Be om tårenes gave - fedrenes lære om bønnen, del 1

"Fremst av alt skal du be om tårenes gave, som gjennom sorgen mjukner opp ditt harde hjerte og temmer det som er vilt i din sjel. Bekjenn dine synder for Herren og Han skal tilgi deg."

I noen artikler fremover vil jeg presentere utdrag fra fedrenes lære om bønnen slik den presenteres i Filokalia, her i min oversettelse. Disse tekster har mye å lære alle dem som ønsker å lodde djupere i sitt bønneliv. Les dem sakte. Dette er ikke beregnet på noen hurtiglesning. Les dem derfor bedende med et åpent hjerte.                                

Men først litt om selve kildematerialet: Filokalia er en samling tekster, som er skrevet mellom 300 og 1400-tallet av åndelige veiledere og bedere innen Den ortodokse kirken.

Her er mer:

"La tårene strømme og du skal bli bønnhørt. Allherskeren gleder seg storlig når du ber med tårer."

Min kommentar:
Mer og mer kjenner jeg behovet for å leve ut fra mitt hjerte, og ikke ut fra mitt hode. Troen kan lett bli teoretisk. Derfor ber jeg stadig om at mitt hjerte berøres. Et sikkert tegn på at Den Hellige Ånd er på ferde er at hjertet vårt blir mjukt.

Jeg stanser stadig opp for den åndelige sannheten som finnes beskrevet i Ord 4,25:

"Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer for livet utgår fra det."

Filokalia - de gamle fedrenes lære om bønnen, del 1

I dag starter en ny undervisningsserie om bønn her på bloggen. Artiklene vil komme med jevne mellomrom. Undervisningen er hentet fra Filokalia, de gamle fedrenes lære om bønnen. Her er det mye å lære for alle som ber, enten de er nye på veien, eller har gått den lenge.

Men først litt om hva Filokalia er for noe:

Filokalia
Det er en samling med tekster, skrevet mellom 300 og 1400-tallet åndelige veiledere og mystikere tilhørende Den ortodokse kirke. Selve navnet Filokalia er gresk og betyr 'kjærlighet til skjønnheten'. Skjønnhet, sannhet og godhet er synonymer i gresk tenkning. Vi kan si at skjønnheten er en gjenspeiling av sannheten.

Filokalia er en antologi som ble satt sammen på 1700-tallet av to greske munker: Hl. erkebiskopen Makarios Notaras av Korint (1731-1805) og hl.Nikodemos av det hellige Athos-fjellet (1749-1809). Det var Makarios som begynte på samlingen av artiklene om bønn. Når Makarios besøkte Athos kom han i kontakt med Nikodemos, og overlot materialet til ham, som senere kompletterte materialet med flere tekster, blant annet en tekst av patriarken Kallistos, fra 1300-tallet. Denne Nikodemos skrev også innledninger samt biografiske opplysninger om bidragsyterne.

Verket utkom i Venedig i 1782 og skulle få en kolossal betydning for hele den ortodokse verden. Nye opplag fulgte: 1861 og 1893 i Konstantinopel og år 1900 i Athen.

Boken fikk mange nye lesere når den ble oversatt til slavisk av Paisij Velitjkovskij (1722-1794). Paisij var en munk som etter å ha bodd på Athos i mange år bosatte seg i Moldova. Denne slaviske oversettelsen ble trykket i Moskva i 1793, andre opplag i 1822. Den russiske utgaven av boken skulle bli en viktig kilde til fornyelsen av det åndelige livet blant slaverne.

For de av dere som har lest 'En russisk pilegrims vandring', som utkom på norsk på Dreyer forlag, er kjent med at denne russiske pilegrimen hadde et eksemplar av Filokalia i ryggsekken. Det var oversettelsen til Paisij Velitjkovskij. Det skulle komme nye oversettelser. Ignatij Briantjaninov (1807-1867) kom med sin oversettelse i 1856 og biskop Feofan Eremiten oversatte verket og gav det ut i fem deler. Den første delen kom ut i 1877.

Denne siste utgaven er noe endret fra den opprinnelige utgaven. Biskop Feofan gjorde noen endringer i selve teksten. Det handlet om noen vanskelige ord og begreper som ikke uten videre lot seg oversette til kirkeslavisk. Han la også til tekster av Johannes Klimakos og Efraim Syreren. Etter dette har Filokalia utkommet på engelsk, fransk, finsk, rumensk og på norsk finnes et utvalg av tekster fra Filokalia redigert av fader Johannes.

Bønnens stillhet og den sekulariserte kirke
Tekstene i Filokalia bærer i seg ørkenens og ødemarkenes stillhet. Stillhet ikke for sin egen skyld, men for å lytte til Gud.

Det mange kanskje ikke tenker på når det gjelder fedrene som skrev disse tekstene, er at de trakk seg tilbake fra en kirke som stadig mer ble sekularisert. Kirken hadde blitt en som forfølger andre troende. Den skulle komme til å forfølge den levende og sanne troen.

Dette så noen tydelig, og de fant ut at den eneste måten de kunne bevare den levende og sanne troen var å trekke seg tilbake for å be. Ikke kjempe politisk. Ikke bli en del av sekulariseringen. Men be.

Selv ble de beskyldt for å være verdensfjerne.

Det er som om denne historien har gjentatt seg selv mange ganger gjennom årenes løp. Vi står også i dag her i Vesten foran en sekularisert kirke, en kirke som vil bli lik verden. Måtte Gud også i vår tid reise opp bedere.

(fortsettes)

Fedrenes utsagn om bønn, del 1

"Jo mer regn som faller på jorden, desto mykere blir den. På samme måte gleder Kristi herlige navn vårt hjertes jord jo mer vi påkaller det." (Hesykios, 700-tallet)

"Hold frem uholdende i bønn og vis bort uro og tvil som stiger opp inne i deg. De forstyrrer og minsker kraften i din bønn... Forsøk å gjør ditt indre døvt og stumt under bønnen - da kan du be. Bønn er legemiddel mot dysterhet og fortvilelse... Be ikke om at dine ønsker skal gå i oppfyllelse. De stemmer kanskje ikke overens med Guds vilje. Be slik du er lært: 'Skje Din vilje.' Begjær alltid at Hans vilje skal skje, for Han ønsker hva som er godt og nyttig for deg, selv om du selv ikke alltid søker det... Om du lengter etter å be, gjør da ingenting som står i motsetning til bønn. Så kan Gud komme deg nær og være med deg. (Evagrios av Pontus)

"Åndelig kunnskap kommer gjennom bønn, djup stillhet og fullstendig avkobling, mens visdom kommer gjennom ydmyk betraktelse av Den Hellige Skrift og fremfor alt gjennom Guds nåde... Som et opprørt hav blir stille når man heller olje på det, så blir sjelen rolig, når den smøres med Den Hellige Åndes nåde." (Diadokos fra Fotiki)

"Ordrikdom i bønnen fyller ofte vårt indre med bilder og forstyrrelse, mens bare et ord ofte gjør vårt sinn samlet." (Johannes Klimakos)