lørdag, august 01, 2015

Ved Kristuskransens 20 års jubileum

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen feirer Kristuskransen 20 år i år. I den forbindelse så har Svenska Dagbladet laget en stor reportasje om dens opprinnelse og bruk.

Kristuskransen eller Frälsarkransen som den heter på svensk er laget av den tidligere biskopen av Linköping, Martin Lönnebo. Han fikk ideen mens han var strandet på en øy i Middelhavet, etter et skikkelig ruskevær. Han tegnet perler i en liten notatbok. Perlene skulle bli til en krans og med ett var et godt pedagogisk hjelpemiddel til bruk i ens bønneliv skapt. Selv har jeg brukt Kristuskransen i flere år nå, og den er etter hvert også blitt en del av det jeg underviser om i mine bønneseminarer. Mange har gjennom Kristuskransen funnet hjelp til å finne stillheten og vedbli i den, eller fått satt ord på viktige prosesser i ens liv. Noe av det flotte med denne fargerike kransen er at man kan gjøre den svært personlig. Selv om hver perle har sitt eget navn, så kan man lett omgjøre disse til personlige perler for den livsfasen - den åndelige årstiden - man selv befinner seg i. Noen tar den frem under dagens løp, og bruker den aktivt i sin 'stille stund', andre mer tilfeldig. Noen lar Kristuskransen følge dem livet ut, selv i den siste skjelvende fasen av livet. Noen bruker den i 'evangeliserings øyemed', som en fin måte å introdusere den kristne tro på. Og barna - ja, de elsker den. En ide er å kjøpe perlene du trenger - de kan kjøpes hos den kristne bokhandlerkjeden Vivo - og invitere venner til å lage Kristuskransen sammen med deg, og så introdusere dem for hver av perlene. Kransen kan også brukes i en studiegruppe hvor man kommer sammen for å gå igjennom den.

Nesten en million mennesker over hele verden bruker den. Den lages i den lille byen Purdilur utenfor New Dehli der den ikke bare forsørger 45-50 familier men også bekostet byens skole.

Kristuskransen består av 18 perler, som sagt, hver med sitt navn. Her finner du Gudsperlen, Jeg-perlen, Dåpsperlen. Ørkenperlen, Bekymringsløshetens perle, Kjærlighetsperlene, Hemmelighetsperlene, Nattens perle og Oppstandelsesperlen. Mellom disse finner du også Stillhetsperlene. Det er flere av dem.

Og det er dem Martin Lönnebo anbefaler å begynne med om du tar i bruk Kristuskransen for første gang. I intervjuet med Svenska Dagbladet sier han:

'Berør en av stillhetsperlene. Det er nettopp bristen på stillhet som truer vår tro'.

Bruker så biskopen selv Kristuskransen?

Ja, men han bærer den ikke rundt hånden, slik man også kan gjøre, han har den i lomma.

'Lite generat säger han att han har den i byxfickan. Kommer man från en västerbottnisk småbondesläkt, som han gör, är man inte van att karlar har armband', skriver journalisten i Svenska Dagbladet.

Journalisten knytter møtet med Lönnebo an til en morsom historie som er så karakteristisk for den tidligere biskopen av Linköping:

'Och så är det jo det där med hans mamma; det blir en parentes men den är vikig. För Martin Lönnebo vet att hans mamma Hildur står där vid himmelens port och väntar ut sina barn, alla åtte. Bare två fattas. När alla är samlade, han ler förväntansfullt åt tanken, ska de vandre som en liten kycklingsflock efter henne för att överlämnas åt Herren. Vad som sen sker bekymrar honom föga. Hans barnatro är stark, hans gudsbild öm och kärleksfull. Att han tar med sin Frälsarkrans in i döden, som så många andra, är en rimlig hypotes.

- Men jag tror inte mamma skulle tycka om att man bär den som ett smycke. Därför gömmer jag min i ficken'.

Jeg har dvelt ved de ulike perlene i ulike faser av livet. Det er sjelden jeg går gjennom hele kransen når jeg bruker den. Jeg stanser gjerne ved en av stillhetsperlene og blir stille så lenge det kjennes godt. Så går jeg videre til en av de andre perlene. I sykdomsfasene mine stanser jeg gjerne ved Guds kjærlighetsperle eller Gudsperlen. Så ber jeg Gud tale til meg. Og jeg lytter.

Tørst

'Mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er så spontane og sanne! De tiltrekker og vekker hjertet. Deres tørst for vennskap, kjærlighet og fellesskap etterlater ingen av oss uberørte.

Enten gjør du hjertet ditt hardt til deres rop og avviser dem, eller du åpner ditt hjerte og trer inn i en relasjon bygget på tillit, enkle, ømme bevegelser og få ord'.

(Jean Vanier i An Ark for the Poor)

'Når alt kommer til alt er vi er alle i behov av fellesskap. Med utgangspunkt i dette fellesskapet trenger vi menn og kvinner som er i stand til oppdage hva det vil si å være menneskelig. Så trenger vi vise mennesker som er sterke i møte med motgang, som vet hva det vil si å være fredsskapere i en sønderbrutt verden'. (Jean Vanier i Man Alive, mars 1992)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

fredag, juli 31, 2015

Canadisk pastor fengslet i Nord-Korea 'innrømmer at han hadde i intensjon å styrte Kim Jong-un'

De despotiske myndighetene i Nord-Korea viser nok en gang hvor absurd de opptrer. Hvordan kan en militærmakt av dimensjoner påstå at en ubevæpnet, fredsommelig nødhjelpsarbeider hadde i intensjon å styrte det nord-koreanske regimet?

Jeg har omtalt denne saken tidligere her på bloggen, men i dag har VG Nett aktualisert den, ved å omtale den i en stor oppslått artikkel.

Det dreier seg om den presbyterianske pastoren, Hyeon Lim Hyeon-soo (bildet), fra Canada, som har besøkt Nord-Korea over 100 ganger i forbindelse med et nødhjelpsarbeid han driver. I følge VG Nett skal han nå ha 'innrømmet' det Nord-Korea omtaler som 'undergravende virksomhet og aktiviteter i et ondskapsfullt forsøk på å bygge en religiøs stat'.

Hva er det pastor Hyeon Soo Lim har gjort?

1. Han har delt ut sekker med mat hvor det på sekken har stått et bibelvers og pastor Lims adresse. Dette tolker nord-koreanske myndigheter dit hen at hovedgrunnen til dette 'var å fjerne lojaliteten som det nord-koreanske folket har til sine myndigheter'.

2. Ved en anledning har han uttalt at han 'skal knuse Nord-Korea med Guds kjærlighet'!

Til nord-koreanske myndigheter skal nå pastor Lim ha sagt at han 'beklager djupt, djupt av hele mitt hjerte dette ubeskrivelige forræderiet'.

Det er ikke vanskelig å forstå at disse innrømmelsene kommer etter press fra de nord-koreanske myndighetene. La oss huske ham, hans familie og deres menighet i våre forbønner.                                

Måtte Gud kalle mennesker til å reise opp bønneplasser i Norden

I Apostlenes gjerninger kan vi lese om en bønneplass ved en elv i nærheten av Filippi:

'På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn ...Men det skjedde en gang da vi dro til bønnestedet ...' (Apg 16,13 og v.16)

Jeg ber mye om at Gud skal kalle mennesker til å reise opp slike bønnesteder rundt om i Norges land. Steder det er godt å gå til for å be for by og bygd. Steder hvor små eller store grupper kan samles for å øse ut sitt hjerte for naboer, politikere, beslutningstagere, for menigheter i nærområdene, om vekkelse og frelse. Er det noe vi trenger sårt så er det dette. Men da må noen gripes av nøden for sitt hjemsted.

I den siste tiden har jeg kjent en slik nød lagt på mitt hjerte for byen jeg bor i og ber nå til Gud om at Han skal reise opp andre mennesker med den samme nøden, som kan tenke seg å møtes på ulike steder rundt om i Gjøvik for å be for den flotte byen vi bor i. Utgangspunktet er Jeremia 29:

'Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren. For når det går den vel, så går det dere vel'. (v.7)

Måtte Gud kalle mange til å reise opp bønnealtere og bønneplasser på sine hjemsteder. Skriv gjerne til meg om du er en som Gud har lagt en slik byrde på.

Bildet som illustrerer denne artikkelen er en slik bønneplass. Stedet er fra Elfdals-Åsen i Sverige. Dette var baptistenes bønnested på 1800-tallet.

Bønneplassen er et vakkert sted nede ved en elv. Den ble bygget av baptister omkring år 1853, og tjente som samlingsplass for de første baptistene i dette området. På den tiden var det ikke religionsfrihet i Sverige, og man brukte blant annet slike steder i skogen for å komme sammen for å be. Her ble det også feiret gudstjenester.

Mora tidning forteller den 12. september 1973 at baptistmenighetene i Älvdalen og Åsen hadde arrangert en misjonshøytid i Salemkapellet, Kyrkbyn og i Ebeneser i Åsen. Men før møtene ble holdt var man ute på bønnestedet for å minnes pionerene.

Kjenner du til flere slike historiske bønneplasser i Norge, Sverige, Finland, Færøyene eller Danmark? Skriv til meg! Jeg vil gjerne høre om dette, med tanke på en bok jeg skriver.

Du kan benytte denne epostadressen: bjornolav58@gmail.com

Bildet er hentet fra Republiken Elfdals-Åsen

Obs-melding til forbedere: Finland forbereder seg på russisk invasjon av Åland

Nettutgaven til den svenske avisen Dagens Nyheter skrev torsdag kveld at Finland forbereder seg på en russisk invasjon av Åland.

Den finske forsvarsministeren, Jussi Niinistö, som nettopp har tiltrådt sitt embete, uttalte i går til Lännen Media, gjengitt i finske Hufvudstadsbladet, at finske myndigheter har tatt sine forhåndsregler med tanke på en annektering lignende den som skjedde på Krim-halvøya. Hva disse forhåndsreglene går ut på vil ikke den finske forsvarsministeren ut med.

Marinens stabsjef, Juha Vauhkonen, uttaler til den finske TV-kanalen, Yle at 'Åland er legitimt en del av Finland' og at 'Forsvarsmakten naturligvis har i oppgave å forberede seg på forsvare Åland, og et hvilket som helst annet område'.

Tomas Ries, som er rektor for den finske Forsvarshøgskolen, og mangeårig forsker av nordisk sikkerhetspolitikk, uttaler til Dagens Nyheter at finske myndigheter gjør rett i ta trusselen fra Russland på alvor. Som jeg tidligere har skrevet her på bloggen har Russland trent på en reell okkupasjon av Åland, Bornholm og Nord-Norge.

Ved flere anledninger har norske forbedere opplevd at Herren har talt til dem om en russisk invasjon i nær framtid, og at Herren har kalt dem til å be inn i denne situasjonen. Oppslaget i Dagens Nyheter og i finske aviser bekrefter at dette ikke er tatt ut av løse luften, men at vi bør ta disse profetiske tiltalene på alvor.

Jeg skrev en artikkel om hvordan Gud nå kaller forbedere til å be for Norges grenser 26.juni i år, som du kan lese her:

http://bjornolav.blogspot.no/2015/06/gud-kaller-forbedere-til-be-for-norges_26.html

Artikkelen i Dagens Nyheter, kan du lese her:

http://www.dn.se/nyheter/varlden/finland-forbereder-sig-pa-rysk-ockupation-av-aland/

torsdag, juli 30, 2015

Vekkelseskampanje sammenhengende fem måneder i Royal Albert Hall - 15.000 mennesker kom til tro på Jesus

Her om dagen leste jeg et vitnesbyrd om hvilken kraft som finnes i forkynnelsen av Jesu navn, som grep meg så sterkt. Jeg måtte bare oversette det, og dele det med bloggens lesere. Det er skrevet av R.A Torrey (bildet), eller evangelist og pastor Reuben Archer Torrey (1856-1928), som forteller om sine opplevelser med vekkelseskampanjen hadde i Royal Albert Hall i London for ganske nøyaktig 110 år siden.

Kampanjen begynte i februar og varte helt frem til juni 1905. Da hadde en million mennesker deltatt på møtene, og 15.000 mennesker hadde gitt sine liv til Jesus. 40.000 mennesker verden over støttet kampanjen i bønn.

'I London, i to kontinuerlige måneder, seks ettermiddager og kvelder hver uke, så jeg kolossale Royal Albert Hall fylt, ja, fullpakket, og mange ganger måtte folk snu fordi det ikke var mer plass, selv om det var plass til 10.000 mennesker i salen, og 2000 ståplasser. Noen ganger var det slik at like mange som kom inn, måtte snu og vende hjem på grunn av plassmangelen.

På åpningskvelden til denne møtekampanjen kom en ledende journalist i en av avisene i London til meg før møtet begynte og sa:

'Du har leid denne bygningen i to hele måneder?'

'Ja', svarte jeg.

'Og du forventer å fylle den hver eneste kveld?'

'Ja', svarte jeg.

'Hvorfor', sa han og la til: 'Ingen har noensinne klart å leie denne salen i to sammenhengende måneder, av noe slag. Selveste Gladstone (som var statsminister i England i fire perioder, min tilføyelse) ville ikke klare to uker engang. Og du forventer å fylle den for to måneder?

'Kom og se', svarte jeg.

Han kom og han så.

På den siste kvelden, når stedet var pakket sammen av mennesker helt til bristepunktet, og tusenvis av mennesker stod utenfor, kom journalisten til meg igjen, og jeg sa:

'Har salen blitt fylt?'

Han smilte og svarte: 'Det har den'.

Men hva var årsaken til at salen ble fylt av mennesker? Ikke noe show på jorden kunne jorden kunne ha fylt den hver eneste dag i så mange sammenhengende måneder. Predikanten er ingen bemerkelsesverdig taler. Han har ingen visdommens eller humorens gave, og ville heller ikke ha brukt den om han hadde noen. Avisene skrev stadigvekk at han slett ikke var noen talebegavelse, men folkemengden kom og kom og kom, ja, noen ganger sto folk som ikke kom inn i øsende regnvær, i et forgjeves håp om å få komme inn.

Hva dro disse menneskemasser? Kristus løftet opp forkynt og sunget i Den Hellige Ånds kraft, som svar på bønn fra 40.000 mennesker spredt rundt på den vide jord'.

Jesus sier: 'Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg'. (Joh 12,32)

Hvordan skal Guds ord leses og fortolkes?

Hvordan skal Guds ord leses og tolkes? Det er et svært relevant spørsmål i en forvirringens tid som vår.

Jeg lar P.S.G Watson svare, fordi jeg synes han svarer veldig godt for seg! Men først: hvem var så denne Watson?

Patrick Samuel Gideon Watson (1816-1890) var 'baptistmens far' i Arkansas, og var en av de aller tidligste omreisende forkynnerne i denne amerikanske delstaten. Han stiftet også den første kristne dagsavisen i Arkansas i 1859.

Patrick Samuel Gideon Watson ble født 2.mai 1816, i Falmouth, Kentucky, som sønn av gårdbrukerne Joseph og Ann Anderson Watson. Han giftet seg med Catherine Oldham Harris 14.mars, 1839, i Kentucky. De skulle få elleve barn, men bare tre av dem levde da familien flyttet til Texas på 1870-tallet.

I 1843 ble han ordinert til forkynner i historiske Forks of Licking Baptist Chuch i Falmouth. Kort tid etter, ble han og hans familie en del av de mange emigrantene som hadde Arkansas som mål. De slo seg først ned i nærheten av Reed's Creek og tilbrakte de neste 20 årene med plante menigheter i hele staten. I løpet av denne perioden plantet Patrick Samuel Gideon Watson baptistmenigheter i Batesville (Independence County), Lexa, Marvell (Phillips County), Yellville (Marion County) og New Hope (Sharp County). Flere av disse menighetene er fremdeles aktive. I denne perioden samlet også Watson materiale til å skrive en bok om de første baptistenes historie, men dette materialet gikk tapt under den amerikanske borgerkrigen.

I 1855, mens ekteparet levde i Helena (Phillips County) ledet Watson an i en kampanje mot alkohol og vant. Etter å ha flyttet herfra, slo familien seg ned i Little Rock (Pulaski County), hvor Watson virket som skolelærer. I 1858 organiserte han en baptistmenighet i Little Rock. Den opphørte å eksistere under den amerikanske borgerkrigen. I 1859 startet han en kristen avis: The Arkansas Baptist. Avisen opphørte å eksistere i 1861.

Endetiden
Patrick Samuel Gideon Watson var svært opptatt av det profetiske ordet. Under den amerikanske borgerkrigen studerte han ivrig de bibelske profetiene om Jesu gjenkomst. Han grunnla et månedlig blad som tok for seg det Bibelens profetier: Prophetic Key. I 1877, mens han levde i Texas, skrev han sitt mesterverk 'Prophetic Interpretations' , som ble publisert i Tunesville i Texas i 1880.

Patrick Samuel Gideon Watson døde 2.juli 1890.

REGLER FOR TOLKNING AV BIBELEN

1. Regel:
Les Ordet slik det står. Ta det slik det står, inntil en uvanlig forklaring må tvinges fram.

2. Regel:
Når et ord eller et uttrykk åpner for to eller flere tolkninger, må den gis forrang som harmonerer med konteksten, med andre skriftsteder og med sakens natur.

3. Regel:
Når hvert ord i en setning kan tolkes bokstavelig i harmoni med hverandre, og i konteksten, og med andre skriftsteder og med sakens natur, er den setningen å forstå som bokstavelig.

4. Regel:
Hvis et ord eller uttrykk som blir bokstavelig tolket ikke harmonerer med resten av setningen, så skal det ordet eller uttrykket forstås figurativt, og må mottas som noe som er av sekundær betydning, som kreves av konteksten, eller av andre skriftsteder, eller av sakens natur.

Her finner du også en artikkel om Watson, som jeg skrev i 2013, hvor han skriver om 10 gode grunner for å studere Det profetiske ord:

http://www.bjornolav.blogspot.no/2013/07/10-gode-grunner-for-studere-bibelens.html

Vi trenger en ny Bibelvekkelse og en fornyelse av Bibelstudiet

Ved to anledninger den siste uken har jeg på henholdsvis denne bloggen, og på bloggen Monastisk, skrevet om John Stott. Jeg klarer ikke helt å slippe taket i ham, og har gjort meg noen tanker om en av de tingene han var glødende opptatt av: bibelstudiet.

Vår tid er preget av en form for 'shopping-kristendom', hvis karakteristiske trekk er at man plukker litt her og litt der, og så setter man dette sammen og kaller det sin tro.

Men troen, slik vi finner den beskrevet i Bibelen, er ikke en individualistisk tro bygget på subjektivisme - hva jeg til enhver tid føler er rett. Den er i aller høyeste grad bygget på noe mer solid enn som så. Den er bygget på det vi kaller det objektive frelsesgrunnlaget: på Jesu Kristi soningsdød på korset. En sann, bibelsk tro, handler om en tro som for en gang for alle er overlevert fra en generasjon til den neste, og den bygger på 'apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv'. (Ef 2,20).

Judas, Jesu bror, skriver i sitt brev til alle 'dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart i Jesus Kristus':

'Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige'. (Jud v1 og v.3)

De nytestamentlige forfatterne byr på solid kost. Jeg holder for tiden på med å studere Efeserbrevet, og der er det svimlende høyder, og brådjup. Noe å bryne seg på for de aller fleste av oss. Så ulikt mye av den tynne suppa som serveres i mange sammenhenger i dag.

Våre menigheter trenger å vende tilbake til bibelstudiet. Søndagens gudstjeneste er ukens høydepunkt, men vi trenger noe mer å bygge på enn det som det er mulig å gi fra en talerstol en søndag formiddag. Troen vår trenger substans. Margfulle retter. Gode vitaminer.

Sammen med studiet av Efeserbrevet leser jeg John Stott's kommentar til samme bok. Hvilken rikdom begge deler er! Jeg har gått med tanken om jeg skulle invitere til bibelstudier i vårt hjem denne høsten, og studere Efeserbrevet sammen, og på den måten bli oppbygget på vår høyhellige tro.

'Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro ...' (Jud v.20)

Det var skremmende å lese i avisen Dagen tidligere i år at det er så få - selv innen de frikirkelige kretser - som leser Bibelen daglig. Hvordan skal den 'overleverte troen' overleve når det er så få som leser og grunner på Guds ord? Som virkelig vil granske Guds ord for å finne ut hva Gud har å si. Jeg spør fordi dette uroer meg. Det er ikke så rart at situasjonen er slik den er i mange menigheter, når menigheten ikke leser og virkelig studerer Guds ord, og vil forholde seg til det som faktisk står der.

La oss be om en Bibelvekkelse. Om en ny trang og lyst til å lese Bibelen, grunne på den, leve seg inn i dens beretninger, og leve etter den. Heldigvis har vi sett de spede tegnene til en ny bibelvekkelse. Vi har sett det i oppblomstringen av seminarer om Lectio Divina.

Et sted hvor Bibelen virkelig har fått en renessanse er i Monastero di Bose, den økumeniske kommuniteten ved foten av Alpene. Dette stedet preges mer enn noe annet av Ordets spiritualitet. I forordet til en bok av Enzo Bianchi, som er grunnleggeren av denne kommuniteten, 'Att be med Guds ord', skriver Peter Halldorf: 'Lectio continua, lesningen av hele Bibelen i gudstjenestene, bok etter bok, i forening med Lectio Divina, den personlige lyttingen til Guds røst i Skriften, gjennomsyrer det meste i dette fellesskapet'.

Slikt gir håp.

onsdag, juli 29, 2015

Minst 1000 pakistanske jenter kidnappes, tvangsgiftes og tvinges til å konvertere til Islam hvert år

Hvert eneste år blir minst 1000 pakistanske jenter kidnappet, voldtatt, og tvunget til å gifte seg med voldtekstmannen. Deretter blir bli tvunget til å konvertere til Islam.

Dette fremkommer i en nylig offentliggjort rapport med tittelen: 'Forced Marriages And Inheritance Deprivation'. Bak rapporten står Aurat Foundation med base i Karachi.

I rapporten kan vi lese at mellom 100 til 700 kristne jenter, og rundt 300 jenter med hinduistisk bakgrunn, blir tvangsgiftet hvert eneste år og deretter tvangskonvertert til Islam. I rapporten siteres statistiske opplysninger fra The Movement for Solidarity and Peace Pakistan som viser at det ble foretatt 1.791 tvangskonverteringer i årene 2000-2012. Disse kommer i tillegg til de øvrige som er nevnt i rapporten til Aurat Foundation. Mer enn 600 av disse var opprinnelig kristne.

Til Fides News Agency sier direktøren for Aurat Foundation, Mahnaz Rehman, at tvangskonverteringer og tvangsgifte er utbredt i Pakistan, og at verken politi eller pakistanske myndigheter bryr seg om dette i noen særlig grad.

Vanligvis er det jenter mellom 12-25 som blir kidnappet, tvangskonvertert og så blir de tvunget til å gifte seg med overgriperen. Dette er moderne slaveri. Sakene blir aldri etterforsket.

Rapporten kan leses i sin helhet her:

http://www.af.org.pk/pub_files/1416847483.pdf

Våg å være liten

'Jeg tror vi er redd for å gå på den rette veien fordi det er ydmykhetens vei og det er litenhetens vei. Så vi blir alltid fristet av det ekstraordinære, av det som vi tror vil kurere oss på en måte som gjør at vi slipper å gi vårt hjerte. På denne måten blir vi forført av det mystiske og mektige'.

'Fordi vi lever i et konkurrerende samfunn, tillater vi ikke mennesker å være seg selv. Du blir bare oppmuntret til å utvikle kraften på innsiden av deg fordi hvis du har makt så vil du ha penger og da vil du få prestisje. Men da fornekter du noe på innsiden av deg selv og tar livet av en del av deg selv'.

Jean Vanier (bildet) i boken 'Man Alive'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Tusener av muslimer kommer til tro på Jesus - blant annet på grunn av grusomhetene til IS

Mens aviser og fjernsyn melder om islamistiske angrep, som det siste i Tunis som drepte mer enn 30 uskyldige mennesker, er det noe media ikke forteller. Kanskje til og med fortier, hvis journalistene i det hele tatt kjenner til disse historiene?

Jeg tenker på de tusener av muslimer som kommer til en levende tro på Jesus som sin Frelser og Herre. Blant annet gjennom denne mannens tjeneste.

Jeg snakker om Dr.Michael Youssef (bildet), som gjennom sine TV-sendinger: 'Leading the Way' når millioner av seere. TV-programmet blir sendt via satelitt-kanalen 'The Kingdom Sat' som drives av Dr.Youssef. Kanalen sender 24 timer syv dager i uken.

Her er noen vitnesbyrd fra de som nylig har møtt Jesus gjennom disse TV-sendingene. Navnene er av sikkerhetshensyn blitt endret:

21 år gamle Hafid fra Marokko trodde på hellig krig og å drepe mennesker som ikke fulgte Sharia. Så begynte han å se på programmet til Dr.Michael Youssef:

'Jeg begynte å sammenligne Islam med den kristne tro og fant ut at det var en mengde med selvmotsigelser det som står i Hadith (profetens undervisning) og Koranen. Jeg studerte Bibelen online, og jeg vil fortelle deg at jeg bestemte meg for å følge Jesus'.

Hafid får nå oppfølging og videre hjelp på troens vei.

Et annet vitnesbyrd kommer fra 18 år gamle Samar fra Saudi-Arabia som også kom over programmene til Youssef. Hun begynte å se dem på et tidspunkt hvor hun begynte å stille spørsmål ved Islam. De forferdelige nyhetene om udådene IS utførte styrket henne i hennes nagende tvil om Islam.

Samar risikerte at hennes foreldre oppdaget at hun tok kontakt med de ansvarlige for TV-sendingene. Det ville i så fall ha ført til hennes visse død. Hun gjorde det likevel. Samar hadde så mange spørsmål om Koranen, Bibelen og den kristne tro.

Etter flere måneder med oppfølging, kunne Samar fortelle at hun ikke lenger bare trodde at Jesus var en profet, som Koranen hevder, men Guds levende Sønn, og hun ba om å få motta Jesus som sin Frelser og Herre.

Dette er bare to av svært mange vitnesbyrd fra muslimer som nås gjennom disse TV-sendingene. De grusomme terroraksjonene som blir utført av IS og andre islamistiske grupper fører til at muslimer stiller mange spørsmål ved deres tro, og det gir en god åpning for evangeliet.

Om du skal be strategiske bønner så skal du be om at Gud fortsatte utøser sin Ånd over den muslimske verden, og at muslimer gjennom radio- og TV-kanaler som sender kristne programmer, finner frelsen i Jesus.

tirsdag, juli 28, 2015

Iran har henrettet tre personer hver eneste dag de siste seks månedene

På seks måneder har det iranske presteregimet henrettet 694 mennesker. Flere av dem var kristne.

Det er dette regimet den vestlige verden har forhandlet med. Også USA var villige til å ofre egne statsborgere - blant annet pastor Saeed Abedini - for å få til en atomavtale. Når nå sanksjonene mot landet mest sannsynlig vil bli hevet. finnes det ingen virkemidler for å stanse dette regimets terrorvelde mot sine egne borgere. Og Israels eksistens mer mer truet enn noen gang.

Det er Amnesty International som har offentliggjort tallene. De bygger sin rapport fra en menneskerettighetsgruppe som har dokumentert de 694 henrettelsene. Blant dem er det også medlemmer av etniske og religiøse minoriteter som er blitt erklært som 'fiender av Gud' av despotene i Tehran. De er blitt henrettet i tidsrommet 1.januar til 15.juli. Det betyr at presteregimet har tatt livet av tre mennesker hver eneste dag.

Saeed Abedini har nå sittet fengslet i to og et halv år. Han er blitt torturert en rekke ganger. Amerikanske myndigheter kunne ha presset regimet og krevd at han ble satt fri som en følge av forhandlingene med Iran, men har nok en gang ofret ham på alteret.

La oss huske våre forfulgte trossøsken i Iran i våre daglige forbønner. Iran er det landet i verden som for tiden opplever størst menighetsvekst.


Tynne steder hvor himmel og jord møtes og Gud oppleves nær

For noen dager siden gjengav jeg en artikkel jeg hadde oversatt skrevet av munken Seraphim, som skrev om 'thin places' eller 'flortynne hinner' - en møteplass hvor himmel og jord møtes.

Han skrev om Iona. Det samme gjør legen Christine Sine i denne artikkelen, som jeg også har valgt å oversette. Hun skriver om samme tema som munken Seraphim. Hun innleder artikkelen med et dikt:

Guds lys skinner 
på uventede steder.
Vil dekket mellom jord
og himmel bli fortynnet? 
Vi har sett det 
i en venn og en fremmed.
Vi har sett det
i mørke og lys.
Vi har hørt det
i latter og moro.
Vi har hørt det
i minner og sang.
La det gjøre at
ånden stiger i oss,
og flyr. 
La det vise vei 
gjennom dagen,
og lede oss gjennom natten. 
La det skinne slik 
at alle får se det,
og bringe oss livet.

For de keltiske kristne, var Gud en nøkkelfaktor i alt det naturlige og vakre. De priste Guds design og som skaper av alle ting. Hele skaperverket ble sett på som gjennomskinnelig med Guds herlighet. Åsene, himmelhvelvingen, havet, skogene var ikke Gud, men deres åndelige kvaliteter åpenbarte Gud og var forbundet med Gud.

På noen steder følte folk en sterkere forbindelse med Guds nærhet. Det var som om dekket som skiller himmel og jord var løftet bort og innbyggerne i begge verdener kunne berøre hverandre. Disse stedene ble referert til som 'thin places' - 'flortynne hinner'. 

Når Tom og jeg besøkte Iona for flere år siden var vi veldig bevisst den spesielle naturen på dette stedet. Columbas beach, the hill of the Angels, the Abbey cloister - hadde alle noe forunderlig over seg som gjorde at du fikk følelsen av at himmelen bare var et åndepust unna. Havets bølger synes å hviske til oss: Jeg er med dere alle dager! I dette, som i et hvert hellig rom og tid, synes også jord og himmel for et øyeblikk å være ett. 

Vi returnerte fra disse 'tynne stedene' forfrisket og fornyet, klar over at gjennom hele livet finnes det slike 'tynne steder'. I det vi har fått et glimt av herligheten i disse hellige stedene, begynner vi å se slike glimt rundt oss alle steder. Snart var det slik at selv fuglene utenfor vinduet vårt sang om dette mysteriet som vi lett kunne ha unngått på grunn av vår travelhet.

Den glødende solnedgangen skinner inn gjennom sprekkene i døra inn til det usynlige riket, og vi som sitter i stillhet, vi hører den guddommelige kjærlighetsrytmens flo og fjære.

Vi kan ikke tilbringe all vår tid på slike 'tynne steder' men vi kan vende tilbake til dem ofte i våre minner og i våre forstillingsevne. Når jeg er overveldet av små kjedelige detaljer og endeløse oppgaver, tar jeg fram steinen jeg fant på Columba beach, så lukker jeg øynene og er tilbake på Iona. Da sitter jeg igjen på den store steinstranden og lytter til den stille musikken av englestemmer og det stadige nærværet av Guds kjærlighet.

Hva er så din respons?

Reflekter over de 'tynne stedene' i ditt liv. Hvor er stedene som forfrisker din ånd og åpner døren til Guds kjærlige nærvær? Sett deg ned og forestill deg at du igjen går til dette stedet. La Gud gi deg en erfaring av Hans velsignelse og la Guds fred flomme over deg. På hvilken måte kan du finne rom til å gå tilbake til disse 'tynne stedene' i ditt liv.

mandag, juli 27, 2015

I dag er jeg takknemlig om du ber for meg

I dag er jeg veldig takknemlig om noen vil huske meg i bønn. Natten som har vært er en av de tøffeste jeg har vært igjennom, med mye angina-smerter, kvalme og svimmelhet. Blodtrykket har vært kjempehøyt igjen, og det er i perioder vondt å puste. En familietur vi hadde sett frem til i dag måtte avlyses.

I slike faser blir man sårbar og redd, men jeg hviler i Herrens hender. Der er man alltid trygg.

Det er to dikt av Sven Aasmundtveit som stadig er til hjelp for meg når jeg har netter som denne. Fra et av disse to diktene henter jeg fram det siste verset, som lyder slik:

'Natten bærer dype spor,
korsets dag blør fram en vår.
Jeg får puste livet inn
i Guds egen skapervind'.

Men det er dette diktet jeg stadig vender tilbake til:

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet,
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bærer du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender er du tegnet,
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

John Stott's jordiske paradis og siste hvilested

Det var her i Dale - navnet har sine røtter tilbake til norske vikinger som kom hit - i Wales at John Stott fant sitt jordiske paradis. På kirkegården her har han også fått sitt siste hvilested.

I går skrev jeg om minnedagen for John Stott, en av de mest markante skikkelsene den evangelikale verden har fostret. Du finner en link til denne artikkelen nederst.

Med en spektakulær utsikt fra arbeidsværelset skrev han flesteparten av bøkene skulle bli så kjent for, fra dette skrivebordet. 51 skulle det bli. Jeg forstår godt at et walisisk landskap som dette kunne gi inspirasjon til å skrive. På bordet ligger hans burgunderrøde Bibel, som han var så glad i.

Som navnet tilsier er Dale et lite dalføre mellom havet i vest og Milford Haven i øst. Her finnes landsbyen Pembrokeshire, helt på selve tuppen av sørvestlige Wales. Stott kom over gården - The Hookses - i 1954 og kjøpte den. Han skulle tilbringe mye tid her - i stillhet, bønn og bibelstudier og med god tid til å drive med sin lidenskapelige hobby - fugletitting. Han skulle også bli et høyt elsket medlem av lokalsamfunnet. Han kunne oppholde seg her i ukesvis for å skrive.

