søndag, april 23, 2017

To åndelige forbilder, del 1

Jeg har slått følge med lille søster Magdeleine (bildet) (1898-1989). Til tross for stor kroppslig svakhet la hun ut på strabasiøse reiser verden over for å dele evangeliet og leve ut evangeliet med andre. Jeg har heller ingen stor kroppslig styrke, men livet mitt er Hans.

Lille søster Magdeleine er grepet av Guds lidenskap for menneskene. Det er også hennes pasjon. "Så høyt har Gud ELSKET verden at han ga sin Sønn, den enbårne ..." (Joh 3,16)

Gud er blitt menneske, Han er inkarnert, og dette inkarnasjonens mysterium utlegger lille søster Magdeleine i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte luv i Nasaret, Hans liv på veiene og hos menneskene, Hans lidelsesvei. Hun ser alle aspekter av Hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.

Det skriver hennes biograf, Angelika Daiker.

Det store forbildet, foruten Jesus, for lille søster Magdeleine, ja, slik kalte hun seg: lille søster, var Charles de Foucauld, bedre kjent som broder Charles av Jesus. Han har i mange år også vært mitt forbilde. Broder Charles gav alt for Jesus. Han hadde heller ingen sterk helse. Tvert om.

Jesus som 'den eneste' tok nemlig all plass i hjertet til broder Charles og ble hans store lidenskap. Denne holdningen er hans livs mysterium, nøkkelen til å forstå både ham og lille søster Magdeleine. Som broder Charles bygger også lille søster Magdeleine sin spiritualitet på Jesus. Fra Ham skulle også Jesu små søstre, som er den orden lille søster Magdeleine grunnla, få sin vei, sitt oppdrag, sitt navn og sitt kjennetegn.

Lille søster Magdeleine skrev:

"Din vei: kjærligheten selv, som ble menneske i Jesus. Ditt oppdrag: gjøre plass for Jesus i ditt hjerte og dine omgivelser, slik at Han kan være Herre og Mester. Han vil selv ta hånd om dette oppdraget, du kan være utføre det i Ham og gjennom Ham. Ditt navn: Jesu lille søster uttrykker hvem du lever for, hva som er meningen med ditt liv. Ditt kjennetegn: Kristi hjerte og kors, forbundet med hverandre, er et tegn på din bestemmelse til kjærlighet og hengivelse."

Lille søster Magdeleine tar Jesus på ramme alvor. Ikke minst Hans menneskelighet:

"Jesus, Guds Sønn som ble menneske, levde i enkelhet blant menneskene, han hørte til blant dem, i kjærlighet, 'det var hans glede å være blant menneskene'. Han nølte ikke med å skjule sin guddommelige storhet og leve som et menneske. Han ga vår menneskelige tilværelse en helt ny verdighet."

Hennes biograf skriver: "Når lille søster Magdeleine snakker om Jesus som 'eneste forbilde', da ser hun Jesus konkret for seg som håndverker, som Marias og tømmermannen Josefs sønn. Hun ser ham som er født i armod og døde i dypeste fornedrelse. Hun ser ham som valgte den siste plass. Hun ser Jesus som han som forvoldte forargelse hos fariseerne og yppersteprestene. Den Gud som er blitt menneske, er utgangspunktet og mål for hennes spiritualitet. Han er Du for hennes kontemplasjon, Han er den Andre også i møtet mellom mennesker. For å lære ham å kjenne, for å bli ham lik, er det viktig å kjenne Evangeliet, stadig på nytt å meditere over det og studere det. Evangeliet er basis for forholdet til Jesus."

Selv sier lille søster Magdeleine:

"Les evangeliet og les det om igjen og om igjen. Mediter over det til dere kan det utenat... Vær minst like stolte over Evangeliet som muslimene er over Koranen... og det er ikke lite! Når dere omgås slik med Evangeliet, kommer dere til å bli enkle mennesker, dere kommer til å bli ledet på samme vei som bror Charles av Jesus, den som så tydelig er Jesu vei: For å forkynne Evangeliet er jeg rede til å gå til verdens ende og leve til dommedag ..."

(fortsettes)

Om det å lære

"I løpet av de første månedene (til L'Arche) lærte jeg en hel del. Jeg var i ferd med å oppdage den enorme mengden smerte som var skjult i hjertene til Raphael og Phillipe (bildet), og så mange av deres brødre og søstre.

Jeg følte hvordan deres hjerter hadde sønderbrutt på grunn av at de var blitt avvist, oppgitt, og på grunn av mangelen på respekt. 

På samme tid var jeg i ferd med å oppdage noe av den skjønnhet og ømhet som fantes i deres hjerter, deres kapasitet for fellesskap og ømhet. 

Jeg var i ferd med å oppdage at det å leve sammen med dem ville forandre meg."

- Jean Vanier i Essential Writings, side 32.

Raphael og Phillipe var de to første som Jean Vanier inviterte til å bo sammen med seg i det som skulle bli kommuniteten L'Arche. Årstallet var 1964. I dag finnes det drøyt 130 slike kommuniteter, som fungerer som bofellesskap for funksjonshemmede og funksjonsfriske, i 30 land.

Her er et bilde av de tre fra den første tiden:


lørdag, april 22, 2017

Sør-Afrika: 1,7 millioner kristne deltar i et og samme bønnemøte

Når disse linjene skrives lørdag ettermiddag, er en million syvhundretusen, ja, du leste helt rett, en million syvhundre tusen kristne samlet i Bloemfontein i Sør-Afrika for å be for landet sitt!

Det er lov å si et aldri så lite halleluja!

Og det er de som har registrert seg for å være med på dette gigantiske bønnemøtet.

Bønnemøtet kommer som en reaksjon på den vanskelige politiske situasjonen i Sør-Afrika. Landets kristne svarer med å vende seg til Gud i bønn.

Hva med Norge? Det er stortingsvalg til høsten. Ber vi? I Sør-Afrika gjør de det. De har like så godt leid et stort jorde, hvor det er plass til 1,7 millioner +. Vi har virkelig noe å lære her i Norge.

Helsesituasjonen til pastor Hua noe bedret

Ved flere anledninger har jeg skrevet om den sviktende helsen til den kinesiske pastoren, Yang Hua (bildet), som sitter fengslet for sin tro. Nå forteller hans kone, at hans helsesituasjon har bedret seg noe, takket være forbønn.

Pastor Yang Hua skal ha blitt feilmedisinert. Han skal ikke ha blitt behandlet for en infeksjon i beinet, bare gitt smertestillende medisin. Det førte til at infeksjonen spredte seg.

Pastor Hua, som av kinesiske myndigheter, er anklaget for ha "avslørt statshemmeligheter", får bare lov til å ha besøk av familiemedlemmer en gang i uken. Han blir utsatt for tortur i fengslet. Kinesiske myndigheter tyr til bruken av tortur for å fremtvinge innrømmelser fra fanger, om at de er skyldige i det de er anklaget for. Anklagene mot pastor Hua er fabrikkerte og absurde.

Hans kone er fremdeles svært bekymret for mannens helse. La oss fortsette å be for både pastor Hua, hans kone og menigheten han er pastor for.

En bønn

Kristus, Du gir alt. Du gir Ditt liv så vel som Din tilgivelse, som vil aldri ta slutt. Du spør oss, slik Du gjør i evangeliet: Elsker du meg? Og vi stammer fram vårt svar: Du vet at jeg elsker Deg. Kanskje ikke slik jeg skulle ønske, men jeg elsker Deg.

All kjærlighets Gud, Du tar alltid imot oss! Hvorfor skulle vi vente på at våre hjerter blir forandret for å kunne leve et liv rotfestet i Deg? Du gir oss alt vi behøver for å lindre og lege våre sår.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum forlag.

Billedtekst: Bror Rogers enkle grav i Taize.

fredag, april 21, 2017

Den Hellige Ånd, korset og misjon

"Den Hellige Ånd er verken tilstede eller aktiv i misjonsaktiviteter der Kristi kors er fraværende!"

- Ina Steyn.

Erdogan er dårlig nytt for Tyrkias kristne

En styrket president Erdogan, en endring av den tyrkiske grunnloven, dette er svært dårlige nyheter for Tyrkias kristne befolkning. President Recep Tayyip Erdogan arbeider aktivt for å begrense demokratiet i Tyrkia.

Dette vil få store følger for både jødene og de kristne i denne i utgangspunktet sekulære muslimske staten, men som under regimet til Erdogan beveger seg mer og mer over i en ekstrem tolkning av Islam.

Med de nye lovendringene har Erdogan nærmest fått ubegrenset makt. Dødsstraff er gjeninnført. Vi har de siste månedene sett massearrestasjoner av mennesker som uttrykker politiske meninger Erdogan misliker, og i kjølvannet av disse arrestasjonene er også kristne arrestert, som ikke har gitt uttrykk for politiske meninger, men som er arrestert ene og alene fordi de er kristne.

La oss be for våre kristne trossøsken i Tyrkia i tiden fremover.

IS angrep mot Hl.Katarina-klosteret i Egypt

Tirsdag ble Hl.Katarina-klosteret på Sinai-halvøya (bildet), nord for det populære feriemålet Sharm el-Sheik, angrepet av IS terrorister. Det skal være første gang IS angriper et kloster i Egypt. Terrororganisasjonen har nylig erklært at kristne er legitime angrepsmål.

En egyptisk politimann skal være drept i angrepet, og tre andre skal være skadet i angrepet, i følge statlig egyptisk fjernsyn.

Hl.Katarina-klosteret, som ble grunnlagt av keiser Justitian på midten av 500-tallet, står på verdensarvlisten til UNESCO, og er et populært turistmål. Egypt har innført unntakstilstand i forbindelse med de siste ukenes angrep på kristne.

Angrepet på Hl.Katarina-klosteret kommer bare en drøy uke før pave Frans I skal besøke Egypt.

torsdag, april 20, 2017

Når motbakkene blir enda brattere - en kunngjøring

I går fikk jeg en tung og vanskelig beskjed fra legen min, og det ble en dag med mange tårer. Slik er det også i dag. Jeg har fått Parkinsons. Nå venter jeg på en større utredning hos nevrolog. Jeg velger å være helt åpen med dette. Så om du ser en som er litt ustødig, så er det ikke fordi jeg har drukket. Jeg har hatt symptomene en stund, og den siste tiden har også skjelvingene kommet. De kommer og går. Det gjør også smertene.

Underlig at dette skulle komme det året som for meg er "tilbedelsens år", et år jeg ønsker å vie til å ære Herren Jesus, ikke bare med ord, men også med mitt liv. Det er et skrøpelig kar. Som dere vet har jeg store utfordringer med hjerte og lunger, med diabetes 1 og med et lavt stoffskifte. Så dukker dette opp. Jeg kjenner nok på fortvilelse og avmakt.

Men jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg håper at ingen slutter å spørre om jeg kan komme for å preke eller undervise med mine seminarer. Heller tvert om! Jeg håper enda flere spør. Dette er min lille og stille protest mot at kroppen ikke lenger fungerer som den skal. Jeg vil fortsatt være med. Herren er god, og har ikke trukket kallet tilbake! Jeg ber om å få være tro mot Jesus og det kall Han gav så lenge jeg lever. Det ville vært fint om avtaleboken for høsten 2017 og våren 2018 kunne fylles med møter og seminarer. Det er bare å ta kontakt via: bjornolav58@gmail.com

Og takk til alle dere som ber. Det er noen tunge motbakker nå. En blir ekstra sårbar. Takk for alle gode klemmer, jeg trenger hver eneste en av dem.

Billedtekst: I går hadde jeg en lang samtale med Poirot. Det gjorde godt. Han er ekstra godt til å gi masse kjærlighet når tårene renner. Og så kjenner jeg på en djup takknemlighet for familie og gode venner. Takk for at dere er til.

Når Han er nok

Av og til blir ikke livet slik vi hadde håpet eller ønsket.

Jeg har gått og tenkt på noe Ulrika Ljungman forteller om Carl Flodberg. Ved en anledning dro alle vennene som pleide å møtes i Gamla Stan i Stockholm til en samling med den såkalte vandrerpresten Petander i Sala. Han var i sin samtid en taler mange ville høre.

Carl Flodberg hadde en jobb han måtte og kunne ikke reise. Han tenkte på de som var så heldige å kunne reise og var når sant skal sies ganske skuffet over at han måtte bli igjen.

Da kom det et ord fra Herren: Er ikke JEG nok for deg?

Det endret situasjonen helt. På en måte er jo det selvsagt: At Gud er nok, men kanskje ikke helt i praksis? Kanskje må vi dit i livet at vi mister substituttene for så å sitte igjen med Gud? Det er lett at noe kommer i veien for Ham. Det er lett at noe annet erstatter Ham.

onsdag, april 19, 2017

Irak: Hundrevis av kristne feiret 1.påskedag for første gang siden 2014

Stort takkeemne fra Irak!

Hundrevis av irakiske kristne fra Tel Esqof feiret Kristi oppstandelse i Mar Gewargis (Hellige Georg kirke) (bildet) for første gang siden 2014, denne påsken.

Selv om deler av kirken er ødelagt av IS, håper gudstjenestedeltagerne at de nå endelig kan vende tilbake til sine hjemsteder.

Byen Tel Esqof, som betyr "biskop-høyden", er ikke så ødelagt som de andre "kristne byene" på Ninive-sletten og som ble overtatt av IS-terrorister for tre år siden. Men mange av de som feiret gudstjeneste 1.påskedag er ikke fra denne byen. De kommer derimot fra Mosul og venter på at denne byen skal bli befridd, så de kan vende tilbake.

Det var kurdiske styrker som befridde Tel Esqof og 1.påskedag sto de vakt utenfor kirken, slik at det kunne feires gudstjeneste der.

Trett av alle de store ordene - søker lyset som forvandler

Jeg kjenner meg trett av de store ordene, de ord som bare er ord, men som ikke berører. Jeg er trett av de store ordene om at vi skal lykkes, ha fremgang, være friske, men som fornekter livet, som fornekter lidelsen.

Et ord berører meg virkelig for tiden og det er dette, som sies om Jesus:

"I ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,4)

Jeg dveler ved disse ordene, jeg slipper ikke taket i dem, eller kanskje er det slik at det er de som ikke slipper taket i meg. Det er selve Jesu liv som er lyset. Liv kroppsliggjort. Og jeg tenker at det eneste som virkelig berører oss er når ordene er blitt nettopp det - kroppsliggjort. Da er det ikke lenger noe svevende, men veldig konkret. Det sees. Det merkes. Det føles.

Noen mennesker bærer med seg en himmelsk atmosfære. De er så nærværende. Med sine liv, ikke bare sine ord. Jeg ser det i mennesker som lever mye i stillheten; noen av dem er kroppslig skrøpelige, de er merket av livet. Men deres liv bærer likevel. Dette er ikke overfladiske mennesker, mennesker som bare søker utsiden, men går djupere, og lever på et indre plan.

I ham var liv. Det er det livet jeg vil leve. Det er det lyset jeg vil være bærer av. Midt i min egen kroppslige svakhet. Jeg vil bære med meg Guds herlighet ut til verden. Det er min bønn, min djupe lengsel.


Derfor vil jeg la det lyset lyse på meg, og la meg forvandles av dette lyset. Det tar tid. Gradvis forvandles vi av Kristi lys som skinner på oss. Jeg overlater kropp og sjel til dette lyset. Når dette milde lyset lyser på oss, når vi overgir oss til det, og vi lærer oss å lytte, skaper det en indre glede, takknemlighet og tilbedelse.


2017 er for meg tilbedelsens år. Resten av året vil jeg bruke på å søke det lys som har det forvandlende livet i seg.

tirsdag, april 18, 2017

La oss ikke lese ting inn i Skriften som ikke står der!

Det hender - faktisk ganske ofte - at kristne gir meg 3.Joh 2 - som et ord fra Gud. Et løfte om at Gud skal helbrede meg. Det er selvsagt gjort i beste mening. Noen mener også at Gud på en helt spesiell måte har talt til dem om å gi meg dette som de da kaller er "et løfte fra Gud".

Men leser vi verset slik det står i vår Bibel, og ikke legger noe til, så er dette ikke et løfte fra Gud om helbredelse, men ganske enkelt og ikke noe mer enn et ønske fra apostelen Johannes om at Gajus må ha det godt!

"Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt."

Det er et flott ønske, men altså ikke noe Guds løfte. La oss merke oss ordene: "JEG ØNSKER ..." Hvem taler? Johannes.

Vi må passe oss så vi ikke leser ting inn i Skriften som ikke står der!

Et av de mest siterte "bibelversene" er dette: "Størst av alt er kjærligheten."

Spør du hvor det står, så svarer man: 1.Kor 13.

Men det er et problem. Et slikt vers står ikke i 1.Kor 13. Det står derimot følgende: "Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (v.13)

Kjærligheten kan nemlig aldri løsrives fra troen og håpet.

Om enn hvor velmenende det enn måtte være, la oss ikke lese ting inn i Skriften som ikke står der.

En åndelig dagbok kan bli til stor hjelp i din vandring med Herren

I går leste jeg en artikkel av James Goll om noe som har opptatt meg en stund: Hvordan kan vi bevare det Gud taler til oss om? Og hvordan kan vi sette det ut i livet?

I artikkelen skriver Goll, som er en kjent profetisk røst i vår tid, blant annet:

"Har du noen gang fått en overraskende åpenbaring fra Herren, men etter en tid glemt det Han sa?

Det er tre svært viktige steg om vi skal kunne skjelne åpenbaringer på en riktig måte: Vi må motta, vi må tolke på en skikkelig måte og så må vi anvende det i en passende handling! Men ofte er det noe som hindrer oss fra å se det som det blir talt om går i oppfyllelse. Men slik behøver det ikke være. Noe som svært ofte blir oversett, er den enkle åndelige nøkkelen som består i å føre en åndelig dagbok. Den kan hjelpe oss et langt skritt videre når det gjelder å anvende det Herren har åpenbart for oss. Å skrive en åndelig dagbok er et velprøvd redskap."

James Goll ber oss ikke undervurdere betydningen av å skrive ned det Herren taler til oss om. Det vil gjøre det mye lettere å prøve det vi tror Herren sier til oss, og ta vare på det. Goll henviser til noe vi kan lese hos profeten Habakkuk:

"På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål. Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet opp og skriv et tydelig på tavlene, så det er lett å lese det! For ennå må synet vente på sin tid. Men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så vent på det! For komme skal det, det skal ikke utebli." (Hab 2,1-3)

I sin artikkel skriver James Goll om at en slik åndelig dagbok ikke bare kan bli til hjelp for deg selv, men også kan vi hjelp og oppmuntring for andre. Han forteller om sin kone, Michael Ann, som døde for noen år siden. For en tid tilbake ba Herren James Goll om å åpne et skap hvor hans kone hadde en del ting. Der fant han flere slike åndelige dagbøker, som ble til stor hjelp for ham i bearbeidelse av hans sorg. I en av dem - fra 1993 - forteller hun om at hun i ni uker etter hverandre oppleve besøk av engler om natten!

"Jeg er så glad for at hun skrev dette ned. Historiene gav meg nytt mot, håp og tro," forteller Goll.

James Goll forteller selv at han skriver ned ulike ting i sine åndelige dagbøker: Noen ganger skriver han ned bønner han ber, og bønnesvar. Andre ganger skriver han kjærlighetsbrev til Jesus. Dette kaller han å kommunisere med Den Hellige Ånd. "Merk dere," skriver han, "at kommunikasjon går begge veier. Tale og lytte."

Han forteller også at disse bøkene kan endre karakter etter den tidsfasen man opplever. For hans del førte han en åndelig dagbok rett etter sin kones død, som han kalte: "Dagboken til en søkende mann". Etter et års tid avsluttet han den dagboken, og begynte på en ny, som han kalte: "Dagboken til en mann med håp."

Jeg har stor tro på dette Goll gjør. Jeg har selv praktisert dette i noen år. Ved siden av en slik åndelig dagbok, hvor jeg skriver ned bibelord, bønner, personlige refleksjoner og profetiske ord jeg får, fører jeg også en drømmedagbok. Jeg tror nemlig Gud taler gjennom drømmer. De drømmene jeg tror er av Gud skriver jeg så ned, og så føyer jeg til dato og klokkeslett. Det kan nemlig få betydning senere når drømmene skal tydes. Mer om dette senere.

mandag, april 17, 2017

Påsketidens forunderlige lys

Når denne dagen er over og en ny arbeidsuke starter for mange i morgen, er nok de fleste ferdige med påsken for i år.

Men for alle oss som lever med en annen rytme - kirkeårets gode rytme - har påsken så vidt begynt! Vi går nå inn i det som kalles påsketiden. 

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som i år er 4. juni. Det er en periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Jeg tror virkelig vi trenger disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Kristi oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Påsken og påsketiden har et slikt forunderlig mildt lys over seg. La oss bruke disse syv ukene til å leve i lyset og la påskens lys hvile over våre liv. Det er fra Kristi oppstandelse vi lever.

Mens det i Vestkirken har vært et sterkt fokus på Jesu lidelse og død, har det i Østkirken vært fokus på Kristi oppstandelse. Det har preget disse to tradisjonene mer enn noe annet. Tenk etter, så vil du se hvordan ulik vektlegging former livene våre, måten vi tenker på. Vi trenger selvsagt å løfte frem både Jesu lidelse og død, og oppstandelsen, for det ene er en forutsetning for det andre, men livene våre, de bør vi leve i lyset fra den tomme graven! Jesus lever, graven brast.

Mange hjemløse døpt tidlig påskemorgen

Like etter soloppgang 1.påskedag ble flere hjemløse menn døpt i The Bowery Mission i Brooklyn, New York. De er kommet til tro på Herren Jesus gjennom barmhjertighetsarbeidet som denne misjonen driver blant hjemløse og fattige. Misjonen ledes av Jason Storbakken, hvis bestefar var norsk! Det er Storbakken som forretter dåpen.

Det var stor glede og fest når disse mennene lot seg døpe på sin tro og bekjennelse av Jesus som Frelser og Herre.

Helt siden Oldkirkens tid var påskeaften den store dåpsdagen i den kristne kirken. En tradisjon som fortsatt ivaretas i mange kristne sammenhenger den dag i dag. Dåpskandidater må da gjerne vente til påskeaften eller 1.påskedag med å bli døpt. Og dette er ikke det minste rart - for dåpen er jo uløselig knyttet sammen med Jesu død og oppstandelse.

Apostelen Paulus uttrykker det slik i Romerbrevet:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans." (6,3-5)

Bildet er brukt med velvillig tillatelse fra Jason Storbakken.

søndag, april 16, 2017

Muslimsk mobb angrep kristne i Egypt - tre hus brent ned og flere skadet

Skjærtorsdag brant en muslimsk mobb ned husene til tre kristne familier, og skadet åtte kristne, deriblant to kvinner, i landsbyen Kom El-Loufy, i Øvre Egypt.

Det er International Christian Concern som melder dette i dag.

Landsbyen Kom El-Loufy ligger i guvernementet Minya, som den siste tiden har vært utsatt for en rekke angrep mot kristne. Skjærtorsdagens angrep kom etter at kristne i landsbyen kom sammen til et bønnemøte. Rett etter at dette bønnemøtet var ferdig, gikk den muslimske mobben til angrep.

De kristne i landsbyen hadde fått myndighetenes tillatelse til å holde bønnemøtet. Det bor 1.800 kristne i denne landsbyen. De tre som mistet sine hjem ved denne brannen var familiene til Issa Saroufim, Morris Botros, og hans bror, Faris Faris. De to kristne kvinnene som ble skadet er Amel Rizk, som fikk brudd i armen, og Camelia Sawiris, som fikk brudd i beinet. De øvrige skadene er Girgis Shenouda, Nagy Mahrous, Nadr Khalifa, Younan Khalaf, Samir Ayad og Milad Azmy.

La oss huske dem alle ved navn i inderlig bønn til Gud.

Jeg levende så Ham i haven

Her er prekenen jeg holdt i Lillehammer baptistmenighet i formiddag:

Matt 20,11-18

Johan Halmrast het en mann som var født her på Lillehammer i 1866. Han var sønn av en velstående forretningsmann. Men han døde på et lite kvistværelse i en av sentrumsgatene i Oslo i 1912, fattig og svært ensom. Bare hans gamle far og noen få andre av familien og noen soldater fra Frelsesarmeen var til stede da denne 46 årige korrekturleseren ble stedt til hvile på Østre Gravlund.

Johan var bare 12 år gammel da hans far gikk konkurs mens familien bodde her på Lillehammer. Faren hadde kausjonert for et lån som ble misligholdt. Familien flyttet deretter til Oslo i et forsøk på å etablere seg på nytt. Det ble ingen suksess. Johan, som var nummer to i rekken av fem barn hadde gode evner, men han hadde store utfordringer med helsa. Han var liten av vekst, pukkelrygget og hendene var deformerte. Hans liv kan kort beskrives som dette: fra rikdom på Lillehammer, til et miserabelt liv på et kvistværelse i Oslo med uteliggere og bråkete alkoholikere på den andre siden av veggen.

Men Johan kunne be og ba gjorde han ofte og mye. Ofte gav Gud ham syner og åpenbaringer, og Johan skrev de ned. Han ba seg igjennom dem. Hans store drøm var å bli salmebokforfatter. Det ble han ikke, men han skrev hele 30 romaner. Rik ble han ikke av det. Når forlagene hadde fått sitt, satt han igjen med smulene.

Helt på begynnelsen av 1890 årene har Johan Halmrast en sterk åndelig opplevelse. Opplevelsen skulle føre til at han skriver kanskje den sterkeste og flotteste påskesalmen av alle på norsk. Den skulle først få tittelen: Maria Magdalenas jubel, og tar utgangspunkt i teksten fra Evangeliet etter Johannes, som vi nettopp har lest. Vi kjenner den best som: Å salige stund uten like.

Det er herfra verselinjen: “Jeg levende så Ham i haven, og aldri så skjønn jeg Ham så,” er hentet.

Johan Halmrast så Jesus og her i haven, oppstanden fra de døde, får Johan Halmrast se Ham som den skjønneste av alle.

Slik kan bare et menneske uttrykke seg som har sett, som har erfart.

Alt står og faller med dette ene: Jesu Kristi oppstandelse. Uten oppstandelsen er vår tro absolutt ingen ting verd. Da er den i beste fall en god morallære, intet mer.

Det er ikke mine ord. Det er apostelen Paulus som sier det så sterkt. Når han skriver sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, spanderer han på dem et helt kapittel hvor han skriver om Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Det er her, i 1.Kor 15, han skriver i versene 14-19:

“Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.”

Så fortsetter han triumferende i vers 20: “Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde…”

Radikale og sterke ord. Tenk det! Om ikke Kristus var stått opp fra de døde ville vår tro være meningsløs, vi ville fremdeles være redningsløst fortapt og vi - være de ynkeligste av alle mennesker.

Så alt står eller faller på en eneste ting: Sto Kristus opp igjen fra de døde?

Ja, sier apostelen Paulus, ja sier Maria Magdalena, ja sier de andre disiplene som kom til den tomme graven og fikk se Ham, strålende skjønn i oppstandelsens kraft, ja sier Johan Halmrast som møtte ham i hagen, og ja, sier alle vi som har erfart Ham som vår personlige Frelser og Herre,

Det må ha vært en forunderlig morgen.

Maria Magdalena gråt, leser vi. Det er et menneske i sorg vi møter. Et menneske som har mistet noen som var henne så inderlig kjær. Vi kjenner på denne djupe fortvilelsen hun bærer på når hun møter ham hun tror er gartneren i denne hagen.

“De har tatt Herren min bort og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.”

Det er fortvilet.

Og hun spør denne “gartneren”: “Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.”

Fortvilelsen og sorgen gjør at hun ikke klarer å tenke klart. Hvordan skal hun klare å bære et dødt menneske? Og hvor skal hun legge ham? Tilbake i graven?

Fortvilelsen og sorgen gjør også at hun ikke klarer å se klart.

Slik er det med sorg. Det kan være vanskelig å tenke. Det kan være vanskelig å se. Sorgen tar overtaket. Overmanner oss.

Maria Magdalena som kjente Jesus så godt, tror hun ser gartneren.

I Jerusalem finnes det to steder hvor man mener Jesus ble gravlagt. Det kan jo bare ha vært ett av dem. Personlig tror jeg det er det stedet som kalles Gravhagen som er stedet Jesus ble gravlagt. Dette stedet, med det man tror er en grav fra Jesu tid, ble oppdaget i 1867. Det er i alle fall svært autentisk. En hage midt i Jerusalem, med en klippegrav. Første gangen jeg var her var veldig spesiell: Jeg hadde så vidt kommet innenfor porten før jeg ble møtt av en gartner som klippet en hekk og drev og vannet. Plutselig var jeg tilbake i denne fortellingen fra Johannesevangeliet. Jeg så Gartneren som Maria Magdalena så. Det var ganske overveldende!

Det er først når den hun tror er gartneren sier hennes navn at hun gjenkjenner ham som Jesus.

Dessverre kommer det ikke frem i våre norske oversettelser, men det er ikke det “Maria” som brukes her i den greske teksten som Johannes evangeliet er skrevet på, men det hebraiske “Mariam”. Johannes har gjengitt ordet helt nøyaktig slik det utgikk fra Jesu lepper, omtrent på samme måte som “Talita kumi” og “Effata”. Denne formen og kanskje også tonefallet, hørte med til beretningen. Det var dette ene ordet som gjorde at Maria eller Mariam gjenkjente Jesus.

Ingenting er upersonlig med Jesus. Et møte med Ham er alltid personlig. Alltid unikt. Bare Jesus kunne si “Mariam” slik Jesus sa. Inderlig, ømt, helt personlig.

Det vekker sterke følelser hos henne. Hun svarer spontant: “Rabbuni” - Mester.

Møtet med Jesus varer ikke så lenge. Maria er overveldet, ør av lykke. Jesus er ikke lenger i graven! Han er ikke død! Han lever!

Jeg er sikker på at Maria ville ha stemt i med Johan Halmrast og sunget:

Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven, Hvor bleknet i døden han lå,
Jeg levende så ham i haven, Og aldri så skjønn jeg ham så.

Han lever, og jeg skal få bringe Hans venner det salige ord -
Tenk, jeg som er ringest blant ringe, Den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, Å, kunne jeg synge det ut!
Å, kunne ei engler begjære Å gå med så salig et bud!

Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?
Du søkte din trøst i den døde, Og dvelte ved gravnatten kun,
Så fikk du ham levende møte, Å, salige, salige stund!

Våre venner i den østlige kirken fremsier en frimodig bekjennelse 1. påskedag: Med døden nedtrampet Han døden, og til dem som er i gravene ga Han til.

Denne bekjennelsen er egentlig hentet fra en av påskens eldgamle salmer i den ortodokse kirkens tradisjon. Jeg synes de er så vakre at jeg har forsøkt å oversette noen av dem til norsk:

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Nå og alltid og i evigheters evighet. Oppstandelsens dag! La oss opplyses av høytiden! La oss omfavne hverandre! La oss si: "Bror", selv til dem som hater oss! La oss tilgi alt for oppstandelsens skyld og rope slik:
Kristus er oppstanden fra de døde, med døden trampet Han ned døden og til dem som er i gravene gav Han liv.
Etter å ha sett Kristi oppstandelse, la oss falle ned for den hellige Herren Jesus, Han som alene er uten synd. For Ditt kors faller vi ned, o Kristus, og din hellige oppstandelse lovsynger og priser vi. For Du er vår Gud og vi kjenner ingen annen uten Deg. Ditt navn påkaller vi.
Kom alle troende, la oss falle ned for Kristi hellige oppstandelse. For se, gjennom korset har glede kommet til hele verden. Alltid prisende Herren, lovsynger vi Hans oppstandelse.
Gjennom å ha utholdt korsfestelsen overvant Han døden med Sin død.

Dette stemmer godt overens med det apostelen Peter ropte ut på pinsedag i Jerusalem, slik det gjengis i Apg 2,24:

“Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.”

Eller som det står i Norsk Bibel 88: “Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast.”

Tenk det! Det var umulig for døden å holde Jesus fast. Døden måtte slippe taket, døden måtte slippe Jesus, og Han kunne reise seg er i gravnattens mørke og forlate graven. Hvilket håp dette bærer med seg. Apostelen Johannes, som var blitt forvist til klippeøya Patmos i Egeerhavet, på grunn av forfølgelsene som kom under keiser Domitian (81-96), får et møte med den oppstandne Kristus. Det er gjengitt i det første kapitlet av Åpenbaringsboken. Til Johannes sier Jesus:

“Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.”
Det er stort! Herren Jesus har revet nøklene til døden og dødsriket ut av djevelens hender. Nå er det Han som har disse nøklene! Vet du, for meg blir dette større og større for hvert år som går.
Til Johannes, som opplever en tid hvor kirken blir forfulgt og ham selv og mange andre er blitt forvist, så kommer Jesus med den svært så personlige hilsenen: Frykt ikke!
Dette er selve oppstandelseshilsenen. Det er de samme ordene Jesus hilser de vettskremte disiplene med, de som sitter bak stengte dører. Frykt ikke! Det finnes en som har overvunnet døden!
Han presenterer seg selv som: “Den første og den siste”. I Det gamle testamente er det nettopp på denne måten Gud presenterer seg selv. Som f.eks i Jes 44,6: “Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud. Jeg er den første, og jeg er den siste, og uten meg er det ingen Gud.”
Det er Jesu løfte at Han er der ved begynnelsen og ved slutten. Han er der i det øyeblikk vi blir unnfanget i mors liv og i dødens stund. Du husker sikkert ordene fra Salme 139:
“Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet.” (v,15-16)
I liv og død er Herren den første og den siste, og Han er der nå vi begynner den kristne vandringen, og Han er der når løpet er avsluyttet.
F.H.W Myers sier det slik:
“I liv og død, i sorg og svære stunder, er Jesus nok, for Han har overflod. I går, i dag, Han evig er den samme. I alle forhold er Han bare god.”

“Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet.”
Merk deg de ordene: men se! Slikt må bare erfares! Se, der, Guds Lam, sier døperen Johannes.

Her er samtidig både en erklæring og et løfte fra Kristus. Han har overvunnet døden, og nå lever Han for evig for å være sammen med sine.

“Jeg har nøklene til døden og dødsriket …”

Døden har sine porter, leser vi i Den Hellige Skrift. Jesus snakker om at “dødsrikets porter” ikke skal få makt over menigheten, og i Salme 107,18 leser vi disse ordene: “Deres sjel … kom nær til dødens porter.” Og i Jesaja 38 kan vi lese om kong Hiskia som er syk og døden nær. I vers 10 leser vi: “Jeg sa: I min beste alder må jeg gå gjennom dødsrikets porter. Jeg er blitt berøvet resten av mine år.”

Det er Kristus som har nøklene til disse portene. I den tidlige kirken ble det hevdet at disse ordene til Johannes sikter til det samme som Peter skriver om i sitt brev, når Kristus steg ned i dødsriket:

“For Kristus selv led for synder, en gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dem fram for Gud. Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap…” (1.Pet 3,18-19)

Jesu seier over døden er endelig! I oppstandelseskapitlet i 1.Korinterbrev 15, som jeg allerede har referert til, heter det i vers 54:

“Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier?”                                                                                             
Hele vårt liv skulle vi leve i lyset av oppstandelsen! 1. påskedag har et slikt forunderlig lys.

For en del avsluttes nok påsken med 2.påskedag. For de av oss som lever i kirkeårets gode rytme beveger vi oss nå inn i det vi kaller påsketiden.

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som er 4.juni i år.  En periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig de syv ukene på å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Disse syv ukene er fremfor noe annet lysets uker! Mørket er overvunnet. Derfor er også den liturgiske fargen for disse syv ukene hvit.

Hva kan vi bruke disse syv ukene til?

* Vær takknemlig! Legg merke til Guds gode gaver i ditt liv og i livene til de du er glad i. Se etter tegn på Jesu oppstandelsesliv i begivenheter og personer rundt deg. Stig utenfor de vante stiene dine og uttrykk takknemlighet og kjærlighet til mennesker som har vist deg omsorg. Legg merke til de små gavene du opplever å få del i hver dag, og takk Gud for dem. For å hjelpe deg selv til å være oppmerksom og takknemlig, så kan du føre en 'takknemlighets-dagbok' og legge til fem nye ting som du er takknemlig for hver dag. Sørg for at du bruker disse takkeemnene i bønn også.

* Fokuser på lyset! Se etter ordet 'lys' i Bibelen, i lovsanger, salmer og dikt. Skriv et dikt eller utsagn som handler om måter Jesus er lyset på i ditt liv, og be om mer lys til konkrete sider av ditt liv og i livene til dine kjære.

'Herre Jesus Kristus, verdens lys, la ditt lys skinne på meg'. (Joh 8,12)

'Jesus, den strålende morgenstjernen, opplys min vei'. (Åp 22,16)

'Guds ord, vær en lampe for mine føtter og et lys på min sti'. (Salme 119,105)

'Herre Gud, sol og skjold, gi meg ditt lys og din beskyttelse'. (Salme 84,12).

Alle disse bønnene kan du be for deg selv og for andre.

* Dvele ved det faktum at Jesus har befridd 'dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet'. (Hebr 2,15) På hvilken måte har Jesus befridd deg fra den frykten? På hvilken måte ville du selv skulle ønske større frihet? På hvilken måte tror du det vil se ut? Skriv ned i din dagbok eller snakk med en venn om hvilken rolle frykten for døden har spilt i ditt liv. Be ut din takknemlighet, og be om større vekst på dette området.

Kristus er oppstanden! Ja, Han er sannelig oppstanden!

Alt står eller faller med et eneste punkt i den kristne tro: sto Jesus opp igjen fra de døde eller ikke. Om Jesus ikke sto opp igjen fra de døde er alt forgjeves og vi som kaller oss kristne står tilbake som de ynkeligste menneskene på jord. Om ikke Jesus sto opp igjen fra de døde var vår tro i beste fall en moralsk høyverdig etikk.

"Men nå er Kristus stått opp igjen fra de døde ..." (1.Kor 15,20)

Dermed krones alt med seier - også seieren over døden! Kristus er oppstanden! Ja, Han er sannelig oppstanden!

Det er to plasser jeg dras mot når jeg er i Israel. Det ene stedet er Getsemane, det andre er Gravhagen (bildet). Når man besøker disse to stedene er det lett å bli "ført tilbake" til Jesu tid. Stedene er autentiske. Når disse linjene skrives er jeg i ferd med å legge meg for å sove. Jeg skal opp tidlig for å feire Kristi oppstandelse i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet klokken 08.00. Kl.11.00 feirer jeg gudstjeneste i Lillehammer baptistkirke, hvor jeg skal tale. Senere i dag vil jeg publisere talen jeg skal holde på Lillehammer. I den forteller jeg hvorfor Gravhagen i Jerusalem er så spesiell for meg.

Inntil videre roper jeg glad: KRISTUS ER OPPSTANDEN! JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

lørdag, april 15, 2017

Johann Christoph Arnold er hjemme hos Herren

Det er med sorg jeg i kveld mottar meldingen om at Johann Christoph Arnold  (bildet) er død, 77 år gammel. Arnold som var ledende eldste for Bruderhof-kommunitetene, var barnebarnet til grunnleggeren av denne anabaptistiske bevegelsen, Eberhard Arnold. Bevegelsen ble grunnlagt år 1920 og er en høyst oppegående og levende bevegelse, med kommuniteteri en rekke land. Han døde i dag, påskeaften, etter en måneds kamp mot en kreftsykdom.

Johann Christoph Arnold var en internasjonal bestselgende forfatter, med over to million solgte bøker. Bøkene ble oversatt til 20 språk. Kun en av dem er oversatt til norsk. I 1999 ga Luther forlag ut boken "Tilgivelsens tapte kunst", med undertittelen: "Fortellinger om veien bort fra bitterhet." Ved siden av forfatterskapet arbeidet Johann Christoph Arnold som fredsmegler og ekteskaprådgiver.

Johann Christoph Arnold arbeidet også mye med forsoning mellom kristne av ulike konfesjoner. Han etterlater seg kona Verena, syv av hans åtte barn, og mange barne- og oldebarn. Han vil bli djupt savnet, ikke bare av medlemmene i Bruderhof-bevegelsen, men blant kristne i mange forskjellige sammenhenger som fikk gleden av å møte ham og samarbeide med ham.

På grunn av Jesu blod

Det er få ting jeg kjenner slikt åndelig slektskap til som grev Zinzendorf (bildet) og den herrnhutiske bønne- og misjonsbevegelsen. 13. august i år er det ganske nøyaktig 290 år siden "den herrnhutiske pinsen" - jeg kommer tilbake til alt dette i en senere bloggartikkel.

I dag vil jeg bare dele en påskesalme skrevet av Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-1760). Den er oversatt til dansk, og det burde ikke by på så store problemer å få med seg det fantastisk sterke innholdet.

Det finnes jo ingenting annet som frelser enn Jesu Kristi blod. Dessverre er salmer og sanger om blodet blitt fjernet fra mange kirkesamfunns moderne salme- og sangbøker. En kan jo spørre seg hvorfor?

Jeg synes denne salmen passet så godt i dag, mens vi venter på den strålende påskemorgen!


Min frelser mig af døden drog,
thi al min synd han på sig tog,
han siger: Hvo som tror på mig,
han skal ej dø evindelig.

Jeg tror, at Jesus ved sit blod,
har gjort for alle synder bod,
at dette blod evindelig,
fra al min synd kan rense mig.

Hans blod og hans retfærdighed
er alt, hvad jeg vil smykkes med,
dermed kan jeg for Gud bestå,
når jeg i Himlen skal indgå.

Det skyldbrev, som mig var imod,
udslettet er ved Kristi blod,
jeg tror, at Jesus det borttog
og nagelfast til korset slog. (1)

Jeg arme var i syndens magt,
men Kristus har mig frihed bragt;
han drog mig ud af Fjendens vold,
da han betalte syndens sold.

Til syndens lyst, jeg sige vil: 
Vig bort! Jeg hører Kristus til,
jeg skylder ei at lyde dig,
til ejendom han købte mig.

Så længe jeg på jorden er,
det bliver ene mit begær
at vidne højt med trøstigt mod
om nåden udi Jesu blod.

Thi kun at Kristus for mig led
mig hjælpe kan til salighed;
og verken lidet eller stort 
det hjælpe kan, hvad jeg har gjort.

Og man skal skrive på min grav,
at Kristi død, mig frihed gav, 
at ved hans blod jeg håbed på
hos Herren hist et sted at få.

Grev Zinzenforf, 1739. Dansk 1793
N.J Holm 1829. Bearbeidet 1951

1) Kol 2,14

Korsets tydelige språk

"Timen er kommet," sier Jesus, "da Menneskesønnen skal bli forherliget." (Joh 12,23) Hvordan og når skal han bli forherliget? Er det i oppstandelsens første påskedag? Ikke bare da, men også tidligere. I Johnnesevangeliet blir det tydelig hvordan Jesus får sin herlighet allerede på korset. Når Jesus tenker på den herlighet som Faderen vil gi ham, tenker han på døden. Han er hvetekornet som faller i jorden og dør, og som dermed gir rik høst.

Jesus hadde ennå ikke vist hele sin kjærlighet. Når han henger der på korset, viser han den "til det siste" (Joh 13,1). Der får han sin herlighet, der åpenbares hans og Faderens ufattelige kjærlighet. 

Hele den kristne tradisjonen viser oss at det bare er når vi ser opp mot korset at vi kan få et glimt av Guds herlighet. Alle helgener har vært fascinert av korset. Jesus sier selv: "Når jeg blir løftet opp fra jorden (det sil si: løftet opp på korset) skal jeg dra alle til meg" (Joh 12,32). Korset åpner himmelens dør på gløtt. På korset ser vi noe av kjærlighetens herlighet.

På langfredag kneler vi foran korset og kysser vår korsfestede Herres føtter. Dette er ingen tom gest. Vi kneler for ham som stråler i all sin herlighet fordi han ble løftet opp på korset. 

Hvis vi så oftere opp mot korset, så ville vi oppgi enhver tanke på å anklage Gud for å ikke bry seg om oss. Da ville det bli umulig å påstå at han har forlatt oss."

- Wilfrid Stinissen i boken "I Guds tid", Verbum forlag 1994, side 90.

Billedtekst: Det enkle trekorset på inngangsdøra til Kristi himmelfartskapellet. Foto: Kurt Urholt

fredag, april 14, 2017

Klassekampen med stort positivt oppslag om jødene i Egypt

Klassekampen slutter ikke å overraske - positivt! De siste månedene har denne avisen hatt flere og store oppslag om Martin Luther og Reformasjonsjubileet, og nå i siste nr før påskedagene - onsdag 12. april - et stort oppslag på hele fem avissider om Egypts jødiske arv. Også veldig positivt vinklet.

Artikkelen har oversikten: Jakten på en glemt arv.

Artikkelen er også hovedoppslaget på avisens førsteside: "Kulturarv går tapt: Jødenes flukt fra Egypt.

I tittelbildet heter det: "For få tiår siden levde titusener av jøder i Egypt. Nå er det bare en håndfull igjen", og i ingressen: "Egypts jøder har spilt helt avgjørende roller i landets historie. Nå er de gjenværende i ferd med å dø ut." Artikkelen er skrevet av den kvinnelige arabiske journalisten Amal A. Wahab, som stadig leverer innsiktsfulle artikler om såvel det politiske som det hverdagslige livet i Egypt.

Og det er spennende ting hun serverer Klassekampens lesere i denne artikkelen: f.eks historien om jødiske Yousef Darwish, som sammen med to andre, startet det egyptiske kommunistpartiet. Han var en sekulær jøde, som ble muslim, i solidaritet med den arabiske arbeiderklassen, og som ble ekskludert av partiet når det ble mer og mer nasjonalistisk og jødefiendtlig.

Vi får også historien om de jødiske familiene Cicurell, Rola og Qattawi som sammen med muslimske Talaat Harb, etablerte Den egyptiske bank i 1929.

Journalist Amal A. Wahab forteller også om hvilken betydningen jødene har hatt når det gjelder landets industri - særlig tekstilindustrien - og kanskje overraskende for noen, for Egypts teaterliv og filmindustri. Hun skriver også om bakgrunnen for fremveksten av sionismen i Egypt, og hvem som var sentrale skikkelser i den sammenhengen. Hun omtaler jødene som fredselskende mennesker som har villet Egypt vel. Vi får også del i jødenes smertefulle historie i Egypt.

Hun forteller om den nå 76 årige Abdel Nabi Moawad som husker godt tiden før jødene forlot Egypt:

"Vi levde sammen og ingen brydde seg om religioner. Jeg jobbet for en jødisk gullsmed og hadde jødiske venner. Etter hvert som Israel ble til, og spesielt etter krigen i 1956, ble stemningen veldig anti-jødisk. I løpet av et tiår hadde de fleste forlatt Egypt. Det er synd, sier han."

I følge Wahab er det så få som 10 jøder igjen i dagens Kairo.

Får du muligheten til å få tak på Klassekampen for onsdag 17. april 2017 er det vel verd de 32 kr den koster.

Lidelse? Nei, takk! Det vil vi ikke høre om.

Hans disipler ville ikke høre om det den gang - kanskje ikke i dag heller. Det passet ikke inn i bildet av Messias, den seierrike, han som skulle fri dem fra åket som romerne representerte og opprette sitt messianske rike. Det passer ikke i dag heller, med den teologien som skal gi oss bedre selvbilde, herlige liv - her og nå!

Lidelse er noe disiplene avviste, den gangen som nå. I dag skal alle være friske, sunne, og vellykkede. Særlig om de er kristne.

Gang på gang leser vi i evangeliene om at Jesus forsøker å fortelle om sin forestående lidelse og død. Uten unntak avviste disiplene Hans å lytte til det Jesus hadde å si.

En typisk situasjon i så måte finner vi beskrevet i Evangeliet etter Matteus:

"Fra da av begynte Jesus Kristus det klart for disiplene sine at måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått ihjel, og på den tredje dagen skulle han reises opp." (Matt 16,21)

Peters reaksjon på dette er illustrerende:

"Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg." (v.22)

Hva svarer så Jesus Peter: "Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som hører Gud til, bare for det som mennesker vil." (v.23)

Her ser vi tydelig hvordan Guds og menneskers vei ikke alltid er den samme. Og lidelsen er alltid uønsket. Mennesket søker en annen vei. Det må finnes en annen løsning. I Jesu tilfelle fantes det bare en vei: lidelse og død. Om Jesus hadde valgt Peters vei ville vår frelse ikke vært tilveiebrakt.

Om denne dagen heter det i Matteus 26,31: "Da sier Jesus til dem: I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt."

I andre oversettelser heter det: skal alle ta anstøt av meg.

Ja, slik var det, og slik er det.

Hvor mye forkynnelse hører vi om Jesu lidelse, og om "samfunnet med hans lidelser"? Hvor mye hører vi om alt Jesus skal gjøre for deg og meg, og om hvor fantastisk livet blir om du bare vil tro på Ham. Da slipper du unna all lidelse, da blir du frisk, da blir du rik, da blir du vellykket. Da lykkes livet for deg.

Vi bør snakke sant. Å følge Jesus er også å gå lidelsens vei. Mange av våre trossøsken verden over betaler en svært så høy pris for å følge Jesus.

Vi forkynner Hans død helt til Han kommer igjen

Vi var 12. Akkurat som disiplene den minnerike kvelden på Øvresalen. Vår Øvresal var et lite skogskapell. Begge stedene ble en kalk velsignet og et brød brutt, og delt ut.

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp?" (1.Kor 10,16)

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det som skjedde skjærtorsdag på Øvresalen, og det som skjedde i Kristi himmelfartskapellet i går. Hvilken gave Herrens måltid er!

Det er et stort tidsspenn mellom innstiftelsen av dette hellige måltidet på Øvresalen og feiringen av Herrens måltid i Kristi himmelfartskapellet skjærtorsdag 2017. Men alle feiringer av dette måltidet siden Jesus innstiftet det, har dette til felles:

"For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer." (1.Kor 11,26)

Feiringen er den sterkeste forkynnelsen av alle om Jesu lidelse og død for vår skyld. Hans sårmerkte kropp som brytes i stykker, blodet som rant, og sonet all vår synd.

I går ble ordene fra 1.Joh 2,2 så levende for meg:

"Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens."

torsdag, april 13, 2017

Forræder - ikke jeg! Jovisst!

Jeg våkner med disse ordene denne Skjærtorsdagens moren: "I den natt da Herren Jesus ble forrådt..." (1.Kor 11,23)

Forrådt. Et grusomt ord.            

Brutt tillit. Svik. Etter tre år med Jesus.

Er det mulig? Etter alt Judas hadde sett, hørt, vært med på. Ja.

Kunne jeg være i stand til noe slikt? Etter alt hva vi har opplevd med Jesus? Jeg tror det. Den som ikke tror at han eller henne kan bli forført, er allerede forført. Under gitte omstendigheter er alle mennesker i stand til de mest grusomme ting - selv gjenfødte mennesker. Historien har dessverre mange eksempler. Peter fornektet sin Herre, rundt varmen fra kullilden i borggården til øverstepresten. Det var nok ikke tilfeldig at det skjedde rundt et varmt bål. Det ble for ukomfortabelt å bekjenne navnet Jesus. Har vi vært i situasjoner hvor vi har tidd stille, fordi det krevde for mye av oss å bekjenne oss som en av Jesu etterfølgere? Jeg har.

Hva er det som gjør dette mulig? Vår iboende evne til å synde. Vi er svikefulle.

Det finnes de som sier at de ikke lenger har synder å bekjenne. Da har de liten selvinnsikt og selverkjennelse. Da er de snublende nær ved å bli forført - om de ikke allerede er det. Jeg har hørt så mange si: utroskap er utenkelig for meg, det skjer ikke. Så skjer det likevel. Eller: jeg er ikke i stand til å lyve, så lyver de likevel. Jeg kommer ikke til å svikte Jesus, så svikter de likevel når det gjelder.

Jeg har til gode å møte et menneske som ikke synder eller er i stand til å synde. Derfor trenger jeg daglig syndernes forlatelse. Jeg er nemlig i stand til det meste. Så godt kjenner jeg meg selv etter 58 levde år.