Noe skal man leve av. For meg er det de eldgamle, velbrukte salmene i Salmenes bok i Bibelen. De er sikringskosten min, gir meg de vitaminer og mineraler jeg trenger daglig og de gir meg et slitesterk og ekte språk for alle livets opp- og nedturer og alle de hverdagslige dagene.
Salmene gir også næring til bønnene mine - både de klagende, de jeg ber med lengsel og nød, de jeg ytrer når lovsangen og tilbeedelsen stiger fra hjertet og djup kaller på djup, de jeg stotrer frem når jeg mister språket på dageer da livet har snudd vrangsida mot meg.
Salmene ber jeg som tidebønner i en daglig rytme som gjør at Guds ord er min følgesvenn gjennom døgnet. Ikke minst gir Salmene et språk for natten - både den bokstavelig og den i overført betydning. Hvor mange netter har jeg ikke "søkt nattely i skyggen av Den Veldige (Salme 91) når livets høststormer uler rundt hushjørnet! Gud vet.
Jeg kjenner på en så djup takknemlighet for Salmene, ja, til Herren for salmistene som ga oss dette språket, denne troens bluesmusikk.
Når en av Jesu disipler kommer til Jesus og sier:
"Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte disiplene sine," (Luk 11,1)
så må jo det bety at døperen Johannes satte en standard, han var selv et levende eksempel på hva et liv i bønn betydde. Døperen Johannes ba, og mennesker som oppholdt seg i hans omgivelser ble så grepet av det de sa at de ville lære av hans måte å leve på, og gjøre det på!
Jesu disipler hadde sett et bønneliv kroppsliggjort! Vi trenger rollemodeller, og vi lærer best å be ved å omgås mennesker som ber, som har gjort seg erfaringer med Gud. Det er ikke slik at vi kan lese oss til alt i Guds rike. Vi må gjøre oss våre egne erfaringer.
Men det var ikke bare på bønnens område døperen var et eksempel. Han var også et eksempel når det gjelder en annen av de åndelige disiplinene, nemlig faste. Det er veldig interessant det eksemplet som gis om dette i Luk 5,33:
"De sa til ham: Johannes' disipler faster ofte og holder bønner. Det samme gjør fariseernes disipler...."
Med andre ord: Johannes og hans følgesvenner de levde i bønn og faste, og deres liv ble et eksempel for andre.
Vi trenger også tydelige læremestere når det gjelder det å be. Dessverre er dette for enkelte nærmest en uhørt tanke, for be, ja, det kan de! Men Jesu disipler var ydmyke nok til å si: "Herre, lær oss å be!" Vi må gå i bønnens skole, og noen har gått noen klassetrinn over oss!
Heldigvis er det slik at denne bønnetradisjonen er i ferd med å bli gjenoppdaget i vår tid. Den tidlige kirken overtok denne tradisjonen, som går ut på at man ber Salmenes Bok, fra kirkens eldste bror, jødene. Det er jo også denne tradisjonen som døperen Johannes sto i. Både døperen Johannes, Jesus og hans disipler ba de gammeltestamentlige bønnene fra Salmenes bok. Det nye testamente vitner om hvordan de første kristne, i fellesskap eller hver for seg, ba ved bestemte tider. Bare la meg nevne disse eksemplene her:
"Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende." (Apgj 3,1)
"Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time." (Apgj 10,9)
"Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud..." (Apgj 16,25)
Johannes dro ut i ødemarken for å be, og faste. Der - i ødemarken - skapte han en form for en kommunitet. Her samlet han sine disipler og lærte dem bønnens og fastens disipliner. Så er da også døperen Johannes, og Jesus selv, de fremste eksempler for de første kristne som dro ut i den egyptiske ørken for å gjøre som sine store forbilder.
Bildet viser en russisk poustinia, et tilbaketrukket sted for bønn.
To kvinner som var betydningsfulle når det gjelder vår Frelser, den lovede Messias, fødsel, møtes: Maria og Elisabet. Den yngre oppsøker den eldre. Liv berører hveranddre. Veiledning mottas. Et guddommelig møte, en gudfeldighet.
