En trosreise - jeg er underveis

Jeg la ut på en trosreise da jeg bestemte meg for å følge Jesus i 1972. Det vært opp- og nedturer underveis, det har vært tårer og fortvilelse, yrende glede og djup fred. Og mange spørsmål. Jeg har gått fra skråsikkehet til undring. Fortsatt har jeg mye å lære. Jeg er ikke ferdig før jeg er hjemme hos Gud. Noe av det jeg ber om er at jeg fortsatt må ha evnen til å undres.

Årene som har gått siden 1972 har ført til mange endringer. En årsak til dette er at jeg har møtt familien min. Den er mye større enn jeg ante. Den består av mennesker fra både Øst- og Vest, både ortodokse, katolikker, koptere og alle slags protestanter - lutheranere, metodister, salvasjonister, pinsevenner, misjonsforbundere, baptister - de er mine brødre og søstre. Enige om alt er vi ikke, det er det sjelden søsken er, men vi er mer enige enn uenige, i hvert fall om det viktigste. Når jeg inviterers som taler i andre sammenhenger enn mine egne, legger jeg uenighetene til siden, og taler om det som forener oss.

Så jeg er vel det vi kan kalle en økumenisk kristen.

Jeg bekjenner meg til den felles kristne tro som kommer til uttrykk i Den nikenske- og Den apotoliske trosbekjennelsen, og jeg har signert på Lausanne-pakten. Det er et godt utgangspunkt for å møtes, samtale med hverandre, lytte til hverandre og dele.

Er man trygg på sitt eget ståsted, er det helt uproblematisk å møte andre mennesker.  Da kan vi dele liv med hverandre, erfaringer vi har gjort oss på troens vei. Og vi kan dele noen undringer. Jeg er fremdeles underveis og har ikke svar på alt.

Hoover- familiens spennende troshistorie, del 3

Kirken du ser på bildet - Kappel am Albis - har tilhørt Den reformerte kirke i Zürich siden reformasjonstiden. På 1530-tallet braste katolske og protestantiske hæravdelinger sammen i to slag. Det vil si, i det første slaget nektet soldatene å kjempe. De satte seg alle ned, delte melk og brød, og dro hjem. Men sørgelig nok klarte deres religiøse ledere å overtale dem om å kjempe den andre gangen . I dette slaget ble Huldrych Zwiengli og mange andre protestantiske ledere drept. Hans Huber, som levde like i nærheten av Mettmenstetten, sammen med sin svigersønn Adam Neff, kjempet sammen med protestantene fra Zürich. Etter at katolikkene tok det protestantiske flagget til fange, kjempet Adam Neff heltemodig med sin øks for å få det tilbake. Hans svigerdatter og mange av hans etterkommere slutter seg senere til den anabaptistiske bevegelse og lever i dag i Pennsylvania, Ontario, Virginia og mange andre steder i kristne fellesskap som finnes der.

Gården Boden, som du ser omtrent midt på dette bildet, og som ligger rett øst for Kappel am Albis, tilhørte Jacob og Anna Huber tidlig på 1600-tallet. De tilhørte et lokalt anabaptistisk fellesskap i Hirzel, ledet av Hans Landis.

Til høyre på bildet skimter vi bygningene tihørende Feld bei Hirzel, hjemmet til Hans og Anna Huber, også de anabaptister. Hans satt fengslet i mange år for sin tro. Hans kone og hennes søster Vreni, og deres barn, klarte å flykte.

Familiene til Hans og Esther Zemp, Dean og Tanya Taylor, Peter og Susan Hoover og Roland Zuberbühler utenfor gården Boden i Hirzel, som ligger like i nærheten av Kappel am Albis i Kantonen Zürich, i 2013.

Fortsettes.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 20

Jeg fortsetter her serien om personer som har har hatt betydning i mitt liv, og særlig i den prosessen jeg har vært i de senere årene. I den sammenhengen kan jeg ikke unnlate å nevne Stephen Kaung (bildet). Den forrige artikkelen i denne serien ble publisert 4. mars i år, og handlet om T.Austin Sparks.

Stephen Kaung, er født i Kina, og ble omvendt til Kristus i ung alder. Jeg vet ikke nøyaktig hvor gammel han er, men han må være i 90-årene. Han møtte Watchman Nee tidlig på 1930-tallet, og ble etter hvert en av hans aller nærmeste medarbeidere i Herrens vingårdsarbeide i det veldige Midtens-Rike, som Kina også kalles. Stephen Kaung flyttet til USA i 1952, og siden den gang har han vært en bibellærer mange har lyttet til med stor interesse. Ved siden av denne tjenesten har han oversatt svært mange av talene til Watchman Nee, som er blitt utgitt som bøker gjennom hans eget forlag, Christian Fellowship Publishers. Fortsatt deltar Stephen Kaung som taler ved store konferanser i USA og Asia.

Det er særlig Stephen Kaung's undervisning om Guds evige hensikt, om menigheten og om korsets vertikale og horisontale betydning som har vært viktig for meg. Stephen Kaung er svært Kristus-sentrert i sin forkynnelse. Han har en sjelden åpenbaring over Guds ord, og hans liv bærer preg av å ha tilbrakt mye tid i bønn og Guds nærvær. Det formelig lyser av ansiktet hans!

Jeg lytter ofte til den undervisningen som ligger ute på nett av Stephen Kaung, både videoer og audio-opptak. Det er en slik rikdom. Stephen Kaung øser av rikdommene som finnes i Guds ord, og etter å ha lyttet til den blir man virkelig oppbygget. Her er ingen selvfølgeligheter eller lettvinte poenger. Dette er margsterk kost. Sikringskost, ville jeg vel kalle det, for livet - det virkelige troslivet.

Stephen Kaung er også en av de som virkelig har sett betydningen av Brødsbrytelsen, og i menigheten han tilhører er den en naturlig del av gudstjenestefeiringen.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 19

I den forrige artikkelen nevnte jeg trekløveret: DeVern F. Fromke, Stephan Kaung og T.Austin Sparks (bildet), som hver på sin måte har vært viktige påvirkningskilder for meg siden jeg ble en kristen.

T.Austin Sparks eller Theodore Austin Sparks er ikke så godt kjent her i Norge. Så vidt meg bekjent er ingen av hans mange bøker oversatt til norsk. Dessverre. Han var født i London i 1888, og ble i en alder av 25 år ordinert som baptistpastor. Men bare få år etter sin ordinasjon opplevde Sparks en åndelig krise, noe som førte ham inn i en sønderknuselse. Han brøt med det kirkesamfunnet som hadde ordinert ham, og droppet tittelen "reverended".

Hans svigersønn, Angus Kinnear, som blant annet er kjent for biografien om Watchman Nee "Mot strømmen" (utgitt på norsk), skriver om TAS som T.Austin Sparks gjerne ble kalt blant mennesker som satte ham høyt:

'Helt fra tidlige år trodde han på kraften og betydningen av det talte Guds ord.'

Han ble derfor en ivrig bibelleser og bibelgransker. Men han var ikke bare opptatt av bokstavene. Han ville trenge bak dem, og få Guds ord inn bak huden, slik at det ble en del av hans levde liv. Sparks ville formidle Guds ord erfart og opplevd, slik at det kunne være med på å forvandle andre menneskers liv - slik det hadde forvandlet ham selv.

I det fellesskapet som kom sammen i Honor Oak - som ble et begrep for mange - delte han med tilhørene de skatter han dro frem av Bibelen. Hans undervisning om korsets sentralitet og betydning i den kristnes liv - både den vertikale og horisontale - er noe av det beste og viktigste jeg har lest. Slik fikk han påvirke mange. En av dem var Watchman Nee, og når Nee kom på besøk til Storbritannia så var det blant annet fellesskapet i Honor Oak han besøkte.

T.Austin Sparks undervisning gjør Jesus og Hans frelsesverk stort. Hans særs grundige bibelundervisning - som det ikke er lett å finne maken til - lodder djupt. Og som sagt: ikke bare teoretisk, men på grunn av mannens ekthet. Han levde hva han preket. Og det var til Kristi ære. Slik holdt han på helt frem til sin død i 1971. Kristne i Asia, USA og Storbritannia stod i gjeld til denne mannens undervisning. Og fremdeles er hans bøker og tidsskriftartikler en kilde til mye velsignelse, for den som vil grave og lese.

Når jeg går igjennom mine egne preken-notater ser jeg at jeg er påvirket av Sparks understrekning av korset. Og finnes det noe mer sentralt enn det? Ikke som jeg vet om. Men det er ikke så mye man hører om det i dag. I hvert fall ikke den delen som handler om selvlivets død. Det er mest forkynnelse om hvordan man kan få et bedre selvbilde. Se det - det finner man ikke i Sparks undervisning, ei heller i Det nye testamente.

(fortsettes)

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 18

Jeg tar herved opp igjen serien om min troshistorie. Siste del ble publisert 4. februar. Har du ikke lest de forgående er det bare å klikke på navnet mitt under etiketter:

Bildet viser tre menn som på ulike måter har betydd mye for meg. Til høyre sees DeVern Fromke, i midten T.Austin Sparks og sist, men ikke minst, Stephan Kaung. Etter hvert som årene går forstår jeg mer og mer hvilken stor betydning de har hatt i mitt liv.

Jeg stiftet tidlig bekjentskap med undervisningen deres. DeVern F. Fromke gjennom boken 'Guds evige hensikt', oversatt av misjonær Andreas Haga og Jan Kr. Viumdal i 1975 og utgitt i Sarons dal. Den boken ble helt avgjørende for meg, og gjennom årenes løp er det denne boken og 'Det normale kristenliv' av Watchman Nee, jeg stadig finner frem igjen og leser på nytt og på nytt. Mens Guds hensikt som oftest blir presentert som å gjenopprette syndefallet, går DeVern F. Fromke mye lenger. Han beveger seg forbi skapelsen, og rett inn i Guds farshjerte! 'Gud skapte ikke menneskene fordi Han ville frelse dem,' skriver Fromke og legger til: 'Han skapte fordi Han ville det fordi det oppkom i Hans hjerte at Sønnen skulle bli den førstefødte i en familie av mange sønner og døtre'.

Noe slikt hadde jeg aldri hørt før. Og så skrev Fromke noe annet som har stått for meg som noe av det mest revolusjonære som er blitt skrevet, noe som er stikk motsatt av veldig mye av den teologi som presenteres i dag:

'Like lite som jorden er setrum i universet, er vi sentrum for Guds budskap! Det er Gud selv og Hans evige hensikt, som er det sentrale, og bare i den utstrekning vi forstår det, og lever for å oppfylle denne hensikt, kan våre liv være slik Gud vil ha dem'.

Tenk det! Vi er ikke sentrum! Det skulle man tro om man analyserer mange av dagens prekener, eller ser nærmere på hvordan vi feirer våre gudstjenester.

'Når vi skuer alt ut fra Hans evige synsvinkel, forsvinner vår nærsynthet', skriver Fromke, og legger til: 'Vi begynner å sette pris på hvordan alt Gud gjør er fullomment innebefattet i Hans helhetsplan. I stedet for bare å ha en samling fakta angående tingenes helhet, ser vi nå alt i rette forhold til hverandre. Vi oppdager en ny mening og en evig hensikt i alle ting, fordi at har et bestemt forhold til det ene, evige tema'.

Fromkes bok er i dag bare en lefse av en bok. De aller fleste sidene har løsnet fra permen. Den er en skatt, og den kommer alltid til å følge meg:

'Å betrakte er som å ta på seg et par briller,' skriver Fromke.. 'De farher, klargjør eller begrenser det du ser. Vi må passe oss for ikke å betrakte denne boken med den vanlige forventningen om å finne ut hva som er Guds plan med mennesket. Vi må se den under den evige synsvinkel - hva Gud har planlagt for seg selv, for sin elskede Sønn og for Den Hellige Ånd, Bare da kan alle midlertidige hensikter på rett måte bli integrert og forbundet med Guds evige hensikt. Å betrakte er en bibelsk sannhet fra et menneske-sentrert utgangspunkt. Det er som å ville si: Hva kan den gi meg? Det fører bare til humanistiske fortolkninger. En slik presentasjon av evangeliet begynner alltid med mennesket og dets behov, og ser seg om etter hvordan Gud skal sørge for dette. Men Bibelen viser oss hvordan Gud søker etter mennesket for å utfri det fra alt som er av selvet. Skriftens evangelium setter alltid Gud først og menneskets utfrielse i annen rekke'.

Ser du hvor annerledes og revolusjonerende denne undervisningen er?

(fortsettes)