søndag, oktober 31, 2021

Reformasjonens syv berømte kvinner


31. oktober er kjent som Reformasjonsdagen. På årets Reformasjonsdag vil jeg minnes syv kvinner som spilte en betydningsfull rolle i det verk Gud gjorde i datidens Europa. Artikkelen er en oversettelse av en artikkel skrevet av Michael Gryboski, reporter i den kristne nettavisen The Christian Post: 

Marie Dentière ble født i 1495 i en adelig familie i Frankrike, og tjente opprinnelig som priorinne ved et augustinerkloster før hun lærte om reformasjonen, noe som førte til at hun forlot klosterlivet. 

Dentière fokuserte på å konvertere nonner til reformasjonssaken, og skrev apologetiske verk til forsvar for reformert teologi, og fikk til og med respekt fra John Calvin, som på et tidspunkt ba henne skrive forordet til en av hans trykte prekener. 

"I 2002 ble Marie Dentière den eneste kvinnen som fikk navnet sitt inngravert på den berømte minneveggen over reformatorer i Genève," (bildet) skrev Adrien Segal fra Desiring God.

"Det er ingen tvil om at hun manglet det de på den tiden anså som passende feminin beskjedenhet og ydmykhet, men fordi lidenskapen hennes ble tent av Skriftens sider, beveget og forandret forfatterskapet hennes hjerter ikke bare i hennes egen tid, men i vår i dag, som vi vil."


Arguta von Grumbach (1492-1554) var født inn i en bayersk adelsfamilie ved navn von Stauff samme år som Christopher Columbus først seilte til den vestlige halvkule. Hun er kjent for sitt forsvar av reformasjonen. 

Da universitetet i Ingolstadt arresterte en protestantisk lærer, skrev von Grumbach et protestbrev som fremmet reformasjonsideer og ble bredt distribuert til offentligheten. Martin Luther, som korresponderte mye med von Grumbach og møtte henne personlig i 1530 nær Augsburg, snakket begeistret om den bayerske adelskvinnen og hennes arbeid. 

«Den mest edle kvinnen, Argula von Stauffer, er der og driver en tapper kamp med stor åndsfrimodighet i tale og kunnskap om Kristus. Hun fortjener at alle ber om Kristi seier i henne», skrev Luther til en venn.

«Hun alene, blant disse monstrene, fortsetter med fast tro, men innrømmer hun, ikke uten indre skjelving. Hun er et enestående instrument for Kristus.»


Et medlem av Frankrikes kongefamilie, Marguerite de Navarre (1492-1549), var en velutdannet forfatter og tilhenger av kunsten. Hun var i 20-årene da den protestantiske reformasjonen begynte. 

Marguerite kom til å omfavne reformasjonen etter å ha lest verk av Martin Luther og John Calvin, og tok til orde for å få en fransk oversettelse av Bibelen. Etter å ha blitt dronning av et lite kongedømme mellom Frankrike og Spania kjent som Navarre, gjorde hun regionen til et tilfluktssted for protestanter forfulgt av katolske monarker. 

"I tillegg til å ønske forfattere, kunstnere, lærde og teologer velkommen til hoffet hennes for å diskutere og utveksle ideer, ga hun tilflukt fra forfølgelse for John Calvin og andre ledere av reformasjonsbevegelsen i Frankrike og andre steder," skriver Subby Szterszky fra Focus on the Familie.

"Hun var den første franske adelskvinne som samlet og redigerte sitt eget utvalg av verkene hennes, og protestantismens første publiserte kvinnelige poet. Hennes skrifter, introspektive og mystiske, reflekterer hennes reise mot den reformerte troen og hennes personlige forhold til Kristus.»


Dronning Elizabeth I (1533-1603) ble født etter begynnelsen av den protestantiske reformasjonen, og kom til makten etter dronning Marys død, beryktet som "Bloody Mary" for hennes forfølgelse av protestanter.

Dronning Elizabeth I er kreditert for å ha gjort protestantisk kristendom til den offisielle religionen i England, samtidig som den åpner for en generell toleranse for andre kristne kirkesamfunn.

"Det er bemerkelsesverdig at selv om hun selv hadde blitt fengslet i Tower of London og truet med henrettelse, avsluttet hun de religiøse forfølgelsene uten å tillate gjengjeldelse eller hevn," forklarte The Reformation Society.

"Hun motsto standhaftig alle forsøk på å straffe katolikker, og insisterte på at med mindre de brøt rikets lover, hadde de rett til lik beskyttelse under loven."


Katharina Schutz Zell (ca 1498-1562), noen ganger kalt "Reformasjonens mor", var kjent for både sine religiøse skrifter så vel som sin omfattende innsats for å ta vare på protestantiske flyktninger. 

En innfødt av Strasbourg i det som nå er Frankrike, giftet Zell seg med en protestantisk pastor i 1525, noe som er antatt å være et av de første offisielle protestantiske ekteskapene i europeisk historie.

Zell skrev arbeider som forsvarte ideen om geistlig ekteskap, kommentarer til deler av Salmene og Fadervår, og et offentlig brev hvor hun avviste påstander om at hun var en «fredsforstyrrer».

«Mens hun utmerket seg i å administrere hjemmet sitt og være vertskap for flyktninger, forsvarte hun også sin teologiske posisjon på trykk. Hun var en kvinnelig teolog i beste mening», skriver Rebecca VanDoodewaard i magasinet Tabletalk.

"Historikere i dag kaller henne en 'legreformator'. Men hun gjorde bare det enhver kristen burde - hun brukte gavene sine til evangelieforandring i sin egen sfære, uansett mulig måte."

Den kjente protestantiske reformasjonslederen Ulrich Zwingli beskrev en gang Zell som en som «kombinerer egenskapene til både Maria og Martha».


Katharina von Bora er mest kjent for å være nonnen som stakk av fra et kloster og som giftet seg med Martin Luther, selv om hennes støtte til den protestantiske reformasjonslederen var omfattende. 

"Katie administrerte familiens økonomi og frigjorde Luther for å skrive, undervise og forkynne," forklarer Dan Graves fra Christianity.com.

"Luther kalte henne 'morgenstjernen fra Wittenberg' siden hun sto opp klokken 04.00 for å ta seg av sine mange ansvarsområder. Hun tok seg av grønnsakshagen, frukthagen, fiskedammen og gårdsdyrene, og slaktet til og med bestanden selv.»

Vi må heller ikke a Katherine, fødte Luther seks barn og adopterte også fire andre.


En engelsk adelskvinne, Lady Jane Gray (1536-1554) er mest husket for sin kortvarige og omstridte regjeringstid som dronning av England mens hun var tenåring, bare for å bli henrettet av dronning Mary.

Men etter henrettelsen hennes var det mange i England som så på henne som en martyr for den protestantiske saken, etter å ha sluttet seg til reformasjonssaken noen år før hun gjorde krav på tronen.

«Mary utsatte henrettelsen i tre dager, og sendte kapellanen, John Feckenham, til Jane for å prøve å omvende henne til katolisismen. Jane skrev ut samtalen sin med Feckenham, som var et vitnesbyrd om hennes tro på Kristus og Skriften,» bemerket Diana Severance fra Credo magazine.

"Janes brev og skrifter mens hun møtte døden i tårnet ble snart trykt og sirkulert bredt ... Jane ble ansett som en protestantisk martyr. John Calvin anerkjente henne som 'en dame hvis eksempel er verdig til evig minne.'»

Åndelig klimaskifte i Norge - et budskap på bots- og bededagen 2021


Det pågår et åndelig klimaskifte i Norge. Det er det budskapet jeg vil dele med dere på årets bots- og bededag. Gud har skapt en åndelig tørst, særlig i den yngre generasjonen, som vi må tilbake til Jesusvekkelsen for å se maken til. Og det er bare i begynnelsen! Vi ser det i antallet unge som søker til bønnekonferanser, bønnesamlinger. Det har vært stigende de siste årene. Unge mennesker som tørster etter den levende Gud. Vi må be Gud åpne våre øyne så vi ser det Gud gjør, så vi ikke går glipp av det, fordi vi så ensidig er opptatt av alt det negative som skjer i vår nasjon. Se! Se! Dette er det mest positive og oppmuntrende som skjer i Norge i dag.

Dernest så samler Herren sine! Bibeltroende fra hele landet finner inn til hverandre! På tross av kirkelige skillelinjer. Frafallet og forfallet i nasjonen vår gjør at vi finner hverandre: karismatikere, evangelikale, katolikker og ortodokse. Det handler ikke om organisering eller kirkepolitikk. Det handler om en tørst Gud har skapt etter seg selv, og Herren berører mennesker i alle trossamfunn og forbereder bruden for sin gjenkomst. Vi kommer til å se mye mer av dette i tiden som kommer. Bedende mennesker som finner inn til hverandre uansett kirketilhørighet.

For det kommer vanskelige tider i Norge. For noen kommer de veldig overraskende, andre har vært forberedt på disse tidene lenge. Motstanden mot de bibeltroende vil øke i styrke og omfang. Og fra hold vi ikke ville tenke oss. Ikke minst fra egne rekker. Den ene skansen etter den andre vil falle. En flodbølge som ikke vil la seg stanse, med mindre Guds folk søker Herren og strider i bønn for landet. Vi beveger oss inn i en tid som vil preges av knapphet på ressurser og vi må forberede oss på en dyrtid som også vil berøre Norge. Dette ser jeg når jeg ber for landet vårt. Menigheter må være forberedt på at vi går inn i en tid med inngripende tiltak mot trosfriheten. De statlige overføringene vil forsvinne, retten til å vie vil innstrenkes i det det vil stilles krav som bibeltroende ikke vil kunne akseptere. De første tegnene på en forfølgelse av de som står opp for den overleverte apostoliske troen i Noorge vil snart bli åpenbare, og den kommer fra to hold: innenfra og utenfra. Troende mennesker vil i sin naivitet la seg bruke mot andre troende tro at de tjener Guds rike. De vil stå frem i media, ikke minst i kristen media, for å angripe andre troende. Lite aner de at de går fiendens æende. De allierer seg med mørkets krefter.

Men lyset vil lyse klart i det mørke som kommer. Bedende mennesker fra nord og sør, øst og vest, vil sørge for å holde flammen levende.

Herren har gitt oss et ord inn i denne tiden: "Se, mørke dekker jorden og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg." (Jes 60,2)

Arbeide forgjeves? - serien: Den lidende tjener, del 2


"Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge. Han har gjort meg til en blank pil og gjemt meg i sitt kogger. Han sa til meg: Du er min tjener, du er Israel, på deg vil jeg åpenbare min herlighet. Men jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft. Men min rett er likevel hos Herren, og min lønn er hos min Gud." (1)

I denne andre Jesajas tjenersang, mens vi fortsetter å grunne på hvordan vi best kan forholde oss til lidelse, legger vi merke til tre ting om den lidende tjeneren:

1) Han taler frem Guds Ord som gjennomborer menneskehetens hjerter.

2) Han har en spesiell oppgave i Guds hensikter.

3) Han er ikke i stand til å se seieren midt i det presset han opplever, men han stoler stadig på Gud.

I dette avsnittet ser vi hvordan Gud bruker den lidende tjeneren som et sverd og som en pil. I Åpenbaringen 19 vises Messias og kalles «Guds Ord». Et skarpt sverd går ut av hans munn for å slå nasjonene. Guds Ord er skarpere enn et menneskelig sverd og i stand til å "trenge igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd."[2] Den hellige Augustin beskriver sin omvendelse slik: "O Herre, du slo mitt hjerte med Ditt Ord og jeg elsket Deg.» Gud slår våre hjerter og åpenbarer det som er i dem.

På samme måte er vårt kall til alle tider, men spesielt i endetiden, å la Gud tale gjennom oss ord, ja, piler, om sannhet som gjennomborer hjertene til mennesker, ja til og med det gjenstridige Israel, og kaller alle tilbake til Gud. Guds Ord vil dele dem som hører det i to leirer: de som vil høre og adlyde, og de som vil reise seg i opprør. Vi er og skal være piler i Guds kogger. Vi kan forvente mye avvisning.

For ganske mange år siden hadde jeg en oppsiktsvekkende drøm: Mange predikanter forkynte, og det var krig. Forkynnerne steg plutselig opp i luften over folket. Mens de talte, ble ordene deres som sverd som kom ut av deres munn. De fleste av sverdene var laget av et gelélignende stoff, og svært få hadde sverd av stål som kom ut av munnen. Tilskuere nedenfor ble herjet av krigen. De løftet armene for å prøve å gripe tak i sverdene for å bli dratt opp av farlige situasjonen de befant seg i. De som tok tak i sverdene laget av gelé falt tilbake fordi geléen ikke var sterk nok til å bære dem ut av faren. De få som kunne gripe tak i stålsverdene ble hevet over kampen i sikkerhet. Drømmetydningen virker åpenbar: noen ord frelser og noen gjør det ikke!

Dette avsnittet forteller oss også at den lidende tjeneren vil være som en spesiallaget pil i Guds kogger. Før piler ble laget med mekaniske midler, ble hver av dem håndlaget. De som laget hver pil hadde en sjanse til å tenke på hvor pilen ville være på vei mens de dannet og polerte den. I likhet med den lidende tjeneren, er hver og en av oss en "spesialstyrkepil" designet for å skytes direkte inn i situasjonen som Gud har i tankene. Det er noe fryktelig tilfredsstillende med å trekke tilbake en bue, trekke pusten dypt mens du sikter mot målet, og la pilen fly til målet. Men hva om du er pilen og ikke bueskytteren?

Gud fullfører sine hensikter ved at sverdet blir sendt ut og pilen blir skutt ut – og begge innebærer en vilje til å bli sendt hvor enn Gud bestemmer! Noe av det vi må kjempe med er at Gud bestemmer hvor vi skal sendes og hva vi må tale, og dette bringer oss til det punktet jeg ønsker å fremheve mest: vi kan lide fordi vi kan tro, enten det er sant eller ikke, at vi har arbeidet forgjeves. Vår beste innsats kan se ut til å mislykkes. Alt kan virke tapt. Likevel er det ingen kvaler vi trenger å kvele i denne prosessen. Vi trenger ikke å være heroiske samtidig som vi er lydige. Vi er ikke den endelige dommeren for om vi har lyktes eller mislyktes. Vi står eller faller på vår lydighet, ikke på vår suksess.

Jesus led da han utførte det som Faderen sendte ham for å gjøre. Hvis noen er en pil i Guds kogger, er det Kristus. Her i dette avsnittet, (vs 3) frykter han at han har arbeidet forgjeves. På Golgata, øyeblikket for hans største lydighet, roper han: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"[3] Når han funderer over sin tilbakekomst, sier han: "Når jeg kommer tilbake, vil jeg finne tro på jorden?”[4] I Getsemane kjemper han med Gud til blodet presser seg gjennom porene hans, og ønsker å finne en annen vei ut av oppgaven han hadde avtalt med Faderen på et mer behagelig sted.[5]

Vit at det er mer enn akseptabelt å rope ut i våre lidelser, å lure på om vi har gått glipp av målet, å beklage og å bli såret til et punkt av knusing. Salmene er fulle av dette språket, slik at vi ikke vil være redde for å utøse oss for Gud i stedet for bare å forbli i den "fine sonen" med ham. Det gjorde ikke David. Elias gjorde det ikke. Det viktigste er at Jesus ikke gjorde det.

I kampens hete tror jeg ingen av oss kan se hele bildet. Ofte tar lydighet all vår oppmerksomhet, og det å være i stand til å adlyde Gud uten å være sikker på det ønskede resultatet er et tegn på stor kjærlighet og modenhet selv mens det er rotete og smertefullt. Lidelse er ikke et mål i seg selv; det er ikke noe vi trenger å like eller noe som gir oss et fortjenestemerke hos Gud. Lidelse er bare en del av pakken med å godta et oppdrag i fiendens territorium. Det er generalen som har beordret oss til kamp, ​​og det er generalen som skal ta ansvar for alt som skjer. Stol på han. Adlyd Ham. Men ikke vær redd for å gråte. Han vil bruke våre overgitte lydighetshandlinger.

[1] Jes 49:2-4
[2] Hebr 4:12
[3] Matt 27:46, og Salme 22:1
[4] Luk 18:8
[5] Luk 22:44

- Rose-Marie Slosek/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fortsettes

lørdag, oktober 30, 2021

Herlighet! Guds stille berøring en fredag morgen


Etter en lang tid med smerter, mange spørsmål og skuffelser opplevde jeg noe forunderlig i går formiddag. Jeg skulle egentlig vært sammen med styret for Nasjonal bønneråd og arbeidsgruppen for Den nasjonale bønnekonferansen. De er samlet på Bønnesenteret i Levanger denne helgen. Dit kunne jeg ikke reise på grunn av mine helseutfordringer. Jeg var skuffet og veldig lei meg fordi jeg nok en gang måtte avlyse en reise. Det hadde vært så fint å få være sammen med gode venner igjen.

Mens jeg satt hjemme i stua opplever jeg Guds nærvær. Jeg kan ikke forklare det. Guds nærvær fyller hele huset. Var det engler tilstede for å betjene meg? Meget mulig. Jeg så ingen. Jeg satt rolig å sofaen og sa forsiktig 'Herren er mitt skjulested'. Det var helt stille i huset. 

Bare dette forunderlige nærværet. Ingen ord. I tre kvarter varte 'besøket'. Jeg har ikke noe annet ord for dette jeg opplevde. For første gang på det jeg kan huske hadde jeg ikke smerter. Ingen stivhet i kroppen. Ingen angst. Ingen uro. Alle disse tingene som kommer av hjerte- og Parkinsons sykdommen. Det var som om Gud samlet sammen tårene mine i en flaske - se illustrasjoen - for å gjemme på dem. 

Etter de tre kvarterene forsvant dette hellige skjønne Gudsnærværet. Like stille som det kom. Nå kjenner jeg bare på takknemlighet. Det er lenge siden jeg opplevde et slikt Gudsnærvær. Dette var 'samfunn med Den Hellige Ånd'.

Illustrasjon: Maleriet er malt av Adelaide Doyle.

fredag, oktober 29, 2021

Guds profetiske endetidskalender


Gud har en kalender! En profetisk kalender! Selv om ingen vet dagen eller timen for Jesu gjenkomst, sa Jesus det ville væe tegn i tiden som viser at tiden for Hans gjenkomst er nært forestående. Selv er jeg av den oppfatningen at jorden nå opplever den tiden Jesus kaller 'fødselsveene' eller 'fødselsriene': "Men alt dette er begynnelsen til fødselsveene." (Matt 24,8) 

Kjenner du tiden vi befinner oss i på Guds profetiske kalender? 

Issakars sønner forstod seg på tidene de levde i og visste hva Israel hadde å gjøre.

Daniel forstod ut fra de profetiske bøkene at Israel ville vende tilbake fra det babylonske fangenskapet, og som en konsekvens av dette gikk han inn i en tid av bønn og faste. 

Jesus refset datidens religiøse ledere fordi Han sto der rett foran deres øyne og de forstod ikke besøkelsestiden de levde i. 

Selv om vi ikke nøyaktig kjenner dagen og timen for Jesu gjenkomst, er det en sentral aktør i Guds profetiske nedtelling. 

I generasjoner har Kirken tolket Skriften gjennom en åndelig linse som tilegnet Kirken alle paktsløftene, velsignelsene og profetiene om Israel. Imidlertid kastet fødselen av den moderne staten Israel i 1948 nytt lys over tidslinjen til Guds kalender og nedtellingen til Hans gjenkomst. 

Israel er det sentrale stedet der Guds tid (Chronos) og Guds spesielle (Kairos) tid møtes.

Hvis du beregner din profetiske nedtelling uten den sentrale virkeligheten av Guds paktsløfter til det naturlige Israel, vil klokken din slå med feil takt.                                                                                      

Vi lever i en enestående time med profetisk oppfyllelse og en intensivering av de tegnene Jesus forutså ville finne sted før Hans gjenkomst.

Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg levd med Guds profetiske kalender, og visst at Israel er viseren på Guds profetiske klokke. Jeg våger ikke å røre ved dette Gud har vist meg gjennom sitt profetiske ord, selv om flere misliker det. Derfor kan jeg heller ikke bli med i sammenhenger som forkaster Guds planer med Israel i endens tid. Jeg er blitt mer og mer overbevist om at tiden for Hans gjenkomst er meget nær.

Her er syv grunner til hvorfor jeg ber for Israel: 

Neste år er det 50 år siden jeg ble en kristen. I like mange år har jeg levd med Guds profetiske løfter til Israels land og folk, og i like mange år har jeg bedt for Israel. Det kommer jeg til å fortsette med. Selv om det koster. Det arbeidet jeg driver har et kall til å be for Israel og nasjonene, fordi:

1. ISRAEL ER FREMDELES GUDS ØYESTEN 

"For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvedel. Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant hyl fra villdyr i ørkenen.  Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som hans øyensten. Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok dem opp og bar ham på sine slagfjær." (5.Mos 32,9-11)

2. JEG VIL VÆRE FORENT MED GUDS HJERTE OG BARMHJERTIGHET 

"Du vil reise deg, du vil forbarme deg over Sion, for tiden er kommet for å være nådig, den fastsatte tiden er kommet. For dine tjenere elsker steinene på Sion, og de har medynk med dets støv." (Salme 102,14-15)

3. JEG VIL SE GUDS PROFETISKE ORD GÅ I OPPFYLLELSE

"På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden." (Jes 62,6-7)

4. JEG BER FOR ISRAELS FRELSE 

"Jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte ... at de må bli frelst." (Rom 9,2 og 10,1)

5. GUD BEFALER OSS OM Å BE FOR ISRAEL OG JERUSALEM

"Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg." (Salme 122,6)

6. NÅR ISRAEL TAR IMOT JESUS VIL DET BLI TIL LIV FOR NASJONENE 

"For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde?" (Rom 11,15

Da jeg preket over disse ordene på en transatlantisk bønnekonferanse i 2005 på Shetland, ble jeg oppsøkt av flere personer etterpå uavhengig av hverandre, om kunne fortelle at de hadde sett flere engler rundt talerstolen. Jeg så dem ikke, men det var tydelig at Gud hadde behag i at jeg underviste om Israel i Guds endetidsplan. Sjeldent har jeg opplevd et slikt Gudsnærvær. Det var så mektig.

7. JESUS SA DET VAR EN SAMMENHENG MELLOM HANS GJENKOMST OG AT ISRAEL VENDER SEG TIL HAM

"For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23,39)

Vårt kall til de sønderknuste - serien: Den lidende tjener, del 1


 "Se. min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene. Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten. Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke. I sannhet skal han føre retten ut til dem. Han skal ikke bli utmattet, og hans kraft saal ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden. Og på hans lov venter fjerne kyster." (1)

Hvis det er ett ord som mange kristne ser ut til å ønske å unngå, er det ordet «lidelse». La oss innse det – ingen ønsker å lide – men vi vil lide. Vi gjør klokt i å spørre oss selv: «Hvordan skal jeg se på lidelse i livet mitt?» "Hvordan vil jeg best se lidelse i lys av hele Skriften?" for om du liker det eller ikke, vil lidelse komme til deg uansett hva din nåværende teologi sier om det.

Jesajas bok har fire tjenersanger, som maler et bilde av hvordan Herrens tjener, Messias, vil bli. Når vi ser på den ultimate lidende tjeneren, kan vi tenke på vårt eget kall til lydighet i møte med lidelse. La oss begynne med å se på den første av Tjenersangene i Jesaja 42. I dette skriftstedet ber Gud oss om å «se!» – å se på sin tjener og se hvorfor han gleder Gud. Det første vi ser er at han ikke gir unødig oppmerksomhet til seg selv. Han er på de lave stedene, de ned-og-ut-stedene, hvor det å rope etter prestisje ikke vil oppnå Guds hensikter. Hensikten med denne tjeneren er å lete etter dem hvis lys nesten er slukket og hvis sår nesten har kuttet dem i to. Gud gleder seg over ham på grunn av hans hjerte for å forløse!

Messias kommer ikke til de som har det bra, men til de som trenger en lege.[2] Han er en såret helbreder merket med "sårene gitt til ham i hans venners hus."[3] Han er av Israels hus, men her bringer han rettferdighet til hedningene. Han er en høy konge på et lavt sted. Hans makt fører ham ikke til prakt, men til å oppsøke dem som er blitt etterlatt for å dø.

Kjære venner, hans kall, hans bekymringer, hans hjerteskrik og hans lidelser har blitt testamentert til oss – hans elskede sønner og døtre. Han som ved sin egen lidelse kjøpte oss ut av dragens hule, kaller oss til «samfunn med hans lidelser».[4] Ser du at det er tider du lider uten annen grunn enn at du er kristen stå på det stedet som Gud har kalt deg til å stå, binde opp om et knust siv slik at det ikke knekker i to, eller hell olje i en lampe som er i ferd med å bli permanent mørk? Hvor ellers ville vi ønske å være enn når det gjelder vår Fars virksomhet? Hvem andre ville han ønske å sende enn de som forstår hans hjerte?

Den lidende Messias' frelsende nåde blir utøst gjennom hans egne hender og føtter som Han sender ut til hvert mørke hjørne av jorden for å bringe frem det strålende lyset og helbredelsen som kommer fra Hans frelsende Hånd! Det er et privilegium å stå sammen med ham! Dette er vårt kall som Hans blodkjøpte venner, Hans velsignede slaver. Vårt er å lete sammen med Ham etter de fortapte, og vite hva det betyr for Hans milde hender å ha plukket oss opp og repareret oss når vi nesten hadde gått i stykker?

Men, spør du, hva om lidelsen som kommer til meg ikke er så edel? Hva om det er på grunn av mine dårlige valg? Eller fordi jeg lever i en verden herjet av synd og død? Hva om jeg bare er et rot av å ikke vite hva jeg skal gjøre? Da er du en, som alle oss andre, som han fortsatt er i ferd med å redde til det ytterste! Dette diskvalifiserer deg ikke! Ikke kast bort din lidelse, men la Gud bringe til fullkommenhet det han har plantet i deg. Peter sier: "For ingen av dere må lide som en drapsmann eller tyv eller ugjerningmann, eller en som blander seg i andres saker [man lurer på bakgrunnen til det utvalgte ordet], men hvis dere lider som en kristen, da skal dere ikke skamme dere, men prise Gud for dette navn.»[5]

Å bære hans navn, til tross for våre egne ufullkommenheter, er vår store ære. Våre mange feil er en rik anledning fôr for å lære Guds vennlige hjerte først mot oss selv, slik at vi kan dele det ærlig med andre. Hvis du tenker at det er en for vanskelig oppgave, vit at han allerede har tatt opp dette på en praktisk måte i dette avsnittet: "Han skal ikke svikte eller bli motløs før han har etablert rettferdighet på jorden." Han er reiser en standard! Han vil ikke gi opp deg eller sitt oppdrag før jordens ender er brakt under hans rettferdige styre.

Messias, her på jorden, ble gjort fullkommen gjennom sine lidelser.[6] Hvis det var innenfor Guds visdom Jesus lærte og ble fullkomment gjennom lidelse, så kan det ikke utelukkes fra livet ditt som noe som var for ham, men heldigvis ikke for deg. Jeg har ikke alle svarene på hvorfor det er slik, men det jeg har lært, i de små lidelsene som har rammet meg, er at jeg er en langt bedre kristen for å ha lidd og søkt Gud i lidelsen, enn hvis min lidelse bare hadde blitt omgått.

Vi er ikke grunne vesener – våre dybder er store, og det samme er vår Herres. Å engasjere seg i Guds hensikter, å se en døende verden som ikke er villig til å komme til Gud, å stå sammen med Gud når han kaller og strekker seg til de undertrykte, innebærer lidelse. Det er mer selvlysende, numinøs skjønnhet i de indre hjertekamrene våre som venter på å bli perfeksjonert av lidelse enn vi kan forestille oss. La oss ikke unngå det. 

- Rose-Marie Slosek ble kjent med Herren på begynnelsen av 1970-tallet og har en lidenskap for organisk kirke og for at Kristi kropp skal vokse til modenhet. Hun tjener i Emmaus Online Lead Team, leder Maranatha Northeast og en lokal huskirke. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

[1] Jes 42:1-4
[2] Mark 2:17
[3] Sakarja 13:6
[4] Fil 3:10
[5] 1 Peter 4:15-16
[6] Hebr 2:10

fortsettes

torsdag, oktober 28, 2021

Hamas har hemmelige utenlandske investeringer verdt hundrevis av millioner


Hvis Vesten slår ned på investeringer og landene som legger til rette for dem, kan den Gaza-baserte terrorgruppens destruktive aktiviteter bli svekket. Men terrorbevegelsen står likevel ikke på bar bakke! Hamas skjuler nemlig hemmelige utenlandske investeringer verdt hundrevis av millioner av dollar i tilsynelatende legitime virksomheter, melder The Jerusalem Post i sin nettutgave i dag. 

Etterretningsinformasjon indikerer at fra tidlig på 2000-tallet og frem til 2018 kontrollerte Hamas rundt 40 kommersielle selskaper i Tyrkia, De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia, Jordan, Algerie og Sudan, rapporterer Double Check.

De fleste selskapene som er involvert er i eiendoms- og infrastruktursektoren. Gjennom selskapene administrerer Hamas enorme prosjekter og har en pålitelig måte å skjule rundt 500 millioner dollar i eiendeler, sier rapporten fra Double Check.

Double Check ble etablert for å "levere en tjeneste for forretnings- og etterretningsselskaper så vel som finansielle og regulatoriske organer som er interessert i å opprettholde legitime forretningsaktiviteter og unngå ulovlige avtaler," heter det på nettstedet.

Før 2015 tillot Saudi-Arabia, Algerie, Sudan og andre Gulf-stater at deres forretnings- og banksektorer ble brukt av Hamas til å skaffe midler som senere kunne brukes til deres terroraktiviteter.

Men fra 2015-2016 endret saudierne sin posisjon, noe som førte til at Hamas flyttet hoveddelen av sine investeringsoperasjoner til Tyrkia.

Algerie fortsetter å være en viktig kilde til inntekter fra utenlandske investeringer for Hamas, heter det i rapporten.

Sudan ser ut til å ha kuttet mye av sin støtte til disse aktivitetene siden oppvarmingen av forholdet mellom Jerusalem og Khartoum i 2020.

"Hamas har valgt å forvalte sin hemmelige investeringsportefølje i Tyrkia på grunn av det svake finanssystemet i Tyrkia, som gjør at Hamas kan skjule sin hvitvaskingsaktivitet og skattebrudd for reguleringsorganene," rapporterte Double Check.

"Detaljene til Hamas-operatørene nevnt i dokumentene til porteføljens selskaper beviser at dette er en falsk portefølje," heter det i rapporten. «Totalt er det ni Hamas-operatører som er medlemmer av mer enn 18 selskaper. En operatør har nøkkelposisjoner i så mange som 13 forskjellige selskaper, alle kontrollert av Hamas’ hemmelige investeringsportefølje.”

Hamas har blitt utpekt som en terrororganisasjon i USA, EU og mange andre land.

Double Check-undersøkelsen avslørte hvordan Hamas «lyktes i systematisk å lure skattemyndigheter, institusjoner og kunder i Europa og Midtøsten i to tiår ved å etablere sin finansielle investeringsportefølje».

Selv om informasjonen fra Double Check bare går gjennom 2018 med det formål å deklassifisere og publisere informasjonen, pågår lignende Hamas-aktiviteter frem til i dag, erfarer The Jerusalem Post.

Blant bankene som har lagt til rette for denne Hamas-ordningen er Al Ahli Bank, Abu Dhabi Bank, Al Masri Bank og Qatar Bank. Når det gjelder Abu Dhabi Bank, erfarer The Jerusalem Post at selv om Israel og De forente arabiske emirater har normalisert forholdet, betyr det ikke at Emiratene har kuttet alle bånd med Israels motstandere. 

Hamas bruker disse eiendelene til å finansiere sin terroraktivitet og militære oppbygging, inkludert anskaffelse av våpen.

Lederen for Hamas' globale utenlandsinvesteringer er Ahed Sharif Abdullah Odeh, som ble født i Jordan. Odeh er en av seks Hamas-operatører som er partnere i det tyrkiske selskapet Uzmanlar Co. og sitter i dets styre. Uzmanlar Co. er et byggefirma og datterselskap av Anda Gayrimenkul Co., som ble etablert i 2001 og med Ahmad Jahleb, en annen Hamas-operatør, som administrerende direktør.

Stadig flere iranere kommer til tro på Jesus


Flere og flere iranere kommer til tro i deler av verden utenfor Iran, og deres glede i Kristus fører til at de deler med sine kjære i hjemlandet. Gjennom troende som bor utenfor Iran, trekker Gud mange inn i Iran til seg selv.

Amira, en iransk kvinne som for tiden bor i USA, er ett eksempel på en som har en fruktbar langdistansetjeneste.

Det var imidlertid ikke lenge siden at Amira fortsatt pliktoppfyllende praktiserte islam. Men etter å ha hørt evangeliet gjennom en lokal kirke, tok Amira imot Jesus og hadde en drøm hvor han sa til henne: 'Gå til alle nasjoner og gjør disipler for Mitt rike'.

Amira fortalte en kristen venn om drømmen sin, og la til: "I min hjemby er det ingen som kjenner Jesus". De begynte å be sammen for hennes kjære, spesielt for hennes muslimske familiemedlemmer.

I Iran eide Amiras far land med en bygning som han hadde donert for å bli brukt som moske. En dag, over en telefonsamtale med ham, sa Amira til faren sin: 'Du må kjenne Jesus. Jesus vil frelse deg'.

Ikke lenge etter hadde Amira det privilegium å lede faren sin til Kristus.

Hun ringte vennen sin for å fortelle begeistret: 'Jeg har gode nyheter! Min far kom til tro på Kristus. Han har stengt moskeen og søker nå Jesus.

Etter hvert som Amiras tro har vokst, har hun konsekvent delt Jesus med venner og familie i telefonsamtaler til Iran. Så langt har 30 mennesker kommet til Kristus gjennom hennes dristige vitnesbyrd.

Takk for ditt partnerskap som hjelper oss å tjene iranske troende som Amira og menneskene de når i Iran. Vi stoler på at Gud vil bringe mange flere til Kristus når trofaste vitner frimodig deler det gode budskap.

Vennligst be:

For Amiras langdistansetjeneste til de i Iran.

For ektemannen Hossein som ennå ikke har kommet til Kristus.

For at flere iranere utenfor Iran skal komme til tro og så nå mange i hjemlandet med evangeliet.

Nåde og fred,

David Yeghnazar, leder for Elam Ministries. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En drøm om 'slettene i Armenia'


Natt til onsdag drømte jeg om 'slettene i Armenia'. Jeg hører tydelig en stemme som sier de ordene, og jeg befinner meg i et frodig, vakkert landskap, på en stor slette. Når jeg legger meg for natten ber jeg om at jeg må drømme drømmer inspirert av Den Hellige Ånd, og jeg har delt noen drømmer med dere her på bloggen gjennom årenes løp. Profeten Joel profeterer jo om at "deres gamle menn skal ha drømmer" når han profeterer om Åndens utøselse i endens tid, og jeg hører jo under den kategorien nå! Men hva i all verden betyr 'slettene i Armenia'. Jeg aner ikke. Jeg måtte google det, og fant et oppslag i Wikipedia om 'Ararat-sletten'. Jeg føler meg tilskyndet til å be for det Gud vil utrette der! Om du opplever at du vil stå sammen med meg i bønn for dette geografiske stedet i Armenia, hører jeg gjerne fra deg.

I følge Wikipedia er Ararat-sletten 'en av de største slettene i Det armenske høylandet og strekker seg ut vest for Sevan-området ved foten av Geghamfjellene. I nord grenser sletten til fjellet Aragats og i sør til fjellet Ararat. Elven Araks deler sletten i to og den nordlige delen ligger i Armenia, mens den sørlige ligger i Tyrkia.

Araratsletten og Sevan-området er solrike områder med omkring 2700 soltimer i året.'

Men hvorfor jeg skal be for akkurat denne sletten vet jeg ikke. Ikke noe annet enn at Herren er opptatt av dette området, og vil noe der. Kanskje noen av mine lesere kjenner til dette området? 

Vi leser om Ararat i 1.Mosebok. Det var der Arken til Noah strandet, og det første Noah gjør etter å ha gått ut av Arken er å reise et alter for Herren: 

"Og Noah bygde et alter for Herren." (1.Mos 8,20)

Kanskje er det Herren vil gjøre på nytt? Reise et bønnealter på Armenias sletter? 

Armenia er verdens eldste kristne nasjon, og ute på Araratsletten finnes klosteret Khor Virap, med sitt bønnekapell grunnlagt i år 642.

onsdag, oktober 27, 2021

Medlidenhetens øyne


Det at jeg nylig ble syk har virkelig overbevist meg om viktigheten av å ikke dømme eller fordømme, ikke engang vår egen fortid, og av å se på mennesker med enorm medfølelse og kjærlighet i måten Jesus så på den utro kvinnen og fikk henne til å oppdage sin egen godhet gjennom øynene til Jesus og dermed finne styrke til å «ikke mer synde».

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 25


Kol 2,16-23: I disse versene begynner vi nå å ane konturene av den gnostiske vranglæren som hadde sneket seg inn i forsamlingen i Kolossai. Den var et sammensurium av asketisk selvfornektelse, påtatt ytre fromhet, mishandling av kroppen, syner og engledyrkelse. Mottoet for denne formen for gnostisismen var: 'ta ikke, smak ikke, rør ikke!'

La oss se litt nærmere på dette. Disse gnostiske uttrykksformene har paralleller til vår tids New Age: 

1. Det er snakk om en gnostisk askese. Gnostikerne betraktet all materie som grunnleggende ond. I og med at materien er ond, er også kroppen ond. Da spiller det ingen rolle hva vi gjør med den. Den kan brukes eller misbrukes på alle måter uten at det utgjør noen forskjell. Gnostisismen kan føre til enten total umoral, eller også til en streng askese. Dette strider klart mot hva både Jesus og apostlene lærte. Jesus selv hadde sagt at det spilte ingen rolle hva et menneske spiste: "Så kalte han folket til seg og sa: Hør og forstå! Ikke det som komm er inn i munnen gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent." (Matt 15,10) Apostelen Paulus er like klar. Han sier: "Disse ting er bestemt til å brukes."(Kol 2,22)

2. Denne gnostiske læren blander sammen både de gnostiske og jødiske regler om høytider og sabbat. De var nøye med de årlige festdagene og de månedlige nymånedagene og de ukentlige sabbatene. De hadde satt opp lister over dager som spesielt tilhørte Gud, og visse ting som måtte gjøres og andre ting som ikke måtte gjøres. For dem handlet troen om et sett med ritualer. Apostelen Paulus tar et oppgjør med dette når han skriver: "Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som ta ikke, smak ikke, rør ikke? De gjelder jo ting som er ment til å brukes og forgå. Alt dette er bare menneskers bud og lærdommer." (v.20-22) 

Denne formen for askese handlet om en intellektualisert tro: "Slikt har riktig nok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å gjøre vårt kjøtt blod tilfreds." (v.23)

3. En annen side ved den gnostiske vranglæren handlet om åndelige syner. Gnostikerne skrøt av at de hadde fått spesielle åpenbaringer. Dette dreide seg om hemmelig kunnskap som ikke alminnelige kvinner og menn kunne forstå eller ha innsikt i. 

4. Gnostikerne hadde også en høyt utviklet lære om engler, og trodde at de var mellomledd mellom mennesker og Gud. De dyrket disse englene, men for en kristen er tilbedelser noe bare som tilkommer Den treenige Gud. 

I neste del av denne serien begynner vi på kap.3

fortsettes

tirsdag, oktober 26, 2021

En drøm om en middag og et kjærlighetsmåltid - hvordan skal kirken overleve?


En natt i forrige uke drømte jeg at jeg hadde rotet meg bort et eller annet sted i Norge og fant ikke veien hjem. Jeg kjørte inn i tettsted, og stanset tre menn, en eldre mann og to yngre. De skulle vise seg å være en far med sine to sønner. De forklarte hvilken vei jeg skulle ta for å finne rett vei hjemover igjen, men før jeg rakk å si takk, sier den eldre mannen: 'Kan du ikke bli med oss hjem for å spise? Vi skal spise middag sammen med noen venner.'

Jeg takket ja til den overraskende invitasjonen. Da vi kom fram til huset var det mennesker i alle aldre der. Ung og gammel i skjønn forening. Og mange barn. 

Så viser dette seg å være en husmenighet. De blir overrasket når jeg kan fortelle dem at jeg selv var en del av en husmenighet i 10 år. Jeg spør om de kjenner tidsskriftet 'The Plough', utgitt av Bruderhof-bevegelsen, og som jeg har abonnert på siden 1970-tallet - og til min store forundring har de det samlet i en bokhylle.

Etter at jeg våknet ble jeg sittende å tenke på de enkle menneskene som utgjorde disippelkretsen rundt Jesus, og som senere dannet urkirken i Jerusalem - menn og kvinner stort sett fra arbeiderklassen, fiskere, jordarbeidere, en foraktet toller, menn og kvinner uten noen formell utdannelse, kom sammen rundt et måltid mat, og mens 'de holdt måltid tok Jesus et brød ...'. Så ble en keiser denne kirkens sekulære overhode og man trengte kirkebygg og prester, teologisk utdannelse, og prestene ble til biskoper og erkebiskoper, kardinaler, paver og patriarker - og det enkle måltidet med eukaristifeiringen forsvant. Og kirken ble til en maktfaktor i samfunnet som begynte å forfølge de som tenkte annerledes enn den. Som enkle menn og kvinner, overveldet av radikaliteten i Jesu forkynnelse om Guds rike, og Hans oppstandelse, var de blitt forfulgt, nå var de ikledd skrud og ble selv en forfølger.

Skal kirken overleve i de vanskelige tidene som ligger foran oss må den bli en undergrunnskirke som urkirken var det. Det er jeg blitt mer og mer overbevist om.

Jesu kjærlighet


Jesus vil at vi skal motta kjærligheten han tilbyr. Han vil ikke mer enn at vi lar ham elske oss og nyte den kjærligheten. Dette er så vanskelig siden vi alltid føler at vi må fortjene kjærligheten som tilbys oss. Men Jesus ønsker å tilby den kjærligheten til oss ikke fordi vi har fortjent den, men fordi han har bestemt seg for å elske oss uavhengig av enhver innsats fra vår side. Vår egen kjærlighet til hverandre bør stamme fra den "første kjærligheten" som er gitt oss ufortjent.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, oktober 25, 2021

Apple tar ned bibelappen i Kina for å berolige kommunistregimet

Apple har fjernet en populær bibel -app og en Koran -app i Kina etter at det kommunistiske landets regime mente at appene bryter lokale lover om bruk av religiøse tekster. 

Det er den kristne nettavisen The Christian Post som skriver dette i dag.

Bible App av Olive Tree, som har over 1 million nedlastinger, og Quran Majeed, brukt av millioner av muslimer, har blitt fjernet på grunn av overholdelsesproblemer, sa teknologiselskapet til BBC.

Apple nektet å kommentere, men henviste BBC til sin menneskerettighetspolicy: "Vi er pålagt å overholde lokale lover, og til tider er det komplekse spørsmål som vi kan være uenige med regjeringer om." "Apples administrerende direktør Tim Cook har blitt anklaget for hykleri fra politikere i USA for å ha uttalt seg om amerikansk politikk, men holdt seg stille om Kina," sa BBC.

Kinesiske myndigheter fjerner også bibelske apper og Christian WeChat offentlige kontoer ettersom nye svært restriktive administrative tiltak mot religiøst personale trådte i kraft tidligere i år.

Lyset i sjelens mørke natt


Jeg skal være bånn ærlig med dere mine lesere: med hjerteinfarktet og de stadige smertene som følger med spasme-angina  og Parkinsons følger også uro og angst. I den sammenheng har jeg tenkt litt mer over det jeg skrev i går, om 'sjelens mørke natt.' Karmelittmunken Wilfrid Stinissen skrev ved en anledning: "Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet." Det kommer en Dag når natten er over! I mellomtiden har vi våre brytekamper med Gud, slik Jakob hadde. 

En som har betydd mye for mitt åndelige liv er hellighetsforkynneren Emil Gustafson, en mann vel kjent med sykdom. Den av Emil Gustafsons mange sanger som kommer til å bli knyttet til hans person mer enn noen annen: «Ett stilla barnahjärta» - står ikke bare som en slags signatur over hans liv. Den rommer også en sjels skjebne og sammenfatter i konsentrert form hans kristendomssyn. De to innledende strofene lyder slik: «Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att bli så gennomfrälst.»

«Kristendommens oppgave er å gjennomtrenge livet,» mente Emil Gustafson. Verken mer eller mindre. En slik gjennomtrengning, en slik forandring av mennesket, er ikke mulig uten død. Og denne døden skåner ingen, og er aldri smertefri. Gustafson sa det slik: «Vårt jeg dør aldri under frydefulle fornemmelser og henførte hallelujarop.» Ikke alle kan velsigne smerten. Emil Gustafson kunne det. «Vanskelighetene er utvalgte kongevogner for utvalgte kongesjeler,» kunne han si.
Selv opplevde han at hans liv ble brutt i stykker mang en gang. Og gjennom disse sønderknusende erfaringer bereder Ånden sin vei til vår tilværelsens innerste djup, hvor Kristus gradvis vinner skikkelse i oss.

For Emil Gustafson var livet hellig alvor, selv om han midt i nøden og sykdommen opplevde Guds Farsomsorg og kjærlighet og iblant kjente en glede, som ligger på et langt djupere plan enn den man opplever under livets solskinnsstunder. Emil Gustafson snakket om at han var «salig undergitt». Da bøyde han seg og var stille i Mesterens hånd. «I sykesengen,» kunne han si, «og i nøden lærer vi noe som vi aldri kan lære annet sted. Dagene ved tronen som er skjult bak skyer er de mest avgjørende i hele vårt liv. I tausheten hører vi Herren tale.»

Det fortelles om en god venn av Gustafson kom på besøk. Han stanset utenfor vinduet ett øyeblikk, da han hørte en lyd innenfra. Han kikket inn og fikk se Emil Gustafsom ble kne ved en stol med hendene mot himmelen, i det han gang på gang sa i stille tilbedelse: «Velsignede smale vei! Velsignede smale vei!»Emil Gustafson hadde ikke hele svaret på lidelsens gåte, men han hadde opplevd, at det kunne finnes guddommelige hensikter bak de mørke skyene. Han sier selv: «Hvem kan leve uten stormer? Jeg synes synd på den som aldri har vært i noen nød. Stormen renser luften.»

Og Emil Gustafson er ikke alene om å ha gjort seg disse erfaringene på troens vei. Han skriver: «Hellige menn prøves. Men et nært fellesskap med Gud fritar oss ikke fra lidelsen. Fra Abels dager inntil Johannes Åpenbaring, der martyrenes skarer synger Lammets lov, har de hellige hatt mange prøvelser å gjennomgå. Enok, den syvende fra Adam, Noa, rettferdighetens forkynner, Josef den rene, Jeremia smertenes mann, Job den rettferdige, og alle Jesu disipler har gått i lidelsens skole. Selv Lasarus måtte dø.

søndag, oktober 24, 2021

Livsfrisk 90 åring


Jeg ser av avisen at Raufoss baptistmenighet fyller 90 år i dag. Her var jeg pastor i årene 1995-2000. Før den tid hadde jeg vært menighetens viseforstander.  Det var gode, men også utfordrende år. May Sissel og jeg delte fellesskap med noen flotte mennesker, og vennskap som holder livet ut. Noen av dem er hjemme hos Herren nå, og jeg takker Gud for deres gode minne. Jeg ser dem  for meg! Utfordrende år fordi jeg var uerfaren som pastor. Her hadde jeg mine første vigsler, første begravelser, første dåpshandlinger. Læringskurven var bratt. Jeg har så mye å være takknemlig for. 

I praktverket "Våre kirker" heter det: "Menigheten ble formelt stiftet den 18. oktober 1931. Den har imidlertid røtter tilbake eet par tiår tidligere. Karoline og Even Løkken regnes som Raufoss’ første baptister. De skal ha bygget på en etasje på huset sitt og innredet møtelokale, «Løkkens lokale», der i 1912. De som utgjorde menigheten, var først knyttet til Lillehammer baptistmenighet og siden Oslo 1. baptistmenighet. I 1920 ble det besluttet å kjøpe tomt til fremtidig kirkebygg, men det skulle ta noen år før kirken ble innviet den den 5. juni 1927. Formelt stiftet ble menigheten altså noen år senere.",

Jeg ber om Guds velsignelse over menighetens jubileum og ber om framgang for Guds rikes sak i årene fremover. Menighetens pastor i dag er Sissel Østlien.

Sjelens mørketid


Det er noe gåtefullt over denne søndagens evangelietekst, den 22. søndagen i Treenighetstiden: "Dette talte Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem." (Joh 12,36) 

Den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset (1542-1591) ga slike dager et navn: "Sjelens mørke natt", dager da opplevelsen av Guds fravær er påtagelig. 

Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

lørdag, oktober 23, 2021

Om å gjøre seg sårbar for fienden


 Kong Hiskia er kanskje mest kjent som kongen som ble dødssyk og som bønnfalt Gud om å få noen år til, hvilket han gjorde: "Da kom Herrens ord til Jesaja, og det lød så: "Gå og si til Hiskia: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg legger fmten år til din alder." (Jes 38,5)

Når du blir tilkjent en slik nådetid av Herren gjelder det å bruke årene godt! 

I går grunnet jeg på en hendelse fra Jesaja kapittel 39 som har noe å lære enhver av oss! Kapitlet innledes med at den daværende kongen av Babylon, Merodak Baladan, sender et sendebud til Jerusalem med brev og gaver til kong Hiskia. Kongen i Babylon hadde fått nyss om at kong Hiskia hadde vært syk og blitt bra igjen. Kong Hiskia satte pris på at sendebudene fra Babylon hadde kommet til ham. Jesaja forteller at kong Hiskia "gledet seg over dem". (v.2).

Denne historien viser hvor lett det er å la seg lure ved å avsløre ting som vi burde ha holdt for seg selv. For hva er det kong Hiskia gjør? Jo, han lot utsendingene fra Babylon "få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare oljen og hele sitt våpenhus og alt det som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting kong Hiskia lot dem se i sitt hus og i hele sitt rike." (v.2) Dermed kledde han seg naken og gjorde seg sårbar for fienden! 

Enten vi innser det eller ikke, har alle beslutninger vi relasjonsmessig tar potensiale i seg til å ha stor innvirkning på fremtiden vår, så vel som andres fremtid. 

Kong Hiskia var intet unntak fra dette. Da han mottok en delegasjon fra kongen i Babylon, følte Hiskia seg tilsynelatende veldig beæret. Hans rike var lite sammenlignet med Assyria og Babylon, og det å ha fått et vennlig notat og et statsbesøk fra Babylon må ha vært veldig trygt.

Kanskje Hiskia tenkte at hvis han var venn med Babylon, kunne de hjelpe til med å oppveie den assyriske trusselen. Hiskia kan ha tenkt "fienden til min fiende er min venn."

Det første problemet med den logikken er at det ikke er sant. Fiendens fiende er ikke alltid vår venn. Det andre problemet med den logikken var at Gud allerede hadde lovet at han ville være Judas dekke og beskyttelse - hvis de bare ville stole på ham.

Så Hiskia, tilsynelatende smigret med all oppmerksomhet fra den babylonske delegasjonen, tok beslutningen om å vise alle skattene i hans rike til disse mennene. Han lot dem komme inn i de indre delene av sitt rike. Stor feil, ettersom Hiskia ikke innså at dette faktisk var et speideroppdrag, ikke et vennlig statsbesøk.

Det er opplagt en fare ved å la seg smigre av gaver!

Selv om denne kjeden av hendelser er historie fra lenge siden, har den direkte anvendelse i våre liv i dag, nemlig - Hvem slipper vi inn i våre liv? Hvem viser vi skatten vår til? Før vi lar en person komme inn i vårt indre liv, bør vi vurdere tre ting som Hiskia overså:

Hiskia tenkte ikke på kilden: Babylonierne var ikke fredsbevarere, de hadde en historie med ekspansjonisme. Det var en veldig stor mulighet for at babylonierne en dag ville bruke informasjonen de samlet inn mot Juda.

Hiskia tok ikke hensyn til troen: Babylonierne tilbad ikke Jahve, Israels Gud. Det kunne ikke være noen åndelig enhet med det riket.

Hiskia tenkte ikke på motivet: Hvorfor ville babylonerne gjøre det hyggelig med Juda? Det var absolutt ikke å lære om den eneste sanne Gud.

Se, når vi lar noen komme inn i vår indre krets, når vi utvikler et "fellesskap" -forhold, lar vi den personen påvirke oss. Hvis vår venn er en kristen som ønsker å vokse i troen og komme nærmere Gud, vil dette forholdet være et "styrket" forhold. Vårt fellesskap vil oppmuntre oss til å vokse i vår tro - vi vil oppmuntre hverandre.

Men hvis den personen ikke er en kristen som ønsker å vokse i troen, vil forholdet ende opp med å hindre vår åndelige vekst. Vi tror kanskje vi trekker dem mot Gud, men sannsynligheten er for at de trekker oss bort fra Gud. Og virkningen av dette valget er ikke alltid umiddelbar - noen ganger tar det år før virkningen blir merket, slik det var med babylonerne:

"Da kom profeten Jesaia til kong Hiskia og sa til ham: Hva sa disse mennene, og hvorfor kommer de til deg? Hiskia svarte: De er kommet til meg fra et land langt borte, fra Babel. Og han sa: Hva fikk de se i ditt hus? Hiskia svarte: Alt det som er i mitt hus, har de fått se. Det var ikke den ting jeg ikke lot dem få se i mine skattkammere. Da sa Jesia til Hiskia: Hør Herrens, hærskarenes Guds ord: Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet helt til denne dag, skal føres bort til Babel. Det skal ikke bli noen tin tilbake, sier Herren. Og blant dine sønner som skal stamme fra deg, som du skal være far til, skal det være noen som blir tatt til hoffmenn i palasset hos kongen i Babel. Da sa Hiskia til Jesaia: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager." (Jes 39,5-8)

Det er tydelig at kong Hiskia ikke forstod noe av det Jesaja profeterte.

Det ville gå hundre år før babylonerne kom og plyndret Jerusalem, men de kom. De ødela byen, ødela templet, tok all skatten og førte bort folket i eksil. Akkurat som Jesaja sa. Vi bør merke oss at profetier ikke alltid går i oppfyllelse med det samme. Det kan gå mange år, i dette tilfellet 100.

Og når det gjelder Hiskia, er svaret hans så trist. Så lenge livet hans ikke ble påvirket, hadde han det bra. Men hva med hans oldebarnebarn? Derfor tror jeg at vi alltid bør være oppmerksom på ikke bare beslutningene vi tar, men på menneskene vi slipper inn i livet vårt. Ja, vi vil se mennesker komme til Kristus - men la oss hjelpe dem å komme til Kristus før vi tar dem med inn i de innerste delene av livet vårt.

fredag, oktober 22, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 24


 3. "Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme." (2.Tim 4,8)

Til tross for at Jesus sa at han ville komme igjen, er det mange som håner tanken på Jesu gjenkomst. Denne og andre sannheter har medført lidelse og motgang, og i noen tilfeller død, for dem som insisterte på å forkynne og lære dem. Men hvor fantastisk å vite at Gud har utarbeidet en spesiell belønning for alle de som ser etter det velsignede håpet, som venter på hans Sønn fra himmelen og som elsker at han skal vises en dag.

Paulus ’dommere i Roma var ikke rettferdige. Hvis de var det, ville de ha løslatt ham. Hvor mange ganger hadde Paulus blitt prøvd i den ene domstolen etter den andre, men nå sto han overfor sin siste dommer - Hans Herre og Frelser, Jesus Kristus. Når du er klar til å møte Herren, trenger du ikke frykte menneskers dom.

Rettferdighetens krans eller krone er Guds belønning for et trofast og rettferdig liv; og vårt insentiv til trofasthet og hellighet er løftet om at Herren skal komme igjen. Fordi Paulus elsket hans gjenkomst og så etter den, levde han rettferdig og tjente trofast. Vi er kanskje ikke kalt til å være apostler; men vi kan vinne den samme kronen som Paul vant. Hvis vi elsker Kristi utseende, lever i lydighet mot hans vilje og gjør det arbeidet han har kalt oss til å gjøre, blir vi kronet.

4. "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovet dem som elsker ham." (Jak 1,12)

Livets krone er forbeholdt de som har gitt sitt liv for evangeliets skyld. Ikke alle Herrens vitner har blitt kalt til lidelse og martyrium. Ikke alle ville villig betale med livet for å ta frelsesbudskapet til de fortapte. Vår himmelske Fader har forberedt en martyrkrone for dem som lider forfølgelse for Kristi skyld.

Jakob gir oss en egen saligprisning her. “Salig er mannen som holder ut i fristelse ...” Dette er en stor oppmuntring fordi den lover en krone til dem som tålmodig utholder fristelser. Han sier ikke at den troende blir frelst ved å stå i prøvelser. Han sier at den troende blir belønnet av utholdende prøvelser. 

Hvordan belønnes han? For det første ved vekst i kristen karakter. Dette er viktigere enn noe annet. Han belønnes også ved å bringe ære til Gud og ved å bli tildelt en livets krone når Jesus Kristus kommer tilbake. Først korset, deretter kronen. Først lidelsen, deretter æren. Gud hjelper oss ikke ved å fjerne testene, men ved å få testene til å fungere for oss. Satan vil bruke testene til å rive oss ned, men Gud bruker dem til å bygge oss opp.

5. "Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner." (1.Pet  5,4)

Det er mange som har blitt kalt og ordinert av Gud til å forkynne og undervise i hans ord. Dette er underhyrdene som bryr seg om Guds flokk under fraværet av sjefshyrden. De bør gi seg selv uten å skryte av omsorgen for sauene og hans beite, for kronen av uforglemmelig herlighet venter oss når overhyrden skal stå fram.

I dag kan en kristen arbeider arbeide for mange forskjellige belønninger. Noen jobber hardt for å bygge opp personlige imperier; andre streber etter applaus fra menn; atter andre søker forfremmelse i sitt kirkesamfunn. Alle disse tingene vil falme en dag. Den eneste belønningen vi burde strebe etter er å høre disse ordene "Vel gjort, du gode og trofaste tjener!" av Frelseren selv og få herlighetens krans som ikke forsvinner. Den sanne disippelen er motivert til å tjene ham. En dag vil hvert kne bøye seg for ham. En dag vil vi kaste kronene våre for ham - helt hengitte i undring, kjærlighet og tilbedelse. En dag vil alle jordiske belønninger virke irrelevante og ubetydelige. Bare den himmelske belønningen vil ha noen egentlig verdi.

fortsettes

Profetisk: En åndelig tsunami fra vil gå Stillehavet og Asia til Midt-Østen


Forbederen Rick Ridings, som leder bønnehuset Succat Hallel oppe på Oljeberget i Jerusalem, har hatt et nytt syn av en åndelig tsunami som gikk fra det sørlige Stillehavet og Asia til Midt-Østen. Synet ble publisert 20.oktober i år:

"Jeg hadde en åndelig visjon av Herren med en stav i hånden. Han sto over den internasjonale datolinjen, nær Salomonøyene i Stillehavet, noe som ville indikere en endring av "tider og sesonger".

Han tok denne staven og slo den kraftig mot havbunnen. Dette ga en åndelig tsunami av en enorm lysbølge som var på vei mot Jerusalem og Midtøsten.

Jeg så mange forbedere og høstarbeidere som begynte å ri tsunamibølgen. De var fra Stillehavet, spesielt fra New Zealand, Australia, Filippinene og Japan.

Bølgen begynte deretter å bære forbederne og høstarbeiderne fra Korea, Kina og Indonesia, som så ut som hester (koreanere), kameler (kinesere) og elefanter (indonesere), slik jeg først hadde sett i et syn i februar 2012.

Elefantene hadde med seg andre elefanter (forbedere og høstarbeidere) fra steder som Singapore, Malaysia og India.

Jeg så at Satan lenge hadde fryktet at denne bølgen ville komme, og at han hadde brukt århundrer på å bygge den ene havveggen etter den andre som barrierer for å prøve å stoppe den.

Hver sjømur var en åndelig høyborg, med et demonisk fyrstedømme som satt på en trone på toppen av denne muren. Fyrstedømmet på hver trone hadde armene i kryss som for å vise "Du kommer aldri forbi meg".

Men tsunamibølgen (og jordskjelv) brøt ned vegg etter vegg og trone etter trone!

Den første muren og tronen ble styrt av shintoismen og avgudsdyrkelsen. Den andre veggen og tronen representerte buddhisme og forfederdyrkelse. Den tredje veggen representerte hinduismen. Hver av disse smuldret og falt for bølgen, og en stor høst av mennesker ble brakt inn i Guds rike.

Den fjerde og siste veggen var islam. Denne muren hadde et stort fyrstedømme på tronen som så veldig skremmende ut. Men selv den veggen falt for denne bølgen.  

Det var et stort "oppbrudd av dypets fontener" som frigjorde enda mer vann til denne ørkenregionen, og vannstanden steg raskt. Dette førte til at det ble samlet en stor høst.

Jeg hørte Herrens stemme som proklamerte høyt: "Jeg bryter dypets kilder, slik at jorden kan bli dekket av Herrens herlighet".

Den første delen av dette synet kom på påsken 2014, i en bønnevakt i Succat Hallel. Interessant nok var det noen kinesere i rommet som ba om å dele etter at jeg hadde uttalt visjonen.

De forklarte at de var 22 forbedere fra Xian, Kina, byen hvor Silkeveien begynner i Kina til Midtøsten hvor mange reiste i antikken.

De følte det faktum at de var 22 kinesiske forbedere som håpet å fange denne bølgen, som sett i dette åndelige synet, var et tegn på Jesaja 22:22:

"Jeg vil legge nøkkelen til Davis hus på hans skulder. Han skal lukke opp og ingen lukke igjen, og lukke igjen og ingen lukke opp."

torsdag, oktober 21, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 23


Kol 2,16-23: Det er mye som ståtr på spill når en kristen lar seg bedra av vranglære. Selve seiersprisen kan bli røvet fra oss: "La ikke dem ... røve seierskransen fra dere." (v.18) Tanken om belønning er fremmed for mange kristne. Jeg har hørt det er sagt mange ganger: "Om jeg klarer å nå målet, og jeg bare kommer meg så vidt innenfor himmelporten, så er jeg fornøyd." Det høres riktig fromt og ydmykt ut, men det er ingen bibelsk tanke! Tvert om. Herren selv gir en rekke løfter om belønning for en kristen som har holdt ut i løpet, både kroner og kranser og Han advarer både her i Kolosserbrevet og i Åpenabringen om å miste belønningen: "Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone." (Åp 2,10b)

Det finnes fem kroner omtalt i Det nye testamente: 

Kroner har alltid spilt en viktig rolle i historiske hendelser i fortiden. Mange menn i høyere stillinger hadde på seg kroner. I de hedenske religionene ble prestene kronet som et emblem. På samme måte ble de religiøse oraklene, for eksempel Delfis orakel, kronet som et autoritetsmerke. Barn som marsjerte i en religiøs prosesjon hadde på seg kroner. Politikerne bar også kroner, som var en forsmak på de kongelige kronene i Europa. Fra cirka 800 f.Kr. og fremover ble de som vant olympiske seire kronet med laurbærkranser. Soldater i det gamle Sparta ble på samme måte preget av kroner. På bryllupsdagen hadde en brud en krone. Noen ganger ble til og med lik kronet. Dermed var en krone et vanlig symbol i den antikke verden.

Nå forteller Bibelen oss at ved Kristi domstol vil alle de som har trodd og satt sin lit til Ham, motta belønninger for sine gjerninger. Det blir en kroningsdag. Det nye testamente lærer at det er fem slike kroner som skal gis.

1. "Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare en får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner." (1.Kor 9,24-25)

Her tenker Paul på utøveren på den romerske arenaen. Før konkurransen praktiserte hver deltaker selvdisiplin og var avholdende i alle ting. Det var utvilsomt mange gleder og fritidsaktiviteter som utøverne kan ha inngått og hatt glede av, men de nektet seg selv for å gjøre sitt beste. En krone ventet seierherren. Den uforgjengelige kronen for den kristne er seierherrens krone for de som holder kroppen under og underordner den. Hvis en idrettsutøver må underkaste seg mange måneders streng disiplin og trening for å oppnå en ødeleggende krone, hvor mye mer skal vi da underkaste kroppen vår en krone som er uforgjengelig?

Den kristne løper ikke løpet for å komme til himmelen. Han eller hun løper fordi han eller hun er blitt frelst gjennom troen på Jesus Kristus. Bare greske borgere fikk delta i spillene, og de måtte følge reglene både i treningen og i opptreden. Enhver deltaker som ble funnet å bryte reglene ble automatisk diskvalifisert.

For å gi opp sine rettigheter og ha gleden av å vinne tapte sjeler, måtte Paulus disiplinere seg selv. Det er hovedvekten i hele dette kapitlet i 1. Korinterbrev. Autoritet må balanseres av disiplin. Hvis vi ønsker å tjene Herren og vinne hans belønning og godkjenning, må vi betale prisen.

Paulus sa at han hadde en virkelig frykt: det er at etter å ha forkynt for andre, ville han selv bli diskvalifisert. På de greske spillene var det en varsel som kunngjorde reglene for konkurransen, navnene på deltakerne og navnene på byene til vinnerne. Han ville også kunngjøre navnene på alle deltakerne som ble diskvalifisert.

Paulus så på seg selv som både herold og løper. Han var bekymret for at han skulle bli så opptatt av å prøve å hjelpe andre i løpet at han ignorerer seg selv og finner seg diskvalifisert. Igjen var det ikke snakk om personlig frelse. Den diskvalifiserte greske utøveren mistet ikke statsborgerskapet, bare muligheten til å vinne en premie. Hele vektleggingen er på belønninger, og Paulus ønsket ikke å miste belønningen.

Bare en løper kunne vinne olivenkransen i de greske spillene. Men enhver troende kan vinne en uforgjengelig krone når han står foran Kristi dommersete. Denne kronen er gitt til dem som disiplinerer seg selv for å tjene Kristus og vinne tapte sjeler. De holder kroppen under kontroll og holder øynene på målet.

Vi må selvfølgelig unngå det ekstreme. På den ene siden er religiøs askese usunn og åndelig uten verdi. Men på den annen side er det noe å si for disiplinert spising, trening og hvile og et åndsstyrt liv i balanse. Mange kristne kan ikke disiplinere tiden sin for å ha et konsekvent andaktsliv eller et bibelstudieprogram.

2. "For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår æreskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? Ja, dere er vår ære og vår glede!" (1.Tess 2,19-20)

Dette er sjelvinnernes krone. Det første en kristen bør be for og søke å dyrke, er ønsket, evnen og visdommen for å vinne tapte sjeler til Jesus Kristus. Paulus var overbevist om at når han ville stå foran Kristi domstol, ville de tessalonske konvertittene garantere en krone for alle som deltok i å bringe dem til Kristus.

De tre andre krone behandles i neste artikkel.

fortsettes

Et bønnesvar: Når allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast


Verden er blitt liten. Et tastetrykk og du befinner deg for eksempel i Egypt. I går opplevde jeg et bønnesvar. Helt siden jeg møtte biskop Thomas på Bjärka Säby 25. april i 2006, hvor jeg deltok på en retreat han ledet om betydningen av det personlige bibelstudiet og lesningen av Bibelen, har jeg jevnlig bedt om å få komme i kontakt med en koptisk munk som behersker engelsk. I går skjedde det! Da henvendte en koptisk munk seg til meg via Internett. Av sikkerhetsmessige årsaker røper jeg ikke hvilket kloster han er en del av. For meg var dette et stort bønnesvar og en veldig oppmuntrende overraskelse.

I en tid hvor så mye skifter og endres og en norsk biskop tror hun har makt til å endre kirkens lære om fortapelsens mulighet, ved å si at "det er en forestilling som vi har forlatt", er det godt å se at det finnes noen kristne som fremdeles holder fast ved det kirken har bekjent i 2000 år. Derfor søker jeg tilbake til kirkens røtter. Til de tidlige bekjennelsene og den overleverte troen. De lange historiske linjene. 

Mens jeg lå på sykehuset etter infarktet hadde jeg tatt med meg en bok som bygger på en bok om en reise som ble foretatt for drøyt 1500 år siden. William Dalrymple har fulgt i fotsporene til munken Johannes Moschos og dennes reise i det bysantiske riket. Det er en fabelaktig vidunderlig bok hvor vi møter dagens munker, levende klosterliv, gudfryktige mennesker - og den lidende kirke, forfall og frafall og forvitning av både eldgamle klostre og kirker, troen som er i ferd med å dø ut fordi folk rømmer fra forfølgelse og undertrykking. Dette er noe helt annet enn amerikansk herlighetsteologi, eller vestens liberale strømninger. Dette er en prøvet tro, levd ut i hverdagslivet i en bønnens rytme, hvor man har klart å holde fast ved kirkens 2000 årige overleverte tro.

Jeg har de siste dagene gått rundt å nynnet på en sang, hvor det i referenget heter:

"...La så allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast i dag som i går1"

Allting rystes i dag. Det er forutsagt i Skriften. Teologiske moteretninger kommer og går, særlig i vår tid, men Guds ord står fast til evig tid. Ingen biskop - heller ingen norsk biskop - eller prest eller pastor, eller for den saks skyld - noen pave kan forandre Bibelen. De kan prøve, men deres latterlige forsøk vil feile. En dag må de svare for sine gjerninger.