Det var John Stotts ønske at etterat begravelsesseremonien i All Sauls Church var over og etter kremasjonen i London, skulle asken begraves i Dale. Og slik var det at søndag 4.september 2011 ble en minnegudstjeneste holdt i kirken St.Jacob the Great. Kirken var fylt til randen. 80 personer var kommet fra fjern og nær for å ta farvel.

Noen var medlemmer av forsamlinger i landsbyen: St.Brides and Marloes, kirker som John Stott regelmessig besøkte når han var på gårdbruket sitt. Andre var pastorer fra området. Noen av dem tilhørte en uformell gruppe med pastorer fra Pembrokeshire som møttes på The Hookses to ganger i året for fellesskap.

Men folk fra lokalsamfunnet var også der. Som Sharon, kona til gårdbrukeren som eide jorda og sauene som beiter rundt The Hookses. Her var Keith, landsby-rørleggeren som sto for matlagingen på The Hookses i mange år, og som fremdeles gjør det. Han stod med bøyd hode ved graven i lang tid etterpå. I djup respekt. Og mange andre. Som Francis Whitehead, som var sekretæren til John Stott i mer enn 50 år.

Det var taler og sist, men ikke minst, sang man de gamle Kristussentrerte salmene til walisiske melodier: 'Jesus, lover of my soul', How sweet the name of Jesus sounds', og 'Oh the deep, deep love of Jesus'.

http://www.monastisk.blogspot.no/2015/07/john-stott-en-av-de-mest-markante.html

Ærlig talt: hva er det som ligger foran oss? Del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til R.Loren Sandford. Første del ble publisert i går. Artikkelen er oversatt med spesiell tillatelse av forfatteren, og har copyright:

'Den samme situasjonen eksisterte også på tiden da Jesaja levde. Midt i flommen av unøyaktige profetier, sto Jesaja frem i folkemengden og hadde dette å si: "Til ordet og til vitnesbyrdet! - Dersom de ikke taler i samsvar med dette ordet, så er det ingen morgenrøde for dem". (Jes 8,20) Når Bibelen blir misbrukt, omgått eller ignorert, kan det ikke bli noe lys, ingen nøyaktig åpenbaring.

I det Israel sto overfor en tid ikke ulik vår egen - en tid preget av nasjonalt frafall og forverring - talte Jesaja disse ordene til de trofaste. Det er min mening at de passer perfekt til vår situasjon: "Dere skal ikke kalle alt det sammensvergelse som dette folket kaller sammensvergelse. Og det som dette folket frykter, skal ikke dere frykte eller engste dere for. Herren, hærskarenes Gud, ham skal dere holde hellig, og han skal være deres frykt, han skal være deres redsel. Han skal bli til en helligdom ..." (Jes 8,12-14a)

Kom dere bort fra frykten som sprer om seg og fra dommedagsprofetier. Slutt med å mate dere med frykt for konspirasjonsteorier om myndighetene og vanhellige skjulte allianser. I kristne kretser, genererer alt snakk om blodmåner og shemitaher spenning og frykt, men skulle ikke vårt fokus heller være på enkel gudsfrykt? Og skulle ikke vi stille spørsmål om hvorvidt disse forutsigelsene virkelig hviler på solid bibelsk og historisk grunnlag? Shemithaer, for eksempel, har å gjøre med jordbruk og omsorg for fattige, med å la jorda hvile hvert syvende år (2.Mos 23,10-11), ikke spesielle økonomiske sykluser. Skulle ikke det i det minste føre til at vi stiller noen spørsmål?  Vil naturlige tegn som oppstår på himmelen virkelig bestemme retningen på våre liv og hva Gud vil gjøre på jorda? Er ikke en slik tro på grensen til astrologi, som er forbudt for en troende? Du må ikke glemme at Betlehemsstjernen ikke fremsto naturlig. Velger ikke Gud heller å handle basert på den relasjonen vi har til Ham? Hellighet? Omvendelse? Lydighet? Ulydighet?

Det kommer vanskelige tider. Det er helt sikkert. Men er tiden for disse endelig fastsatt? Eller er det mulig at de helliges bønner kan forlenge nådetiden, slik at våre hjerter kan vendes mot Gud og menigheten kan være forberedt?

Hvorvidt du finner noen gjenklang i de spørsmålene jeg reiser, skulle vi ikke heller være fortært med en hunger etter hellighet, forvandlet til Sønnens bilde? For de som velger dette fokuset, gir løftet som ble talt til Jesaja oss en lovnad om at uansett hva som skjer rundt oss, vil Herren være vår helligdom. Han vil være vårt skjulested i tider med uro og store behov. Er det ikke på tide at vi justerer vårt fokus og stoler på Herren alene?'

søndag, juli 26, 2015

Husk at vi løper et langdistanseløp

Påbegynt er ikke fullendt. Apostelen Paulus forteller om Demas, som begynte på troens vei, men 'kjærlighet til den nåværende verden', gjorde at han gav opp underveis.

Dette er dessverre historien til mange, som en gang gav sitt liv til Jesus, men som ikke fullførte løpet. Årsakene er mange. Kanskje man ikke tar høyde for at vi snakker om et langdistanseløp, og ikke en kortdistanse?

Kanskje er årsaken til at man begynte på troens vei på en lettvint måte? Dessverre har det vært mye forkynnelse som går ut på at bare man ber den såkalte 'frelsesbønnen' så er man frelst, og reddet for evigheten.

Jesus forteller oss lignelsen om såkornet. Det var ikke alt som ble sådd som spirte opp. Noe av det slo ikke rot i det hele tatt, og når utfordringene og prøvelsene kom, holdt det ikke.

Jeg kom til å tenke på dette når jeg leste et sitat av Bill Johnson, hovedpastoren i Bethel Church:

'Alle kan brenne for Gud et år, men kom tilbake om 20 år, og be meg ut på kaffe, og fortell meg om du fortsatt brenner'.

Hvordan står det til med 'den første kjærligheten' til Jesus i dag?

Jeg tror at Jesus frelser de som ikke bare har gjort Ham til Frelser i sitt liv, men også til Herre, og som holder seg til Ham og overgir sitt liv til Ham. Det kan gå opp og ned i livet, prøvelsene kan være mange og harde, men om vi holder fast ved Ham, holder Han fast ved oss, og da når vi målet. Den apostoliske forkynnelsen er en tydelig forkynnelse av at Jesus er Herre.

Nå finnes det 10.000 artikler på bloggen

Denne helgen passerer bloggen en aldri så liten milepæl: siden oppstarten i 2006 har jeg skrevet og publisert 10.000 artikler. Besøkstallene er også stigende og nærmer seg snart to millioner. Et sted mellom 20.000-25.000 er innom bloggen iløpet av en måned.

Artiklene spenner vidt: fra nyhetsrelaterte artikler til oppbyggelse og kommentarer til aktuelle hendelser i tiden. Tilbakemeldingene er mange og gode, men noen få sinte og frustrerte kommentarer får jeg også. De siste kommer gjerne fra lesere som tror at alt som publiseres her er mine egne meninger. De klarer ikke å skille en nyhetssak fra en kommentar, og tolker meg dit hen at jeg står for alt det jeg skriver om. Det gjør jeg ikke. Jeg får stadigvekk eposter fra en som har tiltatt seg rollen av å være dommer over andres meninger, eller teologisk ståsted og ber meg om å omvende meg når jeg skriver om noe som ikke er innenfor hans teologiske komfortsone. Det synes som om han vet hvem som kommer til himmelen, eller ikke.

Men det hører med til unntakene: det store flertallet uttrykker glede over at jeg skriver om saker som ikke bare angår det teologiske synet jeg selv eller de representerer, men også kan dele nyheter med bloggens lesere fra hele kristenheten.

Jeg er veldig takknemlig for den store kontaktflaten jeg har, noe som gjør at jeg får tilgang på unikt kildemateriale, og dermed kan presentere nyheter og bakgrunnsartikler som ingen andre gjør.

Det gjelder ikke minst forfulgte kristne og nyheter fra den store internasjonale bønnebevegelsen, og fra ortodokse, katolske og koptiske kilder.  Jeg fryder meg over det Gud gjør i mange land, i mange sammenhenger, og er glad for at Gud er mye, mye større enn den kirkefamilien jeg selv tilhører! Han har sine barn alle steder!

Så lenge jeg har helse vil jeg fortsette å skrive. I år holder jeg også på med tre bokmanus. Et av dem er snart ferdig for publisering.

Takk til alle dere som ber for meg. Be gjerne for bloggen også. Det er viktig å nå ut med de gode nyhetene om Guds rike.

Ærlig talt: hva det som ligger foran oss? Del 1

R. Loren Sandford (bildet) er en profetisk røst med stor integritet, som jeg gjerne lytter til. Med hans spesielle tillatelse har jeg oversatt en artikkel han publiserte denne måneden, og som berører veldig mange av de tingene vi opplever og som vi står overfor i dag.

Dette er et ord vi alle trenger å ta til seg, for vi lever virkelig i en tid med stor forførelse. Jeg tror mange vil finne den svært interessant.

Artikkelen er på grunn av sin lengde delt i to deler:

'Vi lever i en tid hvor vi nærmest opplever et snøskred av profetiske ord og bøker som oversvømmer markedet og både begeistrer og alarmerer Guds folk. Mens mange har kalt meg 'profet', 'pålitelig' og 'jordnær', kan jeg ikke identifisere meg med den profetiske bevegelsen. Jeg har sett for lite av den nåværende profetiske tjeneste som samsvarer med hjertet til den genuine bibelske profetiske tjenesten. Profetiske budskap som gis her i vår nasjon og over alt av anerkjente profetiske røster har alt for ofte falt til jorden, mens mesteparten av de profetiske ordene jeg selv har fått talt over mitt liv og min tjeneste, av anerkjente profetiske røster, har ikke gått i oppfyllelse. 

Enhver våken observatør vet at det store flertallet av profetier om ekstrem undergang og død gitt de siste 20 årene eller mer har ikke gått i oppfyllelse, uansett hvem som har kommet med dem. Det samme er tilfelle med de profetiske ordene om en kommende kulturendrende vekkelse. Menigheter og tjenester som er som fyrlys fremstår på ulike steder midt i det økende mørket, slik som jeg tror Herren har fortalt meg det ville skje. Flammen er blitt tent og ilden brenner, men sjansene for at noe revolusjonerende vil skje som endrer vår kultur som helhet forblir fjernt i beste fall. Alt for mange datoer og tidspunkt da noe skulle skje har kommet uten at noe har funnet sted.

Finnes det nøyaktige profetiske stemmer der ute? Ja! Men det er få som lytter til dem. Elia stod alene. Jesaja var for det meste alene. Jeremia og en håndfull andre stod ganske alene og ble også forfulgt.

En av årsakene til at det er slik handler om vår manglende evne til å tolke og anvende Skriften. Dette gjør oss sårbare for påstander tatt ut av sin sammenheng og blir derfor gjort til noe det aldri var ment å være. I noen tilfeller handler det rett og slett om mennesker som taler profetisk, men som ikke gjør det ut fra Faderens hjerte og derfor talte ut fra sitt kjød, eller fra et hardt hjerte eller ut fra personlige ønsker. Når alt kommer til alt - vi har sett alt for lite nøyaktig og gjennomtrengende profetisk tjeneste i en tid da vi trengte den aller mest. Det har skjedd samtidig med at vi er blitt sårbare fordi vi er blitt utsatt for sensasjonelle krav og en lære helt utenfor Skriften.

(fortsettes)