Karismatikeren fra Irland

Dagen i dag er minnedagen for Hl. Patrick (390-461), eller St. Patrick for å bruke den engelske benevnelsen. Hl. Patrick kom fra en velstående kristen, romersk-britisk familie. Hans far var diakon i stedets kirke. Mange steder gjør krav på å være hans fødested, men mest sannsynlig er nok Birdoswald ved Hadrians mur det ette stedet.

Som 16 åring ble Patrick røvet av irske sjørøvere. Han tilbrakte seks år som slave i Nordvest-Irland hvor han var gjeter. Det var i løpet av disse årene han utviklet et sterkt forhold til Gud. Patrick er et av mange slike eksempler som har opplevd et forunderlig Gudsnærvær i lidelsen, og i ensomheten og stillheten. Han klarte å rømme og dro etter all sansynlighet til Gallia. Tilbake på britisk jord ble han ordinert til prest.

Det var i et nattlig syn at han fikk kall til å reise tilbake til Irland som misjonær. Etter å ha blitt viet til biskop, fulgte han dette kallet. I år 432 dro han tilbake til landet som han hadde lært å kjenne som slave, og virket her i 30 år som misjonær. Ved sin død i 461 hadde han bygget opp en landsomfattende kirke, organisert i bispedømmer. Hovedsetet for denne kirkelige virksomheten var Armagh.

Hl. Patrick står i en særstilling blant de tidlige keltiske helgener i den forstand at han etterlot seg biografiske skrifter som etter all sannsynlighet stammer fra hans egen hånd. Disse skriftene gir inntrykk av en beskjeden og from mann, som i liten grad var opptatt av sin egen person. Men han var åpenbart en stor strateg. Selv foretok han mange reiser over hele Irland. Han skal egenhendig ha døpt syv konger, ordinert 3000 prester og innsatt 300 biskoper. Utallige er historiene om helbredelser og andre tegn og under gjort gjennom denne mannen. Han var en sann Kristi disippel. Her følger en kveldsbønn som Hl. Patrick skal ha skrevet:

O Kristus, Sønn av Den levende Gud, måtte Dine hellige engler vokte vår søvn. Måtte de våke over oss når vi hviler, og kretse rundt våre senger.

La dem åpenbare oss i våre drømmer syner av din vidunderlige sannhet, Du universets høye prins, Du mysterienes ypperstprest.

Måtte ingen drømmer forstyrre vår hvile og intet mareritt formørke våre drømmer. Måtte ingen frykt og bekymringer forsinke vår villige, umiddelbare søvn.

Måtte vårt gode, daglige arbeid hellige våre nattlige bønner. Måtte vår søvn være dyp og mild, slik at vårt arbeid blir friskt og energisk.

Det er interessant å legge merke til denne mannens overbevisning om at Gud taler gjennom drømmer! Han var en sann karismatiker denne Hl. Patrick. Måtte vi lære av ham, i hans etterfølgelse av Kristus.

Kveldsbønnen er hentet fra Harald Olsens bok: Ilden fra Vest. Tekster fra keltisk fromhetstradisjon. Verbum forlag 1999, side 130)

I dag velsigner vi Færøyene

I dag ber vi spesielt for Færøyene og velsigner alle dets innbyggere. For øyas innbyggere er det en helt spesiell dag. Ikke bare er det det færøyiske flaggets dag, men i år er det ganske nøyaktig 100 år siden øya fikk sitt eget flagg.

Det vakre korsmerkede flagget ble laget av tre færøyiske studenter i København våren 1919, og brakt til Færøyene 22. juni samme år. Det ble først heist i bygda Famjin. Til Olavsøka i 1931 ble det tatt i bruk første gang i en offisiell anledning, og fra 1931 ble det mer vanlig i bruk, selv om det var uoffisielt. Det var først 23.marsd 1948 at flagget ble anerkjent som Færøyenes offisielle flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget.

Færøyene, som består av 18 øyer, var tidligere en del av det såkalte Norgesveldet.

Det er interessant å merke seg at de første fastboende menneskene på Færøyene var keltiske munker. Da skriver vi ca år 625. Sannsynligvis flyttet disse munkene til Island omkring år 800, i tiden rundt de norske vikingenes ankomst.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 7

Det imaginære huset apostelen Johannes bygde kom til Britannia gjennom hellige Ninian som jeg skrev om i forrige artikkel. Disse hvite husene var virkelig bønnens hus i ordets rette forstand. Bønnealtere for land og folk. Og bønneilden ble spredt. Walisiske kristne som studerte ved det åndelige akademiet i Whithorn ble så inspirert av det de så og opplevde at de tok med seg visjonen om bønnehusene med seg hjem.

'Ty Gwyn' er det walisiske ordet for 'hvit' eller 'velsignet hus'. Man antar at det fantes like bønnehus spredt over hele Wales, fra nord til sør. Biskop Rhygyfarch skrev en bok om den hellige David, som er nasjonalhelgen for Wales, og forteller at denne David var en kontemplativ asket som levde mer som eremittene i Egypt. Men han elsket også mennesker, og de mange kirkene han bygget var mer lik små kommuniteter hvor bedende mennesker bodde og hvor disse bønnens menn og kvinner dro omsorg for mennesker i nød.

Disse kommunitetene ble kalt 'Tyddewi', walisisk for 'Davids hus', som selvsagt var en referanse til den hellige David, men også et sterkt symbol for ordene fra Apostlenes gjerninger 15,15-16:

"Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny..."

Davids tabernakel eller 'hytte' var jo et bønnens hus.

Noen av de walisiske bønnehusene og kommunitetene var også direkte inspirert av Martin av Tours. Noen også av ørkenfedrene og ørkenmødrene fra Egypt og Syria. En av de viktigste romersk-walisiske familiene hadde sine familierøtter fra den romerske generalen Maximus som giftet seg med den britiske prinsessen Helena. Han etablerte sin familie i Treves. Her møtte familien Martin av Tours som skulle øve en stor innflytelse på familien. Ikke minst på deres sønn, Publicus. Når faren døde slo familien seg ned i Wales og etablerte seg i et gammelt romersk fort - Llanbeblig. Her etablertes det en monastisk celle, kanskje den første av i alt 500 slike små monastiske kommuniteter. Noen av disse ble senere til store klostre.

(fortsettes)

Billedtekst: Gammelt walisisk kulturlandskap.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie - del 6

Bønnehuset til Martin av Tours ble kalt 'Mar-moutier' eller 'muintir' som best kan oversettes 'storfamilien' eller 'kommuniteten' - et fellesskap hvor alle delte alt - slik urkirken praktiserte det. Fra tid til annen etablerte de 12 disiplene til Martin andre 'muintir'. En av disse var hellige Ninian. Det var gjennom Ninian at 'huset Johannes bygde' kom til de keltiske områdene.

Tretten år etter at Martin av Tours døde, forlot den siste romerske hæravdelingen Britannia. Nå tok det keltiske aristokratiet over. Ninian hadde sannsynligvis vært elev ved en skole i Carlisle, som var grunnlagt av romerne. Han dro til Rom for å få sin presteutdannelse og bli ordinert til prest. På hjemveien stanset han i Marmoutier - som også var navnet på den etter hvert så berømte skolen til biskop Martin. Det var her, i dette bønnens miljø, at Ninian fikk visjonen om å bygge en lignende 'muintir' i den samme monastiske og bedende ånd i sitt hjemland.

Disse små kommunitetene som hellige Ninian grunnla bestod av en lærer og hans disipler. Dette var ikke noe nytt og annerledes for kelterne, for de var vant med sine klaner. Den romerske måten å styre på gjennom et imperium var helt fremmed for dem.

Utvilsomt krysset Ninian over til Solway Firth med båt og etablerte en 'munintir' der. Han skaffet til veie en eiendom som fikk navnet Isle of Whithorn. Huset han bygget fikk navnet 'Candida Casa'. Dette er en oversettelse av Martin's hus som jeg nevnte fikk navnet 'Det skinnende hvite huset'.

Hvert nytt sted Ninian etablerte sin virkesomhet ble det bygget små hvite hus. Først som en vanlig celle hvor en munk bosatte seg, for så å bli utvidet. Her ble det etablert en daglig bønnerytme, og beboerne rundt ble invitert til å komme til gudstjenester på søndager for å høre evangeliet opplest og for å be. Blant annet ble det etablert en dagsrytme hvor man kom sammen for å be klokken 12.00

Billedtekst: Hellige Ninians kapell med det hvite huset, kjent som den første kristne kirke bygget i Skottland.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 5

Biskop Martin av Tours er en viktig skikkelse i vår kristenarv. Sammen med Hilarius som ble biskop i Poitiers i år 353, grunnla Martin et Kristus-likt klosterfellesskap i Tours, som igjen påvirket mange også fra De britiske øyer. Dette er visjonen er det vi kaller 'huset Johannes bygde', om hellige menn og kvinner som skapte levde fellesskap, kommuniteter, i både Øst og Vest, eller bønnens hus. Martin av Tours fører denne arven videre.

Men før vi kommer så langt i historiens løp, må vi nevne Villa Lullingstone i Kent, i det sørøstlige England, kanskje det tidligste eksemplet vi vi har på et stort romersk hus , hvor noen av rommene ble omgjort til en kirke. I dette huset finnes det et portrett av Kristus, som forestiller en ung mann, uten skjegg med gyllent hår. Ved siden av finnes det en serie med figurer som står med opprakte hender i bønn.

Det er et interessant trekk, vel verd å merke seg, at i den vestlige delen av Det romerske imperiet, gikk utviklingen fra huskirker til basilikaer mye raskere. Hvor lenge huskirken eksisterte i Villa Lullingstone i Kent eksisterte vet man ikke sikkert, men huset ble ødelagt av en brann i det 5. århundre. Huset ble bygget under den romerske okkupasjonen av Britannia, rundt år 80-90 etter Kristus.

Historien om biskop Martin av Tours er såpass kjent, og jeg har omtalt den her på bloggen en rekke ganger, så jeg skal ikke gå inn på den her. I forbindelse med tematikken til denne artikkelserien om de europeiske bønnehusene, skal jeg bare nevne at både biskop Hilarius og biskop Martin var inspirert av historiene om den store ørkenvekkelsen i Egypt og Syria. Av kristne som levde i enkle celler i bønner. Disse munkene og nonnene var også kjent for sin store gjestfrihet.

På denne tiden sto det strid om Treenighetslæren i kirken. Biskop Hilarius var trofast mot den kristne lære, slik den var overlevert fra apostlene, og ble til slutt forvist av biskop Arius, som lærte at Kristus ikke var den samme som Gud.

Det var under sitt eksil at Hilarius stiftet bekjentskap med Basileios og hans monastiske kommunitet og det skape djupe lengsler hos ham etter at noe lignende kunne vokse frem i Vest. På samme tid levde Martin i en celle i nærheten av Milano og forsøkte å leve ut livet som eneboer sammen med en venn.

Noen år senere kom Hilarius tilbake fra sitt eksil og Martin slo seg sammen med ham. Biskop Hilarius ga Martin en eiendom i Liguge og her bygget Martin det som er blitt kalt "Den skinnende hvite hytta." Her ønsket han å leve et liv i bønn.

Restene etter Villa Lullingstone i Kent er gravd frem

Portrettet av Kristus i Villa Lullingstone.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 4

Husmenighetene som apostelen Johannes hadde tilsyn med og de hjemlige cellene tilhørende biskop Basilios, hans søster Makrina og de kappadokiske fedrene og mødrene fantes innen en ganske overkommelig reiseavstand til hverandre i det som i dag er Tyrkia.

Makrina (330-379) var en eldre søster av kirkelederne Basilios av Caesarea, Gregorios av Nyssa og Peter av Sebaste. Hun etablerte et familiekloster nær hennes hjem i Annesi i Pontus. Det var hennes mor som gav henne undervisning i Den Hellige Skrift.

Det var etter at hennes forlovede døde mens hun bare var 12 år gammel, at Makrina bestemte seg for at hun ikke ville gifte seg, men forbli "Kristi brud" for resten av sitt liv. Hun var den eldste av i alt 10 søsken, og hennes gudfryktige liv ble et levende vitnesbyrd for dem alle. Hjemmet ble et bønnens hus.

Når broren Basilios kom hjem fra universitetet oste han av stolthet over sine oratoriske evner. Makrinas stillferdige liv i bønn grep ham så sterkt at han ydmyket seg for Herren, overgav sitt liv i Kristi tjeneste og det førte til at han gav fra seg sin store eiendom og sine mange eiendeler og ble munk. Makrina oppmuntret sin bror om å slå seg ned på et eneboersted mot motsatt side av elven fra der de bodde. Dette stedet ble et bønnens hus og etter hvert slo andre munker seg ned i nærheten for å etablere lignende bønnehus.

Basilios ønsket å leve slik Kristi disipler hadde levd og de kommunitetene han bygget opp åpnet også dørene til ektepar og barn. Enkelte ganger adopterte de også foreldreløse barn. Familiene bodde i egne hus, men tilhørte kommuniteten. De kom så sammen for å be.

(fortsettes)

Billedtekst: Makrina med et ikon av hennes tre kjente brødre.

Mitt keltiske kors og min tro

Jeg får stadig spørsmål om korset jeg bærer. Hva slags kors er det? Hvorfor bærer jeg det?

Det er et keltisk kors. Jeg bærer det fordi våre norske kristenrøtter er keltiske, og jeg føler meg nærmest denne gode arven. Det går en linje fra Jerusalem via Irland til Norge. Vi fikk del i den kristne tro via keltiske munker som satte seg i skrøpelige farkoster med segl og ba: 'Blås Hellige Ånd, blås!' Og så bar vinden og bølgene dem til Norges forrevne kyst. Dette fant sted lenge før hellig Olav's sverdmisjon. Kristentroen kom til Norge gjennom fredelige munker som brakte med seg de gode nyhetene som evangeliet representerer.

Den keltiske åndeligheten tiltaler meg. Den forklarer ikke alt ihjel, men har beholdt undringen over mysteriet. Røttene skriver seg helt tilbake til år 40-50 da de første kelterne blir kristne gjennom misjonsvirksomheten til apostelen Paulus.

"Lenge før konflikter splittet kristenheten, blomstret den keltiske kirke," skriver Ray Simpson i boken: "Keltiske veimerker". Så legger han til: "Den hadde sin tid fra det femte til det tolvte århundre. De keltiske kirkene var ortodokse i sin tro, men mangfoldige i sin praksis - de drev misjon og evangelisering, bevarte enheten gjennom vennskap, respekterte kvinners gaver, følte seg åndelig tilknyttet skaperverket, feiret Gud med alle sanser, inspirerte mengder av mennesker til hellig liv og bønn, levde tett på det overnaturlige og holdt lærdom i live gjennom mørke tider."

Men så skjedde det noe. Nærmere bestemt i år 597. Da sendte paven i Rom ut en misjonsdelegasjon som gjenspeilte modellen for statsadministrasjon i det romerske imperiet. Til å begynne med arbeidet disse utsendingene godt sammen med de keltiske misjonærene, men gradvis ble forskriftene fra Romerkirken tvangsinnført.

"Presteskapet ble overklasse, kirken mindre bibelsk, mindre karismatisk, og fjernet seg fra jorda og de fattige," skriver Simpson.

I dag er de keltiske kristenrøttene i ferd med å bli gjenoppdaget. Vektleggingen av bønn og hellighet, nærheten til skaperverket, behovet for å vinne mennesker for Jesus gjennom vennskap, de åndelige nådegavene, behovet for åndelig veiledning og medvandrere - alt dette tiltaler meg sterkt og jeg kjenner at dette kan jeg identifisere meg med. For en som er så glad i naturen - i fjell og skog - betyr det mye at kelterne var så opptatt av skaperverket. De hadde et sterkt fokus på Gud som Skaperen, og Jesus så de på som den som fullkommeliggjør skaperverket.

I dag gjenoppdages de keltiske kristenrøttene. Kristi himmelfartskapellet som jeg er forstander for står i denne åndelige tradisjonen.

Så tilbake til korset jeg bærer:

Korset er jo først og fremt et kristent kors, med alt hva det innebærer for vår tro. Men på dette korset finnes det også noen andre symboler:

De fire armene symboliserer både de fire verdenshjørner, og de fire årstidene. Ringen i korset evigheten. Inngravert i korset er også Kristus, og noen av de hellige. De symboliserer kirken.

For meg personlig er dette korset et uttrykk for hele min tro: På Kristi død og oppstandelse, på samfunnet med de hellige. Jeg står i en tradisjon, i en historisk kontinuitet helt tilbake til apostlene.

Så til et annet spørsmål jeg stadig får: Hvor kan jeg kjøpe et lignende? Jeg vet ikke. Jeg har fått det i gave fra noen nonner fra Hvite-Russland.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 3

Apostelen Johannes hadde et helt spesielt forhold til Maria, Jesu mor. Jesus betror jo Johannes omsorgen for sin egen mor etter sin død:

"Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: 'Kvinne, dette er din sønn.' Deretter sa han til disippelen: 'Dette er din mor.' Fra da av tok disippelen henne hjem til seg." (Joh 19,26-27)

Forfølgelsen av de kristne under Herodes Agrippa i år 44 e.Kr førte til at de kristne ble spredt rundt omkring i alle de romerske provinsene. Irenaeus forteller oss at apostelen Johannes flyttet til Efesos, som ligger i det moderne Tyrkia, hvor han gav instruksjoner til Polykarp, martyrbiskopen som igjen ble mentor for Irenaeus. I følge denne tradisjonen døde Johannes i Efesos.

Apostelen Johannes skulle bli en hyrde for en husmenighet i Efesos og fikk en spesiell relasjon en hel familie av slike menigheter. Vi kjenner dem som de syv menighetene i Asia fra de tre første kapitlene av Åpenbaringen.

Kirkehistorikeren Eusebius (død år 340) forteller gripende historier om ømheten og mildheten Johannes viste de han var en åndelig veileder for. Tradisjonen forteller oss at når Johannes var blitt en gammel mann ble han båret til gudstjenesten av sine disipler, og han skal da ha hilst dem flere ganger med ordene: Små barn, elsk hverandre!

Mange kristne antar at Johannes tok med seg Maria til Efesos. Her finnes det et eget hus (se bildet) som antas å være Marias hus. En legende, først nevnt av Epiphanius av Salamis fra det 4.århundre hevder at Johannes tok med seg Maria til Efesos.

Men dette er legender. Det er mer hold i at Johannes bosatte seg i Efesos og ble presbyter for menigheten her. Poenget med å nevne dette er at menighetene apostelen Johannes var tilsynsmann for i Asia var bedende husmenigheter. De var bønnehus og det er fra denne grenen at vi senere finner bønnehus spredt rundt omkring i Europa. I kommende artikler skal jeg nevne Makrinas hus i Annesti og Martin av Tours hvite hus, med mer.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 2

I Apostlenes gjerninger kapittel 12 leser vi om at de første kristne kom sammen i Maria's hus for å be:

"I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten ... Da Peter var blitt klar over dette gikk han til Marias hus ... mange var samlet der for å be." (Apg 12,5 og v.12)

Hvem var denne Maria? Kirkehistorikeren Lukas gir oss svaret: "Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus." (Apg 12,12) 

Denne Markus er den samme som skrev evangeliet som bærer hans navn. I følge den koptiske tradisjonen var Markus fra Kyrene i Libya.  Herfra kom også hans søskenbarn, Barnabas. Denne tradisjonen vet også å fortelle at Markus kom til tro på Herren Jesus og ble hans følgesvenn gjennom Peters forkynnelse.

Skal vi tro den syrisk-ortodokse tradisjonen finnes huset til Maria den dag i dag i Jerusalem. I det armenske kvartalet i Gamlebyen. Se bildet. Dette styrkes av den inskripsjon fra det 6. århundre som ble oppdaget i 1940. Her feires fremdeles en gudstjeneste med røtter tilbake til urkirken. Alt skjer på syriakisk, en arameisk dialekt, samme språk som Jesus talte.

Marias hus skal også være det samme stedet som omtales som Øvresalen i Jerusalem. Dette også i følge den syrisk-ortodokse kirkes tradisjon. Andre tradisjoner hevder at dette er to forskjellige hus. Øvresalen skal ligge ved Sionporten.

Det er nok mest sannsynlig at vi snakker om to forskjellige hus. For det synes nokså sikkert at de første kristne hadde sitt hovedkvarter på Sionhøyden. Ifølge biskop Epifanius stod det en kirke her allerede i år 130. Den ble så erstattet av en større kirke i år 340. Pilegrimen Egeria, som skrev bok (det finnes en norsk oversettelse) sier i år 385 at det var her Jesus åpenbarte seg for disiplene etter oppstandelsen, og da snakker vi om samme sted vi leser om i Apg 1, hvor vi leser at apostlene og noen kvinner kom sammen for å be. Fra det 5.århundre har kristne feiret innstiftelsen av nattverden på Sionhøyden.

Er det slik at det både fantes en egen Øvresal og et hus Maria, mor til Johannes Markus eide, så snakker vi om to bønnehus i Jerusalem. For det ble bedt begge stedene i følge Apostlenes gjerninger kapittel 1 og 12.

I tillegg vet vi at fantes flere husmenigheter i Jerusalem hvor det helt sikkert ble bedt. Vi leser jo at de første kristne kom sammen i hjemmene. Her ble også nattverden feiret. Lukas understreker jo at de første kristne holdt urokkelig fast ved "bønnene" og "brødsbrytelsen", jfr Apg 2,42.

Vi vet også at søylegangen i Tempelet var et samlingssted for de første kristne: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold." (Apg 2,46)

I Apg 3 leser vi også at Peter og Johannes gikk til bønnens time i Tempelet. Bønnens time var i følge Apg 3,1 "den niende". Da var klokken blitt 15.00. I Tempelet ba de salmene til bestemte tider på døgnet. Altså tidebønner.

(fortsettes)

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusens spennende historie, del 1

Et av særtrekkene med den bolig hvor Herrens nærvær hviler er at det er et bønnens sted. Jesus sier det slik, i det Han siterer profeten Jesaja:

"Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag." (Mark 11,17 og Jes 56,7)

I den første kristne tiden kom de kristne sammen i hjemmene. Etter keiser Konstantins tid kom de store husene til å erstatte hjemmene som samlingsteder for de kristne. Det er slik den offisielle kirkehistorien forteller det. Men det finnes en alternativ fortelling. Den handler om det huset apostelen Johannes bygde. Det er en imaginær rekonstruksjon, basert på autentisk informasjon i form av et puslespill - en bit her og en bit der - om hvordan de tidlige menighetene bestående av husholdninger fra huset til Johannes i Efesos til de keltiske områdene av selve utkantene av det romerske imperiet.

Jeg synes det er spennende - og talende - at det hele begynner i Tyrkia og sprer seg til Irland. Dette er historien om et under, om den tredje strømmen i kristenheten. Vi snakker mye og ofte om Vestkirken og Østkirken, og sier at disse to utgjør de to strømmene i kristenheten. Men det finnes en tredje strøm, eller gren, som er den keltiske. Den har også sitt utgangspunkt i Jerusalem, men er ikke en del av verken Den romersk-katolske eller Den ortodokse grenen. Den er en selvstendig gren med samme utgangspunkt: Jerusalem.

I denne artikkelserien skal vi se på noen av dens uttrykk hvor den følger veien fra Jerusalem, til Tyrkia, til Irland og Norge!

Vår første kirkehistorie er Apostlenes gjerninger. Den forteller oss at menigheten blir født i forbindelse med et bønnemøte. Menigheten arrangerte ikke et bønnemøte, den var et bønnemøte!

Etter Kristi himmelfart leser vi:

"Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som kalles Oljeberget, i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten, og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemt til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." (Apg 1,12-14)

Her på Øvresalen kommer de sammen for å be, og det er her pinseunderet skjer:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet PÅ SAMME STED med samstemt sinn. Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind, og den fylte hele huset der de satt..."

Ånden falt som et resultat av to ting:

Guds løfte
Som svar på bønn

(fortsettes)

Billedtekst: Øvresalen i Jerusalem.

'Jeg er bundet av Skriften og min samvittighet er fanget' - del 1

Som jeg har varslet tidligere på bloggen vil jeg presentere en lengre artikkelserie i forkant av Reformasjonsjubileet neste år. Da er det 500 år siden Martin Luther offentliggjorde sine nå så berømte 95 teser mot kommersialiseringen av avlaten.

Her begynner artikkelserien, som vil komme med ujevne mellomrom:

Den vil omhandle de som var forløperne til reformasjonen, og jeg tenker å begynne litt utradisjonelt. Mange kirkehistorikere snakker om den udelte kirke frem til 1054 da det såkalte store skisma fant sted, og vi fikk Øst- og Vestkirken. Men da ser man bort fra at det fantes frie menighetsbevegelser ved siden av Storkirken, og man ser bort fra at kirken ikke bare hadde to grener idet Urkirken går over i Oldkirken, men tre: den keltiske.

Vi snakker om galliske kristne og kristne fra Lille-Asia, som sto i et motsetningsforhold til Storkirken - en kirke som på mange måter var blitt en verdsliggjort kirke - og forfektet bibelske standpunkter, for eksempel rettferdiggjørelse ved tro alene. Det er verd å merke seg at allerede omkring 300-400-tallet var evangeliet kommet til Irland, og det er herfra Norge har sine kristenrøtter. På mange måter er disse våre keltiske venner den første spede begynnelsen til det som skulle bli 1500-tallets store reformasjon.

Den kirken som oppstod i det keltiske landskapet "gjennomgikk en selvstendig utvikling og kjente ikke til biskoper i romersk stil, nattverdforvaltning, skjærsild eller skriftemål. De holdt gudstjenester på gællisk og viste også sterk misjonsiver. De dro i hundrevis til Skottland og England og fastlandet til de slaviske landene i øst og fremfor alt til Tyskland." (Hans P. Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd. Rex forlag, side 51)

Rune Brännström, en kjent skikkelse i Den karismatiske bevegelsen, skrev i 1983 en bok som het 'Förnyelsen Genom Tiderna' hvor han omtaler kelternes misjonsstrategi. Brännström nevner i sin bok at de keltiske kristne grunnla misjonsbyer i de områder de ville nå med evangeliet. Midt i byen bygget de en enkel trekirke, rundt den skolelokaler og små boliger til munkene, som både fungerte som bygningsarbeidere, lærere og forkynnere. Rundt denne kjernen fantes det så bygninger til dem som studerte og familiene deres. Alt var omgitt av en mur. En gruppe på tolv munker gikk så fra misjonsbyen under ledelse av en abbed og forkynte evangeliet i det nye området. De som ble tilbake i byen arbeidet som lærere eller oversatte Bibelen, salmer og sanger til landets språk. Blant de omvendte valgte misjonærene seg ut en gruppe unge menn som de lærte et håndverk og underviste i Bibelen og om hvordan de kunne formidle evangeliet til sitt eget folk.

Kelterne fortsatte sin misjonsvirksomhet til 1200 da de ble forent med andre vekkelsesbevegelser. Den keltiske kirken ble etter hvert tvunget til å tilpasse seg Den romerske kirkens tradisjoner og lover.

(fortsettes)

Historien om Hl.Brendans kloster

Jeg har skrevet om fader Seraphim tidligere på bloggen. Han arbeider iherdig med å få etablert et keltisk kloster på vestkysten av øya Mull på Hebridene.

Nå har han vært på en ny reise, og fordi vår norske kristenarv er keltisk, synes jeg det fader Seraphim skriver om er så spennende. Derfor velger jeg med jevne mellomrom å dele noe av det han skriver med mine lesere:

'Å be i Hl.Brendans kloster (bildet) er en av de mest åndelige erfaringer på vår pilegrimsreise. Det å komme seg ut til øya er i seg selv et eventyr. Vi våknet tidligere hver eneste morgen, før vi fant veien til en liten sjø på Mull hvor vi ble møtt av to lokale fiskere med deres båt. De vil ta oss ut til øya enda de selv aldri har vært der. Det tok altså en gruppe amerikanske og britiske ortodokse pilegrimer å få disse lokale fiskerne til å ta turen til stedet hvor hvor Hl.Brendans kloster.

Etter omlag tre timer i bil, motoriserte båter og oppblåsbare joller (det er virkelig sant!) kom vi oss endelig ut til øya. Et skilt forteller oss at 'du står blant ruinene av det mest komplette kloster i Skottland fra den tidlige kristne tiden'. De fleste av oss forbinder keltiske øyene i Skottland med Hl.Columbas kloster på Iona. Og likevel - to tiår før før Hl.Columba steg i land på Iona, på begynnelsen på 500-tallet, hadde hellige Brendan bygget et kloster her.

Ulikt Hl.Columba, synes Hl.Brendan å ha hatt mindre lokal innflytelse på den lokale historie. Instinktivt synes det for meg å være slik at de to har hatt ulike kall. Hl.Columba synes opplagt å ha vært en munk med misjonærkall, og historien forteller oss om de hundrevis av klostre og kirker han grunnla. Hl.Brendan grunnla også mange fellesskap over hele De britiske øyene, men hans hjerte synes å ha hatt et annet fokus: mer fokusert på en forvandling av ens eget vesen.

Det er relevant at vi forbinder Hl.Columba med klostre som hadde misjonsfokus, mens Hl.Brendan blir forbundet med de keltiske pilegrimsreisene for Kristus. Tross alt er Hl.Columba kjent som 'Columba av Iona', mens Brendan blir husket som 'Navigatøren'. En er definert gjennom koblingen til en spesiell øy, mens en annen er definert nettopp gjennom mangelen på en slik kobling med et jordisk sted. På en perfekt måte uttrykte de to forskjellige veier mot samme mål: Kristus. 

Disse to hellige har sikkert møtt hverandre i løpet av deres levetid, og Hl.Columba returnerte mange ganger til St.Brendans Isle. De fleste historikere er enige om at dette er den hemmelige øya til Columba, som han omtaler som Hinba. Det var hit han dro i perioder for å trekke seg tilbake for å be i stillhet og isolasjon. Tradisjonen forteller oss også at dette var stedet der Hl.Columba begravde sin mor.

Ruinene av kirken fra det sjette århundre står fremdeles. Slik er det også med ruinene av noen av de opprinnelige munkecellene, fellesrom og et senere kapell fra Middelalderen. Likevel, for oss, pilegrimer på utkikk etter en måte å angi et forhold til de hellige, kanskje det viktigste stedet er de ydmyke 'bikube-cellene' nær kysten av havet. Jeg skal fortelle deg om alt det i et senere innlegg.

Bønn om natten

En periode nå har jeg fulgt en ortodoks munk som bærer på en drøm om å etablere et kloster i den lille landsbyen Kilninian på vestkysten av Mull, som er en øy i Hebridene, som igjen ligger på vestkysten av Skottland.

Fader Seraphim skriver mye godt. Deriblant denne artikkelen om bønn om natten. Jeg likte den så godt at jeg valgte å oversette den til norsk:

Bønn om natten. Bønn alene. Bønn uten å bruke noen bok, intet bilde, ingen tanke. Bare bli værende våken for ti minutter etter at du har våknet og tatt deg et glass vann, etter at barnet ditt eller et mareritt vekker deg opp. Bli stående der i mørket, gjør ingen bevegelse eller lyd. Få tiden til å stå stille, grip øyeblikket og gi det til Jesus som ditt ydmyke offer: dette er meg; dette er hjem jeg er; DETTE er den Du må frelse.

Faktum er at det kan være nyttig til og med å glemme at du trenger å be. Flesteparten av oss har slike forferdelige deformerte ideer om hva bønn er for noe, at det er bedre ganske enkelt å glemme at du er skapt til å be. Bli stående der og se inn i mørket utenfor ditt vindu. Andre ganger kan du kaste deg ned eller bare lukke øynene der du står på gulvet; og bli stående der; vente der. Hold kroppen din i en tilstand av spenning, men med sinnet ditt tomt. Si ingenting. Ikke tenk på noe. Ikke forestill deg noe. Ikke be. Ikke beveg deg. Bare vent på Hans nærvær. Vent på Ham ved å merke deg din taushet, din stillhet, din død. Vent på Kristus, og Han vil komme, fordi kjærligheten tvinger Ham.

Dette er fordelen ved å be på denne tidspunktet på døgnet; natten er et vern mot tankestrømmen, bildene og følelsene. Forsøk å være nærværende i øyeblikket, forsøk å bli vár på den stillheten som er omkring deg, la mørkets tomrom omfavne deg, tre inn i den og bli fylt med fred og stillhet. Det er noe nærmest sakramentalt i denne skjulte stillheten som finnes i Kristus. Dette mørke, denne ensomheten, denne instinktive bevisstheten av ens egen dødelighet, dette er alle krefter som åpner opp på måter som ikke ville være mulig på dagtid. 

Bli våken for at du er våken foran Kristus mens hele verden sover, forsvarsløs og sårbar. Du står våken foran Kristus, og kjemper for verden, du er blitt en forbeder for denne falne, sovende verden som er en med deg, og for hvem Kristus døde. 

Ti minutter alene med Kristus, natt etter natt, vil forandre ditt liv. Når du våkner og står ansikt til ansikt med dagens bekymringer, så er det noe i deg som fryder seg - du og Kristus deler en hemmelighet, du og Kristus tar del i en kamp. Din sjel vet at den har fått næring, og den vet også det, at uansett hva som skjer gjennom dagen, så vil natten komme med sin stillhet og taushet. Du vil leve gjennom dagen og vente på natten, fordi når natten faller på, så vil du igjen bringe deg selv som et offer for din Skaper, og din Skaper vil igjen gi deg føde.

Lev et virkelig åndelig liv - ikke et liv i innbilning

Jeg har valgt å oversette en artikkel til av fader Seraphim, munken som vil bygge et ortodoks kloster på Hebridene. For tiden oppholder han seg på Iona.

Artikkelen inneholde djup åndelig visdom. Les den sakte. Dvel ved ordene. Be over dem.

Når alt kommer til alt, hva har jeg oppnådd? Etter denne uken i teltet, alene for å møte Gud og meg selv, hva har jeg lært? Det første som kommer opp i mitt hjerte er hvor nært jeg er en åndelig død, og hvor fullstendig uforberedt jeg er til å sta ansikt til ansikt med Gud.

Jeg har lært hvorfor ørkenfedrene, disse engleaktige vesenene av kjøtt og blod, døde i det de spurte om mer tid til å omvende seg. Jeg har lært at mine utvendige livs gester er tomme, bare fylt med en overfladisk substans av død. Jeg har lært at jeg lever et innbilt liv, mens sannheten er at jeg er død, og at jeg spiller et skuespill på en briljant måte, rett foran nesen til min egen samvittighet. Jeg har lært, og jeg ber om at jeg aldri glemmer, at jeg er død, og at bare Kristi nedstigning til døden kan bringe meg tilbake til livet.

Hvor fullstendig meningsløse disse ordene er for meg: 'Jeg er død, og Du er livet'. Og likevel, hvor smertefullt virkelig, hvor sanne de er på den mest basale, materielle måte. Jeg er død, og bevisstheten om dette kutter lik en kniv gjennom alle falske realiteter jeg så møysommelig har samlet meg gjennom årene - innbilte realiteter, som handler om meg selv, om verden, om Gud.

Når alt kommer til alt har jeg lært at en kristens kamp er en kamp for Livet, og har ikke noe å gjøre med noe annet. Min kamp handler ikke om noen av de sosiale spørsmålene som verden er så oppslukt av: min kamp dreier seg ikke om politiske eller moralske spørsmål. Min kamp handler om å være i live, mitt eneste mål, mitt absolutte endelige oppslukende mål er å overvinne døden.

Den eneste veien jeg kjenner med bakgrunn i den grunnleggende realiteten som døden innebærer, er Kristus og Hans oppstandelseskraft. Jeg reiser videre med med forvissningen om at jeg har lært noe. Man kan bare ta fatt på denne veien ved å omvende seg; og det er en form for omvendelse som skremmer meg. Skremmer meg, fordi den truer med å forvandle alt det jeg er, alt det jeg lært over tid og som jeg kjenner og som jeg elsker ved meg selv.

Omvendelse: begynnelsen og slutten. Alt annet er innbilning. Alt annet er bortkastet. Alt annet er en distraksjon fra den virkelige kampen og det virkelige målet: å overvinne døden og forbli i live.

Tilgi meg, og vær så snill å be for meg.

Steder med 'flortynn hinne' hvor vi møter Gud

Artikkelen jeg gjerne vil få dele med deg, og som jeg har oversatt, er skrevet av fader Seraphim, som arbeider for å etablere et ortodoks kloster på Kilninian på Hebridene. Stedet hvor klosteret er tenkt opprettet, hørte til det berømte klosteret på Iona:

'Folk har helt rett, Iona er sannelig 'a thin place', et fantastisk keltisk uttrykk, som beskriver et spesielt sted hvor himmel og jord møtes. Det jeg ikke visste før jeg kom for denne uken (og kanskje det mange av oss ikke føler) er hvor forferdelig skremmende Himmelen er. Kanskje 'skremmende' ikke er rett ord, ærbødig, full av forundring, fullstendig fremmedartet for oss og dermed skremmende på grunn av sin fremmedartede natur - dette er bare svake beskrivelser, men de er de beste jeg er i stand til. 

Iona har en slik 'flortynn hinne', men gjennom dette tynne dekket kan en se en skremmende åpenbaring. Det er nettopp fordi dette er en slik 'flortynn hinne' at de er skremmende. Man ser gjennom dem, og det vi ser i dette gjennomsiktige er Guds sanne ansikt: ikke en behersket, temmet Gud; ikke en Gud som er plukket fra hverandre og så satt sammen igjen for å tilpasses vår syndighet og skrøpelighet; ikke en Gud formet av våre følelser og billige gudfryktighet; ikke en Gud av menneskelig kultur og tradisjon; ikke en politisk korrekt eller ukorrekt Gud - men den LEVENDE GUD. Et Væren utenfor det som er, en uskapt Skaper av alt det som er, den Ene uberørte, ubeskrivelig med skapte ord, filosofier eller konsepter. Den fryktinngytende Gud, den Gud som knuser, den Gud som ytrer sine ord og som gjør at jorden smelter; den Gud som kommanderer: Vær stille, og vit at Jeg er Gud-

Og bli på et slikt 'flortynt sted' som Iona er skremmende på grunn av Den skremmende Væren som plutselig blir synlig og som du nå står ansikt til ansikt med. Jeg har lært at det å stå ansikt til ansikt med Gud er skremmende, fordi et hvert møte med Gud er et øyeblikk av en total utlevering og av dom; vi avkles og det felles dom over oss selv, av våre nøye innsamlede avguder og våre forferdelige manipuleringer av guddommelige realiteter. 

Gud er et fremmed Vesen for oss, fordi vi er blitt fremmedgjorte for Ham. Slike 'flortynne hinner' er farlige steder; nærm deg dem med ærefrykt, som om du nærmer deg Guds ansikt. Du er i et øyeblikk av dom'.

Vår keltiske kristenarv, del 4

Her følger fjerde del av serien om vår keltiske kristenarv:

Lederskap er et annet aspekt av av det keltiske liv som ble adoptert av den keltiske kirken. La meg gjøre det klart: Når jeg taler om keltisk monastisisme eller den keltiske kirken, så taler jeg om en og samme ting. I den keltiske verden var alle kirker monastiske. Lederskapet besto av abbeder som var biskoper, og det eksisterte knapt nok noe skille mellom klosterets avstengte rom og kirken. Vi vil utdype dette noe senere, men jeg vil være sikker på at det ikke er noen misforståelse med begrepene 'kirke' og 'kloster'. De er uadskillelige i den keltiske tradisjonen.

Hvis noen var leder av en keltisk landsby eller et stamme-samfunn, så var det en indikasjon på at karakter, øvelse og utøvelse fantes hos denne personen og fløt sammen. Det betyr at en karismatisk metode ble brukt i utvelgelsen av lederskap. På noen lunde samme måte som de keltiske krigerne valgte ut sine ledere, på basis av hvordan de kjempet i krig, valgte landsbybeboerne sine dommere prester. De måtte vise og demonstrere sin visdom og innsikt.

Når så den keltiske kirken fremsto ble verdien av denne fremgangsmåten åpenbar. I et land uten teologiske seminarer, hvor ingen katedral-skoler ennå var bygd, var det kun mulig å se etter praktisk utfoldelse av troen når man skulle velge en ny leder for neste generasjon. Dette resulterte i en gjentagelse av metoden Jesus brukte når Han valgte ut sine disipler.

De tidlige lederne i den unge keltiske kirken valgte ofte ut 12 rekrutter, og tok dem med seg på deres misjonsreiser. Etter hvert valgte disse 12 ut hver sine 12 disipler

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 3

Her følger tredje del av serien om vår keltiske kristenarv:

Bakgrunn og organisering
Lenge før evangeliet nådde Britannias kyster, levde kelterne her med sine tradisjoner og noen av dem gjorde spredningen av evangeliet blant kelterne mulig på en unik måte.

Vi vet nå at det foregikk en utrolig folkevandring blant den kelterne. Man tenkte en gang slik at det bare var gjennom katastrofer - slik som sult eller tørke - at mennesker ville flytte fra et sted til et annet. Men nå vet vi at kelterne gjerne flyttet seg fra et keltisk område til et annet uten at det var særlig målrettet.

Denne retningsløse vandringen skulle komme til å spille en avgjørende rolle på et senere tidspunkt, når det gjelder keltisk misjon. Et annet forhold handler om at kelterne opprettet skoler for skalder, Dette var historiefortellere, musikere og mennesker som formidlet generell kulturkunnskap. Dette handlet om en muntlig tradisjon, som det ofte tok flere tiår å erverve seg.

Disse skolene ble så høyt verdsatt i Irland og det nordlige Britannia at keltere fra Gall, Spania og det sørlige England ofte sendte sine eldste sønner for å bli opplært der. Disse skolene og deres spesialisering på læring skulle så bli adoptert av de keltere som ble kristne. Kunstverkene Books of Kells og Lindisfarne Gospel er et direkte resultat av disse kristne skolene. De skulle også få ansvaret for ivareta det meste av det vi i dag kaller Den klassiske verden, ved at de kopierte greske og romerske tekster, i tillegg til religiøse tekster, og bevarte disse skriftene gjennom den turbulente Middelalderen.

Som jeg nevnte: opplæringen i disse skolene i den før-kristne tiden var fullstendig muntlig. Druidene - eller skaldene - mente det var helligbrøde å skrive noe ned. De følte på sin side at deres sjeler ville bli fanget hvis noe ble skrevet ned.

Heldigvis har de moderne etterkommerne av kelterne overvunnet denne følelsen, siden vi blant dem finner noen av de mest profilerte av dagens forfattere.

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 2

Her fortsetter serien om vår keltiske kristenarv:

Hva er det med gruppen av mennesker som inspirere oss mer enn tusen år etter at de trakk sitt siste åndepust? Hva er det vi ser etter som vi tror disse menneskene har å gi oss? Og kanskje det viktigste: hva var det de fant som gjorde at de forlot hjem og familie, for å bringe evangeliet til en farlig, barbarisk verden?

Jeg tror at vår egen pilegrimsvandring har ført oss ansikt til ansikt med disse hellige fra eldgammel tid, ikke bare fordi noen av oss har keltiske røtter, ikke bare fordi vi liker å høre historier fra fortiden, ikke ulike eventyrfortellinger på sett og vis, men fordi vi djupt inne føler, at disse keltiske munkene har noe å si Kirken i dag, som nok en gang står overfor farlig, barbarisk verden, som er i like stort behov for evangeliet som den var for 1200 år siden.

Slå deg i lag med meg og møt disse hellige, og jeg håper at hjertet ditt skal bli berørt. Dette er et hjertes pilegrimsreise, hvor du tar et steg inn i ditt eget stille-rom, og blir forberedt for den misjonsoppgave Gud vil sende deg ut på.

Og nå: I Fars øyne som skapte oss
I Frelserens øyne som kjøpte oss
I Åndens øyne som renset oss
La oss begynne vår reise

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 1

Vår norske kristenarv er keltisk. Det var fra øyene i vest troen kom. Hvordan skal vi best forstå våre røtter? Kanskje først og fremst ved å se nærmere på det som er selve hjerteslaget i den keltiske spiritualiteten: den monastiske arven.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på dette. Den er bygget på noe Paul Cullity skrev for noen år siden, og som er publisert på nettsiden til Northumbria Community.

Keltisk monastisisme
Hvis vi skulle forsøke å ramme inn den keltiske monastisismen med ord, vil vi finne at ordene i seg selv synes utilstrekkelige. Jeg har strevd noen uker for å kunne presentere essensen i denne bevegelsen, men jeg finner det ikke lettere nå enn når jeg begynte. Alle ordene jeg velger synes å ha noe av lidenskapen, vitaliteten, entusiasmen og den intense dedikasjonen i seg, likevel  - selv disse ekstravagante setningene - synes å komme til kort for å fange selve innholdet i det vi her skriver om.

Å kalle den keltiske kirken for 'rik' skaper et bilde av økonomisk rikdom, som den ikke hadde del i. Kaller vi den 'fattig' gjør vi den urett med hensyn til de varige verdiene den var begavet med og som alle de som stiftet bekjentskap med den, fikk del i.

Selv det å bruke ordene 'munk' eller 'monastisk' skaper bilder for de fleste av oss, som er ganske annerledes enn slik de var i opprinnelsen. Jeg sitter igjen med følelse av at jeg leter etter de rette ordene, men å finne dem er utenfor min rekkevidde. Jeg er redd for at det er akkurat dette som skjer når vi forsøker å dissekere og analysere noe som er levende!

Jeg er sikker på at mange av oss har vært forelsket. Vi vet at vi er forelsket, likevel tror jeg de fleste av oss har problemer med å si nøyaktig hva det er ved denne personen som gjør at vi er blitt glad i vedkommende. Når jeg skal beskrive den keltiske kirken, har jeg det litt på samme måten. Jeg er blitt kjent med og blitt forelsket i den keltiske kirken, men noen ganger er det slik, at jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hvorfor.

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 8

Her følger en ny artikkel i serien om vår keltiske kristenarv. Den forrige artikkelen i serien ble publisert onsdag 6.februar:

Kvinnene hadde en særskilt plass i de keltiske kirkene. De var nyskapende pionerer. Bare menn kunne ordineres til prester, men siden den keltiske kirken var lite prestedominert, førte ikke dette til at kvinner ble marginalisert. For de kunne bli ledere av kommuniteter og fellesskap for både menn og kvinner.

Kelterne visste nemlig å verdsette både den fysiske og åndelige morsrollen. En rolle vår tids kirke trenger minst like mye. Det er en stor mangel på åndelige mødre.

En av de mest kjente åndelige mødre i den keltiske tradisjonen er Brigid av Kildare. Hun er blitt kalt 'den åndelige jordmor som hjalp til da det kristne Irland ble født', og for 'den gæliske Maria'.  Som abbedisse i Kildare ledet Brigid et kloster med både menn og kvinner, det samme som to andre åndelige mødre i Irland: Hl.Hilda og Hl.Ebba.

Historikeren Bede forteller at alle som kjente Hl.Hilda, som var abbedisse i Whitby, 'pleide å kalle henne mor på grunn av hennes fremragende fromhet og nåde'. Hl.Aidan og andre ledere bevarte et godt og nært vennskap med henne, og Bede forteller at de 'elsket henne inderlig på grunn av hennes medfødte visdom og hennes iver i tjenesten for Gud'.

(fortsettes)

Om du vil lese mer om Brigid av Kildare, har jeg skrevet en artikkel om henne som jeg har publisert på bloggen Monastisk. Du finner artikkelen her:

http://www.monastisk.blogspot.no/2013/02/brigid-av-kildare.html