lørdag, oktober 23, 2021

Om å gjøre seg sårbar for fienden


 Kong Hiskia er kanskje mest kjent som kongen som ble dødssyk og som bønnfalt Gud om å få noen år til, hvilket han gjorde: "Da kom Herrens ord til Jesaja, og det lød så: "Gå og si til Hiskia: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg legger fmten år til din alder." (Jes 38,5)

Når du blir tilkjent en slik nådetid av Herren gjelder det å bruke årene godt! 

I går grunnet jeg på en hendelse fra Jesaja kapittel 39 som har noe å lære enhver av oss! Kapitlet innledes med at den daværende kongen av Babylon, Merodak Baladan, sender et sendebud til Jerusalem med brev og gaver til kong Hiskia. Kongen i Babylon hadde fått nyss om at kong Hiskia hadde vært syk og blitt bra igjen. Kong Hiskia satte pris på at sendebudene fra Babylon hadde kommet til ham. Jesaja forteller at kong Hiskia "gledet seg over dem". (v.2).

Denne historien viser hvor lett det er å la seg lure ved å avsløre ting som vi burde ha holdt for seg selv. For hva er det kong Hiskia gjør? Jo, han lot utsendingene fra Babylon "få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare oljen og hele sitt våpenhus og alt det som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting kong Hiskia lot dem se i sitt hus og i hele sitt rike." (v.2) Dermed kledde han seg naken og gjorde seg sårbar for fienden! 

Enten vi innser det eller ikke, har alle beslutninger vi relasjonsmessig tar potensiale i seg til å ha stor innvirkning på fremtiden vår, så vel som andres fremtid. 

Kong Hiskia var intet unntak fra dette. Da han mottok en delegasjon fra kongen i Babylon, følte Hiskia seg tilsynelatende veldig beæret. Hans rike var lite sammenlignet med Assyria og Babylon, og det å ha fått et vennlig notat og et statsbesøk fra Babylon må ha vært veldig trygt.

Kanskje Hiskia tenkte at hvis han var venn med Babylon, kunne de hjelpe til med å oppveie den assyriske trusselen. Hiskia kan ha tenkt "fienden til min fiende er min venn."

Det første problemet med den logikken er at det ikke er sant. Fiendens fiende er ikke alltid vår venn. Det andre problemet med den logikken var at Gud allerede hadde lovet at han ville være Judas dekke og beskyttelse - hvis de bare ville stole på ham.

Så Hiskia, tilsynelatende smigret med all oppmerksomhet fra den babylonske delegasjonen, tok beslutningen om å vise alle skattene i hans rike til disse mennene. Han lot dem komme inn i de indre delene av sitt rike. Stor feil, ettersom Hiskia ikke innså at dette faktisk var et speideroppdrag, ikke et vennlig statsbesøk.

Det er opplagt en fare ved å la seg smigre av gaver!

Selv om denne kjeden av hendelser er historie fra lenge siden, har den direkte anvendelse i våre liv i dag, nemlig - Hvem slipper vi inn i våre liv? Hvem viser vi skatten vår til? Før vi lar en person komme inn i vårt indre liv, bør vi vurdere tre ting som Hiskia overså:

Hiskia tenkte ikke på kilden: Babylonierne var ikke fredsbevarere, de hadde en historie med ekspansjonisme. Det var en veldig stor mulighet for at babylonierne en dag ville bruke informasjonen de samlet inn mot Juda.

Hiskia tok ikke hensyn til troen: Babylonierne tilbad ikke Jahve, Israels Gud. Det kunne ikke være noen åndelig enhet med det riket.

Hiskia tenkte ikke på motivet: Hvorfor ville babylonerne gjøre det hyggelig med Juda? Det var absolutt ikke å lære om den eneste sanne Gud.

Se, når vi lar noen komme inn i vår indre krets, når vi utvikler et "fellesskap" -forhold, lar vi den personen påvirke oss. Hvis vår venn er en kristen som ønsker å vokse i troen og komme nærmere Gud, vil dette forholdet være et "styrket" forhold. Vårt fellesskap vil oppmuntre oss til å vokse i vår tro - vi vil oppmuntre hverandre.

Men hvis den personen ikke er en kristen som ønsker å vokse i troen, vil forholdet ende opp med å hindre vår åndelige vekst. Vi tror kanskje vi trekker dem mot Gud, men sannsynligheten er for at de trekker oss bort fra Gud. Og virkningen av dette valget er ikke alltid umiddelbar - noen ganger tar det år før virkningen blir merket, slik det var med babylonerne:

"Da kom profeten Jesaia til kong Hiskia og sa til ham: Hva sa disse mennene, og hvorfor kommer de til deg? Hiskia svarte: De er kommet til meg fra et land langt borte, fra Babel. Og han sa: Hva fikk de se i ditt hus? Hiskia svarte: Alt det som er i mitt hus, har de fått se. Det var ikke den ting jeg ikke lot dem få se i mine skattkammere. Da sa Jesia til Hiskia: Hør Herrens, hærskarenes Guds ord: Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet helt til denne dag, skal føres bort til Babel. Det skal ikke bli noen tin tilbake, sier Herren. Og blant dine sønner som skal stamme fra deg, som du skal være far til, skal det være noen som blir tatt til hoffmenn i palasset hos kongen i Babel. Da sa Hiskia til Jesaia: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager." (Jes 39,5-8)

Det er tydelig at kong Hiskia ikke forstod noe av det Jesaja profeterte.

Det ville gå hundre år før babylonerne kom og plyndret Jerusalem, men de kom. De ødela byen, ødela templet, tok all skatten og førte bort folket i eksil. Akkurat som Jesaja sa. Vi bør merke oss at profetier ikke alltid går i oppfyllelse med det samme. Det kan gå mange år, i dette tilfellet 100.

Og når det gjelder Hiskia, er svaret hans så trist. Så lenge livet hans ikke ble påvirket, hadde han det bra. Men hva med hans oldebarnebarn? Derfor tror jeg at vi alltid bør være oppmerksom på ikke bare beslutningene vi tar, men på menneskene vi slipper inn i livet vårt. Ja, vi vil se mennesker komme til Kristus - men la oss hjelpe dem å komme til Kristus før vi tar dem med inn i de innerste delene av livet vårt.

Ingen kommentarer: