Historien om Hl.Brendans kloster

Jeg har skrevet om fader Seraphim tidligere på bloggen. Han arbeider iherdig med å få etablert et keltisk kloster på vestkysten av øya Mull på Hebridene.

Nå har han vært på en ny reise, og fordi vår norske kristenarv er keltisk, synes jeg det fader Seraphim skriver om er så spennende. Derfor velger jeg med jevne mellomrom å dele noe av det han skriver med mine lesere:

'Å be i Hl.Brendans kloster (bildet) er en av de mest åndelige erfaringer på vår pilegrimsreise. Det å komme seg ut til øya er i seg selv et eventyr. Vi våknet tidligere hver eneste morgen, før vi fant veien til en liten sjø på Mull hvor vi ble møtt av to lokale fiskere med deres båt. De vil ta oss ut til øya enda de selv aldri har vært der. Det tok altså en gruppe amerikanske og britiske ortodokse pilegrimer å få disse lokale fiskerne til å ta turen til stedet hvor hvor Hl.Brendans kloster.

Etter omlag tre timer i bil, motoriserte båter og oppblåsbare joller (det er virkelig sant!) kom vi oss endelig ut til øya. Et skilt forteller oss at 'du står blant ruinene av det mest komplette kloster i Skottland fra den tidlige kristne tiden'. De fleste av oss forbinder keltiske øyene i Skottland med Hl.Columbas kloster på Iona. Og likevel - to tiår før før Hl.Columba steg i land på Iona, på begynnelsen på 500-tallet, hadde hellige Brendan bygget et kloster her.

Ulikt Hl.Columba, synes Hl.Brendan å ha hatt mindre lokal innflytelse på den lokale historie. Instinktivt synes det for meg å være slik at de to har hatt ulike kall. Hl.Columba synes opplagt å ha vært en munk med misjonærkall, og historien forteller oss om de hundrevis av klostre og kirker han grunnla. Hl.Brendan grunnla også mange fellesskap over hele De britiske øyene, men hans hjerte synes å ha hatt et annet fokus: mer fokusert på en forvandling av ens eget vesen.

Det er relevant at vi forbinder Hl.Columba med klostre som hadde misjonsfokus, mens Hl.Brendan blir forbundet med de keltiske pilegrimsreisene for Kristus. Tross alt er Hl.Columba kjent som 'Columba av Iona', mens Brendan blir husket som 'Navigatøren'. En er definert gjennom koblingen til en spesiell øy, mens en annen er definert nettopp gjennom mangelen på en slik kobling med et jordisk sted. På en perfekt måte uttrykte de to forskjellige veier mot samme mål: Kristus. 

Disse to hellige har sikkert møtt hverandre i løpet av deres levetid, og Hl.Columba returnerte mange ganger til St.Brendans Isle. De fleste historikere er enige om at dette er den hemmelige øya til Columba, som han omtaler som Hinba. Det var hit han dro i perioder for å trekke seg tilbake for å be i stillhet og isolasjon. Tradisjonen forteller oss også at dette var stedet der Hl.Columba begravde sin mor.

Ruinene av kirken fra det sjette århundre står fremdeles. Slik er det også med ruinene av noen av de opprinnelige munkecellene, fellesrom og et senere kapell fra Middelalderen. Likevel, for oss, pilegrimer på utkikk etter en måte å angi et forhold til de hellige, kanskje det viktigste stedet er de ydmyke 'bikube-cellene' nær kysten av havet. Jeg skal fortelle deg om alt det i et senere innlegg.

Bønn om natten

En periode nå har jeg fulgt en ortodoks munk som bærer på en drøm om å etablere et kloster i den lille landsbyen Kilninian på vestkysten av Mull, som er en øy i Hebridene, som igjen ligger på vestkysten av Skottland.

Fader Seraphim skriver mye godt. Deriblant denne artikkelen om bønn om natten. Jeg likte den så godt at jeg valgte å oversette den til norsk:

Bønn om natten. Bønn alene. Bønn uten å bruke noen bok, intet bilde, ingen tanke. Bare bli værende våken for ti minutter etter at du har våknet og tatt deg et glass vann, etter at barnet ditt eller et mareritt vekker deg opp. Bli stående der i mørket, gjør ingen bevegelse eller lyd. Få tiden til å stå stille, grip øyeblikket og gi det til Jesus som ditt ydmyke offer: dette er meg; dette er hjem jeg er; DETTE er den Du må frelse.

Faktum er at det kan være nyttig til og med å glemme at du trenger å be. Flesteparten av oss har slike forferdelige deformerte ideer om hva bønn er for noe, at det er bedre ganske enkelt å glemme at du er skapt til å be. Bli stående der og se inn i mørket utenfor ditt vindu. Andre ganger kan du kaste deg ned eller bare lukke øynene der du står på gulvet; og bli stående der; vente der. Hold kroppen din i en tilstand av spenning, men med sinnet ditt tomt. Si ingenting. Ikke tenk på noe. Ikke forestill deg noe. Ikke be. Ikke beveg deg. Bare vent på Hans nærvær. Vent på Ham ved å merke deg din taushet, din stillhet, din død. Vent på Kristus, og Han vil komme, fordi kjærligheten tvinger Ham.

Dette er fordelen ved å be på denne tidspunktet på døgnet; natten er et vern mot tankestrømmen, bildene og følelsene. Forsøk å være nærværende i øyeblikket, forsøk å bli vár på den stillheten som er omkring deg, la mørkets tomrom omfavne deg, tre inn i den og bli fylt med fred og stillhet. Det er noe nærmest sakramentalt i denne skjulte stillheten som finnes i Kristus. Dette mørke, denne ensomheten, denne instinktive bevisstheten av ens egen dødelighet, dette er alle krefter som åpner opp på måter som ikke ville være mulig på dagtid. 

Bli våken for at du er våken foran Kristus mens hele verden sover, forsvarsløs og sårbar. Du står våken foran Kristus, og kjemper for verden, du er blitt en forbeder for denne falne, sovende verden som er en med deg, og for hvem Kristus døde. 

Ti minutter alene med Kristus, natt etter natt, vil forandre ditt liv. Når du våkner og står ansikt til ansikt med dagens bekymringer, så er det noe i deg som fryder seg - du og Kristus deler en hemmelighet, du og Kristus tar del i en kamp. Din sjel vet at den har fått næring, og den vet også det, at uansett hva som skjer gjennom dagen, så vil natten komme med sin stillhet og taushet. Du vil leve gjennom dagen og vente på natten, fordi når natten faller på, så vil du igjen bringe deg selv som et offer for din Skaper, og din Skaper vil igjen gi deg føde.

Lev et virkelig åndelig liv - ikke et liv i innbilning

Jeg har valgt å oversette en artikkel til av fader Seraphim, munken som vil bygge et ortodoks kloster på Hebridene. For tiden oppholder han seg på Iona.

Artikkelen inneholde djup åndelig visdom. Les den sakte. Dvel ved ordene. Be over dem.

Når alt kommer til alt, hva har jeg oppnådd? Etter denne uken i teltet, alene for å møte Gud og meg selv, hva har jeg lært? Det første som kommer opp i mitt hjerte er hvor nært jeg er en åndelig død, og hvor fullstendig uforberedt jeg er til å sta ansikt til ansikt med Gud.

Jeg har lært hvorfor ørkenfedrene, disse engleaktige vesenene av kjøtt og blod, døde i det de spurte om mer tid til å omvende seg. Jeg har lært at mine utvendige livs gester er tomme, bare fylt med en overfladisk substans av død. Jeg har lært at jeg lever et innbilt liv, mens sannheten er at jeg er død, og at jeg spiller et skuespill på en briljant måte, rett foran nesen til min egen samvittighet. Jeg har lært, og jeg ber om at jeg aldri glemmer, at jeg er død, og at bare Kristi nedstigning til døden kan bringe meg tilbake til livet.

Hvor fullstendig meningsløse disse ordene er for meg: 'Jeg er død, og Du er livet'. Og likevel, hvor smertefullt virkelig, hvor sanne de er på den mest basale, materielle måte. Jeg er død, og bevisstheten om dette kutter lik en kniv gjennom alle falske realiteter jeg så møysommelig har samlet meg gjennom årene - innbilte realiteter, som handler om meg selv, om verden, om Gud.

Når alt kommer til alt har jeg lært at en kristens kamp er en kamp for Livet, og har ikke noe å gjøre med noe annet. Min kamp handler ikke om noen av de sosiale spørsmålene som verden er så oppslukt av: min kamp dreier seg ikke om politiske eller moralske spørsmål. Min kamp handler om å være i live, mitt eneste mål, mitt absolutte endelige oppslukende mål er å overvinne døden.

Den eneste veien jeg kjenner med bakgrunn i den grunnleggende realiteten som døden innebærer, er Kristus og Hans oppstandelseskraft. Jeg reiser videre med med forvissningen om at jeg har lært noe. Man kan bare ta fatt på denne veien ved å omvende seg; og det er en form for omvendelse som skremmer meg. Skremmer meg, fordi den truer med å forvandle alt det jeg er, alt det jeg lært over tid og som jeg kjenner og som jeg elsker ved meg selv.

Omvendelse: begynnelsen og slutten. Alt annet er innbilning. Alt annet er bortkastet. Alt annet er en distraksjon fra den virkelige kampen og det virkelige målet: å overvinne døden og forbli i live.

Tilgi meg, og vær så snill å be for meg.

Steder med 'flortynn hinne' hvor vi møter Gud

Artikkelen jeg gjerne vil få dele med deg, og som jeg har oversatt, er skrevet av fader Seraphim, som arbeider for å etablere et ortodoks kloster på Kilninian på Hebridene. Stedet hvor klosteret er tenkt opprettet, hørte til det berømte klosteret på Iona:

'Folk har helt rett, Iona er sannelig 'a thin place', et fantastisk keltisk uttrykk, som beskriver et spesielt sted hvor himmel og jord møtes. Det jeg ikke visste før jeg kom for denne uken (og kanskje det mange av oss ikke føler) er hvor forferdelig skremmende Himmelen er. Kanskje 'skremmende' ikke er rett ord, ærbødig, full av forundring, fullstendig fremmedartet for oss og dermed skremmende på grunn av sin fremmedartede natur - dette er bare svake beskrivelser, men de er de beste jeg er i stand til. 

Iona har en slik 'flortynn hinne', men gjennom dette tynne dekket kan en se en skremmende åpenbaring. Det er nettopp fordi dette er en slik 'flortynn hinne' at de er skremmende. Man ser gjennom dem, og det vi ser i dette gjennomsiktige er Guds sanne ansikt: ikke en behersket, temmet Gud; ikke en Gud som er plukket fra hverandre og så satt sammen igjen for å tilpasses vår syndighet og skrøpelighet; ikke en Gud formet av våre følelser og billige gudfryktighet; ikke en Gud av menneskelig kultur og tradisjon; ikke en politisk korrekt eller ukorrekt Gud - men den LEVENDE GUD. Et Væren utenfor det som er, en uskapt Skaper av alt det som er, den Ene uberørte, ubeskrivelig med skapte ord, filosofier eller konsepter. Den fryktinngytende Gud, den Gud som knuser, den Gud som ytrer sine ord og som gjør at jorden smelter; den Gud som kommanderer: Vær stille, og vit at Jeg er Gud-

Og bli på et slikt 'flortynt sted' som Iona er skremmende på grunn av Den skremmende Væren som plutselig blir synlig og som du nå står ansikt til ansikt med. Jeg har lært at det å stå ansikt til ansikt med Gud er skremmende, fordi et hvert møte med Gud er et øyeblikk av en total utlevering og av dom; vi avkles og det felles dom over oss selv, av våre nøye innsamlede avguder og våre forferdelige manipuleringer av guddommelige realiteter. 

Gud er et fremmed Vesen for oss, fordi vi er blitt fremmedgjorte for Ham. Slike 'flortynne hinner' er farlige steder; nærm deg dem med ærefrykt, som om du nærmer deg Guds ansikt. Du er i et øyeblikk av dom'.

Høytidelig vigsling av Kristi himmelfartskapellet

Gårsdagen ble en festdag da Kristi himmelfartskapellet ble høytidelig vigslet av arkimandritt, fader Johannes fra Hl.Nikolai ortodokse kirke.                      

Han ble ledsaget av sogneprest Inge Heierdahl (Den norske kirke), pastor Ivar Johnsen (Den evangelisk lutherske frikirke), fader Serafim (Hl.Nikolai ortodokse kirke), pastor Bjørn Olav Hansen (Kristi himmelfartskapellet), Finn-Rune Stabel (Den romersk-katolske kirke), Stina Vesterås (Den evangelisk lutherske frikirke) og Sven Aasmundtveit, som har malt det vakre Kristi himmelfartsikonet som nå har fått sin plass i bønnekapellet.

Bønn og skriftlesning
Den høytidelige seremonien begynte med bønn og salmesang ved fader Johannes og fader Serafim. Etterpå gikk fader Johannes frem til Kristi himmelfartskapellet og bestenket det med vievann i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånd. Han tok hele runden rundt kapellet og vigslet det til å være et bønnested.

Etter denne seremonien gikk gjestene inn i kapellet, mens vi som ledsaget fader Johannes, ventet utenfor og gjorde oss i stand til å gå inn i kapellet ledet an av Finn Rune Stabel som bar prosesjonskorset vårt. Det er en gave fra et av klostrene i Romania, og er et par hundre år gammelt.

Det var en sterk opplevelse å tre inn i bønnekapellet mens vi sang Taize-sangen: Laudate ommnes gentes. Så fulgte skriftlesning og bønn. Vi sang også flere salmer, blant annet Ronald Fangens mektige salme: Guds menighet er jordens største under.

Kristi himmelfartsikonet
I forbindelse med vigslingen ble også vårt Kristi himmelfartsikon innviet. Det er malt av Sven Aasmundtveit. Ikonets vakre motiv og farger var det mange som uttrykte stor begeistring for. Vi kjenner på en djup takknemlighet for at vi er blitt beæret med nettopp dette ikonet, og at det er malt av Aasmundtveit. Jeg kommer til å presentere det i en egen bloggartikkel.

Vi leste også en hilsen fra Peter Halldorf og våre venner i kommuniteten på Bjärka Säby, som under gudstjenesten i går formiddag ba spesielt for oss.

Ikke plass til flere
Vi var 33 personer samlet til innvielsen i går, og det er så mange som kapellet har plass til. Den siste septemberdagen viste seg fra sin vakreste side. I forbindelse med samlingen inne i kapellet ba vi spesielt for våre trossøsken i Syria. Fra Deir Mar Musa klosteret har vi fått et kors i gave, og vi har bestemt oss for at hver gang vi samles i Kristi himmelfartskapellet så skal vi be for våre syriske trossøsken. Det gjorde vi også i går. Det var godt å kjenne brorskapet med våre syriske trossøsken også denne dagen.

Dagen i går ble for meg en veldig spesiell dag: Siden 1988 har jeg bedt om og drømt om et slikt bønnekapell. I går gikk drømmen i oppfyllelse. Og det på min 53 års dag. Da er det lov å felle noen tårer.

Vi fortsetter bønnegudstjenestene våre hver torsdag kl.18.00. Alle er hjertelig velkomne!

Takk til alle som har bidratt med små og store gaver for å få realisert drømmen om dette bønnekapellet. På sikt håper vi at det skal vokse frem en kommunitet her, og at vi skal begynne å be tidebønner noen dager i uken. Takk til alle som husker oss i deres bønner.