Ditt hjerte er sentrum for ditt vesen

I den bibelske forståelsen er hjertet vårt i sentrum av vårt vesen. Det er ikke en muskel, men et symbol for selve sentrum av vårt vesen. Nå er det vakre med hjertet at hjertet er stedet der vi er mest oss selv. Det er selve kjernen i vårt vesen, det åndelige sentrum av vårt vesen. Ensomhet og stillhet, for eksempel, er måter å komme til hjertet, fordi hjertet er stedet der Gud taler til oss, hvor vi hører stemmen som kaller oss den elskede. Dette er nettopp det mest intime stedet. I den berømte historien sto Elia foran hulen. Gud var ikke i stormen, Gud var ikke i ilden og ikke i jordskjelvet, men Gud var i lyden av skjør stillhet (se 1. Kongebok 19:11–12). Den myke lille stemmen ... snakker til hjertet. Bønn og ensomhet er måter å lytte til stemmen som taler til hjertet vårt, i sentrum av vårt vesen. Noe av det mest fantastiske er at hvis du går djupere og djupere inn på det stedet, møter du ikke bare Gud, men du møter hele verden der.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet'

I Ord 8,17 leser vi: "Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker jeg tidlig, skal finne meg." (King James 1611) Det ordet "tidlig" betyr ikke klokken 4 om morgenen. Det betyr en hjerteinnstilling som er mottakelig og lydhør. Vi finner det samme i Jes 1,19: "Hvis dere er villige og lydige ..." (King James 1611)

Det er en villig lydighet. Det betyr at jeg kommer til å leve. Jeg skal dyrke min evne til å høre. Herren sa noe til felles til alle de syv menighetene i Åpenbaringsboken: "La den som har øre høre." Det er vår åndelige hørsel. Så jeg ordner livet mitt. Jeg lever på en måte at jeg dyrker min evne til å høre. De "villige og lydige" betyr at jeg må høre, og det er en pågående daglig lydighet mot Herrens røst, til veiledning.

Walter Beutller lærte dette så sterkt, og jeg har fått den formidlingen fra ham. Han pleide å snakke om 'å sjekke' i ånden. Hvis han begynte å vike av, ville han føle en liten sjekk, og han stoppet og foretok en korreksjon. Det er en pågående høring, og jeg har en djup følelse for det."

- Wade Taylor (bildet) 1924-2012. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hjertets fattigdom og rikdom

Fattigdom er hjertets kvalitet som får oss til å forholde oss til livet, ikke som en eiendom som skal forsvares, men som en gave som skal deles. Fattigdom er den stadige viljen til å si farvel til i går og gå videre til nye, ukjente opplevelser. Fattigdom er den indre forståelsen av at timer, dager, uker og år ikke tilhører oss, men er de milde påminnelsene om vårt kall til å gi, ikke bare kjærlighet og arbeid, men selve livet, til dem som følger oss og vil ta vår plass. Han eller hun som bryr seg, blir invitert til å være fattig, for å fjerne seg fra illusjonene om eierskap og for å skape rom for den som leter etter et sted å hvile. Paradokset i omsorg er at fattigdom er en god vert. Når våre hender, hoder og hjerter er fylt med bekymringer, bekymringer og bekymringer, kan det knapt være noe sted igjen for den fremmede å føle seg hjemme.

Henri J. M. Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den ild som brenner

Gud er en ild som varmer og tenner hjertet og hele vårt indre. Derfor, om vi føler at hjertet vårt blir kaldt, hvilket er dra djevelen, fordi djevelen er kald, - la oss påkalle Herren, og Han vil komme for å varme våre hjerter med en fullkommen kjærlighet ikke bare for Ham, men også for vår neste.

Og fra dette Nærværets varme vil kulden fra den som hater det gode bli drevet bort.

- Hellige Serafim av Sarov (1759-1833)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om hjertets renhet - en presentasjon av Johannes Cassianus, del 3

Jesu ord i Bergprekenen: 'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud', (Matt 5,8) er et nøkkelord i alt Johannes Cassianus skriver. Alt dreier seg om kampen for og lengselen etter 'det rene hjertet'. Enten det gjelder kampen mot lastene eller det handler om bønnens rytme eller hjertets fred.

Når så Cassianus skal gjengi sine samtaler med abba Moses, en av ørkenfedrene, lar han abbaens undervisning bli svært konkret for sine lesere: han hjelper oss til å forstå at det må finnes et fremtidig mål eller et endelig mål for vår tro, og et nærmål.

Guds rike er det fremtidige, det endelige målet. Men dette målet blir for abstrakt for oss. Det hjelper oss ikke så mye i den daglige kampen. Derfor trenger vi et mål som står oss nærmere, noe vi kan strekke oss etter i våre hverdager, med alle sine utfordringer. Det er det rene hjertet.

Det å skue Gud hører evigheten til. Saligprisningene hører nåtiden til. De gjelder her og nå. Dette livet. For Guds rike har jo sin begynnelse her i tiden.

Sentralt i forståelsen av Cassianus er ordene fra Luk 17,21. For å få frem det Johannes Cassianus ønsker må vi bruke oversettelsen til Norsk Bibel. Der heter det: 'For se, Guds rike er inne i dere.' Dette oversettes slik i 2011-oversettelsen: 'For Guds rike er midt iblant dere.'  En paraallell til dette finner vi i Galaterbrevet, hvor apostelen Paulus beskriver Guds kall over sitt liv, hvor Guds mål er 'åpenbare sin Sønn i meg.' (Gal 1,16) I 2011-oversettelsen oversettes dette slik: 'å åpenbare sin Sønn for meg.' Det er ikke noe galt med noen av disse bibeloverrsettelsene. Både 'i' og 'for' er riktig, så det er et valg bibeloversetterne må ta. Men for å forstå Cassianus må vi bruke 'i'. Guds rike er inne i oss. Som Guds barn er vi bærere av en skatt.

Løftet som gis de renhjertede går igjen i alt hva Cassianus skriver. Derfor blir ikke hans undervisning om etterfølgelsen av Kristus i forsakelse og tro, noe moralistisk og uoppnåelig. Det er innenfor rekkevidde. Det er i oss, og må oppdages.

fortsettes

Om hjertets renhet - en presentasjon av Johannes Cassianus, del 2

Mot slutten av 300-tallet raste striden rundt Origenes av Alexandria, en profilert forfatter og teolog, som er blitt beskrevet som 'det største geni den tidlige kirken har fostret.' Men ikke alle var enig i det. Det ble satt spørsmålstegn ved visse deler av hans lære. De munkene som sympatiserte med Origenes (185-254) ble fordrevet fra Egypt. Til dem hørte Cassianus og Germanius. De fant tilflukt i Konstantinopel, hvor biskopen i byen, Johannes Chrysostomos, viet Germanius til prest og Cassianus til diakon. Germanius og Cassianus blir i Konstantinopel et par år. Så oppstår det nye stridigheter. Denne gangen ikke teologiske, men kirkepolitiske. Nå var det Johannes Chryostomos det handlet om. Han viklet seg inn i en strid med keiseren.

Cassianus og Germanius sendes til Rom, hvor de skal forsøke å få biskopen av Rom til å megle i striden mellom Chrysostomos og keiseren. Her forsvinner sporene etter Germanius. Hva som skjer med ham vites ikke.

Neste gang vi støter på Cassianus er i Frankrike, nærmere bestemt i Marseille. Her blir han ganske raskt ansett å være en av de fremste kjennerne av det monastiske livet i Egpyt. I Marseille grunnlegger Cassianus  to monastiske fellesskap, et for menn og et for kvinner.

Det er i denne fasen av livet det litterære arbeidet til Cassianus for alvor tar til. På oppdrag fra biskop Castor skriver han ned sine inntrykk fra årene han og Germanius oppholdt seg i Egypt. Det skulle resultere i to store verk: 'Om klosterregler og botemiddelet mot de åtte hovedlastene' og 'Samtaler med fedrene,'

Bøkene til Cassiamus utgjorde, ved siden av Bibelen, den viktigste grunnutdannelsen i de vestlige klostrene gjennom hele Middelalderen. En av årsakene til det var nok den hellige Benedikt av Nursia, som nettopp anbefalte bøkene til Cassianus, dog uten å nevne hans navn. Etter Augustin og Gregor den store finnes det vewl knapt noen som har vært mer lest enn Cassianus. Dominikus, bar på tre bøker i sekken:  Salmenes bok, deler av Det nye testamente og Cassianus. Og vi vet at både Thomas a Kempis, Theresa av Avila, Johannes av Korset med flere var påviket av Cassianus.

fortsettes

Om hjertets renhet - en presentasjon av Johannes Cassianus, del 1

Jeg har gitt meg i kast med skriftene til Johannes Cassianus (død ca 430), en av de viktigste formidlerne av de første kristne munkenes erfaringer. Ved siden av Bibelen var han kanskje den mest leste oppbyggeelsesforfatteren på 1000 år. Jeg er nysgjerrig hva kristne var opptattt av på den tiden, og hva slags åndelig veiledning de fikk.

Hvem var han? Han ble født i år 360 og levde omtrent samtidig med Augustin., og omlag 100 år før den hellige Benedikt av Nursia.

I følge det forskerne tror i dag, ble han født sør for Donaudeltaet ved Svartehavet, i det nåværende Romania, i et område som falt inn under Romerriket. Han fikk en solid oppdragelse, preget av både gresk og latinsk kultur. Med tanke på den som språkforståelse han har har man spurt seg om han var latiner som hadde lært seg gresk grundig, eller om han var greker som kunne sin latin. Vi vet ikke. Hans familie var bevisste kristne.

Cassianus bar tidlig på en djup lengsel etter Gud, og ble dratt mot den monastiske livet, et liv levd i bønn. Han hadde en venn ved navn Germanus, og sammen la de ut på en reise til Det Hellige Land. Der ble de en del av et klosterfellesskap i Betlehem. I dette fellesskapet vokste det frem en lengsel til det monastiske livets kilde. Han fikk, om enn motvillig, tillatelse fra klosteret i Betlehem, til å reise til Egypt for å oppsøke noen av ørkenfedrene der og lære av dem.

Tilsammen tilbrakte Cassianus og Germanus et titalls år i Egypt. Her samlet de to inntrykk og Cassianus gjorde notater fra samtalene med ørkenfedrene. Dette danner så utgangspunktet for hans egne skrifter. De har kommet ut i tre bind på svensk på forlaget Artos. Det første bindet, som jeg holder på med nå, har fått tittelen: 'Det rena hjärtat', med undertittelen: 'om själens djärvhet i kampen för hjärtats renhet.' Jeg skal komme tilbake til denne boken, og de to andre bøkene, senere i denne serien.

fortsettes

Våre hjertesukk - vårt bønnespråk

Jeg ble så grepet i går når vi leste om Gregorius av Narek (951-1003) i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet. 900-tallet var en blomstringstid for den armenske kirke. Ifølge tradisjonen nådde budskapet om Jesus hit med apostlene Taddeus og Bartelomeus. I år 301 blir så Armenia det første landet som gjorde kristendommen til statsreligion. I forbindelse med denne blomstringstiden ble Gregorius født. Han er sønn av landets erkebiskop.

Hans mor døde mens han ennå var liten, og Gregorius blir oppfostret i det lokale klosteret. Her lærer han å lese og med stor iver gir han seg i kast med de store greske og syriske teologene. Han skrev hymner og bibelkommentarer og han blir en ivrig predikant. Det sies at språket hans var preget ev en poetisk skjønnhet og var rik på billedbruk. Leg og lærd kom gjerne for å høre på ham.

Men hva var det som grep meg så sterkt?

Jo dette: En dag kom noen av brødrene i klosteret og spurte: "Hva kan et menneske gi Gud som har skapt alt og omfavner alt?"

Gregorius tenker seg godt om. Det tar tid før han svarer. Når han kommer tilbake svarer han: "Sine hjertesukk!"

Ja, slik er det. Jeg kjenner på en djup glede over å kunne gi Ham dem. Det er også bønnens språk. Hjertespråket.

Hva Gud ser etter

Det er lett at visse sider ved den kristne tro blir teoretisk, og i noen tilfeller også ren 'teknikk'. Det gjelder å si de riktige tingene.

Det er opplagt en fare!

Men vi verken imponerer Gud eller lurer Gud. Gud ser nemlig etter noe helt annet. Han er ikke så interessert i våre ord, som Han er i våre hjerter. Han ser heller ikke på det ytre, men på det indre.

I går leste jeg opp igjen noe veldig befriende. Det er skrevet av forbederen Samuel Rees Howells (bildet), sønn av den kanskje mer kjente Rees Howells, grunnleggeren av Wales Bible College. Samuel skriver, her i min oversettelse:

"Det er når et rop slynges ut fra hjertet at Gud hører og svarer på bønn."

Ja, slik er det! Gud ser til hjertet vårt. Ikke til hvor flinke vi er med ordene, ikke etter hvor mye vi har forstått, eller at vi bruker riktige ord. Det gir meg håp når jeg leter etter ordene for å gi uttrykk for hvordan jeg har, eller når jeg roter med begrepene, eller ikke forstår det som skjer rundt meg eller i meg. Gud er mer interessert i barnet i meg, enn at jeg opptrer som en voksen mann.

Det menneskelige hjerte

"Kjærlighet kan aldri bli statisk. Et menneskelig hjerte enten utvikler seg eller trekker seg tilbake. Hvis det ikke blir mer åpent, lukker det seg og forvitrer åndelig."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 267. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Med hjertet tror en ..." 
- Apostelen Paulus i Rom 10,10.

"Men hellige Kristus som Herre i deres hjerter."
- Apostelen Peter i 1.Pet 3,15.

"Ta vare på ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det."
- Kong Salomo i Ord 4,23

"Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg."
- Jesus i Matt 15,8

En åpen dør

"Noen ganger når folk banker på døren min ber jeg dem inn og vi snakker sammen, men jeg forteller dem gjennom tusen små ting at jeg har det travelt, at jeg har andre ting jeg skulle ha gjort. Døra til kontoret mitt er åpen, men døra til hjertet mitt er stengt. 

Hvis vi har andre ting å gjøre som ikke kan vente, skulle vi si det - men åpne hjertet vårt samtidig."

-Jean Vanier i Community and Growth.Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det sikreste tegnet på at Den Hellige Ånd har vært på ferde

Jeg tenker mye på dette for tiden: Den Hellige Ånd etterlater seg ikke harde hjerter!

Det sikreste tegnet på at Den Hellige Ånd er på ferde er ikke tegn og under, men hjerter som er er blitt mjuke.

Vi finner et godt eksempel på dette i den vekkelsen som skjer i Antiokia. Ryktene om det som skjer der - dette er beskrevet i Apg 11 - får menigheten i Jerusalem til å sende Barnabas av gårde for å sjekke ut om de gode nyhetene de hører stemmer. Så leser vi i vers 25:

"Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad ..."

Det Gud gjorde kunne altså ses. Hva kunne de se? Forvandlende liv. Mjuke hjerter.

"For deres harde hjerters skyld ...", talte Jesus om.

Måtte mitt hjerte bevares mjukt. Det er min bønn for tiden.

Et åpent hjerte

"Noen ganger når folk banker på døra mi så ber jeg dem komme inn, men jeg gjør det klart for dem på tusen små måter at jeg har det travelt, at jeg har andre ting å gjøre.

Døra til kontoret mitt er åpen, men døra til hjertet mitt er stengt. Hvis vi har andre ting å gjøre som ikke kan vente, så skulle vi si det - men hjertedøra vår skulle alltid være åpen."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 267. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det menneskelige hjerte

"Kjærlighet kan ikke bli statisk. Et menneskelig hjerte utvider seg eller trekker seg tilbake. Hvis ikke det blir mer åpent lukker det seg og visner åndelig."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 267. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et hjerte som er berørt

"Å leve et åndelig liv er å gjøre det lille forskremte hjertet like stort som universet, for Jesu Ånd som bor i oss omfatter hele skapelsen. Jesus er Ordet gjennom hvilket universet ble skapt.

Paulus sier:

'For i Ham er alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved Ham og for Ham.' (Kol 1,16-17)

Når Jesus lever i oss gjennom sin Ånd, åpnes våre hjerter for alle mennesker og også for hele skapelsen. Kjærligheten kaster ut all frykt og samler hos seg alt som tilhører Gud.

Bønnen, som puster sammen med Jesu Ånd, leder oss inn i denne djupe kunnskapen."

Henri Nouwen (bildet), i boken "Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ny hjerteoperasjon mandag

Her kommer noen personlige oppdateringer:

Førstkommende mandag skal jeg til Feiring igjen for en nytt operativt inngrep i hjertet. Det blir åttende gangen. Innleggelsen på Feiring kom overraskende. Jeg har en ustabil angina for tiden, med mye smerter og andre plager. Smertene er så intense i perioder at legene vurderer situasjonen slik at det beste er en ny innleggelse på Feiring. Jeg må være så ærlig å si at jeg ikke ser fram til dette denne gangen. Det har nok sammenheng med plagene fra min lungesykdom som gir andre plager, ikke minst med hoste - og når de driver med alle disse ledningene inne i hjertet skal man helst ligge musestille. Jeg er svært takknemlig for forbønn med hensyn til mandag. Be gjerne for operasjonen, men også at ikke noe skal tilstøte meg i dagene før jeg kommer meg til Feiring. Jeg er ikke sterk og smertene er ganske utmattende og slitsomme.

På bildet ser du Saleem Shalash, min gode venn gjennom mange år. Saleem er baptistpastor, som meg. Han er pastor for Hjemmet til Jesus - Kongen, en menighet som ble startet som en bibelstudiegruppe med syv personer for fem og et halvt år siden. Nå har menigheten 110 døpte medlemmer. Alle arabere. I går tolket jeg Saleem på et møte i Livets Senter på Gjøvik, og morgen skal jeg tolke ham på et møte på Skotterud i Eidskog. Jeg ber om forbønn for dette møtet.

I dag var Saleem hjemme hos oss i vårt hjem på Gjøvik. Vi så filmen 'War room' sammen, til stor inspirasjon for Saleem, May Sissel, min kone og meg.

Om å gi Jesus hjertet ditt

Jeg holder på å lese 'My journey so far', som er den nyeste selvbiografien til Andrew White, populært kalt 'presten fra Baghdad'. Den MS-syke White, som frem til ganske nylig hadde verdens farligste prestejobb, er en av mine troshelter. Jeg har skrevet om ham flere ganger på bloggen. Til tross for sin alvorlige sykdom reiser han fremdeles rundt om i Midt-Østen, for å styrke lidende og forfulgte trossøsken.

Jeg har ikke kommet så langt i boken, men holder på å lese om barndommen til Andrew White. Hans far var en streng kalvinist, hans mor medlem av Assemblies of God. Litt av en kombinasjon i grunn! Spøkefullt forteller han at han aldri er blitt omvendt! Det pleier å skape reaksjoner de fleste stedene han kommer.

Det han mener å fortelle er at han i grunnen hele livet har vært en kristen. Foreldrene ba og sang med ham helt siden han var født. Slik er det jo med mange mennesker.

I pinsemenigheten hvor moren tok ham med til møter snakket de ofte om 'gi Jesus hjertet ditt'. Det synes lille Andrew var en underlig tale. Han forstod ikke helt riktig hvordan det skulle kunne skje. Men siden det var så mye snakk om 'å gi Jesus hjertet ditt', tegnet han et hjerte og klippet det ut, slik at han hadde noe å gi bort i tilfelle en fra pinsemenigheten skulle spørre om hjertet hans!

Det 'kristne språket' er sannelig ikke alltid like lett å forstå.

Hjertets modenhet

'Det tar tid før hjertet vokser til modenhet ... Litt etter litt, mens vi lever og arbeider med andre, spesielt om vi blir ledet vel, lærer vi oss til å bryte oss ut av selvsentrertheten, hvor vi søker å være briljante og bevise vår godhet, visdom og kraft. Vi mottar og gir videre de slag livet gir oss.         

Alle trenger vi å oppdage at det er andre enn oss som har gaver og behov; ingen av oss er verdens sentrum. Vi er bare en liten, men viktig del av vårt univers. Vi har alle en viktig brikke. Vi trenger hverandre'.

Jean Vanier i Becoming Human, side 58-59. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et brustent hjerte - tårenes gave

I dag vil jeg gjerne gi bloggens lesere en virkelig godbit. En artikkel skrevet av den ortodokse presten Lev Gillet (1893-1980), som mange kjenner under pseudonymet: 'En munk fra Østkirken', og boken: 'Enkle betraktninger over Frelseren', som har vært 'obligatorisk' lesning for mange som har vært på retreat.

Denne artikkelen har så vidt meg bekjent ikke vært oversatt til norsk før:

'For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en nedbrutt ånd. Et nedbrutt og knust hjerte vil du, Gud, ikke forakte'.

Når det gjelder å uttrykke anger hører disse ordene fra Salme 51 til de mest gripende i all kristen bønn. De ble uttrykt av kong David under svært vanskelige omstendigheter. Han hadde forført kona til en av sine offiserer, for deretter å sende ham i døden ved å gi ham en utsatt plass i frontlinjene. I et øyeblikk av anger komponerte David denne salmen.

Et sønderknust hjerte. Dagens kristne er nok ikke fortrolig med det bildet, aller minst de unge. Troens liv utmerkes snarere av en viss aktivisme. Vi måler verdien av det åndelige livet etter mengden av gode gjerninger som vi har utført. Men i selve verket kan ikke noe fruktbart utrettes om det ikke springer fram av et sønderknust hjerte.

Se for deg et menneske som er blitt skadet i en ulykke. Hun ligger på bakken, uten styrke, uten mulighet til å reise seg. Tårene væter det brustne hjertet og skyller over det. Ikke vredens, bitterhetens eller misunnelsens tårer men fornyelsens tårer. 'Jeg gjennomvæter mitt leie i tårer', utbrøt David.

I dag er tårene ukjente for de fleste kristne. Men i den tidlige kirken betraktes de som en gave fra Gud. Man ba om å få tårenes nådegave. Kirkefedrene sammenlignet tårenes gave med dåpen. Man betraktet til og med tårene som den fremste gaven, ettersom den kunne gis mange ganger under ens liv.

En gruppe ungdommer spurte meg: Finnes det ikke viktigere ting å be om? Ser vi ikke en ubeskrivelig lidelse blant oss?

Sannelig. Men den hjelp vi gir mennesker som lider blir overfladisk og kortvarig, om den ikke springer ut av tårer, medfølelse og barmhjertighet. Om Gud gir oss den gaven å kunne gråte innfor Ham blir hele vår tilværelse forandret. Hvordan skal et sønderknust hjerte kjenne på stolthet, hardhet, ironi? Hvordan skulle det kunne bære på en lengsel som ikke bunner i djup kjærlighet?

Ydmykhet leder oss inn i en ømhet der Guds kjærlighet - likesom kjærligheten mellom en mann og en kvinne - er grenseløs. Klippen måtte briste for at vannet skulle velle fram som en kilde. Husk hva som skjedde ved Jesu oppstandelse. Kvinnene bega seg til graven til tross for at de visste at inngangen var blokkert av en stor stein. For å rulle bort den steinen holdt det ikke med å dytte på den eller legge den til rette. Det krevdes et jordskjelv. Iblant kjenner vi at hjertet er som en stein og vi kan ikke gråte. Hvem skal rulle bort steinen for oss?

Et sønderknust hjerte er mer enn et sorgfullt hjerte, angrepet av en melankoli. Det er blitt rystet av et jordskjelv.

'Herre, du forakter ikke et sønderknust og ydmykt hjerte'.

Når hjertet taler

'Jesus, vår fred,
selv om våre lepper er lukket,
lytter vårt hjerte til Deg,
og det taler også til Deg'.

Bror Roger av Taize