onsdag, oktober 16, 2019

Lyttende bønn

Bønn handler ikke om å overtale Gud til å gjøre det vi ønsker han skal gjøre, men om å overbevise oss selv om å gjøre det Gud ønsker vi skal gjøre.

Mor Teresa (bildet) ble en gang spurt i et intervju om hva hun sa når hun ba. 'Ingenting,' svarte hun, 'jeg bare lytter.' Da spurte selvfølgelig reporteren om hva Gud sa til henne. Hun svarte: 'Ikke noe særlig - han bare lytter.'

Bønn handler om en romanse med den guddommelige. Jo høyere vi elsker noen, desto mindre behøver vi å si. At vi kan ha det bra sammen med noen uten å bruke ord, er faktisk et sikkert tegn på at vi har et nært forhold til dem -vi kan bare sitte og beundre hverandre.

- Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne: Bli det du ber. Luther forlag 2009, side 14-15

tirsdag, oktober 15, 2019

Profetisk: Bønn for Norges matvaresituasjon

Det er korttenkt - og det er uforståelig - når regjeringen nok en gang vil skrinlegge hele bedredskapslagringen av korn. Det fremkommer av statsbudsjettet for neste år.  Stor var gleden i fjor da Stortinget endelig sikret flertall for gjeninnføringen av beredskapslagring av korn. Nok en gang skal vi sette vår lit til at vi i en eventuell krisesituasjon skal kjøpe det kornet vi trenger i utlandet.

2018 viste hvor sårbare vi er, ikke bare i Norge, men i verden forøvrig. Vi er sårbare med hensyn til klmaendringene og også sårbare med tanke på poilitisk uro. I kjølvannet av tørkesommeren 2018 i 2018, ble det utbetalt avlingsskadeerstatninger for over 1,6 milliarder kroner. Det er over tre ganger mer enn etableringen av et beredskapslager for korn i Norge er anslått til å koste.

Dette skjer altså i en tid hvor en ting er helt sikkert: avlingene i Norge vil ikke bli mer stabile i årene fremover.

Hvem tar ansvar?

Jeg har skrevet om dette i flere år nå, ikke fordi at jeg tror det gjør så mye fra eller til. En slik påvirkningskraft innbiller jeg meg ikke å ha. Men når jeg har bedt for Norge, tror jeg Gud i mange år har bedt meg om å be for matsikkerheten og Norges evne til selv å produsere den mat vi trenger. Gang på gang er jeg blitt minnet om beretningen om Josef og hungersnøden - om de syv fete og de syv magre årene, slik det fortelles om i 1.Mosebok. Men det er få reaksjoner på dette, også blant bønnefolket i Norge. Kanskje har vi det for godt, og kanskje er det blitt en floskel å be om det daglige brød?

Men det er ikke selvsagt. Den dagen vi slutter å be om det daglige brød, og vi tar det som en selvsagt ting at Norge kan brødfø sine egne og vi har vår egen mat på bordet, er armoden allerede her.

La oss stå sammen om å be for et gjennombrudd i Stortinget som sørger for at vi gjeninnfører beredskapslagring av korn.

Når bønnene våre blir en kvalmende stank

"Uten rettferdighet for de fattige er religiøse aktiviteter bare irriterende lyder i Guds ører, og bønnene som pleide å dufte av røkelse , blir en kvalmende stank for Gud når det ikke er noen som setter dem ut i livet. 

Som vår venn John Perkins sier det: Når du ser at noen trenger en rullestolrampe, ikke sett deg ned og be om det! Bygg den selv."

- Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne i 'Bli det du ber'. Luther forlag 2009, side 12 og 13.

Luthersk kirke samler fullt hus i Stockholm

Gud gjør noe forunderlig i St. Clara kyrka i Stockholm (bildet). Kirken tilhører Evangeliska Fosterlandsstiftelsen, noe som vel tilsvarer Normisjon i Norge.

Klara kyrka, som den heter på folkemunne, er basen for et svært omfattende barmhjertighetsarbeid og sosialt engasjement blant trengende i Stockholm by. Det handler om å gi mat og klær til hjemløse, alkoholikere, narkomane og flyktninger. Her gis støtte til prostituerte, stressede og syke og menigheten driver også et omfattende fengselsarbeid. Noen ganger i uken drives også et suppekjøkken på kirkegården.

Dette skjer samtidig med et engasjerende gudtjenesteliv, med liturgi og stor frihet for bruk av nådegavene. Ofte med fullsatt kirke.

I helgen ble det arrangert en lovsangssamling, som fylte hele kirken og vel så det, og folk ville rett og slett ikke gå igjen. Det var en slik hunger og lengsel etter Gud. Det har vært arrangert slike lovsangskonferanser tidligere, men for første gang ble det også holdt et møte på Segels torg med gospelmusikk, lovsang og vitnesbyrd fra mennesker som har fått sine liv forvandlet i møte med Jesus. Det ble en ubetinget suksess, hvor folk strømmet til for å lytte til den fengende musikken og vitnesbyrdene.

Foto: Wikipedia

mandag, oktober 14, 2019

En trosreise - jeg er underveis

Jeg la ut på en trosreise da jeg bestemte meg for å følge Jesus i 1972. Det vært opp- og nedturer underveis, det har vært tårer og fortvilelse, yrende glede og djup fred. Og mange spørsmål. Jeg har gått fra skråsikkehet til undring. Fortsatt har jeg mye å lære. Jeg er ikke ferdig før jeg er hjemme hos Gud. Noe av det jeg ber om er at jeg fortsatt må ha evnen til å undres.

Årene som har gått siden 1972 har ført til mange endringer. En årsak til dette er at jeg har møtt familien min. Den er mye større enn jeg ante. Den består av mennesker fra både Øst- og Vest, både ortodokse, katolikker, koptere og alle slags protestanter - lutheranere, metodister, salvasjonister, pinsevenner, misjonsforbundere, baptister - de er mine brødre og søstre. Enige om alt er vi ikke, det er det sjelden søsken er, men vi er mer enige enn uenige, i hvert fall om det viktigste. Når jeg inviterers som taler i andre sammenhenger enn mine egne, legger jeg uenighetene til siden, og taler om det som forener oss.

Så jeg er vel det vi kan kalle en økumenisk kristen.

Jeg bekjenner meg til den felles kristne tro som kommer til uttrykk i Den nikenske- og Den apotoliske trosbekjennelsen, og jeg har signert på Lausanne-pakten. Det er et godt utgangspunkt for å møtes, samtale med hverandre, lytte til hverandre og dele.

Er man trygg på sitt eget ståsted, er det helt uproblematisk å møte andre mennesker.  Da kan vi dele liv med hverandre, erfaringer vi har gjort oss på troens vei. Og vi kan dele noen undringer. Jeg er fremdeles underveis og har ikke svar på alt.

søndag, oktober 13, 2019

Når kristne sprer møkka til nynazistene

Det er helt ubegripelig. Jeg finner ikke ord for den vemmelse jeg føler når jeg ser kristne sprer møkka til ny-nazistene. I sin fremmedfrykt og fremmedhat, har noen ingen skrupler med å legge ut artikler fra nyhetstjenesten 'Frihetskamp.' Bak dette tiltaket står Den Nordiske Motstandsbevegelsen, kjent som en voldelig nynazistisk organisasjon, som sprer jødehat og antisemmitisme.

Artikkelen jeg sikter til har følgende tittel: 'Hver fjerde kvinne i Sverige våger ikke lenger å gå ut som følge av flerkulturen.'

Han som leggger den ut har lagt ut artikler fra brune nettsider flere ganger på sin Facebook-profil, sammen med bibelvers, salmer, og støtte til Israel. Her om dagen klarte han til og med å bagalellisere at seks IS-fanger hadde rømt på grunn av krigshandlingene mellom Tyrkia og Syria. Det var visst mer problematisk at vi har flyktninger i Norge! Er denne mannen helt ukjent med at IS har ståt for noen av de mest bestialske drapene, ikke minst på kristne? Selv en eneste en av dem er livsfarlige.

Men det som bekymrer meg mest er å se kristne som trykker 'liker' på det denne mannen legger ut, og som også skriftelig gir sin støtte til det. Har vi helt mistet vår kritiske sans og vurderingsevne? Hvilke åndsmakter er det vi gir etter for?

Alt dette jeg ikke behøver å vite

Vi bombarderes med syns- og hørselsinntrykk hver eneste dag. Avisoverskriftene kjemper om å få vår oppmerksomhet. Den ene etter den andre vil fortelle meg pikante ting om andre mennesker.

Jeg har tenkt på dette i det sist:,  Alt dette jeg ikke trenger å vite! Hvilken velsignelse som ligger i det.

Der er så befriende. Det finnes en hellig likegyldighet!

Livet mitt er ikke avhengig at jeg er informert om alt, har kunnskap om alt, kjenner til alt. Det gir mindre stress, mindre frykt.

Men det jeg virkelig er avhengig av er stillhet, finne min egen bønnerytme, komme inn i den fred og den hvile Gud har for meg. Det gir livet harmoni, ro, lykke.

lørdag, oktober 12, 2019

Om å oppgi alt for Kristus

Jeg vil definitivt si at han var et geni. Faktum er at det var det han var kjent som når han gikk på high school. De kalte ham: 'Geniet Eugene.' I skoleår-boken skrev noen: 'Ikke gi Einstein for mye konkurranse.' Karakterene hans lå så langt over de andres studentenes, at han var den eneste som fikk A. Han var et geni, men det forunderlige med det hele er at når han ble ortodoks, sa han selv at han hadde korsfestet sitt sinn.

'Når jeg ble en kristen,' sa han: 'korsfestet jeg mitt sinn, og alle sorgene jeg har vært igjennom har bare vært en kilde til glede for meg. Jeg har ikke mistet noe og har vunnet alt.'

- Hieromunk Damascene om fader Seraphim Rose (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, oktober 11, 2019

Så uverdig

Jeg slutter ikke å forundre meg over hatet enkelte kristne huser mot muslimer. En av de som bevisst bruker Facebook til å spre frykt, hat og fobier, har i dag lagt ut en faksimile av et oppslag i Bergens Tidende/Aftenposten, som forteller om Mohammad Azeem som vasker muslimske døde på Haukeland sykehus. Dette reagerer vedkommende på med ordene: ''Dette får di lov til på norske sykehus. Der er kristendom forbudt.' En pensjonert luthersk prest gir vedkommende sin støtte i form av et sint fjes.

Vedkommende som skriver dette er en svoren tilhenger Israel. Er han da ukjent med at norske jøder har sitt eget begravelsesbyrå som sørger for å vaske og gjøre i stand døde jøder, når de skal begraves. Dette fremkommer på Det mosaiske trossamfunnets egen nettside. Skal vi bli sinte på dem også, eller gjelder det bare muslimer? Jeg tror de fleste religioner har sine egne begravelsesskikker.

Alle døde, uansett hvilken religion de tilhører, eller ikke har noen, burde behandles med verdighet og respekt, og som kristne, som tror at alle mennesker er skapt i Guds bilde, burde vi være de første til å understreke dette.

I møte med døden trår vi alle forsiktig. Jeg kjenner jeg blir lei meg og opprørt over at noen tråkker så til de grader på kristennavnet, med slike uverdige holdninger til andre mennesker.

Verdens 'bønnevandrer' har gått hjem til Gud

'Bønnevandreren' Henry Gruver har fullført løpet og er hjemme hos Gud. Gruver tok beina fatt i 1961 med et kall til å be der Gud ville sende ham.  Da var han 18 år gammel. Han har bokstavelig talt vandret gatelangs i by etter by og i land etter land, helt frem til nå. Siste landet han 'bønnevandret' var Japan.

Det hele startet da han gikk ut på Skid Row Street i Phoenix, Arizona i 1961. Med rette er han kalt 'verdens bønnevandrer-kriger'. Han bønnevandret i 54 land.

'Jeg har en avhengighet,' sa Henry Gruver, og la til: 'Jeg ivrer etter å se Gud i arbeid, så jeg ønsker meg ikke noe komfortabelt liv.'

I tenårene var Henry Gruver en ganske innadvendt person. En dag ble han med sin mor på et vekkelsesmøte. Under talen vender plutselig taleren seg til Henry Gruver og sier: 'Vet du hva Gud har kalt deg til?' Så profeterer han over Gruver og forteller at han skal gå ut i all verden for å forkynne evangeliet og bringe mange mennesker til tro.

'Jeg trodde den taleren var fullstendig gal,' fortalte Gruver etterpå. 'Jeg skulle jo bli ingeniør, og jeg var introvert.'

Men slik ble det. Henry Gruver slet ut bokstavelig talt hundrevis av sko, der han gikk gatelangs, i forbønn for by etter by, land etter land, og underveis vitnet han frimodig om Jesus. Herren ga ham også mange syner og åpenbaringer, som han delte i bønnesamlinger og i kirker verden over.

Hvem fortsetter i sporene til Henry Gruver?

Lærlinger anno 2019

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvordan det var å følge Jesus, de første omtumlende dagene og månedene. Det første året.

All undringen. Alle spørsmålene. Alle utfordringene. Tvilen. Spenningen. Samtalene. Alle undergjerningene.

Hvordan ville det sett ut i dag? Det er jo disipler - lærlinger - vi skal være. 'Kristen' er jo er navn som disiplene til Jesus ble gitt av andre. Undres på hvordan trosutøvelsen ville ha sett ut i dag om vi levde som disipler.

torsdag, oktober 10, 2019

En talende og skremmende taushet

I går skjedde det igjen: jøder angripes i Europa. Denne gangen i Halle i Tyskland. 70-80 jøder var samlet i synagogen (bildet) for å feire en av jødenes store høytider - Jom Kippur. Sikkerhetstiltak forhindret det som kunne endt i en forferdelig tragedie. To personer som oppholdt seg i nærheten av synagogen ble drept. Hittil er en person arrestert. Tysk politi mer enn antyder at dette angrepet skyldes antisemittisme og at det er høyreekstreme som står bak. Så langt har politiet avdekket at gjerningsmannen ville drepe jøder, muslimer og folk på venstresiden.

Kan det være en av årsakene til at kristne som er svært ivrige etter å skrive noe negativt om muslimer på sosiale medier, nå er helt tause om angrepet på synagogen i Halle? Hva hadde skjedd om det hadde vært en muslim som sto bak synagogeangrepet? Da hadde de nok ikke vært tause, nei.

En av disse som omtrent daglig skriver om Islam og muslimer, og da alltid med negativt foretegn, skrev her om dagen et innlegg om Philip Manshaus, og nærmest bagatelliserer ugjerningen til denne mannen. Det har han også gjort en gang tidligere og har sågar i et innlegg uttrykt forståelse for at en viss massemorder utførte ugjerningen på Utøya.

Han kaller Manshaus 'ungdommen', forrdi han ikke vil vedstå seg at Manshaus har høyreekstreme holdninger, og skriver følgende:

'Philip Manshaus ble slått mest helselaus av mu/slimene som var der. (av skriveriene i etterkant skulle man tro at han hadde drept en mengd m/uzleiner) Philip Manshaus DREPTE ingen M/uzleiner, bare stesøster si... Hun er helt glemt. Saka mot Philip Manshaus går på hat imot m/uzleiner eller noko slikt.'

Det denne skribenten unnlater å nevne er at Manshaus drepte sin stesøster fordi hun var asiatisk, og det er vel ingen tvil om at hadde til hensikt å drepe muslimer. Den underlige måten å skrive muslimer på skyldes at han vil lure Facebook, slik at han ikke skal utestenges fra sosiale medier på grunn av sine ytringer. Det er han blitt flere ganger.

Dette hatet mot muslimer og hans fornektelse av den faren høyreekstremismen representerer, krydres på hans Facebook side med bibelsteder, bønn om vekkelse og støtte til Israel. At en person i Frelsesarmeuniform trykker 'liker' på disse innleggene gjør ikke saken bedre. Jeg tror ikke Frelsesarmeens ledelse ville likt dette, om de visste om det.

Når skal disse kristne innse at høyreekstremismen representerer en stor fare for jødene i Europa og i Norden, ja, for alle mennesker som ikke vil bøye kne for disse kreftene. Kristen tro og høyreekstemisme er ikke forenelig. Og selvsagt representerer militant islam en stor fare. 

Mine tanker og bønner går i disse dager til jødene i Tyskland.

En rast på vei mot himmelen

Hver uke i syv år - med noen få unntak - har jeg hatt det store privilegiet å få ta del i feiringen av Herrens måltid i Kristi himmelfartskapellet. I tillegg har jeg også tatt del i nattverden i min mål hjemmemenighet, og i andre kirker hvor jeg har talt.

For meg blir ikke dette en vane, eller et tomt rituale, men en gave! En nåde. En hvile.

Mye kan sies - og jeg har skrevet mye om dette tema - om Herrens måltid, men jeg synes Paulus summerer det opp for oss i 1.Kor 10,16:

'Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke DEL I Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke DEL I Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle en kropp, for vi har alle DEL I det ene brød.'

Uthevelsene er mine.

Dette kjente jeg slik takknemlighet for når vi i går kveld satt benket rundt nattverdbordet. Tenk hva vi får del i når vi feirer Herrens måltid.

Etterpå kom jeg til å tenke på en setning fra den nattverdliturgien som brukes på Sandom:

'vi har rastet på vei mot himmelen.'

Er det ikke stort?

onsdag, oktober 09, 2019

Respekt!

Respekt! Søndag falt tidligere president Jimmy Carter (bildet),  i sitt hjem. Fallet førte til at Carter, som fylte 95 år i forrige uke, måtte sy 14 sting. Med blått øye, smerter og synlige skader dro han likevel til Nashville, hvor ekspresideten og hans kone Rosalynn, deltar i en frivillighetsuke, hvor de bygger verandaer i forbindelse med et husbyggingsprosjekt i regi av Habitat for Humanity.

Habitat for Humanity, som ble stiftet av baptisten Clarence Jordan, Millard Fuller og Linda Fuller i 1976, bygger hus for fattige og hjemløse. Jimmy Carter og hans kone har satt av deler av ferien sin hvert år i mange år - også mens han var president - for å være med på disse byggeprosjektene. Carter svinger fortsatt hammeren og bruker saga.

'Jeg snublet og falt fremover og slo pannen mot en skarp kant, og måtte på sykehuset. Jeg måtte sy 14 sting, men jeg hadde en prioritet og det var å kome meg til Nashville for å bygge hus', har Carter sagt i etterkant.

Forbli hos oss ved livets kveld

Annenhver mandag deltar May Sissel og jeg i en liten gruppe på Gjøvik, hvor vi ber tidebønn. Siden vi kommer såpass sent i gang, ber vi completorium - det vil si bønnen før natten. Men først spiser vi kveldsmat sammen og deler fellesskap. Vi har vært sammen en tid nå, og dette lille fellesskapet betyr mye for oss og denne bønnerytmen gjør oss godt. Kanskje er det starten på en kommunitet?

Mandag ba vi også denne bønnen sammen:

"Herre Jesus Kristus, i takknemlighet bekjenner vi at du er midt i blant oss. Bli hos oss med din nåde og kjærlighet, trøst og velsignelse. Forbli hos oss ved livets kveld. Vær vårt lys og vårt brød på vandringen mot vårt hjemland. Du som lever og råder i evighet."

Denne bønnen kjenner jeg meg så hjemme i og kan lett bli 'min' personlige bønn i tiden fremover.

I Completorium - bønnen før natten hører alltid gamle Simeons lovsang med. Jeg er blitt så veldig glad i den:

"Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

I den tidebønnsboken vi bruker fra Bjärka Säby heter det i antifonen for denne bønnen:

"Bevar oss, Herre, når vi våker, og vokt oss når vi sover, så vi må våke med Kristus, og hvile i din fred.'

tirsdag, oktober 08, 2019

De viktige veivalgene

Det hender vi må gjøre noen nye veivalg. Det beste kan nemlig bli det aller bestes verste fiende.

Jeg ble sittende å tenke på det i går kveld da jeg leste om kvekeren John Woolman. I går, 7. oktober 2019, var det akkurat 245 år siden han døde. Woolman var en vellykket forretningmann da han opplevde en eksistensiell krise i sitt liv.

John Woolman ble født i 1720 og vokste opp i New Jersey, noen mil fra byen Philadelphia. Da han var 21 år gammel forlot han foreldregården og flyttet til byen, hvor han tok over som bestyrer for en butikk. Woolman viste seg å ha et stort talent for forretningsvirksomhet, og gjorde det godt økonomisk.

Da var det verre med hans åndelige liv. Forretningsvirksomheten tok så mye av tiden hans at den indre balansen ble truet. Woolman sto overfor å fortsette med forretningene, og å ha det så travelt at han ikke fikk tid til å pleie sitt indre liv og dermed stå i fare for å tape sin sjel - eller skulle han bryte over tvert og bevare sitt hjerte.

John Woolman valgte det siste. Han kvittet seg med alt, og valgte å leve et enkelt liv som skredder.

Hans egentllige kall var å forkynne Guds ord. 23 år gammel begynte han å reise som forkynner og i løpet av de 29 årene som gjensto av livet hans gjorde han 32 reiser over hele Nord-Amerika. Han ble en av de fremste forkjemperne mot slaveriet, engasjerte seg i fredsarbeid og kampen for en mer rettferdig fordeling av ressursene.

Flere ganger i livet står vi overfor viktige livsvalg. Husk å ta vare på hjertet ditt, for livet utgår fra det.

mandag, oktober 07, 2019

Dagsretreat med Erling Rimehaug

Lørdag 2.november kl.12.00 inviterer Kristi himmelfartskapellet i nært samarbeide med Toten frikirke på Raufoss til dagsretreat med forfatteren og samfunnsredaktøren Erling Rimehaug. Tema er 'døden'. Dette er dagen før Allhelgenssøndag, så tema passer godt. Dagsretreaten holdes i Toten frikirke.

I invitasjonen heter det:

"Våre dager er talte. Høsten minner oaa om det vi vet, men helst ikke tenker på: Vi skal alle dø. Bibelen sier at vi får visdom i hjertet av å telle våre dager. Denne dagen skal vi sammen reflektere over døden og se på om det kan gi oss både visdom og håp."

Ellers medvirker: Kurt Urholt, Finn Rune Stabell, Ivar Johnsen og Bjørn Olav Hansen.

Vi inviterer til en dag i stillhet og refleksjon, lyrikk, billedkunst. Vi avslutter dagen med gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Ta med matpakke.Vi serverer kaffe og te.

Vi minner også om dagsretreaten Kristi himmelfartsdag 2020 - 21.mai - med PETER HALLDORF og dagretreaten lørdag 7.november 2020 med ASLAUG ESPE som tar oss med inn i Jean Vaniers liv og forfatterskap. Tema for Peter Halldorfs retreat er ikke fastsatt ennå.

Om å telle bibelsk

Så har vi begynt på en ny uke, sier mange, når de tar fatt på mandagen. Men ikke så om du teller bibelsk. Mandagen er allerede ukens andre dag.

Leser vi evangeliene er søndagen 'den første dag i uken', og den er oppstandelsesdagen. Vår uke starter med 'Sønnens dag', Jesu seierrike oppstandelse fra de døde, så når mandagen kommer er vi allerede godt i gang med uken. Og tenk hvilken start vi får! Finere kunne det ikke bli.

Leser vi skapelsesberetningen i 1.Mos 1, vil vi også se at Gud skapte mennesket på den sjette dagen, så menneskets første dag er sabbaten, hviledagen. I Guds rike kommer hvilen før arbeidet, ikke motsatt. Vi hviler først, så arbeider vi.

Om vi bare lærte oss til å telle bibelsk og forstod innholdet av disse dagene jeg her snakker om ville livene våre se ganske annerledes ut. Da gjør det ikke så så mye om det blåser opp til uvær, vi står han av. Da er det greit med mandag mårrå blues.

søndag, oktober 06, 2019

En bønn en oktoberdag

Stormvindene, Herre, børene som slår inn mot land, har skurt rein steinene som huset ditt er bygd av. Mennesker, som har forsøkt å stå oppreiste i kastene, har bøyd seg og krøpet inn i helligdommen.

Der inne under takhvelvet har de kvisket sine bønner, sunget hymnene til din ære, og forundret seg over livet. De har søkt ly, hos deg, du uutgrunnelige, du underlige.

Når vindene har løyet har de stått under det stjernestrødde himmelhvelvet, og har kjent seg så små.

Men hos deg nar de funnet nattely.
Som Lasarus i Abrahams fang.

Gjøvik en oktoberdag i 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Hl.Ornans kapell på Iona. Foto: Wikipedia

Freden og fredsforstyrrerne

Kristus har lagt noe igjen etter seg. En gave til hans etterfølgere. I sin avskjedstale sier han til sine disippler: 'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.'

Dette er altså noe vi har fått. Jeg er opptatt av hvordan vi kan leve i og samtidig bevare denne freden i våre hjerter. Jeg tenker at da kan vi ikke leve andres liv! Da må vi finne vår egen vei, leve våre egne liv, ikke leve opp til andres forventninger. Altfor ofte har jeg levd mitt liv på andres premisser. Fulgt dem. Latt meg påvirke av dem. Fulgt hopen.

'Følg meg!', sa Kristus.

Hva innebærer det? Konkret? For mitt liv?

Det må jeg finne ut av.

Å følge Kristus ser ut til å provosere også mange kristne! Det høres selvmotsigende ut, og burde være det, men det er de som mener at de med største selvfølgelighet kan bestemme over andres liv. De har funnet sin vei, og føler det som sitt kall at alle andre må gå den samme veien og gjøre akkurat som dem. Deres egen utrygghet fører til at de beskytter sitt revir. Ofte mener de også at de handler på vår Herres vegne.

Hvem skal jeg stå til ansvar overfor med mitt liv? De? Nei, overfor Herren. Herren Jesus Kristus. Han er den eneste veien som fører til Far.

Hva tar fra meg denne fred Jesus har gitt meg?

Ofte mennesker. De jeg sammenligner meg med. Men selvsagt også støy, stress, krav jeg stiller meg selv, og andre stiller, jag etter ting.

Jeg har valgt min vei, jeg går motstrøms, og det ser ut til å true noen andres overbevisning. Jeg har valgt å gå den kontemplative veien. En stillferdig vei, hvor den stille betraktningen, den langsomme lesningen av Bibelen, Jesusmeditasjonen, Jesusbønnen og tidebønnene er viktige ingredienser. Men noen av disse ordene er i seg selv så provoserende at noen bruker tid på å skrive artikler mot meg, publiserer dem i sosiale medier, eller gjør meg til tema i deres prekener og advarer mot meg. >Eller ringer opp en menighet hvor jeg skal tale, for å advare mot meg.

Skal jeg la dem stjele min fred?
Skal de få bestemme over livet mitt?
Jeg tror ikke det.
Jeg skal ikke svare for dem.

Hvor stor plass skal 'fredsforstyrrerne' få i våre liv? Hvor mye av gleden skal de ta fra oss?

Din egen bønnerytme

Det gjelder å finne sin egen bønnerytme, og begynne å be ut fra sin personlighet. Det er frigjørende. Faren oppstår når vi sammenligner oss med andre, eller føler oss tvunget til å leve etter en bestemt form.

Derfor skulle jeg ønske at vi var rausere med hverandre. Ikke være så opptatt med å sette hverandre i båser. Jeg er for et stort mangfold, også på bønnens område.

Bønnerytmen din kan også endres med årene. Det som passet for en årstid av ditt liv, passer ikke nødvendigvis i den neste. Fortvil ikke, da vi Gud åpne dører i bønnens hus som har mange rom. Min bønnerytme har endret seg på grunn av sykdom. Men jeg finner nye måter å be på, ikke nødvendigvis med ord.

Som sagt - jeg skulle ønske at vi var rausere - og med det mener jeg at vi burde slutte å være så mistenksomme overfor hverandre.

La folk få be slik det passer dem best. Til frihet har Kristus frigjort oss. Den kirkelige bønnetradisjonen er rik og mangfoldig.

lørdag, oktober 05, 2019

I fotsporene til Frans av Assisi - en profetisk røst for vår tid, del 2

Jeg er redd for å frata Frans av Assisi noe av hans radikalitet med det jeg skriver. Gjøre han mer spiselig, dvask, mer kompatibel med måten vi lever våre liv på , mindre konfronterende. Tro hva Frans ville gjort i dag? Bokstavelig ville han talt Roma (les: makteliten) midt imot, men jeg er overbevist om at han ville likt sin navnebror, paven. Han ville sympatistreiket med Greta Thunberg og klimaundommen, og forarget klimafornektende middelaldrende menn som forsvarer sine poisisjoner og sin materialisme. Frans ville vært 'a pain in the ass' for Donald'ene i USA og EU, og han ville ha ett og annet å si om båtflyktninger fra Middelhavet. Han ville nok også sagt noe om det nye våpenkappløpet mellom Russland og NATO.

Kort sagt: Frans av i dag ville vært en ubehagelig profetisk stemme for de aller fleste av oss. Han ville ha konfrontert oss med vår materialisme og anklaget oss for å ha bøyd våre knær for guden Mammon.

For å si det slik: Få av oss ville kjøpt fuglebad i hagen laget som Frans av Assisi med nusselige fugler i bronsje eller plast, for å hedre hans minne.

Vi ville forsøkt å stanse hans brysomme profetiske stemme.

Kalt ham fanatiker.
Forsøkt å sette diagnoser på ham.

Som de gjorde med Frans, kjøpmannssønnen som ble en radikal etterfølger av Jesus.

Når det er sagt tror jeg dagens maktelite og mange kirker ville ha takket nei til å få Jesus fra Nasaret på besøk. Det ville vært for brysomt. For utfordrende.

Vi ville kalt ham fanatiker.
Og vi ville satt diagnoser på ham.

Hvordan utføre mirakler

En munk spurte en gang sin åndelige veileder: hvordan kan vi utføre mirakler? Veilelderen svarte:                                                             

Om du lærer en person å lese evangeliene, har du åpnet øynene til en som er blind.

Om du lærer en person å hjelpe de trengende, har du helbredet en som er lam. 

Om du lærer en person å gå til kirken, har du helbredet en krøpling.

Om du leder noen til omvendelse, har du reist en opp fra de døde.

Nå - gå og utfør mirakler!

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, oktober 04, 2019

150 års jubileeum for baptister i Skottland

29. september i år feiret baptistmenigheter over hele Skottland 150 års jubillet til Den skotske Baptisunionen. Det var i 1869 at 52 baptistmenigheter i Skottland kom sammen for å danne en union. I dag består fellesskapet av 162 menigheter med 10.000 døpte menigheter og 24.000 som regelmessig går til gudstjeneste i alle aldre.

En av menighetene, baptistmenigheten i Tiree, feiret 150 års jubileet med dåp. Og det utendørs i en sjø like i nærheten av menighetslokalet. Det var ekteparet Peter og Nicola MacFarlane som ble døpt. For denne baptistmenigheten ble dette en stor høytidsdag. Det var 10 år siden sist de hadde hatt en dåpshandling.

I fotsporene til Frans av Assisi - en profetisk røst for vår tid, del 1

Jeg kan ikke tenke meg en mer brennaktuell profetisk røst inn i vår egen samtid enn Frans av Assisi. 'Guds lille fattige' vendte opp ned på Europa på 1200-tallet, og hans radikale etterfølgelse av Kristus, utfordrer fremdeles mennesket i Det 21 århundre. Hans profetiske kall: 'Bygg opp min kirke', gjelder fremdeles. Ikke som et restaureringsarbeide for forfalne kirkebygg, men som et åndelig hus.

Lørdag 3.oktober 1226 kom en gruppe av hans nære venner og disippler sammen i noen små hytter midt inne i en skog i Umbria. De var kommet for å våke over Frans, som ventet på 'vår søster, den legemlige død.' Frans, 'Guds trubadur', dør den natten. Han er bare 44 år gammel, utmattet, men innesluttet i den freden som han hadde søkt - og gitt videre til så mange - kroppsliggjort i hans eget liv.

Frans av Assisi var et barn av sin tid. Vant med luksus og rikdom. Han brukte mye av sin ungdom på å more seg og gjøre seg populær. Men alt dette gir han opp for å gi seg helt til Gud, leve et liv i fattigdom og tjene de spedalske og marginaliserte og alle de som led nød. Til å begynne med tar slekt og venner avstand fra ham,  og trodde han var gal eller fanatisk, men snart blir mange overbevist når de så hvordan han levde og hørte hans sterke forkynnelse. Først en liten skare etterfølgere, så tusentalls, like inn i vår egen tid.


'I Middelalderen var kirken en stor, rik og byråkratisk institusjon med politisk innflytelse. Kirkens ledere minnet mer om selvopptatte, maktsyke statstjenestemenn enn om uselviske tjenere som lever for Gud og menneskeheten. Det hendte til og med at mange klostere, som fra begynnelsen av hadde vært som oaser, ble små øyer av rikdom og verdslighet,' skriver John Michael Talbot, selv viden kjent musiker og selv franiskaner.

Så legger han til: 'Men Frans hadde en brennende kjærlighet til Gud. Det var den som gav ham kraften og gløden. I all enkelhet og på største alvor tok han til seg Jesu ord, tenkte seg inn i hva de betydde og kom frem til hvordan de kunne omsettes i praksis.'

Denne dagen starter mitt år med Frans av Assisi. Jeg vil bruke dette året til å studere nærmere hans liv og se det i et profetisk lys, hva det kan bety for meg og for den tiden vi lever i. Med nokså jevne mellomrom vil jeg publisere noen artikler om hva jeg har funnet. Håper du følger med meg på reisen. Betyr det at jeg er i ferd med å bli katolikk? Nei. Frans av Assisi er 'allemannseie.'

fortsettes

Illustrasjon: Frans av Assisi venter på døden. Tegnet av Eugene Burnand i 1919.

torsdag, oktober 03, 2019

Aktiv eller inaktiv - hemmeligheten ved å vente på Gud

Det er lett å tenke at når man er virksom, så er man i Guds vilje med ens liv. Men slik er det ikke. Å være aktiv, med syvende sansen full av avtaler, betyr ikke nøldvendigvis noe mer enn at man er travel.

Den som vil leve det indre livet må øve seg i å være inaktiv. Han eller hun må sette av tid til stillhet, refleksjon, kontemplasjon, den langsomme lesningen av Skriften, bønnen. Da kan det gå dager da man tilsynelatende ikke 'gjør' noe, men venter på Gud. Det er en prøvelse for 'kjødet'. Det er en prøvelse for stoltheten. Enkelte finner sin verdi bare når de er travelt opptatt med noe, og blir rastløse om noe ikke 'skjer'.

I inaktive faser er det lett å tro at det ikke skjer noe 'åndelig'.

Men det er tvert om motsatt!

Jeg har lært dette:

Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine!

Det skjer mer i det skjulte, enn i det åpenbare.

onsdag, oktober 02, 2019

Hva vet vi om den kristne forsamlingen i Rom, del 2

Når vi leser Romerbrevet i dag er det lett å forestille seg at den kristne forsamlingen i Rom holdt til i en vakker kirkebygning, med et stort antall medlemmer. Men slik var det ikke. Brevets siste kapittel gir oss et helt annet bilde.

Den kristne forsamlingen i Rom besto av mindre grupper som kom sammen i et visst antall hjem, for bønn, undervisning og brødsbrytelse. Tilsammen var de muligens 100 personer i en by med en million innbyggere.

I disse husforsamlingene kom mennesker fra ulike sammwnhenger sammen. Mot slutten av brevet kommenteres spenningene dem imellom. Disse hadde sannsynligvis sammenheng med den situasjonen som oppsto i og med fordrivelsen av jødene fra Rom. De fikk lov til å vende tilbake, men det skulle ta noen år. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kunne påvirke den lille forsamlingen.

Vi vet at romerne ikke var overvettes begeistret for jødene. Fra romernes ståsted kom den kristne troen til å fremstå som ekstra merkelig, som en slags jødisk tro som fikk jødene til å bli sinte. Hva var dette for slags sekt?

Om de troende under den siste delen av regjeringstiden til keiser Klaudius i all hovedsak bestod av hedninger som var kommet til tro kan det ha ligget dem nær å løsrive evangeliet fra det jødiske. Deres forskrifter om hva man fikk og ikke fikk gjøre, de særskilte dagene og høytidene, var nå forbi. Den nye troen var en tro for hedninger. Slik kunne de ha tenkt.

Men så kom mange av de utviste jødene tilbake. Noen av dem tilhørte den kristne forsamlingen i imperiets hovedstad. Blant dem var Priskilla og Akvilas, nære venner av apostelen Paulus og som delte hans forståelse av Kristus-hendelsen: at Gud har gjort det mulig for hedninger å bli en del av Guds folk uten å bli proselytter. Andre jøder var ikke enige i dette. De stilte spørsmålstegn om ikke Lovens bud om sabbaten, omskjærelse og forskrifter for hva man kunne spise var gyldige til alle tider.

Anta at noen av disse er med i en husforsamling der de fleste er hedningekristne som gleder seg over sin frihet fra den jødiske Loven. Hvordan opplevde de dette? En mistenksomhet, forsterket av de sosiale spenningene i Roms kosmopolitiske blanding av mennesker, kunne lett bli vendt til fiendtlighet.

Englene

Litt forsinket - på grunn av reisen og oppholdet i Skien - feiret jeg i går 'erkeengelenes dag', som er 29.september hvert år. For 12 år siden ble jeg på denne dagen tatt opp som novise i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Man skal ikke lese lenge i Bibelen før man støter på englene. Både engler, serafer og kjeruber - alle himmelske vesener. Ved spesielle og viktige begivenheter i den hellige historien finner det sted stor engleaktivitet - blant annet ved Jesu fødsel, og tiden før Jesu gjenkomst, vil det være stor engleaktivitet. Og i himmelen rundt Guds trone, finnes det tusenvis av engler.

Dette gjør meg trygg. Vi er ikke alene. Himmelen er 'befolket' med himmelske vesener, så herlige, så sterke og mektige, at det er helt greit å være svak.

Englene 'er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?' (Hebr 1,14).

Jeg tenker i grunnen ganske mye på 'himmelens hærskarer' for tiden, og særlig aktiviteten til de englene som Gud sender ut på spesialoppdrag. Vi leser om mange av dem i Åpenbaringen, men jeg tenker også på de englene som er sendt ut for å beskytte oss og alle englene foran Guds trone som har sangens- og tilbedelsens tjeneste.

Guds forsamling består jo ikke bare av den synlige forsamlingen, men også av den usynlige. Det gjør det hele så spennende.

tirsdag, oktober 01, 2019

Hva vet vi om den kristne forsamlingen i Rom, del 1

Hva vet vi om den første kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom? Jeg holder på å lese en kommentar til Romerbrevet skrevet av teologen, bibellæreren og pastoren Hans Johansson, som døde så altfor tidlig i 2008,  bare 57 år gammel - og som fikk bety så mye for meg i en helt avgjørende fase av mitt liv. Der fremkommer det spennende opplysninger, som jeg skal forsøke å sammenfatte i denne artikkelen:

Apostelen Paulus skriver sitt brev til den kristne forsamlingen i Rom i forbindelse med sin tredje misjonsreise. Brevet er sannsynligvis skrevet i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem med resultatene etter en pengeinnsamling til de fattige i menigheten der. Hans uttalte mål er å vende vestover, besøke Rom og derfra bli utrustet til en fjerde misjonsreise, denne gangen til Spania. Han nevner dette i avslutningen av brevet, i Rom 15,22-32. Paulus ville ha forsamlingen i Rom som en misjonsbase for sin fortsatte misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt øst for disse planene.

Trolig hadde det vært Kristus-troende i Rom i 15 år allerede når Paulus skriver sitt brev. Årsaken til det var at det var en stadig og stor innflytting til Rom fra alle hjørner det av Det romerske imperiet. De første var sannsynligvis handelsmenn. Syv eller åtte år før Paulus skrev Romerbrevet hadde keiser Klaudius, trolig år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen. Dette på grunn av uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historieskriveren Suetonius nevner dette.

Ifølge Apg 18,2 hørte Priskilla og Akvilas, ekteparet som Paulus slo seg sammen med i Korint, med blant disse. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 e.Kr, fikk de utviste jødene lov til å vende tilbake. Når Paulus skriver sitt brev tre år senere synes han å forutsette en kristen forsamling hvor hedningekristne utgjør majoriteten men som har tydelige jødiske innslag.

fortsettes

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 6

Her er siste del av artikkelen til James Goll (bildet):

3. Kultivere en bevissthet om at vi er bedre sammen.

(Les Forkynneren 4,9-12). 'Hvordan kunne en  forfølge tusen, og drive to tusen på flukt' (5.Mos 32,30). Profeter kan ikke stå alene.De trenger pastorer og apostler. De trenger de som kan administrere og de som kan oppmuntre. Dette blir tydeligst for oss når vi mister noen vi har stolt på, enten de dør eller flytter. De etterlater seg et stort tomrom. Jesaja minner oss om at vi 'finner saft i druen' (Jes 65,8) - ikke bare i en, men i hele drueklasen.

4. Kultivere en eventyrlysten ånd

Har du noen gang vært en del av en bevegelse av Den Hellige Ånd? FForekom det overdrivelser? Satte deg deg eller andre til side? Slike ting skjer, og altfor mange mennesker blir som et resultat av dette overfølsomme og skal beskytte seg selv. De ender opp med å ta avstand fra det Gud gjør, og blir kritiske og dømme. Når den neste bølgen fra Ånden komme, er det vaktsomme og tar en 'vent og se'-holdning, og de går glipp av det hele.

Så jeg sier - vær eventyrlysten! Fang, overlev og voks opp! Våg noe i tro! Profetens liv handler om å innta nye områder for Guds rike. Klart det kan bli mye rot. Men det er det du har satt navnet ditt under, enten du er klar over det eller ikke. Sørg for et rent rulleblad ved å tilgi andres feiltrinn og start om igjen, få deg mer visdom i det du beveger deg fremover. Det kan til og med hende at du opplever det morsomt!

Hvis du er kalt til en profetisk tjeneste på et hvilket som helst nivå, trenger du å vokse i visdoomens Ånd, å øke i visdom, slik Jesus gjorde. Hans guddommelige visdom er tilgjengelig for deg ganske enkelt ved at du ber om å få den. Be i tro og jeg kan forsikre deg at du vil være i godt selskap idet du trer ut av rekken og begynner å be.

Husk at det er vanskelig i slite over en tretvinnet tråd. Vi trenger fylden av Åndens gaver sammen med fylden av Åndens frukt. Men vi trenger også den tredje tråden: Guds visdom. For alle faser av menighetens og Guds rikes liv.

Den som elsker seg selv

"Den som synder mot sin neste, synder mot seg selv og den som gjør sin neste ondt, skader seg selv. På samme vis er det med den som gjør godt mot sin neste, han gjør også godt mot seg selv. For hvem kunne i sannhet gjøre Gud noe ondt, eller hvem er til som kan skade ham, eller finnes det noen som kan ham hvile eller tjene ham? Er det noen som kan velsigne ham, som om han trengte hans velsignelse, eller hvem kan ære ham slik at han virkelig blir æret, eller hvem kan opphøye ham slik at han virkelig blir opphøyet?

La oss derfor opphøye Gud i oss selv ved å anspore hverandre, og overlate oss selv til døden, for våre egne sjelers og for hverandres skyld. Da vil det vise seg hvor ekte vår barmhjertighet er. Ikke slik at vi skal bli selvgode og gi omskiftigheten i vold. For den som kjenner seg selv, kjenner alt. Det står jo skrevet: "Gud skapte dette av intet." (2.Mak 7,28)

Det som her sies, angår der åndelige mennesket, skjult i den dødelige kroppen, som den ikke hadde fra begynnelsen av og som den en gang skal bedris fra. Men den som har evnen til å elske seg selv, elsker alle."

- Antonios den store (250-356) gjengitt i Peter Halldorf: Kysse spor, Luther forlag, side 297.