Det Jesus hater

 Det er oppsiktsvekkende, og svært underkommunisert, men det finnes noe Jesus hater. Tanken er kanskje fremmed for deg, fordi når vi forkynner om Jesus, forkynner vi om hans kjærlighet.

Hvem var nikolaittene? De nevnes kort to ganger i sendebrevene i Åpenbaringen. De karakteriseres som onde, og Jesus hater denne læren! Han sier det selv. De er som giftig ugress i åkeren. Til og begynne med som harmløst, men når det får vokse opp kveler det hveten og ødelegger innhøstningen.

For den tidlige kirken var nikolaittene en stor trussel. Innflytelsen fra dem merkes den dag i dag, og det er de som mener at de er en medvirkende årsak til det Bibelen kaller det store frafallet som skal finne sted før Jesus kommer igjen.

De nevnes i brevet til menigheten i Efesos, i Åpenbaringen 2,6. Denne menigheten får ros av Jesus for "å hate nikolittenes gjerninger, slik jeg selv gjør."

Den andre gangen de nevnes, er i brevet til menigheten i Pergamum, en menighet Jesus refser fordi den tillater at noen "holder seg til nikolaittenes lære", og Jesus ber menigheten om å vende om. Om den ikke gjør det vil Jesus "kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn." (Åp 2,15-16)

Det er sjelden Bibelen nevner en gruppe og en lære så direkte, og enda sjeldnere at Jesus uttrykker hat mot en bevegelse. Men det er kanskje ikke så merkelig når denne gruppen var som kreft som truet selve menighetens eksistens.

I en tid hvor det snakkes så mye om kjærlighet og inkludering, er det viktig at vi får med oss at det er noe Jesus ber oss om å ikke tolerere.

Menigheten i Efesos hadde mange problemer og utfordringer, men når det gjaldt nikolaittenes lære nektet den å kompromisse. For her var ondskap kamuflert som nåde.

Menigheten i Pergamum gikk kompromissets vei. De omfavnet riktignok ikke denne læren, men de tolererte den. Toleransen førte til korrupsjon. Konklusjonen er klar: vi kan ikke flørte med det falske og forbli trofaste mot sannheten.

Niko på gresk betyr å beseire eller overvinne, og laos betyr folk. Vi kan gjerne oversette det med: de som søker å dominere eller å herske over de troende.

Enkelte bibelforskere mener at nikolaittenes lære gikk ut på å fremstille nåden på en slik måte at den ga tillatelse og aksept til å synde. I stedet for å sette folk fri førte de dem djupere inn i bundethet. 

Ireneus mente at nikolaittene stammet fra Nikolaus, "en proselytt fra Antiokia", som omtales i Apg 6,5 og som hører med blant de syv første diakonene som ble valgt i menigheten i Jerusalem. Nikolaus omtales i Skriften som en trofast mann, men over tid kan det ha skjedd noe med ham som førte til at han eller hans disipler falt for vranglære.

Dette forblir et mysterium, men det vi vet er at det vokste opp en gruppe som ble oppkalt etter hans navn, og som lærte i strid med apostlenes lære. Det var en falsk lære kombinert med moralsk forfall. De lærte at folk kunne synde uten at det fikk konsekvenser for dem. Dette var billig nåde, nåde uten medfølgende omvendelse. Det var syndenes tillatelse, ikke syndenes forlatelse. Nåden dekket alt, så man kunne fortsette å synde, man fikk jo tilgivelse likevel. For dem var hellighet et valg, ikke et krav. De visket ut grensen mellom det profane og det hellige. Budskapet var enkelt og populært, men dødelig.

Seksuell umoral og åndelig hor preget denne læren, på denne tiden var seksuell umoral nært knyttet til avgudsdyrkelsen. 

Hvorfor hater Jesus denne læren? Fordi kompromiss dreper tro. Nikolaittene sa: en liten synd betyr ingenting. Verdslighet er ikke farlig. Men en liten surdeig syrer hele deigen! Jesus kaller menigheten til hellighet, ikke som en byrde, men som et kjennetegn på sann kjærlighet. Når menigheten tolererer synd i kjærlighetens navn nuller den ut kraften i Jesu kors. Den kraften som kan sette oss fri.

Uten Kristus intet håp

 "Ethvert budskap som beroliger mennesker som ikke vil kaste seg ned for Frelserens føtter, er løgn. Vi mennesker eier intet annet enn vår egen fortapelse og så tilbudet, redningsmannen, som stiger oss i møte. Vraker vi ham, da står vi uten stjerner i natten."

Biskop Per Lønning (bildet). Foto: Menneskeverd

Når Gud gleder seg - mens noen klager

Tenk om vi kunne glede oss som Gud gleder seg over en synder som omvender seg, og har startet på hjemveien til Guds åpne favn. Jeg kan ikke annet enn å fryde meg over det som skjer blant studentene ved Asbury University. Det er gripende å se unge mennesker bøye seg for Gud, bekjenne sine synder og  som står frem med vitnesbyrd om det de har opplevd. På rekke og rad står de, og leser fra Bibelen. Av og til høres det gråt, andre ganger fryderop. Det er en dempet atmosfære. Så er stillheten til å ta og føle på. Møtene pågår nesten non stop. Og alt startet spontant, fra helt vanlig ukedag.

For noen er dette likevel galt. De roper opp om vranglære, dette er falskt, en forførelse, dette er NAR, eller noe annet som ligner. Ingen glede over une mennesker som møter Gud. For i deres øyne er det ikke Gud de møter, men forførende demoner. Intet mindre. Omvendelsene er ikke reelle. I deres målestokk.

Det er de samme som dukker opp i de kristelige bladenes kommentarfelt hver gang. Så snart det skjer noe de ikke liker, er de raske til å dele ut vranglære-stempelet. Aldri har de noe positivt å melde, aldri noe å glede seg over. Alt er mørke, det er beksvart natt. 

Men det skjer fremdeles mye å glede seg over. Som når syndere omvender seg. Da er ikke alt vakkert, da er ikke alt på plass, men heldigvis er Gud rausere enn enkelte av hans bakkemannskaper. For enkelte av dem er det aldri godt nok. Det er alltid noe å klage over, særlig blant de såkalte 'heresi-hunters'. De vil alltid finne noe å advare mot.

Surpomper og vriompeiser

Kjenner jeg blir trett og sliten av kristne som aldri har noe godt å si om andre. Hvor alt skal kritiseres og stilles spørsmålstegn ved. Som selv vet best og har sitt på det tørre. Som har sett det som sitt livskall å advare mot vranglære, og de representerer selv selvsagt den absolutte sannhet. De er sjeldent aktive i menighetsliv, men liker å sitte utenfor og kritisere alt som ikke fungerer som det skal. De selv er det sjeldent eller noe galt med. De er mest opptatt av frafall og forfall, og klarer ikke å glede seg over alt det Gud gjør i vår tid. 

Tenk å bruke livet sitt på denne måten! 

I stedet for å bruke tid på å leve i Guds nærvær, glede seg over skjønnheten i Guds skaperverk, samvær med kristne trossøsken fra ulike deler av Kristi kropp, være takknemlig for Guds nåde i eget og andres liv, er de opptatt av å søke å finne feil og påpeke dem hos andre.

Jo eldre jeg blir jo mer takknemlig kjenner jeg meg for Guds nåde. Hadde det ikke vært for den hadde det vært ute med meg.

I dag tar jeg med meg disse ordene fra Peter Halldorf: 

"En kristen hellighetsforkynnelse som bruker mer tid på å hudflette synden enn å puste til gløden i hjertene våre, forråder derfor uvegerlig evangeliet."

Tilsidesettingen av Det gamle testamente er farlig

 I de siste årene har det vært en urovekkende bevegelse i Kirken for å se bort fra eller til og med fornekte Det gamle testamente. Det er en del av et misforstått forsøk på å gjøre Guds budskap mer "tilpasset" for moderne sinn. Men Jesus og Det nye testamente er iboende knyttet til Det gamle testamente. Herren knyttet sin egen troverdighet til Det gamle testamente. Han beviste sin autentisitet gjennom en appell til gammeltestamentlige profetier.

I Johannes 5:39 sa Jesus til de religiøse lederne på sin tid: «Dere gransker Skriftene, for i dem tror dere at dere har evig liv; og dette er de som vitner om meg.» [NKJV]

Lukas 24:27 beskriver hvordan Jesus snakket til de to disiplene på veien til Emmaus. Den sier: "Begynner med Moses og alle profetene, og han forklarte dem det som ble sagt i alle Skriftene om ham." [NIV]

Det nye testamente var ikke skrevet ned ennå. Jesus viste dem hvordan Han var blitt åpenbart i Det gamle testamente. Gjennom profetene hadde Gud lenge før gitt nøkkeldetaljer om Jesu liv. I følge GotQuestions.org, "Konservativt oppfylte Jesus minst 300 profetier i sin jordiske tjeneste." Dette tallet er faktisk konservativt. Det reelle tallet kan være nærmere 500.

Bruken av gammeltestamentlige profetier i presentasjonen av evangeliet begynte med den første prekenen i urkirken. På pinsedagen begynte Peter sin preken med et langt sitat fra Jobs bok. Autentisiteten til det kristne budskapet er forankret i det profetiske budskapet i Det gamle testamente.

Åpenbaringen 19:10 sier: "Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd." [NKJV]

I Apostlenes gjerninger 10 holdt Peter en annen historisk preken. Da Peter førte hedninger inn i den kristne fold, sa Peter om Jesus: "Han er den alle profetene vitnet om." [New Living oversettelsen] Denne gangen forkynte ikke Peter for jødiske troende, men for hedninger. Likevel knyttet han Jesus til det profetiske budskapet i Det gamle testamente.

Mange som ønsker å vitne for Jesus har blitt bundet med knuter fordi de stadig hører at man bare kan bruke Bibelen når man snakker til folk som allerede tror. Hebreerne 4:12 beviser at det er feil. Den sier: «Guds ord er levende og mektig og skarpere enn noe tveegget sverd, det trenger inn og splitter sjel og ånd, og ledd og marg, og skjelner hjertets tanker og hensikter. ." [NKJV]

En kirurg trenger ikke å overbevise pasienten om at skalpellen hans er skarp. Han bruker skalpellen uansett hva pasienten tror på. Vi bør bruke ordet med den samme tilliten. Den er levende og skarpt, gjennomborende til de innerste delene av mennesker - inkludert vantro.

Hvis du elsker Jesus, ikke kast bort den store og dyrebare opptegnelsen fra Det gamle testamente om Guds handlinger, hans ord og til og med hans tanker. Den opptegnelsen vitner om ham.

- Hal Lindsay/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 18

Kol 2,6-15: "Hold fast ved den tro dere er opplært i, med overstrømmende takk til Gud." (v.7b) Den apostoliske troen er en overlevert tro. Apostolisk tro er gitt - en gang for alle - og endres ikke med tiden eller omstendighetene eller skiftende trender. Apostolisk tro er troen på den treenige Gud, som skaper og dommer, og har som sitt sentrum troen på Jesu død og oppstandelse og himmelfart. Apostolisk tro bekjenner af det er bare en vei til Gud, og den går gjennom Jesus. "Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn  som vi kan bli frelst ved." (Apg 4,12)

Denne troen skal vi holde fast ved, skriver apostelen Paulus. Ikke vike av fra. Gjør vi vet er det ingen kristen tro vi bekjenner oss til, men en tro basert på egen overbevisning om at vi har funnet vår sannhet. 

Og vi gjør det med "overstrømmende takk til Gud". Jesus er virkelig himmelens store gledesemne. Den som har funnet Jesus har funnet den største skatt det er mulig å finne. Han er Guds ett og alt. Han er summen av all Guds visdom. Han er sen trum for Guds oppmerksomhet, og noe større enn å bli et Guds barn og være Guds venn finnes ikke. Hvilken rikdom vi eier i Jesus! Vi trenger ikke mer enn Ham.

Vi takker oss glade! 

Å holde fast er en aktiv handling. Det er jo mulig å slippe taket. Det glipper for oss når vi gir noe annet enn Jesus vår oppmerksomhet! 

"Pass på," skriver apostelen. Med andre ord er det mulig å sove i timen, være uoppmerksom, 'slepphent', som vi sier det på min dialekt. Hva er det vi skal passe oss for? Så ingen går "fanget oss". 

Det er ingen tvil om at Paulus hadde noe helt bestemt i tankene når han skrev dette til den kristne forsamlingen i Kolossai, nemlig en form for vranglære som truet den friheten Kristus har vunnet for oss. I selve frihetsbrevet - brevet til Galaterne -  skriver Paulus: "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." (Gal 5,1) For de kristne i Galatiaområdet var slaveåket lovtrelldommen, for menigheten i Kolossai bestod slaveåket å la seg blende av at Jesus ikke var nok, men at man trengte noe i tillegg. Det er en opplagt fare også i dag. Evangeliet - De gode nyhetene om Jesus - ble for enkelt. Dengang, som nå.

Hva var snaren i Kolossai? Vi vet ikke så mye om akkurat denne vranglæren, men den hadde tydelige islett av gnostisisme. Den kan oppsummeres som en slags "visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus." (Kol 2,8)

Disse vranglærerne forkynte en form for tilleggs-filosofi, jfr. v.8. De hevdet at den enkle sannhet som Jesus forkynte og som en kunne finne i evangeliene, var ikke tilstrekkelig. Den måtte utfylles med et sinnerikt system av filosofiske tanker som var altfor kompliserte for alminnelige mennesker, og som bare de som var intellektuellt utrustet kunne forstå. 

Noen av disse kompliserte tankebanene dreide seg mest sannsynlig om en form for et astrologisk system som handlet om grunnkreftene i verden, det vil si åndsmakter som sto bak stjerner og planeter. Derfor trengtes det spesiell kunnskap utover det Jesus kunne gi, for at de skulle kunne bli befridd fra dem. Derfor ville de i tillegg til omskjærelse innføre asketiske regler som gikk ut på hva man kunne spise eller drikke og hvilke høytidsdager eller fastedager som skulle gjelde. I tillegg til dette ønsket de til og med å innføre en form for engledyrkelse. Dette er ikke ulikt det vi ser innen New Age i dag. Vranglæren besto i at Jesus bare var en av mange mellommenn mellom Gud og mennesket, noe som er klart i strid med den apostoliske overleverte troen.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 15

Kol 2,4-5: Guds ord advarer stadig mot at vi kan bli forført. Den som ikke tror at han eller henne ikke kan bli forført - at det skjer alle andre, men ikke en selv - er allerede forført! Definisjonen på forførelse er 'å overtale noen til ulydighet eller manglende lojalitet'. Det handler om lojaliteten til Kristus og til den overleverte apostoliske troen. Alle kan bli førtført. Absolutt alle. Derfor må vi være på vakt. 

Den kristne forsamlingen i Kolossai var intet unntak: "Dette sier jeg for at ingen skal lure dere med sine overtalelseskunster." (Kol 2,4)

'Lokkende ord' - det er det greske ordet 'pitanologia' som apostelen Paulus bruker, og som oversettelsen av 2005 korrekt oversetter med 'overtalelseskunster'. Dette var et ord brukt i en juridisk sammenheng, og ble brukt om overtalelseskraften i en jurists argumenter, noe som kunne føre til at en forbryter kunne slippe unna sin den rettferdige straff. En menighet skulle være så forankret i Guds ord og derned sannheten at den ikke skulle la seg drive med av forførende argumenter. Dette gjaldt ikke minst samtidens vranglærere representert gjennom de ulike gnostiske sektene.

Apostelen Paulus uttrykker glede over den orden og fasthet i troen som preger den unge kirken i Kolossai, jfr Kol 2,5. Her henter Paulus to ord fra militærspråket. Ordet som oversettes til norsk med 'orden', er det greske ordet 'taxis', som betyr 'oppstilling' eller 'et ordnet arrangement'. Menigheten skulle være ordnet som en hær, hvor hvert medlem har sin faste plass, og var ferdig til å lyde ordre. Paulus utdyper dette bildet av menigheten som en hær i sitt andre brev til sin disippel Timoteus:

"Bær du også lidelsene, som en god stridsmann for Kristus Jesus! Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil." (2.Tim 2,3-4)

Ordet som på norsk oversettes med 'fasthet' er det greske ordet 'stereoma'. Dette ordet brukes om en 'solid mur', en mur som er urokkelig. Dette greske ordet beskriver en hær som er stilt opp i en ubrytelig firkant, fullstendig urokkelig mot fiendens harde angrep .

Når det gjelder vranglære skulle ikke menigheten så lett la seg drive med og la seg forføre av tidsåden, av overtalende mennesker, men stå fast i den tro den en gang for alle er blitt overlevert.

fortsettes

Når teologen tar feil og apostelen har rett

Noen ganger er det lett å avsløre vranglære. Som når presten og teologen  Helge Hognestad i en debattartikkel i avisen Vårt Land nylig  slår fast at 'Jesus døde ikke for våre synder'. Har man lest sin Bibel finner man at apostelen Paulus sier det stikk motsatte! Apostelen siterer det som trolig er en tidlig kristen trosbekjennelse:

"For jeg overgav blant dere de første ting jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene..." (1.Kor 15,3)

Dette hører altså med til barnelærdommen. Når Saulus ble en etterfølger av Jesus, er noe av det aller første han blir opplært i dette at Kristus døde for våre synder. Og ar det skjer i følge Skriftene. Det vil si: de gammeltestamentlige profetiske forutsigelsene om den Messias som skulle komme. Kanskje er det disippelen Ananias som underviser Saulus om dette, kanskje er det Barnabas. Uansett er dette noe av det aller første Saulus, han som skulle bli apostelen Paulu, blir undervist i når han blir en etterfølger av Jesus. 

Så når en prest og teolog står frem og skriver at 'Jesus døde ikke for våre synder' og Bibelen er krystallklar på det motsatte, er det ikke så vanskelig å se hvem som har rett, og hvem som lærer feil, og det burde ikke være vanskelig å sette apostelens ord over prestens og teologens. Vel og merke om man har Skriften som autoritet

Baez, Hanvold, Corona og spekulativ teologi

Reaksjonene har vært mange, kraftige og høyst berettigede over de famøse utspillene fra 'profeten' Diony Baez (bildet) på TV Visjon Norge de siste dagene. I en av disse TV-sendingene ba han seerne om å skynde seg gi 2020 kroner til TV-stasjonen, så skulle han be Gud beskytte seernes barn mot Corona-viruset. De fleste finner hans uttalelser usmakelige, sjokkerende og regelrett blasfemiske. Her spilles det på frykt og ren og skjær urtnyttelse av sårbare mennesker. Alt for å skaffe TV-kanalen penger.

TV-gründer Jan Hanvold forsvarer Baez med at TV-Visjon Norge tilhører den store pinse-karismatiske familien, og at det er de religiøse kreftene som reagerer. Tro om det er sant. Jeg merker meg at pinsekarismatiske profiler som pastoren for en av Europas største pinsekarismatiske menigheter, Joakim Lundqvist, i Livets Ord i Uppsala, tar et kraftig oppgjør med teologien til Baez. Han skriver, etter å ha sett innslaget fra TV-kanalen:

'Det här är, ärligt talat, bland det värsta jag vet.'

Han får støtte av en annen pinsekarismatisk profil, verdensevangelisten Christopher El-Hashemi (tidligere Alam), som kaller det 'helt vidrigt'. Begge får støtte fra Anders Gerdmar, assisterende professor ved Uppsala Universitet og president for Skandinavisk teologisk høgskole og selv pinsekarismatiker.

Her i Norge er det pastoren i Misjonskirken Betlehem i Oslo, Erik Andreassen, som har tatt belastningen med å ta et oppgjør med den teologien Baez/Hanvold forfekter. Det fortjener han en stor takk for. Han får støtte av mange, deriblant en hel rekke kjente kristenledere i Norge, som generalsekretæren for Misjonskirken i Norge, Øyvind Haraldseid og den tildigere synodelederen for Frikirken i Norge, Arnfinn Løyning, lederen for Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen,  og Misjonssambandets Espen Ottosen, bare for å nevne noen.

Dionny Baez, selverklært profet, og Jan Hanvold, står i denne anledning for en teologi som ikke bare er på ville veier, men som har sporet helt av. Det er en fryktbasert teologi som tror at man kan kjøpe Guds beskyttelse for penger, omtrent det samme som ved avlatshandelen i Sen-middelalderen hvor avlatshandleren Johann Tetzel solgte sine avlatsbrev for å oppnå Guds gunst.

Kanskje er det nå mest redelig at de kristne organisasjonene som sender på TV-Visjon Norge, trekker seg og slutter å sende på denne kanalen. Med mindre Jan Hanvold kan innrømme at denne gangen gikk 'profeten' for langt.

I stor takknemlighet

Jeg våknet klokken 05.30 i natt med spasmer og store smerter. Det var umulig å få sove igjen. Etter at de verste smertene hadde sluppet taket, ble jeg liggende stille i djup takknemlighet for noe jeg hadde lest kvelden før. Jeg takket Gud for de troens menn søm kjempet for den
tro de hadde fått overlevert fra apostlene!

For det er ingen selvfølge at den kristne tro er blitt bevart. Uten kirkefedrene kunne det ha gått riktig ille. Som for eksempel i Edessa.

Edessa var en av de store universitetsbyene. En smeltedigel mellom Persia og Bysants. Vi befinner oss på 500-tallet. Det var en markant påvirkning ved byens mange universiteter fra både persisk og indisk tenkning, også innen teologien. I dette kosmopolitiske miljøet fantes det en mann ved navn Bardesane, som påvirket de kommende teologene ved bruk av både hinduistiske og buddhistiske tekster.

Edessa ble et arnested for merkelige lærdomsvær, ikke minst eksotiske gnostiske doktriner. En slik sekt var elkesaittene. De trodde at to kjempestore engler hadde vist seg for deres grunnlegger Elkesaios, og de kunne fortelle at Jesus ble reinkarnert århundre etter århundre, og at han hver gag ble født av en jomfru. Elkeaittene fulgte de 5.Mosebøkene og var svært nøye med å holde sabbatten.

En annen gruppe i Edessa var markionittene. De trodde, som enkelre gjør også i dag, at den Gud vi møter i Det gamle testamente er annen Gud enn den vi møter i Det nye testamente. Den Gud vi møter i GT er nd, mens den Gud vi møter i NT er bare kjærllighet. I alle markionittenes kirker i Edessa lød det lovsanger til Kain, sodomittene, Nebukadnesar og ikke minst til slangen i Paradis.

Kristen lære var et flytende begrep. Den kunne i grunnen være hva som helst, bare den var åndelig.

I den tidlige kristne kirkes historie kunne det ha gått helt galt:

Vi kunne ha endt opp med Evangeliet etter Filip, som legger vekt på Jesu sterke følelseer for Maria Magdalena, og som lovpriser slangen i Paradis. Kirkene kunne blitt viet til mnikeiske småguder. Reinkarnasjonslæren ville blitt akseptert, Treenighetslæren forkastet sammen meed jomfrufødselen og messaliansk slimeksorsisme ville vært helt naturlig etter kveldsgudstjenesten.

Hadde det ikke vært for Den Hellige Ånd og kampen som kirkefedrene utkjempet.

Derfor takket jeg Gud i natt og jeg fortsetter i dag.

Den moderne inkvisisjonen

Det finnes et eget krigsspill som heter 'Heresey hunters'. Her er en av figurene i spillet, 'en kvinnelig inkvisitor med flammekaster'. Men det er ikke bare i spillverdenen disse 'hersesey hunters' finnes. Det finnes også en 'kristelig variant', mennesker som har fått et slags innbilt 'guddommelig' mandat til å 'avsløre vranglære' blant troende. De er en slags moderne form for den beryktede katolske inkvisisjonen. Uten noen form for redelighet angriper de andre troende og beskylder dem for vranglære. Uredeligheten består i at de ikke gir motparten noen mulighet til å forklare seg eller forsvare seg.

Sammenligningen med den katolske inkvisisjonen er ganske treffende, selv om en slik påstand opprører dem veldig. For det er jo nettopp 'de katoliserende tendensene' blant protestanter de har sett som sin oppgave å avsløre.  Men de opptrer likevel nøyaktig på samme måte som historiens inkvisitøer gjorde. De radbrekker det du har sagt eller skrevet. Tar ting helt ut av sin sammenheng. Sprer rykter og falske beskyldninger. Oppflammer 'massene' på sosiale medier, gjerne i forum som enten er hemmelige eller hvor man må være medlem, og hvor den angripes selvsagt holdes utenfor.

De opptrer som lærere, men har sjelden noen teologisk utdsnnelse. De angriper kirkesamfunn de selv ikke er medlem av, men er oftest ikke medlem av noen menighet selv. For dem finnes ikke det noen menighet som har ren nok lære. De harsjelerer med andre troende, forsøker å stigmatisere dem, brennemerke dem. Akkurat som inkvisisjonen gjorde.

De splitter menigheter og venneflokker med sine påstander om vranglære og infiltrasjon fra fienden. De tar veldig stor plass. Gjennom sin virksomhet får de en bekreftelse på at de selv er viktige. De ser sjeldent si egen synd, men kjenner godt til andres. De har sjelden evnen til å lytte, for de vet best selv. De bruker gjerne 'flammekasteren' på deg. De er nidkjære, og blir rasende om du sier de mangler kjærlighet. Det, sier de, er hersketeknikk. Selv kan de herske og herje så mye de til, for når alt kommer til alt advarer de jo på vår Herres vegne. Om de snakker sant, er ikke så farlig. De vet jo bedre enn de som har sagt eller skrevet noe, og det de mener, enn den som har sagt eller skrevet det. Selv om de aldri har møtt vedkommende.

Biskop Atle Sommerfeldt vil stenge ute Alv Magnus som taler i Borg bispedømme

Biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, har skrevet brev til samtlige prostier og til preses i Den norske kirke, og advart mot å bruke Alv Magnus (bildet) som taler.

Bakgrunnen er en tale den tidligere lederen for Ungdom i Norge, medstifter av Nasjonalt bønneråd og en anerkjent og høyst respektert taler i mange kirkesamfunn, holdt i Tomb kirke 17.februar. Magnus talte over dagens tekst, som var lignelsen om hveten og ugresset i åkeren. I den lignelsen forteller Jesus om livets to utganger.  Alv Magnus la ut teksten uten å trekke noe fra i alvoret Jesus legger innover tilhørerne.

Mange takket Alv Magnus for talen, mens noen ble forarget. De ga utrrykk for sin misnøye overfor sognepresten, som gikk til det skritt å uttale seg i menighetsbladet. Der beklaget sognepresten så mye det Alv Magnus forkynte.

Da reagerte biskopen i Borg. Han har skrevet to artikler i Dagen hvor han tar avstand fra den klare evangeliske talen til Magnus, og nå tar han altså neste steg hvor han advarer kirkene i Borg bispedømme mot å slippe Alv Magnus til på talerstolen!

Det hele vitner om den store nød som finnes i Den norske kirke for tiden. Vi lever virkelig i frafallstider, når en biskop må bruke sin makt til å hindre forkynnelsen av Guds ord. Det minner ikke så rent lite om tiden da Hans Nielsen Hauge levde. At dette skjer nettopp i Borg bispedømme har sterk symboleffekt.

Om dørene stenges for Alv Magnus i Borg bispedømme, vil jeg tro mange andre dører åpnes for denne uredde forkynneren, som vil lyde Gud mer enn mennesker. La oss omslutte Alv og Margareta og familien i våre forbønner.

Billedtekst: Alv Johan Magnus. Foto: Ungdom i Oppdrag.

Når vi støter mennesker fra oss

I ens iver etter rettroenhet og forsøk på å vinne et annet menneske med sine argumenter, skjer ofte det motsatte: man støter mennesker fra seg. For det er noe visst frastøtende over mennesker som skal forsøke å overbevise deg, tale deg til rette og dytte deg i en bestemt retning.

Iver er ikke bare av det gode. Den fører også mye dumskap med seg. For iveren har mye umodenhet i seg. Når årene går ser man hvor latterlig man har opptrådt i sine forsøk på å overbevise den andre om at de har feil, jeg har rett.

Når det meste fra den ene siden side hele tiden presenteres som feil hos den andre, og man får en følelse av at den andre hele tiden har rett, kan det føre til at man tråkker så mye over, at den man skal forsøke å overbevise, enten støter det hele fra seg, eller bare blir enda mer overbevist om at man ikke vil høre på den andre, men tvert om styrke sine egne argumenter mot den andre. Hva har man oppnådd da?

'Tankeløs tale stikker som sverd, men de vises tunge helbreder,' leser vi i Ord 12,18.

Og: 'Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv.' Ord 13,3.

Vi bærer alle med oss mye dårskap, hvor vi overvurderer vår egen styrke og vår åndelighet. Det er fare på ferde når vi tror om oss selv at vi er så rike på åndelighet. Hør hva Skriften sier om dette:

'Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har igen nød'' - det er vår erkjennelse, men Jesus ser det helt annerledes: 'OG DU VET IKKE at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.' (Åp 3,17)

Hvilket selvbedrag! Og så skal man lede andre på rett vei! La oss feie for egen dør først, da blir vi nemlig ydmyke.

'Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham.' Ord 26,12.

Vårt kall er å være sannheten tro I KJÆRLIGHET.

Overdreven tro på sin egen åndelige prektighet

Vi kan ha en overdreven stor tro på oss selv. Ikke bare på vår egen menneskelige styrke, men på vår åndelighet. Jeg blir mer og mer skeptisk når det snakkes om 'oss' og 'dem'. De er 'de' som tar feil, 'vi har rett', det er 'vi' som er Guds barn, i motsetning til 'dem'. Det er 'vi' som representerer den sanne lære, i motsetning til 'dem' som er villfarne og vranglærende. 'Vi' er frelst, i motsetning til 'de' som er syndere.

Hva er det som får oss til å tenke slik? Hvordan ser Herren oss? Ser han et stolt menneske? Eller er vi fri for stolthet, og det er 'de' andre som er stolte? Hva er det som får oss til å tro at vi representerer den sanne læren? Har du sammenlignet den med apostlenes lære? Eller mener du at du har apostlenes lære? Hva da med apostlenes liv? Lever du som dem?

Har 'vi' synder å bekjenne, eller er det bare 'dem'?

Du som har fått kallet og mandatet til å advare hele tiden om 'de andre', hvordan står det egentlig til med deg selv? Rekker du skyldfrie hender mot himmelen? Er alt rett med våre egne liv? Har 'vi' et stykke vei igjen, eller gjelder dere bare 'de andre'?

Fariseere? De er 'de' andre, ikke sant?
Det skulle vel ikke være deg selv?
Hvordan opplever 'de andre' deg?

Hva slags vitnesbyrd etterlater vi oss?

Skal du ta helgevasken i dag? Hjemme hos deg selv, ikke sant?

De kristne rødblyantene

Vranglærestempelet settes ganske så lettvint i disse dager. Det deles ut rødt kort i hytt og pine, og rødblyanten brukes flittig. En av de som har fått stempelet er Roy Godwin. I kronikker og leserinnlegg og ikke minst i sosiale medier.

Men det er ikke i spørsmålet om kristologien Roy Godwin anklages for vranglære, faktisk ikke i noen spørsmål vedrørende våre felles trosbekjennelser, verken den apostoliske eller den nikenske. Nei, det hele koker ned til hans bakgrunn, hans trosutøvelse, til hvilke bøker han har lest og anbefaler, hvem han har hilst på og på mistanke om at mannen skulle ha noe å gjøre med Den romersk-katolske kirke. Anklagene om at Godwin skulle være uklar når det gjelder forsoningen, er syltynn. Det baserer seg på en setning i en bok, ikke om forsoningen, men om velsignelsen. I dag stilles man ikke til ansvar for sin lære foran en lærenemd, men inkvisisjonen har sine talsmenn - og kvinner - i avisspaltene, og ikke minst i sosiale nettverk, hvor man gjerne i lukkede grupper fører sine læresamtaler - det er selvsagt ikke baktalelse, må vite, selv om den man samtaler om aldri får noen mulighet til å forsvare seg! Man har de edleste motiver.

La meg gi deg to eksempler på hva noen av disse rødblyantene tillater seg å skrive. En av dem, en  kvinne som skriver lange utredninger og kronikker i den kristne dagspressen om hva Godwin har skrevet og sagt, skriver på en Facebook-side: 'Han legger ikke ut Guds ord - det tror jeg heller ikke han er i stand til. Se det! Med et pennestrøk har man - uten å kjenne verken Godwin eller hans tjeneste - diskvalisert hans mangeårige tjeneste som evangelist. Når man påstår noe slikt er man ganske høy på seg selv.

Eller ta pinsepredikanten som beskylder Godwin for å 'virke helt ordinær, ikke noe spesielt'. Når ble det er problem? Er ikke det egentlig noe fint? Men pinsepredikanten, som sier han har hørt Godwin to ganger, vet mer. Han vet at talene hans ikke var 'spesielt visjonært eller åndsfylt'. Se det! Men er pinsepredikanten selv spesielt visjonær eller åndsfylt?

Han omtaler også Godwin som 'tilfellet Godwin' - det sier i grunnen ganske mye.

Broderkjærligheten, rausheten, den lyttende holdningen har trange kår i visse deler av norsk kristenhet. Vi sitter på våre tuer, passer våre revirer og blir hardtslående i debatter. Det er VI som har sett det. Det er VI som har rett. Og det er bare VI som går på den smale veien. Og det er bare VI som kjenner andres hjerter og motiver. Egentlig vet VI best hva andre tror, mye bedre enn det de selv vet.

Min bønn er denne:

Herre miskunne deg!

Spurgeon og kampen for den overleverte troen, del 1

Kontroversen Charles Haddon Spurgeon hadde med den britiske baptistunionen har for lengst gått i glemmeboken - dessverre! Den er nemlig hyperaktuell. Den gang som nå står striden om Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord og eneste rettesnor for liv og lære.

Det går mot slutten av den legendariske pastoren for Metropolitan Tabernacle i London's liv. Sterkt svekket av kronisk sykdom - leddgikt, nyrebetennelse og depresjon - kjemper han sitt siste store slag. En strid som skulle få navnet 'Downgrade', på norsk: 'Nedgradering'. Og det var da også et passende ord: Striden handlet om en nedgradering av Guds ord.

Det hele begynte ganske forsiktig. Uværet kom ikke plutselig. Det tok tid før skyene samlet seg. Tre små leserbrev dukket opp i det tidsskriftet Spurgeon var redaktør og utgiver for, 'The Sword and Trowel Magazine'. I mars, april og juni utgavene for 1887. De tre anonyme leserbrevene, som senere skulle vise seg å være skrevet av Spurgeons venn, Robert Shidler, advarte mot å være slepphendte når det gjaldt læremessige spørsmål, da det kunne medføre at man havnet i en skikkelig utforbakke.

Selv om leserbrevene vakte en viss oppsikt, braket det ikke løs før Spurgeon selv kom på banen. Det skjedde først noen måneder senere, i august nummeret av Sword and Trowel. Da skrev Spurgeon en seks siders leder md tittelen: 'Another word on the Downgrade'.

På dette tidspunktet hadde Spurgeon bare ett år igjen før han døde. Han var på høyden av sin popularitet både i Den britiske baptistunionen og viden kjent også utenfor Storbritannias grenser. Men han var en merket mann, ikke minst på grunn av kronisk sykdom og lidelse. Det siste han nå trengte var en teologisk strid. Han hadde få krefter til å kjempe en slik kamp. Å trekke menigheten han var pastor for  ut av Den britiske baptistunionen ville få vidtrekkende konsekvenser, men Spurgeon var forberedt på at det ville kunne bli utfallet.

I neste artikkel skal vi se nærmere på noe av det Spurgeon skrev.

(fortsettes)

Når det har kommet til Sverige, kommer det nok til Norge også

Sverige pleier å ligge litt foran Norge i utviklingen, men Norge pleier å følge etter - på godt og på vondt.

Når Svenska Baptistsamfundet, Missionskyrkan og Metodistene skulle slå seg sammen og bli til Equmeniakyrkan, valgte en del baptistmenigheter å stå utenfor det nye kirkesamfunnet. De mente blant annet at Equmeniakyrkan beveget seg i en liberal retning. Det er ikke vanskelig å gi dem rett etter at Equmeniakyrkans årskonferanse i Kristi himmelfartshelgen vedtok ny kirkehåndbok.

I boken oppmuntres forsamlingene som utgjør Equmeniakyrkan til å beskrive Gud som kjønnsnøytral. Man oppfordres til å bruke ordet 'Gud' i stedet for 'Han'. Begrunnelsen er at ordet 'han' befester patriarkalske strukturer.

Hva vigsler angår finnes det tre alternativer:

1. Ekteskap er mellom en mann og en kvinne.
2. Ekteskap gjelder alle par.
3. Ekteskap er forbeholdt hvilket kjønn som helst.

I det tredje alternativet skal man ikke bruke bibelord om at Gud skapte mennesker til mann og kvinne. Begrunnelsen er at ingen skal føle seg ekskludert.

Kommer dette også til å bli standard for norske frimenigheter på sikt? Ja, jeg er redd for det. Vi trenger virkelig å be for våre menigheter.

Ulven, Lammet og Løven

I går mens jeg var ute å kjørte og var alene i bilen kom denne setningen til meg. Jeg tror den er fra Herren:

'Bli ikke så opptatt av ulven, at du ikke ser Lammet og Løven!'

Man kan bli så opptatt av å passe seg for vranglære, for alt som er farlig, av å advare at man mister perspektivet.

Det er ikke ulven, som har det siste ordet, det er Lammet og Løven!

Det er en fare for å bli forført.
Vi har en motstander.
Det finnes falske profeter.
Vi skal være årvåkne.

Alt dette er sant.

Men.

Det er mulig å bli så opptatt av dette at man ikke ser verken Lammet eller Løven!

"Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret... Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, sto det et lam, likesom det hadde vært slaktet..." (Åp 5,5-6)

Er det noe den onde liker, så er det at all oppmerksomhet rettes mot ham.

Har du noe godt å si om Jesus?

Det er vranglære her, og det er vranglære der. Det er falske profeter. Ulver i fåreham.  Det analyseres. Man hamrer avgårde på et tastatur og det publiseres det ene innlegget etter det andre. Det opprettes hemmelige grupper på sosiale medier, hvor det kommenteres og diskuteres stolpe opp og stolpe ned. Nei, det er på ingen måte baktalelse. Man samtaler bare - sies det.

Men har de noe godt å si om Jesus?

Det ser ikke slik ut. Sjelden eller aldri publiserer disse menneskene noe godt, verken om Jesus eller deres kristne trossøsken.

Sosiale medier har gjort dem til nærmest profesjonelle advarere. Dag etter dag holder de på.
Finnes det vranglære?
Absolutt.
Skal vi advare mot den?
Absolutt.

Men når dette er blitt en heldagsbeskjeftigelse bør det lyse noen røde lamper. Da er jakten på vranglære nærmest blitt en nevrose.

Jeg leste en kommentar fra en av disse her om dagen hvor de diskuterte, unnskyld samtalte, om en kjent norsk predikant. Da skrev vedkommende: 'Det meste er galt med ham!' Da regner jeg med at det meste var rett med henne som kom med denne kommentaren?

Hvor er Jesus blitt  av?

Har vi ikke noe godt å si om Ham?
Har vi ikke noe godt å si om våre kristne brødre og søstre?

Betyr det at vi skal slutte å advare mot vranglære?
Nei.
Men det får være måte på.

Og mest sannsynlig har de ikke rett i alt de som advarer heller.
Og det kan hende de også har måtte justere seg etter hvert som de er blitt mer modne.
Og kanskje har de noen synder å bekjenne de også?

Når det kreves at vi skal fornekte det gode for å følge andres rettroenhet

Vi påvirkes alle av mennesker vi møter, av bøker vi leser, av filmer vi ser. Noen i større grad enn andre. På godt og på vondt. I ulike faser av våre liv. Noe av det vi lærer av disse menneskene beholder vi og tar med oss livet ut. Andre ting forkaster vi, de holder ikke livstesten.         

Betyr det at vi må innestå for alt hva disse menneskene står for og representerer? Selvsagt ikke. Vi står ansvarlig for våre egne liv alene.

To mennesker har betydd mye for meg i mange år nå, og vil nok fortsatt gjøre det livet ut. Begge har det tilfelles at de er katolikker. Gjør det meg til katolikk. Selvsagt ikke. Betyr det at jeg favner alt hva disse to har skrevet og sagt? Selvsagt ikke.

Fra et visst miljø har jeg fått mye pepper og ukvemsord fordi jeg har gjengitt tekster av Henri Nouwen (bildet) og Jean Vanier (bildet) og skrevet hva disse to har betydd for meg. Skal jeg forkaste alt det gode de har gitt meg, for å tilfredstille andres fordommer og overbevisning om at de - og bare de - representerer sannheten? Selvsagt ikke.

Jeg følger det gode apostoliske råd: 'prøv alt, hold fast på det gode'. (1.Tess 5,21)

Henri Nouwen og Jean Vanier har hver på sin måte hjulpet meg til å bli et sant menneske. Et menneske som våger å være ærlig og sårbar og snakke sant om livet, troen. De har vist meg at alle mennesker er høyt elsket av Gud og like verdifulle. Begge forlot høyt betalte og prestisjefulle stillinger, for å tjene de minste i samfunnet, de marginaliserte. Begge har hjulpet meg til å overgi mitt liv i Guds hender - i sykdom og harde prøvelser - og til å finne Jesus på en djupere måte i mine hverdager. Begge har hjulpet meg til å bli mer menneske, og se farene i overåndeligheten.

Skulle jeg forkaste alt dette, bare fordi noen krever det av meg? Mennesker som selv bruker noen av de styggeste ordene som finnes for å stemple deres kristne medsøsken. Mennesker som ikke tar hensyn til andres sykdomssituasjon, men valser over dem og deres familier og henger dem ut i sosiale medier og sier: Såpass må du tåle! Hvor er Kristi sinnelag og Åndens frukter?

Skal vi bøye oss for menneskenes krav eller skal vi følge Gud, og den unike vei Han har for den enkelte av oss?

Jeg tenker mye på ordene fra selve frihetsbrevet:

'Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.' (Gal 1,10)

Sorry - men jeg kommer ikke til å fornekte det gode som Henri Nouwen og Jean Vanier har gitt meg - for å tilfredstille kravet fra mennesker som er så høye på seg selv, at de tror de hører med til den siste resten av de siste dagers hellige. Et tips: Det er flere som  tror enn de tror, og det er flere som følger Kristus enn de.