Tungetalen som personlig bønnespråk, del 1

Mange er blitt støtt av tungetale fremført i gudstenester og møter med høyt stemmevolum og med en skjærende, skrikende og gråtkvalt stemme. Meg selv inkludert. Av og til har jeg krympet meg i stolen under slike møter, og håpet at det ikke var møtefremmede har vært til stede. Kanskje er det denne kjødelige bruken som har ført til at tungetalen har forstummet i mange sammenhenger?                      

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus disse dagene. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."Når jeg blar gjennom mine notater har jeg funnet ut at jeg i mine bønneseminarer altfor sjeldent har talt om tungetalen som bønnespråk. Det vil jeg forsøke å rette på. For  hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

Tilbake til Lewi Pethrus som sa: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."  

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Om jeg taler med englers tunger - tungetalen som bønnespråk

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus denne 1.pinsedagen i 2023. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

Tungetalen og mystikken

 "Tungetalen tilhører den kristne mystikkens innside".

- Lewi Pethrus (bildet), 1884-1974, grunnlegger av den svenske pinsebevegelsen, mangeårig forstander for Filadelfiakyrkan i Stockholm,. 

P.O Enquist om tungetalen, pinsebevegelsen og sosialdemokratiet

"Tongotälet var en osvensk gospelton, rakt in i den svenska väckelserörelsen. Jag brukar kalla tungotalet för de ordlösas sång."

Denne vakre beskrivelen av tungetalen tilhører en av gigantene i nordisk litteratur, Per Olof Enquist, som døde i dag. Mange kjenner ham for hans monomentale dokumentar om pinsehøvdingen Lewi Pethrus. Boken på over 600 sider kom nok som en overraskelse, en gledelig sådan, på mange. Man hadde vel ikke forventet at Enquist ville behandle Pethrus og den svenske pinsebevegelsen med en slik respekt som han faktisk gjorde. Både Pethrus og pinsevenner generelt er jo blitt vant med å bli gjenstand for misbilligelse og karikering. Ikke slik med Enquist. Dette var en god forfattters stemme, grundig, opplysende, kritisk og svært velskrevet. Så var da også boken skrevet av en som kjente vekkelseskristendommen fra innsiden. Hans mor, Maja Lindgren var sterkt engasjert i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen.

Om pinsebevegelsen generelt hadde P. O Enquist dette å si i et intervju med den svenske avisen Dagen for en tid tilbake:

'En folkebevegelse kan forbli levende selv om den er fremgangsrik. Men det er vanskelig. Det krever ydmykhet og selvkritikk. Om pinsebevegelsen ikke havner i moralisme, men finner tilbake til sin radikalisme, har den en framtid.'

Selv stiftet jeg bekjentskap med P. O Enquist gjennom boken 'Musikantenes uttog' en eller annen gang på 1970-tallet. Det er også en fabelaktig god og velskrevet dokumentarroman om et sosialt opprør. Handlingen utspiller seg i et arbeider- og husmannsmiljø i Västerbotten i årene 1903-1910. Til denne gudfryktige utkanten kommer den sosialdemokratiske agitatoren Elmblad. Har du ikke lest den er den herved varmt anbefalt.

Boken var en oppdagelse for meg og var til en viss grad gjenkjennende fordi jeg selv har min bakgrunn og min oppvekst i et vanlig arbeiderhjem med djupe røtter i norsk arbeiderbevegelse.

Nå er han borte, men stemmen hans er ikke taus. Bøkene hans vil stå seg i mange, mange år fremover. Nye generasjoner vil finne de frem, bli engasjert, utfordret og finne mye glede ved dem.

Per Olof Enquist ble 85 år og døde etter en tids sykdom.

Foto: Wikipedia

Originalen

Apostlenes gjerninger og brevene gir oss originalkristendommen! Uforfalsket!

Om dette skriver Lewi Pethrus (bildet):

"For at vi skal vite hvordan forsamlingen skal være må Gud vise oss forsamlingen slik den er. Gud er ikke så begrenset at Han ikke år 33 visste hvordan kristendommen skulle være. Hans forstand har ikke blitt utviklet over tid. Han er den fullkomne fra evighet, og derfor gav Han oss denne tro en gang for alle som den skulle være. Han overleverte den fullkommen til oss og dette er hva Guds forsamling skal kjempe for." (Oversatt fra Lewi Pethrus: Kampen för den överlämnde tron. Filadelfia Stockholm, 1929)

Judas skriver:

"Dere kjære! Samtidig med at jeg var meget opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige." (v.3)

Tungetalen som bønnespråk, del 4

Lewi Pethrus (bildet) skriver følgende om tungetalen: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."     

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

(fortsettes)

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 1

Jesu Kristi forsamling - den apostoliske kirke - ble født i bønnens atmosfære på Øvresalen mens Åndens vind blåste, og pinseilden brant.

Og den brant veldig, som det stormvær den er. Det er anslått at det cirka år 100 etter Kristus fantes omlag 200.000 kristne (1). Menighetsveksten var eksplosiv! Omkring år 300 - mens menigheten fremdeles var en martyrkirke - blir det anslått at det fantes 8 millioner kristne, noe som utgjorde en femtedel av hele Romerrikets befolkning. (2)

Den romerske keisermakten gjorde alt det som sto i dens makt for å knuse denne radikale apostoliske bevegelsen av selvstendige, frie menigheter. Omkring år 100 var disse menighetene preget av bønn, sang, skriftlesning, forkynnelse og feiring av Herrens måltid. De ble ledet av et lokalt eldsteråd, og man kom sammen i hus, store nok til å romme alle som lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Kraftige forfølgelser gjorde apostelkirken til en martyrkirke. Men forfølgelsene satte ingen stopper for dens utbredelse. Heller tvert om. Slik vi også har sett det i moderne tid. Forfølgelsene fører til at menigheten renses som i en ilddåp. Og mennesker som blir vitne til grusomhetene som gjøres mot menigheten blir grepet av å se det mot og den sterke overbevisning den lidende kirke har.

Lewi Pethrus skriver i sin bok: "Urkristna Kraftkällor":

"Når fienden raste som verst, feiret menigheten sine største triumfer ... Forfølgelsen har alltid hjulpet Guds rike fremover. Hva stormen er for luften, og hva den overskyede regnværsdag er for jorden, det er forfølgelsen for Guds menighet - en forkledt velsignelse." (3)

Ulike romerske keisere forsøkte på forskjellig vis å ta kvelertak og drepe urkirken - de mislykkes en etter en. Da sto det i grunnen bare et alternativ igjen: slutte fred med de kristne og på den måten overliste de og få makt over den. Det var nøyaktig denne slue planen keiser Konstantin satte i verk.

Den danske salmedikteren, presten, forfatteren, filosofen og historikeren, N.F.S Grundtvig sier det så treffende:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifax Maximus)." (4)

En av lederne for den frie menighetsbevegelsen ved siden av det som skulle bli kjent som Oldkirken, eller Storkirken, var Donastus Magnus, uttrykte det slik:

"Quid sit imperatori cum ecclesia?" (5)

Sagt på norsk: "Hva har keiseren med kirken å gjøre?"

Konsekvensene av sammenblandingen som nå skjedde ble nemlig store. På mange områder, både teologisk og politisk. Vi skal i denne artikkelserien se nærmere på noe av dette.

Først litt om keiser Konstantin og dennes forhold til den kristne tro. Han ble døpt først på sitt dødsleie. Årsaken skal visstnok være at man på den tiden ikke kunne gi syndsforlatelse etter at noen var døpt. Og denne keiseren, som av enkelte kristne blir karakterisert som 'apostel-lik' og er kanonisert som helgen, hadde litt av hvert å svare for:

"Konstantin kan vanskelig kalles helgenaktig av karakter. Han lot myrde alle sine konkurrenter til keisertronen, fra Maxentius til Licinius. Hans andre søster Anastasia var gift med Bassanius, som Konstantin også lot henrette. Han drepte ikke bare begge sine svogere, han gjorde også Licinius’ sønn til slave da gutten ble voksen, og lot ham slå i hjel. Konstantin sørget for å få sin svigerfar Maximian kvalt. Han hadde heller ingen skrupler da han også beordret sin kone Fausta kvalt i badet fordi hun angivelig hadde vært ham utro med hans sønn Flavius Julius Crispus. Noe tidligere i 326 hadde han beordret Crispus henrettet. Crispus hadde vært konsul tre ganger og nylig utmerket seg i felttoget mot Licinius. Et epigram i samtidens Roma sidestilte Konstantins drap på sine nærmeste med Neros drap på slektninger. Man mistenker at kristendommen for ham bare var et middel til å herske eneveldig over imperiet. Men han var ingen kyniker som bare utnyttet kristendommen – som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antakelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket." (6)

(fortsettes)

Noter:
1) Henry Ussing; Evangeliets sejergang ud over jorden. Gads forlag, København , 1924, side 380
2) samme bok, side 13.
3) Lewi Pethrus: Urkristna Kraftkällor, side 105-106
4) N.F.S Grundtvig: Håndbog i middelalderens historie. Karl Schønbergs forlag, København, 1862, side 51.
5) A.Fabricius: Kirkehistorie for folket. Em. Langhoffs forlag, 1901, side 35.
6) Den salige keiser Konstantin I den store. www.katolsk.no

Lewi Pethrus om dåpen og den lokale og universelle menigheten

I 1990 forsvarte Carl-Gustav Carlsson sin doktoravhandling: 'Människan, Samhället och Gud. Grunddrag i Lewi Pethrus kristendomsuppfatning', utgitt på Lund University Press.

En av de tingene som jeg har merket meg er det Carlsson skriver om menighetssynet til den svenske pinsehøvdingen. Lewi Pethrus (bildet) taler om 'den apostoliske forsamlingen'. Det er et ord Pethrus gjerne bruker om den kristne forsamlingen, og han bruker begrepet helt bevisst. For Pethrus er 'den apostoliske forsamlingen' ikke noe hva som helst, men 'mönsterbilden för Kristi församlingen i alla tider'.

Til dette mønsterbildet knytter Pethrus tre ting:

forsamlingens grunnvoll
forsamlingens funksjon
forsamlingens oppdrag

'Om den grunden raseras faller hele byggnaden till marken', sier Lewi Pethus, og legger til: 'Vi har apostlarna ibland oss i deras vittnesbörd om Herren Jesus, och hans verk och uppståndelse. Det är på detta sätt, som församlingen är byggd på apostlarnas och profeternas grund'.

Lewi Pethus har følgende syn på den universelle menigheten :

'Dopet är en yttre, synlig handling, som uttrycker en indre upplevelse hos människan. Ôver de indre erfarenheterna kan endast människan själv och Gud döma... Det finns väl ingen bland de troende och döpta, som betvivlar, att det finns massor av kristna vilka äro levande Guds barn utan att vara döpta som troende.Vi tror däremot, att de måste vara troende och levande kristna innan de skola bli döpta'.

Det er interessant å merke seg at Pethrus ikke trodde at den universelle menigheten ikke summen av alle lokalforsamlinger som er oppbygd i følge det bibelske mønsterbildet, men 'summen av alla troende i alla tider och i alla kulturer'.

'Varje själ, som kommer till levande tro på Kristus, blir därigenom en lem i Kristi kropp och således även en lem i Kristi universella församling, även om han aldrig har sett eller hört talas om en lokalförsamling'.                                                                                                                                      

40 år i dag siden Lewi Pethrus døde

'Så ofte menigheten kommer sammen for å bryte brødet, valfarter den til korset'.

Ordene tilhører Lewi Pethrus (bildet). I dag er det ganske nøyaktig 40 år siden han døde.

Herrens måltid, Brødsbrytelsen, skulle få enorm betydning for pinsehøvdingen Pethrus. Han skriver: 'Denne sannhet er for meg som en diamant, lik en perle som gnistrer, stråler, blinker og fryder min sjel, og jo mer jeg ser på den, jo skjønnere og herligere blir den'. Når Lewi Pethrus kommenterer nattverdens vesen, konstaterer han hvorledes de lærde ivrig diskuterer om det som skjer med brødet og vinen i nattverden.

'Det spørsmålet vil vi ikke diskutere med dem, la oss bare si som Skriften sier:  - Vi blir delaktige i Kristus ved at vi nyter dette måltid'.

At dette er vanskelig for mange å forstå, er han meget bevisst:

'Hvordan kan det at jeg spiser en liten bit brød og drikker litt vin meddele meg Kristus, sier du. Ja, det kan jeg ikke forklare, akkurat som jeg ikke kan forklare mye annet i Guds ord'.

4. september 1974 dør Lewi Pethrus. Det var som en en statsminister skulle vært gravlagt. Etter begravelseshøytideligheten ble kisten ført i kortesje gjennom Stockholms gater. Tusenvis av mennesker fulgte kisten, og 90 utplasserte politimenn sto i stram givakt rundt det blomsterdekkede ekipaget.

Men slik var ikke begynnelsen. Den var preget av forakten, sjikanen, latterliggjøringen. Sågar forfølgelsen.

Du undrer deg kanskje på hvorfor jeg begynner denne artikkelen med Lewi Pethrus' syn på nattverden? Det er ikke så underlig som det høres ut som. Først og fremst handler det jo om at nattverden var særdeles viktig for Pethrus. Det i seg selv er oppsiktsvekkende all den stund baptister og pinsevenner har et reformert syn på Herrens måltid. Men hovedsaken er at det bruddet som skjedde mellom Det svenska Baptistsamfundet og Pethrus ikke hadde med Åndens dåp og tungetalen å gjøre - som mange kanskje vil tro.

Pethrus og nattverden
Det hadde med synet på nattverden.

Lewi Pethrus var nemlig pastor for den syvende baptistmenigheten i Stockholm: Filadelfiaförsämlingen fra 9.januar 1911 til 7.september 1958. Denne forsamlingen ble utelukket fra det svenske baptistsamfunnet 29.april 1913. Årsaken var at Fildelfiaförsämlingen hadde åpnet sitt nattverdbord for andre enn medlemmene av baptistmenigheten.

Håkan Arenius, som er lederskibent i den svenske Dagen, skriver innsiktsfullt om dette i en artikkel publisert 3.august 2013:

'1913 fruktade samfundsledarna stor oreda genom att uteslutna skulle kunna delta i nattvarden utan att göra upp med sin synd, och att medlemmar i barndöparförsamlingar skulle få tillträde till nattvardsbordet, vilket då var uteslutet. Att Filadelfia påpekade att vem som helst inte alls fick delta i nattvarden, utan bara kända personer som genom dopet har iklätt sig Kristus hjälpte inte. Inte heller att Lewi Pethrus hade använt denna praxis redan i Lidköping, och att den förekom i flera församlingar.

John Ongman försökte under åren som följde efter uteslutningen att medla mellan Filadelfia och samfundet. Men samfundsledarna ville inte ha tillbaka Filadelfiafolket, och Lewi Pethrus lanserade med framgång en teologi om full och härlig frihet från samfundsväsendet.
Forskning tyder på att detta synsätt föddes hos Pethrus i den här processen. Ordvalet var ofta aggressivt och uppfattades som ett ohemult dömande av andra troende, för att citera Svenska Morgonbladet.

Filadelfia uteslöts på grund av nattvarden
Pingstväckelsen kom till Sverige 1907 och drabbade Elimförsamlingen i Stockholm med kraft.

Enligt pressen var människor som berusade. En man påstods ha begått självmord efter att ha besökt Elim.

Pressen krävde att polis och läkare skulle ingripa, om inte samfundsledarna gjorde det. Ledarna i sin tur, förklarade med hänvisning till församlingens självständighet att de ingenting kunde göra. När de senare försökte ta upp frågan i sin konferens teg Elimfolket och hävdade att ingen hade med församlingens inre liv att göra. Elim fick alltså hållas.

Två år senare upprepade sig mönstret i den nya Filadelfiaförsamlingen med en viss ung ledare. Nu tänkte man inte göra om misstaget. Men församlingen hade framgång och hade varken tid eller lust att lyssna.
Ett helt år levde den med uteslutningshotet utan att agera. I det avgörande mötet med distriktet ställde just ingen upp för Filadelfia, inte ens vännerna från Elim.

Från att första dagen ha talat om att söka det bästa sättet att åstadkomma samförstånd vände Lewi Pethrus andra dagen och angrep skarpt baptisterna för deras villfarelse i samfundsfrågan. I ryggen hade han församlingens bönemöte som varit dagen innan, under rubriken: Herre led oss rätt.
Redaktör Edhelberg på Svenska Tribunen menade att beslutet gick i trötthetens tecken, många hade troppat av. Han menade också att klubban hade fallit innan någon kommit sig för att begära votering, trots en del nejröster. Men beslutet var fattat.'

Men det er selvsagt så mye, mye mer å skrive om Pethrus: om pinsevennen, redaktøren, politikeren, radiopioneren. Det skal jeg da også gjøre. Det kommer en artikkelserie om Lewi Pethrus med tittelen: Løftene kan ikke svikte, om litt, på bloggen, så følg med!

Lewi Pethrus om økumenikken

En god venn av meg gav meg følgende sitat av Lewi Pethrus (bildet) i går, og som fremdeles er svært tidsaktuelt. Pethrus svarer på dette på spørsmålet:

- Vilken är Din första reaktion, när Du hör ordet ekumenik?

- Jag har hört det ordet i så många år med en innebörd som jag väl känt till, som betydde att man skulle slå ihop de kristna och de skulle pruta av på sina övertygelser och blit ett i något slags utvattnad och urkramad kristendom. Det har jag aldri trott på, och det har jag öppet tilkännagivit.

Men, har jag sagt, jag tror på Andens enhet. Vi kan ha våra olika uppfattningar, om vi är trogna Gud och hans ord så langt vi förstår. Det är därför jag forsvarar andedöpta katoliker och kristna av olika slag, som har avvikande meninger från mig. Jag kan absolut inte döma dem, men jag är ett med dem genom Anden'.

(Fra boken til Ivar Lundgren: Lewi Pethrus i närbild, 1973, side 47)

Hva Lewi Pethrus trodde om nattverden

I går leste jeg noe interessant Lewi Pethrus (bildet) har sagt om Herrens måltid, om nattverden:

'Den 19.februar 1921 ser den unge pinsebevegelsens leder, Lewi Pethrus, seg foranlediget til å holde et foredrag om emnet 'Nadverdens betydning' i Filadelfiakirken i Stockholm. Det ble publisert i Evangelii Härold den 24.februar 1916:

'Det er mange kjære Guds barn', skriver han, 'som ikke i det hele tatt har satt seg inn i hva det innebærer å sitte ned for å spise av brødet og drikke av kalken. Og ved at de ikke forstår meningen, går de glipp av den velsignelse som de ellers ville få ...'

Og han fortsetter: 'Denne sannhet er for meg som en diamant, lik en perle som gnistrer, stråler, blinker og fryder min sjel, og jo mer jeg ser på den, jo skjønnere og herligere blir den'.

Han gir uttrykk for at det som skjedde der og da, bryter inn i våre liv her og nå, når vi feirer måltidet:

'Så ofte menigheten kommer sammen for å bryte brødet, valfarter den til korset'.

Når Lewi Pethrus kommenterer nattverdens vesen, konstaterer han hvorledes de lærde ivrig diskuterer om det som skjer med brødet og vinen i nattverden.

'Det spørsmålet vil vi ikke diskutere med dem, la oss bare si som Skriften sier:  - Vi blir delaktige i Kristus ved at vi nyter dette måltid'.

At dette er vanskelig for mange å forstå, er han meget bevisst:

'Hvordan kan det at jeg spiser en liten bit brød og drikker litt vin meddele meg Kristus, sier du. Ja, det kan jeg ikke forklare, akkurat som jeg ikke kan forklare mye annet i Guds ord'.

(Sitatet er hentet fra Peter Halldorf: Duften av de hellige, Luther forlag 2008, side 172-173)

Filadelfia Stockholm åpner for barnedøpte medlemmer

Jeg undrer meg over hva Lewi Pethrus (bildet) ville ha sagt om han hadde fått forelagt vedtaket fra menighetens nye lederskap: Barnedøpte skal nå få muligheten til å bli medlemmer av forsamlingen, uten å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Om ledelsen får det som den vil. Saken er ennå ikke behandlet i menighetsmøtet.

Filadelfia Stockholm er ikke alene om dette. Det samme synet er i ferd med å gjennomsyre mange pinse- og baptistmenigheter. Det er legitime årsaker til dette: I dag er familiene ofte delt: Den ene er barnedøpt, den andre ikke. Når de så blir en del av en menighet som praktiserer troende dåp, føler den som er barnedøpt seg tilsidesatt. I mange menigheter har man tatt hensyn til dette, ved at den som er barnedøpt får ta del i menighetsfellesskapet og de ulike virkegrenene, men har ikke stemmerett på menighetsmøtet.

En annen utfordring i en sak som denne er av teologisk karakter.

Det må være mulig å respektere at det finnes ulike syn på dåpen, uten at man skal oppgi den overbevisning man selv har i følge Skriften, for å tilpasse seg en utvikling i samfunnet. Både baptister og pinsevenner har betalt en høy pris for å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Det er tilfelle både i Sverige og i Norge. Noen av dem mistet jobben sin, mange opplevde å bli sjikanert, noen til og med jaget fra stedet hvor de bodde. Andre oppleve yrkesforbud.

Mange av dagens pinse- og baptistmenigheter har også en mye lavere bevissthet om lærespørsmål. Det er flere årsaker til dette: individualismen spiller en stor rolle. Man blir medlemmer av menigheter ut fra andre kriterier enn før. Man ser etter hva slags tilbud den enkelte menighet har som passer ens egen eller familiens situasjon, og er ikke så opptatt lenger av hva menighetens læregrunnlag er. For det andre er det også slik at det undervises lite i troslære. Går man i en baptist- eller pinsemenighet er det sjeldent man hører undervisning om dåpen.

Dermed endres mye underveis.

Så gjenstår det å se om 'flaggskipet' til svenske pinsevenner følger lederskapets syn i saken, eller holder fast ved den gamle linjen.

Å vinne dem en for en

I dag er det på dagen 38 år siden pinsehøvdingen Lewi Pethrus (bildet) døde. Bildet er fra Nyhemsveckan i 1974. Det er siste gangen han står på noen talerstol. Hans emne er: "Att vinna en och en". Du finner talen som egen link nederst. Helt til det siste hadde han sjelevinnerpasjonen. Måtte det også være slik for oss!

Lewi Pethrus vokste opp på Vargön i Västergötland. Og det har betydning for hvem han skulle bli! Han beskriver oppvekstmiljøet i Halle- og Hunneberg på denne måten: ”Det var en avskildhet, ensamhet och stillhet, som gick mig i blodet.”

Nå skulle det ikke bli stille for ham i hans voksne liv, men leser man og lytter man til det budskapet han formidlet finner man at han bar hele tiden på en djup lengsel etter stillhet. Etter samfunn med Jesus.

Baptist
I 1899 ble Lewi Pethrus døpt og tillagt baptistmenigheten i Vänersborg, året etter emmigrerte han til Norge og ble medpastor i Arendal baptistmenighet i 1902. Det er i Norge han har sin pinseopplevelse ved at han begynner å tale i andre tungemål. På det tidspunktet aner han ikke hva denne erfaringen skulle komme til å bety for hans senere liv, og han har heller ikke noen ord for å beskrive dette annet enn at noe som hendte han helt plutselig.

I 1903 er han tilbake i Sverige og blir pastor for en liten baptistmenighet i Bengtsfors i Dalsland. Året etter begynner han på sine teologiske studier ved Betel-seminaret i Stockholm. Høsten 1906 blir han innsatt som pastor for Lidköping baptistmenighet.

Pinsevenn
I 1907 møter han Thomas Ball Barrat, et møte som skulle snu opp ned på hans liv. Nå forstår han hva som skjedde med ham fem år tidligere i Norge. Barrat kan fortelle om sin pinseopplevelse, og den ligner jo på hans egen. Det er etter dette møtet han kommer med følgende uttalelse: 'Fra det øyeblikket av var jeg del av pinsevekkelsen'.

Splittelse på grunn av synet på nattverden
Lewi Pethrus ble nå pastor for den syvende baptistmenigheten i Stockholm. Det skjer i 1910. Året etter innsettes han som den nye pastoren for Filadelfia i Stockholm. I 1913 gifter han seg med Lydia Danielsson, samme år som menigheten er pastor for ekskluderes fra det svenske baptistsamfunnet. Det skjer etter uenighet om nattverden. Filadelfia Stockholm praktiserte nemlig åpen nattverdfeiring. Denne eksluderingen danner også utgangspunktet for pinsevekkelsens fremgang i Sverige. Det var altså ikke først og fremst synet på pinsen som førte til skismaet, men synet på hvordan nattverden skulle feires.

Det er i forbindelse med denne vanskelige tiden at Pethrus skriver det som skulle bli hans mest kjente sang, elsket en hel kristenhet: 'Løftene kan ikke svikte, nei de står evig fast'.

I 1915 starter Filadelfiamenigheten sin egen bibelskole, og året etter ukeavisen 'Evangelii Herold'. Det ser samme år som de sender ut sine første misjonærer, Samuel og Lina Berg til Brasil. Etter det skulle denne menigheten sende mange misjonærer til Afrika, Latin-Ameria og til misjonsmarkene i Europa.

Dagen og IBRA
Det er ingen tvil om at Lewi Pethrus var en rikt begavet mann. Kombinert med en nådegaveutrustning fra Herren, så ble han han plogspiss i sin tid på så mange områder. I 1942 grunnlegger han en høyskole, og i 1945 dagsavisen Dagen. I 1952 etablerer han radiostasjonen IBRA, et banebrytende pionerarbeid, i Tangier i Marokko. Hvor mange som er vunnet for himmelen gjennom dette viktige arbeidet vet alene Gud.

Svenska Kyrkan og økumenikk
Jeg har ikke fått verifisert disse opplysningene - kanskje det er noen av bloggens lesere som vet - men Lewi Pethrus skal ha vært medlem av Svenska Kyrkan hele livet. Sverige har jo en ordning hvor man kan være medlem av flere kirkesamfunn samtidig, men jeg finner likevel opplysningen noe spesiell med tanke på dåpssynet til Pethrus.

Mot slutten av livet var han i hvert fall svært opptatt av økumenikk, og skrev ved en anledning: 'Själv har jag aldrig varit förtjust i att vara en speciell pingstvän. Jag har alltid sagt att jag är en kristen. Det är för lite att inskränka sig till att vara en kristen efter den mall som pingströrelsen har dragit upp. Det finns andra och rikare sidor, som också behöver tas med'.

Lewi Pethrus døde 4.september 1974.

Her er linker til hans liste tale og en annen tale holdt samme sted samme år:

 http://vimeo.com/10933392

http://www.youtube.com/watch?v=3ZloMaSoO1U

Lewi Pethrus endret syn på økumenikken og forsvarte de små forsamlingene

Lewi Pethrus (bildet) endret syn på økumenikken mot slutten av sitt liv. Han så for seg en kirkemodell der hver by skulle ha en enhetlig kirke, i stedet for flere splittede kirker.

Dette kommer frem i en doktoravhandling, skrevet av Tommy Davidsson, misjonær i Belgia og nå doktor i religionsvitenskap. Fredag som var mottok han sin doktorgrad ved Universitetet i Birmingham.

De siste seks årene har Tommy Davidsson gjort et dypdykk i historien og teologien til den svenske pinsebevegelsens ubestridte leder, Lewi Pethrus. I et intervju med den svenske avisen Dagen (som Pethrus i sin tid grunnla), sier Davidsson:

'Det finns ett mycket djupare perspektiv på honom än det som vanligtvis presenteras även i Sverige. Och det som skrivits är utifrån ett teologiskt perspektiv, inte historiskt. Jag tror det är väldigt viktigt att sätta hans teologi i en kontext, och se hur hans syn på kyrkan förändrades av de sammanhang han rörde sig i'.

Tommy Davidsson argumenterar i sin avhandling for at mens Lewi Pethrus sterke vektlegging av åndlighet er konstant under hela hans liv, endrer hans åpenhet mot andre samfunn til å bli mer inkluderende under årene 1938 til 1946.

Mindre forsamlinger
Tommy Davidsson peker også på at Pethrus ble kritisk til egen bevegelse mot slutten av sitt liv:

'Många känner säkert redan till det här om Lewi Pethrus men nu kan jag visa hur och när den här utvecklingen skedde. Som exempel kan man se att när han var pastor i Filadelfiakyrkan i Stockholm försvarade han den till hundra procent, men sedan han slutat vara pastor blev han mycket mer kritisk till den och pingstväckelsen i stort och försvarade i stället de mindre församlingarna'.

Norsk og svensk pinsebevegelse i endring

Utviklingstendensene i svensk og norsk pinsebevegelse kan tyde på at man fra ledende hold har gitt opp den den opprinnelige nytestamentlige læren om at menigheten er en forsamling av troende mennesker. Det er nok en utvikling mange pinsevenner og baptister ser på med stor sorg.

For en god del år siden gav Ivar Trannum ut boken "Menigheten og vi" på daværende Filadelfiaforlaget. Det står ingen utgivelsesdato på den, men jeg vil tro den må ha kommet ut en gang på begynnelsen av 1970-tallet, for den hører med blant en av de første bøkene jeg kjøpte meg rett etter at jeg ble en kristen i 1972. Boken gir uttrykk for et helt annet menighetssyn enn det mange av dagens ledere gir uttrykk for. Hør bare:

"Menigheten er ingen forening eller organisasjon. Den er heller ikke alle mennesker innen et bestemt territorium, by, bygd eller fylke. Menigheten er ikke av verden eller ett med den. Jesus sa: 'I er ikke av denne verden, likesom jeg ikke er av denne verden.' Men Guds menighet er en høytidsskare av førstefødte sønner og døtre som er oppskrevet i himlene (Hebr 12,23), altså et nytt samfunn som en kommer inn i gjennom omvendelse og gjenfødelse av Guds ord og Ånd, en frelse fra mørke til lys og fra Satans makt og til Gud.

Menigheten i aposteltiden bestod av mennesker som fattet et annet sinn, lot seg frelse fra den vanartede slekt, og som lot seg døpe. 'De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dagen lagt til omkring tre tusen sjeler. Og de holdt trolig fast ed apostlenes lære, ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.' (Apg 2,41-42) 'Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og èn sjel.' (Apg 4,32) De kom til lyset, og gjennom frelsen i Kristus Jesus løstes de fra syndelivet og verdensvesenet, og ble ført inn i et rikt fellesskap med Kristus og hverandre. Slikt er mulig bare ved tro og personlig opplevelse av Gud. Da først blir det åndelig enhet og samfunn."

Det kan se ut som om at ledelsen i den svenske pinsebevegelsen mer ser for seg en form for folkekirke fremfor en forsamling bestående av troende og døpte medlemmer. Da forsvinner noe av det viktigste som særpreger pinsebevegelsen. Tro hva Barrat (bildet) og Pethrus ville sagt om dette?

Hva innebærer det å sitte ned og ete av brødet og drikke av kalken?

"Det är många kära Guds barn som inte alls har satt sig inn i vad det innebär att sitta ner och äta av brödet och drikka av kalken."

Ordene tilhører Lewi Pethrus (bildet). 19. februar i 1912 holder han et foredrag om "Nattvardnes innebörd, i Filadelfiasalen i Stockholm.

De ordene var sanne den gangen som de er sanne i dag. Dette er noe jeg har tenkt mye på i våre frikirkelige sammenhenger. Gjennom årenes løp har jeg møtt mange som ikke har noen forståelse for nattverdens betydning. Det er nok ulike årsaker til dette. En av årsakene er at det sjeldent undervises om det i de frikirkelige sammenhengene - kanskje med unntak av de lutherske. En annen årsak er at fordi man ikke helt vet hva nattverden betyr, blir også feiringen av den gjort på en slik måte at den ikke innbyr deltagerne til noen deltagelse i den rikdom som nattverden virkelig innebærer. Jeg har vært med på noen ganske nitriste nattverdfeiringer i frikirkelige sammenhenger de siste årene, og jeg har ofte tenkt at noe burde gjøres for å rette på dette.

Nå mens jeg befinner meg på Nya Slottet Bjärka Säby til noen retreatdager kommer jeg her over et lite hefte som svensk pinsebevegelse har utgitt. Det heter ganske enkelt "Herrens måltid". Noe slikt skulle jeg gjerne ha sett på norsk også. Det er lenge siden det kom noe godt om nattverden, skrevet av noen fra frikirkelig bakgrunn. Vi må helt tilbake til en bok Ivar Trannum skrev for riktig mange år siden.

Jeg liker dette uttrykket "Herrens måltid". Det er apostelen Paulus som introduserer det for oss. Det viser oss hva dette er: Det er innstiftet av Kristus, og det er Han som innbyr til bordet. I den lille svenske boken omtales Herrens måltid som et minnesmåltid, et fellesskapsmåltid, et takksigelsesmåltid, et paktsmåltid og et forkynnelsesmåltid. Og det tar opp mange relevante spørsmål - blant annet om barn kan delta i nattverden. Om det ikke kommer et slikt hefte på norsk, må jeg kanskje skrive det selv? Det trengs i hvert fall. Det er nemlig mangelen på kunnskap som gjør at mange går glipp av måltidets velsignelse.

Slik opplevde Lewi Pethrus Åndens dåp i Norge

Jeg har tilbrakt en del tid i sengen i forbindelse med sykdom de siste dagene. Tiden har jeg blant annet brukt til å lese litt i "Brytningstider og seierstider" av Lewi Pethrus (bildet). I denne boken forteller han blant annet om sin pinseopplevelse. Den hadde han mens han fremdeles var baptistpastor, og det skjedde i Norge.

Lewi Pethrus var med i Oslo 1. baptistmenighet, og pastor Adolf Milde fra Arendal hadde skrevet til pastoren for denne menigheten, og bedt ham sende en ung mann som kunne hjelpe til på menighetens utposter.

I Lillesand hadde Pethrus møtt "noen venner som talte om et dypere liv i Gud," forteller han i boken og legger til: "De fortalte opplevelser, blant annet helbredelsesunder, som på en spesiell måte fanget min interesse." Pethrus ble med hjem til en av disse familiene etter siste søndagens kveldsmøte. Her traff han mennesker som vitnet om sterke Guds opplevelser.

"Vi bad hele natten," forteller Lewi Pethrus, og deltagerne fulgte Pethrus når han skulle ta "den store Bergensbåten" tilbake til Oslo. Den gikk klokken fire om morgenen.

"Alle fulgte meg til bryggen. Det var en vakker morgen, akkurat i gryet av en av Nordens uforlignelig vakre sommerdager. Jeg husker ennå veien ned til havnen, de nye vennenes inderlige kjærlighet og lykkeønskninger, samt inntrykket av den herlige møteserien. I denne stemningen gikk jeg ombord. Jeg var den eneste passasjeren fra Lillesand. Jeg så en matros dra inn landgangen og så båten legge fra, mens den lille troende flokken vinket farvell."

Så forteller Lewi Pethrus om hva som videre skjedde:

"Da alt dette var over, stod jeg alene på dekk. Alle sov i sine lugarer. Matrosen som hadde ordnet med landgangen forsvant, og jeg kunne uforstyrret fortsette den bønn som jeg hadde holdt på med hele natten. Mens jeg stod der ved relingen og bad, gikk solen opp av havet. Jeg har alltid vært tiltalt av naturens majestet og skjønnhet, men denne gangen opplevde jeg noe fullstendig nytt. Det jeg hadde opplevd om natten, min kontakt med Gud i bønn og det vakre natursceneriet foran meg, overveldet meg. Tårer strømmet nedover kinnene mens jeg jublet av glede. En strøm av kraft og salighet gikk gjennom hele mitt vesen, og jeg talte fremmede ord som i høyeste grad overrasket meg. I denne stemning og under denne kraft stod jeg lenge på samme sted, og båten var allerede kommet langt før jeg begynte å gjøre meg kjent om bord for den lange reisen. Først etter at T.B Baratt - og i og med at pinsevekkelsen brøt fram - kom med forkynnelsen om Åndens dåp til Norge, forstod jeg omsider at det jeg hadde opplevd på båten i 1902 var Åndens dåp med de medfølgende tegn."

Senere skriver Pethrus, etter å ha opplevd sterke vekkelser i Skåne og Västergötland:

"Erfaringen av Åndens dåp der ute i sjøen satte dype spor i mitt liv og min virksomhet."

Bildet er fra tiden da Lewi Pethrus var baptistpastor.

"... vokser din tro, ditt håp ..."

En av de sangene jeg oftest tar meg selv i å nynne på, eller synge, er "Løftene kan ikke svikte," og jeg tar meg i at jeg legger trykk på: "nei, de står evig fast". Hvilken herlig sang!

I går markerte den økumeniske kommuniteten på Nya Slottet Bjärka Säby, sammen med innbudte gjester at det var 35 år siden troskjempen Lewi Pethrus døde. Nå var ikke Pethrus "bare" svensk pinsebevegelsens egen og kirkesamfunnsleder, han ble og er felleseie i Norden. Så var han da også institusjonsbygger av rang. Jeg nevner bare dette: Han startet den svenske avisen Dagen, IBRA radio, bank og parti. Ved siden av sin store gjerning som pastor for Nordens største frimenighet, forfatter av mer enn 50 bøker.

Bjärka Säby kommunitetens leder, Peter Halldorf, hilste de vel 200 fremmøtte i går, og sa:

"De første kristne feiret ikke fødselsdager, det anså de å være hedensk. Derimot feiret man sin dåpsdag, og allerede tidlig minnes man de åndelige forbildene og deres himmelske fødselsdag, nemlig dødsdagen."

Og det er mange gode grunner til å minnes Lewi Pethrus. Ikke bare de synlige monumentene etter ham, i form av byggninger og hans innsats for en kristen presse, men også for hans liv. Det er to ting jeg har merket meg når jeg har lest hans memoarer i det siste:

Hans nøkternhet og enkelhet. Da Pethrus døde etterlot han seg 3000 kroner. Han tok sjeldent eller aldri imot prekenh0norarer, ei heller royalities for sine bøker. Når han og hans kone en sjelden gang var ute for å spise tok de det billigste som sto på menyen. Hvorfor? Fordi de ikke ville sløse bort penger, men bruke det på Guds rike. Så annerledes enn mange av dagens kjente predikanter. Noen av dem er nettopp kjent for det motsatte: en ekstravagant livsførsel.

Den andre tingen jeg har merket meg er hans behov for stillhet. Du skal ikke lese lenge i hans memoarer før du støter på dette. Han søker ut i naturen, og her henter han også mange av sine glitrende illustrasjoner som han bruker i sine prekener. Men naturen brukes også som bønnerom. Jeg tenker at Pethrus var et kontemplativt menneske! En og annen pinsevenn reagerer kanskje på dette, men jeg mener det finnes grunnlag for å si det.

Joel Halldorf, sønn av Peter, talte i går. Han har skrevet bok om pinsehøvdingen. Avisen Dagen gjengir en artikkel av Joel Halldorf som jeg linker til. Den er vel verd å lese.

I takknemlighet over Lewi Pethrus la oss synge hans sang om løftene som ikke svikter, og og la oss følge hans tro og leve i hans håp.

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=176850

Sodoma - når synden og ondskapen blir fullmoden, del 2

Jesu gjenkomst omtales hele 318 ganger i Det nye testamente. Det sier ikke så rent lite om den betydningen de nytestamentlige forfatterne vektlegger dette. Jesus selv, taler også mye om det faktum at Han vil komme tilbake en dag, og som jeg skrev i den forrige artikkelen bruker Han blant annet den ugudelige tilstanden i Sodoma som et tidstegn. Slik det var i Sodoma, slik skal det også være i vår verden før Han setter sine ben på Oljeberget i Jerusalem, og kommer tilbake med sine titusener av hellige. Apostelen Peter taler også om Sodoma i denne forbindelsen. Han skriver slik i 2.Pet 2,5-9: "Han sparte heller ikke den gamle verden, men bevarte rettferdighetens forkynner Noah - selv den åttende - den gang han førte vannflommen over de ugudeliges verden. Og han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden. Han fridde ut den rettferdige Lot, som ble plaget ved de lovløses skamløse ferd, for den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte. Derfor vet også Herren å utfri de gudfryktige fra prøvelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag, særlig dem som følger kjødets urene lyst og forakter herredømme. Disse selvsikre vågehalser! De skjelver ikke for å spotte høye åndemakter ..."


Den skamløse ferd som Peter her nevner sikter til de skamløse homoseksuelle handlingene som skjedde i Sodoma by, og den horden som forsøkte å få sin vilje med englene som oppholdt seg i Lot's hus. Sodoma var et sted preget av lovløse gjerninger. Og Lot - gudfryktig som han var, led under skamløsheten og lovløsheten. Ut fra denne syndens pøl måtte Lot reddes.


Debutboken til den profilerte svenske pinsehøvdingen, Lewi Pethrus, het: "Jesus kommer". Den utkom i november 1912, og med den startet Förlaget Filadelfia sin virksomhet. Det første kapitlet i denne boken heter: "I Lots dager", og her skriver Pethrus:


"Når Kristus bruker dette bildet med Sodoma og Lot, så anvender han det ikke for å belyse, hvordan en synder reddes ut av synden, men for å anskueliggjøre, hvordan han skal ta et folk ut av en store mengden av syndere, som skal finnes på jorden ved Hans gjenkomst." (Lewi Pethrus: Jesus kommer. Förlaget Filadelfia, 13'de opplaget, 1970 side 10)


Det er viktig å se også denne siden ved historien om Sodoma og Gomorra. Synden og ondskapen i disse byene var fullmoden, og dommen hang over dem. Men Gud hadde planlagt en redningsaksjon for byens rettferdige. 1.Mosebok kapitel 18 er vel et av de aller sterkeste eksemplene vi har på forbønnens tjeneste. Abraham identifiserer seg helt og holdent med de han ber for i Sodoma og Gomorra. Han trer fram for Herren og ber om nåde, og at Gud skal redde byens rettferdige menn og kvinner. Jeg blir så grepet av å lese ordene i vers 22: "Da vendte mennene seg bort og gikk til Sodoma. MEN ABRAHAM BLE FORTSATT STÅENDE FOR HERRENS ÅSYN. ABRAHAM TRÅDTE NÆRMERE ..."


Slik opptrer en sann forbeder. Han står for Guds åsyn, trer Gud nærmere, og taler en annens sak, ikke sin egen.

Og Gud hører. For Sodoma og Gomorra var det for sent. Syndens mål var nådd, men i disse to byene hadde Herren noen få som ikke hadde bøyd seg for onde ånders lærdommer, men tjente Den levende Gud. Slik er det også for oss. Vi bor også i syndefulle byer og steder, men Herren kaller sine ut. Han vil ikke at vi skal være en del av dette. Vi er kalt til å gå utenfor leiren, og lide med Ham. "Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. La oss derfor gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære. For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer." (Hebr 13,12-14)


Vårt kall er ikke å være politisk korrekte. Vårt kall er å lyde Guds ord. Vårt kall er å bo midt i verden, men ikke å være en del av verdenssystemet. Jesus sa det jo så klart: "Mitt rike er ikke av denne verden". Vi har gått over fra mørke til Guds underfulle lys. Derfor må vi skille oss fra verdenssystemet, og bli en del av Guds annerledes rike.


(fortsettes)