Anne Kristin og Sven Aasmundtveit til Kristi himmelfartskapellets 10 års jubileum

Vi har den store gleden av å kunngjøre at Anne Kristin og Sven Aasmundtveit medvirker i markeringen av 10 års jubileet for Kristi himmelfartskapellet i Raufoss baptistkirke ONSDAG 28. SEPTEMBER KL.18.00. Det vet vi vil glede mange!

Ekteparet Aasmundtveit er viden kjent for sitt forfatterskap, vakre ikoner, fortellerkunst, salmer og sanger, ikke minst keltiske.

Med oss har vi også PETER HALLDORF som skal tale om 'Den vanskelige kjærligheten'.

Vi serverer suppe og trenger derfor et lite vink om du kommer. Send SMS til 90525875 innen 26.september.

Foto: Kurt Urholt

Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet

 Vi har nå gleden av å invitere dere til den offisielle åpningen av kapellet etter pandemien, med en gudstjeneste Kristi himmelfartsdag kl.18.00. Heretter vil det feires gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag kl.18.00. Merk endret møtedag! 

Veien inn til kapellet som mange har brukt er stengt. Vi har gruset vår egen vei, som kan brukes. Men vi ber om at flest mulig parkerer bilen i nærområdet, og tar beina fatt gjennom skogen, slik at vi har minst mulig biltrafikk inn til kapellet. Denne veien er først og fremst forbeholdt bevegelseshemmede og transport til kapellet.

Onsdag 28.september feirer vi vårt 10.års jubileum. Vi er så heldige at vi får besøk av Peter Halldorf og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit. Vi markerer jubileet i Raufoss baptistkirke, hvor Peter skal ha foredrag/bibeltime, og vi avslutter med kveldsbønn i Kristi himmelfartskapellet. Vi kommer tilbake til programmet for dagen. Sett av datoen nå.

Foto: Kurt Urholt.

Peter Halldorf og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit til Kristi himmelfartskapellet

30. september - på min fødselsdag - er det ganske nøyaktig 10 år siden det økumeniske Kristi himmelfartskapellet på Eina ble vigslet. Dette jubileet vil markeres onsdag 28. september. Det arbeides med et program for dagen, men allerede nå kam vi fortelle at Peter Halldorf (bildet) pg Anne Kristin og Sven Aasmundtveit har takket ja til å komme. Det gleder vi oss stort over. Peter Halldorf skulle ha vært med oss på vår dagsretreat Kristi himmelfartsdag for to år siden, men så kom pandemien.

Derfor er det en ekstra glede for oss at han kommer 10. års jubileet vårt. Peter vil holde et fordrag eller en bibeltime. Tema og hvor det blir holdt vil vi få komme tilbake til. Det er jo begrenset hvor mange vi kan ta imot i kapellet. Uansett kommer selve jubileet til å markeres med en tidebønn i kapellet.

Anne Kristin og Sven Aasmundtveit

Allehelgensdag: Når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

En pilegrimsreise for å se et ikon

På ettermiddagen Kristi himmelfartsdag la May Sissel og jeg ut på en aldri så liten pilegrimsreise. Gjennom århundrene har det vært vanlig at pilegrimer dro til pilegrimsmål som kunne være et hellig sted, en kirke eller et kloster. Denne gangen ville vi se det vakre Kristi himmelfartsikonet malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit, som vi er så heldig å ha hengende på veggen i Kristi himmelfartskapellet på Eina. Veien inn til kapellet er nå stengt med en bom skogeieren i området har satt opp, så vi måtte ta beina og rullatoren fatt.

Dessverre lot det seg ikke gjøre. Skogsveien inn er alt for lang å gå for meg for tiden, og på vår egen vei inn til kapellet var det ennå en del snø igjen. Så vi måtte gi opp. Det ble en stor skuffelse. Jeg har ikke sett vårt kjære kapell på flere måneder, og vi var så nære.

Og så var det dette vakre ikonet jeg skulle så gjerne ha sett på selveste Kristi himmelfartsdag! Det er gjengitt her på et litt dårlig fotografi, med litt spesiell belysning. Men vi har lest evangelieberetningen fra Lukas og historien fra Apostlenes gjerninger, har grunnet på dem og gledet oss over innholdet. Og vi lever i det forunderlige påskelyset i påvente av pinsen. 

Poesiens vei til Gud

De siste årene har poesien fått større og større betydning for meg. Tekstene, diktene og sangene til lyrikere som Hans Olav Mørk, Hans Johan Sagrusten og ekteparet Anne Kristin og Sven Aasmundtveit har båret meg gjennom knalltøffe sykdomsdager. Jeg har bokstavelig talt overlevd på dem. De har gitt meg et språk som har hjulpet meg gjennom natten.

En bok jeg stadig vender tilbake til er: R.S Thomas:  'Ein stad mellom tru og tvil', dikt i utval.' Det er Hans Johan Sagrusten som står for den nydelige gjendiktingen av denne walisiske dikteren. En av årsakene er den hudløse ærligheten og sårbarheten til Thomas.

Her er et av hans dikt som betyr mye for meg:

I kyrkja

Ofte freistar eg
å analysere innhaldet
i denne stilla. Er det her Gud gøymer seg
når eg leitar? Eg har vorte att for å lyde,
når dei fåe menneska har gått,
til lufta som fell til ro att
før nattmessa. Ho har venta slik 
sidan steinane samla seg kring henne.
Dette er dei harde ribbeina
til ein kropp som våre bøner ikkje makta
blåse liv i. Skuggar kjem fram
frå krokane sine for å ta over
stillingar ljoset heldt
ein times tid. Skinnvengene tek opp att
verksemda si. Uroa i benkene
stilnar. Ingen andre lydar
i mørkret enn den av ein mann
som pustar, som prøver trua si
mot dei tome, som naglar spørsmåla sine
eitt etter eitt til ein kross der ingen heng.

En plass nære Gud

Det hender Parkinsons-sykdommen gjør meg så sliten at jeg ikke klarer å samle tankene og da kan det bli vanskelig å lese og be.  Da hjelper ikonene meg til å feste blikket og konsentrere meg. Så jeg er glad det finnes hellige bilder. Da kan jeg be med dem. Merk deg hvordan jeg ordlegger meg. Jeg verken ber til eller tilber ikoner, men jeg ber med dem.

La meg forklare hvordan det fungerer:

Fredag 17.juli feiret vi minnet om en av våre fremste ikonmalere gjennom tidene: Andreij Rublev. Hans mest berømte ikon er hans 'treenighetsikon', med de tre englene vi leser om i 1.Mosebok 18 som besøker Abraham i Mamres terebintelund. De er samlet rundt et bord.

Vi er så heldige å ha en gjengivelse av dette ikonet i Kristi himmelfartskapellet på Eina, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. Selv om jeg ikke har vært i stand til å besøke bønnekapellet vårt på flere måneder, har dette blendende vakre ikonet vært hos meg i form av et indre bilde. Det er mye som kan sies om dette ikonet, men i denne anledning skal jeg bare nevne en. Det kan godt hende jeg vender tilbake til andre ting jeg har sett når jeg jeg har betraktet dette ikonet i bønn.

Ser du den ledige plassen ved bordet?

I bønn har jeg sett for meg at denne ledige plassen er til meg.

Her kan jeg sette meg.

Og lytte til samtalen mellom Treenigheten. Eller til stillheten - den skapende stillheten mellom dem.

Det er godt å sitte der. Være taus. Bare lytte og hvile. Det er alt jeg trenger akkurat nå.

Andreij Rublevs (ca 1360-1430) liv var sterkt preget av av det djupe ønsket han hadde om å formidle en fornemmelse av det indre samfunnet mellom Gud som Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det var i det berømte Treenighetsklosteret utenfor Moskva, der Andreij Rugblev levde store deler av sitt liv, at han malt dette som skulle bli et av verdens mest kjente ikoner.

Nå kan jeg og alle som besøker Kristi himmelfartskapellet glede oss over Sven Aasmundtveits gjengivelse av Rublev's Treenighetsikon, sammen med ikonet av Maria, Ømhetens mor, malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. Disse to ikonene, sammen med et ikon  som Kristi himmelfart, også det malt av Aasmunttveir, er grunn alene til å besøke Kristi himmelfartskapellet.

Dagsretreat med Peter Halldorf og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit utsatt

Det er veldig trist, men koronakrisen tvinger oss til å utsette dagretraten i Kristi himmelfartskapellet med Peter Halldorf og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit på Kristi himmelfartsdag. Selv om det skulle lempes på noen av restriksjonene innen den tid, ville det fortsatt være så mange begrensninger i hvordan vi skulle gjennomføre denne dagen med så mange gjester som har meldt sin ankomst, at det ikke ville være mulig å gjennomføre.

Peter Halldorf og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit har lovet å komme tilbake ved en annen anledning. Det er jeg veldig glad og takknemlig for.

Billedtekst: Peter Halldorf og meg på verandaen utenfor Nya Slottet Bjärka Säby i 2011 på minnedagen for Jan Hus, 6.juli. Den dagen rrådte jeg inn som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Å be med pensel

I dag vil jeg gjerne få hedre to mennesker som med sine vakre ikoner har hjulpet meg inn i den indre, den stille bønnen. Begge er vi så heldige å ha ikoner av i Kristi himmelfartskapellet på Eina. De to er Sven Aasmundtveit og Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. For å kunne male ikoner, som kan brukes i gudstjenestelig sammenheng, må man være en beder. Selve malingsprosessen er bønn. Og på sin egen stillferdige, lavmælte måte, viser disse to bederne oss Kristus og skriver den hellige historien med sin malepenn.

Nei, jeg tilber ikke ikoner, men de er for meg og mange andre vinduer som åpnes inn mot evigheten. Noe å feste blikket på, noe å betrakte og dvele ved, noe mer enn bare ord.

Særlig i denne perioden med alvorlig sykdom, hvor kreftene er få og slitasjen stor, betyr ikonene til Sven og Ragnhild svært mye for meg. Blendende vakre er også. De gamle fedrene sa at 'leppenes bønn' er bare begynnelsen til bønnen. Bønn er langt mer enn ord. Det er jeg glad for når strevsomme dager gjør det vanskelig å formulere ord.

Det begynner å nærme seg retreatdagen med Peter Halldorf

Jeg håper du har satt av Kristi himmelfartsdag til å delta på retreatdagen i Kristi himmelfartskapellet!

Hit kommer Peter Halldorf, Anne Kristin og Sven Aasmundtveit og Bjørn Olav Hansen og skal medvirke på ulike måter. Vi skal også markere 100 års dagen for Edin Løvås' fødsel.

Det foreløpige programmet ser slik ut:

Peter Halldorf (bildet) skal ha to foredrag:

1. I sin forsamling har Gud satt noen til profeter.

2. I sin skapelse har Gud gjort alle til prester.

Første delen av dagen holdes i Toten frikirke på Raufoss. Vi avslutter med gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Programmet begynner kl.11.00.

Detaljer om programmet kommer senere.

Påmelding: send en sms til 90525875 eller 99621281.

Det er ingen grunn til å vente med påmeldingen om du vil sikre deg plass!

Peter Halldorf til Kristi himmelfartskapellet 2020

Det er med stor glede jeg kan fortelle at Peter Halldorf kommer til dagsretreaten i Kristi himmelfartskapellet Kristi himmelfartsdag 2020. Den endelige bekreftelsen kom i dag.

Jeg kommer tilbake til neste års tema. I år er det: 'Hellige steder -  hellige rom', og vi har gleden av å ha med oss Ragnhild Helena Aadland Høen og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Det er fortsatt mulig å melde seg på, men plassen er begrenset. Av hensyn til serveringen trenger vi å vite om du kommer. Send en sms til 99621281. Ta med stol til å sitte og en matpakke til lunsj. Så serverer vi pølse og lompe til middag. Vi begynner kl.12..45.

Skulle det bli dårlig vær Kristi himmelfartsdag, som i år er 30.mai, flyttes seminarene til Toten frikirke på Raufoss. Gudstjenesten vil uuansett bli i Kristi himmelfartskapellet kl.18.00. Liturg her er: Bjørn Olav Hansen.

Det blir ikke gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet onsdag 29.mai.

Billedtekst: Peter Halldorf under et tidligere besøk i Kristi himmelfartskapellet. Foto: May Sissel Hansen.

Årets talere til dagsretreaten Kristi himmelfartsdag klar

Da har vi den store gleden av å offentliggjøre årets talere til dagsretreaten Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet 2019:

Ragnghild Helena Aadland Høen (bildet), en kjent og kjær stemme for mange gjennom sine kronikker, som fast spaltist i Vårt Land, andaktsholder i NRK, som blogger. Ragnhild Helena tilhører Den romersk-katolske kirke, og har et spesielt hjerte for at den hellige øya Selja, gjenreises som et bønnens alter for Norge.

Vi er så heldige at Anne Kristin- og Sven Aasmundtveit blir med også i år. Det vet vi mange setter pris på. De er kjent for sin gode formidlingsevne gjennom fortellinger fra Bibelen, salmer, dikt, sang, ikoner og forkynnelse. Ekteparet tilhører Den evangelisk-lutherske frikirke.

Forstander for Kristi himmelfartskapellet, Bjørn Olav Hansen, er liturg i forbindelse med nattverdgudstjenesten, som avslutter retreatdagen. Hansen er pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Kristi himmelfartsdag er i år torsdag 30.mai. Vi begynner dagen kl.12.45

Det gjelder å melde seg tidlig, da det er begrensede sitteplasser. I fjor var det besøksrekord, og i år vurderer vi å leie en forsamlingssal innendørs.

Du melder deg på ved å sende en sms til: 90525875 eller 99621281

Ingen påmeldingsavgift, men det gis anledning til å gi en gave for å dekke utgiftene.

Årets tema er:

Hellige hus - hellige steder.

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte"

Det hviler et spesielt lys over Allehelgensøndagen. Oppstandelseslyset lyser kraftigst den dagen, synes jeg. Det minner oss om Kristi seier over døden. Med døden nedtrampet Han døden, og til dem er er i gravene ga Han liv.

Døden er fremdeles tabu - også i kristne sammenhenger. Det er den ene tingen vi ikke snakker om. Men når vi blir eldre blir det stadig flere å minnes - stadig flere som har gått hjem til  Gud før oss. For meg blir det derfor stadig viktigere å minnes de som har elsket oss og dem vi har elsket.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Holdt og båret i Herrens hender

Tårene kom da en venn av meg ga meg denne Willow Tree-figuren til min 60 års dag. En far med sitt barn hvilende på sitt fang. Slik får jeg leve i denne strevsomme fasen av livet mitt.

En bønn fra Salme 31 har i lang tid nå blitt 'min' bønn:

"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud." (v.6)

Jeg pleier å si at jeg øver meg i å be de ordene, for det å overgi sitt liv i Guds hender, er en prosess. Det er ikke noe man gjør en gang for alle, men det er stadig ting som må overgis til Gud.

Det andre ordet, som taler så sterkt til meg i den prosessen jeg nå befinner meg i, er dette ordet fra Jes 49,14-16:

"Sion sier: Herren har forlatt meg. Herren har glemt meg. Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. SE, JEG HAR TEGNET DEG I MINE HENDER ..."

Tegnet i Guds hender - det er det jeg er.

Det er ikke bare de motoriske symptomene som setter sitt preg på en Parkinsons-pasient, Hjelpeløshet, sorg, mislykkethet, fortvilelse, tapsfølelse, følger også tett med. I perioder kjenner jeg på alle disse tingene. På de riktig strevsomme dagene kan man bli redd og kjenne på en følelse av forlatthet. Derfor betyr disse ordene fra profeten Jesaja så mye for meg.

Jeg kan ikke skjule at kroppen skjelver. Det andre sees ikke så godt. Men jeg har bestemt meg for å være helt ærlig med livet slik det er. Bare slik kan jeg leve sant.

Ved siden av disse to bibelstedene er det et dikt av Sven Aasmundtveit som følger meg, stort sett hver dag. Jeg lever av disse to bibelstedene og dette diktet:

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet,
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bærer du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender ble du tegnet
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

Kappes om å hedre hverandre, del 4: Anne Kristin og Sven Aasmundtveit

Lavmælte poeter og profeter. Slik tenker jeg når jeg tenker på Anne Kristin og Sven Aamundtveit. Gjennom prosa, poesi, musikk, ikoner, fortellerkunst og levd liv formidler de evangelium. Ikke sukkerstrødd og søtladent, men ramsalt evangelium som forvandler, enten det er med palett, strenger, tastatur eller med pilegrimsstav i hånden.

De er formidlere av den glede som skal vederfares alt folket.

Jeg er så takknemlig for at jeg har lært disse to å kjenne. Deres liv bærer så mange gode frukter. Ta nå Anne Kristins store formidlerevne og formidlerglede. Jeg har sett flere av hennes forestillinger, hvor hun spiller bibelske og historiske skikkelser, så levende at man av og til føler at man er deltagere eller i hvert fall tilskuer mens det faktisk skjedde! Eller hennes bøker. Enten det er romaner eller oppbyggelseslitteratur. Jeg lever med hennes siste bok: Alle år har du sett meg, og skulle ønske den fantes i alle norske hjem, som folkelesning. Da tror jeg mange ville ha funnet frem til en levende tro på Ham som elsker oss. Eller jeg er på reise med Anne Kristin gjennom hennes svært velskrevne bok: Alle mine veier, med undertittelen: En pilegrims vandringer. Den er noe mye mer enn en reiseskildring. Den er grovbrød for en åndelig pilegrimsreise.

Sven har jeg lært å kjenne gjennom hans salmer og dikt. Et av dem har bæret meg og bærer meg gjennom tunge sykdomsdager: I begge Herrens hender er du tegnet

I begge Herrens hender er du tegnet,
du er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet.
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bærer du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender ble du tegnet
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

Er det ikke vakkert. Jeg ønsker at det skal leses den dagen som er min siste her på jord.

Men jeg har også lært Sven å kjenne gjennom hans vakre ikoner. Sven ber ikke bare med sine lepper, hans hjerte ber også gjennom hans pensel. I Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell henger to av hans ikoner, og jeg har to av dem hjemme hos meg. Det siste, hvor Sven har malt profeten Elia og ravnene ved Trøstens bekk, betyr spesielt mye for meg. Men jeg har også lært Sven å kjenne gjennom hans Kristus-sentrerte og grundige bibelforkynnelse.

Nevnes bør også at det er så flott å høre når Anne Kristin og Sven synger sammen, spesielt de keltiske sangene og salmene.

Så takknemlig for hva ekteparet Aasmundtveit har velsignet May Sissel og meg med gjennom flere  år.

Begge bildene er tatt av Kurt Urholt i forbindelse med stevnet vårt Kristi himmelfartsdag.

Elia, ravnene, et ikon og et bønnesvar

I går ventet det meg en stor overraskelse! Et bønnesvar som overveldet meg. I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet på Kristi himmelfartsdag ble også tre ikoner velsignet. Jeg ble veldig overrasket da ikonmaleren, Sven Aasmundtveit, fortalte at det ene var til meg!

I noen måneder nå har jeg ønsket meg så sterkt et ikon av profeten Elia. Det har vært et stadig tilbakevendende bønneemne. Et bønneemne som bare har vært mellom meg og Herren. Jeg har ikke nevnt det for noen. Det har sammenheng med at jeg i lengre tid har vært opptatt av historien fra 1.Kong 17, som forteller om Elia fra Tisjbe som opplever at Gud befaler noen ravner om å sørge for mat til ham. Denne historien er blitt svært personlig for meg. I tunge sykdomsdager har jeg opplevd at Herren har kommet til meg, og sørget for meg. Ikke minst med sin trøst.

Derfor ble det veldig spesielt når Sven Aasmundtveit ga meg dette vakre ikonet i gave, som nettopp viser profeten Elia som mates av ravnene ved trøstens bekk! Hvilket bønnesvar! Og hvilken oppmuntring! En inderlig takk til Sven og Anne Kristin for den storslåtte gaven, og fra det aller innerste av mitt hjerte en inderlig takk til Gud. Jeg er sikker på at det er Han som står bak det hele! Nå skal jeg gjøre enda et djupdykk i Bibelens tekster om profeten Elia. Jeg har lenge hatt et ønske om å skrive bok om ham. Så får vi se hva det blir.

Sven Aasmundtveit har skrevet et vakkert dikt om profeten Elia som heter: I deg, min Gud har hjertet funnet ro

I deg, min Gud, har hjertet funnet ro.
Din nåde er det hus hvor jeg får bo.
Min kilde er i deg.
Du overøser meg
med alt jeg har behov av, du er god.

I deg, min Gud, har sjelen funnet fred.
Du er hos meg, om jeg går langt avsted.
Er jeg alene her,
er likevel du der.
Du følger mine skritt, går like ved.

Å være der du er, er alt jeg vil.
Du gløder i mitt hjerte, sterk og mild.
Din nåde er min mat,
du fyller mine fat.
Ved bordet ditt er alt jeg trenger til.

Strålende feiring av Kristi himmelfartsdag

Hvilken dag det ble! Hvilken strålende feiring av Kristi himmelfartsdag! Selv om det er sen vår på Øvre Strømstad bønnetun - snøen forsvant for bare noen få dager siden - var det godt og varmt, og nesten skyfri himmel. Og folk kom fra fjern og nær, og fra ulike kirkesamfunn. Vi var over 50 personer. 33 av disse ble til siste slutt for å feire gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Flere har vi ikke plass til.

Det er andre gangen vi arrangerer dagsretreat Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet. I år løftet vi fram martyrene og martyrhistorien. Helt siden kapellel ble vigslet i 2012 har vi bedt for den lidende kirke i hver eneste gudstjeneste. Tidligere pastor i Halden frikirke, Dagfinn Stærk (bildet), innledet med et foredrag om martyrkirken i Nord-Afrika på 200-300 tallet. Det ble en gripende historieformidling, hvor Stærk gav flere eksempler på martyrer med navns nevnelse fra denne tiden. Han kom også inn på de som sviktet troen i harde forfølgelsestider, og hvordan kirken møtte disse. Stærk, som har skrevet bok om temaet, gav oss et sterkt innblikk i tider med forfølgelse og hvordan kristne har utholdt lidelse og død for Kristi skyld.

Etter at Dagfinn Stærk hadde holdt sitt foredrag, fremførte Anne Kristin Aasmundtveit 'Polykarps' martyrium', og tok oss også med på en vandring gjennom kirkehistorien hvor hun gav en rekke eksempler på kjente martyrer. Innimellom sang hun og ektefellen, Sven, sanger og salmer Anne Kristin har skrevet og som er publisert i hennes siste bok: Alle år har du sett meg. Anne Kristin har en sterk og varm formidlingsevne, og det var tydelig at folk var grepet.

Etter litt bespisning var det Sven Aasmundtveit sin tur. Han snakket om de første kristnes bønneliv, med særlig vekt på ørkenfedrene. Praktisk, enkelt, dypt og utfordrende.

Vi avsluttet så med gudstjeneste og nattverd.  Her ble også tre ikoner velsignet. Mange gav uttrykk for takknemlighet og glede over det de hadde fått vært med på denne vakre maidagen på Øvre Strømstad bønnetun.

Kristus på Æresplassen ved Faderens høyre hånd

Det er ingen tilfeldighet at bønnekapellet vårt fikk navnet Kristi himmelfartskapellet. Jeg var så heldig at jeg fikk et nært vennskapsforhold til Edin Løvås. Han talte titt og ofte om betydningen av Kristi himmelfart, og kalte denne høytidsdagen i kirkeåret for den glemte høytidsdagen. Dessverre er det slik at mange kristne ikke forstår hvorfor dagen i det hele tatt skal feires. Det er kanskje ikke så rart siden flere lærde teologer strides om hva Kristi himmelfart egentlig innebærer. Nylig pågikk det en slik debatt i den kristelige dagspressen. Men det er mange gode grunner til å løfte den fram igjen. En av dem er det faktum at Kristi himmelfart innebærer at Sønnen har satt seg ved Faderens høyre hånd, og fra den posisjonen er Han nå vår forbeder. Noen har sagt at han har inntatt "æresplassen."

Jeg synes apostelen Paulus forklarer dette godt i Efeserne 4,10: "Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt."

Dette skriftstedet siterte Edin Løvås ofte når han talte om Kristi himmelfartsdag. Fra Æresplassen er Kristus nå blitt Allherskeren, Han som fyller alt i alle.

Da bønnekapellet vårt sto ferdig i 2012 og skulle vigsles, var det helt naturlig for oss å gi det navnet Kristi himmelfartskapellet. Både for å understreke betydningen av det som skjedde denne dagen, men også for å hedre Edin som hadde løftet denne dagen fram igjen. Jeg husker hvor glad og opprømt Edin var da jeg ringte for å fortelle ham det.

Vi ba ikonmaleren Sven Aasmundtveit om å male et ikon som hadde himmelfarten som sitt motiv. Det vakre ikonet, var det første ikonet som ble hengt opp over alteret i kapellet vårt. Mange har gledet seg over dette ikonet. Siden har det kommet flere.

I dag skal vi nok en gang feire Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet. Det er virkelig en stor glede. Sammen med oss i dag er: Sven Aasmundtveit, hans kone Anne Kristin og Dagfinn Stærk, og mange gjester.

Billedtekst: Sven Aasmundtveit ved siden av hans himmelfartsikon. Ikonet ble innviet i forbindelse med vigslingen av Kristi himmelfartskapellet 30 september 2012.

Strålende bibelformidling og påskeglede!

I dag hadde May Sissel og jeg den store gleden av å høre bibelfortelleren, forfatteren og pilegrimsvandreren Anne Kristin Aasmundtveit i Toten frikirke. Med djup innlevelse, troverdighet, varme og várhet formidlet hun fortellingen om påskens store drama: Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det var en sterk opplevelse. Jeg satt å tenkte på at det kanskje var slik de første generasjoners kristne fikk del i evangeliene. Ikke som skreven tekst, men som muntlig formidling. Anne Kristin's mann, forfatteren og ikonmaleren Sven Aasmundtveit medvirket også. Han sang kjente og kjære salmer mellom de ulike 'aktene' i Anne Kristin's formidling. Disse to betyr så mye for meg.

Det var godt å være tilbake i Toten frikirke og feire gudstjeneste denne søndagen. Spesielt hyggelig var det å få dele gleden med iraneren Afshin Hosseini og tyske Thekla Holmes som ble vigslet som diakoner. De er virkelig rette personer til denne tjenesten. Toten frikirke er sannelig blitt en flerkulturell menighet.

Godt var det også å få feire Herrens måltid sammen. Det er alltid godt. Kirken var fullsatt, så det tok sin tid, men hva gjør vel det når man samles rundt Herrens bord!

Mot slutten av gudstjenesten var det barnevelsignelse, en heller sjelden begivenhet i en menighet som praktiserer barnedåp. Et etiopisk barn og dennes foreldre ble bedt for og velsignet. Og etter gudstjenesten var det kirkekaffe, før en gruppe iranere fikk bibelundervisning i kirkesalen, og en gruppe etiopiske kvinner fikk bibelundervisning i kjelleren.

Gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet påsken 2018 - og dagsretreaten Kristi himmelfartsdag - 10 mai

Vi ønsker velkommen til gudstjeneste Skjærtorsdag kl.18.00

I år blir det IKKE gudstjeneste påskemorgen hos oss. Vi anbefaler i stedet gudstjenesten påskemorgen som holdes på husmannsplassen Nordgårdshågån i Søndre Land kl.06.00. Frokost på gården til Egil Grandhagen etterpå. Grandhagen skriver: "Det er tredje gangen det skjer nå, og arrangementet er i samarbeid med Fluberg menighet. Gleder meg til å si noe om hva Jesu oppstandelse betyr for oss. Vi håper på masse folk!"

Vi minner om vår retreatdag Kristi himmelfartsdag. Vi får i år besøk av Dagfinn Stærk. Hans tema er: "Hva martyrene har lært meg - noen historier og erfaringer fra kirken i Nord-Afrika-" Anne Kristin Aasmundtveit vil fortelle om Polykarps martyrium, mens Sven Aasmundtveit skal snakke om: "Agape, apatheia og theoria." Etterpå feirer vi gudstjeneste, hvor Bjørn Olav Hansen er liturg. Vi kommer tilbake med flere opplysninger senere, men vi regner med å begynne kl.13.00 med en enkel lunsj.

Billedtekst: Kristi himmelfartskapellet på Eina. Foto: Kurt Urholt.