Guds venn. Guds fortrolige. Jeg kan ikke tenke meg noe flottere eller større enn å få være det. Det ble Abraham kalt. Han ble også kalt troens far. Med rette. Det er min inderlige bønn: at jeg måtte få være Guds venn. I dag feirer kommuniteten jeg tilhører Abraham. For mange år siden møtte jeg en mann som skulle komme til å utgjøre en avgjørende forskjell i mitt liv. Allerede første gang vi traff hverandre forstod jeg at Brent Rue hadde med Gud å gjøre. Det var som om den amerikanske Vineyard-pastoren kjente Gud på en djup og inderlig måte. Få har lært meg så mye om det å vandre med Gud, som Brent Rue. I den siste tiden han levde var Brent opptatt av Abraham og hans vennskap med Gud. Det passet veldig bra. For Brent var også en av Guds venner. Det at jeg traff Brent Rue ble avgjørende for at jeg senere skrev en bok om Abraham, og den boken måtte selvsagt hete: Guds venn.
I 1.Mos 12 1.Mos 12, hvor det står om Gud som kaller Abraham ut av Ur i Kaldea, ut fra alt det kjente, kjære og trygge til noe ukjent og fremmed. Gud kaller Abraham sin venn, og jeg vil gjerne vite hva som er grunnlaget for å bli Guds venn. I forbindelse med lesningen av 1.Mos 12 så jeg noe som jeg ikke har sett før. Jeg la merke til at Abraham bygde to altere når han kom frem til det lovede land. Disse to altrene sier mye om Abraham og hans forhold til Gud. "Da viste Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Og der bygde Abram et alter for Herren som hadde vist seg for ham. Derfra flyttet han opp i fjellet øst for Betel og slo opp sitt telt mellom Betel i vest og Ai i øst. Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn." (1.Mos 12,7-8) Ser du forskjellen på de to altrene? Det ene bygger han for Herren. Det står: "Og der bygde Abram et alter for Herren." Det uttrykker Hans tilbedelse. Han bygger det for Gud. I den dypeste beundring og hengivelse reiser han "et alter for Herren." Bare av hensyn til Gud. Men så står det, at når han kommer til betel: "Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn." Dette var et alter for påkallelse og bønn, hvor han la frem sine egne behov for Herren og bad om hjelp. Begge disse altrene ble reist som en følge av at Herren åpenbarte seg for ham. Derfor var det ikke av plikt han bygget dem. Han bygget dem med glede for hans indre liv drev ham til det. Og derfor var dette også til glede for Gud.
Abraham var ekstragavant. Han var en sløser. Ikke i materialisme, selv om han ble veldig rik etterhvert, men han sløste sitt liv på Gud. Derfor bygget han et alter bare for Herren, akkurat som Maria som sløste bort en helt årslønn, noen mener det var livsrarven etter foreldrene, når hun åpnet kapselen med nardusolje, og helte den over hodet på Jesus. Hvem sløser du livet ditt bort på?
Herlighetens Gud åpenbarte seg for Abraham, forteller Stefanus i sin tale, før han blir kirkens første martyr. Et slikt møte forvandler ens liv totalt. Som et resultat ble Abraham en tilbeder som sløste alt han hadde på Gud. Derfor bygger han et alter bare for Herren, i ren glede, i ren takknemlighet. Det er ikke rart at Gud kaller Abraham sin venn.
For å sitere den norske forfatteren Edin Holme: "Den som Han har sett kan intet friste - ringe synes alt han ser. Den som eier Ham kan allting miste - han begjærer intet mer."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar