lørdag, juni 30, 2018

Shema-bønnen som en solidaritetshandling med jøder verden over

Som en solidaritetshandling med Israel oppfordrer pastor Mark Blitz kirker verden over denne søndagen til å be den såkalte Shema-bønnen i 5.Mosebok:

"Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er en." (5.Mos 6,4)

Shema-bønnen kalles også den jødiske trosbekjennelsen.

Pastor Blitz henviser til en profeti hos profeten Sefanja som han setter i forbindelse med dette globale bønneinitiativet:

"Da skal jeg igjen gi folkene et rent tungemål så de kan påkalle Herrens navn og tjene ham skulder ved skulder."

Pastor Blitz sier at det være forskjellige ting vi er uenige med Israel om, men vi har mange ting felles. Blant annet Det gamle testamente.

Jeg lar oppfordringen gå videre, og håper at mange norske menigheter denne dagen ber Shema-bønnen i sin gudstjeneste. Dette er ingen politisk handling, men en åndelig. I en tid med økende jødehat er dette en anledning til å vise at vi står "skulder ved skulder".


La oss bære våre sår som utmerkelser

Idet jeg tar brød og vin undrer jeg meg over hvor underlig og vidunderlig det er at Kristi sår fremdeles er synlige etter oppstandelsen. Han helbreder våre sår uten å fjerne våre arr. Han gjør oss hele uten å uføre plastisk kirurgi. Jakob blir far til mange nasjoner men halter med en vond hofte.

La oss legge fra oss perfeksjonismens illusjoner. La oss i dag bære våre sår som utmerkelser. La vår autoritet flyte ut fra vår sårbarhet, våre liv ut fra våre tap.

- Peter Grieg. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Det er en mening med hvert eneste liv

Hvert menneskeliv har noe hemmelighetsfullt og mystisk over seg. Enkelte liv varer lenge, andre er korte. Noen mennesker synes å gå gjennom ulike stadier av vekst, andre ikke. Men jeg tror at hvert eneste menneske når frem til sann modenhet i dødsøyeblikket.

Det er veldig enkelt å se meningen i enkelte menneskers liv, mens hos andre er det vanskeligere. Men jeg tror at hver enkelts liv er viktig, hva enn deres begrensninger, fattigdom eller gaver måtte være. Det er en mening med alles liv, selv når vi ikke kan se det. Jeg tror at hvert eneste menneske, i hans eller hennes unike skjønnhet og verdi, lever ut en hellig historie. For meg eksisterer en person fra unnfangelsen av. Han eller hun eksisterer selv om han eller hun har store funksjonshemminger.

- Jean Vanier i Our Journey Home, side 147. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

fredag, juni 29, 2018

Seminar i Sarons dal sammen med Arnfinn Clementsen

Onsdag 18.juli befinner jeg meg i Sarons dal sammen med May Sissel. Jeg er invitert til å holde et seminar sammen med  pastor Arnfinn Clementsen (bildet) med tema: "Våre åndelige røtter - skal vi søke tilbake til kirkefedrene og historien, eller er Guds vei fremtidsrettet?"

Etter at Arnfinn Clemtentsen og jeg har hatt hvert vårt innlegg, blir det en panelsamtale hvor Åge Åleskjær deltar sammen med oss to og muligens noen til. Det hele ledes av Sten Sørensen.

Dette gleder jeg meg veldig til! Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har Sarons dal betydd mye for meg. Jeg takker Gud for det store arbeidet Aril Edvardsen har bygget opp, og som hans sønn Rune og Sten Sørensen nå driver til så stor velsignelse verden over.

Takk til alle som vil huske dette seminaret og sommerstevnet i Sarons dal i deres forbønner. Jeg trenger virkelig mye nåde og kraft til å gjennomføre dette. Ikke minst styrke og en bedre helsesituasjon.

Viktig melding vedrørende gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet

Det blir ingen gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet i juli. Årsaken til dette er at vi ikke har funnet noen som kan lede liturgien de torsdagene Bjørn Olav er borte.

Neste gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet blir ONSDAG 1. august kl.18.00.

Fra og med august 2018 flytter vi vår gudstjeneste fra torsdager til onsdager. Vi kommer til å feire gudstjenester skjærtorsdag og Kristi himmelfartsdag som før, men vi flytter altså den ukentlige gudstjenesten fra torsdager til onsdager.

Hjertelig velkommen.

Det merkeligste jeg har opplevd

Historien jeg er i ferd med å fortelle deg er kanskje den merkeligste jeg noen gang har opplevd. Den fant sted på hjerteklinikken på Feiring. Jeg har vært der ni ganger, og åtte ganger har jeg fått utført en utblokking av en blodåre i hjertet.

I forbindelse med et av disse operative inngrepene, skjedde det noe helt spesielt. Jeg hadde vært igjennom et hjerteinfarkt, og utblokkingen var vellykket. Om natten bråvåkner jeg med store smerter, og er veldig redd. Jeg forsøker å rope, men får ikke frem et eneste ord. Da begynner jeg å be:

"Herre, nå må du gripe inn! Hjelp meg!"

Jeg er helt alene i rommet. Det er mørkt. Plutselig ser jeg en person stå ved siden av meg. Jeg kjenner ham igjen. Det er en multihandikapet mann jeg kjenner. Han ser på meg med sitt gode smil. Så kryper han oppi senga og legger seg ved siden av meg, med armene rundt meg. Og så sier han: "La, Ju gla".  Han holder meg tett inntil seg. Jeg kjenner hånden hans rundt meg.

Og så sovner jeg og sover godt resten av natten. Når jeg våkner er jeg alene. Jeg har ingen smerter og frykten er borte.

Jeg er helt sikker på at det ikke var en drøm. Dette var virkelig.

Men det er helt umulig. Mannen er multihandikapet. Han var i sitt hjem, men likevel hos meg! Hvordan kunne det skje? Den eneste forklaringen er at Gud sendte en engel som lignet på den multihandikapede mannen.

Hva betyr så ordene: La Ju Gla?

La er Olav, altså meg. Ju er Jesus. Og Gla er Glad. Det betyr: Jesus er glad i (Bjørn) Olav!

Den multihandikapede mannen har nemlig ikke så mye språk. Men jeg kjente igjen disse ordene, for han kaller meg alltid "La" og han snakker mye om JU (Jesus), og han formidler alltid glede.

Jeg kom til å tenke på denne vakre og sterke historien her om dagen, da jeg ble redd. Og samtidig ble jeg minnet om ordene fra Høysangen:

"Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høyre hånd omfavner meg." (Høy 2,9)

Herren har omsorg for oss! Og Han bruker det som ingenting er.

torsdag, juni 28, 2018

Hva er kristen kontemplasjon? En redegjørelse

Hva er kontemplasjon? Jeg får av og til spørsmålet. Noen mener å vite at det er okkult. Vel, jeg snakker ikke om kontemplasjon i den betydning som Østens mystikk legger i det. Absolutt ikke. Jeg har ingen ting med verken Østens mystikk eller New Age å gjøre.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakt oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

Når nå noen bruker sosiale medier for å angripe meg for å undervise om kontemplasjon, så er det dette de angriper. Når noen kaller meg en 'satans tjener', en som er 'syk på ånd, sjel og kropp', og som en 'døråpner for New Age', så er det dette de angriper. Det jeg underviser om er at mennesker skal feste blikket på Jesus, lese evangeliene, leve seg inn i dem, og bli mer lik Jesus.

De to personene som holder på med denne sjikanen, angriper meg også for å undervise om tidebønn. Det er tydelig at de ikke vet hva det er. Det handler om å be Guds ord, for det meste Salmene. Slik jødene alltid har gjort, slik Jesus gjorde og slik apostlene gjorde. Når ble det galt å be Guds ord?

Sykdom, lidelse, hat har ikke det siste ordet - Gud har

Dagene mine er utfordrende og tøffe akkurat nå. Ved siden av utfordringene med Parkinsons har jeg de siste fire-fem dagene hatt kraftige følinger. Blodsukkeret har gått så lavt at jeg må få hjelp til å få i meg noe å spise. Dette skjer flere ganger om dagen. Hva det skyldes vet jeg ikke, men varmen kan kanskje spille en rolle. Jeg skal være så ærlig å si at jeg blir redd av og til. Blir også så sliten at det er vanskelig å stå på beina. I dag skal jeg til fastlegen min, så får vi se hva hun har å si.

I går fikk jeg besøk av en god venn som var hos meg en stund. Dermed fikk May Sissel muligheten til å gjøre nødvendige ærender. Takk Gud for venner!

Samtidig som dette skjer har to personer, som i flere år har spredt løgner om meg, våknet til liv og fyller sosiale medier og kristen dagspresse og deres debattsider med grove usannheter og sjikane mot meg og den tjenesten jeg står i. Så mye ondskap det finnes! Men kanskje vi gjør noe riktig når hatet tyter frem?

Hendelsene de siste dagene har minnet meg om noen ord fra Åpenbaringen. De kom så klart til meg mens jeg satt ute i den svale kveldsbrisen i hagen vår i går kveld. Der heter det:

"Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige." (Åp 1,8)

Hvilket håp. Alfa og Omega er de første og siste bokstavene i det greske alfabetet. Alt begynner med Kristus. Han er før alle ting, men alt slutter også med Kristus. Det er Gud som får det siste ordet. Ikke sykdom, ikke lidelse, ikke de som driver med sjikane og hatytringer, ikke Bjørn Olav, men Herren selv. Det gir meg håp!

Kristus er OMEGA! Slutten!

onsdag, juni 27, 2018

Helt avgjørende for vår frelse

I en overfladisk tid som vår hvor mange ikke synes å bry seg særlig om viktige lærespørsmål, synes kanskje en type som Kyrillos av Alexandria å være nokså utdatert. Men om jeg sier at det faktisk handler om vår frelse og evige salighet burde vi stanse opp et øyeblikk. Det handler om synet på hvem Kristus er. Vi er tilbake til 400-tallet:

I år 412 etterfølger Kyrillos sin morbror Theofilos som biskop av Alexandria. Det går et rykte om den nye biskopen i Konstantinopel, Nestorios. Denne Nestorios, hadde visstnok begynt å forkynne at Maria bare fødte Jesu menneskelige natur. Biskop Kyrillos bestemmer seg for å skrive brev til biskopen av Konstantinopel. Dette ble innledningen til en brevveksling av stor betydning. Biskop Nestorios kunne ikke akseptere at Maria ble kalt: Theotokos, som betyr Gudfødersken. Nestorios ville ha det til at Maria kun var Kristotokos, hun som fødte Kristus. Det store spørsmålet var da: Hvem er Kristus? Er han ikke Gud kommet i kjød? Hvis han ikke er Gud kommet i kjød er jo Kristus bare et menneske, og et menneske kan ikke frelse noen. Biskop Kyrillos mente at Det evige Ordet har steget ned fra himmelen, uten å gi slipp på sin guddommelighet. For han var Kristus sann Gud og sant menneske,

Spenningene mellom de to biskopene ledet til en krise i hele kristenheten. Det hele kulminerte i kirkemøtet i Efesos i 431. Der man besluttet å bruke navnet Theotokos om Maria. Dette handler ikke så mye om Maria, men om hvem den sønnen hun hadde født, var: Gud av Gud, av samme vesen som Faderen.

Kyrillos av Alexandria er blitt kalt " Troens søyle." Ikke uten grunn. Han døde i Alexandria 27. Juni år 444.

Fire forunderlige måter iranere kommer til tro på Jesus

Jeg har en rekke ganger skrevet om den kolossale vekkelsen i Iran. Den fortsetter med uforminsket styrke. Tusenvis av iranere kommer til tro på Herren Jesus. I siste nr av magasinet Iran and Beyond skriver misjonsorganisasjonen ELAM Ministries, om fire svært overraskende måter iranere kommer til tro. For å si det slik: Det er typisk Herren!

1. GJENNOM KVINNER

Kvinner står overfor mange utfordringer i Iran. Gjennom misjonsarbeidet til Elam Ministries har hundrevis av sønderbrutte kvinner, mange av dem misbrukt, fra alle lag av befolkningen funnet frelse, håp og mening i Jesus. Disse gjenopprettede Guds døtre bringer de gode nyhetene videre til mange andre. Et eksempel er Sofia, en kvinne med stor innflytelse i sin by som medlem av byrådet og leder for et kunstakademi. Etter å ha kommet til tro på Herren Jesus begynte hun å vitne for sin familie, en for en. Etter å ha bedt og fastet inviterte hun til familieselskap. Selskapet varte en hel uke. 24 familiemedlemmer kom til tro på Jesus. Den eldste var 79 år og den yngste bare 8.

2. GJENNOM BARN.

Jesus bruker troen og motet til dyrebare unge troende for å styrke troen til de voksne. 7 år gamle Sara kom til tro på Jesus gjennom de kristne barneprogrammene Elan Ministries sender via satelitt-TV. Hun sparte penger for å kunne kjøpe seg sin egen bibel. Begeistret fortalte hun om dette til sin muslimske onkel som ble rasende. Han ødela sparebøssen hennes og tok alle pengene. Dette var ved juletider og noen kristne bestemte seg for at de ville gi bort julegaver til den bydelen Sara bodde da det var mange fattige familier som bodde der. Ved siden av julegavene ga de også bort bibler. Dagen etter ringte Saras mor til barneprogrammet og Sara spurte om hun kunne få lov å fortelle noe: "Jeg vil bare fortelle hele verden at Gud er så god. Onkelen min ødela sparebøssa mi og tok alle pengene mine, men i går kjøpte Gud en bibel til meg og en notisbok."

3. GJENNOM AFGHANERE

Dette er kanskje det mest forunderlige: Mange iranere ser ned på afghanere og behandler dem dårlig. Men i dagens persisktalende kirke, kommer mange afghanere til tro på Jesus og de vinner igjen iranere. Det er utrolig å se afghanere og iranere side om side i menighetene. Noen av disse afghanerne er blitt pastorer for husmenigheter. En av dem heter Majid. Han kom til tro for flere år siden. Majid og hans kone har ledet over 100 personer til Jesus. De er nå pastorpar i en persisktalende kirke hvor over 20 personer, både iranere og afghanere, nylig ble døpt.

4. GJENNOM IKKE KRISTNE.

Det finnes også flere eksempler på at iranere har kommet til tro gjennom ikke kristne. De snakker varmt om andre de kjenner som har kommet til tro på Jesus og det skaper igjen nysgjerrighet blant iranerne om hvem Jesus er.

tirsdag, juni 26, 2018

Hvilken verdighet!

"Tenk, menneske, på den høye verdigheten Gud har skjenket deg, da Han skapte og formet deg til sin elskede Sønns avbilde i kroppslig henseende og til likhet med seg selv i åndelig henseende."

- Frans av Assisi (1182-1226)

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem..." (1.Mos 1,27-28)

"Han (Jesus) er den usynlige Guds bilde ..." (Kol 1,15)

Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte

En av de viktigste oppdagelsene jeg har gjort og kanskje den mest befriende, er at bønnen kommer innenfra. Bønn er ikke en intellektuell øvelse men noe som springer ut fra vårt hjerte. Vi tror vel kanskje at det er vi som tar oss sammen og tar et initiativ til å be, men den sanne bønnen finnes der allerede.

På djupet av det døpte menneskets sjel pågår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Dette er uforklarlig for vår tanke, men teologene snakker om den trinitariske dansen. Det er fellesskapet, samfunnet, dialogen mellom Faderen og Sønnen og Ånden. Dette liv finnes i meg.

I mange år undret jeg meg over noen ord av kong David som han gjengir i Salme 109,4. I Norsk Bibel er dette ordet gjengitt slik: "...men jeg er bare bønn."

Hvordan i all verden kan et menneske være bare bønn. Årsaken til at jeg spør slik er jo at min forståelse av bønn bare handler om de ordene jeg formulerer med mine lepper. Men så oppdaget jeg altså denne stadige pågående bønnen i mitt hjerte. Disse "usigelige sukkene" som apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet. Disse sukkene er denne stadige pågående bønnen, som ber selv om mine lepper er lukket. Det er godt å tenke på når jeg er sliten og ikke har krefter til å be. Likevel ber jeg. Det vil si, ikke jeg, men Guds Hellige Ånd som ber i meg.

Når man oppdager denne stadige pågående bønnen i ens indre oppdager man sin sanne identitet.

Det er noe veldig dette: Jeg bærer Gud med meg. Slik er det nemlig: Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte.

Johannes av Korset sa det slik: "For det første skal man vite at om sjelen søker Gud, søker dens Elskede den meget mer."

mandag, juni 25, 2018

Bønnevektere som oppholder seg i Herrens fortrolige råd

En bønn som ligger på mitt hjerte for tiden er at Herren skal reise opp mennesker som Herren kan betro seg til, og som kan be inn i en konkret situasjon enten det er for en nasjon eller for enkeltindivider. Menn og kvinner som er trenet i å høre Herrens stemme. Profeten Jesaja forteller følgende:

"Morgen etter morgen vekker han mitt øre så jeg kan høre på disiplers vis." (Jes 50,4b)

Å høre Herrens stemme er noe vi trenger å øve oss i å gjøre. Jeg tror det skjer når vi handler på de små tilskyndelsene vi får. Som når vi kjenner at vi skal be for en bestemt situasjon eller for et bestemt menneske. Det er vanligvis ingen dramatikk i dette. Det er bare noe vi 'kjenner'. Når vi begynner å handle på dette, tror jeg Herren vil betro oss mer! Det er min erfaring. Det kan hende at Herren vekker deg med et navn på dine lepper. Som Han gjorde med meg i dag morges. Ingenting spesielt med dette, annet enn at du blir minnet om en person. Og så begynner du å be. Det er spennende å se hva Herren har på sitt hjerte.

I 2.Kongebok finnes det en forunderlig historie. Kort fortalt handler den om kongen i Syria som lå i krig med Israel, og det er tydelig at israelittene er godt informert over det som skjer i den syriske leiren. Kan det være at de har en spion siden de er så velinformert? Da er det at en av kongens menn sier:

"Det har seg ikke slik, herre konge. Det er Elisa, profeten i Israel, som åpenbarer Israels konge hvert ord som du taler i ditt sengekammer." (2.Kong 6,12)

Hos profeten Jeremia kan vi lese: "Men hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd, slik at han så og hørte Herrens ord." (Jer 23,18)

Det er dette vi trenger: oppholde oss i Herrens fortrolige råd. Så vil Herren åpenbare for oss hva vi skal be for og be om!

I det gamle Israel hadde de vaktmenn på bymurene som varslet om fare. Slike vaktmenn er vi så i behov av i dag. Mennesker som er trenet i å se, som forstår seg på tiden vi lever i, og som man varsle om angrep. En ting er de synlige, noe helt annet, er det som skjer i den åndelige verden. Mer enn noensinne trenger vi bønnevektere på murene. Til vern for landet.

Herre, kan du elske meg med din ømhet

Herre, jeg tenker så mye på så mange ting jeg har sagt, som burde ha vært usagt. Så mange harde ord, ubetenksomheter, lettvintheter, så raske slutninger. Jeg har servert ordene i så mange sammenhenger, i personlige samtaler, i offentlige sammenhenger, fra talerstolen, på papir og skjerm.

Jeg skulle ha lyttet mye mer, Herre. Latt de andre fortelle, ikke vært så snar med å si noe.

Herre, tilgi meg for det og tilgi meg når jeg har vært så skråsikker. Tilgi meg når jeg ikke har hatt tid til å forstå hvordan den andre hadde det, men hastet videre til neste samtale, til neste møte.

Tilgi meg alle de store ordene jeg brukte på talerstolen uten at det egentlig var levd liv hos meg selv.

Herre, det høres kanskje litt rart ut, men jeg vil ikke bli mer åndelig, men mer menneskelig. Jeg ber om at ordene jeg gir videre er blitt kroppsliggjort i mitt eget liv før jeg åpner munnen. Gi meg evnen til å lytte mer og bruke munnen mindre.

Herre, i disse dager ber jeg deg om å elske meg med ømhet. Ta godt vare på meg. Det er du som har oversikten over livet mitt. Du ser mer enn jeg gjør. Dann meg og form meg på dreieskiven din. Da vil jeg tro at det er et og annet du må skjære vekk, og om nødvendig begynn på nytt. Gjør det enda en gang, og når du gjør det, Herre, kan du ikke legge ned i meg enda mer av den ømheten du har for alle mennesker, slik at jeg kan behandle andre mennesker slik du i din ømhet tar deg av meg.

søndag, juni 24, 2018

Bekymringsløshetsperlen

Herre, i dag vil jeg snakke med deg om noe jeg synes er vanskelig. Jeg bekymrer meg ofte uten egentlig å ville det. Enda jeg vet at det jeg bekymrer meg for, sannsynligvis aldri kommer til å skje, og at det er bortkastet tid. Likevel bekymrer jeg meg. Jeg burde jo ikke det, jeg, som har deg.

Men jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå om kroppen skulle bli mer skrøpelig. Om jeg ikke skulle klare å kle på meg selv, om jeg skulle bli enda enda mer avhengige av andres hjelp. Om medisinene vil gi enda flere bivirkninger. Av og til, Herre, blir jeg litt redd - for morgendagen. Og det enda du sa at vi ikke skulle bekymre oss for den. Men jeg vil være ærlig med deg. Mennesker med kronisk sykdom, og med den jeg har, blir ofte engstelige. Jeg kan like så godt si det som det er.

Jeg er lei meg, Herre, for at jeg ikke kan skrive som før, men må ha hjelp. Jeg er lei meg for at jeg ikke bare kan gå ut av huset, og legge ut på turene i skogen, som jeg elsket. Så får jeg høre: Vi må slutte å klage, være mer positive. Men den som sier det, Herre, klager med en gang det kommer en sky på himmelen og det blir kaldere og ikke så varmt som i mai. Men de syke skal ikke få si hvordan de har det, for da klager de, og er ikke positive.

Men til deg, sier jeg det, Herre. Jeg klager min nød. Og du hører på meg - og forstår. Du også, var vel kjent med sykdom, en smertenes mann.

Jeg tar fram perlekransen min, Herre. Jeg er glad i den.

Den perlen, den blå, lengst nede til venstre, heter "den himmelblå perlen" eller "bekymringsløshetsperlen". Den er jeg glad i, Herre, og jeg øver meg i bekymringsløsheten når jeg holder på den. Da trener jeg meg i å være mindre engstelig. Jeg forsøker å lære at livet ikke bare er avhengig av hvordan man har det, men også av hvordan man tar det.

Herre, jeg tror på ærlighet, mer enn jeg tror på drømmer. Men jeg drømmer også. Og, Herre, ofte er det DU som gir meg de drømmene. Du har sagt at gamle menn skal drømme drømmer.

Jeg drømmer om at jeg løper over en sommereng strødd med vakre blomster. Er det når jeg kommer til himmelen, Herre? Jeg drømmer at jeg løper fri for alle begrensninger. Løper.

Herre, det er en god drøm.

I mellomtiden, Herre, øver jeg meg i å overgi meg til deg. Også bekymringene.

Blant bønnens menn på Athos, del.2

En av bederne i Kolitsou var en munk ved navn Elias Vulpe. I desember vil det være 90 år siden han døde. Han ble født i Braghicea i Romania i 1851 og vokste opp i et gudfryktig hjem. På Athos ble han viden kjent som en av bederne og en åndelig veileder mange søkte seg til. I mer enn 30 år var han sjelesørger og en åndelig far for både munkene på Athos og gjestene som kom på besøk. Han trente hundrevis av åndelige sønner, både rumenere, grekere, russere, bulgarere og serbere. Alle søkte de seg til ham for å få råd og veiledning. Når noen kom til ham og så skamfulle ut, ville han umiddelbart oppmuntre dem og si: "Vær frimodige, også jeg er en synder."

Etter å ha avtjent militærtjeneste i 1877, var han først innom et kloster før han forlot hjemlandet og kom til Athos sommeren 1879. Etter å ha besøkt flere av klostrene her slo han seg ned i Kolitsou, som disippel av en munk som het Justin. Året etter, i 1880 ble han ordinert til prest. I 10 år holdt han seg sammen med Justin i denne lille kommuniteten. I 1889 flyttet han til en annen kommunitet litt lenger sør på øya. I fem år bodde han her sammen med tre disipler. I 1894 var fader Elias allerede en velkjent åndelig far. Han ba Jesusbønnen og slo seg ned i Forløperens Kellion med sine tre disipler. De arbeidet med å restaurere denne munkecellen som da hadde forfalt. Fem disipler dannet nå den nye kommuniteten: Euthymius, Andreas, Paisius, Gerasim og Johannes Goutsou.

Disse trådte inn i en bønnens rytme, bestående av uavlatelig bønn og stillhet. Fader Elias brukte mye av tiden sin når han ikke ba på å lese Bibelen og undervisningen til de hellige fedrene. Det gjorde han daglig. Han oppmuntret sine disipler til å be uavbrutt for verden og for alle kristne. En dag sa han til sine disipler: "Glem ikke de ordene Abba Josef sa til Abba Lot: uten at hele deg blir en flamme, kan du ikke være en munk. Slik skulle våre hjerter brenne med Kristi kjærlighet.

En dag kom en munk til ham og sa: "Far, velsign meg slik at jeg kan bli en dåre for Kristus!" Med et smil sa fader Elias: "Er det ikke nok for deg at du allerede er en dåre? Ønsker du å fortsette med å være det?" Munken skammet seg, kastet seg på bakken og sa: "Tilgi meg. ærede far, for jeg har syndet!" Men fader Elias kysset ham, og lot han gå i fred.

Når han merket at døden nærmet seg, lyste han velsignelsen over alle sine disipler, og sovnet stille inn i fred 8.desember 1928.

Fortsettes.

Billedtekst: Munker på Athos i vår tid.

lørdag, juni 23, 2018

Hverdagslig lykke

Hverdagslig lykke det er når du tidlig en morgen kan drikke nytrukket Yorkshire-tea, kroe deg oppi sofaen og nyte hver eneste munnfull med denne vidunderlige smaken. Hverdagslig lykke er når noen av dine venner er så omtenksomme at de sørger for at du har et lite lager av Yorkshire tea slik at du kan smile mot morgendagen. Hverdagslig lykke er når noen gir deg en metallkoks til å oppbevare teen din. Hverdagslig lykke er å ha venner.

Hverdagslig lykke er å bla gjennom morgenferske dagsaviser, og spise ferskt Fjellbrød med jordbærsyltetøy. Aldri om jeg kommer til å klare meg uten papiraviser.

Hverdagslig lykke er å trekke på seg en genser når morgenen er kjøling.
Hverdagslig lykke er å gå rundt i huset barbeint.
Hverdagslig lykke er å høre hunden din snorke.
Hverdagslig lykke er å møtes med smilet til kjæresten din.
Hverdagslig lykke er å rusle til postkassen for å kikke etter en overraskelse.
Hverdagslig lykke er å høre fuglene synge og humla surre.
Hverdagslig lykke er å høre på Reiseradioen.
Hverdagslig lykke er å lytte til Arvo Pärt.
Hverdagslig lykke er å snakke med barna dine.

Hverdagslig lykke er å lytte til Herren som vandrer i hagen når dagen er blitt sval.

Jeg har så mye å være takknemlig for.

En forunderlig historie om de koptiske martyrene - Gud tar vare på sine

Mama Maggie er blitt en kjent og kjær skikkelse for mange kristne i Norge. Det skyldes ikke minst den fremragende velskrevne biografien til Eyvind Skeie (bildet).

I går fikk jeg siste nummer av magasinet Stefanus i posten. Det var svært gripende å lese historien som Johannes Morken gjenforteller i en artikkel han skriver om Mama Maggie.

Jeg var kanskje en av de aller første i Norge, kanskje den første til å fortelle om de 21 kopterne som ble drept for sin tros skyld i Libya. Det vil si, det var 20. Den 21'de var en muslim fra Ghana, som ble en kristen på grunn av det sterke vitnesbyrdet til de 20 kopterne og som ble halshugget sammen med dem. Jeg kan ennå huske at jeg fikk mange henvendelser etterpå om dette kunne medføre riktighet.

Nå forteller Mama Maggie noe som til nå har vært helt ukjent. Hun har det fra førstehånds kilder og hun sier selv at de er pålitelige. Det er ingen grunn til å tvile på det.

I forbindelse med møtene hun hadde for Stefanusalliansen nå i månedskiftet mai-juni fortalte hun historien om mannen IS-krigerne i Libya hadde leid inn som vakt for de 21 mennene. Mannen har fortalt at han så et syn, da de 21 skulle drepes i tur og orden. Himmelen ble mørk. I synet steg en svart drage opp fra vannet for å angripe hver og en av dem. Deretter så han en hvit ørn stige ned fra himmelen. Mennene i oransje kledde fangedrakter ble plutselig hvite foran øynene hans, og en hvit hest kom for å hente hver og en av dem.

Deretter faller mannen bevisstløs om. Han ble brakt til et sykehus der han ikke sov på tre netter, han var redd og skalv. Faren trodde at årsaken var at noen av de kristne hadde gjort noe med ham. Derfor fikk han tak i en kristen mann til å be for sønnen. Til denne mannen fortalte så vakten om synet han hadde sett. Denne historien har gjort et stort inntrykk i Egypt. Det gjorde det også på meg.

fredag, juni 22, 2018

Blant bønnens menn på Athos, del.1

Artikkelserien du er i ferd med å lese inneholder ukjent stoff for de aller fleste av mine lesere. Det er fortellingen om noen mennesker som levde i adskilthet og bønn, og jeg tror vi har noe å lære av dem, alle og enhver.
I mange hundre år har det bodd bedere på Athos i Hellas. I klostrene ble det bedt kontinuerlig, men munker slo seg også ned som eneboere i såkalte Kellion, et monastisk bosted vanligvis for en person men det kunne også være et sted for en liten kommunitet bestående av to-tre munker. Et av disse stedene heter Kolitsou. For å komme hit må man gå på beina i fire timer fra havna Daphne på Athos. Man går gjennom øde, solrike daler, dekket av skog og olivenhager. Dette området kalles Kapsala. I gamle dager bodde det hundrevis av bedere i dette dalføret, mange av dem var rumenere. Det finnes noen få igjen i dag. Noen av bostedene er i ferd med å gå tapt fordi det ikke har bodd folk her på mange år. Men du vil finne at det fortsatt bor munker her. Du kan se det på oliventrærne og sitrontrærne, at grøden høstes inn, men først og fremst ser du det på den brennende oljelampen foran ikonene.

Noen av disse kellia'ene har navn som Den hellige treenighetens Kellion, De hellige apostlers Kellion, Den hellige Stefanus Kellion, Alle helliges Kellion, De hellige Erkeenglers Kellion og Forløperens Kellion for å nevne noen. I fire av disse bor det bedende munker den dag i dag. De påtar seg ulike bønneoppdrag, blant annet for verden.

Kanskje den aller mest kjente av beboerne i Kolitsou var Hl.Agapius, som bodde i Den hellige treenighets Kellion på midten til slutten av det 18.århundre. Da tyrkerne angrep Athos ble hellige Agapius tatt til fange og holdt i fangenskap i 12 år. I disse 12 årene tjente han sine muslimske herrer som hadde kjøpt ham som slave, så trofast at de ga ham større frihet enn de andre slavene.

Etter en tid klarte Hl.Agapius å flykte på mirakuløst vis og klarte å ta seg tilbake til Athos. Hans foresatte ga ham en alvorlig reprimande og ba han returnere til sine tyrkiske eiere. Hl.Agapius adlød uten innvending. Når han kom tilbake fortalte han sin herre det som hadde skjedd. Hans eier og hans tyrkiske familie ble forundret over å se gudfryktigheten i livet til Hl.Agapius og de aktet ham høyt. Det at den hellige munken kom tilbake til sin eier førte til at slaveeieren tok de første skritt på veien til å bli en kristen. Etter en tid dro slaveeieren og to av hans sønner til Athos sammen med Hl.Agapius. De hadde kommet til tro på Jesus gjennom munkens handling og ville leve resten av sitt liv som munker på den hellige øya.

Fortsettes

Takk for at jeg får være barnet ditt

Herre, nå skal jeg være helt ærlig med deg. Av og til kan bakkene bli vel bratte, og du kan føles langt borte. Av og til og litt oftere enn jeg liker å innrømme kan du være litt vanskelig å forstå. Noen ganger forstår jeg deg ikke i det hele tatt. Det er som om vi er på to forskjellige slags kloder. Dine veier er ikke alltid mine veier, og jeg skulle gjerne likt at du svarte meg i går på det jeg spør deg om i dag. For det er av og til litt vanskelig å vente til i morgen og kanskje noen uker og måneder før du svarer.

Men jeg er nok ikke alene om å kjenne det slik, Herre. Det er mange som meg, særlig når bakkene blir bratte.

Men jeg er barnet ditt, og du gir meg lov til å bruke det mest intime ordet som finnes på deg - Abba!

Som barn får jeg lov til å stille slike spørsmål. Jeg får lov til å være frustrert.

Jeg forstår deg ikke, når jeg så gjerne vil gjøre det du har kalt meg til å gjøre, og svimmelheten gjør det umulig. Akkurat nå, Herre synes jeg det er i meste laget og får å være helt ærlig er jeg litt redd og litt lei.

Men, Herre jeg vil søke nattely hos deg. Send meg noen av englene dine, Herre til å passe på meg og andre som sliter med det samme som meg og andre ting som de ikke forstår seg på.

Takk for at jeg får være barnet ditt.

torsdag, juni 21, 2018

Gratulerer! Peter Haldorf er 60 år

Pinsepastoren, forfatteren, retreat-lederen Peter Halldorf fyller 60 år i dag. Det er Peters store fortjeneste at han har løftet fram igjen arven fra den tidligere kirken og hjulpet mennesker å søke dybdene i den kristne tros røtter og gjort det på en måte som gjør det lett forståelig for mange. Men ikke bare på en teoretisk måte, Peter Halldorf går veien selv. Mange er de som har fått hjelp på trosveien til å grave djupere i den tradisjonen de selv står i og ikke bare skrape på overflaten. Det har skjedd gjennom et omfattende forfatterskap, men også i personlige møter og samtaler. Peter Halldorf har en sjelden tilstedeværelse og en fenomenal hukommelse når det gjelder å huske navn og steder. Mange er nok blitt svært overrasket over at Peter har husket deres navn når de har truffet ham igjen lang tid etter at de traff ham første gangen. Han treffer jo så mange så hvorfor skulle han huske akkurat dem? Men det gjør Peter, og mennesker kjenner seg sett og bekreftet. Slik har jeg selv opplevd det. Dette er virkelig en Guds nådegave.

Tilstedeværelse er også et ord som passer veldig godt på Peters forkynnelse og undervisning. Stillferdig, lavmælt treffer ordene oss i et vakkert poetisk språk som berører. Av og til er det nesten som om Peter synger budskapet sitt. Slik høres hans svenske dialekt ut for oss nordmenn. Jeg har hørt mange si at de gjerne kunne ha hørt Peter preke en time til. Så bærer da også Peter med seg en atmosfære av fred.

Når man har tilbragt tid sammen med Peter gjennom noen år så er det en ting man legger merke til. Han har en egen evne til å omgås barn. Alltid lekende. Da dukker barnet opp igjen i Peter. Og barna ser ut til å trives stort i hans selskap. Når jeg ble pastor lærte jeg en ting av en gammel mann i den første menigheten jeg betjente: Gå aldri forbi et barn på vei opp til talerstolen uten å bøye deg ned for å snakke med barnet. Går du forbi barna har du ingenting på talerstolen å gjøre. Det er tydelig at Peter har forstått betydningen av dette.

Peter Halldorf er en trygg åndelig veileder i en tid med så mange forvirrende røster som vår. Flere av hans bøker er allerede klassikere.

Det er med stor takknemlighet at jeg i dag gratulerer ham med 60 års dagen. Jeg oppdaget ørkenfedrene og Den østlige kirkens åndelige rikdommer omtrent på samme tiden som Peter Halldorf. Det forandret mitt liv. Så har jeg fått så mye hjelp og oppmuntring gjennom Peters bøker og samtaler opp gjennom årene. Jeg er også djupt rørt over den omsorgen han har vist meg gjennom tunge sykdomsdager, gjennom personlige besøk i vårt hjem og gjennom telefonoppringninger. For meg er Peter en god og kjær venn. Jeg ønsker ham Guds rike velsignelse over dagen i dag og over alle dager som kommer, og ber om at han må erfare Guds gode fred, djupe kjærlighet og rause nåde.

Billedtekst: Peter Halldorf på besøk i vårt hjem i fjor.

Irakisk kristen kvinne holdt som sex-slave fire ganger av IS gjenforent med sin far

Dette er en av de sterkeste historiene jeg har lest.

Når IS stormet gjennom Irak, i et nøye planlagt folkemord på minoriteter, var Yazidi-kvinner deres primære mål. Disse kvinnene skulle utnyttes i den grusomme sex-handelen disse islamistene sto bak. Men også en del kristne kvinner ble kidnappet. Rita, en ung kristen jente fra Qaraqosh var en av dem.

26-åringen ble tatt til fange da IS invaderte byen. Hun ble solgt og kjøpt fire ganger ble som sex-slave før hun ble satt fri i 2017, men det er først nå i april i år, nesten fire år etter at hun ble tatt til fange at hun ble gjenforent med sin far.

Selv om hun hadde hørt at de militante islamistene fra IS hadde tatt over Mosul, var hun ikke klar over at de var på vei mot hjembyen hennes, Qaraqosh, og andre landsbyer i området. Når hun ankom Erbil, nektet drosjesjåførene å kjøre henne til Qaraqosh fordi de visste at IS hadde kommet dit. Men hun var fast bestemt på å reise videre. Selv de kurdiske Peshmerga-styrkene klarte ikke å stoppe henne. De advarte henne om at hun ikke var trygg. Da hun ankom, la hun ikke merke til at det var noe særlig forskjell, men naboene kunne fortelle henne at IS var underveis. Årsaken til at hun ville bli i Qaraqosh var hennes gamle far. Hun ville ikke forlate ham, og han kunne ikke flykte.

Sakte men sikkert mistet de kurdiske Peshmerga-soldatene kontrollen over området og IS overtok. De militante islamistene begynte straks å bryte seg inn i husene og de brukte høytalerne fra moskeene og ropte ut at folk måtte komme ut fra sine skjulesteder. De stjal alt av verdi og kjørte fram to busser som skulle frakte bort gamle menn og kvinner. Rita ble ført til Mosul. De ga henne et nytt navn, Maria, og hun ble solgt på sex-slave markedet.

Hennes første eier var en irakisk islamist tilhørende IS. Rita var i sjokk og forteller at hun ikke klarte å fokusere på det som skjedde omkring henne. Hun beveget seg som om hun befant seg i en drøm. Det gjorde eieren hennes svært sint. I huset befant det seg også en Yazidi- jente, Shatha. Hun var bare 14 år gammel og kjøpt som slave av den samme mannen. Gjentatte ganger ble de to kvinnene voldtatt. De var innesperret i et rom og tvunget til å se drapsvideoer som IS hadde laget. Rita forteller at hun var så traumatisert at ansiktet hennes ikke viste noen form for frykt. Da eieren spurte henne om hun var redd, svarte hun: "Jeg er ikke redd noen uten Gud."

Etter 6 måneder ble hun solgt til et annet IS-medlem, en saudi-arabisk mann bosatt i Syria. Hans marokkanske kone, ga Rita stadig juling. Hun fikk ingen mat annet enn brød og vann.

Etter fire måneder ble Rita forflyttet fra Raqqa, i det nordlige Syria, til Abu Kamal, en by nær den irakiske grensen, hvor hun led mye i nye seks måneder. Deretter ble hun forflyttet til Deir ez-Zor, 130 kilometer i nord-vestlig retning. I denne tiden ble hun solgt til en syrisk mann. Senere ble hun solgt som sex-slave til en rekke IS-soldater. Rita ble tvunget til å lese Koranen. De truet med å drepe henne om hun ikke ble muslim.

I september 2017 gikk styrker fra Den syrisk demokratiske fronten inn i Deir ez-Zor, den største byen i regionen, og hun ble endelig fri. Rita ble tatt med til et trygt område, til Qamishli, i en by i det nordøstlige Syria, på grensen til Tyrkia, Der har hun fått hjelp for sine traumer fra Den syriske kvinneunionen. Det tok henne en måned for hun turde å ta av seg sløret i frykt for represalier. Da hun ble gjenforent med sin far sa hun: "Det var som en drøm."

Billedtekst: Dette bildet ble tatt i forbindelse med den første gudstjenesten som ble holdt i forbindelse med at Qaraqosh ble satt fri.

Historien er fortalt til World Watch Monitor og oversatt av Bjørn Olav Hansen

Kjærlighetens vitner


Hvordan vet vi at vi er ufattelig høyt elsket av Gud når omgivelsene hele tiden krever at vi skal bevise at vi har eksistensberettigelse?

Kunnskapen om at man er elsket uten vilkår, før verden fremmer sine krav kan man ikke tilegne seg fra bøker, forelesninger, TV-program eller seminarer. Denne åndelige kunnskap kommer fra mennesker som gjennom sine ord og handlinger vitner for oss om Guds kjærlighet.

Disse mennesker kan finnes i vår nærhet, men de kan også bo langt unna eller ha levd for lenge siden. Deres vitnesbyrd forkynner Guds kjærlighets sannhet og oppmuntrer oss til å handle etter den.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Oversatt (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, juni 20, 2018

En undring - hvor er profetene?

Jeg går med en undring om dagen som ikke vil slippe tak i meg: Hvorfor er mange av våre dagers profetiske røster så omsvermet og ettertraktet, når Bibelens profeter ble nedsnakket og forfulgt?

Bibelens profetiske skikkelser avdekket synd i kongers liv, refset myndighetene og landets befolkning fordi de behandlet fattig, innvandrere, enker og farløse så dårlig. De ble utsatt for mishandling, tortur, fangenskap, forfølgelse. De hadde ikke mange venner. De var ikke omsvermet. De talte ikke så ofte, og bare når de hadde et budskap fra Herren.

Våre dagers profeter profeterer om en strålende framtid for deg, om hell og lykke og at du skal bli storligen velsignet. De refser ikke presidenter for at flyktninger blir fratatt sine barn og plassert i egne leire? De er fremgangsrike og økonomisk velstående, og taler ikke mot at rike blir rikere på bekostning av fattige og uføre. Våre dagers profetiske røster tilhører gjerne en velstående middelklasse og har sjelden eller aldri noe å si til samfunnet rundt dem.

Borte er profetenes radikalitet, budskapet født av Gud i ørkenen og ensomheten, i lidelsen.

Leonard Ravenhill sa noe viktig og tankevekkende:

"Samtidens profeter var fullt ut akseptert av Gud og fullstendig forkastet av mennesker." (Oversatt fra forordet til T.Austin Sparks: Prophetic Ministry. Mercy Olace Ministries)

Slik går jeg å undrer meg en onsdag ettermiddag omtrent midtsommers i 2018.En

Jøder i Sverige tvinges til selv å ta ansvar for sin sikkerhet

I motsetning til øvrige land i Norden får jøder i Sverige bare politibeskyttelse ved særskilte behov. Det fremkommer i en artikkel publisert av den svenske avisen Expressen i går.

- Det burde ikke være vårt ansvar å sørge for at vi er trygge, sier Aron Veständig, som er leder for Stockholms jødiske forsamling til avisen.

I desember i fjor ble molotov-cocktails kastet mot synagogen i Göteborg. Det kunne ha gått riktig galt. Et 40-talls jødiske ungdommer hadde da en fest i den jødiske forsamlingens lokaler. De luktet røyk. Heldigvis regnet det i Göteborg denne kvelden, og brannen ble slukket av seg selv. Men i følge brannvesenet hadde brannen kunne spredt seg til hele lokalet.

Nå står tre menn tiltalt for ugjeningen: en palestiner, en syrer og den tredje en statsløs mann. De er tiltalt for grov mordbrann. Rettssaken startet i forrige uke og dom ventes i løpet av sommeren.

Brannen i Göteborg er en påminnelse om hvor utsatt våre jødiske venner også er det i Norden. Dessverre er ikke beskyttelse av jøder en prioritert oppgave for svensk politi eller svenske myndigheter. Det er en skam!

Her er em link til artikkelen i Expressen:

https://www.expressen.se/ledare/naomi-abramowicz/sveriges-judar-tvingas-ta-ansvar-for-sin-egen-sakerhet-/?utm_medium=link&utm_campaign=social_sharing&utm_source=facebook&social=fb

Billedtekst: Den jødiske synagogen i Stockholm. Foto: Wikipedia

Kjærlighetens gjerninger

Ofte snakker vi om kjærligheten som om den var en følelse. Men om vi venter på en følelse av kjærlighet før vi elsker, lærer vi oss kanskje aldri til å elske særlig godt. Følelser er vidunderlige og inspirerende, men kjærligheten kan ikke bygge på en følelse. Å elske er å tenke, tale og handle i forvissning om at vi er uendelig elsket av Gud og kalt til å gjøre denne kjærligheten synlig her i denne verden.

Oftest vet vi hva ekte kjærlighet er. Når vi "gjør" kjærlighet oppdager vi at følelsene rekker å ta igjen gjerningene, selv om motparten ikke reagerer med kjærlighet.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, juni 19, 2018

En livsviktig dag i vår felles kristne arv

Betydningen av denne dagen i kirkens historie går nok de fleste hus forbi. Dessverre. For slik burde det ikke være. Dette er en dag vi alle burde takke Herren for at Hans ord er blitt bevart.

Det er ikke noe jubileum, men det er i dag 1693 år siden den nikenske trosbekjennelsen ved vedtatt på kirkemøtet i Nikea (år 325). Det var keiseren selv, Konstantin, som kalte sammen en forsamling som skulle representere hele kristenheten. Bakgrunnen for kirkemøtet var utbredelsen av den såkalte arianismen, som var en trussel mot den tro som var overlevert fra apostlene. Arianismen representerte også en trussel mot kirkens enhet.

Så hva har dette å gjøre med kristne i 2018? Alt. Ganske enkelt, alt. Den arianske vranglæren dukker nemlig stadig opp igjen, og da er det godt at noen har tenkt før oss. Kruttet behøver man ikke å finne opp igjen på nytt. Keiser Konstantin kalte inn til dette første økumeniske kirkemøtet, i Nikea i år 325, som en reaksjon på en lære som ble forfektet av en prest fra Alexandria som het Arius. Kort fortalt lærte denne Arius at Kristus kun var et skapt vesen. Det strider klart mot Den apostoliske lære hvor det heter at Kristus ble født, ikke skapt. Dette fremkommer klart i Kolosserbrevet og Romerbrevet, hvor det heter: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt..."(Koloss.1,15-16a) og Rom.8,29 "...så han skal være den førstefødte blant mange søsken."

Arius lærte at Sønnen er underordnet Faderen. I et av de få bevarte brevene etter Arius heter det: "Sønnen...skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble født." Med andre ord lærte Arius at Kristus ikke hadde eksistert før tidenes begynnelse. Det stemmer heller ikke med Den apostoliske læren. Det ser vi blant annet i Kolosserbrevet: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (Koloss.1,17)

Biskop Alexander av Alexandria ser ut til å ha vært den første til å ta avstand fra læren til Arius. Biskop Alexander bruker blant annet skriftsteder fra Johannes-evangeliet for å vise at Faderen og Sønnen er uadskillelige og av et vesen.

Ved kirkemøtet i Nikea utarbeidet biskopene en formulering for å uttrykke Kristi guddommelighet og hans enhet med Gud. De lånte et begrep fra gresk filosofi og ga oss en helt ny betegnelse: "homoousios", som kan oversettes med: "Av samme vesen."

Den nikenske trosbekjennelsen er altså et resultat av en nidkjærhet for den overleverte apostoliske troen, og dette er virkelig en grunn til å være takknemlig. Den nikenske trosbekjennelsen understreker at Kristus Ordet er uskapt og har eksistert fra evig tid slik som Faderen: "Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, homoousios (av samme vesen) som Faderen." Den endelige utformingen av Den nikenske trosbekjennelsen fant sted på kirkemøtet i Konstantinopel i år 381. Dessverre er ordlyden blitt endret av Den romersk katolske kirken, og det er denne endrede ordlyden som blant annet blir brukt av Den norske kirke.

Den originale ordlyden er slik:

Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og sto opp igjen på tredje dagen ifølge skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en hellig katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

En kort bemerkning: Katolsk betyr ikke her Den romersk katolske kirke.

Små steg av kjærlighet

Hvordan skal vi velge kjærligheten når vi har opplevd så lite av den? Vi velger kjærligheten ved å ta små steg av kjærlighet hver gang det gis en anledning til det. Et smil, et håndtrykk, et ord av oppmuntring, en telefonsamtale, et kort, en omfavnelse, en vennlig hilsen, en gest av medlidenhet, et øyeblikks oppmerksomhet, en hjelpende hånd, en gave, et økonomisk bidrag, et besøk - alt dette kan være små steg mot kjærligheten.

Hvert steg er som et lys som brenner om natten. Det tar ikke bort mørket, men det leder oss gjennom det. Når vi ser tilbake på de mange små kjærlighetsstegene, oppdager vi at vi har gjort en lang, herlig reise.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Oversatt av (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, juni 18, 2018

Ervin Kohn anmelder rapper for jødehets

I følge nettutgaven til avisen Dagen anmelder Ervin Kohn rapperen Kaleh for jødehets. Det er bra. Uttalelsene til den norsk-iranske er så graverende og forkastelige og krenkende, at samfunnet må reagere. Jeg savner at norske kristenledere kommer på banen og støtter Ervin Kohn og det jødiske samfunnet i Norge. Det har vært veldig taust i det offentlige rom.

Det var fredag at rapperen Keleh deltok på en gatefest i Oslo, i kommunal regi, og hvor kan kom med sin usmakelige jødehets fra scenen. Arrangørene reagerte sterkt og har beklaget det hele. Kaleh ville aller nådigst beklage om noen av de mange barna som var tilstede ble støtt. Men han har ennå ikke kommet med noen offisiell beklagelse, og hans "beklagelse" på Facebook, er senere fjernet. Muligens er hele Facebook-siden hans tatt ned.

Det er ikke første gang den kjente rapperen Kaleh kommer med rasistiske og antisemittiske uttalelser. Det skjedde senest for få dager siden på hans Twitter-konto. Jeg skrev om denne saken på bloggen lørdag.

Ervin Kohn er forstander for Det mosaiske trossamfunn i Norge og nestleder i Antirasistisk-senter.

En plogspiss i Guds rike fyller 80 år

I dag vil jeg hedre en virkelig hedersmann i Guds rike. Reidar Paulsen (bildet) fyller 80 år i dag. Det er nesten ikke til å tro. Reidar Paulsen står som en bauta i norsk kristenhet. En pioner, en tydelig bibeltroende, raus, med stor åndelig innsikt og kunnskap.

Joda, det har blåst litt rundt ham, i enkelte sammenhenger har han vært kontroversiell, men slik er det med alle som stikker seg litt frem i den norske kirkevirkeligheten. Men Reidar Paulsen har ikke vært stridbar, men har løftet frem sider ved Guds ord som er blitt oversett og kanskje glemt. Det gjelder ikke minst Helligåndens gjerning i våre liv og i våre menigheter. En hjertens takk, Reidar fra en som dette fikk stor betydning for. Takk for at du har gjort det på en så trygg måte.

Og takk for at du inviterte Ed Silvoso til Norge og har arbeidet så ivrig for å etablere bønnefyrtårn rundt om i Norge. Himmelen vet hvilken stor betydning de er. I det hele tatt har du brakt litt mer himmel til jord, i form av Åndens gaver gitt til Kristi kropp.

Det er spesielt fra tiden da Reidar Paulsen startet tidsskriftet Visjon at jeg kjenner han. Et magasin som gjennom reportasjer ga oss et unikt bilde av hva Gud gjør rundt om på hans vide jord. Men her var også grundig bibelundervisning, og vi er fremdeles mange som savner dette magasinet. Heldigvis, til glede for mange har Reidar Paulsen fortsatt å skrive innsiktsfulle kronikker og kommentarer publisert både i avisen Dagen og på hans nettsted: www.basileia.no Kjære Reidar, fortsett med dette!

80 år er en anseelig alder, men det var da det virkelig tok av for Moses! Jeg ber om at Herren må gi deg mange gode år i et fruktbærende arbeid for Guds rike. Jeg låner gjerne øret til deg og jeg ser fremdeles tilbake med stor glede for den dagen jeg fikk tilbringe sammen med deg i hjemmet ditt for noen år siden. Den samtalen fikk stor betydning for mitt liv. Gratulerer med dagen!

En velsignelse

Ganske ofte får jeg spørsmål om den velsignelsen jeg pleier å lyse ved slutten av en gudstjeneste eller et seminar jeg holder. Jeg har hatt lignende keltiske velsignelser i tankene, når jeg formulerte denne. Den lyder slik:

"Herre, takk at når vi går ut av kirken denne formiddagen så har du gått foran oss. Vi ber om at vi må få nåde til å sette beina våre opp i fotefarene dine. Du er alltid foran oss. Det gir stor trygghet. Du er veien.    

Takk for at du er ved min høyre side, såvel som ved min venstre side. Du er bak meg. Du kjenner meg så godt. Du kjenner alle mine skrøpeligheter, mine feil, mine mangler, min angst, min tvil, alle mine spørsmål og min synd. Likevel er du over meg med all din nåde, barmhjertighet og tilgivelse. Og du er under meg med dine evige armer. Og når jeg faller, faller jeg pladask opp i armene dine. Du løfter meg opp på fanget ditt og jeg ber om nåde til å bikke hodet mitt inn til brystet ditt, for å høre hjerteslagene dine og hvert av dem forteller det jeg innerst inne lengter etter å høre: hvor inderlig høyt du elsker meg."

Jeg synes dette bildet med det vakre lyset er en god illustrasjon til denne velsignelsen.

søndag, juni 17, 2018

Østerrike utviser 60 imamer og stenger 7 moskeer

Østerrike stenger nå syv moskeer og utviser 60 imamer. 'Parallellsamfunn, politisk islam og radikalisering har ingen plass i vårt samfunn," sier forbundskansler Sebastian Kurz (bildet).

Østerrike har en befolkning på 8,8 millioner. Av disse er rundt 600.000 muslimer, de aller fleste med tyrkisk bakgrunn. Før han ble valgt til forbundskansler var Sebastian Kurz intregreringsminister. I denne rollen bidro han i 2015 til å få igjennom en ny lov som forbyr finansiering fra utlandet for religiøse grupper og som gjorde muslimske foreninger ansvarlige for å ha et positivt syn på det østerriske samfunnet. De 60 imamene som nå må forlate Østerrike har gjort seg skyldige i å motta penger fra utlandet.

Men det er også en annen årsak til at de syv moskeene stenges, og de 60 imamene utvises. I april i år ble det avslørt gjennom bilder som ble spredt, blant annet via sosiale medier, at barn i en moske spiller i et skuespill som skal vise slaget ved Galipoli. De små barna bærer uniform, vifter med tyrkiske flagg og spiller så døde. 'Likene' ligger på rekke og rad, drapert i tyrkiske flagg. Slaget ved Galipoli handler om en aksjon under 1.verdenskrig som fant sted på den tyrkiske halvøya Galipoli fra april 1915 til januar 1916. En kombinert britisk-fransk ekspedisjon ble etablert for å gjenerobre Konstantinopel, våre dagers Istanbul. Operasjonen mislykkes og det ble store tap på begge sider.

Moskeen hvor skuespillet ble vist tilhører Forbundet for tyrkisk-islamske kulturforeninger, som har sin base i Köln og som er en del av Tyrkias religionsdepartement, Diyanet. De har beklaget at dette fant sted.

Men myndighetene i Østerrike vil ikke ha noe politisk-islam i landet. Tyrkia reagerer på sin side sterkt på at moskeene stenges og imamene utvises. De kaller det hele "anti-islamsk og rasistisk."

Sebastian Kurz tilhører det konservative partiet ÖVP som styrer sammen med det høyrepopulististiske partiet FPÖ.


Herre, gi meg mer tålmodighet

Herre, gi meg større tålmodighet med dem som klager over at det er blitt kaldere og at det regner. I mange uker nå har de hatt sol og varme, men når været skifter, klager de over at nå er sommeren over. Meterologen ser alvorlig ut og sier: "Det er fare for regn ..."

Fare for regn!

Og vi ser solsvidde åkrer som skriker etter regn. Åkrer som er døde.

Men, sommeren er visst over! Vi har fått noen dager med regn og litt lavere temperaturer. Og folk kaster seg over tastaturet og stønner. Ikke av varmen, men over at solen er blitt borte!

Herre, de står opp om morgenen. De fleste av dem kan se, de kan gå, de er ikke lamme, de kan spise, selv uten hjelp. De er ikke svimle og må holde senga. De hører, så de kan lytte til musikk, eller gode ord. Ser de rundt seg kan de se skjønnheten i ditt skaperverk. En regndråpe i ei Marikåpe! Det er jo så vakkert.

Men de ser ikke, Herre, de leter bare etter sola. Skyene skygger for den.

De ser ikke underet i skyene. I regnet. I væten, som gir oss grøden.

Herre, fri oss fra sutringen, fra klagene, og lær oss til å være takknemlige for det alminnelige livet. Alle disse selvfølgelighetene som utgjør dagene våre. De vi ikke ser, men som vi vil sørge over når de blir tatt fra oss.

Herre, jeg er visst en ganske utålmodig fyr. Du har mye å ta tak i når det gjelder meg. Jeg er sikker på at de to englene mine, som følger meg, er slitne av og til og at de ser frem til å ta seg en pust i bakken den dagen jeg er hjemme hos Deg.

Herre, dagene mine er ikke som før. Jeg kan ikke gå ut lenger uten støtte eller rullestol. Jeg er svimmel og ustø, og skjelver. Det er mange ting jeg så gjerne skulle ha gjort. I går. Men også i dag og i dagene som kommer. Gi meg tålmodighet til å se miraklene dine i de små hendelsene - og glede meg.

"Rør ikke Guds salvede!"

Noen ganger kan man tenke vel høye tanker om seg selv, og andre. Jeg tenker ganske ofte på hvor veldig annerledes våre venner fra den tidlige kirkens historie reagerte når noen ville vigsle dem til biskop. Mange av dem rømte! De ville slett ikke høre slik tale. De følte seg uverdige, og måtte i noen tilfeller tvinges til å bekle kirkelige embeter. Noen av disse igjen stakk av når anledningen bød seg, og gjemte seg, eller de trakk seg etter kort tid i embetet. Det var slett ikke falsk ydmykhet. De forstod at den som opphøyer seg selv, vil falle en dag. For dem var det viktig å stille bakerst, ta den siste plassen, være en tjener.

Ikke slik i dag.

I dag opphøyes mange til å bli noe veldig. Enten av dem selv, eller andre. De har spesielle gaver, må vite. De er annerledes enn oss andre. De er salvet, og vi får høre: Rør ikke Herrens salvede! I det ligger det en uutalt trussel om at det vil gå deg ille om du stiller spørsmål.

Så annerledes de Herrens vitner fremstår som vi leser om i Det nye testamente. Herrens apostel, Paulus, skriver:

"... for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de får når de ser og hører meg..." (2.Kor 12,6)

Til menigheten i Roma skriver han: "Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig." (Rom 12,3)

Og når Peter og Johannes står foran den lamme ved Fagerporten i Jerusalem har de ingen ting å vise fram: "Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg." (Apg 3,6)

Ved en annen anledning forsøker noen å gi heder og ære til Paulus og Barnabas, ja, folkemengden tror de er guder. De hang blomsterkranser rundt deres hoder: "Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden og ropte: Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet..." (Apg 14,14-15)

Vi merker oss hvordan de to apostlene beskriver seg selv: alminnelige mennesker!

NB! Du finner ikke et eneste eksempel i Det nye testamente på at apostlene eller profetene eller lærerne eller evangelistene, eller for den saks skyld menighetenes tilsynsmenn opphøyde seg selv. Når Paulus snakker om de syner og åpenbaringer han er blitt gitt, så omtaler han seg selv som et menneske han kjenner. I samme sammenheng sier han: "Et MENNESKE i Kristus." Det er hans identitet. Derfor blir det underlig når vi i dag opphøyer noen tjenestegaver til nesten å være guddommelige.

Når Bibelen misbrukes

Sjeldent har vi sett et mer graverende misbruk av Bibelen, som når den amerikanske justisministeren bruker Romerbrevet for å forsvare at amerikanske myndigheter tar barna fra ulovlige innvandrere og plasserer dem i egne leire.

Jeff Sessions (bildet) uttalte følgende på et møte i Fort Wayne i delstaten Indiana torsdag:

"Jeg vil sitere for dere apostelen Paulus og hans kloke forordning i Romerbrevets kapittel 13," og så la han til: "Regjeringens lover må adydes siden Gud har fastsatt dem for å opprettholde orden."

Men det er samtidig en del andre bibelsteder den amerikanske justisministeren hopper bukk over! Som for eksempel 2.Mos 12,49: "En og samme lov skal gjelde for den som er født i landet, og for innflytteren som bor hos dere."

Eller 2.Mos 22,21: "Du skal ikke undertrykke og ikke gjøre urett mot en innflytter..."

Eller hva med 5.Mosebok 10,17-19a: "For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt."

Vi kan bevege oss over i Det nye testamente som sier det samme. I Lukas 3,11 kan vi lese: "Han (Jesus) svarte: Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat skal gjøre det samme."

Hebr.13,2: " Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det."

Politikere som Session skjuler seg bak at de er innsatt av Gud, men setter seg selv ut over det Bibelen sier. De er selektive i de versene de velger ut, for å kunne forsvare sin egen politikk. Det er et ord for dette: usmakelig! Det er skremmende når en politisk leder bruker, eller skal vi heller si, misbruker, Guds ord for å heve seg over kritikk av makten som utøves. I praksis sier man da at man alltid gjør det rette fordi makten er jo gitt dem av Gud. Politikerne skal verne om menneskers liv og frihet, og som kirke er vi ikke kalt til en servil underleggelse av statsmakten. Tvert om! Vi skal være SALT og saltet svir.
Det er tydelig at Session glemmer amerikansk historie. Landets nåværende innbyggere stammer jo fra folk som måtte flykte og fant et fristed i det som skulle bli USA. Og det er skremmende å se at politikere, som snakker så varmt om familien, er villige til å ta barn fra andre familier og overlate dem til et liv adskilt fra sine foreldre i en leir.
Billedtekst: Justisminister Jeff Sessions. Foto: Wikipedia.

lørdag, juni 16, 2018

Jødehets på matfestival i Oslo

Fullstendig uakseptabelt, skammelig og sjokkerende! Reaksjonene er sterke etter at den norsk-iranske rapperen Kevah brukte en matfestival i Oslo i dag til å hetse jøder. Han ropte ut:

"Er det noen muslimer her? Eid mubarak til dere. Er det noen kristne her? Er det noen jøder her? (Pause) Fuck jøder. Neida, jeg bare kødda."

I følge VG Nett var det slik ordne falt. 23 åringen har beklaget det hele på sin Facebook-profil, og at hans uttalelser ikke er ment å være antisemittiske. Det skjedde først etter at reaksjonene kom, og rapperen har et stort forklaringsproblem. For bare to dager siden la Kevah ut følgende på sin Twitterkonto: "Fuckings jøder er så korrupte."

Arrangøren av Gatematfest 2018 reagerte skarpt på det som skjedde. Det var mange barn tilstede. Norges største plateselskap, Universal Music, som har denne rapperen i stallen, tar også skarp avstand fra disse famøse uttalelsene.

Det burde vi alle gjøre. Kevah burde ikke inviteres til noen musikkfestivaler, scener, TV, Radio eller opptre i noen sammenheng. Dette må vi alle ta klar og skarp avstand fra.

Å velge kjærligheten

Hvordan skal man noensinne kunne tro at det finnes en betingelsesløs guddommelig kjærlighet når det meste (eller kanskje alt) av det man har opplevd er motsetningen til kjærlighet - frykt, hat, vold og fornærmelser?

Mennesker er ikke dømt til å være et offer! Muligheten finnes fortsatt, om enn skjult, å velge kjærligheten. Mange er de som måtte tåle det mest forferdelige utenforskap og underkastes den grusomste tortur har likevel valgt kjærligheten. Ved å velge kjærligheten har de ikke bare vist oss den menneskelige evnen til å hente seg inn igjen men også at den guddommelige kjærligheten overgår all menneskelig kjærlighet.

De som velger å elske, selv om det er i liten skala, midt i hatet og frykten, er de mennesker som gir verden håp.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

fredag, juni 15, 2018

Evangelistenes tjeneste, del 2

Det var en tid norsk pinsebevegelse hadde mange evangelister. Men så skjedde det noe underlig. Evangelistene ble forstandere. På en måte var det å være evangelist et slags forstadium til å bli forstander. Man gikk i lære hos en eldre forstander, og når han trakk seg tilbake, ble man hans arvtager. I mens var man evangelist.

Det er vanskelig å finne en slik modell igjen i Det nye testamente.

Evangelisten er i følge Ef 4,11 en av de femfoldige tjenestegavene til Kristi kropp. Det er også hyrden, eller pastoren. De er ikke en og samme person. Det har vist seg i mange tilfeller at det å innsette en evangelist i pastor- eller forstandertjenesten, har vært en ren ulykke. Av to årsaker:

Kristi kropp har mistet en evangelist, som har gått inn i en annen oppgave. Og: evangelister blir ofte for ensidige i den kosten de serverer en forsamling. Kirkehistorien kan også vise til at evangelister har sporet av læremessig når de trer inn i en rolle de ikke har. Men selvsagt finnes det eksempler på at evangelister er blitt gode pastorer.

"Evangelistembetet er menighetens kraftkilde utad," skriver Aril Edvardsen i boken: "Gjenopprettelsen", utgitt på Logos forlag i 1978, side 100.

Og Edvardsen viser til evangelisten Timoteus. Det er han kunsteren har forsøkt å avbilde på det bildet som følger denne artikkelen.

Til sin unge medarbeider skriver apostelen Paulus:

"Men du må være edruelig i at du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist..." (2.Tim 4,5).

Dette gir oss et bilde av noen av de karaktertrekkene som bør finnes hos en med dette kallet. Han må være en person som er årvåken, sindig og han må tåle lidelse. Lidelsen hørte med til den erfaringen alle kristne i urkirken hadde. Det var en pris å betale for å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det kunne føre til forfølgelse, mishandling, fengselsstraff, ja, martyrdøden. Slik mange evangelister opplever i dag i mange land. De er ganske ulik de som skaffer seg egne jetfly, dyre biler og som bokstavelig talt smykker seg med gull og glitter, slik vi finner eksempler på dag.

Evangelisten er først og fremst et vitne. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)