mandag, oktober 26, 2020

Disse bildene får meg til å gråte


Disse bildene får meg til å gråte. De er håndfaste bevis på at de bibelske profetiene går i oppfyllelse rett foran våre øyne: Jødene, Guds eget folk vender i tusentalls tilbake til det landet Gud med ed lovet sitt folk til evig tid: 

'Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem - for Herrens. din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg.' (Jes 60,8-9)

I går markerte Israel Yom Ha'aliyah til minne om de millioner av jøder som har vendt tilbake til Israel fra deres utlendighet, etter at de i år 70 bler spredt til nær sagt alle jordens folk. Yom Ha'aliyah feires på den dagen da Josva ledet israelittene over Jordan idet de bar med seg Paktens ark.


Og Korona-pandemien til tross: jødene fortsetter å gjøre aliyah! Det er økende interesse blant den jødiske befolkningen i en rekke land om å vende tilbake til sine jødiske røtter i det land som Gud lovet deres fedre. De siste ovversiktene viser at sammenlignet med tidligere år var det en økning på 200 prosent i antall søknader. Dette i følge Yael Katsman, som er visepresident for Nefesh B'Nefesh, en organisasjon som fremmer og legger til rette for aliyah til Israel.

Og jeg merker meg at stadig flere amerikanske jøder vender hjem til Israel. Økningen er størst blant jøder i New York, California og New Jersey. Dette er helt i tråd med det kall Gud ga bederen Tom Hess, som leder et av bønnehusene i Jerusalem hvor det bes døgnet rundt 365 dager i  året, 19.mars 1987, til å be de amerikanske jødene om å gjøre aliyah fordi Gud kommer til å dømme USA på grunn av nasjonens synder. Tom Hess skrev bok om dette, som på norsk fikk tittelen: 'La Mitt folk fare.'

9.oktober i år kunne The Times of Israel fortelle  at statsminister Benjamin Netanjahu hadde fortalt Etiopias statsminister Abiy Ahmed, at det foreligger planer om å opprette en luftbro som skal ta med seg 2000 etiopiske jøder tilbake til Israel. De kommer fra Addis Ababa og Gondar.

En økende antisemittisme i Europa fører også til at stadig flere jøder bosatt i europeiske land vender hjem til Israel. I 2014 emigrerte hele 7000 jøder fra Frankrike til Israel. Så har da Frankrike Europas største jødiske befolkning. Allerede før massakrene mot satirebladet Charlie Hebdo og den jødiske kosherbutikken i Paris forberedte israelske myndigheter seg på at minst 10.000 franske jøder ville komme i 2015. 50.000 franske jøder har konkret forhørt seg om muligheten til å emigrere til Israel. Til opplysning er det mellom 500.000 til 600.000 jøder i Frankrike.

Truslene mot de europeiske jødene kommer fra både høyreekstremismen og fra radikalisert islam. Direktøren for Instituttet for studiet av glbal anti-semittisme, Charles Small, sier at 'den intellektuelle eliten i dagens Europa har vært tause om den økende trusselen fra det radikale, politiske Islam. Slike diskusjoner har vært tabubelagte. Straks du engasjerer deg i en debatt om dette, blir du avvist som neo-konservativ, sionist eller lignende.

Men det er ikke bare radikal islam som er blitt oversett, det er også i høy grad fremveksten av høyrenasjonalistiske grupper med et klart anti-semittisk buskap, ja, direkte jødehat.

Dette ser vi ikke minst i Tyskland. Tyske myndigheter la i februar i år frem tall som viste at det i 2018 ble begått 1646 lovbrudd motivert av jødehat i Tyskland. Dette var det høyeste nivået på et tiår og en økning på nesten 10 prosent sammenlignet med 2017. Tysklands første ombud mot jødehat, Felix Klein, advarte i følge Aftenposten. jøder i deler av landet mot å bære kipa, jødiske menns religiøse hodeplagg. I Tyskland står høyreradikale for et stadig mer åpent og brutalisert jødehat.

Visdommen som kommer av å granske det profetiske ord


Som enkelte av dere som leser mine artikler vet leser jeg for tiden boken Forkynneren, en av bøkene i Bibelen. Der kom jeg i går over et vers som henledet mine tanker til noen ord av apostelen Peter slik de er skrevet ned i 1.Petersbrev. Men først til ordene fra Forkynneren: 'Hvem er som den vise, og hvem forstår å tyde tingene? Visdommen gjør menneskets ansikt lyst, og det harde uttrykket hans forvandles.' (For 8,1) Disse ordene minner meg om 1.Pet 1,10-12:

'Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere. med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen - dette som englene trakter etter å skue inn i.'

Jeg ser dem for meg!! Eldre menn som sitter bøyd over skriftrullene og de gamle bøkene. Som ikke bare leser, men gransker. Studerer. Undrer seg. Stiller spørsmål. Slik som profeten Daniel som fant frem igjen profeten Jeremia, og som ved å granske denne boken fant ut at det hadde gått ganske nøyaktig 70 år siden Gud hadde gitt et løfte om at jødene skulle vende tilbake til jødenes eget land etter 70 års fangenskap i Babylon. 

Slikfinner man ikke ut ved en rask og overfladisk lesning av Skriften. Man må granske. Ta seg tid. Be om Åpenbaringens ånd. Slik msnge gjør i dag, og som opplever det jeg skrev om i går, om spotterne. Som gjør narr av dem. Kaller dem overspente. Naive. Selv bruker de liten eller ingen tid til å granske Skriftene eller i bønn. Men de krtiserer gjerne de som tar seg tid til å granske det profetiske ord. Og de vil gjerne diskutere.

Forfatteren av Forkynneren har lært noe: 'Visdommen gjør menneskets ansikt lyst ...' 

Det skjer noe med den som søker visdommen. Den påvirker. Forandrer. Så mye at det seens. Noen bærer med seg et lys, fordi Åpenbaringens Ånd har påvirket dem. Endret dem. Det skjer ikke over natten. Dager, måneder og år må til. Det er ikke snakk om at man tilegner seg boklig lærdom alene. Det handler om noe helt annet: åpenbaring.

I Salme 119,130 leser vi:

'Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand.'

Men da må Guds Ord ved Guds Ånd åpne seg for oss. 

søndag, oktober 25, 2020

Hvorfor er Iran plutselig interessert i Palestinsk islamistisk jihad igjen?


Det har vært stille en stund nå, men nå rører en av de farligste og mest blodige islamistiske gruppene på seg igjen. Palestinsk Islamistisk Jihad er svorne fiender av Israel. Det eneste demokratiet i Midt-Østen har nemlig ikke bare en fiende som vil kaste jødene på havet og utslette Israel fra jordens overflate. De er mange. Her er en artikkel fra The Jerusalem Post som jeg har oversatt til norsk. Den er publisert i avisens nettutgave i dag, og skrevet av Seth J. Frantzman. Jeg har oversatt et utdrag av den:

HVORFOR ER IRAN PLUTSELIG INTERESSERT I PALESTINSK ISLAMISTISK JIHAD IGJEN?

Interessen ser ikke ut til å være en tilfeldighet fordi gruppen hevdet at de «mobiliserte» i Gaza i løpet av helgen.

I nesten et år var den palestinske islamske Jihad stort sett fraværende fra Irans media og politiske presse. Nå er Iran tilbake og snakker om islamsk jihad i media, en dag etter at Ankaras presse også markerte gruppen. Artiklene ser ikke ut til å være en tilfeldighet fordi gruppen hevdet at de «mobiliserte» i Gaza i løpet av helgen.

Etter konflikten med Israel i 2019 led de tilbakeslag, og dee var også bekymret for trusler mot dets ledelse. Baha Abu Al-Ata ble drept i november av et israelsk luftangrep og syriske rapporter sa at hjemmet til nestlederen Akram al-Ajouri også hadde vært et mål. Iran følger gruppen tett fordi PIJ antas å være en iransk gruppering, bevæpnet, rådgitt og gitt kontanter og teknisk assistanse gjennom årene av Teheran. De er Irans fotavtrykk i Gaza, øynene og ørene også kanskje. De gir også Iran innflytelse og opsjoner, plausibel benektelse hvis Iran vil teste Israel. Det fremgår tydelig av hvordan gruppen har kontorer i Gaza og Damaskus, to viktige fronter for Iran mot Israel.

Irans utenriksminister Javad Zarif er ofte i kontakt med Islamsk Jihad. I fjor ringte han Ziyad al-Nakhalah, lederen for PIJ, for å støtte angrepene på Israel. Han snakket med gruppen eller la ut uttalelser knyttet til den i februar og juli i år. I dag er Iran rasende på avtalen mellom Israel-Sudan. De fremhever Hamas motstand mot avtalen. Tidligere har Iran søkt å flytte våpen via Sudan. Hamas-medlemmer hadde en gang mer støtte fra Sudan og muslimsk brorskapskontakt der. Ismail Haniyeh dro til Sudan i 2012, ifølge rapporter. I dag er han rasende på at Khartoum snakker med Israel. Iran er også sint.

Irans Fars News sier at den islamske Jihad "militære grenen" som går under navnet Saraya al-Quds hadde kunngjort en mobilisering i løpet av helgen. Åpenbart var årsaken til dette forverringen av helsen til Maher al-Akhras som er i sultestreik. Akhras, en 49-åring fra Vestbredden, har vært i sultestreik i to måneder. Fars News sier at “den militære fløyen til den islamske jihaden bestemte seg for å være forberedt på lørdag etter å ha kunngjort forverringen av Maher al-Akhras situasjon. Akhras er en av styrkene til Islamsk Jihad som har vært i sultestreik i 90 dager i protest mot sin forvaring i det sionistiske regimets fengsler, og hans tilstand forverres. " Media i Israel bemerker ofte at Akhras ble arrestert på grunn av "mistanke om bånd til Islamsk Jihad."

Fars News gir noen andre detaljer, og bemerker at ifølge Akhras advokat vil han som sultestreiker ikke "dø i det sionistiske regimets Kaplan-sykehus, og sa at han ikke ønsket noe hjelp fra sionistene bortsett fra å overføre ham til å være på sykehus i Vestbredden for å være blant hans landsmenn og barn. ”

Anadolu-medier i Tyrkia bemerket at “Den palestinske fengselsforeningen (PPS) sa på fredag ​​at de israelske myndighetene avbrøt frysing av arrestasjonen av den palestinske fangen al-Akhras og overførte ham til Ramallah fengselssykehus. Ifølge PSS ble al-Akhras plutselig overført fra Kaplan Hospital til Ramallah Prison Hospital. ” Akhras hadde tidligere instruert palestinere om å forsvare hjemlandet, ifølge Fars News. "Jeg anbefaler også det palestinske folket å forbli forsvarere av hjemlandet."

Det er andre gang på 48 timer at "Mobilisering" av islamske jihads krigere fikk forsidesdekning i Tyrkia og Iran. Det er ikke klart om dette er fordi Iran og Tyrkia ønsker å markere og bruke gruppen, eller på om det skjer på gruppens eget initiativ.

Spotterne som farer frem med spott


Stadig oftere den siste tiden har ordene fra 2.Pet 3,3-4 dukket opp når jeg har bedt og søkt Herren for den tiden vi lever i:

'Dette skal dere først og fremst vite, at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst?' 

Hvem kommer denne spotten fra? Det må jo være fra mennesker som allerede har hørt at Jesus skal komme igjen! Det kan være fra utenforstående som har lyttet til kristen forkynnelse, fordi forkynnelsen om Jesu gjenkomst var sentral i den første kristne tiden. Man hadde en sterk forventning om Jesu snarlige gjenkomst. Men spotten kan også ha kommet fra de kristnes egne rekker. Syrlige kommentarer. Latterliggjøring av andre troende som satte sin lit Guds løfter. Sarkasmer og dårlige vitser. Kommer Han ikke snart? Han sa jo at Han skulle komme igjen.

Den siste tiden, tiden før Jesus kommer igjen, skal være preget av slike, sier apostelen Peter. De forakter hellighet, 'og farer fram etter sine lyster', de bryr seg ikke noe om hva Guds ord sier. Selv fastholder de at de holder Guds ord for inneholde sannheten. Men ikke at Skriften er den hele og fulle sannheten. Skjønt noen av dem vil også sio det, men fremholde at de tolker den på sin måte. De er opptatt av å være tidsriktige, og spotter de som har 'gammeldagse holdninger.' De dukker sjelden opp på bønnemøter, men de tar gjerne en diskusjon. Og da for å latterliggjøre de som holder fast ved Guds ord. Hvem kan tro på slike antikverte ord? Verden har tross alt gått fremover.

Spotterne har igjen forventning om Jesu gjenkomst. Det er lite å spore av gudsfrykt i deres liv. De søker ikke hellighet med iver. De snakker sjeldent eller aldri om synd. De går sine egne veier.

Den siste tiden, skriver apostelen Peter, skal være preget av slike.

Forvandling og fellesskap ved korsets fot


Sannsynligvis husker dere alle, i Pilgrim's vandring, hvordan Kristen kneler ved korset mens hans enorme byrde faller av og ruller bort. En strålende beretning, så sant for alle oss som har opplevd den! 

I går, like strålende, lyttet jeg til en gammel venn som kom hjem til oss for å fortelle meg hvordan hans byrde forsvant etter at Herren utfridde ham etter mange år med trelldom og nederlag.

For en rørende og herlig opplevelse å høre hva han sa! Jeg kjente mannen det meste av livet mitt, og jeg har aldri sett ham slik før. Strålende. Glødende. Kunne ikke slutte å snakke om hva Herren gjorde for ham, og vi ba sammen som ikke var i stand til å takke Herren nok.

Har du opplevd det samme?

Bare én vei, korsets vei, fører hjem!

Men en ting spesielt, som denne broderen fortalte meg, fanget virkelig oppmerksomheten min. Han tilbrakte nærmere et år i en institusjon som søker å bringe villfarne sjeler tilbake på riktig vei. (Ikke prøv for hardt å finne ut hvem jeg snakker om. Dette skjedde i en helt ikke-anabaptistisk setting.) Stedet der han bodde holder virkelig strenge regler, en bestemt rekkefølge som ingen tør å bryte sammen med en kraftig tilnærming til praktisk hellighet, lydighet, samarbeid, ansvar og hardt arbeid. Ikke ulikt en militærleir.

Men litt vemodig fortalte broderen meg en merkelig ting. Han sa først at han virkelig tvilte på om han kunne klare det der. Så mange rare ting å justere på en gang. Så forskjellig fra alt han noen gang har opplevd før. Likevel, på slutten av sin tid likte han det så godt at han spurte han tilfeldig om han kunne bli litt lenger. De ga ham en måned til, og smilte mens de gjorde det. "Det skjer med nesten alle," sa de. "Mange mennesker, selv etter at de har overvunnet problemene sine, elsker orden, den indre gjennomsiktigheten, kameratskapet, så godt at mange av dem begynner å bli lenger."

Får du det med deg?

En helt ny slags enhet. "Vi visste alle - alle av oss - hvorfor vi var her," sa han. "Vi hadde alle vært dårlige, enten blitt fanget eller meldt oss selv.. Ingenting å skjule lenger. Ingenting å late som. Men nå, utrolig nok, vi begynte alle å elske Kristus og elske hverandre på en dyp ny måte. Og nå, "med en pause, sa han:" Jeg bare savner det stedet så mye! "

Er det slik vi alle andre føler for menighetsfellesskapene våre?

Jesus fortalte en skeptisk fariseer (som ser skjevt på en syndig kvinne): "Jeg sier deg, hennes mange synder er tilgitt - for hun elsket mye. Men den som har blitt tilgitt lite, elsker lite."


Hver langfredag ​​i Tasmania (denne dagen, tro det eller ei, er fremdeles en nasjonal høytidsdag i det postkristne Australia) drar alle slags troende opp til Circular Head ("Nut"), i Stanley, for sammen å minnes Kristi lidelse.

Denne mengden involverer, som du kan se, i stor grad de unge. For noen år siden møtte vi også opp på Fossil Bluff, nær kystbyen Wynyard. Der (nesten ikke så høyt som nuten) samlet mange eldre mennesker seg. Alltid på kvelden, akkurat når lysene tennes langs sjøen.

Fra alle de lokale kirkene møttes de stillferdig, ettertenksomt, mens en pastor fra hver kirke leste en del av lidelseshistorien. Ingen kommentarer, bare evangeliet. Den engelske anglikanske presten (en kvinne) leste sin del. Det gjorde også den irske katolikken. Den engelske baptistpresten (slett ikke som baptistene i Amerika!), Sammen med den metodisten, den nederlandske reformerte, Plymouth Brethren en eldste fra fra pinsemenighete. Jeg leste min del av Skriften som representant for de lokale anabaptistene (Hutterites). . . .

Merkelig, hver gang vi gjorde det, begynte jeg å gråte.

Så mye lik dommedagen, når hver og en av oss dukker opp, side om side, ansikt til ansikt med Kristus.

Noe å skjule lenger den dagen?

Synd, da er det for sent.

Men det som virkelig rørte meg, hver gang, var sangene.

Alle disse gamle australske menneskene - hver eneste av mennene, med hattene av - sang fremdeles fantastisk. Absolutt etter hukommelsen, ikke noe problem i det hele tatt. Skremmende gamle stemmer, hver og en fra alle deres forskjellige kirker. Spesielt en salme ringer fremdeles i ørene mine - Kneel at the Cross (knel ved korset).

Kjenner du den fantastiske engelske salmen?

Kneel at the cross,
Christ will meet you there,
Come while He waits for you;
List to His voice,
Leave with Him your care
And begin life anew.

     Kneel at the cross,
     Leave every care;
     Kneel at the cross,
     Jesus will meet you there.

Kneel at the cross,
There is room for all
Who would His glory share;
Bliss there awaits,
Harm can ne’er befall
Those who are anchored there.

Kneel at the cross,
Give your idols up,
Look unto realms above;
Turn not away
To life’s sparkling cup,
Trust only in His love.


Vet du det, brødre og søstre, hvis alle kristne - ikke bare de ved kriminalomsorgsinstitusjoner, men alle overalt - virkelig ville knele på Kristi kors, ville hele verden endre seg!

Alle stygge kirkesplittelsene ville smelte bort. Ulykkelige ektefeller vil elske hverandre igjen. Barn ville være trygge, og alle eldre ville ha selskap! Ekte fellesskap ved korset. Men - det var ikke den eneste sangen vi sang på Fossil Bluff.

- Peter Hoover.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, oktober 24, 2020

Profetisk ord om Norge


Fra min gode venn Gunnar Brudeli har jeg i dag mottatt følgende profetiske budskap fra bønnekvinne Danielle Dixon fra Australia. Budskapet er i tråd med andre profetiske budskap gitt til Norge de senere år, fra mange ulike kilder. Det er Gunnar som har oversatt dette sterke og oppmuntrende budskapet til Norge. La oss virkelig be over det:

Budskap v/Danielle Dixon, Queensland, Australia, (11. oktober 2920)

NORGE, DINE HIMLER VIL LYSE OPP MED EN HERLIGHET FRA GUD!

Nylig dro Herren min oppmerksomhet til Norge. Mens jeg studerte et kart over de nordiske land, sa Herren til meg: Jeg har ikke glemt denne regionen.

Jeg så den maleriske nasjonen Norge som omfavnet kystlinjen av de nordiske nasjonene, symbolisert som en apostolisk far med utstrakte armer som omfavner de omkringliggende nasjoner.

Jeg tror Herren viste meg at Norge er en apostolisk nasjon. Åndelige fedre og mødre har forlatt sine kyster gjennom historien. Det har vært en åndelig forberedelse til en gang igjen å se denne nasjonen utruste og trene den neste generasjonen til å gå ut og profetisk holde opp ledernes hender i de omkringliggende nasjoner, og andre deler av Europa. 

Norge har pinserøtter vevd fast inn i nasjonens historie, Tomas Ball Barratt, som var engelsk født, men flyttet til Norge i ung alder, regnes som pinsens far her. Denne Wesley-inspirerte metodistpastor møtte på en kraftig måte dåpen i Den Hellige Ånd fra Azusa Street mens han var på en reise i Amerika for å samle inn penger til sin misjon.

Barratt brakte tilbake denne våkenheten for Guds Ånd i Norge. Mens pinsevekkelsen spredte seg i nasonenene omkring, startet Barratt å dele de herlige nyheter ved å holde vekkelsesmøter og ved å invitere mennesker til å bli fylt med Den Hellige Ånd. Barratt regnes også som den åndelige far for pinsevekkelsen i de andre europeiske land, inkludert Storbritannia hvor han var født.

Herren viste meg at de samme vekkelsesengler som var gitt til Azusa Street, engler av "Vind og Forandring",var sendt til Norge for å bringe "Vind" og "Forandring" gjennom Barratts tjeneste i forrige århundre.

Disse vekkelsesenglene har fortsatt sitt oppdrag. Det er apostoliske fedre og mødre som en gang til vil forløse disse mektige innhøstningsengler over Norge, og dette vil flyte inn i de omkringliggende nasjoner i Norden og i Europa.

Vekkelsesvinder vil blåse over det majestetiske norske landskap, og det vil blåse på religiøse organisasjoner og menigheter. Nok en gang vil det vekke hunger i det norske folk.

Jeg hadde en visjon av Norge som ble satt i brann, og glødende kull hoppet ut av denne nasjonen og inn i andre nordiske og nord-europeiske land. Når disse glødende kull landet, ble det født apostoliske sentra og bønnehus. Og disse ble som nødvendig drivstoff for å holde flammen brennende i disse nasjonene. Forbønnen ble som flytende gull, og Herren brukte dem som bensin til å holde flammene ved like. Etter hvert som de apostoliske sentra og bønnehusene ble flere og flere, ble nye nasjoner satt i lys lue. 

Det er et skifte i det åndelige klimaet over nasjonen Norge. 

Norge, du står foran en innhøstningstid. Apostoliske fedre og mødre forløser disse innhøstningsengler mens deres sønner og døtre går ut på markene for å høste inn. Noen av disse vekkelsesfrøene har ligget i grunnen i et århundre. Stå på i det høye kallet, og se bort fra alt det som har tynget dere ned. Dine gamle stier er blitt gjenopprettet. Skriftrullen over Norge er blitt åpnet i himmelen, og dine mest storartede dager ligger foran.

Da hørte jeg sangen: "Great Are You Lord." I koret synges det: "It's Your breath in our lungs." Enda en gang vil Guds pust fylle norges lunger, og mange vil synge: "Great are You Lord." De nordiske himler vil bli lyst opp av Herrens herlighet slik at alle kan se det.

Esek.1,4-5: "Jeg så, og se!- en stormvind kom fra nord, en stor sky og flammende ild. Det var lysglans omkring den, og ut fra midten blinket det som av skinnende metall, ut fra ilden. Og det kom noe som lignet fire levende skapninger ut fra den. Slik så de ut: De lignet mennesker."

Få med deg barna til å be!


Jeg hører Herren si: Jeg drar ut all stoppen! Herren kom med en ganske uvanlig oppfording til bønn denne gangen: 'Av småbarns og spedbarns munn har du reist deg et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige.' (Salme 8,3)

Da hørte jeg Herren si: ”Be barna og barnebarna dine be for landet dirr, uansett hvor unge de er. Ikke sett en aldersgrense. ”

Jeg tenkte for meg selv: "Kanskje jo yngre de er, jo mer bønnekraft har de, for barn tror bare." Herren vet at det er nødvendig med en ren, uskyldig, barnaktig tro for nasjonen vår på dette tidspunktet.

For mange år siden så jeg initialene til byen D.C. lyser opp, står som en forkortelse for "DEAR CHILDREN", “KJÆRE BARN”. Herren talte: «Barn vil bli brukt som et kraftig våpen for å hjelpe oss å innta denne byen. Et barn vil føre dem til å overta det! ” Jeg visste ikke da hvordan barn ville bli brukt før Herren minnet meg i dag. Jeg tror dette er tiden for hele familier, som inkluderer våre barn og barnebarn, til å reise seg i bønn. Igjen, ikke sett en aldersgrense.

- Bill Yount

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, oktober 23, 2020

Dødshjelp for 1-åringer ventes å bli lovlig i Nederland

Nederland flytter stadig grenser. Barn som er mellom ett og tolv år gamle og som er uhelbredelig syke kommer nå mest sannsynlig til å få dødshjelp. Det meddelte landets helseminister Hugo de Jonge nylig, i følge Världen idag.

Allerede i dag finnes det prosedyrer på plass for å avslutte livetpå spedbarn opp til ett år samt for barn over 12 år, skriver nederlandske NL Times i sin nettutgave. 

Denne avisen skriver at landets helseminister har sagt at dødshjelp skal være tilgjengelig 'for en liten gruppe av barn som er dødelig syke og som plagers uten håp og med en uutholdelig lidelse.'

I følge den nederlandske helseministeren handler dette om fem til ti barn pr år. I 2002 ble Nederland det første europeiske landet som legaliserte aktiv dødshjelp. Antallet dødshjelpstilfeller ble fordoblet under det første tiåret og under de første 15 årene ble tilfellene tre ganger så mangr. I 2016 ble det beregnent at 18 personer fikk hjelp til å dø hver dag og eutanasi stod for fire prosent av samtlige nødsfall i Nederland.

Som i Noahs dager, del 4


Jes 57.1-2 er et nøkkelord for å forstå historien om Noah: 'Den rettferdige omkommer, og det er ikke noen som legger seg det på hjerte. Fromme menn blir rykket bort uten at noen forstår det. For den rettferdige blir rykket bort før ulykken kommer. Han går inn til fred. De hviler på sine leier alle de som går sin vei rett fram.' 

Tiden må modnes for Guds dom. Det er noen som holder igjen, nemlig de rettferdige. Det er de som er saltet som forhindrer forråtnelsen. Derek Prince skriver i sin bok: 'Historien formes gjennom bønn og faste': 

'Vårt nærvær gjør verden til et sted som Gud kan godta. Vårt nærvær overgir verden til Guds nåde. Uten oss ville det ikke vært noe som kunne gjøre verden akseptabel for Gud. Men fordi vi er her, fortsetter Gud å handle med nåde og miskunn fremfor vrede og dom. Det er årt nærvær som utgjør den store forskjellen.'

Og så trekker Prince frem Abraham som et eksempel på dette:

'Dette prinsippet er levende illustrert i fortellingen om Abrahams forbønn for Sodoma slik det står skrevet i 1.Mos 18,16-33. Herren hadde fortalt Abraham at han er på vei til Sodoma for å undersøke om byens ondskap hadde nådd et punkt hvor Herrens dom ikke kunne holdes tilbake. Abraham går da sammen med Herren på vei til Sodoma og diskuterer med ham vedrørende prinsippene for hans dom. Først fastslår Abraham et prinsipp som er basis for alt som følger etter: .Det har aldri vært Guds vilje at dommen som rammer de onde også skulle komme over de rettferdige.' (Derek Prince: Historien formes gjennom bønn og faste, side 13-14)

Børre Knudsen er inne på det samme i sine bibeltimer på Bjerkely Misonssenter i Tromsø vinteren 1991-92:

'Kanskje han (Paulus) mener at så lenge det finnes en kjerne av troende, så bærer vi hele verden. Så lenge vi er tilstede som et kongelig presteskap, som Gud har kalt oss til å være, så avverger vi dommen. Til en viss grad blir verden bevart. Vi vet at før Jerusalem ble ødelagt i år 70 sørget Gud for å fjerne alle de kristne. Det fantes ikke en eneste igjen i byen, de var oppe i fjellene hvor de kunne overleve. Sodoma og Gomorra kunne heller ikke gå under før Lot var berget ut sammen med sine døtre og sin hustru.' (Børre Knudsen: Grunnsøylene. Credo forlag 1996, side 91-92) 

Guds hjerte er i sorg.

Dommen er uunngåelig. Det står at Gud sørger og angrer. Det er også en side ved Hans uutgrunnelige vesen, og det er en side ved Guds hjerte vi trenger å stifte bekjentskap med. 

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Utan grenser, botnlaus, fri!
Som en mektig havsens bylgje
har han løynt mi syndetid.
Over, under, rundt omkring meg
er Hans sterke kjærleiks straum,
driv meg fram imot mitt heimland,
dyre, fagre framtidsdraum!

Men så - anger og sorg i Guds sinn.

'Det er ikke lettferdige ord,' sier Børre Knudsen og legger til: 'Han skapte og så på skaperverket, han så at alt var såre godt. Men fordi vi hadde ødelagt og besundlet og svint det til, måtte Gud sørge og angre. Denne angeren og denne sorgen må skylle inn over oss hvis syndflodsfortellingen skal bli sann for oss, og ikke bare en fjern fortelling om noe som skjedde en gang for lenge siden. Paulus er inne på dette i Andre brev til korinterne, kapittel 7,10, når han snakker om bedrøvelsen etter Guds sinn. Jeg tror at vi kan driste oss å tolke det slik at bedrøvelsen er fra Gud og i Guds sinn. Det er ikke bare en bedrøvelse som Gud finner behag i når han finnner den hos oss, men det er en bedrøvelse over synden. Det er den syndenød som Gud bærer for oss og på grunn av oss, den nød som er lagt inn over Gud når han er i ferd med å oppgi sine skapninger. Han orker ikke lenger å bære det. Han kan ikke lenger forsvare p opprettholde det. Han kan ikke gjøre seg selv medskyldig i det. Og så gjør han seg medskyldig i det likevel, i sin sønn.' (Børre Knudsen: Grunnsøylene, side 95-96)

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Sprei Hans pris fra hav til hav:
Kor han elskar alle, alle,
frelsar oss fra synd og grav,
kor Han vaktar sine kjære
som Han kjøpte med sitt blod,
kor Han ber for veike vener,
sender kraft og trøyst og mod!

Å, for djup i Jesu kjærleik!
Ingen stad eg kvilar så.
Som eit mektig hav av signing,
som ei hamn av fred og ro!
Å, for djup i Jesu kjærleik!
Der min himmels himmel er.
Mine lengsler stig mot trona,
mine augo Lammet ser.

fortsettes

torsdag, oktober 22, 2020

Når det rokkes ved bibelske sannheter vil jeg gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn


Det har vært noen urolige, for ikke å si utrolige, 14 dager. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for den bestemmelsen jeg tok for mange år siden, og som best kan summeres opp med denne sangen: '"Jag har valt att göra sellskap med Guds enkla vandringsmän. Det må kosta vad det vill, men jag vill hem til himmelen. Det är längtan hem som driver mig, jag vill ei stanna här, ty en främling här på jorden jag ju är." Sangen er skrevet av Lydia Lithell, selv baptist, og mor til en god venn av meg. 

Vi lever i en tid hvor det meste rokkes ved, og det stadig flyttes grensesteiner. David fortviler over sin samtid, 'når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige.' (Salme 11,3) I går ble det kjent at selveste paven, støtter likekjønnede partnerskap. Hvem skulle ha trodd det! Ikke ekteskap riktignok, men partnerskap. Det var slik det startet her i Norge også, og den gangen ble det sagt klart og tydelig, at det ikke skulle bli snakk om ekteskap. Men slik ble det. Det som for noen år siden var helt utenkelig - og som norske biskoper betegnet som synd - er med et pennestrøk omgjort til noe som er i tråd med kirkens tro. Den romersk-katolske kirke var til å regne med når det gjaldt det kristne ekteskapet. Slik ser det ut til at det ikke er lenger. Det er sjokkerende. 

For noen dager siden kom biskopene i Den norske kirke med nok en uttalelse mot Israel. Denne gangen i form av et angrep på kristen sionisme, som biskop Atle Sommerfeldt, karakteriserer som 'verre enn Apartheid'. Slik omtales troende som velger å ta Bibelen på alvor, og som tror at Gud fremdeles holder ord med hensyn til jødene og deres land.  Sommerfeldt er visepreses i Den norske kirke, og er samme biskop som ville utestenge hederskaren Alv Magnus fra sitt bispedømme og som ville ha seg frabedt at det ble delt ut gratis Bibler på dørene i det samme bispedømmet. 

Jeg er så enkel og naiv at jeg tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord. Det er ikke Bibelen som må bøye seg for samtiden. Vi vet ikke bedre og er ikke mer opplyste enn Jesus og apostelene. Det er mye jeg ikke forstår, men som jeg aksepterer fordi jeg har en høyere autoritet enn meg selv: Guds ord. Slik det er nedskrevet i Den Hellige Skrift. Så enfoldig er jeg.

Så får mennesker like det eller ikke. Angripe meg og spotte meg. Jeg er ikke alene, slik har enkle troens menn og kvinner blitt behandlet opp gjennom historien - ikke bare av verden, men av majoritetskirkene og deres paver og biskoper. 

'Bedre er det å høre skjenn av en vis enn å høre sang av dårer.' For 7,5

Som i Noahs dager, del 3


Den boken som bærer navnet 'Bereshit' - bokstavelig betydning: 'I begynnelsen' er ført i pennen av Moses. Han har fått hendelsene som beskrives i denne boken gjenfortalt gjennom en muntlig overlevering. Det er ikke unaturlig å tenke seg at Noah enten har skrevet ned den dramatiske fortellingen om syndfloden, eller at en av sønnene Sem, Kam eller Jafet (1.Mos 5,32) gjorde det, eller historien gikk fra mann til mann i generasjoner frem til Moses skrev den ned? 

Enkelte bibelforskere, som tar utgangspunkt i 1.Mos 6,3, mener at det tok 120 år å bygge arken. 'Den var omlag 150 meter lang, 25 meter bred og 15 meter høy. Den hadde tre dekk, delt i forskjellige rom, med et vindu som strakte seg rundt toppen. Den må ha vært på størrelsen med det stort havgående skip i vår tid. Ettersom man bodde ved breddene av en stor elv, var båtbygging en av menneskenes første yrker. Kileskrifttavler indikerer at ved begynnelsen av historisk tid var babylonerne sterkt engasjert i elvetrafikk. Noahs hjemsted var ifølge den babylonske tradisjonen fra Fara ved Eufrat, om lag 115 kilometer fra Edens hage. Noah må helt fra barndommen ha vært kjent med båtbygging og elvetrafikk.' (Halleys Bibelhåndbok. Rex forlag 1993, side 64) Den samme kilden sier at 'noen har kalkulert med at det var plass til 7000 dyrearter i Arken.'

Hvordan ble så båtbyggingen til Noah oppfattet i samtiden? Bibelen gir så langt jeg kan se ikke noe svar på det, men så mye kan sies: en profetisk røst som med sine ord og ikke minst med sitt liv blir til et rusk i øyet på samtiden, blir da som nå, ikke populær. Ikke som mange av samtidens profetiske røster som blir beundret og verdsatt og lyttet til. Så annerledes med Guds profeter, de som er fostret i ødemarkenen, alene med Gud, de blir vanæret, har ingen posisjoner og blir foraktet av samtiden. De er utskudd. Jeg tror ikke mange kom for å lytte til domsbudskapet fra Noah, selv om han var kjent som 'rettferdighetens forkynner', som apostelen Peter skriver i 2.Pet 2,5. Ingen strømmet til hans konferanser, om han holdt noen. De lo nok av ham. En vannflom! En svær båt! Verdens undergang! Alt var jo som før: 

'Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens dager være. For likesom de i de dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.' (Matt 24,37-39)

Hva er det som er så spesielt med dette? Taler ikke dette bare om hverdagslige hendelser? Det kan jo ikke være dette Gud reagerer så sterkt på, at Han vil dømme menneskene? 

I 2014 ble jeg klar over noe som var ukjent for meg. Noe som står å lese i Den babylonske Talmud - som var den boken rabbinerne brukte for å tolke Skriften 1000 år før Kristus.  Dette er noe av det jeg skrev i en bloggartikkel 7.april det året:

"Janet Porter heter en kvinne som har skrevet en bok med tittelen: 'The Criminalization of Christianity'. Hun er president for Faith2Action, som blant annet arbeider for å bevare det kristne ekteskapet. Hun er også vert for et eget radioprogram, og det var i den forbindelse at hun hadde en gjest i studio:

Jeffrey Satinover, som har en master fra Princeton university og en doktorgrad fra Yale og Harvard, kunne fortelle noe særdeles interessant som beskrives i Den babylonske Talmud.

Den beskriver nemlig at det er bare en tid i menneskehetens historie hvor menn giftet seg med menn og kvinner med kvinner. Jeg ville ha gjettet på Sodoma og Gomorra, fordi 1.Mos 19 beskriver 'aggressive homoseksuelle innstilt på å voldta uskyldige reisende' (Studiebibelen Ressurs. Norsk Bibel A/S, side 35). 

Men slik er det ikke. Tiden Jeffrey Satinover snakker om er tiden før Vannflommen. Kan det være disse 'ekteskapene' Jesus sikter til i sin eskatologiske tale?

En annen gjest, som har deltatt i Janet Porters radioprogram, er rabbineren Aryeh Spero, som bekrefter Jeffrey Satinovers påstand. Han påpeker at 'før Vannflommen begynte mennesker å skrive ekteskapskontrakter mellom menn, med andre ord: 'homofilt ekteskap' som er mer enn 'homoseksuell aktivitet'. Det ga et offisielt godkjenningsstempel ...'

Rabbineren snakket i radioprogrammet om Guds medlidenhet med folket før Vannflommen, i det håp at mennesker vende om. Gud viste tålmodighet i flere hundre år.

Men som vi kjenner til: 'Og Gud så jorden, og se, den var fordervet, alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden'. (1.Mos 6,12)

Noe å tenke på i disse dager!'

fortsettes

onsdag, oktober 21, 2020

Kritisk syk PLO-leder behandles i Israel


Bare et lite appropo: Generalsekretæren for Den palestinske terrororganisasjonen PLO er svært syk etter at han ble smittet av korona-viruset. Han er lagt i kunstig koma og respirator. Det skjer hvor hen da sa du? På Hadassah-sykehuset i Jerusalem! Skal jeg si det en gang til? På Hadassah-sykehuset i Jerusalem. Han ble overført dit søndag fra sitt hjem i Judea og Samaria.

Med all sin kompetanse behandler Israel en person som hele sitt liv har motarbeidet staten Israel, og vil jage jødene på havet, for å redde hans liv. Det sier ikke så rent lite. Erekat, som har flere underliggende sykdommer, er kritisk syk. La oss be for ham.

10 kristne menn var sentrale da den første sionist-kongressen ble holdt


1. september i år var det ganske nøyaktig 123 år siden, Theodor Herzl inviterte ti kristne til å delta på verdens aller første sionist-kongress, og dermed banet vei for den moderne staten Israel, samtidig som han fulgte presist, og kanskje ubevisst, en bibelsk profeti.

31. august 2017 markerte 120-årsjubileet for den første sionistiske kongressen som ble holdt i Basel, Sveits. Samlet og ledet av Theodor Herzl, deltok 208 delegater fra 17 land og 26 aviskorrespondenter på arrangementet. Denne konferansen ble holdt 20 år før Balfour-erklæringen og et halvt århundre før staten Israel ble erklært. Den sekulære sionistbevegelsen ble støttet av et mindretall jøder. Både den reformerte og den ortodokse strømmen av jødedommen motarbeidet den.

Overraskende nok var det støtte fra noen kristne til en jødisk stat, og ti ikke-jøder ble invitert til å delta på kongressen. Enda mer overraskende var at til tross for Herzls avgjort ikke-bibelske tilnærming til prosessen med å etablere en jødisk stat, oppfylte han - sannsynligvis utilsiktet - Sakarjas profeti ved å invitere nøyaktig ti ikke-jøder.

'Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.' (Sak 8,23)

Den kristne forbindelsen til den jødiske tilbakekomst til Israel lever fortsatt i dag. Tommy Waller, leder for Hayovel, en organisasjon som bringer kristne til Israel som frivillige i landbruket, føler at han fortsetter denne forbindelsen og kan forstå de opprinnelige ti kristne.

"Disse ti mennene var veldig modige," sier Waller til Breaking Israel News. “Det var messiansk-drevne bevegelser som støttet tidlige sionister i bønn og handling, men på den tiden var antisemittisme vanlig. For en kristen å gripe tak i en jøde, å stå opp og identifisere seg med jødene, var enorm. På noen måter er det fortsatt. ”

Waller forklarer at selv i dag blir mange kristne som støtter Israel av religionsbaserte grunner utstøtt av sine egne kirker. Likevel føler han at det er en viktig overgang kristne må gjøre. Selve eksistensen av staten Israel forvandler kirken ved å utfordre erstatningsteologien, det Waller føler er et usunt og uholdbart aspekt av kristendommen.

"Den virkelige testen for erstatningsteologi er når kristne begynner å ha ydmykhet til å gå til jøden og si:" Jeg er med deg, vi jobber sammen "," sier Waller.

”Det har vært kristne gjennom historien som har oppfordret jødene til å gjøre det rette og begynne å bevege seg i riktig retning mot Israel. Det er vår jobb som ikke-jøder, er å omslutte jødene og be dem om å ikke slutte. Israel handler ikke bare om den jødiske verdenen. Det handler om hele verden. Kristne trenger jødene for å gjøre dette. ”

Selv om lite er kjent om de kristne som deltok på den sionistiske kongressen, blir en kristen sionist nevnt i stor utstrekning gjennom hele Herzls dagbok som å ha en enorm innflytelse på ham og på den nybegynnende sionistbevegelsen. Pastor William Henry Hechler, en anglikansk prest, trodde at en større begivenhet ville inntreffe i 1898 som ville føre til gjenopprettelsen av jødene. Tidlig i mars 1896 leste Hechler på Herzls bok, 'Der Judenstaadt' (Jødestaten), som hadde blitt utgitt bare noen få uker tidligere. Hechler brukte sine politiske forbindelser til å introdusere Herzl for ledere og innflytelsesrike mennesker for å fremme sitt oppdrag.

- Adam Eliyahu Berkowitz/Israel 365 News
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Som i Noahs dager, del 2


 Noah, sønn av Lamek, var den tiende i linje fra Adam. I gårsdagens artikkel så vi nærmere på hvoran Enok, som vandret med Gud', åndelig sett må ha påvirket Noah, som også ble kjent for det samme. Enok, på sin side, må ha blitt påvirket av Adam, som sikkert hadde fortalt om sine sterke Gudsopplevelser. Det ubrutte fellesskapet med Herren selv i Edens hage. Det står så blendende vakkert i 1.Mos 3,8:

'Og de hørte Herren Gud, da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval...' (Norsk Bibel)

Men livet Noah levde sto i skarp kontrast til omgivvelsene. Samtiden var alt annet enn god og trygg. Adams slekt var sunket ned i djup åndelig fortvilelse og umoral. Det fører blant annet til at levealderen går ned: '... og deres dager skal være hundre og tjue år.' (1.Mos 6,3) Moses beskriver tiden Noah levde i, slik:

'Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang.' (1.Mos 6,6)

Da er det sannelig mørkt. David beskriver syndens grufulle realitet i Salme 14,3 slik: 'De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.' (Salme 14,3) Det er dette salmeverset apostelen Paulus siterer i Romerbrevet, når han skriver: '... alle har syndet og mangler Guds herlighet.' (Rom 3,23)

Det er ikke lett for vår egen tid å forstå det som nå skjer. Vi snakker jo ikke lenger om synd og om Guds vrede. Det er blitt ukjente begreper for det moderne mennesket. Det forties også i kristne sammenhenger. 

'Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: Jeg vil utrydde fra jorden menneskene jeg har skapt, både mennesker og fe og krypdyr og himmelens fugler, for jeg angrer på at jeg har skapt dem.' (1.Mos 6,6-7)

Først gir Moses oss et innblikk i Guds hjerte: Hans barmhjertighet, Hans kjærlighet. Så gir han oss et glimt av Guds vrede, som også er en del av Guds karakter. Syndene menneskene begår, som innerst inne er et opprør mot Gud, får sine konsekvenser. Det snakkes det heller ikke om i vår tid. I vår tid - som i Noahs dager - lever vi som om Gud ikke finnes, og det vi gjør får ingen konsekvenser, om det ikke oppdages. 

'Dommen,' sier Børre Knudsen, 'kommer når Gud ikke lenger kan holde sin sorg for seg selv. Det brister for Gud, og hele skapningen brister med hans hjerte.' (Børre Knudsen: Grunnsøylene. Credo forlag, 1996, side 90).

I forbindelse med denne artikkelserien om Noah, fant jeg igjen noen talenr som Børre Knudsen holdt på Bjerkely Misjonssenter i Tromsø vinteren 1991-92. En av talene hander om nettopp Noah. Der sier han noe svært interessant:

'Tidspunktet er det år Noah fyller 600 år (1.Mos 7,11). Når vi leser gjennom Noah-tekstene møter vi mange svært gamle mennesker, 500 år, 600, 700 og opp til 900 år. De lever i nesten 1000 år! Tallene virker ofte tilfeldige, og vi skjønner ikke noen mening med dem. Jeg har ikke tenkt å prøve å forklare meningen. Men det som slår en er at hvis vi regner sammen alle årene i Sets stamtavle regner på hvor gamle de var da de fikk den sønnen som fører tavlen videre, da finner vi at syndfloden kom i år 1656 etter at Adam ble skapt. Og her er ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Alle Noahs stamfedre døde før synfloden. Metusaalh, den eldste av dem, som var far til Lamek,m og bestefar til Noah, dør etter sin sønn Lamek. Han dør nøyaktig  i året 1656 etter Adams skapelse, altså dør han nøyaktig i det året syndfloden kommer. Ingen av de rettferdiges slekt, disse ti patriarkene i slektstavlen før Noah, omkommer under syndfloden. Men i det øyeblikket den siste av de rettferdiges slekt dør, så kommer den. Det står ikke fortalt i teksten, men det står der i matematikken. Det er overlatt til oss å regne ut. Uten at teksten sier det, skal vi se det. Dette er et godt eksempel på hvor gjennomtenkt tekstene er, alle detaljer betyr noe, de er ikke bare tilfeldig strødd utover uten hensikt og mening. Den gamle rettferdige Metusalahs dødsår blir det år da flommen bryter løs og jorden forsvinner. Han skulle først få komme i sin grav, så kunne dommen komme.' (side 90-91)

fortsettes

tirsdag, oktober 20, 2020

Roland Utbult deltar på bønnefrokosten for Jerusalem

Den svenske sangeren og riksdagsmannen Roland Utbult (bildet) er en av talerne på Den internasjonale bønnefrokosten for Jerusalem, som holdes i morgen, onsdag 21.oktober. 

 Bønnefrokosten, som første gang ble holdt i 2017, sendes i år digitalt. Utbult, som reddet livet etter å ha blitt svært syk etter korona-smitte, deler tblant annet talerstol med Billy Grahams datter, Anne Graham Lotz, USAs utenriksminister Mike Pompeo, og presidentene i Albania, Honduras og Malawi samt Ugandas førstedame og det amerikanske kongressmedlemmet Michele Bachman.

- Mitt mest ærefylte oppdrag hittils, sier Ronald Utbult i en kommentar til den svenske avisen Dagen.

Minst 70 nasjoner vil i år delta i den digitale bønnefrokosten.

Som i Noahs dager, del 1


 Hebreerbrevets forfatter har dette å si om Noah: 'I tro fikk Noah varsel om det som ennå ikke var synlig. I gudsfrykt bygde han en ark og berget sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.' (Hebr 11.7) I stedet for 'gudsfrykt' oversetter Norsk Bibel det slik: 'I hellig frykt.' Det er det første vi skal merke oss om Noah. Han var preget av en hellig frykt for Herren, et begrep som nesten er borte fra vår egen tid. Men vi har sett det igjen og igjen gjeoom hele den hellige historien: Gud reiser opp menn og kvnner som er besjelet av en hellig frykt for Herren. De er opptatt av å leve rett, og lar helligheten forme deres liv. Deres første kall er at Guds navn skal 'helliges' (Matt 6,9).

Noe av det første vi leser om Noah er dette: 'Men Noah fant nåde for Herrens øyne... Noah var en rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.' (1.Mos 6,8-9)

'Vandret med Gud' - hvem hadde han lært det av? 

Noah var sønn av Lamek, leser vi i 1,Mosebok, og Lamek var sønn av Metusjalah, som igjen var sønn av Enok. Om ham heter det i 1.Mos 5,22: 'Og Enok vandret med Gud i tre hundre år etter at han fikk Metusjalah, og han fikk sønner og døtre.' Enok var altså en person som vandret med Gud i sine hverdager, med alt hva de innebar, og han hadde lang erfaring! Jeg ser for meg at Enok delte sine erfaringer med sin sønn, som igjen delte dette med sin sønn når han ble far til Lamek og Lamek gjenfortalte historiene om Enok, eller Henok som han heter i den nye oversettelsen. Forholdet mellom Enok og Herren var så spesielt at når Enok skulle dø, så hentet Herren han hjem: 'Og Enok vandret med Gud. Så ble han borte, for Gud tok ham til seg.' (;;,1.Mos 5,24)

Dette ville nok også Noah oppleve. Fortellingene om Enok må ha inspirert ham, og skapt lengsler i ham etter å kjenne Gud og få oppleve et slikt fortrolig vennskap som Enok hadde hatt.

Lamek ga sønnen navnet Noah. Navnet betyr 'hvile'. Han fikk dette navnet fordi hans far håpet at hans sønn skulle gi trøst:

'Da Lamek var hundre og åttito år gammel, fikk han en sønn. Han kalte ham Noah og sa: Han skal trøste oss under vårt arbeid og våre henders møye på den jorden som Herren har forbannet.' (1.Mos 5,28-29) 

Det hebraiske navnet Noah har nemlig en viss likhet med et hebraisk verb som betyr 'å trøste'.

fortsettes

mandag, oktober 19, 2020

Pro-Palestina prester ville kapre minnedagen for Krystallnatten for å fremme palestinernes sak


Den svenske presten Anna Karin Hammer, og som har doktorgrad i teologi og som var kandidat til å bli erkebiskop i Sverige i 2006, har skrevet en artikkel for å promotere en global pro-palestinsk workshop som sammenfaller med årsdagen for Krystallnatten. Det gjør hun i Facebook-gruppen 'Prästkollegar'. 

Bak arrangementet står den kristne organisasjonen FOSNA - Friends of Sabeel North America - en organisasjon som forsøker å kapre den dagen i året hvor man markerer den strukturelle masseutryddelsen av jøder, til å fremme palestina-arabernes sak. Anne Karin Hammer, som er søster til den tidligere svenske erkebiskopen K.G Hammer, har i følge webbmagasinet Ledarsidorna, brukt Facebook-siden til å få sine svenske prestekollegaer til å gjøre det samme. 

Publiseringen av artikkelen har vakt oppsikt og skarpre reasjoner i Sverige. Minnedagen for Krystallnatten har vært et arrangement for å hedre nazismens ofre og kjempe mot antisemittismen. Det lyder svært umusikalsk når prester i en luthersk kirke, kjent for Luthers antisemittisme, forsøker å kapre denne dagen og gjøre den til en dag for palestina-araberne. Reaksjonene er blitt så sterke at Hammer og hennes kollegaer flytter dagen til 1.søndag i advent. 29. november er FN's internasjonale solidaritetsdag for palestinerne.

Cheshvan - måneden for nye begynnelser


 I går - 18.oktober - tok vi fatt på den bibelske måneden Cheshvan. Den varer frem til mandag kveld 16.november. Uttales 'heshvan', og er den åttende måneden i den åndelige måneden jødene har, men den er den andre måneden i den sykliske kalenderen. Dette er måneden for 'en ny begynnelse'. Nøkkelordet for å forstå denne månedens åndelige betydning er Klagesangene 3,24-25: 'Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.'

Vannflommen under Noah trakk seg tilbake og tiden som fulgte innevarslet en ny begynnelse. Dette skjedde i måneden Cheshvan: 'Og det skjedde, i det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden (som er måneden Tishri), var vannet tørket bort fra fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut, og se. jorden var tørr. I den andre måneden (Cheshvan), på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr.' (1.Mos 8,13-14)

Dette er en måned hvor man kan gjøre djupdykk i Noahs liv. Noah blir beskrevet som en mann 'som fant nåde for Herrens øyne...' (1,Mos 6,8) og som 'en rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.' (v.9) Kan det sies om meg? Er det det vitnesbyrdet jeg etterlater meg i min samtid? Er det dette folk snakker om når de snakker om meg? 

Navnet Noah betyr 'hvile'. Noah hadde sin hvile i Gud i en tid med stor ugudelighet. 

Det er spesielt viktig for oss som lever nå og studere Noahs tid og hans liv, for Jesus sa dette om endens tid, den tid vi lever i:

'Og som Noahs dager var, slik skal menneskesønnens dager være.' (Matt 24,37)

I noen dager fremover skal vi derfor studere Noahs liv litt grundigere. Det er i hvert fall planen. Den første artikkelen publiseres i morgen.

En daglig rytme som er bærekraftig


 Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men dagene mine blir sjelden slik jeg hadde tenkt at den skulle bli. Det kan være frustrerende. Kanskje er forventingene mine for store, kanskje stiller jeg for store krav til meg selv? Men jeg legger planer for dagene, og når kvelden kommer og jeg gjør opp status, så har jeg sjeldent fått til det jeg hadde håpet. Det komer ofte noe i veien og så blir jeg distrahert og roter bort dyrebar tid. Oog dagene flyr. Ikke før har man startet på en uke så er det fredag igjen. Nok en gang. 

Nå er det også slik at utfordringene jeg har med kronisk sykdom sitt til at ting må endres. Kroppen sier fra med smerter, stivhet og skjelving.

Men så har jeg tenkt: er det ikke dette som ER livet?

Livet er fullt av svinger og humper, av brå skifter og endringer. 

Det er alle disse små og store tingene som utgjør livet.

Det er som presten jeg hørte om som uffet seg over alle disse avbrytelsene han opplevde. Telefonene. De uventede besøkene. Men når han tenkte etter, gikk det opp for ham at det var jo dette tjenesten som prest handlet om!

Men gjennom dagen søker jeg en rytme, en bønnens rytme, og det som passer meg aller best er tidebønnene og det å be Jesusbønnen. Særlig på dager da jeg er sliten. Det følger en egen fred og en ro med tidebønnene og Jesusbønnen. Det er den mest slitesterke bønnerytmen jeg har vært med på gjennpm flere år nå. Jeg har ikke funnet noe som er mer bærekraftig. 

Det er viktig å komme ut av selvbebreidelsene og selvforakten. Det er ikke stoltheten som er det åndelige livets verste fiende; det er selvforakten. Gå til Jesus med den.

søndag, oktober 18, 2020

Gårsdagens lærdom


I den vakre oktoberdagen ruslet May Sissel og jeg en tur i nabolaget med hunden vår. Poirot. På grunn av det skarpe sollyset hadde jeg tatt solbriller utenpå brillene mine. Etter å ha gått noen skritt, ble jeg svimmel og uvel, så jeg var glad jeg hadde rullatoren min med meg, slik at jeg hadde noe å holde i. Men jeg hadde så lyst på en tur i det fine været, at jeg var fast bestemt på å fullføre turen selv om jeg var uvel og utsø. Jeg undret meg over hva som forårsaket svimmelheten? Jeg håpet inderlig at Parkinsons ikke var årsaken.

Jeg kom hjem og tok av meg solbrillene. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde på meg lesebrillene! Ikke rart jeg var svimmel! Jeg trodde jeg hadde de vanlige brillene på meg, og merket ikke forskjellen under de tykke solbrillene. en nyttig lærdom! Så lettet jeg ble!

Vi må lese Bibelen med de marginalisertes øyne



"Det elskede samfunnet" (et uttrykk Martin Luther King brukte), hvis det skal ha mulighet til å vokse til full modning av hvem Jesus er og hva Gud har åpenbart for oss i Kristus Jesus, må konstant sentrere seg om stemmene til de mest marginaliserte."

Ordene tilhører Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), baptistpastor og en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen, jeg selv er en del av. Wilson-Hartgrove leder kommuniteten Rutba House.

Talerne på den årlige konferansen: 'Ingen nød blant dere', som blir arrangeert av Texas Christian Community Developement Network, oppfordret deltagerne til å lese Bibelen med øynene til marginaliserte mennesker. Konferansen som vanligvis går over tre dager, ble i år holdt via internett. Dette på grunn av korona-epidemien.

Jonathan Wilson-Hartgrove mener det brutale drapet på George Floyd, et drap som ble begått av amerikansk politi, åpnet øynene for mange amerikanere som tilhører den hvite middelklassen, for de brutale realitetene mange lever under, ikke minst når det gjelder hudfarge. 

Men hvite kristne kunne ha lært sannheten å kjenne mye før om de hadde satt seg ned for å lytte til mennesker som er marginaliserte i samfunnet - enkeltindivider og familie som lever fra hånd til munn, og som vet at en medisinregning på 400 dollars vil føre dem inn i en eksistensiell krise, sa Jonathan Wilson-Hartgrove blant annet.

Jonathan Hartgrove-Wilson er i dag en av lederne for The Poor Peoples Campagin som kaller folk til 'en moralsk vekkelse'.

Uten en Jesustro er det vanskelig å være en kristen


-  Må du svelge hele den kristne troen? Kan du ikke ta visse deler av den og deretter supplere med deler fra andre steder? Eller er det enten eller?

Jeg mottok nylig spørsmålet fra en person som er interessert i eksistensielle spørsmål og som har begynt å tenke på den kristne troen. Et relevant spørsmål som mange har.

I samtalen som fulgte svarte jeg både nei og ja på det spørsmålet.

Nei, du trenger ikke å bekrefte hele den kristne troen hvis du ikke vil. Vi lever i et fritt land, og det er viktig å forsvare individets frihet til å velge tro og liv. Mange som kaller seg kristne, gjør også det samme: Bekreft visse deler av den kristne troen mens de avviser andre deler.

Nei, man må ikke bekrefte hele den kristne kirkens historie med alt søppelet som har skjedd underveis. Man trenger heller ikke gi sin støtte til alle de forskjellige uttrykkene for kristen tro som finnes i det brokete mangfoldet i kristne menigheter.

Men når det gjelder hovedpersonen i kristendommen - den historiske personen Jesus fra Nasaret - må svaret være annerledes. Så står vi overfor et sannhetspåstand som ikke kan deles i mindre biter og som tvinger oss til å velge. Som når du kommer til et T-kryss: du må velge enten høyre eller venstre (med mindre du er feig, tilbake og nekter å ta stilling). Det er ikke mulig å svinge litt mot høyre og samtidig litt mot venstre.

Jesus hevder å være Guds Sønn, ikke i betydningen av en profet eller sendebud, ikke i betydningen av en hellig mann eller religiøs leder, men i den forstand at han i sin egen person representerer Gud og deler Guds essens. At han som skapte verden i Jesus selv, har steget opp i den verden og blitt menneske.

Hvis det er sant, blir alt avsluttet: det er ikke mulig å plukke godbiter fra en slik sannhet og legge igjen noe annet. Det eneste rimelige svaret er å åpne for alt Jesus er og ønsker å gi - og bekjenne ham som Herre. Hvis det derimot ikke er sant, bør det avvises med glede.

Det samme gjelder oppstandelsen. De første kristne hevder å ha møtt Jesus i live etter hans død og begravelse. At de gjentatte ganger snakket med ham, rørte ved ham og spiste sammen med ham. Oppstandelsen, hevder de, er Guds egen bekreftelse på at Jesus hadde rett i sin påstand om å være Guds Sønn.

Hvis det er sant at Gud oppreiste Jesus, at dødens kraft er brutt og at vi gjennom ham kan få et uforgjengelig liv, står vi overfor en sannhet som utfordrer oss til å ta et standpunkt.

Å bli kristen er å si ja til Jesus, Guds Sønn, som ble oppreist fra de døde og som lever og regjerer i dag.

Hvis kristen tro var et ideesystem eller et livsstilsideal, ville det være enkelt å lage forskjellige personlige kombinasjoner. En rekke ideer fra kristendommen, litt sekulær humanisme, noen elementer av mystikk - og vips din egen favorittblanding.

Men nå handler kristen tro om Jesus Kristus. Det handler om hvem han er og om oppstandelsen. Enten er det sant eller usant, man må enten si ja eller nei. Det er ingen mellomalternativer, og det er ikke mulig å blande med noe annet.

Ved et bryllup sier brudeparet ja til hverandre og velger å la livet forene seg. Dette betyr det å være kristen: å si ja til Jesus. Med den avgjørende forskjellen at han ikke kommer med en ballast som tynger det fortsatte livet eller med personlige svakheter å tåle i fremtiden. Han kommer med liv og frihet.

Det er Jesus du må bestemme deg for. Alle andre posisjoner i kristen tro følger deretter av hvem han er.

- Stefan Gustavsson, svensk teolog og apologet og lederskribent i Världen i dag, som denne artikkelen er oversatt fra. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

lørdag, oktober 17, 2020

Den glødende arven etter Harry Månsus


Som årene går kjenner jeg på en djupere og djupere takknemlighet for den svenske baptistpastoren og teologen Harry Månsus (bildet). Månsus, som blir 80 neste år, har påvirket meg mer enn jeg har innsett, siden vi traff hverandre under et stevne i hjembyen min Gjøvik for mange, mange år siden. Da hadde jeg lest mange av hans bøker og både blitt velsignet og utfordret. Den personlige praten skulle føre til at jeg valgte å forbli baptist, til tross for dragning mot andre kirkelige tradisjoner. I Månsus så jeg en radikalitet og en overgivelse til Kristus som var smittsom. Harry Månsus kan best karakterises med hedersbenevnelsen 'hel ved'.

Lenge før vi hørte om klimakrisen og lenge før kristne ble klimabevisste var Harry Månsus på banen. Med profetisk klarhet skildret han de pågående og de kommende miljøødeleggelsene. Dessverre har han ikke fått noen heder og ære for dette, som han burde, men slik er det med profetiske røster. Det er først når de har gått hjem til Herren at man begynner å se hvem de var.

Men det er mer: Harry Månsus løftet frem igjen arven etter den amerikanske vekkelsesevangelisten Charles Finney. Ikke bare dennes radikale evangelieforkynnelse som førte til at så mange kom til tro på en levende Kristus, men Månsus avdekket også gjennom sin bok: 'En glødende arv' en for mange helt ukjent side ved Finney, nemlig hans store sosiale engasjement for de fattige og forkomne, mot slaveriet og den sosiale uretten i samfunnet. Arven etter Finney sammenlignet så Månsus med arven etter hele Nordens vekkelsesevangelist, Frank Magns. Det er mange likhetspunkter.

Harry Månsus hjalp oss til å oppdage det hebraiske ordet 'shalom' i dets fulle bibelske kontekst, som noe langt mer enn fred i betydningen 'fravær av krig', men som et av Guds karaktertrekk som gir seg utslag på alle livets områder. Han skrev bok om Shalom, og løftet frem for oss Bergprekenen som selve prinsippene for det Gudsriket Jesus forkynte og hjalp meg og andre til å se at det skal leves ut her i tiden, med alle de følger det får for ens eget liv.

Harry Månsus løftet også frem - med bakgrunn i Bergprekenen - arbeidet for fred og ble en aktiv del av den kristne fredsbevegelsen. Han introduserte også for oss den amerikanske mennonitten, pastoren og teologen Ron Sider, som med sitt store sosiale engasjement satte et ubehagelig, profetisk søkelys på rike kristnes forhold til de fattige og sultproblemet i verden. 

Sist, men ikke minst, har Harry Månsus, vært en pioner og en banebrytende talsmann for vår tids søkende mennesker, ikke minst gjennom Bromma-dialogen. Mange er de som har funnet Jesus gjennom dette arbeidet.

Jeg vil gjerne få takke Harry Månsus for alt han har fått bety i mitt liv. Takk for kjærlighet til Bibelen, for overgivelsen til Jesus, for ditt mot og din pionerånd. Må Herrens ansikt hvile over deg, og måtte du få mange gode år fremover.

Her er Harry Månsus' bibliografi, i følge Wikipedia. Jeg har lest alle disse bøkene, med unntak av hans biografi. Den har jeg dessverre ikke kommet over, så hvis noen kan hjelpe meg med det hadde jeg blitt veldig glad:

  • 1983 – Shalom Jord!
  • 1986 – Vägen hem. Om livets ursprung, mening och mål.
  • 1988 – Arvet som glöder. Om väckelse och liv i Norden.
  • 1989 – Hem i kosmos. Om livsmod, humanism och jordens framtid.
  • 1996 – Den kosmiska katedralen
  • 2001 – Livet har en framtid. Om livsmod och befriande andlighet
  • 2003 – Vägen hem och resan vidare
  • 2008 - Min resa (självbiografi)

Billedtekst: Harry Månsus. Foto: Equmeniakyrkan.

Trump versus Jesus


Jeg har problemer med Trump ... men et enda større problem er de kristne som forsvarer ham. Når vi ser på de tingene Jesus sa i evangeliene og bergprekenen, blir det umulig å rettferdiggjøre den hatefulle retorikken og den sårende politikken til denne administrasjonen. Noen ting handler ikke om venstre og høyre, men om rett og galt.

Guds nåde er stor ... den er stor nok til å forvandle hjertet til hver enkelt av oss, inkludert Donald Trump. Men akkurat nå ser president Trumps liv mer ut som de 7 dødssyndene enn Åndens frukt. Han forbanner de menneskene som Jesus velsigner i saligprisningene.

Vi bestemte oss for å gjøre det klart ... vennene mine på Vote Common Good har reklametavler som bare viser ordene Jesus ved siden av Trumps ord. [Du kan se alle reklametavler her: http://hiswordsmatter.org/

Det var Kristus som sa: 'Et godt menneske bringer fram godt av hjertets gode forråd, et ondt menneske bringer fram ondt av hjertets onde forråd. For det hjertet er fullt av, det sier munnen.' (Luk 6,45)

Vi vet hvem Donald Trump er ... Dette valget handler om hvem vi er. Og det handler om hvem vi vil være som nasjon. Det handler også om troverdigheten til vår tro på det offentlige rom.

Mange mennesker, spesielt unge mennesker, forlater kirken. Men for mange av dem - de avviser ikke Jesus. De avviser en versjon av amerikansk nasjonalisme som kamuflerer seg selv som kristendom ... men det ser ikke ut som Jesus. For mange mennesker er det ikke slutten på din tro å avvise Trump-evangelikalismen, det er begynnelsen, begynnelsen på en mer autentisk, Kristus-sentrert tro. Tross alt betyr ordet "kristen" "Kristuslignende." Og mye som forkledd seg som kristendom, er ikke veldig Kristus-aktig i det hele tatt.

Innsatsen er høy, særlig ettersom mange kristne ledere har mistet sin integritet for politisk makt. De prøver å forsvare det uforsvarlige. Dette er ikke bare en politisk krise ... det er også en åndelig og moralsk krise.

La oss gjøre alt vi kan for å velge kjærlighet fremfor hat, tro fremfor frykt, håp fremfor fortvilelse. Måtte de av oss som elsker Jesus stå imot denne administrasjonens hatefulle retorikk og sårende politikk ... i Jesu navn !!!

- Shane Claiborne (bildet), forfatter, sosial aktivist og en av grunnleggerne av Den nymonastiske bevegelsen

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)




Profetisk: Guds skjulte mysterier


Det rene, kjærlighetsfylte profetiske ordet som er forent med Herrens ærbødige frykt, vil føre oss til en tid i historien der en utvalgt generasjon endelig vil smake på kreftene i den kommende verden. Hans elskede vil presentere seg som kongelige og overøse ham med ærlig tilbedelse. Denne ærefrykt inspirerte tilbedelsen vil gi tilgang til skjulte skatter.

Han har mysterier og krefter forseglet i sine skattkammer. Både skapt og ennå ikke skapt. Det er en rest som vil smake på disse skattene.

Disse lagerhusene vil være tilgjengelige for de modige, noe som får verdens visdom til å se tåpelig ut. Disse mysteriene er ikke for feige eller for dåren, for de ydmyke og ærbødige. Ærefrykt er vår tilgang. Ærefrykt er hans skatt.

- Amy Thomas Davis

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, oktober 16, 2020

Kong Harald V: Vi lever i en tid ikke ulik mellomkrigstiden



 
Det er sterkt å lese kong Haralds uttalelser til Harald Stanghelle hvor kongen sier at 'vår tid mer og mer ligner mellomkrigstiden'. I boken til den tidligere Aftenposten-redaktøren sier kongen: 

'Jeg liker ikke det jeg ser. Det må jeg si. Jeg synes vi lever i en skremmende tid. Jeg har syntes det lenge. Jeg synes den ligner mer og mer på mellomkrigstiden, og ytdyper:

'Jeg tenker på nasjonalisme og motsetninger ellers. Jeg er urolig for populisme og oppsplitning. Og for den gjenoppstandelse av ytterste høyre vi ser i enkelte land som kanskje ikke husker hvordan det var en gang. Mange land er ikke så opptatt av å dinne internasjonale løsninger, men dyrker seg selv. Dette minner ubehagelig om tiden mellom første og andre verdenskrig.'

Ikke på min vakt - om kallet til forbønnens tjeneste, del 10


Jeg har lett for å bli distrahert. Det er så mange ting som er interessante. Da er det vanskelig å holde fokus. Når det skjer kommer Teresa av Avila meg til hjelp! Ved siden av min kone er hun en av de viktifste kvinnene i mitt liv. Jeg har levd med henne i mange år nå. Hva hun hjelper meg med? Blant annet denne setningen:

'Husk at når du ber så er det Giveren som er gaven!'

Da finner man tilbake til det rette fokus. Til det viktigste av alt: At man søker Gud for Guds skyld. Ikke først og fremst for å få svar på våre bønner, men for å leve i og med Guds nærhet. At man til til for Ham, og Ham alene. Dette er forbederens viktigste oppgave. Den er viktigere enn å be for andre, og selve forutsetningen for å kunne be for andre.

Nå var det ikke i min plan å skrive om Teresa av Avila i denne serien om forbønnens tjeneste, men hennes minnedag i går, kom veldig beleilig. For det var Teresa av Avila som kom til meg og lærte meg definisjonen på hva bønn er for noe. Det skjedde for mange år siden og jeg har ikke funnet noen bedre definisjon på hva bønn er for noe:

'Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med Ham som vi vet elsker oss.'

Her beskrives forbederens viktigste kall: omgangen med Gud, vennskapet, kjærligheten.

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg. Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".

fortsettes