Åndelig modning og vekst skjer naturlig

 Det er lett å tenke seg det åndelige livet som en strak, rettlinjet vei framover, hvor man går fra et mål til det neste. Men slik er det ikke. Det er heller tvert om. Vi må stadig vende tilbake til utgangspunktet. Jeg har funnet ut at vi hele tiden må vende tilbake til korset, og derfra navigere oss videre. Jesus er veien, bokstavelig talt, men veien til ham ser ut til å gå på kryss og tvers, tilbake til ham. Det viser iallefall min åndelige erfaring siden jeg møtte ham aller første gangen i 1972.

I lengre tid nå har jeg grunnet på noen ord fra Mark 4,26-29: "Og han sa: Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet."

Jeg har merket meg noen ting her. For det første skjer spiringen uten at bonden forstår hva som finner sted. Jeg har funnet ut at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine. For det andre: veksten skjer av seg selv. Det er noe herlig befriende med det. 

I går leste jeg en artikkel av Christopher Chapman, en britisk åndelig veileder og forfatter. En forkortet utgave publisert i tidsskriftet The Way, er gjengitt i siste nummer av Strek. Jeg gjengir litt av teksten her. Han tar også utgangspunkt i teksten fra Evangeliet etter Markus. Hans observasjoner er svært interessante: 'Her og andre steder i det bibelske narrativet ser jeg fire bevegelser som går igjen: Noe slår rot, det grunnfester seg. Nye skudd kommer til syne. Så, den komplekse og mystiske utviklingen av planten, underveis mot innhøstingen. Selv om det - som lignelsen angir - finnes en form for rekkefølge i disse bevegelsene, utgjør de ikke en rett linje av stadier, hvor den ene forlates så den neste kan ta til. For at grøden skal utvikle seg, må planten forbli i jorden med røttene sine, og det er til jorden frukten vil falle, så nye frø kan spire og gro.

Kornet finner bakken, og her begynner forvandlingen. Akkurat som plantene trenger vi dybde; et sted hvor vi kan høre til, kjenne oss selv, finne hvile og gro.' Her er det mye å grunne på en varm lørdag i juli 2025.

Åndelige mødre og fedre

 Jeg har tenkt mye på dette: Det er et morshjerte gjemt i Guds hjerte!

Behovet for åndelige mødre er stort. Ikke minst med tanke på alle ungdommene som kommer til tro i Norge akkurat nå. De trenger veiledning, åndelige mødre - og fedre - som gjennom levd liv kan dele sine erfaringer med det å vandre med Gud. 

En slik kvinne var Non, som ble mor til David, han som skulle bli en av de markante åndelige skikkelsene i Wales. Noen ble sett på som kirkens mor i Wales.

Historien om hennes svangerskap kunne ikke vært mer dramatisk og nedverdigende. Vakker som hun var, av kongelig ætt, gudfryktig, ble hun iakttatt av kong Sanctus. Han så på henne med lyst og begjær og det endte med at kongen forgrep seg på Non og voldtok henne. Resultatet av voldtekten var at Non ble med barn.

Med et nytt liv spirende i magen fortsatte Non å leve et hellig liv hengitt til Gud. En dag hadde hun en så sterk lengsel og hunger etter å høre Guds ord. Hun oppsøkte en lokal kirke, satte seg og da presten skulle til å tale fikk han ikke fram et eneste ord. Gudstjenestedeltagerne måtte gå hjem, men Non gjemte seg i kirken. Så desperat var hun etter å høre Guds ord, at hun ville vente i kirken til at presten fikk talens evne tilbake! Presten prøvde igjen ved neste gudstjeneste, men det samme skjedde. Det var ikke før Non forlot kirken at presten kunne tale igjen. Det barnet Non bar hadde med seg en slik grad av hellighet og Gudsnærvær at presten ikke var i stand til å tale. 

Hva kan vi lære av Non?

Non bar fram barnet. Hun fostret det, ga det næring og husrom, og lot det vokse opp som et fritt og selvstendig menneske, Når det ble voksen lot hun barnet flytte ut og hun lot barnet leve ut sitt eget kall og utforske livet på egen hånd. Slik gjør også en åndelig mor. 

Når bønnen er innhyllet i åndelig tåke

 Noe jeg hørte nylig...når vi ser ut til å være innhyllet i åndelig tåke, og himmelen er skjult for syne, og bønn føles tom for kraft, i virkeligheten flyter disse bønnene – en gang uttalt, en gang sukket, en gang stønnet – som det var, og uunngåelig tar veien til himmelen. Det er fordi "bønn er lettere enn luft", for den er gjennomsyret av ånd, og kan ikke annet enn å fly oppover. Dette er troens bønn.

- Thomas Ridenour/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Langsomhetens åndelige visdom

 Gå saktere! Det er et godt åndelig råd. Vi haster ofte av gårde. Ser ikke landskapet rundt oss. Har ikke tid for å sanse eller stanse opp. 

Noen har gått veien før oss. Vi trenger å lære av dem. De som kjenner stiene og landskapet fordi de har bodd der og vandret der hele livet. De er verd å lytte til. Bibelen sier: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7-9) Vi trenger kjentfolk, mennesker med levd liv. Vi klarer ikke alt alene. Den som innser det er klok.

Hvor stanser Den Hellige Ånd i ditt liv akkurat nå? Vi trenger å ta en pust i bakken, før vi vandrer videre. 

Ånden. vår terapeut

 Sannhetens Ånd hjelper og trøster deg ved å føre deg inn i sannheten. Han fører deg ikke bare inn i Guds sannhet, men også inn i din egen. Under hans ledelse lærer du deg litt etter litt å se deg selv som du er, med dine lyse og mørke sider, med dine muligheter og begrensninger. Ånden lærer deg å si ja til deg selv med alt du har opplevd og lidd, med hele din fortid, alle dine komplekser og alle dine sår. 

Psykologien, kanskje også din egen erfaring, lærer deg at det er vanskelig å se sin egen sannhet i øynene. Det kan være så vanskelig at mange trenger hjelp fra en psykoterapeut fordi de ikke tør å gå alene inn i sitt eget mørke.

Sannhetens Ånd er vår egen terapeut. Med hans hjelp kan du skritt for skritt våge å se og si ja til hele din virkelighet. Ånden trøster deg ved å få deg til å forstå at Gud sier ja til hele din virkelighet. Ånden trøster deg ved å få deg til å forstå at Gud sier ja til deg nettopp slik du er. Dette gjør Ånden samtidig med at han fører deg inn i sannheten. Det er uendelig mye lettere å akseptere seg selv og sin egen virkelighet når man vet at man er akseptert av Gud.

"Vær ikke redd for å se deg selv slik du er," hvisker Ånden uten opphold. "Det er slik du møter Gud, for han elsker deg slik du er og ikke slik du ikke er."

Ånden gir deg gratis psykoterapi. Ikke tre ganger i uken, men hele tiden, hvis du bare vil lytte. 

Den beste måten å ta imot Åndens ledelse på, er å be regelmessig og utholdende i stillhet for Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 319 

Sjelens apotek

 Hvilken del av Skriften du enn velger, så er den inspirert av Gud. Den Hellige Ånd har komponert Skriften slik at vi i den, som i et apotek åpent for alle sjeler, kan finne nettopp den medisinen som er egnet for vår spesielle plage.

Derfor er profetenes undervisning en ting, og de historiske bøkene en annen. Loven har en betydning og de råd vi får i Ordspråkene igjen en annen.

Men Salmenes bok inneholder alt det nyttige som er å finne i de andre bøken til sammen. Den forutsier fremtiden, den ser tilbake på det som har vært, den veileder i livet, den gir råd om hva vi skal gjøre. Den er faktisk et skattkammer der all tenkelig undervisning er samlet på en slik måte at mennesker kan finne helbredelse for nettopp sine tilfeller.

Den leger sjelens sår og bevarer sjelens helse. Hver salme gir fred, lindrer indre spenninger, stiller de vanskelige tankenes frådende bølger, mildner vreden, korrigerer og hindrer utsvevelser.

Hver salme bevarer vennskap og forsoner dem som er splittet. For hvem kan vel synge lovsanger ved en annens side og samtidig se på ham som en fiende?

Hver salme forutser nattens angst og skjenker hvile etter dagens strev. Den gir spedbarn ly, de unge skjønnhet, de aldrende trøst og kvinnene pryd.

Hver salme er menighetens røst.

- Basilius av Caesarea (330-379), biskop i Lilleasia. Sitert i: Kysse spor av Peter Halldorf, Luther forlag 2002, side 345

Du har allerede samlet nok

 "... gå ikke ut for å lete, du har allerede samlet nok..." Jeg klarer ikke å slippe tak i disse ordene av den svenske retratlederen Magnus Malm. I en tid som vår, hvor informasjonsflyten er så stor og så hurtig, blir livene våre ofte overfladiske. Vi lodder ikke djupt. Febrilsk forsøker vi å holde oss orientert og få oversikt. Det er for meg personliig blitt et spørsmål om hvor mye jeg egentlig trenger av all informasjonen jeg tilbys.                                                                                                   

En sann, og dermed bærekraftig tro, handler om avgrensning, sette det man har lært ut i praksis, hvis ikke blir troen en kunnskapsmessig innhenting av informasjon uten hverdagslig realitet og nytte. Selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Derfor trenger vi å lære hemmeligheten av å tynne, begrense.

Hvor stanser Den Hellige Ånd i vårt liv, akkurat nå? Våger vi å leve i den begrensningen det rommet skaper, inntil vi får beskjed om eventuelt å gå videre? Det er ikke sikkert at du skal lese den kristne boka alle leser for tiden, eller få med deg hva den og den taleren sier, men stanse opp og leve - leve i det du allerede har fått, sette det ut i praksis. 

Jeg har dvelt litt ved ordene fra Hebr 4,2 noen dager nå, og det verset har noe å si til mange troende i dag: "For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det."

Har vi tid til å tygge OG fordøye maten?

Noen tanker om å være en åndelig far eller mor

Slik jeg ser det handler det å være en åndelig far eller en åndelig mor om å fostre disipler for Herren Jesus, og dreier seg i all hovedsak om relasjoner. Den åndelige far eller mor er en medvandrer som hjelper deg inn i ditt gudgitte potensiale. Det er en erfaring i hvilket en person gir deg del i sine erfaringer i vandringen med Gud, og overfører sin visdom, innsikt, kunnskap, og ikke minst personlige kjennskap av Gud

Å være en åndelig far eller mor handler mer om å lytte enn snakke. Det handler om å være en åpen favn for undring, spørsmål, vandre ved siden av, våge å være sårbar. 

En åndelig far eller mor våger selv å være sårbar. Det handler om å promotere Guds verk, Guds gjerning, i hverandres liv.

Å være en åndelig far eller mor handler om å gi tid og plass til andre i ditt liv.

Åndelig far eller åndelig mor er ikke en tittel du setter på CV'en din eller visitkortet ditt, like lite som du kaller deg selv profet. De som titulerer seg selv som ånddelig far eller mor eller profet, ville jeg holdt meg langt unna.

Hellige følgesvenner: Brigit av Kildare og tradisjonen med en sjelevenn, del 2

Hva kan vi så lære av Brigit av Kildare, som jeg skrev om i forrige artikkel, om betydningen av å ha en 'anam cara', en 'sjele-venn'? Irene hadde i det tidlige århundre av den kristne æra et hjertevarmt uttrykk for et helt spesielt vennskap: anamchara. 'Anam' betyr 'sjel', 'cara' er et ord for vennskap. Bokstavelig talt kan dette ordet derfor oversettes med 'sjelens venn'. Sjelen refererer i keltisk og bibelsk betydning  til det 'totale selvet'. Ordet refererer ikke til en del av en person, en åndelig del, slik det er vanlig i gresk tenkning, som deler det åndelige fra det materielle. 'Sjelen' refererer ifølge den keltiske tradisjonen til hele personligheten, åndm sjel og kropp. En 'anamchara' er derfor en person du kan snakke om praktiske ting, avsløre personlige forhold for, og det som har med det åndelige livet å gjøre, fordi livet er helt, ikke stykkevis og delt. Det ene påvirker det andre.

En sjelevenn er en medvandrer som følger en person gjennom livet. Det er en som har fått smake livets realiteter, og som derigjennom har ervervet seg åndelig visdom, som han eller hun, gir videre til andre. Vedkommende er først og fremst en god lytter, og som gjennom sitt levde liv, mer enn gjennom sine ord, gir retning videre.

Fra den keltiske tradisjonen har vi fått historien om en av fostersønnene til Brigit kommer til henne for å kunne tilbringe litt tid sammen med henne i Kildare. Når Brigit ber åpenbarer Den Hellige Ånd for henne at sjelevennen til hennes fostersønn helt plutselig var død. Brigit ga da det råd at han straks skaffet seg en ny sjelevenn, så raskt det kunne la seg ordne. Så viktig ble dette ansett å være.

Men i følge den keltiske kristne tradisjonen har man ikke bare jordiske sjelevenner, men også himmelske. Mennesker som har gått i forveien for oss, og som vi minnes på grunn av deres levde liv og eksempel, akkurat slik som Hebreerbrevets forfatter oppfordrer oss til å gjøre: "Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro." (Hebr 13,7)

En sjelevenn i kristen tradisjon er først og fremst en med-vandrer. Overfor han eller henne blir jeg ansvarliggjort, sett, bekreftet, disippelgjort, et sted å gråte, et sted for den gode latteren. 

Har du en sjelevenn, en medvandrer? Hvorfor ikke? Hhva gjør du for å skaffe deg en?

fortsettes

Hva bønn er

 "Bønnen", sier Evagrios av Pontos (346-399), "er en samtale mellom ånden og Gud. Søk derfor den tilstand som ånden trenger for å kunne strekke seg mot sin Herre uten å se seg tilbake og samtal med Ham uten mellommenn."

Evagrios er en av Kristusmystikernes fremste skikkelser. Han ble født i Ibora ved Svartehavskysten (Pontos), og gikk i åndelig veiledning hos de kapadokiske fedrene, særlig hos Basileios, men kanskje særlig hos Gregorios av Nazianzos.

Lønnkammeret - der vi taler evighetens ord

Det finnes en reisemåte som kan ta oss lengre enn langt, for å bli i billedspråket fra et av folkeeventyrene. Jeg snakker om den indre bønnens vei og lønnkammerets hemmelighet. Der er tiden tidløs. Der tales evighetens ord, de tause og skjulte, som bare kan uttales ved å tie stille og stå stille innfor Guds ansikt. 

"For å forkynne evighetens ord behøver ingen å gå utenfor sitt kammer, ei heller treffe et menneske. For det ordet er ikke her eller der, det er allesteds, når det av Gud blir uttalt i det skjulte. Det ordet finnes på denne verdens torg og markedsplasser... Det er også i det skjulte kammeretog der er det renest - evighetens ord. Tidens skyer når ikke inn dit. Der virker det mektigst. Det er fra disse lyskilder, som alle evighetens ord som finnes i verden, har sin kilde. Alt som kommer fra Gud går sine egne veier til det åpenbare. Det talte og det synlige ordet er dråper fra Evighetens Ord, fra dens rikholdige kilde," skriver Kristusmystikeren Hjalmar Ekström i et brev til en for oss ukjent 'søster', 29.juni 1924.

Eller for å sitere en annen Kristusmystiker: "Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte." (Rom 10,8)

Et enklere bønnespråk

Hvorfor er vi så redd og forlegne for enkelheten? Det gjelder også bønnen. Hellige Birgitta av Vadstena har sagt det slik: "Jo nærmere vi kommer Gud, jo enklere blir vi." Det tror jeg er sant også når det gjelder bønnen. I Forynnerens bok finner vi disse ordene: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte haste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få." (For 5,1)                                                                                                      

Den enkle bønnen, bønnen med få ord er synonymt med den modne bederen. 

Den enkle bønnen er også en del av den undervisningen Jesus selv gir om bønnen: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord." (Matt 6,7)

Derfor er det ingen grunn til å kjenne forlegenhet om du har et enkelt bønnespråk og ber korte bønner! Tvert imot. Sannsynlig har du bedre kontakt med hjertet ditt.

Om å bli stående stille

Jeg ble visst ikke ferdig med å tenke på Isaks ord om at Gud skjuler seg i skyen. Den siste samtalen vår så langt fikk meg til å minnes ordene fra klagesangene 3,44: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom."

Etter å ha dvelt ved dette bibelstedet en stund, kom jeg til å tenke på noe Hjalmar Ekström har skrevet i et av sine sjelesørgriske brev datert 29.juni 1924, her i min oversettelse: 

"Ja, hvilket under er det ikke, når et menneske finner den åndelige fattigdommens port, den trange, åpen. De som søker denne port er nok mange, men bare de som gjennom sin søken har erfart sin avmakt, har funnet sin søkens mål, nemlig avmakten. Da er det ikke mennesket som søker, men alene Gud - i forening med Kristus i henne. Og så springer lovprisningens porter opp på vidt gap. Når mennesket har sunket ned, sunket tilbake til sitt Intet, da springer Guds-lovprisningens porter opp i henne og dette er den fra himmelen nedfallende ild som fortærer henne, sakte men sikkert, det vil si, det som ennå gjenstår av mennesket til intet mer av 'noe' finnes igjen. Da står hun stille og taus som en lilje blant liljene i urtegården og gjør ingenting. Det at hun vender sitt ansikt mot solen, det er ikke av henne selv. Det er solens egen makt som drar hennes ansikt til seg. Ei heller taler hun på noen annen måte enn at hun står der stille, og gleder seg over alt som kommer til henne."

Når Gud skjuler seg

Det ble ikke noen ny samtale med Isak denne gangen. Han etterlot meg alene med spørsmålene mine. Da de siste solstrållene svøpte landskapet i et gyllent skjær, var Isak underveis til grotten han holdt til i. Jeg har opplevdd dette tidligere med Isak. Han er ikke så opptatt av å gi svar på alt jeg spør om. Der er vi forskjellige. Jeg lever i en tid hvor vi krever svar på alt. Isak levde i en tid hvor det var plass or mysteriet, for undringen. Det er ikke tvil i min sjel om at vi har mistet mye underveis.

For får vi svar på alt, og tror vi at vi har svaret på alt, er Gud blitt liten. Forklarlig. 

Gud skjuler seg i skyene, sa de gamle. Med det mente de herlighetsskyen. Disiplene opplevde den oppe på Taborfjellet, og når Jesus for opp til himmelen. 

Hva mente Isak når han skrev om mørket som har kommet til oss gjennom Guds omsorg? Jeg tror den hellige Isak har gjort seg erfaringer med det som kalles sjelens mørke natt, da man gjør seg erfaringer på den indre bønnens vei av Guds fravær. Dette er egentlig en illusjon da Gud aldri er nærmere enn da Han kjennes fraværende. Dette er faser av livet som er uunngåelige dor en troende. Da er det lite vi selv kan gjøre, da den mørke natten gir oss djupe erfaringer av og med Gud alene. Bønnen er ikke noe vi selv gjør. Den sanne bønnen finnes alltid der. For på djupet av det døpte menneskets sjel foregår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne Trinitariske dialogen eller dansen om du vil er selve urbønnen. Og den eier rom i oss. Vår bønn er å oppdage den, og lytte til den, og å la oss ta del i Treenighetens bønn i vårt innerste. Bønn handler ikke om hva vi gjør, men hva Gud gjør i oss. Det er alltid Den hellige ånd som tar initiativet når vi ber. Derfor er Isak klok når han sier at vi skal svøpe oss i kappen vår og legge oss til å sove når vi opplever sjelens mørke natt. Det er ikke noe vi kan gjøre fra eller til. Sjelens mørke natt er en erfaring på troens vei gitt oss av Herren selv.

Ord og levd liv

Det ble med en tekopp. Men Isak og jeg drakk den langsomt i ren nytelse. Måtehold er en dyd for en munk. Isak fortsetter der han slapp i forrige samtale. Det er som om det ikke har vært noen pause. Isak ser på meg med sine brune vennlige øyne, og sier:

"Må du tjene mindre gjennom dine ord enn gjennom ditt liv. Og må du undervise mindre gjennom det du sier enn det du gjør."

Dette vinner gjenklang hos meg. Det er noe med alle disse ordene vi stør rundt oss med i vår tid, som skaper avstand. Alle disse prekener, all denne undervisningen. Alle ordene som står der alene, uten bakkekontakt, med liten relevans til egne levde liv. Ord som skaper fremmedgjøring. 

Så annerledes det er med ordene til Isak. De bærer bud om levd liv, de springer ut av livet, de er en frukt av levd liv. Hva er hemmeligheten? Tro om det ikke har sammenheng med stillheten som er åndepustet Isak lever i. Stillheten som former hans levde liv. Springer ikke ordene ut av stillheten? Slik det var i skapelsen?

"Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys." (1.Mos 1,2-3)

Guds Ånd ruget over kaos, og ut fra stillheten lyder Guds røst, og verden blir til.

Jeg ser bort på Isak, og sier: "Jeg tenker på noen ord fra Forkynneren. Kjenner du til disse, spør jeg: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!" (For 5,1)

"Om jeg kjenner dem," sier Isak og smiler, og med ett forstår jeg at det var et dumt spørsmål å stille. Isak kjenner sin Bibel vel.

Gode åndelige råd fra en erfaren medvandrer

Jeg har hatt behov for en liten pause etter den siste samtalen med Isak Syreren. Jeg skal forsøke å gjengi noe av det Isak sa, selv om det det er veldig personlig. Samtalen - det vil si det var mest Isak som snakket - fikk meg til å tenke på mitt eget liv. Hvordan det leves nå, og så måtte jeg tenke på episoder fra ting som har skjedd år tilbake og hvordan jeg har reagert.

"Tror du om deg selv at du er ydmyk?" Isak svarer på spørsmålet før han i det hele tatt gir jeg anledning til å svare. Kanskje han ikke retter det mot meg i det hele tatt, men snakker generelt. Han svarer: "Du tåler jo ikke engang å  bli anklaget av andre! På denne måten kan du vite om du er ydmyk: at du ikke rykkes ut av din ro når du blir urettmessig anklaget for noe."

Så fortsetter Isak, og det synes som om han rett rett gjennom meg, når han sier: 

"Det er flott å forkynne om Gud, å hjelpe mennesker til å overlate seg til Hans vilje og å lede dem fra villfarelse til sannheten. Det var hva Kristus og apostlene gjorde. Og denne vei er en opphøyd vei. Men om noen kjenner at en slik måte å leve på og en slik stadig nærhet til andre hindrer deg fra å nå frem  til kontemplasjon fordi man mangler kraft til indre samling, at hans ro blir frarøvet ham og at hans sinn blir formørket og han mister sin egen helse i streben etter å hjelpe andre, er han til slutt ikke fri i sin egen vilje og klar i sitt indre blikk - da bør han minnes apostelens ord: fast føde er for voksne! Måtte han da vende om, og slå inn på en mindre krevende vei."

"Jeg har mer å si deg," sier Isak, men først drikker vi te.

Nådegaver og prøvelser

"Gud gir oss ingen stor nådegave uten samtidig å gi oss en stor prøvelse."

Ordene til Isak Syreren dirrer i luften i rommet hvor noen av hans disipler er samlet for å høre Isak undervise. Han er lavmælt som når han samtaler to og to. Men det er som om Isak fyller det store rommet med sitt nærvær, og sin personlighet. Det er noen som har den gaven. De behøver ikke å si noe. Nærværet deres taler alene.

"Nådegavene gir han etter samme mål som prøvelsene. De lidelser som rammer deg og som Gud sender deg er alltid et tegn på hvor høyt de sjel har nådd.Trøsten skal tåles med samme mål som bedrøvelsen. Prøvelsene kommer ikke før enn sjelen i det skjulte er blitt delaktig i en storhet som overgår dens egen evne, og ikke før Åndens nåde har kommet den til del. Vår Herres fristelse og apostlene er vitner om dette."

Isak stanser opp, lar ordene synke inn. Disiplene hans sitter som tente lys. Så fortsetter Isak: 

"Men nåden kommer alltid først. Den gjennomtrenger sjelen men det oppleves ikke slik med det samme. Vi må altså i prøvelsens stund merke oss to motsatte ting som ikke har noen likhet med hverandre: gleden og frykten."

Min første tanke er at den undervisningen Isak gir sine disipler er ganske annerledes enn det vi hører av undervisning for disipler i dag. Kanskje fordi Isak snakker ut fra erfaring? Dette må være lært av Ånden. 

Betydningen av åndelig erfaring

"Det er noe jeg vil snakke med deg om," sier Isak Syreren og spør om jeg har tid til en prat. Om jeg har tid, tenker jeg. Selvsagt har jeg tid for Isak. Han er blitt meg, ikke bare en kjær samtalepartner, men også en åndelig far. Vis, erfaren, djup. 

"Jeg har tid," sier jeg. "Alltid tid for deg." "Godt," sier Isak og setter seg. "Sett deg her," sier han varmt og rydder plass på en benk.

Så sier han: 

"Søk ikke råd hos dem som ikke lever samme liv som deg, hvor vis han enn er. Da er det bedre å betro seg til en enkel og ulærd mann som selv har erfaring, enn en lærd filosof som taler om hva han har forsket på men som savner erfaring." 

Billedtekst: I stillheten til et avsidesliggende kloster i Serbia er to munker i konstant kontakt med naturen og formålet med det åndelige livet.

Hva skal vi be om?

 "Hva trenger jeg spesielt å be om nå?", spør jeg Isak Syreren etter at jeg hadde brukt tiden på å tenke på gårsdagens samtale. Isak svarer: 

"Be om at du ikke faller i fristelse når det gjelder troen. Be om at du ikke med hovmodets og blasfemiens onde ånd  havner i de fristelser som kommer av intelektuelle antagelser. Be om at renhetens engel ikke må vike fra din side, at du ikke må bli skilt fra Gud. Be om du ikke råker ut for fristelsen til å argumentere og krangle, eller i hensynsløshetens og tvilens fristelser og fører sjelen inn i uorden. Men kroppslige prøvelser skal du av hele din sjel forberede deg på å ta imot; overgi deg til dem og be med tårer at den som bevarer deg ikke må oppgi deg. For uten prøvelser kan ikke Guds planer ikke åpenbares, uten prøvelser er det umullig å være fri innfor Ham, å tilegne seg Åndens visdom,  og bli fast rotfestet i sin lengsel etter Gud. Før mennesket er blitt prøvd ber hun til Gud som en fremmed. Men når hun av kjærlighet til Gud har gått inn i prøvelsen og utholdt den, da viser Gud sin takknemlighet og betrakter henne som en trofast venn."

"Du, Isak", sier jeg "jeg begynner å forstå at bønnen Jesus lærte oss å be: "og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde", er mye mer innholdsmettet enn jeg først antok."

"Du har helt rett," svarer Isak. "Du har helt rett".

Forlat ikke ydmykhetens vei

Isak tok meg til side etter vesper i går, og så på meg med sine milde, brune øyne. Vi satte oss ved et gammelt grensegjerde, og idet vi setter oss kommer disse ordene til meg: "Flytt ikke gamle grensesteiner som fedrene dine har reist." (Ord 22,28). men jeg rekker ikke å si noe før den gamle munken sier: 

"Vær vis i din mildhet slik at du ikke blir fanget i snaren. I alt hva du gjør, elsk ydmykheten for å unngå de feller man alltid råker ut for så snart man forlater den ydmykes vei. Vegre deg ikke for å lide, for lidelsen leder deg til innsikt. Frykt ikke prøvelsene, for de vil tjene deg til heder."

Så stanser Isak opp, blir taus - en god stund, slik vise menn gjerne blir - før han fortsetter, fortsatt med øynene festet i mine:

"Be om at du ikke må råke ut for sjelens fristelser. For kroppslige prøvelser bør du forberede deg på av all din kraft. For uten dem kan du aldri komme Gud nær. De fører nemlig med seg Guds kraft og trøst. Den som rømmer unna prøvelsen, flykter fra det gode. Jeg taler ikke her om sinnets fristelser, men om lidelsens prøvelser."

- Kan jeg få være litt alene, spør jeg Isak. Dette er så djupt at jeg må ha tid for meg selv for å tenke.

- Selvsagt, sier Isak Syreren og jeg er alene med Gud.