Brigid av Kildare - sjelevenn med Åndens ild

 Alle kristne burde ha en sjelevenn, en mentor, en medvandrer. En kristen er ikke skapt til å leve alene. Vi klarer oss ikke uten det kristne fellesskapet.

En tid nå har jeg levd sammen med Brigid av Kildare. Hun ble født i Irland i år 452, far var konge og mor en slave, og oppdratt av fosterforeldre. Helt fra fødselen av var Brigid av Kildare berørt av Gud. Kildare betyr: kirken ved eika. Den hellige ånds ild fulgte henne over alt hvor hun reiste. Flere vitner om at de hadde sett ildtunger over hennes hode, slik vi leser om i Apostlenes gjerninger.

Brigid hadde et spesielt hjerte for de fattige, og hun hadde helbredelsens nådegave. Det finnes mange vitnesbyrd fra mennesker som ble helbredet etter at Brigid hadde bedt for dem. I følge en muntlig tradisjon skal hun ha sagt følgende: 'Det er i navnet Jesus jeg gir mat til de fattige, for Kristus er til stede i hver fattig person.' 

Hun var også kjent for stor gjestfrihet, og ønsket alle velkommen i Jesu navn.

Fordi hun vokste opp i et fosterhjem og oppdratt som en kristen der, fikk hun tidlig sans for det irerne kaller 'anam cara' eller det vi kaller en 'sjelevenn'. Hele hennes liv kroppsliggjorde Kristi vennskap med oss, noe som er fundamentalt for kristent sjelevennskap.

Fra den keltiske tradisjonen har vi fått historien om en av Brigid's egne fostersønner, som kom for å tilbringe tid sammen med henne i Kildare. Mens hun ba fikk hun kunnskap om at fostersønnens sjelevenn var død helt plutselig. Hun ga fostersønnen det råd at han straks måtte skaffe seg en ny sjelevenn. I følge keltisk tradisjon var jordiske sjelevenner alltid ledsaget av himmelske sjelevenner. Disse som var gått i forveien til himmelen anså de keltiske kristne som levende i Kristus, og dermed kunne de ledsage oss her på jorden ved sitt eksempel. De trodde bokstavelig på Jesu ord at de som tror på ham skal leve om han enn dør.

Det er Edward C. Cellner som i sin bok: "Wisdom of the Celtic saints" som siterer den hellige Brigid av Kildare, som skal ha sagt, her i min oversettelse: 'Alle som er uten en sjelevenn er som en kropp uten et hode, side 73.

Tradisjonen med anam cara eller sjelevenn er nært knyttet til de keltiske hellige, og særlig til Brigid. Hun er kjent for å ha veiledet både menn og kviner på deres åndelige reise. En vis sjelevenn tjener som en mentor og en guide, men mest av alt er han eller hun en medvandrer, en som går ved siden av deg. Vedkommende er kjent for sin gjestfrihet, ved å akseptere ens djupeste tanker og drømmer. Med en sjelevenn føler man seg ikke lenger hjemløs i verden. Det er sammen med sjelevenner at man oppdager Kristi nærvær i ens liv. Jesus sier jo at der to eller tre er samlet i hans navn, der er han midt i blant dem.

Det kan være nyttig å bruke litt tid og se tilbake på mennesker som har betydd noe for deg i ulike faser av ditt liv. Hva var det de gjorde? Hva sa de? Hva gjorde inntrykk på deg? Hvorfor var det akkurat det mennesket du husker? Hvilke gaver har de gitt deg ved sitt nærvær?

Hvem kan du være sjelevenn for?

Hvilke gaver kan du tilby andre? Medfølelse? Trofasthet? Generøsitet? Evnen til å lytte? 

Hellige følgesvenner: Brigit av Kildare og tradisjonen med en sjelevenn, del 2

Hva kan vi så lære av Brigit av Kildare, som jeg skrev om i forrige artikkel, om betydningen av å ha en 'anam cara', en 'sjele-venn'? Irene hadde i det tidlige århundre av den kristne æra et hjertevarmt uttrykk for et helt spesielt vennskap: anamchara. 'Anam' betyr 'sjel', 'cara' er et ord for vennskap. Bokstavelig talt kan dette ordet derfor oversettes med 'sjelens venn'. Sjelen refererer i keltisk og bibelsk betydning  til det 'totale selvet'. Ordet refererer ikke til en del av en person, en åndelig del, slik det er vanlig i gresk tenkning, som deler det åndelige fra det materielle. 'Sjelen' refererer ifølge den keltiske tradisjonen til hele personligheten, åndm sjel og kropp. En 'anamchara' er derfor en person du kan snakke om praktiske ting, avsløre personlige forhold for, og det som har med det åndelige livet å gjøre, fordi livet er helt, ikke stykkevis og delt. Det ene påvirker det andre.

En sjelevenn er en medvandrer som følger en person gjennom livet. Det er en som har fått smake livets realiteter, og som derigjennom har ervervet seg åndelig visdom, som han eller hun, gir videre til andre. Vedkommende er først og fremst en god lytter, og som gjennom sitt levde liv, mer enn gjennom sine ord, gir retning videre.

Fra den keltiske tradisjonen har vi fått historien om en av fostersønnene til Brigit kommer til henne for å kunne tilbringe litt tid sammen med henne i Kildare. Når Brigit ber åpenbarer Den Hellige Ånd for henne at sjelevennen til hennes fostersønn helt plutselig var død. Brigit ga da det råd at han straks skaffet seg en ny sjelevenn, så raskt det kunne la seg ordne. Så viktig ble dette ansett å være.

Men i følge den keltiske kristne tradisjonen har man ikke bare jordiske sjelevenner, men også himmelske. Mennesker som har gått i forveien for oss, og som vi minnes på grunn av deres levde liv og eksempel, akkurat slik som Hebreerbrevets forfatter oppfordrer oss til å gjøre: "Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro." (Hebr 13,7)

En sjelevenn i kristen tradisjon er først og fremst en med-vandrer. Overfor han eller henne blir jeg ansvarliggjort, sett, bekreftet, disippelgjort, et sted å gråte, et sted for den gode latteren. 

Har du en sjelevenn, en medvandrer? Hvorfor ikke? Hhva gjør du for å skaffe deg en?

fortsettes

Hellige følgesvenner: Brigit av Kildare, del 1

Den hellige Brigit av Irland har ved sin medfølelse og åndelige visdom, kroppsliggjort den keltiske tradisjonen med sjele-vennskap. Hennes omsorg for de som led nød og generøsiteten i hennes lyttende hjerte minner oss om at Gud er veldig nær når vi pleier omgangen med en sjele-venn. Slike relasjoner overstiger både tid og sted.

Helt fra begynnelsen av hennes liv, ble Brigit, også kjent som Bride, Brigid og som Ffraid i Wales, berørt av Gud. Hennes far var konge og slave rundt året 452, og det sies at hun ble oppdratt av en lærer som i henne så en strålende datter som ville skinne på himmelhvelvingen. 

Helt fra tidlig alder hadde Brigit en sterk medfølelse for de fattige og de nødlidende.

Den Hellige Ånd var sterkt tilstedeværende i livet til Brigit. Mange fortalte historier om at de så ildtunger over hodet hennes. Når Brigit skulle motta sløret sitt og innvies til å bli nonne, og knelte ned, fremsa biskopen ordene som brukes ved en bispeordinasjon, og da hans assistent protesterte og sa at en slik bønn kunne ikke fremsies over en kvinne, svarte biskopen: "Jeg  har ikke noe jeg skulle ha sagt. Denne verdigheten er blitt gitt henne av Gud, fremfor andre kvinner." 

Brigit benytttet denne velsignelsen til å grunnlegge et kloster i Kildare. Navnet betyr 'kirken ved eika' på gammel-irsk. Dette var et kloster for både menn og kvinner. Her fikk de åndelig veiledning og undervisning av Brigit.                                                                                                                      

Overalt i Irland ble Brigit godt motatt. Hun ble anerkjent over hele Irland for sin kjærlighet til de fattige, og for sin hengivelse til Kristus og for ilden hun bar med seg fra Den Hellige Ånd. Mange opplevde også å bli helbredet - både fysisk og psykisk - ved hennes tjeneste, og hun ble også kjent for sin store gjestfrihet. Alle som kom til henne ble ønsket velkommen i Jesu navn. Ved en anledning skal hun ha utalt:

"Det er i navnet til Kristus jeg gir mat til de fattige, for Kristus bor i alle fattige."

Fordi hun selv som barn fikk sin fostring og lært opp i den kristne tro i et fosterhjem, hadde Brigit et særpreget irsk perspektiv på vennskap. Briget levde i den tradisjonen som handler om å ha en 'anam cara'.

Brigit av Kildare sa dette om en 'anam cara':

"En person uten en sjelevenn er som en kropp uten hode."

Selv ble Brigit et eksempel for Kristi vennskap med oss, som igjen er et eksempel på vennskapets betydning i våre egne liv.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva det vil si å ha en 'sjelevenn', en åndelig medvandrer i ens liv. 

fortsettes

"... med beger av nåde til alle"

Noen ord som tillegges hellige Brigid av Kildare festet seg hos meg i dag. May Sissel og jeg ba dem ved tidebønnens sjette time - ved Sext - klokken 12.00:

"Måtte jeg ha kurver av ekte kjærlighet å gi, med beger av nåde til alle ..."

Vi trenger å vise raushet mot alle mennesker, for Guds kjærlighet strekker seg ut til alle. Men for å være raus med andre, trenger vi også å være rause mot oss selv. Tilgi oss selv. Snakke pent om oss selv og til oss selv. Husk at selvforakten er det åndelige livets verste fiende. 

Brigid av Kildare (451-525) regnes som en av Irlands skytshelgener, sammen med den hellige Patrick og Columba.  Hun grunnla flere kommuniteter og klostre. En ganf rundt år 470 grunnla hun klosteret 'Kildare Abbey', et såkalt 'dobbeltkloster' for både nonner og munker, på sletten 'Cill-Dare' som betyr 'Eikekirken', da hennes klostercelle var under et stort eiketre.

Et hus, et hjem

I går kunne vi feire minnedagen til Brigid av Kildare (ca 451-525), en av Irlands tre nasjonalhelgener, ved siden av Hl.Patrick og Hl.Columba. Minnedagen for hellige Brigid innevarsler våren i Irland, mens det her hjemme hos oss ikke var noe som minnet om vår. Heller tvert om. Snøen lavet ned, eller mer treffende beskrevet: Det jeg så utenfor vinduet mitt var 'silande snø', for å sitere en strofe av et dikt av Tarjei Vesaas.

Det er ikke så mye vi vet om Brigid av Kildare. Mye er legendestoff, og det er ikke meningen å gi noen inngående biografisk skisse av henne i denne lille artikkelen. Men vi minnes henne både som klostergrunnlegger, og hennes store gjestfrihet, for hennes profetiske gaver og fordi hun formidlet helbredelse til mange. Og da tenker jeg ikke bare på den fysiske helbredelsen, men sjelens helbredelse.

Det jeg derimot vi fremheve er at minnedagen for den hellige Brigid av Kildare i Irland blir brukt til å be for og velsigne hus. I de siste årene har jeg kjent mer og mer på en djup takknemlighet for at vi har et hus. Det er ingen selvfølge. Mange mennesker har ikke det. Jeg takker Gud for huset vi bor i, senga jeg sover i, bordet jeg spiser ved, for ovnen som gir varme, for vannet i springen, for sofaen å hvile på. Min kjære kone, May Sissel, har gjort det til et hjem, et vakkert hjem. Det er så mange av hverdagslivets trivialiteter som blir selvsagte, så vi glemmer å være takknemlige. Derfor er jeg glad for Brigid av Kildare som minner meg om å være takknemlig for huset vårt, og jeg takker May Sissel for at hun har gjort det til et hjem det er godt å bo i.

Hva har du å takke for i dag?

Billedtekst: Brigid av Kildare slik Christine Walters Paintner ser henne for seg i boken: Illuminating the Way. Sorin Books Notre Dame, IN

Vår keltiske kristenarv, del 8

Her følger en ny artikkel i serien om vår keltiske kristenarv. Den forrige artikkelen i serien ble publisert onsdag 6.februar:

Kvinnene hadde en særskilt plass i de keltiske kirkene. De var nyskapende pionerer. Bare menn kunne ordineres til prester, men siden den keltiske kirken var lite prestedominert, førte ikke dette til at kvinner ble marginalisert. For de kunne bli ledere av kommuniteter og fellesskap for både menn og kvinner.

Kelterne visste nemlig å verdsette både den fysiske og åndelige morsrollen. En rolle vår tids kirke trenger minst like mye. Det er en stor mangel på åndelige mødre.

En av de mest kjente åndelige mødre i den keltiske tradisjonen er Brigid av Kildare. Hun er blitt kalt 'den åndelige jordmor som hjalp til da det kristne Irland ble født', og for 'den gæliske Maria'.  Som abbedisse i Kildare ledet Brigid et kloster med både menn og kvinner, det samme som to andre åndelige mødre i Irland: Hl.Hilda og Hl.Ebba.

Historikeren Bede forteller at alle som kjente Hl.Hilda, som var abbedisse i Whitby, 'pleide å kalle henne mor på grunn av hennes fremragende fromhet og nåde'. Hl.Aidan og andre ledere bevarte et godt og nært vennskap med henne, og Bede forteller at de 'elsket henne inderlig på grunn av hennes medfødte visdom og hennes iver i tjenesten for Gud'.

(fortsettes)

Om du vil lese mer om Brigid av Kildare, har jeg skrevet en artikkel om henne som jeg har publisert på bloggen Monastisk. Du finner artikkelen her:

http://www.monastisk.blogspot.no/2013/02/brigid-av-kildare.html

Vår keltiske kristenarv, del 6

Keltiske kristne var kjent for sin store gjestfrihet. Brigid, en irsk helgen fra det femte århundre, kjent som 'den gæliske Maria', var viden kjent for sin gjestfrihet. Hun sang og ba mens hun sto på kjøkkenet, og kjernet smør og eltet deig. Hos henne var det alltid rikelig med tanke på gjester. Denne bønnen tilskrives henne:

'Jeg vil gjerne lage en fest og være vert for deg, Kongenes Konge, med ditt himmelske følge. Måtte jeg ha retter av ekte kjærlighet og urter av oppriktig anger, Måtte jeg ha kurver av  kjærlighet å gi, med beger av nåde til alle. Kjære Jesus, vær her hos oss med hele ditt himmelske følge. Måtte dette måltidet bli et gledens måltid, for dette er en fest for Deg, Kongenes Konge, Du som er vår vert i Guds evige rike'. (Til norsk ved Oskar Stein Bjørlykke i R.Simpson: Din rytme, din bønn, Verbum 2007, side 21-22)

Mat til tusen og englebesøk
Klosteret Colomba grunnla ved Derry ga hver dag mat til tusen mennesker som led av sult. Og i Wales kunne brødrene ved Davids-klostrene holde seg til brød og vann, mens de lagde god mat til sine gjester. Tanken var at de fikk engler på besøk, slik Skriften sier:

'Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det'. (Hebr 13,2)

Det fortelles om Cuthbert, da han var novise i Ripon-klosteret. Hans oppgave var å ta imot gjestene som kom, og de var mange. En dag så han en ung mann på hans egen alder. Han hadde satt seg i gjestehuset. Historikeren Beda forteller at Cuthbert 'vasket hendene og føttene hans og tørket dem. Han gnidde føttene hans med sine hender for å varme dem i kulden'. (Adamnan: Life of Saint Columba, Llanerch 1988)

Etter den tidebønnen som kalles Ters, som er klokken ni om morgenen, kom Cuthbert mede mat til ham. Til sin store overraskelse oppdaget han at gutten var gått, men uten å etterlate seg fotspor i snøen. Da han kom tilbake til matboden, fant han tre ferske brød. Cuthbert forstod da at Gud hadde sendt en engel for å oppmuntre dem til å fortsette med å vise gjestfrihet.

En annen kjent skikkelse i Irland, var Caedmon. Han arbeidet som gjeter på en gård utenfor Whitby-klosteret, en gang på 600-tallet. Han følte seg ganske ensom. Abbedissen, Hilda, tilbød han et hjem, et sted der den unge mannen kunne bli bekreftet og oppmuntret. Det ble grunnlaget for hans rike tjeneste for Gud.

I boken 'Ilden fra Vest' finner vi en oversettelse av en irsk rune, gjort av Harald Olsen, som sier mye om hvordan våre keltiske trossøsken tenkte rundt det som har med gjestfrihet å gjøre:

'Jeg så en fremmed i går, jeg satte frem mat på bordet, helte drikke i begeret, spilte musikk til. Og i Treenighetens hellige navn velsignet han meg og mitt hus, mitt kveg og mine kjære. Og lerka forkynte i sin sang: Ofte, ofte, ofte går Kristus forkledd som en fremmed'.

En gjest ved bordet 
Northumbria kommuniteten, som jeg har skrevet om ved flere anledninger på bloggen, og som vi kjenner stort slektskap til i vårt Kristi himmelfartskapell, foreslår at man alltid dekker på til en ekstra gjest når familien samles til søndagsmiddag. Den ledige plassen skal minne om at vi skal ta imot Kristus når Han kommer forkledd som en ukjent gjest, og den ledige plassen skal minne å behandle de som kommer til vårt hus med respekt, hvem det nå enn måtte være.

(fortsettes)

Brigid og Cill Dara - kirken ved eiken

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om Brigid av Kildare, grunnleggeren av Irlands første kvinnelige kloster. Hun hadde et stort hjerte for de fattige av de fattige.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com