I stor takknemlighet

Jeg våknet klokken 05.30 i natt med spasmer og store smerter. Det var umulig å få sove igjen. Etter at de verste smertene hadde sluppet taket, ble jeg liggende stille i djup takknemlighet for noe jeg hadde lest kvelden før. Jeg takket Gud for de troens menn søm kjempet for den
tro de hadde fått overlevert fra apostlene!

For det er ingen selvfølge at den kristne tro er blitt bevart. Uten kirkefedrene kunne det ha gått riktig ille. Som for eksempel i Edessa.

Edessa var en av de store universitetsbyene. En smeltedigel mellom Persia og Bysants. Vi befinner oss på 500-tallet. Det var en markant påvirkning ved byens mange universiteter fra både persisk og indisk tenkning, også innen teologien. I dette kosmopolitiske miljøet fantes det en mann ved navn Bardesane, som påvirket de kommende teologene ved bruk av både hinduistiske og buddhistiske tekster.

Edessa ble et arnested for merkelige lærdomsvær, ikke minst eksotiske gnostiske doktriner. En slik sekt var elkesaittene. De trodde at to kjempestore engler hadde vist seg for deres grunnlegger Elkesaios, og de kunne fortelle at Jesus ble reinkarnert århundre etter århundre, og at han hver gag ble født av en jomfru. Elkeaittene fulgte de 5.Mosebøkene og var svært nøye med å holde sabbatten.

En annen gruppe i Edessa var markionittene. De trodde, som enkelre gjør også i dag, at den Gud vi møter i Det gamle testamente er annen Gud enn den vi møter i Det nye testamente. Den Gud vi møter i GT er nd, mens den Gud vi møter i NT er bare kjærllighet. I alle markionittenes kirker i Edessa lød det lovsanger til Kain, sodomittene, Nebukadnesar og ikke minst til slangen i Paradis.

Kristen lære var et flytende begrep. Den kunne i grunnen være hva som helst, bare den var åndelig.

I den tidlige kristne kirkes historie kunne det ha gått helt galt:

Vi kunne ha endt opp med Evangeliet etter Filip, som legger vekt på Jesu sterke følelseer for Maria Magdalena, og som lovpriser slangen i Paradis. Kirkene kunne blitt viet til mnikeiske småguder. Reinkarnasjonslæren ville blitt akseptert, Treenighetslæren forkastet sammen meed jomfrufødselen og messaliansk slimeksorsisme ville vært helt naturlig etter kveldsgudstjenesten.

Hadde det ikke vært for Den Hellige Ånd og kampen som kirkefedrene utkjempet.

Derfor takket jeg Gud i natt og jeg fortsetter i dag.

De kristne rødblyantene

Vranglærestempelet settes ganske så lettvint i disse dager. Det deles ut rødt kort i hytt og pine, og rødblyanten brukes flittig. En av de som har fått stempelet er Roy Godwin. I kronikker og leserinnlegg og ikke minst i sosiale medier.

Men det er ikke i spørsmålet om kristologien Roy Godwin anklages for vranglære, faktisk ikke i noen spørsmål vedrørende våre felles trosbekjennelser, verken den apostoliske eller den nikenske. Nei, det hele koker ned til hans bakgrunn, hans trosutøvelse, til hvilke bøker han har lest og anbefaler, hvem han har hilst på og på mistanke om at mannen skulle ha noe å gjøre med Den romersk-katolske kirke. Anklagene om at Godwin skulle være uklar når det gjelder forsoningen, er syltynn. Det baserer seg på en setning i en bok, ikke om forsoningen, men om velsignelsen. I dag stilles man ikke til ansvar for sin lære foran en lærenemd, men inkvisisjonen har sine talsmenn - og kvinner - i avisspaltene, og ikke minst i sosiale nettverk, hvor man gjerne i lukkede grupper fører sine læresamtaler - det er selvsagt ikke baktalelse, må vite, selv om den man samtaler om aldri får noen mulighet til å forsvare seg! Man har de edleste motiver.

La meg gi deg to eksempler på hva noen av disse rødblyantene tillater seg å skrive. En av dem, en  kvinne som skriver lange utredninger og kronikker i den kristne dagspressen om hva Godwin har skrevet og sagt, skriver på en Facebook-side: 'Han legger ikke ut Guds ord - det tror jeg heller ikke han er i stand til. Se det! Med et pennestrøk har man - uten å kjenne verken Godwin eller hans tjeneste - diskvalisert hans mangeårige tjeneste som evangelist. Når man påstår noe slikt er man ganske høy på seg selv.

Eller ta pinsepredikanten som beskylder Godwin for å 'virke helt ordinær, ikke noe spesielt'. Når ble det er problem? Er ikke det egentlig noe fint? Men pinsepredikanten, som sier han har hørt Godwin to ganger, vet mer. Han vet at talene hans ikke var 'spesielt visjonært eller åndsfylt'. Se det! Men er pinsepredikanten selv spesielt visjonær eller åndsfylt?

Han omtaler også Godwin som 'tilfellet Godwin' - det sier i grunnen ganske mye.

Broderkjærligheten, rausheten, den lyttende holdningen har trange kår i visse deler av norsk kristenhet. Vi sitter på våre tuer, passer våre revirer og blir hardtslående i debatter. Det er VI som har sett det. Det er VI som har rett. Og det er bare VI som går på den smale veien. Og det er bare VI som kjenner andres hjerter og motiver. Egentlig vet VI best hva andre tror, mye bedre enn det de selv vet.

Min bønn er denne:

Herre miskunne deg!

Spurgeon og kampen for den overleverte troen, del 1

Kontroversen Charles Haddon Spurgeon hadde med den britiske baptistunionen har for lengst gått i glemmeboken - dessverre! Den er nemlig hyperaktuell. Den gang som nå står striden om Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord og eneste rettesnor for liv og lære.

Det går mot slutten av den legendariske pastoren for Metropolitan Tabernacle i London's liv. Sterkt svekket av kronisk sykdom - leddgikt, nyrebetennelse og depresjon - kjemper han sitt siste store slag. En strid som skulle få navnet 'Downgrade', på norsk: 'Nedgradering'. Og det var da også et passende ord: Striden handlet om en nedgradering av Guds ord.

Det hele begynte ganske forsiktig. Uværet kom ikke plutselig. Det tok tid før skyene samlet seg. Tre små leserbrev dukket opp i det tidsskriftet Spurgeon var redaktør og utgiver for, 'The Sword and Trowel Magazine'. I mars, april og juni utgavene for 1887. De tre anonyme leserbrevene, som senere skulle vise seg å være skrevet av Spurgeons venn, Robert Shidler, advarte mot å være slepphendte når det gjaldt læremessige spørsmål, da det kunne medføre at man havnet i en skikkelig utforbakke.

Selv om leserbrevene vakte en viss oppsikt, braket det ikke løs før Spurgeon selv kom på banen. Det skjedde først noen måneder senere, i august nummeret av Sword and Trowel. Da skrev Spurgeon en seks siders leder md tittelen: 'Another word on the Downgrade'.

På dette tidspunktet hadde Spurgeon bare ett år igjen før han døde. Han var på høyden av sin popularitet både i Den britiske baptistunionen og viden kjent også utenfor Storbritannias grenser. Men han var en merket mann, ikke minst på grunn av kronisk sykdom og lidelse. Det siste han nå trengte var en teologisk strid. Han hadde få krefter til å kjempe en slik kamp. Å trekke menigheten han var pastor for  ut av Den britiske baptistunionen ville få vidtrekkende konsekvenser, men Spurgeon var forberedt på at det ville kunne bli utfallet.

I neste artikkel skal vi se nærmere på noe av det Spurgeon skrev.

(fortsettes)

Forførelse og Guds vei

Ser du personen som løper? Han eller hun er ikke så lett synlig. Morgendisen visker ut landskapet.

Slik er det også i den åndelige verden for tiden. Veien er ikke like synlig. Det er så mange stemmer. Så mye forvirring. Så mye som bringer folk på avveier.

Sosiale medier har i sterk grad bidratt til det. Vi er bare et tastetrykk unna røster som snakker som slangen: Har Gud virkelig sagt? Tidligere hadde ikke disse stemmene noen mulighet til å nå så mange med sitt budskap. Men det har de i dag. Budskapene de formidler er likevel ikke nye. Djevelen er ikke så oppfinnsom. Kirken har hørt de før. Opp gjennom historien. Forskjellen er bare innpakningen. De vil fortelle deg at Bibelen er ikke Guds ord, at helvete ikke eksisterer, om det finnes noen fortapelse så er den kun dennesidig. De vil fortelle deg at kristne ikke har synder å bekjenne. Og flere og flere biter på slangens gamle løgn.

Hvorfor ikke gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn og holde seg til den tro som en gang for alle er blitt overlevert de hellige? De sannheter kirken alltid har trodd? Hvorfor ta seg nye lærere når du da står i fare for å komme deg bort fra veien? Hvorfor gi sine beste år til han som har til hensikt å ødelegge ditt liv?

Jeg holder meg til Jesu forsoningsverk på korset, at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, guddommelig inspirerte ord, evig gyldig og autoritativt for liv og lære, at jeg fortsatt har synder å bekjenne, at det finnes et evig liv og en evig fortapelse, og at den eneste frelsesveien går gjennnom Jesus Kristus.

Det er en enkel, velprøvd vei, som fører fram. Mange har løpt den før og er nå hjemme hos Gud. Jeg vil ikke gi mine år til en som har til hensikt å føre meg bort fra den veien som Gud har sagt vi skal løpe. Det koster noe å løpe den veien, den er smal, men den er den eneste som fører frem.

"Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet..." (Matt 7,14)

Du høyrer dei dårande røyster, som lovar deg gullglim og glans. Men ingen legg lys over vegen, som Jesus og kjærleiken hans.

Trosgrunnlaget

Om noen skulle være i tvil om min trosoverbevisning:

Vi er frelst
ved nåde alene.

Gjennom tro alene.

I Kristus alene.

I følge Skriften alene.

For Guds ære alene.

Hvor blir teologien formet?

Ulf Ekman (bildet) har skrevet en leder i den svenske avisen 'Världen idag' hvor han stiller ikke bare et interessant spørsmål, men i høyeste grad et betimelig spørsmål: Hvor blir teologien formet?'

Det burde være noe alle oppegående kristne er opptatt av!

Ulf Ekmans spørsmål reiser en rekke svært relevante problemstillinger: Endrer den kristne troslæren seg fra generasjon til generasjon? Eller formes teologien i den lokale forsamlingen? Hva mener vi egentlig når vi bruker ordet 'teologi' eller lære?

Noen bruker ordet 'teologi' med forakt. De sammenligner teologene med fariseerne på Jesu tid. For dem handler den kristne troen mest om opplevelser. Og så lenge disse opplevelsene handler om noe godt så er det likegyldig for dem om det de opplever stemmer med Bibelen. For deres egen subjektive måte å lese Bibelen på, er jo den rette uansett.

Det passe veldig godt en individualistisk tid som vår: troen blir noe privat som man har snekret sammen selv.

Men tilbake til Ulf Ekmans artikkel og hans viktige spørsmål: Hvor blir teologien vår formet? Hva avgjør det som er sann kristen tro?

Bibelen, svarer enkelte. Ja, det er sant. Bibelen er vår eneste autoritet i liv og lære. Det er sant for de av oss som tilhører den evangelikale delen av kristenheten. Men her er jo meningene så mange! Vi leser den samme Bibelen, men kommer frem til ulike konklusjoner. Og det gjelder ikke bare noen få spørsmål, det handler om dåp, nattverd, kirkeforfatning - bare for å nevne noe. Alt kan jo ikke være sant, fordi da er jo sannheten relativ. Og det er den ikke. Noe er sant, andre ting er det ikke. Så svart/hvitt er Bibelen!

Jeg tar ikke stilling til alt i artikkelen til Ulf Ekman. Du kan lese den selv og drøfte dens innhold.

Det er problemstillingene Ekmans artikkel reiser som jeg synes er interessant. For den kristne tro er først og fremst en tro som er overlevert fra apostlene. Fra generasjon til generasjon. Den sanne tro er den samme tro som i Bibelen omtales som 'apostlenes lære'.

Menighetens eldste har et kolossalt ansvar med å ta vare på denne overleverte troen, og våke over den! Selv om den lokale menigheten er suveren, kan den ikke overlate til dens enkelte medlemmer å finne ut hva troen handler om. Troen er ikke delt. Den er èn.

'Det er ett legeme og èn Ånd, likesom dere ble kalt med ett håp i deres kall. Det er èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far'. (Ef 4,4-6)

Det er derfor Judas skriver:

'strid for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige' (Jud v.3)

Ulf Ekmans artikkel kan du lese ved å klikke på denne linken:

 http://varldenidag.se/ledare/2013/09/06/Var-formas-teologin/

Når troen tømmes for bibelsk substans, del 1

For en god del år siden snakket jeg med en redaksjonssjef i en kristen dagsavis. Da han hørte at jeg var baptistpastor, som jeg var på den tiden, ble han ivrig og sa: 'Vi trenger dere. Dere er mer teologisk reflekterte enn oss pinsekarismatikere!'

Det er mulig han hadde rett - den gangen. Jeg er ikke så sikker på om det stemmer lenger. Jeg tror det dessverre er slik at i mange frikirkelige sammenhenger tømmes troen for bibelsk substans. Det man sitter igjen med handler stort sett om hva man føler er rett. Bevisstheten om hva Bibelen faktisk lærer, er liten. Det kan ha å gjøre med at det som sies fra talerstolen heller ikke har så mye substans. Man snakker mye i dag om hvordan man kan få bedre selvbilde, hvordan man kan leve lykkelig, og hvordan Gud kan velsigne. Lite om korset, lite om etterfølgelsen, og hva den virkelig innebærer. Og lite om temaer som dåp, nattverd, rettferdiggjørelse, helliggjørelse.

Derimot snakkes det mye om de 'sterke møtene', om 'salvelse', om 'tegn og under', sjeldent om Åndens frukt.

Til sin unge medarbeider, Timoteus, skriver apostelen Paulus: 'Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg'. (1.Tim 4,16)

Ikke mye forkynnelse av selvrealisering og tegn og under her! Nei, Timoteus skulle konsentrere seg om læren og fortsette med det. Og legg merke til hva apostelen sier: 'For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.' 

Det er slett ikke likegyldig hva som læres og undervises. Det hjelper lite med tegn og under, at mennesker skjelver og rister, om det som læres faktisk ikke stemmer med Gud ord. Må vi passe oss så vi ikke blir så blendet av tegn og under, at vi blir forført! Og den som tror at han ikke kan bli det, er allerede forført!

Til den samme Timoteus, skriver Paulus, inspirert som han er av Den Hellige Ånd: 'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende seg bort fra sannheten, og holde seg til eventyr'. (2.Tim 4,2-4)

Legg merke til hvor mange ganger apostelen snakker om læren!

(fortsettes)