mandag, oktober 31, 2016

Lekkasjer avslører nye planer for å kvele husmenighetene i Kina

Lekkasjer fra hemmelige dokumenter viser at kinesiske myndigheter vil tvinge husmenighetene til å bli en del av den statskontrollerte Tre-Selv-Kirken. I disse dokumentene kan man lese om en firepunkts plan om hvordan man skal ta over ledelsen av husmenighetene i Kina.

I planen som nå er blitt avslørt går det blant annet frem at myndighetene først vil tvinge disse menighetene til å bli registrerte, så vil de ha tilsyn med de små gruppene og de menighetene som ikke vil ha seg underlegges den statlige kontrollene vil bli forbudt.

Det er ChinaAid som skriver om dette i dag.

2016 har vært en svært mørkt år hva forfølgelse av de kinesiske husmenighetene angår. I 2015 ble det av denne organisasjonen alene registrert over 174.65 tilfeller av overgrep mot menigheter i Kina, og det er ingen ting som tilsier at tallet skal bli mindre i år.

Gode ledere

"Gode ledere er klar over både deres styrke og deres svakheter. De er ikke redd for å innrømme det siste. De vet hvor de skal finne støtte og de ydmyke nok til å spørre etter den.

Det finnes ingen perfekt leder som har alle gavene som er nødvendig for godt lederskap."

Jean Vanier (bildet), i boken Community and Growth, side 220. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kona løslatt - mannen sitter fortsatt fengslet i Tyrkia

Jeg har tidligere skrevet om ekteparet Andrew og Norine Brunson som ble arrestert av tyrkiske myndigheter 7. oktober i byen Izmir (tidligere Smyrna). Nå har jeg fått informasjon om at Norine er løslatt, og at hun har fått en muntlig beskjed om at anklagene mot henne er trukket tilbake.

Ektemannen, Andrew, derimot sitter fortsatt fengslet og har nesten ingen kontakt med omverdenen. Tyrkiske myndigheter har nektet ham tilgang på advokat, hvilket han er garantert i følge den tyrkiske grunnloven.

Flere kristne i Tyrkia uttrykker nå stor bekymring for det som skjer med Andrew Brunson. Ekteparet har levd og virket i Tyrkia i 23 år, og myndighetene har på ingen måte vært ukjent med at de har hatt ansvaret for en liten evangelisk menighet i Izmir i samme tidsrom.

La oss omslutte ekteparet Norine og Andrew Brunson i våre forbønner.

søndag, oktober 30, 2016

Nord-koreanske kristne ber ikke om en slutt på forfølgelsen

Nord-koreanske kristne lever i frykt for sine myndigheter. Det er anslått at så mange som 30.000 kristne lever under umenneskelige forhold i arbeidsleire, som mer er å betrakte som rene utryddelsesleire. Nord-Korea er klassifisert som det landet som har den hardeste forfølgelsen av kristne. Livet for våre medsøsken i dette landet er mye tøffere enn noen av oss kan forestille oss.

Likevel - de ber ikke om at det skal bli slutt på forfølgelsen. De ber heller ikke om frihet, ei heller om penger.

"De mer om å få mer av Kristus og gjenspeile mer av Kristus i sine liv," sier Dr. Eric Foley, som leder arbeidet til Voice of the Martyrs i landet.

Eric Foley, som er bosatt i Sør-Korea, møtte nylig en avhopper fra terrorregimet i nord. Han fortalte at kristne ba for Nord-Korea. Da svarte mannen fra Nord-Korea:

"Ber dere for oss? Vi ber for dere. Dere har så mye. Dere setter deres lit til penger og deres frihet. I Nord-Korea har vi verken penger eller frihet, men vi har Kristus, og det er mer enn nok."

Noe å tenke på på vår egen bots- og bededag.

Jesusbønnen som angstdemper

Jeg holder på å lese en bok av den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams (bildet). Boken heter "Silence and Honeycakes", og er en bok om 300-400 tallets ørkenfedre og ørkenmødre som levde sine liv i kontemplasjon og avsondrethet.

Vi trenger disse fedrene og mødrene fra ørkenvekkelsen. Når man leser deres ord oppdager man hvor livsnære de er. De har slett ikke gått ut på dato. Ørkenens visdom underviser snarere enn den forkynner. Den henter sin autoritet ikke bare fra det teoretiske planet, men fra det selvopplevde. Ørkenens åndelige veiledere søkte stillheten og ensomheten for å høre fra Gud og leve i Hans nærvær. Slikt setter djupe spor.

Mens jeg befinner meg i Bergen og hviler mellom seminaret jeg har hatt og gudstjenesten i morgen, leser jeg også et intervju med den tidligere erkebiskopen. I dette intervjuet promoterer Rowan Williams Jesusbønnen som et svar på den moderne angsten. Det tror jeg så gjerne.  Jeg har gjort meg egne erfaringer som gjør at jeg tror at Jesusbønnens gode rytme gir en egen fred, når vi ber den i takt med pusten vår.

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Slik lyder den.

Den har fulgt oss helt siden den tidlige kirkens dager, og er like aktuell den dag i dag. I tider hvor våre egne ord blir borte og vi leter etter et bønnespråk, kan Jesusbønnen bli til stor hjelp. Enten hele, eller deler av den. Men jeg har også erfaring med at den kan hjelpe oss når frykten griper tak i en. Det hender den gjør det om natten, når hjertet slår en unormal takt, eller lungene skaper problemer med å puste. Da roer Jesusbønnen meg ned, og hjerterytmen blir normal igjen. Jeg ber den rolig med inn- og utpust. Noen ganger bare de siste ordene, på gresk: Kyrie Eleison. Prøv, så skal du se hvor godt det fungerer!

Men først og fremst er Jesusbønnen blitt mitt bønnespråk. Den lever i grunnen sitt eget liv i meg, og det kjennes godt.

Her er artikkelen om Jesusbønnen og Rowan Williams:

http://myocn.net/rowan-williams-promoting-jesus-prayer-answer-modern-angst/

Billedtekst: Den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams. (Foto: Wikipedia)

lørdag, oktober 29, 2016

Mangelen på åndelig modenhet

"Den største mangelvaren i verden er åndelig modenhet," sier biskop emetritus, Martin Lönnebo (bildet).

Så legger han til: "Modenhetens spørsmål er: Hva er sant? Hva er rett? Hva er galt? Hva er hellig? All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør hos meg selv først bekjempe det jeg vil bekjempe hos andre. Det var økreneremitenes innsikt, derfor er deres tone så ren."

Det er noe å ta med seg inn i bots- og bededagshelgen.

Foto: Sigtuna stiftelsen

Ikonenes blendende skjønnhet

En venn av meg, fader Seraphim (Leo Aldea) (bildet), befinner seg for tiden i Russland. Her beskuer han blendende vakre ikoner. Jeg gleder meg stort over bildene han deler av disse ikonene, og tekstene som følger med. Et av stedene han har besøkt er byen Jaroslav, grunnlagt av storfyrsten Jaroslav I av Kiev. Om besøket her, skriver han:

"Ikonene i Jaroslav er store, forunderlige 'avhandlinger' om de djupeste kristologiske dogmene. De åpenbarer eldgamle sannheter og peker mot nye åpenbaringer. En salme, en hymne, en fortelling, en historie om et sted, om et ikon, om en helgen, ja, til og med et dogme - de ikonografiske mestrene i eldgamle Jaroslav synes å være i stand til å ta hva som helst og forvandle dem til kreasjoner som er like spektakulære som kunstverk, som de er det som teologiske skrifter.

Jeg ble knust av intensiteten i disse ikonene. Jeg måtte ta lange pauser idet jeg beveget meg gjennom rommene, for å sette meg ned og samlet krefter, for så å kunne bevege meg fra rom til rom. Gang på gang, blant disse merkelige og imponerende figurene som ser på meg med sine utenomjordiske øyne, gjenoppdager jeg en følelse av hensikt med livet mitt, en følelse av virkelighet i Guds nærvær. I det korteste øyeblikk i mitt livs historie, er jeg berørt av Noen og denne berøringen helbreder alt og gjenåpner alle sår på samme tid."


Det er mange av disse ikonene som også berører meg sterkt, som dette ikonet av døperen Johannes, her malt som 'ørkenens engel'. Dette motivet har jeg ikke sett før. Selvsagt var Johannes ikke en engel, han var et menneske, men hans tjeneste var det noe 'engleaktig' ved. Med det mener jeg en hellighet som var så sterk at den trakk mennesker til seg. Han bar med seg noe som tiltrakk mennesker.


Her et annet ikon som betyr mye for meg. Det viser hellige Nikolaus, eller Nikolaus av Myra. Ikonet viser ulike hendelser i hans liv.

fredag, oktober 28, 2016

Møtehelg i Bergen baptistmenighet

Når disse linjene skrives er det like før May Sissel og jeg setter oss på toget med kurs for Bergen. Lørdag skal vi ha bønneseminar i Bergen baptistmenighet (bildet), og søndag skal jeg tale i forbindelsen med gudstjenesten samme sted. Nå håper vi at togstreiken ikke skal skape problemer for reisen. Etter møtene i Bergen baptistmenighet skal vi møte Solveig og Erling Thu, for å arbeide videre med boken jeg skriver om dem. Tirsdag setter vi kursen mot Gjøvik igjen.

Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg. Det verdsettes høyt.

Bloggen vil oppdateres som vanlig, men det vil ta noe lengre tid å svare på eventuelle eposter.

Foto: Norske kirkebygg

Nye bølger av forfølgelse i Kina

Kinesiske kristne opplever for tiden en ny og intensiv bølge med forfølgelse. Mer enn 20 kinesiske kristne har de siste dagene blitt mishandlet av politiet på grunn av sin kristne tro. Flere av de er også blitt fengslet. Etter at president Xi Jinping kom til makten er det anslått at så mange som 1500 kirker er blitt ødelagt, eller har fått sine kors fjernet fra kirkebygget.

Flere av de som er arrestert den siste tiden er arrestert fordi de har hatt kors hengende i sine hjem, og disse er blitt fjernet av politiet. Arrestasjonene og mishandlingen fant sted 25. september i år i fylket Nanle i Henan provinsen, men er først blitt kjent nå.

Lederen for Den kinesiske husmenighets-alliansen, Zhang Mingxuan, uttaler til ChinaAid at kinesiske myndigheter bryter kinesernes konstitusjonelle rettigheter.

La oss huske våre trossøsken i våre forbønner.

Kjærligheten forener

"Kjærligheten forener alt, det skapte og det ikke-skapte - hele skapelsens hjerte - og våre hjerter blir ett gjennom kjærligheten.

Dette er hva de store mystikerne har forsøkt å si oss gjennom tidsaldrene. Benedikt, Frans, Hildegard av Bingen, Mester Eckhart, Teresa av Avila, Johannes av Korset, Dag Hammarskjöld, Thomas Merton og mange andre har, hver og en på sin måte og på sitt språk, vitnet om den guddommelige kjærlighetens forenede kraft. 

Alle har talt med en innsikt de ikke har fått gjennom intellektuelle resonnement men gjennom kontemplativ bønn. Jesu Ånd lar dem få se Guds hjerte, universets hjerte, og deres eget som ett.

Det er i Guds hjerte som vi kan komme til full innsikt om enheten i alt som finnes, det skapte og det som ikke er skapt."

Henri Nouwen, her sammen med Jean Vanier. Fra boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag, oktober 27, 2016

Bots- og bededagen er visst avlyst - igjen

Søndag er det bots- og bededag. Få menigheter markerer dagen i det hele tatt. For to år siden skrev jeg en kronikk i Dagen i et forsøk på å gjøre flere oppmerksom på Bots- og bededagens betydning i norsk historie og i vår nåværende åndelige situasjon i vårt kjære land. Responsen var helt fraværende.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg er frustrert. Jeg konstaterer bare fakta. For min egen del har jeg ikke gitt opp håpet om å gjenreise denne dagen som en stor nasjonal bønnedag for Norge. I vårt naboland Sverige samles tusenvis for å be for sitt land på sin nasjonale bønnedag. Men altså ikke i Norge. Kan det være at vi har det for godt? Kan det være at vi er for travle for noe slikt? Kan det være at vi rett og slett ikke forstår betydningen av å gjøre bot og be for Norge?

Da var det annerledes før når Den norske kirkes menigheter ringte i Stormklokken dagen før dagen for å varsle om at nå måtte folk gå til sine kirker for å be. Så var det da også gudsfrykt igjen i Norge.

Blir du med på å be om at vi kan gjenreise bots- og bededagen som nasjonal bønnedag?

Verdighet i livets sluttfase

Det er til å bli fortvilet av: på nyhetene i går handlet det om at Regjeringen skal sette i gang nok en utredning om Hospice i Norge. Trenger vi enda flere utredninger og uttalelser om en bedre verdighet rundt døden?

Sammenlignet med Norden forøvrig har vi bare så vidt kommet i gang med utbygging av hospice i Norge. I Norge har vi fire, fem om vi regner med det gode tilbudet som Fransiskushjelpen driver i Oslo. I Danmark finnes det 17 og flere er under oppførelse. I Norge mangler vi penger og egentlig en forståelse for viktigheten av en verdig død. Mange av de som ønsker å dø på et hospice blir avvist. Ene og alene på grunn av mangelen på plass. De som rammes er sårbare mennesker, som trenger hjelp i livets sluttfase. Det får de da også de som bor på sykehjem og institusjoner, men med all den erfaringen vi sitter inne med så vet vi at de som jobber på disse sykehjemmene og institusjonene får stadig dårligere tid og er allerede overarbeidet som de er. Derfor får vi alle disse historiene om en uverdig avslutning på livet.

Døden er fortsatt tabu. Vi vil alle møte den, men helst ikke snakke om den. Verken politikerne eller oss selv. Kanskje det nå er på tide at vi gjør noe med dette? Vi skryter jo av at vi lever i et moderne, velferdssamfunn - men det gjelder nok ikke døden.

Sårene blir hederstegn

"Jesu oppstandelse er årsaken til at vi tror at våre kropper skal oppstå. Ofte hører vi det bli sagt at våre kropper er et fengsel for sjelen og at det åndelige livet er veien ut av det. Men i troen på kroppens oppstandelse forkynner vi at det åndelige livet og livet i kroppen ikke kan skilles ad. Våre kropper er som Paulus sier: Den Hellige Ånds tempel (se 1.Kor 6,19) og derfor hellige.

Kroppens oppstandelse innebærer at det som vi har levd i kroppen ikke kommer til å gå tapt men kommer til å bli løftet opp til et evig liv med Gud. Slik som Kristus bar merkene fra sin lidelse i sin oppstandne kropp, kommer våre kropper å bære merkene fra vår lidelse ved vår oppstandelse.

Sårene blir hederstegn ved oppstandelsen."

Henri Nouwen (bildet) i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, oktober 26, 2016

SISTE: Syriske erkebiskoper skal være i live

Det kommer nå opplysninger om at de to erkebiskopene som ble bortført av IS i nærheten av Aleppo skal være i live. De skal befinne seg i Raqqa.

Opplysningene kommer fra priorinnen ved Hl.Jakobs kloster i det vestlige Syria, Agnes Mariam Salib og fremkom på en pressekonferanse i dag.

Situasjonen for dem skal være kritisk, og vi oppfordres til å be inderlig til Gud om at de må settes fri før slaget om Raqqa inntreffer. Raqqa er som kjent hovedkvarteret for IS. Det var også her fader Paolo ble kidnappet. Det er for tiden ingen opplysninger om ham.

Den gresk-ortodokse metropolitten av Aleppo, Paul Yazigi og den syrisk-ortodokse Yohanna Ibrahim ble kidnappet i 2013. Det har gått mange rykter om dem etter det, blant annet at de skal ha blitt drept i desember 2015.

Opplysningene som fremkom på pressekonferansen i dag er helt nye, men er så langt jeg kan se ikke bekreftet. Jeg oppfordrer fortsatt til forbønn for både erkebiskopene og fader Paolo.

Det er Sputnik News som skriver dette i kveld.

Tusenvis av pakistanske kristne har flyktet til Thailand

Dette er kanskje ukjent for mange, men tusenvis av pakistanske kristne har den siste tiden søkt tilflukt i Thailand. Årsaken er den sterke forfølgelsen av kristne som pågår i Pakistan.

Men det er slett ikke enkelt for kristne å oppholde seg i Thailand. Det er svært vanskelig å få skaffet seg et levebrød, og de må stadig flykte fra politiet. I forbindelse med et politi-raid i Bangkok nylig ble 35 kristne familier fra Pakistan tatt av politiet. De levde alle sammen på et rom!

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mange kristne pakistanere som har flyktet til Thailand, for derfra å søke om status som FN-flyktninger, men tallet kan være så høyt som 11.500. Alle oppholder seg illegalt i Thailand og er stadig på flukt fra politiet og myndighetene i landet. Mange oppholder seg innendørs og frykt for å bli oppdaget.

En av disse er 40 årige Anila som underviste i urdu på en misjonsskole i Lahore. Hun har vært på flukt siden 2013 og har siden da bodd på minst 10 forskjellige steder. Hun er redd for gå utendørs av frykt for å bli oppdaget.

Det er International Christian Concern som skriver om dette.

Et kall til bønn

En fantastisk flott gave fra alle vennene våre i Sannhetens Ord Bibelsenter, hjelper oss til å fokusere på det som er vårt primære kall: bønn.

'Den knelende mannen' har fått hedersplass i stua vår.

Ordene fra Jeremia 29,13 står innrisset ved siden av den bedende mannen: "Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte."

Hvilket herlig løfte!

Evan Roberts er en mann som har hatt en stor betydning i mitt liv. Han fikk være redskapet som skaket Wales med en gjennomgripende vekkelse i 1906-1907 og som førte til at 150.000 mennesker kom til en levende tro på Jesus. Årene 1931-1937 er blitt kalt 'De skjulte årene' i Evan Roberts liv. Da trakk han seg helt tilbake fra det offentlige liv. Ingen møter, ingen offentlige opptredener - bare det skjulte liv med Gud. Mange forstod ikke hvorfor Evan Roberts gjorde dette. Det gikk mange rykter og det var mange som forsøkte å finne en forklaring.

Selv sa Evan Roberts det slik: "Mitt arbeid er nå viet til bønn, og til bønnen har jeg hengitt meg selv de siste 25 årene. Når jeg preker kan jeg nå noen få; når jeg ber kan jeg nå hele verden, men mennesker forstår ikke dette."

Bønnen er en svært undervurdert kraft i manges liv.

Vår tjeneste er basert på bønn og vil alltid ha bønnen som sentrum i alt, både i det som skjer nasjonalt og det som skjer internasjonalt. Om Herren gir helse og styrke vil det også skje noe internasjonalt neste år. Foreløpig - og av sikkerhetsmessige årsaker - kan jeg ikke si noe om hvilket land dette gjelder, men be gjerne om at vi skal lykkes med de planene vi nå jobber med.

La oss sammen be for vårt elskede land og for nasjonene. Jeg - og mange med meg - har tro på at mangt og mye kan endres gjennom bønn:

"Be Meg, så skal jeg gi Deg folkeslagene som Din arv og jordens eiendom til Din eiendom." (Salme 2,8)

Alt hører Jesus til.

Et hjerte som er berørt

"Å leve et åndelig liv er å gjøre det lille forskremte hjertet like stort som universet, for Jesu Ånd som bor i oss omfatter hele skapelsen. Jesus er Ordet gjennom hvilket universet ble skapt.

Paulus sier:

'For i Ham er alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved Ham og for Ham.' (Kol 1,16-17)

Når Jesus lever i oss gjennom sin Ånd, åpnes våre hjerter for alle mennesker og også for hele skapelsen. Kjærligheten kaster ut all frykt og samler hos seg alt som tilhører Gud.

Bønnen, som puster sammen med Jesu Ånd, leder oss inn i denne djupe kunnskapen."

Henri Nouwen (bildet), i boken "Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, oktober 25, 2016

En pastors selvmordsbrev

Det du her er i ferd med å lese er noe av det sterkeste jeg noen gang har oversatt!

"Hei! Mitt navn er Tullian Tchividjian (bildet). Jeg pleide å være pastor. Noen vil til og med si at jeg var en fremgangsrik pastor. Jeg ledet en stor kirke som hadde en egen skole og et seminar, jeg skrev en bok om året, reiste vidt og bredt over hele landet og talte på konferanser, i menigheter og ved ulike anledninger. Om noen vil definere en berømt pastor, så var jeg en av dem. Og så raste alt sammen.

Det var to ting jeg var helt sikker på ville vare livet ut (ved siden av min relasjon til Gud): mitt 21 årige ekteskap og mitt kall som hovedpastor for den historiske Coral Ridge Presbyterian Church i Ft. Lauderdale, Florida. Begge deler raste sammen våren og tidlig på sommeren 2015.

Først ekteskapet mitt. Så min posisjon i menigheten. Og med de to tapene fulgte tusenvis av andre tap. Tap av nære vennskap. Tap av økonomisk sikkerhet, tap av en hensikt, jeg mistet tilliten til Guds godhet, jeg mistet håpet, gleden, mulighetene, tap av livet, slik jeg kjente det. Livet gikk fra det som synes å være et eventyr til følelsen av en voldsom tragedie.

Men om enn hvor sjokkerende alle disse tapene er, så sjokkerte min umiddelbare reaksjon meg enda mer: sinnet, den stadig skiftende selvbebreidelsen, hevntørsten, den bitre arrogansen, selvrettferdigheten, den selvrettferdige motstanden, den kontroll-hungrige manipuleringen, den villedede rasjonaliseringen, den djupe egoismen, den perverterte følelsen av berettigelse. Kanskje disse avskyelige ting som strømmet fra mitt indre med en slik naturlig letthet ikke burde sjokkere meg. Tross alt, jeg var kjent for min åpenhet om mitt eget rot, jeg har snakket åpent om min synd og egoisme, mine feil og frykt, min stolthet og mine smerter.

Jeg har aldri innbilt meg at jeg har 'fått det til', alt sammen. Faktisk er en av grunnene til at folk lytter til mine prekener, leser mine bøker eller kommer for å høre meg tale når jeg er på reise, er fordi jeg snakket ærlig om min sønderknuselse og den fantastiske Guds nåde som dekker oss på vårt verste. Jeg ble kjent for å si at Gud elsker dårlige mennesker fordi dårlige mennesker finnes. Så jeg visste at jeg var dårlig, bare ikke at det var så ille fatt med meg.

Sannheten er imidlertid at vi er svært gode advokater når det gjelder våre egne feil, men veldig gode dommere når det gjelder andres feil. Som en av mine rådgivere sa til meg: det er ikke omstendighetene som skaper hjertets tilstand; det er motsatt, det er omstendighetene som viser tilstanden i vårt hjerte. Og det som ble åpenbart for meg av det som fantes i mitt hjerte var skremmende og destruktivt. Denne ekle sannheten om meg selv (og den desperate ensomheten som jeg følte på grunn av det) gjorde at jeg fikk lyst til å ta mitt eget liv. I mitt mørkeste øyeblikk (etter å ha undersøkt i to timer for å finne den beste måten å gjøre det på), skrev jeg dette:

'Ord kan ikke uttrykke den smerte jeg føler for alt det vonde jeg har forårsaket. det har blitt for mye å bære. Basert på hva jeg har gjort og smerten jeg har forårsaket, har jeg konkludert med at det er tryggest for alle de jeg elsker at jeg bare forsvinner. Livet uten håp er som døden. Når alt kommer til alt prøvde jeg. Jeg prøvde virkelig, jeg prøvde. Gud vet at mine unnskyldninger og mine uttrykk for kjærlighet var ekte. Så ekte. Men hva gjør vel det når folk du har påført smerte ikke vil tro deg? Jeg forstår hvorfor de ikke gjorde det. Gitt det siste jeg gjorde, hvorfor skulle de? Så når det ble klart at de som elsker meg mest ikke ville ha noe å gjøre med meg, ble det valget jeg måtte ta veldig klart. I første omgang ble jeg sint og defensiv når jeg ble fortalt hvilket monster, ondt, motbydelig vesen jeg var, osv. Men det sank inn, og til slutt trodde jeg det. Jeg er alle de tingene. Herre, vær nådig mot meg! Et siste ord til menigheten: Når folk viser hvor elendige de er, prøv å hjelp dem. Gjør ditt beste for å ofre alt for å hjelpe dem. Mest sannsynlig har de rotet det til fordi de trenger hjelp. Ikke snu ryggen til dem. Gå etter dem. Noe er galt med dem og de trenger hjelp.'

Hvordan klarte jeg å bli så desperat? Hvordan klarte jeg å komme dit hen at alt ble så mørkt at jeg faktisk ønsket å ta livet av meg?

Slik jeg ser det nå klarte jeg ikke å se at denne eksplosjonen var noe som hadde bygget seg opp gjennom noen år. Skiftet fra å finne min identitet i evangeliets budskap fra en identitet som en fremgangsrik forkynner gikk tregt. Det kom som sakte kryp fra tidevannet i stedet for en plutselig flodbølge. Det har vært en smertelig lekse for meg dette, at jo mer du fester din identitet og følelse av verdi i noe eller noen som er mindre enn Gud, jo mer smerte vil du oppleve når du mister alt.

Jeg hadde virkelig tatt feil når det gjelder hvem jeg har satt min tillit til. Jeg hadde satt min tillit til status, omdømme, makt og posisjon, måten jeg snakket på og den ros jeg fikk, økonomisk trygghet og fremgang. Med andre ord: tillit til ting som var mindre enn Gud og Hans nåde - ting som var ustabile, flyktige og som kunne bli tatt bort. Fordi jeg i det essensielle hadde satt min lit ting som er mindre enn Gud, førte mitt tap ikke bare til sorg, smerte, skam og anger. Det førte også til en alvorlig identitetskrise. Uten disse tingene og menneskene jeg hadde kommet til å stole på, og som fikk meg til å føle at jeg betydde noe, visste jeg ikke lenger hvem jeg var. Jeg følte meg død. Derfor kunne jeg like så godt være død.

De siste to årenes reise har vært en total dekonstruksjon - ikke bare ytre sett, men også på det indre område. Utforskingen av hvem jeg er, hvem Gud er, hva som er ekte, det som teller, osv, har vært ren stripping. Jeg har følt det som huden smertelig blir dratt av mine bein. Akkurat når jeg synes at jeg ikke klarer mer, tar Gud meg med til et annet nivå og graver djupere. Selv om det har vært veldig smertefullt, har det også vært veldig befriende. Som min rådgiver og mentor sa det her om dagen: 'Hensikten med de lidelsene du går igjennom, er å sparke deg inn i en ny frihet fra falske definisjoner av hvem du er.' Så sant det er. Døden før en oppstandelse har alltid vært og vil alltid være måten Gud gjør det på. En mørk desperasjon går alltid forut for en djup befrielse. Det er håp. Det er min eneste livline.

Så, om du er en pastor eller en tidligere pastor eller bare et rundjult og utbrent menneske, her er den virkelig gode nyheten:

Hvem du virkelig er har ingenting med deg å gjøre - hvor mye du kan oppnå, hva du kan utrette, hva du har gjort eller unnlatt å gjøre, størrelsen på kirken din eller hvor stor din synd er, din oppførsel (god eller dårlig), sine styrker, svakheter, familien din eller din bakgrunn, utdannelsen du har, utseende, osv. 

Din identitet er forankret i Kristi prestasjon, ikke din; Hans styrke, ikke din; Hans seier, ikke din. Evangeliet befrir deg ikke bare fra hva andre sier om deg; det frigjør deg fra hva du tenker om deg selv.

Det betyr at Han er lyset i enden av den mørke tunnelen. Og Han kommer ikke til å gå sin vei. Andre kan gå, men Han vil bli. Som Winston Churchill er kjent for å ha sagt: Når du går gjennom helvete, fortsett å gå!

Ditt liv er langt fra over. Faktisk kan det bare være begynnelsen.

Fellesskapets frukter

"Vårt samfunn oppmuntrer individualismen. Vi får stadig forståelsen av at alt vi tenker, sier eller gjør er en personlig prestasjon som fortjener spesiell oppmerksomhet. 

Men som mennesker som tilhører de helliges samfunn, vet at det som har åndelig verdi ikke er resultatet av personlig prestasjon men frukten av et liv i fellesskap.

Hva vi enn vet om Gud og Guds kjærlighet, hva vi enn vet om Jesus - Hans liv, død og oppstandelse - hva vi enn vet om kirken og dens liv, så er det ikke noe vi har kommet på og bør belønnes for. Det er en kunnskap som formidles til oss gjennom tidsaldrene fra Israels folk og profetene, fra Jesus og de hellige og fra alle som har vært med og formet våre hjerter. 

Den sanne åndelige innsikten tilhører de helliges samfunn."

Henri Nouwen (bildet) i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, oktober 24, 2016

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 4

Allerede i urkirken finnes det en sterk bevissthet om at skriftene til apostlene var å betrakte som guddommelig inspirerte på samme måte som de skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente.

Apostelen Paulus legger vekt på at hans undervisning er inspirert av Gud. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han blant annet:

"Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse ... Disse ting taler vi også om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Den Hellige Ånd lærer ..." (1.Kor 2,7-13)

"Hvis noen mener om seg selv at han er en profet eller åndelig, så må han erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud." (1.Kor 14,37)

"Av denne grunn takker vi også Gud alltid, for at dere tok imot det Guds ord som dere hørte av oss,så tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord..." (1.Tess 2,13)

Legg særlig merke til Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki: Dette er IKKE menneskers ord ...'men som det I SANNHET ER: GUDS ORD."

Den liberale teologiens mantra har vært: Bibelen er ikke Guds ord, men den inneholder Guds ord, og deler av den nye nådebevegelsen sier det samme. Både de liberale teologene og noen av disse nådelærerne lager en konstruksjon hvor de hevder at det er Jesus som er Guds ord, og at dette skulle noen ganger stå i motsetning til det øvrige Guds ord. Men Paulus torpederer en slik konstruksjon. Her hevder han, med apostolisk inspirasjon: Det ord han forkynner ER GUDS ORD.

Fordi de apostoliske skriftene også er Guds ord, sier apostelen Paulus at hans skrifter skal leses opp i de kristne forsamlingene. Det viser også hvilken autoritet de hadde:

"Når dette brevet er opplest hos dere, se da til at det også blir lest opp i laodikeernes menighet ..." (Kol 4,16)

"Jeg pålegger dere ved Herren at dette brevet blir opplest for alle de andre søsknene." (1.Tess 5,27)

"Stå derfor støtt, søsken, og hold fast på de overleveringene dere ble undervist i, enten ved ord eller ved brevet vårt." (2.Tess 2,15)

Noe annet som er veldig interessant er at apostelen Peter klassifiserer skriftene til apostelen Paulus sammen med de andre Skriftene, altså de som vi finner i Det gamle testamente:

"I alle brevene sine sine taler han også om disse ting. I disse brevene er det noen ting som er vanskelig å forstå. Og de som er ulærde og ubefestede, forvrenger dette, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang." (2.Pet 3,15-16)

Så, i 1.Tim 5,18 finner noe veldig interessant i denne sammenhengen. Her siterer Paulus et ord som ikke finnes i Det gamle testamente, men derimot i evangeliene. Dette viser at evangeliene til Matteus eller Lukas eksisterte på det tidspunktet Paulus skriver sitt brev til sin unge medarbeider Timoteus:

"For Skriften sier: Du skal ikke binde mulen på en okse mens den tråkker ut kornet, og: arbeideren er sin lønn verd." (1.Tim 5,18)

Første delen av dette verset er hentet fra 5.Mosebok, men andre del enten fra Matt 10,10 eller Luk 10,7.

Og merk også dette: Paulus skriver: For Skriften sier. Han regner med andre ord evangeliene for en del av Skriftene.

(fortsettes)

SISTE: Kinesisk pastor satt fri

En prominent kinesisk pastor er blitt løslatt etter mer enn syv års fengsel. I fengselet ble han utsatt for en rekke overgrep og tortur.

Pastor Yang var på besøk i hjembyen hvor hun protestere mot rivingen av en kirke, da hun og mange andre kristne ble brutalt slått og mishandlet av mer enn 400 politimenn som deltok i aksjonen. De årene hun har sittet i fengsel har hun slitt med betydelige helseutfordringer - hepatitt, diabetes, hjerteproblemer og nyrestein. Gjentatte ganger ble hun torturert. Til tross for sin dårlige helse er hun hele tiden blitt nektet medisinsk behandling.

Pastor Yang Rongli leder menigheten Linfen i Shaanxi provinsen som har 50.000 medlemmer, ja, du leste rett!

Ny cd-mappe: Vårt skjulte liv med Gud

Seminaret: "Vårt skjulte liv med Gud' som jeg holdt i Sannhetens Ord Bibelsenter denne helgen er samlet i en egen cd-mappe bestående av fire Cd-plater.

CD 1: Behovet for åpenbaring
CD 2: Lidelsessamfunnet med Kristus
CD 3: Kristus vårt liv
CD 4: Kalt til å velsigne

Mappen med de fire cd'ene kan kjøpes for 100,- + porto.
Den kan bestilles ved å sende en epost til bjornolav58@gmail.com

Betydningen av vennskap

"Til en ekte venn, kan jeg si nøyaktig hva jeg føler, vel vitende om at vi vil bli lyttet til, oppmuntret og bekreftet i kjærlighet og ømhet. Dette er en viktig ressurs.

Når vennskap oppfordrer til troskap, er det vakrest av alt.

På mørke dager trenger vi tilflukt i vennskapet."

Jean Vanier (bildet) i boken Community and Growth, side 183. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

søndag, oktober 23, 2016

C. Peter Wagner har gått hjem til Gud

Omstridt - og elsket. C.Peter Wagner (bildet) - C'en står for Charles - har gått hjem til Gud, 86 år gammel, 21. oktober. Den siste tiden har Wagner tilbrakt på sykehus, sterkt svekket av sykdom og alderdom, men mentalt helt oppegående helt til siste slutt.

Det er mye som kunne sies om denne fargerike personligheten. En banebrytende pioner på mange områder. Personlig husker jeg ham mest for hans store engasjement for den internasjonale bønnebevegelsen. Bøker som: "Warfare prayer", "Prayer Shield", "Confronting the powers" og "Praying with power", har fått stor betydning for mitt eget bønneliv. Det gjelder ikke minst hans forståelse av det vi kaller 'åndelig krigføring', og særlig ble boken: "Prayer Shield" viktig for meg. I denne boken beskriver Wagner hvor avgjørende viktig det er å ha bønnedekning. Og da særlig når man står i en tjeneste i Guds rike. Wagner hjalp meg til å skaffe meg personlige forbedere, som kunne stå sammen med May Sissel og meg og gi oss bønnedekning. Men Wagner åpnet også mine øyne for den åndelige kampen - for makter og myndigheter, for verdensherskerne i dette mørke - den virkelige kampen bakenfor det vi ser med vårt blotte øye.

Så hadde han da også selv erfaring med dette, først som misjonær i Bolivia og senere som forgrunnsfigur i den karismatiske bevegelsen.

Det er mange ting som kan knyttes til C.P Wagners navn: kirkevekst, tegn og under, den nære kontakten med John Wimber, Lausanne - både en og to - og den såkalte apostoliske reformasjonen. Den siste er ikke minst omstridt, etter at Wagner fikk en apostolisk rolle.

Både i Lausanne og Manilla satte Wagner djupe spor etter seg. C. Peter Wagner ble en av 48 som skulle lede Lausanne-bevegelsen videre, og kom derfor til å spille en stor rolle i planleggingen og gjennomføringen av Manilla-konferansen. Fortsettelsen kom med AD-2000 bevegelsen, og lanseringen av det såkalte 10/40 vinduet, hvor verdens mest unådde folkeslag ble dekket av bønn.

Men, som sagt, C.Peter Wagner, ble også en omstridt person i kristenheten. Noe av det som vakte reaksjoner var arrangementet som fikk navnet, Celebration Ephesus i 1999. Her deltok ikke mindre enn 5000 kristne fra 62 nasjoner i det som engang var et sentrum for vekkelsen i den tidlige kirkens dager. Det som blant annet var omstridt var at deltagerne skulle rive ned de åndelige festningsverkene rundt om i verden i bønn.

Men når alt kommer til alt: C. Peter Wagner vil stå som en av de mest markante kristne lederne i vår egen tid. En mann som fikk være åndelig mentor for mange på ulike plan. Vi lyser fred over hans minne, og vi takker Gud for hans levde liv.

Om å dele

"Jeg er slått av hvordan det å dele svakhet og vanskeligheter gir mer næring til andre enn det å dele våre kvaliteter og det vi lykkes med.

Det er en fundamental tendens til å bli mismodig i et fellesskap. Enten tror vi at andre er bedre enn oss selv, eller at de ikke trenger å forholde seg til de samme problemene.

Så oppdager vi at fordi vi er i samme båt, og sliter med den samme frykten og slitenheten, så hjelper 
det oss til å kunne fortsette.

Mennesker får næring av ydmykhet, fordi ydmykhet er sannhet.

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Kristne tenåringsjenter arrestert i Etiopia for å ha delt ut kristen litteratur

Etiopisk politi har arrestert en 18 år gammel kristen jente fra Etiopia for andre gang bare timer etter at hun ble satt fri mot kausjon.

Kvinnen, kjent som Deborah, ble arrestert sammen med tre andre kristne ungdommer, i det hun delte ut kristen litteratur i Babile, en by som ligger 550 kilometer fra hovedstaden, Addis Ababa. Byen ligger i Harar-området som i all hovedsak er et muslimsk område, og det er lokale muslimer som mente boken som ble delt ut fornærmet Islam.

Deborah ble arrestert bare timer etter at hun ble løslatt. I tillegg til arrestasjonen av 18 åringen, ble også en kirke angrepet og utsatt for angrep. De tre andre jentene heter Eden (15), Giti (14) og Mihiret (14).

La oss huske dem i våre bønner.

lørdag, oktober 22, 2016

Kristen kineser startet menighet i nord-koreansk fangeleir

Hae Woo ble arrestert i det hun forsøkte å flykte fra Nord-Korea. Men i stedet for å gi etter for frykten, har hun frimodig forkynt evangeliet blant fangene i det fengslet hvor hun sitter. De som har kommet til tro har nå startet en menighet inne i fangeleiren!

På søndagene har de møtt hverandre på toalettene! Fangevokterne forsøker å unngå disse stedene på grunn av lukten.

Det er National Catholic Register som skriver dette.

Den unge kvinnen har på forunderlig vis klart å flykte fra Nord-Korea. Hadde hennes bittelille menighet blitt oppdaget hadde hun blitt henrettet.

Hae Woo er et navn som er gitt henne for å beskytte hennes identitet.

Denne historien viser oss at selv inne i Nord-Koreas fangeleire finnes det menigheter. Hae Woo, som er kineser, fant Jesus i Kina.

En øvelse i å gi seg selv til Gud

Jeg har noen dager nå tenkt på noen ord som Kim Larsen uttalte i et intervju Dagen gjorde med ham om Wilfrid Stinissen (bildet).

"Bønn er en øvelse i å gi seg selv til Gud. For at du skal kunne gi deg selv til Gud når du dør må du øve deg her i livet."

Jeg har ikke klart å glemme de ordene, og ikke har jeg tenkt det heller. Dette er visdom.

Selv er jeg inne i en fase av livet hvor jeg holder på å øve meg i å overlate alt til Gud - ting for ting. Det er ikke alltid så enkelt som det høres ut som. Men det er en stor velsignelse i å gjøre det.

Foto: Bengt Malmgren

fredag, oktober 21, 2016

Nasjonal bønnekonferanse 2017

Sammen for Hans ansikt

Hva om alle generasjoner fra alle mulige bakgrunner kom sammen; tre dager med bare en hensikt – å søke Hans ansikt? Hva kunne ikke da skje?
Mer enn noen gang trenger vi å se et gjennombrudd for Guds rike i våre liv og vår nasjon. Samtidig har vi håp til Gud for det Han gjør i våre dager.

HØYTIDSSAMLING 9-21
I år kaller vi spesielt sammen til «Høytidssamling» (Joel 2,15) på lørdag. Det blir tolv timer i tilbedelse, innvielse, omvendelse, bønn, faste, vitnesbyrd og forbønn for Norge og nasjonene.
FASTE
Vi tror faste er et viktig redskap Gud har gitt oss til personlig og nasjonalt gjennombrudd. Vi vil derfor invitere til og legge til rette for at alle som ønsker det kan være med og faste denne lørdagen.
TALERE
John Dawson og Wanda Fost
LOVSANGLEDERE
Marie Hognestad, Anders Skarpsno og Thora Gisladottir
Kom og vær med på denne unike samlingen innfor Herren sammen med Hans legeme! For å få et møte med Herren og få Hans perspektiv, Hans håp og Hans hjerte for Norge og verden.

Påmelding:

Ydmykhet

Abba Antonios sa: Jeg så fiendens snarer spre seg utover verden og jeg sa stønnende:

"Hva kan få meg gjennom slike snarer?"

Da hørte jeg en stemme som sa til meg:

"Ydmykhet."

Abba Antonios den store (251-356), en av lederne innen ørkenvekkelsen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vårt kall

"L'Arche (bildet) er kalt til å være et profetisk sted for fred og forsoning. Dette er vårt kall og vår gave.

Og vår elskede Gud vil gi oss den næringen vi trenger slik Han gav det til sitt folk i ørkenen med mannaens gave og vann som sprang ut fra klippen.

Hvis vi roper ut i vår smerte så vil Gud mate oss."

Jean Vanier i Community and Growth, side 204. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag, oktober 20, 2016

På randen av krig, del 10

Bildet viser brødre tilhørende Rhön Bruderhof før politi-razziaen fant sted.

En befaling var gitt: Vi måtte alle forlate stedet innen 48 timer og ingen bror eller søster skulle bli sett mer på gården. Det var en kjedelig, regnfull og deprimerende dag. Først tok de alle komitemedlemmene med seg i en by og kjørte de til Fulda. De lovte å komme tilbake med dem om kvelden, etter helt sikkert neste dag. De tre brødrene, Hans Meier, Hans Boller og Karl Keiderling, ble frivillig og glade med, men de ble satt rett i fengsel og ble der i 10 uker. Konene deres gråt, men ingen nåde ble vist. De tre brødrene skrev til sine koner, og forklarte at de ble holdt arrestert fordi de måtte redegjøre for hvordan regnskapene ble ført.

Det trengs å sies at alle pengene tilhørende kommuniteten var blitt beslaglagt, så det var ingenting igjen og ikke fantes det noen mulighet til å skaffe seg noen midler. Derfor dro David til sorenskriveren for å fremsette et forslag for ham. Først spurte han: "Hvordan kan våre folk dra når dere har tatt alle pengene vi hadde i safen?" Han var overrasket over at sorenskriveren ikke kunne svare, og fordi han ikke kunne det, fremmet David et forslag: "Fordi du vet at vi ikke kan reise innen 18 timer uten penger, ber vi deg om et lån slik at vi kan kjøpe billetter for å reise til Alm og Cotswold Bruderhöfe og for det de trenger underveis. Vi vil så sende et telegram til Cotwold Bruderhof for å be dem sende pengene du har lånt dem (1300 mark). I tilfelle du ikke får pengene tilbake, forsikrer vi deg at pengene vil bli sendt fra Amerika." På denne betingelsen ga sorenskriveren pengene til billettene og det de trengte underveis, og til rett tid var pengene overført til Fulda.

Som om dette ikke var nok ville de holde tilbake de tyskerne som var i vernepliktig alder. Sveiserne, engelskmennene og de av andre nasjonaliteter kunne få reise. Nok en gang talte David på vegne av brødrene:

"Tenk gjennom hva dere gjør! Du kommer ikke til å klare å få soldater ut av disse folkene. Om du holder dem tilbake så vil du stå skyldig. La dem dra alle sammen. Det vil vise seg å være til beste for deg og dem."

Til dette svarte militærkommandanten: "Hvis dere reiser alle sammen innen en time skal vi ikke lage flere vanskeligheter!"

(fortsettes)

Dette er del 10 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober og niende del mandag 10. oktober. Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:

SISTE: Amerikanske misjonærer arrestert i Tyrkia - trues med utvisning

Misjonærene Andrew og Norine Brunson (bildet) ble arrestert av politiet 7. oktober og har fått 15 dager på seg til frivillig å forlate Tyrkia. Alle besøk fra advokater og konsulære representanter fra den amerikanske ambassaden er blitt avvist av amerikanske myndigheter.

Ekteparet Brunson er for tiden ledere av Oppstandelseskirken i Izmir, det tidligere Smyrna. Arrestasjonen fant sted i det Andrew og Norine Brunson skulle fornye sitt visum. Det amerikanske ekteparet har bodd og tjenestegjort i Tyrkia i 20 år og har ikke hatt tilsvarende problemer med tyrkiske myndigheter.

Ekteparet anklages nå for en 'virksomhet som truer den nasjonale sikkerheten' i Tyrkia! Oppstandelseskirken er en liten protestantisk menighet. Til gudstjenestene kommer 30-40 gudstjenestedeltagere. Og disse skal altså utgjøre en sikkerhetsrisiko i et land med nesten 75 millioner mennesker!

Når ekteparet Bruson ankom kontoret hvor de skulle fornye sine visum, ble de bedt om å ta direkte kontakt med politiet. Når de ankom politistasjonen ble de umiddelbart arrestert.

La oss huske dem, deres familie og menigheten i Izmir i våre forbønner.

Tverrkirkelige venner

"Tverrkirkelige fellesskap vil ikke bli en ny menighet med sine egne gudstjenester. Nei, et tverrkirkelig fellesskap er er kalt til å bringe mennesker sammen, og gjennom dem, deres menigheter.

Deres rolle er å hjelpe mennesker til å oppdage hverandre på en djupere måte, deres tro og deres skjønnhet, og til å hjelpe mennesker til å oppdage at de tingene som forener er mye djupere enn de tingene som skiller."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 200. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, oktober 19, 2016

Seminar og møte i Bergen

BØNNESEMINAR BERGEN
Bergen baptistmenighet inviterer til bønneseminar 29. oktober kl.11.00-15.00. Tema: Vandring med hvilepuls.
Mange strever med bønnelivet sitt og bærer på mye skyldfølelse. De har
dårlig samvittighet for at de skulle ha bedt mer. Men hva er egentlig bønn? Dette seminaret er for alle som synes bønn er vanskelig, strevsomt og som ikke får det til.
Bjørn Olav Hansen, som er leder for Baptistenes
Bønnenettverk, og som holder bønneseminarer nasjonalt og
internasjonalt i de fleste kirkesamfunn, deler egne erfaringer
fra bønnens verden. Seminaret tar sikte på å være praktisk,
jordnært og til hjelp for alle som gjerne vil leve i Guds
nærvær i sine hverdagsliv. Bjørn Olav Hansen startet
Nasjonalt bønneråd sammen med Alv Johan Magnus, og har
vært aktiv i nasjonalt og internasjonalt bønnearbeid i mange
år. Han har også skrevet flere bøker om bønn. Han er
medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby,
Sverige.
Søndag 30.oktober kl.11.00 taler Bjørn Olav Hansen under gudstjenesten i Bergen baptistkirke over tema: "Kraften i velsignelsen".
----
Kan dere være med på å be for seminaret og gudstjenesten. Tips også gjerne dine venner i Bergens-distriktet om dette arrangementet!

SISTE: Iransk pastor satt fri

Fantastisk gode nyheter fra Iran i dag! Etter å ha sittet seks år i fengsel for sin kristne tro og aktivitet ble den iranske patoren, Behnam Irani (bildet), løslatt i går. Det er nære venner rundt pastor Irani som forteller de gode nyhetene.

Den 43 år gamle pastoren ledet en husmenighet med over 300 medlemmer da han ble arrestert i 2011. Han fikk da et års fengsel, men iranske myndigheter har hele tiden plusset på antall år.

Behnam Irani har vært utsatt for grusom tortur og fengselsstraffen har gått svært hardt utover hans helse. Det har vært fare for hans liv en rekke ganger, men takket være mye forbønn, er han i dag i live og frimodig, selv om helsen hans er svært dårlig.

Han takker for alle som har bedt for ham. Og la oss fortsette med det. Det er fortsatt farer på lur. Vi har flere tilfeller hvor iranske pastorer er satt fri, for senere å bli drept.  Husk spesielt å be for helsen hans.

Lidelsens føde

"På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde. Som vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor. 

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den djupeste delen av vårt vesen."

Jean Vanier, her sammen med en av beboerne på et av bofellesskapene til L'Arche. Fra boken "Community and Growth", side 193. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, oktober 18, 2016

En spesiell invitasjon

Lørdag 26. november inviterer vi til en dag i retreat-ramme i Kristi himmelfartskapellet, og innleder på den måten JULEFASTEN. Vi begynner kl.12.00.

De fleste forbinder nok advent med de tradisjonsrike julebordene, men for de som vil ha et alternativ til adventstidens heseblesende travelhet håper vi at dette kan være innledningen til en tid i stillhet, enkelhet og med tid for andre. Så vil julematen smake så mye bedre når julen endelig kan feires!

At adventstiden opprinnelig var en fastetid er nok ukjent for mange. Men alle de store høytidenes forberedelsestid bærer preg å være fastetider, og adventstiden er jo en forberedelsestid for Jesu ankomst - og nå etter Hans himmelfart, også en tid for å forberede oss for Hans gjenkomst. Fasten åpner oss også for julens store mysterium: Guds fødsel i Betlehem. Ordet som blir menneske, og som slo opp sitt telt iblant oss.

Vi feirer gudstjeneste og etter gudstjenesten vil forstander for Kristi himmelfartskapellet, Bjørn Olav Hansen, undervise med tema: Et enklere liv. Det er åpent for samtale og fellesskap etterpå.

Julefasten innleder også vår nye liturgi for adventstiden.

Det blir adventsgudstjenester i Kristi himmelfartskapellet følgende torsdager:

Torsdag 1. desember
Torsdag 8. desember
Torsdag 15. desember
Torsdag 22. desember

Gudstjenestene begynner kl.18.00.

SISTE: Kirke i Etiopia angrepet tre ganger - pastoren drept

En kirke i en landsby omlag 130 kilometer vest for Etiopias hovedstad, Addis Ababa, har den siste tiden blitt angrepet tre ganger av animister. I forbindelse med det siste angrepet ble pastoren for menigheten, 55 årige Godana (bildet), hugget ihjel med matcheter. Tilbake sitter kona og åtte barn i den djupeste sorg og fortvilelse. 30 av menighetens medlemmer ble også såret i dette forferdelige angrepet.

Det er World Watch Monitor som melder dette.

Første angrepet fant sted 30. august i år. Da ble også et medlem av denne menigheten drept, og 30 såret. Angrepet fant sted i forbindelse med menighetens gudstjeneste. To dager senere, i forbindelse med begravelsen til det drepte menighetsmedlemmet, som vi ikke kjenner navnet på, angrep en gruppe menn en kvinne som deltok i begravelsen. Hun ble kvelt til døde.

Så, den 27. september, ble kirken angrepet på nytt. Gudstjenesten var godt i gang da en kvinne som sto utenfor kirkebygget begynte å skrike. Når menighetens medlemmer skyndte seg ut for å komme kvinnen til unnsetning. De oppdaget da en gruppe menn som hadde gått til angrep på Alem, en kvinne i 40 årene, som er medlem av menigheten. Situasjonen eskalerte, og gruppen av animister gikk nå til fysisk angrep på de som hadde kommet ut av kirkebygget. De slo både kvinner og barn med knyttnevene og med stokker og knuste inventaret i kirken. Vinduene og dørene ble også smadret.

Det var i forbindelse med dette angrepet at Godana ble drept. Han var en av de som i sin tid grunnla denne evangeliske menigheten.

La oss spesielt huske denne menigheten i våre forbønner i dagene fremover. Mange sliter nå med traumer og frykt.

Gartneren

For tiden mediterer jeg over ulike Gudsbilder vi finner i Den Hellige Skrift. I går delte jeg med dere noen tanker om Flaskesamleren - om Gud som samler våre tårer på flasker.

I dag vil jeg gjerne fortelle deg om Gartneren.

Vi møter dette Gudsbildet allerede på Bibelens første blader:

"Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden..." (1.Mos 2,8)

Dette er det andre Gudsbildet vi møter i Bibelens første bok. Først åpenbarer Gud seg som Skaperen. Så som Gartneren. Ikke nok med at Han er skaperen av alt, vársomt planter Han også trærne og vekstene i hagen, i det som utgjør selve paradiset. Hagen som skal utgjøre den trygge rammen for mennesket. Det er i denne hagen, med all sin skjønnhet, sine blendende vakre farger, at vi også leser om det hellige Gudsnærværet Adam og Eva opplevde:

"Og de hørte Gud Herren da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval..." (1.Mos 3,8)

Jeg tror det var Gartneren som vandret gjennom hagen.

Det er et godt Gudsbilde. Gud som den store gartneren. Det høres nesten litt uærbødig ut, at Gud skulle være en gartner. Han som ellers omtales som tre ganger hellig. Og det er Han. Men Han, den store og mektige, som skapte himmel og jord, skapte også en hage og stelte den. Begge deler gir meg stor trøst.

Billedtekst: Gartneren malt av Hugh B. Brown.

mandag, oktober 17, 2016

SISTE: Hjelpearbeider fra Ungdom i oppdrag kidnappet i Niger

Den amerikanske hjelpearbeideren og misjonæren Jeff Woodke (bildet), ble kidnappet fredag fra sitt hjem i Abalak i Niger av maskerte og bevæpnede menn. Det skal være første gang at en amerikansk statsborger er kidnappet i Sahel-regionen.

Franske og andre europeiske statsborgere har tidligere vært kidnappet av gjenger og av Al-Qaeda, men foreløpig vet man ikke hvem som står bak kidnappingen av Woodke. Det man vet så langt er at han er blitt ført til Mali.

Kidnappingen skjedde i hans eget hjem og det ble løsnet skudd. To mennesker skal ha blitt drept. Dette skal ha vært den personlige livvakten til Woodke, og en nasjonal sikkehetsvakt.

Jeff Woodke, som arbeider for Youth with a Mission (Ungdom i oppdrag) har bodd i Niger siden 1990 tallet. Det er Radio France Internationale som melder dette.

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 3

Våre trosrøtter er hebraiske, jødiske. Helt fra første stund har kirken satt sitt godkjentstempel på de skrifter som utgjør det vi kaller Det gamle testamente. Dette var jo også Jesu Bibel. Han henviser stadig til skriftene som utgjør Det gamle testamente. Dette var og er Guds ord. Den Gud vi tror på er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Det er Han som er Jesu Kristi Far. Den Gud vi leser om i Det gamle testamentes skrifter, er den samme Gud vi leser om i Det nye testamentes skrifter.

Dette er egentlig selvsagt. Men ikke i en tid som vår. Våre jødiske trosrøtter forsøkes å viskes ut, og det er de som tar avstand fra det Gudsbilde som Det gamle testamente viser oss. Men det er den samme nåden som finnes i både Det gamle- og Det Nye testamente. Det er den samme barmhjertige Gud, den hellige og rettferdige, vi leser om begge steder.

Så vi har en jødisk arv å ta vare på.

Den Hellige Skrift - slik vi kjenner den - er gitt oss av kirken. Jo, selvsagt, er den gitt oss av Gud, for den inneholder hans guddommelig inspirerte ord, men den er også en gave fra vår mor, kirken. Evangeliene er en del av en muntlig fortellertradisjon. Dette er små biografier over det Jesus sa og gjorde, om Hans lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Disse historiene ble fortalt før de ble skrevet ned. Mest sannsynlig er Markus-evangeliet en gjenfortelling av det apostelen Peter kunne fortelle om Jesus i de første menighetenes gudstjenester.  Johannes Markus har så skrevet dette ned, inspirert av Den Hellige Ånd.

Det er viktig å huske dette: Kirken er før Bibelen - og da i form av de kanoniske skriftene som vår Bibel utgjøres av. Det er ikke omvendt - at Bibelen kom først, og så kom kirken. Men det er riktig at kirken allerede hadde hellige skrifter, det som utgjør Det gamle testamentes skrifter. Ikke minst har salmeskatten i Salmenes bok vært en enorm skatt for urkirken.

"Legg vinn på opplesningen av Skriften...", skriver apostelen Paulus til sin unge medarbeider Timoteus. Fra den tidlige kristne litteraturen finner vi at dette var en del av de første kristnes gudstjenester. Man leste fra Skriftene, uten å kommentere dem. Det fantes også en preken, men opplesningen av Skriften var en del av gudstjenestens rytme. I mange av våre frikirkelige gudstjenester er dette gått tapt. Vi burde gå tilbake til denne gode tradisjonen og la Skriften tale for seg selv, uten at vi på død og liv skal kommentere alt mulig. Ordet har kraft i seg selv! Hebreerbrevets forfatter uttrykker det slik:

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebr 4,12)

Bibelens ord klarer fint å stå alene, derfor bør vi som apostelen sier, legge vinn på å lese opp fra Skriften! Og tie.

Fordi Den Hellige Skrift er gitt oss av kirken så er den også først og fremst en liturgisk tekst. Den var ment for menigheten; den henvender seg til menigheten, og den beskriver for oss også menighetens hensikt og liv. Det var i menigheten den også skulle leses, tolkes og leves ut. Det sterke individuelle livet som leves i dag, var ukjent for den første kristne menigheten. I urkirken snakket man ikke om 'min tro', men 'vår tro', kirkens tro. Man snakket heller ikke om 'min overbevisning', kirken er først og fremst en kollektiv størrelse - det er sammen med alle de hellige at vi tror - ikke en individuell tro, hvor den enkelte av oss får bestemme hva en skal tro.

Kirkens tro - den tro som en gang for alle er overlevert de hellige - er nedfelt i kirkens bekjennelser, og noen av dem finner vi allerede gjengitt i Det nye testamentes skrifter.

Når man leser Det nye testamentes brever oppdager man noe av det liv som ble levd før vi fikk vår nytestamentlige kanon. Blant annet fremsielsen av en trosbekjennelse, som den vi finner i 1.Tim 3,16 og som vi fremsier hver gang vi feirer gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet:

"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet."

(fortsettes)

Flaskesamleren

På Gjøvik var vi så heldige at vi hadde en byoriginal. Han var en ivrig flaskesamler. Så mange at han fikk seg et par turer til syden. Egon var en jovial og koselig mann. Han smilte alltid når jeg hilste på ham.

Jeg er glad jeg ble kjent med ham.

Jeg kjenner en annen flaskesamler. Samlingen er blitt stor med årene. Av og til lurer jeg på hva han skal med alle disse flaskene.

Ikke er han fattig, og ikke har han ferieplaner.

Det er noe underlig med disse flaskene. Det vil si: det er noe underlig fordi de er ikke tomme, slik de flaskene vi panter. Min venn samler på innholdet.

Og innholdet er tårer.

Det er blitt mange av dem. Både tårene og flaskene. Bare for mitt livs vedkommende har det blitt mange så langt i mitt liv. Disse tårene har sitt eget språk. De er bønner. Noen av dem er fortvilelsens tårer, andre sorgens tårer, noen er angstens tårer, noen er fryktens, men mange er også takknemlighetens tårer. Noen også latterens.

Dette tar Gud vare på. Gud er en flaskesamler. Han fører til og med regnskap over dem.

"Mine tårer er gjemt i din flaske. Står de ikke i din bok?" (Salme 56,9)

For Herren er dette noe mer enn tårer. Dette er bønner som ikke kommer fra mitt intellekt, men bønner fra mitt hjerte, som berører hele meg - min kropp og min sjel og min ånd. Og de berører Gud.

Noen ganger har jeg ikke noe annet å gi Gud, enn tårene mine.

Men det holder. Jeg er glad for at Gud tar vare på dem. Noen ganger tenker jeg at Han går til det rommet hvor Han har flaskesamlingen sin, og så bryter han forseglingen på en flaske og tømmer den ut, og den blir til velsignelser. For alt det Gud tar imot blir forvandlet.

søndag, oktober 16, 2016

Urovekkende utvikling i Canada

Det skjer urovekkende ting i Canada. Landet har innført legeassistert selvmord, og siden loven trådte i kraft har 200 personer fått hjelp til å avslutte livet.

Det er avisen Toronto Star som skriver om antallet som nå er døde. Men tallene skal i følge avisen være usikre. Det skal finnes få opplysninger om hvor mange som har begjært assistanse, men som har fått avslag, og det finnes også få opplysninger om den medisinske tilstanden de som ba om assistanse befant seg i.

Men det stanser ikke her: den nye statsministeren, Justin Trudeau, har sagt rett ut at 'ja-til-livet' kandidater ikke er ønsket i hans parti. Canada utvikler nå også kjønnsnøytrale id-kort. I Canada er det heller ingen abort-grense. I praksis kan man ta abort på et hvilket som helst tidspunkt i svangerskapet. Canada er et av de få land i verden med en slik liberal praksis.

I ytterkantene

"De som finnes i verdens ytterkanter finnes i kirkens sentrum, og det er slik det bør være! Vi er jo kalt som kirkens folk til hele tiden å gå ut i samfunnets ytterkanter. De hjemløse, de som sulter, foreldreløse barn, mennesker med AIDS, våre psykisk forstyrrede brødre og søstre - disse bør først og fremst vår oppmerksomhet.

Vi kan være sikre på at når vi med all kraft strekker oss ut mot de marginaliserte oppdager vi at små meningsforskjeller, fruktløse debatter og lammende konkurranser ebber ut og forsvinner etter hvert.

Kirken blir alltid fornyet når oppmerksomheten vendes bort fra oss selv til dem som behøver vår omsorg. Jesu velsignelse kommer alltid til oss gjennom de fattige. De som arbeider blant de fattige oppdager det merkelige at de fattige er de som til slutt gir mer enn de får.

De gir oss hva vi trenger."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

lørdag, oktober 15, 2016

Til Teresa - i djup takknemlighet

Dette blir veldig personlig, men la gå! Noen vil helt sikkert misforstå, men det får heller stå sin prøve.

Denne kvinnen har nemlig vært til så stor åndelig hjelp for meg, at jeg må være så personlig at jeg kan si at hun har vært som en åndelig mor.

Hvem snakker jeg om? Teresa av Avila. Vel, det er sider ved henne som jeg slett ikke forstår, men slik er det med Kristus-mystikerne. Deres vei er ikke nødvendigvis vår vei, og jeg kan slett ikke sammenligne meg med Teresa, men jeg bærer så samme hellighetslengsel som henne. Og der er jeg ikke alene. Teresa har en egen evne til å vekke vår djupeste lengsel etter Kristus, og hans vennskap.

En tid for lenge siden, når jeg slet med bønnen, fant jeg hos Teresa den beste definisjonen av hva bønn er. Hør bare:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med Ham som jeg vet elsker meg."

Da løsnet det for meg. Bønn ble etter dette, ikke et strev, men en relasjon. Et vennskap. Og det beste av alt - med en som elsket meg. En jeg kunne øse mitt hjerte ut for. En jeg kunne være taus med. En jeg kunne lene meg inntil og hvile hos. En jeg kunne lytte til.

En gammel lutheraner lærte meg et annet sitat av Teresa:

"Når du ber skal du huske at det er Giveren som er gaven."

Det var også forløsende! Gavene, de er vidunderlige, men Giveren selv - ! - hva er ikke Han. Får vi mer av Ham, av selve Gaven, får vi alt vi trenger for liv og salighet.

På denne minnedagen for Teresa av Avila (1515-1582) er det først og fremst takknemlighet jeg kjenner på. Takknemlighet til Teresa og til alle kvinner Herren har sendt i min vei, og som har vært til så stor åndelig hjelp.

Hvordan fikk vi Bibelen? Del 2

Jeg holder Bibelen for å være Guds evige, uforanderlige, autoritative og endelige ord. En av årsakene til at jeg tror at Bibelen er bokstavelig sann, er Jesu Kristi, vår Herres eget vitnesbyrd.

Den liberale teologien har hele tiden hevdet tesen om at Bibelen inneholder Guds ord, og at vi må lete etter å finne hva som er Guds egentlige ord, i Bibelen. I følge dem skal Skriften inneholde feil og motsetninger. Nye strømninger i tiden, som deler av den nye nådelæren, hevder det samme. Men hvem skal da avgjøre hva som er Guds ord, og hva som ikke er det? Den til enhver tid strømning i tiden?

En av disse representantene for den nye nådelæren skriver: ""Oppskriften på en sekt er blant annet å ha bibelen som eneste veiviser.", og videre er det: "rett og slett farlig å kun bruke bibelen som sin veiviser". Vedkommende setter også et kunstig skille mellom Bibelen og Jesus, som Jesus ikke ville stått inne for.

Men det er ikke noe større vitne om Skriftens sanne natur enn Han som døde og oppstod fra de døde! Hvis vi godtar det Jesus underviste og lærte, må vi også godta vår Herres lære om Bibelen. Faktisk hviler Skriftens autoritet på Kristi guddom. Når vi mottar Jesus som vår Frelser og Herre, så er spørsmålet om hva som er autoriteten i ens liv ordnet.

Ifølge Jesus selv er Skriften guddommelig åpenbaring:

"For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav, eller den eneste tøddel i loven forgå, før det har skjedd alt sammen." (Matt 5,18)

"Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne." (Matt 19,4)

" ... for Skriften kan ikke gjøres ugyldig." (Joh 10,35)

Det mest overbevisende argumentet for Bibelens verbalinspirasjon er det faktum at Jesus betraktet Skriften og behandlet den ut fra dette syn.

"Men Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft." (Matt 22,29)

"Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod, like til blodet av Sakarja, Barakias' sønn, han som dere slo i hjel mellom tempelet og alteret." (Matt 23,35)

"Slik gjør dere Guds ord ugyldig med de forskriftene har gitt videre." (Mark 7,13)

"Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og Salmene." (Luk 24,44)

"Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg." (Joh 5,39)

Det er ingen tvil om at Jesus både trodde og lærte at Skriften var ufeilbarlig. Hele hans jødiske bakgrunn tilsa at dette var hans syn. Han betraktet den som guddommelig autoritet. Det ser vi klart av den måten Han bruker Skriften på. Stadig hører vi Ham stille spørsmålet: "Har dere ikke lest?" eller: "Det står skrevet..." Han setter også sitt stempel på Bibelen som en historisk bok og som åpenbaring fra Gud. Han betrakter f.eks Jona, Daniel og Lot, som historiske personer. I kraft av å være Guds Sønn kommer Han med supplementer, men Han fortrenger aldri Skriften, og Han setter heller aldri noe spørsmålstegn ved dens autoritet.

Og noe annet som er interessant er dette: Jesus setter aldri Skriften til side til fordel for et møte med Gud. For Jesus var Skriften middelet til og selve prøven på dette møtet med Gud. Jesus hadde fullstendig tiltro til det vi kaller Det gamle testamentes skrifter. I Matt 4,4 siterer Han for eksempel direkte fra 5.Mos 8,3 for å vise oss Guds vilje med våre liv:

"Men han svarte og sa: DET STÅR SKREVET: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn."

(fortsettes)