Mumlende bønn

Jeg går rundt og mumler - og det er helt bibelsk! I Salme 1 leser vi i Kjell Arild Pollestads oversettelse: "Salig den mann som ikke går i gudløses råd, ikke står på synderes vei, ikke sitter i spotteres lag, men har sin lyst i Herrens lov og mumler hans lov dag og natt. Han er lik et tre, plantet ved rennende vann, som gir sin frukt i sin tid og løvet visner ikke - han lykkes i alt han gjør." (v.1-3)

I andre oversettelser brukes ordet 'grunner' på Herrens lov. Ordet kommer av det hebraiske ordet 'hagah', som kan oversettes 'grunne','reflektere', 'stønne', 'mumle', 'gruble', 'lage en stille lyd som i et sukk', 'meditere over noe, mens man gjentar ordene'.

Ifølge studieutgaven til Bibelen Guds Ord innebærer det i jødisk tenkning 'å meditere eller grunne på Skriften at man gjentar ordene stille på en rolig, monoton måte, mens man fullstendig stenger ute alle ytre distraksjoner. Fra denne tradisjonen kommer en spesiell jødisk form for bønn, kalt daven eller davening. Den innebærer at man fremsier tekster, ber bønner med sterk innlevelse mens man nikker eller vugger fram og tilbake. Sannsynligvis går denne formen for meditasjonsbønn helt tilbake til Davids tid.' ( Bibelen Guds Ord Studieutgave, 1.opplag 2007, side 655 ) 

Så mumling har fått en ny betydning for meg. 
 

Bønn er først og fremst en tilstand

Bønn har sine ytre former, men har ikke nødvendigvis noe med sted å gjøre. Det kan være godt å ha et fast sted å be. Jesus snakket jo om lønnkammeret vårt, hvor vi lukker døren bak oss og er alene. Man kan også ha andre fysiske bønnesteder: en kirke, et sted inne i skogen eller langs et vann.

Men vi må ikke glemme at bønn først og fremst er en tilstand, og denne tilstanden gis oss ikke av seg selv. Den må opprettholdes. Indre fred og beslutsomhet kan så veldig lett bli forstyrret.

Bønn er heller ikke bare å holde ut en viss disiplin der vi forteller Gud alt vi ønsker og behøver. Det kan være godt å utøse sitt hjerte for Herren, men det kan være en slitsom øvelse å hele tiden snakke med Ham om våre behov - som om Han ikke kjenner til dem fra før.

Jeg gjentar dette for meg selv: Bønn er først og fremst en tilstand. Det handler om hjertets bønn, den bønn som fortsetter å be inne i meg. Det er en bønn som er blitt en del av meg, en som bes i takt med pulsslagene mine. For meg er det blitt Jesusbønnen, for andre kan det være andre bønner. Enkle i formen, som hjertets innerste rop. En av dem jeg også ber er denne:

"Kom og bo hos meg!"

Den gir uttrykk for en sterk lengsel hos meg, en hunger etter å lære å kjenne Gud enda djupere og fatte enda mer av Hans veier. Hjertets bønn kan ta mange former og kretse om bestemte behov - men den er alltid der, i oss, enten vi ber bevisst, arbeider eller sover. For meg er det blitt så stort dette at Gud har lagt evigheten ned i våre hjerter. Det er lengselen. Lengselen etter Ham.

Det er en bønn som ikke holdes oppe av viljen, men av hele vårt indre menneske.

På maleriet ser vi Serafim av Sarov på vei fra sitt eneboersted til klosteret.

Bønnens språk, del 2: Kontemplasjon - hvordan gjør vi det

I motsetning til hva enkelte tror og påstår, så har kristen kontemplasjon ingenting å gjøre med det å tømme sinnet eller for den saks skyld å tenke positive tanker. Hovedhensikten med kristen kontemplasjon er å møte Kristus slik at vår kjærlighet til Ham tennes på nytt.

Hvis dette skal kunne skje trenger vi å avsette uforstyrret tid for kontemplativ bønn. Det første vi da gjør er å innstille oss på bønn, ved å forberede våre hjerter før vi trer inn i vårt lønnkammer. Dette kan vi for eksempel gjøre når vi driver med husarbeid, eller vi er på vei hjem fra arbeidet. Kontemplasjon handler nemlig mer om en hjertets og sinnets holdning enn en aktivitet vi bedriver.

Når vi så har trådt inn i vårt lønnkammer, enten det nå er et rom i vårt hus, et bønnested ute i naturen, eller en koie i skogen eller hva som passer deg best, så trenger vi å bruke tid for å hvile i Guds nærvær. En av de beste måtene å gjøre dette på er at tenke igjennom hva som har gjort deg stresset og oppkavet denne dagen. Følg da det apostoliske rådet i 1.Pet 5,7:

"Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere."

Når du nå har lagt av deg dine byrder hos Jesus og lagt alle spenninger til side, bli så klar over at du er omfavnet av Gud. Jesus har lovt at Han aldri vil svikte oss, eller forlate oss. Nå tar vi oss tid til å innstille oss på at Han er der sammen med oss, at Han er for oss.

Jeg pleier nå å bruke tid på å overgi alle delene av meg selv til Ham. Tanker, følelser, jeg gir Ham mine hender, mine føtter, mitt hode, som en symbolsk handling på en full og hel overgivelse. Så ber jeg om nåde til å kunne akspetere det som skjer i mitt liv for tiden, og som er Hans vilje og jeg omvender meg fra det som hindrer Guds plan i mitt liv. Jeg ber om tilgivelse for det Gud minner meg på.

Når alt dette er lagt frem for Gud så er jeg rede for kontemplasjon. Dette er tiden for den nære relasjonen med Gud. I stillheten som nå følger, bevisst på Hans nærvær, åpner jeg mitt hjerte for å ta imot Hans kjærlighet til meg. Jeg lar Ham elske meg, berøre meg, jeg tar imot.

Nå er min bønn taus. Jeg kjenner bare et dypt ønske om å være sammen med Jesus. Dette leder meg ofte dit hen at i stedet for at jeg søker Gud, opplever jeg at Han har funnet meg. Vi oppdager at lenge før vi begynte å be, lenge før vi lukket døren til vårt lønnkammer, har Han søkt oss. Som nå gir jeg gjensvar på Hans lengsel etter meg. Jeg kan kjenne Hans varme for meg, det kommer øyeblikk da Han på nytt fyller meg med sin Ånd. Det kan komme øyeblikk med tårer, med glede, med en dyp tilfredsstillelse. Slike stunder fører ofte tl at man får et nytt perspektiv på ting - Hans perspektiv. Vi dras inn i Hans store hjerte og føler Hans medlidenhet med verden, og ut fra vår kontemplasjon flyter forbønn ut for andre. Du kan øse ut ditt hjerte der og da, men jeg anbefaler deg å ta dette med inn i din forbønnsstund. Denne stunden er først og fremst for Jesus og deg - i den rekkefølgen. Dette er tiden da Han betjener deg. La Ham gjøre det.

(fortsettes)

Bønneskole med fader Anthony av Sourozh, del 3

Her fortsetter bønneskolen til metropollitt Anthony av Sourozh:

2. Det er viktig å huske at et møte ansikt til ansikt med Gud alltid innebærer et øyeblikk av dom over oss.

Vi kan ikke møte Gud i bønn eller i meditasjon eller i kontemplasjon uten enten å bli frelst, eller fordømt. Jeg snakker ikke her om evig fordømmelse eller evig frelse, her allerede gitt og motatt, men det finnes et kritisk øyeblikk, en krise. Ordet "krise" kommer fra gresk og betyr "dom".

Å møte Gud ansikt til ansikt i bønn innebærer en kritisk stund i våre liv.

Gud være takk for at Han ikke alltid åpenbarer seg for oss når vi ønsker å møte Ham, ettersom vi ikke kunne utholde et slikt møte! Tenk på alle de bibelsteder der det tales o0m hvor ille det var å befinne seg ansikt til ansikt med Gud, ettersom Gud er makt, Gud er sannhet, Gud er renhet! Derfor skulle vår første tanke være takknemlighetens, når vi ikke påtagelig opplever guddommelig nærvær. Gud er barmhjertig. Han kommer ikke ulempelig. Han gir oss mulighet til å dømme oss selv, for å forstå og for ikke å komme inn i Hans nærvær i en fase da det ville bety fordømmelse.

Bildet viser metropolitt Anthony i samtale med en gruppe kvinner.

En kveldsbønn

Her følger den siste av de tre dagene bønnene, som jeg av og til ber, når jeg ikke følger det vanlige tidebønnmønsteret.

Kveldsbønn

Av det dype kaller jeg på deg, Herre! Herre, hør min røst! La dine ører gi akt på mine inderlige bønners røst!

Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?

Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.

Jeg venter på Herren, min sjel venter. Jeg setter min lit til hans ord.

Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.

Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning er hos ham. Han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.

Salme 130/Norsk Bibel 88/4.opplag 1998

Bønneskole med fader Anthony av Sourozh, del 2

Her følger første del av metropolitt Anthony Bloms (bildet) undervisning om bønn. Jeg gjør oppmerksom på at dette kun er utdrag av undervisningen som finnes i hans bønneskole, ut utvalg jeg selv har gjort. Ta deg god tid til å lese og grunne på det fader Anthony har å lære oss. Han var virkelig det vi kan kalle en "beder", en mann som kjente Gud, fordi han selv tilbrakte så mye tid i bønn. I det første kapitlet av sin bok om bønn er han opptatt av Guds fravær. Jeg vil tro at det er noe vi alle har opplevd en eller flere ganger i vårt liv, og kanskje har vi merket det i stunder da vi satte oss ned for å be? Her er hva fader Anthony skriver:

1. Først og fremst er det viktig å huske, at bønn er et møte og en relasjon.

Et slikt forhold eller relasjon, som er dyptgående, kan ikke påtvinges være seg oss eller Gud. Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med en følelse av sitt fravær er en del av denne levende og virkelige relasjonen. Om vi mekanisk skulle dra inn Ham i et møte, tvinge Ham til å møte oss, skulle det ikke eksistere noe forhold eller noe møte.

En relasjon, et forhold, må begynne og utvikle seg i en gjensidig frihet.

Om vi oppfatter relasjonen som et gjensidig forhold, oppdager vi at Gud har større anledning til å klage på oss enn vi over Ham. Vi klager over at han ikke selv gjør seg nærværende under de korte minuttene vi reserverer for Ham. Men hva tenker vi om de tyvetre og en halv time hvor Gud står og banker på vår dør og vi svarer: 'beklager, men jeg har ikke tid!' Eller når vi ikke svarer i det hele tatt, fordi vi ikke hører bankingen på vår hjertedør, til vårt sinn eller vår samvittighet? Altså finnes det en situasjon i hvilken vi ikke eier noen rett til å klage over Guds fravær fordi vi selv er veldig mye mer fraværende enn Han er.

(fortsettes)

En middagsbønn

Her følger middagsbønnen jeg ofte ber. Bildet viser en munkecelle, og passer i grunnen veldig godt til begynnelsen av Salme 90:

En middagsbønn

Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike - ja, fra evighet til evighet er du, Gud.

Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn! For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten. Du driver dem bort som en flod, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress, om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt.

For vi har gått til grunne ved din vrede, ved din harme har forferdelse grepet oss. Du har satt våre misgjerninger for ditt åsyn, vår skjulte synd i ditt åsyns lys.

For alle våre dager er flyktet bort under din vrede, vi har levd våre år til ende som et sukk. Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år. Deres herlighet er strev og møye. For snart er det forbi, vi flyr av sted. Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever?

Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet! Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!

Mett oss med din miskunn når morgenen kommer, så vil vi juble og være glade alle våre dager! Gled oss like mange dager som du har plaget oss, og like mange år som vi har sett ulykke! La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet for deres barn.

Må Herrens, vår Guds velbehag være over oss! Må du fremme våre henders gjerning for oss, ja fremme våre henders gjerning.

Fra Norsk Bibel 88/4.opplag 1998

Bønneskole med fader Anthony av Sourozh, del 1

I noen artikler fremover vil jeg presentere utdrag av metropolititt Anthony av Sourozh (bildet) undervisning om bønn. Selv ble jeg kjent med denne undervisningen tidlig på 1980-tallet, og den har da også preget mitt eget syn på bønn og vennskapsrelasjonen til Far. Noe av det som særpreget metropolititt Anthony var hans enkelhet, men samtidig dybde. Han var en mann som var kjent for å "omgås Gud".

Fader Anthony var født i 1914, og døde 4. augist i 2003, 89 år gammel. Han var født i Lausanne i Sveits, og tilbrakte sin tidlige barndom i Paris og Persia. Hans far var nemlig en del av det russiske imperiets diplomat korps. Den russiske revolusjonen tvang dem til å forlate Persia, hvor faren var stasjonert, og de kom til Paris i 1923. Her utdannet Anthony seg innen fysikk, kjemi og biologi ved universitetet i Paris.

I 1939, før han skulle sendes til fronten som lege i den franske hæren, avla han hemmlig et monastisk løfte. Under okkupasjonen av Frankrike arbeidet han som lege i den anti-fascistiske bevegelsen. Han praktiserte som lege frem til 1948. Da ble han ordinert og tjente som prest ved Fellowship of St. Alban and St. Sergius i England. I 1950 ble han utpekt som vikar ved det russisk patriarkiske stiftet i London, ble biskop i 1957, erkebiskop i 1962, for så å bli metropolitt i 1966.

I 1974 ba han om å bli løst fra noen av sine mange plikter, for å hengi seg til pastoralt arbeid som sjelesørger og åndelig veileder. I denne tjenesen fikk han bety mye for mange.

Før jeg starter på selve serien med utdrag av hans bønneundervisning, la meg presentere et kort, men dog svært innholdsrikt vitnesbyrd av fader Anthony:

"Jeg møtte Kristus som en person ved en anledning jeg trengte Ham for å kunne leve, og ved en anledning jeg ikke søkte Ham, ble jeg funnet av Ham."

(fortsettes)

En morgenbønn

La meg få presentere tre av de salmene jeg ofte bruker som faste bønner, som bes morgen, middag og kveld. Disse salmene bruker jeg når jeg ikke følger de faste salmene som brukes ved tidebønnene. De tre salmene jeg presenterer er blitt "mine", i den forstand at jeg har fått et eierforhold til dem.

Salme 27 ber jeg som

Morgenbønn

Herren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke. Hvem skal jeg være redd for? Da de onde kom imot meg, da mine motstandere og fiender ville fortære meg, snublet de og falt. Om en hær skulle leire seg mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte. Om en krig bryter løs mot meg, skal jeg likevel være trygg i dette.

Èn ting har jeg bedt Herren om, og det lengter jeg etter: At jeg kan få bo i Herrens hus alle mitt livs dager, så jeg kan skue Herrens skjønnhet og grunne i Hans tempel.

For Han gjemmer meg under Sitt dekke på den onde dag. Han holder meg i skjul i Sitt telt. Han skal løfte meg opp på en klippe. Og nå skal mitt hode heves over mine fiender som omringer meg, og jeg vil ofre gledesoffer i Hans tabernakel. Ja, jeg vil synge, jeg vil lovsynge Herren.

Hør min røst, Herre, når jeg roper. Se i nåde til meg og svar meg!

Da Du da: 'Søk Mitt åsyn', gjentok mitt hjerte for Deg: 'Ditt åsyn, Herre, vil jeg søke.'

Skjul ikke Ditt åsyn fo meg! Send ikke Din tjener bort i vrede! Du har vært min hjelp. Ikke svikt meg og ikke forlat meg! Å, Du, min frelses Gud. Om min far og min mor forlater meg, så skal Herren ta seg av meg.

Lær meg Din vei, Herre, og led meg på en jevn sti, for mine fienders skyld. Overlat meg ikke til mine fienders onde sjelstilstand! For falske vitner har reist seg mot meg, og slike som fnyser av vold. Jeg hadde mistet motet om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land.

Vent på Herren, vær frimodig, og Han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren!

(Det siste verset, vers 14, taler jeg til min sjel!)

Salme 27 er gjengitt fra Bibelen Guds Ord, den norske King James oversettelsen av 1997. De to andre bønnene, Middagsbønn og Kveldsbønn, presenteres senere.

Bønnens språk, del 2: Kontemplasjon

I den forrige artikkelen om bønnens språk, så vi nærmere på hva kristen meditasjon er. Nå skal vi ta for oss et annet begrep, nemlig kontemplasjon.

I boken "Å leve i bønn", som jeg skrev i 2006 og som kom i nytt opplag i 2008, finnes det et eget kapitel om kontemplasjon. Her beskriver jeg kontemplasjon blant annet slik:

"En ordbok vil hjelpe oss til bedre å forstå dette ordet. Der fremgår det at kontemplasjon betyr "å stirre eller tenke på noe intenst", "studere", "betrakte", "kaste lys over". La oss slå fast med det samme at kontemplasjon ikke handler om en teknikk. Kontemplasjon handler om guddommelig kjærlighet mellom Gud og et menneske, det handler om en personlig relasjon med Gud, og det handler om et frivillig ønske om å komme i kontakt med vår egen åndelige natur. Kontemplativ bønn fokuserer på å overgi seg til Gud, og la Gud gjøre det bare Gud kan."

Apostelen Johannes beskriver for oss hva det dreier seg om. I 1.Joh 1,1 heter det:

"Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved, om Livets ord..."

Her beskriver Johannes kontemplasjonen: "det som vi har skuet."

I den nye reviderte utgaven av Det nye testamente blir dette borte i en meningsløs oversettelse av samme vers. Der heter det: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og hendene våre tok på ..."

Johannes er inne på denne beskuelsen også i sitt evangelium.

"Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så Hans herlighet." (Joh 1,14)

Dette er noe mer enn bare å se med det blotte øyet, det handler om å la blikket dvele ved, feste seg, granske.

Misjonæren Jim Borst sier det slik:

"Kontemplasjon handler om å vokse i kjærlighet. Hvis vi tar dette som har med kontemplasjon å gjøre seriøst, kan vi ikke unnslippe temaet kjærlighet - av Guds uendelige kjærlighet til oss, for mennesker alle steder, for hele skapelsen. Kontemplasjon er å kjenne og elske Gud perfekt i djupet av din værelse."

Kontemplasjon går lengere og djupere enn meditasjonen gjør. Når vi mediterer så drøvtygger vi Guds ord, og vi lar oss begeistre og forundre over innholdet. Kontemplasjon derimot handler om at vi i stillhet har hele vår oppmerksomhet rettet mot Jesus, det levende Ordet. Kontemplasjonen går djupere enn ordene og symbolene kan og griper om ordenes og symbolenes realiteter.

Jeg synes Jim Borst uttrykker dette fint når han sier:

"Når vi ber ordene: "Fader vår, du som er i himmelen," foreksempel, så går vi bortenfor eller bakenfor ordene til Guds stille iboende nærvær og blir i dette nærværet. De faktiske ordene blir da som en bjelle som vekker oss som fra en djup søvn til en bevisstnok om Kristi iboende nærvær."

Jeg skal i den neste artikkelen se litt nærmere på hvordan vi kontemplerer.

(fortsettes)

Bønnens språk, del 1: Meditasjon

I en serie med artikler skal vi se litt nærmere på bønnens språk. Vi leser om de første kristne at de "holdt hele tiden urokkelig fast ved ... bønnene." (Apgj 2,42) Dette er en interessant presisering. Lukas, som er forfatteren av Apostlenes gjerninger, skriver altså ikke "bønnen", men "bønnene". Jeg er takknemlig for denne presiseringen, fordi det sier oss at bønn er ikke bare èn ting, eller at det finnes bare èn måte å be på. Og vi vet at de første kristne fulgte den eldgamle jødiske praksisen med å be Salmenes Bok. Så til de som holder så sterkt fast ved at bønn må være noe spontant, noe som skjer der og da: jeg må dessverre skuffe dere! De første kristne bad også skrevne bønner! Vi finner også i det første kapitel av Apostlenes gjerninger at de 120 som var samlet på Øvresalen "holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen." (v.14) Med andre ord, det er ulike måter å be på. Her snakkes det om påkallelser. Kan det med det menes stadige gjentagelser av bønnerop? Som f.eks Kyrie Eleison, Herre miskunne Deg? Eller: "Kom, Herre Jesus!" (Åp 22,20)

I denne første artikkelen vil jeg se nærmere på hva som ligger i begrepet meditasjon.

La meg med det samme understreke at kristen meditasjon ikke har noe som helst med Østens meditasjonsformer å gjøre. Kristen meditasjon handler IKKE om å tømme sinnet. Kristen meditasjon engasjerer hver eneste del av oss - vårt sinn, våre følelser, vår forestillingsevne, vår kreativitet og faktisk også vår vilje.

Kristen meditasjon setter Bibelen i sentrum, men selv om bibelstudiet er særdeles viktig, er meditasjon ikke et akademisk studium av Skriften. Dette ser vi klart av følgende skriftsteder:

"Når jeg minnes Deg i min seng, grunner jeg på deg i nattevaktene." (Salme 63,7)

Det hebraiske ordet for "meditere", eller som det her er oversatt: "grunne", betyr å drøvtygge eller gjenta ordene om igjen og om igjen.

"Dine befalinger vil jeg grunne på, og jeg vil utforske Dine veier." (Salme 119,15)

"Også fyrster sitter og taler imot meg, men Din tjener grunner på Dine forskrifter." (Salme 119,23)

"Mine hender skal jeg løfte opp til Dine bud, som jeg elsker, og jeg vil grunne på Dine forskrifter." (Salme 119,48)

Kristen meditasjon handler altså ikke om tomhet, men fullhet eller helhet. Det handler om oppmerksomhet, konsentrasjon. Kristen meditasjon er å fokusere, reflektere, grunne på noe, og i de fleste tilfeller handler det om å grunne på Guds ord, eller troens innhold.

Vi mediterer for å gi Guds ord en mulighet til å trenge igjennom vårt sinn, våre følelser - de stedene hvor vi er såret - og vår vilje - slik at den er i samsvar med Guds vilje.

Vi mediterer for å møte Det Levende Ordet, Herren Jesus selv. Vi mediterer slik at hver eneste del av oss, våre følelser og våre tanker og våre ambisjoner, er klar til å møte, ære og herliggjøre Ham.

Richard Foster sier at "meditasjon er det nødvendige preludium til forbønn", og det tror jeg er aldeles rett. Vi skal komme tilbake til det litt senere. Men ha det i bakhodet, når du leser videre i denne serien.

La meg til slutt si at kristen meditasjon også handler om å vente. La Gud få sin tid med oss. Mens vi venter grunner vi eller mediterer vi over Hans ord, både det skrevne og det levende!

Men det finnes også en side til ved den kristne meditasjonen. Den handler om å meditere over Herrens gjerninger. Både i våre liv, og andres.

I Salme 77 skriver salmisten Asaf:

"Jeg vil minnes Herrens gjerninger. Sannelig, jeg vil minnes Dine under fra eldgamle dager. Jeg vil også tenke over hele Ditt verk og grunne på Dine gjerninger." (v.12-13)

Når vi grunner over Herrens velgjerninger. så skaper det undring og takknemlighet. Det er også en frukt av kristen meditasjon.

Utholdende pågående bønn, del 8

Det åttende og siste prinsippet for utholdende pågående bønn er dette:

8. Fortsett å be - med takksigelse!

Bibelen beskriver ulike bønnestillinger: stående med løftende hender, sittende, knelende, gående. Selv er det blitt mer og mer naturlig for meg å knele, særlig når jeg hengir meg selv til takksigelse og lovprisning. Jeg sier ikke at det er den eneste riktige bønnestillingen, jeg sier bare at den er blitt mer og mer naturlig for meg. Det har sammenheng med to ting: Jeg kjenner det er mer naturlig å knele fordi det handler om ærbødighet for Den Hellige, og det har å gjøre med det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"I Ham har vi frimodighet og adgang i tillit ved troen på Ham. Derfor ber vi om at dere ikke må miste motet ved mine trengsler for dere, det som er deres ære. Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far." (Ef 3,12-14)

Når vi tilbringer tid innfor Herren i pågående bønn for en situasjon eller for et menneske, ber vi på ulike plan. Jeg kjenner at når Herren legger en bønnebyrde på meg, så kan den veksle i intensitet, og den kan ta ulike former i den tiden jeg kjenner på bønnebyrden. Noen ganger kan den være veldig sterk, så jeg kjenner det rent fysisk. Andre ganger kan bønnebyrden komme over deg som en svalende vind, og du bruker mest tid i stillhet. Kanskje du bare ber en og annen setning.

En annen bønneform i denne sammenhengen er takksigelsen.

Her ligger det en hemmelighet!

I det samme brevet til forsamlingen i Efesos skriver apostelen at istedet for "tåpelig snakk eller lettsindig spøk" skal det heller finnes hos oss "takkebønn". Se Ef 5,1-4.

Så skriver Paulus:

"og alltid takker Gud Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn." (Ef 5,20)

Det blir av og til for mye akk, og for lite takk.

Jeg skal snart publisere en artikkel om gleden i Herren, men la meg si dette i denne sammenhengen:

Ikke se på takksigelsen som noe du legger til på slutten av dine bønner. Bruk takksigelsen som et våpen! Rett takken mot Gud for Hans storhet, allmakt, majestet, skjønnhet. Takk Ham for bønnesvaret. FØR det kommer!

Ofte er det slik at når Herren løfter bønnebyrden av oss, så kjenner vi at takken kommer. Ikke fordi byrden vi har kjent på som ofte føles fysisk, men fordi svaret er underveis!

Utholdende pågående bønn, del 7

Det syvende prinsippet for utholdende pågående bønn er dette:

7. Synd kan hindre våre bønner

Vi liker vel ikke å snakke om det, men det er et faktum at synd som ikke er bekjent kan hindre bønnesvar. Hos profeten Jesaja leser vi følgende:

"Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse. Hans øre er ikke tunghørt så det ikke kan høre. Men det er deres misgjerninger som har satt skille mellom dere og deres Gud. Deres synder har skjult Hans åsyn for dere, så Han ikke hører." (Jes 59,1-2)

I Salme 66,18 kan vi lese:

"Hvis det er misgjerning jeg uttenker i mitt hjerte, vil Herren ikke høre."

Apostelen Johannes forsto denne sammenhengen, og inspirert og ledet av Den Hellige Ånd skriver han:

"Hvis vi sier at vi har samfunn med Ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten." (1.Joh 1,6)

Vi er kalt til å leve i lyset med våre liv, derfor skriver Johannes:

"Men hvis vi vandrer i lyset. slik Han Selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd." (v.7)

Når vi har bedt lenge, vært pågående og utholdende i vår bønn, men ikke opplever noe gjennombrudd for det vi ber om, bør vi spørre oss selv om det kan være synd som hindrer bønnesvaret.

Har vi bedrøvet Den Hellige Ånd og gjort Ham sorg? "Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, Ham som dere ble beseglet med til forløsningens dag." (Ef 4,30)

Vandrer vi som lysets barn? Eller har vi falt i synd? "For dette vet dere, at ingen som lever i hor eller i urenhet eller i grådighet - han er jo en avgudsdyrker - , har arvedel i Kristi og Guds rike. La ingen forføre dere med tomme ord, for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over ulydighetens barn. Bli derfor ikke delaktige med dem! For dere var en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn, - for Åndens frukt består i all godhet, rettferdighet og sannhet -, idet dere prøver hva som er til behag for Herren. Og ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller! For selv bare å tale om det de gjør i det skjulet, er en skam. Men alt som blir avslørt av lyset, blir åpenbart, alt det som er åpenbart, er lys." (Ef 5,5-13)

Be Gud vise deg synd i ditt liv du ikke er klar over, og bekjenn den. I visse tilfeller er det nyttig å snakke med en sjelesørger, og bekjenne sin synd også for ham/henne.

Jesus sier: "Derfor, hvis du kommer med din gave til alteret og der kommer på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå derfra! Bli først forlikt med din bror, kom så og bær fram gaven din! Bli raskt enig med den du ligger i strid med, mens du ennå er på veien med ham, så ikkeden du ligger i strid med skal overlate deg til dommeren, og dommeren overlate deg til rettstjeneren, og du blir kastet i fengsel. Sannelig sier Jeg deg: Du skal slett ikke komme ut derfra før du har betalt til siste øre." (Matt 5,23-26)

Salme 139,23-24 er en bønn jeg stadig ber:

"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine tanker. Se om fortapelsens vei har inntatt meg, og led meg på evighetens vei."

Utholdende pågående bønn, del 6

Det sjette prinsippet når det gjelder utholdende pågående bønn er dette:

6. Be om at Guds vilje må skje

Det er lett å foreslå for Gud hvordan Han burde svare på våre bønner! Vi tror jo gjerne at vi er så kloke og forstår så mye. Det vi glemmer er at Gud ser det hele ovenfra, og fra Guds trone ser nok tingene ganske annerledes ut. Dessuten har Gud en noe annen tidsplan enn oss. Alt dette er det ikke så lett for oss å forstå, men årsaken er åpenbar: Gud er Gud.

Når bønnesvaret uteblir eller det blir annerledes enn jeg hadde tenkt, tenker jeg ofte på disse ordene fra Jesaja 55:

"For Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke Mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere jorden, slik er Mine veier høyere enn deres veier, og Mine tanker høyere enn deres tanker." (v.8-9)

Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego hadde den rette innstillingen når de sto overfor Nebukadnesar og kongen ville kaste dem i ildovnen:

"Hvis vår Gud som vi tjener, vil utfri oss fra ovnen med brennende ild og fra din hånd, konge, skal Han frelse oss. Men hvis ikke, så skal det være kjent for deg, konge, at vi ikke vil dyrke gudene dine. Vi vil heller ikke tilbe gullbilledstøtten som du har satt opp," (Dan 3,16-18)

Apostelen Johannes skriver dette til oss:

"Og dette er den frimodigheten vi har overfor Ham, at om vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han på oss. Og hvis vi vet at Han hører på oss, uansett hva vi ber om, så vet vi også at vi har fått oppfylt de bønnene vi har bedt til Ham." (1.Joh 5,14-15)

La oss også huske på det Jakob skriver, for det er mulig å be galt:

"Dere ber, og får ikke, fordi dere ber galt, for at dere skal sløse det bort i deres lyster." (Jak 4,3)

Den vanskeligste bønnen å be er denne: La din vilje skje.

Men da er vi også garantert å få bønnesvar! Da ber vi i tråd med Guds vilje.

Utholdende pågående bønn, del 5

Det femte prinsippet når det gjelder utholdende pågående bønn er dette:

5. Vi må forvente bønnesvar!

Det høres selvsagt ut, men er ikke nødvendigvis det. Bønn kan bli en rutine, hvor man gjentar og gjentar de samme tingene, uten at man har noen særlig tro for at Gud faktisk vil svare på det vi ber Ham om. Her ligger det en opplagt fare. Da er det ikke bønner vi retter mot Gud, men mer en religiøs øvelse, som ikke nødvendigvis har noen verdi.

Hebr 10,23 har vært et viktig ord for meg:

"La oss uten å vakle holde fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han som gav løftet, er trofast."

Norsk Bibel 88 oversetter dette slik: "La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som gav løftet."

Håpet er noe vi altså skal holde fast ved. Årsaken til det er at Han som gav oss alle løftene i sitt ord - Han er og forblir trofast. Han kan ikke svikte. David vitner om dette i Salme 37,25: "Jeg har vært ung og er blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød."

Hebreerbrevets forfatter sier det slik:

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Hebr 11,6)

Bibelen Guds ord oversetter verset slik: "Men uten tro er det umulig å være til behag for Ham, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til, og at Han er den som belønner dem som søker Ham med iver."

(fortsettes)

Utholdende pågående bønn, del 4

Det fjerde prinsippet når det gjelder utholdene pågående bønn er:

4. Samarbeid med Jesus!

Johannes gjengir Jesus som sier: "På den dagen skal dere ikke be Meg om noe. Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Hva som helst dere ber Faderen om i Mitt navn, det skal Han gi dere. Hittil har dere ikke bedt om noe i Mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan bli fullkommen."

Å bruke navnet Jesus kan bli en vane som ikke betyr noe. Ikke noe mer enn at vi "slenger" det på til slutt i bønnene våre, uten egentlig å tenke på hva Navnet betyr og hvilken autoritet som finnes i navnet Jesus. Be Helligånden åpenbare for deg hva som finnes i navnet Jesus. Han kommer garantert til å svare på den bønnen, fordi det er en bønn etter Guds hjerte og vilje.

En åpenbaring av hva som ligger skjult av åndelig kraft og autoritet i navnet Jesus, vil gi deg en ny djervhet når du ber.

En oldkirkelig formulering sier at kristen bønn er en bønn til Faderen, ved Sønnen, i Ånden.

Edin Løvås skriver om dette i boken: "Minutter i bønn" (Verbum 1998):

"Vend deg gjerne først til Gud med en bønn om at Den Hellige Ånd må hjelpe og inspirere deg. Bønn til Jesus forekommer sjeldent i Det nye testamente. Stefanus ropte til Jesus da han ble steinet, og i følge Joh 14 sier Jesus: 'Dersom dere ber om noe i mitt navn.' Men andre oversettelser er annerledees. I den svenske står det: 'Om no ber om något i mitt namn.' Den gangen Bibelen ble skrevet, stod navnet mer for personen enn det gjør i våre dager. Du kan derfor gjerne flette inn 'i Jesu navn' når du ber. For Jesus er mellommannen mellom Gud og mennesker. Om bønnen begynner med 'Allmektige Far', kan du foreksempel si: 'Allmektige Far, jeg kommer til deg i Jesu navn.'

I Det nye testamentet er bønnen nesten alltid rettet til Gud, vår Far. Da disiplene spurte Jesus om Han ville lære dem å be, gav Han dem 'Fader vår'. Apostelen Paulus skriver at han bøyer sine knær for Faderen."

Men å samarbeide med Jesus er noe mer enn "bare" det å be i Hans navn. Det handler også om et fortrolig samfunn med Jesus, hvor man lærer Jesu hjerte å kjenne. Jeg har lært meg til å spørre om hva Jesus ville ha bedt om, om hva som ligger på Hans hjerte å be om i dag. Inn i den situasjonen jeg skal be.

Det krever en ting: tid til å lytte, slik at bønn ikke bare blir en monolog.

Det tar tid å lære Jesu stemme å kjenne og gjenkjenne den. Det er ikke gjort på noen dager. Det er et forhold man vokser inn i.

(fortsettes)

Utholdende pågående bønn, del 3

Det tredje prinsippet når det gjelder utholdende pågående bønn er dette:

3. Be konkret

Jeg skriver bønnejournal. Det er spennende. Da kan jeg nemlig følge med på hva jeg har bedt om, og når og på hvilken måte Gud svarer.

Jeg tror nemlig det er slik med mange som ber at de fort glemmer hva de har bedt om. Hvordan skal vi da vite at vi har fått bønnesvar? Jo, Gud kan selvsagt minne oss på hva vi ba om, men tenk så spennende å følge med på hvordan Gud svarer. Jo mer konkret og målrettet jeg ber, hvor lettere er det også å se hvor, når og hvordan Gud svarer på det jeg ber om. Det er ikke så lett å vite om man får bønnesvar, om man ber veldig vage bønner.

I Matt 7,11 leser vi disse ordene av Jesus:

"Hvis altså dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal ikke da deres Far som er i himmelen, gi gode gaver til dem som ber Ham!"

Å be rett er å be Gud i tro for det du virkelig trenger.

Det er ikke nødvendigvis det samme som det jeg tror jeg trenger.

Gud kjenner meg, og vet det jeg trenger for mitt åndelige, såvel som for mitt fysiske liv. Det jeg kan gjøre er å følge det apostoliske rådet i Fil 4,6:

"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse."

Gud har omsorg for de minste detaljer, og jeg tror også Han har sansen for at vi ber om det vi trenger. La oss be om at vi kan ære Gud med det vi ber om, og at det vi ber om tjener til vårt beste og til Guds rikes fremgang. Da ber vi i tråd med Hans gode vilje for oss.

Andrew Murray, selv en beder, har sagt det slik:

"Framfor alt må vi holde fast på den velsignede sannhet at kunnskapen om Gud Fader, åpenbaringen av Hans evige omsorg for oss som Far, troen på den evige kjærlighet som gir oss Sønnen, og Ånden som gjør oss til barn, er selve hemmeligheten til å be i ånd og sannhet. Dette er den nye og levende vei som Kristus har åpnet for oss." (Andrew Murray: Med Kristus i bønnens skole. Filadelfiaforlaget 1984, side 24)

Utholdende pågående bønn, del 2

Det andre prinsippet når det gjelder utholdende pågående bønn er dette:

2.Vi må holde ut til vi får svar!

"Derfor sier Jeg dere: Alt dere ber om når dere ber, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere." (Mark 11,24)

Vekkeleshistorikeren J. Edwin Orr forteller i boken "Kan Gud?" (Norsk Litteraturselskap 1935) om pastor Lionel Fletcher. Denne Fletcher hadde ført en bønnejournal i 52 år, som viste at Gud gjennom alle disse årene hadde svart på bønn. Orr skriver at pastor Fletcher tok frem en liten notisbok:

"Denne boken ble brukt til å skrive opp bønner og bønnesvar, og når han gikk gjennom denne boken fant han at hver eneste en av bønnene var blitt besvart - på en nær. Og enda mer forbausende var det å høre at den ene ubesvarte bønn var blitt oppfylt ved det forrige møtet, hvor vedkommende unge mann var blitt omvendt."

En ukjent kristen skriver i boken: "På kne for Gud" om Jesus:

"I dag sitter Han ved Majestetens høyre hånd, på sin trone, og Han holder fram mot oss Sin makts septer. Skal vi røre ved det og fortelle Ham hva vårt hjerte begjærer? Han tilbyr oss å hente fra sine skattkammer. Han ivrer etter å skjenke oss gaver ... Likevel lar vi djevelen overtale oss til å tro at vi kan gjøre mer ved våre egne anstrengelser enn ved våre bønner - ved å gå ut til mennesker når vi skulle gått inn til Gud... Hvis vi vil gjøre meget for Gud, må vi begjære meget av Gud, da må vi bli bønnemennesker. Hvis våre bønner ikke blir besvart - alltid besvart, selv om de ikke alltid blir innrømmet - da må feilen være hos oss selv, og ikke hos Gud. Det behager Gud å besvare våre bønner, og Han har gitt sitt ord på at Han vil gjøre det." (En ukjent kristen: På kne for Gud. Norsk Litteraturselskap 1962, side 17-18)

(fortsettes)

Utholdende pågående bønn, del 1

Jeg tror mange av oss gir oss altfor fort når vi ber. Får vi ikke svar ganske raskt, så stanser vi å be. Vi er ikke pågående som kvinnen vi leser om i Luk 18. Jesus begynner historien om denne kvinnen med å "fortelle dem en lignelse om å alltid være utholdende i bønn, og ikke bli trette." (v.1)

Det finnes mange eksempler i Bibelen på mennesker som har bedt ned velsignelser over andre mennesker rundt dem, og som er blitt bønnhørt for sin utholdenhet og pågåenhet, men ikke alltid uten lidelse, og svaret ble ikke alltid som de hadde forventet eller bedt om:

Job bad og ofret for sine barn. Han hadde for vane å stå opp tidlig om morgenen for å gjøre dette. (Job 1,5) Men han mistet dem senere i en forferdelig ulykke.

Abraham gikk i forbønn for to byer (1.Mos 18,22-23)

Jakob kjempet med Gud og ble velsignet (1.Mos 32,26)

Moses fikk ild til å slokne gjennom forbønn (4.Mos 11,2)

Elia opplevde at regn ble holdt tilbake på grunn av forbønn (1.Kong 17,1)

Elisja vekket opp igjen en død gutt (2.Kong 4,32-36)

Daniel fikk visdom i rette tid (Dan 10,12)

Nehemja fikk materialer som svar på bønn til å bygge opp igjen Jerusalem (Neh 2,4-8)

Forbederen E.M Bounds har sagt: "Jorden blir forvandlet, revolusjonert, engler beveger seg mer kraftfullt, med raskere vingeslag, og Guds gjerning blir utført når Guds hellige ber."

La oss se på noen av de viktigste elementene i bønn som virker og gir bønnesvar:

1. Vi må tro på bønnens makt

"Og dette er den frimodigheten vi har overfor Ham, at om vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han på oss. Og hvis vi vet at Han hører på oss, uansett hva vi ber om, så vet vi også at vi har fått oppfylt de bønnene vi har bedt til Ham. (1.Joh 5,14-15)

"Be, og det skal bli gitt dere. Let, og dere skal finne. Bank på, og det skal bli åpnet for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for." (Matt 7,7-8)

"For sannelig sier Jeg dere: Hvis dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra til dit! Og det skal flytte seg Og ingenting skal være umulig for dere." (Matt 17,20)

"Åpne din munn vidt opp, og Jeg skal fylle den." (Salme 81,11)

"Bønn er nøkkelen som låser opp Guds skattekiste... Det største vi kan gjøre for Gud eller noe menneske er å be. Vi utfører mer gjennom våre bønner enn gjennom vårt arbeid." (En ukjent kristen)

(fortsettes)

En fastebønn og noen refleksjoner

Bloggens lesere får prøve seg både på nynorsk og dansk i dag, men så har da også bloggen mange nynorske lesere og en god del danske. Selv blir jeg bare mer og mer glad i nynorsk. Skulle ønske jeg kunne beherske det, men det gjør jeg dessverre ikke. Nynorsk egner seg så godt til bønn og til liturgiske tekster. Teksten som gjengis er lengre enn de jeg vanligvis publiseres på bloggen, men ta deg likevel tid, det er absolutt bryet verd!

Nå er det heller ikke fastetid, men jeg er blitt så minnet om en bønn av Efraim syreren (ikonet), som levde på 300-tallet, født i Messopotamia, men flyttet til Edessa i 363 der han bodde til sin død. Efraim syreren er blitt kalt "Den Hellige Ånds harpe," sikkert på grunn av sin poetiske teologi i hymner. Han skrev også bibelkommentarer og representerer den syriske kirkes gullalder.

Her følger en fastebønn, ja noen vil si selve fastebønnen, av Efraim Syreren, nydelig oversatt til nynorsk av Øystein Lid:

Herre og Meister i mitt liv, Gje meg ikkje over til ånda som fører til latskap, mismot, herskesykje eller tome ord.

I din nåde gje meg, din tenar, den ånda som gjev heilskap, kravløyse, tålmod og kjærleik. Ja, Herre, lær meg å sjå mine eigne synder, så eg ikkje dømer bror min. Du er velsigna i dei evige tidene.

Om denne bønnen skriver den kjente ortodokse teologen Aleksandr Schmemann følgende:

Blandt samtlige hymner og bønner til fastetiden er der én, kort bøn, som vi kan betegne som fastebønnen par excellence. Traditionelt tilskrives den en af det åndelige livs store lærere, Hl. Efraim Syreren.

Bønnen afslutter alle fastetidens tjenester på hverdage. Men hvorfor indtager denne korte og enkle bøn en så vigtig plads i tilbedelsen gennem hele fastetiden? Det gør den, fordi den på enestående måde opregner alle omvendelsens ”negative” og ”positive” elementer. Den udgør, så at sige, en form for ”check-liste” for den enkeltes personlige indsats i fastetiden. Indsatsen sigter først og fremmest på at befri os fra nogle basale åndelige sygdomme, som former vore liv og praktisk talt gør det umuligt for os at begynde at vende os til Gud.

Den grundlæggende sygdom er dovenskab. Det er denne mærkelige ugidelighed og passivitet i hele vor væren, som altid skubber os ”nedad” i stedet for ”opad”; og som konstant overbeviser os om, at ingen forandring er mulig og derfor heller ikke ønskelig. Det er i virkeligheden en dybt rodfæstet kynisme, som til enhver åndelig udfordring svarer: Hvad skal det tjene til? - og som gør vore liv til et kæmpemæssigt åndeligt spild. Det er roden til al synd; for dovenskaben forgifter den åndelige energi ved selve dens kilde.

Resultatet af dovenskaben er modløshed. Det er den tilstand af fortvivlelse, som alle åndelige Fædre har anset for at være den største fare for sjælen. Fortvivlelse er, når det er umuligt for et menneske at få øje på noget som helst godt eller positivt; det er, når alting nedskrives til negativitet og pessimisme. Det er i sandhed en dæmonisk kraft i os; for djævelen er dybest set løgneren. Han lyver for mennesker om Gud og om verden, han opfylder livet med mørke og fornægtelse. Fortvivlelse er selvmord for sjælen; for når et menneske er besat af fortvivlelse, er vedkommende helt ude af stand til at se lyset og til at længes efter det.

Magtlysten! Så mærkeligt det måtte forekomme, er det netop dovenskab og fortvivlelse, som fylder vort liv med magtlyst. De fordærver hele vort syn på livet, som de gør meningsløst og tomt; og derved tvinger de os til at søge kompensation i en fuldkommen fejlagtig holdning til andre mennesker. Når mit liv ikke er orienteret mod Gud og mod evige værdier, bliver det nødvendigvis selvisk og selvoptaget, og det indebærer, at alle andre bliver til midler for min egen tilfredsstillelse. Når Gud ikke er mit livs Herre og Mester, bliver jeg i stedet min egen herre og mester - min egen verdens absolutte centrum; og så begynder jeg at bedømme alting efter mine behov, mine ideer, mine ønsker og mine opfattelser.

Magtlysten er således en grundlæggende forgiftning af mit forhold til andre mennesker. Den er en stræben efter, at de skal være undergivet mig. Dette finder ikke nødvendigvis udtryk i et konkret ønske om at bestemme over og dominere ”de andre”. Det kan lige så vel resultere i ligegyldighed, foragt og mangel på interesse, hensyntagen og respekt. Der er i virkeligheden tale om dovenskab og fortvivlelse, nu blot rettet mod andre. Derved fuldendes det åndelige selvmord med åndeligt mord.

Så er der til sidst den tomme snak. Af alle skabninger er mennesket den eneste, som har fået skænket talens gave. Alle Kirkefædrene ser i det forhold selve ”seglet” på det guddommelige billede i mennesket; for Gud selv åbenbares som Ordet (Joh. 1:1) Det er den største gave og netop derfor også den største fare. Det er selve menneskets udtryk, det er midlet til fuldendelse; og af selv samme grund er det midlet til menneskets fald og selvødelæggelse, til forræderi og synd.

Ordet frelser, og ordet dræber. Ordet beånder, og ordet forgifter. Ordet er Sandhedens medie, og det er den djævelske løgns medie. Det har den største positive kraft; og derfor har det også en enorm negativ kraft. Ordet skaber virkelig, i positiv eller negativ forstand. Når ordet afspores fra sin guddommelige oprindelse og formål, bliver det til tom snak. Så ”styrker” det dovenskab, fortvivlelse og magtlyst og forvandler livet til et helvede. Så bliver det til selve syndens kraft.

Disse fire er altså omvendelsens negative ”objekter”. De udgør de forhindringer, som må skaffes af vejen. Men det er alene Gud, som formår at fjerne dem. Deraf fastebønnens første del, som er dette råb fra bunden af menneskelig hjælpeløshed. Derpå bevæger bønnen sig over i omvendelsens positive mål, som der også er fire af.

Kyskhed! Hvis vi ikke nedskriver dette begreb, som det så ofte og fejlagtigt gøres, til dets seksuelle konnotationer alene, skal det forstås som dovenskabens positive modstykke. Den nøjagtige og fulde gengivelse af det græske sofrosyne og det russiske tselomudryie burde være helheds-tænkning (eng. whole-mindedness). Dovenskab er, først og fremmest, spredning og brud i vision og energi, det er manglende evne til at se det hele. Dens modsætning er således netop helhed.

Når vi med kyskhed sædvanligvis mener den dyd, som er det modsatte af seksuel fordærvethed, er det fordi, vor eksistens' splittede karakter intet sted ses tydeligere end i det seksuelle begær - i kroppens fremmedgørelse fra åndens liv og styring. Kristus gendanner helheden i os, og det gør Han ved at genetablere den sande værdiskala i os og lede os tilbage til Gud.

Den første, vidundelige frugt af denne helhed eller kyskhed er ydmygheden. Den er frem for alt sandhedens sejr inden i os, den er udryddelsen af alle de løgne, vi normalt lever i. Kun ydmyghed kan begribe sandheden, den kan se og modtage tingene, sådan som de er; og derfor kan ydmygheden se Guds storhed, godhed og kærlighed i alle ting. Derfor er det, vi hører, at Gud skænker Sin nåde til de ydmyge, men står de stolte imod.

Kyskhed og ydmyghed efterfølges naturligt af tålmodighed. Det ”naturlige” eller ”faldne” menneske er utålmodigt; for det er blindt i forhold til sig selv og derfor hurtigt til at dømme og fordømme andre. Det har en splittet, ufuldstændig og fordrejet viden om alting, og derfor måler det alt efter sin egen smag og sine egne ideer. Fordi mennesket er ligeglad med alle andre end sig selv, vil det have, at livet skal lykkes lige her og nu. Men tålmodighed er i sandhed en guddommelig dyd. Gud er tålmodig, ikke fordi Han er ”efterladende”, men fordi Han ser dybden i alt, som er til, fordi tingenes indre virkelighed, som vi i vor blindhed ikke ser, ligger åben for Ham. Jo nærmere vi kommer Gud, jo mere tålmodige bliver vi, og jo mere afspejler vi den uendelige respekt for enhver skabning, som karakteriserer Gud selv.

Endelig er kærlighed kronen på værket og alle dyders frugt, den kærlighed, der, som vi allerede har nævnt, alene kan skænkes os af Gud, den gave, som er målet for al åndelig forberedelse og praksis.

Alt dette opsummeres og bringes sammen i fastebønnens afsluttende del, hvori vi beder om at måtte se vore egne forsyndelser og ikke dømme vor bror. For i sidste ende er der kun én fare: stoltheden. Stoltheden er det ondes kilde, og alt, hvad der er ondt, er stolt. Men det er ikke tilstrækkeligt for mig at se mine egne forsyndelser; for selv denne tilsyneladende dyd kan vendes til stolthed. Den åndelige litteratur er fuld af advarsler mod de subtile former for pseudo-fromhed, som i virkeligheden, under dække af ydmyghed og selvanklager, kan lede til sandt dæmonisk stolthed. Men når vi samtidigt kan se vore egne forsyndelser og undlade at dømme vor bror, når, med andre ord, kyskhed, ydmyghed, tålmodighed og kærlighed er samlet til ét inden i os, da, og først da, vil den sidste fjende - stoltheden - blive nedkæmpet i os.

(fra: www.ortodoks.dk)