Om å ha rett fokus

 En ung mann klaget til en prest: «Far, jeg kommer ikke tilbake til kirken.» Da presten spurte ham hvorfor, svarte den unge mannen: "Jeg ser kvinner sladre om hverandre. Mannen ved siden av meg sovnet. Diakonen kan ikke lese godt, og under liturgien er noen mennesker opptatt med mobiltelefonene sine. Dessuten er mange mennesker ikke vennlige." Presten svarte: "Du har rett. Men før du forlater kirken permanent, vil du være så snill å ta dette resterende stearinlyset og sirkle rundt kirken tre ganger uten å søle en dråpe olje. Så kan du dra."

"Bare det? Ok."

Den unge mannen gjorde de tre rundene slik presten hadde bedt om. Etter at han var ferdig, kunngjorde han: "Far, jeg gjorde det." Presten spurte ham: «Når du gikk rundt i kirken, la du merke til en person som sladret om noen?»

"Ingen."

"Så du noen leke med mobiltelefonen sin?"

"Ingen."

"Vet du hvorfor? Du var konsentrert om stearinlyset for ikke å søle oljen. Så dette er hvordan det er i livene våre. Når våre hjerter er fokusert på Kristus, har vi ingen tilbøyelighet til å se på andres feil."

Kristus er i vår midte! La oss være oppmerksomme!

- Oversatt fra Orthodox Faith av Bjørn Olav Hansen

Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd

 "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Ordene tilhører Serafim av Sarov, en av Østkirkens store åndelige skikkelser. Dagen i dag er hans minnedag. Serafim av Sarov levde på slutten av 1700-, og begynnelsen på 1800-tallet. Han var født Prokhor Moshnin, og allerede som 18 åring bestemte han seg for å bli munk. Etter noen år i klostret i Sarov, ba Prokor klosterets forstander om å få trekke seg tilbake som eremitt i den nærliggende skogen i Sarov-området, noe han fikk tillatelse til. Da var Serafim 35 år gammel, og året var 1794. Inne i skogen, seks kilometer fra klostret, bygget han seg en enkel koie, dyrket grønnsaker og hengav seg til et liv i bønn, meditasjon og askese. Den bønnen han gav seg til er den bønnen som er blitt kalt Jesusbønnen, en stadig gjentagelse av ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder," til denne bønnen begynner å leve sitt eget liv i ens hjerte. Derav også navnet: "Hjertebønnen."

Etterhvert beggynte ryktene å spres om at han var en åndelig vis munk, en starets, som kunne lede andre mennesker på deres åndelige vei. Alle brødrene i klostret var under denne eremittid, som varte frem til 1810, hans disipler. Mange mennesker begynte å valfarte til den enkle koia til Serafim for å få råd, åndelig veiledning og trøst.

Akkurat som Kirkens berømte styliter ba Serafim under denne eremittid 1000 dager. Dette gjorde han stående på kne. I 1804 kom to røvere til eremittkoia hans for å stjele verdigjenstander som de trodde måtte befinne seg der. De slo nesten fader Serafim i hjel, men det eneste de fant var noen poteter i et hjørne. Etter denne hendelsen gikk Serafim med bøyd rygg og alltid med en kjepp resten av sitt liv.

Etter mange år som eremitt, vendte Serafim tilbake til klostret i Sarov, men levde selv der i avsondrethet og total taushet. Inne fra hans klostercelle kunne de høre at han med høy røst leste Evangeliene, og spesielt Apostlenes gjerninger. Det var i forbindelse med denne perioden at det fortelles om at Serafim kom i en henrykkelse, som varte i hele hele fem dager og netter. Han fortalte senere selv om denne opplevelsen. Det sies av de som så denne henrykkelsen at han holdt høyre hånden over brystet og rørte den langsomt, som om han masserte brystet, og det var som om hans ansikt strålte av et himmelsk lys. Lyset var så sterkt, forteller de som så det, at det ikke gikk an å se på hans ansikt uten å bli blendet.

Etter mange år i avsondrethet fikk han i en visjon beskjed om at tiden var kommet da han skulle avslutte sin lange isolering, begynne å ta imot besøkende og gi dem åndelig veiledning. Serafim var da 66 år gammel. Store skarer av mennesker begynte å besøke ham. På spesielle helligdager kunne det komme så mange som 5000! Det fortelles av Serafim alltid var mild, vennlig og full av medfølelse. Det finnes utallinge berettelser om hans profetiske gaver, og helbredelse av syke. Det virket, kunne mange fortelle, som om Serafim visste alt om dem som kom, deres bakgrunn og deres framtid. De besøkende tiltalte han ofte som "min far" eller "min mor", eller "min glede".

Serafim av Sarov døde den 2.januar 1833. Man fant ham på kne inne i hans klostercelle, i bønn foran et ikon og med hendene korslagt over brystet.

Han overlevde på grunn av Salmenes bok

 I går fikk jeg høre historien om den rumensk-ortodokse munken, fader Damaskrene, og ble djupt grepet. Fader Damaskrene var forstander for et kloster på grensen mellom Romania og Moldova. Så kom kommunistene, og klosteret ble tvangsoppløst. Munkene fikk klippet av skjegget og fratatt munkeklærne. Fader Damaskrene ble beordret til tvangsarbeid i en kullgruve.

Hvordan skulle han holde fast ved troen? Han var fratatt Bibelen sin, men hadde klart å smugle med seg en kopi av Salmenes bok. Det beksvarte mørket under jorden, i lyset av en lommelykt leste og ba han seg gjennom flere tiår i fangenskap, og troen overlevde. Lese fikk han anledning til når han hadde fylt en kullvogn med kull og ventet på den neste. Han ble først satt fri i forbindelse med kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa. Han som fortalte meg historien kjenner denne ortodokse munken, og har sett den slitte utgaven av Salmenes bok han leste i. Den bar tydelig preg av svarte merker etter kull fra munkens fingre.

Hvor høyt verdsetter vi at vi eier en Bibel og kan lese den?

Bli stående for Gud i ydmyk bønn

Be ganske enkelt. Forvent ikke å finne i ditt hjerte noen bemerkelsesverdig bønngave. Betrakt deg selv som uverdig til det. Da vil du finne ro. Bruk den tomme, kalde tørrheten i din bønn som mat for din ydmykhet.

Hl.Makarios av Optina

"Å be er å bli stående for Gud i sitt sinn og hjerte og bli stående slik slik dag og natt inntil slutten av sitt liv."

Hl.Thephilos

Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Det beste

 "Den beste poesien er stillhet. Den beste stillheten er bønn. Den beste bønnen er omvendelse. Omvendelse er nytteløst uten tilgivelse. Det beste for Gud ligger i dybden av stor ydmykhet."

- Hl.Heromine (Matyushin). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Ordene og hjertet vårt

"Et ord som kommer inn i våre sinn uten å komme inn i våre hjerter vil forbli dødt og ufruktbart, og våre sjeler vil ikke finne mat der. For det som ikke finnes i hjertet, finnes ikke i det hele tatt."

- Hl.Theofane, Kristi fange./ oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

"Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg."
 

Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Nye Valamo, del 2

 Vi lever i en tid hvor vi som kristne innen den protestantiske tradisjonen, stort sett er overlatt til oss selv og vi må på egen hånd finne ut hvor veien går. Vi plukker litt her og litt der, alt ettersom det passer seg for oss. Den veien den finsk-svenske forfatteren Tito Colliander skriver om er annerledes. Det er takket være han og lesningen av ortodoks litteratur at jeg oppdaget den åndelige veiledningstradisjonen gjennom staretsene. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver, godt blandet med djup menneskekunnskap. 

Det er den russiske forfatter-giganten Fjodor Dostojevskij som har sagt følgende: "Å finne en ekte ortodoks starets er mer verd enn å lese alle bøkene i verden."

I boken 'Måltid', som utgjør den avsluttende delen av Tito Collianders memoarer, får vi et lite innblikk i livet til en slik starets, nemlig fader Johannes av Valamo. Det skjer gjennom fortellingen om den hellige Nil Stolbenskij. Coliander skriver, her i min oversettelse: 

"Den hellige Ben Stolbenskijs ikon er enestående i den ortodokse verden, den er nemlig skåret ut i furutre. Tatt fra skogen på hans øy. Det er en liten malt skulptur av den hellige mannen slik man fant ham død lutet mot sengegavlen. I fader Johannes sin kellia (munkecelle) på Valamo sto denne lille treskulpturen på en tilhørende liten hylle. Nå henger hyllen med samme skulptur over mitt skrivebord."

Hvem var nå denne Nil Stolbenskij? Han var et bedende menneske som søkte stillheten i sin omgang med Gud. Han var munk i et kloster nær byen Pskov, en vakker russisk by May Sissel og jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger. Nil ba klosterforstanderen om hans velsignelse til å forlate klosteret og leve som eneboer eller eremitt, hvilket han fikk ja til. I tretten år levde han i en hytte nært klosteret, men da mange kom for å søke hans råd, søkte han seg lenger bort. Han hadde viet sitt liv til bønn, og skulle han gi råd til andre søkende mennesker, trengte han selv å gjøre seg erfaringer med Gud. Det er en hemmelighet dette at vi ikke kan føre mennesker lenger på veien enn vi har kommet selv. Ellers blir det bare ord.

På en øy i sjøen Seliger i guvernementet Tverska slo han seg ned, men selv dit fant søkende mennesker ham.

Ser vi hvor annerledes denne spiritualiteten er? Den søker ikke sitt eget, opphøyer ikke mennesker, trekker seg heller unna, for så å gjøre seg egne livserfaringer med Gud. Først i moden alder, etter å ha bedt i mange år, trer de inn i en rolle som åndelige veiledere! Her har vi mye å lære.

fortsettes

Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Nye Valamo del 1

Mot slutten av 1980-tallet vakte en liten bok, utgitt på det lille klosterforlaget, Hl.Trifon, min oppmerksomhet. Den var skrevet av den finsk-svenske forfatteren Tito Coliander (bildet), hvis forfatterskap knapt er kjent i Norge. Boken ble min introduksjon til gresk-ortodoks tro og lære. På slutten av 1960-tallet og på begynnelsen av 1970-tallet publiserte Coliander sin selvbiografi i syv deler. Den kom også i en ny utgave i 2014. I disse bøkene beskrives på et stillferdig og meditativt språk en delvis dramatisk livsreise fra barndommens Petrograd til alderdommens Helsinki. Her beskriver han også sitt forhold til sin skriftefar og sjelesørger, fader Johannes av Nye Valamo.

Fader Johannes av Nye Valamo - et ortodoks kloster som befinner seg i Finland, Gamle Valamo befinner seg i Russland - har fascinert meg siden jeg ble introdusert for Colianders lille bok.

Jeg har spurt meg selv hvordan den kosmopolitisk erfarne og beleste forfatteren med sin aristokratiske bakgrunn kunne ha den i ytterste mening helt uskolerte fader Johannes som sin sjelesørger. 

Men med årene har jeg kommet fram til den erkjennelsen at det er ikke alt man kan lese seg til. Noe må erfares, og det gjelder særlig den kristne tro. Den er noe mye mer enn en lære skrevet med penn på papir. Kristendom, er ifølge fader Sofrony, som skrev om den uskolerte russiske munken Siluan, liv. Den handler om en person, den oppstandne Kristus. 

Det finnes en fortelling om den hellige Arsenius fra Egypt som hadde vært lærer for en romersk keisers barn og ble hyllet for sin store lærdom. Denne Arsenius trakk seg tilbake til ørkenen og ble disippel av en uskolert asket. En av hans tidligere bekjente ble forundret over dette og spurte ham hvordan han kunne finne på noe slik? Da svarte Arsenius: "Han kan allerede lese en bok, hvis bokstaver jeg ikke klarer å legge sammen." 

fortsettes
 

Se, brudgommen kommer midt på natten

~Se, brudgommen kommer midt på natten; og velsignet er den tjener som han finner våken. Uverdig er tjeneren som han vil finne å være lat. Vokt deg, min sjel, la deg ikke overvinne av søvnen, så du ikke blir overgitt til døden og utestengt fra Riket. Kom til fornuft og rop høyt: Hellig, hellig, hellig er du vår Gud. Frels oss ​​ved kraften av ditt kors.~

Troparion/Hymne fra Brudgom Orthros/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Samtale med den gamle Svetogorec

 Her følger en kort samtale med den gamle åndelige serbiske veilederen Svetogorec. Den er full av underfundig og djup åndelig visdom:

"Jeg spør deg, gamle mann, er den vanskelige tiden forbi?" Den gamle Svetogorec svarer: "Harde tider ligger bak oss, men det verste ligger foran oss!" "Hva vil du råde meg til å gjøre da, gamle mann?" Svetogorec svarer: "Spis maten din med en liten skje." "Hvorfor det om jeg tør spørre? Handler det om å bli sunn?" "Nei, for å bli vant til sult, min velsignede." "Gamle mann, kan du ikke komme med noe mer optimistisk?" "Vil du ha sannheten eller en løgn?" "Sannhet!" Svetogorec svarer: "Kristus er oppstanden! Det finnes ingen annen sannhet! Så lenge folk vender ryggen til Kristus får kaoset i sjelene deres en tragisk dimensjon. Det blir mer ondskap!"

Oversatt fra: Min venn Goran Zorica Zivic's Facebookside av Bjørn Olav Hansen

Refleksjoner over 'Treenigheten' av Andrej Rublev, del 1

'Skjønnheten skal frelse verden,' skrev den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Jeg undrer meg over disse ordene i en verden som syner sitt stygge ansikt, hvor alt synes mørkere. Men i denne verden, hvor det meste blir mer brutalt, råere, mer utspekulert, hvor alt går hurttigere, er mer krevende - der finnes også ikonene, disse åpne vinduene mot evigheten, som gir oss et glimt av herligheten. Av Guds herlighet.

Som Andrej Rublev's Treengigheten - eller som det også kalles 'Abrahams gjestfrihet'. Vi er så heldige å ha en kopi av dett blendende vakre ikonet i Kristi himmelfartskapellet på Eina, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. De siste dagene har jeg sittet stille på den tomme plassen helt i forkant av ikonet, og lyttet til samtalen og den gode tausheten mellom Faderen og Sønnen og Helligånden. 

Men først og fremst beefinner jeg meg på denne plassen bare for å oppleve stillhet og øve meg i å bo i kjærlighetens hus. Jeg har meldt flytting fra fryktens hus til kjærlighetens-, ømhetens- og gjesfrihetens hus - som Abrahams hus er. Dette boligskiftet er ikke gjort en gang for alle, men må stadig gjøres, fordi fryktens hus har et slikt grep om oss. 

Andrej Rublev (ca 1360-1430) malte dette ikonet, ikke bare for å dele hva han selv hadde fått av Gud i bønn gjennom kontemplasjon og meditasjon over Den hellige treenigheten, men også for å tilby monkene han levde sammen med, en måte å holde deres hjerter sentrert om Gud, mens de levde midt i en tid av politisk uro. Derfor er dette ikonet mer aktuelt for vår tid en noensinne.

Dette ikonet, som trolig er malt i 1425, er inspirert av beretningen fra 1.Mosebok hvor Abraham viser sin gjestfrihet til de tre Guds engler, so besøker ham i terebintelunden i Mamre. "Gjennom dette ikonet uttrykker Andrej Rublev kjærligheteen mellom de tre guddommelige personene i de sirkelbevegelsene som englenes ansikter former. Rublev minner de som betrakter dette ikonet om at hvert menneske er kalt til å være en del av dette mysteriet, i samsvar med  Jesu ord: "...  min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham." (Peter og Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 214)

Henri Nouwen forteller følgende om den påvirkninen dette ikonet hadde på hans liv, her i min oversettelse: 

"I forbindelse med en vanskelig fase i livet mitt i hvilken verbal bønn nærmest ble umulig og gjennom hvilken mental og følelsesmessig utbrenthet hadde gjort meg til et lett bytte for følelsen av fortvilelse og frykt, ble et langt og stille nærvær av dette ikonet begynnelsen på min legedom. Jeg satt foran Treenighetsikonet av Rublev i mange timer. Jeg noterte meg at gradvis ble stirringen min omgjort til bønn. Denne indre bønnen smeltet sakte men sikkert min indre rastløshet borte og løftet meg inn i en sirkel av kjærlighet. en sirkel som ikke kunne brytes av verdens krefter. Selv om jeg beveget meg bort fra dette ikonet og involverte meg mer i det hverdagslige liv, erfarte jeg at jeg ikke trengte å forlate dette hellige stedet jeg hadde funnet men kunne bo der uansett hvor jeg dro. Jeg visste at kjærlighetens hus som jeg hadde gått inn i hadde ingen grenser og omfavnet alle som ønsket å bo der." 

Dette er også min erfaring.  

Hva en distraksjon kan lære oss om en sann gudstjeneste

En gang, mine kristne venner, forlot en viss munk det felles liv og velsignet lydighet   som han levde i et kloster og dro til ørkenen for å bli en hesychast - en beder. Hans åndelige veileder krevde at han viet seg dag og natt til studiet og teorien om Jesu Kristi navn og faktisk til mysteriet om den hellige Guds treenighet.

Dermed trodde han at han i ødemarken og i stillhetens fred kunne forene seg med Gud uten bekymringer og uten avbrudd.

Men etter to eller tre dager, kan ingen tåle mer enn det, som vi snakker om. På et tidspunkt i sine hellige meditasjoner, følte han nærværet til noen nær ham.

Hva var det? En liten mus.

Han hadde klatret opp i den lappede og hullete tøffelen og kjente lukten av stortåa. Dermed ble han distrahert, og det var umulig å holde tankene i ro, i minnet om Gud og i bønn.

Han så det og sa til seg selv: "Jeg forlot alt for å kommunisere med Gud, og nå har en mus ødelagt det for meg. Vel, det er det, han trekker i tråden, og sier sint til musa, høyt nå:

-"Hvorfor avbryter du bønnen min, din b*st*rd?"

-"Fordi jeg er sulten," svarte musa.

Og hesykasten svarte med indignasjon, og la ikke merke til at musen snakket med en menneskelig stemme,

-"Kom deg ut herfra, din elendige, jeg prøver med tusen anstrengelser å se hvordan jeg kan forene meg med Gud, og du kom for å be meg om å stiltne sulten din?" Han ristet på benet og sparket musen inn i det motsatte hjørnet av hulen sin. Og så snur musa seg og svarte ham veldig rolig, etter å ha sett ham i øynene, på menneskelig språk:

"Lær dette en gang for alle, far, hvis du ikke kan sammen med dine medtilbedere du har rundt deg og med din gamle åndelige far, som brenner av feber og dør av sult i en hule ved siden av deg, men også med din neste, som lider, som hungrer og tørster og ligger naken og såret, og du ikke sympatiserer med ham, og ikke står sammen med ham, i hans problemer, da, skal du vite at du aldri, aldri vil kunne forenes med kjærlighetens og barmhjertighetens Gud.» Og musen forsvant.

(Fra Gerontikon) Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden." (Jak 1,27)

En åndelig veileder er hentet hjem av Gud

"The Orthodox Way" ble intet mindre enn en livsforvandlende bok da jeg leste den første gangen i 1979. Da var jeg 21 år gammel. I går, onsdag 24.august 2022, sovnet forfatteren, Metropolitt Kallistos Ware, stille inn i en alder av 87 år. Boken har jeg lest så mange ganger at den har gått helt opp i limingen, og alle sidene er nå løse. Jeg fikk mye av min åndelige fostring gjennom nettopp denne boken, og den har lagt grunnlaget for mye av mitt teologiske ståsted.

I "The Orthodox Way" skriver Kallistos Ware innsiktsfullt om Gud som mysterium, Den trenige Gud, Gud som skaper, Gud som menneske, Gud som Ånd, Gud som bønn og i en epilog: Gud som evighet. 

At Kallistos Ware, som regnes som et av vårt århundres mest innflytelsesrike teolog, ikke bare innenfor Den ortodokse kirke, men i hele kristenheten, oppholdt seg i lengre perioder i evangelisten Johannes' kloster på Patmos, bærer hans forfatterskap og hans levde liv et sterkt vitnesbyrd om. Det er lett å tenke på og sammenligne Kallistos og Johannes! Jeg tenker i grunnen på Kallistos som vår tids Johannes! Begge var Kristusmystikere i ordets egentlige betydning, og begge var drevet av en lidenskap for Kristus, for foreningen med Ham, for bønnen og kjærligheten.

Kallistos Ware ble ordinert til prest i 1966, ble utnevnt til biskop i 1982 og fikk senere tittelen metropolitt, som i Den ortodokse kirken tildeles kirkeledere av særskilt betydning. Store deler av sitt liv levde og virket han i Oxford i England, der han var prest i en ortodoks menighet. Han underviste også ved universitetet i Oxford i mer enn 30 år.

Metropolitt Kallistos Ware var også en sann økumen, og han har gjort en betydningsfull innsats med å oversette Filokalia til engelsk, en samling tekster om bønn fra 300 til 1300 tallet. Dette arbeidet gjorde han sammen med Gerald Palmer og Phillip Sherrard. I ortodoks trasisjon ansees lesningen av Filokalia som den viktigstte etter Bibelen.

Som mine ortodokse venner sier når noen dør: Evig ihukommelse! Fred med Kallistos Ware's gode minne.

Boken om Den ortodokse kirke alle burde lese!

St.Olav forlag kunne vel ikke ha utgitt en mer brennende tidsaktuell bok enn boken om 'Den ortodokse kirke', dens historie, lære og trosliv. Forfatteren, kunst- og kulturhistorikeren, Caroline Serck-Hanssen, har levert fra seg en svært velskrevet bok. Caroline Serck-Hanssen er noe så skjeldent i vår tid som en kunnskapsformidler, som gjør leserne sine litt klokere. Hun hjelper oss til å forstå kompliserte ting knyttet til historie og teologi, ikke overfladisk, men lett forståelig for hvermannsen. 

Boken er tidsaktuell i den forstand at den kommer i en tid hvor et ortodoks land angriper et annet ortodoks land med rå og brutal krigsmakt, og mange spør: hvordan er det mulig? I 2022? Ikke det at forfatteren går inn i problematikken, men hun gir oss bakgrunn for å bedre å forstå kompleksiteten i Den ortodokse kirkes bindringer til stat og kirke og til de ulike nasjonale kirkene og deres territoriale forståelse.

Men boken er noe langt mer. Den er et praktverk som tar oss med på en spennende og ikke minst svært interessant reise inn i kirkehistorien, inn i teologien, inn i troslivet og kunsten. Skrevet av en norsk forsker for norske forhold på godt norsk! Fabelaktig! 

Vi får også et innblikk i den rike liturgien og gudstjenestelivet, ja sågar en gjennomgang av kirkerommets symboltunge utsmykkning. Her gis også en gjennomgang av Den ortodokse kirkes sakramentslære, og forskjellene mellom Den ortodokse kirke og Den romersk-katolske kirkes teologiske ståsted. Her er det likheter, men også tydelige forskjeller.

Dette er en bok alle burde lese og ha utnytte av, uansett konfesjonell bakgrunn. Selv har jeg vært interessert i ortodoks teologi siden jeg første gangen var på besøk i et ortodoks kloster. Som baptist må jeg være ærlig å si at jeg møtte opp med mange fordomsfulle meninger og skråsikkerhet, men ble overveldet av det Gudsnærværet jeg opplevde i stillheten, i bønnene og i gudstjenestefeiringen. Det var i 1988. Da hadde jeg allerede fått smaken på ortodoksien av å lese om munken Sosima i Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. Siden har jeg fått mange ortodokse venner jeg setter stor pris på, og jeg har besøkt flere ortodokse klostre og kirker i Russland og Estland. Det har gitt meg mye. En av mine gode venner er den russisk-ortodokse presten, fader Georgi Edelstein, en uredd gammel prest som taler både patriark Kirill og president Putin imot. Den ortodokse kirke er mangfoldig, og selv om den taler med en stemme teologisk, består den av mange spennende stemmer, som i tillegg til det rike liturgiske og sakramentale livet med bønnen i fokus, gjør den så rik. For meg personlig har denne kirkens vektlegging av Kristi seierrike oppstandelse betydd svært mye.

De får veldig mye for pengene de som investerer i Caroline Serck-Hanssens bok om Den ortodokse kirke.

Caroline Serck-Hanssen:

Den ortodokse kirke

St.Olav forlag.

360 sider

Når kristne trossøsken dreper hverandre

Det hender jeg 'drikker kaffe med søster Vassa Larin', en russisk-ortodoks nonne, med bostedsadresse i Wien. Våre ortodokse venner, som følger den gamle julianske kalenderen, feirer påske denne uken. Jeg undres hvordan de opplever Russlands blodige invasjon av Ukraina, et broderfolk? Mange må ha det forferdelig vondt. Her kriger et ortodoks land mot et annet ortodoks land. Hvilken forferdelig tragedie, og hvilket hån mot Kristi kors. Her er søster Vassa Larins betraktninger, i min oversettelse:

"Jeg vet ikke hvordan denne hellige og store uken har vært for dere, mine russisk-ortodokse FB-venner, når vi følger vår Herre Jesus Kristus på denne siste delen av hans korsbærende vandring, og dermed forbereder oss på Hans og vår Pascha, eller overgang fra død til nytt liv. Her i Wien har det vært tøft. Vi har fulgt flere korsbærere fra Kyiv, og ja, vi har forberedt oss til Pascha. (I morgen skal vi bake påskebrødene hos meg, som ukrainere kaller "paschi" og vi russere kaller "kulichi.") Men det vi tenker på er den pågående redselen i Ukraina, og den nye offensiven som Putin har satt i gang denne uka. Nærmere bestemt denne uken.

Putin valgte denne uken å starte sin store offensiv mot Donbas; å fullføre det som er igjen av Mariupol (byen som er viet til Maria) og menneskene som er igjen der; og å gjenoppta bombingen av Kyiv og andre byer og uskyldige mennesker over hele Ukraina. Kunne han ikke ha ventet, kan man spørre seg, kanskje til rett etter Pascha? Vi blir tross alt fortalt at den «russiske verden» som Putin og hans patriark sprer (forsvarer? redder? – se på ferske bilder av Mariupol og se om du kan finne ut av det) på en eller annen måte er knyttet til russisk ortodoksi. Pascha er høytidens fest i ortodoks tradisjon; det er en stor sak. Det er virkelig ikke den beste tiden for bombing, folkemord, plyndring og voldtekt og å lyve for verden om alt dette og andre slike ting.

Men feiringen av Pascha har ikke en prioritet for den "russiske verden" sett med Putin og hans patriarks øyne. De forbereder seg til festen deres, som er 9. mai. Seiersparaden 9. mai, som Putin-regimet desperat trenger en slags seier for å feire, nærmer seg, så ingen tid kan "tapes" på ikke-essensielle ting som Den Hellige Uken. Kristi seier over døden, er ikke den typen seier som interesserer dette regimet."

"La oss avvise krigsånden som er fremmed for Kristus!"

Mange av mine ortodokse venner har det vondt om dagen. Krigen i Ukraina splitter russisk-ortodokse og ukrainsk-ortodokse kristne, og det har skapt forferdelse i hele Kristi kropp at patriark Kirill støtter Russlands invasjon av Ukraina og blodbadet av med-ortodokse i nabolandet. Men det finnes også andre røster i Den ortodokse kirke, som denne jeg nå inviterer deg til å lese: stemmen til metropolitt Markus. Også protestanter har godt av å lytte til metropolitt Markus. Vi er ikke fri fra krigsånden vi heller!

"Mine kjære i Herren: Fedre, brødre og søstre!

I disse skremmende dagene når strømmer av blod smelter sammen med strømmen av svik og ondskap, kan vi kristne ikke tillate oss å underkaste oss krigens ånd. Krigsånden er krevende. Den krever at vi deler oss i partier. Den tvinger oss til å hate.

Vi kristne må forstå: vreden som krigen brenner med, er helvetes vrede. Guds fiende drikker ikke så mye menneskeblod som menneskelig bitterhet og splittelse. Djevelen vil ikke annet enn å skille mennesket fra sin neste, fra kirken og fra Kristus.

Dette er ikke noe nytt. Før begynnelsen av den store fasten, under ostekostuken, advarer Herren oss: "Dere vil høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men ennå er ikke enden komme. For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene. Da skal de overgi dere til trengsel og slå dere i hjel. Og dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Mange skal da falle fra, og de skal overgi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst! " (Matt 24,6-13)

Foran oss ligger den rettferdige dommen, den altomfattende guddommelige dommen. De som glemmer dette, dømmer andre raskt og uforsiktig - og dette er allerede krig, djevelens eldgamle krig mot Gud. På hvem sin side skal vi stå?

Denne prekenen er rettet til dem som tjener Kirken, og til de som nylig har kommet. Det tyske bispedømmet er vår lokale kirke. Innebefattet blant dem er prester og troende av forskjellige nasjonaliteter: ukrainere, russere, hviterussere, karpaterrussere, jøder, "russiske tyskere", migranter og de lokale "innfødte" tyskerne, grekere, moldovere, serbere, georgere, polakker, tsjekkere, ungarere … Hver av oss elsker vårt hjemland. Men den Allbarmhjertige Herre forente oss, ba oss om å etablere kirkeliv i dette bispedømmet, til frelse for nåværende og fremtidige generasjoner av ortodokse kristne i denne nasjonen. Her må vi være Guds folk, tjene den ene Gud.

Hvis vi lar denne tjenesten dele seg langs nasjonale trekk, vil vi begå en alvorlig, mest alvorlig synd - oppsplittingen av Kirkens levende, forente kropp.

Det er dette bruddet, denne splittelsen som denne verdens fyrste begjærer, og mer iherdig krever av oss.

Vi husker at det til og med ble krevd av Kristus at han skulle presentere seg selv som en politisk leder og ødelegge okkupantene. At han skulle skille seg fra de romerske inntrengerne og ikke bli Gud for hele menneskeheten, men for en enkelt lidende nasjon. Og når han ikke tilfredsstilte dem – så mange som mange trodde den gang var velfortjente og rettferdige politiske forventninger og imperativer – husker vi hva de som stilte disse kravene gjorde mot ham.

Politikk forutsetter alltid deling i «oss» og «dem». Men Kristi blodløse offer er gjort «i alle og for alle».

Hvis våre hjerter er uenige med ordene «i alle og for alle», kan vi da ta del i nattverden? Er vi virkelig kristne?

La oss et øyeblikk løfte vårt åndelige blikk til himmelen. La oss tenke på den usynlige engleverdenen. Båndet med den verden merkes spesielt av kirken under liturgien: under den lille inngangen, den kjerubiske salmen, når vi synger "Hellig, hellig, hellig ..."

Men englenes verden er ikke omsluttet av kirkens vegger. Selv i kampens hete, under kuler og bomber, når det ser ut til at helvete hersker over alt, blir hver kriger ledsaget av sin egen skytsengel, som pleier og beskytter personen, bryr seg og lider for ham. Demoner, djevelens tjenere, strever gjennom sitt hat for å ødelegge menneskekropper, og hovedsakelig deres sjeler. Englene, som Kristi forkynnere, streber etter å redde hver soldat med sin kjærlighet, uansett hvilken side han kjemper for. Og denne smerten føles for mødrene som ber i kirken, krigernes hustruer og søstre, som ber om frelse og trøst for krigerne på begge sider.

Hva skal vi åpne våre hjerter for - for kjærlighet eller for hat? Hvem sin side er vi i denne ekte krigen?

Hvis vi er kristne, la oss avvise krigsånden som er fremmed for Kristus.

Måtte fred ta tak i våre hjerter - den eneste ekte freden som Frelseren allerede brakte til oss.

La oss følge apostelens kall: «Gi heller ikke djevelen plass... heller... arbeid, arbeid med hendene hans det som er godt, så han må gi den som trenger det. La ingen fordervet tale gå ut av din munn, men det som er godt til bruk for oppbyggelse, så det kan tjene dem som hører dem. Og bedrøv ikke Guds Hellige Ånd, med hvilken dere er beseglet til forløsningens dag... La all bitterhet og vrede og vrede og rop og ond tale bli fjernet fra dere med all ondskap! Og vær snille mot hverandre, ømhjertet, så dere tilgir hverandre, likesom Gud for Kristi skyld har tilgitt dere» (Efeserne 4:27-32).

La oss stole fast på Kristi ord:

«Dette har jeg talt til dere, for at dere skal ha fred i meg. I verden skal dere ha trengsel, men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden» (Johannes 16:33).

Amen.

Markering av de dødes lørdag

6./19. mars 2022

+ Markus,

Metropolitt av  Berlin og Tyskland

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Russiske utbryterrepublikker i Ukraina forbyr Evangeliet etter Johannes - og baptister

Det gjorde et veldig inntrykk på meg å lese en reportasje i Klassekampen, i dagene før Russland invaderte Ukraina. Journalisten som skrev kunne fortelle en historie om prester fra Moskva-patriarkatet som nektet å begrave døde personer som tilhørte Den ukrainsk-ortodokse kirken. Det er nesten ikke til å tro. De bekjenner seg til den samme Herre, og deler den samme ortodokse tro, men både livet og døden skiller dem at. Dette er selvsagt ikke unikt i kirkehistorien, men illustrerer likevel den djupe religiøse konflikten mellom de Moskva-tro ortodokse på den ene siden og Den ukrainsk-ortodokse kirken på den andre siden. Og dette får de mest grelle konsekvensene for trosiheten i utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk.

Dette er en side av Evangeliet etter Johannes på russisk. Opprinnelig publisert i 1821, og forbudt distribuert Luhansk. Historien er som følger: Johannes-evangeliet er trykket av et trykkeri eid av baptistene. Det er nøyaktig det samme evangeliet av Johannes som Den ortodoke kirke bruker, men siden det er trykket av baptister, er det forbudt! Evangeliene ble konfiskert under en omfattene politirazzia mot baptistene i Luhansk nylig, og står nå på listen over forbudt litteratur i disse områdene som er styrt av russiske separatister. 

Baptister og andre frie forsamlinger i Ukraina er svært bekymret for hva som skje dersom Vladimir Putin lykkes med å invadere Ukraina. Utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk har forbudt alle kirkesamfunn som ikke støtter Moskva-patriarkatet. Det har lenge vært kjent at patriark Kirill står last og brast med Putin. Det kan ha sammenheng med at Putin har gitt store fordeler til de som er lojale mot Moskva - i dette tilfellet Moskva-patriarkatet. Den russiske annekteringen av Krim-halvøya og støtten til utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk førte nemlig til en alvorlig splittelse i Den ortodokse kirken i Ukraina. Deler av denne kirken ville vekk fra den Putin-vennlige patriarken i Moskva. Det ble fullstendig krise da patriark Bartolomeus i Konstantinopel godkjente Den ortodokse kirken i Ukraina som en selvstendig kirke. Dette fant sted i oktober 2018. I Luhansk har ingen ortodokse kirker som ikke støtter det ortodokse Moskva-patriarkatet fått godkjenning, etter at Luhansk fikk ny religionslov. Det har heller ikke baptister og pinsevenner og andre frie menigheter fått. Dette sier noe om hva som kan vente frie menigheter i et eventuelt russisk-okkupert Ukraina.

Tidens tegn

 Tidens tegn er overalt rundt oss, men knapt noen ønsker å se det. Slutten nærmer seg snart, og alle som ikke har funnet kjærligheten vil bli revet med av syndfloden. Døren til Arken er ennå ikke lukket, det er fortsatt barmhjertighet igjen for oss.

Vi må ta hvert øyeblikk som er igjen som en mulighet til å komme nærmere Kristus. Ikke kast bort tid på unødvendig å krangle med hardhodede mennesker om tegn og tider. Bruk tiden din på å pløye åkeren slik at du kan finne skatten...

I endetiden vil en mann bli frelst gjennom kjærlighet, ydmykhet og vennlighet. Godhet vil åpne himmelens porter; ydmykhet vil føre ham inn i himmelen; en mann hvis hjerte er fylt med kjærlighet, vil se Gud.

- Hellige Gabriel Urgebadze (bildet), (1929-1995), en Kristi dåre fra Georgia. En munk med en sterk helbredelses- og profetisk tjeneste. Etter å ha tent på et portrett av Lenin i Tbilisi, ble han av landets kommunistiske myndigheter ansett å være psykotisk og satt innesperret på en psykatrisk institusjon i syv måneder. Etter å ha kommet ut av institusjonen oppholdt han seg i nærheten av et kloster i Mtskheta, en gammel by nord for Tbilisi, Georgias hovedstad. Hit kom hundrevis av mennesker hvert år for å bli bedt for og få del i hans åndelige råd. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det forunderlige språkunderet

En fransk historiker, ateist og nihilist besøkte munken Porphyrios i hans Hermitage i Milesi, Attica. Hun forventet ikke at hun som universitetsprofessor skulle lære noe stort av som bare har gått i 2. klasse i barneskolen, men for vennens skyld gikk hun med på å gå.

Munken ba om å få snakke uten at noen andre var tilstede eller ved hjelp av tolk, noe som forårsaket spørsmål til vennene hennes som visste at den franske kvinnen ikke snakket gresk i det hele tatt, og heller ikke at munken snakket fransk.

Den teologiske og eksistensielle diskusjonen fant endelig sted med de to alene, ganske lenge.

Døren åpnet seg og den gusfornektende kvinnen kom ut i tårer og anger.  Da vennene hennes spurte henne hvordan det hadde gått med samtalen med munken, svarte hun:

"Han snakker flytende fransk."

Det samme skjedde med en tysk lege, med en serber, med en rumener, med en ire.

Da hans åndelige barn spurte ham hvordan han kunne fremmedspråk mens han aldri ble lært dem, svarte han:

"Jeg snakker til dem på gresk, og Den Hellige Ånd tolker dem i deres sinn og hjerter"

Dette er det nye språket til Den Hellige Ånd som Kristus lovet sine disipler, Paradisets språk som ble forvirret av stolthet over Babels tårn og fra pinsen som ble returnert av Den Hellige Ånd gjennom Kirken til alle tiders hellige.

Også med Saint Paisios har vi mange slike eksempler og med russiske hellige også.

Den Hellige Ånd, den himmelske ild som alterets ild en gang tente på pinsedagen, er alltid i Kirken og har brent i tjue århundrer nå. Det ble aldri slettet av menneskelige svakheter og feil.

"Og jeg vil be Faderen, og han skal gi deg en annen Talsmann, så han kan bli hos deg for alltid".

På bildet er den ateistiske franske historikeren Magdalene i Sinai -ørkenen, hvor hun levde et asketisk liv etterpå, alene i 18 år under svært vanskelige forhold, etter å ha gitt avkall på rikdom, karriere, berømmelse og ubrukelige livsfilosofier.

Hun sovnet inn i Herren 12. desember 2013.

Minner fra Russland, del 1

 Jeg elsker Russland, og har gjort det siden tenårene. Kjærligheten til landet og folket kom med lesningen av Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij. Er det et språk jeg skulle ønske å beherske ved siden av hebraisk så er det russisk. Språket er som musikk i r mine ører. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg har vært så heldig å få besøke Russland flere ganger, og da særlig byen Pskov med omegn. Ikke minst kjenner jeg på gleden av å ha besøkt en rekke byer og små tettsteder i Pskov oblast eller fylke. Her hadde jeg gleden av sammen med familien og gode venner å besøke små evangeliske forsamlinger tilhørende den nordvestlige pinseunionen. 

I tankene mine og bønnene mine er jeg stadig tilbake og ser for meg mennesker jeg har møtt, og menigheter jeg har besøkt i Nevel, Opochka, Ostrov, Palkino, Pechory, Porkhov, Pytalovo, Strugi Kransnye, Velikiye Luki,  - bare for å nevne noen. Jeg har talt i nedlagte kinolokaler, kirker, på husmøter, i fengsler. Et sted var det så trangt om plassen at jeg og tolken sto tett inntil veggen i husets stue, og hadde folk helt innpå oss. Det satt ikke folk bare i stua, men på kjøkkenet og i gangen. 

I et kinolokale holdt jeg en dag på å bli arrestert. Den lokale menigheten hadde leid dette lokalet og innhentet alle tillatelser som trengtes fra myndighetene. Etter at jeg hadde talt, skulle vi be for de som var kommet fram for å søke Herren. Jeg gikk rundt i salen og ba for folk, da jeg kjente en hånd på skulderen min. Jeg snudde meg og der sto to uniformerte politimenn! De ba meg om å følge med dem ut av lokalet. Jeg fikk med meg tolken min, og den ene av politimennene kunne fortelle at jeg var arrestert. For hva da, spurte jeg? Vi har jo alle tillatelsene som trengtes for å knne holde dette offentlige møtet.

Da kom det for dagen at det var den ortodokse biskopen i området som hadde henvendt seg til politisjefen og hadde bedt dem om å stanse møtet. Biskopen hadde jeg aldri møtt. Politisjefen, som var mannen som førte ordet, var bekymret for de som var kommet frem til forbønn. De kunne få problemer med den lokale ortodokse kirken, for eksempel når de skulle gifte seg eller om de skulle dø og måtte ha en kristen begravelse! Jeg forsøkte å si at det var jo ikke sikkert at de som hadde kommet frem til forbønn var ortodokse kristne i det hele tatt, og at vi ikke var ute etter å skape problemer for noen. Jeg berømmet politisjefen, som var synlig beruset, for at han hadde en slik rørende omsorg for landsbyens innbyggere, og da endret han plutselig karakter til å bli svært vennlig. Det var ikke snakk om at jeg, som mente har en slik fremragende politimann, skulle arresteres! Så den angstrengte situasjonen ble løst uten videre problemer. 

Jeg er ganske sikker på at et eller annet sted i Norge var det noen som ba inderlig til Gud for meg.

fortsettes

Billedtekst: Katedralen i Pskov. Foto: Wikipedia.