I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.
Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.
Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.
Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.
Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.
Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.
Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.
Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.
Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.
Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar