Det sikreste tegnet på at Ånden er tilstede

 Hva er det sikreste tegnet på at Den hellige ånd er til stede? Er det under og tegn? Er det Åndens kraftgjerninger? Åndens gaver er vidunderlige, men under og tegn er ikke noe bevis på at Ånden er til stede. Den onde gjør også under og tegn. Vi finner svaret i forbindelse med pinseunderet på pinsefestens dag i Jerusalem: "Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter svarte dem: Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på." (Apg 2,37-39)

Det sikreste tegnet på at Den hellige ånd er til stede, er myke hjerter!

En av Åndens oppgaver er å overbevise om synd. Syndserkjennelse kan ikke den onde etterligne, det er det bare Ånden som kan. Tilhørerne på pinsefestens dag i Jerusalem ble overbevist om sin egen synd. Det stakk i hjertet deres. De ble berørt og det førte til syndserkjennelse og syndsbekjennelse. Åndens oppgave er tresidig: den skaper tørst, den renser og den utruster. Ånden mykner våre hjerter til å ta imot, og Ånden peker alltid i en retning, på Jesus.

Åndens oppgave beskrives blant annet i begynnelsen av evangeliet etter Matteus, her gjengitt fra den norske utgaven av The message - budskapet - utgitt på Hermon forlag: "Jeg døper dere her i elven; her kan dere bytte ut det gamle livet med et liv i Guds rike. Den store begivenheten kommer senere. Hovedpersonen i hele dramaet - der jeg bare er en scenearbeider - skal tenne Guds rikes livsild i dere, Den hellige ånd i dere - og forvandle dere innenfra og ut. Han skal gjøre skikkelig rent - ha storrengjøring i livet deres. Alt som er rent og ekte, ville Han gi sin rettmessige plass fremfor Gud, alt som er falskt og tilgjort, vil Han kaste ut som søppel og brenne det med en ild som aldri slukker." (Matt 3,11-12)

Velsignet pinse!

Tanker en pinseaften 2024

 

"Menigheten er hjelpeløs uten Åndens nærvær og kraft. Menigheten har aldri tidligere talt så mye om seg selv og sine problemer. Dette er alltid et dårlig tegn. Lysten til å snakke om virksomheten tiltar i samme grad som kraften avtar. Det blir flere konferanser og diskusjoner når virksomheten mislykkes. Problemene kommer av at man mislykkes.

Man har ikke noe behov av å diskutere problemet så lenge man når dem. Det er ikke noe problem med tomme kirker så lenge kirkene er fulle. Man har ingen bønnemøteproblemer så lenge bønnemøtene pulserer av liv og tilfredsstiller hjertets og livets mange behov. Om selve tiltrekningskraften savnes, er det ingenting som trekker. Det er ingen ide å innby til middag om det ikke er noe å spise...

Menigheten har mistet autoritetens kjennetegn, visdommens hemmelighet og kraftens gave på grunn av at en hardnakket har forsømt og tilsidesatt Den Hellige Ånd. Kraftløshet og nederlag er uunngåelig fakta når men søker å erstatte Guds Ånds nærvær og kraft med verdslig visdom og verdslige resultater."

- Samuel Chadwick: Pinseliv og pinsekraft. Filadelfiaforlaget 1971, side 10-11

Om jeg taler med englers tunger - tungetalen som bønnespråk

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus denne 1.pinsedagen i 2023. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

Messiansk jøde skriver om omer-tellingen

Når vi nå er inne i den tredje uken av tellingen av Omer (3. Mosebok 23:15), som finner sted mellom påske og Shavuot (også kjent som pinse), blir vi minnet om påskelammet, som ble ofret under utvandringen. . Dette Lammet er et symbol på forløsning og frihet for det jødiske folk, og det var også et forvarsel om den ultimate forløsningen som ville komme gjennom offeret til Yeshua, vår Messias. I Åpenbaringen 12:11 ser vi kraften i Lammets blod til å overvinne anklageren og bringe seier til dem som følger ham. Når vi reflekterer over denne mektige sannheten under tellingen av Omer, la oss minnes påskelammets og Yeshuas offer. Måtte vi strebe etter å leve liv som gjenspeiler kjærligheten og kraften til vår Messias.

Som et messiansk jødisk samfunn er vi kalt til å gå i fotsporene til Yeshua, vår Messias, som lærte oss å elske hverandre slik han har elsket oss. Denne kjærligheten er ikke bare en følelse, men en handling som krever ofre og engasjement.

I Åpenbaringen 12:11 ser vi et sterkt eksempel på denne kjærligheten i aksjon:

"De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden,"

Dette verset snakker om en stor kamp som finner sted i det åndelige riket. Vi er kalt til å delta i denne kampen. Fienden søker å ødelegge oss og skille oss fra kjærligheten til vår Messias, men vi har makt til å overvinne ham gjennom Lammets blod og vårt vitnesbyrd.

Lammets blod refererer til offeret Yeshua gjorde på korset for våre synder. Det er gjennom hans offer at vi er i stand til å bli forsonet med Gud og få evig liv. Fienden kan prøve å anklage oss og minne oss på våre tidligere feil og synder, men vi kan stå fast i vissheten om at vi er blitt tilgitt og vasket rene av Lammets blod.

"I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom." Efeserne 1:7

Ordet i vårt vitnesbyrd refererer til kraften i vårt personlige vitnesbyrd og historiene om hvordan Gud har virket i våre liv. Våre vitnesbyrd har kraften til å inspirere og oppmuntre andre som kanskje går gjennom lignende kamper. Ved å dele våre historier og tro hjelper vi andre med å overvinne fienden og komme nærmere Gud.

"For jeg skammer meg ikke over evangeliet, for det er Guds kraft som bringer frelse til enhver som tror: først til jøden, så til hedningen." Romerne 1:16

Men kanskje den mest kraftfulle delen av dette verset er den siste setningen: "de elsket ikke livet sitt så høyt at de viket fra døden." Dette taler til det ultimate offeret som mange av våre brødre og søstre i troen har gjort gjennom historien. De var villige til å gi opp sitt eget liv for evangeliets skyld og kjærligheten til sin Messias.

Når vi leser dette verset, blir vi minnet på at også vi er kalt til et liv i offer og forpliktelse. Vi er kanskje ikke kalt til å gi opp våre fysiske liv, men vi er kalt til å dø for oss selv og leve for vår Messias og hans rikes skyld. Dette betyr å legge til side våre egne ønsker og agendaer og først søke Guds vilje.

"Den som finner livet sitt, vil miste det, og den som mister livet for min skyld, vil finne det." Matteus 10:39

Så hvordan ser dette ut i praksis? Det betyr å være villig til å gå ut av komfortsonene våre og dele troen vår med de rundt oss. Det betyr å være et lys i en mørk verden og elske andre slik Yeshua har elsket oss. Det betyr å tjene andre og sette deres behov foran våre egne. Det betyr å be for våre fiender og tilgi dem som har gjort oss urett.

Som messianske jøder har vi også et unikt kall som en del av nasjonen Israel. Gud har valgt Israel til å være et lys for nasjonene og en kanal for velsignelse for verden. Vi er kalt til å være en del av det oppdraget, å dele kjærligheten og sannheten til vår Messias med både jøder og hedninger. Når vi lever liv med oppofrelse og forpliktelse, la oss også huske vårt kall som nasjon og strebe etter å oppfylle dette kallet etter beste evne.

Avslutningsvis er Åpenbaringen 12:11 en kraftig påminnelse om kjærligheten og offeret til vår Messias Yeshua, og vårt kall til å følge i hans fotspor. La oss være et folk som er villige til å overvinne fienden ved Lammets blod og vårt vitnesbyrd, og som er villige til å gi våre liv til grunn for vår Messias og hans rike. Måtte vi reflektere hans kjærlighet og lys til en verden i desperat nød.

- Yovual Yanay, Revive Israel, messiansk jøde./Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Engler, altere og Den Hellige Ånds ild - det er på tide å buldre!

Tim Sheets, bror til den amerikanske forbederen Dutch Sheets, kom nylig med et oppmuntrende profetisk ord for vår tid vedrørende betydningen av pinsen, som jeg har valgt å oversette til norsk: 

«Pinsen var en dag i kirkehistorien som startet et nytt og unikt samarbeid mellom Den Hellige Ånd og menneskeheten. Han omringet ikke bare dem i det øvre rommet med sitt nærvær, han fylte dem med det. Det var en dag som ga identitet og formål til selve kirkens eksistens; kongens Ekklesia ble født (se Apg 2). Den Hellige Ånd og hans engler satte rommet i brann med ilden fra Hans nærvær og falt på dette øvre roms 'alter'.

Engler var til stede på Øvresalen for å holde himmelen åpen, slik at kraft kunne falle fra himmelen over bønnekrigerne som var samlet. Englene var også der for å sette fyr på en ny bevegelse på jorden. En ny æra var i ferd med å begynne.

Når Den Hellige Ånd beveger seg, er Han alltid ledsaget av et enormt antall engler. De hjelper til med å betjene ilden av Guds herlighet til resten. Engler er bærere av den Hellige Ånds herlighetsild og de bistår Guds bevegelser og utøselser på jorden.

Jeg tror vi går inn i en super pinsetid, en frisk utgøselse av Hellig Ånd som gjør oss i stand til å ta evangeliet til hele verden med tegn, under og mirakler. Når vi feirer den store utøselsen på det første nytestamentlige alteret og gleder oss over det Gud gjorde gjennom den tidlige kirken, forventer vi også at Hellig Ånds ild vil falle på altrene våre bønner har bygget i dag.

Ild representerer ofte Guds nærvær. I Apostlenes gjerninger 2, da Den Hellige Ånd kom inn i rommet og tente alteret, brøt herligheten ut i rommet. Ildflammer dukket opp over hver troende og herlighetens engler dukket opp i flammene. De administrerte frisk ild og hjalp Den Hellige Ånds nye kampanje.

Engler dukker ofte opp som ildtunger i Skriften. Vi vet at engler ikke dør. Jeg sier ofte: ‘Det er ingen englekirkegårder.’ Hver engel som nevnes i Skriften lever fortsatt og arbeider i dag. De jobber nå med Den Hellige Ånd i en annen 'ny æra-kampanje', større enn det som skjedde i Apostlenes gjerninger 2. Guds løfte er at en bevegelse kommer i de siste tider, større enn det som skjedde i tidligere dager.

Hva vil skje når Den Hellige Ånd tenner frisk ild i alle Ekklesias - kirker som forstår og og beveger seg i Kristi Matteus 16:18-19 mandat - samtidig? Faktisk vil det være en super pinse, en bølgende, verdensomspennende pinse. Dette har begynt. En strålende Ekklesia reiser seg i makt, en som helvetes porter ikke kan overvinne.

Apostlenes gjerninger 2:2 sier: 'De hørte en lyd fra himmelen som en mektig brusende vind ...'

I Esekiel 3 og 4 leser vi at når kjerubene fløy, ga vingene deres en brusende eller svevende lyd. Denne lyden har også blitt beskrevet av teologer som en voldsom type flagring, en trommelyd, bruset fra en rivende elv eller lyden av galopperende hester. Englene produserte en lyd som buldret. I Apostlenes gjerninger 2 (pinse) gikk Den Hellige Ånd inn i det øvre rommet og kunngjorde til verden og hans dannede Ekklesia: 'Det er på tide å buldre!'

"Jeg har hørt dette i ånden - en oppfordring til å buldre. Hver gang jeg hører demonisk lære bli spydd ut, stiger et rop fra djupet inni meg og sier: «Det er på tide å buldre.» Når jeg hører de korrupte stemmene til Akabs og Jesabel, tenker jeg: «Det er på tide å buldre.» Jeg er høre en dristig lyd som kommer fra en bestemt, fryktløs og uforferdet kirke.

Jeg hører lyden av brølende bål, som brenner av 'Ekklesia-altere.' Jeg hører lyden av en annen brusende, mektig vind og stemmen til vår tordnende konge, hvis øyne blinker som ildflammer og har herlighet flammende fra Hans tilstedeværelse. Messias, Bryteren, kommer for å ta et frimodig standpunkt på jorden og svare på spørsmålet om hans relevans.

Politikere, gudsfornektere, vitenskapsløgnere, avgudsdyrkere, urettferdige dommere og korrupte embetsmenn vil forstå at selv om de kan stille spørsmål ved hans relevans, gjør han det ikke. Hans herlighet øker. Spenningen og kraften i Hans rike øker. Jeg hører en oppfordring til den regjerende kirken om å engasjere seg i kjempende troserklæringer med dristig autoritet.

Jeg hører en mektig, brusende elv og lyden av vekkelsesbranner som begynner å rulle over planeten. Denne store utøselsen vil brenne den og være som en snøball som går nedover en bakke, og vokser seg større og større til den ruller over helvetes porter. Det vil dampe ut over demoniske høyborger, urettferdige systemer, pretensiøs religion, demoners lære, antikrists styresystemer, korrupte medier, ugudelig utdanning og filosofiske festningsverker.

Jeg hører kong Davids lyd av marsjering i morbærtrærne. Jeg hører lyden av gjenværende krigere oppstilt til kamp. Jeg hører den rytmiske drønnen av engler som flyr i formasjon, som kommer med lysets hastighet for å hjelpe Kongens Ekklesia. Jeg hører ropet fra Kongen som stiger i intensitet, forkynner Hans ord gjennom Hans rest og Hans englehærer. Jeg hører himmelens seierstrommer. Jeg hører vogner av ild som ruller på plass og raslingen av tørre bein. Jeg hører låser som brytes, murer som faller og en stor og mektig hær begynner å marsjere. Jeg hører ild-tornadoer som snurrer av Guds altere for å gå og ødelegge festninger. Jeg hører demoner som skriker: ‘Det skjer igjen.’ (2 Samuel 5:24; 4. Mosebok 23:21; 2 Kongebok 6:8-23; Esekiel 37)

Vi går nå videre inn i en fantastisk ny æra planlagt av Den Hellige Ånd. En ny æra betegner dramatisk endring. Vi kommer til å se raske fremskritt og nye mulighetsdører i en atmosfære av herlighetsbølger.

Pinsen i Apostlenes gjerninger var virkelig fantastisk, men vi har blitt lovet at den vil skje igjen på et nytt og høyere nivå. Vi beveger oss inn i et nivå av utstrømning som vi aldri har sett før. Engler åpner himmelen over Ekklesia-altrene. Tegn, under og mirakler vil øke. Rikets evangelium vil bli presentert med kraft og vekkelsesilder vil dukke opp, oppblåst av en ny pinsevind. Ildkuler av herlighet, som kometer fra himmelen, vil eksplodere midt iblant oss.

Jeg mottok nylig et syn fra Herren, der 'Jeg så herlighetens engler, kledd i off-white, med strålende hvite bånd. Jeg så da en stor jordklode som ble til en klokke. Mens jeg så på, plasserte Den Hellige Ånd seg selv i sentrum og ble klokkens visere. Deretter begynte han å aktivere mengder av "herlighetsengler" i retning av hvert tall. Jeg så mange engler bevege seg i retning av tallet tolv. Andre beveget seg mot en, to, tre og så videre, inntil engler hadde blitt sendt til hvert nummer på klokken. Jeg hørte Den Hellige Ånd si: "Det er på tide å erklære frigjøringen av herlighetsengler til hele jorden."

Pinsepreken 2022: Den som venter på noe godt

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet, 1.pinsedag 2022:

Teksten jeg har valgt for denne 1.pinsedag er hentet fra en av de salmene som siteres i det som kalles ‘Pinsenovenen, som er perioden mellom Kristi  himmelfart og 1.pinsedag. Ordet ‘novene’ kommer av tallet ni og henspiller på det antall dager som Maria, Jesu mor og de 120 som oppholdt seg på Øvresalen. Der hentet de på oppfyllelsen av det Jesus hadde lovet dem. slik det er gjengitt av Lukas, i Luk 24,49: “Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere har blitt ikledd kraft fra det høye.”

Salmen jeg tenker på er Salme 27, og vi skal stanse ved vers 8: “Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord: Søk mitt åsyn! - Herre, jeg søker ditt åsyn.”

De var ikke særlig høye i hatten disse 120 som ventet i Jerusalem. De var redde. Evangelieforfatterne forteller oss at de holdt seg bak stengte dører. “Av frykt”, forteller Johannes. Det var ikke så rart. Landet de bodde i var okkupert av en grusom okkupasjonsmakt, og mange av de 120 som var samlet på Øvresalen disse dagene, hadde vært vitne til hva denne okkupasjonsmakten var i stand til. Lederen deres, Han mange kalte Messias, var blitt sveket og forrådt, fengslet, torturert og senere korsfestet.Klart slikt gjør inntrykk og setter djupe spor i sjelen. Riktignok hadde flere av dem sett Jesus i levende live, etter at Han hadde stått opp igjen fra graven. Men nå hadde hatt forlatt dem - faret opp til himmelen - og de var etterlatt alene. Alene med den formidable oppgaven som var betrodd dem, nemlig “å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, døpe dem og lære dem alt det Jesus hadde befalt dem…”          

De følte seg nok små, redde og utilpasse med hele situasjonen. Og hva mente Han med å si at de skulle bli værende i Jerusalem og vente på noe de skulle få, noe Han skulle sende? 

Etter hvert skulle de gjøre seg den erfaring at problemet deres - og vårt - er ikke svakheten og skrøpeligheten, eller tilkortkommenheten, men snarere vårt styrke. Det er ikke vår svakhet som er til hinder for at Gud kan bruke oss, men at vi er så sterke i oss selv. Vi klarer oss ofte helt greit uten at Gud gir oss krefter til det. 

Mennesker søker etter metoder, Gud derimot, søker mennesker, som søker Hans ansikt - Hans åsyn - og som venter på å bli ikledd kraften fra det høye.

Guds Ånd faller ikke på metoder eller planer, men på mennesker! Menn og kvinner og barn som er avkledd sin menneskelige styrke, for å bli ikledd kraften fra det høye.

De 120 skulle vente! Det er jeg dårlig på, Det moderne mennesket er blitt en slave av at alt skal skje nå, med det samme. Vi snakker om øyeblikkets tyranni. Men det er et ordtak som sier: ‘Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!’ 

Men for mange kan det å vente synes bortkastet. Den walisiske poeten R,S Thomas sier det derimot slik “Meningen ligger i det å vente.”

Det er djupt og radikalt.

Salmisten som skrev Salme 27,  kong David, hadde forstått dette når han i denne salmen understreker betydningen av å søke Guds ansikt. Mange søker Guds hender, Hans inngripen, men i stedet for å søke Guds hender burde vi søke Herren for Hans egen skyld. Ikke for å få noe, men for å dele Hans vennskap og oppleve  Hans nærvær. For alt springer ut av dette. “Når vi ber,” sier Teresa av Avila, denne kvinnen som har lært meg så mye om bønnen, “skal vi huske at det er Giveren som er Gaven.”

Det er selve hemmeligheten.

Hva er det sikreste tegnet på at Guds Ånd er til stede? Er det tegn og under? Der er myke hjerter! Åpne og mottagelige hjerter. Tørstende hjerter.

De 120 som ventet på Øvresalen i Jerusalem hadde fått myke hjerter gjennom å søke Guds ansikt i bønn. Da får man myke hjerter, da skapes det tørst og hunger. Tørsten - åndelig tørst - er det sikreste kjennetegnet på at Den Hellige Ånd drar i hjertene våre. Nær Jesus finner vi mennesker med en uendelig tørst og lengsel og iver. For den som er blitt rørt av Ånden, slipper ikke taket i fliken på Jesu kappe, men vil ha mer.

Når Jesus underviser om Den Hellige Ånd bruker Han vann som bilde: “Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, som trodde på ham.” (Joh 7,37-39)

Strømmer av levende vann. Elver, står det i oversettelsen fra 2011. 

Som kristen behøver du ikke gå tørr. Du kan drikke av Ånden.

Da må vi komme til Jesus, kilden med det levende vannet, med andre ord: Søke Guds ansikt, som kong David taler om i denne salmen. 

På pinsefestens dag ser vi hvordan dette levende vannet øses ut. Gud er raus! Ånden faller over de 120 som hadde søkt Guds ansikt, og det som skjer er smittende. Det fører til at 3000 mennesker blir så berørt at de kommer til en levende tro på Kristus, blir døpt og lagt til menigheten på 120. 

Pinseunderet, er ikke bare et språkunder, hvor mennesker fra hele den daværende kjente verden, hører evangeliet forkynt på sitt eget morsmål og kommer til tro. Det er heller ikke bare snakk om at disiplene mottar kraft, idet Den Hellige Ånd, kommer over dem - det handler også om at Ånden har den egenskap at den binder mennesker sammen. 

I Ef 4,1-6 som handler om kirkens enhet, skriver apostelen Paulus: “Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: en kropp, en Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.”

Når Ånden faller som på pinsefestens dag berører den alle: unge og gamle, kvinner og menn, slaver og fri. Gud blir alles Far. Den Hellige Ånd binder sammen. I Gal 3,26-28 leser vi disse befriende ordene: 

“For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle en i Kristus Jesus.” 

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg ble en kristen under Jesusvekkelsen, og at jeg fikk oppleve den karismatiske vekkelsen i dens tidlige begynnelse. Det har preget meg i alle år senere. Et av kjennetegnene på det Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene, var det varme kjærlighetsfellesskapet som ble skapt mellom trossøsken fra så mange sammenhenger - en virkelig Åndens enhet.                                  

Mitt økumeniske engasjement har sin bakgrunn fra den sterke opplevelsen jeg hadde når jeg ble døpt i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld i 1972 og talte i tunger for første gang. Noe av det skjellsettende vi opplevde i den karismatiske vekkelsens tid var at Gud var mye større enn våre snevre rammer, og at Han suverent døpte mennesker i Den Hellige Ånd hvor som helst, og til og med i sammenhenger vi ikke trodde Han ville bevege seg! Til og med blant katolikker og ortodokse!

En av de personene som skulle bli Guds redskap i å bringe Bibelens budskap om Den Hellige Ånds dåp inn i de historiske kirkesamfunnene var David du Plessis, som skulle få tilnavnet Mr Pinse. De siste dagene har jeg begynt å lese biografien om den spennende historien til denne mannen enda en gang. Boken begynner med den forunderlige profetien som legendariske Smith Wigglesworth bar fram til en meget overrasket David du Plessis. du Plessis, som var pinsevenn, var slett ikke forberedt og heller ikke særlig begeistret over det profetiske budskapet Wigglesworth bar fram.

David du Plessis forteller at han var på kontoret sitt i hovedkvarteret til Apostolic Faith Mission i Johannesburg. Klokken var syv om morgenen, en solrik dag i 1936. Plutselig gikk døren opp og der sto Smith Wigglesworth, den legendariske engelske helbredelsesevangelisten. David du Plessis skulle til å hilse på Wigglesworth og reiste seg og gikk fram fra skrivebordet. Uten å hilse la Smith Wigglesworth hånden på skulderen til David du Plessis og begynte å profetere:

"Jeg er blitt sendt av Herren for å fortelle deg hva Han har vist meg denne morgenen," begynte han. "Gjennom de gamle kirkesamfunnene vil det komme en vekkelse som vil overgå alt det som hittil er kjent gjennom historien. Ikke noe lignende har skjedd tidligere som det som hende når dette begynner å skje. Det vil overgå det som skjer nå, det tyvende århundres pinse som allerede har forundret verden, med sin sterke motstand fra den etablerte kirke. Men denne samme velsignelsen vil bli akseptert av disse kirkene og de vil ta dette budskapet og denne erfaringen bortenfor det pinsevennene har oppnådd. Du vil leve for å se dette arbeidet vokse til slike dimensjoner at pinsebevegelsen i seg selv vil bli en liten ting sammenlignet med det Gud vil gjøre gjennom de gamle kirkesamfunnene. Det vil bli enorme samlinger av mennesker, ulikt noe av det dere har sett, og store ledere vil endre sin holdning og akseptere ikke bare budskapet men også velsignelsen."

Så gjorde Wigglesworth en liten pause før han fortsatte:

"Så fortalte Herren meg at jeg skulle gi deg en advarsel om at Han vil bruke deg i denne bevegelsen. Du vil spille en prominent rolle. Et siste ord, det siste ordet Herren gav meg å gi deg: Alt det krever av deg er at du forblir ydmyk og trofast under alle omstendigheter. Hvis du forblir ydmyk og trofast, så vil du se det hele fullbyrdet."

Først nå, tok Wigglesworth øynene sine bort fra David du Plessis, så bøyde han hodet og ba: "Herre, jeg har overlevert budskapet om det du har planlagt å gjøre gjennom denne unge mannen, og nå, Herre, velsign ham og gjør ham rede, bevar ham med god helse slik at alt dette kan skje. Amen."

Uten å si noe mer, tok Wigglesworth hendene fra skuldrene til David du Plessis, snudde seg rundt og gikk ut døra!

David du Plessis forteller at han sto der ganske så forbløffet og overveldet, ja, helt stum. Han satte seg bak skrivebordet sitt igjen og begynte å be. Etter en stund banket det forsiktig på døra og inn kom Smith Wiggleworth, som om ingen ting hadde hendt, og sa: God dag!"

Denne profetien gikk i oppfyllelse når Gud begynte å øse ut sin Ånd over de gamle historiske kirkesamfunnene på 1970-1980 tallet, og vi fikk se hvordan Gud knyttet kristne sammen fra ulike kirkesamfunn, på tvers av alle skillelinjer. Klimaet kristne i mellom ble annerledes, åpnere, vennligere, mer samarbeide, mer forståelse og mindre påståelighet.

Alt begynte den gang i Jerusalem med de 120 som søkte Guds ansikt, og alt fortsetter med menn og kvinner og barn som søker Guds ansikt, for Guds egen skyld. Da Jesus ble opphøyet til himmelen, var et bønnemøte det eneste han etterlot seg. Den første menighet hadde ikke et bønnemøte. Den var et bønnemøte. 

“Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord: Søk mitt åsyn! Herre, jeg søker ditt åsyn.”

La oss be: 

Gud, du er himmelbrisen,

det kraftige vindkast

og det åndepust fra paradis

som vekker det livløse til live.

Takk for din Helligånd.

Den bærer livet fram, renser luften mellom oss

og gjør at vi kan trekke pusten fritt.

Vi ber deg:

Før oss sammen

når vi ensomme og tynnslitte

flakker rundt i verden.

Vekk gleden i oss over det fellesskap

du gir oss del i.

Din sommervind løfter din nåde frem,

du som er fra evighet til evighet.

Amen.

(Elof Westergaard/Norsk oversettelse: Merete Thomassen)

Pinsen og menighetens under

Det hele begynte på Øvresalen, med dager i bønn for så å flyttes ut på gatene i Jerusalem. Når menigheten var grunnlagt kom den sammen både i hjemmene og i Salomos bueganger på Tempelområdet. En forunderlig tid begynner, en ny tidsepoke. Med ett er menigheten her, denne nye skapningen som Gud så lenge har lengtet etter, ja helt fra før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke noe utenom menigheten kan tilfredsstille Guds begjær. Kristi menighet grunnlegges i forbindelse med - ukenes høytid - pinse. Det er ingen tilfeldighet. Ingenting er tilfeldig i Guds planlegging. Pinse er førstegrødens tid. Denne høytiden ble symbolisert med et rituale som ble gjennomført tre dager etter påske. Men la oss ta alt i riktig rekkefølge:

Da Jesus ble kryssforhørt i retten, skjedde noe samtidig. En gruppe prester gransket omhyggelig et lam for å forsikre seg om at det var lyteløst, slik Loven krevde. Disse to hendelsene - henrettelsen av Jesus og slaktingen av påskelammet - skjedde nøyaktig samtidig. I det Jesus blir ført til retterstedet, blir også det lyteløse lammet brakt til templet og gjort i stand til slakting.

Neste dag var det lørdag - alle respekterte sabbatshvilen. Søndagen nærmet seg. Da skulle feiringen av det som kalles førstegrøden finne sted. Like før soloppgang søndag morgen dro en av prestene ut fra templet ut til en åker utenfor Jerusalem. Der gransket presten omhyggelig jordsmonnet for å se om noen spirer hadde brutt jordskorpa. Presten nådde frem idet sola sto opp og de første morgenstrålene lyste over åkeren framfor ham. Da han bøyde seg ned ved randen av åkeren, så han det! Like ved føttene hans hadde en spire brutt igjennom. Førstegrøden av årets avling hadde vist seg! Presten bøyde seg, avdekket spiren omhyggelig og begynte å løfte den ut av jorda.

Presten bar spiren tilbake til Templet. Der gjennomførte han ritualet for førstegrøden. Med løftede hender holdt han spiren foran alteret. Så svingte han den fram og tilbake foran Guds ansikt. På denne måten ofret han det spirende kornet til Gud. Det var et takksigelsesrituale for å at såkornet hadde brutt fram fra jorda.

I mellomtiden går ryktene om at Jesu grav er funnet tom.

Slik ble avslutningen av den andre store høytiden markert, feiringen av det førstegrødens fest.

Nøyaktig 40 dager senere, om syv uker, vil den neste store høytid finne sted. Den dagen vil presten vende tilbake til åkeren der han tidligere har funnet spiren. Da vil kornet være modent, og han vil ta med seg et fange hvete. Den dagen er pinsedag. Såkornet var sådd i påsken, og var nå blitt en rik kornhøst, moden til å skjæres. Presten samler nok til to kornbånd, og vender så tilbake til Jerusalem.

Inne i templet går han bort til et bord og begynner å treske kornet. Så tar han en rund, glatt stein og knuser kornet omhyggelig. Han maler det inntil han har en liten haug med finmalt mel. Så heller han forsiktig vann over og knar det til en deig. Deigen formes til et brød, og brødet settes inn i en oppvarmet ovn. Presten venter. Ovnen var svært varm, det gløder der inne.

Om et øyeblikk vil presten åpne ovnsdørene og tar brødet ut av ovnen. Samtidig på Øvresalen er 120 menn og kvinner samlet i bønn. Med ett er det som om et veldig stormvær fyller huset. Noe slikt som dette hadde aldri skjedd før. I templet tar presten det ferdigstekte brødet ut av ovnen. Et guddommelig såkorn har spirt. Dette guddommelige liv hadde engang bodd i bare ett menneske, i dag er såkornet knust, det er blitt til et brød. Det guddommelige liv er blitt mange til del.

Presten løfter brødet frem foran Herren. Pinsefestens dag er kommet. Nei, mer enn det: Den er oppfylt. Den guddomelige hensikt med universets eksistens var blitt åpenbart. Guds høyeste tanke var blitt synlig på jorda. Himmelen rørte bokstavelig ved jorda, i det menigheten trer frem. Det skjer i Jerusalem. Og jordens historie er aldri blitt den samme siden.

Shavuot (pinse) - ukenes høytid, del 3

LOVEN OG NÅDEN

Da Menigheten ble født, forkynte Peter og rundt tre tusen mennesker mottok med glede budskapet og trodde på Messias (Apg 2:41). Guds nåde var tydelig – rundt tre tusen mennesker fikk liv.

Omtrent femten hundre år tidligere hadde det vært en annen Shavuot. På den tiden var det også en fantastisk oppvisning av Guds kraft. Guds lov ble gitt på Sinai. Israels folk hadde begått en alvorlig synd i sin utålmodighet med Moses og Gud. De hadde bygget avguder av gull. Den nødvendige dommen var renselsen av leiren og døden til de opprørske. Da dette var fullført, «falt det av folket den dagen omkring tre tusen mann» (2Mo 32:28).

Ta ikke feil når det gjelder kontrasten og nøyaktigheten til tallene. Loven er hellig og god, men den kan ikke bringe liv. Den er kun i stand til å bringe død (Rom. 3:19–20; Gal. 3:10). Bare nåde kan bringe liv (Ef. 2:8–9). Gjennom hele Bibelen skapes denne kontrasten. Det sees til og med når loven gis. Sammen med lovgivingen på Sinai mottok Moses instruksjoner for å bygge tabernaklet (2Mo 25:8–9). Tabernaklet var et bilde på det ultimate offer som Gud ville gi oss for å finne nåde og liv. 

Moses ga oss loven; Jesus brakte oss nåde og sannhet (Joh. 1:17). Loven dreper, men livet kom ved Guds Ånd (2. Kor. 3). Shavuot kom, loven ble gitt, og kort tid etter døde tre tusen mennesker. Ved Shavuot kom Guds Ånd ned, Menigheten ble ført til eksistens, og kort tid etter opplevde tre tusen mennesker livet.

Tradisjonene rundt Shavuot som ble utviklet etter 70 e.Kr. må få oss til å lure på om de var påvirket av den åpenbare koblingen utviklet i Det nye testamente. Muligens er det ingen bevisst kobling til Det nye testamente, men koblingen er likevel tilstede.

Har du – jøde eller hedning – gått bort fra et lovsystem og omfavnet Guds nåde gjennom Messias? Hvis du gjør det, vil Shavuot-festen ha mye større betydning for deg.

Shavuot (pinse) - ukenes høytid, del 2

PROFETISK BETYDNING 

Dagens praksis med Shavuot foreskygger en rekke bibelske sannheter som er åpenbart i Det nye testamente. Selv om grunner er gitt av det jødiske samfunnet for det historiske grunnlaget for denne festivalen, og lesingen av regelboken med denne landbruksfestivalen er fortsatt spekulativ. Det var mest sannsynlig en gang i det andre århundre e.Kr. at lesingen av Ruts bok ble en tradisjon.

Det nye testamente gir innsikt i denne høytiden på tre områder: Kirkens fødsel, slektningen/forløseren og Ruts bok, og lov og nåde. Kanskje dette ga det jødiske samfunnet drivkraften til å omfavne denne høytiden som fødselsdagen til jødedommen og loven. Selv om dette bare er formodninger, er de profetiske implikasjonene tydelig sett i Det nye testamente i oppfyllelsen av denne festen.

MENIGHETENS FØDSEL 

Jesus befalte disiplene å vente i Jerusalem til han hadde sendt løftet fra sin Far, som ville gi dem «kraft fra det høye» (Luk 24:49; Apg 1:4). Med til sammen 120 mennesker ventet de i ti dager etter at Jesus hadde steget opp til himmelen. Da Shavuot-dagen kom, kom oppfyllelsen av løftet. Guds Ånd kom ned over gruppen, og de fikk kraft til å være vitner for ham. Deretter ble verden snudd på hodet av vitnet til denne første gruppen av troende (Apg 17:6).

Det er ingen tilfeldighet at menigheten ble opprettet på denne dagen. Kolosserne 2:16–17 snakker om de hellige dagene (høytidene) som et bilde på Messias. 3. Mosebok 23:17 befalte israelittene å ofre «to viftende brød … bakt med surdeig» til Herren. Typiske offringer i den mosaiske troen inneholdt ingen surdeig.

Denne feiringen av Shavuot førte til en ny gruppe kalt Menigheten, bestående av to grupper mennesker. Forløste jøder og hedninger dannet sammen Messias-kroppen, Menigheten. Surdeig, et bilde av synd (1. Kor. 5:5–6), ble brukt til å bake de to brødene som ble ofret til Herren. Kirken består av individer som fortsatt har syndens natur i seg og likevel tilhører Gud.

Det har allerede blitt foreslått at høytidene for påske gjennom Shavuot (inkludert høytiden for førstegrøde) bør sees på som en kontinuerlig prosess. Hvis du har tatt imot det sanne påskelammet (Joh. 1:29; 1. Kor. 5:7), er du lovet oppstandelse (1. Kor. 15:20–23) fordi Han (Jesus) er førstegrøden av den større oppstandelsen høste, og du er en del av Messias' kropp (Apg 2; 1 Kor. 12:13), menigheten.

Menigheten ble født på denne dagen. Betydningen av høytiden og menighetens fødsel ville ha vært godt kjent for datidens jødiske troende. Var dette drivkraften for det jødiske samfunnet rundt et århundre senere til å snakke om denne dagen som jødedommens fødsel?

RUTS BOK 

Ruts bok er en historie om kjærlighet mellom en hedning-kvinne og Israels Gud. Ruth hadde vært gift med en jødisk mann. Da han døde, oppmuntret hennes svigermor Naomi henne til å gå tilbake til sin moabittfamilie og arv. Ruth nektet, og ønsket å slutte seg til det jødiske folket og deres Gud. Hennes svar til Naomi, «ditt folk skal være mitt folk, og din Gud, min Gud» (Rut 1:16), har blitt godt kjent.

Etter hvert som Naomi og Rut bosatte seg i Israel, ble en del av Moseloven pålagt Rut. Det var loven til slektningen-forløseren, som skulle løse ut navnet til hennes døde ektemann og skaffe en familie for hans arv. Det var tre krav for at en mann skulle kvalifisere seg som slektningen-forløseren og ta Ruth som sin kone. Han måtte være nærmeste slektning (ugift slektning), kunne utføre denne plikten og være villig til å gjøre det (Dt. 25:5–10). Den nærmeste slektningen som oppfylte disse kravene var Boas, som giftet seg med Rut, og et barn ble født til dem. Ruth skulle bli velsignet, ettersom sønnen hennes ble bestefar til David og var i den messianske linje.

Ruts bok maler et vakkert portrett av sannheten om Shavuot. Jesus er vår slektnings-forløser. Vi – jøde og hedning – er fordømt og skilt fra Gud ved vår synd (Jes. 59:1–2). Jesus var villig og i stand til å frelse oss, som Jahve Gud. Men han måtte bli vår slektning for å oppfylle alle tre kravene. Det gjorde han da han ble en mann. Gjennom hans forløsning er vi – jøde og hedning – plassert sammen i Messias' kropp (Ef. 2). Rut (en hedning) og Boas (en jøde) ble ett i ekteskap (1 Mos 2:24). Med Ruts bok som er påkrevd lesning på Shavuot, hvilket bedre bilde kan gis av menigheten?

fortsettes

Shavuot (pinse) - ukenes høytid, del 1

Tre ganger i året, gir Herren befaling til sitt folk om å stige opp til Jerusalem for å feire de tre største pilegrimshøytidene: Pesach (påske), Shavuot (pinse) og Succot (Løvhyttefesten). Nå nærmer vi oss raskt den andre av dem: Shavuot. Bibelen refererer til dem som 'Herrens høytider'. Vi leser fra 3.Mos 23,1: "Herren talte til Moses og sa: Til til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster." Ifølge Skriften, er hver av disse Herrens høytider en "mo'ed", eller "velbehagelig tid" eller "utvalgt tid".

I en serie artikler, oversatt fra magasinet "Israel My Glory", skal vi se nærmere på pinsehøytiden sett fra et bibelsk perspektiv, her i min oversettelse. Artikkelserien er skrevet av Mark Robinson fra The Friends of Israel: 

Alle Israels høytider gir stor innsikt i Det nye testamente. Shavuot, eller pinse, som de fleste kristne kjenner det, er intet unntak. Å forstå bakgrunnen og praksisen til denne høytiden gir rik innsikt i Kirkens fødsel, løftet om Messias og forholdet mellom lov og nåde.

BIBELSK BAKGRUNN 

Denne høytiden har en rekke navn i Bibelen. Den kalles «ukenes høytid» (2Mo 34:22; 5.Mos 16:10), «kornhøstens høytid» (2.Mos 23:16) og «førstegrødens dag» (4.Mos. 28:26). Shavuot-festen er unik i de syv høytidene gitt til det jødiske folk i 3. Mosebok 23 ved at det er den eneste som ikke har en fast dato. Dateringen av høytiden er alltid fra «dagen etter den syvende sabbat skal dere telle femti dager» (3Mos 23:16).

Denne mangelen på en spesifikk dato har ført til at forskjellige dager er foreslått for begynnelsen av tellingen. Saddukeerne forsto at sabbaten refererte til den første lørdagen i påsken; derfor skulle tellingen begynne den første søndagen i påsken. Dette vil alltid plassere Shavuot på en søndag. Fariseerne tolket sabbat til ikke å bety lørdag, men den første hviledagen, den første dagen av påskehøytiden. Tellingen skulle dermed begynne på den andre dagen av påskehøytiden. Denne tolkningen begrenser ikke Shavuot til kun å falle på en søndag. Den fariseiske tolkningen ble standarden og er den dag i dag den allment aksepterte metoden for å begynne tellingen blant det jødiske folk.

Mangelen på en spesifikk dato for Shavuot, så vel som tellingen fra påsken, blir av mange jødiske myndigheter sett på som en kontinuerlig flyt eller kobling av de tre første høytidene, påske til og med Shavuot, med Shavuot som fullføringen av påskeopplevelsen. En annen grunn til denne troen er mangelen på introduksjonen, felles for de andre høytidene, "Og Herren talte til Moses" (3. Mos. 23:1, 9, 23, 26, 33).

En av de mest interessante tolkningene som kommer fra dette er at påsken var en opplevelse av frigjøring. Når man er frigjort fra noe, blir man frigjort til noe annet. I dette tilfellet ville det være å følge Moseloven, ettersom det antas at loven ble gitt til det jødiske folket på Shavuot. Denne tanken har en åpenbar parallell for kristne. Når vi tar imot Jesus som vår Frelser og Herre, er vi frigjort fra syndens lov og frigjort til å følge Guds lov (Rom. 7).

HISTORISK PRAKSIS 

Selv om Shavuot var en av de tre høytidene der det jødiske folk ble befalt å foreta en pilegrimsreise til Jerusalem (5.Mos 16:16), spilte den ingen viktig rolle i det jødiske livet, spesielt utenfor Jerusalem. Dens opprinnelige formål handlet om jordbruk. Det var den avsluttende høytiden for kornhøsten og en takk til Gud.

I bibelske dager ble festen feiret ved å bringe to brød av den fineste hvete og ofre dem for Herren, sammen med de foreskrevne dyreofrene (3Mos 23:17–21).

ÅPENBARINGEN PÅ SINAI 

Det var en gang etter ødeleggelsen av tempelet i 70 e.Kr. at Shavuot tok på seg et historisk grunnlag for feiringen. Denne transformasjonen bidro til å gi den noen veldig solide tradisjoner som praktiseres den dag i dag. Basert på 2. Mosebok 19:1 ble denne høytiden feiringen av å gi Toraen (loven) til Israel på Sinai. Selv om denne tradisjonen utvilsomt ble startet etter 70 e.Kr., var det allerede en bevegelse i Israel for å assosiere denne landbruksfestivalen med en historisk begivenhet.

Jubileumsboken, sannsynligvis skrevet i det første århundre f.Kr., knytter seg til Shavuot-høytiden med overholdelse av pakten som Gud inngikk med mennesket. Jubileumsboken nevnte de noahiske, Abrahamske og mosaiske paktene. Selv om det ikke er laget noen kobling i boken mellom Shavuot og lovgivingen, fastslår det folkets oppfattede behov for å ha et historisk grunnlag for denne festivalen.

Det er lett å se hvordan koblingen mellom Shavuot og Åpenbaringen kunne lages etter ødeleggelsen av tempelet og spredningen av det jødiske folk. Uten tempeltilbedelsessystemet utviklet rabbinsk jødedom (basert på fariseisk praksis) seg som normen for jødisk religiøs praksis. Loven, både skriftlig og muntlig (Talmud), ble grunnleggende i livet til diaspora-jødene. Hvilken mer logisk tid kan gis for jødedommens fødsel (dvs. lovens gi) enn Sinai?

TRADISJONER 

En rekke tradisjoner har blitt assosiert med Shavuot. Synagogen er vanligvis dekorert med planter, blomster og annet grønt. Meieriprodukter blir ofte spist. Ruts bok er påkrevd å lese i synagogen på grunn av bokens jordbruksgrunnlag og Ruths omfavnelse av Israels Gud og israelittenes tro.

Ortodokse jøder holder seg oppe hele den første natten av Shavuot og studerer Toraen. Reform- og konservative synagoger gjennomfører konfirmasjonsseremonier som markerer slutten av skoleåret. Disse seremoniene, for gutter og jenter mellom 13 og 16 år, blir også sett på som bekreftelsen på deres troskap til den jødiske livsstilen.

fortsettes

Viktig dag i den moderne bønnebevegelsens historie

På denne dagen for 115 år siden lanserte William Seymour sitt 24-7 bønnerom i Azusa Street, Los Angeles, og resten er, som de sier, historie.

I løpet av en måned var hundrevis samlet for å be natt og dag under ledelse av denne bemerkelsesverdige, enøyde afroamerikanske hellighetspredikanten. Det var skandaløst for mange at menn og kvinner, svarte og hvite ba sammen hele natten, men her har vi ekte pentekostalisme: ikke bare å tale i tunger, men etnisk og forsoning mellom menn og kvinner gjennom Guds Ånd.

"Broder Seymour satt generelt bak to tomme skobokser, den ene oppå den andre. Han holdt vanligvis hodet inne i den øverste under møtet, i bønn. Det var ingen stolthet der .... I den gamle bygningen, med dens lave takbjelker og bare gulv ... "(Frank Bartleman)

Det er mer enn 584 millioner pinse- og karismatiske kristne i dag, som representerer den desidert raskest voksende og mest dynamiske fløyen i den globale kirken, som alle sporer røttene sine tilbake til William Seymour og det flerkulturelle 24-7-rommet han opprettet i et forfall klaffbygning på Azusa Street for litt over hundre år siden.

Noen mennesker spør meg fremdeles hva poenget er med et spesielt bønnerom og med å be natt og dag i ett, når det er fullt mulig å også be alene hjemme eller ute i naturen. Vel, kanskje 'Azusa Street' burde være svaret mitt.

Og med hensyn til William Seymour, i en tid da vi ganske riktig feirer store farhedes liv, har svært få hatt større innflytelse enn denne sønnen til frigjorte slaver, oppvokst i ekstrem fattigdom, hvis arv om hvordan man kan lede endrer verden til i dag.

- Pete Grieg/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

De første kristnes påske- og pinsefeiring

I forbindelse med min personlige forberedelse til årets pinse, kom jeg over noe veldig interessant i Illustrert Bibelleksikon, som pinsevennen Thoralf Gilbranr var hovedredaktør for. Artikkelen viser at de første kristne begynte å feire påsken tidlig, og den har noe viktig å si oss om det tidlige kristne menighetslivet i tiden mellom påske og pinse. Her er sitatet:

"Pinse i 1.Kor 16,8 og Apg 20,16 vil rimeligvis si den jødiske pinsefest, da en kristen pinsefeiring ennå neppe har begynt. (Derimot synes ifølge 1.Kor 5,6-8 en kristen påskefest allerede å være et faktum) Den nytestamentlige menighet kom imidlertid etter hvert til å feire pinse i takknemlighet for den Hellige Ånds komme.

I den eldste kirke ble med ordet 'pentekoste' beregnet hele den 50 dager lange gledestid som begynte med nattverdgangen påskeaften (Vitnesbyrd om dete fra ca år 150). I denne tidsperiode, som ble ansett som en sammenhengende festdag, jublet de troende over at Jesus var oppstanden og ville skjenke sin kirke Åndens gave.

I denne tid fastet de ikke og ba ikke knelende, men stående.

Hele menighetens blikk var denne tiden rettet fremad.

Katekumenene ble døpt. En ventet at Herren,som i denne tid var faret opp til himmelen, i denne tid også ville komme igjen fra himmelen. Derfor var det en tid da de kristne lillike særlig rettet sine tanker mor oppstandelsen. Pentekoste-tiden ble forstått som forvarsel om himmelrikets gledes- og fredstid.

Først senere fikk den siste dag, den femtiende, selvstendig betydning. Derved blir den, som i jødedommen og NT, igjen forstått som pinsefestens dag, nå som minne om Åndens utgytelse og løst fra sammenhengen med påsken."

(Illustrert bibelleksikon, bind 5, side 272)

Velsignet er Maria blant kvinner

Mens vi venter på den strålende påskedagen, feirer vi Maria budskapsdag. Noe mer meningsfullt kunne vi ikke gjøre i denne fryktens tid. Maria budskapsdag er jo en påminnelse om Frelserens fødsel, ni måneder etter unnfangelsen. For oss som lever med kirkeårets gode rytme, og tekstene som hører til, er dette en av vårens store festdager.

Sammen med hele den verdensvide kirke bekjenner vi:

'Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget av Den Hellige Ånd...'

Dette er den overleverte apostoliske troen, og helt i overenstemmelse med de profetiske skriftene: 'Derfor skal Herren selv gi dere et tegn. Se, jomfruen skal bli med barn og føde en Sønn, og hun skal gi Ham navnet Immanuel.' (Jes 7,14/Bibelforlaget)

Marias plass i frelseshistorien er udiskutabel. Det var hun som bar Gud under kjolelivet. Uten jomfrufødselen ingen Frelser og ingen frelse. Da hadde nemlig Jesus bare vært et menneske, og ikke Gud kommet i kjød, og som menneske kunne Han ikke frelse noen. Jesus er 100 prosent Gud og 100 prosent menneske. Å forstå dette er umulig. Det er og blir et mysterium, og kan bare forstås med hjertet og med troen.

'Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv,' lyder det fra kusinen Elisabet.

Det kan ikke være annerledes. Det er spesielt å være mor, men det må være enda mer spesielt å være 'vår Herres mor.' Da er du utvalgt - og velsignet.

Det er et forunderlig møte dette oppe i fjellbydene, to kvinner som berøres av Den Hellige Ånd. Vi leser om konger og profeter, som Den Hellige Ånd kom over, i den gamle pakt. Men det har gått 400 år uten noen profetisk røst i Israels land. Gud har vært taus. Nå brytes tausheten når disse to kvinnene fylles av Ånden.

Det gir løfte om en ny tid hvor Ånden skal øses ut over alle mennesker.

Så Maria budskapsdag er både et forvarsel om inkarnasjonens mysterium og om Åndens utøselse.

En mann full av Den Hellige Ånd og tro

'En mann full av Den Hellige Ånd og tro.' Slik presenterer kirkehistorikeren og legen Lukas levitten Josef, som apostlene kalte Barnabas, som betyr 'formaningens' eller 'trøstens' sønn. I dag feirer vi hans minnedag.

Han var født på Kypros, og tilhørte den første kristne forsamlingen i Jerusalem. Lukas forteller oss at han 'eide en åker', jfr Apg 4,37 og han måtte ha vært grepet av tanken om eiendomsfellesskapet som preget urkirken. Der hadde man alt felles, og Josef solgte derfor eiendommen sin, og la pengene han fikk for den 'for apostlenes føtter.' Dermed kunne pengene til det barmhjertighetsarbeidet de første kristne drev.

Det er interessant at apostlene så noe i livet til Josef som gjorde at de kalte ham med det samme navnet som brukes om Den Hellige Ånd: parakletos.

Josef var trøsteren, den barmhjertige. Han var hjelperen og oppmuntreren.

Derfor får han navnet Barnabas.

Når vi leser Apostlenes gjerninger, lærer vi Barnabas å kjenne. Han er en mann med hyrdesinn. Han ser mennesker. Det er han som plukker opp Saulus, når ingen anerkjente hans tjeneste, og fikk ham ut i tjenesten for Guds rike. Uten Barnabas ville Saulus aldri blitt Paulus.

Selv hadde han ingen ambisjoner om å stå i første rekke.

Barnabas er også der for å gi Markus Johannes, som Paulus røk uklar med, en fortsatt tjeneste i Kristi kropp. Han var også en av de nærmeste medarbeidere i apostelteamet til Paulus. Uredd, djerv, en Åndens mann.

Vi trenger slike som Barnabas i Kristi kropp i dag, ja, vi er i desperat behov av dem.

I følge tradisjonen forkynte Barnabas evangeliet i Roma og Milano, før han vendte tilbake til Kypros, der han led martyrdøden på begynnelsen av 60-tallet.

Hvorfor så taust om pinsen, pinsevenner?

Dette er skrevet i undring, ikke i kritikk. Denne pinsen har jeg vært innom Facebook-profilene til kjente pinsevenner og pinsekarismatikere som gjerne ytrer seg i sosiale medier. Jeg var interessert i deres synspunkter på pinsen. Jeg hadde forventet meg noen innsiktsfulle betraktninger om Åndens dåp, om tungetalens betydning, om kraftutrustningen. Men med få unntak, var det helt taust.

Ikke en linje, ikke et ord om pinsen.

Ikke et ord om en av kirkens største høytider, ikke et vitnesbyrd om deres egne erfaringer med Den Hellige Ånd.

Der er underlig.

Jeg merker forlegenhet rundt tungetalen i flere sammenhenger. Den er henvist til bakrommet i beste fall. Da er det mer snakk om tjenestegavene, hvem som er apostler og profeter. Når hørte vi noen tale sist om Åndens dåp?

Jeg er barn av både Jesusvekkelsen og Den karismatiske bevegelsen. På 1970-1980 tallet var det mye snakk om Åndens dåp. Det var viktig at alle fikk gjøre seg erfaringer med Helligånden.

Så ble det taust.

Andre ting kom inn.

Blant annet fikk vi lederutviklingskurser og seminarer.

Men er Åndens gaver blitt mindre viktige?

Frans av Assisi og pinsen

Det fortelles om Frans av Assisi at han en dag ble bedt om å tale for paven og hans kardinaler. Han pugget en preken utenat, som han hadde brukt mye tid til å forberede seg på.

Når han sto der midt i denne forsamlingen, med paven foran seg, og skulle fremføre denne talen, så full av gode formuleringer, fikk han plutselig hjernteppe. Han klarte ikke å få frem et eneste ord.

Han måtte innrømme dette foran både paven og kardinalene, i ydmyket og så påkalte han Åndens nåde.Plutselig strømmet ordene ut av ham, forunderlige ord, og de beveget disse høyttstående mennene, og de kom med en slik kraft, at det var tydelig for alle, at det ikke var Frans som talte, men Den Hellige Ånd.

Måtte vi alle ha den samme tro på Ånden.

Ånden med dunder og brak!

Den Hellige Ånd kan komme som 'en stille susen', 'lyden av skjør stillhet', som slagene av duevinger, eller som 'en stormende, mektig vind', som fyller et helt hus. Merk dere det!

Jeg kom til å tenke på det siste her om dagen, da det buldret og braket og regnet fosset ned. Slik var det på pinsedagen i Jerusalem, tenkte jeg. Det gikk ikke ubemerket for seg.

Den Hellige Ånd gjør akkurat som Han vil! Han et suveren.

Den som vil ha med Den Hellige Ånd å gjøre må være forberedt på det uventede.

'Og PLUTSELIG kom det en lyd fra Himmelen', heter det i beskrivelsen av pinsedagen i Jerusalem.

Merk deg det ordet: plutselig! 

'Vinden,' sa Jesus, 'blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra eller farer hen...'

Den Hellige Ånd kan ikke temmes.
Vinden er vill.

Hvor mye skade gjør vi vel ikke når vi forsøker å temme Den Hellige Ånd. Kontrollere Ham. Slukke Ham.

Slipp Den Hellige Ånd løs - og vekkelsen kommer! Bønnesvarene kommer! Helbredelser finner sted!

Men våger vi det? Det kan nemlig føre til at vi mister kontrollen! Våger vi det?

Velsignet pinse.

Jerusalem-menigheten eksisterte i 100 år

Vi nærmer oss pinse, og jeg går rundt og tenker på at Jesu Kristi forsamling - den apostoliske kirke - ble født i bønnens atmosfære, mens Åndens vind blåste og pinseilden brant.

Den første menigheten besto av mennesker som så på seg selv som de som var kalt ut, og satt til side - de hellige. De hadde hatt et radikalt møte med den oppstandne Kristus, deres liv var i møte med Ham, blitt forvandlet, de var gått fra døden til livet, fra mørke til lys. På bekjennelsen av sin tro, lot de seg døpe, sluttet seg sammen og dannet den aller første nytestamentlige menigheten.

Med Jerusalem som utgangspunkt ble nye menigheter plantet i Antiokia, mange i Galatia-området, i Filippi, Kolossæ, Efesos, Tessaloniki, ja, til og med i keiserrikets hovedstad Rom.

Dette var frie, selvstendige menigheter.

Historisk sett eksisterte menigheten i Jerusalem i 100 år.

Fra år 32 til 132

Keiser Hadrian knuste som kjent det jødiske opprøret under den såkalte 'Bar Kochba' oppstanden i 132-135 og alle jøder ble fordrevet fra Jerusalem, også den messianske menigheten. Men tenk hvilket kraftsentrum den var, i disse 100 årene!

Men som kjent, forfølgelse, er kanskje den viktigste kirkevekstfaktoren. Bare se på Kina og Iran. Med forfølgelse blir evangeliet brakt videre til nye steder og nye mennesker, og den bokstavelige celle-menigheten oppstår. Fengsel og fangeleire blir en ny misjonsmark.

Er vi forberedt på slike tider i Norge?

Ånden øses ut - tenk å få leve nå

Se på dette bildet! Det er et profetisk bilde, og jeg har tenkt på det i hele dag etter at en venn av meg på Facebook la det ut. Den Hellige Ånd som øses ut. Den treenige Gud sparer ikke på noe. Så langt jeg kan se er dette menighetens aller største behov. Vi er så flinke til alt og det er ikke det kurset vi ikke kan gå på - men hva er vi vel uten Den Hellige Ånd? Hva er vi uten det levende vannet?

Jo mer jeg har tenkt på det profetiske bildet så har jeg tenkt på et vers i Peters pinsepreken:

"...og dere skal få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle til seg." (Apg.2,38b-39)

Peter siterer profeten Joel om Åndsutøselsen i endens tid. Det er noe håpefullt over den og vi har ikke sett slutten enda! Hør bare:

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. og over Mine slaver og over Mine slavekvinner vil Jeg utøse Min Ånd i de dager. Og de skal profetere. Jeg vil gjøre under på himmelen der oppe og tegn på jorden der nede. Blod og ild og røykskyer. Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herren dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst." (Apg.2,17-21)

Jeg takker Gud for at jeg lever nå og får oppleve dette! Tenk alle er med, alle generasjoner. Som 'gammel' får jeg drømme Åndens drømmer!

Den Hellige Ånds gjerninger, del 2:

En av de bemerkelsesverdige tingene som inntreffer pinsedagen i Jerusalem er at de som blir vitne til at Den Hellige Ånd blir øst ut er at de forstår det som blir sagt av apostlene: "Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: Se, er ikke alle disse som taler galileere? Og hvordan kan det da ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i? Partere og medere og elamitter, de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappedokia, Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og de deler av Libya som grenser til Kyrene, besøkende fra Rom, både jøder og proselytter, kretere og arabere, vi hører dem alle tale på våre egne språk om Guds underfulle gjerninger." (Apg.2,7-11).

Leser vi videre i Apostlenes gjerninger finner vi den nådegave som kalles "tungetale" i betydningen et forstått språk, som her i Apg.2, men tungetalen omtales også av apostelen Paulus som det å tale "hemmeligheter i Ånden." Jeg skal komme tilbake til hva det siste betyr.

I går leste jeg noe som den angelikanske presten, Andrew White (bildet), forteller på sin Facebook-side:

Hans mor har vært igjennom en tøff tid med et lengre opphold på sykehus. Hun har vært svært deprimert og mistet håpet. Hans kone dro for å treffe henne. Andrews kone forteller at hun ønsket å be sammen med henne og synge i tunger. Moren sa at hun dessverre ikke kunne fordi hun i flere måneder ikke har vært istand til å synge. Men når Andrews kone begynte å synge i dette himmelske språket i noen få minutter begynte plutselig Andrews mor å synge på perfekt fransk. Nesten som en opera!

"Men min mor kan ikke et eneste ord på fransk! Min kone derimot snakker flytende fransk og hun kan fortelle at min mor sang om Guds kjærlighet: Voici l'amour voici mon Dieu"

På norsk blir det: Her er kjærlighet, her er min Gud.

Andrew White forteller at Guds hellige nærvær fylte rommet og de to kvinnene ble overveldet.

Historien Andrew forteller er sterk, men det finnes flere eksempler hvor kristne har talt i tunger uten å vite at de har snakket perfekt på et fremmed språk de ikke kan. Om mine lesere har opplevd noe slikt, må dere gjerne fortelle om dette i kommentarfeltet på Facebook om vi er venner der. Hvis ikke kan du skrive til meg: bjornolav58@gmail.com Vi trenger å fortelle hverandre om Guds undergjerninger.

fortsettes