Noen ord om bønnen og mystikken

 Vi har mye å lære av bederne, de som har gått foran oss. En av dem er Evagrios av Pontos (346-399), en av den kristne mystikkens fremste mestere. Evagrios ble født i Ibora ved Svartehavskysten, og gikk i lære hos de kappadokiske fedrene, Basileios og Gregorios av Nazianzos. Om bønnen har Evagrios sagt:

"Om du vil be trenger du Gud, som gir bønnen til den som ber."

Om bønnen har Evagrios også sagt: "Bønnen er en samtale mellom vår ånd og Gud. Søk alltid etter den tilstand som ånden behøver for å kunne strekke seg mot sin Herre uten å se seg tilbake og samtale med ham uten pause."

Johannes Chryshostomos tenker i samme baner: "Med bønn forstår jeg det som flyter fra hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rykkes opp i stormen, slik er det med bønner som har djupe røtter: de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindre av tankenes innfall. Det er derfor som salmisten kan si: "Dyp kaller på dyp..." (Salme 129,1)."

Hva bønn er

 "Bønnen", sier Evagrios av Pontos (346-399), "er en samtale mellom ånden og Gud. Søk derfor den tilstand som ånden trenger for å kunne strekke seg mot sin Herre uten å se seg tilbake og samtal med Ham uten mellommenn."

Evagrios er en av Kristusmystikernes fremste skikkelser. Han ble født i Ibora ved Svartehavskysten (Pontos), og gikk i åndelig veiledning hos de kapadokiske fedrene, særlig hos Basileios, men kanskje særlig hos Gregorios av Nazianzos.

Heretter blir veien veiløs

Det er Evagrios av Pontus (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, som har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han blir forstått var Han ikke Gud." Dette utsagnet passer dårlig i en tid hvor alt skal forklares og forstås, hvor vi også på teologiens område taler om 'systematisk teologi', men på den vei som kalles 'Gudserfaringens', kunne det ikke vært mer presist formulert. 

"Om Gud," skriver den russisk-ortodokse forfatteren Paul Evdokimov "vet vi bare at 'Han er' og ikke 'hva Han er', for 'ingen har noen sinne sett Gud. Guds evige vesen er evig transcendent... Guds vesen er bortenfor hvert navn hvert ord, og det er derfor vi bruker en mengde navn på å beskrive Ham: God, Rettferdig, Hellig, Allmektig..."

Det er lett å begrense Gud, forsøke å få Ham inn i en boks som passer oss, gjøre Ham mer forståelig. Men Gud er Gud. Den som er totalt annerledes. 

Det som går meg trøst og tillit er ordene fra den vakre Kristus-hymnen i Kolosserbrevet: 

"Han er den usynlige Guds bilde".

Slik Kristus er, slik er Gud.

Kristus presenterer seg selv som 'Veien'.

Det er når vi velger å følge Ham at Den Hellige Ånd inviterer oss ut i det veiløse landsskapet, der vi må forvente at Gud overrasker oss. Sprenger rammene og forestillingene våre. Ånden tar oss med inn i mysteriet. Alt med Gud kan nemlig ikke forklares eller forstås. Det er heller ikke meningen. Kan vi forklare Gud fullt ut, er nok det en gud skapt i vårt eget hode og i vår egen forestillingsverden.

Slik skal du be

"Be om tårenes nådegave. Be om at Gud må gjøre harde hjerter myke. Be om at Gud må forlate de synder du bekjenner for ham. Be ikke om at dine ønsker skal oppfylles. De er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med Guds vilje. Be i stedet som du har lært: 'Skje din vilje.'

Be om at Guds vilje skal skje i alle ting. Han vil i sannhet det som er godt og riktig for din sjel, mens du selv ikke alltid søker det, og det alene."

- Evagrios av Pontos, (346-399), en av ørkenvekkelsens sentrale skikkelser. Gjennom sin djupe kunnskap om menneskets sjelsliv la han mye av grunnlaget for den klassiske sjelesørgertradisjonen. Tilbrakte de siste femten årene som eneboer og beder.

Slik skal du be

"Be om tårenes nådegave. Be at Gud må gjøre ditt harde hjerte mjukt. Be om at Gud må forlate deg de synder du bekjenner for Ham. 

Be ikke om at dine ønsker skal oppfylles. De er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med Guds vilje. Be i stedet som du har lært, med ordene: Skje Din vilje.

Be om at Guds vilje skal skje i alle ting. Han vil i sannhet det som er godt og riktig for din sjel, mens din sjel ikke alltid søker det, og det alene."

- Evagrios av Pontos

Hva bønn er

"Bønn er den sinnets tilstand som lyset fra Den Hellige Treenighet skaper". (Evagrios av Pontus, 345-399).

"Likesom tyven lar seg stanse av våpen, lar også de åndelige tyver seg stans av et hjerte som er opptatt av Ham." (Johannes Klimakos, 575-649)

Gud som mysterium, del 1

Av og til opplever jeg at vi protestanter forklarer troen ihjel. Troen skal tilpasses et system, og vi må ha orden på alt. Forklaringer. Dermed blir forundringen borte. Gud passer inn i en boks - som vi har bestemt størrelsen på. Og det er trygt når Han holder seg der i boksen - og i forklaringene.

Men Gud lar seg jo ikke fange. Han er alltid større for Han er Gud.

I møte med Østkirken har jeg også møtt Mysteriet. Det uutgrunnelige med Gud, og dermed kom også forundringen tilbake. Den gode forundringen.

'Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og for våre barn til evig tid ...' (5.Mos 29,29)

I sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, beskriver apostelen Paulus Helligåndens gjerning slik:

'Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Legg merke til uttrykket: dybdene i Gud.

Evagrios av Pontos (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, sa ved en anledning:

'Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han kunne forstås, ville Han ikke være Gud'. (Oversatt fra Kallistos Ware: The Orthodox Way, Mowbray 1979, side 12)

Teologi innebar under kirkens første årtusen en erkjennelse av åndelige innsikter som bare kan oppnås gjennom bønn og åndelig trening. På denne tiden hadde ikke teologien noe å gjøre med akademiske poeng eller doktorgrader. Teologen var en bønnens mann, en Åndens mann som var fostret i ødemarken alene med Gud.

Kun tre personer har fått hedersnavnet 'teologen' i Østkirken: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og Symeon den nye teologen på 900-tallet. Denne Symeon skriver:

'Som en venn som taler med en venn, taler mennesket med Gud, og trer frem i tillit når han står foran ansiktet til Den Ene som bor i et lys dit ingen kan komme'.

Det er tydelig at den hellige Symeon her sikter til det apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

'... som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som ikke noe menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt. Amen.' (1.Tim 6,15-16)

(fortsettes)

Min reisekamerat i fastetiden - Evagrios av Pontos, del 2

Åndelig overmot er livsfarlig. Evagrios av Pontos er ikke alene om å ha trodd at han var uovervinnelig, og kunne motstå alle fristelser og forførelser, fordi han hadde en slik sterk tro.

Men det er en slagen mann som kommer til et kloster oppe på Oljeberget i Jerusalem. Nonnene der åpner porten for ham. Priorinnen, den hellige Melania, hjelper Evagrios tilbake til livet. I klosterbiblioteket lærer han Origenes å kjenne, og gjør djupdykk i Bibelen.

Men Bibellesningen til tross - Evagrios faller på grunn av sin stolthet nok en gang! Bibellesning alene er ingen garanti alene for at vi holder vår sti ren.

Evagrios er på randen av sammenbrudd når han nok en gang vender tilbake til klosteret oppe på Oljeberget. Og blir tatt like godt imot som forrige gang. Nonnene på Oljeberget forstår seg på den unge mannens sjelelige og åndelige kamp.

Evagrios er på dette tidspunktet bare 37 år gammel, og han har bare ett eneste ønske: å få dø.

Priorinnen Melania profeterer over Evagrios: 'Hjorten skal slippe ut av sin snare! Om du overgir ditt liv til Kristus og blir munk, skal Gud helbrede deg'.

Og Evagrios følger Melanias åndelige veiledning. Han overgir sitt liv til den Herre Jesus, med alt hva det innebærer og i år 383 får Evagrios munkedrakten og begir seg ut i Sketisørkenen i Egypt hvor man møter Makarios den store.

(fortsettes)

Min reisekamerat i fasten - Evagrios av Pontos, del 1

Evagrios av Pontos er en av mine følgesvenner denne fastetiden, sammen med en russisk starets, fader Isidor, død i 1908. Sistnevnte skal jeg ved en anledning få komme tilbake til.

Denne Evagrios vokste opp i Pontos, ikke langt fra Svartehavet, i en tid preget av de store kappadokiske fedrene. Han er så heldig at han får Basilios av Cæsarea, Østkirkens store monastiske stemme på 300-tallet, som sin aller første mentor.

Men 1.januar år 379 trer den hellige Basilios inn i den evige hvilen. Hva skal Evagrios gjøre nå, når stemmen til hans store lærer ikke lenger kan høres. Han søker seg til Konstantinopel. Her møter han en annen framtredende skikkelse i kirken på denne tiden: Gregor av Nazianz, som blir hans andre åndelige veileder. Det er ikke mange forunt å ha slike medvandrere som Evagrios fikk!

Men historien om Evagrios er ikke historien om åndelig vellykkethet fjernt fra menneskers hverdagsliv. Evagrios av Pontos er historien om en bråmoden mann, som ikke ser faren i hovmodet som ligger på lur.

Bibelen er uhyre praktisk når den gir oss dette rådet: 'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller'. (1.Kor 10,12).

Peter Halldorf forteller om hva som skjedde i sin glimrende bok: Åndelige røtter:

'Evagrios er ung, uerfaren og farlig begavet. De åndelige ambisjonene peker mot skyene. Da den bråmodne ynglingen legger ut Skriftene, åpner folket begjærlig sine struper for denne søte vin. Men i den unge predikantens egen sjel, like gåtefull som fjellene i det myteomspunne Kappadokia, gjemmer lidenskapene seg som røvere i vente på sitt bytte. Prestesønnen fra Pontos blir bare en munnfull for byen. Beruset av forelskelse mister han dømmekraften, som man mister et nøkkelknippe. Han forteller frekt til vennene: 'Mildere enn olje er hennes tunge'. Men kvinnen tilhører en allerede en annen mann. En natt, ved daggry, slikkes hans sjel av ildtungene fra vandringen ned mot dødsriket. Med et rykk våkner han, bråedru, og rister glørne ut av kappefolden. Neste dag forlater han Konstantinopel med en bitter smak av malurt på tungen'. (Peter Halldorf: Åndelige røtter. Luther forlag 2002, side 31-32)

'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller ...'

Den som tror at han ikke kan falle, står i fare for å bli forført, og den som tror at han ikke kan bli forført, er allerede forført.

'Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall', kan vi lese i Ord 16,18.

(fortsettes)

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen "Monastisk" er oppdatert med en artikkel om Evagrios av Pontos, hvis minnedag er i dag. Foruten en introduksjon om hvem Evagrios var, finner du også et eksempel på hva han skrev om bønn.

Bloggen finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Evagrios om bønn

Om bønnen sier Evagrios av Pontus (346-399), en av askesens og mystikkens fremste åndelige veiledere, født i Ibora ved Svartehavskysten, og ble utdannet hos en av de kappadokiske fedrene, Basielios, og fremfor alt hos Gregorios av Nazianzos, som vigslet han til diakon:

"Bønnen er en samtale mellom vår ånd og Gud. Søk altså etter den tilstand som ånden trenger for å kunne strekke seg mot sin Herre uten å se seg tilbake og samtale med Ham uten mellomledd."

"Om du vil be trenger du Gud, som gir bønnen til den som ber."

"Bønnen er gledens og takknemlighetens frukt."

"Om du er teolog ber du i sannhet, og om du ber i sannhet er du teolog."

"La ikke din tunge ytre et ord når du setter deg ned for å be."

Gud gir bønnen til den som ber

Her følger noen sitater av Evagrios av Pontos (346-399), en av askesens og den kristne mystikkens fremste mestere. Evagrios ble født i Ibora ved Svartehavskysten, og ble utdannet til å begynne med av de kappadokiske fedrene, den hellige Basileios, og fremfor alt av den hellige Gregorios av Nazianos, som viet ham til diakon og tok ham med seg til Konstantinopel:

Bønnen er en samtale mellom ånden og Gud. Søk altså etter den tilstand som ånden behøver for å strekke seg mot sin Herre uten å se seg tilbake og samtale med Ham uten mellomledd.

Bønnen er mildhetens datter.

Bønnen er gledens og takknemlighetens frukt.

Om du vil be behøver du Gud, som gir bønnen til den som ber.

Om du er teolog ber du i sannhet, og om du ber i sannhet er du teolog.

La ikke din tunge ytre et ord når du setter deg ned for å be.

Bildet viser en russisk ortodoks munk.

Fedrenes utsagn om bønn, del 1

"Jo mer regn som faller på jorden, desto mykere blir den. På samme måte gleder Kristi herlige navn vårt hjertes jord jo mer vi påkaller det." (Hesykios, 700-tallet)

"Hold frem uholdende i bønn og vis bort uro og tvil som stiger opp inne i deg. De forstyrrer og minsker kraften i din bønn... Forsøk å gjør ditt indre døvt og stumt under bønnen - da kan du be. Bønn er legemiddel mot dysterhet og fortvilelse... Be ikke om at dine ønsker skal gå i oppfyllelse. De stemmer kanskje ikke overens med Guds vilje. Be slik du er lært: 'Skje Din vilje.' Begjær alltid at Hans vilje skal skje, for Han ønsker hva som er godt og nyttig for deg, selv om du selv ikke alltid søker det... Om du lengter etter å be, gjør da ingenting som står i motsetning til bønn. Så kan Gud komme deg nær og være med deg. (Evagrios av Pontus)

"Åndelig kunnskap kommer gjennom bønn, djup stillhet og fullstendig avkobling, mens visdom kommer gjennom ydmyk betraktelse av Den Hellige Skrift og fremfor alt gjennom Guds nåde... Som et opprørt hav blir stille når man heller olje på det, så blir sjelen rolig, når den smøres med Den Hellige Åndes nåde." (Diadokos fra Fotiki)

"Ordrikdom i bønnen fyller ofte vårt indre med bilder og forstyrrelse, mens bare et ord ofte gjør vårt sinn samlet." (Johannes Klimakos)

Hold deg til Jesus

Jeg gikk for å finne abba Makarios, for jeg var pint av tanker og lidenskaper i kjødet. Jeg sa til ham: 'Abba, si meg et ord jeg kan leve på.'

Abba Makarios sa da til meg: 'Bind et reip fra seilet om masta, og ved vår Herre Jesu Kristi nåde, vil skipet seile igjennom de djevelske vinder, bølgene på dette villedende havet og den mørke skumringen i denne forfengelige verden.' Jeg sa til ham: 'Hva er dette skipet? Hva er reipet? Hva er masta?' Abba Makarios sa da: 'Skipet - det er ditt hjerte. Hold øye med det. Reipet - det er din ånd. Bind det til vår Herre Jesus Kristus, som er masta. Den masta som har makt over alle bølger og demoniske vinder som blåser mot helgenene. Men er det ikke enkelt, ved hvert pust å si: Min Herre Jesus Kristus, ha medlidenhet med meg. Du velsignende Herre Jesus, hjelp meg? Og hvis vi er vedvarende i frelserens navn, vår Herre Jesus Kristus, vil Han gripe djevelen i neseborene for hva han har gjort mot oss. Og vi som er svake vet at hjelpen kommer fra vår Herre Jesus Kristus. (Evagrios av Pontus) Bildet er av staretsen Paisios som bodde på Athos.

Theoria

Akkurat som ordet teori eller apati har en annen klang og betydning på norsk i dag, har ordet theoria eller teori det også. For mange tror jeg det er slik at det å vite noe i teorien er noe langt mer usikkert enn å vite det i praksis. I dag må teorier prøves empirisk for å kunne vise sin gyldighet. Det har vært ført debatter om dette tidligere på bloggen her, hvor det er blitt sagt at teoretisk Gudskunnskap eller tro er nesten det samme som en hypotetisk, en mulig og uttenkt, men ikke en levende tro. Dette har sammenheng med den såkalte opplysningstiden, hvis rasjonalisme har påvirket sterkt selve tankegangen. Ja, hele virkelighetsoppfatningen er siden opplysningstidens gjennombrudd for empirisk vitnskap bestemt av at teori er utgangspunkt og praksis er virkeliggjøringen og beviset.

For Evagrios av Pontus er det tverimot. Praktike er øvelsen som leder fram til theoretike som er beskuelsen av det sanne, det bestående, det guddommelige. Praksis og erfaring er forutsetninger for å lære å se, å gjennomskue og nå frem til sannheten. Teorien er ikke noe gitt som skal prøves, justeres og tillempes. Kunnskap nås bare gjennom en lang øvelse, en tilvenning til sannheten selv. Gudskunnskapen for Evagrios er frukten av beskuelsen som bare er mulig for den hvis blikk er blitt skjerpet av askesen, apatien og kjærligheten. Det er interssant å se hvordan synet som Evagrios og den tidlige østlige teologien står for bryter radikalt med det moderne menneskesyn med sine røtter i humanismen.

Luthers radikale sola scriptura og Karl Barths tale om åpenbaringen som kommer loddrett fra himmelen, forutsetter jo et syn på kunnskap som noe som finns objektivt.

Men hos Evagrios er ikke kunnskap et objekt. Snarere er det en tilstand, en forening med sannheten, med opprinnelse og mål. Det handler om å kjenne, ikke kjenne til, å kjenne sannheten. Gudskunnskapen er vår vandrings mål, den er inntrengningen i Guds hemmeligheter. Dennes vei er bønnens og mystikkens, ikke lærebøkenes og logikken. Utgår ikke Evagrios fra Bibelen. Jo, men han gjør mer enn det. Han går inn den! Skriften er et dyp, som vi bare så vidt kan ane. Apostelen Paulus taler jo om at Ånden gransker alle ting, ja også "dybdene i Gud." Jo klarere og lengre jeg vil se inn i Den Hellige Skrift, desto klarere og lengre må jeg se inn i meg selv. Uten å ha et blikk som renses kommer bare overflaten til syne.

Jesus sier jo noen forunderlige ting i Matt 6,22-23: "Øyet er en kroppens lampe. Hvis altså øyet ditt er godt, vil hele kroppen din være lys. Men dersom øyet ditt er ondt, vil hele kroppen din være full av mørke. Hvis lyset som er i deg, er mørke, hvor stort er ikke da mørket!"

Lik bønnen må ordet synke fra hjernen til hjertet, og forankres i meg selv.

Agape

I to artikler har jeg skrevet om to begreper som jeg har hentet hos Evagrios av Pontus. Mens begrepene askese og apatheia, er ord som vi forbinder med noe annet enn disse ordenes opprinnelige mening, så er det tredje begrepet noe mer tilgjengelig for oss. Det dreier seg nemlig om ordet agape eller kjærlighet. Ordet har i hvertfall et mer positivt innhold for oss, enn askesen eller apatien, men jeg er ikke like sikker på om vi virkelig forstår innholdet i ordet kjærlighet likevel. Den moderne betydningen av ordet er nokså utvannet, for ikke å si misbrukt. For Evagrios av Pontus er kjærligheten sentrum i det åndelige livet. Den er målet for askesen, den åndelige fostringen, og selve grunnen for kontemplasjonen, den åndelige modenheten.

Kjærligheten er den lengselen som hører til selve menneskets natur. Mennesket er skapt i kjærlighet fra Guds side, og for kjærlighet. Den er selve Treenighetens forutsetning og hemmelighet. Men for at mennesket skal kunne leve i kjærlighetens renhet, må mennesket gjenfinne sin naturlige helse. Det skjer gjennom askesen, hvor man renses fra å være styrt av de skiftende følelsene. Uten en indre stillhet og fred, finnes ingen kjærlighet som ikke søker sitt eget. Uten denne grunnvollen er kjærligheten sammenflettet med begjæret etter å herske, misunnelse, gjerrighet, redsel og frykt. Kjærligheten er til sitt vesen fellesskap, delaktighet og enhet. Den fullkomne kjærligheten er uttrykt gjennom Treenighetens mysterium. Gjennom Kristus, gjennom at Gud gir seg til oss i inkarnasjonens mysterium, dras vi igjen inn i den kjærlighet i hvilken vi ble skapt. Det er i denne kjærlighetsrelasjonen vi er kalt til å leve. "Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg." (Gal 2,20)

Abba Alonios sier: "Om et menneske ikke sier i sitt hjerte: Bare Gud og jeg finnes i verden, så kan hun ikke finne ro."

Dette kan synes underlig for oss, som dyrker den utadrettede aktiviteten. Når Evagrios og de andre ørkenfedrene drar seg unna og legger vekt på ensomheten med Gud, så beror ikke dette på en forakt for de andre og for fellesskapet. Tvert i mot handler det om den vekt de legger på det menneskelige fellesskapets renhet. Kjærligheten må være ren, og den oppstår ikke fordi man vil det, eller at man bestemmer seg for å elske et menneske eller elske Gud. Kjærligheten oppstår fordi man innser at noen er verd å elskes, enten det er et menneske, eller det er snakk om Gud. Den guddommelige kjærligheten er det klare lys i hvilket hvert ansikt lyser fram som Kristi ansikt, - som et speilbilde av den Guds avbilde som også jeg er.

Apatheia - en dyp hemmelighet

Om ordet askese, som jeg skrev om i forrige bloggartikkel, har en dårlig klang i mange moderne menneskers ører, så har vel ordet apati det enda mer. Å være apatisk er vel ikke noe ideal. Men det er fordi ordet har fått en annen mening enn den opprinnelige. I den østlige kirketradisjonen betyr ordet apati, eller på gresk apatheia, noe ganske annet enn det vi forbinder med ordet. Det kommer da også tydelig frem i den undervisningen som Evagrios av Pontus gir.

Evagrios skildrer apatheia som en frihet fra lidelser. Spørsmålet som naturlig melder seg er: hva betyr denne frihet, og hvordan finner man denne friheten? Sagt på en annen måte: Hvordan finner man hvile i sitt indre?

Jeg har gått å tenkt på en historie de siste dagene, som fortelles om abba Arsenios. Det har sikkert sammenheng med min egen livssituasjon for tiden, hvor jeg søker å finne veien videre for min egen vandring med Herren. En bror i Herren kom og spurte abba Arsenios:

”Mine tanker plager meg og sier: Du kan verken faste eller arbeide. Da kan du i det minste besøke de syke, for det er også en kjærlighetshandling.” Men abba Arsenios som kjente igjen demonenes utsagn sa til ham: Gå hjem og spis, drikk og sov og arbeid ikke. La være med å forlat din celle.” Abba Arsenios visste nemlig at om denne bror i Herren forble i sin celle ville det føre munken til ordningen.

En av de fremste oppgavene som demonene har er å skape forvirring og splittelse, og for det moderne mennesket gjør han det ved travelhet og stress. Kvekeren Richard Foster har sagt følgende: ”Overfladiskhet er vår tids forbannelse. Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, men flere mennesker med dybde.”

Travelheten og rastløsheten gir oss denne dype splittelsen i vårt sinn, og driver oss stadig til å gjøre og handle. Den driver oss bort fra hvilen og stillheten, som er selve utgangspunktet for at Herren kan bruke oss. Den følgende historien har hjulpet meg til å få en dypere forståelse av begrepet apatheia hos Evagrios:

”Jeg ligner en mann som sitter under et stort tre og ser mange ville dyr og slanger komme mot meg. Når han skjønner at han ikke kan klare seg mot dem, klatrer han raskt opp i treet og blir berget. Slik er det også med meg: Jeg sitter i min celle og merker hvordan de onde tankene kommer mot meg. Når jeg ikke makter å stå imot dem, flykter jeg til Gud i bønn og blir berget fra fienden.” (Abba Johannes)

Spørsmålet er om det ikke er nettopp jakten på sinns inntrykk, på nye erfaringer, stimulans og på heftige opplevelser som skiller vår moderne tid fra den tidlige Kirkens åndelighet.

En har sagt at travelheten er ikke av djevelen, men den er djevelen selv. Det er noe å tenke nøyere på. Det nye testamente fremhever saktmodighet, mildhet, stillhet og tillit som uttrykk for åndelig modenhet, fremfor hurtighet, effektivitet, fleksibilitet som vi nå beundrer som uttrykk for det samme. Hvem tar feil? Bibelen eller den moderne utgaven av den kristne tro?

Dette handler likevel ikke om noe som er bakstreversk, en form for nostalgi. Det handler om genuint kristent liv, som er totalt annerledes. Å stadig bryte opp fra sitt bosted og forhold, å stadig søke nye ting, reisemål, metoder – er intet annet enn en flukt fra virkeligheten. Fra livet selv. Vi beseirer jo ikke det som river oss i stykker gjennom å følge de kreftene som stadig river i stykker i stadig større tempo!

Veien til befrielsen er lang. Den går ut i ørkenen. Men de mange viljene og begjær som finnes i meg, forsvinner ikke bare ved at jeg går ut i ørkenen og blir ensom med Gud. De bor i meg. Det jeg forsøker å la ligge igjen etter meg når jeg går ut i ørkenen, de følger med meg dit. Jeg behøver ikke bare en distanse til den hektiske karusellen av menneskelig streben, jeg behøver distanse til mine egne tanker; ikke bare en vei ut av uroen omkring meg, men også av uroen inne i meg.

Våre velprøvde åndelige veiledere fra ørkenen forteller oss om veien ut av dette. Veien finnes rett foran våre føtter. Den er ikke bred og den lokker ikke mange, men det er en vei fra splittelse til enhet. Veien kalles Kristi ydmyke vei. Den er ikke jevn, men full av groper og hinder, men hver gang man faller, faller man i barmhjertige hender – i Guds favn. Det er en kamp å gå denne veien, men den fører fram. Mange har gått den før oss. Og Herren er min hjelper. ”Han leder meg på rettferdighets stier for Sitt navns skyld.” (Salme 23,3)

Den rette kristne askesen

I to artikler som ble publisert i går skrev jeg om Evagrios av Pontus. Hos Evagrios finner vi fire viktige begreper, som kan hjelpe oss til en mer autentisk kristen tro. Det er begrepene askese, apati, kjærlighet og beskuelse. Vi skal i noen artikler se nærmere på dette.

Ordet askese har i vår moderne tid kommet til å bety selvplageri, kroppsfiendtlighet eller gjerningskristendom. Men den opprinnelige, den greske betydningen av ordet, er mye mer positivt ladet. Ordet askese betyr øvelse, trening og har ikke noe som helst med selvplageri og kroppsfiendtlighet å gjøre.

I den tidlige kristne tradisjonen, og særlig i den monastiske tradisjonen, ble begrepet askese et viktig uttrykk for det som skulle kjennetegne sant kristent liv, når dette livet virkelig tas på alvor. Askesen handler om å trene seg i å etterfølge Kristus, å trene seg i å motstå det onde. Det var en renselse for å kunne se djupere inn i Guds mysterium.

Den kristne askesen er fremfor alt å stille kroppen og sinnet inn under Åndens ledelse. Apostelen Paulus er inne på dette blant annet i Gal 5,24: ”Og de som tilhører Kristus, har korsfestet menneskenaturen med dens lidenskaper og lyster.”

Nå er det forskjell på selve askesen og den kampen vi som kristne er satt til å kjempe. Askesen er kun en forberedelse til denne kampen. Askese handler heller ikke om fortjeneste eller tegn på styrke. Askesen er en hjelp til å se klart, en hjelp fordypet bønn, til identifisering av det onde og til å kunne motta Guds nåde. Den er selvpålagt, frivillig og individuell.

Hva kjennetegner så en rett askese?

Den er naturlig.
Den retter seg mot det allmennmenneskelige og elementære: det vi spiser, seksualiteten, søvnen, ordene, hørselen og synet.

Det er disse tingene vi trenger å øve oss i å vise måtehold og beherskelse overfor. Tenker vi etter er det i høyeste grad disse tingene som skaper splittelse og som gjør oss svake.

Den er begrenset.
Den rette kristne askesen handler ikke om det spektakulære, ikke om selvplageri, men om rett blikkretning, om målet for vår vandring og vår kamp.

Den er frivillig.
Dette er ikke noe Guds bud, ei heller noen regel som noen skal pålegges. Det finnes heller ikke noe som sier hvordan din askese skal være. Den er ditt valg og din vei.

Den er uten egenverdi.
Askesen må hele tiden prøves ut fra sin hensikt. Den bringer oss ingen berømmelse.

Den rette kristne askesen skjer i stillhet, i lønnkammeret. Askesen er den grunnleggende, absolutt nødvendige kampen mot å være et offer for nykker, drifter, egoisme og bekvemmelighet.

Gjennom askesen oppnås det som Evagrios kaller apatien, som for ham betyr friheten fra lidelser. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

Evagrios av Pontus, del 2

I den egyptiske ørken, i samtaler med abba Makarios og abba Pambo fant Evagrios det han hadde lengtet etter: frihet, enkelhet og tid. Men for å finne dette, måtte Evagrios endre livsstil. Fra et utadrettet liv med mange tilhørere, beundrere og oppmerksomhet skulle han nå leve inadrettet med en stadig våkenhet mot stolthetens, bitterhetens og ledens fristelser. Ørkenfedrenes undervisning gav ingen lettvinte svar på hans mange spørsmål. Uten tjenere, uten noen form for sosial beskyttelse og uten noen rikdom å falle tilbake på ble livet til Evagrios helt annerledes: det ble en kamp for å overleve, en kamp hver eneste natt mot fristelsen til å gi opp.

I 16 år, frem til sin død i januar 399, bodde Evagrios i sin enkle munkecelle i Nittria. Han forsørget seg selv med å skrive av åndelige tekster, enten Bibelen eller gudstjenestens liturgiske tekster. Ved siden av dette skrev han egne tekster og levde i kontemplasjon og bønn. Hans etterlatte brev viser også at han førte en omfattende korrespondanse med teologer og Kirkens menn i hele det romerske riket. Men selv om disse brevene er viktige, er hans mange veiledende skrifter det ennå mer. Disse var ofte skrevet som svar på spørsmål fra søkende mennesker.

I møtet med likesinnede munker grunnla Evagrios snart en krets som ivrig søkte etter en dypere innsikt i Gudsrelasjonen, som samtidig kunne gi veiledning til de mange som søkte deres hjelp. I sine forsøk på å trenge dypere inn i Skriften fant de hjelp hos Origenes. Hans undervisning var kjent blant ørkenfedrene, som jo hadde nær kontakt med de ledende teologene i Alekandria.

I kretsen rundt Evagrios tok man i bruk Origenes dype innsikt sammen med den erfaring som livet i ørkenen gav, til en sjelesorgundervisning som kom til å få stor betydning i hele den kjente kristne verden.

Men Evagrios av Pontos var også en fryktet mann. Hans radikale Kristus-etterfølgelse skapte problemer for ham. Kort tid etter hans død ble mange i kretsen rundt ham drevet ut av ørkenen av en kirkeledelse som fryktet at deres radikalitet skulle splitte kirken. På 500 tallet ble hans skrifter erklært kjetterske av keiseren. Takket være den syriske kirken er mange av dem likevel blitt tatt vare på. Den syrisk ortodokse kirken ble som kjent stående utenfor keiserens rekkevidde etter skismaet i 451.

Evagrios av Pontus, del 1

Reiselektyren hjem fra England var noen utsagn av Evagrios av Pontus. Jeg skal komme tilbake til innholdet i disse tekstene senere, men først fortelle historien om Evagrios, fordi den i seg selv er et sterkt vitnesbyrd.

Jeg starter med slutten av 370-tallet, da Evagrios var en ung mann, omkring 30 år gammel. Han kom fra overklassen i Lille-Asia. Mange som tilhørte denne var ganske nylig blitt kristne. Han kom fra en samfunnsklasse hvis opphav, utdannelse og makt var noe selvklart. Hengitt som de nå var til Kristus og Kirken, så de uendelige muligheter til å forandre verden, gi nytt liv og ny fremtid til sitt ofte foraktede og avsidesliggende landskap i Romerrikets utkant.

Far til Evagrios, var omreisende biskop for de små forsamlingene, som i motsetning til de store forsamlingene i byene, ikke hadde egne biskoper. Hans sønn, Evagrios, hadde som alle andre unge menn fra bedrestilte familier blitt sendt til byen for å studere. Foruten grunnleggende studier i litteratur, inkludert historie, filosofi og politikk, gjaldt det fremfor alt å kunne retorikk, om man skulle kunne ha innflytelse i samfunnet.

Evagrios kom til Cæsarea i Kappadokia. Der møtte han Basileios den store – kirkefaderen, klostergrunnleggeren og den ledende av de såkalte kapadokiske fedre. Etter å ha blitt innsatt som lektor ved katedralen i Cæsarea var han nå blitt Ordets tjener, ikke bare ordenes. Evagrios ble sterkt grepet av et monastisk kall, og viet nå sitt liv til å søke Guds visdom. Gjennom Basileios lærte Evagrios Gregorios av Nazianz å kjenne, den teologisk mest dypsindige og litterært mest fullendte av de kapadokiske fedre. I Gregorios av Nazianz fant Evagrios den åndelige veilederen han hadde søkt etter, og hele sitt liv skulle han snakke om den gjeld han sto i til nettopp Gregorios. Gjennom han hadde Gud formet hans liv.

I 379 opplever Evagrios Guds kall. Hans mentor og beskytter, Basileios, dør plutselig og uventet midt oppe i en svær læremessig strid om Kirkens frihet i forhold til keiseren og om Kirkens fundament, troen på en treenig Gud. I et fortvilt forsøkt på å redde arven fra kirkemøtet i Nicea, og fra Basileios selv, kalte den lille nicenske forsamlingen i hovedstaden Konstantinopel Gregorios til å bli deres biskop. Gregorios på sin side vigslet Evagrios til sin diakon og fremste medhjelper og tok ham med seg til hovedstaden. Innen to år var situasjonen snudd til det gode. Motstanderne hadde gitt oss og et nytt økumenisk kirkemøte ble kalt sammen for å bekrefte troen og Kirkens frihet. Gregorios ble valgt til Patriark av Konstantinopel, som på denne tiden både var den vanskeligste, men også den mest innflytelsesrike posisjonen i Kirken på denne tiden. Evagrios var også nå Gregorios fremste medarbeider, og ble nå vigslet til erkediakon.

Men Gregorios ble ikke patriark lenge. Kirkemøtet skapte så mye turbulens og bråk at Gregorios valgte å avgå med umiddelbar virkning og trakk seg tilbake til et monastisk liv på landet. Evagrios ble værende enda et år, og var en vel ansett gjest hos keiseren. Men dette skapte da også svære problemer for Evagrios. Framgangen, berømmelsen, nytelsene og intrigene dro ham vekk fra den nære Gudsrelasjonen og truet selve kallet hans. Fortvilet over sin manglende evne til å gjøre motstand mot alt dette, til å beholde sin indre frihet, flyktet Evagrios i panikk.

Full av angst og svært deprimert dro han til Jerusalem. Her ble han tatt hånd om av Melania og Rufus. De hadde kommet fra Rom og brukte sin store formue, sin utdannelse og sin innflytelse til å fremme klosterlivet, kirkene og pilegrimshjemmene i Jerusalem. I Melanias kloster på Oljeberget fikk Evagrios god pleie. Men han fant ingen ro for sine sjelelige plager. Til slutt så Melania seg nødt til å sende ham til andre og dyktigere sjelesørgere. ”Du får søke deg til ørkenfedrene i Egypt,” var hennes råd.

(fortsettes)