mandag, september 25, 2017

Når Jesus tar oss til side

Som flere av dere vet følger vi rytmen i det hellige året når vi feirer gudstjenestene våre i Kristi himmelfartskapellet. Vi leser alltid høyt kommende søndagens tekster. Denne søndagen - 16.søndag i Treenighetstiden var prekenteksten hentet fra Mark 7,31-37. Det er en setning herfra jeg ikke har klart å slippe tak i.

Markus forteller om en mann som var døv og som også hadde vanskelig for å tale.

I vers 36 heter det: "Han tok han da med seg avsides, bort fra folket."

Jeg blir så grepet av disse ordene. De sier så mye om Jesus. Han ser mennesket. Han gir de som er syke verdighet. Denne mannen blir ikke eksponert for folkemengden, men opplever at Jesus tar ham tilside.

Det har vært så mye uviselighet i mange av våre menigheter og møter i måten syke mennesker blir møtt på. Syke mennesker opplever at de blir et objekt, en gjenstand som utsettes for en påtrengende forbønn. Det kan bli slitsomt i lengden, når ikke noe skjer.

I dette tilfellet tar Jesus mannen til side. Vekk fra menneskene.

Jeg tenker: så godt.

Tenk å få være helt alene med Jesus. Få Hans udelte oppmerksomhet.

søndag, september 24, 2017

Gode møter på Gyland

Jeg ser tilbake på møtene denne helgen på Gyland bedehus (bildet) med stor takknemlighet. Både i forbindelse med seminaret lørdag og på dagens gudstjeneste var det mange deltagere. Det til tross for at det var flere store arrangementer i området denne helgen. Og mange ble berørt under gudstjenesten i dag da jeg underviste om kraften som ligger i det å velsigne andre.
Det er en stor glede og privilegium å få anledning til å besøke de små menighetene og venneforeningene ute i våre bygdesamfunn. Jeg kommer gjerne igjen til Gyland. Takk til Trygve og Turid Nedland for stor gjestfrihet.
I morgen setter vi kursen hjemover til Gjøvik med en bil som krangler. Vi har mistet mye av trekk-kraften, så vi er takknemlig for forbønn slik at vi kan få med oss bilen helt hjem.

Assyriske kristne vender tilbake til ødelagt landsby - starter først med gudstjenester

Karamles, en assyrisk by sørøst for Mosul, begynner å våkne til liv igjen etter at den ble befridd fra terrorveldet til IS. Byen hadde opprinnelig nærmere 800 hjem. Nesten halvparten av dem ble brent ned av IS. Resten av dem har enten blitt ødelagt av bomber, andre skadet eller vandalisert.

Så langt har 10 familier vendt tilbake, og det aller første de har gjort er å starte opp igjen med å feire gudstjenestene. Mangel på elektrisitet kompliserer gjenoppbyggeleseprosessen, og gjør det vanskelig for folk å vende tilbake til Mosulsletten.

Fader Thabet leder ennå en gang gudstjenester idet ødelagte hus er i ferd med å bygges opp igjen. Men det er utfordrende når det er pluss 40 grader og det ikke finne noen vifter eller air-condition. Det vil ta veldig lang tid før livet i denne byen vender tilbake til det normale. Noen av de som vender tilbake kommer fra flyktningeleire i Erbil.

Billedtekst: Også kirkene er ødelagte av herjingene til IS.

lørdag, september 23, 2017

Kobbersmedene i våre liv

Det finnes usunne forbindelser og mennesker som ikke vil deg vel. Blant dem finnes det også kristne. Mennesker som tar fra deg frimodigheten, freden, er krevende og som taler bak din rygg og setter ut rykter om deg.

Apostelen Paulus var utsatt for slike mennesker. Han navngir to av dem: kobbersmeden Aleksander og Hymeneos. Om kobbersmeden Aleksander heter det: "Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye vondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger. Pass deg for ham, du også, for han har gått hardt ut imot læren vår." (2.Tim 4,14-15)

Noen valser over livet ditt. De hamrer og slår, som en kobbersmed. Med den største selvfølgelighet krever de av deg at du mener som dem. For de besitter sannheten, og slik de ser det og erfarer det, slik er det. Alt annet er feil. Det er de som hører fra Gud, og Herren er selvsagt på deres side. De kan tillate seg det meste, fordi de handler på Guds vegne. De mener at de gjør Gud en tjeneste.

"Ja, det kommer en tid," sier Jesus, "da de som slår dere ihjel skal tro at de utfører en tjeneste for Gud." (Joh 16,2)

Det kan derfor være sunt å ikke la slike mennesker få innpass i ens liv. Av og til - for sin egen helse og sjelelige og åndelige sunnhet - kan det være nødvendig å bryte med mennesker som ikke vil en vel. Som utnytter deg og ditt vennskap. Som er så vennlige når de er sammen med deg, men som snakker bak ryggen din så fort de får muligheten.

I Åp 12,10 står det om våre brødres anklager:

"For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt."

Både bevisst og ubevisst lar kristne seg bruke til å anklage sine søsken i Herren. Det skjer blant annet gjennom baktalelse.

Billedtekst: En kobbersmed. Illustrasjonsfoto.

fredag, september 22, 2017

Om å tegne seg med korsets tegn

"Om kvelden, når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige korstegnet og si: I navnet til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn."

- Reformatoren Martin Luther i Luthers lille katekisme. Gjengitt i Arne Brunvoll: Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke.

Forbilder og lærlinger

Vår tid trenger gode forbilder. Ord er det nok av.  Teorier likeså. Mennesker som lever hva de preker er det færre av. Vi trenger mennesker som kroppsliggjør evangeliet. Som viser i praksis hva det vil si å leve som en kristen. Modne mennesker som har gjort seg erfaringer med at Gud er til å stole på.

Vi trenger mennesker hvis ansikter bærer preg av å ha vært ute en vinternatt. Furete ansikter. Kropper som har arr.

Apostelen Paulus skrev: "Ha meg til forbilde lik jeg har Kristus som forbilde." (1.Kor 11,1) eller som det står i en annen oversettelse: "Bli mine etterfølgere slik jeg etterfølger Kristus."

Det slår meg at dette kunne ikke en nordmann ha skrevet. Dertil er vi altfor beskjedne. Vi ville sagt: "Ikke se på meg! Se på Kristus!" Det høres mye mer fromt ut! Og mye riktigere!

Men Paulus forstod at han var et brev som ble lest av andre, jfr 2.Kor 3,2-3: " ... kjent og lest av alle mennesker."

Vi trenger mennesker som modellerer noe. Viser noe i praksis.

Det var Kristus i Paulus menneskene så. Og som var verd å etterlignes

Jeg undres på om ordet 'kristen' sier noe lenger. Begrepet er blitt svært utvannet. Det kan bety hva som helst.

Kanskje vi heller skulle bli disipler. Mennesker som går i lære - en lærling - hos en mester. Det var vel egentlig det Jesus kalte oss til å gjøre: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til DISIPLER!" (Matt 28,19)

Det er noe underlig dette: I vår tid skal vi kurses i alt mulig, men kristenlivet skal vi leve alene på egenhånd. Akkurat det finner jeg ingen steder i Det nye testamente. Der leser jeg om en kropp og der leser jeg om lærlinger som går i lære hos en mester.

Har du noen du etterfølger, noen du går i lære hos, noen du er ansvarlig overfor?

torsdag, september 21, 2017

Et åndelig forbilde

"Guds barns enhet og synderes frelse" - hvilket motto! Det kan jeg godt like! Det Norske Misjonsforbund - eller Misjonskirken - som det nå heter er et kirkesamfunn jeg har lært å sette stor pris på. Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor de menighetene jeg har fått besøke og de menneskene jeg har lært å kjenne som tilhører denne sammenhengen.

En av dem er Ingulf Diesen (bildet), som nå er hjemme hos Herren. Denne vennlige, rause, ydmyke, kunnskapsrike fikk bety så mye for meg i ulike sammenhenger. Han er et av mine åndelige forbilder.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hans liv. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!" (Hebr 13,7)

Jeg har tenkt på dette: Ingulf Diesen var stor nok til å være liten!

Han som var så anerkjent i vide kretser, med en doktorgrad, kirkehistoriker, bibeloversetter, tok seg tid til å besøke små husgrupper og foreninger, i de mest avsidesliggende bygdene, for å oppmuntre, for å trøste, for å gi dem det beste han hadde, for å forkynne Guds ord. Ingulf kunne tale til den lille gruppen som til den store forsamlingen, og være akkurat den samme. Hvilket forbilde!

Jeg hadde bare vært en kristen i to år da jeg leste hans bok "Bibelen Guds ord" med undertittelen: "En studiebok om bibeltro, bibelkritikk, bibelkrise, bibelkamp, bibeltroskap." Boken utkom i 1974 og fikk helt avgjørende betydning for mitt kristenliv og forkynnertjeneste. Det var Ingulf Diesen som fikk meg til å ta et standpunkt for bibeltroskap. For meg er Bibelen Guds ord, guddommelig inspirert, den eneste autoritet for liv og lære, evig gyldig og uforanderlig. Det standpunktet har jeg holdt fast ved siden 1974 og det kommer jeg til å holde fast ved helt til jeg dør. Takket være boka til Ingulf Diesen. Hvilket forbilde.

Ingulf Diesen var en klar evangelisk røst i sin tid, og han taler fremdeles gjennom sine mange bøker. Også her var han et forbilde. Han var raus i sitt møte med kristne fra alle sammenhenger, men hele tiden var han tydelig på at han var en evangelikal kristen. Også her er han et forbilde. Vi hadde trengt ham i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Ingulf Diesen var en svært kunnskapsrik mann, men han briljerte aldri med sin kunnskap. Han var vis. Han var så alminnelig, likevel med en slik tyngde. Fra eget levd liv. Her var ingen tilgjort åndelighet. Han kunne snakke med alle og bød raust på seg selv. Han var en god og trygg sjelesørger. Det fikk jeg selv erfare. Ingulf hadde alltid tid for en ung pastor.

Og sist, men ikke minst, Ingulf Diesen hadde en enorm kunnskap om frikirkenes historie. Vi hadde trengt ham i dag også på det området, men heldigvis finnes fortsatt hans bøker. Vi må ikke tape av syne vår åndelige arv og vi må bli litt mer stolte av de åndelige røttene vi har. Også på det området er Ingulf Diesen et forbilde. Vi trenger ikke løpe over bekken etter vann. Våre frikirkelige vekkelsesrøtter holder i bøtter og spann!


Billedtekst: Har du ikke lest denne boken? Lån den på biblioteket!


Granskeren, studenten og forskeren Ingulf Diesen.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 3

Apostelen Johannes hadde et helt spesielt forhold til Maria, Jesu mor. Jesus betror jo Johannes omsorgen for sin egen mor etter sin død:

"Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: 'Kvinne, dette er din sønn.' Deretter sa han til disippelen: 'Dette er din mor.' Fra da av tok disippelen henne hjem til seg." (Joh 19,26-27)

Forfølgelsen av de kristne under Herodes Agrippa i år 44 e.Kr førte til at de kristne ble spredt rundt omkring i alle de romerske provinsene. Irenaeus forteller oss at apostelen Johannes flyttet til Efesos, som ligger i det moderne Tyrkia, hvor han gav instruksjoner til Polykarp, martyrbiskopen som igjen ble mentor for Irenaeus. I følge denne tradisjonen døde Johannes i Efesos.

Apostelen Johannes skulle bli en hyrde for en husmenighet i Efesos og fikk en spesiell relasjon en hel familie av slike menigheter. Vi kjenner dem som de syv menighetene i Asia fra de tre første kapitlene av Åpenbaringen.

Kirkehistorikeren Eusebius (død år 340) forteller gripende historier om ømheten og mildheten Johannes viste de han var en åndelig veileder for. Tradisjonen forteller oss at når Johannes var blitt en gammel mann ble han båret til gudstjenesten av sine disipler, og han skal da ha hilst dem flere ganger med ordene: Små barn, elsk hverandre!

Mange kristne antar at Johannes tok med seg Maria til Efesos. Her finnes det et eget hus (se bildet) som antas å være Marias hus. En legende, først nevnt av Epiphanius av Salamis fra det 4.århundre hevder at Johannes tok med seg Maria til Efesos.

Men dette er legender. Det er mer hold i at Johannes bosatte seg i Efesos og ble presbyter for menigheten her. Poenget med å nevne dette er at menighetene apostelen Johannes var tilsynsmann for i Asia var bedende husmenigheter. De var bønnehus og det er fra denne grenen at vi senere finner bønnehus spredt rundt omkring i Europa. I kommende artikler skal jeg nevne Makrinas hus i Annesti og Martin av Tours hvite hus, med mer.

(fortsettes)

onsdag, september 20, 2017

Kristne og lukkede forumer

Kristne som deltar i lukkede forumer på Facebook for å snakke om andre kristne (under påskudd av at de drøfter lærespørsmål), og hvor den som drøftes ikke har mulighet til å forsvare seg burde kanskje reflektere over Jesu ord i Luk 12,2:
"Ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket, og ingenting skjult som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt dere har sagt i mørket, bli hørt i lyset, og det dere har hvisket i enerom, skal bli ropt ut fra takene."

Kjærlighetens vei

"Kjærlighet er verdens sterkeste kraft og likevel det mest ydmyke vi kan forestille oss." (Mahatma Gandhi).

Å leve et ikke-voldelig liv er ingen enkel oppgave; det handler ikke bare om pasifisme. Det krever en modig kjærlighet, hentet ut fra vårt vesens innerste. Som Mark Kurlansky forklarer:

"Pasifismen er passiv, ikke-vold er aktiv. Pasifisme er ufarlig og derfor lettere å godta enn ikke-vold, som er farlig. Når Jesus sa at et offer skulle vende det andre kinnet til, forkynte Han pasifisme. Men da Han sa at en fiende skulle overvinnes med kjærlighetens kraft, forkynte Han ikke-vold."

Thomas Merton sa: "Ikke-vold innebærer en tapperhet som er vesentlig forskjellig fra vold."

Våre dualistiske sinn ser ondskap som svart og hvitt, og at den eneste løsningen er å eliminere ondskap. Ikke-vold kommer derimot fra en bevissthet om at også jeg er fienden, og mitt svar er en del av hele den moralske ligningen. Jeg kan ikke ødelegge den andre uten å ødelegge meg selv. Jeg må omfavne min fiende like mye som jeg må glede meg over min egen skygge. Begge handlinger krever ekte og varig mot. Mahatma Gandhi laget et nytt begrep: satyagraha, fordi 'passiv motstand' ikke fanger opp sitt oppdrag.

Satyagraha kombinerer sanskittordet 'satt' - det som er, eller sannheten med 'graha' som betyr 'det som holder fast'. Det blir ofte oversatt med 'sannhetskraft' eller 'sjelekraft'.

For å skape en fredelig forandring må vi begynne med å huske hvem vi er i Gud. Gandhi trodde at kjernen i vårt vesen er forening med Gud. Fra denne bevisstheten må ikke-vold flyte naturlig og konsekvent.

Ikke-vold er ikke et plagg vi tar på og av oss som det måtte passe. Dette begynner i vårt hjerte og ikke-vold må være en uadskillelig del av hele vårt vesen. Hvis kjærlighet og ikke-vold ikke er loven til vårt vesen, faller alle mine argumenter i stykker. Troen på ikke-vold er basert på forutsetningen om at menneskets natur i sin essens er én og derfor reelt responderer på fremskrittene i kjærligheten. Hvis man ikke praktiserer ikke-vold i ens personlige forhold til andre og håper å bruke det i større saker, så har man fullstendig misforstått.

Uavhengig hvilket navn vi kaller det guddommelige, trodde Gandhi at det å oppleve Guds kjærlige tilstedeværelse er sentralt for ikke-vold. Dette var hans motivasjon når han fastet for fred, da han omfavnet de 'uberørte' og kalte dem Guds barn, da han talte mot atomvåpen.

Gandhi skrev: "Vi har tusen navn for å betegne Gud, og hvis jeg ikke følte Guds nærvær i meg - jeg ser så mye elendighet og skuffelse hver dag - ville jeg rave rundt som en galning."

Å øve seg i kjærlig nærvær må bli hele vår livsstil, for det fungerer sjelden som en sporadisk taktikk.

- Richard Rohr (bildet), fransiskaner og forfatter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusenes spennende historie, del 2

I Apostlenes gjerninger kapittel 12 leser vi om at de første kristne kom sammen i Maria's hus for å be:

"I mellomtiden ble Peter holdt i fengselet. Men det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten ... Da Peter var blitt klar over dette gikk han til Marias hus ... mange var samlet der for å be." (Apg 12,5 og v.12)

Hvem var denne Maria? Kirkehistorikeren Lukas gir oss svaret: "Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus." (Apg 12,12) 

Denne Markus er den samme som skrev evangeliet som bærer hans navn. I følge den koptiske tradisjonen var Markus fra Kyrene i Libya.  Herfra kom også hans søskenbarn, Barnabas. Denne tradisjonen vet også å fortelle at Markus kom til tro på Herren Jesus og ble hans følgesvenn gjennom Peters forkynnelse.

Skal vi tro den syrisk-ortodokse tradisjonen finnes huset til Maria den dag i dag i Jerusalem. I det armenske kvartalet i Gamlebyen. Se bildet. Dette styrkes av den inskripsjon fra det 6. århundre som ble oppdaget i 1940. Her feires fremdeles en gudstjeneste med røtter tilbake til urkirken. Alt skjer på syriakisk, en arameisk dialekt, samme språk som Jesus talte.

Marias hus skal også være det samme stedet som omtales som Øvresalen i Jerusalem. Dette også i følge den syrisk-ortodokse kirkes tradisjon. Andre tradisjoner hevder at dette er to forskjellige hus. Øvresalen skal ligge ved Sionporten.

Det er nok mest sannsynlig at vi snakker om to forskjellige hus. For det synes nokså sikkert at de første kristne hadde sitt hovedkvarter på Sionhøyden. Ifølge biskop Epifanius stod det en kirke her allerede i år 130. Den ble så erstattet av en større kirke i år 340. Pilegrimen Egeria, som skrev bok (det finnes en norsk oversettelse) sier i år 385 at det var her Jesus åpenbarte seg for disiplene etter oppstandelsen, og da snakker vi om samme sted vi leser om i Apg 1, hvor vi leser at apostlene og noen kvinner kom sammen for å be. Fra det 5.århundre har kristne feiret innstiftelsen av nattverden på Sionhøyden.

Er det slik at det både fantes en egen Øvresal og et hus Maria, mor til Johannes Markus eide, så snakker vi om to bønnehus i Jerusalem. For det ble bedt begge stedene i følge Apostlenes gjerninger kapittel 1 og 12.

I tillegg vet vi at fantes flere husmenigheter i Jerusalem hvor det helt sikkert ble bedt. Vi leser jo at de første kristne kom sammen i hjemmene. Her ble også nattverden feiret. Lukas understreker jo at de første kristne holdt urokkelig fast ved "bønnene" og "brødsbrytelsen", jfr Apg 2,42.

Vi vet også at søylegangen i Tempelet var et samlingssted for de første kristne: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i tempelet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold." (Apg 2,46)

I Apg 3 leser vi også at Peter og Johannes gikk til bønnens time i Tempelet. Bønnens time var i følge Apg 3,1 "den niende". Da var klokken blitt 15.00. I Tempelet ba de salmene til bestemte tider på døgnet. Altså tidebønner.

(fortsettes)

tirsdag, september 19, 2017

Så galt kan det gå

Det er når du leser følgende setning fra en av de fremste talsmennene for den nye nådelæren her i Norge, at man forstår at dette er en lære på spinnville veier:
"Bibelen er ikke ferdig skrevet, men Jesus snakker fremdeles til deg i ditt hjerte. Han har mer å si enn det som står i boka Bibelen, tenk det."

Gråt mitt elskede land!

Dette er dager hvor Norges kristne burde kle seg i sekk og aske, og stå gråtende for Guds ansikt. Dessverre tror jeg ikke det store flertallet forstår hvilken himmelropende synd vår nasjon nå gjør seg skyldig i når Stortingsflertallet nå sier ja til tvillingabort. Kun KrF og Senterpartiet er imot.

Det er nettutgaven til Korsets Seier som skriver om dette.

Norge er blitt et sorteringssamfunn hvor vi i ren og skjær egoisme velger bort et barn fordi det ikke passer seg å få to.

Norge er et land som er rikt velsignet av Gud på så mange måter, men for hvor lenge? I de siste årene har Norge vendt seg bort fra Guds ord i en målestokk vi ikke har sett før. Norge er ikke lenger en nasjon preget av gudsfrykt, men mer og mer en sekulær nasjon, hvor nå det siste er at friske fostre skal drepes fordi det ikke passer seg for foreldrene å få mer enn et barn.

I 1.Mos 15,16 kan vi lese om amorittene. Om dem står det: "...for amorittenes mål av ondskap er ennå ikke fylt..."

Spørsmålet er om nordmennenes mål av ondskap er nådd?

Det finnes de som mener at Guds vrede bare er noe som eksisterte i Den gamle pakt, men så er ikke tilfelle. Apostelen Paulus slår fast i Rom 1,18:

"Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos menneskene som holder sannheten nede i urett..."

Og han som blir kalt kjærlighetens apostel, Johannes, skriver en rekke ganger i Åpenbaringen om Guds vrede i endens tid. Gud dømmer nasjonene. Det gjelder både i Den gamle og Den nye pakt.

29. august i år kunne avisen Dagen fortelle at det på Island omtrent ikke fødes barn med Downs syndrom lenger. De som får vite at barnet de bærer har Downs velger å ta livet av det. Norge følger opp med å gi retten til å ta livet av en tvilling fordi det ikke passer seg at han lever opp. Hva skjer med foreldre som velger å drepe et av to barn, når det ene barnet vokser opp til en flott mann eller kvinne, og de tenker at han eller henne kunne hatt en bror eller søster som er like flott?

Det er all grunn til å takke Olaug Bollestad fra Kristelig Folkeparti og Kjersti Toppe fra Senterpartiet som har kjempet for å endre loven om svangerskapsbrudd der det presiseres at fosterreduksjon ikke tillates. Jeg kan ikke se at andre har gjort det samme. Det bør være en tankevekker for oss alle.

Dette er en tid for Norges kristne til å gjøre bot. Til å sørge. Til å ydmyke seg og be Gud om nåde.

Søndag 29. oktober er det bots- og bededag. La oss gjenreise den som en nasjonal bønnedag hvor Norges kristne bøyer kne og ber Gud om nåde for land og folk.

Huset Johannes bygde - de første kristne bønnehusens spennende historie, del 1

Et av særtrekkene med den bolig hvor Herrens nærvær hviler er at det er et bønnens sted. Jesus sier det slik, i det Han siterer profeten Jesaja:

"Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag." (Mark 11,17 og Jes 56,7)

I den første kristne tiden kom de kristne sammen i hjemmene. Etter keiser Konstantins tid kom de store husene til å erstatte hjemmene som samlingsteder for de kristne. Det er slik den offisielle kirkehistorien forteller det. Men det finnes en alternativ fortelling. Den handler om det huset apostelen Johannes bygde. Det er en imaginær rekonstruksjon, basert på autentisk informasjon i form av et puslespill - en bit her og en bit der - om hvordan de tidlige menighetene bestående av husholdninger fra huset til Johannes i Efesos til de keltiske områdene av selve utkantene av det romerske imperiet.

Jeg synes det er spennende - og talende - at det hele begynner i Tyrkia og sprer seg til Irland. Dette er historien om et under, om den tredje strømmen i kristenheten. Vi snakker mye og ofte om Vestkirken og Østkirken, og sier at disse to utgjør de to strømmene i kristenheten. Men det finnes en tredje strøm, eller gren, som er den keltiske. Den har også sitt utgangspunkt i Jerusalem, men er ikke en del av verken Den romersk-katolske eller Den ortodokse grenen. Den er en selvstendig gren med samme utgangspunkt: Jerusalem.

I denne artikkelserien skal vi se på noen av dens uttrykk hvor den følger veien fra Jerusalem, til Tyrkia, til Irland og Norge!

Vår første kirkehistorie er Apostlenes gjerninger. Den forteller oss at menigheten blir født i forbindelse med et bønnemøte. Menigheten arrangerte ikke et bønnemøte, den var et bønnemøte!

Etter Kristi himmelfart leser vi:

"Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som kalles Oljeberget, i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten, og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemt til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." (Apg 1,12-14)

Her på Øvresalen kommer de sammen for å be, og det er her pinseunderet skjer:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet PÅ SAMME STED med samstemt sinn. Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind, og den fylte hele huset der de satt..."

Ånden falt som et resultat av to ting:

Guds løfte
Som svar på bønn

(fortsettes)

Billedtekst: Øvresalen i Jerusalem.

mandag, september 18, 2017

Å leve med Herren - på hellige Ninians tid og vår

I går, mens jeg kjørte hjemover fra gudstjenesten i Os misjonskirke, hvor jeg hadde talt, fikk jeg i en krapp sving plutselig se ansiktet til en pastorkollega av meg i Frikirken, og jeg kjente med det samme at jeg skulle be inderlig til Gud for ham. Jeg skal ikke røpe hvem det var, men det var tydelig at den krappe svingen jeg kjørte, var et bilde på noe som hendte i hans liv akkurat nå og at Herren ville jeg skulle be inn i den situasjonen. Når jeg skrev med ham i dag forstod jeg at det virkelig var Herren som ville jeg skulle be inn i det som skjedde med min kollega. Jeg kjente ikke til noe av det han sto oppi.

Jeg skriver dette for å oppmuntre deg til å be når Herren minner deg om mennesker.

Før dette skjedde satt jeg å gledet meg over minnedagen til hellige Ninian, den 16. september. Disse minnedagene til våre åndelige forbilder betyr mer og mer for meg. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!"

I dag forstod jeg at det var noe helt spesielt med hellige Ninians minnedag denne gangen. Fader Seraphim, en ortodoks monk fra Romania, som i flere år nå har arbeidet med stor kjærlighet og iver for å grunnlegge et keltisk kloster på Kilninian. Nå har han endelig lykkes med å kunne kjøpe eiendommen som den gamle klosterkirken ligger på. Alle innsamlede midler er brukt opp, men klostereiendommen er dermed sikret. Dette kunne han kunngjøre på minnedagen for hellige Ninian. Stor glede! Nå gjenstår det store arbeidet med å skaffe til veie midlene som trengs for å bygge opp klosteret. Ikke bare den fysiske strukturen, men den åndelige! Den er jo den aller viktigste, og kan bare bygges gjennom bønn og oppofrelse.

Det hele er spesielt. Hellige Ninian startet opp sitt arbeid i år 397. Det var det aller første klosteret som ble bygget i Skottland. I dag skriver vi 2017. Hans arbeid fortsetter! Både den gangen og nå bygger alt på bønn.

Hvem var så denne Ninian. Her er noe jeg skrev om ham for en tid tilbake:

"Hellige Ninian ble født år 360 i det keltiske kongedømmet Rheged, lokalisert der hvor vi i dag finner Galloway i den nordlige delen av Cumbria. Vi vet ikke hvordan han ble en etterfølger av Kristus, men det skjedde på den tiden Britannia var en del av Romerriket. En lengsel ble lagt ned i Ninian om å reise til Roma for å studere den kristne tro nærmere. På en eller annen måte hadde han hørt om den hellige Martin av Tours, som var blitt kjent for sine monastiske kommuniteter, etablert som en reaksjon mot den stadig økende trenden om gjøre kirken mer verdslig og militaristisk.

På vei hjem gjennom Frankrike tok Ninian kontakt med Martin og de fant hverandre. Ninian følte seg ett med Martin's visjon.

Derfor bestemte han seg for å etablere en lignende kommunitet i sitt hjem. Det skulle bli "Candida Casa" - det hvite huset, bygget i stein i romersk stil. Dette hvite klosteret kunne man se klart og tydelig ute fra havet, og det tiltrakk seg reisende som kom farende fra de ulike omkringliggende landene, slik Ninian hadde reist rundt i Europa for å lære Kristus å kjenne. Dette skjer samtidig med de første monastiske bosetningene i den egyptiske ørken.

De som kom til den hellige Ninian fikk oppleve stor gjestfrihet. Han lærte dem om Guds beskyttelse ved å tegne en bønnesirkel rundt dem og deres kjære. De besøkende tok med seg hjem hans bønneundervisning, og slik spredte dem seg. Ninian underviste om hvordan man ba ned Guds velsignelse over mennesker. Så når jeg i disse dager underviser om "Kraften i velsignelsen", så er det hellige Ninian jeg har latt meg inspirere av!

Ninian underviste også kommende misjonærer, blant annet den misjonæren som senere skulle bli redskapet Gud brukte for at Columba av Iona ble en kristen.

Selv om Ninian ble biskop, var han først og fremst en eneboer og beder. Han trakk seg tilbake til en hule med Atlanterhavskysten som sin nærmeste nabo, for å søke stillhet og for å be.

Hellige Ninian dør i 432 e.Kr."

Artig møte på Voss med en legende

På vei over fra Os til Gjøvik i går kveld, stanset May Sissel og jeg på Voss for å spise middag. Mens vi vandret i gatene for å finne et sted å spise så jeg en mann som jeg dro kjensel på. Han gikk i motsatt retning av oss, så jeg bestemte meg for å snu og prøve å ta ham igjen.
Joda, det var Nils Faarlund, en av mine helter fra ungdommen! For mange år siden laget jeg et portrettintervju av ham i avisen Samhold, hvor jeg var journalist.
Som mange av dere vet elsker jeg fjellet. Nils Faarlund var med på å forsterke lengselen etter å gå i fjellet og få oppleve friheten, landskapet, alt det vakre. Nå er han blitt 80. Fremdeles usedvanlig sprek. Han var på Voss for å motta Skjervheimprisen, som gis til mennesker som har vist et sterkt samfunnsengasjement. Den har virkelig Nils Faarlund fortjent!
I 1967 grunnla Nils Faarlund, som er fra Østre Toten, Norges Høgfjellsskole i Hemsedal og i 1972 etablerte han også friluftsliv som høgskolestudium ved Norges idrettshøgskole.
På Wikipedia kan vi lese: "Faarlunds bidrag til norsk friluftsliv er tuftet på hans helhetlige filosofi om naturverd og menneskeverd, grunnfestet i et liv levd i den norske fjellheimen. Hans store livsoppgave har vært å vise vegen til hvordan verdier kan levendegjøres i vår verden som ellers er preget av utnytting og forbruk. Dette arbeidet har gitt ham mange priser og utmerkelser i inn- og utland. Blant annet utnevnte Kongen 9. oktober 2008 Faarlund til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for innsatsen han har gjort for den frivillige og profesjonelle redningstjenesten."
Det var så godt å se Nils Faarlund igjen. Så vital. Så frisk. Så oppegående. Han er virkelig en legende.
Selv om jeg ikke kan gå i fjellet som før på grunn av sykdom lar jeg meg fremdeles inspirere av denne mannen.

Nøkkelen til den kolossale menighetsveksten i Nepal

En av nøklene til den kolossale menighetsveksten i Nepal er ved siden av bønn, at lavkastene i landet blir behandlet med verdighet.

Statistikk fra International Institute for Religious Freedom, World Christian Database og Nepal Census kan fortelle oss at det ikke fantes noen kristne i Nepal i 1950. Etter politiske endringer i landet i 1951, ble det lukkede landet åpnet opp til en viss grad. 20 år senere kunne kan registrere at det fantes 2.541 kristne i Nepal, noe som utgjorde 0,02 prosent av landets befolkning. I 2001 var dette tallet øket til mer enn 100.000 og i dag er tallet enda større. Det pågår en stor kristen vekkelse i landet.

En av gruppene som arbeider med å nå Nepal med evangeliet er Climbing for Christ, en evangelisk misjonsorganisasjon, som besøker avsidesliggende landsbyer. Som for eksempel landsbyen Humla, som de har besøkt siden 2012. Her har de lykkes med å plante en menighet som nå teller noen hundre mennesker. Climbing for Christ - Fjellklatrere for Kristus - har satt seg som mål at de tidlig i 2018 skal nå nådd andre landsbyer som ligger rundt Humla og ha plantet minst en menighet til. De ønsker også å gjøre noe for de mange foreldreløse barna i området.

Mange nepalesere vinnes også gjennom ulike former for barmhjertighetsarbeid som kristne har ansvaret for, blant annet gjennom sykehus, kristne skoler og ulike velferdstiltak. Proselytisering er forbudt i Nepal, men ganske så stillferdig nås mennesker med evangeliet på ulike måter.

La oss takke Gud for Hans store nådeverk i Nepal.

Billedtekst: En gruppe evangelister fra misjonsorganisasjonen Climbing for Christ på et misjonsoppdrag i Peru. Det andre bildet er logoen til organisasjonen.

søndag, september 17, 2017

En god helg i Os misjonskirke

Det var godt å komme til Os Misjonskirke! Så mange koselige, rause, flotte mennesker. Det var så åpnet å dele, og vi opplevde et forunderlig Guds nærvær over både bønneseminaret lørdag og gudstjenesten i formiddag. Så fylt av fred og hvile. Kjenner på en djup takknemlighet over å få være med på dette. May Sissel og jeg gleder oss allerede til å komme tilbake våren 2018.
Det var strålende vær i Os og Bergensområdet denne helgen. Derfor ble jeg såforundret over at så mange kom til både seminaret og gudstjenesten. Mange kunne fortelle om at Gud hadde berørt de. Det gleder vi oss veldig over.
En spesiell takk til FB-venner og blogglesere som dukket opp! Noen hadde også deltatt på seminaret jeg hadde på Oase for noen år siden. Gledelig gjensyn!
En stor takk til Os Misjonnskirke for at vi fikk komme til dere!
Foto: Jakob Enerhaug.

fredag, september 15, 2017

Kinesisk pastor ble nektet å delta på kristen konferanse i Hong Kong

Kinesiske myndigheter sørget for å utestenge en pastor fra å delta på en kristen konferanse i Hong Kong 12. september. Mer enn 1800 kristne deltok på konferansen for kristne arbeidere i fjor. Hvor mange som deltok i år er ikke kjent. Den gangen hindret myndighetene mer enn 100 kristne fra å delta.

Det er ChinaAid som melder dette.

Det var ved seks-tiden om morgenen 12. september at Wang Yi, som er pastor for menigheten "Det velsignede høstregnet", og hans kone, Jiang Rong, la ut på reisen fra Chengdu i Sichuan, for å delta på konferansen i Hong Kong. Politiet fulgte etter, og en time senere ble pastor Wang Yi stanset ved en tollstasjon og ble så innbragt til avhør hos politiet. Hans kone hadde reist en annen vei, og klarte å komme frem og delta på konferansen.

Etter avhør hos politiet fikk han så reise hjem. I forbindelse med arrestasjonen ba pastor Wang Yi om dokumentasjon fra kinesiske myndigheter hvor det fremkom at han var nektet å få delta på konferansen, og hvorfor. Noen slik dokumentasjon hadde ikke politiet, annet enn en ordre fra høyeste hold om å stanse pastor Wang Yi.

La oss be for pastor Wang Yi, hans kome, Jiang Rong, og våre forfulgte kinesiske trossøsken.

Om å sette grenser og ta vare på seg selv

Noen ganger kan relasjoner bli usunne. Det kan faktisk også gjelde vennskap som har vart en stund. Årsakene til dette kan være mange. For å ta vare på sin sjel må man da av og til sette grenser, og for enkelte er det en øvelse å være selvivaretagende. Noen kan lett bli overkjørt av sterke personligheter, eller av mennesker som på ulike måter vil utøve kontroll over deg. Mennesker som ikke tar hensyn til at du kan være sliten, nedfor, syk, sårbar, bør du holde deg unna.

Slipper du dem innpå deg kan det bli destruktivt. Noen ganger må man våge å si: Hit, men ikke lenger!

Det er ikke alle som har evne til å forstå andres livssituasjon, og det er heller ikke gitt at noen særskilte kall forstås. Det kan være så annerledes enn andres. Da er det lett å kritisere. Men vi er ikke kalt til å følge mennesker, men Herren. Veien må gås alene. Corrie ten Boom sa ved en anledning:

"Når Herren kaller deg, snu deg da ikke for å se hvem som følger etter deg!"

Johannes kapittel 10 har en tid vært et skriftsted jeg stadig har vendt tilbake til. Særlig de to første versene:

"Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene."

torsdag, september 14, 2017

Bedehusnedleggelser og en ny bønnebevegelse i Norge

Det var en gang det fantes 3000 bedehus i Norge. I dag legges de ned eller selges i høyt tempo. De siste 15 årene har ca 70 bedehus blitt solgt eller avviklet rundt om i kretsene til Indremisjonsforbundet alene. I tillegg kommer bedehus eid av Normisjon, Misjonssambandet og andre.

Årsakene er mange. Bedehusnestoren Nils-Tore Andersen, ser ikke for seg noen fremtid for bedehuskulturen i Norge. De gamle dør, og det er få unge som aksler ansvaret. Men noe er på gang! Flere steder i Norge merker vi en større lengsel etter å be, etter Guds nærvær. Ikke minst blant de unge er det et påtagelig bønnetrykk. Vi har merket det på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud de siste årene. Stadig flere unge avsetter helgen den nasjonale bønnekonferansen arrangeres til å komme til Grimerud for å be. Det er veldig oppløftende. Bønnegeneralen Håkon Fagervik snakker om det samme. Bønnesenteret på Levanger opplever et sterkere bønnetrykk. Det er også veldig oppløftende.

Jeg har en drøm om å se gjenreiste bedehus! Ikke nødvendigvis i den form som bedehuset har hatt, men bønnens hus spredt ut over hele Norge. Det behøver ikke nødvendigvis være i form av et bedehus - men gjerne det! Men også i form av bønnekapeller, bønnehus i leiligheter og beboelseshus, bønnealtere ute i det fri. Jeg drømmer om å se bønnealtere - som Majas bönaltare - i Nøssemark, rett over svenskegrensen. Det var en steinrøys inne i skogen hvor Marja gikk for å øse ut sitt hjerte for alle de som bodde i det lille bygdesamfunnet.

Kristi himmelfartskapellet er et slikt bønnehus. Hver uke siden 2012 har vi vært samlet i kapellet for å be for enkeltpersoner, lokalsamfunnet hvor vi bor, for Norge og for nasjonene - og vi har tenkt å fortsette. Flere andre har startet opp, noen går med planer. Nå ønsker vi å ta initiativ til et eget nettverk for slike bønnehus og bønnealtere i Norge. Slik at vi kan holde kontakt med hverandre og utveksle bønneemner, ideer og kanskje finne samarbeidsformer. Ta gjerne kontakt med meg på følgende epostadresse:

bjornolav58@gmail.com

Bønneseminar i Os

I morgen, fredag 15. september, setter May Sissel og jeg kursen vestover. Til Os utenfor Bergen. Lørdag 16. september kl.10.00-14.00 skal jeg ha et seminar om det hverdagslige bønnelivet i Os misjonskirke og søndag 17. september kl.11.00 taler jeg i gudstjenesten samme sted. Vi gleder oss!
I introduksjonen til seminaret heter det: "Mange får ofte dårlig samvittighet når det blir snakk om bønn. De skulle så gjerne ha bedt mer. Men så er det alle de hverdagslige tingene som tar så mye tid. Mange har tatt seg sammen, og lovet Gud både det ene og det andre - for så å oppleve at de ikke fikk det til denne gangen heller. Har du det slik? Da er dette seminaret for deg! Du vil oppdage at du kan senke skuldrene og finne ut at du faktisk ber mye mer enn du tror! Du vil få hjelp til å finne din egen bønnrytme som passer din personlighet, og du vil lære betydningen av å hvile. Dette seminaret lærer deg hemmeligheten til å leve i Guds nærvær. Seminaret er holdt i mange menigheter i ulike kirkesamfunn og tilbakemeldingene er gode, og passer for alle."
Er du i nærheten og har anledning til å være med hadde det vært hyggelig å få hilse på deg. Takk til alle dere som ber for oss.

Gud opprettholder alt

"Hvordan kan vi unngå å miste sjelen vår når alt drar i ulike retninger? Hvordan skal vi kunne holde alt sammen når vi stadig slites i stykker?

Jesus sier: "Men ikke et hårstrå på hodet skal dere miste. Hold ut, så skal dere vinne livet!" (Luk 21,18-19)

Vi kan bare overleve i denne verden om vi setter vår lit til at Gud kjenner oss på en djupere måte enn vi kjenner oss selv. Vi kan bare holde alt sammen når vi tror at Gud holder oss oppe. Vi kan bare vinne livet når vi hele tiden er forvisset om at hver liten del, ja, hvert hodehår, hviler trygt i Herrens guddommelige favn.

Med andre ord: Når vi lever i Ånden har vi ingenting å frykte."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, september 13, 2017

Sensasjonelt kirkefunn i Sverige - kan omskrive hele kirkehistorien

Nye og sensasjonelle funn kan føre til at svensk kirkehistorie må skrives om. Et gravfunn som er gjort i Varnhem viser at Sverige kan ha blitt kristnet 100-150 år tidligere enn man har trodd.

- Om dette stemmer er dette en sensasjon, sier historikeren Dick Harrison til Vetenskapens värld.

I Varnhem har nå arkeologer funnet en steinkirke og graver som har ligget inntil denne kirken. Skjelettene i disse gravene kan dateres til begynnelsen av 900-tallet. Arkeologene mener at de kan ha funnet Sveriges eldste kirke og kristne graver.

Man har fremt til nå antatt at den kristne tro kom til Sverige med Ansgar. Han skal ha kommet til Birka i Mälardalen på 800-tallet. Men han lykkes ikke med å omvende noen. Først rundt 1000 års skiftet skal noen svensker ha omfavnet den nye troen. Men nå kan man på bakgrunn av dette nye funnet muligens kunne gå 100 til 150 år tilbake i tiden som altså har lykkes med det som mislykkedes for Ansgar. Mest sannsynligvis dreide dette seg om munker, men det kan også være storbønder som har kommet i kontakt med handelsemenn.

Ta vare på din sjel

"Den store faren med den urolige 'åndens tid' som vi lever i er at vi mister vår sjel. Det innebærer at vi mister kontakten med livets sentrum, det sanne livskallet, oppgaven, det åndelige oppdraget. Å miste sjelen er å bli så distrahert og fengslet av alt som skjer rundt omkring at man blir splittet, forvirret og går seg vill. Jesus var svært bevisst den faren. Han sier: 'Pass på så dere ikke blir ført vill! For mange skal komme i mitt navn og si: Det er jeg! Tiden er kommet! Men følg dem ikke." (Luk 21,8)

Under urolige tider trer mange falske profeter frem som lover alle mulige slags 'frelse'. Det er viktig at vi er trofaste Jesus-disipler og aldri taper kontakten med det sanne åndelige jeg."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, september 12, 2017

En spesiell dag

Dagen i dag blir litt spesiell. Mesteparten av den skal tilbringes på nevrologisk avdeling på Sykehuset Innlandet, Lillehammer. Jeg skal møte nevrolog, nevrologisk sykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut. Både gleder og gruer meg. Vi skal blant annet se nærmere på eventuelle medisiner, et treningsopplegg og hvilke hjelpemidler jeg kan få bruk for. Dagene går litt opp og ned. Merker mer av Parkinsons. Muskelstivheten merkes mest om morgenen, så det tar litt lenger tid før jeg er i gang. Forsøker å gå en tur hver dag, men det er ikke alltid jeg får det til. Jeg blir lett berørt, så tårene kommer lett. Skjelvingen kommer og går, mest i høyrearmen.

Jeg har pleid å håndsskrive alle mine prekener og gjort notater underveis til artikler jeg skulle skrive, men nå forstår jeg ikke så mye av hva jeg skriver lenger. Så den tiden er nok over. Det er vemodig. Skulle skrive navnet mitt på apoteket i går, men kjente ikke igjen signaturen min. Heldigvis synes farmasøyten det var godt nok. Hun kjenner meg. Det er greit å bo på et lite sted!

Dessverre har jeg ikke klart å følge opp en del av de telefonsamtalene jeg får, så dere som venter på at jeg skal ringe opp igjen, må ha litt ekstra tålmodighet. Det kan være lurt å ringe May Sissel om det tar litt tid! Jeg har vanskeligheter med å skrive tekstmeldinger, så om dere får noen uforståelige tekstmeldinger fra meg, så får dere be om tydningens gave! Er de forståelige er de nok helst skrevet av May Sissel.

Takk for alle klemmer, gode ord, forbønn, oppmuntringer. For all nåde og raushet. Alt dette verdsettes.

Så et lite hjertesukk: Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så problematisk for noen at jeg er åpen og ærlig med hvordan jeg har det. Noen av mine venner reagerer og mener at jeg er for åpen. Noen mener at jeg bruker sykdommene som jeg sliter med på å få oppmerksomhet.

Slik er det ikke. Jeg har valgt å være helt åpen med hvordan jeg har det, fordi jeg tror på åpenhet. Jeg tror ikke på at man skal stramme seg opp og vise at man er bedre enn man er, eller skjule sin svakhet og skrøpelighet, for å fremstå som sterk. Derfor skjuler jeg heller ikke mine tårer, mine spørsmål til Gud, men deler livet akkurat slik det er. Det som takker meg for det er flere enn de er folk som klager.

Ingen av mine ikke-kristne venner klager på min åpenhet og ærlighet. De som klager over den er alle kristne. Det skremmer meg. En jeg hadde en epost-korrespondanse med her om dagen, valgte faktisk å overse fullstendig at jeg skrev at jeg hadde fått Parkinsons og var sliten. Det gjør inntrykk at noen som står i en forkynnertjeneste velger å overse at en annen kollega er syk. Det gjør noe med meg at noen mener man skal fremstå som sterk og uten lyte.

Jeg er ikke slik, vil ikke være slik, og ønsker ikke å bli slik.  For jeg har funnet ut at det er sant at "når jeg er svak, da er jeg sterk." (2.Kor 12,10)

Jeg ønsker å være en ærlighetsteolog.

mandag, september 11, 2017

Hvile og rytme

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om å ha det slik?

I flere år nå har jeg øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrenset. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på et og samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente hverandre. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius. Galilea. I gåavstand til det meste.

C.S Lewis skal ha sagt: "Stress er ikke av djevelen. Stress er djevelen."

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet.

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby:

"Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lyskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette å øve meg i langsomhetens rytme. Der jeg bor. Jeg vil ta beina fatt og takke Gud for at jeg bor der jeg bor, og skal leve der.

Profetisk forbønn

Det finnes mange forskjellige måter å be på. En av dem er å stå på Guds løfter og be profetiske bønner. En som har gitt en god definisjon på hva dette handler om er James Goll (bildet), en anerkjent profetisk røst i vår tid. Jeg har oversatt hans definisjon her, og håper den kan bli til hjelp for den som Gud kaller inn i denne tjenesten.

Jeg er nemlig overbevist om at Gud kaller bønnevektere i dag. Mennesker som kan stå på murene som vaktmenn for nasjonen og nasjonene for å varsle om det som skjer i den åndelige verden. Herren kaller mennesker til å våke og be.

"I profetisk forbønn så ber Guds Ånd inntrengende de paktsløftene Gud har gitt sitt folk opp gjennom historien. Hvert løfte som ikke er oppfylt vil Ånden be inntrengende foran Guds trone.

Profetisk forbønn er en innstendig oppfordring til å be, gitt av Den Hellige Ånd, for situasjoner og omstendigheter som du har liten kunnskap om i det naturlige. Du ber for et bønnebegjær som springer ut av Guds hjerte. Han dytter deg igang til å be slik at Han kan gripe inn. Gud vil vise deg hvordan du kan be slik at Hans vilje kan skje på jorden slik den skjer i himmelen." 

søndag, september 10, 2017

Jesus og asylet "Barmhjertighetens hus"

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistkirke. Her kan du lese prekenen:

Jeg vender stadig tilbake til Evangeliet etter Johannes. Jeg har så lenge jeg har lest Bibelen, og det er i år, 45 år til sammen, vært fascinert av han som kalte seg selv: Den disippelen Jesus elsket. Når dette evangeliet skrives, et sted mellom år 85-90 etter Kristus, så er Johannes en gammel mann. Man regner med at evangeliet som bærer hans navn, er det siste han skriver, etter brevene og Åpenbaringsboken.


Hvorfor et evangelium til, når Matteus, Markus og Lukas, hadde skrevet ned sine biografier om Jesus?


Klemens av Aleksandria, som levde mellom år 150-216 skriver om de fire evangeliene og har dette å fortelle om Evangeliet etter Johannes: “Og sist av alle kommer Johannes, og han ser at det som hadde med de konkrete sider ved Jesu tjeneste, det var blitt tilstrekkelig belyst. Men så, oppmuntret av sine venner og inspirert av Den Hellige Ånd skriver han så et åndelig testamente.” (Eusebios,6:14)


Det Klemens av Aleksandria mente var at Johannes var ikke så mye interessert i selve handlingene som i betydningen av handlingene.


Evangeliet etter Johannes er virkelig annerledes. Det har med helt andre ting enn det vi finner hos Matteus, Markus og Lukas, og mangler det disse tre har lagt vekt på. Teksten vi straks skal lese er en slik “annerledes tekst”, men la meg først få sitere André Chouraqi, fransk advokat, forfatter, vitenskapsmann, rabbiner og tidligere viseborgermester i Jerusalem. Han oversatte Johannes-evangeliet til fransk, og i introduksjonen skrev han, her i min oversettelse:


“En bok lik det fjerde evangeliet synes å flyte frem fra en djup stillhet, fra det Guds ord som åpenbares som Logos, det levende ordet. Og det er fra denne stille kontemplasjonen at vi er kalt til å lese, forstå, tolke og oversette dette arbeidet til Johannes.”


Jeg tror både Klemens av Aleksandria og denne jødiske rabbineren har helt rett: Johannes er annerledes. Her er det så mye lys, som springer ut av stillheten, at lyset Johannes representerer lyser opp enhver mørk krok. Johannes drar oss inn i Jesus-mysteriet.  Ja, Evangeliet etter Johannes er på så mange måter som et vindu med utsikt mot evigheten.


Vi skal stanse ved det femte kapitlet hos Johannes - beretningen om den syke ved Betsaida. Den er Johannes alene om.


Joh 5,1-15


Jesus befinner seg i Jerusalem. Han går ikke først til høyskolene eller der hvor makten sitter men til det vi kunne kalle et asyl eller en anstalt. Johannes beskriver dette stedet i vers tre på følgende måte: “Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre.”


Hva slags sted var dette? Nylige utgravinger i Jerusalem viser oss at dette var et form for asyl som var omgitt av en stor dam. Jødene hadde gitt stedet navnet Betesda, som betyr Barmhjertighetens hus. Det må ha vært et hus med helsebringende vann. Et terapeautisk sted. Men det har nok ikke vært noe hyggelig sted. Dette var et sted så fylt av fortvilelse, smerte, ensomhet, frykt, lidelse. De som lå her var de utstøtte. De som få brydde seg om.


Men det er hit Jesus går. Det sier meg alt.


Når jeg leser denne beretningen så er jeg tilbake i Russland, til det mørkeste stedet jeg har opplevd, Til et mannsfengsel i Pskov-regionen. Her satt noen av samfunnets mest utstøtte, noen av dem med voldsdommer, noen for stoffmisbruk, noen for ran, noen for forhold ingen ville ha blitt arrestert eller dømt for i Norge.


Dette var en sikringsanstalt. Vi som var på besøk måtte sluses inn, dør for dør, helt til vi var inne i selve sentrum av fengselet. Her skulle vi møte mange av fangene i et auditorium, og her skulle jeg tale. Langs veggene sto det fengselsvakter med ladde maskinpistoler. Virkelig stramme karer. Auditoriet var dårlig opplyst. Noen enslige lamper her og der. Malingen flasset av veggene. Men det mest begredelige av alt, var de møkkete fangedraktene. De uvaskede fangene med fett hår. Stanken av gammel urin. De depressive ansiktene. Her var håpet slukket.


Det var veldig spesielt å dele evangeliet i denne sammenhengen. Her fantes det nemlig noen kristne. Det var de blitt inne i dette nitriste fengselet. Du fant dem lett innimellom de andre fangene. Deres ansikter lyste.


Fengselsdirektøren hadde gitt to advarsler når vi gikk inn. Vi måtte ikke invitere frem til forbønn etter at vi hadde forkynt evangeliet og vi måtte ikke ta på eller hilse på noen av fangene. Mange av dem hadde resistent tuberkulose. Den farligste av den. Vi kunne bli smittet.


Men hva gjør du når forkynnelsen av evangeliet virker og slitne og møkkete fanger vil ta imot Jesus, få komme fram og bli bedt for og få hilse på gjestene fra Norge?


På en sterk og forunderlig måte virket Den Hellige Ånd, jeg så på de strenge fangevokterne og maskinpistolene de holdt i sine hender, på fengselsdirektøren og så ba jeg stille inne i meg: Kom, Hellige Ånd, kom og ta over. Og så innbød jeg de som ville ta imot Jesus som sin Frelser og Herre om å reise seg. Flere gjorde det. Og så kom de fram. Jeg omfavnet hver og en av dem. Alt var stille. Fangevokterne sto der uten å røre seg. Fengselsdirektøren var tydelig beveget. Med omfavnelsen hadde vi gitt verdighet til fangene. De gråt.  Jeg gråt. Noen hadde rørt ved dem. Det var sterkt, og Gud beskyttet oss mot tuberkulosesmitten.


Jeg ser Jesus der han går rundt i Barmhjertighetens hus - Han som er selve Barmhjertigheten personifisert. Jeg ser Ham gå fra person til person. Mildt og medfølende berører Han en for en. Han ser hver og en av disse syke, blinde, lamme og uføre som mennesker. Personer. Jeg tror Han lyste fred over dem alle og gav dem alle et oppmuntringens ord. Jeg klarer ikke å se for meg at Jesus skulle ha gått forbi noen av dem.


I sin vandring på dette stedet med så mye fortvilelse og nød stanser Han opp ved en mann som hadde vært syk i 38 år. Han er paralysert. Beina vil ikke bære ham. Jesus er nok svært beveget over denne mannens skjebne. Han har vært syk i 38 år. Jeg kan bare ane hva det må ha betydd. Jesus er beveget av denne mannens fortvilelse, og sier til ham:


“Vil du bli frisk?”


Denne mannen, vi kjenner ikke hans navn, så preget av smerte, responderer ikke i tro, men i fortvilelse. Han har ingen venner, ingen nær familie. Ingen som bryr seg om ham. Han er forlatt, overlatt til sin skjebne i livet. Vi kan kjenne på noe av hans djupe fortvilelse når han sier: “Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer frem, går alltid en annen uti før meg.”


Det er denne fortvilelsen Jesus kjenner på. Han ser mannen! Han ser hans ensomhet.


Jesus så og ser fremdeles det enkelte menneske. Matteus forteller oss følgende om Jesus: “Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.” (Matt 9,36)


Inderlig medfølelse. Medynk, står det i en annen oversettelse.


Det er så mange som er overlatt til seg selv, så mange ensomme i denne vår verden. Når jeg leser dette nok en gang er jeg enda en gang tilbake i Russland. Til et barnehjem. Vi hadde med leker. Barna satt så stille i et stort rom, og en etter en kom de frem for å få hver sin pakke. Jeg la spesielt merke til ei lita jente. Hun kom frem, tok imot pakka, neide, og gikk tilbake til plassen sin. Jeg så på henne da hun pakket den opp, og så fikk jeg se smilet. En dukke! Aldri har jeg sett et slikt smil. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. De ansatte ved barnehjemmet fortalte at hun hadde ingen familie, og ingen personlige leker. Alle lekene på barnehjemmet, og de var mange, var felleseie. Nå for aller første gang kunne denne jenta på 6-7 år få sin egen leke. En dukke.


Når vi skulle gå fra barnehjemmet oppdaget jeg at jenta var borte. Jeg hadde tenkt å ta farvel, men hun var ingen steder. Vi kom ut, og jeg skulle runde hjørnet og gå opp til bussen vi kom med. Så plutselig, ble en gardin trukket til side i det store vinduet i det blå huset, og der, der sto hun med dukken i den ene armen, hun holdt den hardt inntil seg, og så vinket hun med den andre med det største smilet jeg har sett. Tårene rant nedover kinnene hennes, og jeg gråt.


Tenk en dukke! En stor dukke til ei lita jente. Hun var sett. Noen i Norge hadde tenkt på henne. Kanskje kom dukken fra en annen liten jente, som hadde nok av dukker, og omgitt av mye kjærlighet?


Jesus så mennesker med inderlig medfølelse, fordi de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.


Som denne mannen!


Jesus er så berørt av den fortvilelse og dødens mørke som finnes i denne mannen, så Han sier: “Så opp, ta båren din og gå!”


Jesus klarer så vidt å beherske seg, Han elsker denne mannen, slik Han elsket den samaritanske kvinnen Johannes forteller om i det fjerde kapitlet av sitt evangelium. Han lengter etter å frigjøre denne mannen fra den fortvilelsen som lenker ham fast, slik at han fullt ut kan leve.


Jeg merker meg at Jesus ikke responderer på denne mannens desperate tro, slik Han gjør det i andre tilfeller, hvor Han helbreder andre som er syke. Denne mannen som hadde vært syk i 38 år ropte ikke ut om å bli helbredet. Han mobiliserte ikke en krampaktig tro og kom med en rett trosbekjennelse. Jesus responderte på mannens fortvilelse! Hans stillferdige indre rop, på menneskehetens fortvilte rop om hjelp,


Jeg tror også at Jesus responderer på smerten i hans eget hjerte. Smerten i det å være vitne til denne paralyserte mannens ensomhet og fortvilelse. Ingen synes å se denne mannen, men Jesus så ham. Ingen synes å elske denne mannen, men Jesus elsket ham.


Forleden dag leste jeg om Edith.


Edith var som denne mannen paralysert. Hun kunne ikke gå eller snakke eller i det hele tatt gjøre mye på egenhånd. Med litt hjelp kunne hun bruke den venstre armen til å holde en skje eller gaffel og spise selv. Men denne venstrehånden brukte hun også til å skade seg selv. Hun slo seg hardt i hodet når det indre stresset ble for stort. Edith var et av ni søsken. På grunn av hennes funksjonshemming klarte ikke en overarbeidet mor å ta hånd om henne, og Edith ble plassert på en institusjon. Men 18 år gammel fikk hun plass i et kristent bofellesskap. Her ble hun tatt godt vare på. Blant annet ble hennes hode bandasjert, slik at hun ikke skulle klare å skade seg selv når hun begynte å slå ved venstrehånden mot sitt hode.
Gjennom sin skrøpelige kropp skulle likevel Edith bli til hjelp og velsignelse for alle. En prest som kom til dette bofellesskapet for å hvile, fortalte senere at Edith med sitt stillferdige liv hadde hjulpet ham til å bli en bedre prest og til å holde ut i en krevende prestestilling. Han fortalte dette i begravelsen til Edith. Mange sto frem for å fortelle hvilken velsignelse Edith hadde vært. De som var tilstede i begravelsen, hvor Edith lå i en åpen kiste, var vitne til hvor fredfull hun lå, det synes som om hennes forvridde kropp lyste.


En av dem som var til stede fortalte senere: “Du vet, jeg kan på en måte forstå Gud som skapte dette storslåtte universet med dets stjernegalakser og alle disse vidunderlige tingene her på jorda, men det som er fullstendig ubegripelig for meg er hvordan han kunne skape noe så ekstraordinært som Edith.”


Vi lever i et samfunn som viser en slik forakt for svakhet og skrøpelighet - også i kristne sammenhenger. Det forundrer meg og skremmer meg.


Er det en ting menighetsfellesskapet burde være så er det dette: en raus møteplass hvor det er mulig å snakke om de ting som har såret oss eller sårer oss. En plass for legedom. Et helbredende fellesskap.


Det forundrer meg at så mange kristne jeg møter forteller om menighetsfellesskap hvor det ikke skal snakkes om at livet er vanskelig, ikke snakke om nære relasjoner hvor det oppleves smerte. Det blir for privat, for personlig.


Men hvor skal mennesker dele sine liv om det ikke er i et menighetsfellesskap? Burde ikke menighetsfellesskapet være trygt og burde man ikke få senke skuldrene der og ha noen å lene seg mot? Det er jo ikke et sted for fullkomne mennesker? Eller?


Jeg tror mange kristne - og ledere spesielt - er redd for svakhet. Vi skal fremstå så sterke, så troende. Det er ingen ting jeg har fått så mye pepper for - også av kristne ledere og pastorer - som da jeg for en tid tilbake beskrev det jeg kaller "svakhetens teologi". Det forundret meg, men etter hvert har jeg sett at det å vise svakhet, er truende for mennesker som vil beholde masken og fremstå som sterke og relevante mennesker.


Da blir uregelmessige verb truende. Da vil man raskt legge lokk på når noen viser at livet er skjørt.


Jeg kjenner mange pastorer. En av dem er far til flere barn. Han snakker varmt om alle, bortsett fra et av barna. Hun nevnes aldri. Årsaken er at hun sliter psykisk. Det er det ikke plass for i hans verden.


Jeg kjenner jeg blir veldig lei meg. Er ikke Jesus glad i henne da?


Og jeg blir lei meg når jeg hører om menigheter hvor foreldre og pårørende som ikke skal få dele sin smerte over barn eller barnebarn som har det vondt - fordi det er for privat. Hva er menigheten blitt da? Et skuespill?


Jeg lengter etter og ber om at Gud skal reise opp menigheter hvor det er plass til sårbare mennesker, og hvor menighetsfellesskapet blir en plass for raushet og legedom.


Vær gode mot hverandre.


En mann jeg har lært mye av er Henri Nouwen. Han har skrevet noe i denne sammenhengen jeg gjerne låner øre til:


"Det finnes en tendens til å se fattigdom, lidelse og smerte som en virkelighet som først og fremst, eller til og med som bare finnes i kirkens bunnsjikt. Vi tenker sjelden på ledere som fattige.


Men det finnes stor fattigdom, djup ensomhet, smertefull isolasjon, svære depresjoner og en del del følelsesmessig lidelse blant ledersjiktet i kirken.


Vi må ha mot til å se lidelsen hos kirkens ledere - pastorer, prester, biskoper og andre - og inkludere dem i dette deres svakhetens fellesskap. Når vi ikke er distrahert av makten, velstanden og fremgangen hos dem som står i ledelsen, merker vi snart deres maktesløshet, fattigdom og mislykkethet og kjenner at vi kan strekke oss mot dem med samme medfølelse som vi vil de som er nederst.


I Guds øyne finnes det ingen forskjell mellom bunnsjiktet og toppsjiktet. Det burde det ikke finnes i våre øyne heller."


Så langt Nouwen. Det er mye som kunne sies om dette, men la meg avslutte med noe som har betydd mye for meg, og som jeg stadig vender tilbake til, og det er den såkalte “Kristus-hymnen” i Filipperbrevet. Bibelforskere mener at Fil 2,5-11 egentlig er en hymne eller salme som ble brukt i gudstjenestene i de første menighetene, og som Paulus har lånt og flettet inn i sitt brev.


Kristushymnen i Filipperbrevet er et eksempel på hva 'svakhetens teologi' innebærer. Ordene fra Fil 2,6-8 handler om inkarnasjonens mysterium: at Gud ble menneske:


'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'.


Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.


Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.


Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.


Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:


'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)


Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.


Jeg ber om at vi ser mennesket - alle mennesker - slik Gud ser dem, skapt i Guds bilde, og at vi kan vise raushet, nåde, barmhjertighet, medfølelse, og bringe legedom til alle. Alle kropper kan ikke leges, og blir heller ikke leget. Vi må leve med dem til vi dør. Men en dag skal alt bli nytt, også våre kropper. I mellomtiden kan vi bringe legedom og fred til alle vi møter på vår vei.