Det er lov å grue seg

 Den strålende påskedagen ble så annerledes for meg i år, så fylt av angst og avmakt. Svimmelheten satte meg helt ut. Mr.Parkinson slo meg helt ut på den dagen som skulle være fylt av så mye glede. Det ble ingen gudstjenestefeiring, som vi hadde sett fram til. Men vi fikk til en bønnestund her hjemme. Man føler seg så liten, så uendelig liten når kroppen ikke vil mer.

Denne påsken har jeg oppholdt meg mye i Getsemanehagen. Evangeliene forteller oss at Jesus oppholdt seg mye her, blant de eldgamle oliventrærne. Dette var nok et av hans mange bønnesteder. Skjærtorsdag kveld brøt Jesus opp fra Sionsberget der han hadde holdt måltid sammen med disiplene sine på Øvresalen. Sannsynligvis gikk han ut av byen gjennom porten i vest. Deretter gikk han nedover skråningen og gjennom Kedrondalen for å komme til Getsemanehagen. Det er en veistrekning som tar omtrent en halv time til fots. Det er et vers fra Matteus som ble meg til hjelp denne påskedagen: "Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru." (Matt 26,37) Med ett slo det meg: det er lov å grue seg, selv Jesus gjorde det. Hebreerbrevets forfatter gir oss et lite innblikk i Jesu bønneliv i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."

Angst. Sorg. Gru. Alt dette kjenner Jesus til. Han var fullt ut menneske, og var prøvd i alle ting i likhet med oss. Det er lov å grue seg, også for en kristen. 

Påsken og dåpen

 I den tidligere kirken var dåp nært knyttet til påske, som et minne om Kristi oppstandelse. Og da særlig til påskenatt og 1.påskedag. Det ble kirkens fremste dåpshøytid. Dåpskandidatene fikk gjerne dåpsundervisning i løpet av den 40 dager lange fastetiden som leder fram til den strålende påskedagen.

Den tidlige kirken så på dåpen som et symbol på det nye livet, og et speilbilde av Kristi oppstandelse. Dette kommer klart til uttrykk i Romerbrevet, Det nye testamentets fremste lærebrev: 

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

Dåpen minnet de troende om selvlivets død og å leve det nye livet de hadde fått i Kristus.

Dåp med full neddykkelse var den vanligste dåpspraksisen i urkirken. Selve ordet 'dåp', fra gresk, betyr bokstavelig talt det. Dåpen symboliserer derfor på en sterk måte Kristi død og oppstandelse.

En av kirkefedrene som så denne sammenhengen klart, og som skrev om det, var Tertullian. Han ble født ca. år 160 og døde i år 220. Tertullian var en prominent teolog og forfatter i sin samtid. Han er kjent for tre bøker:

De Baptismo (Om dåpen), hvor han redegjør for sitt dåpssyn. 

De Corona (Om kronen), hvor han diskuterer dåpens betydning i forhold til himmelens betydning - seierskransen.

Adversus Marcionen (Mot Marcion), som inneholder hans polemikk mot vranglæreren Marcion, hvor han behandler dåpen og dens forbindelse med påsken.

Dåp er noe av det fineste jeg har vært med på i de årene jeg har vært pastor i det som nå heter Baptistkirken Norge, enten det har skjedd i dåpsbasseng innendørs eller i et vann utendørs. En dåpshandling jeg aldri glemmer fant sted inne i skogen i et tjern, i et hemmelig russisk militæranlegg helt på grensen til Belarus. Kona til en høytstående russisk offiser var blitt en kristen, og hun lot seg døpe på bekjennelsen av sin nyfunnede tro. Det var sterkt. Er det noe jeg virkelig drømmer om at jeg skal være i stand til å gjøre, er å kunne vade ut i et vann og døpe mennesker som har kommet til tro på Jesus. Noe sterkere finnes ikke.

Kristi kors er universets sentrum

 "På en høyde langt borte sto en gang et kors, symbolet på smerte og skam. Hvor all verdens misgjerning og skjensel og dom ble lagt på Guds hellige Lam..." Slik synger vi med sangeren. Apostelen Paulus skriver det slik: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)

Vi merker oss ordene: "blir frelst..." Vi blir nemlig aldri ferdig med korset. Lyder Engh sier det slik i boken: Korset - universets sentrum: "Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen av vårt liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt i den dreier seg om korset. Uten korset ville vi ikke hatt noen Bibel."

Den engelske bibellæreren T.Austin-Sparks, har lært meg mye om å se korset i lys av Guds evige hensikt. Med dette utgangspunktet er universet Kristosentrisk. Korset er selve hjertet i evangeliet om Guds rike. Når vi studerer Guds ord ser vi at før verden ble skapt, var Kristus forutbestemt til å dø på korset. "Fordi Gud er evig og utenfor tiden kan Bibelen si at Kristus, Guds Lam, ble drept før denne verden ble skapt (Åp 13,8).Dette forteller meg at korset var virksomt i Guds hjerte før verden hadde begynt å eksistere. Det ser for meg ut til at korset er et prinsipp som virker i Guds hjerte, likesom Gud elsket verden og at Sønnen ga sitt liv for å bringe verden til Gud, før verden ble skapt," skriver Erling Thu i Studieutgaven av Bibelen Guds Ord, side 1756

Getsemane - i lidelsens skole

 Det er to ting som gjør at ordet Getsemane er spesielt for meg. Begge har med personlige opplevelser å gjøre. Den ene opplevelsen skriver seg mange år tilbake. Jeg bodde sammen med en god venn av meg, og han hadde en talekassett med bibelundervisning av Ken Wright. Kassetten bar tittelen "Oljepressen", og sammen lyttet vi mange ganger til undervisningen fra bibellæreren fra New Zealand. Hans undervisning gjorde så sterkt inntrykk på meg at Ken Wrights ord har fulgt meg siden. Men kassetten med undervisningen forsvant, og jeg har lenge forsøkt å finne noen som kunne ha en kopi. I et fødselsdagsselskap for noen uker siden nevnte jeg dette, og en av gjestene hadde en kopi av kassetten. Nå har jeg lyttet til den flere ganger, og minnene fra år tilbake strømmet på.                                                                                                                                                     

Den andre opplevelsen har med det fysiske Getsemane å gjøre. De gangene jeg har vært i Israel har det vært viktig for meg å besøke Getsemane-hagen. Å sitte i stille meditasjon med de gamle Oliventrærne rundt meg, og tenke på den bønnekampen og den lidelsen som Jesus gikk igjennom på dette stedet, gjør noe med deg. Du kommer ikke fra Getsemane uten å være merket. Her ble Jesu svette til blod. Her kjempet Han alene sin bønnekamp forut for Golgata. Her kjempet Han. Getsemane betyr nettopp det: Oljepressen. Her ble Jesus presset til det ytterste. Her ville Gud selv trå sin Sønn som i en oljeresse. Vår Frelser var ubeskrivelig bedrøvet denne natten i Getsemane. Han merket nok allerede hvordan frykt og fristelser nærmet seg truend efra alle kanter. Derfor ba Han sine tre nærmeste disiper om å være der sammen med Ham og våke. Men vi vet jo hva som skjedde. De sovnet. Måtte ikke vi sove i denne midnattstime. Måtte vi våke sammen med Ham som fortsatt lider, selv om lidelsen for våre synder en gang for alle er fullendt. Men Jesus lider i dag av all spott Han utsettes for. Denne skjærtorsdag kjenner jeg at jeg vil sette meg ned med ryggen vendt mot et av de eldgamle oliventrærne, og ta meg tid til å leve meg inn i Jesu lidelse i Getsemane hage. Så annerledes denne hagen er fra Edens hage. Likevel er det her i Getsemane hage at livet, slik det bare finnes hos Ham som alene er Livet, veller fram som en frisk kilde.

En bønn ved inngangen til påske

 Far, du hellige, uutgrunnelig er ditt navn. Måtte alle mine kontakter, alle mine møter med andre, mine kamper og fristelser, mine tanker, drømmer og begjær bli farget av den kjærlige ærbødighet jeg føler for deg. Måtte din personlighet gi gjenskinn i mitt arbeid, i mine leppers ord og i mitt sinns tanker, slik at alt jeg er og alt jeg gjør stadig mer måtte bli verdig ditt hellige nærvær som bor i meg.

Gud, vær i mitt hode og i min forstand. Gud, vær i mine øyne og mitt syn. Gud, vær i min munn og i min tale. Gud, vær på min tunge og i det jeg smaker. Gud, vær i mine lepper og i min hilsen. Gud, vær i mine ører og det jeg hører. Gud, vær i min nakke og i min ydmykhet. Gud, vær i mine hender og i mitt arbeid. Gud, vær i min død og i mitt nye liv.

- Joyce Huggett: Veien mot påske. Lunde forlag 1990, side 35

"Slik skal dere be: Vår Far, du som er i himmelen. La ditt navn holdes hellig..."

Når Gud bosetter seg i nabolaget

 Jeg stanser opp ved ordene i Matt 4,13: "Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land", og tanken slår meg at Gud bosatte seg i nabolaget! Jesus er jo både Menneskesønnen og Guds Sønn, sann Gud og sant menneske! Forunderlig!

Tenk tanken: Gud er bosatt i nabolaget! Så konkret! "Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss" (Joh 1,14). Alternativ bokstavelig oversettelse fra gresk: "Slo opp sitt telt i blant oss." Gud teltet!

Jeg leser Stephanie Saldana for tiden. Hun er uteksaminert fra Harvard Divinity School, opprinnelig fra San Antonio i Texas, men bosatt i Israel med sin familie. Hun setter ord på noe jeg har tenkt lenge, her i min oversettelse:

"I mange år, trodde jeg at vi som kristne må lese evangeliene som vi leser våre egne liv, i lyset av oppstandelsen. Vi er kalt til å dvele ved hvert øyeblikk i Jesu liv, uansett hvor lite det er: Hans vandringer langs strendene ved Gallileasjøen, brødet han bryter med venner, bønnene han hvisker fram under oliventrærne - og se i dem et skjult håp, som venter på å bli åpenbart. Det er hva det betyr å finne den skjulte gleden i det ordinære. Å kjenne til oppstandelsen har tjent som en kilde til styrke i mange vanskeligheter."

Slik har også jeg tenkt og erfart det. 

Men, så skriver Saldana: "Men nå, etter å ha levd så mange år med krig, vold og fordrivelse, tett inn på livet har jeg funnet at vi har mye å lære fra evangeliene og våre egne liv, i lyset fra korsfestelsen. Den er også en kilde til styrke. Vi kan vende tilbake hvert et øyeblikk til Jesu tjeneste - Bergprekenen, da han fikk stormen til å tie, og alltid bære korsfestelsen med oss i våre hjerter. Og denne kunnskapen gir oss ikke bare del i smerten, men også trøst og livsmot."

Den amerikanske forfatteren forteller oss at det bare er i de siste årene, gjennom de vanskelige tidene hun og familien har opplevd at de har kommet til å erfare korsets trøst. 

"Trøstens Gud har aldri stoppet med å elske oss. Det er i disse øyeblikkene av total utmattelse, ved flere anledninger enn jeg kan erindre, at jeg har tenkt på Jesus i Hans siste timer, hengende der i forferdelige smerter, med armene utstrakte, naglet fast til trestammen. I det øyeblikket er Han bare kjærlighet. Han er på djupet av seg selv. Sann Gud. Sant menneske."

På jakt etter Chametz

 Det er et ord fra 2.Mos 12,15 som ikke vil slippe taket i meg. Ved innledningen til den jødiske påskehøytiden heter det: "I sju dager skal dere spise usyret brød. Allerede den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres." Man skulle saumfare hver krik og krok, og lete med lys og lykte for å se om man fant rester etter surdeig i huset. Surdeig heter: 'chametz' på hebraisk. Når denne surdeigen er samlet sammen skulle den brennes og asken skulle spres med vinden eller med bølgene.

Hva har dette å gjøre med nytestamentlig menighetsliv, spør du kanskje? Visste du at apostelen Paulus spanderer et helt kapittel i 1.Kor på spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til 'Chametz'. Hør bare: "Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød." (1.Kor 5,6 b-8)

Konteksten til disse versene handler om synd i menigheten. Paulus slår fast at vi ikke har noe å gjøre med de som ikke tilhører menigheten: "Hva har jeg å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor dere skal dømme?" (v.12) Det er vanskelig å forestille seg tanken om en folkekirke hvor alle er medregnet, når Bibelen snakker om de helliges samfunn. Kristi forsamling består av de som er kalt ut av verden. Så vi må feie først for vår egen dør!

I forberedelsen til Den hellige påskefeiringen bør vi derfor omvende oss, og be Den Hellige Ånd minne og overbevise oss om synd i våre egne liv. Dagene før den stille uken bør derfor være selvransakelsens dager, da vi kvitter oss med vår egen surdeig.

Shlomo Ben Ezra fra den gallileiske landsbyen Tsippori, forteller i en reiseskildring fra tempeltiden i Jerusalem for 2000 år siden, som er gjenfunnet, at i ukene før påske ble arbeiderne sendt ut for å sette veiene opp til Jerusalem i stand for at folk kunne vandre på dem, og vannkildene og brønnene, slik at folk kunne drikke seg utørste. Dette minner meg om ordene fra Jesaja 58,11-12: "Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter. Du skal kalles Den som murer igjen revner. Den som setter i stand veier så folk kan bo der."

Hvert øyeblikk kan bli en påske, del 2

 Det stedet i Evangeliet som viser oss at Jesus reiser seg for å vaske disiplenes føtter, innledes med ordene: "Da Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i Hans hender..." For Jesus utgjør bevisstheten om den guddommelige autoriteten som er tildelt Ham, selve grunnlaget for Hans ydmyke holdning.

Peters holdning under fotvaskingen lærer oss at fristelsen kan overfalle en oppriktig disippel. Impulsiv som Peter er, overdriver han i to motsatte retninger. Først vil han ikke at Jesus skal vaske ham - dernest at Jesus ikke bare skal vaske hans føtter, men også hodet. 

Det skjer ofte at vi vil bestemme hva Herren skal gjøre og måten det skal gjøres på. Men det Jesus ønsker, er at vi lar oss 'behandle'. At vi stilltiende og tilbedende underkaster oss det Han bestemmer, selv om vi ikke forstår det. 

Hvis du etterligner Jesus og kneler ned for å vaske en annens føtter, da vil det linklede som du tørker dem med, for deg få et avtrykk av Frelserens ansikt.

Jesus vet at Judas forråder Ham. Likevel gir Han ham - og fortrinnsvis ham - et stykke brød som Han har dyppet i kalken. Episoden er forvirrende. Hva betyr den? Er den et varsel om fordømmelse, eller er den nådens siste tilbud? "Etter å ha fått stykket for Satan i Judas..."

Kanskje har vi lov til i dette ytre kjærlighetsbeviset å se Jesu barmhjertighet, den siste sjansen som tilbys Judas. 

Hvis vi er våkne overfor omstendighetene når vi synder og fremfor alt bevisstgjør for oss den umiddelbare foranledningen til våre fall, da vil vi se at Kristus helt til det siste søker å gripe inn for å stanse oss. Tilsløret og dog slik at vi fornemmer det, gjentar Han sine nådestilbud, de våre tilskyndelsene og kjærlige påminnelsene - alt sammen for å holde vår svake vilje tilbake fra avgrunnen.

Historien om hver enkelt av våre synder er samtidig historien om hvordan den guddommelige kjærligheten gir seg til kjenne inn i en extremis (i ytterste fare), om man kan si det slik. Hvis vi bare ville forstå, kunne vi tyde tegnene. 

- En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om Frelseren. Atheneum forlag 1994. Side 83-84. En munk fra Østkirken er pseudonym for Lev Gillet (bildet)

Hvert øyeblikk kan bli en påske, del 1

 "Jeg har inderlig lengtet etter å spise dette påskelam med dere..."

For oss dreier det seg ikke bare om den gamle pakts påske forut for den første langfredag, heller ikke om den påsken vi feirer hvert år. Hvert øyeblikk kan bli en påske, det vil si det fortrolige måltid sammen med Jesus hvor vi forener oss med det guddommelige liv som i hengivelse ofret seg for verdens frelse. Forener oss med den sønderbrutte kropp og det utøste blod.

Denne spesielle sammenknytningen adskiller påskemåltidet fra forbindelsen med Kristus mer i sin alminnelighet. Hele påskens mysterium - korset og oppstandelsen - er til stede i Herrens måltid. Nattverdmysteriet begrenser seg ikke til den synlige deltagelse i eukaristiens gaver i de troendes forsamling. En indre, usynlig, rent åndelig nattverd kan til enhver tid og på ethvert sted fullbyrdes i min sjel. "Om noen åpner døren for meg, vil jeg trede inn og holde måltid med ham..."

Den usynlige nattverd er ikke mindre virkelig enn den synlige, men den er av en annen art, og denne forskjellen må vi vise den dypeste respekt.

"Jeg har lengtet etter å spise dette måltidet med dere..." Dette måltidet: hvilket? Det siste Jesus ville holde før sin død. Måltidet hvor Han avslørte hemmeligheten med det sanne påskelam for sine disipler. Den påske Han ønsker å holde med meg, er det måltid hvor jeg endelig kan oppdage lammet.

Jesus spør husets herre: "Hvor er stedet der jeg kan spise påskelammet?" Ordene får en langt dypere betydning hvis man holder seg til den greske teksten 'to katalyma mou' hos Markus, som kan oversettes med: min bolig, min festsal. Det ligger både befaling og ydmykhet i dette spørsmålet. Jesus spør etter sitt rom, og Han gjør det på en gang dristig og myndig som den som har eiendomsretten. Denne salen er Hans. Han har forbeholdt den for seg selv. Og dog ber Han en mann om å få låne den. Fordi min sjel tilhører Jesus, gjør Han fordring på den for å feire påske. Men Han avfinner seg med å komme som gjest. Han ber om min gjestfrihet. 

Mesteren sier: "Min tid er nær. Jeg vil feire påske hos deg sammen med mine disipler".

Sammen med mine disipler... Herrens påske er alltid personlig. Aldri er den bare for enkeltpersoner. Selv om det dreier seg om den usynlige nattverd som Jesus til enhver tid kan feire i min sjels viktigste rom, skal det der alltid være rom for alle Hans disipler. Er jeg sammen med Jesus, må jeg også være sammen med Peter, Andreas, Jakob, Johannes, Paulus og alle de andre apostlene. Likeledes med dem som i de svundne århundrene var Hans disipler og med dem som er det i dag. Jesus taler om disiplene med uttrykk som: "Gå og si til mine brødre..."

Jeg kan ikke isolere meg fra mine brødre uten å skille meg fra Jesus. Jeg må være forenet med dem i en og samme tro, i en og samme kjærlighet.

fortsettes

- En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om Frelseren. Athemeum forlag 1994, side 82. En munk fra Østkirken er pseudonym for Lev Gillet (Foto)

Messiansk jøde skriver om omer-tellingen

Når vi nå er inne i den tredje uken av tellingen av Omer (3. Mosebok 23:15), som finner sted mellom påske og Shavuot (også kjent som pinse), blir vi minnet om påskelammet, som ble ofret under utvandringen. . Dette Lammet er et symbol på forløsning og frihet for det jødiske folk, og det var også et forvarsel om den ultimate forløsningen som ville komme gjennom offeret til Yeshua, vår Messias. I Åpenbaringen 12:11 ser vi kraften i Lammets blod til å overvinne anklageren og bringe seier til dem som følger ham. Når vi reflekterer over denne mektige sannheten under tellingen av Omer, la oss minnes påskelammets og Yeshuas offer. Måtte vi strebe etter å leve liv som gjenspeiler kjærligheten og kraften til vår Messias.

Som et messiansk jødisk samfunn er vi kalt til å gå i fotsporene til Yeshua, vår Messias, som lærte oss å elske hverandre slik han har elsket oss. Denne kjærligheten er ikke bare en følelse, men en handling som krever ofre og engasjement.

I Åpenbaringen 12:11 ser vi et sterkt eksempel på denne kjærligheten i aksjon:

"De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden,"

Dette verset snakker om en stor kamp som finner sted i det åndelige riket. Vi er kalt til å delta i denne kampen. Fienden søker å ødelegge oss og skille oss fra kjærligheten til vår Messias, men vi har makt til å overvinne ham gjennom Lammets blod og vårt vitnesbyrd.

Lammets blod refererer til offeret Yeshua gjorde på korset for våre synder. Det er gjennom hans offer at vi er i stand til å bli forsonet med Gud og få evig liv. Fienden kan prøve å anklage oss og minne oss på våre tidligere feil og synder, men vi kan stå fast i vissheten om at vi er blitt tilgitt og vasket rene av Lammets blod.

"I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom." Efeserne 1:7

Ordet i vårt vitnesbyrd refererer til kraften i vårt personlige vitnesbyrd og historiene om hvordan Gud har virket i våre liv. Våre vitnesbyrd har kraften til å inspirere og oppmuntre andre som kanskje går gjennom lignende kamper. Ved å dele våre historier og tro hjelper vi andre med å overvinne fienden og komme nærmere Gud.

"For jeg skammer meg ikke over evangeliet, for det er Guds kraft som bringer frelse til enhver som tror: først til jøden, så til hedningen." Romerne 1:16

Men kanskje den mest kraftfulle delen av dette verset er den siste setningen: "de elsket ikke livet sitt så høyt at de viket fra døden." Dette taler til det ultimate offeret som mange av våre brødre og søstre i troen har gjort gjennom historien. De var villige til å gi opp sitt eget liv for evangeliets skyld og kjærligheten til sin Messias.

Når vi leser dette verset, blir vi minnet på at også vi er kalt til et liv i offer og forpliktelse. Vi er kanskje ikke kalt til å gi opp våre fysiske liv, men vi er kalt til å dø for oss selv og leve for vår Messias og hans rikes skyld. Dette betyr å legge til side våre egne ønsker og agendaer og først søke Guds vilje.

"Den som finner livet sitt, vil miste det, og den som mister livet for min skyld, vil finne det." Matteus 10:39

Så hvordan ser dette ut i praksis? Det betyr å være villig til å gå ut av komfortsonene våre og dele troen vår med de rundt oss. Det betyr å være et lys i en mørk verden og elske andre slik Yeshua har elsket oss. Det betyr å tjene andre og sette deres behov foran våre egne. Det betyr å be for våre fiender og tilgi dem som har gjort oss urett.

Som messianske jøder har vi også et unikt kall som en del av nasjonen Israel. Gud har valgt Israel til å være et lys for nasjonene og en kanal for velsignelse for verden. Vi er kalt til å være en del av det oppdraget, å dele kjærligheten og sannheten til vår Messias med både jøder og hedninger. Når vi lever liv med oppofrelse og forpliktelse, la oss også huske vårt kall som nasjon og strebe etter å oppfylle dette kallet etter beste evne.

Avslutningsvis er Åpenbaringen 12:11 en kraftig påminnelse om kjærligheten og offeret til vår Messias Yeshua, og vårt kall til å følge i hans fotspor. La oss være et folk som er villige til å overvinne fienden ved Lammets blod og vårt vitnesbyrd, og som er villige til å gi våre liv til grunn for vår Messias og hans rike. Måtte vi reflektere hans kjærlighet og lys til en verden i desperat nød.

- Yovual Yanay, Revive Israel, messiansk jøde./Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Påskens ettersmak

Er det noe jeg er virkelig redd for så er det å falle. Parkinson har gitt meg ustø gange og av og til blir jeg svimmel. Jeg klarer heller ikke å stå lenge av gangen. Jeg er redd for å slå meg om jeg skulle falle, særlig å slå meg i hodet. 

Denne påsken har jeg bedt meg igjennom 'Korsets vei', av den franske forfatteren, dramatikeren og diplomaten Paul Claudel (1868-1955). Mest for egen oppbyggelses skyld. Boken handler om Jesu lidelsesvei til korset konsenrert til ulike stasjoner langs Via Dolerosa.

I år har jeg merket meg tre ting, og da er vi tilbake til utgangspunktet. Det gjør sterkt inntrykk på meg om at Gud kommet i kjød faller under byrden av korset. Hvilken avmaktsfølelse det må ha vært. Tenk deg Skaperen og Opprettholderen av alt liv faller! Det andre jeg merket meg er det faktum at Gud blir slått fysisk! 

Og det tredje er at Gud blir avkledd! Hvilken fornedrelse, at Herlighetens Konge, blottlegges.

Og alt dette for vår frelses skyld. Det er helt komplett umulig å forstå hva Jesu lidelsesvei innebar for Ham. Det er ikke for ingenting et av hans navn er Smertenes mann.

"Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen." (Jes 53,2b-7)

Jeg er påskevenn!

Ikke noe galt med å være pinsevenn, men om jeg skulle ønske å bli kjent som noe må det være som påskevenn! Som bror Bjørn av oppstandelsen. Så sammenvevd med troen på Jesu oppstandelse fra de døde drømmer jeg om å være, at troen på oppstandelsen er min identitet. Dette er blitt så levende for meg etter den stadige nedbrytningen av kroppen min på grunn av Parkinsons. Hver dag trekkes det dager fra mitt liv, som det gjør det med oss alle, men det er på denne siden. En dag skal jeg oppstå til et evig liv. Hver dag vil jeg derfor leve i lyset av den forunderlige Påskedagen. Jeg skriver den med stor P for den er det store vannskillet. Uten oppstandelsen er vår tro ingenting verd. Da er den i det beste fall et sett med moralnormer. Om dette er den apostoliske tro krytallklar: 

"14 Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. 15 Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. 16 For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. 17 Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. 18 Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. 19 Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.

    20 Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde..." (1.Kor 15,14-20)

For mange avsluttes påsken med andre påskedag, men for oss som lever i kirkeårets gode rytmer, har vi nå begynt på påsketiden. Det er den tiden av året da vi på en helt spesiell måte lever i det forunderlige lyset fraa Jesu tomme grav.

Bildet er tatt av Jakob Enerhaug, i  forbindelse med at jeg talte i Os Misjonsmenighet i 2017. Da kunne jeg ennå stå mens jeg talte. Nå må jeg sitte, da beina ikke bærer meg lenger. Men det går helt bra det også.

Påske nummer to - Gud gir en ny mulighet

I DAG på Guds kalender:

I Y A R 1 4

IYAR 14 5782 = 15. MAI 2022

Vi er midt i den andre måneden i det åndelige året. Fullmånen på nattehimmelen minner oss om at det er månedens fylde. Det er nøyaktig en måned etter påske. Så hva annet er viktig med denne dagen? Det kan du lese om i 4.Mosebok 9.

Israelittene gikk inn i sitt andre år i ørkenen og noen av dem kunne ikke feire påske den 14. Nissan fordi de hadde vært blant de døde. De ønsket å feire men kunne ikke fordi de ble ansett som "urene" under høytiden. Moses sa til dem.. "Vent, så vil jeg høre på hva Herren vil befale om deg." Herren ba Moses fortelle Israels barn at de kunne gå inn. Påske på den 14. dagen i den andre måneden - det er Iyar 14 - selv om de gikk glipp av det første gang i måneden Nissan.

Så vidt jeg vet, er påsken den eneste fastsatte tiden hvor Herren ga en «andre anledning». Jeg tror dette er fordi han ikke vil at noen av oss skal gå glipp av kraften i påsken – vår forløsning gjennom Jesus. Det er som om Han sier - ikke gå glipp av dette!

Hvis denne "andre sjansen" ble gitt i den gamle pakt-- hvor mye MER er vår forløsning tilgjengelig under den nye og bedre pakt! Det er her nytt liv begynner. Hvorfor skulle hele skapelsen dukke opp i livet fra bakken og ikke oss- kronjuvelen i Hans skapelse?

Måtte vi i dag meditere over Jesu kjærlige godhet, vårt påskelam... og kanskje ta imot Ham for første gangi vårt hjerte. Det er aldri for sent --- for Han er Gud for andre sjanser og gleder seg over å forløse oss!

I sin hvile-

Christine Vales/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vaksiner, påske og Jesus

I morgen får jeg første dose med Pfizer. Det blir fint. Når neste dose settes i mai måned kan jeg være mer mobil igjen. Det ser jeg veldig frem til. Gradvis kan livet vende tilbake til mer normale tider. Jeg kommer til å bli raus med klemmene når det blir mulig å klemme igjen! Da kommer jeg til å dele ut bamseklemmer til alle som vil ha.

Men midt oppe i glden over å få korona-baksinen kjenner jeg på en tristhet og oppgitthet over kristne trossøsken som bagatelliserer Covid-19. For noen av dem eksisterer ikke sykdommen i drt hele tatt. Hva skal jeg da svare til de etterlatte til pastorkollegaer og misjonærer som er døde av nettopp Covid-19? At de døde av en innbilninng? Hva vil de svare den kristne sangeren Ronald Utbult som så vidt overlevde ettter å ha vært dødssyk av korona? 

Noen av mine kristne venner har brukt kirkens største høytid - påsken - til å bombadere veggen sin på Facebbok med artikler og viedoer om for farlig vaksinen er og gi uttrykk for deres vaksinskepsis og vaksinemotstand. Men ikke et eneste ord om påsken eller om Jesus koster de på seg! Tenk påsken som er så full av muligheter til å spre evangeliet! Alt handler om vaksiner og motstanden mot dem.

Det er så trist, så uendelig trist. 

Foto: Pixabuy

Boris Johnson: Jesus Kristus er veien, sannheten og livet - hver dag!

Storbritannias statsminister, Boris Johnson (bildet) avla en frimodig og tydelig kristen bekjennelse i forbindelse med årets påskefeiring. I sin offisielle påskehilsen til landets innbyggere sa han blant annet:

"Jeg vet at for mange mennesker innebærer påsken sjokoladeegg, påseharer og tradisjonelt britisk bakverk, og jeg kommer definitivt til å være med på det.... Men la oss ikke tape av syne at dette er kristendommens viktigste høytid. Om det er en ting britiske kristne har vist oss dette året, så er det at  Jesus Kristus er veien, sannheten og livet, ikke bare i dag som er påskedagen, men hver dag...  Jesu forkynnelse, og budsskapet om hans død og oppstandelse gjennomsyrer hver del av det daglige livet... Som alltid kommer påsken med nytt håp, og i år, mer enn noensinne kommer den med et løfte om en lysere fremtid for oss alle."

Foto: Wikipedia

Å leve sitt liv i det forunderlige påskelyset

Vi skriver 2. påskedag, For mange er påsken over for i år. Men for de som lever i kirkeårets god rytmen beveger vi oss nå inn i påsketiden, som varer frem til 1.pinsedag. Det er syv uker, en gave til oss, gitt oss av kirken til å dvele ved påskens og ikke minst oppstandelsens mystrerium. Syv uker til å leve i det vidunderlige påskelyset. 

Det var så sterkt og gjenkjennende å lese artikkelen tidligere biskop Per Arne Dahl skrev i Vårt Land under påskeuken, hvor han beskrivr dødsangsten han har slitt med siden han vokste opp på Gjøvik. En døgsangst, som fremdeles er der, men som gradvis har sluppet taket på grunn av møtet med evangelienes fortellinger om oppstandelsen. Påskens gudstjenester opp gjennom livet har gjort noe med Per Arne Dahl. De har gitt ham håp. 

Slik også for meg. Det har vært et så stort savn dette å ikke kunne feire påskens gudstjenester for andre året på rad, men evangeliene har vi jo og jeg har fordjupet meg i dem. Så takker jeg Herren for at jeg hver dag kan få leve i det forunderlige påskelyset og dvele mitt blikk på Ham som ikke selv døden kunne holde fast.

Døden er død.

På grunn av Jesus.

Kristus er oppstanden!

 Kristus er oppstanden fra de døde, med døden nedtrampet Han døden, og til dem i gravene gav Han liv.

Slik lyder det triumferende i kirker verden over i dag! Troen på Kristi oppstandelse og menneskenes oppvekkelse fra de døde er felles for hele kristenheten, men ingen har bevart den med en slik kraft som Den ortodokse kirke. Påsken er det ortodokse kirkeårets sentrum i strørre grad enn julen er midtpunkt i den protestantiske tradisjonen. Den fem uker lange fasten før påske er en enda mer intensiv forberedelsestid innfor påsken enn advent er som forberedelsestid før feiringen av Kristi fødsel. Kristi oppstandelse er ikke bare sentrum i årssyklusen av fester for en ortodoks kristen, men også i ukens og dagens krets av gudstjenester.

Jeg har tenkt på dette når jeg har vært i Russland. Der heter nemlig søndag voskresenie, det vil si oppstandelse! Søndag er for en ortodoks kristen en liten påske! For i morgengudstjenesten leses en evangelietekst om oppstandelsen og mange av søndagens hymner handler om Kristi seier over døden. For de troende, blir søndagen en stadig påminnelse om Kristi oppstandelse. Gjennom selve gudstjenestefeiringens utforming blir de troende bevisst at Kristus er oppstanden, Han lever, og tekstene om hendelsene omkring Kristi oppstandelse løftes hele tiden fram som en sterk påminnelse om dette.

Påskens kanon i 1.tone følger en tekst skrevet av den hellige Johannes Damaskenos og lyder slik:

"Det er oppstandelsens dag, la oss lyse opp, o folk! Påske, det er Herrens påske! For fra døden til livet og fra jorden til himmelen har Kristus, vår Gud, ledet oss som synger seierssangen.

Kristus er oppstanden fra de døde!

La oss rense våre sanser så vi får se oppstandelsens utilgjengelige lys fra Kristus i stråleglans og tydelig høre Ham si: Gled dere alle, og stem i seiersangen!

Må himmelen verdig fryde seg og jorden glede seg, ja verden holde fest, den synlige sammen med den usynlige, for Kristus har stått opp i uendelig glede!

Kom, la oss drikke den nye drikk, ikke den som ved et under sprang frem fra den golde klippe, men av uforengelighetens kilde, som faller lik regn fra Kristi grav; i den har vi vårt feste.

Nå blir allting fylt av lys. himmel og jord og det som under jorden er; må all skapning holde fest for Kristi oppståen; i den har vi vårt feste. (Fra Ortodoks bønnebok, side 131)

Noen personlige refleksjoner over påsken 2021

Under den bønnen som bes ved den sjette timen - sext - som er klokken 12.00 - leser vi i den tidebønnsboken May Sissel og jeg bruker Salme 104 på lørdager Der finnes det det noen vers som beskriver det jeg opplever for tiden:

"Alle venter de på deg, at du skal gi dem mat i rette tid. Du gir dem, de sanker. Du åpner din hånd, de mettes med det gode. Du skjuler ditt ansikt, de forferdes...." (v.27-29a)

I den store svakheten jeg nå opplever med mye kroppslig stivhet og ustøhet har jeg et stort behov for trygghet. Det er tider da jeg blir redd, og tider da jeg overveldes av tapet av det å kunne utføre hverdagslige selvfølgeligheter. Da siger fortvilelsen inn over meg. Denne påsken har jeg derimot latt meg gripe av at Jesus også opplevde stor kroppslig og sjelelig svakhet. Innfor det Han sto overfor opplevde Han angst og gru, enda Han visste at Han skulle triumfere over død og grav og vende hjem til himmelen. Likevel var Han redd. Jeg har også merket meg at evangelieforfatterne nevner at Han falt to ganger under byrden av korset. Dette viser at Han var et sant menneske.

Tidligere i denne salmen står det: "Du sender mørke, og det blir natt. Da kommer de fram alle dyrene i skogen..." (v.20) Noen ganger blir det mørkt. Da kommer dyrene fram. De ville dyrene. De som ikke vil deg vel. Dette har også Jesus opplevd. Det sjelelige mørket: "Men fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama, sabakttami! Det betyr: Min Gud, min Gud, hvofor har du forlatt meg?" (Matt 27,45-46) Jeg har også kjent litt på dette mørket, men selvsagt ikke i samme grad som Jesus. Men det er sant det som salmisten skriver: "Du skjuler ditt ansikt, de forferdes..."  Når Gud skjuler seg, kan frykten komme.

I dag hadde jeg en sterk opplevelse. Fordi jeg var så sliten av alle smertene la jeg meg for å hvile litt på sofaen. Jeg grep tak i gripekorset mitt, etter å ha satt på noen sanger av den franske komponistten Jaques Berthier, han som har skrevet og satt melodientil så mange av de vakre Taize-sangene. Så, ut av det blå, begynner noen å synge ordene fra Salme 31,6: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløsr meg, Herre, du trofaste Gud."  Da kom tårene! Dette er jo mitt favorittskriftsted! Det er hva jeg kan gjøre når Gud skjuler sitt ansikt, og det er nøyaktig de ordene Jesus uttaler som sin bønn på korset. Det vil si den første delen av dette sterke verset.

"Du er mitt skjulested," heter det i Salme 32,7.

Det takker jeg for! Gud er et sted hvor jeg kan skjule meg på de onde dagene. Så ber jeg om at Han metter meg. Han gir meg mat i rette tid, som nå, gjennom Davids ord i Jaques Berthiers vakre melodi. 

Bildet taler også sitt språk: Merk deg ravnen til venstre. Gud sørget for mat til profeten Elia ved Trøstens bekk. Over hodet mitt her jeg ligger på sofaen i stua vår henger ikonmaleren Sven Aasmundtveits vakre ikon av profeten Elia ved Trøstens bekk. Det minner meg om at Gud er min forsørger. Og på bildet er engelen, som passer på meg. Jeg er ikke alene.

"din sjel skal et sverd gjennombore"

 "... Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferig, han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere legt..." (1.Pet 2,22-24)

"Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpentbart." (Simeons profeti om Jesus og Hans mor. Luk 2,14-15)

"Fjerde stasjon er Maria som har sagt sitt ja. Hun som er skatten i all fattigdom står her på gatehjørnet og venter. Det finnes ingen tårer i hennes øyne, tungen tørker i hennes munn. Hun sier ikke et ord når hun ser Jesus komme. Hun ånder sitt ja nok en gang, ja. Skriket, holder ham strengt tilbake i sitt sterke, beherskede hjerte. Hun sier ikke et ord. Hun ser på Kristus.

Moderen betrakter sin Sønn og kirken sin Frelser.  Hennes sjel kaster seg imot Ham, som den døende soldatens skrik. Hun står oppreist innfor Gud. Hennes sjel vidåpen for Hans blikk. Det finnes ingenting i henne som sier nei eller trekker seg tilbake. Hver fiber i hennes gjennomborede hjerte sier ja og samstemmer. Og likesom Gud er der, er også hun. Hun samtykker og den Sønn hun unnfanget i sitt morsliv. Hun tier og skuer Gud Den aller helligste.

- Paul Claudel/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

"Gud har et rep rundt halsen"

Disse to bøkene har fulgt meg denne påsken. 'Korsets väg' av Paul Claudel fikk jeg i 60 års gave av en god venn. Den er utgitt av den kommuniteten jeg er en del av. Den andre boken, skrevet av Mor Teresa og Bror Roger i fellesskap skaffet jeg meg da den kom ut i 1986 og har vært en kjær venn siden. Også denne er medtasjoner over korsveien, de 14 stasjonene på Jesu lidelsesvei på vei til Golgata.

I går - på langfredag - ble jeg dvelende ved en setning fra Paul Claudels bok, en bok hvis innhold inneholder åndelige djup og sannheter, som må leses sakte: "Gud har et rep om halsen1"

Det er overveldende. Jeg blir djupt beveget og grepet!

Det er Gud vi snakker om! 

"Gud har et rep rundt halsen; plutselig vakler han, faller til marken..."

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å legge dette ut, men vil oppmuntre deg til å stanse opp og grunne på innholdet selv og notere deg hva du ser, hører og opplever med denne setningen.