tilgivelse ble saken løst.

Så snart det lot seg gjøre flyttet de troende til en bondegård som lå et godt stykke utenfor byen. Med jord og stokker bygget de et fellesskapshus og et kjøkken. De grov en brønn og satte de såkornene de hadde. Det var her, i desember 1768, at det siste barnet i Wurtz-familien, Michael, ble født. Seks måneder senere døde moren og etterlot seg familien i djup fattigdom og fortvilelse. Og seks måneder etter dette tragiske dødsfallet, dør Andreas. Herrens glede preger han når han sovner inn. Alt var opp og avgjort med menighetsfellesskapet, og han hadde godt rykte på seg for det ærlige arbeidet han hadde utført. Men framtiden for familien med unge foreldreløse barn synes alt annet enn lys.

Nå var krigen brutt ut i de tyrkiske landene. En uke etter at Andreas var død ble gården angrepet av en bande som kom på hester. De spurte først etter Andreas. Når de fikk vite at han var død, gjøv de løs på brødrene og slo dem nesten ihjel. Etterpå dro de dem i håret og brant dem med et glødende plogskjær for å tvinge dem til å gi dem penger.

Men det var ingen penger.

Fra seks om morgenen til dem om ettermiddagen ramponerte bandittene stedet, rev i stykker sengene, endevendte huset og banket også opp kvinner og barn i håp om at de skulle fortelle hvor de hadde gjemt unna penger. Når natten kom rømte de troende fra det som nå var en ruin av en bondegård, og flyktet opp i fjellene. Christian Wurtz var nå 15 år og broren Andreas åtte. Med de to gjenværende søstrene og spedbarnet gjemte de seg. Dagen etter måtte de lete etter mat. Midtvinters døde Anna Wurtz, hun ble bare 19 år. Så døde Sarah, og Christian, Andreas og babyen Michael, var de eneste som var igjen av Wurtz-familien.

Når våren kom flyktet de tre brødrene sammen med de andre troende i retning Moldova. Gang på gang falt de i hendene på tyver, inntil de pengeløse og nesten utsultet møtte en russisk general. Han hadde barmhjertighet med dem. Med hans hjelp reiste de 1609 kilometer før de kom til Vishenka i Ukraina.

Der, uten noe annet enn tro på Kristus, bygget de troende opp igjen kommuniteten. Andreas Wurtz vokste opp her, giftet seg med Rebecca Glanzer da han var 24 år gammel, og ble det mange anabaptister kaller 'Ordets tjener' (pastor). Hans sønn Christian Wurtz giftet seg med Anna Wollman og flyttet til landsbyen Hutterthal, som lå i nærheten av Molochena Mennonite Colony i det sørlige Ukraina. Christians sønn, Michael Wurtz giftet seg med Esther Wollman. Sammen med henne reiste via Odessa til Konstantinopel, London, Liverpool, New York til Bon Homme Colony i South Dakota i 1874. Hans sønn, også kalt Michael Wurtz, kom til Amerika på samme skip som kona Rachel og fire barn. Men han døde ung. Det var etter at han grov ut en cisterne at han ble syk og kom seg aldri igjen.

Hans sønn, Joseph, giftet seg med Anna Waldner, og deres sønn Jakob Wurtz sammen med sin kone og flesteparten av deres 15 barn og mer enn 100 barnebarn lever nå i Elmendorf kommuniteten i USA. Han er bestefar og oldefar til familien Wurtz som lever i den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship i Australia.

Barna i de russiske høyblokkene nås med evangeliet

Studenter fra School Without Walls i Saratov i Russland har forsøkt å finne nye veier for hvordan de kan formidle evangeliet i sitt lokalsamfunn.

De fikk ideen om å gjøre noe for de tusenvis av menneskene som bor i de store boligkompleksene, som er så typisk for mange russiske byer.

Foran høyblokkene arrangerer de ulike leker og bygger relasjoner med barna som bor der. De kommer til samme tid hver uke, noe som gjør det lett for barna å komme. Og de kommer! Dette er svært populært. Det er ballspill og andre former for konkurranser, og barna elsker det.

Til å begynne med kom det 15, nå er de over 40 stykker. Ved juletider arrangerte baptistungdommene en egen leir, også et svært populært tiltak. Nå har de også fått med seg barn fra menigheter i området slik at barna fra blokkene kan bli kjent med kristne barn.

Dette er et flott tiltak å be for!

Vær oppmerksomme! Del 1

Gudstjenesten vi feirer i Kristi himmelfartskapellet er delt i to: Ordets og Brødets del.

Mot avslutningen av Ordets del heter det: Vær oppmerksomme! Og så reiser vi oss og evangelieteksten leses. Det er det all grunn til. Vi bør vise stor ærbødighet overfor evangeliene, og vi bør være oppmerksomme!

Jeg har oversatt denne artikkelen av prioren for det økumenisk-monastiske fellesskapet Bose i Italia, Enzo Bianchi (bildet), hvor han betoner betydningen av nettopp oppmerksomheten:

'I den kristne tradisjonen har ordet 'prosochè' - oppmerksomhet. blitt definert som en holdning av 'konsentrasjon', en 'at man strekker seg mot noe i vårt indre' og 'å fokusere sitt mot noe'. Det greske ordet har en dynamisk nyanse, på samme måte som de latinske ordene 'attentio' og 'attendere', og gir uttrykk for en oppmerksom person som 'strekker seg etter noe'. Oppmerksomheten kommer ikke av en særskilt menneskelig evne men en indre bevegelse som berører hele vår kropp og sjel. Når vi har oppdaget vårt livs mening, sentrum og mål sammenfattes alt hva vi gjør i lyset av dette mål, i vår djupe hengivelse til dette sentrum.

Å utvikle evnen til å være oppmerksomme innebærer å vokse som menneske.                            

Begrepet 'oppmerksomhet' er vel kjent i orientalske meditasjonsteknikker og ulike asketiske retninger. I følge buddhismen er det gjennom oppmerksomhet at man kan nå frem til et gjennomtrengende syn på virkeligheten, det som ørkenfedrene og den kristne tradisjonen kaller for 'diorasi', det vil si en djupere måte å se på som ser bortenfor det ytre og det man kan se med det blotte øye. I den kristne tro henledes ordet 'prosochè' fra det hebraiske ordet 'kawwanah'.

'Prosochè' innebærer at vi i vårt sinn og i vårt hjerte, skal være våken og oppmerksom i vår relasjon til Gud. Vi skal med hele vårt jeg samtykke med Skriftens og bønnens ord og framfor alt, gjennom disse, med Guds nærvær. Derfor har oppmerksomheten en viktig rolle i den kristne tradisjonen og er særskilt viktig i forbindelse med feiringen av liturgien (opus dei) og bibellesningen (Lectio divina).

(fortsettes)

torsdag, januar 29, 2015

98 år gammel Amish-lærer besøkte universitetet han var elev ved etter 61 år

61 år etter at han var ferdig utdannet avla 98 årige Amos J. Yoder (bildet), Eastern Mennonite University et besøk. Og det var en svært oppegående mann tilhørende Amish-folket møtte den nå pensjonerte professor i menighetstjeneste, John R. Martin, og andre i staben ved universitetet.

Professor John R. Martin gikk i samme klasse som Amos J. Yoder, men er betraktelig yngre. Amos J. Yoder som ble uteksaminert i 1954 kan meget vel være den eldste som er uteksaminert ved Eastern Mennonite University som fremdeles er i live.

Det var en grunn for at Amos J. Yoder dro rett fra universitetet og reiste vestover gjennom fire stater, forteller hans datter Rebecca Barbo, som lever i nærheten av Dayton. Mens Yoder befant seg på Eastern Mennonite University gikk det brev frem og tilbake mellom ham og en jente ved navn Sara Miller. Hun var utdannet sykepleier, og det var ganske uvanlig på den tiden at en kvinne i hennes alder var ugift. Men hun var en bestemt dame!

Paret giftet seg i Iowa i juni 1954, og Amos J. Yoder startet på sin lange karriere som lærer i midt-vesten. Paret fikk seks barn, og det ble aldri til at Yoder reiste tilbake til Virginia hvor Eastern Mennonite University ligger.

Rebeccca forteller at faren sitter igjen med gode minner fra tiden i Harrisonburg. 'Han er en intellektuell, og tenker alltid på noe, så det å komme hit og ha muligheten til å studere og lære noe var virkelig betydningsfullt for ham'.

Når Rebecca vokste opp fortalte faren mye om tiden ved universitetet, og det han fortalte var nærmest 'utenomjordisk', så høyt satte han tiden ved dette universitetet.

Forrige uke reiste Amos fra sitt hjem i Grove City i Minnesota for å besøke Rebecca og svigersønnen, som ganske nylig har kommet hjem fra 20 års tjeneste utenfor USA.

'Helt frem til forrige sommer, har pappa levd alene, og har melket sine geiter hver dag', forteller Rebecca, som mistet sin mor i 2013. 'Kan du forestille deg? I Minnesota vinterstid? Så ble det til at han flyttet inn til min bror og siden min bror har fått et nytt barnebarn på østkysten som han ønsket å besøke, så sa jeg: Dette er perfekt. Kom og besøk oss, pappa!'

En av fire Amish-studenter i 1954

Yoder og hans datter ble hilst av en delegasjon fra årets studenttreff. Yoder traff også foruten klassekameraten som jeg allerede har nevnt, også fire andre som gikk i samme klasse.

Yoder var 33 år gammel når han kom til Harrisonburg. Men det var ikke bare alderen som gjorde ham spesiell. Han var også en av fire Amish-studenter. På grunn av restriksjonene med å bli fotografert finnes de tre andre studentene ikke med på klassebildet fra den gangen, men Amos brydde seg ikke om noe slikt, slik at han er avbildet!

Han ble født i et Amish-fellesskap nær Weatherford i Oklahoma, og det ble forventet at det var der han skulle være resten av livet. Men slik ble det ikke. Amos J. Yoder meldte seg for tjeneste i det som den amerikanske regjeringen kalte 'Civilian Public Service' (CPS), som et alternativ til militær verneplikt. For det stred mot den tro som Amos J. Yoder hadde. Vi skriver 1941 og Amos er 25 år gammel. Han er en av 12.000 andre militærnektere dette året. Mange av prosjektene CPS drev med handlet om prosjekter knyttet opp til landbruk, helsesektoren og flyktningearbeid.

Majoriteten av de som avtjente sin verneplikt i CPS kom fra 'freds-kirke' bakgrunn som Mennonite og Brethren. Yoder arbeidet i Colorado Springs i fire år for CPS. Når krigen var over i 1945 meldte han seg for tjeneste i Paraguay for å arbeide med Mennonite Central Commitee og deres arbeid blant flyktninger i dette sør-amerikanske landet. Her skulle han bli i to år.

Så bar det til Harrisonburg og Eastern Mennonite University. Deretter ble det 13 år som lærer ved Amish-skoler i Iowa. Så bestemte han seg for å gjøre noe annet, og fikk arbeid hos en annen gren av Døperbevegelsen - Hutterianerne, nærmere bestemt ved Birch Creek Colony i Montana. Ekteparet og deres barn flyttet deretter til en Hutterite-koloni - Glacier Colony - nær den canadiske grensen, før han dro tilbake til Iowa og Ohio som lærer blant Amish-folket. Amos ble pensjonist i 1972 og flyttet til Minesota, hvor han fortsatt bor.

Den Hellige Ånds dåp 75 år etter Barratts død

I dag er det 75 år siden pinsevekkelsens nordiske apostel, Thomas Ball Barratt (bildet) døde. Han minnes i den Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby og når vi samles i Kristi himmelfarstkapellet i kveld.
På bloggen Monastisk kan du lese om Barratts åndsdåp. Budskapet om dåpen i Den Hellige Ånd ble selve kjennetegnet på den bevegelsen han skulle bli en av fedrene til, og har vært det frem til i dag. Det vil si: det er ikke ofte man hører noen tale lenger om Åndens dåp i noen pinsemenighet.
Du kan lese mer her:

Hvor frelst er vi? Del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til dr.Michael Brown (bildet):

Jesus gjorde det smertefullt klart til den store mengden som reiste sammen med Ham:

'Om noen kommer etter meg, og ikke hater sin far og mor og kone og barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel... Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier'. (Luk 14,26-27 og v.33)

Hvem tror vi egentlig at vi lurer? Det er tid for å beregne kostnadene!

Kanskje det er sant at virkelig har 'kommet til Jesus'; men kan vi si at vi følger Ham? Kanskje vi har trodd 'de gode nyhetene'; men bærer vi våre kors? Jesus befalte oss om å 'Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler'. (Matt 28,19) Kanskje vi trenger å bli disipler først?

Ja, frelse er 'av nåde, ved tro', og vi kan ikke legge noe til. Men det er Guds nåde som 'opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den vereden som nå er'. (Tit 2,12) Og sann tro er kjent av hva den gjør, siden 'troen uten gjerninger er unyttig'. (Jak 2,20)

Paulus advarte efeserne om å la noen forføre dem med tomme ord: 'For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi og Guds rike'. (Ef 5,5)

Tror vi at Guds standard er endret? Går 'kjødelige kristne' til en 'kjødelig himmel'? Nei.

'For uten helliggjørelse skal ingen se Herren ... De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster ... Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!' (Heb 12,14;Gal 5,24;1.Kor 6,19-20)

Vi må komme til enighet om disse ordene.

Disippelskap er ikke en valgmulighet. Det er heller ikke billig. Peter sa det slik: 'Se, vi har forlatt alt og fulgt deg'. (Mark 10,28)

Hva har vi forlatt for å følge Ham?

onsdag, januar 28, 2015

Bønneseminar i Oslo 2.baptistmenighet lørdag

Førstkommende lørdag (31.januar) skal jeg ha seminar om bønn i 0slo 2.baptistmenighet på Vålerenga (bildet). Tema er: 'Herre, bli hos oss. Bønnen som relasjon og hvile. Om å leve i Guds nærhet'. Seminaret begynner kl.11.00 og varer til 16.00 med en god pause. Søndag kl.11.00 taler jeg i gudstjenesten samme sted.
Du er hjertelig velkommen til å delta om du kan. Adressen er Vålerenggata 2

Hvor frelst er vi? Del 1

Jeg har valgt å oversette en ny artikkel av Dr.Michael Brown (bildet) - på grunn av dens aktualitet i en tid som vår - hvor Guds ord vannes ut til det blir ugjenkjennelig.

Den kommer til å vekke reaksjoner, men det får så være. Vi trenger å vekkes opp:

'Den amerikanske kirke (og den norske) ved slutten av det 20 århundre erfarer en krise. I årevis har vi forkynt et billig evangelium og solgt en bløtaktig Frelser. Vi har lært bort frelse uten selvfornektelse og en krone uten kors. Vi har kommet de ufrelste i møte og kompromisset med verden. Nå er vi i ferd med å betale prisen.

Vårt budskap om 'øyeblikkelig-frelse' har vanæret Gud og forført mennesker. Vårt mangelfulle såkorn har gitt oss en elendig høst. Hvilken bedrøvelig innhøstning vi har fått.

Som amerikanske 'troende' tilbringer vi timer med å se fjernsyn men bruker minutter på å våke i bønn. Vi hungrer etter å få med oss de siste sportsresultatene men har lite behov for Ordet. Vi bruker mer penger på hundemat enn på misjon. Vi elsker å feste men hater å faste. Vi ønsker Guds velsignelser, men er slitne av Hans byrder.

Er dette det Jesus døde for? Er dette vårt 'nye liv' i Ham?

Stans opp et øyeblikk - og tenk!

Alle som bruker mer tid på å spille videospill enn å søke Gud i bønn har ingen rett til å kalle Jesus Herre i sitt liv. Alle som har mer lyst i denne verdens perverterte såpe-operaer tjener en annen gud. Alle som ikke kan dø bort fra en sesongs sportsbegivenheter tilber avguder.

'Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham ... vennskap med verden er fiendeskap mot Gud'. (1.Joh 2,15 og Jak 4,4)

Når alt kommer til alt - hvem sine venner venner er vi?

Dette er virkelig en tid for en seriøs ransakelse av våre liv. Hva slags 'født på ny' erfaring har vi egentlig hatt når den ikke kaller oss til noen form for selvfornektelse, når den praktisk talt ikke produserer noen atskillelse fra verden, og fostrer ikke frem noe hat mot synd? Hvordan kan vi hevde at vi er født på ny ovenfra? Hvor er bevisene på vår 'nye natur'?

Vi kaller oss 'himmelborgere' - men hjertene våre er fanget av jordiske skatter. Vi synger: 'Vi er Guds barn', men vi lar oss underholde av de verste av djevelens barn. Vi hevder at vi er 'døde for verden' men vi er mer interessert i motebølger enn i evige sjeler.

Noe er riv ruskende galt med vår 'frelses-erfaring'. Dårlige frukter betyr dårlige røtter.

Vi sier: 'Bare bekjenn Jesus som Herre og du har grepet det!'
Han sier: 'Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 7,21)

Vi sier: 'Bare fremsi denne bønnen og så er det gjort'.
Han sier til alle: 'Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Vi sier: 'Bare kom fram til botsbenken. Det vil bare ta et minutt'.
Han sier: 'Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det'. (Luk 13,24)

Hvem tror dere har rett?

(fortsettes)

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 6

Her fortsetter historien om trosheltene fra Østerrike:

De ba knelende. Plutselig dukket guiden deres opp: 'Stå opp, og la oss reise med det samme', sa han. 'Å krysse fjellene vil være svært farlig når det er mørkt, men vi våger ikke å følge noen sti. Da vil politiet kunne fange oss. Vi må bane vei gjennom tett underskog. Vi vil måtte klatre opp bratte fjellvegger og finne vei gjennom djupe kløfter'.

Fra flere i gruppen som var øyenvitner til det som skjedde har vi bevart følgende historie:

'Vi stilte ikke spørsmål. Det var ikke tid til det. De eldste kvinnene og en blind bror satte vi oppe på hesteryggen. Smårollingene bandt vi fast på ryggene våre og så krysset vi elva Olt, noen av oss fløt på en provisorisk flåte, andre svømte. Med søkkvåte klær og sko begynte vi å klatre. Opp bratte kløfter, høyere og høyere, når vi kikket ned ble vi svimle, men vi fortsatte helt til mørket falt på. Gjentatte ganger sa guiden vår at vi ikke måtte snakke og ikke lage lyder. Vi hadde bundet noe foran munnen til bikkjene våre, og spedbarna ble lagt til mors bryst slik at de kunne bringes til taushet med melk om de skulle begynne å skrike. Hver gang vi krysset en sti sørget guiden vår for å fjerne sporene etter oss med en pinne eller ei grein.

Natten lang snublet vi avgårde og klatret stadig høyere til vi nådde en hule hvor vi gjemte oss. Der kunne vi gjøre opp ild og få tørket klærne våre. Så fortsatte vi klatringen neste natt inntil vi morgenen etter sto oppe på toppen av en fjellkjede. Det synes som om vi i daggryet kunne se ut over hele verden!

På denne siden av fjellet kunne vi også forflytte oss på dagtid. Men her var det enda brattere. En av hestene våre falt utenfor en klippe. Vi fulgte en sti som snodde seg nedover til en dal, men det var så bratt her at frykten nesten paralyserte oss. Noen steder måtte vi holde oss fast i greiner på trærne for ikke å skli utover de bratte hengene og ake på baken nedover.

På dette tidspunktet hadde vi nesten ikke noe mat igjen, bare litt hardt brød for de eldste av oss og for mødrene med spedbarna, og litt av det vi kaller 'balukas', en slags saus laget av mel av bokhvete. Vi rev barken av trærne, og vi spiste ville planter.

Etter tre dager med kontinuerlig nedstigning fant vi oss selv i det varme fruktbare lavlandet på den tyrkiske siden. Guiden sa: Nå kan dere la hundene bjeffe og barna gråte'.

(fortsettes)

tirsdag, januar 27, 2015

I dag minnes vi Jaffe-familien og befrielsen av Auschwitz

Det var hustrig og kaldt på Gjøvik i dag. Det var det også i Auschwitz på denne dagen for 70 år siden da Den røde arme gikk inn i denne forferdelige konsentrasjonsleiren for å befri fangene.

For den lille gruppen som var kommet til Minneparken i Gjøvik var det naturlig å minnes byens myrdede jøder: Jaffe-familien. De var med på fangetransporten fra Utstikker 1 på Oslo havn, hvor de ble jaget ombord på Donau sammen med 532 andre jøder. Bare ni av dem overlevde, og blant dem er Samuel Steinmann den eneste gjenlevende.

En god venn, Håvald Slåtten, holdt dagens minnetale i et arrangement som Gjøvik og Toten Israelsforening hadde tatt initiativet til sammen med MIFF Gjøvik.

Han kom inn på hvor brennaktuell dagen er med tanken på jødehatet Europa - og Norge - opplever. I dag kommer trusselen, ikke bare fra det høyreekstreme miljøet og nynazister, som marsjerer i våre gater, men også fra islamister. Vi så hva dette hatet fører til i Paris. Drapene på jødene i det jødiske supermarkedet - bare fordi de var jøder - har kommet i bakgrunnen i media. Det sier også sitt. Norske jøder lever i frykt. Skuddene i Bergstien viser hva islamistiske miljøer i Norge er i stand til.

Vi må aldri glemme - men vi må gjøre mer enn det! Vi må reise oss mot jødehatet, stå opp for Norges og Europas jøder, og nekte å bøye oss for ekstremistene. Det er et tankekors at mens Midt-Østen er i ferd med å tømmes for kristne, er Europa i ferd med å tømmes for jøder.

Ved siden av jødene ble også funksjonshemmede, psykisk utviklingshemmede, homofile og romfolk gjenstand for nazistenes grusomme industrialiserte utryddelsespolitikk. De skal heller ikke glemmes i dag.

I dag er det en dag for å gråte. For de seks millioner jøder og andre som mistet sine liv i nazistenes utryddelsesleire. Det er også en dag for å ta et standpunkt - mot hatet, forakten, fornedrelsen og kjempe for det som er oss kjært: livet, friheten, brorskapet og kjærligheten.

Billedtekst: Minnesmerket over de falne i Jernbaneparken i Gjøvik i dag, med bilde av Jaffe-familien, vakre blomster og det israelske flagget. (Foto: May Sissel Hansen)

Dr.Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 3

Her er tredje og siste del av spørsmålene som dr.Michael Brown (bildet) har stilt en av de fremste premissleverandørene for den nye nådelæren, Joseph Prince:

7. Vi er enige i at vi ikke trenger å bekjenne hver synd vi begår hver dag for å 'være frelst', men er en hver form for bekjennelse upassende? For eksempel, er det rett av en troende å si: 'Far, jeg er lei meg for at jeg har syndet og jeg ber om at du må vaske meg ren?' Er det OK å få være føtter vasket (for å bruke språket i Joh 13) når vi føler at vi trenger det? Fornekter vi da Guds nåde eller viser vi vår uvitenhet om Guds nåde når vi bekjenner våre synder for Ham, og ber Ham om å tilgi oss?

8. Siden du mener vi ikke skal dømme vår frelse ved vår oppførsel, hvordan kan vi unngå selvbedrag? Jeg vet at du er mot visse typer selvransakelse slik at vi ikke får synden 'på hjernen' og tar øynene av det ferdige frelsesverket på korset, men hva gjør du med vers som sier at vi vet at vi er gått over fra døden til livet bare hvis vi lever på en bestemt måte (som en John 3:14)? Hvis jeg forstår deg riktig, så ville du stilt et spørsmålstegn ved en persons frelse om han ikke viser noen livsendring og fortsetter å leve i synder man ikke vil omvende seg fra. Men betyr ikke dette at, på et visst nivå, at du ser du på egen oppførsel for å bekrefte din frelse?

9. Tror du det er noen fare i å hevde at det Jesus lærte før korset ikke gjelder for oss som troende i dag? Jeg bruker mye tid på dette temaet i boken min, og avslører det jeg mener er de svært reelle farene ved å gjøre dette, men for øyeblikket, lurer jeg på om du kunne fortelle meg hvorfor nåde-forkynnere som Spurgeon (som jeg nevnte ovenfor) eller DM Lloyd-Jones frydet seg over Bergprekenen og anså den for å være gjeldende for troende i dag, mens du avviser den og mener at den ikke gjelder for oss. Hadde de gått glipp av noe?

Dramatisk økning i antall voldelige angrep mot kristne kvinner i Pakistan

Menneskerettighetsaktivister i Pakistan hevder at det er en dramatisk økning i antallet brutale angrep på kristne kvinner i Pakistan, som lokalt politi nekter å etterforske.

Det er BosNewsLife Asia Service som melder dette.

Et av de siste tilfellene skjedde 28. november i fjor, hvor to kristne søstre, i alderen 14 og 16 ble angrepet i en landsby lokalisert i Jaranwala distriktet etter at de gikk ut på markene for å komme til et vaskerom de skulle benytte.

Jentenes familie forteller at tre menn gjentatte ganger forgrep seg på de to søstrene gjennom natten. De ble også utsatt for trusler om represalier om de skulle anmelde de seksuelle overgrepene. Politiet skal, i følge familien, ha hindret forsøkene på å samle inn medisinske bevis på voldtektene.

I Punjab ble en 14 år gammel jente kidnappet 26. november. Det skjedde i Thatha Gondal området. Kristne i området hevder at hun er blitt tvangskonvertert til Islam og tvangsgiftet med sin overgriper. Både lokale kristne og muslimer har forhandlet med det siktemål å få satt henne fri. De har så langt ikke lykkes.

En gravid kvinne fra byen Rana er gjentatte ganger blitt angrepet og forsøkt tvunget til å bli muslim. Hennes angripere skal blant annet ha kledd henne naken ute på en åpen plass og tvunget henne til å gå rundt uten klær for å vanære henne. Etterpå skal de ha slått henne bevisstløs.

Lokalt politi skal ha avvist å registrere saken, men etter sterkt press fra menneskerettighetsaktivister skal de likevel ha gjort det.

La oss huske våre kristne kvinner i Pakistan spesielt i bønn denne uken!

Illustrasjonsfoto.

Herrens frykt er et skattkammer, del 1

Vi lever i en skjebnesvanger tid for Kristi forsamling. Den har sine ytre fiender, men de indre er de farligste, og Guds ord lærer oss at tiden forut for Jesu gjenkomst vil være vanskelige tider. Det største behovet slik jeg ser det er at vi gjenoppdager hva Bibelen har å si om Gudsfrykten - ikke minst for å bli bevart i endens tid, men også for å få del i de rikdommer Herren har for de som frykter Ham.

Apostelen Paulus gir sin unge medarbeider Timoteus følgende råd: 'Øv deg ... i gudsfrykt!' (1.Tim 3,7b) Det er et godt råd vi bør ta til oss. Gudsfrykten er nemlig ikke noe som kommer automatisk, som om den skulle komme av seg selv. Det er en rekke forutsetninger for at den skal vokse frem i våre liv. Det skal jeg komme tilbake til i denne artikkelserien.

I går leste jeg et ord fra profeten Jesaja som beskriver Herrens frykt for oss på denne måten:

'Herrens frykt skal være Sions skatt'. (Jes 33,6)

Dette er siste del av verset, som begynner slik:

'Det skal komme trygge tider for deg, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap...'

Dette er et nøkkelvers for å forstå hvilke velsignelser som finnes i det å frykte Herren. Hellig frykt er nemlig nøkkelen til Guds sikre grunnvoll, når alt annet rakner! Hebreerbrevets forfatter beskriver endens tid slik:

'Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild'. (Hebr 12,26-29)

La oss merke oss følgende: Alt vil rystes! Alt vil kastes om kull.
Når det skjer må vi tjene Gud til hans behag. På hvilken måte: med Gudsfrykt!

Gudsfrykten er det som er nøkkelen til Guds skattkammer! Det er hva profeten Jesaja sier. Hva inneholder dette skattkammeret? Frelse, visdom og kunnskap! Sammen med Guds kjærlighet inneholder den selve livets grunnvoll.

(fortsettes)

mandag, januar 26, 2015

Gode åndelige råd om prøvelser, fristelser, stolthet og ydmykhet

Her kommer noen gode åndelige råd fra en mann som levde hva han lærte, Hl.Paisios av Athos (1924-1994). Utgangspunktet er ordene fra Jak 4,10:

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'.

Når vi tålmodig holder ut i våre prøvelser og vender oss til Gud hjelp, oppdager vi at Han gir oss de beste løsningene. Beklageligvis er mennesker i våre dager svært utålmodige.Vi elsker ikke tålmodighet i det hele tatt. Kristus forsikret oss, derimot, at kun de tålmodige vil arve Guds rike:

'Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt'. (Luk 8,15)

'Men den som holder ut til enden, skal bli frelst'. (Matt 24,13)

'Hold ut, så skal dere vinne livet'. (Luk 21,19)

Noen ganger tillater Gud at en slektning eller en medarbeider skaper problemer for oss i den hensikt at vi skal utøve vår tålmodighet og ydmykhet, men i stedet for å bli takknemlige for den muligheten Gud gir oss, reagerer vi og avviser å bli leget. Det er som å nekte å betale legen som har gitt oss en sprøyte når vi er blitt syke.

En god kristen må også utholde sine korrupte overordnede; for de er forundret av hans gode oppførsel, mens de opptrer urettferdig mot ham.

Gud ønsker ikke at Hans barn skal bli plaget. Han lar oss gjennomgå fristelser og vanskeligheter i den hensikt at vi skal bli fullkomne. Fristelser vil ikke opphøre å eksistere i våre liv før vi har nådd fullkommenhetens nivå. Som kristne skulle vi elske prøvelser, ikke forsøke å kvitte oss med dem, fordi prøvelser er nødvendige fordi de leder oss til fullkommenhet.

Når mennesker behandler oss urettferdig, skulle vi være lykkelige, fordi Guds rettferdighet som er overlegen menneskelig rettferdighet, vil beskytte oss. Vi skulle heller ikke søke den menneskelige rettferdigheten, men tålmodig vente på Guds rettferdighet. Vi må derimot være forsiktige så vi ikke forårsaker urettferdig behandling, fordi dette vil være urett fra vår side og vil indikere manglende kjærlighet mot sin neste.

Det er til vår fordel at vi setter vårt håp til den guddommelige rettferdigheten, når vi blir behandlet urettferdig. Ikke bare vi vil dra fordeler av dette, men senere også våre barn. Det motsatte skjer når mennesker forbanner oss og med rette.

Når Gud ser at vi er stolte og arrogante, tillater Han at vi blir fristet. Han vil ta dem bort fra oss, bare når Han ser at vi ydmyker oss.

Søk med iver etter hellighet

Søk med iver etter å være helliget i alle livets situasjoner. Din hellighet avgjør hvor anvendbar du kan bli.  

En muntlig preken varer en time eller to, men ditt livs preken hele uken. Om Satan kan få en kristen til først og fremst å ha berømmelse, underholdning eller god mat, har han dermed også ødelagt hans åndelige tjeneste.

Hengi deg først og fremst til bønn, hent dine ord og tanker fra Gud. Luther tilbrakte sine tre beste timer om dagen i bønn'.

(Robert Murray McCheyne)

Tusenårsriket, del 5

Her fortsetter undervisningen til C.I Scofield om Tusenårsriket:

Hvilken regjeringsform vil det bli, og hvilken samfunnsordning under Tusenårsriket?

Styreformen vil bli teokratisk - Gudsstyre. Gud selv vil styre på jorden i Jesu Kristi, Davids sønns person.

'Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet'. (Jer 23,5)

'Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme'. (Luk 1,30-33)

Her blir spørsmålet om styreform besvart - den skal være et teokrati.

Hvor vi regjeringens sete bli? Jeg skal lese fra Jes 2,1-4:

'Det ordet som Jesaja, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem (Ikke om Washington eller London eller Paris eller Wien eller Berlin, men om Juda og Jerusalem. La oss i det minste ta det for gitt at Guds Ånd visste hvordan han skulle diktere budskapet!) Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg. til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom hedningefolkene, og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og skal ikke lenger lære å føre krig'.

Jerusalem skal være regjeringssetet.

Med hensyn til den nasjonale ordningen vil jeg ikke trette dere med sitater. La det være nok å si at Israel har førsteplassen blant nasjonene i Tusenårsriket. Har du tenkt på at for tiden er nasjonene en kropp uten hode? Vi kan ikke peke på en nasjon og si: Det er hodet. Den påstanden ville stadig bli bestridt. I dag er hele den hedenske verden delt opp i smådeler uten noen nasjon som hode og det kommer ikke til å bli noe slikt hode igjen før Israel blir det. Det kunne vi til overmål bevise fra profetene.

Teokratiet eller Kristi regjering over hele verden i Tusenårsriket trer i kraft på denne måten:

Først sier Han i Jes 1,26 om Israel: 'Så vil jeg igjen gi deg slike dommere som i den første tiden, og rådgivere som i begynnelsen. Deretter skal du kalles rettferdighetens by, en trofast by', og til apostlene sa han: 'Når Menneskesønnen sitter på sin trone, skal dere sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer'. (Matt 19,23) Dommerembetet i Israel var, som dere vet, ikke et juridisk embete, slik som vi har det, men et administrativt embete.

(fortsettes)

100 dager i bønn og faste for Israel

I morgen, tirsdag - på dagen nøyaktig 70 år etter Auschwitz befrielse - begynner '100 dager i bønn og faste for Israel'.

På minnedagen vil 250 forbedere fra Europa, Afrika, Asia og USA, besøke Auschewitz. Mange av forbederne kommer også til å delta på en konsert som vil bli holdt i synagogen i Kracow.

Jeg har ingen informasjon om norske deltagere i disse 100 dagene, men kjenner til at svenske forbedere deltar. Det er laget en egen nettside hvor det også finnes en svensk oversettelse av en del av det materialet som er lagt ut.

Visjonen bak det hele beskrives slik:

  • För 70 år sedan slutade Förintelsen, den största tragedin i mänsklighetens historia. 27 januari 1945 befriades koncentrationslägret Auschwitz-Birkenau (där mer än en miljon judar dödades under 3 år). 8-9 maj 1945 besegrades slutligen Nazi-Tyskland.
  • Idag hotas Israel återigen av en andra Förintelse – aktivt av nationer som önskar se eller till och med bidra till att Israel förgörs, och passivt av nationer som är (delvis) antisemitiska, okunniga, likgiltiga eller lite av allt i fråga om de hoten.
  • Vår vision som europeiska kristna är att uppmuntra kristna, församlingar, kristna rörelser och nätverk från en mängd nationer till bön och förbön (även fasta) för sin egen nation och dess förhållande till det judiska folket och Israel.
  • "70" är ett bibliskt tal med speciella löften och möjligheter. Vi tror att detta är ett unikt tillfälle att be för våra nationer: Att bli (ännu mer) en välsignelse för Israel och (ännu mer) en aktiv kraft inför det skändliga hotet av en andra Förintelse.

Du finner nettsiden her: