Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men dagene mine blir sjelden slik jeg hadde tenkt at den skulle bli. Det kan være frustrerende. Kanskje er forventingene mine for store, kanskje stiller jeg for store krav til meg selv? Men jeg legger planer for dagene, og når kvelden kommer og jeg gjør opp status, så har jeg sjeldent fått til det jeg hadde håpet. Det komer ofte noe i veien og så blir jeg distrahert og roter bort dyrebar tid. Oog dagene flyr. Ikke før har man startet på en uke så er det fredag igjen. Nok en gang.
Nå er det også slik at utfordringene jeg har med kronisk sykdom sitt til at ting må endres. Kroppen sier fra med smerter, stivhet og skjelving.
Men så har jeg tenkt: er det ikke dette som ER livet?
Livet er fullt av svinger og humper, av brå skifter og endringer.
Det er alle disse små og store tingene som utgjør livet.
Det er som presten jeg hørte om som uffet seg over alle disse avbrytelsene han opplevde. Telefonene. De uventede besøkene. Men når han tenkte etter, gikk det opp for ham at det var jo dette tjenesten som prest handlet om!
Men gjennom dagen søker jeg en rytme, en bønnens rytme, og det som passer meg aller best er tidebønnene og det å be Jesusbønnen. Særlig på dager da jeg er sliten. Det følger en egen fred og en ro med tidebønnene og Jesusbønnen. Det er den mest slitesterke bønnerytmen jeg har vært med på gjennpm flere år nå. Jeg har ikke funnet noe som er mer bærekraftig.
Det er viktig å komme ut av selvbebreidelsene og selvforakten. Det er ikke stoltheten som er det åndelige livets verste fiende; det er selvforakten. Gå til Jesus med den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar