mandag, september 15, 2014

Alternative kristne fellesskap, del 2

Her er andre del av artikkelen om den nymonastiske bevegelsen:

Wilson's datter er en av grunnleggerne av en av disse nye kommunitetene - The Rutba House i Durham, North Carolina (bildet).

Rutba ble startet og fikk sitt navn fra de erfaringene som et team fra Christian Peacemaker Team (CPT) gjorde i Irak ved starten av krigen. Leah Wilson Hartgrove og hennes ektemann, Jonathan, hadde fått sin opplæring i ikke-voldelig konfliktløsning gjennom CPT og i 'å komme i veien' for de som vil utøve vold. Gruppen deres ble utsatt for en bilulykke og et av medlemmene ble alvorlig skadet. De tok ham til Rutba, den nærmeste byen med et sykehus. Den irakiske legen behandlet skadene til amerikaneren uten å ta seg betalt, men ba gruppen om å gi et løfte om at de skulle fortelle om det som skjedde dem i Rutba - og det mens deres land slapp bomber over hans land, tilbød han legedom og fred. (Jonathan Wilson-Hartgrove forteller denne historien i boken: To Baghdad and Beyond: How I Got Born Again in Babylon [Cascade].)

Ekteparet Wilson-Hartgrove vendte hjem til USA og startet en denne kristne kommuniteten i Durham, hvor Jonathan hadde begynt sine studier ved Duke Divinity School. Kommuniteten holder til i et gammelt hus med knirkete tregulv i den hovedsakelig svarte delen av byen som heter Walltown; rusproblemer og kommunal forsømmelse gir dette nabolaget et rykte som et farlig sted. Jonathan Wilson-Hartgrove beskriver Rutba's oppgave der som en som handler om "gjestfrihet, fred-skapende arbeid og disippelskap." Han sammenligner kommunitetens visjon med det et utsagn fra det landlige Sørstatsbaptistene han vokste opp me: "Jesus ikke bare tilgir mine synder, Han gir oss også en helt ny måte å leve på - den beste måten å leve."

Kommunitetens medlemmer deler måltider og ber daglige bønner fra The Book of Common Prayer. Medlemmene har ikke felles økonomi, de har sin egen økonomi, men de har en felles kasse som de oppfordres til å gi til og ta fra som de har mulighet til eller har behov for.

Deres teologiske forpliktelser er synlige i bildene på veggen i stua: et er av Martin Luther King Jr, det andre av Dorothy Day, medstifter av Catholic Worker-bevegelsen. Rutbas medlemmer har forpliktet seg til å være i Walltown.

(fortsettes)

søndag, september 14, 2014

SISTE: 300 kristne drept i Nigeria av Boko Haram denne uka

IS er etter hvert blitt kjent for sin grusomme brutalitet, og Boko Haram har blitt skjøvet litt ut i periferien. Men Boko Haram og IS representerer nøyaktig samme demoniske åndsmakt.

Ledere for The Church of the Brethren i den nordøstlige delen av Nigeria, forteller at Boko Haram har angrepet og drept mer enn 300 kristne den siste uken og tvunget fram at Kulp Bible College og mange kirker har måtte stenge.

Lørdag 6. september sendte presidenten for The Church of the Brethren, Samuel Dali, et bønneopprop hvor han ba om inderlig forbønn. Hovedkvarteret for dette kirkesamfunnet opplevde da en særdeles alvorlig trussel fra islamistene som ønsker å innføre Sharia-lovgivning over alt i Nigeria.

Boko Haram står ansvarlige for å ha drept tusenvis av kristne, brent ned deres kirker, og drevet tusenvis av kristne på flukt fra sine hjem og fra buskapen sin. Det finnes bevis for at kristne menn er blitt halshugget, deres kvinner tvunget til å bli sex-slaver både i Nigeria og utenlands, og deres barn tvangskonvertert til Islam.

I følge en uttalelse på video fra Boko Harams leder, Abubakar Shekau (bildet) er det terrorbevegelsens mål å opprette et islamsk kalifat staten Bamboa og Gwoza i Borno og Buni Yadi i staten Yobe.

La oss huske å be for våre lidende trossøsken i Nigeria.

Alternative kristne fellesskap, del 1

Gud gjør noe nytt og spennende flere steder i verden! Små kommuniteter vokser fram, gjerne i deler av amerikanske og europeiske storbyer, hvor mennesker velger å leve ut troen i en radikal etterfølgelse av Jesus.

Jeg må innrømme at jeg ikke bare er fascinert av dette, men også drømmer om å se lignende kommuniteter eller fellesskap her i Norge.

Jason Byassee har skrevet en svært god og informativ artikkel om den Nymonastiske bevegelsen. Han er pastor for Shady Grove United Methodist Church i Providence, North Carolina, og har en doktorgrad i teologi. Artikkelen ble første gang publisert i The Christian Century, 15. oktober 2005. Jeg har oversatt deler av den til norsk:

'I en tid hvor kirken er blitt for familiær med de herskende myndighetene, hvor tro er blitt et middel til makt og innflytelse, har noen kristne søkt å leve ut en autentisk bibelsk tro. De har samlet sine ressurser og viet seg til et liv i askese og bønn. De fleste utenforstående har nok trodd at de var gale. De så på seg selv som mennesker som ønsket å gå på den smale og vanskelig veien som leder til frelse, med et kall til pirke borti samvittigheten til storkirken som kompromisser med 'verden'.

Jeg beskriver ikke det fjerde århundres munker, men fellesskap av dagens kristne som mener at kirken i USA altfor lettvint har tilpasset seg de konsumerende og imperialistiske verdiene i kulturen. De lever i hjørnene av det amerikanske imperiet, og håper å få være budbringere av en ny og radikalt annerledes form for kristen praksis.

Disse "nye klostrene" ønsker å følge idealene til de gamle klostrene: fattigdom, kyskhet og lydighet, men med en vri. Deres kommuniteter inkluderer gifte mennesker som velger kyskhet forstått som en forpliktelse til ekteskapelig troskap. Fattigdom i betydningen å unnslippe den typiske middelklassens økonomiske klatring, men ikke total nød - økonomiske ressurser er nødvendige for å bygge denne ørkenens rike. Lydighet betyr ikke at man lyder en abbed, men det er en lydighet til Jesus og til fellesskapet.

Beskrivelsen av dette nye klostervesenet stammer fra teologen Jonathan Wilson. I boken: "Living Faithfully in a Fragmented World: Lessons for the Church from MacIntyre’s ‘After Virtue’ (1998), svarer Wilson moralfilosofen Alasdair MacIntyre, som avslutter sin berømte kritikk fra 1991 av moderniteten, ved å etterlyse "bygging av lokale former for fellesskap.... som det intellektuelle og moralske liv kan opprettholdes gjennom den nye mørke middelalder som allerede er over oss. Vi venter på  - uten tvil en svært annerledes - St. Benedikt."                                                                        

Wilson er enig, og som en anabaptistisk teolog verdsetter han ressursene i sin egen kirke for å skape nettopp den slags nye klostervesen som MacIntyre etterlyser.

(fortsetter) 

Bildet viser Jonathan Wilson-Hartgrove, baptistpastoren som har vært en av foregangsmennene i den Nymonastiske bevegelsen. Han leder en liten kommunitet, Rutba House.

lørdag, september 13, 2014

Lengselen etter kroppsliggjøringen av evangeliet

Det er et ord av Paulus som i lang tid nå har levd sitt eget liv i mitt indre. Jeg blir stadig minnet om det. Det har nok sammenheng med arbeidet med å etablere en kommunitet ut fra virksomheten i Kristi himmelfartskapellet:

'Dere er Kristi kropp ...' (1.Kor 12,27)

I dag kom jeg over en bønn av Teresa av Avila (1515-1582), som har lært meg så mye om det å leve i Guds vennskap og Guds nærvær, og som fransiskanermunken, John Michael Talbot (bildet), har tonsatt, og som jeg har oversatt til norsk:

'Kristus har ingen kropp, uten din.
Ingen hender, ingen føtter, på jorden, uten dine.
Dine er øynene som Han ser gjennom, 
og har medlidenhet for denne verden.
Dine er føttene Han går med,
for å gjøre godt.
Dine er hendene 
gjennom hvilke Han velsigner verden'. 

Klikker du på denne linken kan du høre John Michael Talbot synge denne vakre sangen:

http://www.youtube.com/watch?v=CKKALl6kv1U

Jeg ser mer og mer behovet for en kroppsliggjøring av evangeliet: det er at det leves ut, ikke bare forkynnes. At det finnes små fellesskap hvor dets medlemmer kan modellere sann kristen tro, og leve den ut i hverdagene. Så kan man feire gudstjenesten sammen med den utvidede kristne familien i menighetsfellesskapet på Herrens dag, Oppstandelsesdagen.

I Kristi himmelfartskapellet utfordrer vi nå hverandre på månedens ord, hentet fra Det nye testamente. Dette ordet forsøker vi å leve ut i praksis. Finne veier for hvordan vi kan leve ut innholdet i våre hverdager, slik at Guds ord blir til liv. Ikke bare noe vi leser, ber over og så glemmer, men lever.

Det er veldig praktisk - og veldig utfordrende.

Anne Graham Lotz kritisert i The Jerusalem Post for å oppfordre til å be for Jerusalem - her er hennes svar

For kort tid siden gikk Anne Graham Lotz ut med en innstendig oppfordring til å be for Israel og Jerusalem.

Nå er hun blitt kritisert i The Jerusalem Post for dette bønneinitiativet.

Her er hennes svar på kritikken, i min oversettelse, slik den ble publisert i dag:

'Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme'. (Matt 24,14)

Hva tror du på? Denne siste uka, mens jeg ventet i en bilkø for å hente et barnebarn på skolen, lyttet jeg til en sang på radioen som ble beskrevet som den mest populære kristne sangen for tiden. Den ble sunget av Newsboys, og har tittelen: "We Believe."

Samme uka som jeg hørte denne hit'en fra Newsboys leste jeg en kommentarartikkel i The Jerusalem Post som kritiserte min 911-video presentasjon av mitt bønneinitiativ om å be for Jerusalem fordi det lå implisitt i dette bønneinitiativet at jødene trenger å bli frelst. Gjør de? Eller er de unntatt fra evangeliet?

Og hva er evangeliet?

Når apostelen Paulus med djup overbevisning i Rom 1,16 uttaler at ham 'ikke skammer meg ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker', hva mente han da?

Påvirket av hit'n og kommentaren har jeg reflektert over hva Paulus talte om og hva jeg tror. Her er mine refleksjoner:

Enhver som er født inn i den menneskelige rase, er født med en syndenatur, så vi er alle syndere. 

Konsekvensen av synden er ikke bare fysisk død, men åndelig død - adskillelse fra Gud nå og i evigheten.

Men så høyt elsket Gud hele menneskeheten at Han sendte Sin egen Sønn, Jesus, inn i verden som et sonoffer for vår synd, slik at hver den som vil tro på Ham, ikke vil fortapes adskilt fra Gud, men vil ha evig liv.

Når vi bekjenner at vi er syndere, og ber Gud om å anvende Jesu død for vår synd og tilgi oss, så vil Han gjøre det.

Etter korsfestelsen av Jesus, reiste Gud Ham opp fra de døde for å gi oss nytt liv her og liv i himmelen når vi dør. 

Når vi responderer og tar imot Jesus ved tro i våre hjerter, kommer personen, Den Hellige Ånd, inn i vårt hjerte, slik at vi blir født på ny og blir et Guds barn, vi får tilgivelse for våre synder, får evig liv.

Når vi mottar Jesus Kristus i tro som vår Frelser og Herre, vi passerer fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud, fra døden til liv.

Og evangeliet er dette ...

"Jesus sa: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg."

"Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'.

Bare navnet Jesus.

"For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse".

"Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre ..."

Så ... trenger jøder å bli frelst? Ja, det gjør de. I følge Guds ord, deres religion gir dem ikke noe unntak fra at de er syndere. Lik resten av oss, trenger også de en Frelser. Det er derfor Gud gav Jesus som verdens Frelser.

Dette er det evangeliet Paulus talte om. Og dette er det evangeliet jeg tror på.

fredag, september 12, 2014

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 11

'Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer enn Han allerede gjør. Og det er heller ikke noe jeg kan gjøre for at Han skal elske meg mindre enn Han allerede gjør'.

Ordene tilhører Brennan Manning (bildet).

En mann som har hjulpet meg, og tusener andre, til å erfare Guds farskjærlighet.

Ordene ovenfor kan lett bli 'bare' ord. En teori. Noe ganske annet er det å erfare disse ordenes realitet. At Gud, min Far, virkelig elsker meg.

Guds ord er realisme, og en sann tro skjuler ikke realitetene. Den pynter ikke på virkeligheten. Apostelen Paulus skriver rett frem, og helt usminket: 'for dagene er onde'. (Ef 5,16) Og apostelen opplevde mange av dem:

* i fengsel flere ganger
* ofte vært i dødsfare
* pisket og slått
* lidd skibbrudd
* opplevd frykt og angst
* vært i mange farlige situasjoner
* vært sliten og strevd mye
* vært sulten og tørst
* ofte i nattevåk
* frosset og vært uten klær

Dette er bare noe av det Paulus ramser opp når han forteller om sitt liv i 2.Kor 11,23 flg.

Likevel, den samme mannen, kommer med følgende beskrivelse av den Gud han tjener, slik:

'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud ...' (2.Kor 1,3)

For apostelen Paulus er ikke dette 'bare ord', men noe han har erfart. I det neste verset, skriver han: 'han som trøster oss i all vår trengsel ...'

'Salig,' sier Jesus, 'er de som sørger, for de skal trøstes'. (Matt 5,4)

Hvem trøster: 'Barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'!

Har jeg erfart denne siden av Gud? Er det dette som du tenker på først når du tenker på Gud? At Han er barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'? Om ikke så er kanskje dette noe du bør be Gud om å la deg erfare? At Gud viser seg for deg i all sin barmhjertighet? Og du lar Ham slippe til med sin trøst og sin legedom?

Da må du også våge å være sårbar, og slippe tak i eget levd liv og overlate seg selv i Guds armer, slik at Han kan favne deg og elske deg. Det er den øvelsen jeg selv er midt oppe i nå i min kroppslige svakhet. Dagene er virkelig onde, med mye smerter. Natten i natt er en av de tøffeste jeg har hatt hva smerter angår. Men det er dager også fulle av barmhjertighet og nåde, fordi jeg også lærer denne siden ved Gud å kjenne.

(fortsettes)

Pastor fra Bhutan dømt til nesten fire års fengsel

En domstol i Bhutan dømte onsdag pastor Tandin Wangyal (bildet) til tre år og elleve måneder i fengsel for å ha mottatt penger fra en kristen organisasjon for å drive kristen virksomhet.

Domstolen i Dorokha i Samtse-distriktet slo fast at pastor Wangyal har mottatt 11.864 amerikanske dollars fra en utenlandsk misjonsorganisasjon for å kunne spre den kristne tro i denne buddhistiske nasjonen.

En annen pastor, M.B Thapa, kjent som Lobzang, ble dømt til to år og fire måneders fengsel for å ha hjulpet pastor Wangyal med å komme seg til en landsby uten å ha tillatelse til å reise dit. Dommen ble omgjort slik at Lobzang må betale en stor bot.

Pastor Tandin Wangyal er gift og har tre sønner, i alderen 2, 5 og 8 år. La oss huske dem i våre forbønner.

Foto: MoringstarNews.

Å ta farvel med en bror og en søster - som begge søkte og utstrålte Guds nærvær, del 2

En måned etter at Jean Vanier mistet sin bror, Benedict, dør hans søster, Therese. På bildet ser vi Jean og Therese feirer hennes fødselsdag.

Her følger andre og siste delen av brevet som jeg har oversatt, og som Jean Vanier har skrevet, hvor han på en så gripende og sterk måte forteller om broren og søsterens liv og død:

'En måned senere faller Therese om i rommet sitt i London, og hun blir brakt til sykehuset hvor hun i så mange år praktiserte som lege. Legen som behandlet henne hadde vanskelig med å forstå hennes ønske om å følge etter Benedict.

Hun, som så vidunderlig hadde fulgt og på en så mild måte hjulpet hundrevis av mennesker i sin legegjerning, ble så vakkert tatt hånd den siste fasen av livet, av legen som hadde arbeidet sammen henne i det lindrende arbeidet hun hadde arbeidet med overfor døende. Han elsket henne, og foreslo at hun skulle sendes tilbake til Lillesøstrene.

Jeg var sammen med henne på sykehuset før hun returnerte til dem, når hun var i en slik forferdelig smerte som ingen riktig kunne forstå. Det var virkelig vondt å oppleve både for meg, og andre.

Hun ropte ut: 'vær så snill', 'vær så snill'.

Med det samme hun kom tilbake til Lillesøstrene var hun igjen fylt med fred. Jeg snakket med legen som har ansvar for lindrende enhet. Han så etter henne de siste øyeblikkene mens livet ebbet ut. Hun virket uklar. Jeg spurte ham hvor lenge han trodde hun ville leve. Han svarte at hun hadde enda et åndelig arbeid å utføre, som hadde med forbønn å gjøre.

'Hun vil forlate oss når det arbeidet er fullført!'

Stillferdig døde hun neste dag.

Hennes begravelse var så vakker. En passende og våger jeg å si: herlig fullendelse av alle de årene hun har kjempet og lengtet etter enhet mellom kirkene. Selve begravelseshøytideligheten som ble celebrert av fader David Stanley, og fant sted i den anglikanske katedralen i Canterbury, med mange, mange av hennes venner og folk fra L'Arche. Hun ble begravet i den lille gravlunden i Barfreston, landsbyen hvor hun begynte den første L'Arche kommuniteten i Storbritannia i 1974. Hun ble stedt til hvile med de første folkene hun ønsket velkommen inn i kommuniteten og så nå er blitt forfremmet til herligheten.

Therese var en vidunderlig kvinne, et strålende menneske, en medfølende og snill og kompetent lege. Hun betydde enormt mye for ikke bare for de kommunitetene hun hadde grunnlagt i Storbritannia og Nord-Europa, men for alle kommunitetene i L'Arche over hele verden.

Hun kjempet for å forsikre seg om at våre kommuniteter skulle være steder for vekst og hvor alle ble ønsket velkommen - ikke bare på grunn av deres svakhet og behov, men også for de som kom som assistenter. Hennes hjerte lengtet etter enhet mellom alle kristne og alle folk. Hennes livs sang og i hennes smerte var denne: At de alle må være ett.'

torsdag, september 11, 2014

Å ta farvel med en bror og en søster - som begge søkte og utstrålte Guds nærvær, del 1

Jeg ble så grepet av noe jeg leste i går. Som mange av bloggens lesere helt sikkert har fått med seg, er Jean Vanier en person har har betydd svært mye for meg - og som har vært med på å forme mitt åndelige liv gjennom mange tiår.

I går leste jeg et brev han har skrevet hvor han forteller om sin bror, Benedict Vanier (bildet), og om søsteren sin, Therese, som begge døde kort tid etter hverandre denne sommeren. Måten Jean Vanier omtaler sin bror og sin søster på, gjorde at tårene kom i strie strømmer. I deres liv og i deres død var det også så mye åndelig visdom å finne.

Her i min oversettelse følger noe av det Jean Vanier skriver:

'Jeg hadde snakket med Benedict når han var på sykehuset ikke så langt unna klosteret i Canada hvor han bodde. Jeg bad han om å vente på meg om han skulle føle seg dårligere. Og slik var det at jeg var der ved sengekanten hans den dagen han døde. Han lå der med sitt milde, nærmest leende smil, og ga liv til dem som var rundt ham selv i store smerter.

Han var en mild og hellig munk i 68 år, som søkte og utstrålte Guds nærvær.

I et øyeblikk - å, milde mann - la han sin hånd i min og der hvilte den mens vi ba sammen inntil han sluttet å puste og hjertet sluttet å slå.

Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake, doktoren hans gav meg det ene papirhåndkleet etter det andre. Jeg ønsket ikke å slippe taket i dette stille håndtrykket, dette nærværet så mettet av bønn mellom oss to, men selvsagt måtte vi, for han hadde forlatt denne siden av elven av synlig liv til fordel for den andre.

Sløret mellom det synlige og usynlige er så tynt, så lett. Hele livet hadde han ventet på dette øyeblikket og for møtet med den Ene han elsket og som han hadde gitt hele sitt liv til. Han hadde gått over til den andre siden. Takk skal du ha, storebror! Nå må jeg gå videre med livet her'.

(fortsettes)

SISTE: IS rekrutterer krigere fra Kina, Malaysia og Indonesia - vil opprette kalifat i Asia

Dagsaviser både på Taiwan og i Singapore uttrykker stor bekymring over nyheten om at innflytelsen til en særdeles brutale islamske terrororganisasjonen IS nå sprer seg til Asia.

IS skal allerede ha rekruttert krigere fra Kina, Malaysia og Indonesia. I følge New Straits Times, som utgis i Singapore, skal sikkerhetstjenesten i Malalysia ha avdekket fire nye terrorgrupper som identifiserer seg fullstendig med IS og har de samme mål som dem.

'Innflytelsen til IS kan komme til å spre seg Sørøst-Asia og Kina til tross for sterk opposisjon fra myndighetene i disse regionene', skriver China Times, som utgis på Taiwan.

New Straits Times peker på land som Thailand, Filippinene, Malaysia og Indonesia som land hvor disse terrorgruppene ønsker å opprette et uavhengig, forent 'super' islamsk kalifat som skal regjere deler av Sørøst-Asia.

Og det er ikke overdrevne rykter dette.

Kinas utsending til Midt-Østen, Wu Sike, har i følge China Times uttalt at IS kan han rekruttert så mange som 100 kinesere til terrornettverket, og det skal være 30 menn fra Malaysia som kjemper under det svarte IS-bannerne i Midt-Østen. De 100 kineserne skal blant annet være rekruttert blant folkegruppen Uyghur i Xinjiang provinsen.

Tidligere denne måneden ble det postet bilder på Facebook som viser en kinesisk IS-kriger i Irak.

Det er all grunn til å ta denne informasjonen på ramme alvor og be strategisk for disse landene som er nevnt. La oss stå sammen med forbederne i Asia og be om vekkelse, beskyttelse og gjennomslag for evangeliet.

Ukrainske og russiske baptistledere deltar i fredssamtalene i Oslo

En legende blant ukrainske baptister, Gregorij Komendant (bildet), deltar på de unike samtalene mellom ortodokse, katolske og protestantiske kirker fra Ukraina og Russland som Det Norske Bibelselskap er vertskap for i tiden 9.-12. september. Konferansen støttes økonomisk av Utenriksdepartementet.

På møtene deltar også representanter for de jødiske og muslimske minoritetene i Russland og Ukraina.

 Bibelselskapet har i mange år arbeidet nært med kirker og kirkelige organisasjoner i hele regionen og har dermed opparbeidet en betydelig ekspertise på tverrkirkelig dialog. Målsettingen er å finne en modell for fortsatt dialog og legge grunnlaget for ett nytt møte i løpet av høsten.

– Religiøse ledere er viktige for sivilsamfunnet, og håpet er at dialog dem imellom vil ha positiv effekt på forsoningsarbeidet, sier generalsekretæren i Det Norske Bibelselskap, Ingeborg Mongstad-Kvammen, i en kommentar i forkant av samlingen i Oslo.

Ukrainske og russiske baptister som deltar på konferansen i Oslo er ved siden av Gregorij Komendant, også Igor Bandura, Sergeij Debelinskiy, Vitalij Vlasenko. Norske baptister er representert ved sin generalsekretær, Terje Aadne.

La oss huske disse viktige samtalene i våre forbønner. 

onsdag, september 10, 2014

20 år med vellykkede barne- og ungdomsleire i Sentral-Asia

Hele 400 barn deltok på en barne- og ungdomsleir som baptistene har arrangert i Sentral-Asia denne sommeren. Dette er bare en av mange slike leire som baptistene arrangerer i det muslimsk dominerte Sentral-Asia.

I år er det 20 år siden disse leirene ble startet opp, og ikke bare er de svært populære, men de er også et svært viktig redskap for å gi disse barna del i evangeliet. Og barne- og ungdomsleirene bærer svært mye og god frukt.

Atmosfæren som skapes på disse leirene, med en blanding av lek og moro, bibelundervisning og bønn, er ganske annerledes enn ellers i det muslimsk dominerte Sentral-Asia. Det bemerker både foreldrene som sender barna til leirene og barna selv. De stortrives nemlig. Leirene varer en ukes tid.

Hør hva en av dem sier:

'Jeg heter Bogdan og jeg er elleve år gammel. Jeg bor sammen med mamma og bestemor. Pappa er ikke her, men jeg har en stefar. Jeg kom til leiren første gang sammen med kameraten min, Ramses. Vi er i samme klasse. Dette er tredje gangen han er med. Jeg er her for første gang. Moren min hjalp til med å ordne reisen, og jeg ventet spent på at leiren skulle begynne. Jeg tenkte meg at leiren var topp, men den var enda bedre enn jeg hadde ventet meg. Jeg tenker fortsatt på de mange gode minnene jeg har fra denne leiren. Jeg fikk veldig mange venner. Kokken laget veldig god mat. Leiren har hatt en god innflytelse på livet mitt. Før bannet jeg mye, men det har jeg sluttet med. Jeg har lært meg hvordan jeg kan be, og nå priser jeg Gud. Jeg likte veldig godt lederne, de var snille og glade. Jeg håper mange andre barn også kan få høre om disse leirene, og at de vil få muligheten til å reise dit'.

Fornyelsesbølge blant anabaptister i USA og Canada

300 mennoniteledere og legmedlemmer satte hverandre stevne i Weaverland Mennonite Church (bildet), denne sommeren.

De kom fra flere amerikanske stater og canadiske provinser til denne årlige fornyelseskonferansen arrangert av Anabaptist Renewal Circles.

Anabaptist Renewal Circles består av et nettverk av ledere hvis visjon er å se en fornyelse av anabaptistene og være et vitnesbyrd av den forvandlende nåden i Jesus Kristus i Den Hellige Ånds kraft. Konferansens tema: 'Feire De gode nyhetene om Jesus Kristus' har sin bakgrunn i Mark 1,15:


'Han sa: Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet'.

Deltagerne kunne velge mellom 22 seminarer, og møttes til gudstjenester og andre samlinger gjennom dagene konferansen varte. Ungdommene hadde sine egne samlinger hvor temaet var: 'Radikale etterfølgere av Jesus'.

Det pågår for tiden en fornyelsesbølge blant flere av de anabaptistiske gruppene både i USA og Canada. Mange som har levd lunkent har fått sterke møter med Den Hellige Ånd.

Watchman Nee's siste brev

'I min sykdom forblir mitt hjerte fylt av glede'.

Den sterke bekjennelsen finnes i det aller siste brevet Watchman Nee skrev, før han døde.

Brevet er datert 22.april 1972 og adressert til hans svigerinne. 68 år gammel dør Watchman Nee, 1.juni 1972. Han var 48 år gammel da han ble arrestert i april 1952.

Her følger brevet i min oversettelse:

'Eldre søster Ping-tseng:

Brevet ditt datert 7. april 1972 er mottatt. Jeg forstår at du ikke har mottatt mitt brev hvor jeg forteller deg at jeg har mottatt alle de tingene du har sendt meg hver gang. Jeg mottok de tingene du nevner i sitt brev, og jeg er veldig takknemlig for det.

Du kjenner min fysiske helsetilstand. Jeg lider av en organisk, kronisk sykdom. Når den er aktiv, så er den svært smertefull, men selv når den er hvilende, er smertene der likevel. Forskjellen består i om den er aktiv eller hvilende, ikke om jeg har den eller ikke.

Sommeren er nå underveis. Ved at jeg eksponeres mer for sollyset, kan det være at huden min endrer farge, men sykdommen forblir den samme. Likevel, jeg beholder min glede. Vær så snill ikke å bekymre seg for meg. Jeg håper du vil ta bedre vare på deg selv og må ditt hjerte bli fylt med glede'.

Shu-Tsu
(Barndomsnavnet til Watchman Nee)

tirsdag, september 09, 2014

Djup takknemlighetsgjeld til alle de som har hjulpet meg til å se Menigheten fra Guds synsvinkel

Internett kan være en stor velsignelse! I går kom jeg over en gedigen bibelundervisning av Christian Chen (bildet).

For meg har det vært et ukjent navn frem til nå. Han hører med i kretsen rundt Stephen Kaung, den eneste gjenlevende av Watchman Nee's nærmeste medarbeidere.

Undervisningen jeg har lyttet til er fra en konferanse holdt i Taipei på Taiwan i 2008 hvor Christian Chen holder en serie forelesninger i menighetens historie. For det første er det veldig spennende å få kirkehistorien belyst fra en asiat, ikke en europeer, det gir nemlig andre innfallsvinkler! For det andre forstår jeg mer og mer hvilken djup takknemlighetsgjeld jeg har til de som har hjulpet meg til å se Menigheten slik det ser ut fra Guds synsvinkel: Jeg har allerede nevnt Watchman Nee og Stephen Kaung, som står i en særstilling for mitt vedkommende, men nevnes bør også: DeVern F. Fromke, T.Austin-Sparks, Lance Lambert, Johannes Facius, Bakht Singh, John W. Kennedy og William Kelly.

Ved siden av noen engelske brødre som John Noble, Arthur Wallis, Bryn Jones, og amerikaneren Ern Baxter har de formet mitt syn på menigheten. Det er i denne tradisjonen jeg har stått og står. Og jeg kjenner på en djup takknemlighet.

Jeg vet ikke så mye om Christian Chen. Det lille jeg har funnet ut er at han er universitetsprofessor i informatikk og fysikk, og en solid bibellærer.

Konferansen Chen talte på i 2008 har en historikk tilbake til 1983, og det er spennende og ikke minst oppbyggelig bare å lese hva som har vært temaene for disse konferansene så langt! Det er holdt 18 slike med årets. Den første 'Far East Christian Conference on Service' ble holdt i Hong Kong i 1983. Tema den gangen var: 'Å være en åndelig leder' og 'Guds evige hensikt'. Den andre konferansen holdes i 1985, denne gangen i Singapore. Da er tema: 'Tjenere for Guds mysterium'. I 1987 holdes konferansen i Taoyuan på Taiwan. Tema er: 'Liv og tjeneste'.

Den fjerde konferansen holdes i Hong Kong i 1989. Da er tema: 'Kristus, korset og menigheten'. Den femte holdes igjen på Taiwan, denne gangen i Linkuo. Tema er: 'Tilbedelse, bønn og Ordets tjeneste'. Både den sjette og den syvende konferansen holdes på Taiwan, i Taoyuan, i 1993 og 1995. Tema er: 'Det hellige kall, den hellige tjenesten og åndelig krigføring'. Det var i 93, mens tema i 95 er: 'Åndelig modenhet og åndelig krigføring'.

Den åttende konferansen holdes i Hong Kong i 1996 og tema er: 'Brødsbrytelsen' og 'Overvinnere'. Da den niende konferansen holdes i Taipei på Taiwan i 1998. Tema: 'Mesteren, disiplene og tjenesten'. Den tiende konferansen holdes i Sidney i Australia i år 2000 med tema 'Evangeliet om Guds rike'. Den ellevte konferansen holdes igjen på Taiwan i 2002, nærmere bestemt i Taipei. Tema er: 'Beredt til tjeneste for Mesteren'. Den tolvte konferansen holdes i 2003 i Singapore med tema: 'Den åndelige hus, Hellig presteskap, og akseptabelt offer'.

I 2005 holdes den trettende konferansen i Taipei på Taiwan med tema: 'Visjon, tilbedelse og tjeneste'. Den fjortende konferansen ble holdt i Sidney, Australia, i 2006 med tema: 'Tjenesten sett med nye øyne, tegningen og redskapene og Veien'. Når den femtende konferansen holdes i 2008 legges den igjen til Taiwan, nærmere bestemt i byen Kaohsiung med tema: 'Jesu Kristi vitnesbyrd og Hans menighet'. Den sekstende konferansen holdes i 2009 i Singapore med tema: 'Kristus-sentrert tjeneste'. Den syttende og den attende konferansen, henholdsvis i 2011 og 2014 holdes i Taipei på Taiwan med tema: 'Kristus - Guds ett og alt' og 'Dette er Guds arbeid'.

Talerne på disse konferansene har vært Stephen Kaung, Lance Lambert, Ernie Hile, Dana Congdon, Christian Chen, Jim Reid, Hoseah Wu og Godwin Sun.

Drømmen er å kunne holde en slik konferanse i Norge!

Flomrammede pakistanske kristne diskrimineres og får ikke hjelp

Over hele Pakistan øker nå vannstanden på grunn av det årlige monsun-regnet. Men mens vannstanden øker, blir ikke alle innbyggerne i Pakistan behandlet likeverdig.

Kristne og andre som tilhører andre religiøse minoriteter blir ofte de som aller sist får hjelp, eller blir reddet. Hvis de i det hele tatt får hjelp fra pakistanske myndigheters hjelpeprogram. Uten denne hjelpen står de aldeles ribbet tilbake.

For øyeblikket er Rawalpindi hardt rammet. Vannet står høyt over gatenivå, hus har kollapset, eller har fått ødelagt vegger eller tak. Langs breddene til Soan-elven finnes det 700 hus, for det meste bebodd av kristne. Mange av disse husene er blitt svært ødelagte på grunn av de store nedbørsmengdene. 10 hus er regelrett blitt vasket vekk, mens 300-400 har fått store skader.

Åtte av familiene som bor her står midt oppe i bryllupsforberedelser, men det vil bli umulig å gjennomføre disse bryllupene fordi vannmassene har ødelagt så mye. Svært mange er uten rent drikkevann.

La oss be for våre hardt rammende trossøken.

En oppdatering til alle dere som ber for meg.

Her kommer en liten oppdatering til alle dere som ber for meg:

Førstkommende mandag skal jeg til hjerteklinikken på Feiring igjen. Det blir åttende hjerteoperasjonen.

Jeg venter fremdeles på å komme inn til en lungespesialist, men fastlegen min var i kontakt med vedkommende og det er nå satt rød lapp på papirene mine. Det skal visstnok bety at jeg har høyeste prioritet. Hva som skjer videre vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at det er en stor cyste i den venstre lungen. Jeg har tørrhostet siden jeg var på Feiring i april, og sliter med store smerter hver dag. Noen ganger så intense at jeg må legge meg på gulvet for å finne en liggestilling som letter på smertene. Oppå alt dette kommer angina-anfallene flere ganger i uka.

Takk til alle dere som ber. Vet ikke hvordan jeg hadde klart meg uten forbønnsstøtten. Gud har i sin nåde gitt meg krefter til å holde frem med litt undervisning og forkynnelse, og jeg er takknemlig for de preke-oppdragene jeg har og får. De holder meg gående! Kallet til å tjene Gud er like brennende i meg, selv om noen dager er veldig tøffe, også følelsesmessig.

Å velsigne hverandre

'Å velsigne er å si gode ord. Vi må velsigne hverandre til stadighet. Foreldre må velsigne sine barn, barn sine foreldre, menn sine hustruer, hustruer sine menn, venner sine venner', skriver Henri Nouwen i boken 'Bread for the Journey'.

Så legger han til:

'I vår tid, som er så full av forbannelser, må vi hver plass vi kommer til med velsignelser.

Vi glemmer så lett at vi er Guds elskede barn, og vi lar verdens mange forbannelser fordunkle våre hjerter. Derfor trenger vi å påminne oss om at vi er elsket og minne andre på det samme.

Være seg at velsignelsen gis med ord eller med gester, høytidelig eller uformelt, trenger vi å leve velsignet'.