søndag, juli 23, 2017

Jesusmeditasjon har ført meg nærmere Jesus

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Herren for Edin Løvås (bildet), ikke minst for hans bønneundervisning og for at han lærte meg Jesusmeditasjonen. Ikke noe sammenlignbart har ført meg inn i Guds ord som det å bruke den enkle Jesusmeditasjonen. Stor ble derfor overraskelsen da jeg leste på Facebook om noen som advarer mot den og sammenligner den til og med med hinduistisk yoga-praksis.

Fjernere kan man vel ikke komme fra virkeligheten - og sannheten.

Jesusmeditasjonen handler om først og fremst om dette: Avsette tid regelmessig for å lese evangeliene. Ikke som passiv tilskuer, men hvor man klyver inn i beretningen og blir en del av den. Jesusmeditasjonen, slik Edin lærte, består av tre små ord:

Se Vi leser en meditasjonstekst - som alltid er en 'Jesustekst', dermed er dette snakk om en konsentrasjon om Jesus. Når jeg har lest teksten og konsentrert meg om innholdet legger jeg Bibelen min fra meg. Jeg forsøker å "gå inn i" det som skjer. Jeg ser for meg, f.eks Jesus og kvinnen ved brønnen. Setter meg ned ved siden av de to og lytter til samtalen. Jeg forsøker å leve meg inn i atmosfæren som rår omkring de to. Husk at vi er forskjellige: Noen 'ser', andre 'hører'. Når jeg så har brukt litt tid på dette går jeg til neste punkt:

Be Jeg finner noe i teksten jeg kan be for. Det kan være en ting jeg har merket meg, eller flere ting Jeg ber også om at Den Hellige Ånd må levendegjøre Jesus for meg. Jeg ber samtidig om at Guds rike må komme, og tar for meg personlige bønnebehov. Jeg skriver gjerne disse ned, sammen med tanker jeg har fått over den teksten jeg har meditert over.

Tilbe Fra bønnen beveger jeg meg over i tilbedelsen. Jeg hyller Herren Jesus for Hans storhet, Hans makt og Hans herlighet. Og så har jeg så mange ting å takke Ham for!

Dette er den enkle Jesusmeditasjonen, og som alle kan se hard dette absolutt ingen ting med Yoga eller New Age å gjøre. Dette handler ene og alene om Jesus, være i Hans nærhet og lære Ham å kjenne.

I 1986 kom Edin Løvås med boken: Minutter med Jesus. 365 enkle øvelser i Jesusmeditasjon. Utgitt på Verbum forlag. Det er en bok jeg har blitt veldig glad i og som har fulgt meg siden.


Det finnes også et hefte med 100 Jesusmeditasjoner som fremdeles kan kjøpes på Sandom eller Tomasgården retreatsteder.


Så ønsker du å bli bedre kjent med Jesus anbefaler jeg deg varmt å prøve Jesusmeditasjon!

Billedtekst: Retreatbevegelsens far i Norge er han blitt kalt, Edin Løvås. For meg personlig fikk han stor betydning. Ragnhild Helena Aadland Høen har tatt noen av de flotteste og vakreste bildene av ham. Brukt med hennes tillatelse.

lørdag, juli 22, 2017

Anam Cara - en sjelevenn

Anam Cara er kelternes ord for "sjelevenn" - en medvandrer. Livet er en reise, en vandring, og vi kunne alle trenge en å reise sammen med! I samtaler med så mange mennesker rundt om i landet i forbindelse med mine bønneseminarer, ser jeg mer og mer behovet for åndelige mødre og fedre. Som kan gå ved siden av. Oppmuntre. Støtte. Bekrefte. Veilede. Gjennom eget levd liv.

I går skrev en venn av meg noe som berørte meg sterkt. Han forteller om sin sjelevenn, som nylig gikk hjem til Herren. Jeg har oversatt deler av det han skrev fordi jeg synes det gir en god innsikt i hva en slik åndelig medvandrer, en Anam Cara, kan være. Jeg skriver kan fordi en slik sjelevenn kan være mye forskjellig.

Jeg traff Andy Raine på Shetland. Han er danser, bosatt på den hellige øya Lindisfarne. Nylig tok han farvel med en av sine beste venner, sin sjelevenn, Benny Mclaughlan. "mild, bedende, som voktet meg for det onde, som tok seg av meg," skriver Raine.

"Det første vi gjorde sammen var å lære dansen 'Servant Song'. Jeg var i Frankrike når jeg fikk beskjed om at han var gått bort, så det endte med at sang denne sangen som nok var ukjent for de fleste der jeg var. Benny Mclaughlan har vært en sann venn, kjærlig ektemann, far og bestefar. Han har også vært en forbeder, en bønnens mann, med 'hjertet til en eneboer'. Han kunne dukke opp med sekker med opptenningsved og stable dem opp utenfor terrassedøra vår, slik at vi ikke fikk åpnet den, så kjøre avgårde med det samme hjemover før han ble savnet. Jeg måtte forklare for ham at jeg heller ville ha en fem minutters prat med ham enn all veden! Hvis jeg hadde problemer og trengte hjelp til å se veien videre kunne han ringe eller plutselig dukke opp, og si at han hadde tenkt på meg eller hadde bedt for meg...

Han tilhørte 'eneboer-teamet' som jeg hadde gleden av å ta med meg til Isle of Man, vi dro til New Hampshire og til Cutchbert Island. En gang måtte Benny bare reise til Tara i Irland og da dro vi via Whithorn og stanset ved Slane hvor vi tente bål og grillet. Han laget karmen til det store ikonet av Frelseren av Andreij Rublev som jeg har i brakka mi, og han hjalp meg å gjenoppbygge vår Poustinia ved Old Bewick.

Han var så mild når han talte og så lett. En gang var han uten bil og det var greit å gå til jobb, men det plaget ham litt for da kunne han jo ikke ta opp noen haikere og gi dem skyss!

I begravelsen ble Salme 84 lest etter Benny's eget ønske. Han sang den så ofte og den var hans tilknytning til kommuniteten vår. Han var ekspert på å lage dører, men var også en dørvokter. Mange av hans arbeidskollegaer fylte opp kirken i begravelsen.

Når han ble pensjonist kom han hver dag over til øya (Lindisfarne), for å sitte på Cutchbert Island, for å velsigne de som kom forbi. Kreften og behandlingen han fikk for den gjorde ham svak, han følte på ubehag og var motløs, men nå har han reist hjem.

Han elsket pilegrimsvandringer, men denne påsken var han for dårlig til å legge ut på en. Men han kom for å velsigne oss når vi la ut på vår vandring.

Da jeg spurte ham for mange år siden om han ville være min sjelevenn svarte han bare: 'Jeg ber for deg hver dag.' Og jeg visste at han mente det. Benny hadde et sjenerøst hjerte.

Benny, du sannne sønn av Tweedmouth, Tara's fakkelbærer, med det klare øye og med latter i stemmen, jeg hilser deg."

Når jeg leser dette kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som har vært mine sjelevenner, mine medvandrere, som jeg har lært så mye av. Har du en Anam Cara - en sjelevenn, en åndelig medvandrer?

Løven av Juda brøler, del 1

En tid nå er det et ord fra Åpenbaringsboken som har levd sitt eget liv i meg, Det er ordene fra 5,5:

"Men en av de eldste sa til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret."

Da er det interessant at dette ordet blir stadfestet for meg to ganger samme dag!

I går la nemlig James Goll, en kjent profetisk stemme i vår tid, ut en status på sin Facebook-profil Goll forteller at han nylig var sammen med sitt forbønnsteam og i den forbindelse opplevde han at han skulle deklarere: Det er tid for løven til å brøle!

"Nå da jeg har hatt tid til å tolke denne erfaringen," skriver Goll og legger til: "så forstår jeg djupere de mektige implikasjonene - både i det naturlige og i det åndelige. Løven av Juda forløser et brøl som vil få de fagne til å bli satt fri og det vil bli en mektig innhøsting av mennesker."

Så - i går kveld - da jeg var på kveldsmøtet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen - ble det sunget om Løven av Juda som brøler! Da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg bare visste at Herren er i ferd med å si meg noe viktig. Nå setter jeg av noen dager til å søke Herrens ansikt for å få klarhet i hva det praktisk betyr for meg i min situasjon. Du skal få høre fra meg senere.

fredag, juli 21, 2017

Salt og Lys på Hedmarktoppen

Denne uken leder May Sissel og jeg tidebønner på sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen. Hver kveld inviteres det til kompletorium etter kveldsmøtet. Vi ber Guds ord sammen. En ny opplevelse for noen. Vår erfaring er at mange blir veldig positivt overrasket over hvor velsignet det er å be Guds ord høyt.
I dag - fredag 21. juli kl.14.00 skal jeg ha et seminar samme sted med tittelen: "Det åndelige livet i livets andre halvdel. Om åndelig modning i livskriser."
Takknemlig for forbønn. Kroppen er skrøpelig, men Jesus lever!

Å se Kristus blant de lidende

Grupper såvel som individer lider. Overalt i verden finnes det store grupper av mennesker som blir forfulgt, mishandlet, blir krenket og utsatt for grusomme forbrytelser. Det finnes lidende familier, lidende venner. lidende forsamlinger, lidende etniske grupper og lidende nasjoner. I alle disse lidende mennesker må vi kunne se den lidende Kristus. De er også utvalgt, velsignede, sønderknuste og gitt for verden.

Når vi oppmuntrer hverandre til å lytte til disse menneskenes rop og arbeider sammen for rettferdighet og fred, er det Kristus vi vender oss til, Han som led og døde for verdens frelse.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

torsdag, juli 20, 2017

IS tvinger koptiske kristne over hele Egypt til å stenge sine kirker

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen har IS utpekt koptiske kristne i Egypt som sitt fremste terrormål. Kopterne tar nå høyde for dette og vil ikke lenger samles utendørs. Mange kirker stenger også sine dører.  Den koptiske paven, Tawadros II, har advart sine biskoper og prester, om trusselen fra IS. Og det er ramme alvor:

Siden desember 2016 har over 100 koptiske kristne blitt drept. I april ble 44 koptere drept i forbindelse med to bombeangrep mot to kirker og en måned senere ble 29 pilegrimer som var på vei til et kloster drept av terrorister med tilknytning til IS. Egyptiske myndigheter har gjort lite for å hindre at slike terrorhandlinger finner sted.

Av årsaker vi ikke kjenner er evangeliske kristne i landet ikke utsatt for samme forfølgelse som deres koptiske trosfeller. En årsak kan være at de evangeliske kristne ikke er like kjent for islamistene. Men de må likevel ikke føle seg for trygge. Kristne uansett kirketilhørighet er målskive for hatet fra islamistene.

Vi må øke bønneinnsatsen for Egypt.

Fellesskapets kropp

"Når vi samles rundt bordet og bryter brødet sammen forvandles vi ikke bare individuelt men også som fellesskap. Vi, mennesker fra ulike tider og folkegrupper, med ulik bakgrunn og historie, blir én kropp. Som Paulus sier: 'Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød.' (1.Kor 10,17)

Ikke bare som individer men også som fellesskap blir vi den levende Kristus, utvalgt, velsignet, sønderbrutt og gitt til verden. Som en eneste kropp blir vi et levende vitnesbyrd om Guds uendelige lengsel etter å samle alle folk og nasjoner som en eneste Guds familie."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, juli 19, 2017

Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige - historien om Vance Havner, del 2

Her fortsetter historien om Vance Havner:

Når Vance Havner var 10 år gammel bekjente han troen på Jesus som sin Frelser og Herre. Det skjedde under en vekkelse i Corinth Baptist Church, men Vance ble en kristen i forbindelse med en tur inne i skogene i området hvor han bodde. Han bøyde derfor ikke kne ved botsbenken inne i kirken, som skikken var, men han tok sin bestemmelse på et øde sted i skogen.

"Det var ingen dramatikk i det som skjedde, slik en del kan vitne om, men et barns stillferdige overgivelse til Gud. Jeg forstod ikke alt som har med frelsen å gjøre, men jeg forstår ikke alt som har med elektrisitet å gjøre heller. Men jeg vil ikke sitte i mørke av den grunn," forteller Vance Havner.

Han ble døpt på sin bekjennelse av sin tro i South Fork River. Her er et bilde fra en dåpshandling i nettopp denne elven:

Som dere ser var en slik dåpshandling utendørs noe som tiltrakk seg mange skuelystne. Dåpshandlingen ble dermed et sterkt vitnesbyrd for de som så på, og en flott anledning til å forkynne evangeliet. Hvorfor ikke døpe utendørs i dag?

"Året etter at jeg var blitt døpt spurte jeg om jeg kunne få predikantgodkjennelse av menigheten min," forteller Vance Havner. Det fikk han. Vance Hovner begynte å forkynne i First Baptist Church i Hickory, nærmere 20 kilometer fra hjemstedet.

"Jeg har vært i større byer og menigheter senere, men ingen føltes så stor ut som First Baptist Church i Hickory den første kvelden. Far og jeg dro over dit i en gammel Ford med 30 hestekrefter. 20 av dem av stein døde! Jeg sto på en stol, med pastoren på den ene siden og hovedevangelisten i den staten på den andre siden, lik Aron og Hur som holdt opp armene til Moses," forteller Vance Havner.

fortsettes

Kristent ektepar fra Kina dro på bryllupsreise til Nord-Irak for å bli misjonærer!

To unge kinesiske kristne brukte bryllupsreisen sin til å besøke en landsby i det nordlige Irak. Nå har de arbeidet en tid som misjonærer yazidi-flyktningene. De tror at den motstanden de har opplevd i Kina mot sin tro har gjort dem godt forberedt til en oppgave som denne. Stadig flere kristne bestemmer seg nå for å bli misjonærer og da særlig blant muslimer. Selv om det fremdeles er slik at det er færre kinesiske misjonærer enn misjonærer fra USA og Sør-Korea, kan dette fort bli annerledes.

Forrige måned ble to kinesiske misjonærer, en mann og en kvinne, henrettet av IS i Pakistan. Det viser hvilken risiko disse kristne kineserne er villige til å ta for evangeliet.

Avisen South China Morning Post hadde nylig et eksklusivt intervju med de unge kinesiske misjonærene. Det unge ekteparet lever sammen med yazidi-flyktninger i en leir. De to - vi kaller dem Michael (25) og Christi (23) forlot Kina for omtrent et år siden, rett etter at de hadde giftet seg, og slo seg altså ned i et av verdens mest urolige hjørner, det krigsherjede nord-Irak. Men de to beskriver livet her som ganske normalt. De føler seg trygge blant kurderne. Begge har bakgrunn som medlemmer av en undergrunnskirke i Kina.

Det finnes ingen offisiell statistikk på hvor mange kinesiske misjonærer som virker utenfor Kina. Ofte reiser de ut som forretningsfolk eller som lærere. Men estimater foretatt av forskere og representanter for husmenighetene i Kina tyder på at det er flere hundre, kanskje så mange som et par tusen.

La oss huske dem i våre forbønner, og nå særlig Michael og Christi.

Når vi reflekterer Jesus

Noen mennesker utstråler Kristus. De er bærere av et indre lys som gjør at mennesker uvilkårlig dras mot dem. En slik var Abba Pambo (303-372), hvis minnedag hvis minnedag det var i går. Det fortelles at hans ansikt lyste, slik Bibelen forteller om Moses. Noe mer meningsfylt enn dette kan vel knapt tenkes for noe menneske. La ordkløverne debattere, måtte våre liv handle om å bli mer og mer lik Jesus!

'Og vi, som uten slør ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.' (2.Kor 3,18)

Abba Pambo hørte til den første generasjonen av ørkenfedre som var påvirket av Antonios den store. I ørkenen øvde han på de åndelige disiplinene, blant annet faste og bønn. Nå var mange av disse ørkenfedrene gamle fåmælte, men Pambo i enda større grad. Han talte bare når han virkelig hadde noe på hjertet.

Følgende historie fortelles om ham:

Hans åndelige veileder gav ordene fra Salme 39 første gang de møttes: 'Jeg vil vokte min vei så jeg ikke synder med tungen.'

Abba Pambo svarte: 'Det er nok for i dag', og så gikk han sin vei for å tenke over det ordet han hadde fått. Først seks måneder senere kom han tilbake for å få mer undervisning! Tenk om vi kunne ta på alvor det vi hører og sette det ut i livet!

En annen historie om denne Pambo er også talende bokstavelig talt:

Patriarken Theofilos av Aleksandria skulle ved en anledning komme på besøk. Brødrene i klosteret ville så gjerne at hellige Pambo skulle si noen ord til ham. Da svarte Pambo:

'Hvis han ikke blir oppbygget av min taushet, så vil han ikke bli det av min tale.'

tirsdag, juli 18, 2017

Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige - historien om Vance Havner, del 1

"Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige."

Ordene tilskrives Vance Havner (bildet), men de fleste har nok aldri hørt om denne gudfryktige mannen. Derfor har jeg skrevet denne lille introduksjonen til hans liv og tjeneste. Jeg tror faktisk den kan inspirere noen til å leve helt for Jesus, selv om det begynner å bli mange år siden han levde. Kort fortalt begynte han å forkynne bare 14 år gammel, og da på gatene i hjembyen og han fortsatte helt til Gud hentet ham hjem til seg i 1986. Hele livet var han en utpreget evangelist med en klippefast tro på Guds ord. Faktisk brukte han mesteparten av sin tid til dypdykk i Bibelen. Vance lærte mye av den utenat. Denne Bibelgleden skulle jeg ønske mange flere hadde! Vi lever i en tid hvor spørreundersøkelser viser at svært få kristne leser Bibelen, og i hvert fall ikke daglig. Da blir man en sløv kristen, frastjålet mange velsignelser. Jeg anbefaler at du skaffer deg en Bibel, og holder deg til den, slik at når du leser så "fester" Bibelordene seg i ditt sinn, og du kan ta dem frem igjen når du trenger dem. Skifter man hele tiden på ulike oversettelser, er det ikke så lett å huske hva som står. Og la den bli skikkelig slitt og velbrukt ved at den brukes daglig resten av ditt liv.

Vel, det var en parentes! Men jeg tror Vance Havner godt kunne ha likt den!

Vance Havner, som ble født i 1901 vokste opp på landsbygda i North Carolina. Fra verandaen på huset hvor han vokste opp kunne de om nettene se lysene fra fem små byer. Fra baksiden av huset kunne de se Grandfather Mountains, Table Rock, en rekke fjell som sto der som voktere langs horisonten. Hjemstedet ble kalt Jugtown, for mens Vance var ung var dette et sted med små butikker hvor pottemakere solgte sine produkter. Her levde han et enkelt og lykkelig liv som en landsens gutt. Han vandret rundt i skogene sammen med en gjeterhund, og tilbrakte svært mye av sin tid utendørs.

Han beskriver faren sin som en streng, men hengitt kristen, og høyrehånd til pastoren i den gamle Corinth Baptist Church. Landsens predikanter overnattet ofte i foreldrenes hus fra lørdag når de skulle preke den fjerde søndagen hver måned. De kom gjerne med hest og kjerre.

"Noen av disse prekenene var lange nok til å vare en hel måned," minnes Vance Havner, "men det var sunn forkynnelse. Far lot meg alltid sitte oppe sent disse lørdagskveldene, foran peisen, og lytte til ham og disse predikantene snakke om det som hører Gud til. Det slår alt det som fjernsynet har vist senere."

"Far skulle ha vært predikant," forteller Vance Havner: "To av hans brødre ble det. En ble baptist, den andre metodist. Mor var en mild, vennlig husmor. Hennes liv dreide seg om å ta vare på hjemmet, og ville nok være som litt av en vranglære for dagens kvinnesakskvinner. Jeg vokste opp med en Bibel i den ene hånda, og en fuglehåndbok i den andre! Biblioteket vårt bestod av Pilegrims vandring, Foxe Book of Martyrs, og noen gode, klassiske romaner. Jeg lærte deler av Bibelen utenat, laget små prekener til søndagsskolen, og sendte inn min første preken til den lille avisen som ble utgitt i byen vår. Da var jeg ni år gammel."

(fortsettes)

Langs bønneveien min

Jesus ba ofte utendørs. Naturen var hans bønnerom. Han trakk seg ofte tilbake til øde steder, eller til fjellet, eller langs en strand. Dette er en av 'bønneveiene' mine. Jeg pleier å ta bilen til et friluftsmuseum i byen her hvor vi bor. Der er det mange steder å sitte, men nå ved ferietider er det ofte så mye folk der at stedet ikke egner seg så godt. Da kjører jeg et lite stykke til, og så har jeg en hel skogsbilvei for meg selv! Med hjelp av gåstaver kan jeg gå litt, og jeg har funnet ut at det er godt å be mens man går!

Av Martin Lönnebo har jeg lært meg 'vandrerbønnen', en bønn jeg også pleier å lære bort på alle mine bønneseminarer. Jeg har fått mange tilbakemeldinger om at den har hjulpet mange mennesker inn i Guds nærvær. Den lyder slik, og kan bes i takt med skrittene mine:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg.'

Eller jeg ber Jesusbønnen, eller for et bønnemne som er blitt lagt på mitt hjerte. Enkelte dager utøser jeg bare mitt hjerte. Eller jeg er helt taus. Jeg har dager hvor min bønn er slik: 'Herre Jesus, om du har noe du vil si meg, så tal, jeg lytter. Om du ikke har noe du vil si meg, er det helt i orden. Da er vi bare tause sammen. Vi er jo venner.' Gode venner kan nemlig være tause sammen.

mandag, juli 17, 2017

Den finske statsministeren takker for forbønn

Det pågår en bønnevekkelse i Finland, og det drar den finske statsministeren nytte av.

- Over alt hvor jeg kommer møter jeg mennesker som ber for meg og for vårt land.

Det kunne statsminister Juha Sipilä (bildet) fortelle når han talte på et kristent sommermøte lørdag. Og det er ikke bare statsministeren det bes for. Andre ministrer i den finske regjeringen opplever det samme.

Det er den svenske kristne avisen Världen i dag" som forteller dette. Avisen var tilstede da 1500 øst-læsdadianere satte hverandre stevne i Karleby på vestkysten av Finland. Statsministeren deltok i forbindelse med en markering av 100 års jubileet for Finlands selvstendighet. Temaet for samlingen var "Kristne vurderinger, tro og samfunn", og i følge Världen i dag innledet den finske statsministeren med å løfte fram forbønnens betydning!

"Først og fremst vil jeg takke for all forbønn som jeg har fått fra dere under min tid som statsminister," sa statsministeren og konstaterte at han tror at forbønn er viktig, ikke bare for ham men for hele nasjonen.

"Det har vært påfallende de siste årene når jeg har besøkt ulike møter, og på gater og torg, rundt om landet, så møter jeg i stort sett hvert eneste møte at det kommer frem når fra dette stedet og forteller at de ber for meg. De ber veldig aktivt for oss beslutningstagere og landet som helhet. Jeg har diskutert saken med andre ministre som kan fortelle om akkurat det samme."

Dette er inspirerende ikke minst med tanke på høstens stortingsvalg i Norge.

Den finske statsministeren, som kommer fra det finske Senterpartiet, er selv øst-læsdadianer.

Foto: Twitter

Kinesisk pastor utsettes for ekstrem tortur - trenger forbønn

Zhang Shaojie (bildet). Merk deg navnet og vær så snill å husk ham i dine forbønner. Opplysninger organisasjonen China Aid sitter på viser at pastor Zhang utsettes for ekstrem tortur. Han blir mishandlet, utsettes for utsulting og fratas søvn i lengre perioder. Nå kjemper hans familie for at han blir løslatt fra fengslet i Kina.

Zhang Shaojie ble arrestert i juli 2014 for "svindel" og for å ha "samlet en folkemengde i den hensikt å forstyrre offentlig orden." Det saken derimot handler om er at Zhang er pastor for en kristen menighet.

Torturen pastor Zhang utsettes for gjør at hans helsesituasjon nå har forverret seg ytterligere. Mange frykter nå at han skal dø.

7. juli i år besøke hans bror, Zhang Cuixia, pastor Zhang i fengslet. Han beskriver sin bror som "bare bein" med store, mørke ringer rundt øynene. Han spurte da sin bror om han ble slått. Til dette svarte pastor Zhang: "Trenger du å bli slått for å se slik ut?"

Men det var mer enn tydelig for broren at pastor Zhang utsettes for grov tortur. Dette kommer da også frem i noe hans datter, Esther Zhang, har skrevet i et håp om å få oppmerksomhet rundt saken og få faren løslatt før det er for sent:

"Han er ikke i stand til å se sola iløpet av dagen. Han fratas muligheten for å kunne sove i 24 timer ad gangen. Han får et stykke ristet brød hver dag, i den ene hensikt å sulte ham til døde. I følge fanger som er blitt løslatt fra dette fengselet, er min far bare så vidt i live. Han lider både mentalt og fysisk."

Når jeg leser om pastor Zhang tenker jeg på ordene fra Hebreerbrevet: "Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde trengsel og fikk hard medfart. Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss." (Hebr 11,36-40)

Kunne vi få til en bønnering rundt pastor Zhang? Er du villig til å avsette tid i sommer til å løfte ham opp for Nådens trone?

Billedtekst: Pastor Zhang. Foto: China Aid.

Tidebønnen er som bølger som slår inn mot strand og trekker seg tilbake

Da jeg ba i forkant av 2017 kom det for meg at dette året skulle bli "tilbedelsens år" for meg. Ikke visste jeg at akkurat dette året skulle bli et av de mest utfordrende og krevende årene i mitt 58 årige liv. Ennå kjennes det uvirkelig at jeg har fått Parkinsons, og jeg er jo bare i et tidlig stadium av sykdommen. Jeg håper inderlig at sykdommen ikke utvikler seg ut over det jeg kjemper med i dag. Det er nok, mer enn nok.

Hvordan skal jeg være en som tilber midt oppe i alt dette som skjer kroppslig med meg?

En ting som er blitt meg til hjelp er det Jesus sier til den samaritanske kvinnen: "Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham må tilbe i ånd og sannhet." (Joh 4,23-24)

Det er dette ordet, "sannhet", som har hjulpet meg. Da tenker jeg at jeg må være sann. Ærlig. Tilbedelsen må være sann og ærlig. Da kan jeg ikke late som at alt er greit og alt er bra. I min sønderbrutthet og i mine smerter, vender jeg blikket mot Gud. Og sier hvordan jeg har det, samtidig som jeg løfter opp Herrens navn.

For noen dager siden var jeg sammen med sønnen min, Joachim, på Domkirkeodden ved Hamar. Her har det stått et kloster. Et sted for tilbedelse og bønn. Vi gikk et bittelite stykke slik at jeg kom ned til Mjøsa, hvor dette bildet er tatt. Bildet jeg tok av vannet med bølger som slår inn mot land, og trekker seg tilbake minnet meg om noe:

Tidebønnene!

Rytmen i tidebønnen er som bølger som slår inn mot land og trekker seg tilbake. Morgen, middag og kveld.

Og jeg lever jo i denne bønnerytmen. Den er som en evig lovsang. Så 2017 er et tilbedelsens år gjennom tidebønnene.

Denne uken skal jeg lede tidebønner hver kveld - fra onsdag til og med lørdag. På Kristent Fellesskaps sin sommerkonferanse på Hedmarktoppen. Hver kveld fra 22.00-22.15. Det er dagens siste kveldsbønn - kompletorium. Den som runder av dagen før vi roer oss til natten. Så flott og så sterkt at et menighetsfellesskap som Kristent Fellesskap ønsker å introdusere denne eldgamle bønneformen vi har arvet fra våre venner, jødene. Jeg gleder meg til å være sammen med dem. Fredag skal jeg ha et seminar samme sted med tittel: "Det åndelige livet i livets andre halvdel: Om åndelig modning i livskriser."

Jeg kommer ved ulike anledninger her på bloggen tilbake til 2017 som "tilbedelsens år".

søndag, juli 16, 2017

Det begynte med en bibelstudiegruppe - nå er de 1000 stykker

Det begynte med en bibelstudiegruppe med 20 voksne for 13 år siden, og har nå vokst til en årlig samling bestående av 1000 mennesker fra konservative anabaptist-forsamlinger og andre som er interessert i anabaptistisk tro og praksis.

Konferansen holdes i det sørlige og sentrale Pennsylvania og har holdt på siden 2004 under banneret: Kingdom Fellowship Weekend. Konferansen ønsker å promotere: "bibelsk kristentro i en tid med apati og kompromiss".

I år skal konferansen holdes i tidsrommet 25.-27. august i Roxbury Holiness Camp som ligger i nærheten av Orrstown i Pennsylvania.

"Det pågår en vekkelse som enkelte kaller 'Guds rike kristendom", som handler om at vi forstår Guds rike som noe 'her-og-nå'," sier administratoren av konferansen, Bryant Martin, til Mennonite World Review. "Men dette riket har opplagt også en fremtidig dimensjon over seg. Jesus er vår konge, vi er borgere av dette riket, ambassadører som utfører Hans dekreter."

Denne vektleggingen, mener Bryant Martin, gjør denne konferansen til en felleskristen samling.

"Det vil være deltagere her som ikke identifiserer seg som anabaptister," sier Bryant Martin, og legger til: "Men på grunn av den gjennomskinnelige kjærligheten til Jesus Kristus og villigheten til å underordne seg Kongens lære, så skaper det en vakker og kraftfull enhet."

Bryant Martin, som selv har konservativ mennonite-bakgrunn, er nå del av en forsamling som kaller seg "Followers of Jesus at State College", i Pennsylvania. Den har ingen tilknytning til noe kirkesamfunn, men har mange forbindelser med anabaptistiske menigheter.

Kingdom Fellowship Weekend er ikke den eneste konferansen som krysser konservative mennonitiske kirkesamfunnslinjer. En lignende konferanse er den årlige "Anabaptist Identity Conference". Den samler et bredt spekter innen Døperbevegelsen fra Old Order Amish til de som har stiftet bekjentskap med anabaptismen for første gang. Men mens "Anabaptist Identity Conference" konsentrerer seg om arv og historie, har denne konferansen et mer utadrettet fokus.

Bryant Martin og hans kone, Lynelle, driver en kaffebar som ligger like i nærheten til Pennsylvania State University. Han forteller at studentene legger merke til deres enkle klesdrakt og at de ofte kommer i samtale med dem. Studentene spør gjerne om hva som motiverer dem, om de tilhører Amish-folket, og det gir mange anledninger til å vitne om Jesus.

"Et av spørsmålene vi ofte får er hvor vi ikke stemmer ved valg. Da kan vi fortelle at vi tilhører et annet Rike," forteller Bryant Martin. "Det har alltid vært de som vil følge Jesus, og det er de som virkelig er pilegrimer og fremmede i denne verden."

De som står bak konferansen ønsker nettopp å være en "pilegrimskirke", en kirkelig fornyelsesbevegelse som "tar tilbake apostlenes lære og ser hen til de tidlige kristne skriftene for veiledning."

Billedtekst: Fra en tidligere Kingdom Fellowship Weekend. Det begynte med en bibelstudiegruppe. Nå er de 1000.

Eneste tyskspråklige publikasjon i Nord-Amerika feirer 40 års jubileum og dobler antall abonnenter

Die Mennonitische Post - den siste gjenværende tyskspråklige publikasjonen i Nord-Amerika, feiret 40 års jubileum forrige måned. Avisen knytter fremdeles sammen lesere fra Canada til Paraguay.

Avisen støttes av Mennonite Central Comittee, og er et viktig bindeledd ikke minst for fellesskap og kolonier av mennoniter i Nord- og Sør-Amerika.

Die Mennonitische Post kommer med to nr i måneden. Ved siden av utgis det også et tyskspråklig barneblad, Das Blatt, som utkommer en gang i måneden. Die Mennonitische Post har 13.000 abonnenter fra blant andre USA, Canada, Mexico, Belize, Bolivia, Paraguay, Argentina. Omtrent halvparten av avisen består av brev fra de ulike mennonit-koloniene. Brevene handler for det meste om det som skjer i disse koloniene til daglig.

Og avisen har de siste ti årene doblet antall abonnenter, mest fordi den nå trykkes på fire forskjellige steder, noe som gjør at portoutgiftene blitt vesentlig lavere. Den trykkes i Steinbach i Manitoba i Canada, i Asuncion i Paraguay, i Santa Cruz i Bolivia og Chihuahua i Mexico.

Billedtekst: Redaktører av Die Mennonitische Post gjennom tidene. Fra venstre: Abe Warkentin, Isbrand Hiebert og Kennert Giesbrecht.

Koptiske kristne slitne av forfølgelsen

Til tross for at egyptiske myndigheter viser muskler ved å bombe militante muslimer i Libya, føler koptiske kristne at myndighetene ikke gjør nok for å beskytte dem. Koptiske kristne støttet president Sisi, slik at han kunne komme til makten fordi de trodde at han kunne forsvare de religiøse minoritetene i Egypt. Men koptiske kristne fortsetter å bli drept av islamister.

Nå er de slitne.

Tre koptiske kristne ble funnet døde i løpet av et tidsrom på åtte dager fra den siste uken i juni til den første uken av juli. 3. juli ble det holdt minnemarkeringer for de 29 kopterne som ble drept Kristi himmelfartsdag. Da hadde det gått ganske nøyaktig 40 dager siden denne terrorhandlingen fant sted.

Selv om koptiske kristne forblir trofaste mot sin kristne overbevisning uttrykker nå stadig flere som World Watch Monitor har vært i kontakt med at de er slitne og trette av forfølgelsen. La oss være trofaste med å be for dem. Det er det minste vi kan gjøre. Når ba du sist for dine forfulgte trossøsken i Egypt.

Foto: Det statlige egyptiske turistbyrået.

Sønderbrutt

"Jesus ble brutt i stykker på korset. Han led og døde, men så det ikke som noe ondt som til enhver pris må unnvikes, men som et oppdrag å ta på seg. Vi er også søndeebrutte. Vi lever med en sønderbrutt kropp, sjel, ånd. Vi lider på grunn av brutte relasjoner.

Hvordan kan vi så leve med denne sønderbrutthet? Jesus innbyr oss til å ta imot den, på samme måte som Han tok imot korset, og leve i den som noe som hører til kallet. Han oppfordrer oss til ikke å avvise sønderbruttheten som en forbannelse som minner oss om vår syndighet, men å akseptere den og stille seg under Guds velsignelse slik at vi kan renses og helliges.

Sønderbruttheten kan altså bli døren inn til et nytt liv."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

lørdag, juli 15, 2017

Inspirasjonskilde

Denne mannen, Canon Andrew White, inspirerer meg mer og mer. Han er utrettelig i sin iver etter å tjene Herren Jesus. Selv om han er alvorlig fysisk svekket av MS, gir han ikke opp. Over alt benytter han muligheten til å tale om Jesus. Ofte i noen av de vanskeligste områdene i verden - i Midt Østen.
Jeg takker Gud hver dag for "presten fra Bagdad, som han er blitt kalt. Etter at han fikk MS diagnosen dro han nemlig dit for å være prest i en av de farligste byene på vår klode. Når det ble for farlig, dro han til andre land i Midt-Østen. Alltid med et budskap om hva Gud kan!
Etter at jeg selv fikk Parkinsons sier jeg til Gud; La meg bli som din tjener, Andrew White. Som aldri gir opp, selv med dårlige dager og prognoser.
Bildet er fra et møte fredag i Chicago.

- En ekstremt alvorlig hendelse

Gårsdagens dramatiske skuddveksling i Gamlebyen i Jerusalem, hvor to israelske politimenn og tre palestina-arabere ble drept, blir kalt "en ekstremt alvorlig hendelse" av Israels sikkerhetsminister, Gilad Erdan.

Terrorhandlingen fant sted ved Løveporten, en av inngangene til Gamlebyen. Angriperne kom innenfra og var væpnet med to automatgeværer og en pistol. Etter å ha drept to israelske politimenn og såret en annen, løp terroristene inn på Tempelhøyden. Der ble de innhente av israelske sikkerhetsstyrker og i skuddvekslingen som fulgte ble de tre palestinsk-arabiske terroristene drept inne på plassen der al-Aqsa-moskeen ligger. Ifølge den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet var de tre palestinsk-arabiske terroristene fra Umm al-Fahm, som ligger nord i Israel. De skal ha israelsk statsborgerskap.

Fredagsbønnen i al-Aqsa-moskeen ble avlyst. Siden 1967 har det skjedd bare to ganger tidligere. Palestinernes president Mahmod Abbas ringte ifølge israelske medier den israelske statsministeren og fordømte angrepet.

Foto: Wikipedia

Om å diskreditere det profetiske embetet

Det er ingen tvil i min sjel om at Gud oppreiser profeter også for vår tid. Profetene hører med til de femfoldige tjenestegavene som Kristus har gitt sin menighet.

"Han er den som ga noen til... profeter." (Ef 4,11) "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter ..." (1.Kor 12,28)

Og Skriften sier: "Forakt ikke profetisk tale, men prøv alt, hold fast på det gode." (1.Tess 5,20-21)

Derfor er det så uendelig trist når vi blir vitne til at noen profetiske røster diskrediterer det profetiske embetet ved å gi videre "profetiske" budskap om lykke og fremgang som vi har vært og fremdeles er vitne til i kretsen rundt Donald Trump. Både før, under og etter presidentvalget har flere "profeter" stått frem med den ene "profetien" etter den andre om en ny og stor æra for USA, ene og alene fordi Trump har kommet til makten.

Men en av Guds virkelige profeter profeterte følgende: "For både små og store søker alle sammen urettferdig vinning. Både profeter og prester farer med løgn, og de leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred..." (Jer 8,10-11)

Vi trenger profeter som Natan. Han konfronterte til og med konger for deres synd. "Du er mannen!", sa han til kong David, når han forsøkte å komme seg unna med sine løgner.

Hver dag nå avdekkes det nye løgner rundt president Donald Trump. Nå har til og med et av nyhetsankerne i det konservative TV selskapet, Fox News, fått nok. I en sending i går sa Shepard Smith:

"Dersom det ikke er noe der, at ikke noe kom ut av møtet, at det ikke en gang var minneverdig, hvorfor alle disse løgnene? Hvorfor er det løgn etter løgn etter løgn? Hvis du skal fortelle sannheten, må du fortelle sannheten."

Han sikter selvsagt til at presidentens sønn, Donald Trump jr, har vært i opprørt hav de siste dagene etter et møte med den russiske advokaten Natalia Veselnitskaja i New York i fjor. Der håpet han å få informasjon som kunne brukes til å skade Demokratenes kandidat Hillary Clinton. I går ble det også kjent at den russisk-amerikanske lobbyisten og tidligere KGB-agenten, Rinat Akhmetsjin, var blant deltagerne sammen med blant annet svigersønnen til Trump, Jared Kushner, og daværende valgkampsjef for Trump, Paul Manafort. Akhetsjin bekrefter at Donald Trump jr aktivt ba om skadelig informasjon om Hillary Clinton.

Kristne tvinges til livsfarlig sanitærarbeid i Pakistan

Nok en gang har bymyndighetene i Pakistan gjort vedtak om at kun ikke-muslimer kan hyres inn for å drive med sanitærarbeid.

Hyderabad Municipal Corporation, hvis hovedoppgave er å holde byen ren, har nylig annonsert etter arbeidere. Kun ikke-muslimer kan søke. Religiøse minoriteter, og da særlig kristne, blir ofte tvunget til å drive med sanitærarbeid. Slikt arbeid har lav status og muslimer kan av religiøse årsaker ikke arbeide med søppel og kloakk. Sanitærarbeidet kan også være svært farlig. Denne måneden døde tre kristne i forbindelse med arbeidet med å rense en kloakkledning.

Kristne som tvinges til dette arbeidet må avlegge ed med hånden på Bibelen og sverge på at de ikke vil gjøre noe annet enn å arbeide som sanitærarbeidere og at de alltid vil utføre det de blir bedt om. Ikke bare er dette et overgrep, og en krenkelse av menneskerettighetene, men kristne kan ikke avlegge ed. Jesus sier det slik:

"Likeså har dere hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falsk ed, men holde for Herren de eder du har avlagt. Men jeg sier: Dere skal i det hele ikke sverge, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem - for den er den store konges by. Heller ikke skal du sverge ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hår hvitt eller sort. La deres tale være ja, ja - nei, nei! Det som er mer enn dette, er av det onde." (Matt 5,33-37)

De tre kristne som nylig døde ble satt til å rengjøre en kloakkledning med bare nevene, uten noen form for beskyttelsesutstyr.

Nasir Saeed, som er direktør for The Centre for Legal Aid, som er en kristen hjelpeorganisasjon i Pakistan, som arbeider spesielt for forfulgte kristne, uttrykker stor bekymring for de kristne som tvinges inn i dette arbeidet.

fredag, juli 14, 2017

Nye arrestasjoner av kristne i Iran - blant dem Yousef Nardarkhani

Iranske myndigheter har en lang historie når det gjelder å beskytte det islamske teokratiet med alle midler. De er livredde den store kristne vekkelsen som ruller over landet, og setter nå inn kraftige virkemidler for å få stanset den.

Fire nye kristne ble forrige uke dømt til lange fengselsstraffer.  Disse fire kommer i tillegg til åtte andre. Alle er funnet skyldig i "handlinger mot den islamske staten."

Det er et felles trekk at kristne i Iran blir dømt til harde fengselsstraffer, og de blir trakassert og truet på livet ene og alene fordi de er kristne.

De fire nye er Yasser Mossayebzadeh, Seheb Fadaie, Mohammad Reza Omidi og Yousef Nardarkhani,

Observante lesere av bloggen vil gjenkjenne det siste navnet. Yousef Nardarkhani, som er pastor, har tidligere sittet i iransk fengsel, og dømt til døden. Etter en stor internasjonal forbønnskampanje ble han mirakuløst løslatt i 2012. Han er nå dømt til to års eksil i det sørlige Iran, langt fra familien. Det samme er tilfelle med Muhammad Reza Omidi. De mottok sine dommer 6.juli.


Bilde av pastor Yousef Nardarkhani.

SISTE: Eugene Peterson støtter ikke samkjønnet ekteskap

Det hersket i går full forvirring om hva Eugene Peterson (bildet) skal ha sagt i intervjuet med Religion News Service, som jeg gjenga i en artikkel her på bloggen i går.

I følge det svært anerkjente tidsskiftet Christianity Today, har Eugene Peterson nå trukket tilbake sine kommentarer og understreker at han opprettholder det tradisjonelle kristne synet på ekteskapet.

"For å klargjøre, så bekrefter jeg at jeg står for det bibelske synet på ekteskapet: en kvinne og en mann. Jeg bekrefter det bibelske synet på alt," skriver Eugene Peterson i en uttalelse som ble offentliggjort torsdag kveld.

Eugene Peterson er svært lei seg for den forvirringen han har skapt i intervjuet med Religion News Service. "Det har aldri vært min intensjon å ta lett på disse spørsmålene."

84 åringen sier nå at han ikke lenger vil skrive mer, undervise eller tale offentlig. Han vil heller ikke komme med flere offentlige uttalelser og vil begrense sin kommunikasjon til personlig korrespondanse.

Det står stor respekt av Eugene Peterson at han gjør alt han kan for å rette opp misforståelsene som ble skapt i og med intervjuet med Religious News Service, og det er grunn til å takke Gud for at denne kjente evangelikale forfatteren fortsatt står på bibelsk grunn med hensyn til ekteskapet.

torsdag, juli 13, 2017

Trygg og solid grunn

Den som er så heldig å få lese bøkene til Bo Giertz vil finne at de representerer en trygg grunn å stå på. Giertz forkynner evangeliet klart og rent.

På denne tiden neste år vil det være 20 år siden den svenske biskopen døde. Det er mange gode grunner for å feire hans minne i dag.

Bo Giertz er forfatteren, bibeloversetteren og predikanten, som har ivaretatt den viktige rosenianske arven i Norden i vår egen tid.

Jeg har fortalt her på bloggen om mitt forhold til romanen "Steingrunnen" ved ulike anledninger. Jeg skal ikke gjenta det, men det er en bok jeg stadig vender tilbake til. Ikke bare er det en velskrevet bok, men den er også et skattkammer om man virkelig vil forstå evangeliet. "Steingrunnen" anbefaler jeg virkelig, om du ikke har lest den, og den tåler å leses igjen!

For tiden har jeg mest glede av å lese trebindsverket, "Forklaringer til Det nye testamente", som Lunde forlag gav ut for noen år siden. Dette verket er virkelig en gullgrube for alle de som vil lære Det nye testamente å kjenne. Det er ikke alt jeg er enig med Bo Giertz i, men det er uvesentlig i den store sammenhengen.

En annen bok, "Troen alene", er også verd å lese. Lunde forlag har sørget for å få den utgitt på nytt.

Det var etter at Bo Giertz hadde lyttet til lekmannspredikanten Natanael Beskow, at han overga sitt liv til Gud og bestemte seg for å bli en kristen. Opprinnelig studerte han medisin, og skulle bli lege, men etter dette radikale møtet med Jesus, bestemte han seg for at han ville bli prest. Bo Giertz skulle bli en av 1900-tallets mest profilerte kirkeledere i Sverige, men skulle også få internasjonalt ry som luthersk teolog og forfatter. En tydelig konservativ teolog på trygg bibelsk grunn.

Han skulle da også bli en tydelig talsmann for søndagens gudstjeneste og inspirerte bispedømmets prester til et djupere bønneliv ved hjelp av tidebønnene.

Bo Giertz døde 12. juli 1998, i en alder av 93 år. Hans forkynnelse og undervisning lever videre.

Eugene Peterson - forfatteren av The Message - endrer syn på det bibelske ekteskapet

Det er sorg i den evangelikale verden etterat det ble kjent at Eugene Peterson (bildet), har gitt sin støtte til samkjønnede ekteskap. Om 84-åringen i dag hadde blitt spurt om han ville forrette i en slik vielse, ville han svart ja.

Eugene Peterson, som er presbyterianer, er mest kjent for sin svært populære parafrase av Det nye testamente, med tittelen: The Message.

Det er i et intervju med Jonathan Merritt i Religion News Service i går at disse opplysningene kommer fram.

Forfatteren av mer enn 30 bøker, sier at han kjenner mange homofile og lesbiske, "som synes å ha like godt åndelig liv som meg" og at han mener debatten om homoseksualitet "er over".  "De som ikke liker det, kan jo bare gå til en annen kirke," sier Peterson.

Men for dem som har fulgt litt med kommer ikke uttalelsene til Peterson helt overraskende. Parafrasen av Det Nye testamente, som Peterson har gjort, The Message, bruker ikke ordet "homoseksuell" eller "homoseksualitet" i det hele tatt. Dessuten har det kirkesamfunnet Eugene Peterson tilhører, inntatt en svært liberal holdning til Bibelens syn på ekteskapet.

Men forkjempere for det bibelske ekteskapet fortviler og sørger over uttalelsene til Eugene Peterson.

Russel Moore, president for kommisjonen for etikk og religionsfrihet hos Sørstatsbaptistene, sier på Twitter at Petersons uttalelse er "svært skuffende". Mens faren til han som gjør intervjuet, den kjente sørstatsbaptistpastoren, James Merritt, som har vært president for Sørstatsbaptistene, kommer med følgende uttalelse: "Jeg vil endre mening når Gud endrer mening. Hans meninger er det eneste som virkelig betyr noe."

Foto: Wikipedia.

Megakirkepastor ble husmenighetsleder

Fra første stund jeg hørte Francis Chan (bildet), for en god del år siden, kjente jeg en djup respekt for en mann som levde det han preket. Når han nå forteller hvorfor han forlot pastorjobben i mega-kirken han har betjent, har jeg ikke mindre respekt.

Francis Chan er så langt jeg kan se hel ved.

"Jeg ble frustrert," sier han på sin Facebook-side. "I følge Bibelen har hver eneste en av disse menneskene (han refererer til menigheten Cornerstone Church i Simi Valley i California, USA) en overnaturlig gave som det er meningen de skal tjene Kristi kropp med. Hit kommer 5.000 mennesker hver uke for å høre min gave, se min gave. Så bortkastet! Så begynte jeg å tenke på hvor mye det koster å drifte dette. Millioner av dollars?"

Så legger Francis Chan til:

"Gud, du ønsket deg en menighet som har kjent for sin kjærlighet. Du ønsket en gruppe av mennesker hvor alle gir uttrykk for sine gaver ... Vi er en kropp. Jeg er et medlem, kanskje jeg er munnen, men hvis munnen er den eneste tingen som fungerer?"

Francis Chan snakker åpent om faren for stolthet som følger en slik posisjon, og særlig etter at hans bok 'Crazy love' kom ut. Bildet av ham var på førstesiden av kjente magasiner, og han ble invitert til de store konferansene:

"Jeg freaket fullstendig ut. Men jeg likte det også. Samtidig var det noe i meg som lengtet tilbake til den personen jeg en gang var. Alt det du sa du hatet, Gud, det er meg akkurat nå! Jeg må vekk herfra. Jeg er i ferd med å miste min sjel."

Nå gjør Francis Chan noe helt annet. Han leder et arbeid som kalles: "Vi er menigheten". Den består av en gruppe på 30 ulønnede pastorer som er pastorer for omlag 15 ulike husmenigheter i et område av San Francisco. Det er meningen at hver av disse gruppene skal være små, slik at det kan bygges et virkelig fellesskap hvor nådegavene kan komme i funksjon.

"Vi er noen få hundre mennesker. Alle vokser i troen og alle er forpliktet på å lese denne boken (Bibelen) og bry seg om hverandre. De møtes i deres hjem, de studerer, de ber, de tar seg av hverandre. De er i ferd med å bli menigheten, og jeg elsker det!"

onsdag, juli 12, 2017

Massemedia, hellige Silouan og Smith Wigglesworth

Av og til - og ganske ofte - overveldes jeg av de negative nyhetene både aviser, radio og TV byr på. Jeg tror ikke vi er skapt for alle disse syns- og hørselsinntrykkene. De er så massive og destruktive at de gjør noe med oss. Derfor faster jeg fra aviser og særlig nyhetssendingene på fjernsyn. Jeg vil gjerne beholde min fred. Ikke slik å forstå at jeg rømmer fra virkeligheten, men jeg vil ikke at mitt sinn skal fylles med all volden, alle drapene, all elendigheten.

I går ble jeg minnet om et annet alternativ. En venn av meg fortalte meg om en historie som omhandlet den hellige Silouan fra Athos - eller starets Siluan, som enkelte kaller ham. Thomas Merton beskrev ham som '1900-tallets mest autentiske munk'. Han var født i 1866 og var en russisk bonde, men liten skolegang, som kom til Athos i 1892. På Athos arbeidet han ved en mølle. Han var en bønnens mann, som levde så nært Kristus at de som møtte ham, kalte ham 'gjennomskinnelig' - Kristi lys strålte om ham.


En dag møtte Silouan noen av de andre fedrene som tilhørte det russiske klosteret, Hl.Panteleimon, på Athos. De spurte ham hvorfor han ikke leste aviser. Ønsket han ikke å få vite hva som skjedde rundt om i verden? Brydde han seg ikke om det som skjedde? Tross alt var det krig i verden.

Den gamle munken ble stille. Så på en ydmyk og stillferdig måte svarte han at man ikke trengte å lese aviser for å få vite hva som skjedde i verden. En enkel måte å gjøre det på er å be for verden i kjærlighet, det vil nemlig åpne ens hjerte for den smerte som mange lider av. Det er fremdeles kunnskap, men ikke sinnets kunnskap, informasjon samlet fra utsiden, men hjertets kunnskap, som kommer fra en delt erfaring av den samme realiteten.

Noe å tenke på!

Jeg vet om en annen som ikke leste aviser, og det var Smith Wiggleworth, den verdenskjente helbredelsesevangelisten. Lester Sumrall forteller at han ved en anledning oppsøkte Wigglesworth hjemme hos ham. Som amerikaner ville Sumrall kle seg litt 'engelsk', og stilte i bowlerhatt og dress. Han hadde stukket ut eksemplar av The Times under armen. Når Wigglesworth dukket opp i døra, så han forundret på Sumrall og så sa han: Du kan komme inn, men legg igjen avisen utenfor, jeg vil ikke ha slik vantro inn i huset mitt!

Jeg har sans for både Silouan av Athos og Smith Wigglesworth, men jeg liker å lese aviser. Jeg har tross alt arbeidet som journalist i ni år i dagspressen, og fire år som redaktør av et tidsskrift. Og som blogger i mange år.

Men jeg har virkelig tro på det som Silouan fortalte: at det er mulig å være godt orientert om det som skjer i verden gjennom bønnen. Vi har jo den vidunderlige Hellige Ånd som avdekker og avslører for oss det som er skjult. Det er en av årsakene til at bønn er så spennende!

Arkeologer fastslår funn av klostercellen til hl. Columba på Iona

BBC melder at arkeologer har identifisert levningene av klostercellen til hellige Columba på den skotske øya Iona.

Selve funnet av restene til klostercellen ble gjort allerede i 1957, men det er først nå at arkeologene ved hjelp av radiokarbon-datering, har vært i stand til på en vitenskapelig måte å fastslå dateringen.

Klostercellen - eller skriptoriet - er stedet hvor hellige Columba arbeidet, ba og tilbrakte sine siste dager.

Hellige Columba - som skulle få tilnavnet 'kirkens due' - kom til Iona fra Irland i år 563. Han var en bønnens mann, kjent for sitt nære samfunn med Den Hellige Ånd. Han er også kjent som den som brakte evangeliet til Skottland. Iona skulle senere bli et senter for læring og tilbedelse. Etter Columba's død ble Iona et pilegrimssenter. Omlag 60.000 besøker Iona og dets gjenoppbygde kloster hvert år. Dessverre er fellesskapet på Iona de senere årene blitt et senter for liberal teologi. Det er absolutt nødvendig med en ny Columba!

Illustrasjon: BBC.

tirsdag, juli 11, 2017

Hellige Benedict - bederen som fortsatt inspirerer bedere

Europa, slik vi kjenner kontinentet i dag, ville sett ganske annerledes ut hadde det ikke vært for denne mannen: Benedict av Nursia (480-547). Det hele skyldes en regel han skrev. Han er blitt kalt 'den vesterlandske klosterbevegelsens far', og selv i dag henter mange mennesker, inkludert meg selv, stor inspirasjon fra det han skrev. Benedict vokste opp i en tid hvor kirken kjempet med sin identitet. Han skulle bli et redskap Herren brukte til å rense den.

Benedict ble født i Nursia i Italia, men på slutten av 400-tallet ble han sendt av sine foreldre til Rom for å studere. Men i Rom følte Benedict seg som en fremmed. Drevet av en sterk lengsel etter Gud forlot han keiserbyen og bega seg opp i fjellene for å lete etter stillheten og for å be. Her treffer han en eldre munk, ved navn Romanus, og denne munken blir hans åndelige veileder. Her i fjellene holder Benedict til i en grotte. Det er bare han og Gud. Lik mange andre som bærer på en så sterk Gudslengsel, trekker han seg tilbake fra det offentlige liv.

Men det varte ikke så lenge før ryktene begynte å gå. De når et kloster i nærheten, og munkene der forstår at de har med en hellig mann å gjøre. Om ikke han ville bli deres leder? Det ble slutten på et liv i stillhet.

Men det varte ikke så lenge dette livet heller. Munkene i klosteret fant snart ut at Benedict mente alvor med sin reform av klosteret. Livet ble for utfordrende og krevende for disse munkene og munkene ville ikke ha ham lenger som deres åndelige leder.

Benedict trekker seg tilbake til grotten sin i Subiaco. Nå begynner en ny tid. Stadig flere unge mennesker oppsøker munken i grotten. Han blir en åndelig veileder for dem. Snart blir de så mange at han starter en kommunitet, så en til og så en til. Benedict blir en samlende kraft i disse kommunitetene, og han velges til deres leder. Men han utgjør ikke lederskapet alene. Han utpeker en leder for hver av kommunitetene, og hjelper dem inn i et bønnens liv hvor lesningen av Den Hellige Skrift står helt sentralt.

Det er fra Benedict og dette miljøet at ordene "ora et labora" kommer. "Be og arbeid". Ordene skulle komme til å sammenfatte hele den livsholdningen som skulle komme til å prege det som skulle bli de benediktinske klostrene. Det mest berømte av dem skulle grunnlegges i Monte Cassino i år 529. Benedicts regel, som Benedict av Nursia forfattet, er tydelig inspirert av ørkenvekkelsen på  200-300 tallet - og av Johannes Casianus.

Vår egen kristenhistorie er knyttet til Benedict av Nursia. Selje kloster var et benediktinerkloster. Etableringen av et bispesete på øya Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster der var en direkte følge av at hellige Sunniva og munkene som reiste med henne fra Irland, slo seg ned på stedet.

Og Benedict fortsetter å inspirere moderne mennesker. Som Ragnhild Helena Aadland Høen, den drivende kraften for å få gjenreist et benediktinsk kloster på Selja. Vi er mange som ber om at hennes visjon for et 24/7 bønnesenter må bli en realitet. Hele den nymonastiske bevegelsen er inspirert av Benedict av Nursia. En av grunnleggerne, baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, er en av dem. Han har til og med skrevet en moderne parafrase av Benedicts regel. Og selv har jeg latt jeg inspirere i arbeidet med Kristi himmelfartskapellet. Og mange av de bønnehusene som nå reises i land etter land er tydelig inspirert av munken fra grotten i Subiaco.

Det er mange gode grunner til å minnes den hellige Benedict på denne hans minnedag.

Det som virkelig har verdi

Gud ønsker oss alle velkommen inn i sitt rike, men vi trenger å arbeide mot det målet på denne siden av evigheten. Hva vi gjør her og nå betyr noe for det som en gang skal komme. 

Vi kaster bort så mye tid på denne verden og dens fornøyelser, og glemmer de tingene som virkelig betyr noe.

'Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig tid.' (Joh 6,27)

- Johann Christoph Arnold (bildet), pastor, eldste, fredsaktivist, forfatter (1940-2017) Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, juli 10, 2017

Kristne i Nigeria danner bønnelenke for syk president

I et land som Nigeria, som er så splittet mellom etniske og religiøse skillelinjer, har den siste tidens sykdom og medisinske behandling av landets president skapt økt frykt og spenninger. Det har ført til at Det kristne fellesrådet i staten Nasarawa har dannet en bønnekomite som skal oppmuntre til forbønn for president Mohammadu Buhari.

Dette er jo helt i tråd med Guds ord:

"Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår Frelser ..." (1.Tim 2,1-3)

Lederen for Det kristne fellesrådet, biskop Joseph Masin, sier det slik:

"Vi ber om at Den Allmektige Gud skal gjøre vår president bra igjen raskt slik han kan fortsette i sin ansvarsfulle stilling. Han er vår president, så han trenger vår forbønn og vi trenger alle å be for ham."

Bønnekomiteen ber også om at de som ber også bør be om en fredfull samekistens mellom de ulike etniske og religiøse gruppene i Nigeria. La oss stå sammen med våre trossøsken i Nigeria og be for den spente situasjonen i landet.

Billedtekst: Styret for Det kristne fellesrådet i den nigerianske staten Nasarawa. Biskop Joseph Masin til venstre.


Når Gud skriver vår livshistorie

Det er kanskje prematurt å skrive dette - fordi jeg fremdeles er i selve prosessen, men det er likevel godt å sette ord på det. Kanskje det kan bli til hjelp for noen.

Det er to personer som de siste årene har betydd mye for meg. Den ene heter Bob Sorge. Sorge er blitt kalt "mannen som ikke kan tale". Stemmen hans er redusert til hvisking. For 20 år siden ble stemmebåndene til denne fremragende lovsangslederen og pastoren skadet. Gjennom sin tøffe livsreise har Gud gitt ham et kraftfullt budskap om hva Gud gjør i lidelsens smelteovn: Det er ikke ilden som forandrer oss, men derimot den lengselen etter Gud som ilden skaper.

En annen er Steve Saint, sønnen til Nate Saint, den legendariske piloten, som var en av fem misjonærene som ble brutalt myrdet av en indianerstamme i Ecuador, 8.januar 1956.

Jeg har fulgt med stor interesse misjonsvirksomheten til Steve Saint gjennom mange år. Han er en av mine troshelter. I forbindelse med utprøving av noe teknisk utstyr som skulle brukes i misjonens tjeneste, ble Steve Saint utsatt for en ulykke i 2012 som førte til store lammelser i kroppen. Han har virkelig slitt med å holde fast ved livet, og med ørsmå skritt har han sakte men sikkert fått noe følelse tilbake i beina og armen, men han sliter daglig med store smerter og i perioder med depresjon.

Begge disse to - både Bob Sorge og Steve Saint - snakker om det samme: Om å la Gud skrive vår historie.

Steve Saint sier at vi alle har kapitler i våre liv vi ikke liker, kanskje det kapitlet vi lever akkurat nå. Men overlater vi livene våre i Guds hender, så vil Han skrive kapitlene og Han gir oss det løftet at om Han skriver kapitlene så vil det siste kapitlet av vår historie skape mening og vil passe perfekt med Hans plan, Hans hensikt, Hans historie!

Å overlate alt i Guds hender er en øvelse. Noen ganger en vanskelig øvelse. Det synes jeg.

Akkurat de kapitlene Han skriver nå i min livshistorie er kanskje de vanskeligste så langt. Så mye smerter, ustøhet, følelsen av å være uvel. Jeg merker mer til Parkinsons nå enn for noen uker siden. Ikke minst er øresusen blitt høyere. Til tider er den ikke til å leve med. Be gjerne om at jeg slipper den. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer av den.

Det er ikke alt som henger på greip. Jeg gleder meg til å få svar på noen hvorfor en dag. Når den dagen kommer er det ikke sikkert jeg trenger å få noe svar. Da er alt innlysende.

Bob Sorge og Steve Saint har vært og er fortsatt gode følgesvenner for meg. Bob Sorge, blant annet gjennom sine bøker om Job, Steve Saint gjennom sine videoer og artikler. De lærer meg noe om tålmodighet og det å ikke gi opp. Og å finne glede i de små tingene. I huset vårt, hagen vår, i vennskap, familie, tjeneste. Nå ser jeg frem til seminaret jeg skal holde på sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen, om åndelig modning i livskriser og om tidebønnene jeg skal lede der hver kveld. Seminaret er på fredag 21, mens selve stevnet er fra den 18.-23. juli. Gleden over å tjene Herren midt i lidelsen er fremdeles der.

Billedtekst: På en av mine favorittplasser, utenfor Minnehallen i Stavern. Foto: May Sissel Hansen

søndag, juli 09, 2017

UNESCO: Hebron er en palestinsk kulturarv

UNESCO's verdensarvkomite holdt sitt årsmøte i Krakow på fredag, og vedtok da å klassifisere Hebron som en truet palestinsk kulturarv. Det er underlig å tenke at det er mulig å bli så historieløs. Det har aldri vært noen palestinsk arv. Hebron er så jødisk som det vel er mulig å bli.

Og det er noe svært symboltungt at vedtaket ble gjort i den polske byen Krakow. For de som har fulgt bittelitt med i historietimene på skolen etablerte de nazistiske myndighetene en jødisk ghetto her i 1941, og den ble etablert i den hensikt å utrydde jødene. I den samme byen - nå i 2017 - kommer andre lands myndigheter sammen for å fortsette arbeidet nazistene begynte, denne gangen med å slette de jødiske sporene i den jødiske byen Hebron. Vi vet hvordan det gikk i Krakow. Vi aner hva dette betyr for dagens jøder.

Hebron er ikke en palestinsk kulturarv. Noe palestinsk rike finner du ikke noe sted i historien. Likevel stemte 12 land for å legge Hebron til verdensarvlisten over steder som er truet. Hvem truer hvem? UNESCO vil ha det til at de israelske soldatene utgjør denne trusselen. Her ligger patriarkenes graver. Hvem er de? Alle er jødiske. I følge Bibelen er Abraham, jødenes stamfar, og de aller fleste av hans etterkommere gravlagt i Patriarkenes grav. Etter at muslimene erobret området 2600 år etter at Abraham levde har de gjort gravstedet til en moske - Ibrahimi moskeen.

Tre land stemte imot dette vedtaket og seks land lot være å stemme. Hvilke land som gjorde hva er hemmelig.

Rula Maayah, den palestinske turist-ministeren, uttaler til The Guardian: "historisk sett tilhører Hebron det palestinske folket."

Det er en historisk løgn.

Billedtekst: David Wilder som i en årrekke har vært talsmann for den jødiske befolkningen i Hebron.

Mennesker som har mye å tilføre oss

"De som er svake sliter veldig med å finne sin plass i samfunnet. Bildet av idealmennesket er kjernesunn og det er ikke plass til de gamle, syke og de minste.

Slik jeg ser det må samfunnet, pr definisjon, inkludere behovene og gavene til alle sine medlemmer.

Så hvordan kan vi klare å skape et åpent og vennlig samfunn der menneskerettighetene respekteres og fremmes, når de verdier vi underviser og fremmer utelukker segmenter av befolkningen?

Det er min overbevisning at de som vi ofte ekskluderer fra det normale liv i vårt samfunn, mennesker med funksjonshemminger, har noe betydningsfullt å lære oss. Når vi inkluderer dem, tilfører vi både oss selv og verden rikdommer."

- Jean Vanier (bildet) i Becoming Human, side 45. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

lørdag, juli 08, 2017

Fra vigslingen av skogskapellet på Høgsveen

Fra sommerfesten til Baptistene i Stavern til vigslingen av skogskapellet til Høgsveen retreatsted i Furnes, Hedmark. Jeg er glad i alt Guds folk!
Det var en stor opplevelse å få være med på vigslingen av det vakre skogskapellet til og Ulf og Toril Asp i dag. Jeg deltok med tekstlesning under festgudstjenesten, som på grunn av regnværet måtte holdes i foredragssalen på retreatstedet. Salen var fullsatt med gjester fra ulike kirkesamfunn, men nok mest fra DELK, hvor Ulf Ask er prest og hvor han har vært tilsynsmann. Etter gudstjenesten gikk vi i prosesjon opp til kapellet, som er laftet av en en annen god venn av meg, Finn Rune Stabell. I øsende regnvær ble korset festet på gavelen til våpenhuset. Vi sang en salme og vi ba Herrens bønn.
Etter vigslingen ble alle invitert til en nydelig suppe før vi fortsatte med en samling i foredragssalen med hilsener. Jeg bar frem en hilsen fra Kristi himmelfartskapellet og fellesskapet som møtes der.
Det er min bønn at Gud reiser opp mange slike kapeller - et sted for stillhet og bønn, hvor Guds hellige nærvær kan hvile. Anbefaler alle på det varmeste å ta turen til Høgsveen, enten for å se det vakre kapellet eller delta på en retreat. Både Toril og Ulf Asp er utdannet som teologer, og er trygge og omsorgsfulle åndelige veiledere.
Foto: May Sissel Hansen.

Sannhetssøkeren og refomatoren Jan Hus

Mens May Sissel og jeg deltok på landsmøtet og sommerfesten til Det Norske Baptistsamfunn denne uken, tok jeg meg tid til å feire minnedagen til Jan Hus, også kalt 'den første protestant'. Minnedagen for tsjekkernes reformator er nemlig 6. juli og absolutt verd å minnes. For meg er 6. juli litt ekstra spesiell fordi det var på minnedagen for martyren Jan Hus, jeg ble opptatt som medlem av den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. Det skjedde i 2011. Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg vært opptatt av de forfulgte kristnes situasjon, så det var derfor ekstra meningsfullt å bli opptatt som medlem av denne kommuniteten akkurat denne dagen.

Hvorfor skal vi så minnes martyrene? Skal vi ikke heller legge deres historier tilside og kalle dette en ulykksalig tid i kirkens historie, og komme oss videre. Vi lever tross alt i 2017 og tiden er annerledes nå.

Da er jeg redd vi mister mye underveis, ja, ikke bare det, vi står også i fare for å gjøre om igjen de samme feilene. Deres kamp må ikke være forgjeves. Vi må løfte frem deres minne, dvele ved det de sto for og var villige til å gå i døden for. Av og til må vi våge å spørre oss selv: Er vår tro verd å dø for? Eller er troen vår bare blitt en eneste stor lapskaus, hvor alt er blandet sammen? Det er bare når vi er trygg på vår egen identitet og egenart at vi med frimodighet kan nærme oss våre trossøsken i andre sammenhenger.

Her er noe jeg skrev om Jan Hus på 600 årsdagen for hans martyrium, 6.juli 2015:

I dag er det på dagen 600 år siden tsjekkernes store reformator, Jan Hus, ble brent på bålet. Selv satt i brann av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’ - antente han en åndelig brann som skulle få store og varige ringvirkninger. Jan Hus skulle bli en katalysator for den protestantiske bevegelsen, og minnedagen for hans martyrdød er viktig også med tanke på det store Reformasjonsjubileet i 2017.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid.

På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene.

Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Jan Hus
Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Når Jan Hus ble ført til bålet, 6. juli 1415, kunne man høre ham si:

“For det evangeliet hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede”.