530 år siden jødene ble fordrevet fra Spania - etterkommer av kong David ledet det spanske Exodus

I går, på den siste dagen i mars 2022, var det ganske nøyaktig 530 år siden de spanske monarkene Ferdinand og Isabella signerte et påbud som ga jødene tre måneder på seg til å forlate landet. Anslagsvis 150 000 jøder flyktet, den siste skal ha forlatt 2. august, på den tradisjonelle årsdagen for ødeleggelsen av det første og andre templet. Dette skjedde etter at den katolske inkvisisjonen ikke klarte å omvende Spanias jøder,

I den sammenhengen skal jeg nevne Don Isaac Abarbanel, lederen for de spanskje jødene på denne tiden. Han var også økonomisk rådgiver for konger, og en lærd Totah-kjenner. Artikkelen som følger har jeg oversatt fra 'The Destiny Foundation': 

"Abarbanel ble født i Lisboa, Portugal i 1437, og var en direkte etterkommer av kong David. Faren hans, Juda, en from jøde, var kasserer for en av de kongelige prinsene i Portugal. Oppvokst som en sønn av jødisk adel ble han utdannet i både Torah og verdslige studier og ble dyktig ikke bare i finansverdenen, men også i Talmud og Tanach - spesielt profetenes skrifter.

Han ble fremtredende og ble rådgiver for kongen av Portugal, Don Alfonso V – og hans fetter, hertugen av Braganza. På den tiden nøt jødene enestående frihet og velstand i Portugal – men da kong Alfonso døde – og Don Joao II ble kronet til monark, endret ting seg, spesielt for jødene.

Don Joao fikk hertugen av Braganza arrestert og henrettet. Samtidig utstedte han en arrestordre for Abarbanels arrestasjon. På forhånd varslet at dette ville skje, flyktet Abarbanel til Spania.

Ved å tro at ulykken hans skyldtes "himmelens misnøye" slo han seg ned i Toledo og viet tiden sin til å studere Torah og skrive kommentarer til de tidligere profetene. Imidlertid ble hans ferdigheter som finansstatsmann snart kjent for det kongelige hoffet i Spania, og han ble utnevnt til finansiell rådgiver for kong Ferdinand og dronning Isabella. I åtte år, fra 1484 til 1492, blomstret deres økonomi og han forble deres pålitelige og hengivne tjener.

Men nok en gang, slik det hadde skjedd i Portugal, falt den mørke skyggen av fordommer og undertrykkelse over jødene. Den fanatiske, anti-jødiske, katolske presten Torquemada overbeviste kongen og dronningen om at Spania burde kvitte seg med jødene.

Til tross for hans personlige økonomiske hjelp til å hjelpe kongens hær med å beseire muslimene i Granada, som ga hele Spania tilbake til kristent styre, klarte ikke Abarbanel å overbevise kongen om å stoppe forfølgelsen av sine medjøder. Mange ble tvunget eller følte seg tvunget til å konvertere til katolisismen. Av disse, mange som praktiserte sin jødedom i det skjulte, og ble avslørt, møtte inkvisisjonen, tortur og død.

I mars 1492 utstedte kong Ferdinand, under press fra Torquemada, et dekret om utvisning av jødene. Abarbanel appellerte igjen til kongen og dronningen og tilbød til og med det kongelige hoff 300 000 dukater sølv – men til ingen nytte.

Kongen, redd for å miste sin personlige tjener, tilbød Abarbanel og familien hans trygg beskyttelse for å bli i Spania – uten å måtte konvertere. Abarbanel erklærte stolt sin lojalitet til Gud og det jødiske folk, og takket nei til tilbudet.

Den 2. august 1492, på Tish B'Av, to dager før Christopher Columbus satte seil for sin oppdagelsesreise, førte Abarbanel med en Torah-rull i hendene 300 000 av sine medjøder med løftet hoder – ut av Spania.

Han slo seg først ned i Napoli, Italia, og reiste seg igjen i posisjon for å gi råd til den napolitanske kongen. Syv år senere flyttet han til Venezia, hvor han, bortsett fra å forhandle om en krydderhandelsavtale mellom Italia og Portugal, viet resten av livet til å studere Torah og skrive kommentarer om Tanach – inkludert profetene, Daniels bok, Haggadaen, etikk. av fedrene og Rambams guide til de forvirrede.

I sitt siste verk, Answer to Saul, uttrykte han beklagelse over at han hadde brukt for mye tid på å tjene dødelige konger – og ikke nok tid på å tjene «Den sanne Kongen».

Han ble anerkjent som en åndelig gigant og en leder for sitt folk, og døde i Venezia i 1508."

Sterke jødiske reaksjoner på utspill fra Vatikanet

Det har vakt sterke reaksjoner hos jøder verden over at Vatikanet tirsdag denne uken gikk til det uvanlige skrittet å innkalte både den amerikanske og israelske ambassadøren, for å uttrykke sin bekymring over Israels plan om å annektere deler av den såkalte Vestbredden.

Det jødene reagerer sterkt på er at dette kommer fra Den romersk-katolske kirke, med sin mørke historie fra 2.verdenskrig med hensyn til støtte til nazi-regimet.

Møtet fant sted onsdag, og Vatikanet stilte med sin toppdiplomat, kardinal Pietro Parolin, som også er generalsekretær for Vatikanstaten.

Jeg lar Michael Freud gi uttrykk for sine følelser, her i min oversettelse:

'Så Vatikanet, som har brukt de siste 2000 årene på å forfølge, demonisere, plage og plyndre jødene, har chutzpah til å preke til Israel og kritisere den jødiske staten for å ta tilbake Judea og Samaria, vår sivilisasjons kjerneområde. Gitt deres historie, deres taushet under Holocaust og den hjelpen de ga krigsforbrytere fra nazi-regimet til å flykte til Sør-Amerika etter krigen, så er Den romersk-katolske kirke ikke i noen posisjon til å belære Israel. Hvis det virkelig skulle være noe, så skulle de ha gått ned på sine knær og brukt de neste 2000 årene på å trygle om tilgivelse for hva de har gjort mot vårt folk.'

Chutzpah er et uttrykk jødene bruker om ekstrem selvtillit.

Billedtekst: Adolf Hitler hilser på høytstående representanter for Den romersk-katolske kirke.

Katolske biskoper i Tyskland erkjenner å ha støttet nazistene

Romersk-katolske biskoper fra Tyskland erkjenner at Den romersk-katolske kirken aktivt støttet nazistene under 2.verdenskrig og senere hjalp dem med å unnslippe. Det skulle ta 75 år før denne erkjennelsn kom.

Dette fremkommer i en rapport skrevet i anledning 75 års markeringen av slutten av 2.verdenskrig. Rapporten er skrevet av Den tyske konferansen for katolske biskoper.

Det er det nasjonale nyhetsbyrået i Israel som skriver dette i dag. Artikkelforfatteren Dr.Manfeld Garstenfeld skriver: 'Man trenger bare å sitere noen få linjer fra denne rapporten for å forstå hva dagens biskoper tenker om sine kolleger fra krigen.'

I rapporten heter det blant annet:

'Den katolske kirken i Tyskland var del av det verst tenkelige samfunn. Den kaotiske villigheten til å mobilisere materialet, både kirkens personell og åndelige ressurser, til bruk i krigen, forble ubrutt helt til krigens slutt,'

'Verken i september 1939 eller i tiden som fulgte var det ingen åpen protester fra de tyske biskopene mot nasjonalsosialismens utryddelseskrig.'

Det var heller ingen offentlig protest mot 'den utrolige forbrytelsen mot jødene, den hadde knapt en stemme...'

Rapporten skal beskrive en rekke tilfeller hvor Den katolske kirke i Tyskland aktivt støttet nazistene i deres angrep på og forfølgelsen av jødene.

Den tar også for seg de forhold Den katolske kirke i Tyskland gjorde seg skyldig i i tiden rett etter Den 2.verdenskrigs slutt. Da hjalp ddenne kirken nazistiske krigsforbrytere, som var skyldige i uhyrligheter, med å flykte til LLatin-Amerika. Flere katolske prester var med på dette.

Synoden for Evangeliske kirker innrømmet sitt svik mot jødene under 2.verdenskrig under en konferanse i Rhineland i 1980. Det skulle ta ytterligere 40 år før Den katolske kirke i Tyskland erkjente sin synd og skyld.

Jødehatet i Italia lever i beste velgående

Det stereotype jødehatet lever i beste velgående i Italia. I forrige uke, midt under koronaepidemien, offentliggjorde den italienske maleren Giovanni Gasparro et nytt maleri som handler om et påstøtt jødisk ritualmord: St.Simon av Trents martyrium. Giovanni Gasparro er ingen hvemsomhelst i Italia. Hans malerier med bibelske og kristne motiver finnes i en rekke katolske kirker. Tidspunktet for offentliggjøringen er kanskje ikke tilfeldig? Det florerer med konspirasjonsteorier på nettet om at det er jødene som står bak koronaviruset, blant annet for å ødelegge verdensøkonomien. Den løgnen lever også videre.

Motivet til dette antisemittiske maleriet bygger på en løgn. Vi må tilbake til 1475, til Trento i Italia. En to-tre år gammel gutt ble funnet drept.  Byens jøder ble anklaget. 15 jødiske menn ble torturert til tilståelse for noe de ikke hadde gjort, dømt til døden og brent på bålet. Den drepte gutten ble helgenkåret av Den romersk-katolske kirken, og fikk plass i den katolke martyrkalenderen. 24. mars er hans minnedag, og det er på nettopp dennne dagen Giovanni Gasparro offentliggjør sitt antisemittiske maleri.

Maleriet viser den lille gutten omgitt av av en gruppe jødiske menn med kalotter, skjegg og ørneneser. De trekker i armene hans slik at han ligner på Jesus på korset, og tapper blodet av ham.

Til tross for at Den romersk-katolke kirke fjernet St.Simon av Trent fra deres martyrkatalog i 1965, lever jødehatet i Italia videre. Det er det all grunn til å ta skarp avstand fra.

Det er nok heller ikke tilfeldig at dette maleriet presenteres nå. Påsken er i mange land brukt til å anklage jødene for å være 'Kristus-mordere', en påstand deler av kirken har stor skyld i får leve videre.

Overgriperen Jean Vanier

Det er med djup sorg og fortvilelse disse linjene skrivers. Jeg skulle så gjerne ha vært dem foruten, og jeg har kviet meg for å skrive dem. Etter at jeg fikk vite lørdag kveld at Jean Vanier (bildet), grunnleggeren av L'Arche kommuniteten, er anklaget for en hel rekke seksuelle overgrep mor seks kvinner i en årrekke, ble jeg helt satt ut. Først reagerte jeg med vantro. Dette kunne umulig være sant. Så seg det sakre inn over meg, og jeg reagerte med forferdelse.

Få har betydd så mye for meg i avgjørende år av mitt liv som Jean Vanier. Jeg har også oversatt en rekke artikler og sitater av Vanier til norsk. Nå er dette ubrukelig som åndelig veiledning. Vi kan ikke sitere Jean Vanier lenger.

Overgrepene har skjedd mot kvinneligge medarbeidere og nonner.

Men Jean Vanier var ikke alene om dette. Også hans åndelige far og inspirator, Thomas Philipe, er anklaget for det samme. De to skal visstnok ha kjent til hverandres overgrep. Pater Philipe skal ha utført sine overgrep etter Maria-åpenbaringer. Allerede i 1956 fordømt av Den romersk katolske kirke for sin seksuelle aktiviteter som han altså rettferdiggjorde med Maria-mystisisme. I en periode på 1950-tallet skal Vanier og Phillipe ha vært medlemmer av en gruppe som praktiserte seksuelle aktiviteter basert på denne Maria-mystisismen.

I dag er jeg veldig lei meg for å ha videreformidlet tekster av Jean Vanier. Dette kom som et sjokk på meg og veldig mange andre. Midt oppe i sorgen er jeg glad for at arbeidet i L'Arche kommunitetene går videre.

Vardetenning og forfølgelse i de nordlige italienske alper

Natten til 16.februar hvert år tennes det bål på fjellene i det nordlige Italia. Dagen derpå holdes det gudstjenester og gledesfylte festivaler. Det er valdenserne som feirer og de har all grunn for å feire 17.februar 1858. Denne dagen fikk de endelig garanti for sine sivile og religiøse rettigheter, etter århundres forfølgelse fra Den romersk-katolske kirke.

Valdenserne, som går under forskjellige navn, er en kristen frimenighetsbevegelse som man antar startet i Lyon i Frankrike og som spredte seg til de franske og italienske alpene på slutten av 1170-årene. I dag finner vi valdensere i det sørlige Frankrike og i regionen Piedmont i det nordlige Italia, men du vil også finne små fellesskap av valdensere i det sørlige Italia, Argentina, Tyskland, Uruguay og USA.

Bevegelsen hadde sin opprinnelse på slutten av det 12 århundre, som 'De fattige av Lyon', en gruppe som ble organisert av en mann ved navn Peter Waldo. Han var en rik handelsmann som i 1173 ga vekk hele sin formue, og som grepet av Bergprekenen og Jesu liv, forkynte apostolisk fattigdom og radikal etterfølgelse av Jesus. Ettersom de stadig vokste og ble flere kom valdenserne ganske raskt i konflikt med Den romersk-katolske kirke. I 1215 ble de erklært som kjettere. og ble gjenstand for en intens forfølgelse. På 1700-tallet var valdenserne i ferd med å bli helt utryddet. I årene som fulgte ble den siste resten som var igjen utsatt for organisert og generell diskriminering.

På 1600-tallet omfavnet valdenserne den protestantiske Reformasjonen og slo seg sammen med ulike lokale og regionale protestantiske grupper. Så tidlig som i 1631 begynte protestantiske forskere - og valdensiske teologer - å se på valdenserne som tidlige forløpere til Reformasjonen og bærere av den apostoliske troen. Dagens valdensere deler tro med refomerte protestanter i synet på det alminnelige presteskap, og i synet på dåp og nattverd.

Valdenserne er kjent for å ha forkynt:

* Kristi stedfortredende død og rettferdiggjørelse gjennom tro på Kristus
* En treenig Gud
* Menneskets fall
* Inkarnasjonen

De fornektet:

* Læren om skjærsilden og kalte den 'Antikrists oppfinnelse'
* Det romersk-katolske synet på nattverden.

De mente også at forkynnere av evangeliet ikke samtidig skulle ha offentlige og statlige oppgaver, at relikvier ikke var noe annet en beinrester i forråtnelse, og som man ikke visste hvem de hadde tilhørt, at såkalt 'hellig vann' ikke hadde noen større betydning enn regnvann, og at bønn likesåvel kunne bes på låven som i kirken. De anså også Den romersk-katolske kirken å være 'Den store horen' som omtales i Åpenbaringsboken.

Et karakteristisk trekk ved valdenserne var deres legpredikanter, deres frivillige fattigdom og deres tro på Bibelen som Guds ord. Mellom 1175 og 1185 tok Peter Waldo initiativet til å få oversatt Det nye testamente til en lokal fransk diaalekt.

Martyrer på grunn av nattverdsynet

Peter Hoover har skrevet denne aktuelle artikkelen om en side av kirke-og martyrhistorien vi ikke må glemme. Mange har ofret livet for sannheten. Artikkelen er så interessant, at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk:

Stephen Taylor fotografert utenfor monumentet til Jan Hus i Konstanz i Tyskland, hvor romersk-katolske myndigheter offentlig henrettet Jan Hus (1372-1415) og Hieronymus von Prag (ca 1379-1416), ved å brenne dem på bålet, for deres tro og overbevisning.

Steinen har en innskrift, sett fra denne siden hvor det står: 'Hieronymus von Prag +30 mai (7.juni) 1416.'

Susan Hoover, Tanya, Dean and Stephen Taylor, sammen med Stanley Hoover ved samme minnesteinen i 2013. Hvorfor måtte disse troende brødrene dø?

Lutterworth i Leicestershire, England, hvor John Wycliffe (c1 1328-1384), døde av slag mens han feiret Herrens måltid sammen med forsamlingen sin den siste dagen i året 1384. De kirkelige myndighetene, så uenige i hans tro, gravde opp igjen liket og brente restene av den i 1428.

Jan Hus, Hieronymus von Prag og John Wycliffe - alle tre i store vanskeligheter med kirken fordi de trodde og praktiserte nattverden eller eukaristien annerledes.

Hva var problemet?

Remanens.

Hva er det for noe?

Blant kristne refererer dette til selve substansen - brødet og vinen - i nattverden. Selv om brødet fortsetter å være brød og vinen fortsetter å være vin, entrer den virkelige kroppen og Kristi nærvær elementene - i den grad at vi snakker om noe mer enn bare et symbol. Ikke bare noe man tenker på og minnes.

Med Kristi personlige involvering og hans levende nærvær i brødet og vinen blir remanensen noe virkelig mektig og et attraktivt element for alle troende som anerkjenner det for hva det er. John Wycliffe, de troende i Böhmen og Moravia, valdenserne i Frankrike og det nordlige Italia, de frie kristne i Belgia, og i fjellene i Sveits og Bourgogne, og endelig hele rekken av ikke-katolikker delte dette synet på nattverden. Dette skulle bli kjent som konsubstansiasjon - den åndelige Kristuslike tilnærmingen.

På den andre siden, ble lærde kirkeledere og øvrighet innen Den romersk-katolske kirke mer og mer kravfulle med hensyn til deres lære om nattverden til det ble livsfarlig selv å stille spørsmålstegn ved deres konklusjon.

Heldigvis begynte troende både på De britiske øyer og i det sentrale Europa å gjenoppdage deres vei med Kristus, mange århundrer før den protestantiske reformasjonen.Husker du, for eksempel, Utraquistene i Böhmen og Moravia? De brøt ut av Den romersk-katolske kirke, og vendte tilbake til å feire nattverden ofte - hver uke eller oftere - både med brød og med vin, og de sørget for at alle troende - også kvinner - ble involvert. Ut fra dem kommer den forunderlige historien om  Moravianerne, som ga verden evangeliet på 1700-tallet.

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 6

Tidlig om morgenen, 21,september 1563, klarte Casiodoro de Reina å slippe unna Inkvisisjonens klør ved å rømme fra England til Antwerpen i Belgia (bildet). Senere flktet også hans kone, kledd ut som en sjømann og ble forenet med sin mann i Antwerpen.

Men selv i Antwerpen var det farlig for Casiodoro og hans kone å oppholde seg. Agenter for den spanske inkvisisjonenn var etter dem, og de synes å være over alt. Herren ledert Casiodoro til en velstående forretningsmann, Marcos Perez, som var involvert i å smugle kristen litteratur inn i Spania. Han tok risikoen med å skjule Casiodoro og hans kone og støttet også oversettelsen av Bibelen til spansk økonomisk.

Men frykten for å bli tatt til fange av agentene for den spanske inkvisisjonen ble ikke mindre, og Casiodoro og hans kone bestemte seg for å flykte fra Antwerpen til Frankfurt i Tyskland, hvor Casiodoro fortsatte sitt oversettelsesarbeid. Mens ekteparet oppholdt seg i Frankfurt fikk de besøk av en tidligere munk fra San Isidro klosteret, Antonio del Corro. Han inviterte Casiodoro og hans kone til Bergerac i Frankrike, Han mente at det var et godt sted å være for oversettelsesarbeidet og senere trykkingen av den spanske Bibelen.

Men oppholdet i Bergerac ble kortvarig. På grunn av politiske endringer i Frankrike måtte de reise tilbake til Frankfurt.

På grunn av at den spanske kongen, Filip II, sto ham etter livet og den spanske inkvisisjonen hadde sine agenter over alt, var Casiodoro konstant i fare uansett hvor han oppholdt seg. Alle hindringer til tross, Casiodoro fortsatte arbeidet med å gå spanjolene muligheten for å se Bibelen på egenhånd.

fortsettes

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 2

I en tid hvor den spanske Inkvisisjonen herjer reiser Gud opp en mann, en kardinal ved navn Cisneros. Det er farlige tider. Likevel våger denne kardinalen å sette sammen en gruppe menn som fikk i oppdrag å kopiere de hebraiske og greske manuskriptene fra det som kalles 'The Complutensian Polyglot Bible.'

Kardinal Cisneros ønsket å vende tilbake til de originale hebraiske og greske manuskriptene til Skriften i etit forsøk på å forbedre utdannelsen av katolske prester. Men det var mer enn som så. Han skrev, her i min oversettelse:

'De som elsker Skriften tilfredsstilles ikke av å drikke vann fra en bekk, men det som tilfredstiller deres tørst er selve kildevellet av levende vann. Derfor har jeg gitt befaling om at de originale tekstene til både Det gamle og det nye testamente utgis sammen med de viktigste og autoriserte utgavene.'

Denne romersk-katolske kardinalen grunnla et universitet i Alcala de Henares, lokalisert 35 kilometer nordøst for Spanias hovedstad Madrid. Ved dette universitetet ble det lagt spesiell vekt på studier av Skriften fra origialspråkene. Flere av studentene grep sannheten som ble formidlet til dem gjenno studiene av Bibelen.

En gruppe studenter fra dette universitetet begynte å preke i den romersk-katolske katedralen i Sevilla. De skilte seg ut - Francisco de Vargas, Juan Gil og Constantino de la Fuente - fordi de underviste fra Bibelen. Særlig undervisningen til Constantino de la Fuente var så annerledes fra det folk var vant til å høre fra de katolske prestene. Store folkemengder kom for å høre ham preke. De kom klokken tre og fire om natten for i det hele tatt å få plass i den store katedralen. Prekenen ble først holdt kl 08.00!

Blant de som lyttet til disse mennene og deres prekener var hovedpersonen i denne fortellingen: Casiodoro de Reina, han som med stor fare for sitt eget liv skulle oversette Bibelen til spansk.

Disse mennene startet også bibelstudier i hjemmet til Constantino. Disse møtene var hemmelige. Inkvisisjonen måtte for all del ikke få kjennskap til dem. Da ville det bli svært farlig. Denne bibelstudiegruppen vokste og ble så stor at huset til Constantino de la Fuente ble for lite. Da tilbød en velstående kvinne dem sitt hus slik at man kunne fortsette bibeltstudiene og en stor gruppe kom sammen. Blant dem var Casiodoro de Reima.

Francesco de Vargas, Juan Gil og Constantino de Fuente underviste også på en skole for fattige barn. Denne skolen ble også et senter for bibelstudier.

fortsettes

Billedtekst: Fra Montemolin i Spania hvor Casiodoro vokste opp. Foto: Wikipedia

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 1

I noen dager fremover byr jeg mine lesere på en særdeles spennende historie om hvordan spanjolene fikk sin Bibel. Historien, som bygger på forskningen til Mark Yoder, har alle ingrediensene til en kriminalroman. Jeg håper du følger med fra begynnelse til slutt.

Historien begynner med en mann som heter Casiodoro de Reina. Han ble født i en landsby ved navn Montemolin. Som så mange andre spanske landsbyer på 1500-tallet, dominerte Den romersk-katolske kirke landsbyens liv, med sine ritualer. Noen Bibel fantes ikke tilgjenglig på spansk, kun den latinske, som bare prestene kunne lese og eie og tolke.

På 1500-tallet var Spania på sin høyde hva angår makt og herlighet. Charles 5, var keiser over det 'hellige romerske imperiet', og han innhentet sine rikdommer fra skatter pålagt handelsmennene fra Den Nye Verden.  Handelen formelig eksploderte i Sevilla, som var havn for varene som kom inn til Spania fra fjern og nær via sjøveien. Rikdom og ære var påtagelige størrelser i denne nærmest tropiske byen langs elven Guadalquevir. omlag hundre kilometer fra Middelhavet.  Sevilla var et spennende sted i en spennende tid for den spanske delen av det romerske imperiet.

Men det skjedde også noe svært spennende åndelig sett. En åndelig oppvåkning fant sted i denne blomstrende byen. Etter årtider hvor Bibelen var blitt ignorert mer eller mindre, vokste det frem en ny gruppe mennesker med en hunger etter Guds ord. De lengtet etter på komme sammen for å studere Guds ord, men dette var strengt forbudt.

I 1442 hadde spanskekongen, Ferdinand, jaget den siste av maurerne ut av Spania, etter 800 års okkupasjon. Maurerne er en betegnelse på de muslimske innbyggerne på Den iberiske halvøy og i Maghreb (Nord-Afrika) i middelalderen. I år 711 begynte de erobringen av Iberia som ble fullført i løpet av fem år.I 1212 ble maurerne drevet ut av Spania av en koalisjon under ledelse av Alfonso VIII av Castilla.

Kong Ferdinand og dronning Isabella var fast bestemt på å forene Spania på en slik måte at de ville forhindre en ny muslimsk invasjon. Det var også en av begrunnelsene for å forene Spania under en religion. Dermed tvang de alle som ikke var katolikker til å bli det, eller å forlate landet. Kong Ferdinand ivret slik for katolisismen at han ble kalt 'Ferdinand Katolikken.'

I 1478 ble pave Sixtus IV og kong Ferdinand enige om å sette opp en  spansk inkvisisjon. Den skulle ikke være under pavens kontroll, men under det spanske monarkiets. Kong Ferdinand fikk dette til ved å true med å trekke sin militære støtte til paven da tyrkerne truet Rom.

På denne måten ble tribunalet til Inkvisjonen et svært farlig og urettferdig redskap under Den romersk-katolske kirkes forkledning. Antatte fiender av Spania ble fengslet, forturert, fordømt og drept. I 1481 dømte en Folkedomstol, som skulle dømme vranglærere, seks personer til døden i Sevilla. De ble brent levende.

Fra da av begynte forfølgelsen av annerledes troende i Spania og det er i denne smeltedigelen at den spanske Bibelen blir til. Det er historien om fengslinger, forfølgelse og død.

fortsettes

En gripende martyrhistorie

Blant melkebøndene i Goes på den holladske øya Zuid Beveland, vokste Joost Joosten opp syngende. Han utmerket seg i latin på skolen, men hjertet hans befant seg i de sangene han sang, og foreldrene hans ordnet det slik at han fikk en plass i kirkekoret i landsbykirken.

Folk la merke til ham da han sang - en lyslugget gutt med klar stemme - og alle likte ham. I 1556 besøkte den spanske kongen, Filip II, Nederland. De æret ham med en høymesse, og kirkekoret fra Goes skulle synge. Joost var blitt 14 år gammel.

Kongen la merke til ham. Etter mess en sa ham: 'Før den gutten til meg! Han må bli med meg til Spania!'

Men Joost ønsket ikke å reise til Spania for å leve i det rikeste kongehuset i Europa. Han ønsket seg noe langt bedre. Han holdt seg skjult i seks uker inntil de som lette etter ham hadde gitt opp, og kongen av Spania hadde reist hjem.

Etter at han var ferdig med skolen, gjorde han kjent at han ville følge Kristus. En anabaptistisk forkynner døpte ham i et hemmelig møte, og myndighetene begynte å lete etter ham igjen.

I 1560 klarte de å fange ham og fikk satt ham i fengsel. Fire etterforskere fra kontoret til Den Hellige Inkvisisjonen forhørte ham. På fire skriveark skrev Joost ned for dem sin tro. Han skrev også sanger, og sang dem i fengselet.

De katolske inkvisitorene fikk festet Joost til et stativ, et av datidens kjente torturredskaper. De slo stålstenger gjennom knærne hans og dro dem gjennom leggene hans helt ned til anklene. Men Joost fornektet ikke sin tro. Retten bestemte da at Joost skulle dømmes til døden.

De bygget et lite hus av strå i sentrum av byen. Folk kom sjøveien, til hest og til fots for å se. De stilte seg på torget omkranset av soldater for å holde dem tilbake. Og ventet.

I lenker ble han ført til avrettingstedet av soldater. Folk hadde ikke sett ham så blek og tynn før. Så plutselig! Hva var det de hørte? Han sang!

Joost Joosten sang igjen... den samme klare stemmen ... kunne han virkelig synge nå? Og noen kunne høre hva han sang. Det var sangen han hadde sunget da han bestemte seg for å følge Jesus:

'Å, Herre Jesus, i tankene mine står du alltid foran meg!'

Soldatene førte ham så inn i stråhytta. Han sang fremdeles da flammene steg opp. Dette var mandagen før jul. Året var 1560. Og Joost Joosten var bare 18 år.

- Peter Hoover: The Secret of the Strength. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tegningen viser Joost Joosten (1542--1560) torturert i fengselet Veere i Zeeland i Nederland.

Mine katolske venner

Jeg vet at jeg kaster meg foran noen glupske ulver, som bare venter på å angripe meg, når de får høre at jeg har katolske venner. Men la meg likevel få presentere noen av dem. Å være venn med noen betyr ikke nødvendigvis at man er enig med vedkommende i ett og alt. Det er jeg ikke med verken mine katolske, koptiske, ortodokse eller for den saks skyld protestantiske venner. Men de beriker meg, velsigner meg, utfordrer meg. Og jeg takker Gud for hver eneste en av dem.

I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.

Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille  melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.

Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.

Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.

Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.

Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.

Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.

Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.

Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Myter og fiendebilder og hatytringer

I forbindelse med at Birgitta og Ulf Ekman konverterte til Den romersk-katolske kirke, gikk sosiale medier varmt en god stund. Mange ga uttrykk for at dette ville føre til at mange andre fulgte i deres spor, og ble katolikker. Nå, fem år etter, må det være lov å spørre om denne frykten var berettiget.

Hvor mange nordmenn har konvertert til Den romersk-katolske kirke på grunn av Birgitta og Ulf Ekman. Jeg kjenner ingen. Selvsagt kan det være noen, men ingen i min bekjentskapskrets eller noen jeg har møtt. De som måtte ha gjort det, har ikke ropt høyt. Noe ras snakker vi ikke om.

Noen hevder at 'mange karismatiske pastorer er svært åpne for Den katolske kirke' og at 'enheten det snakkes om handler om en enhet med Moderkirken'. Jeg kjenner ingen karismatiske pastorer her i Norge, som arbeider for å forenes med 'Moderkirken'. Heller ingen pinsepastorer eller baptistpastorer, metodistpastorer, misjonsforbundspastorer eller lutherske pastorer.

Hvem er disse 'mange' pastorene?

Derimot kjenner jeg til at flere frimenigheter de siste årene har holdt seminarer og undervisningskvelder hvor de har drøftet det læremessige grunnlaget menigheten eller kirkesamfunnet er tuftet på.

Blir man katolikk av å sitere en katolsk forfatter? Neppe. Spør du en romersk-katolsk prest vil han kunne fortelle deg at prosessen tar minst et år, og i motsetning til det å bli protestant, må du underskrive på alt hva Den romersk-katolske kirke lærer. Du kan ikke plukke ut noe du synes er interessant og si at du tror på det, men ikke det. Den er alt eller ingenting. Og dermed stopper det nok opp for de som ønsker å bli katolikker og som i utgangspunktet er protestanter.

Så hvorfor skape disse mytene og fiendebildene?

Se det, det er litt av et spørsmål.

For meg er det en undring.

Så undrer jeg meg over dette: De siste dagene har jeg fått flere meldinger i min innboks med en måte å skrive på som er full av beskyldninger og direkte hatefulle ytringer. Fordi jeg har sitert noen katolikker. Så vidt jeg vet, er jeg den eneste i Norge som har skrevet bok om anabaptistenes historie. Anabaptistene ble kraftig forfulgt av Den romersk-katolske kirke (men også den lutherske og den reformerte), og mange anabaptister måtte bøte med livet. Jeg har dokumentert overgrepene og den hatefulle retorikken. Det som skremmer meg er at en del av denne hatefulle retorikken, som førte til forfølgelse, mishandling og drap, brukes av overivrige motstandere av Romerkirken her i Norge. Det viser noen av hatytringene jeg utsettes for. Jeg finner ikke Jesus igjen i noe av dette. Bare iskald rettroenhet.

Hva angår antall konvertitter til Den romersk-katolske kirke i Norge, så kan det være interessant å lese hva denne kirken selv sier. Jeg siterer sognepresten i St.Olav domkirke, Claes Tande, som har forsket på dette. Om St.Olav domkirke har han dette å si:

"I løpet av århundret er menigheten vokst fra knapt 400 medlemmer til rundt 7500. Halvparten av denne veksten tok 90 år, den andre halvparten tok 10 år. Veksten hele veien har for det meste vært grunnet innvandring. Selv om dåp og konversjoner også er gått kraftig opp de siste ti-tolv år, er det fremdeles fremfor alt innvandring som forårsaker menighetens vekst."

Willam Tyndale - martyr for evangeliet

'Martyr for evangeliet', 'Den engelske Bibelens far', "Englands apostel."Det er bare tre av mange benevnelser på William Tyndale, hvis minnedag er i dag. Vi kunne ha føyd til 'språk-begavelse'. Tyndale, snakket nemlig i tillegg til morsmålet engelsk, flytende fransk, gresk, hebraisk, tysk, italiensk, latin og spansk.

Kirken i Rom hatet ham og jaktet på ham. Bibelen som han ville få oversatt til engelsk, ville Den romersk-katolske kirken ikke vite noe av og da han, modig som han var, talte kong Henrik 8 midt i mot, fordi han ville skille seg, pådro han seg kongelig vrede og i 1535 ble han pågrepet og anklaget for heresi - vranglære. Han ble dømt og henrettet året etter. Bundet til en påle, klar for å brennes, ba han om at Gud måtte åpne kongens øye for sannheten. Dette skjedde i en liten belgisk by ved navn Vilvoorde.

William Tyndale bar på en djup lengsel etter å gi vanlige mennesker del i evangeliet ved å gi dem muligheten til å lese Bibelen selv. Slik ble han på mange måter 1400-tallets reformatoriske morgenstjerne. Det er Tyndale som i en samtale med en katolsk prest skal ha sagt:

"Hvis Gud lar meg leve noen år til, skal jeg sørge for at en gutt som går bak plogen, vet mer om Skriften enn du gjør!"

Da stiller man seg lagelig til for hugg, bokstavelig talt. Det viser martyrhistorien oss.

William Tyndale's bibeloversettelse skulle danne utgangspunktet for King James oversettelsen av 1611. Det er antatt at så mye som 83 prosent av denne bibeloversettelsen bygger på Tyndale's oversettelse. Tyndale skulle også inspirere en annen William, nemlig Shakespeare, som bygget videre på William Tyndale's språklige arbeid med Bibelen.

Her er en dokumentarfilm om William Tyndale:

https://www.youtube.com/watch?v=IuDL_CT_4eM

Her kan du høre Steven Lawson tale om William Tyndale og boken han har skrevet om ham:

https://www.youtube.com/watch?v=T48ZVtcdEHM

Her er John Piper om Tyndale:
https://www.youtube.com/watch?v=QauhN9GVkI8

Arven etter Jan Hus, del 2

Navnet Jan Milic er uløselig knyttet til Jan Hus. Han var en tsjekkisk romersk-katolsk prest og nok den mest innflytelsesrike predikanten i den fremvoksende bøhmiske reformasjonen på 1400-tallet. Sammen med andre bøhmiske predikanter og skribenter i sin samtid, banet ham veien på ulike måter for reformatoren og martyren Jan Hus.

Han kom til tro på Jesus i året 1363 og gav sitt fullstendig i Herrens hender. Hans samtidige forteller at han var en mann sterkt preget av en påtagelig hellighet, ydmykhet og bønnens ånd. Hans motstandere klaget ham inn for paven, og Jan Milic måtte stå til rette for pave Urban. Men Gud elsket Jan Milic, og sto ved hans side.

Det fortelles at pavens bror, som var en albansk kardinal, kom med følgende uttalelse:

"Selv om min bror, pave Urban, står der skinnende på grunn av sine mirakler, mener jeg likevel at det er Milic som burde kanoniseres før min bror."

Jan Milic fraskrev seg alle sine privilegier og sin eiendom, og så det som sin hovedoppgave å spre evangeliet, ta seg av de fattige, syke og ensomme, leve i tilbedelse og studier og skrive ned sine prekener. Arven etter Jan Milic ble videreført av modige menn som Tomas Stitny, Marej av Janov og senere av Jan Hus selv.

Etter at Jan Hus ble brent bundet til en stake og brent for sin tro og overbevisning fortsatte arbeidet med å forkynne sannheten, koste hva det koste ville. Grupper av sanne Jesus-troende oppsto og de dannet 'Unionen av Brødre' i Kunwald, i 1457. Grunnlaget for denne unionen var en sterk vektlegging av hellighet.

Martin Luther ble inspirert av de tsjekkiske brødrene, her i min oversettelse:

"Siden apostlene har det ikke vært noe folk hvis kirke har vært nærmere læren og livet til apostlene enn de tsjekkiske brødrene. Selv om disse brødrene ikke overgår oss i renhet hva lære angår, overgår de oss i stor grad i sin pliktoppfyllende disiplin som er nærværende i kirken, disiplin som de anvender og gjennom hvilken de leder kirken med glede. Hva angår deres disiplin fortjener de stor ære, som vi anerkjenner til Guds ære og for sannheten."

Apostelen Paulus skriver:

"For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige, så dere holder dere borte fra hor... For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv." (1.Tess 4,3 og v.7)

(fortsettes)

Arven etter Jan Hus, del 1

Jeg studerer for tiden historien om den tsjekkiske reformatoren og martyren Jan Hus (bildet) og hans etterfølgere, blant annet Petr Chelcicky og Rehor Krajci.

Mest av alt er Jan Hus (1371-1415) kjent for å være en sannhetssøker, Hva var hans forståelse av sannheten? Sannheten var for ham mer kostbar enn livet. Å forråde sannheten var ensbetydende med å forråde Jesus Kristus. Jesus og Guds Ord, Bibelen, representerte for Jan Hus sannheten. Ingen menneskelig autoritet - heller ikke hellig eller sekulær - kunne for ham stå over evangeliet. Skulle en slik siituasjon oppstå at man måtte velge mellom Guds ord og kirkens ord, mellom myndighetene og Guds ord, måtte man lyde Guds ord. Kristne er først og fremst ansvarlige overfor Gud og sin samvittighet. Det er rett for en kristen å adlyde øvrigheten, men bare hvis den forfekter sannheten.

Jan Hus ble derfor en forkjemper for den guddommelige sannhets overlegenhet og for samvittighetsfriheten. Derfor ble han farlig for datidens myndighetspersoner og kirkelige hierarki representert i Den romersk-katolske kirke.

Her er den berømte uttalelsen til Jan Hus om sannheten, her i min oversettelse:

"Så, sanne kristne, søk etter sannheten, lytt til sannheten, lær sannheten å kjenne, elsk sannheten, tal sannhet, hold deg til sannheten, forsvar sannheten inntil døden, fordi sannheten vil frigjøre deg fra synd, djevelen, sjelens død og, helt til slutt, fra den den evige død."

For Jan Hus var det om å gjøre at hans eget folk kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Han fikk revidertt de tidligere tsjekkiske bibeloversettelsene, som ble samlet i en enhetlig bibeltekst. Og tsjekkerne leste Guds ord.

Og det bar frukt. I 1720 fant en vekkelse sted flere steder i Böhmen og Moravia. Det var tider da Bibelen ble lest i hver eneste tsjekkiske hjem. Når pave Pius II reiste gjennom Böhmen, sa han:

"Mange tsjekkiske kvinner kjenner Bibelen bedre enn en latinsk prest."

(fortsettes)

De forferdelige overgrepskandalene i Den romersk-katolske kirke

De massive og grufulle overgrepene begått av romersk-katolske prester som nå avsløres i land etter land i et omfang som nesten tar pusten av deg, er nettopp det - overveldende.  Vi har jo kjent til dette lenge, men nå, i kjølvannet av Me-too, er det som om det finner sted et enormt snøskred som feier med seg alle forsøkene på å sno seg unna og skjule dette.

For ved siden av overgrepene mot barn - men også voksne - er det forferdelig å se hvordan kirkens menn i høye og betrodde stillinger har forsøkt å skjule dette eller glatte over det. Når det ikke har vært mulig å skjule det lenger, har plutselig overgriperne blitt hastig tilbakekalt til Vatikanet, for der å bli omplassert i andre stillinger eller trukket seg tilbake til et liv i kloster.

I Vatikanet er det mange som vet. Og likevel tier. Og skjuler sannheten. Også pave Frans.

Erkebiskop Josef Wesolowski, som er såkalt pavelig nuntius, eller på godt norsk 'sendemann', til Den dominikanske republikk, har begått hyppige overgrep mot barn og da særlige fattige gatebarn, Rett før han skulle stevnes for sine grufulle forbrytelser i 2013 blir han hastig tilbakekalt til Roma og Vatikanet. Avsløringen var for pinefull.

Et annet eksempel er tragedien med  den polske tenåringsgutten Bartek Obloj. I 2007 begår han selvmord. Han etterlater seg et brev hvor han forteller om overgrep begått av en romersk-katolsk prest. Det utrolige skjer: presten forretter i den unge mannens begravelse. Hva skjer så videre? Han omplasseres i en annen menighet! Stilles ikke til ansvar for sine ugjerninger.

Wiens mektige erkebiskop, nå avdøde kardinal Hermann Gröer, ble bokstavelig talt tatt med buksa nede. I 1995 ble han anklaget for overgrep mot et stort antall korgutter og studenter. Også dette forsøkt skjult fra Vatikanets side.

Så har vi den siste tidens avsløringer:

Fra erkebispedømmet Philadelphia, USA: Overgrep mot minst 1000 barn. 300 romersk-katolske prester er navngitt som overgripere. Statsadvokaten i Pennsylvania har oppnevnt en storjury som har avlagt en rapport som beviser overgrepene.

I en annen rapport, som omhandler hele USA i perioden 1950 til 2011, dokumenters 12.000 'sannsynlige anklager'. Anklagene retter seg mot drøyt 4.500 prester. 80 prosent av ofrene var under 18 år, men de var hovedsakelig gutter mellom 11-14. Noen av ofrene var to-tre år gamle. Og det stopper ikke her: Noen av disse prestene hadde forbrutt seg mot mer enn 10 barn over lengre tid.

Det er noe djevelsk over alt sammen! Både overgrepene og fortielsene. Men det kommer for dagen. Alle mørkets gjerninger vil en dag komme for dagen. Alt som er skjult vil åpenbares. Og Herren selv kommer til å holde alle overgripere ansvarlige på dommens dag. Den Hellige Skrift er krystallklar på dette punktet.

Den romersk-katolske kirke har de siste årene sett seg nødt til å betale millioner på millioner i erstatning til ofrene. Det vil den måtte komme til å gjøre i årtier fremover, og paven må gjøre mer enn å beklage og oppmuntre til bønn og faste. Han må sørge for å stille overgriperne til ansvar, ikke for en kirkelig rett eller sende dem tilbake til Vatikanet eller omplassere dem, men sørge for å overlate dem til politiet og sørge for at de dømmes for sine forbrytelser i sivile rettsaker. Vatikanet kan ikke lenger dysse ned disse sakene eller skjule overgripere. Det kan heller ingen annen kirke. Overgripere skal tiltales og straffes. Punktum.

"Og ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller. For selv bare å tale om det de gjør i det skjulte, er en skam. Men alt som blir avslørt av lyset, blir åpenbart ..." (Ef 5,11-12)

Det forferdelige 'blodbryllupet i Paris' hvor 30.000 protestanter ble slaktet ned

Natten til 24. august 1572 innledes et av de aller mørkeste kapitlene i Europas historie. Den såkalte Bartolomeusnatten var en enorm massakre på franske protestanter. Det hele startet i Paris natt til 24. august og spredte seg så til den franske landsbygda. Man regner med at så mange som 30.000 protestanter ble drept i dette forferdelige blodbadet. Denne grusomme hendelsen er også kalt "Blodbryllupet i Paris".

I Blodbryllupet i Paris ble protestantiske hugenotter myrdet gjennom en målrettet katolsk voldbølge under de franske religionskrigene. Da de grusomme detaljene fra massakren nådde Vatikanet, ble det jubel. Kanonene avfyrte salutt, kirkeklokkene ringte over hele Roma og en spesiell minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren, et maleri som fremdeles henger i Vatikanet.

Blodbadet varte i flere dager og man regner med at opptil 30.000 protestantiske kristne måtte bøte med livet. Forfølgelsene som fulgte førte til at 200.000-250.000 hugenotter emigrerte til Tyskland, England, Nederland og Nord-Amerika.

Protestantiske menigheter, først de lutherske og senere de kalvinistiske, hadde opplevd stor vekst i Frankrike. Både i de lavere klassene, men også blant adelen, kom mennesker til en levende tro på Jesus. Protestantismen ble sett på som en stor trussel mot både Den romersk-katolske kirken og det franske kongedømmet. Hugenotter ble protestantene kalt i Frankrike. Ordet "hugenott" stammer fra 1500-tallet og skal visstnok være avledet av det tyske ordet "Eidgenosse" som betyr "forbundsfelle" på grunn av båndene til den sveitsiske reformasjonen. Først ble ordet brukt som et skjellsord, så ble det tatt i bruk av protestantene selv.

Faktisk startet den såkalte 30 års krigen med en massakre på en hugenottisk menighet i 1562, men den verste hendelsen var altså Bartolomeus-natten mellom 23.-24 august 1572. Navnet kommer av at dette var tiden for minnedagen til apostelen Bartolomeus.

Natten før Bartolomeusdagen begynte det forferdelige blodbadet. Byportene ble stengt for å hindre folk fra å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker utplassert i bydelene av Paris. Drapsmennene gikk fra hus til hus og slaktet ned for fote. Også barna ble henrettet. Etter to dagers massakre i Paris, spredte drapsbølgen seg til provinsene.

Det var faktisk først ved den franske revolusjonen i 1789 at hugenottene fikk fulle borgerrettigheter. Før det var de rettsløse.

Prest drept i det han lyste velsignelsen

Han var i ferd med å lyse velsignelsen, pater Mark Anthony Ventura (bildet), da 37 åringen ble skutt og drept. Det skjedde tidlig om morgenen søndag 29. april i byen Gattaran, som ligger i Cagayan provinsen, i det nordlige Filippinene.

Mens pater Ventura lyste velsignelsen, kom to personer på en motorsykkel, gikk inn i skolebygget der gudstjenesten fant sted og skjøt pater Ventura i hodet og brystet. Han omkom av skuddskadene øyeblikkelig.

Pater Ventura er kjent for sitt sterke engasjement for gruvearbeidere og for urbefolkningsgruppene i Cagayan. Det kan være årsaken til at han ble drept. Ingen er foreløpig arrestert for ugjerningen.

På Mindanao arbeider muslimer og kristne for å skape fred

Silsilah er navnet på et katolsk initiativ for dialog og fred som nå gir gode resultater i de krigstrette områdene av Mindanao, Filippinene. Den fem måneder lange beleiringen har ført til at mange barn er blitt hjemløse og traumatiserte. Gjennom ulike aktiviteter, blant annet gjennom å tegne og male, har hundrevis av barn overvunnet traumatiske opplevelser og uttrykt sitt ønske om fred. Relasjonene mellom kristne og muslimer er også blitt bedret, og både kristne og muslimer samler seg nå om å bringe fred i dette urolige området av verden.

Bevegelsen for dialog og fred - Silsilah (kjede på arabisk) ble grunnlagt av den katolske misjonæren, pater Sebastiano D'Ambra i 1984 og fortsetter å ta intiativ til gjenopprette håp og fred mellom kristne og muslimer på Mindanao på Filippinene.

23.oktober i fjor erklærte filippinske myndigheter slutten på kampene i den 'islamistiske' byen Marawi. Det skjedde omlag fem måneder etter at hundrevis av jidaister angrep den sørlige delen av byen, i et forsøk på å etablere den som en provins av Den islamske staten (IS).

Kampene var svært ødeleggende og etterlot minst 1.131 døde. Den katolske bevegelsen for dialog og fred har i etterkant av disse grusomhetene hjulpet mange muslimske barn som  er blitt traumatiserte av krigshandlingene. Gjennom å tegne og male har de fått mulighet til å sette ord på det de har opplevd. Samtidig er gode relasjoner bygget mellom muslimske foreldre og kristne.

La oss huske dette spennende og fruktbærende fredsprosjektet i våre forbønner.