Maria, Jesu mor, er unik i historien. Likevel hadde hun en ydmyk begynnelse. Pastor Jack Hayford sier at vi kanskje undres overhenne, "Var Maria muligens bare en vanlig jente med enkel tro, oppvokst i et vanlig hjem, planlagt for et arrangert ekteskap og på vei mot en begivenhetsløs fremtid gift med byens snekker? Antydningen om at hun var vanlig kommer fra ordene Maria synger: «For han har sett på sin tjenerinnes ydmyke tilstand. Han har opphøyet de ydmyke» (Luk 1:48). Hayford legger til: «Gud kler seg i det vanlige slik at han kan komme til vanlige mennesker – deg og meg.»
Maria og Elisabet. Begge fikk mirakelbarn som ville påvirke historien. Begge kvinnene kunne ha blitt stemplet som noen som hadde kommet i 'uløkka' av sine hebraiske jevnaldrende - Elisabet for å være ufruktbar, Maria for å være gravid før ekteskapet. Begge kjente Gud inngående, var tilbedere og var kjent med Skriften.
Historien om julen begynte ikke i Betlehem, men i Nasaret, hvor Maria mottok budskapet fra Gabriel. Han avslørte Guds plan for livet hennes. «Fryd deg, høyt begunstigede, Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!...Vær ikke redd, Maria, for du har funnet nåde hos Gud. Og se, du skal bli med barn i ditt liv og føde en Sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» (Lukas 1:28-32)
Da Maria spurte Gabriel hvordan dette kunne skje, siden hun var jomfru, forklarte han: «Den hellige ånd vil komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg; av den grunn vil også det hellige barn bli kalt Guds Sønn ... og hans rike skal ingen ende ha." (Luk 1:30-35).
Maria svarte i dristig lydighet: «Se, Herrens tjenerinne! La det skje for meg etter ditt ord» (vers 38). Og engelen gikk bort fra henne.
"Vi kan nesten ikke fatte det forvirrende øyeblikket Maria opplevde," minner Freda Lindsay oss om. «At hun var et privilegert kar, utvalgt til å føde Guds Sønn, er rart nok, for hun er en deltaker i inkarnasjonens mirakel på et nivå ingen andre mennesker kan fatte. Det er tydelig at hun ikke klarte å forstå det selv, men hun var lydig»
Til å begynne med var Maria urolig og grunnet på situasjonen. Men engelen hadde fortalt henne en god nyhet: «Og se, din slektning Elisabet har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som ble kalt ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingenting vil være umulig for Gud» (vers 36-37).
Maria kan ha lurt på hvorfor engelen fortalte henne at Elisabet var gravid. Men hun reiste seg og skyndte seg å se Elisabet i landsbyen En Karem i Judeas åsland, omtrent 104 kilometer unna. Hvordan kom hun dit? Ble hun med i en karavane med kameler eller esler? Hadde hun morgenkvalme? Var det greit med Josef, som hun var forlovet med? Vi vet ikke svarene. Imidlertid kommer hun raskt til huset til sin slektning Elisabet, som er gift med presten, Sakarja.
Tenk på dette: Elisabet var gravid i seks måneder, fem av dem som var skjult i tilbaketrukkethet. Mannen hennes, Sakarja - en prest, kunne ikke snakke med henne. Han hadde blitt slått stum da han hadde stilt spørsmål til engelen som kom til ham etter at han hadde brent røkelse i templet (Luk 1:20). Engelen fortalte ham at hans kone, som var ufruktbar og i høy alder, skulle føde en sønn. De skulle gi ham navnet Johannes, og han ville være stor i Herrens øyne. (Han ble senere kjent som døperen Johannes).
Mens hun ventet gutten sin, kunne Elisabets mann bare kommunisere med henne ved å skrive på en voksplate eller med håndbevegelser. Betydde hennes tilbaketrukkethet også at hun ikke hentet vann ved brønnen når andre kvinner var der eller til og med blandet seg med dem på markedsplassen?
En jødisk kone på den tiden tilberedte måltidene, passet barna, laget og vasket klærne, gikk på markedet, passet lampene. Hun ble forventet å være en god husholderske og en kjærlig mor som satte "kjærlighetsnivået" i hjemmet. Sønner gikk vanligvis for å studere Torah i en tidlig alder og lærte et håndverk av sin far.
Jenter fikk ikke den formelle opplæringen slik sønner gjorde, men bevis viser at både Maria og Elisabet kjente til Skriften. Siden Elisabet var kona til en prest og datter av en prestefamilie fra Arons hus, lærte hun sannsynligvis mye om gudsfrykt fra gjester i hjemmet hennes. Marias opphøyelsessang - Magnificat - inneholder referanser fra Hannas bønn nesten tusen år tidligere da hun priste Gud for babyen Samuel.
Maria var muligens fortsatt en tenåring. Rådene og visdommen til en eldre kvinne ville være verdifull når hun grunnet på mange ting i sitt hjerte. Men trengte ikke Elisabet også hennes selskap? Maria ble tre måneder hos henne (Luk 1:56). Observere, betro seg til henne, uten tvil motta veiledning og kjærlighet og åndelig innsikt.
Elisabet kan ha snakket med Maia om hvordan man kan være en god kone, og hun var helt sikkert en stor oppmuntrer og påvirker, og ga henne en velsignelse og ære. De brukte åpenbart tid sammen på å tilbe Herren.
Maria ga Elisabet vennskap, samtale og hjalp henne absolutt med husarbeid. Hver av dem hadde noe av verdi å dele i dette kortsiktige, men betydningsfulle forholdet. Bare tenk, Elisabet var det første mennesket som anerkjente Jesus som Herren – mens han ennå var ufødt.
La oss ikke unnlate å gjenkjenne Den Hellige Ånds rolle i dette første juledramaet om disse to kvinnene. Som vi allerede har nevnt, overskygget først Den Hellige Ånd Maria (Luk 1:35). Så fylte han også Elisabet og barnet i hennes liv med seg selv. Til slutt, til og med Sakarja. På den åttende dagen etter babyens fødsel, da de tok ham med for å bli omskåret og for å kunngjøre Johannes’ navn, ble Sakaria fylt med Den Hellige Ånd (Luk 1:67). Tungen hans var løs og han kunne snakke igjen. Så han, en prest, begynte å profetere både om den kommende Messias og om hans sønn, Johannes, som skulle være en forløper for ham.
Vi oppholder oss fortsatt en dag til med vers en: "Rop med fryd for Herren all jorden..."
Her er versene jeg oppdaget under tidebønnen denne åttende søndagen i Treenighetstiden:
"Rop med jubel for Gud, hele jorden! Spill og syng til ære for hans navn, gi ham pris og ære... Hele jorden skal bøye seg for deg, de skal spille for deg og lovsynge ditt navn.... Dere folk, velsign vår Gud..." (Salme 66,1, v.4 og v.8)
"Herren er konge! Han har kledd seg i høyhet... Elvene roper, Herre, elvene roper med høy røst. Elvene roper med drønnende røst." (Salme 93,1 og v.3)
Hele skapningen, all jorden, fra det minste kryp til de store havdyrene, trær, fjell, vidder, mennesker er med i det store hyllnings- og lovprisningskoret. Den rungende lovsangen er både dennesidig og hensidig, den er både jordvendt og himmelvendt. Alt er med på å ære Den treenige Gud.
Lovprisningens cresendo venter oss en dag, da dette vil skje, ifølge Åp 5,13-14:
"Og hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som finnes i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, ham og Lammet være takk og ære, pris og makt i all evvighet. De fire skapningene svarte: Amen. Og de eldste kastet seg ned og tilba."
fortsettes
Salmenes bok er delt inn i fem bøker. Bok fire består av Salmene 90-106. Ifølge den jødiske vismannen Rashi, at Salmene 90-100 er skrevet av Moses. Hver salme relaterer nemlig til de velsignelsene Moses ga til hver av Israels stammer, slik de er beskrevet 5.Mosebok 33.
Salme 100 tilskrives Asjer-stamme. Aser betyr 'velsignet' eller 'lykkelig'. Når patriarken Jakob velsignet han sin sønn Aser med følgende ord: "Asjer - hans brød skal bli rikelig, kongelige retter har han å gi." (1.Mos 49,20)
I 5.Mos 33,24 kan vi lesecden velsignelsen Moses lyser over Asjer: "Og som Asjer sa han:Velsignet framfor sønner være Asjer! Må han være den kjæreste blant sine brødre og dyppe sin fot i olje."
Kanskje ikke så underlig at nettopp Asjers navn knyttes til Salme 100, når salmen handler om en overflod av takknemlighet til Gud. Ifølge jødiske rabbinere refererer Salme 100 til takksigelses-offeret - det eneste av offerhandlingene som vil bli ofret i den messianske tidsalderen.
Salme 100 begynner med tanken om at lovprisning kan være høylydt! "ROP med fryd for Herren all jorden!" (v.1)
Det hebraiske ordet som oversettes med 'rop' i den norske oversettelsen er 'roo-ah'. Ifølge Strong's Concordance er dette et billedlig uttrykk som betyr at 'ørene deles uten lyd', som igjen betyr et rop for å alarmere eller som et gledesutbrudd, blåse i en lur, ødelegge, lage en frydefull lyd, seiersrop.
Noen vil føle seg ukomfortable med at man skal ROPE til Herren, men om vi tenker oss litt om, er ikke det noe mer underlig enn at vi roper av begeistring på en fotballkamp eller en konsert!
Dette er den formen for hyllingsrop som fant sted da Jesus red inn i Jerusalem. "Men da han nærmet seg nedstigningen fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i glede å love Gud MED HØY RØST..." (Luk 19,37)
Så lovprisning kan være både stillferdig, men også høylydt. Begge deler hører med.
"JUBELROPET RUNGER.... Halleluja! Halleluja1"
fortsettes
"Slutt å be skrevne bønner! Be heller Guds ord", skrev en av de mange som kommenterte Facebook-siden til Luther foralg, etter at forlaget presenterte "Tidebønner gjennom året" som forlaget nylig ga ut. Dette er kun en av mange lignende kommentarer, og som viser seg at folk kaster seg over tastaturet uten å ha den ringeste peiling på hva de skriver om! For hva inneholder "Tidebønner gjennom året" annet enn Guds ord? Boken er en samling av alle Bibelens 150 salmer fra Bibelens egen bønnebok: Salmenes bok! Pluss noen tekster fra Det nye testamente, ikke minst de nytestamentlige bønnene. Ordnet slik at man kan be tre ganger om dagen gjennom et helt år. I tillegg kommer noen salmevers fra Salmeboken.
Så opprøres noen kraftig når noen minner om at Jesus og apostlene ba tidebønner, men glemmer de at jødene har bedt salmene når 'bønnens time' inntraff tre ganger daglig? Var ikke Jesus og apostlene jøder? Har de helt glemt hvor ofte Jesus siterer fra Salmene? Har de glemt at Peter og Johannes gikk opp til Tempelet for å ta del i 'bønnens time' - altså tidebønn?
En av de som skriver kommentarer mener at vi bør lære av Daniel som ba tre ganger om dagen under fangenskapet i Babylon, men han vil ha seg frrabedt at vi ber tidebønner! Hva tror han Daniel ba tre ganger om dagen?
Jeg tror mye av denne paniske motviljen mot å be tidebønner rett og slett skyldes uvitenhet. Enkelte protestanter forbinder dette med en katolsk praksis og dermed er det tommelen ned, selv om de ikke har sjekket innholdet i denne og andre tidebønnsbøker. Å be tidebønner er ikke 'katolsk', det er jødisk og det er bibelsk!
Her hjemme ber May Sissel og jeg tidebønn sammen en gang om dagen. Da kobler vi tidebønn sammen med fri bønn. Det har vært en god praksis. Det er godt å be Guds ord sammen, og få med seg bredden i Salmenes bok. Når man vandrer på høydene, eller er nede i den djupe dalen, når man vil klage sin nød, når man gråter, eller er lykkelig og glad - Salmene inneholder alt. Selv ber jeg flere tidebønner om dagen. Å be Guds eget ord gir meg så mye.
La oss respektere hverandres bønnepraksis! Noen ber slik, andre slik. Det er opp til den enkelte. Når alt kommer til alt ber vi jo til Faderen, gjennom Sønnen, i Ånden.
Det har vært noen utfordrende dager med mye smerter i forbindelse med et utbrudd av herpes zoster (Helvetesild), som også har satt seg på magen og med utfordringene etter sprøytestikket i venstre øye. Smertene i øyet har avtatt, men jeg er ganske utslått av 'ilden'. Dette har likevel vært en forunderlig tid hvor Herren har kjentes nær, og jeg har kjent en glede over å få leve. Det er ikke noe i meg selv eller i min skrøpelige livssituasjon som skaper denne gleden eller jubelen, men dette: jeg vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre.
Den forunderlige gleden har sin bakgrunn i at Herrens ansikt lyser over livet mitt og gir meg fred. Ikke slik at jeg ikke kjenner på uro innimellom. Nei, Mr. Parkinson har med seg mye uro, ikke minst kroppslig uro, men midt i uroen kan jeg oppleve fred. Guds fred.
Guds lys er forunderlig. Det skinner i mørket. Lyset fra den tomme graven, påskelyset, er det mest forunderlige av alt.
Jeg tenker på alle Guds hærskarer - englene, med forskjellige rangordninger, som sendes ut på oppdrag fra Herren selv: "Er de (englene) ikke alle tjenende ånder, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse." (Hebr 1,14) "Han som gjør sine engler til ånder, og sine tjenere til en ildslue." (Hebr 1,7)
Jeg tenker på alle englene som har fått helt spesielle oppgaver å utføre i endens tid, som bare venter på klarsignal fra Øverstkommanderende til å sette i verk det Herren Hærskarenes Herre har bestemt, når den helt spesielle tiden er inne for det:
"Etter dette så jeg fire engler stå ved jordens fire hjørner. De holdt jordens fire vinder, for at jordens fire vinder ikke skulle blåse på jorden, på havet eller noe tre ..." (Åp 7,1)
"Og jeg så de sju englene som står framfor Gud, og det ble gitt dem sju basuner ..." (Åp 8.2)
"Og jeg så enda en annen mektig engel som kom ned fra himmelen, innhyllet i en sky. En regnbue var over hodet hans, ansiktet var som solen, og føttene hans var som ildsøyler. Han hadde en liten, åpnet bok i hånden. Han satte den høyre foten på havet, og den venstre foten på landjorden, og så ropte han med høy røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt, talte de sju torener med sine røster..." (Åp 10,1-3)
Det er engler som taler, som svinger sigder, som blåser i basuner, som kjemper mot ondskapens åndehærer - alle har det til felles at 'gjør etter Hans ord og lyder Hans ords røst.'
Jeg er så glad for at vi ikke er alene. En kristen har hele Guds hær på sin side!
Tidebønn er å be Guds ord, slik våre eldste trossøsken, jødene har gjort, i flere tusen år, og da i all hovedsak salmene fra Salmenes bok. Når det blir et problem kan man saktens undre seg på hva slags tro man representerer. Å be Guds ord blir aldri feil. Da er det verre med ordene vi formulerer se. De kan man saktens stille spørsmålstegn ved. Guddommelige er de ikke alltid. I hvert fall ikke mange av de som publiseres i Dagens kommentarfelt.
Jeg har tro på at Gud skal gjenreise Trondheim som et nasjonalt bønnealter. Derfor kjenner jeg stor glede over å ha fått privilegiet ved å tale på den årlige bønneuka for Trodheim ved flere anledninger. Og jeg håper helsa holder til en ny Trondheimstur en gang i løpet av 2021-2022.
Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Nidarosdomen i forbindelse med en av bønneukene i Trondheim hvor jeg var en av talerne. (Foto: May Sissel Hansen)
"Måtte jeg ha kurver av ekte kjærlighet å gi, med beger av nåde til alle ..."
Vi trenger å vise raushet mot alle mennesker, for Guds kjærlighet strekker seg ut til alle. Men for å være raus med andre, trenger vi også å være rause mot oss selv. Tilgi oss selv. Snakke pent om oss selv og til oss selv. Husk at selvforakten er det åndelige livets verste fiende.
Brigid av Kildare (451-525) regnes som en av Irlands skytshelgener, sammen med den hellige Patrick og Columba. Hun grunnla flere kommuniteter og klostre. En ganf rundt år 470 grunnla hun klosteret 'Kildare Abbey', et såkalt 'dobbeltkloster' for både nonner og munker, på sletten 'Cill-Dare' som betyr 'Eikekirken', da hennes klostercelle var under et stort eiketre.
